Stikkord: UIO

Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.

Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.

Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.

Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.

Og en stripe på den andre sida vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.

At Paula Abdul hadde så rar nese.

Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.

Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.

Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.

Colin studerte data, på UIO.

Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).

Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.

(Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.

Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.

Siden det liksom var favorittølet mitt da.

Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.

Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.

Ei norsk dame da.

Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.

Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.

‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.

(Noe sånt).

‘Ja’, svarte vel jeg.

(Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).

Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.

Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.

Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).

Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.

Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.

Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.

Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.

(Nesten som porno kanskje).

Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.

Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.

(Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.

Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.

(Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).

Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.

(Dette var en Prix-butikk vel).

Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).

Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.

Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.

(Noe sånt).

Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.

Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.

Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.

Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.

Men jaggu klarte han ikke det.

Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).

Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.

Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).

Og det dro Winnem meg med på da.

Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.

Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).

Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.

Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.

(Noe sånt).

Noe vi ikke gjorde.

Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.

Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).

Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.

Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.

De delte kjøkken og bad der da.

Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.

Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).

Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.

At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kar, som også bodde i det bofellesskapet.

Han begynte å se opp og ned på meg da.

Også lurte han på om genseren min var ny.

Om så om buksa mi var ny.

(Og så videre da).

Han skjønte at det var noe spesielt da.

(Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).

Men han skjønte ikke hva det var da.

Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.

Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.

Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.

Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.

Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).

Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.

Men da ble han sur, husker jeg.

Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.

Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.

Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.

Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.

(Av nysgjerrighet da).

Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.

Så hadde han vært innom en kiosk.

Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.

(Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).

Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.

Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.

Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.

Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.

(Siden jeg hadde video da.

Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.

Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.

Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).

Men men.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.

Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.

(Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).

Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.

Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.

Noe sånt.

Men den sangen likte ikke Colin da.

Så da begynte han å klage, husker jeg.

Jeg husker ikke om han slo av musikken.

Men han klagde ihvertfall da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.

Så dro jo Winnem i militæret.

Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.

Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.

For han hadde ikke tid til å feste så mye.

(Var det vel).

Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.

Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.

Så var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.

Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.

På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.

Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.

For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.

(Hadde vi avtalt).

For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.

(For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).

Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.

(Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.

Det er mulig).

Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.

(Når jeg fant dem da).

For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).

(For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.

Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.

Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.

Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).

Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.

For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).

(Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).

Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.

Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.

Noe sånt.

(Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.

(Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).

Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.

For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.

For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.

(Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).

Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).

Enda jeg var 1.85 høy da.

(Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.

Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.

Må man vel si

Noe sånt).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.

(Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).

Altså 2-3 år etter Winnem da.

Som dro i militæret, i januar 1990 vel.

Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).

Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.

Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.

For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.

Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.

(Til etter at jeg var ferdig på NHI).

For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.

Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.

(Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.

Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).

(Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).

Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.

En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.

Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.

(En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.

I 1990 en gang vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.

Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.

Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.

Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.

Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.

Annenhver lørdag.

Mens jeg var i militæret.

For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.

(Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).

Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.

Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.

Men jeg sa at det var greit da.

Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.

Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.

(Uten at han forklarte noe grunn for dette da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.

Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).

Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.

En video, fra bryllupet til Colin.

Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.

Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.

Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).

Som en slags ekstrajobb vel.

(Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.

(Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).

Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.

(Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).

Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).

Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).

Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.

(På Rimi Munkelia der da).

Så det var litt spesielt, husker jeg.

For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).

At jeg kjente noen av de, som vaska der.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.

Hvis jeg får til det da.

Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.

Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.

Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.

For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.

Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.

Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.

(Jill).

Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.

Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).

Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).

For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.

Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.

Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.

Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.

Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.

Vi får se.