En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.
Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.
Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.
(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.
Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.
En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).
Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.
For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).
Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.
Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.
Selv om man da kom litt for seint tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.
På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.
Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.
‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.
Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.
Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.
Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).
Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.
Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.
(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).
Nemlig Didrik Beichmann.
Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.
Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.
Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).
Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.
Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.
Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.
Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.
Nemlig ei med veldig brune tenner.
Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.
(Ei dame i 30-årene kanskje).
Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.
Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.
Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.
Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.
(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).
Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.
(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.
Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.
Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.
Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).
Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.
(Var det vel).
Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.
Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).
Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.
(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).
For de folka kjente jeg ikke.
Og jeg likte best å klare meg selv da.
Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.
Det første året jeg bodde der.
Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.
Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.
For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.
Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.
På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.
(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.
Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).
Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.
(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.
Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.
Noe sånt kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.
En ide, som noen hadde tenkt ut da.
Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.
Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.
Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.
Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.
Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.
Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.
Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.
(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.
Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).
Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.
Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.
Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.
Og forklarte dem om situasjonen.
(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.
For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
