johncons

Stikkord: University of Sunderland

  • Min Bok 6 – Kapittel 70: London

    Federica flytta kvelden før meg, (var det vel).

    Og hu kyssa meg på begge kinna, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    (Noe som jeg regna med, at var skikken, (eller noe lignende), i de sydlandske landa, (husker jeg).

    Noe sånt).

    Og Federica ga meg også en juleglede-blomst, (eller noe lignende), som hu hadde hatt stående inne på rommet sitt da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men

    Jeg pakka de samme to koffertene, som jeg hadde hatt med til Sunderland, 4-5 måneder tidligere.

    Og jeg fikk igjen ikke plass til kabinettet, til PC-en.

    Men jeg planla å kjøpe et nytt kabinett, (til PC-en), etter at jeg hadde fått etablert meg, i London, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kasta kabinettet til PC-en, (og en del andre ting, som jeg ikke fikk plass til, i koffertene mine).

    Så la jeg merke til det, (husker jeg), at Federica, (må det vel ha vært), hadde kasta den monitoren, som hu hadde dratt meg med for å kjøpe, noen uker tidligere, da.

    (Siden at skjermen til laptop-en hennes, jo hadde slutta å virke.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En scanner/printer, som jeg hadde kjøpt meg, like etter at jeg flytta, til Sunderland.

    Den fikk jeg heller ikke plass til, (i koffertene mine), husker jeg.

    Så den ga jeg til Rosario, (som selv var opptatt med å flytte, til den ‘nye’ the Forge-leiligheten, den her dagen), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig tenkt å vaske rommet mitt, den siste dagen min, i Sunderland.

    (Og så ta toget til London, dagen etter).

    Men Rosario, hu fortalte meg det, at vi ikke trengte, å vaske rommene våre, da.

    Så da droppet jeg det, å vaske rommet mitt, da.

    Selv om det var litt grisete der, (rundt vasken osv.), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde pleid å pusse tennene og barbere meg, (med barberskum), inne på rommet mitt, hver dag, (siden at baderommet, i leiligheten, bare var for damer, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod inne på rommet mitt, og pakka tingene mine, osv.

    (Den store flyttedagen, må man vel kalle den.

    Siden Rosario vel flytta, til den nye the Forge-leiligheten, den samme dagen.

    Noe sånt).

    Så dukka plutselig hu spanske ‘bomulls-joggedress-dama’ opp, på rommet mitt, (husker jeg).

    Hu var sexy kledd, i en tettsittende olabukse og en topp, som vel visste litt av midjen, (mener jeg å huske).

    Hu ‘bomulls-joggedress-dama’, hu hadde fått vite det, at jeg skulle flytte, til London, da.

    Så hu spurte meg, om hu kunne få nøklene, til mitt rom, i den ‘nye’ the Forge-leiligheten, da.

    (Dette var noen nøkler, som jeg vel må ha fått i posten, fra universitetet, vil jeg tippe på.

    Noe sånt).

    For hu ‘bomulls-joggedress-dama’, hu ville gjerne bo, på rommet ved siden av han spanske ‘kjernekaren’ da, (sa hu).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til hu spanske ‘bomulls-joggedress-dama’, at det var greit, at hu fikk nøklene, til det ‘nye’ the Forge-rommet mitt.

    (Et rom som jeg aldri var inne på.

    Og jeg var heller ikke inne, i den ‘nye’ leiligheten.

    For hva skulle jeg der, liksom.

    Jeg skulle jo flytte til London uansett, (for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det var like greit, å ikke dukke opp, i den ‘nye’ leiligheten, (selv om jeg hadde nøklene, til den leiligheten, i et par uker, eller noe lignende), da).

    Hvis hu forklarte om dette, til resepsjonen, (på the Forge), da.

    (Når hu skulle dit, for å levere tilbake, de leilighetsnøklene, som vel da ble til overs, liksom).

    Og det lovte hu, at hu skulle gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Både Dörte og Federica, de skulle liksom kysse og/eller klemme da, når de skulle si hadet.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg regna med det, at Rosario også ville ha en avskjedsklem, da jeg skulle dra, til London.

    (For hu og Claire, (og muligens noen fler), var da i lounge-en, vel).

    Men Rosario, hu ble litt sur, (mener jeg å huske), når jeg liksom skulle gi henne en avskjedsklem, da.

    (Hvis jeg forstod det riktig, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte etter en taxi, fra hustelefonen muligens, vel.

    (Med mitt ‘Dog & Bone’-card vel, antagelig).

    Og jeg hadde først tenkt å ta taxi-en, til jernbanestasjonen i Sunderland.

    Men det var litt trist, (syntes jeg), å dra, fra Sunderland.

    Så jeg sa bare til drosjesjåføren, at han skulle kjøre, til jernbanestasjonen i Newcastle da, (selv om dette ble en del dyrere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jernbanestasjonen i Newcastle, så gikk jeg bort til en billettautomat, (husker jeg).

    Og togbilletten, til London, den var ganske dyr da, (husker jeg).

    For den kosta vel omtrent 100 pund, (mener jeg å huske).

    Og det er ganske mye penger, i England, (vil jeg si).

    Men jeg hadde jo mye penger, på bank-kontoene mine.

    (Jeg hadde også en Nordea-konto vel, på den her tida.

    Så det er mulig at jeg også hadde noen av Lånekasse-pengene, på den kontoen, etterhvert.

    (Og at jeg overførte penger dit, ved å bruke en nettbank, eller noe lignende.

    Noe sånt).

    Og at jeg brukte et norsk Visa-kort, noen ganger.

    For det kortet, som jeg hadde, fra Barclays, (på den her tida).

    Det var det ikke Visa på, men kun en sånn magnetstripe da, (mener jeg å huske).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var rimelig spent, mens jeg satt på toget, fra Newcastle til London.

    Jeg hadde som mål, å prøve å være litt sparsommelig, med disse studielån-pengene, (husker jeg).

    Så jeg hadde bestilt hostell, i London, (et par uker tidligere), da.

    (For 2-3 uker, vel).

    På et hostell, som het Globetrotter Inn, (mener jeg å huske), i Hammersmith.

    (For det hostellet, det fikk veldig mye skryt, fra tidligere kunder, da.

    På det nettstedet, som jeg brukte, for å søke etter hostell.

    For jeg hadde jo bestilt hostell, i Edinburgh, for Pia og dem, noen uker tidligere.

    Så jeg litt vant til. å bruke sånne ‘hostell-bestillings-nettsteder’, da.

    Og jeg hadde brukt en del tid, (en kveld på the Forge), for å prøve å finne et hostell, som både var billig og bra, da.

    Og dette Hammersmith-hostellet, det kosta det bare cirka femten pund, å bo på, per døgn, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan det var å bo, på dette hostellet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i Min Bok 7.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det blir også en del ekstrakapitler, i denne boken.

    For det var en del fler ting, som hendte, i Sunderland.

    (Som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 6, da).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet disse ekstrakapitlene.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 68: Mer fra den siste tiden i Sunderland

    Etter at jeg hadde fått studielånet mitt, inn på den engelske bankkontoen min.

    (I midten/slutten av januar, i 2005).

    Så begynte jeg liksom, å stikke fingeren i jorda, (som de sier).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at jeg fikk både vanlig studielån og skolepenger, (som jeg egentlig skulle betale videre, til universitetet), inn på kontoen min samtidig, da.

    Og jeg husker også at jeg undret meg over, om jeg også hadde fått Erasmus-stipend.

    Siden at det samlede beløpet, som jeg fikk betalt inn, på kontoen min, (fra Lånekassa), vel muligens var litt høyere, enn det jeg hadde regnet med.

    (Selv om dette beløpet, (som jeg fikk utbetalt), vel var i pund.

    Så dette fremstod ikke som helt klart, da).

    Så jeg lurte vel på om jeg også hadde fått Erasmus-stipend.

    (Som jeg jo søkte på, i månedene før jeg flytta, til England).

    Som en slags kompensasjon, (eller noe lignende).

    Siden at studielånet mitt, hadde tatt så lang tid, (det vil si mer enn fire måneder), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På grunn av alle problemene, med studielånet, HiO IU og at trynet mitt liksom var svidd, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så var jeg veldig forsinket, med studiene mine, (i Sunderland), da.

    Ettersom jeg hadde prioritert det, å trene, (fremfor å studere), da.

    Og jeg fikk ikke tatt igjen noe av denne forsinkelsen, i juleferien, (som jeg hadde planlagt).

    Siden at Pia og dem, jo dukka opp hos meg, i juleferien.

    Og siden at jeg da ikke fikk lest på mine ‘research-topics’, (i faget Final Year Project), som jeg egentlig hadde planlagt.

    (Siden at Daniel og Dennis, ‘hele tida’ skulle låne rommet og PC-en min, (i juleferien), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg var i England, og siden at fagene jeg hadde, var veldig vanskelige, (må man vel si).

    Så regna jeg det som usannsynlig, at jeg kom til å klare å ta igjen, denne forsinkelsen, da.

    Og jeg skyldte jo penger, til DNB og universitetet.

    Og jeg hadde jo også mange smålån, (i Norge), som jeg ikke hadde fått betalt på, høsten 2004.

    Så jeg stakk som sagt fingeren i jorda da, liksom.

    Og jeg så noen måneder fram i tid, til sommerferien, da.

    Og jeg så for meg det.

    At jeg sommeren 2005.

    Kom til å være blakk, (etter å ha brukt opp den store studielån-utbetalingen, på å betale gjeld og levekostnader, for de siste månedene i Sunderland).

    Og jeg kom nok også til å være arbeidsledig, (forestilte jeg meg), siden at det var så vanskelig, å skaffe seg jobb, i Sunderland, som Frode Eika Sandnes jo hadde fortalt meg, året før, (i et ‘rart’ HiO IU-møte, som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og jeg kom nok heller ikke til å klare å få meg en bachelor-grad, (fra University of Sunderland), siden jeg var så forsinka, med studiene mine, da.

    (Og jeg hadde vel allerede da, (i januar 2005), mer fravær, enn det som var lov å ha, for hele året, (eller noe sånt), ved University of Sunderland, tror jeg.

    Siden at de førte fravær, ved University of Sunderland.

    Noe de ikke gjorde, ved hverken NHI eller HiO IU, (som var mine tidligere ‘heltids-studiesteder’), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo heller ikke noe hjem, å flytte tilbake til, i Norge.

    For Rimi-leiligheten min, den hadde jeg jo flytta ut fra.

    Og noen andre, (som jobba i Rimi), hadde nok flytta inn i den, iløpet av høsten, året før, da.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde en tom leilighet, i Norge, som stod og venta på meg heller, liksom.

    Og jeg hadde jo overhørt det, i Norge, (i 2003), at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så å dra tilbake til Norge, det var ikke noe jeg hadde planer om da, (for å si det sånn).

    Men jeg forestilte meg det.

    At hvis jeg flytta, til den engelske hovedstaden London.

    (Som jo er en av verdens største byer, med cirka ti millioner innbyggere, vel).

    Så ville det være lett for meg, å liksom gjemme meg litt bort, i mengden der, da.

    Så jeg bestemte meg for det, å ganske raskt flytte, til London, da.

    (Istedet for å flytte inn, i denne nye the Forge-leiligheten, da.

    Som liksom var full, av ‘all verdens’ ukjente, (og slitsomme), utvekslingsstudenter, da).

    For å prøve å skaffe meg en jobb og en bolig der, da.

    (Før disse pengene mine, (fra Lånekassa), liksom tok slutt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 65: Enda mer fra 2005

    Studieåret, ved University of Sunderland, var delt opp i tre semestre, (hvis jeg husker det riktig).

    Andre semester, det begynte vel i begynnelsen av desember, (eller noe der omkring), tror jeg.

    Og det varte ut januar, vel.

    (Noe sånt).

    Og dette semesteret ble jo delt opp, av juleferien.

    Så dette var litt upraktisk muligens, (eller ihvertfall litt uvant), iforhold til i Norge, hvor man jo bare har to semestre.

    (I Norge har man vel et semester før jul.

    Og så et andre semester etter jul.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel forresten sånn, at andre semester, (i Sunderland), slutta i midten av januar, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så i hele desember og januar, så var det masse stress, med avskjeder osv., på the Forge, da.

    For noen utvekslingsstudenter.

    (Som for eksempel Gabriella, (fra naboleiligheten), mener jeg å huske).

    De dro tilbake til hjemlandet sitt, rundt midten av desember, (må det vel ha vært).

    Og så var det juleferie, og da dro de fleste gjenværende utvekslingsstudentene tilbake til hjemlandet sitt, for å feire jul, sammen med familiene sine, da.

    Og så kom alle disse tilbake igjen, i begynnelsen, av januar, da.

    Og så dro mange utvekslingsstudenter, tilbake til hjemlandet sitt, (i midten av januar), på slutten av andre semester.

    (Som da vel kun kan ha vart, i noen få uker.

    Noe sånt).

    Så i midten av januar, (må det vel ha vært).

    Så dro Iwo, Dörte og Timo, (het han vel, nemlig en kamerat av Iwo), tilbake til Tyskland, (mener jeg å huske).

    Og da ble det sånn.

    At de eneste som bodde, i ‘min’ leilighet.

    Det var Rosario, Federica og meg.

    Så jeg bodde der plutselig sammen med to sør-europeiske damer, da.

    Og ikke nok med det.

    Men disse to sør-europeiske damene.

    De hang ofte sammen med ei studine fra Frankrike, som het Claire.

    Så det var nesten som at Claire også bodde, i ‘min’ leilighet da, på den her tida, (nemlig i slutten av januar), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at Iwo og Dörte, hadde dratt tilbake, til Tyskland, (må det vel ha vært).

    Så dukka Federica sin far opp, i Sunderland, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Faren til Federica, han var en svær ‘bamse’, (av en italiener), må man vel si.

    Og han hadde også mørkt helskjegg.

    Så dette var en nesten fryktinngytende ‘figur’ da, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Federica sin far, han bodde på hotell, i Sunderland.

    (Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Og han kjørte rundt i en bil der, (husker jeg).

    Og det var vel sånn, at Federica sin far, muligens hadde kjørt denne bilen, fra Italia til England, (eller noe lignende), tror jeg.

    (Hvis det ikke var en leiebil, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som jeg syntes at var litt rart.

    Det var at Federica sin far, hadde med seg en svær, elektrisk drill, til leiligheten vår, (på the Forge), husker jeg.

    Da ble jeg litt redd for, at Federica sin far, egentlig var noe ‘mafian’, (eller noe lignende), og at han skulle begynne å torturere meg, (eller noe sånt), med den svære drillen sin, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første gangen, som jeg møtte, Federica sin far.

    (Dette var en gang, som jeg gikk ut av rommet mitt.

    For å gå ut av leiligheten, vel.

    Mens Federica sin far, oppholdt seg, i gangen, (eller noe sånt), i leiligheten, da).

    Så sa Federica sin far: ‘Ciao’, (til meg), husker jeg.

    Og det trodde jeg, at betydde: ‘Hadet’, da.

    Så jeg trodde jo det, at Federica sin far, liksom kasta meg ut leiligheten, (eller noe sånt), da.

    (Siden han bare sa ‘hadet’ liksom, med en gang han så meg, da).

    Men seinere, så fikk jeg vite det, av Rosario og dem, vel.

    (Hvis jeg ikke søkte om det her, på nettet, da).

    At ‘ciao’ visstnok også kunne bety ‘hei’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Federica sin far.

    (Som vel kanskje var, i Sunderland, i 3-4 dager.

    Noe sånt).

    Han dro med seg, de tre sør-europeiske damene, (som pleide å henge, i leiligheten).

    (Det vil si Rosario, Federica og Claire).

    På en kjøretur, (i Nordøst-England), en av de dagene, som han var, i Sunderland da, (husker jeg).

    Og da fortalte Rosario, (var det vel), meg det, (husker jeg).

    At de blant annet hadde vært i Durham-distriktet, (eller noe sånt), og sett på en statue, som het ‘Angel of the North’ da, (husker jeg).

    Og den kjempestatuen, den hadde jeg vel hørt om, fra før, (mener jeg å huske).

    For den statuen, den var kjent som en slags severdighet, (i Nordøst-England), da.

    Og den var laget av en kjent, moderne kunstner, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Federica hadde en deilig spansk venninne, som det noen ganger kunne være vanskelig å holde øynene borte fra, på the Sports Centre

    federica spansk venninne

    http://vgd.no/helse-sex-og-livsstil/sex/tema/733162/tittel/naar-krymper-din-penis/innlegg/9441781#post9441781

    , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 63: Og enda mer fra tiden i Sunderland

    Jeg gikk ut en del, i Sunderland, den første tiden, som jeg var der, (husker jeg).

    (Dette var vel i hovedsak fra tiden før jeg fikk internett, (til PC-en min på the Forge), tror jeg).

    Og på det utestedet hvor bar-damene noen gang bare hadde på seg noen små bikinier, (bak bardisken).


    Der var jeg innom et par kvelder, mens jeg var på noen slags ‘pub til pub’-runder, (i Sunderland), da.

    Dette var et populært utested.
    Og det stod folk overalt der, da.

    Og jeg husker et par rare opplevelser, fra dette utestedet.

    (Fra den første tida, som jeg var, i Sunderland).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helge-kveld, (som jeg var på dette utestedet), så stod to damer, like ved der jeg stod, (husker jeg).


    Og de tagg muligens røyk av meg, (eller noe sånt).

    Og det som var spesielt, det var at hu ene av disse to damene, (som begge var blonde vel), hadde veldig råtne og stygge tenner, da.
    (Og hu mangla vel også muligens et par tenner).

    Så jeg lurte på om det var mye fattigdom osv., i Nord-England da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var, på dette utestedet.

    (Dette var muligens en seinere gang.

    Siden jeg vel stod ved baren.

    Og ikke i nærheten av der jeg hadde møtt hu ‘Karius og Baktus-dama’, da).

    Så la jeg merke til det, (husker jeg).

    At det stod en kar, med en genser, som det var trykket et stort skotsk flagg på, (husker jeg), cirka der, hvor hu ‘Karius og Baktus-dama’, (og venninna), hadde tigget røyk da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og da lurte jeg på om Sunderland var som en del av Skottland liksom, (husker jeg).

    Siden Sunderland lå ganske nær grensa til Skottland, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at University of Sunderland hadde en slags razzia, på the Forge, en av de første månedene, som jeg bodde der, (husker jeg).

    Og de konfiskerte da to ‘skjøteledning-kuber’, som jeg hadde kjøpt, den første dagen min, i Sunderland.

    (I en el-butikk, som lå i Pallion, (bare et par hundre meter, (eller noe sånt), fra the Forge.

    Og denne butikken var ikke selvbetjent, da.

    Så da jeg forklarte at jeg trengte skjøteledninger, så var det disse kubene, som jeg fikk, da.

    Men disse var visst veldig farlige og sånn da, (av en eller annen grunn), ifølge universitetet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Konfiskøren’, det var vel  han ‘tynningen’, (en kar i 50-åra med mørkt, kjemmet hår, vel), som jobba, som vakt, (eller noe lignende), på the Forge, da.

    Og han tynningen, han var også inne på rommet mitt, en annen gang, (husker jeg).

    (Hvis ikke dette var den samme gangen).

    Og da gjorde han et poeng det, at jeg røyka på rommet, (husker jeg).

    Men såvidt jeg visste, så var det ikke noen lov, som sa det, at man ikke kunne røyke, på rommet sitt, i England.

    Så hva dette var om, det veit jeg ikke.

    For universitetet hadde heller ikke noe forbud, mot å røyke, på rommet.

    (For det mener jeg at jeg hadde sjekket opp.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 61: Mer fra tiden i Sunderland

    Pia og Siv, de hadde ikke bare med vodka og sigaretter til meg, (husker jeg).

    I julegave, fra Pia, så fikk jeg noen norske bøker, (husker jeg).

    Det var vel tre-fire bøker, som jeg fikk, (mener jeg å huske).


    Den ene boka het: ‘Ut og stjele hester’, (mener jeg å huske).
    (Jeg sjekket på Google nå.

    Og den boka het egentlig: ‘Ut og stjæle hester’, (med ‘æ’), så jeg nå.

    Av forfatteren Per Petterson).
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre bøkene.

    Det var: ‘Djevelen og frøken Prym’, av Paulo Coelho, (husker jeg).

    (Pia hadde også gitt meg en bok, av den forfatteren, i julegave, året før, (eller noe lignende).

    Og det var en bok som het: ‘Alkymisten’, (husker jeg)).

    Og: ‘Bakgård’, av Ari Behn.

    Det er mulig at det også var en fjerde bok, som jeg fikk, av Pia, (i julegave).

    Men hvilken bok det eventuelt kan ha vært, igjen.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, dessverre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte ikke så langt, jula 2004.

    Men det jeg tenker nå.

    Er at dette muligens kan ha vært gamle bokklubb-bøker.

    Som Pia har fått i posten, (og muligens lest), i månedene før hu dro, til Sunderland.

    (Hvem vet).

    For Pia var medlem av en bokklubb da, (husker jeg).

    (For jeg husker at hu fikk en bok av Ellis, (han ‘American Psycho’-forfatteren), i posten, fra bokklubben sin, en gang, på 90-tallet, vel.

    Og da hadde Pia begynte å ‘bable’, om at hu hadde, den her boka da, (mener jeg å huske).

    Men da jeg spurte om å låne den, (siden jeg hadde lest ‘American Psycho’, et år eller to tidligere, vel).

    Så hadde Siv den boka, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så det tok lang tid, før jeg fikk låne den ‘American Psycho’-oppfølgeren da, (eller hva man skal kalle den), husker jeg).

    Men når jeg tenker litt nøyere etter, så tror jeg at de bøkene jeg fikk av Pia, (i julegave, jula 2004), var paperback-bøker.

    Så var nok egentlig bøker, som Pia hadde kjøpt, i en butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så det at dette var Pia sine gamle bokklubb-bøker.

    Det var vel ikke så utrolig sannsynlig, (tror jeg).

    (Selv om dette er mange år siden nå.

    Så jeg husker forresten ikke noe særlig, av handlingen, i den boka som het: ‘Ut å stjæle hester’.

    Selv om jeg husker det, at jeg leste den, og syntes at den var ok, vel.

    Og den boka var muligens den første, (av de fire bøkene), som begynte å lese.

    Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den fjerde boka, den kan forresten ha vært enda en bok, av Paolo Cohlo, (kom jeg på nå).

    For jeg mener å ha lest ihvertfall tre bøker, av han.

    Men jeg har vel aldri kjøpt noen bøker av han, (tror jeg ihvertfall).

    Selv om jeg selv også kjøpte noen bøker, fra Norge, (fra en nettbutikk vel), høsten 2004, (mens jeg bodde, i Sunderland).

    For da savnet jeg å ha noen norske bøker, for å lese på senga, (for å sovne), da.

    (Som jeg hadde pleid å gjøre, i ‘alle år’, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen).

    Så det er mulig at jeg selv også kjøpte, blant annet en paperback-bok, av Paulo Coelho, høsten 2004, da.

    (Uten at jeg husker hvilken bok det kan ha vært igjen.

    Men jeg mener å ha lest tilsammen tre-fire Paulo Coelho-bøker.

    Og jeg syntes at de liksom ble litt vel tamme.

    Med unntak av: ‘Djevelen og frøken Prym’, som jeg syntes at var ok, da.

    Men det var kanskje fordi, at jeg leste den boka, etter ‘Bakgård’, (av Ari Behn).

    Og den boka syntes at var en rimelig ‘homo-erotisk’ bok da, (for å være ærlig).

    Så det var ikke sånn, at jeg orka, å lese ferdig den boka, (jula 2004), hvis jeg skal være ærlig.

    For å ligge på rommet mitt der, (på the Forge), og lese en homo-erotisk bok, om noen araber-gutter osv., (var det vel), mens det på dagtid, oppholdt seg to mørkhudede guttunger, (nemlig Daniel og Dennis), på rommet mitt, (så og si hver dag, denne juleferien), som brukte PC-en min, til å tegne tegninger i Paint og spille online-spill, (på Dagbladets nettsted 123-spill).

    Nei, det ble litt vel ‘homo-aktig’, (må jeg innrømme).

    Så jeg må innrømme at jeg måtte legge bort den Ari Behn-boka.

    (Og slutte å lese i den).

    For den gjorde meg rett og slett litt kvalm, (siden jeg mener å huske at den var rimelig ‘homo-erotisk’ da), for å si det sånn.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Oslo, så prøvde jeg jo å følge med, på hva som var kult, (og liksom i vinden), da.

    Jeg leste ofte Dagbladet og/eller VG, (og noen ganger Aftenposten).

    Og jeg pleide også å dra innom shopping-senteret Oslo City, et par ganger i måneden, kanskje.

    For å blant annet liksom raske med meg de siste utgavene av gratisavisene Urban og Natt & Dag, da.

    Og jeg pleide også å lese flere nettaviser, hver dag.

    (Pluss at jeg pleide å lese engelsk-språklige magasiner som ‘FHM’, (som også seinere kom i norsk utgave), ‘Arena’, ‘GQ’ og ‘Q’.

    Som jeg pleide å kjøpe, i en av de mange Narvesen-kioskene, i Oslo sentrum).

    Samt at jeg chattet mye, på irc og web-chat, da.

    Så jeg prøvde å holde meg litt oppdatert, om det meste, da.

    Og et år, (på slutten av 90-tallet vel), så hadde det dukket opp en ny norsk forfatter, ved navn Ari Behn.

    Som jeg vel først hadde lest om, i Natt & Dag, (tror jeg).

    Og siden Pia var glad i å lese bøker.

    Og siden den debutboka, til Ari Behn, blant annet hadde fått terningkast seks, i VG.

    Så kjøpte jeg den boka, (i paperback-utgave), i julegave, til Pia, da.

    (Eller om det var bursdaggave.

    Siden Pia har bursdag dagen etter julaften, da).

    Et av de årene, som hu bodde, i sin andre Tromsøgata-bolig.

    (Uten å ha lest den boka selv først, vel.

    Men den fikk gode kritiker.

    Og var liksom populær og ‘i vinden’, da.

    Noe sånt).

    Men Pia ble ikke akkurat glad, for den boka, (som forresten het: ‘Trist som faen’), sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    (For Pia skar vel en slags grimase, (eller noe sånt), når hu åpna pakka.

    Noe sånt).

    Den boka var jo ment å være ‘kul’, liksom.

    Så hvorfor Pia ikke ble glad, for å få den, i julegave.

    Det veit jeg ikke.

    (Men det veit hu vel kanskje selv).

    Så det at Pia kjøpte blant annet en Ari Behn-bok, til meg, i julegave, (jula 2004).

    Det kan muligens ha vært fordi, at jeg kjøpte den første Ari Behn-boka, i julegave til Pia, cirka 4-5 år tidligere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 55: Mer fra Newcastle

    En morgen, som jeg gikk fra St. Peter’s Metro-stasjon, og i retning, av St. Peter’s Campus.

    (I samme ‘flokk’ liksom, som en ‘haug’ andre studenter, som skulle rekke dagens første forelesning, da).

    Så mener jeg at jeg overhørte det, at en av de sa, (om meg), at: ‘He looks like something left over from the eighties’.

    (Noe sånt).

    Så det var liksom et slags press, om å se så og så kul ut da, ved University of Sunderland da, (må jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte kjøpe meg en del nye klær.

    For å unngå å bli stigmatisert, for å liksom se døll ut, i klesveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg blant annet kjøpte meg tre nye jakker, den første tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og det var to jakker, (som begge var ganske så billige, mener jeg å huske), fra Matalan, (i Pallion).

    (Nemlig en slags brun skinnjakke, (av mange skinnlapper som var sydd sammen vel), og en slags mørkegrå vinterfrakk-aktig jakke, vel.

    Noe sånt).

    Dessuten, så fant jeg meg en tredje jakke, på Debenhams, (husker jeg).

    Og det var en grønn jakke, (som hang litt for seg selv, og som var den siste igjen vel), fra Yves Saint Laurent, (husker jeg).

    (En jakke som kosta over hundre pund, vel.

    Men jeg hadde en god del ‘Rimi Langhus-penger’, den første tida, i Sunderland, da.

    Og jeg regna med å få studielånet mitt ganske kjapt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også med meg to jakker, fra Norge, (til Sunderland), husker jeg.

    Og den ene var en svart jakke, som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, mellom Oslo City og Storgata der.

    (En jakke som var noe lignende av en kort, mørkeblå jakke.

    Som jeg hadde brukt i mange år.

    Og som jeg hadde kjøpt, på Hennes og Mauritz, på Oslo City, vel).

    Og den andre var en dyr jakke, (som kosta mer enn 3000 vel, og som også var svart, (med noe slags fint mønster, på foret)), som jeg hadde kjøpt, i Marlboro-butikken, i Oslo City, høsten 2002, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle til Newcastle denne kvelden.

    Så hadde jeg på meg den nyinnkjøpte ‘frakk-aktige’ jakka, (husker jeg).

    Men i Newcastle, (og Sunderland), så var det vanlig, å gå ut på byen, uten jakke.

    (Uansett om det var i desember, liksom).

    Så utestedene hadde ikke garderobe, da.

    Så jeg så så dum ut, på det stedet hvor de hadde sånne nakne cabaret-damer, liksom.

     (Hvis ikke dette var på et annet utested like ved).

    Så jeg la fra meg jakka mi et sted, inne på det utestedet, da.

    Og da jeg kom tilbake etter å ha kjøpt øl, (eller noe sånt).

    Så var det en brite, (i begynnelsen av 20-åra vel), som tulle med den jakka, (husker jeg).

    (Han stod der sammen med noen unge damer, mener jeg å huske).

    For han briten, han hadde begynt å prøve jakka mi, (eller noe sånt), da.

    Men jeg fikk den jakka tilbake, uten å behøve å slåss da, (for å si det sånn).

    Så det var vel bare noe tull, antagelig.

    Og ikke noe forsøk på å rappe jakka mi, (som vel kanskje ikke så så fin ut akkurat, siden den var ganske billig, og fra Matalan), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt denne kvelden, så endte jeg opp på et hip-hop utested, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker at jeg var rimelig full, da.

    Og da dette utstedet stengte, (sånn i 3-4-tida kanskje).

    Så gikk jeg ned trappa der, da.

    Og da var det ei ung blondinne som gikk foran meg, ut av det utestedet, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu gikk barbeint, (med skoa sine i hånda), da hu kom ut på gata, (husker jeg).

    Og jeg lurte på om jeg skulle prøve å sjekke opp hu unge, britiske dama.

    (Siden jeg var ganske full, da).

    Så jeg gikk i samme retning som henne, noen meter, da.

    (Dette var nesten som en slags hovedgate, eller noe lignende, da).

    Men så stod det en gjeng der, som liksom fulgte med, på hva som hendte, (i den gata), da.

    Og da syntes jeg at det ble så flaut liksom, å følge etter hu unge dama, da.

    Så da snudde jeg, og gikk den andre veien, da.

    (Uten at jeg fikk sagt noe, til hu unge blondinna, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at det ikke gikk noe nattbuss, fra Newcastle til Sunderland.

    Så det var egentlig ikke så smart, å dra til Newcastle, for å gå på fylla, hvis man bodde, i Sunderland.

    For den siste Metro-en gikk rundt midnatt, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna vel med, at jeg skulle finne noen utesteder, som var åpne, til i 6-7-tida.

    (Siden Newcastle var kjent for å være en party-by, liksom).

    Men det fant jeg ikke, da.

    Så det endte med at jeg gikk til Gateshead, (som jo liksom ligger en togstasjon nærmere Sunderland), husker jeg.

    Og der gikk jeg litt rundt, (for å holde varmen da), husker jeg.

    Og jeg lå også og halvsov litt, på en benk, (eller noen stoler), på/ved Metro-stasjonen, da.

    (Omtrent som jeg hadde gjort et i Oslo, på den tida som jeg bodde, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg ikke rakk den siste nattbussen).

    Da pleide jeg noen ganger å sove, (i et par timer), i en stol, som stod i en gang, (litt opp i etasjene), inne på Galleri Oslo der, husker jeg.

    Og så ta den første t-banen, tilbake til Ellingsrudåsen, da).

    Og så tok jeg det første Metro-toget, tilbake til Sunderland, på søndag morgen, da.

    (For jeg hadde ikke lyst til å bruke 30-40 pund, på taxi, liksom.

    For de pengene tenkte jeg at jeg kunne få mer nytte for, ved å bruke, på andre måter, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn.

    At da jeg skulle gå av Metro-toget, i Newcastle sentrum, på lørdagskvelden.

    (Ved jernbanestasjonen, vel).

    Så var det en lokal kar, i 50-åra, kanskje.

    Som var drita full, da.

    Og han begynte å ‘bable’ til meg, om et eller annet, da.

    Og så nekta han å la Metro-toget kjøre, da.

    (For han stod i døra, liksom.

    Sånn at dørene ikke lukket seg, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte faktisk bli med Metro-toget en eller to stasjoner til.

    For at han fylliken skulle la toget kjøre, da.

    (For Metro-sjåføren, (eller noen andre), gjorde ikke noe, da).

    For han skippern-aktige fylikken, han skulle absolutt ‘bable’ om et eller annet, da.

    Og lot ikke Metro-toget kjøre, fordi han skulle spørre meg, om et eller annet, da.

    Så jeg måtte gå på togen igjen, for å få han fylliken, til å la toget kjøre, da.

    Og så gikk jeg av Metro-en en eller to stasjoner seinere, da.

    Og der spurte jeg noen unge briter, som skulle på en fest, (eller noe sånt), vel.

    Om hvilken vei jeg skulle gå, for å komme meg ned til sentrum igjen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg gikk, fra dette ukjente stedet, (i Newcastle).

    Og til der utestedene var, liksom.

    Så fant jeg en kebab-sjappe, (husker jeg).

    Og der gikk jeg inn og kjøpte meg en kebab, da.

    Men jeg overhørte at noen unge, britiske damer, sa det, at jeg ikke klarte å bestille kebab.

    (Noe sånt).

    For jeg surra litt, da.

    For ‘doner kebab’, hva er det, liksom?

    Nei, i Oslo, så sier man bare: ‘En kebab’.

    Men i England, så var det ikke så lett da, (skjønte jeg).

    Og jeg fikk vel bare noe kebabkjøtt, på en tallerken, vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg bestilte nok feil, da.

    Så kebab i England, og kebab i Oslo, det er ikke akkurat det samme, (vil jeg si).

    I Oslo så blir man skikkelig mett, (må man vel si), hvis man bestiller, en kebab.

    Men i England, så får man faktisk litt mindre mat, (vil jeg si).

    Ihvertfall noen steder, da.

    Og jeg hadde jo kjøpt kebab, i Brighton, sommeren 1990, (var det vel).

    (Siden min tremenning Øystein Andersen, absolutt ville kjøpe det).

    Og der var kebabene store, gode og mettende, (mener jeg å huske).

    Og der spurte de vel bare om hvordan saus man ville ha på kebaben, (tror jeg).

    (Og da pekte jeg vel bare, på en eller annen saus, (som lå i noen metallkar vel), tror jeg.

    Siden jeg ikke var noen ekspert, på kebab, da).

    Men så enkelt var det ikke, å bestille kebab, i Newcastle, da.

    (For i 2004, så hadde de visst innført flere kebab-typer, (som kylling-kebab, doner-kebab og shish-kebab, var det vel muligens.

    Noe sånt.

    Så da ble det litt vanskeligere, (å bestille kebab), da.

    For å si det sånn).

    Og i Norge, så får man mer kinakål og mais, (oppi pitabrødet), når man bestiller kebab, (vil jeg si).

    Og konsistensen, på kebab-kjøttet er også forskjellig, vil jeg si.

    I England, så får man strimler av kjøtt, som er skåret rett av et stort roterende kjøttstykke.

    Mens i Norge, så er kebab-kjøttet ofte hakket opp, i mindre biter, vel.

    (Noe sånt).

    Sånn at alle ingrediensene, i kebaben, (i Norge), liksom danner en slags masse nesten, da.

    (Noe sånt).

    Mens i England, så får man lange kjøttstrimler, oppi pitabrødet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 53: E-Commerce

    I faget E-Commerce, (som var et tredjeårs-fag), så hadde jeg jo en amerikansk foreleser.

    Nemlig Harry Erwin.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og han var veldig oppdatert på norske tema, (selv om han var amerikaner), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For eksempel, så husker jeg det, at Harry Erwin, i en forelesning, sammenlignet Windows og Linux.

    Harry Erwin snakket om temaet anti-virus, og forklarte om en hovedforskjell, mellom disse to operativsystemene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Harry Erwin mente det, at en hovedforskjell, mellom Linux og Windows.

    Det var det, at Window hadde en mye større ‘kjerne’, enn Linux.

    (En kjerne betyr de mest viktige delene, av operativsystemet, vel.

    Noe sånt).

    Og Harry Erwin mente det, at å forsvare Window mot virus, (og trojaner osv.), det var som å måtte forsvare hele kysten, av England, mot viking-angrep.

    Mens å forsvare Linux mot virus, (og trojaner).

    Det var som å kun måtte forsvare en liten landsby, mot vikingene, da.

    Noe sånt.

    (Så Harry Erwin var nok antagelig en stor Linux-fan, da.

    Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i en annen time eller forelesning.

    (For Harry Erwin foreleste noen ganger i en ganske stor forelesningssal.

    Mens andre ganger, så satt vi i et klasserom, (i Vardy Building), vel.

    Noe sånt).

    Så husker jeg det, at Harry Erwin, ‘babla’ om Munch-ranet, (på Tøyen), osv.

    (Uten at jeg husker hvorfor).

    Og det temaet var, det var Harry Erwin rimelig oppdatert på da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Harry Erwin fortalte også det, en gang, (husker jeg).

    (I klasserommet, i Vardy Building, en gang.

    Må det vel ha vært).

    At det var stor forskjell, på graden av personvern, i USA og Storbritannia.

    I USA så var det sånn, at for eksempel ‘skap-homser’, kunne få reklame, for homo-blader, (eller lignende), i posten.

    Så det var mindre personvern, i USA, (iforhold til i Storbritannia/Europa da), sa Erwin.

    I USA, så var det liksom pengene som regjerte.

    Mens i Europa var det folks privatliv, som ble sett på som viktigst, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 43: Enda mer fra Pia og dem sitt besøk på the Forge

    Ved University of Sunderland, så var det forresten tre semestre, (mener jeg å huske), istedet for to, (som jeg var vant til, fra Norge).

    Og mens Pia og dem var der.

    Så sa Pia, (på en veldig affektert måte, (nesten som om hu var i sjokk, eller at hu var manisk), må man vel si), at Leyla skulle dra hjem igjen, fra University of Sunderland.

    Etter andre semester, (som var ferdig i slutten av februar, vel).

    (Noe sånt).

    Og det var ikke sånn som jeg hadde forstått det.

    Men Pia var så anspent, liksom.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    Men jeg undret meg liksom, over dette, at hu Leyla skulle dra hjem så tidlig, da.

    Og over hvorfor Pia begynte å prate om det her, (og var så opptatt av dette), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo også sånn.

    At jeg ikke hadde fått studielånet mitt enda, mens Pia og dem, var på besøk, på the Forge.

    Så jeg fikk ikke kjøpt julegaver, til det her besøket mitt, da.

    Men jeg hadde jo en Sony Ericsson-mobil, som jeg hadde kjøpt et drøyt år tidligere, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og den mobilen så fortsatt ut som ny da, (må man vel si).

    (Siden jeg ikke hadde for vane å for eksempel miste mobilen min i do osv., da.

    Som kollegaene mine på Rimi Langhus vel pleide å gjøre, (noen ganger).

    Mener jeg å huske, at de fortalte, (på jobben), ihvertfall).

    Og Netcom-abonnementet mitt, det hadde vel blitt sperra.

    (Siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale regningene.

    Siden jeg ikke hadde fått studielånet mitt, da).

    Men bindingstiden, (som vel var et år), hadde løpt ut, på den her mobilen da, (mener jeg å huske).

    (Sånn at man kunne bruke den, som en kontantkort-mobil, da).

    Så jeg ga Daniel den kamera-mobilen, (som vel var litt dyr ihvertfall, på den her tida), i julegave da, (husker jeg).

    Siden at julegaver vel først og fremst er for barn, (må man vel si).

    Og Pia hadde jo lånt meg hundre pund og.

    Og Pia og Siv betalte også for det meste av julematen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg prøvde å finne på noe, når det gjaldt julegaver, da.

    (For å prøve å liksom ikke se for dum ut, da.

    Siden jeg ikke hadde noen penger, mener jeg).

    For jeg hadde jo også den ‘Rimi Langhus-mobilen’ min, (som jeg hadde kjøpt, noen få måneder tidligere, i kassa til David Ulriksen), i reserve.

    Og jeg hadde jo tenkt å kjøpe meg en engelsk mobil, da.

    (Når jeg fikk studielånet).

    Så den Sony Ericsson-mobilen, den lå bare å støvet ned liksom, (på den her tida).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg ga den Sony Ericsson-mobilen, til Daniel, på julekvelden.

    (Mens vi satt rundt spisebordet, i lounge-en, vel).

    Så ble Dennis sur, (virka det som for meg).

    Siden han ikke fikk noe mobil, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg prøvde å forklare Dennis, at Daniel jo var nevøen min, (og i slekt med meg), liksom.

    Og at det var vanlig å gi julegaver, til folk som man var i slekt med, da.

    (Men at det ikke var like vanlig, å gi julegaver, til folk man ikke var i slekt med, da.

    Noe sånt).

    Men jeg veit ikke om Dennis skjønte det her.

    Men jeg hadde tilfeldigvis en pose med noe slags godteri, i kjøkkenskapet, (noen få meter unna spisebordet).

    Så jeg gikk bort til kjøkkenskapet, og fant en godtepose som lå der, og ga den til Dennis, da.

    (Siden at det virka som at han ble litt sur.

    Siden at han ikke fikk noe julegave av meg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 6 – Kapittel 34: Mer om the Final Year Project

    Etter at jeg hadde bodd i noen uker, i Sunderland, så skulle jeg ha et slags møte, med foreleser Peter White, (og en litt eldre brite vel), i faget Final Year Project, da.

    Jeg spurte uka før, (var det vel), om hva dette møtet gikk ut på, da.

    Og da fikk jeg til svar, (av Peter White).

    At jeg bare skulle oppdatere om hvor langt jeg hadde kommet, med prosjektet, da.

    Og med på møtet, så hadde jeg med prosjektplanen, (blant annet), vel.

    (Det var vel en ferdig prosjektplan, som hadde skrevet, med penn, på et ark, vel.

    Men da fikk jeg vel klage, (av Peter White), fordi at jeg ikke hadde skrevet prosjektplanen, i Word enda, vel.

    Noe sånt.

    Men det stod vel, på prosjektplanen, at det skulle jeg gjøre, uka etter, eller noe.

    Noe sånt).

    Og siden jeg var den siste vel, som fikk et prosjekt, å jobbe med, dette året.

    Så hadde jeg ikke kommet så langt, som de andre, da.

    Men dette hadde jeg tatt høyde for, i prosjektplanen.

    Sånn at prosjektet var beregnet, å ta inn denne forsinkelsen, (ved at jeg skulle jobbe, i juleferien, blant annet), sånn at jeg likevel ble ferdig, samtidig med de andre, da.

    Likevel, så fikk jeg bare 50 prosent, (eller noe sånt), i karakter, på dette møtet.

    Selv om jeg selv, (som var vant med prosjekter, fra Rimi og to datahøyskoler, i Norge), mente at jeg hadde full kontroll, (på dette prosjektet), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve møtet var ganske forferdelig, vil jeg si.

    (Dette var vel som en såkalt ‘roasting’, (som det vel kalles på engelsk).

    En ‘dobbelt-grilling’, kunne man vel kanskje kalt det, på norsk.

    Siden disse britiske professorene var to personer da, (og jeg kun var en).

    Og møtet foregikk jo dessuten på engelsk.

    Som jo var forelesernes morsmål.

    Men kun et andrespråk, for meg.

    Og jeg var dessuten ikke forberedt, på at jeg kom til å bli grillet, av to personer, i dette møtet.

    Jeg trodde at vi skulle ha et sivilisert og vennlig tone.

    (Som i de tidligere, (mer uformelle), møtene.

    Som vi jo hadde hatt, når jeg noen ganger tok opp ting, (for eksempel), som jeg ikke skjønte, på slutten av en time, da).

    Men så ikke.

    Så jeg ble rimelig overrasket og paff, over tonen, som disse to britiske professorene hadde, (i dette møtet), da.

    Jeg overdriver vel ikke mye, (tror jeg), hvis jeg sier at jeg liksom ble rystet da, (for å si det sånn)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge disse britiske professorene, (var de vel antagelig), de spurte kompliserte og negative spørsmål, (hele tida), da.

    (Noe sånt).

    Og de skulle liksom svarmale alt, da.

    (Må man vel si).

    Så etter dette møtet, så begynte jeg å tenke sånn.

    At hvis du skal i et møte, med liksom ‘vanskelige’ folk.

    For å diskutere et dokument, (for eksempel).

    Så skriv ut et dokument, for hver person, som skal være med, på møtet.

    For hvis du bare har en prosjektplan, (eller CV), for eksempel.

    Så studerer kanskje ‘den vanskelige personen’ dette dokumentet, da.

    Og spør så et ‘svartmalende’ spørsmål gjerne, om en detalj, i dette dokumentet.

    Og da er det vanskelig å svare raskt, på spørsmålet personen stiller, hvis du ikke har dokumentet foran deg selv.

    Og hvis du nøler, (fordi at du ikke forstår med en gang, nøyaktig hva det er snakk om), så vil nok ‘den negative personen’, bare gå raskt videre, (i en slags monolog), og kanskje si at du er usikker, da.

    (Noe sånt).

    Så før et vanskelig møte, så er det greit, å printe ut for eksempel tre CV-er, hvis det er tre personer, som skal være med i møtet, da.

    (Vil jeg si, at jeg lærte, at dette ‘grillings-møtet’, da).

    Og jeg synes det er en uting forresten.

    Når to personer liksom konkurrerer, om å stille ‘svartmalende’ spørsmål til en person, da.

    For hvorfor skal ‘svartmalerne’ være to personer, (og du selv bare en).

    Nei, dette kan virke litt urettferdig, synes jeg.

    (For da er det lett, å liksom bli overkjørt.

    Vil jeg si).

    Men det er ikke sånn at jeg liksom har forsket noe, på hva tradisjonene, i samfunnet, sier om dette temaet.

    Så det er ikke sånn, at jeg har en fasitløsning, på dette problemet, akkurat.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forelesningene i dette faget, de ble etterhvert til ‘oppdaterings-møter’, (sånn som jeg husker det).

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg et møte, med han assistenten til Peter White, da.

    (Assistenten var en eldre, britisk herre, (må man vel kalle han), med dressjakke vel, (og muligens mustasje), da.

    Noe sånt).

    Og til dette møtet, så hadde jeg ‘ført inn’ alle dokumentene, i Word da, (var det vel).

    Og jeg hadde med en slags prosjektbeskrivelse, som jeg hadde fått undertegnet, av hu psykologi-professoren, (som holdt til på et kontor, (litt opp i etasjene), i the Vardy Building, vel.

    (For hun var oppdragsgiveren, for dette prosjektet, da.

    Så jeg hadde et ganske kort møte, med henne, da.

    Hvor vi ble enige om hva som skulle være med, i dette programmet.

    Et møte som gikk ganske greit, vel.

    Må jeg vel si).

    Og da, så fikk jeg toppkarakter, på de samme dokumentene, da.

    Den eneste forskjellen var at disse dokumentene nå var skrevet i Word, (og ikke med kulepenn), da.

    Og da, så sa han assistenten til meg, at jeg burde legge kopier av disse papirene, i et arkivskap, som stod i et hjørne, av klasserommet, (for dette faget), i kjelleren av the Vardy Building, da.

    (For hver prosjektgruppe hadde en egen mappe, i dette arkivskapet, da.

    Noe sånt).

    Og så klagde denne britiske gentleman-en, til Peter White da, (husker jeg).

    På at Peter White hadde gitt meg for dårlig karakter, på ‘hoved-møtet’, (uka før), da.

    Siden at mine prosjekt-dokumenter egentlig var ‘good stuff’ da, (som han vel sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten muligens sånn, at det var to-tre sånne ‘assistent-gubber’, som hjalp Peter White, med det her faget.

    Det husker jeg ikke nøyaktig nå, (hvor mange ‘assistent-gubber’, som Peter White hadde), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg gikk på videregående.

    (På Sande videregående og Gjerdes videregående.

    På midten/slutten av 80-tallet).

    Så var det vel muligens tekstbehandlingsprogrammet Brum, (fra Norsk Data vel), som jeg lærte.

    (Noe sånt).

    Og så lærte jeg vel Word Perfect, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    På enten Gjerdes videregående eller NHI, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo et friår, fra NHI, (for å prøve å spare opp litt penger, siden man jo måtte betale ganske mye skolepenger, for å gå, på NHI), hvor jeg jobba, hos Norsk Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Og etter at jeg kom tilbake igjen, til NHI, for å gå det andre året der, (høsten 1991).

    Så hadde NHI begynt å bruke et nytt tekstbehandlingsprogram som het Ami, (husker jeg).

    Så før jeg begynte å studere igjen, (i 2002), så hadde jeg allerede lært, 3-4 tekstbehandlingsprogram, da.

    Så jeg var ikke noen ekspert på Word da, (som Peter White vel anbefalte meg, å skrive disse prosjekt-dokumentene inn i).

    (For Word hadde blitt populært.

    I tida etter, at jeg begynte å jobbe, i Rimi, da.

    Så jeg fikk ikke lært meg Word, under min første studietid liksom, da).

    Så jeg ba om et råd, fra Iwo, (husker jeg).

    Angående et eller annet problem, (som jeg hadde), med Word, da.

    For Iwo var vel tilfeldigvis innom rommet mitt, (av en eller annen grunn), mens jeg jobba i en helg, (eller noe sånt), med denne prosjektoppgaven, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo blitt så ‘driti ut’ liksom, på det nevnte grillings/evaluerings-møte, da.

    (Så jeg ville gjerne slippe, å bli like ‘driti ut’, på det neste møtet, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I juleferien, så hadde jeg jo planlagt å jobbe, med to slags obligatoriske ‘research topics’, som jeg etter en del strev, hadde klart å finne meg.

    For jeg hadde jo ikke drevet, med research/forskning før, så jeg var ikke vant til å tenke sånn, at det liksom fantes en stor flora, av artikler, bøker og forskningsoppgaver, som omhandlet temaer, som jeg som systemutvikler, kom borti da, under utviklingen av et program.

    Og da var det meningen, at jeg liksom, i denne ‘kaotisk store’ mengden, av akademisk informasjon.

    Skulle klare å finne noen tips, (må man vel kalle det), som jeg liksom kunne gjøre meg nytte av da, når jeg drev og utviklet, dette ‘kalender-programmet’ mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ikke nøyaktig nå, hvilke forskningsområder, som jeg hadde valgt meg.

    Men det var vel noe med brukervennlighet, (eller ‘usability’, som det vel heter på engelsk), mener jeg å huske.

    Og jeg hadde lånt meg en del bøker, (og også kopiert en del artikler), på biblioteket, (på St. Peter’s Campus).

    Så jeg var godt forberedt, til å lese, om disse research-topics-ene da, i juleferien.

    Men da kom Pia og Siv, (som hver hadde sin unge sønn med seg), på besøk.

    Så jeg fikk ikke lest noe da, (må jeg innrømme).

    (For jeg måtte bruke mye mer tid og krefter, på Pia og dem, en det jeg hadde forestilt meg, da.

    Så jeg kunne bare glemme å få lest noe.

    For det ble drikking så og si hver dag.

    Og Pia og Siv hadde jo med seg hver sin unge sønn.

    Som kun likte å sitte inne på mitt rom, og se på filmer eller lage tegninger i Paint).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før juleferien begynte, (og Pia, Siv, Daniel og Dennis, dukka opp, på the Forge).

    Så hadde jeg allerede et slags fungerende kalender-program, (i Java), da.

    Hvor man trykket på noen slags pil-knapper, (var det vel).

    Og så hoppet kalenderen fram eller tilbake, (enten en dag, uke eller måned), da.

    (Så det var vel seks, (eller om det var åtte), sånne ‘hoppe-knapper’, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så jeg hadde liksom grunnkonstruksjonen ferdig, (må jeg vel si), når det gjaldt denne oppgaven, da.

    For kalenderen virket perfekt.

    (Selv om det var skuddår, for eksempel.

    For det hadde jeg lagt inn, i programmet, at det skulle ta hensyn til, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når det gjaldt selve programmeringen, så hadde jeg igjen, å gjøre programmet sånn, at studentene kunne legge inn forskjellige aktiviteter, på et bestemte klokkeslett, på en bestemte dag, da.

    Men denne programutviklingen, den hadde jeg planlagt å drive med etter jul, da.

    For i juleferien, så var det disse to ‘research-topics-ene’, som stod på agendaen da, (ifølge prosjektplanen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg hadde jo drevet med systemutvikling, både på Gjerdes videregående og NHI.

    Men der hadde vi ikke lært om forskningsområder, da.

    Men vi delte opp systemutviklingen i faser, da.

    Og disse fasene het analyse-fasen, konstruksjons-fasen og test-fasen, osv.

    Så hvor disse ‘research-topics-ene’ skulle inn, i de systemutviklingsfasene, det veit jeg ikke.

    Men det må vel bli i analyse-fasen.

    Men på HiO IU, så brukte de noe helt ‘uakademiske’ metoder, for system-utvikling, (vil jeg nesten si).

    Jeg kjente ikke igjen mye, fra Gjerdes videregående og NHI, ihvertfall.

    Så det var kanskje derfor at jeg sleit litt, i dette Final Year Project-faget.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Iwo, (var det vel), han var vel litt nysgjerrig, på det programmet, som jeg satt inne på rommet mitt, og jobba med, da.

    Og han ville vel se på det programmet, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg visste han at jeg hadde fått det ‘fundamentale’ liksom, (altså selve kalender-funksjonen), til å virke, på dette programmet, da.

    Og det er mulig at Brusk, (i nabo-leiligheten), også så det, at jeg liksom hadde begynt å få dette programmet, til å virke, da.

    (Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå.

    Hvem som var igjen, som var inne på rommet mitt, for å se, på det kalender-programmet, da.

    Men jeg mener å huske, at det ihvertfall var et par studenter, som var innom rommet mitt, for å se på dette programmet, etter at jeg liksom hadde den grunnleggende kalender-funksjonen, til å virke, (med ‘hopping’), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,