http://www.masoy.kommune.no/index.php?id=333423&showtipform=1&cat=16670
Stikkord: Tante Ellen (Savoldelli. Født Ribsskog)
-
Min Bok 2 – Kapittel 37: Stavern
Helt i begynnelsen av denne sommerferien, så var jeg på Sand, hos bestemor Ågot.
Pia var ikke der, men Ove var der, (av en eller annen grunn).
Jeg hadde ikke tatt med meg noen shorts, ut til Sand.
Men Ove ville bade, husker jeg.
Nede på Sand, nedenfor Sandsveien der.
Og det bestemor Ågot gjorde da, det var at hu fant fram en gammel jeans-bukse, på loftet eller i kjelleren, (i huset hennes på Sand da).
Også klipte hu av beina på den buksa, sånn at den buksa ble som en Ola-shorts da, som jeg brukte på stranda da.
Ove og jeg gikk ned på stranda, og vi hadde med en kassettspiller, tror jeg.
Som muligens var min walkman, med høytalere, eller noe.
Jeg husker at jeg hadde tatt opp en ny sang, fra MTV eller nærradio, på Abildsø.
Som jeg også spilte, mens vi gikk til eller fra stranda der vel.
Mener jeg å huske.
Og det var Guru Josh, med sangen ‘Infinity’, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på stranda på Sand der.
(Som ikke var en så utrolig imponerende strand.
Må man vel si).
Så var det noen flytebrygger, som Ove og jeg lå og solte oss på vel.
Og det var også noe slags svaberg der vel.
På det svaberget, (var hva det var), så lå min tidligere nabo, fra Leirfaret, nemlig Lisbeth Mikalsen, og solte seg, sammen med en venninne, husker jeg.
Faren min hadde jo sagt det til meg, en gang, at faren hennes var ‘tyskerunge’.
Og jeg hadde jo hatt en egen leilighet, for meg selv, da jeg bodde i Leirfaret.
Mens alle de andre leilighetene der, var sosial-boliger, (heter det vel).
Så jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde hu Lisbeth Mikalsen hen.
Hu hadde jo vært på besøk hos meg, en natt, sammen med ei venninne.
Den gangen som Christell kom opp og kjefta på disse nabojentene mine, midt på natta da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Men jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde disse tidligere nabojentene mine hen, som sagt.
Så jeg hilste vel knapt på dem, tror jeg.
Men dem kjente igjen meg da, (syntes jeg at jeg la merke til på dem).
Og jeg kjente igjen dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove og jeg var vel også inne på Drammensbadet, en gang, denne sommeren.
Mens vi bodde hos Ågot da.
Jeg kom på et sjekketriks, mens vi lå og solte oss på Drammensbadet der.
Jeg spurte noen damer som lå like ved oss.
Om Ove og jeg, kunne få låne litt solkrem av dem.
For vi blei så solbrente da, sa jeg.
(Noe sånt).
Men jeg tok det ikke for langt, (tror jeg).
For det var ikke sånn at jeg ba de jentene om å smøre oss inn, med solkremen, akkurat.
Vi smurte vel oss selv inn med solkrem på ryggen, både meg og Ove da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Ove tok vel ikke denne sjekkingen noe videre, tror jeg.
Han kunne vel kanskje ha spurt de her jentene om hva de het eller hvor de var fra kanskje.
Siden jeg hadde begynt å sjekke de opp da, (mener jeg).
Men så ikke.
Så Ove var kanskje litt treg eller ‘nerdete’ da.
(Det er mulig).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min tok meg forresten denne sommeren med til en av de folka, som hadde flytta inn, i et av de rekkehusene, som han hadde bygget, i Sandsveien.
Dette var en kar, i 30-åra vel, med lyst hår.
Han kjefta fælt, på faren min, (husker jeg), siden gulvet på badet deres, (hvor faren min dro meg med inn), ikke hellet nedover mot sluket, (eller noe sånt).
Og etter at vi gikk ut fra det huset.
Så sa faren min det, at han ikke ville ha han karen, som nabo.
Så derfor ville han ikke at ‘vi’, skulle ha et hus der.
Som han hadde preika om tidligere da.
Men dette med ‘vi’ ga jo egentlig ingen mening.
For faren min bodde jo hos Haldis Humblen.
Så dette var nok bare noe slags form for tilgjort hykleri, fra faren min, hvis jeg skulle gjette.
De første månedene, som jeg hadde bodd, hos faren min.
Så krangla faren min og jeg, en del, husker jeg.
(For jeg var vant til å krangle en del, (høylydt), med mora mi, i Larvik).
Og da syntes jeg det, at faren min ga seg veldig lett, en gang, (husker jeg).
(En gang mens jeg fremdeles var ni år vel).
Og jeg tenker nå, at faren min nok har gått til angrep på meg, siden han ikke har likt det, at jeg har skreket og kranglet da, som ni-åring.
Og han ha sverget ‘hevn’, (eller noe), da.
Og at dette tullet med om ‘vi’ skulle ha et hus i Sandsveien, eller ikke, bare var noe slags videreføring, av denne ‘krigen’, mot meg da, flere år senere.
Det er sånn jeg tipper at dette kan ha vært nå, ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dro jeg ned til Stavern da, på slutten av denne sommerferien, i 1990.
Dette må vel ha vært i august-måned, vil jeg vel tippe på.
Jeg hadde jo pleid, å dra ned til Stavern, (og før det igjen til Nevlunghavn), nesten hver sommer vel, siden bestefar Øivind døde.
(Rundt 1983 vel).
Da jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes.
Etter at bestefar Øivind en gang hadde sagt det, (like etter at jeg flytta til faren min), at han ikke kunne gå god for bestefar Johannes da.
Siden han kunne legge fram et forslag i kommunestyret, og så stemme mot dette forslaget, når det skulle være avstemning.
Sa Øivind en gang, (noen måneder etter at jeg flytta til faren min, i oktober 1979 vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hos Ingeborg, så var tante Ellen på besøk, med sin datter Rahel, (som vel er født i 1978, så hu var vel 11-12 år på den her tida), og hennes venninne Sophia, (som var på den samme alderen), fra Danmark.
De jentene sov ute i et telt, i hagen, hos bestemor Ingeborg.
Antagelig på grunn av plassmangel, eller noe.
Og jeg selv sov på det rommet som jeg vanligvis sov på, når jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Nemlig det soverommet som lå lengst innerst, i underetasjen, i Herman Wildenweysgate der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var to personer, som jeg ringte, fra bestemor Ingeborg, denne sommeren.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var min tidligere bestekamerat, i Larvik, Frode Kølner.
Og det var også hu Hege, fra Stavern, som jeg hadde rota med, på Petter Wessel, den gangen Magne Winnem hadde bedt meg med på dansketur, når vi gikk i samme klasse, på Gjerdes Videregående, snaue to år før det her da, høsten 1988.
Bestemor Ågot, på Sand, hu hadde jo ‘gura’ fælt, seinere dette skoleåret.
(Skoleåret 1988/89).
Når hu Hege fra Stavern hadde ringt meg, borte hos Ågot da.
(For jeg hadde ikke egen telefon, de siste årene, som jeg bodde i Leirfaret.
For faren min hadde sperra den telefonen da).
For Ågot mente at hu Hege, (som noen andre Stavern-jenter, hadde sagt til meg, at var flau fordi hu hadde så store pupper, sommeren 1989), hørtes så barnslig ut da, på telefonen.
Hu Hege hadde visst sagt noe sånt som at, ‘Er’n Erik der’, eller noe.
Og jeg var ikke helt sikker på hvor gammel hu Hege egentlig var vel, da jeg klinte med henne, på Petter Wessel, (som attenåring og fortsatt jomfru, høsten 1988).
Men hu så cirka like gammel ut, som de to 15-16 år gamle jentene, som jeg hadde rota med, på språkreise, i Brighton, noen måneder før det her da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, da jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, sommeren 1989.
I tilfelle hu Hege ikke hadde fylt seksten år enda da.
Det var jeg vel ikke helt sikker på vel.
Og bestemor Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt.
Etter å ha prata med hu Hege, (som hadde vært på danskebåten, sammen med mora og søstera si).
Så jeg turte rett og slett ikke å ringe hu Hege, sommeren 1989 da.
I tilfelle jeg gjorde noe galt da.
(Siden bestemor Ågot hadde gura så fælt da).
Selv om hu Hege hadde ganske store pupper, som noen andre Stavern-jenter, som jeg traff på et fjell, ved stranda, i militærleieren der, sa, sommeren 1989 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men sommeren 1990.
Da tenkte jeg det, at nå måtte vel hu Hege ha blitt 16-17 år gammel, (eller noe sånt), vel.
Så da ringte jeg henne opp da.
Og avtalte å møte henne, en kveld, i Stavern Sentrum da.
Tante Ellen skulle lage noe mat, med hvitløk, den dagen, (fortalte hu).
Og da protesterte jeg vel.
Og da sa tante Ellen, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.
Men jeg møtte ihvertfall hu Hege og ei venninne av henne, nede i Stavern Sentrum da.
Og dette møtet ble litt knytt, husker jeg, at jeg syntes.
Og jeg fikk ikke helt den samme kontakten med hu Hege, som vi hadde hatt på danskebåten da.
(For å si det sånn).
Hu og venninna trilla også på syklene sine.
Så hele settingen ble litt dum da, syntes jeg.
Siden jeg selv ikke hadde sykkel med meg da.
(Selv om jeg noen ganger pleide å låne bestemor Ingeborg sin sykkel, når jeg var på besøk hos henne.
Som bestemor Ingeborg ville at jeg skulle sykle på da.
Sommeren før dette ihverfall, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det jeg gjorde sammen med hu Hege da.
(Som bodde på en gård, tror jeg, litt lenger utafor Stavern Sentrum, enn der bestemor Ingeborg bodde.
Men i samme retningen da).
Det var at vi liksom gikk sammen, fra Stavern Sentrum da, og i retning av der bestemor Ingeborg bodde.
En gåtur på 10-15 minutter vel.
Og de to jentene trillet på hver sin sykkel da.
Så vi kunne jo prate litt.
Så det var ikke sånn at de to jentene sykla rundt meg, mens jeg gikk.
(Eller noe).
Det hadde vel kanskje blitt enda dummere.
Så dem var vel ganske høflige da, de her jentene, må man vel si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien, opp til ved der bestemor Ingeborg sitt hus lå.
Så gikk vi tre forbi en ungdomsgjeng da, som stod i en gate, litt bortenfor der vi gikk forbi.
Og da var det som at hu Hege liksom skulle se på den gjengen da, (eller noe).
Eller liksom gi et signal til de kanskje da.
Så det lurte jeg på hva var om da, husker jeg.
Jeg lurte på om dem kanskje var redde for meg, eller noe, siden dem dreiv og liksom mer eller mindre signaliserte til en gjeng osv., der da.
Så sånn var kanskje det.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kom fram til den avkjøringa, der hvor veien opp til bestemor Ingeborg gikk.
Og vi skulle skilles da.
For disse to Stavern-jentene, de skulle vel da sykle videre, langs hovedveien da.
Ned en bakke, mot et sted hvor de pleide å ha sprangridning, og sånn, husker jeg.
(Fordi bestemor Ingeborg tok med Pia, mora mi og meg dit en gang, en senere sommerferie vel, på 90-tallet).
Jeg vet ikke helt hvor langt unna bestemor Ingeborg, som hu Hege bodde.
Men jeg tenkte at jeg måtte prøve å tulle litt med tante Ellen ihvertfall, som hadde vært så ovenpå, og sagt til meg, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.
Så jeg drøyde det litt da, når de her jentene skulle sykle avgårde.
Ned mot der hvor jeg var med bestemor Ingeborg, på et rimelig kjedelig hestestevne, en gang, et år eller to etter det her vel.
Og da skjønte hu Hege det, at jeg fiska litt etter et kyss, (eller noe da), husker jeg.
For da sa hu noe sånt som, ‘åja, vil du ha kyss’, (eller noe sånt da).
(Noe sånt).
Og så fikk jeg et kyss på munnen da.
(Ikke et tungekyss, som vi vel hadde tatt en god del av, på Petter Wessel.
Men bare en vanlig kyss da.
Kanskje for gamle dagers skyld, (nemlig den nevnte båtturen), eller noe da).
Også sykla de to jentene avgårde da.
Og jeg så de aldri igjen.
For å si det sånn.
Men da jeg gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg.
5-10 minutter seinere.
Så smalt det fra tante Ellen, ‘har du fått et kyss?’.
Så det klarte altså tante Ellen å se, at jeg hadde fått et kyss da.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Så hvordan tante Ellen klarte å se det, det veit jeg ikke.
Men tante Ellen spådde jo Pia og meg, i hånda, en gang, ute i Nevlunghavn.
På 70-tallet en gang.
Da tante Ellen var på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken, i Nevlunghavn.
En av de første gangene som jeg så tante Ellen vel.
Siden hu jo bodde i Sveits, på hele 70, 80 og 90-tallet.
Og da prata Ellen om ‘livlinjen’, og sånn, (i hånda), husker jeg.
Og hu sa at både Pia og jeg kom til å få et langt liv da.
(Mener jeg å huske).
Det var også en annen linje, i hånda, (som tante Ellen prata om).
Men den linja husker jeg ikke hva het igjen.
(For Pia og jeg var bare 5-6-7 år, (eller noe), da tante Ellen dreiv og spådde oss da).
Så om Ellen er noe slags hemmelig spåkone, eller noe?
Hvem vet.
Pia sa ihvertfall en gang, på begynnelsen av 80-tallet, (da jeg besøkte hu og mora vår, i Jegersborggate, i Larvik).
At mora vår hadde sagt det, til henne, at vi ikke måtte gå forbi det og det huset, i Larvik Sentrum, ‘for der bor tante Ellen, og hun maner dere’.
Så om Ellen er sånn at hu driver med såkalt maning.
Det veit jeg ikke.
For man kunne vel ikke alltid stole på mora og søstera mi heller vel.
(For tante Ellen bodde jo i Sveits, for det første, på den her tiden).
Men tante Ellen kunne ihvertfall se det, at jeg hadde fått et kyss, av hu Hege fra Stavern da.
En ettermiddag eller kveld, sommeren 1990.
Så tante Ellen er nok kanskje ikke som en helt vanlig person, tror jeg.
Hu veit jo også hvordan fuglefrø, som man kan plante i jorda, (nede i Sveits), og som da blir til noe slags mild marijuana, (som hu røyker da, og sender i posten, til venner i Danmark, etter å ha merket pakken med ‘urtete’).
(Som Ellen fortalte om, til Pia og meg, da vi besøkte tante Ellen i Sveits, sommeren 1987 da).
Så om tante Ellen er noe slag heks, eller noe?
Hm.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn er kanskje det.
Men men.
Hva mer som skjedde, på dette ferieoppholdet mitt, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, sommeren 1990.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 34: Enda mer fra Brighton sommerferien 1990
I England, så var det også opptøyer, denne sommeren.
Siden England ble slått ut av fotball-VM, av Tyskland.
Opprørspoliti måtte kalles inn, i Brighton, husker jeg.
Og Øystein og jeg, vi var nok ganske i sjokk, på grunn av det som hadde hendt, på Top Rank, (da jeg fikk en hel gjeng med britiske tenåringsgutter etter meg), og på grunn av urolighetene rundt fotball-VM da.
For det var visst ikke særlig trygt, for ikke-briter, å være ute i gatene, den kvelden, som England ble slått ut av fotball-VM da, fikk vi vel høre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein var jo heavy-frik, og han kjøpte seg noen sånne naglebelter, til å ha rundt armene, (var det vel).
Og han kjøpte flere sånne.
Og jeg fikk låne et sånt naglebelte av han da, til å ha rundt armen.
Og de gikk vi med, rundt hånda, sånn at det ble som en slags slåsshanske, med pigger.
Sånn at hvis noen angrep oss igjen, så kunne vi slå til dem, med sånne nagler rundt hånda da.
Det fikk oss ihvertfall til å føle oss litt tryggere, siden vi da liksom kunne forsvare oss da, hvis vi ble angrepet.
For det var såvidt vi turte å gå rundt i Brighton Sentrum, midt på lyse dagen, etter det angrepet mot meg, på Top Rank og etter opptøyene i forbindelse med fotball-VM da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson tok med Øystein og meg, (og noen fler folk vel, som jeg ikke husker hvem var nå), på en gåtur, til havna, i Shoreham-by-Sea der da, husker jeg.
Og vi ble også tatt med av Tina og Rick Hudson, på en pub, hvor de hadde frittgående gjess, (eller noe), som deres yngste sønn Gary, løp etter.
Og da sa de andre i Hudson-familien, (Tina osv.), til Gary da, (som bare var 2-3 år, eller noe), at han måtte fange en gås da, sånn at de kunne ta med den hjem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson var også imponert, (husker jeg), av han danske språkskoleeleven, fra København, som ikke forstod norsk.
Hudson sa at dansker var flinke til å prate engelsk uten mye aksent da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi hadde fått beskjed, av Tina og Rick Hudson, at hvis vi var sultne, så kunne vi bare gå å ta noen brødskiver, på kjøkkenet.
Dette var noe vi sjelden gjorde.
Vi spiste omtrent alltid mat, nede i Sentrum.
På Burger King eller McDonalds eller Pizza Hut da.
Ellers så kjøpte vi kebab, som Øystein hadde begynt å spise da.
Men en kveld, (en av de første dagene, i denne ferien), som Øystein og jeg, satt ganske lenge oppe, sammen med de tyske språkstudentene, som Øystein hadde blitt kamerat med da.
(Vi spilte vel Black Jack osv., da).
Så sa de tyske studentene, at de var sultne, (var det vel).
Og da trodde jo jeg det, at det som Øystein og jeg hadde blitt fortalt.
Nemlig at vi bare kunne gå og ta oss brødskiver på kjøkkenet, hvis vi ble sultne.
At det også gjaldt for de tyske språkstudentene der.
Men så ikke.
For da fikk visst ikke Hudson-familien nok brødskiver, til frokosten og skolelunsjen, (eller hva det var), dagen etter da.
Så da fikk jeg skylda for det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson holdt jo med Arsenal.
Men han hadde kalt opp sin yngste sønn, Gary, etter Gary Lineker, (da han spilte på Everton vel), etter fotball-VM, i 1986, hvor Lineker ble toppscorer da.
Men så ble Lineker kjøpt opp, av Tottenham, like etter Mexico-VM da.
Men jeg syntes fortsatt at Lineker var en god spiss da.
Og dreiv og sa sånn her til Hudson, under fotballkampen, at jeg trodde at Lineker var den eneste spilleren, som kunne klare å score, på det gode tyske forsvaret, eller noe.
Men det klarte han vel ikke vel.
Så det var litt døvt da.
Jeg lurer på om Rick Hudson ble sur på meg og, siden jeg nevnte Gary Lineker hele tida da.
Siden jeg hadde hatt han som favorittspiller, under fotball-VM, i 1986 da.
Og han da spilte for Tottenham, som var ‘erkefienden’, til Arsenal, i 1990 da.
Så sånn var muligens det.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi kjøpte en gave til Hudson-familien, (sånn som jeg hadde gjort, sommeren før og).
For de sa at de ikke ville ha penger da.
Så Øystein og jeg, vi spleisa på å kjøpe en dobbelt kassettspiller, i den stereo-butikken i Hove, hvor faren i den første vertsfamilien min i Brighton, (fra da jeg dro med STS Språkreiser, sommeren 1985), hadde dratt meg med en gang, for å kjøpe stereoanlegg.
Det var også i den butikken, som jeg hadde kjøpt en CD-spiller, (var det vel), til Hudson-familien, sommeren før da.
Liksom som en slags betaling da, for at jeg fikk lov å bo hos dem, i en drøy ukes tid da.
Og Hudson-familien, de hadde ikke noe dobbelt kassettspiller, til stereoanlegget sitt.
Så da fikk jeg med Øystein på det, å kjøpe en dobbelt kassettspiller, som vi koblet til stereoanlegget deres, om kvelden da, sånn at dem så det, når dem våkna opp, dagen etter.
Men jeg veit ikke om dem likte den kassettspilleren.
Men dem sa jo at dem ikke ville ha penger så.
Jeg mener å huske, at jeg våkna en gang, i Shoreham der, av at Rick Hudson banna og sverta, da han fikk se en sånn CD-spiller eller kassett-spiller, som jeg hadde kjøpt til dem.
Men om det var sommeren 1989 eller sommeren 1990.
Det husker jeg ikke helt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi pleide også å kjøpe noen ganske billige kartonger med sigaretter og sånn, til dem, før vi dro hjem.
Og noen øl-bokser vel.
Det var liksom en tradisjon eller vane da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi spilte også fotball, i hagen dems der, også denne sommeren, husker jeg.
Også han naboen var med, mener jeg å huske.
Og da spilte dem sånn, at dem dytta fælt og sånn, mens dem spilte da.
Altså at dem tok kroppstaklinger og sånn da.
Så jeg la meg nok til en mer ‘engelsk’ måte å spille fotball på, etter disse tre somrene, som jeg var på besøk, hos Hudson-familien, i Shoreham da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi pleide også noen ganger å gå på en Off Licence, (en alkoholbutikk), i retning av Soutwick der vel.
Rick Hudson, Øystein og meg.
Noe ganger.
Hvis det skulle være fotballkamp på TV, om kvelden, for eksempel.
Og da pleide jeg å kjøpe enten Fosters-øl da, (kanskje siden at de ølboksene var blå, og jeg holdt med Everton da).
Ellers så kjøpte jeg Carlsberg, siden det var et skandinavisk ølmerke da.
Rick Hudson pleide å kjøpe Holsten lager, hvis jeg husker det riktig.
Men det ble litt for tysk/europeisk, for meg, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, en av disse somrene, som jeg bodde hos Hudson-familien, i Shoreham.
Så gikk jeg inn på den lokale puben, i Shoreham der, husker jeg.
Og kjøpte en pakke Marlboro-sigaretter.
(Som søstera mi, Rahel og meg, hadde pleid å kjøpe, på jernbanestasjonen i Aesch, sommeren 1987, da Pia og jeg besøkte tante Ellen og dem, i Sveits).
Og da husker jeg det, at jeg overhørte det, at Tina og Rick Hudson prata om det her da, (dagen etter, eller noe).
At jeg hadde gått inn på puben der, og kjøpt Marlboro-sigaretter da.
Enda dem ikke hadde vært på puben der selv, (mens jeg var der).
Så sånne ting spredde seg visst tydelig raskt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rick Hudson tok også med Øystein og meg, et sted, husker jeg.
Jeg husker ikke hva vi skulle, men jeg husker at Hudson satt på en benk, ute, og drakk av en ølboks.
Noe han ikke alltid fikk lov til av kona si vel.
Så Rick Hudson var nok muligens mer eller mindre alkoholiker da.
Noe kona hans Tina også noen ganger nevnte vel.
Hu nevnte ihvertfall noen ganger at Rick Hudson ikke tålte sprit da.
Selv om det hendte at det ble kjøpt vodka, (husker jeg), på ‘avslutningsfestene’, for feriene til Øystein og meg der da, (mener jeg å huske).
Så hvordan det gikk, etter at Øystein og jeg dro hjem.
Det veit jeg ikke helt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa vel noe sånt, når jeg spurte om hvorfor han ikke røyka og drakk.
At han hadde prøvd alle røykmerkene, men han ville ikke røyke fast, eller noe.
Han sa også det, at han var en ganske ekstrem person, (eller noe lignende).
Så hvis han skulle drikke, så ville det blitt sånn, (mente han), at han enten måtte drikke hele tida, eller ikke drikke i det hele tatt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa også det, på denne ferien, (eller om det var to somre før).
At jeg noen ganger lukta som et ‘brukt håndkle’.
Det syntes jeg at var rimelig flaut, så jeg svarte ikke noe da.
Men jeg husker at det var fordi, at jeg hadde hatt problem med sveisen, også hadde jeg tatt noe vann i håret, på doen der, og brukt det håndkleet som hang der, til å tørke håret med da.
Og da hadde jeg visst ikke lukta så godt da, skjønte jeg på Øystein da.
Så de håndklærne, som hang på doen og sånn, hos familien Hudson, de ble antagelig ikke vaska så ofte da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi dro tilbake til Norge igjen, så skjedde heller ikke det, uten problemer.
Jeg husker det, at på Fornebu, så hadde jeg funnet sånne adresse-lapper, til å feste på kofferten min.
Så jeg trodde det, at jeg ville klare å finne noen sånne merker, på Gatwick og.
Så jeg hadde klart å kaste den adresselappen, som jeg hadde funnet, på Fornebu da, husker jeg.
Så jeg husker at jeg trava rundt på Gatwick der da, og leita etter sånne adresselapper, til å feste på kofferten min da.
Men det klarte jeg ikke å finne på Gatwick der da.
(Selv om jeg hadde klart å finne det på Fornebu).
Jeg så også det, at i en kø ved siden av oss, så stod den en mørkhudet tenåringsgutt, med svensk pass.
Og jeg prata til han da.
For vi var litt i sjokk, ettersom det hadde vært så tøft, med opptøyer og slåsskamper osv., i Brighton.
Så jeg fortalte vel litt, om hva som hadde skjedd, i Brighton, osv.
Og det som skjedde, etter dette, det var at noen sikkerhets-folk, på flyplassen, tok ut meg, han pakistansk-svensken og Øystein, ut av køene våre.
For å få scannet koffertene våre.
Og jeg ble sur, og klagde på at dette kanskje ville føre til at Øystein og jeg ikke rakk flyet vårt da.
(Hva skulle vi ha gjort da liksom, hvis dette hadde forsinka oss så mye, at vi ikke hadde rukket flyet?).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg var hos Runar og dem, i Son, før denne ferien, til Brighton/Shoreham.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Men jeg husker jo at Øystein og jeg, var i England, da den kampen mellom England og Tyskland ble spilt.
Som England tapte da.
Og som førte til at England røk ut, av fotball-VM, i 1990 da.
Jeg skal se om jeg klarer å finne, på nettet, hvilken dato den kampen var igjen.
Vi får se om jeg klarer å finne ut det.
Vi får se.
Jo, den kampen var visst på 4. juli.
Så det er mulig at jeg nok var hos Runar og dem, en ukes tid, før Øystein og jeg, dro til Brighton, denne sommerferien da.
Det er mulig.
Jeg skal skrive mer om hva som skjedde, i denne sommerferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 23: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Jeg hadde ikke så utrolig mye å gjøre, med min tremenning, Øystein Andersen, (som bodde i Lørenskog), det første året, som jeg bodde i Oslo.
På tross av Lørenskog bare var et drøyt kvarter med toget fra Oslo vel.
Dette skyldtes nok mye, at Øystein Andersen var et par år yngre enn meg.
Så han kom jo ikke inn på utestedene, i Oslo.
Og jeg hadde jo en annen kamerat, på den her tiden, nemlig Magne Winnem, som jeg var mye ute på byen sammen med, det her studieåret.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men mot slutten av det her skoleåret.
En gang, mens jeg var på Oslo City, etter å ha kjøpt meg en hamburger kanskje, på vei til NHI.
(Noe sånt).
Så møtte jeg plutselig Øystein Andersen, på Oslo City der da.
Øystein Andersen gikk i den svarte skinnjakka si, som vanlig.
Han spurte vel om det var noen grunn, til at vi ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, den tida jeg hadde bodd i Oslo.
Jeg kunne vel ikke komme på noen grunn.
Jeg syntes vel at det hadde vært artigere å knulle med Nina Monsen, enn å være hjemme hos Øystein Andersen, på Lørenskog, og spille Trivial Pursuit og blackjack og sånn vel.
Så det var ikke sånn, at Øystein Andersen var den første jeg prøvde å få tak i, (av mer eller mindre lokale folk), da jeg flytta til Oslo.
Nei, det var Nina Monsen, som jeg heller prøvde å få tak i først da.
Og jeg hadde jo også klart å spore opp halvbroren min Axel, som jo også bodde i Oslo, så jeg hadde liksom fått meg en ‘ordentlig’ lillebror og, og ikke bare en ‘lillebror’, (med andre ord Øystein Andersen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker det, at jeg var ute hos Øystein Andersen, i Lørenskog, dette studieåret også.
Øystein Andersen hadde en kamerat, som også het Erik, (som meg), og som ble kalt for Psycho, på besøk.
(Jeg mener at dette var det her studieåret).
Psycho stod på trappa til Øystein og dem.
Også sa han til meg at ‘kom bort hit’.
Også sa en annen kar, (som også var der), at ‘du burde ikke gjøre det, hvis du ikke kjenner han’.
Så jeg gjorde ikke noe.
Men dette var en truende episode da, må jeg vel nesten si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (etter dette), så traff jeg også Psycho, en gang, nederst i Karl Johan der.
Jeg var ikke sikker på om jeg kjente han igjen, men Psycho sa at jeg kjente han da.
‘Det gjør du det’, (eller noe), sa han.
Etter at jeg hadde sagt noe sånt, som at ‘jeg kjenner ikke deg’, (eller noe).
For jeg hadde jo bare møtt han Pscyho en gang før det her vel.
(Og jeg møtte han vel aldri igjen, (som jeg kan huske ihvertfall), etter den episoden, nederst i Karl Johan der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen han hadde tidligere sagt til meg flere mer eller mindre spesielle ting.
Han sa sånn, at når han fikk ballen, når han spilte fotball, i gymmen, (eller noe).
Så bare klinte han til så hardt han kunne.
I retning av målet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var noe Øystein sa mens jeg fortsatt bodde i Leirfaret 4B, (mener jeg).
Og noe annet han sa, på den her tida.
Det var at han ikke gikk over lik, for å få suksess i livet.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en tredje ting, som Øystein sa, (som var litt spesielt kanskje), det var at han hadde kontakter, og kunne få til ting og sånn da.
Og da fulgte han kanskje opp med noe sånt som at, ‘men jeg går ikke over lik, for å komme meg fram i livet’, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe annet som skjedde, dette studieåret.
Det var at jeg kjøpte meg en walkman, på Fridjof Arngren sin elektronikk-butikk, på Skøyen da.
Kjetil Holshagen, han dreiv jo med elektronikk, og han fabla nesten om å dra til den butikken, noen ganger, (på Skøyen der), mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.
For den butikken hadde så mange artige elektronikk-ting da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg ville vel kanskje ha en litt mer avansert walkman, enn den enkle Sony walkman-en, som jeg hadde fått i abonnementspremie, av det tyske filmbladet, som jeg hadde begynt å kjøpe, da jeg var på ferie hos tante Ellen i Sveits, sommeren 1987.
Den walkman-en, som jeg kjøpte på Arngren, (på Skøyen der), den kosta cirka 500 kroner, (mener jeg), og den hadde auto-reverse, og en god del andre litt artige/kule funksjoner da.
Det var vel en svart Sony-walkman, mener jeg.
Magne Winnem, han ble så imponert, over denne walkman-en, som jeg hadde kjøpt.
Så han ba meg, om å også dra å kjøpe en sånn walkman, for han.
Så en fredag, før jeg skulle besøke bestemor Ågot på Sand vel.
(Noe sånt).
Så stakk jeg innom Arngren da, og kjøpte enda en sånn walkman da.
For Magne Winnem da.
Det er mulig at det var den gangen, som jeg møtte hu Lill Beate Gustavsen på toget, til Drammen.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette studieåret.
Men det er litt varmt her, (som i en badstu omtrent nesten).
For den varmeovnen, her på rommet mitt, hos M.A.S., i Fairfield, i Liverpool.
Den går det ikke an å regulere temperaturen på.
Den har ikke noe termostat da.
Så hele rommet er jo skikkelig varmt her.
Samtidig så bor det en afrikaner som smeller med dørene, osv., i naborommet her.
Og andre tøffe folk.
Så jeg vil ikke ha døra oppe stående oppe til rommet akkurat heller.
Så da blir det litt varmt her, (for å si det sånn).
Så jeg får kanskje kutte litt ned på lengden på kapitlene her, tror jeg.
Så vi får se når jeg får til å skrive mer om dette studieåret.
Vi får se.
