Så disse ‘Abba-jentene’, som opptrådte på puber i Walton osv., og kjørte med en bil de hadde her i Liverpool, de var nok ikke så geniunt svenske akkurat, når den eneste sangen de sang og spilte på gitar, på en fest de hadde, det var en sang oversatt til svensk da, balladen om Cecilia Lind, som egentlig er en folksang, antagelig engelsk da, så jeg nå, kjent fra gruppen Peter, Paul and Mary, blant annet.
Og Cornelius Vreeswijk selv, han var heller ikke svensk, han var nederlansk, visste det seg, men god til å synge på svensk da, kan man lese, på nettet.
Så de her ‘tøytene’, (Liljegren-søstrene), som også to av de jobba på Arvatos Skandinaviske Microsoft-aktivering, (Charlotte og Elisabeth, men det var Ellinor, som spilte og sang, denne svensk-gjendiktede sangen av Cornelius Vresswijk), de kan ikke jeg akkurat gå god for altså.
Jeg synes de burde ha synget en svensk eller nordisk sang, når de bare skulle spille en sang, på gitar osv., så det her syntes jeg var litt dårlig.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den svenske versjonen igjen:
PS 3.
Da synes jeg nesten Norge er flinkere enn Sverige, vi har ihvertfall folkesangen Bendik og Årolilja, i flere versjoner:
Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.
Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.
Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.
Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.
Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.
Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.
Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.
Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.
Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.
Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.
Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.
Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.
Det var vel litt spesielt.
Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.
Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.
Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.
Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.
Det som gjorde det vanskelig, var at jeg måtte da danske samtaler like fint som norske samtaler, og like raskt og med like bra kvalitet, som f.eks. finner tok finske samtaler.
Så hundre sånne kronglete danske samtaler, med maks press, i et halvt år, jeg var jo nesten ødelagt som menneske, både som arbeidsperson og privatperson, etter dette.
Jeg kunne ikke prate ordentlig på de værste, på grunn av alle telefonene!
Denne sangen var det en radiovert, på BBC eller Radio Luxembourg, hadde sagt, sa onkelen min, Håkon, i 1981, at burde ha vunnet Melodi Grand Prix.
Men sangen, i den norske versjonen, fikk bare 0 poeng, i finalen i Irland vel.
Tenk på det, selv om det vel ikke var Abba-jentene, som koret i den norske versjonen, men likevel.
Hm.
Det var vel kanskje litt snodig.
Men men.
Takk til fildelingsprogrammet eMule, som klarte å finne den sangen, forresten.
PS 2.
Mora mi, Karen Ribsskog, husker jeg at likte Grand Prix.
Da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, så måtte jeg og søstra mi, alltid legge oss klokka 20, var det vel.
(Og også da vi bodde i Jegersborggate vel).
Men, en eneste gang, så kom mora mi inn på rommet mitt, (jeg hadde vel eget rom i Mellomhagen da, tror jeg), og dro meg inn på hennes og stefaren min sitt soverom, hvor mora vi var aleine, for stefaren vår, Arne Thomassen, var ikke hjemme da.
Og da fortalte mora mi meg, at det var Melodi Grand Prix.
Og det hadde jeg vel aldri hørt om før.
Så da lot mora mi meg sitte oppi senga dems da, i pyjamasen, og se på den europeiske versjonen av Melodi Grand Prix da, en lørdagkveld, etter at jeg egentlig hadde lagt meg da.
Jeg vet ikke hvorfor hu ikke også vekte søstra mi, men det gjorde hu ikke, hvis ikke søstra mi var et annet sted da.
Så da bare satt vi og så på Melodi Grand Prix, og det var ikke noe hyling eller mas eller noe sånt, for en gangs skyld.
Det var visst den her sangen som vant, selv om jeg vel ikke skal påstå at jeg husker noen av sangene, hverken denne eller noen av de andre, for å være helt ærlig:
PS 3.
I Mellomhagen, så var det tre nabogutter, som var uvennene mine, som var ganske bøllete.
Og det var også en gjeng, med barn, som lekte litt nærmere Lågen, og bakken, ned mot Samvirkelaget, i Mellomhagen.
De pleide å leke i veien der, husker jeg.
Og de likte jeg heller ikke å leke med.
Det var vel mest jenter, men likevel.
Den gjengen var sånn, at de frøys ut, og tulla med noen.
Og det var ei jente med lyst hår, som begynte å grine, husker jeg, eller var på gråten, for hu ble tulla med.
Og jeg ble også tulla med, på den måten, at de andre var liksom en gjeng da, når vi leika sisten, og jeg og hu jenta, som begge hadde lyst hår, vi var liksom sånne som de andre samarbeida mot da, enda det skulle være en og en, i sisten.
Så den siste gangen jeg leika med dem, så husker jeg at hu jenta var på gråten.
Men etter det, så gadd jeg ikke å leike med dem lengre.
Jeg lærte å sykle og sånn da, og hadde noen kamerater vel, som også sykla rundt der, osv.
Søstra mi, hu tror jeg fortsatte å leike med den gjengen, som kan ha vært noe illuminister osv., med en leder-jente osv., tror jeg.
Så kanskje det var derfor at mora mi ikke vekte søstra mi, for å se på Grand Prix, for søstra mi var en illuminist, eller lignende.
Jeg pleide ofte å se på TV, på det rommet, på dagtid, i helgene, når det var sport og fotball, på TV.
Det var i det rommet, hvor jeg og mora mi så Grand Prix, at jeg begynte å holde med Everton.
I 1977, tror jeg det må ha vært.
For da så jeg Everton slå Coventry 6-0, i Tippekampen, fra Goodison Park.
Så sånn var det.
Noen ganger, når jeg så TV der, på ettermiddagene, i helgene, så var mora og søstra mi der og.
Og da ville mora mi noen ganger kalle søstra mi, for ‘Tutta & Mathilde’, som var noen slemme søstre, av Askepott, men.
Jeg lurer på om det var noe hint, fra mora mi, om at søstra mi ikke var så snill?
Hvem vet.
Vi får se.
PS 4.
Neste Grand Prix, våren 1978, da bodde vi hos Morten og dem, (dvs. foreldra hans da, siden Morten var på min alder, eller et år eldre vel), i Byskogen, i Larvik, mens vi ventet på å flytte inn, i Jegersborggate.
Jeg husker første kvelden vi var der vel, så var det Grand Prix da, og Baccara var med, som vel var ganske kjente artister, fra før Grand Prix, med sanger som ‘Yes Sir, I can Boogie’, osv.
Her er mer fra den sendingen:
PS 5.
Israel vant, i 1978, og de vant også i 1979, med ‘Hallelujah’:
PS 6.
Våren 1979, da hadde vi bodd i Jegersborggate, i nesten et år.
Og der var det utrolig mye artigere, å bo, enn i Mellomhagen.
Det var masse unger, som vi kunne leike med, som ihvertfall tilsynelatende, ikke var like ille, som ungene i Mellomhagen.
Jeg hadde nettopp fått ny Apache-sykkel, fra morfaren min, Johannes Ribsskog.
Og han hadde vel også kjøpt huset, tror jeg.
Søstra mi hadde også sykkel, og vi sykla rundt i Larvik sentrum da, og ble kjent med alle de andre ungene.
Så huset, som var eldre enn huset i Mellomhagen, (men da bodde vi i et vertikalt-delt hus, mens i Jegersborggate, så hadde vi hele huset).
Og det fulgte en veldig stor hage, med huset, hvor det var to morelltrær, pæretre og epletrær vel.
Hagen skrånte litt, ned mot Frelsesarmeen der ca., men det gikk ann å spille fotball, som jeg og søstra mi gjorde litt.
Før jeg ble kjent med de andre folka, da spilte vi alltid fotball, på en gressplen, som lå ved siden av de 60/70-talls blokkene, som var på andre sida av sykehuset, et par hundre meter, fra der vi bodde.
Ellers, hvis vi var mange, så var det også asfaltbane der, ved parkeringsplassen, til de blokkene.
Så sånn var det.
Der lekte vi også i kjelleren, til de blokkene.
Vi lekte cowboy og indianer, og politi og røver, i kjelleren der.
Selv om vel ingen av oss bodde i de blokkene, tror jeg.
Det var jeg og søstra mi, Frode vel, og Tin-Tin vel., og kanskje Jarle, broren til Sølvi, osv.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, det beste ved den hagen, det var det største morelltreet.
Det hadde visst blitt truffet av lynet, sa folk.
Så det lå i noen meter, nede på bakken.
Og så vokste det oppover da.
Og det var de søteste morellene, som jeg noen gang har smakt vel.
Nesten bedre og søtere, vil jeg si, enn de man kan kjøpe i butikken om sommeren, som er fra sydligere strøk.
Så jeg og søstra mi, vi kunne sitte oppe i det treet, eller stå under det, i timer, den sommeren 1978, og spise moreller da.
Jeg bygde en slags hytte der oppe og, eller et platå der, (for det ville vel stefaren vår, Arne Thormod), som man kunne sitte på da, eller ligge på, og lese blader f.eks., om sommeren.
(Blader som jeg en sjelden gang fikk av Fru Landhjem, i kolonialen, noen hus nærmere sentrum, i Jegersborrgate.
For hu passa på katta vår, og tok den inn kjellerdøra, til kolonialen, og ga katta vår mat, på pauserommet, for hu var sånn kattedame, hu fru Landhjem da.
Så jeg var ofte innom i butikken og prata med Fru Landhjem, og bare sa hei osv., og vi prata om katta osv. da., og jeg gikk noen ganger på posten, for fru Landhjem, og henta reklameplakater osv. da).
Og en gang fikk jeg en fotball-tegneserie pocket-bok, (Roger som spilte for the Rovers, eller noe?), av fru Landhjem, og da lå jeg oppi den hytta, i morelltreet da, og leste den boka.
Selv om jeg fikk skaugmann en gang, eller hva det heter, av å ligge oppi det treet.
Og da måtte mora mi ta ut det dyret med pinsett da.
Så sånn var det.
Jeg blødde også mye neseblod, da jeg bodde der i Jegersborggate, og noen ganger gikk det en halvtime kanskje, før det stoppa.
Det hjalp å ta nesa under kaldt vann, var det vel faren min som sa, en gang han var på besøk, eller noe).
Og de morellene hadde vi nok godt av.
Jeg husker det som mye artigere i Jegersborggate, enn i Mellomhagen, i hvertfall.
Det var kanskje fordi jeg fikk ny sykkel også.
Og det var masse butikker i Larvik sentrum da, og greiere kamerater vel osv.
Også slapp jeg de tre naboguttene, fra Mellomhagen, som var uvennene mine der, (hvorav to av de var eldre enn meg, så det var ikke så enkelt å ha de gutta der boende så nærme, må jeg innrømme).
Og søstra mi virka vel også som å trives i Jegersborggate.
Ihvertfall de første månedene husker jeg at det var veldig fint å bo der.
Selv om det kanskje kan ha vært noe plott, for at vi skulle bli kjørt over i trafikken, eller noe.
For noe skjedde da jeg fikk sykkel, i Mellomhagen.
Jeg var ikke på grillfest der, sommeren 1976, kan det vel ha vært.
Men jeg lærte meg å sykle.
Grillfesten var hos familien med de tre rampeguttene, i Mellomhagen.
Og jeg husker at stefaren min, Arne Thomassen, ble snakket til, av faren dems, når jeg skulle sykle inn på veien til huset vårt.
Jeg mista konsentrasjonen litt, av at det grillselskapet, kanskje så på meg da.
Så jeg kræsja og fikk vondt der det gjorde mest vondt.
Men jeg holdt maska da, for jeg regna med at de kanskje så på meg.
Og faren til de rampeguttene, hadde observert meg da.
For jeg husker at jeg hørte, at han prata med stefaren min, om det her.
Og da var det tilbake på Albert Bøe, et varemagasin i Larvik.
Og da måtte jeg ha damesykkel med støttehjul.
Det holdt ikke med bare støttehjul.
Neida.
Så da bytta han stefaren min, inn den nesten nye sykkelen min, i en nesten lik damesykkel, med støttehjul da.
Enda jeg egentlig kunne sykle da, jeg var bare litt ukonsentrert, siden de satt hos den rampegutt-familien, og hadde grillfest da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og den Apache-sykkelen, fra morfaren min, den var annonsert, en tid på forhånd, fra mora mi, så det er mulig at det var noe ‘plottings’ ute og gikk.
Hvem vet.
Jeg fikk forresten mer ting nesten, av morfaren min, enn av stefaren min.
Jeg fikk også fotball, av morfaren min, mens jeg bodde i Mellomhagen, og en gang, så fikk jeg også en tinnsoldat, til bursdagen, som han vel hadde kjøpt i London da.
Og som mora mi syntes var så fin, men jeg skjønte vel ikke helt poenget, med en gammeldags tinnsoldat.
Hvordan lekte man med en tinnfigur?
Jeg tror aldri jeg fant ut det, og jeg vet ikke hvor den tinnsoldaten ble av.
Men artig var den vel å se på ihvertfall.
Den var laget på en forseggjort måte, mener jeg å huske, ihvertfall, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle leke med en tinnsoldat, akkurat.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 7.
Så jeg klarte altså å kjøre på guttesykkel, en ganske ny sykkel som jeg fikk, sommeren 1976 vel.
Men stefaren min, Arne Thomassen, og naboen, de var ondskapsfulle, og skulle ydmyke meg vel, så da måtte jeg kjøre på jentesykkel, med støttehjul da.
Enda jeg klarte å sykle, men bare var litt uheldig, med en sving, (for jeg hadde ikke helt dreisen på svingene).
Jeg var flink til å sykle fram og tilbake i Mellomhagen, men jeg bomma på en sving da.
Når jeg var sliten etter å ha sykla litt for lenge vel.
For jeg ville ikke være på grillselskapet hos de rakkerungene.
Og hvis jeg hadde gått hjem, så måtte jeg gå forbi grillselskapet da og.
For den naboen, de hadde fri utsikt, til vår eiendom, og Mellomhagen da.
Fra der de satt og hadde grillfest.
Så naboen fikk stefaren min til å bytte sykkelen min i jentesykkel da, med støttehjul, enda jeg protesterte, og ville ha den sykkelen jeg hadde.
Så her var han stefaren min, Arne Thormod Thomassen, slem, vil jeg si.
Så sånn var det.
PS 8.
Under Melodi Grand Prix-finalen, i 1979, så var jeg og mora mi og Arne Thormod i stua da.
Så klagde mora mi da, og hu kommenterte Grand Prix da, til oss andre i stua, at hu syntes ikke at en religiøs sang, (som Israels vinnersang ‘halleljuah’ vel var da), hadde noe å gjøre, i en konkurranse som Melodi Grand Prix.
Men det var visst ikke stefaren min enig i, mener jeg å huske, han syntes vel den var fin, og fortjente og vinne osv, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
PS 9.
I 1980, så var Norge med, med Samiid Ædnan:
(Da jeg var i varetektsfengsel, i noen timer, her i Liverpool, ifjor, var det vel, for å ha ødelagt et krigsmonument utenfor the Cunard Building, (hvor jeg ble mye plaga på jobb), så nynna jeg på Samiid Ædnan, og jeg ville ikke spise noe, i den cella, så da slapp jeg ut ganske fort, siden jeg ikke spiste og kanskje de trodde jeg var samisk, eller noe, noe slags naturfolk, som de ikke kunne sperre inne, så da slapp jeg ut ganske fort da. Kanskje det var derfor jeg slapp ut så raskt. Hvem vet.)
Johnny Logan vant det året, med ‘What’s another year’, (for de som leser johncons-MIRROR, så synes jeg at vi kan skimte illuminati(?)-tegnet solstrålene her):
Det året, så tror jeg at jeg var på Bergeråsen, eller Sand, på Berger.
Enten i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, eller hos besteforeldrene mine på Sand, siden jeg flytta til faren min, høsten 1979.
Så sånn var nok det.
PS 10.
Så det var nok våren 1981, som mora mi var så fæl da.
Det året Bucks Fizz vant vel, og Norge var med, med Finn Kalvik, og ‘Aldri i Livet’ da, som jeg har skrevet om på bloggen før.
Her er Bucks Fizz da:
Dette var vel også mora mi sin favoritt.
Mora mi var glad i nesten alt som var engelsk.
Appelsinmarmelade, appelsinjuice, engelsk konfekt, te, osv., osv.
Det var fordi at mora mi hadde vært au-pair i England da, regner jeg med at var grunnen til det her.
Så sånn var nok det.
Mer da.
Jo, mora mi var så fæl, fordi jeg og mora mi og stefaren min da, vi var i den samme stua i Jegersborggate, som to år tidligere da, i 1979.
(De hadde bodd en stund i Stenseth Terrasse, i Drammen, jeg husker jeg var der, julen 1980.
Men våren 1981, så var de tilbake i Jegersborggate igjen da, virker det som.
Hvis ikke blander.
For jeg var hos kameraten min, Frode Kølner, i Larvik, 17. mai, 1981.
Og da tror jeg mora mi og dem bodde i Drammen.
Hvis ikke de bodde like nedi der da, i Jegersborggate.
Hm.)
Under Melodi Grand Prix, 1982, da satt jeg nede hos Haldis, dama til faren min.
Enda vi ikke gikk så bra overens.
Haldis var stor fan av Nicole, fra Tyskland, som vant det året:
Haldis sang i kor, under ledelse av musikklærer Blix, fra Svelvik, (som vi hadde i musikktimene i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole), så hun var stor fan av sang da.
PS 11.
Det kan ha vært våren 1983, at jeg satt hos Haldis og så på Melodi Grand Prix.
(Siden søstra mi flytta til faren min og Haldis, på den her tida, da mora mi bodde på Tagtvedt, som de kanskje flytta til, sommeren 1982.
Noe sånt).
Jeg mener at jeg så den sangen her, Carola – Främling, nede hos Haldis:
Og da kan hun Nicola ha vært med som pauseunderholdning, siden hun vant året før.
Og da bodde nok mora mi og dem, i Drammen, våren 1981.
Også var det våren 1982, som jeg og mora mi, og den gamle stefaren min, Arne Thomassen, satt i den samme stua, i Jegersborggate, som i 1979, altså tre år før, da mora var ganske normal vel, og sa at hu ikke likte religiøse sanger (‘Halleljuah’), i Grand Prix.
Men, i 1982, så var hun langt fra normal.
Jeg satt i den grønne lenestolen, mens mora mi og Arne Thormod, satt i sofaen da.
Så satt mora mi seg plutselig oppå fanget mitt, det året jeg fylte 12 år da, og vrikka på rompa, mens hu satt på fanget mitt, som for å egge meg og gjøre meg kåt da.
Så hu var jo helt sinnsyk.
Og jeg kunne jo ikke gjøre noe, for jeg var ganske tynn, som gutt, så jeg fikk ikke flytta henne.
Men Arne Thormod ba henne holde opp da, men hu hørte ikke, hu var helt sånn at hu smilte og hadde det artig da.
Så sånn var det.
Så mora mi var gæern og Arne Thormod, den tidligere stefaren min, den tida jeg bodde i Larvik, var slem, vil jeg si, som jeg mener å ha vist, i den her bloggposten nå da.
Så det var ikke sånn at jeg var særlig knytta til mora mi og Arne Thormod.
PS 12.
Og da Bobbysocks vant Grand Prix for Norge, det var vel i 1985.
Da var vi hos mora vår, i Larvik, på Tagtvedt, jeg og søstra mi og halvbroren min.
Men da bodde jeg i Leirfaret på Bergeråsen, søstra mi bodde i Havnehagen, og Axel, han så jeg nesten aldri etter 1983, når han flytta til faren sin, men han bodde da hos faren sin i Oslo eller Drammen.
De bodde på Bragernes, i åsen bak Bragernes Kirke, Arne Thormod og Mette Holter og Axel, under 80-tallet, før de flytta til Oslo.
Men jeg hadde ikke møtt Mette Holter da, og ble ikke invitert, til å besøke de, i Drammen, enda de bodde da kun tre-fire mil fra oss, og faren min og Haldis hadde vannsengbutikk, i Drammen, så vi var i Drammen hele tida, både jeg og søstra mi, og faren min og Haldis og Christell.
Så sånn var det.
Men jeg tror mora mi likte å ha oss på besøk, når det var Grand Prix.
Siden jeg nå husker at jeg var hos mora mi, i Larvik, (selv om jeg bodde hos faren min på Berger), ihvertfall under Grand Prix, i 1982 og i 1985.
Så kanskje mora mi huska det, at vi så Grand Prix, den lørdagen, i Mellomhagen, i 1977, og at hu derfor likte å ha meg på besøk, fra faren min, når det var Grand Prix?
Eller kanskje det bare var tilfeldig.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg kom på.
Her er Bobbysocks da, (jeg får vel ta med de og, selv om jeg synes at de bare ser litt dumme ut nå):
PS 13.
I 1984, så vant Sverige, med Herreys.
Men både Bobbysocks og Herreys, det blir litt mye dessverre.
Så jeg tror at jeg bare hopper over 1984.
Så sånn er nok det dessverre.
Selv om kanskje George Orwell, ikke hadde likt det.
Dårlig humor.
Jeg er litt trøtt her.
Vi får se.
PS 14.
Ok, vi får ta med Herreys og da.
(Så ikke George Orwell blir sur).
De her var vel nesten mer amerikanske, enn svenske, var de ikke det da?:
Cornelius Wreesjwik er også favoritt-artisten til broren min Axel, sa han en gang.
Hvis det var sant da.
For det var også David Bowie.
Så Axel hadde variert smak.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er en annen versjon av denne sangen, (som visstnok er en kjent, svensk sang. Jeg kan ikke si at jeg hadde hørt den før jeg hørte hun Agneta-dama spilte den, men hun sang og spilte den fint, det skal hun ha, selv om det virka kanskje litt ‘sermonielt’?):
PS 3.
Hvis jeg skulle gjette da, så er vel kanskje broren min Axel, og hu Margrethe Augestad, fra Gulskogen i Drammen og de her tre Liljeblad-søsterne, fra Sverige, Charlotte, Ellinor og Elisabeth vel.
Hvis jeg skulle gjette, så er vel kanskje de i noe albansk mafia, eller noe.
Også når Axel da sier at jeg må brenne noen cd-er med Cornelius Wreswik, så mener han at jeg er pedofil, siden han synger om en Fredrik Åkare som kyssa med en 16 år gammel jente.
Også med Bowie, så mener han at jeg er homo eller femi da, siden Bowie brukte sminke og så ut nesten som ei dame, på 70-tallet.
Dette er nok sånne ‘mafia-koder’ da, hvis jeg skal gjette.
Noe sånt.
Så her er det den albanske mafiaen, eller en annen mafia, som de her er i, vil jeg nok gjette på.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
For det som var plottet på den her festen da.
Det var å få meg til å bli skikkelig full.
De startet allerede i bofelleskapet i Walton, Melissa og Steven og sjekket at jeg drakk.
(Hvis de var med på det da).
Så passa hun Augestad, på at jeg kjøpte øl.
Også bestilte de mer øl, som de fikk levert til leiligheten.
Og jeg satt der hele kvelden da, og utover natta, og prata mest med hu Ellinor, men jeg kjente også ei som het Malin der, og vel hu Charlotte da.
Hu lillesøstra, Elisabeth, skulle ta bordet så nærme osv., mens jeg prata med hu Ellinor.
Så det var veldig merkelig egentlig.
Hu Elisabeth, skulle liksom sitte oppå vårs nesten, mens vi prata.
Så etterhvert så dukka det opp en bøling med engelske folk der da.
Og plottet var nok den porten, da jeg skulle gå hjem.
For da slapp de meg ikke ordentlig ut, så jeg måtte hoppe over et sånt gjerde, med en rulle på, for å klatrere, til å miste balansen.
For de kan være litt inhumane her i Storbritannia, når det gjelder å bygge gjerder.
Så den rulla var nesten laget sånn, at man skulle miste balansen, og spidde sine mest private eiendeler, på noen sånne ståltagger, som stakk opp fra gjerdet.
Så det her var en felle for å gjøre meg til tante, vil jeg si.
En kar stod også og så på, at jeg klatra, på utsida av gjerdet.
Så her mener jeg at nok hu Margrethe Augestad og de Liljeblad-søsterne, blant annet, hadde noe plott for å gjøre meg til tante, vil jeg si.
Det var også en jente som het Hege, tror jeg, fra Gulskogen, som var venninna til hun Augestad der.
Ei høy ei med brunt hår vel.
Men hun ble taus, når jeg nevnte at stesønnen til faren min, det vil si Jan Snoghøj, bodde i Rødgata på Gulskogen.
Så sånn var det med disse ‘plottistene’, sånn det virker for meg.
Så sånn var det.
PS 5.
Her er en versjon til av den sangen:
PS 6.
Omtrent sånn her så favoritt-albumet til Axel ut, da han bodde sammen med han danske Peter, i en leilighet på Majorstua, rundt 1999 vel, (for Axel la fram den CD-en på salongbordet, når jeg var der og vi skulle på byen da):
Men jeg mener at det Bowie-albumet til Axel, hadde Ziggy Stardust-sangen på.
Men det var litt rart, for jeg satt på Ziggy Stardust, (mens Axel var ute på kjøkkenet), men da digga ikke Axel i det hele tatt, han bare sukka, når kom tilbake til stua, og jeg sa at Ziggy Stardust var en kul sang.
Så det her var nok noe sånn mafia-‘mobbings’, fra Axel, for han mente at jeg så like femi ut som han Bowie gjorde da, på album-coveret.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Sånn er det med familie, man kan ikke velge de.
Men men.
PS 7.
Her er favorittsangen, eller ‘favorittsangen’, til Axel:
PS 8.
Og siden jeg klarte å klatre over det gjerdet i fylla, uten å spidde balla og det som var, så fant dem i den albanske mafiaen, eller hva det var, at jeg ikke var så gammel alikevel da.
Så var det kanskje sånn at dem sendte over hu Emelie Wallin da, fra Sverige, som kunne være som hun Cecilia Lind, i den sangen da.
Selv om hun sikkert var et par år eldre enn 17, ihvertfall.
Men da ble hun nok snappet opp av den lokale moben, eller noe.
For jeg så hu ble angrepet av en svær og kraftig kar, pluss at hu fra Bergen, hva het hu da, Vivian Steinsland, fulgte med på henne.
Kanskje de folka også var i den albanske mafiaen?
Hva vet jeg.
Så hun var nok noe sånn albansk mafiahore, hun Emelie Wallin, selv om faren var purk, sa hun ihvertfall, og også mora.
(Selv om det kanskje skjedde noe med mora, mens hu jobba på Arvato, for seinere så sa hu bare at faren var purk).
Hva vet jeg.
Men det viser vel hvor god kontroll de har i Sverige, når de bruker de peneste svenske damene som horer, enda foreldrene er i politiet osv.
Så sånn er nok det, hvis jeg skulle gjette.
For hun hadde også veldig bra albansk uttale, hun Emelie Wallin.
Hvis jeg spurte henne om hvem hennes favorittspiller, på det svenske landslaget var, siden det var fotball-VM, i 2006, så svarte hun ‘Zlatan’, på omtrent perfekt albansk, vil jeg gjette.
Hun sa ikke ‘Ibrahimovich’, hun sa ‘Zlatan’ da, men det er kanskje vanlig i Sverige.
Hva vet jeg.
PS 8.
Så har hun Emelie Wallin kommet seg unna da, og havnet opp hos noe lokal mob, eller noe.
Også har politiet snappet opp, at ‘Cecilia Lind’, som den albanske mafiaen, bruker som kodenavn, på Emelie Wallin, har kommet seg unna.
Også er det derfor politiet har kalt meg ‘Miss Erik Ribsskog’.
For de tror at Cecilia Lind er kodenavnet på meg.
Og at det er jeg som har kommet meg unna, som aldri har hatt noe med noe ‘mafian’ å gjøre.
Men jeg blir fortsatt jaktet på av den albanske mafiaen, mistenker jeg, for jeg ser at det er noen albanere som følger med meg på treningsstudioet jeg går osv.
Det glimter i øya dems, når jeg løfter i benken, og han som det glimta i øya til, stakk hånda si nedi shortsen i dampbadet.
Og han karen så albansk ut, så de kara tror jeg må ha vært noe albansk mafia, muligens.
Og det er derfor politiet nekter å gi meg rettighetene mine.
Og det er også derfor at politiet skvatt til, når de så meg gå med en svart genser, over en tennisskjorte, for et eller to år siden.
For da syntes de vel at jeg så for maskulin ut, til å bli kalt ‘Cecilia Lind’.
Jeg skal se om jeg finner den bloggposten, fra da tre politifolk skvatt til da de så meg.
Det skal jeg se om jeg klarer.
Vi får se.
PS 9.
Her kan man se det, at i januar 2008, så så politiet her i Liverpool på meg, med ‘tormented faces’, altså med ansikter som så ut som de skvatt til og som så ut som om de ble torturert nesten.
Det var tre politifolk, to menn og en dame, i hovedgata, husker jeg.
Jeg lurte på om det var fordi jeg gikk med en sånn svart genser over en tennisskjorte, og så jakke over der igjen.
For da hadde jeg to krager på meg da, selv om vel ikke den kraga på jakka er helt sånn klassisk.
Så da syntes de ikke at jeg passet til å ha kodenavn ‘Cecilia Lind’ da, så da skvatt de til gitt.
Sånn er det å være ‘polititutt’ og gjøre for mye hokus-pokus, istedet for å bry seg om folks rettigheter og torturere og pine uskyldige folk i årevis.
For han Sgt. Camel, som jeg hadde møte med, på St. Ann’s politistasjon, i januar 2007, var det vel.
Han likte nok ikke at jeg hadde blondt hår, når han så det, for da hadde jeg ikke nyvaska hår, og da er det lett å se at det er blondt.
(For han var sikkert illuminist, eller noe).
Så gikk han for å ringe, midt i møtet.
Så har han sikkert sagt til kollegaene eller sjefen sine, at ‘let’s just say he’s Cecilia Lind’, for å slippe å gi noe ære eller rettigheter til en med lyst hår da, etter at de kanskje hadde avslørt den her ‘mafian’ da.
Så sånn var nok det.
Så det er en urettferdig verden vi lever i, og de fittene i myndighetene i Norge, som ikke gir meg rettighetene mine, de gjør det ikke noe enklere de heller.
Vent til jeg får tak i dere, sier jeg.
Jeg hadde sånn halvveis venta sånn her dritt fra britene, men ikke fra myndighetene i Norge, mot sine egne statsborgere.
Men vi får se hva som skjer.
PS 11.
Politiet prøver nok å dekke over det, at en svensk politimanns datter, har jobbet for den albanske mafiaen.
Også skylder de på meg, og sier all mulig dritt om meg da.
Og torturerer meg, og får resten av verden til å torturere meg, i år etter år da.
Det er nok derfor at hun Emelie Wallin, begynte å grine, da jeg ringte henne.
Fordi hun har dårlig samvittighet, fordi hun jobba for noe ‘mafian’ og de prøver å dekke over dette, ved å legge skylden på meg da, fra politiet.
Så sånn er nok dette.
PS 12.
Også har politiet sikkert trodd at jeg var albansk mafia, siden de sendte hun Cecilia Lind/Emelie Wallin.
Og hun skjønte sikkert ikke hvorfor hun ble sendt.
Så har politiet, (illuminati-politiet, det vil sikkert si Vivian Steinsland & Co.), snappet henne, på Arvato, og brukt henne som noe hore, eller noe.
Og da, så har de trodd at jeg var albansk mafia, fordi broren min har hørt på løgner fra søstra mi, som er en kabalist/tysk orden/moderne heks, og er flink til å programmere Axel, (som nok er albansk mafia, eller lignende).
Og så har Axel syntes det har vært artig, å kødde med meg, også dreit han seg ut, så måtte de sende hun Emelie Wallin, pga. noe mafia-kodeks.
Og da trodde politiet at jeg var med i noe ‘mafian’, og har kødda med meg siden.
En uskyldig person har blitt terrorristert av de jævla fascistiske illuminati-politiet.
Og pressen spiller på lag.
Så sånn er nok det her.
For da sier politiet at jeg har samarbeida med kriminelle, til ambassaden i London og pressen, og derfor vil ikke ambassaden hjelpe meg, og derfor skriver ikke pressen.
Men det er bare tull, jeg har aldri hatt noe med noe ‘mafian’ e.l. å gjøre, jeg er en helt vanlig og lovlydig person, som bare passer min egen business, og derfor regner jeg også med, at jeg skal få mine grunnlovsfestede rettigheter, når jeg trenger de.
Men det har ikke skjedd her, og hvis politiet nekter meg mine grunnlovsfestede rettigheter, så er det landssvik, mener jeg.
Det er sikkert derfor de kaller meg ‘Miss’, og sånn, fordi de tror jeg samarbeider med noe ‘mafian’, og tror at jeg skal ta meg nær av sånne mafia-aktig æreskodekser da.
Mens jeg er en vanlig nordmann, som har vanlige norske verdier og ikke ønsker å ha noe personlig forhold til politiet, f.eks.
