johncons

Stikkord: USA

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Kari Sundheim, som er mor til onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, er visst født i USA. Det visste jeg ikke. Hm

    kari sundheim født i usa hm

    http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:scg_K4mdN3AJ:www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0000/g0000001.html+kari+sundheim&cd=9&hl=no&ct=clnk&gl=no

    PS.

    Her kan man se det, at onkel Martin, er født i Hadsel, i Vesterålen, hvor hans far, (min morfar), Johannes Ribsskog, var rådmann.

    Det var artig.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    onkel martin født i hadsel

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000022.html#I1706

    PS 3.

    Her kan man se det, at onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, hun er født i 1991.

    Så hun var vel ikke konfirmert engang, i 2005, når jeg jobbet på gården til Martin og Grete, i Kvelde.

    Liv Kristin fortalte meg det en gang, når hun var på besøk, fra sin mor, som bor i Ås, at hun fikk bare toppkarakterer, på skolen.

    Og jeg har også sett på nettet at hu har studert medisin, ved UIO vel.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    liv kristin født i 1991

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000001.html#I1099

    PS 5.

    Grunnen til at jeg søkte om dette nå, (forresten), det var fordi at StatCounter snappet opp et søk, om Kari Sundheim, fra Østfold Fylkeskommune:

    kari sundheim østfold

  • Jeg reklamerer litt på nettet for den nettbutikken min som selger til landene utenfor Europa

    reklamerer for nettbutikk

    http://www.buzzfeed.com/daves4/25-foods-youll-never-eat-again?fb_comment_id=fbc_10150297887171585_18210427_10150298040256585#f93ef9d2c

  • Jeg sendte en ny klage til EFTA





    Gmail – Complaint/Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering




    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Complaint/Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sun, Mar 18, 2012 at 10:07 PM

    To:
    gudmundur.einarsson@efta.int, eftacourt@eftacourt.int

    Hi,

    I send about this to EFTA as well.
    An Norwegian-American-Jewish musician, Thomas Seltzer, made fun of my web-shop, on Norwegian Government TV, (NRK), last month.
    I wonder if this is part of some trade-war from USA, since I trade in foreign brands, on my web-shop, and since I took away the Facebook-box, for some days due some problems, with making new Facebook-pages.
    Just in case this could be linked with American protectionism.
    So I wanted to complain about this to EFTA as well.
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2012/3/18

    Subject: Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering
    To: info@nrk.no
    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    altså jeg kan prøve å oppsummere igjen.
    Dette er en ondsinnet humor som slår nedover.
    Min nettbutikk den lager jeg i samarbeid med et program for arbeidsledige, (med en organisasjon som heter Ingus), her i England.

    Og den nettbutikken omsetter ikke for mer enn 1000 kroner i måneden.
    Også blir den driti ut av NRK.
    Dere slår ned vanlige folk i gata.
    Og jeg får ikke inn NRK og skjønte først ikke hva som skjedde, før noen i Norge tilfeldigvis forklarte meg det.

    Så dette ble dobbelt ondskapsfullt av NRK synes jeg.
    Hvis dere skal vitse og 'slå', så slå oppover i samfunnet da, i det minste.
    Jeg er faktisk arbeidsledig og ikke milliardær.

    Jeg ble også nektet innreise i USA i 2005, av diverse vage grunner, vil jeg si.
    Og sendt tilbake fra flyplassen i Detroit.
    Er dette personforfølgelse fra CIA lurer jeg?

    Seltzer er jo en amerikansk jøde.
    Som har studert psykologi osv.
    Det virket som et veldig underfundig angrep på meg, ved bruk av ironi og jantelov og utdriting osv.

    Er det CIA som har sugerør ned i statskassen og bruker penger fra vanlige norske folk til å personforfølge nordmenn.
    Er dette amerikansk proteksjonisme siden jeg handler med utenlandske varemerker?

    Er dette CIA-hevn siden jeg ikke hadde Facebook-boks på nettstedet mitt i noen uker?

    Er vi norske i Norge eller er vi 'jøder' som sparker/angriper nedover?
    Erik Ribsskog

    PS.
    Siden tweet4tweet ikke svarer, så vil de vel at Kringkastingsrådet skal se på det, så jeg sender en kopi e-post til Erik Berg Hansen, som jobber der.
    Selv om jeg har lest i nettaviser at de ikke godtok noen klager sist, så jeg er ikke så veldig optimistisk.

    Kanskje PFU kan våkne av dvalen sin og slutte å prate om å 'pisse i motvind'.
    Hvem er motvinden da PFU.
    Er det jødene/amerikanerne/CIA?
    Nyhuus hos PFU var det som babla om den her motvinden, da jeg ringte, for noen år siden.

    Et skammens CIA-land er Norge nå, virker det som for meg.
    Nordmenn er ynkelige og det som er.
    Jeg har blogget siden 2007, om at jeg blir tulla med av myndighetene i alle sammenhenger, så og si, men ingen skriver i aviser, eller lignende.

    Ingen hjelper meg, av nordmenn, men det jeg skriver om for å prøve å rope 'ulv', blir bare brukt mot meg av ynkelige landsforæder-nordmenn.

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/3/18
    Subject: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering

    To: info@nrk.no

    Hei,

    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar fra dere, så jeg sender derfor en påminnelse om dette.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2012/3/3

    Subject: Re: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering

    To: info@nrk.no

    Hei,

    ok, da venter jeg et par uker, og hvis jeg ikke hører noe, så sender jeg en ny e-post.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/3/3 <info@nrk.no>

    (Behold SaksID i emnefeltet hvis du svarer på denne e-posten)

    Hei.

    Saken og purringen er videresendt til prosjektleder for programmet.

    Med vennlig hilsen
    NRK www.nrk.no
    Informasjonsavdelingen
    Publikumsservice

    Gunn Helen Berg
    Post: 8608 Mo i Rana
    Tlf: 815 65 900 Fax: 75 12 27 77
    mailto:info@nrk.no

    ————————————————————

    Erik Ribsskog 2012-03-03 19:33:58:
    Hei,

    jeg kontaktet dere på Facebook angående hvorfor jeg ikke får svar:

    Beklager hvis jeg ble hissig og sendte mange klager, men jeg er ikke vant til å bli prata om på TV, og bor i England, hvor jeg ikke kan få sett på NRK, sånn at jeg fikk litt sjokk her, og skjønte ikke helt hva som ble sagt om meg, på tweet4tweet.

    Er fra et lite sted i Norge, som heter Bergeråsen, hvor nesten aldri noen fra er på TV nemlig.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/2/26
    Subject: Oppdatering
    To: info@nrk.no
    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.

    Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.

    Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.

    Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.

    Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.

    Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.

    Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.

    Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.

    At denne personen var åndsvak.

    Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?

    Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.

    Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.

    NRK er ansvarlig redaktør.

    Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.

    Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.

    Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.

    NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.

    Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.

    Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.

    PFU dere har jeg egentlig null tillit til.

    Dere har tullet med meg før.

    Så jeg er irritert når jeg skriver det her.

    For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.

    Mens neste dag så er de Turbojugend.

    Den kjøper ikke jeg altså.

    Her er det sleipheten som råder, i Norge.

    Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.

    Som tuller med alt mulig.

    Jeg er den som roper ulv.

    Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.

    Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.

    Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.

    Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.

    Ingen gjør jobben sin.

    Har dere flytta til hytta?

    Nei det her er for dumt altså.

    Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.

    For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.

    Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.

    Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.

    Erik Ribsskog



  • UK Goody Shop har hatt sitt første salg til USA. Det var morsomt

    uk goody shop

  • Jeg sendte enda en e-post til NRK







    Gmail – Oppdatering







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Oppdatering




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Mon, Feb 27, 2012 at 9:17 PM





    To:

    info@nrk.no


    Cc:

    pfu@presse.no


    Bcc:

    gudmundur.einarsson@efta.int



    Hei,

    jeg legger også merke til, på Wikipedia, at Seltzer er fra USA.
    Og han begynte å drite ut nettbutikken min, når jeg ikke hadde Facebook-knappen der, en kort stund.

    Og hinta om at det var 90-talls-design vel.

    Var det CIA som slo til gjennom NRK3 og Seltzer eller?

    I noe slags handelskrig?


    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2012/2/26
    Subject: Oppdatering
    To: info@nrk.no

    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.

    Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.

    Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.
    Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.
    Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.

    Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.
    Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.
    Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.

    At denne personen var åndsvak.
    Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?
    Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.

    Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.

    NRK er ansvarlig redaktør.
    Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.
    Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.

    Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.
    NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.
    Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.

    Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.
    PFU dere har jeg egentlig null tillit til.
    Dere har tullet med meg før.

    Så jeg er irritert når jeg skriver det her.

    For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.

    Mens neste dag så er de Turbojugend.

    Den kjøper ikke jeg altså.
    Her er det sleipheten som råder, i Norge.
    Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.

    Som tuller med alt mulig.
    Jeg er den som roper ulv.
    Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.
    Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.

    Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.
    Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.
    Ingen gjør jobben sin.
    Har dere flytta til hytta?

    Nei det her er for dumt altså.
    Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.
    For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.

    Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.
    Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.

    Erik Ribsskog





  • Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

    Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

    Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

    Og Glenn Hesler også var der.

    Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

    Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

    Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

    Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

    Altså at jeg fikk flest meldinger da.

    Men jeg ga liksom aldri opp da.

    Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

    At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

    Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

    I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

    Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

    Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

    Men Riple, liksom.

    Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

    Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

    Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

    Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

    For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

    Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

    Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

    Så det Øystein mente.

    Det skjønte jeg vel etterhvert.

    Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

    Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

    (Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

    Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

    Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

    Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

    Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

    Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

    Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

    Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

    Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

    Ifølge Mette Holter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

    Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

    Bestemte Mette Holter da.

    (Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

    For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

    Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

    Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

    Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

    Mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

    (Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

    Noen måneder før det her vel.

    Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

    En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

    Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

    Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

    Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

    (Nemlig Ultravox da.

    Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

    Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    (På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

    Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

    Det er mulig.

    Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

    Hvem vet.

    Hm.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Jeg sendte en ny e-post til EFTA







    Gmail – Trade war from USA?







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Trade war from USA?




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Mon, Feb 20, 2012 at 1:10 PM





    To:

    gudmundur.einarsson@efta.int


    Cc:

    info@nrk.no



    Hi,

    my web-shop was featured on a Norwegian TV-program, (Tweet4Tweet), about sosial media, etc.
    This was after I'd removed the Facebook-button, from my web-shop, for some days.

    It was like they made fun of my web-shop, and refered to the 90's etc.
    I think must have been a trade-war from the USA, through some spies, to make fun of my web-shop, to revenge that I took away the Facebook-button.

    Regards,
    Erik Ribsskog






  • Det her er hotpants, som Mette Holter og Vicky fra Trondheim, gikk med hos Ancona-mafiaen, i USA, i gamle dager, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)

    hotpants

    http://www.kjendis.no/2012/02/14/kjendis/mote/moteuke/motevisning/new_york/20224528/

  • Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

    Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

    De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

    Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

    Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

    Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

    (Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

    (Var det kanskje).

    Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

    Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

    Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

    For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

    Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

    Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

    Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

    Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

    Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

    Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

    (Eller om jeg tulla med nøkkelen).

    Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

    Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

    Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

    Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

    Vicky, var virkelig en stor dame.

    Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og hu hadde mørkt hår da.

    Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

    Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

    Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

    Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

    Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

    Og ikke etterpå.

    Men men.

    Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

    Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

    Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

    Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

    Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

    Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

    Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

    Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

    Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

    Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

    Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

    Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

    Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

    Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

    Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

    Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

    Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

    For å prøve å forklare mer om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

    Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

    Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

    Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

    Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

    Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

    Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

    Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

    Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

    Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

    For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

    Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette gikk også litt den andre veien.

    Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

    Og som var billig da.

    Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

    (Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

    Også tok hu en boks hermetiske tomater.

    Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

    Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

    At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

    Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

    Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

    (For mat til fire personer da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

    Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

    Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

    Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

    Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

    For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

    Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

    Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

    Mette sin datter Kirsten var også der.

    Og hennes samboer Lars.

    Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

    (Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

    Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

    (Noe sånt).

    Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

    (Noe sånt).

    Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

    Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

    Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

    Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

    Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

    Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

    Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

    Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

    Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

    Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

    Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

    (Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

    At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

    (En gang på 80-tallet da).

    Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

    Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

    Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

    Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

    For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

    Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

    Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

    Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

    Men men.

    Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

    (Når jeg ikke var tilstede da).

    Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det var sant eller ikke.

    Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

    Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

    At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.