http://www.nb.no/nbsok/nb/f06143f5da2f80793f1d3b98821a601c?index=64#45
Stikkord: Terningmoen
-
Min Bok 4 – Kapittel 52: Sommerferien 1995
Fra sommerferien 1995 så husker jeg det, at jeg befant meg alene, igjen i Frognerparken.
(For jeg tok jo lappen, på den her tida, så jeg ville ikke bruke penger, på å dra bort på ferie, da).
Selv om jeg hadde fått meg mobil, som jeg hadde med i parken, så var det ingen som kontaktet meg, husker jeg.
Så hva Axel og Glenn Hesler dreiv med den ferien, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg såpass, (husker jeg), at jeg syntes det var morsomt, å se, om jeg klarte å finne veien, fra Frognerparken og ned til Oslo sentrum.
Og en gang så gikk jeg helt til Grønland, husker jeg, hvor jeg kjøpte Crystal Pepsi, (som jeg syntes jeg kunne drikke, selv om jeg egentlig hadde slutta å drikke cola da), på en butikk der, (muligens Kiwi).
Og en gang, så møtte jeg Hildegunn, utafor Oslo City, når jeg gikk gjennom sentrum der, da.
Hildegunn hadde på seg en Supermann-trøye, og jeg var ganske stressa på den her tida, så jeg kjente henne ikke igjen, med en gang.
Hu kalte meg ‘eks-samboer’, eller noe.
Og hu gikk rimelig tett i lag, med to unge tenåringsgutter, som hu vel bodde sammen med, i en Ungbo-leilighet, i sentrum, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og hu sa det, mens hu gikk forbi meg vel, (for jeg tok meg en pause, på baksiden av Oslo City der, da), at de på det kollektivet, hadde samme musikksmak.
Noe som vel var en klage på min musikksmak, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den eneste som kontaktet meg, på personsøker eller mobil, den her sommerferien.
Det var Marianne Hansen, (da låseansvarlig vel, på Rimi Nylænde), som hadde fått noe forandringer i ferieplanen sine.
Og hu spurte meg, om jeg kunne jobbe, en uke, av ferien min.
Mot at jeg istedet fikk en uke ferie seinere, den sommeren, da.
Og det sa jeg at var greit, da.
For jeg prøvde å være fleksibel, overfor arbeidsgiveren min, da.
For jeg prøvde jo å få meg en karriere, i Rimi, og når jeg først hadde blitt assisterende butikksjef, så var det jo artig å se, om jeg klarte å bli butikksjef, også.
For jeg hadde vel egentlig aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe innen ledelse, (eller som sjef, da), for mange ansatte.
Jeg hadde nok heller sett for meg det, at jeg skulle jobbe, som dataekspert, (eller noe).
Men jeg hadde jo hatt problemer, med depresjon, det andre året, som jeg gikk, på NHI.
Så jeg var litt redd for å havne inn i en ny depresjon, også i årene etter militæret, da.
Og Anne-Katrine Skodvin hadde jo sagt til hun assistenten, (Hilde), fra Rimi Munkelia, som slutta der for å begynne å jobbe på kontor, at det var et kjedelig yrke, sammenlignet med å jobbe i butikk.
Og det var også veldig lyst, i de butikkene, som jeg jobba i.
Og dette sammen med at jeg gjorde mye fysisk arbeid, (som å legge opp kjølevarene, osv.), samt at jeg trente mye, (badminton, tennis og fotball, osv).
Det gjorde nok at jeg ikke havnet inn i en ny depresjon da, etter militæret.
For jeg var litt redd for det, da.
For det var ikke så artig, (husker jeg), å være inne i en sånn depresjon.
Noe jeg var vinteren 1991/92 da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hang litt i Frognerparken der, i de sommerferiene, på midten av 90-tallet.
Så pleide jeg vanligvis å ligge i sola og lese en bok.
Og det pleide også på den her tida, (ihvertfall sommeren 1994, mener jeg å huske), å ligge noen toppløse damer, som solte seg, i Frognerparken, som det gikk an å smugkikke litt på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det hendte også, at jeg spurte folk, som spilte fotball, i Frognerparken der, om jeg kunne få være med å spille.
(For jeg regna med at det var greit, da).
Og da hendte det ganske ofte at jeg fikk være med å spille, da.
Men etter at jeg kom tilbake, fra den jobb-byttinga, med Marianne Hansen, (var det vel).
Så ble jeg med noen folk, å spille der, da.
Og da var bakken så hard der, husker jeg.
At da jeg en gang tok et sånt ‘sjiraff-spark’, som den Romerike-gjengen, som Glenn Hesler pleide å dra meg med, for å spille fotball med, pleide å kalle det.
(Et spark som jeg vel hadde fra oppstillingsplassen, på Terningmoen, vel).
Så røyk korsbåndet mitt, i det venstre kneet, mens jeg spilte, da.
(Fant jeg ut seinere, at det var som hadde skjedd).
Så jeg så at kneskåla liksom hoppa noen centimeter ut, og så hoppa tilbake, da.
Og jeg måtte sette meg ned, (ved siden av fotballbanen), i en halvtime, eller noe, da.
Og fikk vel en ispose, (av noen), til å ha på kneet.
Før jeg hinket meg bort til hovedinngangen, til Frognerparken der, da.
Og så tok en taxi hjem, til Ungbo, på Ellingsrudåsen, da.
Og da hadde jeg jo ferie, så det er mulig at jeg såvidt klarte å jobbe, når den ferieuka var ferdig.
Og en annen gang, (før det her vel), så vrikka jeg forresten også ankelen min, (var det vel), da jeg spilte fotball.
Og den kneskaden, den slo jeg opp en del ganger, så det hendte ofte at jeg haltet, på vei til jobben, på Rimi Nylænde da, husker jeg, de årene, som jeg bodde, på Ungbo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Facebook nå, og fant ut det, at hu som jeg har kalt for Marianne Hansen, (hun lederen i Rimi).
Hun heter egentlig Marianne Eidsem Hassel, så jeg på Facebook nå.
Så jeg har bomma litt på navnet hennes, da.
Hu er jo en rimelig lav dame, (som ligner litt på Jenny Skavlan i ansiktet kanskje, på en god dag), og hu begynte jo i Rimi, et par år etter meg vel, så hvis det var sånn, at jeg hadde en lillesøster, i Rimi, så må man kanskje si at det var henne, da.
(Siden hu liksom gikk litt i mine fotspor, i Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og hu Charlotte, som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida.
(Og som seinere også ble leder i Rimi).
Hu heter visst Charlotte Åman, virker det som, fra Facebook.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X
På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.
(Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).
På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.
Det var boksmat.
‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.
Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.
Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.
(Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.
Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.
Og en større børste til å ‘shine’ med da.
For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.
Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.
Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.
Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.
Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.
Men jeg mener at det var sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.
Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.
Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.
Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.
Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.
Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.
Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.
Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.
Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.
Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX
Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.
At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.
At det programmet var bare kaos.
Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.
Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.
(Ble det sagt, ihvertfall).
Så jeg har jo lurt på det seinere.
Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.
Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).
Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.
For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.
Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.
Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.
Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.
Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.
Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.
Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.
(Av merke Mauser, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.
Og så snørt igjen soveposen.
Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.
Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.
12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.
De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).
Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).
Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).
Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).
12.7-toer, han måtte bære trefoten da.
Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.
(Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).
Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.
Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.
Og lot som at jeg var veldig sterk da.
For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.
Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.
(Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).
Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.
Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.
Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.
Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).
Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.
For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.
Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.
(Det husker jeg ikke helt sikkert).
Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.
For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.
Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.
Så jeg måtte ta det her på sparket, da.
(Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.
Så var vel dette rett etter rekrutten.
Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.
Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).
For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.
(Noe sånt).
Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.
Fra militæret da.
Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.
(Noe sånt).
Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).
(Noe sånt).
Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).
For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.
Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.
Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.
Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.
(Når de snakka seg imellom, da).
Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.
Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.
For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).
For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.
Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.
Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.
For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.
Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.
Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.
(Som om vi var Rambo omtrent, da).
Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.
Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.
Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.
Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.
Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.
At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.
Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.
Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.
Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.
Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.
Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
(Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.
Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).
Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).
Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.
Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).
Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.
Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).
Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).
Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
(Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).
Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).
En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.
Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.
Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.
Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.
Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.
Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.
Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:
-
Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII
Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.
Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axels hund Trixie, hadde også blitt større.
Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.
Jeg husker ikke om det var denne gangen.
Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.
Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.
Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.
Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.
(Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.
Noe sånt).
Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.
Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.
(For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).
Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.
Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.
Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).
Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.
Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).
(Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.
For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.
Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.
For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.
For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.
Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.
Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.
I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.
Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.
Det er mulig.
Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.
En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.
Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.
Og en bok så litt spennende ut.
Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.
Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.
Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.
Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.
Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.
En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).
Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.
Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).
Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.
Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.
Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.
(At Løvenskiold undret seg over det her, da.
Noe sånt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.
Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.
Ihvertfall en gang.
Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.
Akkurat som om det var frivillig.
Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.
Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.
Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.
Det hadde jeg ikke tenkt over før.
Men det er mulig at han hadde litt rett i det.
At det er sånn med pizza.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).
Og en gang, som jeg satt å så på TV der.
Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).
Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).
Og da lurte jeg litt.
For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.
Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.
Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.
Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.
Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.
(På lag 3 sitt rom der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII
Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.
Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.
Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.
Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.
Men vi snakka ikke så mye om det her.
Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.
Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.
(Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).
Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.
For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).
Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.
Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).
Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.
Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.
Som hadde kostet 3900, i sin tid.
(Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den Mitsubishi-TV-en.
Den hadde ikke digital tuner.
Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).
Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).
Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).
(For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.
(Månedene før jeg måtte i militæret).
Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.
For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.
Så jeg fikk låne den timeren, da.
Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).
Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.
Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.
Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).
Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.
En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.
Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.
Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.
Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.
På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.
At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.
På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).
(Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).
Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.
Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.
Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.
Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.
Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.
Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.
Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.
For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.
For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.
Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).
Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På feltidrettsmerke-konkurransen.
Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).
Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.
Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.
Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).
Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.
(Eller hva man skal kalle det).
Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).
Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.
Men jeg hadde jo forventingspress på meg.
(Både fra Dybvig og meg selv vel).
Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.
Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.
Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.
Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.
For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.
(Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.
For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 58: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VI
Lagfører Bricen, (og nesten alle de andre på lag 2 vel), de var så glad, i en sang, som jeg hadde, på en opptakskassett, og som het ‘Lullaby’, med the Cure, (fra Mixed Up-CD-en vel), som jeg vel mest hadde tatt opp, fordi at det var en kjent sang, (av et av favorittbandene mine da).
Og det hendte at Bricen maste på at jeg skulle sette på den, da.
(Selv om Bricen vel kalte den sangen for ‘Spiderman-sangen’, (eller noe).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo klart infanterimerket, på det første forsøket, (som var 25. september 1992, står det på tjenestebeviset mitt, ihvertfall, selv om ikke alle datoene, på det tjenestebeviset, er riktige, men akkurat denne datoen, den stemmer cirka med hvordan jeg selv også husker det).
Så jeg klarte altså infanterimerket under rekrutten, etter bare cirka to måneders tjeneste, i Geværkompaniet.
Jeg gjorde det vel bra på skytingen og kart-oppgaven, og jeg hadde tatt et håndkle, rundt AG-en, sånn at jeg ikke fikk de skarpe metalldelene, på ladearmen, på våpenet, slående mot ryggen, mens jeg løp.
(For før vi begynte å løpe, så hadde jeg lagt merke til det, at noen høyere offiserer, (var det vel), som også skulle være med, på infanteriløpet, hadde polstret AG-en, på en lignende måte, da.
Så da stakk jeg bare inn på rommet til reservelaget, og åpna skapet mitt der, og dro fram et håndkle som jeg festa med to buksestrikker/syltestrikker vel).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da det skulle være infanteriløp igjen, (våren 1993), så måtte jeg være med å arrangere dette løpet, husker jeg.
(Antagelig fordi at jeg allerede hadde infanterimerket vel).
Og da stod jeg ved en post da, sammen med en annen soldat i troppen vel.
Og det jeg husker best fra dette, var at noen soldater, fra en annen tropp vel, (og muligens også noen fra vår tropp, men det husker jeg ikke helt sikkert), de ville da trygle, om at vi, som stod der, skulle hjelpe dem, med oppgaven, da.
Og da, så var det vanskelig å si nei, husker jeg, at jeg syntes.
(For jeg var kanskje litt kua, på den her tida, og kanskje også litt traumatisert, etter den kalde vinteren, hvor jeg fikk frostskade, osv.
Og når militærlegen ga meg en salve, som ville fått frostskaden min, på øret, til å bli verre, da.
Noe sånt).
Så jeg må innrømme det, at jeg ga hjelp, til de som spurte, på det infanteriløpet, da.
(Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva denne oppgaven gikk på igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg røyka jo, under førstegangstjenesten, og en gang, før en kompanioppstilling, så kasta jeg fra meg en sneip, (husker jeg).
Så tenkte jeg meg om, for det var ikke lov å kaste ting som sneiper, i leiren, så jeg bestemte meg for å plukke opp sneipen igjen, da.
Og akkurat mens jeg plukket opp sneipen igjen, så hørte jeg, at sersjant Dybvig, (som stod å prata med noen andre befal vel, noen meter unna), ropte ‘Ribsskog’.
Mens så ropte han ikke noe mer.
(Siden jeg jo hadde plukka opp sneipen, mens han ropte).
Men jeg mener å overhøre, at han sa til de andre befala, at ‘nei, han var på nett’, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden det ikke var lov, å kaste sneiper, i leiren.
Så fant jeg opp en metode, etterhvert, for å kaste sneipen, mens vi gikk, på vei til eller fra en utendørs økt, (eller noe), da.
Og det jeg gjorde da, det var å rulle sneipen, mellom fingrene, øverst på filteret.
Sånn at restene av tobakk ble spredd utover, på bakken, mens vi gikk, da.
Og så, så rullet jeg filteret, mellom fingrene, til det ble som en liten kule.
Og så, så knipset jeg denne lille kulen, (som var nesten umulig å se), noen meter unna da.
Dette gjorde jeg som en rutine, (må jeg nesten si).
Siden troppsbefalet var så ‘på’ oss da.
For hvor skulle man gjøre av sigarettsneipen liksom, når man var ferdig å røyke sigaretten?
Nei, det ble vanskelig.
For det var nemlig lov å røyke, men ikke lov å kaste sneiper, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Spesielt i mine yngre dager, så hadde jeg vanskeligheter, med å stå opp tidlig, om morgenen.
Jeg var ofte helt groggy, og klarte ikke å våkne opp, men sovnet ofte igjen, etter revelje da, (som det kanskje også ble slurva litt med).
Jeg fikk en del advarsler, for dette, av daghavende offiser, (var det vel).
Men ikke så mange advarsler, (merkelig nok), til at jeg fikk refs da.
Jeg var ganske tynn, så det er mulig at det var vanskelig, for offiserene, å se om det faktisk lå en soldat, under dyna der, (i senga mi da), eller ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en ting, som jeg ikke likte, om morgenen.
Det var å gå til messa, som jeg syntes at var et stressende sted, om morgenen, før jeg liksom hadde våkna opp, da.
For der satt det hundrevis av ganske tøffe soldater, som ofte satt i grupper, som kunne tiske om en, og sånn, da.
Mens jeg oftest satt for meg selv der da.
(Hvis ikke noen ropte på meg, og ba meg om å sette meg, enten her eller der, da.
Noe som vel ikke skjedde så ofte, men noen få ganger kanskje, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det jeg istedet ville gjøre.
Det var, å dagen før, kjøpe meg en enkel frokost, i kantina.
Ofte en God Morgen-jogurt, eller lignende.
Også satt jeg den God Morgen-jogurten, i vinduskarmen, på utsida av vinduet, like ved senga mi da, om kvelden.
(Siden det var så kaldt, i Elverum.
At man trengte ikke kjøleskap liksom, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men når jeg tenker tilbake nå.
Så husker jeg det, at nestlagfører Frydenlund, så rart på meg en gang, mens jeg i halvsøvne, spiste en sånn God Morgen-jogurt, da.
(Som hadde stått i vinduskarmen, om natta).
For da var det sånn, (husker jeg), at noen hadde åpna folien, til jogurt-delen, av God Morgen-jogurten, (som hadde en annen type emballasje, tidligere).
Og antagelig tatt oppi noe tull, i jogurten min, da.
Men jeg var så trøtt da, og hadde liksom en som rutine, å spise en sånn God Morgen-jogurt, om morgenen, da.
Så jeg bare spiste som vanlig, (i ørska), likevel, da.
(Selv om jeg husker dette, som noe vemmelig, nå da).
Så det er mulig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall), at Frydenlund kanskje var med på det, å tulle, med God Morgen-jogurten min, da.
Ihvertfall hvis jeg skulle gjette, utifra de blikkene, som Frydenlund sendte meg, (fylt av vemmelse vel), mens jeg spiste den her God Morgen-jogurten, som antagelig var tukla med, da.
I halvsøvne, sånn at jeg bare spiste jogurten som vanlig, da.
Jeg kunne liksom ikke forestille meg, på den her tida, at noen kunne gjøre noe så sjofelt, som å putte noe tull, i en medsoldats God Morgen-jogurt.
Men nå, så lurer jeg jo på det, hva dette egentlig kan ha vært.
Mens da, så trodde jeg vel bare det, at det var noe fabrikasjonsfeil, på jogurten, eller noe sånt, da.
(Noe sånt).
Men nå så lurer jeg jo på det, om en eller flere medsoldater, kanskje hadde tukla med den her jogurten, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, våren/sommeren 1993.
Så husker jeg det, at like etter at vi hadde kommet tilbake igjen, til Terningmoen, etter en helgeperm.
Så fortalte lagfører Davidsen, på kanonlaget, en historie, fra helgen sin, til noen andre soldater, på kanonlaget vel, mens jeg stod like ved da, (på oppstillingsplassen, eller noe).
Og det han sa, det var at den helgen, så hadde han gått inn i en kiosk, for å kjøpe seg en is.
Og når han kom ut av kiosken, så hadde han sett det, at det var jogurt-is.
Så han hadde driti seg ut da, sa han, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så skulle vi få skyte, med en skarp M-72.
M-72, det var et ‘bruk og kast-våpen’, som det ble kalt, på Terningmoen.
Man kunne bare bruke det en gang.
Det er det samme våpenet, (mener jeg at ble sagt), som Rambo brukte, når han skøyt en russisk offiser, på slutten, av First Blood II vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
M-72, det våpenet, det ble også kalt for ‘psycho-rør’.
Og geværmann 1 og geværmann 3, på geværlaga, de måtte ha to sånne brukte våpen, festet på seg, overalt, når det var øvelse, osv.
For at man skulle bli vant til, å bære de her våpnene, da.
Og da kunne man lett bli nesten surrete, for man skulle jo også ha på seg grunnutrustningen og gassmaska.
Så da ble det veldig mye belter og reimer da, utapå uniformen.
Så derav navnet psycho-rør, siden de soldatene, som måtte gå med disse på seg, nesten ble psycho da, siden de måtte ha så mange reimer og sånn, utapå seg, og disse røra ofte sklei hit og dit og kanskje hang seg opp i ting, og sånn, da.
Så da jeg var geværmann 2, på lag 2, så måtte jeg bare ha en ganske liten sanitets-veske, (eller noe), med forskjellig bandasjer og sånn da.
(Noe som passet meg bra, siden jeg var ganske spinkel da).
Men da jeg kom tilbake, til lag 2 igjen, fra reservelaget, så måtte jeg gå med to sånne her psycho-rør, på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
M72, det våpenet er sånn, at man fyrer av en rakett, som brenner seg gjennom panser.
Og så sprøyter den raketten, inn brennende væske, i den tanksen eller stormpanservognen, som man sikter på, da.
Og så blir alle soldatene, som er inni den tanksen, brent levende, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og M72, det våpenet, det kan også brukes til å rydde skyttergraver, (ble det sagt).
For hvis man angriper ‘fi’, og kommer til en skyttergrav, som man vil være sikker på, at er tom.
Så kunne man bare fyre av en M72, nedi den skyttergrava, da.
For da ville raketten ta seg av de soldatene, som var på den ene sida, av der du skøyt fra, da.
Og bakblåsten, (som var flere meter lang, så man måtte alltid sjekke, at ingen stod bak en, før man avfyrte det våpenet), den ville da ta seg av, de fiendene, som var på den andre sida, av den samme skyttergraven, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenker på.
Men men.
Det var kanskje på grunn av det, at jeg var så vant til å bære rundt, på to tomme, sånne M72-rør.
Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke våkna helt opp, når vi skulle skyte, med en sånn skarp M72, da.
Så jeg hadde holdt en liten bit av tommelen min, over kanten, på der hvor raketten kom ut da, husker jeg.
Men en instruktør så dette, og fikk meg til å flytte tommelen, da.
Og jeg traff det tanks-vraket, som vi skulle sikte på, ‘oppe i lia der’ da, ved en av skytebanene, på Terningmoen.
Men seinere, så fikk jeg høre det, av lagfører Warming, på lag 3, at jeg nesten hadde drept alle soldatene, som var der, (og sånn da), siden jeg hadde holdt noen få millimeter, av tommelen min, over munningen, på det våpenet, da.
(Men det her var jo den første og eneste gangen, som vi fikk bruke det våpenet, liksom.
Og det var jo en instruktør der, som sjekka, om vi gjorde noe feil, da.
Så dette var jo for å lære, å bruke det våpenet riktig, liksom.
Så Warming dramatiserte kanskje litt, siden det jo var en instruktør der, som fulgte nøye med, på hva vi gjorde, og sånn, da.
Og jeg er ikke sikker på det, at alle soldatene der, ville ha dødd, selv om noen få millimeter, av tommelen min, hadde vært over kanten av munningen, på det våpenet, når jeg trakk av.
Det høres kanskje litt usannsynlig ut for meg, men.
Så jeg må si at Warming egentlig dramatiserte fælt her, (sånn som det virker som, for meg, ihvertfall)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 57: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet V
Da jeg la den sambandsledningen, oppå det fjellet, (ved Ørlandet travbane), på den øvelsen, i Trøndelag.
Så var det ikke sånn at jeg bare måtte legge en sambandsledning.
Neida, de radioene som jeg fikk med, de var ikke akkurat klar til bruk.
De måtte jeg få batteriene til å virke på, og jeg måtte ta isolasjon av noen ledninger, og sånne ting, (var det vel).
Samt at jeg måtte prøve å skjønne hvordan disse radioene fungerte, da.
Siden jeg ikke hadde drevet med de her radioene tidligere.
(For å sjekke at jeg virkelig fikk sambandet til å virke, da).
Og det var vel også ganske mørkt, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall.
Samt at dette var oppe på et fjell da, og været i Trøndelag, ganske seint på høsten, (var det vel), det kunne variere veldig da, (fant vi ut), med vind, snø, hagl, regn og oppholdsvær om hverandre, gjerne sånn at det skiftet en gang i timen omtrent, (for å overdrive litt kanskje, men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, for å hjelpe noen høyere offiserer, som holdt til i kontorbygningen, til Ski og Vinterskolen, (var det vel), med et eller annet, da.
Og jeg husker det, at de offiserene, de var ikke så ‘militære’.
Så de hadde en nesten sivil omgangstone da, med oss vernepliktige.
Og han ene av dem, han fortalte det, at han fikk ikke lov, av kona si, til å spise maten, i messa, (han mente vel kanskje da offisersmessa, (som gikk for å ha god mat vel), og ikke den vanlige messa, (som vel hadde ganske dårlig rykte)), for kona klagde, (sa han), på at han prumpa så fælt, hvis han spiste den maten, som kokkene, på Terningmoen, hadde lagd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, når noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, for å gjøre noe arbeid, for infanteriregimentet, eller noe.
Så var det en grenader, (i 30-årene vel), som ledet arbeidet, som vi skulle gjøre, da.
Og en grenader, det var visst en med sivil utdannelse, som jobbet i Forsvaret da, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, til å jobbe i et depot, som lå litt for seg selv, borte ved garasjene cirka, på Terningmoen.
Og da, så skulle vi vel ta imot noe utstyr, fra noen repsoldater, som hadde vært på øvelse, (eller noe).
Og jeg husker at jeg, (som jo hadde jobbet tilsammen tre år, på CC Storkjøp og OBS Triaden), jeg sa ‘takk’, hver gang noen leverte noe tøy, til meg, da.
(Som jeg pleide å si, når jeg jobba, i kassa, på OBS Triaden, for eksempel da, husker jeg).
Men da, så ble en av disse rep-soldatene sure på meg, (husker jeg), og sa at han ønsket å slippe dette med takk og hversågod, osv., i Forsvaret da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten en som hadde falt ned i en elv, (eller noe), og som lukta litt rart vel, og som hadde TS, (tap/skade-melding), på mye utstyret sitt, husker jeg, som hadde vært med, på den rep-øvelsen.
Og da var det også andre, som mangla noe utstyr, på grunn av han som hadde falt i vannet da, for de hadde da lånt kanskje jakka eller buksa si, (eller noe), til han uheldige soldaten da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen dag, (var det vel), som noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, til det samme depotet, da.
Så var det en pause, mens vi venta på, at noen rep-soldater, skulle dukke opp der, for å levere utstyret sitt, (etter endt rep-øvelse), da.
Og så var det sånn, at det lå noen liggeunderlag, i noen hyller, inne på det depotet der da, (eller noe).
(Noe sånt).
Så vi infanterisoldatene, vi la oss da, til å hvile, oppå noen sånne liggeunderlag, (eller om det var noen soveposer, eller noe), som lå inne på depotet der, da.
Og han ene lederen, som jobba inne på det depotet der da.
Han ble ikke sint, da han så det, at vi vernepliktige, hadde lagt oss ned, for å hvile, (for det var en ganske tøff og allsidig førstegangstjeneste, som vi hadde, da).
Men han depot-arbeideren, som ledet arbeidet vårt, (den dagen), han fortalte oss istedet et ordtak, (som vi ikke hadde hørt før), nemlig at, ‘en infanterist, han hviler når han kan’.
Og det var visst et kjent ordtak da.
(Skjønte vi).
Som vi infanterisoldatene, ikke hadde hørt før, da.
Men som vi vel fortalte videre, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), til de andre soldatene, på brakka, osv., etter tjenestetidens slutt, den dagen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nestlagfører Frydenlund, han tok en gang med, en kassett, (må det vel ha vært), med bandet Sisters of Mercy, (husker jeg), og satt på den, på kassettspilleren til Randen, (må det vel ha vært), som jeg, (og lag 2), lånte da, før han selv forsvant, inn på stabsrommet, for å spille Monopol, (eller noe), som vanlig, må man vel si, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var et album som det var en lang sang på, som het ‘Love is a Many Splintered Thing’, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Etter å ha søkt litt på nettet, så lurer jeg på om det Sisters of Mercy-albumet som Frydenlund satt på, på lag 2 sitt rom, må ha vært ‘Vision Thing’.
Og at den sangen jeg husket, (selv om jeg trodde at den sangen var lengre, enn jeg så at den var nå), må ha vært ‘Ribbons’.
Men jeg husker også at vi digga en sang, på det albumet, som het ‘Dr. Jeep’, vel.
Og med ‘vi’, så mener jeg da Skjellum, Sundheim og meg.
Siden vi vel var de som ble igjen, for å høre på det her albumet til Frydenlund, da.
Som vi vel hørte på flere dager og muligens.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
