johncons

Stikkord: USA

  • Min Bok 3 – Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen

    Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.

    (Spesielt om vinteren vel).

    Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.

    Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.

    En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.

    Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.

    Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.

    Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.

    (Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.

    Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).

    Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.

    Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.

    Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.

    For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.

    En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).

    For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.

    Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.

    For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.

    Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.

    Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.

    Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.

    Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.

    (Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).

    Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.

    Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).

    Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.

    Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.

    Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.

    (Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.

    Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).

    For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.

    Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.

    Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.

    For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.

    Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).

    For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.

    Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).

    For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.

    Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.

    Så da var man liksom dø da.

    Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.

    For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.

    Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.

    Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.

    Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.

    Men da svarte de ikke noe.

    Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Kari Sundheim, som er mor til onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, er visst født i USA. Det visste jeg ikke. Hm

    kari sundheim født i usa hm

    http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:scg_K4mdN3AJ:www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0000/g0000001.html+kari+sundheim&cd=9&hl=no&ct=clnk&gl=no

    PS.

    Her kan man se det, at onkel Martin, er født i Hadsel, i Vesterålen, hvor hans far, (min morfar), Johannes Ribsskog, var rådmann.

    Det var artig.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    onkel martin født i hadsel

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000022.html#I1706

    PS 3.

    Her kan man se det, at onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, hun er født i 1991.

    Så hun var vel ikke konfirmert engang, i 2005, når jeg jobbet på gården til Martin og Grete, i Kvelde.

    Liv Kristin fortalte meg det en gang, når hun var på besøk, fra sin mor, som bor i Ås, at hun fikk bare toppkarakterer, på skolen.

    Og jeg har også sett på nettet at hu har studert medisin, ved UIO vel.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    liv kristin født i 1991

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000001.html#I1099

    PS 5.

    Grunnen til at jeg søkte om dette nå, (forresten), det var fordi at StatCounter snappet opp et søk, om Kari Sundheim, fra Østfold Fylkeskommune:

    kari sundheim østfold

  • Jeg sendte en ny klage til EFTA





    Gmail – Complaint/Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering




    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Complaint/Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Sun, Mar 18, 2012 at 10:07 PM

    To:
    gudmundur.einarsson@efta.int, eftacourt@eftacourt.int

    Hi,

    I send about this to EFTA as well.
    An Norwegian-American-Jewish musician, Thomas Seltzer, made fun of my web-shop, on Norwegian Government TV, (NRK), last month.
    I wonder if this is part of some trade-war from USA, since I trade in foreign brands, on my web-shop, and since I took away the Facebook-box, for some days due some problems, with making new Facebook-pages.
    Just in case this could be linked with American protectionism.
    So I wanted to complain about this to EFTA as well.
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2012/3/18

    Subject: Fwd: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering
    To: info@nrk.no
    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    altså jeg kan prøve å oppsummere igjen.
    Dette er en ondsinnet humor som slår nedover.
    Min nettbutikk den lager jeg i samarbeid med et program for arbeidsledige, (med en organisasjon som heter Ingus), her i England.

    Og den nettbutikken omsetter ikke for mer enn 1000 kroner i måneden.
    Også blir den driti ut av NRK.
    Dere slår ned vanlige folk i gata.
    Og jeg får ikke inn NRK og skjønte først ikke hva som skjedde, før noen i Norge tilfeldigvis forklarte meg det.

    Så dette ble dobbelt ondskapsfullt av NRK synes jeg.
    Hvis dere skal vitse og 'slå', så slå oppover i samfunnet da, i det minste.
    Jeg er faktisk arbeidsledig og ikke milliardær.

    Jeg ble også nektet innreise i USA i 2005, av diverse vage grunner, vil jeg si.
    Og sendt tilbake fra flyplassen i Detroit.
    Er dette personforfølgelse fra CIA lurer jeg?

    Seltzer er jo en amerikansk jøde.
    Som har studert psykologi osv.
    Det virket som et veldig underfundig angrep på meg, ved bruk av ironi og jantelov og utdriting osv.

    Er det CIA som har sugerør ned i statskassen og bruker penger fra vanlige norske folk til å personforfølge nordmenn.
    Er dette amerikansk proteksjonisme siden jeg handler med utenlandske varemerker?

    Er dette CIA-hevn siden jeg ikke hadde Facebook-boks på nettstedet mitt i noen uker?

    Er vi norske i Norge eller er vi 'jøder' som sparker/angriper nedover?
    Erik Ribsskog

    PS.
    Siden tweet4tweet ikke svarer, så vil de vel at Kringkastingsrådet skal se på det, så jeg sender en kopi e-post til Erik Berg Hansen, som jobber der.
    Selv om jeg har lest i nettaviser at de ikke godtok noen klager sist, så jeg er ikke så veldig optimistisk.

    Kanskje PFU kan våkne av dvalen sin og slutte å prate om å 'pisse i motvind'.
    Hvem er motvinden da PFU.
    Er det jødene/amerikanerne/CIA?
    Nyhuus hos PFU var det som babla om den her motvinden, da jeg ringte, for noen år siden.

    Et skammens CIA-land er Norge nå, virker det som for meg.
    Nordmenn er ynkelige og det som er.
    Jeg har blogget siden 2007, om at jeg blir tulla med av myndighetene i alle sammenhenger, så og si, men ingen skriver i aviser, eller lignende.

    Ingen hjelper meg, av nordmenn, men det jeg skriver om for å prøve å rope 'ulv', blir bare brukt mot meg av ynkelige landsforæder-nordmenn.

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/3/18
    Subject: Påminnelse/Fwd: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering

    To: info@nrk.no

    Hei,

    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar fra dere, så jeg sender derfor en påminnelse om dette.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2012/3/3

    Subject: Re: (SaksID:1063513) Etterlysning/Fwd: Oppdatering

    To: info@nrk.no

    Hei,

    ok, da venter jeg et par uker, og hvis jeg ikke hører noe, så sender jeg en ny e-post.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/3/3 <info@nrk.no>

    (Behold SaksID i emnefeltet hvis du svarer på denne e-posten)

    Hei.

    Saken og purringen er videresendt til prosjektleder for programmet.

    Med vennlig hilsen
    NRK www.nrk.no
    Informasjonsavdelingen
    Publikumsservice

    Gunn Helen Berg
    Post: 8608 Mo i Rana
    Tlf: 815 65 900 Fax: 75 12 27 77
    mailto:info@nrk.no

    ————————————————————

    Erik Ribsskog 2012-03-03 19:33:58:
    Hei,

    jeg kontaktet dere på Facebook angående hvorfor jeg ikke får svar:

    Beklager hvis jeg ble hissig og sendte mange klager, men jeg er ikke vant til å bli prata om på TV, og bor i England, hvor jeg ikke kan få sett på NRK, sånn at jeg fikk litt sjokk her, og skjønte ikke helt hva som ble sagt om meg, på tweet4tweet.

    Er fra et lite sted i Norge, som heter Bergeråsen, hvor nesten aldri noen fra er på TV nemlig.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/2/26
    Subject: Oppdatering
    To: info@nrk.no
    Cc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>

    Hei,

    jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.

    Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.

    Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.

    Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.

    Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.

    Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.

    Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.

    Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.

    At denne personen var åndsvak.

    Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?

    Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.

    Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.

    NRK er ansvarlig redaktør.

    Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.

    Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.

    Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.

    NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.

    Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.

    Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.

    PFU dere har jeg egentlig null tillit til.

    Dere har tullet med meg før.

    Så jeg er irritert når jeg skriver det her.

    For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.

    Mens neste dag så er de Turbojugend.

    Den kjøper ikke jeg altså.

    Her er det sleipheten som råder, i Norge.

    Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.

    Som tuller med alt mulig.

    Jeg er den som roper ulv.

    Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.

    Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.

    Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.

    Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.

    Ingen gjør jobben sin.

    Har dere flytta til hytta?

    Nei det her er for dumt altså.

    Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.

    For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.

    Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.

    Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.

    Erik Ribsskog