johncons

Stikkord: University of Sunderland

  • Min Bok 6 – Kapittel 55: Mer fra Newcastle

    En morgen, som jeg gikk fra St. Peter’s Metro-stasjon, og i retning, av St. Peter’s Campus.

    (I samme ‘flokk’ liksom, som en ‘haug’ andre studenter, som skulle rekke dagens første forelesning, da).

    Så mener jeg at jeg overhørte det, at en av de sa, (om meg), at: ‘He looks like something left over from the eighties’.

    (Noe sånt).

    Så det var liksom et slags press, om å se så og så kul ut da, ved University of Sunderland da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte kjøpe meg en del nye klær.

    For å unngå å bli stigmatisert, for å liksom se døll ut, i klesveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg blant annet kjøpte meg tre nye jakker, den første tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og det var to jakker, (som begge var ganske så billige, mener jeg å huske), fra Matalan, (i Pallion).

    (Nemlig en slags brun skinnjakke, (av mange skinnlapper som var sydd sammen vel), og en slags mørkegrå vinterfrakk-aktig jakke, vel.

    Noe sånt).

    Dessuten, så fant jeg meg en tredje jakke, på Debenhams, (husker jeg).

    Og det var en grønn jakke, (som hang litt for seg selv, og som var den siste igjen vel), fra Yves Saint Laurent, (husker jeg).

    (En jakke som kosta over hundre pund, vel.

    Men jeg hadde en god del ‘Rimi Langhus-penger’, den første tida, i Sunderland, da.

    Og jeg regna med å få studielånet mitt ganske kjapt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også med meg to jakker, fra Norge, (til Sunderland), husker jeg.

    Og den ene var en svart jakke, som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, mellom Oslo City og Storgata der.

    (En jakke som var noe lignende av en kort, mørkeblå jakke.

    Som jeg hadde brukt i mange år.

    Og som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, på Oslo City, vel).

    Og den andre var en dyr jakke, (som kosta mer enn 3000 vel, og som også var svart, (med noe slags fint mønster, på foret)), som jeg hadde kjøpt, i Marlboro-butikken, i Oslo City, høsten 2002, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle til Newcastle denne kvelden.

    Så hadde jeg på meg den nyinnkjøpte ‘frakk-aktige’ jakka, (husker jeg).

    Men i Newcastle, (og Sunderland), så var det vanlig, å gå ut på byen, uten jakke.

    (Uansett om det var i desember, liksom).

    Så utestedene hadde ikke garderobe, da.

    Så jeg så så dum ut, på det stedet hvor de hadde sånne nakne cabaret-damer, liksom.

     (Hvis ikke dette var på et annet utested like ved).

    Så jeg la fra meg jakka mi et sted, inne på det utestedet, da.

    Og da jeg kom tilbake etter å ha kjøpt øl, (eller noe sånt).

    Så var det en brite, (i begynnelsen av 20-åra vel), som tulle med den jakka, (husker jeg).

    (Han stod der sammen med noen unge damer, mener jeg å huske).

    For han briten, han hadde begynt å prøve jakka mi, (eller noe sånt), da.

    Men jeg fikk den jakka tilbake, uten å behøve å slåss da, (for å si det sånn).

    Så det var vel bare noe tull, antagelig.

    Og ikke noe forsøk på å rappe jakka mi, (som vel kanskje ikke så så fin ut akkurat, siden den var ganske billig, og fra Matalan), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt denne kvelden, så endte jeg opp på et hip-hop utested, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg var rimelig full, da.

    Og da dette utstedet stengte, (sånn i 3-4-tida kanskje).

    Så gikk jeg ned trappa der, da.

    Og da var det ei ung blondinne som gikk foran meg, ut av det utestedet, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu gikk barbeint, (med skoa sine i hånda), da hu kom ut på gata, (husker jeg).

    Og jeg lurte på om jeg skulle prøve å sjekke opp hu unge, britiske dama.

    (Siden jeg var ganske full, da).

    Så jeg gikk i samme retning som henne, noen meter, da.

    (Dette var nesten som en slags hovedgate, eller noe lignende, da).

    Men så stod det en gjeng der, som liksom fulgte med, på hva som hendte, (i den gata), da.

    Og da syntes jeg at det ble så flaut liksom, å følge etter hu unge dama, da.

    Så da snudde jeg, og gikk den andre veien, da.

    (Uten at jeg fikk sagt noe, til hu unge blondinna, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at det ikke gikk noe nattbuss, fra Newcastle til Sunderland.

    Så det var egentlig ikke så smart, å dra til Newcastle, for å gå på fylla, hvis man bodde, i Sunderland.

    For den siste Metro-en gikk rundt midnatt, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna vel med, at jeg skulle finne noen utesteder, som var åpne, til i 6-7-tida.

    (Siden Newcastle var kjent for å være en party-by, liksom).

    Men det fant jeg ikke, da.

    Så det endte med at jeg gikk til Gateshead, (som jo liksom ligger en togstasjon nærmere Sunderland), husker jeg.

    Og der gikk jeg litt rundt, (for å holde varmen da), husker jeg.

    Og jeg lå også og halvsov litt, på en benk, (eller noen stoler), på/ved Metro-stasjonen, da.

    (Omtrent som jeg hadde gjort et i Oslo, på den tida som jeg bodde, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg ikke rakk den siste nattbussen).

    Da pleide jeg noen ganger å sove, (i et par timer), i en stol, som stod i en gang, (litt opp i etasjene), inne på Galleri Oslo der, husker jeg.

    Og så ta den første t-banen, tilbake til Ellingsrudåsen, da).

    Og så tok jeg det første Metro-toget, tilbake til Sunderland, på søndag morgen, da.

    (For jeg hadde ikke lyst til å bruke 30-40 pund, på taxi, liksom.

    For de pengene tenkte jeg at jeg kunne få mer nytte for, ved å bruke, på andre måter, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn.

    At da jeg skulle gå av Metro-toget, i Newcastle sentrum, på lørdagskvelden.

    (Ved jernbanestasjonen, vel).

    Så var det en lokal kar, i 50-åra, kanskje.

    Som var drita full, da.

    Og han begynte å ‘bable’ til meg, om et eller annet, da.

    Og så nekta han å la Metro-toget kjøre, da.

    (For han stod i døra, liksom.

    Sånn at dørene ikke lukket seg, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte faktisk bli med Metro-toget en eller to stasjoner til.

    For at han fylliken skulle la toget kjøre, da.

    (For Metro-sjåføren, (eller noen andre), gjorde ikke noe, da).

    For han skippern-aktige fylikken, han skulle absolutt ‘bable’ om et eller annet, da.

    Og lot ikke Metro-toget kjøre, fordi han skulle spørre meg, om et eller annet, da.

    Så jeg måtte gå på togen igjen, for å få han fylliken, til å la toget kjøre, da.

    Og så gikk jeg av Metro-en en eller to stasjoner seinere, da.

    Og der spurte jeg noen unge briter, som skulle på en fest, (eller noe sånt), vel.

    Om hvilken vei jeg skulle gå, for å komme meg ned til sentrum igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk, fra dette ukjente stedet, (i Newcastle).

    Og til der utestedene var, liksom.

    Så fant jeg en kebab-sjappe, (husker jeg).

    Og der gikk jeg inn og kjøpte meg en kebab, da.

    Men jeg overhørte at noen unge, britiske damer, sa det, at jeg ikke klarte å bestille kebab.

    (Noe sånt).

    For jeg surra litt, da.

    For ‘doner kebab’, hva er det, liksom?

    Nei, i Oslo, så sier man bare: ‘En kebab’.

    Men i England, så var det ikke så lett da, (skjønte jeg).

    Og jeg fikk vel bare noe kebabkjøtt, på en tallerken, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg bestilte nok feil, da.

    Så kebab i England, og kebab i Oslo, det er ikke akkurat det samme, (vil jeg si).

    I Oslo så blir man skikkelig mett, (må man vel si), hvis man bestiller, en kebab.

    Men i England, så får man faktisk litt mindre mat, (vil jeg si).

    Ihvertfall noen steder, da.

    Og jeg hadde jo kjøpt kebab, i Brighton, sommeren 1990, (var det vel).

    (Siden min tremenning Øystein Andersen, absolutt ville kjøpe det).

    Og der var kebabene store, gode og mettende, (mener jeg å huske).

    Og der spurte de vel bare om hvordan saus man ville ha på kebaben, (tror jeg).

    (Og da pekte jeg vel bare, på en eller annen saus, (som lå i noen metallkar vel), tror jeg.

    Siden jeg ikke var noen ekspert, på kebab, da).

    Men så enkelt var det ikke, å bestille kebab, i Newcastle, da.

    (For i 2004, så hadde de visst innført flere kebab-typer, (som kylling-kebab, doner-kebab og shish-kebab, var det vel muligens.

    Noe sånt.

    Så da ble det litt vanskeligere, (å bestille kebab), da.

    For å si det sånn).

    Og i Norge, så får man mer kinakål og mais, (oppi pitabrødet), når man bestiller kebab, (vil jeg si).

    Og konsistensen, på kebab-kjøttet er også forskjellig, vil jeg si.

    I England, så får man strimler av kjøtt, som er skåret rett av et stort roterende kjøttstykke.

    Mens i Norge, så er kebab-kjøttet ofte hakket opp, i mindre biter, vel.

    (Noe sånt).

    Sånn at alle ingrediensene, i kebaben, (i Norge), liksom danner en slags masse nesten, da.

    (Noe sånt).

    Mens i England, så får man lange kjøttstrimler, oppi pitabrødet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 53: E-Commerce

    I faget E-Commerce, (som var et tredjeårs-fag), så hadde jeg jo en amerikansk foreleser.

    Nemlig Harry Erwin.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og han var veldig oppdatert på norske tema, (selv om han var amerikaner), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For eksempel, så husker jeg det, at Harry Erwin, i en forelesning, sammenlignet Windows og Linux.

    Harry Erwin snakket om temaet anti-virus, og forklarte om en hovedforskjell, mellom disse to operativsystemene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Harry Erwin mente det, at en hovedforskjell, mellom Linux og Windows.

    Det var det, at Window hadde en mye større ‘kjerne’, enn Linux.

    (En kjerne betyr de mest viktige delene, av operativsystemet, vel.

    Noe sånt).

    Og Harry Erwin mente det, at å forsvare Window mot virus, (og trojaner osv.), det var som å måtte forsvare hele kysten, av England, mot viking-angrep.

    Mens å forsvare Linux mot virus, (og trojaner).

    Det var som å kun måtte forsvare en liten landsby, mot vikingene, da.

    Noe sånt.

    (Så Harry Erwin var nok antagelig en stor Linux-fan, da.

    Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en annen time eller forelesning.

    (For Harry Erwin foreleste noen ganger i en ganske stor forelesningssal.

    Mens andre ganger, så satt vi i et klasserom, (i Vardy Building), vel.

    Noe sånt).

    Så husker jeg det, at Harry Erwin, ‘babla’ om Munch-ranet, (på Tøyen), osv.

    (Uten at jeg husker hvorfor).

    Og det temaet var, det var Harry Erwin rimelig oppdatert på da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Harry Erwin fortalte også det, en gang, (husker jeg).

    (I klasserommet, i Vardy Building, en gang.

    Må det vel ha vært).

    At det var stor forskjell, på graden av personvern, i USA og Storbritannia.

    I USA så var det sånn, at for eksempel ‘skap-homser’, kunne få reklame, for homo-blader, (eller lignende), i posten.

    Så det var mindre personvern, i USA, (iforhold til i Storbritannia/Europa da), sa Erwin.

    I USA, så var det liksom pengene som regjerte.

    Mens i Europa var det folks privatliv, som ble sett på som viktigst, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 43: Enda mer fra Pia og dem sitt besøk på the Forge

    Ved University of Sunderland, så var det forresten tre semestre, (mener jeg å huske), istedet for to, (som jeg var vant til, fra Norge).

    Og mens Pia og dem var der.

    Så sa Pia, (på en veldig affektert måte, (nesten som om hu var i sjokk, eller at hu var manisk), må man vel si), at Leyla skulle dra hjem igjen, fra University of Sunderland.

    Etter andre semester, (som var ferdig i slutten av februar, vel).

    (Noe sånt).

    Og det var ikke sånn som jeg hadde forstått det.

    Men Pia var så anspent, liksom.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Men jeg undret meg liksom, over dette, at hu Leyla skulle dra hjem så tidlig, da.

    Og over hvorfor Pia begynte å prate om det her, (og var så opptatt av dette), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn.

    At jeg ikke hadde fått studielånet mitt enda, mens Pia og dem, var på besøk, på the Forge.

    Så jeg fikk ikke kjøpt julegaver, til det her besøket mitt, da.

    Men jeg hadde jo en Sony Ericsson-mobil, som jeg hadde kjøpt et drøyt år tidligere, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og den mobilen så fortsatt ut som ny da, (må man vel si).

    (Siden jeg ikke hadde for vane å for eksempel miste mobilen min i do osv., da.

    Som kollegaene mine på Rimi Langhus vel pleide å gjøre, (noen ganger).

    Mener jeg å huske, at de fortalte, (på jobben), ihvertfall).

    Og Netcom-abonnementet mitt, det hadde vel blitt sperra.

    (Siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale regningene.

    Siden jeg ikke hadde fått studielånet mitt, da).

    Men bindingstiden, (som vel var et år), hadde løpt ut, på den her mobilen da, (mener jeg å huske).

    (Sånn at man kunne bruke den, som en kontantkort-mobil, da).

    Så jeg ga Daniel den kamera-mobilen, (som vel var litt dyr ihvertfall, på den her tida), i julegave da, (husker jeg).

    Siden at julegaver vel først og fremst er for barn, (må man vel si).

    Og Pia hadde jo lånt meg hundre pund og.

    Og Pia og Siv betalte også for det meste av julematen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg prøvde å finne på noe, når det gjaldt julegaver, da.

    (For å prøve å liksom ikke se for dum ut, da.

    Siden jeg ikke hadde noen penger, mener jeg).

    For jeg hadde jo også den ‘Rimi Langhus-mobilen’ min, (som jeg hadde kjøpt, noen få måneder tidligere, i kassa til David Ulriksen), i reserve.

    Og jeg hadde jo tenkt å kjøpe meg en engelsk mobil, da.

    (Når jeg fikk studielånet).

    Så den Sony Ericsson-mobilen, den lå bare å støvet ned liksom, (på den her tida).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg ga den Sony Ericsson-mobilen, til Daniel, på julekvelden.

    (Mens vi satt rundt spisebordet, i lounge-en, vel).

    Så ble Dennis sur, (virka det som for meg).

    Siden han ikke fikk noe mobil, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg prøvde å forklare Dennis, at Daniel jo var nevøen min, (og i slekt med meg), liksom.

    Og at det var vanlig å gi julegaver, til folk som man var i slekt med, da.

    (Men at det ikke var like vanlig, å gi julegaver, til folk man ikke var i slekt med, da.

    Noe sånt).

    Men jeg veit ikke om Dennis skjønte det her.

    Men jeg hadde tilfeldigvis en pose med noe slags godteri, i kjøkkenskapet, (noen få meter unna spisebordet).

    Så jeg gikk bort til kjøkkenskapet, og fant en godtepose som lå der, og ga den til Dennis, da.

    (Siden at det virka som at han ble litt sur.

    Siden at han ikke fikk noe julegave av meg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 34: Mer om the Final Year Project

    Etter at jeg hadde bodd i noen uker, i Sunderland, så skulle jeg ha et slags møte, med foreleser Peter White, (og en litt eldre brite vel), i faget Final Year Project, da.

    Jeg spurte uka før, (var det vel), om hva dette møtet gikk ut på, da.

    Og da fikk jeg til svar, (av Peter White).

    At jeg bare skulle oppdatere om hvor langt jeg hadde kommet, med prosjektet, da.

    Og med på møtet, så hadde jeg med prosjektplanen, (blant annet), vel.

    (Det var vel en ferdig prosjektplan, som hadde skrevet, med penn, på et ark, vel.

    Men da fikk jeg vel klage, (av Peter White), fordi at jeg ikke hadde skrevet prosjektplanen, i Word enda, vel.

    Noe sånt.

    Men det stod vel, på prosjektplanen, at det skulle jeg gjøre, uka etter, eller noe.

    Noe sånt).

    Og siden jeg var den siste vel, som fikk et prosjekt, å jobbe med, dette året.

    Så hadde jeg ikke kommet så langt, som de andre, da.

    Men dette hadde jeg tatt høyde for, i prosjektplanen.

    Sånn at prosjektet var beregnet, å ta inn denne forsinkelsen, (ved at jeg skulle jobbe, i juleferien, blant annet), sånn at jeg likevel ble ferdig, samtidig med de andre, da.

    Likevel, så fikk jeg bare 50 prosent, (eller noe sånt), i karakter, på dette møtet.

    Selv om jeg selv, (som var vant med prosjekter, fra Rimi og to datahøyskoler, i Norge), mente at jeg hadde full kontroll, (på dette prosjektet), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve møtet var ganske forferdelig, vil jeg si.

    (Dette var vel som en såkalt ‘roasting’, (som det vel kalles på engelsk).

    En ‘dobbelt-grilling’, kunne man vel kanskje kalt det, på norsk.

    Siden disse britiske professorene var to personer da, (og jeg kun var en).

    Og møtet foregikk jo dessuten på engelsk.

    Som jo var forelesernes morsmål.

    Men kun et andrespråk, for meg.

    Og jeg var dessuten ikke forberedt, på at jeg kom til å bli grillet, av to personer, i dette møtet.

    Jeg trodde at vi skulle ha et sivilisert og vennlig tone.

    (Som i de tidligere, (mer uformelle), møtene.

    Som vi jo hadde hatt, når jeg noen ganger tok opp ting, (for eksempel), som jeg ikke skjønte, på slutten av en time, da).

    Men så ikke.

    Så jeg ble rimelig overrasket og paff, over tonen, som disse to britiske professorene hadde, (i dette møtet), da.

    Jeg overdriver vel ikke mye, (tror jeg), hvis jeg sier at jeg liksom ble rystet da, (for å si det sånn)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge disse britiske professorene, (var de vel antagelig), de spurte kompliserte og negative spørsmål, (hele tida), da.

    (Noe sånt).

    Og de skulle liksom svarmale alt, da.

    (Må man vel si).

    Så etter dette møtet, så begynte jeg å tenke sånn.

    At hvis du skal i et møte, med liksom ‘vanskelige’ folk.

    For å diskutere et dokument, (for eksempel).

    Så skriv ut et dokument, for hver person, som skal være med, på møtet.

    For hvis du bare har en prosjektplan, (eller CV), for eksempel.

    Så studerer kanskje ‘den vanskelige personen’ dette dokumentet, da.

    Og spør så et ‘svartmalende’ spørsmål gjerne, om en detalj, i dette dokumentet.

    Og da er det vanskelig å svare raskt, på spørsmålet personen stiller, hvis du ikke har dokumentet foran deg selv.

    Og hvis du nøler, (fordi at du ikke forstår med en gang, nøyaktig hva det er snakk om), så vil nok ‘den negative personen’, bare gå raskt videre, (i en slags monolog), og kanskje si at du er usikker, da.

    (Noe sånt).

    Så før et vanskelig møte, så er det greit, å printe ut for eksempel tre CV-er, hvis det er tre personer, som skal være med i møtet, da.

    (Vil jeg si, at jeg lærte, at dette ‘grillings-møtet’, da).

    Og jeg synes det er en uting forresten.

    Når to personer liksom konkurrerer, om å stille ‘svartmalende’ spørsmål til en person, da.

    For hvorfor skal ‘svartmalerne’ være to personer, (og du selv bare en).

    Nei, dette kan virke litt urettferdig, synes jeg.

    (For da er det lett, å liksom bli overkjørt.

    Vil jeg si).

    Men det er ikke sånn at jeg liksom har forsket noe, på hva tradisjonene, i samfunnet, sier om dette temaet.

    Så det er ikke sånn, at jeg har en fasitløsning, på dette problemet, akkurat.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forelesningene i dette faget, de ble etterhvert til ‘oppdaterings-møter’, (sånn som jeg husker det).

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg et møte, med han assistenten til Peter White, da.

    (Assistenten var en eldre, britisk herre, (må man vel kalle han), med dressjakke vel, (og muligens mustasje), da.

    Noe sånt).

    Og til dette møtet, så hadde jeg ‘ført inn’ alle dokumentene, i Word da, (var det vel).

    Og jeg hadde med en slags prosjektbeskrivelse, som jeg hadde fått undertegnet, av hu psykologi-professoren, (som holdt til på et kontor, (litt opp i etasjene), i the Vardy Building, vel.

    (For hun var oppdragsgiveren, for dette prosjektet, da.

    Så jeg hadde et ganske kort møte, med henne, da.

    Hvor vi ble enige om hva som skulle være med, i dette programmet.

    Et møte som gikk ganske greit, vel.

    Må jeg vel si).

    Og da, så fikk jeg toppkarakter, på de samme dokumentene, da.

    Den eneste forskjellen var at disse dokumentene nå var skrevet i Word, (og ikke med kulepenn), da.

    Og da, så sa han assistenten til meg, at jeg burde legge kopier av disse papirene, i et arkivskap, som stod i et hjørne, av klasserommet, (for dette faget), i kjelleren av the Vardy Building, da.

    (For hver prosjektgruppe hadde en egen mappe, i dette arkivskapet, da.

    Noe sånt).

    Og så klagde denne britiske gentleman-en, til Peter White da, (husker jeg).

    På at Peter White hadde gitt meg for dårlig karakter, på ‘hoved-møtet’, (uka før), da.

    Siden at mine prosjekt-dokumenter egentlig var ‘good stuff’ da, (som han vel sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten muligens sånn, at det var to-tre sånne ‘assistent-gubber’, som hjalp Peter White, med det her faget.

    Det husker jeg ikke nøyaktig nå, (hvor mange ‘assistent-gubber’, som Peter White hadde), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg gikk på videregående.

    (På Sande videregående og Gjerdes videregående.

    På midten/slutten av 80-tallet).

    Så var det vel muligens tekstbehandlingsprogrammet Brum, (fra Norsk Data vel), som jeg lærte.

    (Noe sånt).

    Og så lærte jeg vel Word Perfect, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    På enten Gjerdes videregående eller NHI, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo et friår, fra NHI, (for å prøve å spare opp litt penger, siden man jo måtte betale ganske mye skolepenger, for å gå, på NHI), hvor jeg jobba, hos Norsk Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Og etter at jeg kom tilbake igjen, til NHI, for å gå det andre året der, (høsten 1991).

    Så hadde NHI begynt å bruke et nytt tekstbehandlingsprogram som het Ami, (husker jeg).

    Så før jeg begynte å studere igjen, (i 2002), så hadde jeg allerede lært, 3-4 tekstbehandlingsprogram, da.

    Så jeg var ikke noen ekspert på Word da, (som Peter White vel anbefalte meg, å skrive disse prosjekt-dokumentene inn i).

    (For Word hadde blitt populært.

    I tida etter, at jeg begynte å jobbe, i Rimi, da.

    Så jeg fikk ikke lært meg Word, under min første studietid liksom, da).

    Så jeg ba om et råd, fra Iwo, (husker jeg).

    Angående et eller annet problem, (som jeg hadde), med Word, da.

    For Iwo var vel tilfeldigvis innom rommet mitt, (av en eller annen grunn), mens jeg jobba i en helg, (eller noe sånt), med denne prosjektoppgaven, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo blitt så ‘driti ut’ liksom, på det nevnte grillings/evaluerings-møte, da.

    (Så jeg ville gjerne slippe, å bli like ‘driti ut’, på det neste møtet, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I juleferien, så hadde jeg jo planlagt å jobbe, med to slags obligatoriske ‘research topics’, som jeg etter en del strev, hadde klart å finne meg.

    For jeg hadde jo ikke drevet, med research/forskning før, så jeg var ikke vant til å tenke sånn, at det liksom fantes en stor flora, av artikler, bøker og forskningsoppgaver, som omhandlet temaer, som jeg som systemutvikler, kom borti da, under utviklingen av et program.

    Og da var det meningen, at jeg liksom, i denne ‘kaotisk store’ mengden, av akademisk informasjon.

    Skulle klare å finne noen tips, (må man vel kalle det), som jeg liksom kunne gjøre meg nytte av da, når jeg drev og utviklet, dette ‘kalender-programmet’ mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ikke nøyaktig nå, hvilke forskningsområder, som jeg hadde valgt meg.

    Men det var vel noe med brukervennlighet, (eller ‘usability’, som det vel heter på engelsk), mener jeg å huske.

    Og jeg hadde lånt meg en del bøker, (og også kopiert en del artikler), på biblioteket, (på St. Peter’s Campus).

    Så jeg var godt forberedt, til å lese, om disse research-topics-ene da, i juleferien.

    Men da kom Pia og Siv, (som hver hadde sin unge sønn med seg), på besøk.

    Så jeg fikk ikke lest noe da, (må jeg innrømme).

    (For jeg måtte bruke mye mer tid og krefter, på Pia og dem, en det jeg hadde forestilt meg, da.

    Så jeg kunne bare glemme å få lest noe.

    For det ble drikking så og si hver dag.

    Og Pia og Siv hadde jo med seg hver sin unge sønn.

    Som kun likte å sitte inne på mitt rom, og se på filmer eller lage tegninger i Paint).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før juleferien begynte, (og Pia, Siv, Daniel og Dennis, dukka opp, på the Forge).

    Så hadde jeg allerede et slags fungerende kalender-program, (i Java), da.

    Hvor man trykket på noen slags pil-knapper, (var det vel).

    Og så hoppet kalenderen fram eller tilbake, (enten en dag, uke eller måned), da.

    (Så det var vel seks, (eller om det var åtte), sånne ‘hoppe-knapper’, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så jeg hadde liksom grunnkonstruksjonen ferdig, (må jeg vel si), når det gjaldt denne oppgaven, da.

    For kalenderen virket perfekt.

    (Selv om det var skuddår, for eksempel.

    For det hadde jeg lagt inn, i programmet, at det skulle ta hensyn til, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når det gjaldt selve programmeringen, så hadde jeg igjen, å gjøre programmet sånn, at studentene kunne legge inn forskjellige aktiviteter, på et bestemte klokkeslett, på en bestemte dag, da.

    Men denne programutviklingen, den hadde jeg planlagt å drive med etter jul, da.

    For i juleferien, så var det disse to ‘research-topics-ene’, som stod på agendaen da, (ifølge prosjektplanen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg hadde jo drevet med systemutvikling, både på Gjerdes videregående og NHI.

    Men der hadde vi ikke lært om forskningsområder, da.

    Men vi delte opp systemutviklingen i faser, da.

    Og disse fasene het analyse-fasen, konstruksjons-fasen og test-fasen, osv.

    Så hvor disse ‘research-topics-ene’ skulle inn, i de systemutviklingsfasene, det veit jeg ikke.

    Men det må vel bli i analyse-fasen.

    Men på HiO IU, så brukte de noe helt ‘uakademiske’ metoder, for system-utvikling, (vil jeg nesten si).

    Jeg kjente ikke igjen mye, fra Gjerdes videregående og NHI, ihvertfall.

    Så det var kanskje derfor at jeg sleit litt, i dette Final Year Project-faget.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Iwo, (var det vel), han var vel litt nysgjerrig, på det programmet, som jeg satt inne på rommet mitt, og jobba med, da.

    Og han ville vel se på det programmet, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg visste han at jeg hadde fått det ‘fundamentale’ liksom, (altså selve kalender-funksjonen), til å virke, på dette programmet, da.

    Og det er mulig at Brusk, (i nabo-leiligheten), også så det, at jeg liksom hadde begynt å få dette programmet, til å virke, da.

    (Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå.

    Hvem som var igjen, som var inne på rommet mitt, for å se, på det kalender-programmet, da.

    Men jeg mener å huske, at det ihvertfall var et par studenter, som var innom rommet mitt, for å se på dette programmet, etter at jeg liksom hadde den grunnleggende kalender-funksjonen, til å virke, (med ‘hopping’), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Dr. Erwin ved University of Sunderland


    Gmail – Publishing names of webshop-customers






    Gmail

    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>






    Publishing names of webshop-customers






    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Oct 26, 2013 at 6:39 PM



    To:
    Harry Erwin <harry.erwin@sunderland.ac.uk>






    Hi Dr. Erwin, sorry that I’m sending a lot of e-mails! I was a student in the module E-Commerce, at University of Sunderland,
    in 2004/05. And I now have a web-shop that I’ve made using CSS and more: www.posegodt.net Some people on Norwegian message-boards complain I sometimes post
    names and e-mail addresses of customers, on my blog. But this is only if I suspect that they are trying to scam the e-business. Is this against any laws, (here in the UK), you think? Or should I have a policy not to publish the names and
    e-mail-adresses, (and e-mails), of customers? Thanks in advance for any reply! Best regards, Erik Ribsskog

  • Mer fra Facebook

    • Samtale startet 25. september
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Hallå Brusk,
      har du blitt kommunist og kurdisk frihetskjemper?
      Tok ikke du bilde av meg, på Sunderland museum, høsten 2004?
      Har du det bildet enda, lurte jeg.
      Hva het Gabriella og Julian, i din leilighet, til etternavn, forresten?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • 18. oktober
    • Brûsk Silêman Kurdo
      Brûsk Silêman Kurdo

      Hei Erik ! det er lenge siden…jeg er ikke kommunist, og har alltid vært en kurdisk frihetskjemper Jeg så meldingen din bare nå. det er så merkelig at jeg ikke så den før
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Hei Brusk,
      jeg bare så at du har vært på partiet rød sin valgvake.
      Jeg har vært aktiv i høyre, og jeg er nordmann, så jeg har ikke noe sterke synspunkter på kurdisk frihetskamp.
      Bare så du vet det.
      Du sendte Friend Request, for en ved navn Salsa Suave.
      Var det han vi kalte Muhammed, som bodde i ‘din’ leilighet, i the Forge?
      En fra Rimi sa at melding min havnet under ‘other’, av en eller annen grunn.
      Jeg vet ikke hva det kommer av.
      Vi ble jo introdusert av ei tysk computing-dame, som bodde, i ‘min’ leilighet.
      Før hu flytta, til Marr House, (het det vel), sammen med Nelufer.
      Husker du hva hu tyske computing-dama het?
      (Hu gikk vel på ditt årstrinn, på Computing.
      Noe sånt).
      Møtte du Frode Eika Sandnes forresten, da han var i Sunderland, høsten 2004?
      Husker du fikk e-poster fra han.
      Han er visst høyt oppe nå, i HIOA.
      Artig å høre fra deg igjen.
      Hva driver du med for tiden?
      Har du vært med å krige, nede i Syria/Kurdistan, (eller hva det heter)?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Jeg har forresten jobba sammen med fire kurdisk-tyrkiske søsken, på Rimi Bjørndal.
      (I tilfelle jeg ikke sa det, i Sunderland).
      Det var Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr.
      Og foreldra deres jobba der og, (for et vaskefirma), med å vaske gulvet, på Rimi Bjørndal, i 1997 deromkring, vel.
      (Disse var fra Holmlia).
      Det er mange andre ting jeg ikke husker, fra Sunderland.
      Hva het Julian, (i din leilighet), til etternavn, forresten?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • I dag
    • Brûsk Silêman Kurdo
      Brûsk Silêman Kurdo

      Hei Erik! Jeg beklager for at jeg svarer bare nå. det er mange som klager at jeg ikke svarer fort
      Jeg er ikke så flink til å huske navn.jeg husker ikke hva venninne til Nuliyfer heter
      Jeg har ikke noe kontakt med Frode siden jeg ikke er student lenger. Jeg har bodd på Holmlia før det kan hende at jeg kjenner de menneskene du har nevnt.
      Hvis du er i Oslo, kan jeg gjerne drikke en kaffe sammen med deg hvis du vil Jeg ser at du har skrevet bøker. Det er bra ..du er flink
    • I dag
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Hei Brusk,
      det er ikke noe hastverk, det er bare artig å høre fra folk fra Sunderland.
      Kan det ha vært Katrin Fischer som var Nelufer sin venninne?
      Jeg er ikke så glad i kaffe.
      Min farmor Ågot var nesten som min mor, under oppveksten, og hun drakk alltid kaffe med sine søsken etc., men min far drakk ikke kaffe, og ikke jeg heller.
      Jeg drakk mest cola, og i Sunderland så drakk jeg jo mye øl, som du sikkert husker.
      Og jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’, på jobb i Oslo, det var derfor jeg flyttet til Sunderland, i 2004.
      Så jeg er aldri i Oslo, for tiden.
      Ikke før jeg får rettighetene mine, av myndighetene.
      Jeg har bedt politiet om å etterforske, og fortelle meg hva som foregår, men de vil ikke gjøre jobben sin.
      Jeg skriver memoarer, for jeg dro tilbake til University of Sunderland, (Clanny House), i 2011.
      Men jeg ble kastet ut, og måtte bo på hostell, (Azalea Lodge), for prøve-løslatte kriminelle osv., så jeg satt bare på rommet, og kjedet meg. Men jeg hadde en PC, så jeg begynte å skrive memoar-bøker, for jeg hadde ikke internett der, eller noe annet å gjøre.
      Jeg tror ikke at Nelufer er på Facebook.
      Hva het Julian til etternavn?
      Hva het Leyla til etternavn, (hun som var tyrkisk-kurdisk fra London vel).
      Hva het Iwo til etternavn?
      Hva het Gabriella til etternavn?
      Jeg skriver om tiden i Sunderland nå, så derfor jeg spørr.
      Jeg husker at du dro meg med på søndagstur til Sunderland Museum and Winter Gardens, en av de første helgene, i Sunderland.
      Og så tok du et bilde av meg, i trappen, i the Winter Garden.
      Jeg kunne ha brukt det bildet, på utsiden av boken fra Sunderland, tenkte jeg.
      Men jeg flyttet mye rundt, i 2005, og jeg måtte flykte fra Kvelde, (jeg jobbet på en gård, for min onkel Martin, våren/sommeren 2005), og fikk ikke tatt med tingene mine, til Liverpool, (hvor jeg endte opp).
      Pia, (som du var snill og lånte bort rommet ditt til), hun bor jo i Oslo.
      Men jeg har ikke noe kontakt med Pia, for jeg får ikke min arv, etter bestemor Ingeborg, som døde i 2009.
      Så jeg blir lurt, (siden jeg bor i England), av de andre i min slekt.
      Men du kan jo høre om hun vil drikke kaffe likevel.
      Hun heter Pia Ribsskog og jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
      Hennes venninne heter Siv Hansen, tror jeg, og bor i Hurum, (tror jeg).
      (Det var hun som leide rommet til Muhammed, for £100, jul/nyttår 2004/2005).
      Takk for Facebook-melding uansett.
      Mvh.
      Erik Ribsskog
  • Min Bok 6 – Kapittel 27: Den norske festen

    Etter at jeg hadde bodd, i et par måneder, (eller noe sånt), i Sunderland.

    Så dro Brusk meg med, (husker jeg), til en såkalt norsk fest, (eller ‘Norwegian Party’), på en pub som het Royalty, vel.

    (En pub som lå på veien mellom the Forge og the City Campus, da.

    Men mye nærmere the City Campus enn the Forge, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke hørt om denne festen, før Brusk fortalte meg, om den.

    Og hvordan Brusk hadde fått høre om denne festen, det veit jeg ikke.

    Men det viste seg, at det var mange norske studenter, ved University of Sunderland, (på den her tida), da.

    Men på the Forge så bodde det bare tre norske studenter, (såvidt jeg visste om, ihvertfall).

    (Nemlig Magnar, Brusk og meg selv, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vanskelig å bli kjent, med de andre norske studentene, (som var på den her puben), syntes jeg.

    Det virket som at de fleste av dem kjente hverandre fra før.

    Og at de var liksom en nesten lukket klikk, da.

    (Noe sånt).

    Og denne klikken, (som bestod for det meste av studenter i begynnelsen av 20-åra, vel).

    De hadde noe slags underholdning, da.

    Dette var en slags flau forestilling, (må man vel si), hvor ei dame, (var det vel), leste noen setninger, da.

    Og så krøp alle de norske studentene liksom rundt på gulvet, og fløy mellom beina på hverandre, (og sånn), da.

    (Noe sånt).

    Som om det var noe slags teater for barn, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var den eneste nordmannen liksom, av oss fra the Forge der.

    (Brusk er jo fra Syria.

    Og jeg tror ikke at Magnar var med på den her festen.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så syntes jeg det, at jeg liksom måtte ‘mingle’ litt der, da.

    (Siden det ikke var noen norske damer, på the Forge, (for eksempel).

    Selv om det liksom krydde, av tyske studinner der, da.

    Av en eller annen grunn).

    Og jeg klarte såvidt å få litt kontakt, med to norske kunststudinner, (var de vel), som liksom stod og hang, i baren der, da.

    (Men jeg husker ikke navnene, til disse to norske damene lenger, (må jeg innrømme).

    Jeg husker bare at ihvertfall hu ene av dem studerte kunst, da.

    Og at disse to norske damene var sånn i midten av 20-årene kanskje, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt ved siden av Brusk, (og noen andre folk fra the Forge), i et hjørne, på den her puben, og drakk noen halvlitere, vel.

    Så kom det ei britisk, (eller om hun kan ha vært amerikansk), studinne, bort til meg, (husker jeg).

    Dette var ei som ikke kjente noen der, og lurte på om hu kunne få lov til å sitte, sammen med oss ‘the Forge-folka’ der, da.

    (Noe sånt).

    Hu lurte ihvertfall på hvem de folka jeg satt ved siden av der var, (husker jeg).

    Og jeg introduserte da disse folka, siden jeg regna med at hu dama, var en studentkollega liksom, (av oss the Forge-folka), ved University of Sunderland, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at jeg forklarte det, (til hu britiske dama), at Brusk, var fra ‘Syria and Norway’.

    Og at Muhammed var fra ‘Marocco and Germany’, da.

    (Noe sånt).

    Og det var også en del fler the Forge-folk der, som jeg også introduserte, for hu britske dama da, (husker jeg).

    (Folk som vel muligens også kan hadde blitt dratt med dit, av Brusk, da.

    For alt hva jeg vet).

    Jeg husker ikke akkurat hvem de andre the Forge-folka, (som satt sammen med Brusk, Muhammed og meg der), var nå.

    Men vi var ihvertfall en internasjonal gjeng, (fra the Forge), som dukka opp, på den her puben, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund, (på den her puben), så begynte hu britiske dama, (var det vel).

    Å klage på det, at den norske ‘klikken’ der, (som satt bort mot inngangsdøra liksom), var så stille, da.

    (Noe sånt).

    Og Brusk svarte da, at: ‘Wait one hour’, (eller noe lignende).

    For han kjente vel til den norske helgefylla, da.

    Og regna vel med det, at disse her studentene, etterhvert kom til å bli drita fulle, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 26: Enda mer fra den første tiden i Sunderland

    Det var også sånn, den første tiden, i Sunderland.

    At på den greske festen, (som jeg nevnte, i det forrige kapittelet).

    Så var det en tysker, ved navn Christopher vel, som begynte, å ‘bable’ til meg, (i fylla).

    (På en blanding av tysk, engelsk og dansk, vel.

    Noe sånt).

    Han Christopher, (som også fortalte meg det, (på denne festen), at han hadde kjørt til Sunderland, (fra sitt hjemland Tyskland), i sin egen bil, (som han hadde stående parkert, på the Forge, vel)).

    Han begynte å bable, (til meg), om Mors, (på Jylland), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    For han pleide å være på ferie der da, (fortalte han).

    Og han lo også en slags spesiell eller rå latter, mens han sa ordet Mors, (i fylla da), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg forstod vel ikke helt, hva det var, som var så morsomt.

    Men jeg nevnte vel det, at min mormors oldeforeldre, hadde bodd i en herregård, (nemlig Højris), på Mors, da.

    Og jeg nevnte vel også muligens det, at jeg hadde fått et antikt sølvølkrus, (i bursdaggave, av min mormor, noen måneder tidligere), som en gang i tiden, hadde stått, på Højris, (en bygning som noen ganger blir kalt for et slott på nettet, og andre ganger for herregård, men jeg mener å huske at min mormor kalte denne bygningen for en herregård), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også såvidt kjent med en ung gresk studinne, (som kanskje var en slags vertinne), på den festen.

    Ei med mørkt hår, i begynnelsen av 20-årene, vel.

    (Og som vel var litt høyere, enn gjennomsnittet, for greske damer.

    Hvis jeg skulle tippe, etter å ha vært på sommerferie, på Thassos, (i Hellas), sommeren 1997, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at han Christopher, (fra Tyskland).

    Han klarte å finne seg en ekstrajobb, mens han studerte, i Sunderland, (husker jeg).

    (Det var vel Federica, (fra ‘min’ leilighet), som fortalte meg dette, mener jeg å huske).

    Så man må vel si det, at det ikke var som Frode Eika Sandnes, hadde sagt til meg, noen måneder tidligere, i et møte, (på HiO IU), i Oslo.

    Nemlig at det liksom skulle være umulig, for utvekslingsstudenter, å skaffe seg en ekstrajobb, i Sunderland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 24: The Final Year Project

    Det vanskeligste faget, som jeg hadde, ved University of Sunderland.

    Det må vel ha vært the Final Year Project, (vil jeg si).

    I dette faget, så het læreren Peter White, (mener jeg å huske).

    Og klasserommet lå i den nederste etasjen, i the Vardy Building, (på St. Peter’s Campus), da.

    (I den enden av the Vardy Building, som vendte mot kantina, da.

    På den motsatte sida, av det ‘bibliotek-aktige’ rommet, hvor man til nød kunne få lov til å ta en kopi, (men ikke to), da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faget the Final Year Project, det gikk ut på, at man, (enten alene, eller sammen med en eller to andre studenter vel), skulle lage et IT-prosjekt, for næringslivet, i Sunderland.

    (Noe sånt).

    Og jeg, jeg hadde jo studert, ved HiO IU, de to første årene, av dette Bachelor-studiet.

    Så jeg kjente jo ingen av de andre studentene der.

    Og jeg var den eneste nordmannen, (og vel også den eneste utvekslingsstudenten), som gikk tredjeåret, på dette Bachelor of Science i Computing-studiet, (dette studieåret), da.

    Og jeg hadde jo ingen kontakter, i næringslivet, i Sunderland.

    Så jeg var den siste student, som fant et prosjekt, (i dette faget), dette studieåret, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke hadde noe prosjekt.

    Så fikk jeg lov til å se gjennom en bunke, med prosjekter, som Peter White hadde fått inn, da.

    Men dette var jo da prosjekter, som ingen av de andre studentene, hadde ønsket å jobbe med, liksom.

    (Siden jeg jo var den siste studenten, som fant et prosjekt, (dette studieåret), da).

    Så det eneste jeg fant, som jeg syntes virka sånn noenlunde.

    Det var et prosjekt, for ei foreleser-dame, ved University of Sunderland sitt fakultet, (blir det vel), for psykologi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette prosjektet, (til hu ‘psykologi-dama’), det gikk ut på, å lage et dataprogram, som skulle være som en kalender, for studentene, da.

    (For hu ‘psyokologi-dama’ mente det, at en del av studentene, var dårlige på, å organisere sin tid, da.

    Noe sånt).

    Og man skulle kunne skrive inn forskjellige tidspunkt og forskjellige aktiviteter, i denne kalenderen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som liksom skulle være med, på dette prosjektet, da.

    Og jeg var jo bare en student, på denne gruppa.

    Men det ble vel nevnt, at det var mulig, å bare lage noen funksjoner.

    Og så kunne noen andre studenter, jobbe videre, med dette prosjektet, neste år, (eller noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit, å begynne, på dette prosjektet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Å lage et sånt kalender-program, i Java, (som jeg var mest vant til å bruke, av programmeringsspråk, på den her tida).

    Det tenkte jeg at ville bli vansklig og tidkrevende.

    Men ikke umulig.

    Men det som virka mest vrient, med dette faget, (syntes jeg).

    Det var at vi måtte finne to ‘research-topics’, (altså to forskningstemaer), i forbindelse med denne oppgaven.

    Og da var jeg rimelig blank, (husker jeg).

    Når det gjaldt, hva ‘research’ var, da.

    Men vi skulle altså finne to temaer, som var relevante, for oppgaven.

    Og så gjøre forskning, for å finne bra måter, å løse noen aspekter, ved prosjektene våre på, da.

    Og dette var  helt ukjent for meg.

    Men vi ble forklart det, at vi kunne bruke en online løsning, som het Athens.

    Og der kunne vi søke, i journaler osv., etter våre forskningstemaer, da.

    Og noen av disse journalene, (eller bøkene), ville vi da måtte låne, (eller bestille muligens), på biblioteket.

    (Noe sånt).

    Og så kopiere de relevante artiklene, på biblioteket, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte, på slutten av en av de første timene, (i dette faget), husker jeg.

    Om det var lov, å finne forskningsmateriale, på internett.

    (Noe sånt).

    Og det var lov da, sa Peter White, etter å først nølt litt, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Peter White, eller om det var en av hans hjelpelærere, (eller hva man skal kalle de).

    Sa det, at: ‘References are strictly Oxford’.

    (Noe sånt).

    Og det betydde, at når vi skulle referere, til en artikkel, (eller bok), i våre prosjektoppgaver.

    Så måtte vi følge en refererings-standard, som het Oxford, da.

    (Etter det kjente universitetet, i Oxford, vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.