johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Jeg sendte en ny e-post til Larvik kommune







    Gmail – Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Sep 28, 2010 at 10:11 AM





    To:

    postmottak@larvik.kommune.no



    Hei,

    jeg har sendt om dette til Bufetat.
    Men de har ikke noen sentrale arkiver.
    Vi bodde i Mellomhagen 15 B, mener jeg det var.
    Og plutselig en dag, sommeren 1976, mener jeg det var, så kom faren min, Arne Mogan Olsen, og min onkel Runar Mogan Olsen, i min onkel sin bil, til Østre Halsen, og kidnappa meg og søstera mi.

    Og tok oss med til Svelvik.
    Fordi vår mor, Karen Ribsskog, ikke ga faren vår samværsrett, av en eller annen grunn.
    Jeg lurte på om dere har noe i deres arkiver om dette.

    For ingen har forklart meg hva som skjedde rundt dette, og moren min fortalte meg aldri, hvorfor hun ikke ville at vi skulle besøke faren vår, i ferier osv., i 1974 og 75, som var avtalt i retten i Holmestrand da, var det vel.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, besøkte oss også, på ei hytte vi bodde på i Brunlanes, tilhørende vår stefar Arne Thomassen.
    Og da hadde visst mora vår, Karen Ribsskog, dytta bestemor Ågot, ned tre-trappa, fra hytta, sånn at bestemor Ågot brakk armen.

    Hva var det som foregikk egentlig, siden mora mi og bestemor Ågot slåss, lurer jeg.
    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Date: 2010/9/28
    Subject: SV: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei,

    Direktoratet sitter ikke med disse

    arkivene. Du må kontakte den aktuelle kommunen.

    Hilsen

    Morten

    Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no




    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 28. september 2010 10:10

    Til: Morten

    Stender Tveita

    Emne: Re: Vedrørende forespørsel

    sendt til Bufetat 17. september

    Hei,

    takk for svar!

    Jeg har allerede sendt anmeldelse på dette.

    Jeg mener skolen, (Berger skole, og klasseforstander Allum), burde ha

    grepet inn.

    Så jeg kommer nok også til å sende en sivil klage, om dette.

    Jeg og min søster, Pia Ribsskog, vi ble kidnappet av min vår, Arne

    Mogan Olsen, og vår onkel Runar Mogan Olsen, hos vår mor, (siden vår mor ikke

    lot vår far få samværsretten med meg og søstera mi).

    Dette var i Mellomhagen, i Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg tror det må ha vært sommeren 1976, (eller året før, eller etter).

    Har dere noe om denne kidnappingen, i deres arkiver, bare lurte jeg på

    forresten.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/28 Morten Stender Tveita

    <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Hei,

    Ser i

    ovennevnte mail, datert 17.09.2010, at du anfører å ha blitt utsatt for

    omsorgssvikt av din far under oppveksten. Hvis du mener at det offentlige kan

    klandres for den anførte omsorgssvikten (manglende inngripen eller lignende),

    kan det danne grunnlag for rettferdsvederlag. For mer informasjon om denne

    ordningen, og for å sende inn en søknad, ber vi deg kontakte Statens

    sivilrettsforvaltning. Se her for opplysninger i den forbindelse.

    Vedrørende

    spørsmålet om politianmeldelse kan vi dessverre ikke hjelpe deg. Rette

    myndighet er politiet.

    Hilsen

    Morten Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no






  • Jeg sendte en ny e-post til Larvik kommune







    Gmail – Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Sep 28, 2010 at 10:11 AM





    To:

    postmottak@larvik.kommune.no



    Hei,

    jeg har sendt om dette til Bufetat.
    Men de har ikke noen sentrale arkiver.
    Vi bodde i Mellomhagen 15 B, mener jeg det var.
    Og plutselig en dag, sommeren 1976, mener jeg det var, så kom faren min, Arne Mogan Olsen, og min onkel Runar Mogan Olsen, i min onkel sin bil, til Østre Halsen, og kidnappa meg og søstera mi.

    Og tok oss med til Svelvik.
    Fordi vår mor, Karen Ribsskog, ikke ga faren vår samværsrett, av en eller annen grunn.
    Jeg lurte på om dere har noe i deres arkiver om dette.

    For ingen har forklart meg hva som skjedde rundt dette, og moren min fortalte meg aldri, hvorfor hun ikke ville at vi skulle besøke faren vår, i ferier osv., i 1974 og 75, som var avtalt i retten i Holmestrand da, var det vel.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, besøkte oss også, på ei hytte vi bodde på i Brunlanes, tilhørende vår stefar Arne Thomassen.
    Og da hadde visst mora vår, Karen Ribsskog, dytta bestemor Ågot, ned tre-trappa, fra hytta, sånn at bestemor Ågot brakk armen.

    Hva var det som foregikk egentlig, siden mora mi og bestemor Ågot slåss, lurer jeg.
    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Date: 2010/9/28
    Subject: SV: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei,

    Direktoratet sitter ikke med disse

    arkivene. Du må kontakte den aktuelle kommunen.

    Hilsen

    Morten

    Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no




    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 28. september 2010 10:10

    Til: Morten

    Stender Tveita

    Emne: Re: Vedrørende forespørsel

    sendt til Bufetat 17. september

    Hei,

    takk for svar!

    Jeg har allerede sendt anmeldelse på dette.

    Jeg mener skolen, (Berger skole, og klasseforstander Allum), burde ha

    grepet inn.

    Så jeg kommer nok også til å sende en sivil klage, om dette.

    Jeg og min søster, Pia Ribsskog, vi ble kidnappet av min vår, Arne

    Mogan Olsen, og vår onkel Runar Mogan Olsen, hos vår mor, (siden vår mor ikke

    lot vår far få samværsretten med meg og søstera mi).

    Dette var i Mellomhagen, i Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg tror det må ha vært sommeren 1976, (eller året før, eller etter).

    Har dere noe om denne kidnappingen, i deres arkiver, bare lurte jeg på

    forresten.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/28 Morten Stender Tveita

    <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Hei,

    Ser i

    ovennevnte mail, datert 17.09.2010, at du anfører å ha blitt utsatt for

    omsorgssvikt av din far under oppveksten. Hvis du mener at det offentlige kan

    klandres for den anførte omsorgssvikten (manglende inngripen eller lignende),

    kan det danne grunnlag for rettferdsvederlag. For mer informasjon om denne

    ordningen, og for å sende inn en søknad, ber vi deg kontakte Statens

    sivilrettsforvaltning. Se her for opplysninger i den forbindelse.

    Vedrørende

    spørsmålet om politianmeldelse kan vi dessverre ikke hjelpe deg. Rette

    myndighet er politiet.

    Hilsen

    Morten Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no






  • Jeg sendte en ny e-post til Bufetat







    Gmail – Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Sep 28, 2010 at 9:10 AM





    To:

    Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>



    Hei,

    takk for svar!
    Jeg har allerede sendt anmeldelse på dette.
    Jeg mener skolen, (Berger skole, og klasseforstander Allum), burde ha grepet inn.

    Så jeg kommer nok også til å sende en sivil klage, om dette.

    Jeg og min søster, Pia Ribsskog, vi ble kidnappet av min vår, Arne Mogan Olsen, og vår onkel Runar Mogan Olsen, hos vår mor, (siden vår mor ikke lot vår far få samværsretten med meg og søstera mi).

    Dette var i Mellomhagen, i Østre Halsen, i Larvik.
    Og jeg tror det må ha vært sommeren 1976, (eller året før, eller etter).
    Har dere noe om denne kidnappingen, i deres arkiver, bare lurte jeg på forresten.

    Igjen takk for svar!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/28 Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Hei,

    Ser i ovennevnte mail, datert 17.09.2010, at du anfører å ha

    blitt utsatt for omsorgssvikt av din far under oppveksten. Hvis du mener at det

    offentlige kan klandres for den anførte omsorgssvikten (manglende inngripen

    eller lignende), kan det danne grunnlag for rettferdsvederlag. For mer

    informasjon om denne ordningen, og for å sende inn en søknad, ber vi deg

    kontakte Statens sivilrettsforvaltning. Se her

    for opplysninger i den forbindelse.

    Vedrørende spørsmålet om politianmeldelse kan vi dessverre

    ikke hjelpe deg. Rette myndighet er politiet.

    Hilsen

    Morten Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no






  • Mercedes

    Jeg ser i nettavisene, at det var en ulykke, mellom en polsk turistbuss og en Mercedes, i Tyskland, idag.

    Og da kom jeg på det.

    At på 70-tallet, så hadde faren min, Arne Mogan Olsen, en Mercedes.

    Og da viste han det, til meg og søstera mi, (Pia Ribsskog), som kanskje var 3-4-5 år gamle da, (en gang som vi var på besøk på Berger, men egentlig bodde hos mora vår i Larvik).

    At i dashbordet, så var det merker etter noen tenner.

    For den forrige eieren hadde vært utsatt for en ulykke, i den bilen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på, når jeg leste om den ulykken idag, med den turistbussen, i Tyskland.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det er et jorde, som jeg ikke har vært så flink å hevde (bruks)retten min til enda, og det er det jordet her, (hvor jeg gikk på ski, som guttunge)

    gikk på ski

    PS.

    Jeg sendte om dette til Tingretten i Drammen:







    Gmail – Oppdatering/Fwd: Formalisering, av bruksrett, til et jorde på Sand







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Oppdatering/Fwd: Formalisering, av bruksrett, til et jorde på Sand





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Sep 26, 2010 at 12:23 PM





    To:

    drammen.tingrett@domstol.no



    Hei,

    jeg glemte å sende med tegningen, av området jeg mener jeg har bruksrett på, så jeg sender med et skjermbilde om dette.
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2010/9/26
    Subject: Formalisering, av bruksrett, til et jorde på Sand

    To: drammen.tingrett@domstol.no

    Hei,

    jeg er i en tvist med Jensen Møbler, som har bygget på et jorde, som jeg hadde hevd på, på Sand, i Svelvik kommune, (som jeg har sendt om til Svelvik kommune da, og til dere i Tingretten i Drammen).

    Men mens jeg tenker på det, så har jeg også bruksretten til jordet til Gøril og dem, som bodde på den andre sida, av huset til farmora mi.
    For der sa farmora mi, Ågot Mogan Olsen, at jeg kunne gå på ski.

    Dette var da jeg som ni-åring, flytta fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen.
    Så var jeg hos min fars foreldre på Sand, hver dag, for å spise middag.
    Og jeg hadde fått et par gule glassfiberski, av min stefar i Larvik, på den tida jeg flytta fra Larvik, (merkelig nok).

    Og farmora mi, ba meg gå på ski på det jordet til naboen da, som var en gård, på Høyen, hvor jeg tror at hu Gøril, som jobba på CC Storkjøp, sommeren 1989, bor.
    (Jeg var ikke nede på den gården så mye, etter det, for jeg var ikke sikker på om dem likte at jeg gikk på ski der, osv).

    Men jeg hørte aldri noe klage, på den ski-gåinga mi der, (som jeg farmora mi oppfordra meg til).
    Jeg satte opp en blink, som jeg lagde på verkstedet til farfaren min, som var ved siden av det jordet, og onkel Håkon, oppfordret meg til å lage et sånt gevær, som de hadde lagd, av en trelist med syltestrikk på.

    For å skyte spikere, var det vel.
    Men jeg fikk ikke til, å lage spor, i den 'armbrøsten' da.
    Så jeg bare skøyt syltestrikk, med det tre-geværet.
    Og en klesklype, fungerte som avtrekker.

    Og jeg hadde sett ski-skyting, på TV, så jeg prøvde det, på det her jordet til Gøril og dem da.
    Jeg gikk ned og opp en bakke, og skøyt på blink da.
    (Det var et A4 ark, som var festa foran en treramme, med hull i da).

    Sånn at syltestrikken gitt gjennom A4-arket, hvis jeg traff hullet i tre-blinken da.
    Og den blinken stod der ganske fast, vinteren 1979/80, mener jeg.
    På det jordet til Gøril og dem da.

    Og jeg tror også at jeg gikk litt på ski der, året etter, osv.
    Så jeg gikk nok på ski der, en 10-20, (eller kanskje 30?), ganger, kanskje, i løpet av 2-3 år.
    Så jeg mener at jeg har bruksretten til det jordet nå.

    Så jeg vil ha det formalisert, siden jeg er inne i konflikter om huset til farmora mi, som jeg har sendt om til dere, at jeg hadde bruksretten til, siden jeg disponerte to skuffer i reolen der.

    Og 'Jordet til Lersbryggen', hvor Jensen Møbler har bygget nå, mens jeg har bodd i Oslo og England.
    Og verkstedet, har jeg også bruksretten til, mener jeg, siden jeg pleide å leke der, og pleide å sitte å tegne på kontoret, på skrivebordet der, og jeg pleide å leike der, etter at faren min og onkelen min hadde jobba ferdig.

    Jeg kjørte rundt med jekketralle, og hadde 'racer-løp' der.
    Og jeg skøyt med spiker-pistoler, og leika cowbow da, eller krig, siden det var automat-funksjon, på noen av de letteste spiker-pistolene, ihvertfall.

    (Til og med kamerater var med å lekte krig med spikerpistolene på verkstedet der).
    Men ingen kamerater var med på skigåinga, på det nevnte jordet, for da var jeg ny på Berger, og kjente ingen, den første vinteren, (etter at jeg flytta fra Larvik til Bergeråsen/Sand da).

    Så på forhånd takk for hjelp med å ordne opp i dette!
    Mvh.

    Erik Ribsskog





    gikk på ski.JPG
    170K




    PS 2.

    Det her er forresten favorittsangen, til hu Gøril, som familien til eier, (eller eide), det jordet.

    (Ihvertfall var det favorittsangen hennes, i 1989).

    For jeg pleide å sitte på meg hu Gøril, tilbake til Sand/Bergeråsen, siden hu også jobba på CC Storkjøp, (hvor jeg begynte å jobbe, høsten 1988), sommeren 1989.

    Så slapp jeg å vente på bussen, på Drammen Rutebilstasjon.

    (For den bussen, fra Drammen til Berger, den gikk bare annenhver time ofte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da spolte hun tilbake, til den sangen her da.

    På kassetten, i bil-stereoen.

    For å høre den sangen her på nytt.

    Så satt hu og digga i bilen da, mens jeg satt ved siden av.

    Så sa hu sånn, ‘jeg må bare høre den sangen her igjen jeg’.

    Så hu var litt sånn lidenskapelig av seg, (blir det vel), hu Gøril-dattera, til nabo-bonden, borte på Høyen der da.

    Så sånn var det.

    Her er mer om dette:

    PS 3.

    Så jeg lurte på det, om hu Gøril egentlig var litt lur, og egentlig prøvde å tulle med meg, å si, at jeg oppførte meg som om jeg var mora hennes, eller noe?

    Siden jeg ikke prøvde å sjekke henne opp.

    Siden hu hadde type, og var nabojenta, (til familie-eiendommene våre da), borte på Sand.

    Så jeg tok igjen litt med henne.

    Et par uker kanskje, før vi begge skulle slutte der.

    Jeg skulle flytte til Oslo, for å studere på NHI.

    Og hu Gøril skulle et eller annet da.

    Hu hadde bare sommerjobb der.

    Men men.

    Så jeg tenkte at jeg måtte oppføre meg litt tøffere, for jeg syntes det var som at hu klagde på meg, at jeg oppførte meg som mora hennes, eller noe.

    Og jeg hadde også sett på henne, fra hvordan hu så på en kar hu kjente, fra skolen, eller noe, som hu møtte på bensinstasjonen på Rundtom.

    Og på hvordan hu og søstra hennes og venninna hennes, fra Høyen, så på meg, den første våren vel, etter at jeg flytta tilbake til Berger.

    At hu Gøril, hu var litt gutte-gæern, virka det som for meg.

    Så jeg bare tok en spansk en.

    Og bare gikk rett inn i felles-garderoben, på CC Storkjøp, etter å ha telt kassa.

    Og da stod hu Gøril der, i bare tanga-trusa da.

    Så da fikk jeg tatt igjen litt, syntes jeg.

    Så spurte jeg da, om hu ville at jeg skulle gå ut.

    Så sa hu bare, ‘ser du noe du ikke liker, eller?’.

    Men det gjorde jeg vel egentlig ikke.

    For hu Gøril, hu var veldig slank og elegant og smekker da, (og deilig vel), må man vel nesten si.

    Så hu tok seg pent ut, der hu stod i bare tanga-trusa, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg tolka det, som at jeg ikke behøvde å gå ut.

    Så da slutta hu kanskje å tulle med meg sånn, med å spille spesielle sanger i bilen osv., tenkte jeg.

    Jeg skylder dem egentlig litt bensinpenger, det er sant men.

    Men jeg hadde så dårlig råd, etter å ha kommet tilbake, fra Brighton, den sommeren der, 1989.

    Så jeg måtte ofte haike tilbake til Sand.

    Det var vel noe med at feriepengene kom seinere i ferien, eller noe.

    Sikkert noe sånt.

    Det var den første sommeren, som jeg jobba i en vanlig jobb, det her, så jeg var litt amatør, på sånne ting.

    Men jeg kunne kanskje fått lånt penger av bestemor Ågot, eller faren min.

    Men det var kanskje anstrengt.

    Jeg hadde lånt noen hundrelapper, av bestemor Ågot, i russetida.

    Så hu hadde kanskje ikke så mye penger.

    Og faren min hadde jo nettopp gått konkurs, med et byggeprosjekt, i Sandsveien.

    Og søstera mi var med Cecilie Hyde, til Spania.

    Men søstera mi hadde sjelden noen penger heller da.

    Så jeg fikk kanskje penger til bussen av Ågot.

    Men så kjøpte jeg kanskje noe cola eller røyk eller noe.

    Også måtte jeg haike tilbake.

    Fra Drammen til Sand, som er tre-fire mil.

    Hvem vet.

    Dette er jo over 20 år sida nå, så jeg husker ikke helt hvordan dette var.

    Men jeg hadde dårlig råd, den sommeren.

    Jeg husker at den eneste gangen, på de 15 årene, som jeg jobba i butikk, som jeg stjal penger.

    Det var en ti-krone mynt, som jeg stjal, for å få råd til å ta bussen hjem, en gang, som jeg stod alene, og solgte ti-kroners tilbud varer, i Hallen, på CC Storkjøp der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Siden jeg mistenker at jeg blir forfulgt av noen religiøse fanatikere, så tar jeg med mer, om min religion. Jeg er ikke religiøs, i det hele tatt

    berger kirke konfirmert

    http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg

    PS.

    Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.

    Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.

    Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.

    Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).

    I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.

    For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.

    Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.

    Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.

    Men men.

    Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.

    Hvor det var en bondegård like ved.

    Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.

    Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.

    Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.

    Og der var hu bondekona da.

    Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.

    Noe sånt.

    Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.

    Og jeg måpte nok veldig.

    Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.

    Noe hu budeia kunne bekrefte da.

    Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.

    For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.

    Det var noe helt nytt for meg.

    Men men.

    Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)

    Noe sånt.

    Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.

    Så han aksepterte aldri egentlig jeg.

    Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.

    Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.

    Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.

    (Ihvertfall en av de beste).

    Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.

    Men men.

    Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.

    Hva vet jeg.

    Eller kanskje hu ble misunnelig?

    Hvem vet.

    Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.

    Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.

    Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.

    Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.

    Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.

    Men men.

    På Berger, så er det veldig fint.

    Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.

    Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.

    Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.

    Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.

    Men men.

    Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.

    Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.

    Men men.

    Så jeg er veldig typisk norsk.

    Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.

    Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.

    Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.

    Kun hvite, norske folk.

    Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).

    Men men.

    Så jeg er veldig norsk.

    Jeg ble konfirmert.

    Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.

    Så var det for pengenes skyld.

    Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.

    Så jeg heiv meg på det.

    Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.

    Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.

    Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.

    Men jeg tok det ikke så alvorlig da.

    Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.

    Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.

    Så sånn er det.

    Så jeg er nok ateist, som det heter.

    Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.

    Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.

    Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.

    Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.

    Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.

    Og ikke mitt.

    Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.

    Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.

    Da vi bodde på Vestmarka.

    Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.

    Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.

    Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.

    Med høye gitter rundt.

    I tre da.

    Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.

    Når man våknet om morgenen.

    Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.

    Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.

    Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.

    For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.

    Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.

    Det er mulig.

    Jeg husker ikke helt.

    Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    Og dette stedet mora vår leide.

    Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.

    Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.

    Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.

    For mora vår, hu var ganske streng.

    Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.

    Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.

    Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.

    Mener jeg å huske.

    (Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.

    Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.

    Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.

    Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.

    Eller om vi leide det).

    Men men.

    En av de første dagene der vel.

    Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).

    Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.

    Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.

    Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.

    Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.

    Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.

    Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.

    Men men.

    Og jeg ga hu musa da.

    Eller om det var rotta.

    Men da begynte hu bare å skrike.

    Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.

    Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.

    Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.

    Jeg lurer på om vi fant den død.

    Det er mulig.

    Så det var litt trist, husker jeg.

    Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.

    Men men.

    Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.

    For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.

    Og da satt vi ut grøt til nissen der.

    Ved et slags skjul vel.

    Men jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.

    Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.

    Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.

    Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.

    Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.

    Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.

    Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.

    Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.

    Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.

    Antagelig jula 1973 da.

    Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.

    Så han parkerte nede på en større vei.

    Og bar først søstera mi opp til mora mi da.

    Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.

    (Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).

    Og så kom brøytebilen da, husker jeg.

    Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.

    Og at snøen ble brøyta over autovernet da.

    Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.

    Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.

    Men det gikk bra, av en eller annen grunn.

    Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.

    Eller hva det var.

    Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.

    For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)

    Han kom og tok meg vekk da.

    Og bar meg opp til mora mi.

    For det var så mye snø.

    Men men.

    Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.

    Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.

    Som kanskje er litt tilgjort(?)

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    storgata tjølling

  • Oppdatering

    Jeg har ikke levd et vanlig liv, siden jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt for ‘mafian’, (som jeg ikke vet hvem er engang).

    Kan noen være så snill å forklare meg hva som foregår, sånn at jeg kan forsøke å leve et vanlig liv.

    Det skal vel være åpenhet i samfunnet, mener jeg.

    Verden i dag er bare møkk, mener jeg, for nå har dette tatt snart syv år av livet mitt.

    Og jeg får ingen av rettighetene mine.

    Og jeg skjønner heller ikke hvordan alle de mange hundre leserne, som leser denne bloggen hver dag, kan sitte å se på dette, uten å gjøre noe.

    Så dette er helt sinnsykt, mener jeg.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan dere se hvor mange hundre dere er, som leser denne bloggen hver dag.

    (På mandag var det over tusen av dere).

    Men dere sitter visst bare å ser på hva som foregår.

    Hvorfor er det ingen som gjør noe med alt dette tullet som foregår, i forbindelse med at jeg ikke får rettighetene mine osv., men må leve i uvisshet, etter å ha overhørt at jeg er forfulgt av noe som blir kalt ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og etter å ha blitt forsøkt drept, av et slags jaktlag, i Larvik, i 2005.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    hvor mange som leser bloggen

    PS 3.

    Altså, jeg vil jo gjerne gå videre med livet mitt.

    Men hvordan kan jeg klare det, når jeg ikke vet hva som har foregått, engang?

    Jeg må jo først få fordøye og bearbeide, det som har foregått, før jeg kan gå videre.

    Og jeg må jo også få vite hva som foregår nå, for å vite om det er noen spesielle forhåndsregler, som jeg må ta, for eksempel.

    Denne uvissheten er en tung byrde for meg, som føles som tortur og som at jeg blir terrorisert, synes jeg.

    Og jeg må bruke mye av min energi på å prøve å klare å gjøre mine daglige plikter, uten å gå inn i raserianfall, osv.

    Siden jeg ikke får vite hva som foregår, og ikke får noen av mine rettigheter, og dette blir som dårlig behandling av meg, mener jeg.

    Så dette er bare helt for jævlig.

    Alltid, fra jeg var liten, på 70-tallet, og var med mora, Karen Ribsskog, mi til besteforeldrene mine i Nevlunghavn, så har jeg reagert, hvis jeg har blitt behandlet urettferdig.

    (F.eks. fra moren min, da jeg var 5-6 år, hvis jeg syntes at hun behandlet meg urettferdig, i forhold til hvordan hun behandlet søsteren min Pia da, f.eks.

    (Det var vel også moren min som først lærte meg det, at ting skulle være rettferdige, i en annen sammenheng da.

    Så begynte jeg å gjenta det da, hvis jeg syntes at jeg ble urettferdig behandlet selv da, senere.

    Og har sagt fra da, til f.eks. mora mi da, hvis det eller det var urettferdig da.

    Men men).

    Da har jeg alltid sagt fra om det).

    Så jeg synes jeg blir behandlet dårlig av samfunnet, siden jeg blir behandlet på en urettferdig måte, mener jeg, siden jeg ikke får mine sivile rettigheter.

    Og det er rettigheter som alle har.

    Så når jeg blir nektet de, så opplever jeg det som veldig urettferdig, og som mobbing og trakassering og terrorisering av meg.

    Så dette er ‘landsvikers’ på sitt beste.

    Det er grunnlovsstridig, å ikke gi meg rettighetene mine, vil jeg si.

    Så det her er bare møkk.

    Så dere grisene, som griser og tuller med folks rettigheter, dere får kose dere.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Reto Savoldelli




    Guten tag

    Erik Ribsskog 19. september kl. 12:15

    Ich been Erik, der sonne aus Karen, die swechter aus Ellen.

    Kan Sie erindrung mich?

    Ich been in Basel, mit meine swester Pia, und ihre 'daughter' Rahel, we mit der 'bus' fahren aus ihre 'house/castle'.

    Sie ge-kören aus Aech mit der tranvestitten in der auto.

    Kan sie das erindrung?

    Ich habe nur eine frage einmal.

    Bist sie in der Malteser-ordnung?

    Aber, maine father, Arne Mogan Olsen, "fraue" Haldis Humblen, 'daughter' Christell Humblen, 'half'-brutter, Bjørn Humblen, einmal in der Johanitter-ordnung, 199? – 2008 oder 2009.

    Keine in der Johanitter-ordnung einmal.

    Ach ach.

    So das est danke schön.

    Rahel sage das Ihre 'daughther #2" name est Solveig Savoldelli.

    Habe sie 1, 2, 3, 4? Norwegische frauen?

    Ellen Ribsskog Savoldelli, unt ein oder zwei 'more'?

    Danche schön for 1987.

    Aber nicht essen?

    Nur 'drive'.

    Aber danche schön 'anyway'.

    Adjø,

    Erik Ribsskog

    Reto Andrea Savoldelli 19. september kl. 13:45 Rapporter

    Hallo Erik, ich erinnere mich leider nur undeutlich an Dich. Zu deinen Fragen: Ich kenne niemanden, der dem Malteserorden angehört. Ich natürlich auch nicht. Wieso denkst du das? Das würde mich interessieren.

    Ausser Rahel habe ich noch zwei weitere Töchter. Eireen ist bald 20 Jahre alt, und Solveig wurde soeben 18. Ihre Mutter, mit der ich zusammenlebe, ist in Bayern aufgewachsen (Deutschland). – Auch hierbei würde es mich interessieren, wieso du denkst, dass ich mehrere norwegische Frauen "haben" soll ??? Strange.

    Anyway, wie ich sehe, lebst du in Liverpool, in der Beatles-Stadt. Ich bin Lehrer für Ausländerkinder in Basel und wünsche Dir alles Gute.

    Reto Andrea Savoldelli

    Erik Ribsskog 20. september kl. 06:13

    Ok,

    danke fur ihre mail.

    I write in English, if that's ok.

    I saw a picture of you, with medals on, so I thought it could be the Knights of Malta, since I have them in my fathers family.

    I've overheard in Oslo, in 2005, that I'm being followed by the 'mafian' there, so I'm a refugee now, and lives in Liverpool, that's right.

    I remember you visited my grandmother and grandfather, in Nevlunghavn, in the 70's, and you did a trick, magic, and a Norwegian coin, came out of your ear.

    Wasn't that you?

    Then you had several women there, that's why I wondered if you had a lot of Norwegian women.

    Because I thought that Solveig was only a Norwegian name, but when I studied in Sunderland, then a German student there was named Berit, after the Norwegian skier Berit Aunli, so I guess it's fashonable, in Europe to use Norwegian names.

    Ingeborg, of course, died last summer, but I don't get my inheritance, from Ellen and Martin.

    I was hiding, on Martin and Grete's farm, in 2005, but someone tried to kill me there, so I ran to Liverpool.

    Ellen don't want to help me with getting my suitcase, which was on the farm, sent to Liverpool.

    Martin I don't speak with any more, because I think he must have been involved.

    So I basiclly just trying to understand what's going on.

    So that's why I asked you if you were in that order.

    I'll find that picture again, so that you can see what I mean.

    Thank you very much for your reply again.

    Best regards,

    Erik Ribsskog









    PS.

    Her er det bildet jeg sendte med:

    5003547457_f19a5b0c9d_b

    PS 2.

    Her er forresten hva han Reto sier.

    Det er jo ikke så mange som lærer seg tysk på skolen i Norge lengre, (jeg gjorde heller ikke det, jeg hadde en tøff oppvekst, hvor jeg bodde alene, fra jeg var ni år, så jeg syntes at sjakk og bordtennis hørtes artigere ut. Men jeg har plukket opp noen tyske ord, fra da jeg har vært i Aesch ved Basel, (på besøk hos tante Ellen da), og i Brighton, (fra tyske språkelever som bodde hos samme vertsfamilie som meg), og fra da jeg studerte ved University of Sunderland, hvor jeg måtte dele leilighet med mange tyske ‘study-abroad’ studenter. Så sånn var det).

    Så det er kanskje greit å ta med en oversettelse, fra Google Oversetter.

    Det er mulig.

    Her er mer om dette:

    hva reto sier

    http://translate.google.com/#

    PS 3.

    Vi ser også at Reto Savoldelli skriver, at hans nåværende kone, eller samboer.

    At hun er fra Bayern.

    Og der er jo også illuminati egentlig fra.

    Dette litt vel diffuse nettverket, som det blir skrevet mye om, på blogger og debattforum osv., rundt omkring.

    Dette nettverket ble jo kalt for det bayeriske illuminati, i begynnelsen.

    Så om dette er et hint om, at de er illuminister?

    Jeg søkte jo i noen dager, om illuminati på nettet, like etter at jeg hørte om de, første gangen, på Veggavisen, dvs. Nettavisen sitt tidligere debattforum.

    I 2008, eller noe.

    Og da husker jeg det, at jeg leste, at Basel-området, skal være et ‘illuminati stronghold’.

    Og Reto Savoldelli, bodde også på et herregård-lignende sted, oppå noen ås-topper osv.

    Hvis jeg husker riktig.

    Og det krydde av kvinner og barn der.

    Men om alle var hans, det vet jeg ikke.

    Noen engelske folk, var det der også.

    Jeg og søsteren min, vi var der i 2-3-4 timer kanskje.

    Det var den sommeren jeg fylte 17, i 1987.

    Og søsteren min, Pia, var 15 og et halvt da, og hørte på Madonna, og hadde nettopp begynt å røyke.

    (Ihvertfall var det første gangen jeg fikk vite det, at Pia hadde begynt å røyke, på Fornebu.

    Da vi skulle ned dit, til Sveits.

    For Pia ville sitte på ‘smoking’, på flyet.

    Så sånn var det).

    Men vi fikk ikke bli med inn, og se på herregården, (eller hva det var).

    Og vi fikk ikke mat.

    Og jeg snakka nesten ikke med noen der.

    Jeg bare hang med søstera mi og Rahel.

    For jeg snakka ikke tysk da.

    Så sånn var det.

    Reto hadde sagt til Ellen, at vi var for unge til å dra til Basel alene, for å se i butikker.

    Men da hadde Ellen forklart til Reto, at jeg var 17 år da.

    Men da var jeg visst gammel nok likevel, hadde visst Reto sagt.

    Jeg så nok litt yngre ut, enn det jeg var.

    Jeg var så sent i puberteten.

    At på skolen, på første året videregående, på Sande VGS., (det skoleåret som jeg nettopp var ferdig med, i Norge, før vi dro ned til Sveits).

    Det skoleåret, så var jeg så flau, for jeg gikk første året, på videregående.

    Og jeg hadde ikke fått hår på tissen ennå.

    Så jeg skulka alltid unna dusjinga, etter gym-timene, det første året på Sande Videregående.

    Men den sommeren her, som jeg og søstera mi var i Sveits.

    Da fikk jeg faktisk litt hår på tissen.

    Så det andre året, på Sande VGS., da turte jeg å dusje etter gymmen da.

    Så da forrandra jeg meg sånn sett.

    Det var kanskje fordi at tante Ellen lot meg bo på et loft, sammen med søstera mi og kusina vår Rahel.

    Og at det å bo så nærme kusina mi og søstera mi, (som bodde i ‘Haldis-huset’, i Norge), at det satt i gang noen hormoner hos meg, eller noe?

    Tante Ellen hadde også ei venninne, (von der Lippe?), som klengte på meg, når vi kjørte karusell, på et marked, i en nabolandsby, til Aesch.

    Så kanskje det var det som satt i gang noen hormoner hos meg?

    Hvem vet.

    Men det var nok ihvertfall derfor at Reto syntes at vi var for unge til å dra til Basel alene.

    Fordi jeg så så ung for alderen, i 17-års alderen, ihvertfall.

    Men, vi hadde jo flydd ned til Sveits, alene, jeg og søstera mi.

    Og bytta fly to ganger, i København og Zurich.

    Så da kunne vi vel ta toget til Basel og, skulle man vel tro?

    Så jeg vet ikke om han Reto skapte seg litt, da han sa det, med at vi var for unge til å dra til Basel.

    Han burde vel også ha huska meg og søstera mi, fra da han møtte oss, hos min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    Da hadde han stort skjegg, sånn som jeg husker det.

    Og jeg og søstera mi, vi var litt redd for han vel.

    Men bestemor Ingeborg, eller mora vår, dro oss med bort til Reto da.

    Som hadde trylleshow, ved kortsida, av huset til bestefar Johannes i Nevlunghavn da.

    Og han trylla to kronestykker, (mener jeg å huske, at det var), ut av øra, eller noe da, som jeg og søstera mi vel fikk.

    Hvis jeg ikke husker feil.

    Så sånn var det.

    Så han burde vel vite hvor gamle vi var, mener jeg.

    Da var vi vel sånn 4-5-6 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Men, det er jo også en sang, (eller et stykke), av Grieg, som heter ‘Solveigs sang’.

    Så kanskje Reto Savoldelli, har kalt opp datteren sin, etter det stykket?

    Det var også sånn, da mora mi døde, i 1999.

    Så var jeg i begravelsen hennes, i Moss krematorium.

    Og da hadde tante Ellen Ribsskog Savoldelli, (som jo var gift med Reto Savoldelli, på 70-tallet).

    Hun hadde da plukket ut musikken, (fortalte søstera mi meg, da jeg spurte), til min mors begravelse, eller minne-seremoni, i krematoriumet da, (ikke vet jeg hvorfor mora mi ikke fikk en vanlig grav), som krematoriums-organisten spilte da, innimellom at presten prata.

    Og den sangen husker jeg enda da, at jeg syntes var fin.

    Så det sa jeg til tante Ellen, etter seremonien, at jeg syntes at hun hadde valgt fin musikk.

    Og da svarte ikke tante Ellen meg noe.

    Men hun henvendte seg istedet til bestemor Ingeborg.

    Og sa noe sånt som:

    ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, så blir de norske fornøyde’.

    Noe sånt.

    (Jeg vet ikke om tante Ellen da så på seg selv som sveitsisk, siden hun da hadde bodd i 30 år ca. i Sveits.

    Eller om hun så på seg selv som dansk, siden mora hennes, (bestemor Ingeborg), var dansk?

    Men norsk så hun nok da ikke på seg selv som, vil jeg gjette på, fra hva hun sa til bestemor Ingeborg, da jeg sa til tante Ellen, at jeg syntes at hun hadde valgt fin musikk, til min mors begravelse.

    Men men).

    Så da virka det plutselig litt tilfeldig igjen, hvilken musikk som ble valgt, i min mors begravelse da.

    Men men, jeg var veldig travel butikksjef, i Rimi.

    Og jeg hadde nettopp fått en god del dager fri, fra Rimi, for å være med på en rep-øvelse, med støtte-området, i HV, (som jeg var i), oppe i Hurdal.

    (Hvor jeg først jobba på Rimi, på mandagen.

    Og så kjørte opp til Hurdal, fra Oslo, grytidlig tirsdag morgen.

    Og så ned til Oslo igjen, tirsdag kveld.

    For så å jobbe på Rimi på onsdagen.

    (Og så var jeg tilfeldigvis på date, med ei jeg tilfeldigvis hadde chatta med på nettet, og som ville møte meg på Kjøkkenhagen vel, på Grunerløkka, på kvelden den onsdagen.

    For vi leste begge bøker, og jeg skulle ta med noen norske bøker dit, osv., som hu skulle låne da.

    Som jeg aldri fikk tilbake, forresten.

    Men det var vel bare to paperback-bøker, som jeg nok hadde kjøpt i en eller annen bokhandel i Oslo da.

    Men men.

    Det samme stedet forøvrig, som søstera mi og kusina mi Rahel Savoldelli, ville møte meg på, etter at mora mi døde, en uke eller to seinere vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Hm).

    Og så opp til Hurdal igjen, grytidlig torsdag morgen.

    Og så ned til Oslo igjen, torsdag kveld.

    For så å jobbe på Rimi igjen, på fredagen.

    For jeg fikk ikke fri fra HV, enda jeg forklarte dem det, at jeg hadde en ny assistent, (dvs. han Stian Eriksen da, som bare hadde vært leder i Rimi, noen uker vel, for han var nettopp ferdig med militæret).

    Men men).

    Så assistenten min Stian, han var rimelig slitt ut allerede, da mora mi døde.

    Så det var ikke sånn, at jeg kunne ta meg noe fri, for å velge musikk til begravelsen til mora mi, eller noe sånt noe.

    Sånn var det ikke, dessverre.

    For butikken var jo da også litt nedkjørt da, etter HV-øvelsen.

    (Dette husker jeg ikke nøyaktig hvordan var.

    Men jeg regner med at det nok var sånn, ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Så kanskje Reto Savoldelli har oppkalt datteren sin Solveig, etter sangen av Grieg?

    Det er mulig.

    Jeg bare lurte, for det er jo et veldig norsk navn, vil jeg si.

    Så at noen fra Basel og Bayern, skal velge det navnet, det er vel kanskje litt snodig.

    Men kanskje det er tante Ellen, som har fått Reto Savoldelli, til å like den sangen, av Grieg, som heter noe med Solveig.

    Men da er det vel nesten sånn, at Reto Savoldelli, har med tante Ellen, inn i sitt nye forhold.

    Så da er vel kanskje det litt snodig.

    Men men.

    Jeg skal kanskje ikke grave for mye i det her.

    For det er her er vel kanskje ikke min business.

    Men der her jo slekta mi da, må jeg vel si.

    Han Reto, han var jo da min onkel, (eller fille-onkel), på 70-tallet, (da han var gift med tante Ellen).

    Så da kan man vel kanskje lure om sånne ting?

    Det er mulig

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

  • Her kan man se det, at da jeg bodde på gården til min onkel Martin sin samboer, Grete, i 2005, så drømte jeg om å leie hybel, på Østre Halsen

    Nå leita jeg egentlig etter noen batterier til en sånn elektrisk tannbørste jeg har kjøpt, (som er ganske billige her), fra Colgate.

    For jeg merker at jeg har ganske mye belegg på tenna mine nå, merker jeg.

    Så fant jeg ikke det.

    Men jeg fant en annonse, fra Østlands-Posten, fra 2005, fra da jeg bodde på gården til onkel Martin, og samboerdama hans da.

    Jeg skal se om jeg klarer å få lastet opp den på Flickr.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    img032 paint

    PS 2.

    Den annonsen lå i lommeboka mi da, mens jeg flykta til England, i slutten av juli 2005.

    (Så fant jeg den tilfeldigvis igjen nå da).

    Og der, i de hyblene, så hadde dem jo ADSL og alt mulig.

    Mens på den gården, til Martin og Grete, så hadde de bare vanlig modem.

    Det gikk ikke ann å få bredbånd der.

    For det var for langt inne i skogen, i Kvelde, (det var nesten så langt som til Farris-vannet).

    For den tida jeg var på gården til Martin og dem.

    Så hadde jeg egentlig tenkt meg, å søke på internett, og finne ut om hvordan man kom seg til Canada osv.

    Og kontakte Politiet osv.

    For jeg ville egentlig prøve å komme meg unna Norge, for jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’, i Oslo, i 2003, (altså ca. 1-2 år tidligere).

    Så sånn var det.

    Så jeg planla nesten å lage johncons-blogg, allerede på den tida.

    Ihvertfall å sitte mye foran internett, og søke meg til fram til riktige folk å kontakte innen politiet osv. da.

    Sånne ting.

    Men istedet, så ble jeg satt til å gjøre mye ryddearbeid på gården, og grøftegraving og skogsarbeid, osv.

    Så jeg ble bare utnytta av onkelen min og samboer-dama hans.

    Avtalen var bare at jeg skulle betale for mat, først 500 i uka, så 1000 kroner i uka.

    Og så 500 i uka, igjen.

    Og bare ta i et tak, hvis det var noe spesielt, som dem trengte en person til, til å få ordna da.

    Det var ikke meninga, at jeg skulle fly rundt som en slave, på gården der, og rydde hele innmarka, eller hva det heter, på den gården.

    Men det var sånn det endte opp da, selvfølgelig.

    For onkelen min, Martin, han sa han ikke klarte å jobbe mer enn en time om dagen, grunnet en motorsykkel-ulykke da.

    Men da jeg dro til den gården, like før påske 2005, var det vel.

    Så var ikke det, fordi at jeg hadde noe avtale om å jobbe der, eller noe.

    I tilfelle noen tror det.

    Det var fordi jeg tenkte jeg skulle dra tilbake til Norge, og si fra til slekta mi, hva som foregikk.

    For jeg syntes jeg overhørte bak min rygg, i utlandet, på engelsk, folk som gjorde et nummer av, at jeg ikke hadde kontakta familien min enda.

    Men men.

    Så jeg tenkte jeg måtte gjøre det.

    Men men.

    Men jeg hadde ikke noe privatliv, på den gården.

    Jeg sov i en slags uisolert hytte.

    (Som kanskje var ulovlig oppført).

    Det var en veldig liten hytte, med kun et lite rom.

    Så det var kanskje som en brakke da, men uten innlagt vann.

    Det var bare en skjøteledning, fra låven, med strøm da.

    Så sånn var det.

    Men jeg lengtet meg bort, til å få noe eget.

    For det var f.eks. ikke engang gardiner foran vinduet, der jeg sov.

    Og det var veldig lytt der.

    Så jeg fikk jo helt noia, for jeg hadde jo ikke noe privatliv.

    Og jeg overhørte at Martin sa til Grete, at jeg ‘ikke fikk lov å runke’, før jeg stod opp en morgen.

    Så jeg fikk jo helt noia.

    Og det var unger på gården og.

    Så det var veldig upraktisk.

    Og onkel Martin, han var veldig sånn sjefete og dominerende da.

    Så han detaljstyrte meg da.

    Gjør det og det sånn og sånn.

    Jeg måtte gjøre ‘idiot-ting’, som å kveile sammen et kjempelangt tau, som lå på låven, ordentlig.

    Den hadde vært som spagetti ca. da.

    Et tau med stålwaier inni, så det var tungt arbeid.

    Samt å grave dreneringsgrøfter.

    Og rydde skog, og legge i hauger da, som Martin hadde hogd ned, med motorsag.

    Det gjaldt kvist da.

    Trærna, de måtte jeg sage opp til vedkubber da.

    Mens ungene leika med moped og hest.

    Og bare klagde på grøfta på enga, til Martin, husker jeg.

    For da gikk det ikke ann å kjøre moped der, eller noe.

    Og mens mora, Grete, stod på låven og malte da.

    Så sånn var det.

    Og Martin satt stort sett på låven og drakk kaffe.

    Og så i Østlands-Posten da, etter ting som folk ga bort gratis.

    Av kjøkkenting og sånn da.

    Eller hva det nå var.

    Hvis han ikke satt hos naboen Thor, som var kirkegraver, og tidligere fallskjermhopper, som ble skadet.

    Og prata piss der, sammen med kriminelle vel, fra andre steder i Larviksområdet.

    Mens dem røyka hasj som han Thor hadde dyrka da, (ifølge Martin).

    Eller drakk øl da.

    Dem satt ihvertfall der og hørte på at jeg jobba.

    Og klagde hvis jeg la meg noen minutter i sola, (for jeg var så bleik, husker jeg, det året).

    Men egentlig så skulle jeg bare drive med data og sånn der, sånn som jeg så det for meg.

    Og jeg avtalte aldri at jeg skulle jobbe der.

    Det var bare hvis dem trengte spesielt hjelp liksom.

    Men det bli liksom sånn, at dem så stygt på meg, syntes jeg, hvis jeg satt foran dataen.

    Så det ble ikke så mye konstruktivt jeg fikk gjort der.

    Hvis jeg hadde prøvd å lage johncons-blogg derfra så hadde det kanskje blitt noe sånt:

    ‘Jeg blir forfulgt av mafian.

    Hjelp.

    Oj, nå må jeg visst ut og grave noen grøfter igjen og hogge noe ved.

    Det kommer foran å få kontroll fra å bli forfulgt av mafian.

    Og onkel Martin sier at han skal ta meg med til lege og psykolog etterpå’.

    Så det hadde nok blitt hele johncons-blogg da, er jeg redd.

    Men men.

    PS 3.

    Grunnen til at jeg syntes det så fint ut å bo på Østre Halsen.

    Det var jo fordi jeg hadde bodd der tidligere, da jeg var 3-4 år.

    Og huska fremdeles tilbake på den tiden som ganske harmonisk vel.

    Ihvertfall den tida vi bodde i Storgata der.

    Vi bodde jo i Mellomhagen der seinere.

    Og da hadde vi noen nabogutter, som jeg ikke likte så bra, for dem skulle slåss og sånn da.

    Og de var tre stykker, og jeg var bare en.

    Men jeg tenkte ikke på Mellomhagen akkurat, da jeg leste Østre Halsen, i den annonsen.

    Da tenkte jeg på Storgata, må jeg innrømme.

    Men det kan jo være at det var i Mellomhagen likevel, for alt jeg vet.

    Men men.

    Men jeg droppa å ringe.

    For det ville vel hs vært litt uhøflig kanskje, ovenfor Martin og Grete vel, å flytte til Østre Halsen.

    (Når dem lot meg bo på gården deres, i Kvelde, som også var i Larvik-området, som Østre Halsen da).

    Og, jeg hadde jo egentlig planlagt å dra til utlandet.

    (For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da).

    Men jeg kunne også ha flytta til Østre Halsen da.

    For jeg hadde en god del penger igjen av det studielånet, som jeg fikk da jeg studerte i Sunderland, noen få måneder før det her da.

    Så jeg hadde vel kanskje noe sånt som 50.000-60.000, eller noe, da jeg dukka opp på gården til Martin og dem.

    Og kanskje ca. 30.000, da jeg dro derfra.

    Noe sånt.

    (Ihvertfall en god del mindre.

    Enda søstera mi gjorde noe ‘kommunist-greier’, med selvangivelsen min, sånn at jeg fikk igjen mye penger der og.

    Så det gikk en del tusen, de månedene jeg bodde hos Martin og dem, det er helt sikkert.

    Og søstera mi, hu fikk også overtalt meg, til å få oppbevare, noen av pengene jeg hadde i utenlandsk valuta.

    Ca. 12.000-14.000 i norske kanskje?

    For hu mente at jeg ikke kunne ha så mye penger i lommeboka.

    Men jeg ga henne kanskje bare halvparten, av de kontantene jeg hadde i lommeboka da.

    Men men.

    Og som hu da sendte tilbake, (minus 3-4.000 vel, som hu hadde brukt opp kanskje?), til den engelske kontoen min, etter at jeg hadde flykta hit, til Liverpool.

    For det kom et jaktlag, til den gården, som prøvde å drepe meg, i juli 2005 da.

    Så fikk jeg de pengene tilbake, fra søstera mi, akkurat like etter at jeg hadde fått meg jobb på Arvato, her i Liverpool, husker jeg.

    Men men).

    Jeg hadde jo dårlig samvittighet, må jeg vel si.

    Eller var nedtrykt.

    Siden jeg kom med dårlige nyheter.

    Om at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’ osv.

    Så derfor ble det sånn, at jeg ofte kjøpte en god del øl, osv.

    Sånn at jeg og Martin drakk litt da.

    Siden jeg syntes jeg kunne betale det, siden jeg kom med så dårlige nyheter da.

    Men egentlig, så var det ikke sånn, at jeg hadde planlagt å bo på den gården.

    Jeg hadde tenkt å dra inn til Oslo.

    Og bestilte rom på Perminalen der, fra gården dems da, den første dagen der vel.

    (For det var billigere enn hotell da).

    Men, jeg ville gjerne låne et våpen av onkel Martin da.

    Som hadde den våpensamlingen.

    Men det ville ikke Martin låne meg da.

    Og hu Grete, som var samboer-dama hans, (og som eide gården).

    Hu sa at hennes kvinnelige intuisjon, fortalte henne, at jeg burde bli på gården.

    Så da sa jeg det var greit.

    Og vi ble enige om at jeg skulle betale 500 kroner i uka, til mat da.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke noe sånn arbeidskontrakt, eller noe, som jeg hadde der.

    Det var vel bare et besøk, vil jeg si.

    Eller, at jeg fikk lov å bo der, (på ubestemt tid), av hu Grete Ingebrigtsen da.

    Så jeg mener at jeg egentlig da har lov å bo der enda.

    Og har hevd på den gården da.

    Siden den avtalen da vel må sies å gjelde enda, mener jeg.

    Men men.

    Det får tiden vise eventuelt, om advokater osv. også er enige i det.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her kan man se det, at et av stedene jeg vokste opp, på 70-tallet, var Storgata, på Østre Halsen, (som da lå i Tjølling kommune):

    storgata tjølling

  • Axel var nesten enda teitere, enn Christell. Men men

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.

    Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.

    Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.

    Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.

    Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.

    For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.

    (Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.

    Og året var 1978 og 1979 da.

    For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.

    For han grein hele tida.

    Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.

    En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.

    Da den her vugga var ny da.

    Og så skyldte hu på meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.

    Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.

    Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.

    Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.

    Men men).

    Og når den kuleste serien dukka opp.

    (Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.

    Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).

    Noe sånt.

    Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)

    Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.

    Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.

    Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.

    Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.

    Og spurte hva det stod da.

    Så sånn var det.

    Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.

    ‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.

    Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.

    Men men.

    Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.

    For det var det visst ingen andre som gjorde.

    Men men.

    Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.

    Men men.

    Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.

    Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.

    Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.

    Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.

    Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.

    Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.

    Og skulle han si det da.

    Så sa han ‘en og halvannen’.

    Så det ble jo bare ‘blandings’.

    Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.

    Han bare blanda det greiene der.

    Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.

    Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).

    Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.

    Men men.

    Søstra mi var også dum, som lita.

    Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.

    Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.

    Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.

    Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.

    Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.

    Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.

    Men det skjønte hu visst ikke.

    Hvis ikke hu bare tulla da.

    Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.

    Men men.

    Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.

    Men men.

    Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.

    (De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.

    Men men).

    Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.

    For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.

    Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.

    Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.

    Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.

    Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.

    Men men.

    Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.

    Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)

    På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.

    Men men.

    Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.

    Nemlig Atle Farmen da.

    Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.

    Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.

    Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?

    Visste mora mi at hu skulle få en gutt?

    Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.

    Men men.

    Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?

    Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.

    Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).

    Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.

    Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.

    Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.

    Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.

    (For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.

    Men men).

    Så sa jeg det til mora mi.

    At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.

    Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.

    Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.

    Men men.

    Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.

    Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.

    De hadde jo mørkt hår, begge to.

    Mora mi var ihvertfall brunette.

    Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.

    For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.

    Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.

    Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.

    Det var kanskje litt spesielt.

    Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.

    Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.

    Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.

    Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).

    Hva het hu igjen da.

    Jo, det samme som en storm.

    Nemlig Katarina (Murie).

    For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.

    (Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.

    Men ble Axel god i fotball?

    Ja, jeg vil si det.

    Ihvertfall en gang, (i det minste).

    For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.

    Rundt 1994, eller noe sånt.

    Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.

    Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.

    Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).

    For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.

    Hvis de ikke ‘faket’ da.

    Man vet kanskje aldri i våre dager.

    Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.

    Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.

    Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.

    Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.

    Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.