johncons

Stikkord: University of Sunderland

  • Min Bok 6 – Kapittel 43: Enda mer fra Pia og dem sitt besøk på the Forge

    Ved University of Sunderland, så var det forresten tre semestre, (mener jeg å huske), istedet for to, (som jeg var vant til, fra Norge).

    Og mens Pia og dem var der.

    Så sa Pia, (på en veldig affektert måte, (nesten som om hu var i sjokk, eller at hu var manisk), må man vel si), at Leyla skulle dra hjem igjen, fra University of Sunderland.

    Etter andre semester, (som var ferdig i slutten av februar, vel).

    (Noe sånt).

    Og det var ikke sånn som jeg hadde forstått det.

    Men Pia var så anspent, liksom.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Men jeg undret meg liksom, over dette, at hu Leyla skulle dra hjem så tidlig, da.

    Og over hvorfor Pia begynte å prate om det her, (og var så opptatt av dette), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn.

    At jeg ikke hadde fått studielånet mitt enda, mens Pia og dem, var på besøk, på the Forge.

    Så jeg fikk ikke kjøpt julegaver, til det her besøket mitt, da.

    Men jeg hadde jo en Sony Ericsson-mobil, som jeg hadde kjøpt et drøyt år tidligere, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og den mobilen så fortsatt ut som ny da, (må man vel si).

    (Siden jeg ikke hadde for vane å for eksempel miste mobilen min i do osv., da.

    Som kollegaene mine på Rimi Langhus vel pleide å gjøre, (noen ganger).

    Mener jeg å huske, at de fortalte, (på jobben), ihvertfall).

    Og Netcom-abonnementet mitt, det hadde vel blitt sperra.

    (Siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale regningene.

    Siden jeg ikke hadde fått studielånet mitt, da).

    Men bindingstiden, (som vel var et år), hadde løpt ut, på den her mobilen da, (mener jeg å huske).

    (Sånn at man kunne bruke den, som en kontantkort-mobil, da).

    Så jeg ga Daniel den kamera-mobilen, (som vel var litt dyr ihvertfall, på den her tida), i julegave da, (husker jeg).

    Siden at julegaver vel først og fremst er for barn, (må man vel si).

    Og Pia hadde jo lånt meg hundre pund og.

    Og Pia og Siv betalte også for det meste av julematen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg prøvde å finne på noe, når det gjaldt julegaver, da.

    (For å prøve å liksom ikke se for dum ut, da.

    Siden jeg ikke hadde noen penger, mener jeg).

    For jeg hadde jo også den ‘Rimi Langhus-mobilen’ min, (som jeg hadde kjøpt, noen få måneder tidligere, i kassa til David Ulriksen), i reserve.

    Og jeg hadde jo tenkt å kjøpe meg en engelsk mobil, da.

    (Når jeg fikk studielånet).

    Så den Sony Ericsson-mobilen, den lå bare å støvet ned liksom, (på den her tida).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg ga den Sony Ericsson-mobilen, til Daniel, på julekvelden.

    (Mens vi satt rundt spisebordet, i lounge-en, vel).

    Så ble Dennis sur, (virka det som for meg).

    Siden han ikke fikk noe mobil, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg prøvde å forklare Dennis, at Daniel jo var nevøen min, (og i slekt med meg), liksom.

    Og at det var vanlig å gi julegaver, til folk som man var i slekt med, da.

    (Men at det ikke var like vanlig, å gi julegaver, til folk man ikke var i slekt med, da.

    Noe sånt).

    Men jeg veit ikke om Dennis skjønte det her.

    Men jeg hadde tilfeldigvis en pose med noe slags godteri, i kjøkkenskapet, (noen få meter unna spisebordet).

    Så jeg gikk bort til kjøkkenskapet, og fant en godtepose som lå der, og ga den til Dennis, da.

    (Siden at det virka som at han ble litt sur.

    Siden at han ikke fikk noe julegave av meg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 34: Mer om the Final Year Project

    Etter at jeg hadde bodd i noen uker, i Sunderland, så skulle jeg ha et slags møte, med foreleser Peter White, (og en litt eldre brite vel), i faget Final Year Project, da.

    Jeg spurte uka før, (var det vel), om hva dette møtet gikk ut på, da.

    Og da fikk jeg til svar, (av Peter White).

    At jeg bare skulle oppdatere om hvor langt jeg hadde kommet, med prosjektet, da.

    Og med på møtet, så hadde jeg med prosjektplanen, (blant annet), vel.

    (Det var vel en ferdig prosjektplan, som hadde skrevet, med penn, på et ark, vel.

    Men da fikk jeg vel klage, (av Peter White), fordi at jeg ikke hadde skrevet prosjektplanen, i Word enda, vel.

    Noe sånt.

    Men det stod vel, på prosjektplanen, at det skulle jeg gjøre, uka etter, eller noe.

    Noe sånt).

    Og siden jeg var den siste vel, som fikk et prosjekt, å jobbe med, dette året.

    Så hadde jeg ikke kommet så langt, som de andre, da.

    Men dette hadde jeg tatt høyde for, i prosjektplanen.

    Sånn at prosjektet var beregnet, å ta inn denne forsinkelsen, (ved at jeg skulle jobbe, i juleferien, blant annet), sånn at jeg likevel ble ferdig, samtidig med de andre, da.

    Likevel, så fikk jeg bare 50 prosent, (eller noe sånt), i karakter, på dette møtet.

    Selv om jeg selv, (som var vant med prosjekter, fra Rimi og to datahøyskoler, i Norge), mente at jeg hadde full kontroll, (på dette prosjektet), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve møtet var ganske forferdelig, vil jeg si.

    (Dette var vel som en såkalt ‘roasting’, (som det vel kalles på engelsk).

    En ‘dobbelt-grilling’, kunne man vel kanskje kalt det, på norsk.

    Siden disse britiske professorene var to personer da, (og jeg kun var en).

    Og møtet foregikk jo dessuten på engelsk.

    Som jo var forelesernes morsmål.

    Men kun et andrespråk, for meg.

    Og jeg var dessuten ikke forberedt, på at jeg kom til å bli grillet, av to personer, i dette møtet.

    Jeg trodde at vi skulle ha et sivilisert og vennlig tone.

    (Som i de tidligere, (mer uformelle), møtene.

    Som vi jo hadde hatt, når jeg noen ganger tok opp ting, (for eksempel), som jeg ikke skjønte, på slutten av en time, da).

    Men så ikke.

    Så jeg ble rimelig overrasket og paff, over tonen, som disse to britiske professorene hadde, (i dette møtet), da.

    Jeg overdriver vel ikke mye, (tror jeg), hvis jeg sier at jeg liksom ble rystet da, (for å si det sånn)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge disse britiske professorene, (var de vel antagelig), de spurte kompliserte og negative spørsmål, (hele tida), da.

    (Noe sånt).

    Og de skulle liksom svarmale alt, da.

    (Må man vel si).

    Så etter dette møtet, så begynte jeg å tenke sånn.

    At hvis du skal i et møte, med liksom ‘vanskelige’ folk.

    For å diskutere et dokument, (for eksempel).

    Så skriv ut et dokument, for hver person, som skal være med, på møtet.

    For hvis du bare har en prosjektplan, (eller CV), for eksempel.

    Så studerer kanskje ‘den vanskelige personen’ dette dokumentet, da.

    Og spør så et ‘svartmalende’ spørsmål gjerne, om en detalj, i dette dokumentet.

    Og da er det vanskelig å svare raskt, på spørsmålet personen stiller, hvis du ikke har dokumentet foran deg selv.

    Og hvis du nøler, (fordi at du ikke forstår med en gang, nøyaktig hva det er snakk om), så vil nok ‘den negative personen’, bare gå raskt videre, (i en slags monolog), og kanskje si at du er usikker, da.

    (Noe sånt).

    Så før et vanskelig møte, så er det greit, å printe ut for eksempel tre CV-er, hvis det er tre personer, som skal være med i møtet, da.

    (Vil jeg si, at jeg lærte, at dette ‘grillings-møtet’, da).

    Og jeg synes det er en uting forresten.

    Når to personer liksom konkurrerer, om å stille ‘svartmalende’ spørsmål til en person, da.

    For hvorfor skal ‘svartmalerne’ være to personer, (og du selv bare en).

    Nei, dette kan virke litt urettferdig, synes jeg.

    (For da er det lett, å liksom bli overkjørt.

    Vil jeg si).

    Men det er ikke sånn at jeg liksom har forsket noe, på hva tradisjonene, i samfunnet, sier om dette temaet.

    Så det er ikke sånn, at jeg har en fasitløsning, på dette problemet, akkurat.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forelesningene i dette faget, de ble etterhvert til ‘oppdaterings-møter’, (sånn som jeg husker det).

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg et møte, med han assistenten til Peter White, da.

    (Assistenten var en eldre, britisk herre, (må man vel kalle han), med dressjakke vel, (og muligens mustasje), da.

    Noe sånt).

    Og til dette møtet, så hadde jeg ‘ført inn’ alle dokumentene, i Word da, (var det vel).

    Og jeg hadde med en slags prosjektbeskrivelse, som jeg hadde fått undertegnet, av hu psykologi-professoren, (som holdt til på et kontor, (litt opp i etasjene), i the Vardy Building, vel.

    (For hun var oppdragsgiveren, for dette prosjektet, da.

    Så jeg hadde et ganske kort møte, med henne, da.

    Hvor vi ble enige om hva som skulle være med, i dette programmet.

    Et møte som gikk ganske greit, vel.

    Må jeg vel si).

    Og da, så fikk jeg toppkarakter, på de samme dokumentene, da.

    Den eneste forskjellen var at disse dokumentene nå var skrevet i Word, (og ikke med kulepenn), da.

    Og da, så sa han assistenten til meg, at jeg burde legge kopier av disse papirene, i et arkivskap, som stod i et hjørne, av klasserommet, (for dette faget), i kjelleren av the Vardy Building, da.

    (For hver prosjektgruppe hadde en egen mappe, i dette arkivskapet, da.

    Noe sånt).

    Og så klagde denne britiske gentleman-en, til Peter White da, (husker jeg).

    På at Peter White hadde gitt meg for dårlig karakter, på ‘hoved-møtet’, (uka før), da.

    Siden at mine prosjekt-dokumenter egentlig var ‘good stuff’ da, (som han vel sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten muligens sånn, at det var to-tre sånne ‘assistent-gubber’, som hjalp Peter White, med det her faget.

    Det husker jeg ikke nøyaktig nå, (hvor mange ‘assistent-gubber’, som Peter White hadde), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg gikk på videregående.

    (På Sande videregående og Gjerdes videregående.

    På midten/slutten av 80-tallet).

    Så var det vel muligens tekstbehandlingsprogrammet Brum, (fra Norsk Data vel), som jeg lærte.

    (Noe sånt).

    Og så lærte jeg vel Word Perfect, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    På enten Gjerdes videregående eller NHI, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo et friår, fra NHI, (for å prøve å spare opp litt penger, siden man jo måtte betale ganske mye skolepenger, for å gå, på NHI), hvor jeg jobba, hos Norsk Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Og etter at jeg kom tilbake igjen, til NHI, for å gå det andre året der, (høsten 1991).

    Så hadde NHI begynt å bruke et nytt tekstbehandlingsprogram som het Ami, (husker jeg).

    Så før jeg begynte å studere igjen, (i 2002), så hadde jeg allerede lært, 3-4 tekstbehandlingsprogram, da.

    Så jeg var ikke noen ekspert på Word da, (som Peter White vel anbefalte meg, å skrive disse prosjekt-dokumentene inn i).

    (For Word hadde blitt populært.

    I tida etter, at jeg begynte å jobbe, i Rimi, da.

    Så jeg fikk ikke lært meg Word, under min første studietid liksom, da).

    Så jeg ba om et råd, fra Iwo, (husker jeg).

    Angående et eller annet problem, (som jeg hadde), med Word, da.

    For Iwo var vel tilfeldigvis innom rommet mitt, (av en eller annen grunn), mens jeg jobba i en helg, (eller noe sånt), med denne prosjektoppgaven, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo blitt så ‘driti ut’ liksom, på det nevnte grillings/evaluerings-møte, da.

    (Så jeg ville gjerne slippe, å bli like ‘driti ut’, på det neste møtet, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I juleferien, så hadde jeg jo planlagt å jobbe, med to slags obligatoriske ‘research topics’, som jeg etter en del strev, hadde klart å finne meg.

    For jeg hadde jo ikke drevet, med research/forskning før, så jeg var ikke vant til å tenke sånn, at det liksom fantes en stor flora, av artikler, bøker og forskningsoppgaver, som omhandlet temaer, som jeg som systemutvikler, kom borti da, under utviklingen av et program.

    Og da var det meningen, at jeg liksom, i denne ‘kaotisk store’ mengden, av akademisk informasjon.

    Skulle klare å finne noen tips, (må man vel kalle det), som jeg liksom kunne gjøre meg nytte av da, når jeg drev og utviklet, dette ‘kalender-programmet’ mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ikke nøyaktig nå, hvilke forskningsområder, som jeg hadde valgt meg.

    Men det var vel noe med brukervennlighet, (eller ‘usability’, som det vel heter på engelsk), mener jeg å huske.

    Og jeg hadde lånt meg en del bøker, (og også kopiert en del artikler), på biblioteket, (på St. Peter’s Campus).

    Så jeg var godt forberedt, til å lese, om disse research-topics-ene da, i juleferien.

    Men da kom Pia og Siv, (som hver hadde sin unge sønn med seg), på besøk.

    Så jeg fikk ikke lest noe da, (må jeg innrømme).

    (For jeg måtte bruke mye mer tid og krefter, på Pia og dem, en det jeg hadde forestilt meg, da.

    Så jeg kunne bare glemme å få lest noe.

    For det ble drikking så og si hver dag.

    Og Pia og Siv hadde jo med seg hver sin unge sønn.

    Som kun likte å sitte inne på mitt rom, og se på filmer eller lage tegninger i Paint).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før juleferien begynte, (og Pia, Siv, Daniel og Dennis, dukka opp, på the Forge).

    Så hadde jeg allerede et slags fungerende kalender-program, (i Java), da.

    Hvor man trykket på noen slags pil-knapper, (var det vel).

    Og så hoppet kalenderen fram eller tilbake, (enten en dag, uke eller måned), da.

    (Så det var vel seks, (eller om det var åtte), sånne ‘hoppe-knapper’, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så jeg hadde liksom grunnkonstruksjonen ferdig, (må jeg vel si), når det gjaldt denne oppgaven, da.

    For kalenderen virket perfekt.

    (Selv om det var skuddår, for eksempel.

    For det hadde jeg lagt inn, i programmet, at det skulle ta hensyn til, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når det gjaldt selve programmeringen, så hadde jeg igjen, å gjøre programmet sånn, at studentene kunne legge inn forskjellige aktiviteter, på et bestemte klokkeslett, på en bestemte dag, da.

    Men denne programutviklingen, den hadde jeg planlagt å drive med etter jul, da.

    For i juleferien, så var det disse to ‘research-topics-ene’, som stod på agendaen da, (ifølge prosjektplanen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg hadde jo drevet med systemutvikling, både på Gjerdes videregående og NHI.

    Men der hadde vi ikke lært om forskningsområder, da.

    Men vi delte opp systemutviklingen i faser, da.

    Og disse fasene het analyse-fasen, konstruksjons-fasen og test-fasen, osv.

    Så hvor disse ‘research-topics-ene’ skulle inn, i de systemutviklingsfasene, det veit jeg ikke.

    Men det må vel bli i analyse-fasen.

    Men på HiO IU, så brukte de noe helt ‘uakademiske’ metoder, for system-utvikling, (vil jeg nesten si).

    Jeg kjente ikke igjen mye, fra Gjerdes videregående og NHI, ihvertfall.

    Så det var kanskje derfor at jeg sleit litt, i dette Final Year Project-faget.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Iwo, (var det vel), han var vel litt nysgjerrig, på det programmet, som jeg satt inne på rommet mitt, og jobba med, da.

    Og han ville vel se på det programmet, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg visste han at jeg hadde fått det ‘fundamentale’ liksom, (altså selve kalender-funksjonen), til å virke, på dette programmet, da.

    Og det er mulig at Brusk, (i nabo-leiligheten), også så det, at jeg liksom hadde begynt å få dette programmet, til å virke, da.

    (Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå.

    Hvem som var igjen, som var inne på rommet mitt, for å se, på det kalender-programmet, da.

    Men jeg mener å huske, at det ihvertfall var et par studenter, som var innom rommet mitt, for å se på dette programmet, etter at jeg liksom hadde den grunnleggende kalender-funksjonen, til å virke, (med ‘hopping’), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Dr. Erwin ved University of Sunderland


    Gmail – Publishing names of webshop-customers






    Gmail

    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>






    Publishing names of webshop-customers






    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Sat, Oct 26, 2013 at 6:39 PM



    To:
    Harry Erwin <harry.erwin@sunderland.ac.uk>






    Hi Dr. Erwin, sorry that I’m sending a lot of e-mails! I was a student in the module E-Commerce, at University of Sunderland,
    in 2004/05. And I now have a web-shop that I’ve made using CSS and more: www.posegodt.net Some people on Norwegian message-boards complain I sometimes post
    names and e-mail addresses of customers, on my blog. But this is only if I suspect that they are trying to scam the e-business. Is this against any laws, (here in the UK), you think? Or should I have a policy not to publish the names and
    e-mail-adresses, (and e-mails), of customers? Thanks in advance for any reply! Best regards, Erik Ribsskog

  • Mer fra Facebook

    • Samtale startet 25. september
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Hallå Brusk,
      har du blitt kommunist og kurdisk frihetskjemper?
      Tok ikke du bilde av meg, på Sunderland museum, høsten 2004?
      Har du det bildet enda, lurte jeg.
      Hva het Gabriella og Julian, i din leilighet, til etternavn, forresten?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • 18. oktober
    • Brûsk Silêman Kurdo
      Brûsk Silêman Kurdo

      Hei Erik ! det er lenge siden…jeg er ikke kommunist, og har alltid vært en kurdisk frihetskjemper Jeg så meldingen din bare nå. det er så merkelig at jeg ikke så den før
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Hei Brusk,
      jeg bare så at du har vært på partiet rød sin valgvake.
      Jeg har vært aktiv i høyre, og jeg er nordmann, så jeg har ikke noe sterke synspunkter på kurdisk frihetskamp.
      Bare så du vet det.
      Du sendte Friend Request, for en ved navn Salsa Suave.
      Var det han vi kalte Muhammed, som bodde i ‘din’ leilighet, i the Forge?
      En fra Rimi sa at melding min havnet under ‘other’, av en eller annen grunn.
      Jeg vet ikke hva det kommer av.
      Vi ble jo introdusert av ei tysk computing-dame, som bodde, i ‘min’ leilighet.
      Før hu flytta, til Marr House, (het det vel), sammen med Nelufer.
      Husker du hva hu tyske computing-dama het?
      (Hu gikk vel på ditt årstrinn, på Computing.
      Noe sånt).
      Møtte du Frode Eika Sandnes forresten, da han var i Sunderland, høsten 2004?
      Husker du fikk e-poster fra han.
      Han er visst høyt oppe nå, i HIOA.
      Artig å høre fra deg igjen.
      Hva driver du med for tiden?
      Har du vært med å krige, nede i Syria/Kurdistan, (eller hva det heter)?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Jeg har forresten jobba sammen med fire kurdisk-tyrkiske søsken, på Rimi Bjørndal.
      (I tilfelle jeg ikke sa det, i Sunderland).
      Det var Hava, Sema, Songül og Muhammed Özgyr.
      Og foreldra deres jobba der og, (for et vaskefirma), med å vaske gulvet, på Rimi Bjørndal, i 1997 deromkring, vel.
      (Disse var fra Holmlia).
      Det er mange andre ting jeg ikke husker, fra Sunderland.
      Hva het Julian, (i din leilighet), til etternavn, forresten?
      Mvh.
      Erik Ribsskog
    • I dag
    • Brûsk Silêman Kurdo
      Brûsk Silêman Kurdo

      Hei Erik! Jeg beklager for at jeg svarer bare nå. det er mange som klager at jeg ikke svarer fort
      Jeg er ikke så flink til å huske navn.jeg husker ikke hva venninne til Nuliyfer heter
      Jeg har ikke noe kontakt med Frode siden jeg ikke er student lenger. Jeg har bodd på Holmlia før det kan hende at jeg kjenner de menneskene du har nevnt.
      Hvis du er i Oslo, kan jeg gjerne drikke en kaffe sammen med deg hvis du vil Jeg ser at du har skrevet bøker. Det er bra ..du er flink
    • I dag
    • Erik Ribsskog
      Erik Ribsskog

      Hei Brusk,
      det er ikke noe hastverk, det er bare artig å høre fra folk fra Sunderland.
      Kan det ha vært Katrin Fischer som var Nelufer sin venninne?
      Jeg er ikke så glad i kaffe.
      Min farmor Ågot var nesten som min mor, under oppveksten, og hun drakk alltid kaffe med sine søsken etc., men min far drakk ikke kaffe, og ikke jeg heller.
      Jeg drakk mest cola, og i Sunderland så drakk jeg jo mye øl, som du sikkert husker.
      Og jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’, på jobb i Oslo, det var derfor jeg flyttet til Sunderland, i 2004.
      Så jeg er aldri i Oslo, for tiden.
      Ikke før jeg får rettighetene mine, av myndighetene.
      Jeg har bedt politiet om å etterforske, og fortelle meg hva som foregår, men de vil ikke gjøre jobben sin.
      Jeg skriver memoarer, for jeg dro tilbake til University of Sunderland, (Clanny House), i 2011.
      Men jeg ble kastet ut, og måtte bo på hostell, (Azalea Lodge), for prøve-løslatte kriminelle osv., så jeg satt bare på rommet, og kjedet meg. Men jeg hadde en PC, så jeg begynte å skrive memoar-bøker, for jeg hadde ikke internett der, eller noe annet å gjøre.
      Jeg tror ikke at Nelufer er på Facebook.
      Hva het Julian til etternavn?
      Hva het Leyla til etternavn, (hun som var tyrkisk-kurdisk fra London vel).
      Hva het Iwo til etternavn?
      Hva het Gabriella til etternavn?
      Jeg skriver om tiden i Sunderland nå, så derfor jeg spørr.
      Jeg husker at du dro meg med på søndagstur til Sunderland Museum and Winter Gardens, en av de første helgene, i Sunderland.
      Og så tok du et bilde av meg, i trappen, i the Winter Garden.
      Jeg kunne ha brukt det bildet, på utsiden av boken fra Sunderland, tenkte jeg.
      Men jeg flyttet mye rundt, i 2005, og jeg måtte flykte fra Kvelde, (jeg jobbet på en gård, for min onkel Martin, våren/sommeren 2005), og fikk ikke tatt med tingene mine, til Liverpool, (hvor jeg endte opp).
      Pia, (som du var snill og lånte bort rommet ditt til), hun bor jo i Oslo.
      Men jeg har ikke noe kontakt med Pia, for jeg får ikke min arv, etter bestemor Ingeborg, som døde i 2009.
      Så jeg blir lurt, (siden jeg bor i England), av de andre i min slekt.
      Men du kan jo høre om hun vil drikke kaffe likevel.
      Hun heter Pia Ribsskog og jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
      Hennes venninne heter Siv Hansen, tror jeg, og bor i Hurum, (tror jeg).
      (Det var hun som leide rommet til Muhammed, for £100, jul/nyttår 2004/2005).
      Takk for Facebook-melding uansett.
      Mvh.
      Erik Ribsskog
  • Min Bok 6 – Kapittel 27: Den norske festen

    Etter at jeg hadde bodd, i et par måneder, (eller noe sånt), i Sunderland.

    Så dro Brusk meg med, (husker jeg), til en såkalt norsk fest, (eller ‘Norwegian Party’), på en pub som het Royalty, vel.

    (En pub som lå på veien mellom the Forge og the City Campus, da.

    Men mye nærmere the City Campus enn the Forge, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke hørt om denne festen, før Brusk fortalte meg, om den.

    Og hvordan Brusk hadde fått høre om denne festen, det veit jeg ikke.

    Men det viste seg, at det var mange norske studenter, ved University of Sunderland, (på den her tida), da.

    Men på the Forge så bodde det bare tre norske studenter, (såvidt jeg visste om, ihvertfall).

    (Nemlig Magnar, Brusk og meg selv, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vanskelig å bli kjent, med de andre norske studentene, (som var på den her puben), syntes jeg.

    Det virket som at de fleste av dem kjente hverandre fra før.

    Og at de var liksom en nesten lukket klikk, da.

    (Noe sånt).

    Og denne klikken, (som bestod for det meste av studenter i begynnelsen av 20-åra, vel).

    De hadde noe slags underholdning, da.

    Dette var en slags flau forestilling, (må man vel si), hvor ei dame, (var det vel), leste noen setninger, da.

    Og så krøp alle de norske studentene liksom rundt på gulvet, og fløy mellom beina på hverandre, (og sånn), da.

    (Noe sånt).

    Som om det var noe slags teater for barn, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var den eneste nordmannen liksom, av oss fra the Forge der.

    (Brusk er jo fra Syria.

    Og jeg tror ikke at Magnar var med på den her festen.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så syntes jeg det, at jeg liksom måtte ‘mingle’ litt der, da.

    (Siden det ikke var noen norske damer, på the Forge, (for eksempel).

    Selv om det liksom krydde, av tyske studinner der, da.

    Av en eller annen grunn).

    Og jeg klarte såvidt å få litt kontakt, med to norske kunststudinner, (var de vel), som liksom stod og hang, i baren der, da.

    (Men jeg husker ikke navnene, til disse to norske damene lenger, (må jeg innrømme).

    Jeg husker bare at ihvertfall hu ene av dem studerte kunst, da.

    Og at disse to norske damene var sånn i midten av 20-årene kanskje, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt ved siden av Brusk, (og noen andre folk fra the Forge), i et hjørne, på den her puben, og drakk noen halvlitere, vel.

    Så kom det ei britisk, (eller om hun kan ha vært amerikansk), studinne, bort til meg, (husker jeg).

    Dette var ei som ikke kjente noen der, og lurte på om hu kunne få lov til å sitte, sammen med oss ‘the Forge-folka’ der, da.

    (Noe sånt).

    Hu lurte ihvertfall på hvem de folka jeg satt ved siden av der var, (husker jeg).

    Og jeg introduserte da disse folka, siden jeg regna med at hu dama, var en studentkollega liksom, (av oss the Forge-folka), ved University of Sunderland, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at jeg forklarte det, (til hu britiske dama), at Brusk, var fra ‘Syria and Norway’.

    Og at Muhammed var fra ‘Marocco and Germany’, da.

    (Noe sånt).

    Og det var også en del fler the Forge-folk der, som jeg også introduserte, for hu britske dama da, (husker jeg).

    (Folk som vel muligens også kan hadde blitt dratt med dit, av Brusk, da.

    For alt hva jeg vet).

    Jeg husker ikke akkurat hvem de andre the Forge-folka, (som satt sammen med Brusk, Muhammed og meg der), var nå.

    Men vi var ihvertfall en internasjonal gjeng, (fra the Forge), som dukka opp, på den her puben, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund, (på den her puben), så begynte hu britiske dama, (var det vel).

    Å klage på det, at den norske ‘klikken’ der, (som satt bort mot inngangsdøra liksom), var så stille, da.

    (Noe sånt).

    Og Brusk svarte da, at: ‘Wait one hour’, (eller noe lignende).

    For han kjente vel til den norske helgefylla, da.

    Og regna vel med det, at disse her studentene, etterhvert kom til å bli drita fulle, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 26: Enda mer fra den første tiden i Sunderland

    Det var også sånn, den første tiden, i Sunderland.

    At på den greske festen, (som jeg nevnte, i det forrige kapittelet).

    Så var det en tysker, ved navn Christopher vel, som begynte, å ‘bable’ til meg, (i fylla).

    (På en blanding av tysk, engelsk og dansk, vel.

    Noe sånt).

    Han Christopher, (som også fortalte meg det, (på denne festen), at han hadde kjørt til Sunderland, (fra sitt hjemland Tyskland), i sin egen bil, (som han hadde stående parkert, på the Forge, vel)).

    Han begynte å bable, (til meg), om Mors, (på Jylland), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    For han pleide å være på ferie der da, (fortalte han).

    Og han lo også en slags spesiell eller rå latter, mens han sa ordet Mors, (i fylla da), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og jeg forstod vel ikke helt, hva det var, som var så morsomt.

    Men jeg nevnte vel det, at min mormors oldeforeldre, hadde bodd i en herregård, (nemlig Højris), på Mors, da.

    Og jeg nevnte vel også muligens det, at jeg hadde fått et antikt sølvølkrus, (i bursdaggave, av min mormor, noen måneder tidligere), som en gang i tiden, hadde stått, på Højris, (en bygning som noen ganger blir kalt for et slott på nettet, og andre ganger for herregård, men jeg mener å huske at min mormor kalte denne bygningen for en herregård), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også såvidt kjent med en ung gresk studinne, (som kanskje var en slags vertinne), på den festen.

    Ei med mørkt hår, i begynnelsen av 20-årene, vel.

    (Og som vel var litt høyere, enn gjennomsnittet, for greske damer.

    Hvis jeg skulle tippe, etter å ha vært på sommerferie, på Thassos, (i Hellas), sommeren 1997, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at han Christopher, (fra Tyskland).

    Han klarte å finne seg en ekstrajobb, mens han studerte, i Sunderland, (husker jeg).

    (Det var vel Federica, (fra ‘min’ leilighet), som fortalte meg dette, mener jeg å huske).

    Så man må vel si det, at det ikke var som Frode Eika Sandnes, hadde sagt til meg, noen måneder tidligere, i et møte, (på HiO IU), i Oslo.

    Nemlig at det liksom skulle være umulig, for utvekslingsstudenter, å skaffe seg en ekstrajobb, i Sunderland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 24: The Final Year Project

    Det vanskeligste faget, som jeg hadde, ved University of Sunderland.

    Det må vel ha vært the Final Year Project, (vil jeg si).

    I dette faget, så het læreren Peter White, (mener jeg å huske).

    Og klasserommet lå i den nederste etasjen, i the Vardy Building, (på St. Peter’s Campus), da.

    (I den enden av the Vardy Building, som vendte mot kantina, da.

    På den motsatte sida, av det ‘bibliotek-aktige’ rommet, hvor man til nød kunne få lov til å ta en kopi, (men ikke to), da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faget the Final Year Project, det gikk ut på, at man, (enten alene, eller sammen med en eller to andre studenter vel), skulle lage et IT-prosjekt, for næringslivet, i Sunderland.

    (Noe sånt).

    Og jeg, jeg hadde jo studert, ved HiO IU, de to første årene, av dette Bachelor-studiet.

    Så jeg kjente jo ingen av de andre studentene der.

    Og jeg var den eneste nordmannen, (og vel også den eneste utvekslingsstudenten), som gikk tredjeåret, på dette Bachelor of Science i Computing-studiet, (dette studieåret), da.

    Og jeg hadde jo ingen kontakter, i næringslivet, i Sunderland.

    Så jeg var den siste student, som fant et prosjekt, (i dette faget), dette studieåret, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke hadde noe prosjekt.

    Så fikk jeg lov til å se gjennom en bunke, med prosjekter, som Peter White hadde fått inn, da.

    Men dette var jo da prosjekter, som ingen av de andre studentene, hadde ønsket å jobbe med, liksom.

    (Siden jeg jo var den siste studenten, som fant et prosjekt, (dette studieåret), da).

    Så det eneste jeg fant, som jeg syntes virka sånn noenlunde.

    Det var et prosjekt, for ei foreleser-dame, ved University of Sunderland sitt fakultet, (blir det vel), for psykologi, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette prosjektet, (til hu ‘psykologi-dama’), det gikk ut på, å lage et dataprogram, som skulle være som en kalender, for studentene, da.

    (For hu ‘psyokologi-dama’ mente det, at en del av studentene, var dårlige på, å organisere sin tid, da.

    Noe sånt).

    Og man skulle kunne skrive inn forskjellige tidspunkt og forskjellige aktiviteter, i denne kalenderen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som liksom skulle være med, på dette prosjektet, da.

    Og jeg var jo bare en student, på denne gruppa.

    Men det ble vel nevnt, at det var mulig, å bare lage noen funksjoner.

    Og så kunne noen andre studenter, jobbe videre, med dette prosjektet, neste år, (eller noe sånt).

    Så jeg sa at det var greit, å begynne, på dette prosjektet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Å lage et sånt kalender-program, i Java, (som jeg var mest vant til å bruke, av programmeringsspråk, på den her tida).

    Det tenkte jeg at ville bli vansklig og tidkrevende.

    Men ikke umulig.

    Men det som virka mest vrient, med dette faget, (syntes jeg).

    Det var at vi måtte finne to ‘research-topics’, (altså to forskningstemaer), i forbindelse med denne oppgaven.

    Og da var jeg rimelig blank, (husker jeg).

    Når det gjaldt, hva ‘research’ var, da.

    Men vi skulle altså finne to temaer, som var relevante, for oppgaven.

    Og så gjøre forskning, for å finne bra måter, å løse noen aspekter, ved prosjektene våre på, da.

    Og dette var  helt ukjent for meg.

    Men vi ble forklart det, at vi kunne bruke en online løsning, som het Athens.

    Og der kunne vi søke, i journaler osv., etter våre forskningstemaer, da.

    Og noen av disse journalene, (eller bøkene), ville vi da måtte låne, (eller bestille muligens), på biblioteket.

    (Noe sånt).

    Og så kopiere de relevante artiklene, på biblioteket, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte, på slutten av en av de første timene, (i dette faget), husker jeg.

    Om det var lov, å finne forskningsmateriale, på internett.

    (Noe sånt).

    Og det var lov da, sa Peter White, etter å først nølt litt, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at Peter White, eller om det var en av hans hjelpelærere, (eller hva man skal kalle de).

    Sa det, at: ‘References are strictly Oxford’.

    (Noe sånt).

    Og det betydde, at når vi skulle referere, til en artikkel, (eller bok), i våre prosjektoppgaver.

    Så måtte vi følge en refererings-standard, som het Oxford, da.

    (Etter det kjente universitetet, i Oxford, vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 23: Enda mer fra Sunderland

    Etter at jeg hadde vært noen uker, (eller noe sånt), i Sunderland.

    Så ringte Pia meg, (på mobilen min), husker jeg.

    Hu sa det, at bestemor Ingeborg.

    (Eller om hu bare sa ‘bestemor’.

    Siden at farmora vår, (Ågot), allerede var død, på den her tida, (mener jeg).

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 5).

    Pia sa at bestemor, gjerne ville ha adressen min, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg måtte si adressen min, i Sunderland da, (syntes jeg).

    Selv om jeg egentlig ikke hadde tenkt, å gi adressen min, (i England), til noen i Norge.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Men jeg var ikke forberedt på det, at bestemor Ingeborg ville ha adressen min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa til meg det, (i denne telefonsamtalen), husker jeg.

    At: ‘Skulle du ikke studere i Newcastle, da?’.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo sagt det, på min mors dødsdag, i Drøbak, noen uker før.

    (Til Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og hans datter Liv Kristin).

    At jeg skulle flytte til England, for å studere, i Newcastle, da.

    Men det sa jeg fordi, at jeg ikke ville fortelle det, til noen i Norge, at jeg skulle studere, i Sunderland, da.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på det, at Pia og dem, ville ringe meg, om å dra til Drøbak, (dette året), da.

    Siden dette, (å besøke min mors grav, på dødsdagen hennes), vel var en tradisjon, som vi hadde slutta med, (og bare hadde hatt, de to første årene, etter at mora mi døde, vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Pia spurte meg, om det ikke var i Newcastle jeg hadde sagt, at jeg skulle studere.

    Så svarte jeg det, at det var ‘samme t-bane’, da.

    (Noe sånt).

    Siden Sunderland og Newcastle, lå så nærme hverandre, at de delte det samme t-bane-nettet, (eller Metro-nettet, som de sa der), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker etter dette igjen, (må det vel ha vært).

    Så ringte Pia igjen.

    Og hu fortalte det, at hu gjerne ville besøke meg, i jula, da.

    Sammen med sin sønn Daniel, sin venninne Siv og hennes sønn Dennis.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne si nei til det, da.

    Siden jeg jo selv hadde fått lov, til å feire jul, hos søstera mi, hver julaften, fra 1995, (var det vel), til 2003, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro til Accommodation-avdelingen, på University of Sunderland.

    (Som da holdt til i et nytt kontor, (på the City Campus), virka det som for meg.

    Enn der jeg hadde blitt kjørt til, av den drosjen, som jeg tok, fra flyplassen i Newcastle).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Accommodation-avdelingen, de sa det, at siden at søstera mi og Siv, (fra Sætre vel), begge hadde barn, i 8-9 års-alderen.

    Så kunne de ikke få leie rom, i Clanny House, (var det vel)..

    For dette var rom som var til leie, for tidligere studenter og bekjente av studenter, vel.

    (Noe sånt).

    Men det var ikke lov for unger, å bo der, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg spurte disse ‘Accommodation-konene’.

    Om de hadde noen råd, om hva jeg skulle gjøre da.

    Og da sa de at jeg burde høre på Travelodge, som lå noen kvartaler nærmere sentrum, da.

    Jeg hadde ikke hørt om Travelodge før.

    Men jeg gikk dit likevel, da.

    Og det visste seg å være et hotell, da.

    Og de sa at det kostet cirka 20-30 pund døgnet, å bo der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så ringte jeg vel Pia, (tror jeg).

    Og hu sa det, at hu hadde ikke råd, til å bo, på det hotellet, da.

    Så det endte med at jeg avtalte med Brusk, (som skulle til Oslo, (eller om det var Tyskland), i juleferien), at søstera mi, (og Daniel), kunne få låne, hans rom, (i naboleiligheten), da.

    Og Muhammed, (var det vel), som også bodde, i naboleiligheten.

    (Og som også skulle hjem, i juleferien).

    Han gikk med på å leie ut sitt rom, (i jula), til Siv, (og hennes sønn Daniel), for 100 pund, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 22: Mer fra Sunderland

    En av de første ukene, som jeg bodde, i Sunderland.


    Så ringte jeg Lånekassa, (husker jeg), for å høre når studielånet mitt, kom til å dukka opp, da.

    For de 10-20.000 kronene, som jeg hadde hatt med meg, til Sunderland, (som var lønn fra butikkleder-jobbing på Rimi Langhus, og et nytt kredittkort, (med 10.000 kroner i kreditt), som jeg hadde søkt om få, (etter å ha sett en annonse, i en nettavis vel), like før jeg flytta, fra Norge).

    De pengene, de forsvant ganske fort, da.


    Siden jeg kjøpte meg mye klær, (og sånn), da.

    Som erstatning liksom, for de klærne, som jeg ikke hadde hatt plass til å ta med meg, fra Oslo til Sunderland, da.


    (Og som derfor ble liggende, hos City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Lånekassa, de hadde ikke mottatt søknaden min, (husker jeg, at de sa).

    Og da ble jeg veldig overraska, (husker jeg).

    Siden hu dama, som jeg hadde hatt møte med, noen måneder tidligere, ved HiO sin internasjonale avdeling, (i det tårnet liksom), på Bislett, jo hadde insistert på det, at hu skulle sende den søknaden, for meg, da.

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ble veldig overrasket, over dette, at Lånekassa ikke hadde mottatt søknaden min.

    Så så jeg ikke på dette, som en krise, (husker jeg).

    For jeg huska jo hvordan det var, da jeg gikk det andre året, på NHI, (studieåret 1991/92).

    Da søkte jeg vel ikke om studielån, før etter studiestart, (mener jeg å huske).

    (Siden jeg jo hadde hatt et friår, fra NHI, studieåret før.

    Det studieåret, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    For da tok det bare noe få uker, før det studielånet, (som jeg søkte om, like etter studiestart), dukka opp da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så jeg regna med det, at jeg ville få studielånet mitt, (fra Lånekassa), innen noen få uker likevel da, (husker jeg).

    (Selv om Lånekassa ikke hadde mottatt lånesøknaden min.

    Som hu dama hos HiO sin internasjonale avdeling, hadde lovet, å sende, da).

    Og jeg hadde fortsatt en del tusen igjen, (av Rimi-lønningene mine, osv).

    Så jeg bare fortsatte å bruke penger, i et nesten like raskt tempo, da.

    Siden jeg jo husket det, (fra studieåret 1991/92), at Lånekassa, ikke hadde så mye å gjøre, om høsten.

    Og at lånesøknad-behandlingen deres, derfor gikk adskillig raskere, om høsten, (enn om sommeren), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må vel ha vært sånn, at jeg fikk et søknadsskjema, fra Lånekassa, i posten, i Sunderland.

    (Noe sånt).

    Og så sendte jeg vel det tilbake, da.

    (Noe sånt).

    Men så var det sånn, at jeg ikke fikk studielånet, fordi at HiO IU, hadde satt seg, på bakbeina, vel.

    (For de ville ikke godkjenne kursene jeg tok, ved University of Sunderland, som del, av min norske grad, da)

    Noe sånt).

    Så jeg måtte ringte til HiO IU, fra the International Office, ved University of Sunderland, (husker jeg).

    Ei pen blond dame, som var leder, for den avdelingen, lot meg ringe, fra deres telefon, (til HiO IU), husker jeg.

    Og jeg sa ja, til det tilbudet, da.

    Enten fordi at Netcom hadde sperret abonnementet mitt.

    Eller fordi, at jeg trodde det, at HiO IU ville ta min oppringing mer seriøst, hvis de så det, at jeg ringte, fra et University of Sunderland-telefonnummer, da

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg ringte HiO fra University of Sunderland sitt International Office.

    Så ble jeg kontaktet av Frode Eika Sandnes, (fra HiO IU og Min Bok 5), husker jeg.

    (Og Brusk, (i nabo-leiligheten), han fortalte meg det, (husker jeg), at han også hadde blitt kontaktet av Frode Eika Sandnes.

    For Brusk hadde også et lignende problem, med studielånet, da.

    (Noe sånt).

    Og Brusk fortalte meg det, at Frode Eika Sandnes hadde brukt et språk, (i en e-post, må det vel ha vært), som en som kom bort til han på gata, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes skrev til meg det, (i en e-post), at han ville møte meg, i Sunderland, og diskutere problemene, (samt gå ut på pub vel).

    (Noe sånt).

    Og det ble til, at jeg møtte Frode Eika Sandnes, utafor forelesernes kontorer, på det øverste planet, i the Goldman Building, (på St. Peter’s Campus), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes, han hadde med seg sin Sunderland-kamerat.

    (Han som hadde vært med, på det møtet, (på HiO IU, våren 2004, cirka et halvt år tidligere), hvor Frode Eika Sandnes sa til meg det, at det var umulig for meg, å få ekstrajobb, (ved siden av studiene), i Sunderland.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og jeg nikket vel til Frode Eika Sandnes sin kamerat.

    (Som bare traska litt rundt der, i gangene, vel.

    Og ikke var med på selve møtet liksom, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frode Eika Sandnes, han fortalte meg det, at han hadde studert i England, og også jobbet, i en engelsk bedrift, som produserte satelitter, vel.

    (Noe sånt).

    Og Frode Eika Sandnes, han spurte meg om hva jeg hadde tenkt å gjøre, i tiden fremover, (mener jeg å huske).

    (Han lurte på om jeg hadde planlagt å flytte tilbake til Norge, eller ikke, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Jeg stolte ikke helt, på Frode Eika Sandnes, etter alle problemene, som hadde vært, med HiO IU, iforbindelse med dette studieoppholdet mitt, i Sunderland.

    Så jeg forklarte Frode Eika Sandnes, at det ville jeg ikke svare han noe om, da.

    For jeg så på dette møtet, som noe nødvendig ‘herk’, liksom.

    Som jeg måtte gjennom for å få studielånet, som jeg var avhengig av økonomisk, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo også overhørt det, året før, på jobb, (for Rimi Bjørndal, i Oslo), at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville ikke være åpen, om mine fremtidsplaner, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva som var poenget, med dette møtet, som Frode Eika Sandnes, ville ha med meg, i Sunderland.

    Men han brukte det kanskje som unnskyldning, for å ta seg en pub til pub-runde, (eller to), da.

    Hva vet jeg.

    Og om Frode Eika Sandnes også møtte Brusk.

    Det veit jeg ikke.

    Men Brusk fikk studielånet sitt, en del uker før meg, (husker jeg).

    Men det var nok fordi, at jeg ba Lånekassa, om å bare sende brevet, til min norske adresse.

    (For jeg ville ikke, at Lånekassa, skulle sende brevet mitt, til feil adresse, da.

    Siden det var litt mer komplisert liksom, å få Lånekassa, til å sende et brev, til en ny engelsk adresse.

    Enn til min gamle, norske adresse.

    Jeg syntes kanskje at det virka som, at Lånekassa, liksom surra fælt, da.

    Så jeg turte ikke å begynne å lese, en engelsk adresse, for dem.

    I tilfelle dem skreiv opp adressen feil, da.

    (Eller om det kan ha vært, fordi at jeg hadde lite ringetid igjen, på et sånt ringekort, som jeg brukte).

    Noe sånt).

    For jeg fikk brevene mine videresendt, til England, da.

    (For jeg hadde bestilt dette, gjennom Posten, i Norge, da).

    Men noe skar seg.

    (Det er mulig at den avtalen, om at jeg skulle få posten min videresendt, bare varte, i tre måneder, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke det brevet, (som jeg skulle undertegne), likevel da, (husker jeg).

    Så jeg måtte ringe Lånekassa enda en gang, (når det begynte å nærme seg jul), da.

    (Og på den her tida, så brukte jeg først et sånt ‘Dog and Bone’-kort.

    (Et kort, som jeg har nevnt, i et tidligere kapittel).

    Men til slutt, så hadde jeg så lite penger igjen, at jeg måtte låne Iwo sitt Dog and Bone-kort, (for å ringe, til Lånekassa da), tror jeg.

    Noe sånt.

    Og så ba jeg de, om å sende, et nytt brev, til min engelske adresse, da.

    Noe sånt).

    Og så fikk jeg endelig det brevet, fra Lånekassa, da.

    (Og da hadde jeg også overtrukket Visa-kontoen min, (hos DNB), med cirka 800 pund, husker jeg.

    For jeg fant en minibank, som dette var mulig å gjøre fra, da.

    For det drøyde så lenge, før studielånet dukka opp, da.

    Og jeg måtte jo ha penger til mat, (og sånn), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg prøvde å få de fagene jeg tok, ved University of Sunderland.

    Til å passe med både en engelsk og en norsk bachelor-grad, da.

    Men jeg hadde jo jobba så mye, (som butikkleder), på Rimi Langhus, sommeren før jeg dro til England.

    Så jeg hadde liksom ikke fått ‘surra’ meg, til å finne ut hvilke fag, som jeg skulle ta, (dette studieiåret), før jeg dukka opp, i Sunderland, da.

    Og av en eller annen grunn, så bytta jeg fag, to ganger da, husker jeg.

    Og Lånekassa skulle ha et skjema, for disse fagene, (tror jeg).

    (Hvis ikke det var HiO IU, som skulle ha, det skjemaet, da.

    Noe sånt).

    Og etter at jeg hadde bytta fag, andre gang.

    Så fikk jeg et brev, (må det vel ha vært), fra the International Office.

    Om at HiO IU, (var det vel), hadde godkjent fagene mine, (etter første gang jeg byttet), da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg enig med hu pene blonde dama, på the International Office.

    Om at vi ikke skulle fortelle noe, til HiO IU, om at jeg hadde bytta fag, enda en gang, da.

    (Altså ikke alle fagene, da.

    Men et par av de, var det vel.

    Siden jeg hadde først valgt flere fag, som jeg overhørte om, at de engelske studentene sa, at tok mye veldig tid, da.

    Så jeg byttet blant annet et av de fagene, da.

    (Et fag som ikke var så vesentlig, vel).

    Sånn at jeg kunne fokusere, på the Final Year Project, da.

    Som var et viktigere fag, vel.

    Noe sånt).

    Og det sa hu lyshåra leder-dama, på International Office, at det var greit, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og grunnen til at jeg ikke ville det, at hu skulle si fra, til Lånekassa, (eller om det var HiO IU), om at jeg hadde bytta fag, enda en gang.

    Det var fordi, at studielånet mitt jo allerede var veldig forsinka.

    Så jeg orka liksom ikke det, at det studielånet, skulle bli enda mer forsinka, da.

    (Fordi at fagene mine måtte godkjennes en gang til, (av HiO IU eller om det var Lånekassa), da).

    For jeg måtte jo ha penger til mat, (og sånn), liksom.

    (For å si det sånn).

    Så jeg så på det, (å ha penger til mat og sånn), som viktigere, enn å få detaljene riktige, når det gjaldt fagene, (på diverse skjema), da.

    (For å si det sånn).

    Jeg prøvde vel kanskje å bruke litt sunt bondevett, da.

    (Som de kaller det).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, forresten.

    At Frode Eika Sandnes.

    (Som jo forresten var i de norske nettavisene, for noen måneder siden.

    (Jeg skriver dette, i oktober 2013).

    Siden han var vært, (som representant for HiO, (eller om det var HiO sin etterfølger HIOA)).

    Da en negerkonge, besøkte Oslo, og fikk frastjålet kronjuvelene sine.

    Noe sånt).

    Han spurte meg vel antagelig, (i dette møtet, i the Goldman Building, på St. Peter’s Campus), om hva jeg syntes, om University of Sunderland, da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg at jeg nevnte det, at vi måtte drive mye med ‘research’, på University of Sunderland.

    (Spesielt i et tredjeårs-fag, som jeg hadde, som het Final Year Project).

    Og at jeg ikke hadde vært borti dette feltet, (nemlig ‘research’), i Norge, da.

    (Enda jeg jo hadde studert, både ved NHI og HiO IU).

    Og da svarte bare Frode Eika Sandnes det, (husker jeg).

    At de ikke dreiv så mye med det, (i Norge), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.