johncons

Stikkord: Tante Ellen (Savoldelli. Født Ribsskog)

  • Min Bok – Kapittel 59: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 9)

    Etter at Pia hadde hatt et par fester, i Leirfaret 4B, med sine venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, fra Drammen.

    Så sa Cecilie Hyde til meg, en kveld, i Leirfaret 4B der, at nå hadde jeg fått møte Pia og hennes venner, men mine venner hadde ikke vært der.

    Noe sånt.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    For jeg var litt flau, over å ha så mye med den her Depeche/Lyche-gjengen å gjøre liksom.

    Og søstera mi Pia, hu vanka jo sammen med de jentene, på Berger og i Svelvik, som hadde dårligst rykte, nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’.

    (Ihvertfall i tiden før hu ble kjent med Cecilie Hyde).

    Så jeg var kanskje litt flau over søstera mi da, for å si det sånn.

    Hu hadde jo også begynt å røyke, fant jeg ut, da vi skulle besøke tante Ellen, i Sveits, et drøyt år, før det her, nemlig sommeren 1987.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å dra kamerater hjem til meg, mens Pia og Cecilie var der, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo allerede hatt en veldig mislykket bursdagsfest, noen måneder før det her.

    Da Pia skulle be noen folk, for meg, (noen pene damer i klassen sin, håpet jeg).

    Men da sa ikke Pia til meg, hvem hu hadde bedt.

    Og hu og Frode Kølner og en kamerat av han fra Larvik, dro meg med på en strand, på Berger, som heter Sandvika, sånn at jeg ikke fikk gjort noen forberedelser, til den festen.

    Så den festen ble helt mislykka da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia hadde også noen venninner i Svelvik, som var kommunister, tror jeg.

    En gang, på Svelvikdagene, sommeren 1988, må det vel ha vært.

    (Hvis det ikke var 16. mai, 1988 da.

    Siden 16. mai også er en stor festdag, i Svelvik, så jeg pleier noen ganger å blande Svelvikdagene og 16. mai.

    Men men).

    På den festdagen, i 1988, så var Espen Melheim og jeg, ved Samfunnshuset i Svelvik, hvor det var tjukt av folk da.

    Og plutselig dukka det opp ei Svelvik-dame der, som jeg ikke kjente, og som sa navnet mitt da, ‘Erik Ribsskog’.

    (Og så sa hu noe sånt, som at ‘for et (fint) navn’, eller noe.

    Og jeg var jo fortsatt jomfru, (og hadde vært veldig seint i puberteten), og ikke så vant til å få oppmerksomhet, fra damer da.

    Så jeg syntes jo at den her oppmerksomheten var litt artig da.

    Selv om jeg også syntes at det var litt rart, at noen jeg ikke kjente, visste hvem jeg var.

    Men men.

    Espen Melheim så ihverfall ut til å bli imponert, eller noe, siden hu Svelvik-dama flørta med meg da.

    Eller hva man skal kalle det at hu sa navnet mitt.

    (Espen Melheim lo vel, av den her ‘scenen’ da, var det vel.

    Så han ble kanskje imponert, eller noe, hva vet jeg).

    Men det var jo ikke sånn, at jeg syntes at hu Svelvik-dama var noe ‘hot’, eller noe.

    Men det var ei dame, ihvertfall.

    For å si det sånn).

    Dette må nok ha vært etter høsten 1987, for før det, så kalte jeg meg Erik Olsen, på skolen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Dette var ei dame som vel gikk i parallellklassen, til Espen Melheim og meg vel, da vi gikk på ungdomsskolen.

    Og som seinere gikk på allmenn vel, (på Sande Videregående), så det er mulig at hu gikk i klassen til Espen Melheim.

    Hvem vet.

    Det var ei med krøllete hår, og som var nesten litt lubben vel.

    Noe sånt.

    (Jeg lurer på om hu het Linda muligens, (eller om det var venninna hennes, ei annen ‘tjukk’ dame, som het Linda).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Og en gang, da Pia bodde hos meg, (i Leirfaret 4B), noen måneder etter det her.

    Så dro hu med meg, på en fest, på Ebbestad, eller noe, i Svelvik.

    (Eller om det kan ha vært på Mariåsen, (eller noe), som er navnet på et annet byggefelt vel, ovenfor Svelvik sentrum der).

    Det er mulig at hu fra Natur og Ungdom, var der.

    Camilla Skriung.

    Camilla Skriung var ihvertfall på den ene av festene, som søstera mi hadde, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Sammen med sin venninne Annette vel.

    (Noe sånt).

    Annette var ei med lyst hår, som søstera mi ba meg ‘snakke med’.

    Noe sånt.

    På den festen i Leirfaret 4B da.

    Uten at søstera mi sa noe til meg, om hvorfor jeg liksom skulle prate med hu unge, lyshåra venninna, av hu Camilla Skriung da.

    Men men.

    Uansett hvem som var på den første festen.

    Så dro etterhvert søstera mi meg med på en annen fest, også på et sånt byggefelt, ‘bakenfor’ Svelvik sentrum der.

    Vi gikk til den andre byggefelt-boligen da.

    Det som skjedde der, var at hu Heidi, (som jeg seinere har lurt på, om egentlig var en gutt), ble knulla, på soverommet, (av en jeg ikke fikk med meg hvem var), sånn at hu stønna skikkelig, (sånn at man hørte det rimelig høyt i stua da, for å si det sånn).

    Mens en ung, blond gutt, fra Drammen vel, (som også hadde vært på en av Pias fester hos meg vel), satt og lekte seg med en kniv, i stua der.

    Så satt hu ene ‘kommunist-dama’, på en sang, som het Laibach/Across the Universe, på platespilleren.

    Så sa hu kommunist-dama det, til søstera mi, Pia, at hvis det var noe, at hu trengte hjelp, eller noe, så kunne hun bare si fra til henne.

    Det samme sa hu til meg, at dette gjaldt også meg da.

    Jeg skjønte ikke noe særlig at det her, men jeg ble vel med for å kanskje bli kjent med noen damer da, og for å prøve å følge med litt, på hva søstera mi dreiv med da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tenkte på den festa, at han gutten, med lyst hår, (som var sånn 16 år kanskje vel), kanskje var forelska, i hu Heidi, og derfor satt med en kniv, og liksom nesten begynte å skjære av seg håndleddene, (eller noe), da.

    Så jeg sa vel fra om det her til Pia.

    Som bare lo litt av det vel.

    Så den episoden der var rimelig spesiell, husker jeg.

    Det var nesten som noe sermonielt, når hu ene kommunist-jenta, (tror jeg at hu var ihvertfall), satt på den Laibach/Across the Universe-sangen da.

    Så det var rimelig spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så var Pia, hu Heidi og jeg, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, av en eller annen grunn.

    Så kom pluteselig han Erik Thorhallsson inn døra, i andre etasje der, med en six-pack med øl, som han kom dit for å levere, til Pia da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da begynte hu Heidi senere å ‘messe om’, husker jeg, at en kar som så ut som en gresk gud, eller noe, hadde kommet med øl til Pia da.

    Noe sånt.

    Jeg syntes det var litt rart, at Pia ba Erik Thorhallsson, om å kjøpe øl for henne.

    Hvorfor ba hun ikke meg, som var broren og som hun så nesten hver dag, i Drammen og/eller i Leirfaret 4B.

    Det var litt spesielt, husker jeg at jeg syntes.

    For Pia hadde jo også prata litt ‘dritt’, om Erik Thorhallsson og han Tom Bråten og den gjengen der.

    At de hadde ei jente i Sande som de utnytta for sex og sånn da, og som de vel pulte i rompa, mener jeg at søstera mi sa.

    Og ikke var noe ‘snill mot’ da, (var det vel at søstera mi sa).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell sa en gang, til Tom Bråten, mens jeg var hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, at Tom Bråten. (og dem), hadde fått Turid Sand, til å mastrubere, i bilen deres, en gang, i Holmestrand.

    Christell klagde på Tom Bråten da, for det her.

    At de hadde utnytta Turid Sand da, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble også sagt, i leiligheten til Jan Snoghøj der, dette skoleåret, av Erik Thorhallsson, (mener jeg det var), at noe av det beste han visste, var å pule ei dame i rompa.

    Jeg tror at det var Erik Thorhallsson som sa det, ihvertfall.

    Hvis jeg husker riktig.

    (Han gliste ihvertfall når han sa dette, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da var det en annen kar der forresten, som sa det, at det syntes han at var som tabu, (eller noe), å pule damer i rumpa.

    Jeg lurer på om det var han som hadde snus der.

    En eller annen lærte meg å lage sånne ‘snus-kuler’ da, på en fest hos Jan Snoghøj der, husker jeg.

    Og da merka jeg det, at jeg ble svimmel, (og nesten full, må jeg vel nesten kalle det), av å ha sånn snus i kjeften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (den siste festen, som jeg var på der vel), så skulle Tom Bråten og en annen kar, tilbake til Berger.

    Det ville jeg også.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg var hos Jan Snoghøj, men jeg hadde kanskje vært på en fest da, sammen med Pia, eller noe, og endt opp hos Jan Snoghøj da, i Gulskogen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Og da, så ringte Tom Bråten, (tror jeg det var), til Lene Andersen(!), som hadde gått i klassen min, på Berger Skole, Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Lene Andersen hadde alltid gått for å være en av de peneste jentene, i klassen min liksom.

    Så at disse her gutta kunne bruke hu som en slags taxi, det kom nesten som et sjokk for meg, husker jeg.

    Men ikke lenge etter, så dukka Lene Andersen opp der, med en Opel Manta, som hu hadde kjøpt for noen penger, som hu hadde i banken.

    For Lene Andersen hadde nemlig vunnet en bil, som gevinst, i et lotteri, en gang.

    Også hadde hu solgt den, og satt pengene i banken.

    Også hadde hu kjøpt en Opel Manta da, når hu fikk seg lappen, noen måneder før det her da.

    Den Opel-en, den hadde hu vel forresten allerede skoleåret før, mener jeg å huske.

    Da både Lene Andersen og jeg, gikk i Markedsføringsklassen, på Sande Videregående.

    For jeg mener å huske det, at Jan-Ivar Lindseth, i klassen vår, (hvis det ikke var Ove Reiersrud, fra Drammen), gjorde et poeng ut av det, at Opel Manta, (som Lene Andersen allerede hadde kjøpt seg da vel antagelig), ikke var en typisk damebil da, men heller en rånebil, eller en sportsbil da.

    At det var en typisk bil for karer da, (var det vel han i klassen vår mente), og ikke for damer da.

    Noe sånt

    Så sånn var det.

    Men da dukka det vel ikke opp noe svar, fra Lene Andersen, tror jeg, på hvorfor hu hadde kjøpt seg Opel Manta da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg hadde drikki, hos Jan Snoghøj, og var rimelig full, da jeg satt på med Lene Andersen der.

    Jeg så på de Tom Bråten og dem, som rimelig tøffe.

    Og jeg sa vel ikke hei engang, til Lene Andersen.

    For jeg så på de Tom Bråten og de, som nesten kriminelle da.

    For Pia hadde jo advart meg mot dem, og sa at de utnytta Jan, osv.

    Men Erik Thorhallsson, (som var i den samme gjengen, som Tom Bråten), han jobba jo for faren min.

    Og disse hang jo hos Jan Snoghøj, hvor faren min hadde sagt det, at jeg kunne ligge over, de gangene, som jeg jobbet lørdager, på CC Storkjøp, osv.

    Så jeg kom jo i kontakt med de her tøffingene, fra Berger, uansett om jeg ville eller ikke da.

    Men jeg sa ikke et ord, til Lene Andersen.

    Og jeg sa ikke til Tom Bråten og dem, at Lene Andersen hadde gått i klassen min, i nesten fire år på barneskolen, tre år på ungdomsskolen og et eller to år på videregående da.

    Det nevnte jeg ikke noe om.

    Og jeg sa vel ikke ‘hei’ engang, til Lene Andersen, Tom Bråten og dem, og jeg, satt på med henne da.

    For jeg lurte på om noe var galt, siden de gutta bare kunne bruke henne som en slags taxi da.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, at noen brukte en av de peneste jentene, på Berger, som taxi da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Lene Andersen og Erik Thorhallsson, (og vel også Tom Bråten), de bodde jo på Berger da.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Og det er egentlig to forskjellige steder, må man vel si.

    Så jeg skjønte ikke helt forholdene på Berger da.

    Må jeg si.

    Så jeg satt bare å holdt kjeft, for det meste, da Lene Andersen kjørte oss fra Gulskogen til Berger da.

    Som en taxi.

    Lene Andersen kjørte E-18 om Sande.

    Og hu kjørte ganske fort.

    Så da jeg tente meg en røyk, i fylla da, i baksetet i den Opel Manta-en, til Lene Andersen.

    Så bomma jeg, da jeg liksom skulle få asken på sigaretten, til å blåse ut av vinduet da.

    (Jeg satt bakerst til høyre, i bilen til Lene Andersen da).

    Det blåste ganske mye, da jeg åpnet vinduet.

    For Lene Andersen kjørte ganske fort.

    Så jeg traff en sølvfarget list, som var ovenfor vinduet, med sigaretten.

    Sånn at det ble et stygt, svart merke, over vinduet, i bilen til Lene Andersen da.

    Men jeg bare lot som ingenting, (må jeg innrømme).

    Og ingen sa noe.

    Men jeg lurer på om de merka dette, mens vi kjørte på E-18 der da.

    Men at de i bilen også lot som ingenting.

    Lene Andersen må vel ha begynt å grine, (vil jeg vel nesten tippe på), da hu så det merket i bilen sin, som jeg hadde laget, på den lista, over det bilvinduet, i baksetet, på bilen hennes da.

    Men etter dette, så har jeg vel aldri prata noe mer, med Lene Andersen.

    Så hu er vel kanskje rimelig sur på meg nå, hvis jeg skulle gjette.

    Siden jeg ødela den fine Opel Manta-en hennes da.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom Bråten dro meg med på en fest.

    På Berger.

    Ved arbeiderboligene der et sted vel.

    Og der var det to folk, som var et år eldre enn meg.

    Som prata åpent om, om de skulle ha sex.

    Også gikk de opp i andre etasje, og hadde sex.

    Også kom de ned igjen.

    Også prata de mer, om å ha sex, også gikk de opp igjen, for å knulle en gang til da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært han artisten Jensemann, og hu Connie, eller noe.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert nå.

    Det husker jeg ikke sikkert.

    Men hvis jeg skulle tippe, så kunne det kanskje vært for eksempel de to da.

    Noe sånt).

    ‘Så frigjort var ikke jeg, da jeg var på den alderen’, sa Tom Bråten, (var det vel).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dukka det opp en kar der, som jeg lurer på om var han Banemannen, hos Berger IL.

    Som jeg har skrevet om tidligere, at jeg misforstod, når jeg spurte når vi skulle møte til en kamp, som jeg var tidlig ute til da.

    Og derfor kom for sent til den kampen, for jeg dro bort til ved Berger Brygge der, og tøffa meg ved å ta en krabbe i munnen, osv., siden noen andre unger dreiv med det der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg begynte å prate dritt om faren min, husker jeg.

    Siden han lot meg bo alene, osv.

    Men da ble han som ligna på han Banemannen sur, og sa det, at han ikke likte folk som prata dritt om faren sin.

    Så sånn var det.

    Etterpå, så havna Tom Bråten og han kameraten hans, (som også hadde vært på den festen, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen), og meg, på nachspiel, hos Trine Lise, (som Geri kalte for ‘Bromma’), som jeg hadde gått i samme klasse som, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskole.

    Jeg var litt full, og synet av Bromma, gjorde meg litt sur da.

    Vi satt rundt et bord der, hjemme hos Bromma, (tror jeg det var). vi fire folka da.

    (Hu bodde ikke så langt unna Berger Kirke, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg kjefta på Bromma, og sa det, at hu hadde vært med på å mobbe meg, da vi gikk på barneskolen, osv.

    Men da sa Bromma det, at hu aldri hadde mobba meg.

    Da holdt jeg kjeft.

    Men det jeg tenkte på, det var den gangen som Bromma, Linda Moen og Lene Andersen, dytta meg ned, den skråningen, ned til grusbanen, utafor musikkrommet, på Berger Skole der.

    En vinterdag i fjerde eller femte klasse, eller noe, vel.

    Og også en gang, da jeg og tre andre gutter, (blant annet Tom-Ivar Myrberg vel), gikk oppe ved Brekke Gård der, når vi var på noe orienteringsgreier, med Berger Skole vel.

    Da hviska de samme tre jentene sammen, og så begynte de å råflørte/klenge, på de tre andre guttene.

    Sånn at jeg ble stående der alene da.

    (Som en fjomp, eller noe, må man vel si).

    Mens de andre guttene, som gikk sammen med meg, alle tre fikk en dame som flørta og tok på dem, og sånn, da.

    Så det mobba Tom-Ivar Myrberg meg for seinere, husker jeg.

    Mens han gliste.

    Og mens han sa A men ikke B vel.

    Så jeg kunne ha nevnt de to her episodene, for Bromma, da hu sa det, at hu aldri hadde vært med på å mobbe meg.

    Men det gadd jeg ikke da.

    For jeg var litt full.

    Og dette her skjedde jo da vi gikk på barneskolen.

    Så jeg fant ikke noe grunn til å lage så særlig mye spetakkel ut av dette.

    Det var vel best å bare glemme det som hadde skjedd, når vi var barn.

    Nå var jo både Brumma og meg, over 18 år, og voksne da.

    Så jeg prøvde å ta meg sammen da, og nevnte ikke den her mobbinga noe mer, denne kvelden/natta.

    Men jeg bare prøvde å oppføre meg litt da.

    For jeg hadde aldri vært på noe nachspiel på Berger før vel, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Leirfaret 4B, så var det sånn, den første tida, som Pia bodde der.

    At jeg nesten regna med det, at hu kom til å lage middag, for meg, de gangene, som jeg jobba seint, på CC Storkjøp.

    Men når jeg kom hjem, klokka 22-23 om kvelden.

    Så var det aldri sånn, at Pia hadde laget middag da.

    Og det syntes jeg var dårlig, husker jeg, siden jeg jobbet for å betale for maten da, som Pia og jeg spiste.

    (Det er mulig at Pia fikk noen penger av faren min og, men det hørte ikke jeg noe om, ihvertfall.

    Og Pia jobba ikke noe, dette skoleåret.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og hu gikk visst dårlig overens med Haldis og, mener jeg at hu sa.

    Så hvor Pia fikk penger, til mat og til å ta bussen, til og fra Drammen hele tida.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu fikk vel kanskje noen penger av Cecilie Hyde da.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Det vet jeg ikke noe om, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men Cecilie Hyde kommenterte ihverfall søstera mi og meg, husker jeg.

    Når jeg klagde på Pia, siden hu ikke hadde lagd mat til meg, når jeg hadde vært på jobb.

    (Siden jeg syntes at hu godt kunne gjøre det, siden hu bare var hjemme da, de 4-5-6 timene, som jeg jobba i Drammen, for å få penger til mat for oss, osv).

    Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at Pia og jeg, vi krangla som et ‘gammelt ektepar’, eller noe.

    Men da burde kanskje det gamle ekteparet ha skilt seg da, tenker jeg nå.

    Hvis det var sånn, at kona ikke kunne lage mat, men bare skulle sitte på ræva, hele ettermiddagen og kvelden da.

    Og jeg kunne jo nesten ikke ha sex med Pia heller, syntes jeg.

    (Siden hu var søstera mi).

    Så vi var nok ikke egentlig som et ektepar.

    Så Cecilie Hyde var nok litt på jordet der, vil jeg nok si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til jul, jula 1988, så fikk jeg en maxi-singel, av Pia, som var New Order, med sangen ‘True Faith’.

    Og på baksiden, så var det en sang, som het ‘1963’, som jeg syntes var fin, husker jeg.

    Jeg hadde jo et nesten nytt stereoannlegg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret.

    Så den plata spilte jeg en god del, husker jeg.

    Men Pia sa til meg det, at det var en LP-plate, som hun hadde kjøpt, trodde hun.

    Så hu hadde rota da, når hu kjøpte plate til meg, i platebutikken, (på Lyche, var det vel).

    Pia var ikke så flink med plater at hun klarte å se forskjellen på en Maxi-singel og på en LP da, med andre ord.

    Hvis hu ikke bare jugde og lata som da.

    Hun måtte vel ha skjønt at det var en maxi-singel, når det bare var to-tre sanger, på plata, mener jeg.

    Men hvem vet, om Pia jugde, eller ikke.

    Det er det vel ikke så lett for meg å si.

    Men litt rart hørtes dette ut for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein Andersen, han tok også med seg en videokassett, eller om det vare en laser-disc, med videoen til den sangen, True Faith, på.

    Så Øystein Andersen hørte ikke bare på heavy da, tydeligvis.

    For han spilte den musikkvideoen, (New Order/True Faith), i Leirfaret 4B en gang, husker jeg.

    Og jeg så jo en del på TV, ihvertfall årene før jeg begynte på Gjerdes Videregående, (det året jeg var russ).

    Så jeg hadde fått med meg det, i et TV-program, på norsk eller svensk TV, at den musikkvideoen, (New Order/True Faith), hadde vunnet en pris, for beste musikkvideo, eller noe, et år eller to før det her vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så den sangen, (New Order/True Faith), det var vel nesten ‘Leirfaret 4B-sangen’ det.

    Kan man vel kanskje si.

    Siden både Øystein Andersen, Pia, Cecilie Hyde og meg, likte den sangen da.

    (Sånn som det virka for meg ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv ett om natta, her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette å skrive mer på det her kapitellet, en av de neste dagene.

    I morgen er det søndag, og på søndager, så pleier jeg å vaske klærna mine for hånd, i en vask, som jeg har på rommet mitt her.

    Siden jeg ikke liker han Manager-en som har ansvaret for å vaske klær, så bra.

    Spesielt ikke etter at han kilte meg, en gang jeg stod i døra til kontoret, for å betale mat/strøm-penger vel.

    Han går også rundt i en slags bokser-aktig shorts.

    Så jeg er litt skeptisk til han.

    Så da vasker jeg heller klærna mine selv, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men neste uke, så får jeg vel skrevet noe mer, på det her kapitellet, tenker jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 46: Enda mer fra sommeren 1988, (del 5)

    Ei som het Marianne, (og ble kalt Tåka), var det vel, hu sa forresten, det første året, på videregående, at mora hennes hadde syngi på den sangen, som het ‘jeg har aids og gonore, herpes en og to og tre, jeg lever’, i et friminutt, en gang.

    Men men.

    Og hu sa også det en gang, at hu likte den sangen jeg spilte, på en walkman, som jeg hadde, (med høytalere da), og det var Erasure/Sometimes vel.

    Som jeg spilte i et friminutt da.

    (Og som jeg hadde tatt opp fra en nærradio da sikkert).

    Kenneth Sevland, han var også Erasure-fan.

    Og mens jeg gikk det andre året, på Sande videregående, (tror jeg det var, for jeg hadde stereoanlegget på rommet mitt da, husker jeg).

    Så fikk jeg låne et par Erasure-kassetter, av Kenneth Sevland.

    En av de kassettene het ‘Circus’, mener jeg.

    ‘And it’s a shame, that you’re so afraid’ ‘in the poring rain’.

    ‘Call it new technology, and they use it to burn, and they show no consern’.

    ‘Don’t upset the teacher’.

    ‘There is still a future, for the working man’.

    Noe sånt.

    Men en av de sangene, som var på de Erasure-kassettene, den var så ‘homo’, at jeg måtte klage til Sevland, syntes jeg.

    Det var vel kanskje på 16. mai, i 1988, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da ble Sevland etterhvert enig i det, at de kassettene var bra, unntatt den ene sangen, som var ‘homo’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Heidi Uglum, hu sa en gang det, (noe jeg overhørte), at Kenneth Sevland hadde blitt så furten, på en DJ, på et Sande VGS-disco, i Sandehallen.

    (Som jeg ikke var på, av en eller annen grunn).

    Grunnen til at Sevland hadde blitt så furten var at DJ-en ikke spilte Falco.

    (Hadde Sevland fortalt til ei jente fra Svelvik da, var det vel).

    Det var bare Falco som var bra musikk, hadde visst Sevland sagt, mens han var furten og kanskje litt halvfull da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang seinere, da jeg var i Larvik, enn den ‘campingturen’, med han italieneren da.

    (Da Ulf Havmo var med kanskje).

    Dette var vel i 1985 kanskje.

    Noe sånt.

    Så husker jeg at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, i Larvik, som er i bakkant av torget der.

    Og så husker jeg det, at jeg tagga i heisen, ned fra cafeteriaen Carina der, i Larvik.

    Og da tagga jeg ‘RSC’ da.

    (For jeg kom ikke på noe annet).

    Og det var for Rock Steady Crew da, som jeg digga.

    Så det var faktisk jeg som oppfant tagging-en, i Norge, rundt 1985 da, vil jeg si.

    For å fleipe litt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, etter at Pia hadde flyttet til Bergeråsen, så var vi i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg, sammen med Axel.

    Dette var kanskje sommeren 1985.

    For jeg tror at det var like etter at bestefar Johannes hadde dødd.

    Og da var tante Ellen og hennes datter Rahel der, på besøk fra Sveits.

    Rahel lå i hengekøya, i hagen der.

    Jeg sa etter en stund, at nå var det Axel sin tur, til å prøve hengekøya.

    Men da begynte Rahel å grine, og hu løp inn i huset til Ingeborg, (det store skipperhuset, i Blombakken), hvor mora hennes Ellen var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Så gikk jeg ned, for å hilse på faren min og dem, i Havnehagen da, en vår, var det kanskje.

    Jeg lurer på om det kan ha vært våren 1985.

    Det var ihvertfall mens Christell gikk i sjette klasse, husker jeg.

    (Og jeg gikk i åttende klasse da).

    christell begynte plutselig å si det, at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i garderoben, til jentene i klassen hennes, etter gymmen da.

    Og at Annika Horten hadde løpt foran Borgen og vifta med puppa.

    Jeg ble litt paff, av denne nyheten.

    Faren min lå på verandaen til Haldis.

    Og solte se da, i en sånn speedo-aktig badebukse vel.

    Men han sa ingenting.

    Men han må ha hørt hva Christell sa, for hu prata rimelig høyt da, og hu stod ikke så mange meterne unna der faren min lå på verandaen da.

    Jeg syntes dette Christell sa, var litt sjokkerende, og følte meg litt uønsket der kanskje da, og syntes det var rart, at faren min ikke sa noe.

    Så jeg bare gikk hjem igjen.

    Men jeg husker at jeg fortalte dette videre, til noen av klassekameratene mine, (Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan muligens).

    Jeg var sjokkert over både Borgen og Annika Horten, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang. litt etter det her vel.

    Så dukka Pia og Christell opp, oppe hos meg i Leirfaret 4B.

    Og da ville de prate sex-prat, på kontakttelefonen.

    Jeg lot dem ringe til kontakttelefonen da, og Christell flørta, (eller prata sex-prat da), med en mann, som var mye eldre enn henne, husker jeg.

    (Dette var kontakttelefonen i Drammen da.

    Vi hadde 03-nummer, som i Drammen da.

    03 77 58 38 var telefonnummeret til Ågot og Øivind, mener jeg.

    Men jeg husker ikke hvilket nummer jeg selv hadde, (de årene jeg hadde telefon), i Leirfaret 4B).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo ensom, der jeg bodde alene, i Leirfaret 4B.

    Så jeg gikk også med på å lese for Christell og Pia, fra en sex-roman, som faren min hadde stående, i en hylle, med noen få paperback-bøker osv., i reolen, i spisestue-delen av stua.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, som Pia, Christell og meg, tok toget, fra Drammen til Oslo.

    Da Pia og jeg skulle besøke Axel og dem, på Vestre Haugen.

    Og Christell skulle besøke sin mors venninne Solveig, som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen.

    Så satt det en soss, forresten, (kan det ha vært Harald Eia?), på det lokaltoget, husker jeg.

    Og da begynte jeg å si sånn, at ‘han var rar’, eller noe, til Pia og Christell da.

    Men det syntes ikke Christell da, husker jeg.

    ‘Nei’, sa hun, mener jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den gangen, sommeren 1988, som min (adoptiv)-tremenning, Øystein Andersen, og jeg, var i Brighton, med EF Språkreiser.

    Så hang vi jo litt sammen med en kar, på kurset, som var fra Nord-Norge, og som het Per Håkon, og som ble kalt Perky, i England.

    Jeg begynte å ‘tulle-prate’ litt, noe som liksom skulle være nord-norsk da, siden det var en nordlending der, som prata litt uvant da.

    Og da, så fikk Perky og Øystein meg, til å ringe kona til lensmannen, i bygda, som Perky var fra.

    For lensmannen, (som het Pleim), han var ‘søring’, og prata nord-norsk sånn som meg da, mente Perky.

    Så de fikk meg til å tulleringe, til kona til Pleim, (jeg skjønte vel ikke helt egentlig hva som skjedde).

    Men det var noe om noe tulle-ringing, og så måtte jeg late som om jeg var nordlendning da, husker jeg.

    ‘Ja, det har vært snakk om noe tulleringing’, (eller noe), husker jeg at hu kona til Pleim sa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det språkkurset, så var det også med, ei dame, fra NRK radio, som lagde radioprogram om oss vel.

    Og hu intervjuet blant annet Øystein og meg vel.

    Men jeg var litt ukomfertabel, med å være på radioen, så jeg ba om at hu skulle begynne på nytt, osv.

    For jeg hadde ikke lyst til å drite meg ut på radioen da.

    Siden jeg var fra et lite sted som Berger, så var det ikke så vanlig, å være på radio osv., for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Erik Furuheim, som Ulf Havmo og jeg, fikk låne luftgeværet til en gang.

    Han sa Carl Fredrik Fallan, (var det vel), om, at ble ‘gæern’, etter en bilulykke, en gang da.

    (Som storebroren hans hadde vært vitne til da).

    Men om han ble gæern, det veit jeg ikke.

    Men jeg mener å huske det, at han begynte å gå med buksa litt ned på rumpa, sånn at man kunne se ‘rørlegger-sprekken’ hans, etter det sykehus-oppholdet hans, på sykehuset i Tønsberg da.

    Så om han ble gæern, det veit jeg ikke, men det var kanskje sånn, at han måtte ha en hjerneoperasjon, eller noe, da.

    Siden Carl jo hadde sagt det, at han storebror, hadde sett ‘inn i hjernen’, til Erik Furuheim, etter den ulykka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det språkkurset, i Brighton, så fikk jeg forresten beste resultat, av alle, på den avsluttende språktesten.

    Jeg fikk vel 93 av 100 svar riktig, eller noe.

    (Og da sa kursleder Paul Wilkie det, at jeg var best, mener jeg å huske).

    Men det skulle kanskje bare mangle, siden det var den tredje språkreiseturen, som jeg var med på, til England, da, (en gang med STS til Brighton, sommeren 1985, og med EF til Weymount, sommeren 1986 og med EF til Brighton, sommeren 1988).

    Wilkie heiet også, under den fotballkampen, som jeg har skrevet om tidligere, når vi spilte mot et annet EF-kurs, fra et annet land vel, og hu fra Hammerfest, (som ville kline med meg, i fylla), var med da.

    ‘Løp opp i angrep’, eller noe, sa han da, til meg, var det vel.

    Så da løp jeg en tur opp i angrep da, men jeg fikk vel ikke ballen.

    Det var ikke så mange gode spillere, på laget, mener jeg å huske.

    Jeg vet ikke hvorfor de her svære folka, fra Gulskogen, ikke var med.

    Da vi spilte volleyball, så måtte noen italienske eller spanske jenter, være med på vårt lag.

    Og jeg kjøpte cola til dem, etter kampen, siden jeg var en rutinert språkreise-deltager da.

    Jeg ble også dratt med på en andre volleyballturnering, i en hall, i Brighton.

    Og da var det noen som sa det, at noen jenter lo, oppå tribunen, i etasjen over, hver gang jeg rørte ballen.

    Men jeg hadde jo hatt volleyball, i gymmen, på skolen.

    Så da våkna jeg opp litt da, og prøvde å skjerpe meg, og fikk vel inn en smash eller to og tror jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora til Ulf Havmo, hu sa det forresten, en gang, som jeg var oppe hos dem, i Havnehagen.

    Til Ulf da, at han måtte spise, hvis ikke, så skrumpa magesekken hans inn.

    Noe sånt.

    (Dette var vel mens vi gikk på ungdomsskolen, tror jeg).

    Mens jeg gikk på videregående, (det andre året vel), så gikk jeg jo en gang bort, (en lørdagskveld vel), til butikken på Sand.

    (Ikke for å kjøpe mat, men liksom for å møte noen folk og sånn da).

    Og da var det folk utafor butikken der, det hørte vi helt bort på Bergeråsen, mener jeg.

    Og da var Ulf Havmo og hu pene brunette-venninna hans, fra Høyen/Grunnane vel, der da.

    Og da sa Ulf Havmo, til noen folk, at ‘skal vi banke Iver’.

    Iver var typen til Christell.

    Og de var sammen det året jeg gikk i tredje klasse, på videregående.

    Så det er mulig at dette var i løpet av skoleåret 1988/89, en gang.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det at folk hang utafor butikken, det er vel det som ble kalt ‘Narvere’, i en tegneserie, som hadde handling fra Oslo, på 70/80-tallet, og som ble gitt ut noen år vel, før jeg flyktet til England, i 2004.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Unntatt at på Sand, så var det ikke Narvesen, som i drabantbyene, i Oslo.

    Men det var Prima.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den sommeren, som Øystein Andersen og jeg, var på språkreise i Brighton, forresten, (sommeren 1988).

    Så fylte jeg 18 år da, var det vel.

    Og da fikk jeg et gratulasjonskort, av Hudson-familien, (den andre familien, som vi bodde hos), med bilde av en svær negerdame på, med bananer rundt livet da.

    (Var det vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min sa forresten en gang det, på 80-tallet, i huset til Ågot, husker jeg.

    Da han skulle få meg til å jobbe med noe greier.

    At ‘Arbeit Mach Frei’.

    Og så sa han at det hadde det stått på konsentrasjonsleierne.

    Så faren min var kanskje nazist da.

    Eventuelt så skulle han liksom hevne seg på meg da, (siden jeg hadde mørk blondt hår), for det nazistene gjorde mot jødene under krigen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka litt over 2, her på hostellet, så jeg får vel ta kvelden her, med skrivinga vel.

    Jeg har fortsatt et ark igjen, med notater, som jeg tar med her, i kapitell 29.

    For jeg syntes det var greit å ta med en del, før jeg begynner på det skoleåret som jeg gikk i Drammen, som var skoleåret 1988/89.

    For det var det året jeg fikk den seksuelle debuten min, husker jeg, (med Nina Monsen da).

    Så det var kanskje greit å få mest mulig, på riktig side, av skrivinga om det, tenkte jeg.

    Men men.

    Det føltes ihvertfall riktig, å prøve å få til det.

    Men jeg har fortsatt noen notater da, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i Min Bok da, som kommer helt til slutt da, etter at jeg har skrevet ferdig, om det året jeg var russ og.

    Så det blir noen kapitler til, ihvertfall, i denne boken.

    Uten at jeg tørr å si nøyaktig hvor mange det blir ennå.

    Men vi få se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 35: Sveits

    Faren vår, kjørte Pia og meg, til Fornebu, en dag, i slutten av juli, i 1987 da.

    Faren vår hadde prata med tante Ellen, i Sveits, på telefon, og Pia og jeg, skulle reise alene, på vårt første besøk til henne.

    Jeg fikk meg et aldri så lite sjokk, da vi skulle sjekke inn.

    Pia fortalte meg at hun hadde begynt å røyke, og at hun ville at jeg skulle be om ‘smoking’-plass.

    Jeg ble litt fortumlet over denne nyheten.

    Men jeg kjente ikke Pia så godt, på den her tiden, siden hun hadde bodd nede hos Haldis i flere år da.

    Mens jeg hadde bodd i Leirfaret 4B da.

    Så jeg sa det var greit, siden jeg ikke ville støte Pia fra meg liksom, med en gang.

    Når vi en sjelden gang skulle tilbringe tid sammen, oss to søsknene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi reiste først til Kastrup, hvor vi måtte bytte fly.

    Denne gang til Zurich.

    Der måtte vi også bytte fly, og jeg så et skilt hvor det stod ‘domestic’, og skjønte etterhvert, at det betydde ‘innenlands’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var jo sommeren jeg fylte 17, og Pia var jo 15 og et halvt.

    Og aldersgrensen for å røyke var jo 16, i Norge, på den tiden.

    Og jeg hadde selv aldri røykt, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi kjørte så et lite innenriksfly, til Basel da.

    (Eller egentlig var flyplassen i Frankrike, i nabobyen til Basel).

    Flyvertinnen var litt usikker, (var det vel), og Pia sa det, husker jeg, at de brukte de dårligste flyvertinnene på de minste flyene.

    Noe sånt.

    Vi kunne se fyrverkeri, fra flyet, mens vi var oppe i lufta, over Sveits, husker jeg.

    Da jeg bodde i Liverpool, så sjekket jeg på Wikipedia.

    Og nasjonaldagen til Sveits, var visst i slutten av juli, eller begynnelsen av august.

    Så det var nok derfor, at det var fyrverkeri, i lufta.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Flykapteinen hadde kanskje tatt seg en dram, for å feire nasjonaldagen?

    Kanskje det var derfor, at flyvertinna var så usikker?

    Eller kanskje hun hadde tatt seg en dram selv?

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og Rahel hentet oss på flyplassen i Frankrike da.

    (I Mulhouse, eller noe sånt vel).

    Noe sånt.

    Ellen var sammen med Dieter, som var mørkhudet.

    Dieter var afrikaner, mener jeg.

    Rahel, det er Ellens datter, med Reto Savoldelli, (hennes tidligere ektemann).

    Rahel er født samme år som halvbroren vår Axel vel, nemlig i 1978.

    Dette var i 1987, så dette var altså det året som Rahel fylte ni år da, mener jeg.

    Noe sånt.

    Selv om Rahel var yngre enn Pia og meg.

    Og selv om Pia og Rahel var jenter, så skulle vi tre ligge på det samme rommet, sa tante Ellen.

    Vi skulle dele loftet der.

    (Tante Ellen er gammel hippie, så det var kanskje derfor.

    Hvem vet).

    Ellen sa at vi måtte ringe faren vår, og jeg tulla, og sa ‘hei det er Erik, jeg ringer fra Kastrup’.

    Men da sa Ellen ‘nei’, i bakgrunnen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Naboen til Ellen og dem, de hadde forresten en geit, i hagen, var det vel.

    Ellen bodde forresten i Industristrasse, i Aesch, (et lite sted et par mil vel utenfor Basel).

    Pia hadde med geitost, til Ellen, fra faren min og Haldis vel.

    Og da ble Ellen glad, og fortalte meg det, at ost på tysk, det het ‘käse’.

    Noe sånt.

    Ellen hadde ikke lært Rahel å snakke norsk.

    Og jeg hadde ikke ork til å lære meg tysk, (som valgfag), på ungdomsskolen.

    Så det var ikke så lett for meg å kommunisere med Rahel.

    (Ellen spurte meg, om jeg skjønte hva de sa.

    Og jeg måtte innrømme det, at det gjorde jeg ikke.

    Men men).

    Enda vanskeligere for meg, var det å kommunisere med Rahel sin storebror Joakim.

    Joakim var mongolid, (som det het på den tiden, ihvertfall), og klarte ikke å prate, i det hele tatt.

    Men han var mye større enn meg.

    Pia og Rahel hadde det morsomt, mens de liksom passet på Joakim da, som kunne være voldsom, virka det som, for meg.

    Jeg måtte liksom stramme meg opp litt, og prøve å se tøff ut.

    For jeg var redd for at Joakim, (som var en god del kraftigere enn meg), skulle gå til angrep på meg, eller noe.

    For han var rimelig voldsom da, og han reagerte kanskje litt på at en annen gutt, på hans alder, (Joakim var nesten på dagen et år eldre enn meg), dukka opp.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Joakim skulle bare være der en dag eller to, fant jeg ut.

    Så hadde vel Ellen kjørt han til en institusjon, eller noe, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første dagen der, så gikk jeg å handla i en matbutikk, i Aesch, (eller om det het Aech).

    Jeg kjøpte juice, brus og godteri vel.

    Kassadama slo feil, tror jeg, så jeg brukte lang tid, på å finne riktig veksel.

    For jeg hadde regna prisene i hue, før jeg handla.

    (Og hadde funnet frem riktig veksel, (mener jeg ihvertfall), før jeg gikk fram til kassa da).

    Men men.

    Ellen ble sur, (av en eller annen grunn), siden jeg kjøpte cola.

    Hun sa at så lenge jeg bodde i hennes hus, så skulle hun kjøpe og betale colaen jeg drakk der.

    Noe sånt.

    Hun var ganske alvorlig, i tonen, og litt slitsom.

    Så det ble ikke til at jeg handlet noe mer i matbutikker, mens jeg var der nede.

    For jeg var redd for at tante Ellen skulle ’tilte’, igjen.

    Ellen hadde ofte en del venner innom.

    Men jeg ble ikke kjent med de andre vennene hennes der nede, bortsett fra han Dieter da.

    For de satt mest nede i stua og hørte på Dylan.

    Mens Pia, Rahel og jeg, pleide å sitte oppe på loftet, og røyke Marlboro-sigaretter, som jeg kjøpte, i en automat, på togstasjonen i Aesch da, (som var i det samme nabolaget cirka, som der tante Ellen bodde da).

    Ellen hørte også på the Pretenders, var det vel.

    Men hun skjønte seg ikke på Madonna, som både Pia og jeg hørte på.

    ‘Material girl’, hva er det for noe da, sa tante Ellen.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ellen røkte håndrullede indiske sigaretter, som Pia og jeg lurte på om kanskje var jointer, eller noe sånt.

    Det var vel på grunn av dette, at temaet hasjrøyking kom opp.

    Og da sa tante Ellen, at hun kjøpte poser med et bestemt slag fuglefrø.

    Så pirket hun ut de frøene som var av et bestemt slag, og plantet de i hagen.

    Så ble dette til en mild form for marijuana, sa tante Ellen, (som var gammel hippie, og hadde gått på forsøksgym da, i Oslo, etter at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes flytta ned fra Nord-Norge, til Hurumlandet da, på 60-tallet).

    Tante Ellen sa at hun også sendte denne marijuanaen, i posten, til venner i Danmark.

    Hun bare skrev ‘urtete’, på pakken, forklarte hun, og de pakkene kom alltid fram, uten å bli stoppet i tollen da.

    Dette var jo helt ukjente ting, for Pia og meg.

    Hverken faren eller moren vår røyka hasj eller marijuana, såvidt jeg vet, ihvertfall.

    Så vi fikk nok litt bakoversveis, vil jeg si, (ihvertfall jeg).

    Men jeg klarte vel å holde maska sånn passe, tror jeg, da tante Ellen prata om det her.

    Men men.

    Men jeg ville liksom ikke virke mer barnslig enn søstera mi da.

    Så derfor begynte jeg også å røyke et par sigaretter om dagen kanskje, oppe på det loftet der da, i Sveits.

    Pia fikk også Rahel til å begynne å røyke, tror jeg.

    Selv om Pia sa det, at Rahel hadde røyket sigaretter, fra før vi dukka opp der.

    For hu hadde tatt av mora si, sa Pia, at Rahel hadde sagt til henne da.

    Pia hadde jo hatt tysk, på ungdomsskolen, så hun klarte å kommunisere bedre med Rahel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første dagen der, var det vel, så tok tante Ellen med Pia og meg, til jobben sin.

    Tante Ellen jobbet på en tennisklubb, en kilometer nærmere Basel kanskje, langs en ganske liten elv, som det gikk en gangvei ved siden av.

    Tante Ellen jobba på kafeteriaen der.

    Og Pia og jeg, vi fikk ligge i noen solsenger der, var det vel.

    Og tante Ellen spurte om vi ville ha iste, (som vi ikke hadde smakt før vel, ihvertfall ikke jeg, men det hørtes godt ut).

    Tante Ellen hadde laget den iste-en selv, forklarte hun.

    Og den smakte godt, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Det var vel badebasseng der og, tror jeg.

    Men jeg tror ikke at jeg badet der.

    Jeg var vel ikke så glad i å bade, på den tiden kanskje.

    Det er mulig.

    Jeg var i puberteten da, og pleide å føne håret og sånn, som var vanlig, på 80-tallet.

    Så det var kanskje på grunn av sveisen, at jeg ikke ville bade der.

    Hvem vet.

    Jeg prøvde å få med Pia, på å spille litt bordtennis, på tennisklubben der.

    Men det gadd ikke Pia da.

    Selv om vel også tante Ellen klagde på henne da.

    Pia ville bare ligge å slappe av da.

    (Sånn som da vi var hos Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren 1983, kanskje.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Men men).

    Jenter het ‘mädchen’, lærte Pia og Rahel meg, husker jeg, forresten.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tull betydde ‘kvarts’, eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Og brus betydde ‘sprudel’.

    Noe sånt.

    Rahel sa hele tiden noe som hørtes ut som ‘saly’.

    Når hun sa hei til naboer, osv.

    Det lurer jeg på om er det franske ordet ‘salute’.

    Som i Bill & Ted-filmene, (for de som har sett de), hvor han ene sier ‘greetings and _salutations_’, som en hilsen.

    Så Rahel dreiv vel med noe salutt da, eller noe, (om enn ikke bokstavelig talt), når hun sa det her ‘saly’ da, til naboene.

    Hvem vet.

    Aesch var jo såpass nærme den franske grensen, så det er mulig at de også brukte noen franske ord.

    Selv om vi egentlig befant oss i den tysktalende delen av Sveits.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Man kunne ikke drikke vannet der, sa Ellen, så Rahel, Pia og meg, vi fikk cirka hver dag, en ny cirka to-liters flaske kildevann, som Ellen hadde kjøpt et brett av vel.

    Det vannet var helt uten kullsyre, og det var ikke Pia og jeg vant med, husker jeg, at vanlig kildevann, (uten kullsyre), ble solgt på flaske.

    (Dette var vel før drikken Imsdal ble kjent i Norge vel).

    Men etterhvert så fikk vi istedet vann med kullsyre, av Ellen.

    Så de drakk visst begge deler, virka det som.

    Uten at jeg vet noe om hvorfor Ellen varierte på det her.

    Vann fra springen burde man ihverfall ikke drikke der, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og de, de hadde ikke TV.

    Noe jeg syntes var kjemperart.

    Jeg tror aldri at jeg hadde hørt om noen som ikke hadde TV før.

    Jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Og jeg pleide alltid å se på TV og/eller video da.

    Så jeg var nesten en TV-slave, vil jeg si.

    Så jeg fikk skikkelig abstinenser da.

    Så en gang, som jeg dro inn til Basel.

    (Som jeg dro til, en del ganger, enten sammen med Ellen eller Pia, eller alene).

    Så hadde jeg sett meg ut, en lomme-TV, til en del hundrelapper, hos en el-butikk da.

    Men jeg hadde vel ikke så mye penger, tror jeg.

    Og jeg var jo ganske kleptoman, under oppveksten.

    Så jeg ‘klepta’ den lomme-TV-en da.

    (Som kosta 400 kroner kanskje.

    Den var veldig liten, og i svart-hvitt, og man måtte ha høretelefoner, for å høre noe lyd vel.

    (Og lyden var ikke synkronisert med bildet, på den TV-en, som var i svart-hvitt.

    Så jeg fikk ikke så mye glede av den TV-en heller.

    Jeg husker bare at jeg fikk inn begynnelsen på en Magnum-episode, en kveld, oppe på det loftet der, i Sveits).

    Noe sånt).

    Og da fikk jeg høre det, av Geir Arne Jørgensen, (delvis bak ryggen min vel), da jeg kom hjem til Norge igjen, at jeg hadde stjålet en TV, osv., i Sveits.

    Så det må vel ha vært Pia, tror jeg, som spredde ting om meg.

    Det kan vel ikke ha vært noen andre.

    Så Pia var kanskje nesten i gjengen til Geir Arne og Ditlev og dem, etterhvert.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Jeg kjøpte også en del BASF opptakskassetter, til video, nede i Basel, husker jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg bare rappa ting der, det var vel heller unntakene vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skulle sjekke, for Øystein Andersen, (som prøvde å få tak i alle videofilmer omtrent, før alle andre), om de solgte noen nye videofilmer, nede i Sveits der da.

    Jeg fant en han var interessert i, som het ‘Big Trouble in Little China’.

    Men den kosta vel over tusen norske kroner, mener jeg.

    Så den ble vel for dyr, mener jeg at enten han eller faren hans sa, da jeg ringte til dem, i Norge da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen tok oss med inn til Basel, en av de første dagene der.

    Jeg kjøpte noe slags snacks-måltid, i en matbutikk, i Basel, og kastet noe mat, til duene, på et lite torg der, husker jeg.

    Men da ble tante Ellen ‘gæern’.

    For det var upopulært, (sa hun), at man matet duene der nede.

    De ble visst sett på som skadedyr, eller noe, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen tok oss også med, på en rotur, (med en slags gondol nesten vel), over elva der nede, som het Rhinen vel.

    Eller om det var en annen stor elv.

    Det husker jeg ikke helt dessverre.

    Men men.

    Det var bare oss, som ville kjøre over elva.

    Det var ikke noe kø der, eller noe.

    Og jeg som var vant til å kjøre båt på Drammensfjorden, jeg ble vel kanskje ikke så imponert vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og jeg, dro på en tur, med toget, til Basel, en gang, husker jeg.

    (Togene der gikk omtrent alltid til rett tid, og var ganske rimelige å kjøre med vel).

    Jeg hadde litt dilla på bilspill, på den her tiden, (etter å ha sett om et spill som het OutRun, på TV, eller noe, vel).

    Så jeg dro med Pia til en spillehall, hvor det bare var gutter vel.

    Og spilte noe bilspill da, mens Pia så på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De hadde visst problem med italienere, der nede, sa tante Ellen.

    Det kom mange folk fra Italia til Basel, og de var ofte arbeidsledige, var det vel.

    Så man måtte være forsiktig, husker jeg at tante Ellen sa.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro inn til Basel alene en gang og.

    (Den gangen jeg så etter videofilmer for Øystein Andersen osv. vel).

    Og jeg husker at jeg så en politimann, som gikk på fortauet der.

    Og han hadde en revolver, (husker jeg), festet i beltet sitt.

    Og det hadde jeg aldri sett i Norge.

    Det var vel den første revolveren jeg hadde sett kanskje.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi spiste vel på McDonalds, da vi var i Basel, tror jeg.

    Noe jeg var ganske vant med, fra språkreisene mine, til England, de to foregående sommerne da.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    I hagen til tante Ellen, så spilte jeg badminton, mot både henne og Dieter, husker jeg.

    Mora mi likte også å spille badminton.

    Vi pleide å spille det litt, en sommer, i det portrommet, ved hagen vår, i Jegersborggate, i Larvik, husker jeg.

    Så jeg klarte meg vel sånn tålelig, i kamp mot disse mer erfarene badmintonspillerne da.

    Så sånn var det.

    Dieter fortalte meg det, at han hadde bodd, eller hengt mye, på en strand, i Brasil, eller noe.

    Der hadde han spilt veldig mye badminton, forklarte han meg.

    Han sa at han hadde blitt like god, til å spille med den venstre armen, som med den høyre armen, under denne tiden av livet sitt da.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde vel såvidt, å spille litt med den venstre armen, men jeg hadde vel nok med å henge med, når jeg spilte med den høyre armen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rahel gikk noen ganger rundt i bare trusa, oppe på det loftet, som vi bodde på der.

    Og jeg var vel vant med å runke, i Norge, så jeg reagerte kanskje litt etterhvert, på jenter som gikk rundt i underbuksa.

    Det er mulig.

    Rahel spurte meg ihvertfall, (på tysk vel), om jeg syntes det så finest ut, når trusekanten, (som hun flytta på da, med hendene, mens hun prata), gikk på skrått, oppover mot magen, (som på en tanga-truse vel), eller når den gikk rett bortover, (som en ‘gammeldags’ truse vel).

    Jeg svarte ikke noe.

    For jeg syntes det ble litt dumt.

    Siden Rahel var den ni år gamle kusina mi da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ellen og de, de hadde en hund, som het Moses, som jeg ofte gikk tur med, når jeg var der nede.

    En gang, så skulle jeg kjøpe noe lesestoff, fordi jeg kjeda meg vel, (selv om jeg ikke skjønte så mye, av tyske magasiner).

    Jeg bandt hunden, men da klagde den fælt, da jeg gikk fra den.

    (Dette var i Aesch Sentrum da).

    For jeg var ikke vant med hunder, og ville ha litt fred, for å se på bladene de hadde der da.

    Og da klagde den bikkja fælt, husker jeg.

    Så jeg måtte legge jakka mi ved siden av den.

    Da skjønte den vel at jeg kom tilbake igjen.

    Jeg kjøpte et filmmagasin, der nede, som het Premiere, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Og Ellen fikk en norsk venninne, fra Tønsberg vel, som het Von der Lippe, eller noe vel, på besøk, husker jeg.

    Hun sa at hun hadde sett filmen the Color of Money, med Tom cruise vel, og den var bra, sa hun.

    Hun, (eller om det var tante Ellen), sa også at a Clockwork Orange, var kul eller skremmende, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    ‘Der Name der Rose’, (eller noe), var en ny film, den sommeren husker jeg.

    Det bladet, det var ganske billig å abonnere på, fant jeg ut, da jeg kom hjem igjen til Norge.

    Og man fikk også med en svart Sony Walkman, som velkomstgave.

    Så det abonnementet, det kjøpte jeg fra Norge, og sannelig fikk jeg ikke en walkman også, i posten, fra Tyskland/Sveits vel, i postkassa mi, i Leirfaret da, høsten 1987.

    Så sånn var det.

    Ikke dårlig.

    Og i de bladene så var det også filmplakater, som jeg pleide å henge opp.

    Jeg husker jeg hengte opp plakater for ‘Predator’, med Arnold Swartzenegger, (siden jeg var litt fan av han), ved siden av postkort fra Brighton, osv., over skrivebordet mitt da, på hoved-soverommet, i Leirfaret 4B da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tante Ellen tok med Pia, Rahel og meg, til et tivoli/marked, i en nabolandsby der, en helg.

    Luftgeværene der nede, de ble omtrent aldri tomme for skudd, fant jeg ut.

    Så jeg måtte vel ut med tilsvarende en hundrelapp, eller noe, tror jeg, uten at jeg vant så mye.

    Så der betalte man etter at man hadde skutt, og ikke som i Norge, før man skøyt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg rappa vel også en Madonna-kassett, fra en salgsbod der, mener jeg.

    (Slem som jeg var).

    Det var ikke True Blue, men den som kom før den vel.

    Med en sang jeg likte på, (som jeg ikke husker hva heter nå vel).

    (Eller, den Madonna-kassetten, med ‘Get into the groove’ på, mener jeg at det må ha vært.

    Men men).

    Pia likte ‘Like a Prayer’, mener jeg.

    Det var kanskje videoen, som hu likte.

    Pia ble jo seinere sammen med en afrikaner, (Keyton).

    Så det hu likte så mye, at hu grøsset vel, med den Like a Prayer-videoen.

    Det var kanskje han afrikaneren, (eller negeren da), på korset, i den videoen, (tenker jeg nå).

    Det er mulig.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia hadde vunnet eller kjøpt en plastkopi av en digitalklokke, tror jeg.

    Og tante Ellen hadde en ung mann som gjest, en kveld, som hun og Dieter grillet i hagen vel.

    Og så hadde Pia og Rahel tullet med han gjesten.

    For han spurte om klokken til Pia.

    Det er ‘kvarts’, hadde Pia og Rahel sagt.

    (Det tyske ordet for tull da).

    Ja, jeg vet det er ‘quartz’, hadde han sveitseren sagt da.

    Så da hadde visst Pia og Rahel ledd fælt da.

    Fortalte de meg seinere.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også i en løvtre-skog der, nede i Aesch da, en dag, husker jeg, med tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, så skulle Rahel, Pia og jeg, ta en buss, for å besøke faren til Rahel, nemlig Reto Savoldelli.

    Reto bodde en halvtimes busstur cirka, fra Aesch da.

    Det var opp noen bakker osv., i samme retning som den løvskogen cirka vel.

    (Altså i motsatt retning av Basel da).

    Rahel dro i snora, på bussen, alt for tidlig.

    (Uten at noen skjønte hvorfor hun gjorde dette vel).

    Og Reto måtte kjøre å hente oss, ved en butikk, på en bakketopp, på veien dit da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Reto bodde i en bygning, som var nesten som en borg kanskje.

    Sammen med mange andre folk.

    For det meste damer og unger vel.

    Det var noen engelske unger der, og noen tysktalende unger.

    En engelsk gutt, sa til en sveitsisk jente, om Rahel, at:

    ‘When Rahel’s not here, you say you hate her, but when she’s here, then you want to be her friend’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte til Rahel, hva han gutten hadde sagt, (eller jeg prøvde ihvertfall), siden jeg forstod engelsk da.

    Den engelske gutten og den sveitsiske jenta, de var cirka på alderen til Rahel da.

    Men Pia og jeg, vi ble ikke bedt inn der, eller noe.

    Så vi var mest sammen med Rahel der da, siden hun var den eneste vi kjente der, for å si det sånn.

    Pia og jeg hadde vel bare møtt Reto en gang før.

    Da vi var sånn 4-5-6 år gamle vel.

    En sommer i Nevlunghavn.

    Da hadde Reto tryllet fram et kronestykke, til hver av oss, bak øret sitt, husker jeg.

    I hagen til Ingeborg og Johannes.

    Reto hadde vel da også minst en norsk dame med seg, mener jeg.

    (Som altså ikke var tante Ellen).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi fikk heller ikke middag der, men Pia og jeg, ble kjørt tilbake til Ellen, av Reto.

    En transvestitt, (var det vel), satt også på med Reto, inn til Basel, var det vel. (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (Men Rahel ble igjen og spiste hos Reto og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Ellen sa seinere det, at Reto hadde sagt til henne, at Erik og Pia var for unge, til å reise alene, inn til Basel.

    Men så hadde Ellen sagt til Reto, (sa hun), at Erik var 17 år og Pia 15-16 år.

    Noe sånt.

    Åja, da er de gamle nok likevel da, hadde visst Reto sagt da.

    Så sånn var det.

    Så jeg følte meg nesten litt mobba der, siden jeg vel fikk høre det, at jeg så yngre ut, enn det jeg var da.

    Jeg hadde litt komplekser for utseendet mitt, og at jeg var upoplær da, i klassen osv.

    Og jeg hadde begynt å bruke hårgele og føne håret osv., som var moten, på 80-tallet.

    Men jeg brukte noen ganger en vifteovn, istedet, må jeg innrømme.

    Og hadde klart å få brent litt av håret mitt, den sommeren, må jeg innrømme.

    Så jeg så nok ikke så smart ut.

    Frisøren i Drammen sa, ‘er det sånne superkrøller det her eller’, når han så håret mitt, og klipte en ganske stor lokke av håret mitt bort.

    (Men jeg svarte ikke noe, for jeg visste ikke hva superkrøller var.

    Men men).

    Når jeg kom hjem fra Sveits igjen da.

    Før skolen begynte.

    Så jeg fikk høre det, av en annen i klassen min, (som også het Erik vel, en fra Svelvik), det andre året på videregående, at jeg så ‘smart ut’, siden noe av håret mitt var kort, og resten langt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Hu Von der Lippe, (eller om det var ei annen venninne av Ellen), var med oss til Basel en gang, og prøvde en kjole, i en butikk.

    Og spurte meg om hun så ‘gravid’ ut, i den.

    Jeg svarte ikke noe.

    Men hu gjorde kanskje det, hu så vel ut som om hu hadde litt gravid i den, vil jeg vel si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den neste helgen, så var det igjen marked.

    Men denne gangen i den neste landsbyen igjen, i retning Basel.

    Hu Von der Lippe, (var det vel), skulle absolutt kjøre en berg og dal-bane, eller om det var parishjul, sammen med meg.

    Og hu dama, (i 30-40-årene vel), hu klenga skikkelig, i den karusellen, husker jeg.

    Så det var nok det nærmeste jeg kom sex, den sommeren, for å si det litt fleipete.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, mens jeg stod og så på, at folk skøyt, på en skytebane, på et av de to markedene.

    Så prata en sveitsisk mann, (som var der med dama si), til meg.

    En kar i midten av 20-åra kanskje.

    Men jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg svarte ingenting.

    En gang, som jeg gikk tur med Moses, inn til sentrum av Basel, like ved der Ellen bodde da.

    Så sa en slakter, (var det vel), noe til meg, mens jeg gikk forbi slakterbutikken, med den bikkja da.

    (Det var vel noe om at hunden luktet kjøttet, i butikken.

    Vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    En annen gang, som jeg gikk tur, med Moses, til et godt stykke bortenfor den tennisklubben, hvor tante Ellen jobbet.

    (Jeg gikk til et friområde der da).

    Så sa ei dame, (i 20-årene vel), som var ute med sin hund, noe til meg.

    Men jeg skjønte ikke hva hu sa.

    Men jeg sa vel noe på engelsk.

    Og da spurte hu vel hvorfor jeg ikke lot hunden gå løs.

    Men jeg var ikke så vant med å ha hund.

    Og tante Ellen hadde vel sagt at jeg skulle ha hunden i bånd, tror jeg.

    Så jeg pleide å ha hunden i bånd, husker jeg, selv om jeg syklet med den, husker jeg.

    Men det gikk greit, for den hunden var veldig snill, og gikk alltid sånn som jeg ville at den skulle gå da.

    Så jeg ble litt trist, når jeg måtte dra fra den hunden.

    ‘Jeg kan putte den i lomma’, sa jeg til tante Ellen.

    For det var et sånt uttrykk da, som folk sa, på Sande Videregående, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg burde kanskje hatt en hund.

    Hvis jeg hadde hatt en hund, da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg sikkert blitt kjent med fler mennesker, enn det jeg ble der, (tenker jeg nå).

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rahel gikk vel på en Steinerskole, i Basel kanskje.

    Jeg kan ikke si at jeg så noe til at hun hadde noen venninner, eller noe, da vi var der nede.

    Men men.

    Ellen har seinere sagt det, (på bestemor Ingeborg sin 80-årsfeiring, i 1997 vel), at hun pleide å ha store fester, med hundrevis av lokale folk, i hagen sin, hver sommer, i Industristrasse, i Sveits da.

    Men jeg så ikke akkurat noe til det, da jeg var der nede.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ellen het forresten Savoldelli ennå, da vi besøkte dem der, i Sveits, i 1987 da.

    Enda hu hadde vært skilt, fra Reto Savoldelli, i mange år da vel.

    Så det forholdet hennes, til han afrikaneren, Dieter, det var vel kanskje ikke så seriøst da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia ville gjerne bli der lengre.

    Og Ellen sa vel også at hun ville det.

    Men da det var en drøy uke igjen, til skolen vår begynte.

    Og vi hadde vært der nede, i snart et par uker vel.

    Så stakk jeg inn til et reisebyrå, i Basel, (som faren min hadde forklart meg).

    Og booket hjemreisetidspunkt, på de returbillettene, som vi hadde fått, av faren vår.

    Så det var vel cirka en uke igjen, til andre klasse, på videregående, startet, for meg, da vi kom tilbake til Norge igjen.

    Ellen kjørte oss ut til flyplassen, i den franske nabobyen, til Basel.

    ‘You can’t do this to us we’re Americans’, hørte jeg at en amerikansk turist i 40-årene kanskje, brølte i en billettluke.

    Pia prata noe dritt om han amerikaneren da.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, var vel de første som hadde dukket opp, ved gate-en, tror jeg.

    Vi var i godt humør, etter en avslappende ferie vel.

    (Det var jo fint vær, og mange varmegrader, så godt som hver dag vel).

    Så plutselig så fikk vi en overraskelse, Pia og meg.

    For vi la merke til det, at det var Anette Bøe, skiløpersken fra Larvik, som satt som den tredje personen, på et sete et stykke foran oss og til venstre, i avgangshallen.

    Hun hadde nettopp vunnet VM-gull, (var det vel), i Seefeldt, eller noe sånt vel, vinteren før, var det vel.

    Så hun var veldig kjent da.

    Og det var jo også til faren hennes sin butikk, (Albert Bøe), at mora mi hadde sendt meg, for å kjøpe badehette, den gangen, i 1979 vel, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell).

    Men det var ikke sånn at vi sa ‘hei’, eller noe.

    Vi var i vår egen verden liksom.

    Det var kanskje en mer avslappet stemning, der nede i Sveits, enn i Norge.

    Det er mulig.

    Så det var litt surrealistisk, å plutselig se Anette Bøe, sittende foran oss der.

    Det er helt sikkert.

    Søstera mi likte ikke det, at Anette Bøe, satt der, i en trang trikot, på underkroppen.

    Det var nesten som en skitrikot kanskje.

    Hun så litt billig eller horete ut, mente vel Pia, sa hun.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var noen sånne trange lille bukser, eller noe, med noe gult mønster på da, eller noe.

    Så hu kunne kanskje nesten like gjerne ha gått naken.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så Pia og jeg, vi lot litt av Anette Bøe da, der vi satt, på flyplassen til Basel, i Frankrike.

    Så sånn var det.

    Og Pia klagde på at folk var så sure, når vi kom på flyet, fra Kastrup til Fornebu.

    At nordmenn var værre enn sveitsere og sånn da, og at de klagde og oppførte seg dårlig da.

    Noe sånt var det vel Pia sa.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg husker det, at jeg syntes at skolen var viktig, på den her tiden.

    For jeg gikk jo på Handel og Kontor, hvor man måtte få gode karakterer, hvert år, for å komme inn, på det neste årstrinnet.

    Så derfor valgte jeg å dra hjem fra Sveits, litt før skolene startet da.

    (For Pia skulle jo bare begynne i niende klasse, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Og vi hadde jo allerede vært hos Ellen, i nesten to uker vel, tror jeg.

    Så det var nesten litt på tide, å komme oss hjem igjen og.

    For det var jo vårt første besøk der og.

    Og å bli der lenger, hadde kanskje blitt å utnytte gjestfriheten, til tante Ellen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte vel forresten tante Ellen, (og dem), der nede, om hva danskene mente når de sa ‘s’gu’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da mente tante Ellen, at det ble som trønderne, som sa ‘sjø’, etter en setning.

    Men det tror jeg er feil, har jeg tenkt i ettertid.

    For jeg har funnet ut det, at ‘s’gu’, (som dansken sier), det betyr ‘så Gud’.

    (Som i ‘det tror jeg s’gu’, som de sier i Danmark).

    Mens det trønderne sier, ‘sjø’, det betyr vel ‘skjønner du’, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Så sånn er nok det.

    Hvordan det gikk, i andre klasse, på Handel og Kontor, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok.

    Vi får jeg se om jeg klarer å få skrevet det kapitellet ganske snart.

    Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Mer fra Lars Moe

    2. juniErik Ribsskog
    Hei,

    jeg så at du kommenterte om Diderik Beichmann, på litteratursiden til Dagbladet, på Facebook.

    Beichmann ble gift i et hippiebryllup, med min tante Ellen Savoldelli f. Ribsskog, i 2007, ifølge min mormor Ingeborg, som døde i 2009.

    Nå får jeg ikke arven min, etter bestemor Ingeborg, (jeg burde fått arv siden min mor Karen, døde i 1999), som var danskfødt, og var av adelig og kongelig slekt, og hadde malerier som hadde heng på Højriis slott, blant annet.

    Vet du om Diderik Beichmann pleier å tulle med arv?

    Jeg har Johanitterordenen, i min fars nye slekt, vet du om han er med der, (siden han heter Johan Diderik Beichmann, mener jeg).

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    9. oktoberLars Moe
    Hei, unnskyld forsinkelsen. Jeg har ikke sett Diderik siden 1967, da bodde han på Eiksmarka. Mener han bor i Stavern nå. Sjekk skattelista hvis du ikke allerede har gjort det. Mvh.

    10. oktoberErik Ribsskog
    Hei,

    nei jeg bare lurte paa hva han var for en filur.

    Han ble gift med tanta mi i et hippie-bryllup.

    Kjenner du tanta mi ogsaa?

    Tante Ellen (Ribsskog naa Savoldelli vel), ble ofte borte fra forsoeksgym, paa 60-tallet, og min morfar Johannes maatte ofte dra inn til Oslo, for aa lete etter henne.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    10. oktoberLars Moe
    Det demrer. D. gikk også på forsøksgym, første kullet, da var jeg flytta til Trondheim men mener det var noe om det i skolebladet (og pressa?) Mvh. Lars (Kim) Moe

    tirsdagErik Ribsskog
    Ok,

    det var kanskje han Diderik som dro med tante Ellen ut paa kjoeret?

    Ellen fikk en soenn, i 1969, nede i Sveits, som var mongolid, (Joakim), som doede paa 90-tallet.

    Hvilket aar var det Diderik gikk paa forsoeksgym, hvis det er lov aa spoerre.

    Artig aa proeve aa finne ut hva som skjedde foer jeg ble foedt!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    onsdagLars Moe
    Mange som var på kjøret på Forsøksgym, især i starten. Diderik var det ikke da jeg kjente ham, men han har kanskje alltid vært en impulsiv, kustnerisk og drømmende sjel. Det hele starta i ’67 og da ble det røyka en del i Oslo. Men jeg har aldri sett noe ondt i Diderik, tvert imot.

    onsdagErik Ribsskog
    Hei,

    takk for svar!

    Hvis du snakker med Diderik, saa kan du kanskje be han aa faa den droemmende sjelen sin litt i gir.

    Bestemor Ingeborg doede i 2009, og jeg har ikke faatt arven min, enda mora mi Karen, doede i 1999.

    Hva driver han og Ellen med liksom.

    Jeg har hoert at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, og ble forsoekt myrdet av en gjeng paa onkel Martin sin gaard i Kvelde, i 2005, saa jeg bor naa paa et hostell, i Sunderland, fullt av kriminelle, narkomane og svaere homofile, og the Landlady sier at de er veldig toeffe og veldig vennlige.

    Jeg oensker ikke aa finne ut hvor vennlige og toeffe de kan vaere.

    Kan du be Diderik om aa sende meg arven etter bestemor Ingeborg.

    Hun hadde verdifulle malerier fra Hoejriis slott, i Danmark, siden hennes oldemor, Maren Gjedde, var oppvokst der.

    Jeg saa at du har spilt i band, sammen med Aage Aleksandersen, paa Google.

    Da jeg gikk paa ingenioerhogskolen, i Oslo, fra 2002 til 2004, saa hadde jeg en studiekamerat, som ikke ville laere programmering, saa han var ogsaa en droemende sjel antagelig.

    Det var vokalist i Hamar-bandet Autopulver, Dag Anders Rougseth.

    Han har ogsaa regisert film med en av Wam og Venneroed.

    Kanskje han trenger en som spiller gitar og mandolin, paa de nye platene sine, det er mulig.

    Men men.

    Men han ville faa seg en bachelor-grad, i IT, uten aa laere seg programmering, husker jeg.

    Saa de bachelor-gradene er kanskje ikke verdt saa mye.

    Han jobber vel naa i Tono, mener jeg.

    Men men.

    Mange takk for svar ihvertfall!

    Kjente du forresten min mor Karen eller min fars yngre bror, Runar Mogan Olsen, som gikk paa Tannlegehoegskolen, i Oslo, paa slutten av 60-tallet, og har sagt til meg, at han vel var hippie?

    Igjen mange takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    for 20 timer sidenLars Moe
    Har som sagt ikke sett D. siden ’67…

    for 4 minutter sidenErik Ribsskog
    Hei,

    nei, jeg faar vel ta det med Larvik Tingrett.

    Det var de som ga arven til Ellen og Martin.

    De har nok ogsaa ganske droemmende sinn, mistenker jeg.

    Ihvertfall har Ellens datter Rahel det, (som er skuespillerinne i Berlin), hun sa at hun ikke ville skrive med meg pga. ‘bad rays’ saa.

    Men det er kanskje saann man merker hvis man roeyker for mye boenner.

    Min soester Pia og jeg, var aa besoekte Ellen, i Sveits, (ved Basel), sommeren 1987, og da fortalte Ellen oss at hun tok noen froe, fra fuglefroe-poser, og plantet i hagen, saa ble de til en mild form for marijuana, sa hun, som hun sendte i posten, til venner i Danmark.

    Hun skrev ‘urtete’ paa pakken sa hun.

    Saa blir man kanskje litt droemmende og tuller med arv og saann.

    Det er mulig.

    Takk for svar ihvertfall!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Lars Moe

    2. juniErik Ribsskog
    Hei,

    jeg så at du kommenterte om Diderik Beichmann, på litteratursiden til Dagbladet, på Facebook.

    Beichmann ble gift i et hippiebryllup, med min tante Ellen Savoldelli f. Ribsskog, i 2007, ifølge min mormor Ingeborg, som døde i 2009.

    Nå får jeg ikke arven min, etter bestemor Ingeborg, (jeg burde fått arv siden min mor Karen, døde i 1999), som var danskfødt, og var av adelig og kongelig slekt, og hadde malerier som hadde heng på Højriis slott, blant annet.

    Vet du om Diderik Beichmann pleier å tulle med arv?

    Jeg har Johanitterordenen, i min fars nye slekt, vet du om han er med der, (siden han heter Johan Diderik Beichmann, mener jeg).

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    søndagLars Moe
    Hei, unnskyld forsinkelsen. Jeg har ikke sett Diderik siden 1967, da bodde han på Eiksmarka. Mener han bor i Stavern nå. Sjekk skattelista hvis du ikke allerede har gjort det. Mvh.

    mandagErik Ribsskog
    Hei,

    nei jeg bare lurte paa hva han var for en filur.

    Han ble gift med tanta mi i et hippie-bryllup.

    Kjenner du tanta mi ogsaa?

    Tante Ellen (Ribsskog naa Savoldelli vel), ble ofte borte fra forsoeksgym, paa 60-tallet, og min morfar Johannes maatte ofte dra inn til Oslo, for aa lete etter henne.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    mandagLars Moe
    Det demrer. D. gikk også på forsøksgym, første kullet, da var jeg flytta til Trondheim men mener det var noe om det i skolebladet (og pressa?) Mvh. Lars (Kim) Moe

    I gårErik Ribsskog
    Ok,

    det var kanskje han Diderik som dro med tante Ellen ut paa kjoeret?

    Ellen fikk en soenn, i 1969, nede i Sveits, som var mongolid, (Joakim), som doede paa 90-tallet.

    Hvilket aar var det Diderik gikk paa forsoeksgym, hvis det er lov aa spoerre.

    Artig aa proeve aa finne ut hva som skjedde foer jeg ble foedt!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    for 13 timer sidenLars Moe
    Mange som var på kjøret på Forsøksgym, især i starten. Diderik var det ikke da jeg kjente ham, men han har kanskje alltid vært en impulsiv, kustnerisk og drømmende sjel. Det hele starta i ’67 og da ble det røyka en del i Oslo. Men jeg har aldri sett noe ondt i Diderik, tvert imot.

    for noen sekunder sidenErik Ribsskog
    Hei,

    takk for svar!

    Hvis du snakker med Diderik, saa kan du kanskje be han aa faa den droemmende sjelen sin litt i gir.

    Bestemor Ingeborg doede i 2009, og jeg har ikke faatt arven min, enda mora mi Karen, doede i 1999.

    Hva driver han og Ellen med liksom.

    Jeg har hoert at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, og ble forsoekt myrdet av en gjeng paa onkel Martin sin gaard i Kvelde, i 2005, saa jeg bor naa paa et hostell, i Sunderland, fullt av kriminelle, narkomane og svaere homofile, og the Landlady sier at de er veldig toeffe og veldig vennlige.

    Jeg oensker ikke aa finne ut hvor vennlige og toeffe de kan vaere.

    Kan du be Diderik om aa sende meg arven etter bestemor Ingeborg.

    Hun hadde verdifulle malerier fra Hoejriis slott, i Danmark, siden hennes oldemor, Maren Gjedde, var oppvokst der.

    Jeg saa at du har spilt i band, sammen med Aage Aleksandersen, paa Google.

    Da jeg gikk paa ingenioerhogskolen, i Oslo, fra 2002 til 2004, saa hadde jeg en studiekamerat, som ikke ville laere programmering, saa han var ogsaa en droemende sjel antagelig.

    Det var vokalist i Hamar-bandet Autopulver, Dag Anders Rougseth.

    Han har ogsaa regisert film med en av Wam og Venneroed.

    Kanskje han trenger en som spiller gitar og mandolin, paa de nye platene sine, det er mulig.

    Men men.

    Men han ville faa seg en bachelor-grad, i IT, uten aa laere seg programmering, husker jeg.

    Saa de bachelor-gradene er kanskje ikke verdt saa mye.

    Han jobber vel naa i Tono, mener jeg.

    Men men.

    Mange takk for svar ihvertfall!

    Kjente du forresten min mor Karen eller min fars yngre bror, Runar Mogan Olsen, som gikk paa Tannlegehoegskolen, i Oslo, paa slutten av 60-tallet, og har sagt til meg, at han vel var hippie?

    Igjen mange takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog