johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Det her var den tippekampen, (på NRK), som fikk meg til å begynne å holde med Everton

    tippekamp nrk holde med everton

    PS.

    Dette var mens jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Vi hadde tre nabogutter, som var ‘slemme’, og som jeg var uvenn med da.

    Så jeg syntes ikke det var så morsomt, å leke utendørs.

    Så på lørdagene, så pleide jeg å se på sporten.

    Som først ofte var vinteridrett, som langrenn og skøyter, osv.

    Og så var det ofte tippekamp fra England da.

    Jeg holdt mest med Norge, i vinteridrett.

    Men, mora mi hadde ei venninne, i Stavern, som var søster av han som eide Grans bryggeri, i Sandefjord.

    Mora til Cathrine Gran, (som var på min alder), var dette.

    Og hun Cathrine Gran, hun hadde også en bror, som var litt yngre enn henne selv.

    Og en gang jeg var med mora mi dit, så måtte jeg leke med broren, til Cathrine Gran, og en kamerat av han.

    Begge de var fra Stavern, regner jeg med.

    Jeg var jo mest opptatt av vinteridrett, og holdt med Norge da.

    Men så spurte disse gutta da, om hvilket engelsk fotball-lag jeg holdt med.

    Holdt jeg med Nottingham eller holdt jeg med Manchester.

    (Eller hvilke lag det var igjen).

    Og da bare sa jeg et lag, for jeg holdt egentlig bare med Norge.

    Så jeg bare sa noe.

    Det som skjedde så, var at den lørdagen, når den Everton-kampen ovenfor var.

    Så skulle plutselig mora mi og søstra mi også følge med på sporten.

    (Noe de aldri gjorde ellers.

    Det soverommet til mora mi, (og TV-en som stod der), de fikk jeg alltid ha ifred, på lørdagene, ellers.

    Ihverfall mens det var sport på TV, vil jeg si.

    Men men).

    Så jeg tror det med Everton var et plott(?)

    Det står at Coventry tulla med forsvarspillerne.

    Var det dette som var plottet, som mora mi og fru Gran i Stavern, (i Johanitterordenen/illuminati?), visste om?

    At de skada en forsvarer i Coventry, eller noe?

    Hvem vet.

    Men jeg pleide alltid å se sport i fred.

    Jeg hadde fulgt med på sport, i mange måneder.

    Og grunnen til at jeg fikk sett det i fred.

    Det var fordi, at den eneste TV-en, i huset, den stod på soverommet, til mora mi og stefaren min, (Arne Thormod Thomassen).

    Så der fikk jeg være ifred da.

    (Unntatt at en veps stakk meg i leppa der en gang, fra et vepsebol, som var utafor vinduet.

    For jeg var dum og åpna vinduet.

    Jeg skulle liksom være snill mot vepsen, og slapp inn den.

    Men den var sinna gitt.

    Men men).

    Mer da.

    Utendørs, så var det bare å sykle bort til ungdomsskolen, og sånn.

    Og det var bare morsomt de første 20 gangene kanskje.

    Noe sånt.

    Og nede i første etasje, så var jo mora mi, som syntes det var morsomt at den vepsen stakk meg, for eksempel.

    Så mora mi, hu pleide å mobbe og være slem mot meg da.

    (For eksempel, så hadde jeg en gang veldig feber, i det huset.

    Og da lå jeg på rommet mitt, og ropte på mora mi, for jeg var så varm i panna, og hadde så vondt i hue.

    Og da kunne jeg høre det, at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke skjønte hvorfor jeg ropte på henne.

    Altså at hu ikke likte det.

    Så min stefar da, Arne Thormod Thomassen, han måtte ta et håndkle, med kaldt vann på, på panna mi.

    Og jeg klarte ikke å spise mat.

    Men mora mi, hu likte meg ikke da.

    Hu var slem og ekkel mot meg, vil jeg si.

    (Av ukjent grunn for meg).

    Arne Thormod Thomassen, han pussa opp det huset, (en vertikalt-delt tomanns-bolig), og trappa ble sånn, at man kunne dette gjennom trappetrinna, (av furu vel).

    Så man måtte trå forsiktig der.

    De månedene, (vinteren 1976, eller noe vel), så bodde vi i blokkene på Skreppestad.

    Og da, så hadde jeg bare en sommerdyne, og lå på et kaldt rom.

    Og da hørte jeg at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke orka å ha sommerdyne selv.

    Og da var jeg veldig syk, jeg var veldig forkjøla, og hosta mye da.

    Men mora mi gadd ikke å gi meg en varmovn, eller en dundyne/vinterdyne.

    Så mora mi var ganske slem egentlig.

    En gang, etter at vi hadde flytta tilbake til Mellomhagen igjen.

    Så datt jeg på isen, når vi besøkte ei venninne av mora mi, som var sykepleier, (som bodde i de samme blokkene på Skreppestad).

    (For noen hadde stått med en hageslange der, tror jeg).

    Johanitterordenen?

    Og da var det sånn, at jeg besvimte og fikk hjernerystelse.

    Så ble jeg lagt inn i bilen, av hu sykepleier-dama, som fulgte oss, ned til bilen, (av en eller annen grunn).

    Og så kjørte mora mi innom butikken, Samvirkelaget, på Østre Halsen, ved Lågen der vel.

    Og kjøpte sjokolade, til seg selv og søstra mi.

    Søstra mi sa, til mora mi, noe sånt som, ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.

    Så ble jeg så sinna, siden jeg ikke fikk sjokolade, siden jeg var ‘død’ da.

    Så våkna jeg igjen.

    Så spurte jeg mora mi hvorfor hu ikke kjøpte sjokolade til meg.

    Og hvorfor hu ikke kjørte meg til lege osv., men dro i butikken.

    Og da vi kom hjem til Mellomhagen, så bare gikk jeg og la meg på rommet mitt, for jeg merka at jeg ikke var helt bra, etter å falt og slått hue på den glatte asfalten, når jeg løp mot bilen til mora mi.

    For jeg hata å være hos hu sykepleier-dama.

    Det var som et hat for meg, så jeg ble glad, når jeg så bilen vår.

    Og løp mot den.

    Og det har sikkert de plotta om, og da, så har de fått spylt vann, med en hageslange da, for å ‘straffe’ meg, eller noe.

    Så hvis det var Johanitterordenen, så vil jeg advare mot dem, for dem er ikke helt gode, kan man skjønne/ane.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Men men.

    Men den lørdagen, som Everton vant 6-0, da var det annerledes.

    For da, så satt mora mi på en stol vel, utafor soverommet sitt, i gangen der, (noe som var veldig spesielt for henne å gjøre).

    Og søstra mi, hu var også på soverommet, til mora mi.

    Ihvertfall under en del av kampen, for hu hørte kanskje det.

    At hver gang Everton scorte, så gikk jeg ut til mora mi, og fortalte at Everton hadde scort da.

    For han Rolf Hovden, (så jeg nå, i Aftenpostens tekstarkiv, at det var, som kommenterte), han prata så bra om Everton da, osv.

    Men men.

    Og mora mi, (som hadde vært au-pair, i England, selv om jeg ikke vet om det hadde noen sammenheng), hu sa det, at Everton, de var bra.

    Og at de kunne jeg holde med, sa mora mi.

    Og jeg var jo på utkikk, etter et engelsk lag, å holde med.

    Siden han sønnen til fru Gran, i Stavern, og kameraten hans.

    De hadde spurt meg, (like før), om hvilket engelsk fotball-lag, som jeg holdt med.

    Og da følte jeg meg dum, siden jeg ikke hadde noe greie på engelsk fotball.

    Og ikke kunne svare ordentlig for meg da.

    Samtidig, så likte jeg ikke de guttene, i Stavern, jeg syntes de var litt sånn, at dem var sjefete osv.

    Og kanskje litt klysete?

    De var litt sånn lure og nesten konspiratoriske, vil jeg nesten si.

    (Ihverfall sånn jeg husker dem.

    Det var sånn at de smilte til hverandre osv., som om de hadde noe internt, på gang, som de hadde prata om før jeg kom dit.

    Og de hadde liksom et samhold da, (eller ihvertfall noe internt), som de ikke ville la meg ta del i.

    Men jeg kjente han gutten fra før, (for jeg og søstra mi bodde der, da mora vår var på ferie i England.

    Noe som varte i ca. en uke, og mora vår var på to sånne ferier, i England, med kanskje et års mellomrom da.

    Og da var jeg og søstra mi, begge gangene, hos Grans, i Stavern da.

    Og den andre gangen, som vi bodde der, (i ca. en ukes tid da, mens mora vår var i London/England), så syntes jeg det, at det var sånn, at jeg ‘mista’ søstra mi.

    At søstra mi istedet liksom ble som en av Gran-søsknene.

    For de prata vel noe dritt, om mora mi, eller hva det egentlig var.

    Det var ihvertfall sånn, at de liksom ville vinne sjela vår da, vil jeg si.

    De ungene til fru Gran.

    Og jeg synes at søstera mi ga etter, og ikke ville være i Ribsskog-familien lengre liksom.

    Det er ihvertfall sånn jeg husker det, fra en ferie, som mora mi var i England.

    Men det er mulig jeg tar feil.

    Vi får se).

    Og jeg syntes han var litt sleip kanskje, eller noe.

    Så jeg likte ikke de guttene, så jeg ville ikke ha så mye samhold med de, egentlig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    (Hvis jeg husker det her riktig da, det er mange år siden)).

    Så jeg ville ikke holde med de samme lagene, som de her gutta i Stavern da.

    Derfor syntes jeg at Everton var greie å holde med.

    For det var ihvertfall ikke Everton de holdt med, de gutta i Stavern.

    Det ville jeg nok ha huska.

    For mitt navn, Erik, begynner jo på E.

    Så da hadde jeg nok huska det, hvis en av de gutta i Stavern, hadde holdt med Everton.

    (Jeg mener også at de laga de holdt med, hadde lengre navn da, enn Everton da.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Faren min drakk en god del Grans øl, forresten.

    De pleide alltid å ha noen kasser Grans øl, i garasjen, på Bergeråsen, eller i vannsengbutikken, Drammen, etter at de flytta dit.

    Og min mormor og morfar, de hadde også Grans.

    Selv om de ikke drakk noe særlig Grans øl vel.

    Men de hadde Grans Champagnebrus osv.

    Så sånn var det.

    Er det noe link, mellom Grans-familien og Johanitterordenen/illuminati, lurer jeg.

    Og mellom Grans familien/Johanitterordenen/illuminati og faren min og Haldis, og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes?

    En som bodde like ved bestemor Ingeborg, het Gran, husker jeg.

    I Skoleveien, i Nevlunghavn.

    Og hun Cathrine Gran, hun hadde jo skifta navn, til Helle Gran, eller noe nå, mener jeg det var.

    Noe sånt.

    Så jeg er litt skeptisk til den her Grans-familien, vil jeg si.

    Og det kan kanskje overføres til Rema nå.

    For Grans-øl/brus, det selges jo i Rema-butikkene nå.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Rema 1000 de kopierte jo Rimi 500, som vi kunne se på bloggen, i går.

    Det skal jeg finne mer om, eventuelt.

    Og Rema, de har jo ikke engang eget kontor, men kaller kundeservice-delen, for ‘Gladengen Drift’, og de svarer ikke på e-poster engang, (hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her er mer om at den Everton-kampen, som jeg nevnte ovenfor, (som var tippekamp, i november 1977), den ble kommentert, av Rolf Hovden:

    everton kamp rolf hovden

    PS 4.

    Man kan se det, i TV-programmet ovenfor.

    At den lørdagen, som jeg begynte å holde med Everton.

    Så var det ikke så mye spennende langrenn og skøyter osv., som det pleide å være, på TV, på lørdagene, om vinteren, i Norge.

    Så da fikk jeg antagelig ikke min dose da, av min ukentlige spenning, som jeg fikk, av å sitte foran TV-en og holde med Norge, i forskjellige idretter da.

    Så derfor var det nok antagelig, at jeg syntes at den Everton-kampen var så artig da.

    For curling, det var nok antagelig ikke noe jeg syntes var så veldig artig.

    Jeg var mer fan av langrenn og skøyter osv., og også fotball-landskamper da, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at utover 80-tallet, så gikk marginene på køyesengene fra Strømm Trevare, de gikk nedover. Folk syntes at køyesenger var 70-talls

    marginer køyesenger nedover

  • Her kan man se det, at da jeg flytta til Berger, høsten 1979, så lå Jensen Møbler fortsatt i Svelvik

    jensen møbler svelvik

    PS.

    Men Jensen Møbler, de flytta til Sand, på midten av 80-tallet, var det vel.

    Og de har bygget ut mer og mer.

    Så nå, så har de bygget på et jorde, hvor jeg pleide å leike som barn.

    Et jorde, som eies av en som heter Lersbryggen.

    Men min farfar fikk lov å bygge på tomta til Lersbryggen.

    Så jeg mener at den tomta nå må tilfalle den som eier det gamle huset til Ågot og Øivind.

    (Som jeg mener at jeg har hevd på.

    For jeg disponerte noen skuffer, i reolen der.

    Og da har jeg bruksretten, mener jeg.

    Og siden en Lersbryggen eier tomta, så burde eiendomsretten følge bruksretten, mener jeg.

    Og tomta burde jeg også få, for den har vært bygget på, av min farfars familie, siden 60-tallet.

    Så den burde gå til meg, siden jeg har hevd på huset, og siden sedvane-retten, sier at hvis noen har brukt noe lenge, så har de rett til å fortsette å bruke det.

    Så da er det bare tull at Lersbryggen skal eie den tomta, mener jeg.

    Men men).

    Men der har altså Jensen Møbler bygget.

    Man kan se her, at tidligere veier, som pleide å markere grensa, mellom tomta til Jensen Møbler og de andre tomtene.

    De veiene, de har Jensen Møbler bygget oppå.

    Så det her er maktmisbrukt og det som er.

    Her burde Jensen Møbler rive, og flytte til et sted, (f.eks. på Grunnane), hvor det er mer egnet, til å ha så store fabrikker.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    jordet til lersbryggen

    PS 3.

    Sånn her så fabrikken til Jensen Møbler ut, i gamle dager, (det var en fabrikk, som var like ved der Svelvik Kroa er/var, nord i det som nå er Svelvik by, og som tidligere var Svelvik ladested):

    jensen møbler i gamle dager

    http://www.jensen.no/viewpage.asp?node=1&ID=7&edition=eu

    PS 4.

    Så det som har skjedd på Sand der, er litt rart, mener jeg.

    For farfaren min bygde der på 60-tallet.

    Og han bygde også bolighus, på eiendommen, (som Lersbryggen eide).

    (Jeg vet ikke helt hvorfor, at farfaren min bygde på tomta, til en som het Lersbryggen.

    Det var vel ganske så rart vel.

    Jeg har prøvd å kontakte en Lersbryggen, i Svelvik vel, på Facebook.

    Men han har ikke svart.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer).

    Og det er også et stort hyttefelt, like ved den fabrikken til Jensen Møbler, der hvor den er nå, på Sand.

    Et hyttefelt, som heter Krok.

    Så den fabrikken til Jensen Møbler, den skjemmer jo fælt da.

    Det var kanskje derfor at farmora mi maste om at jeg måtte flytte tilbake til Sand, da jeg bodde i Oslo.

    For alarmen til Jensen Møbler, den gikk ofte.

    Og farmora mi var nærmeste nabo da.

    Og Jensen Møbler, de bygde ut og bygde ut.

    Og den typen betong/mur-fabrikk, i dinosaur-klassen, den ser jo helt jævlig ut og.

    Så på 70-tallet, så så det nesten idyllisk ut, der hvor farfaren min hadde fabrikk.

    Det jordet var fint å se på.

    Det ble ikke brukt som jorde, men det var nesten som en eng, må man vel si, med planter, gresshopper og bier og sommerfugler osv.

    Og på andre sida av Kjelleråsveien, så var det en skog, som også var artig å leke i.

    Så det området har blitt mer og mer ødelagt, siden 70-tallet, vil jeg si.

    Dem burde heller ha bygget på Grunnane, mener jeg.

    Jeg så det i Aftenpostens arkiv, at Standard Oil, hadde tenkt å bygge oljerafeneri, på Grunnane, på 50-tallet, var det vel.

    Så der kunne dem vel bare ha mudra opp litt og sånn, så hadde det vært kjempestor plass.

    Jeg har sett noen svaner, noen få ganger, i fjorden, ved Grunnane, men det er nærmere Berger igjen, mener jeg.

    Grunnane er langt, og den veien brukes som ‘fartsetappe’, av ungdommene på Berger.

    På Grunnane, så tester dem hvor høy fart dem klarer å få bilen opp i.

    For det er ei lang slette, på ihvertfall et par kilometer da.

    Så sånn var det.

    Søstra mi, hu satt på med en Svelvik-gutt, som stjal en bil, da hu var 15-16.

    Søstra mi, og ei jente som var kjent for å være ‘Bergers største hore’, (mener jeg det var, at Sten Rune i klassen sa en gang, på lokalet Fremad, hvor Christell hadde dratt meg, men jeg fikk sitte på med noen Berger-folk, som jeg hadde gått i klasse med tidligere, hjem da. Men men), som ble kalt Tina ‘Turbo’.

    Og de kjørte inn i en lyktestolpe, på Grunnane.

    Og da gikk strømmen i hele kommunen, i en del timer.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg klarer mer om det, med at Standard Oil, vurderte å ha oljeraffineri, på Grunnane.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om at det går ann å demme opp, på Grunnane:

    går ann å demme opp på grunnane

    PS 6.

    Man kan se, at Aftenposten, de kaller stedet Grunnane ligger på, for Strømm, på 50-tallet.

    Og hele den vestre sida, av Drammensfjorden, den heter Strømm.

    (Muligens med unntak av byen Svelvik, som tidligere var ladestedet Svelvik.

    Det er mulig at Svelvik bare er Svelvik.

    Men jeg tror egentlig det blir Svelvik i Strømm.

    Men men).

    Så Sand, hvor Strømm Trevare, fabrikken til min farfar lå.

    Der heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    For Strømm kommune og Svelvik kommune, de ble slått sammen, og der heter det nå Svelvik kommune.

    Selv om også en del stemte for at den sammenslåtte kommunen, skulle hete Strømm kommune.

    Men hva kommunen heter, det betyr jo ikke noe, for hva stedene heter.

    Kommunenavnet, det er bare et konstruert navn, vil jeg si.

    Men stedene har jo fortsatt sine virkelige navn.

    Kommunene de blir jo slått sammen i hytt og pine, så hva kommunene heter, det er ikke det som bestemmer hva stedene heter, mener jeg.

    Men men.

    Stedsnavn og kommunenavn, behøver nødvendigvis ikke å være det samme, mener jeg.

    Men men.

    F.eks. så heter det Holmsbu, på Hurumlandet, i Hurum kommune.

    Og på samme måte, så heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    Jeg vet ikke om det gikk ann å forstå.

    Jeg skal se om jeg finner mer om kommunesammenslåinga, ihvertfall, i Aftenpostens arkiv.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her kan man se det, at det var delte meninger, om nåværende Svelvik kommune, skulle hete Svelvik kommune, eller Strømm kommune, ved sammenslåingen av de to kommunene, (Svelvik kommune og Strømm kommune), i 1963:

    svelvik eller strømm

  • Både mora og faren min, var slemme/ekle mot meg, under oppveksten

    Mora mi var sånn at hu var slem/ekkel, og mobba/erta meg, hvis hu klarte det.

    Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.

    Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.

    Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).

    Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.

    Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.

    Men faren min sa aldri hva dette kom av.

    Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.

    Men faren min var vel sjelden det.

    (Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).

    Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.

    Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.

    Tja.

    Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.

    Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?

    Hva vet jeg.

    Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.

    Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.

    Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.

    Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.

    Av en eller annen grunn.

    Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.

    Så det vet jeg fortsatt ikke.

    Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.

    Og aldri si fra til meg, hva som var galt.

    Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.

    Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om søstra mi Pia aka. Pipa

    Jeg tenkte på hva grunnen var til at faren til Frode Kølner i Larvik, kalte søstra mi Pia, for ‘Pipa’, på 70-tallet.

    Nå lurer jeg på om det var fordi at han var litt på kanten, og at mente at søstra mi alltid hang i hælene mine, og oppførte seg som en gutt da.

    At faren til Frode Kølner mente at søstra mi oppførte seg som om hu hadde ‘pipe’.

    Hvem vet.

    Dette var da jeg var 7-8 år, og søstra mi 6-7 år da.

    Og hu hang mye i hælene mine, da vi bodde på Vestmarka, Østre Halsen, (med alle butikkene og bilene og bussene, vi bodde jo i Storgata der), og i Brunlanes, ihvertfall til dels, på den hytta ute i skogen der.

    Men i Mellomhagen, så leika hu mye med en gjeng jeg ikke ville leike med.

    Men den første tida, så hang hun med meg.

    Og det samme i Larvik da.

    De første månedene vi bodde der, så hang søstra mi i hælene mine, som om hu var lillebroren min kanskje.

    Før hu fikk seg noen venninner da, etterhvert.

    Men ikke før hu hadde blitt kalt ‘Pipa’ av faren til Frode Kølner.

    Og også vinteren etter at vi flytta dit.

    Så gikk jeg og søstra mi i Jegersborggate, og kasta snøballer, eller noe sånt, kanskje.

    Så kom det to fylliker forbi.

    Og de sa ‘hei guttær’.

    Eller ‘hallå guttær’, eller noe sånt.

    Så søstra mi så nesten ut som en gutt, ihvertfall om vinteren, med masse tjukke klær og lue på seg, osv.

    Og mora vår, hu oppdro oss likt, vil jeg nesten si.

    Søstra mi arva vel klær, som jakker, fra meg, mener jeg.

    Og vi lærte ting som å knytte skolisser, og å snyte oss, og å tegne og å skrive navna våre.

    Sånne ting lærte vi omtrent på den samme tida.

    Men jeg begynte jo i barnehagen og skolen, før søstra mi.

    Og søstra mi skulle jo egentlig begynne på skole, et år etter meg.

    Men Torstrand skole sendte henne hjem, så hu begynte to år etter meg.

    Så søstra mi dreiv dank i et år, i Larvik, hvor hu hverken gikk på barnehage eller skole.

    Så hva hu dreiv med da, det kan man kanskje lure på.

    For jeg synes hu blei så slem, etterhvert, av det friåret, og kalte meg ‘stygg’ og det som var.

    Men men.

    Så det var artig å få i trynet, som 8-9 åring.

    ‘Du er stygg’, liksom, fra søstra si.

    Og jeg husker også at søstra mi dro med en gutt, i klassen sin, vel, (når hu endelig fikk begynt i første klasse), som bare måtte stå i hagen vår, (og som søstra mi nok hadde full kontroll på da).

    Så søstra mi var nesten som ei bøllejente, (eller nesten som en bølle-gutt), som 7-8 åring, må jeg vel si.

    Og seinere, så har jeg merka det, at søstra mi har vært litt sjuskete.

    Når vi har vært og besøkt mormora mi, i Nevlunghavn, så synes jeg at jeg har merka, at hu ikke vasker seg så særlig.

    Og da hu bodde hos meg, og etterhvert fikk egen hybel, i Ungbo-leiligheten jeg bodde, i på Ellingsrud, på 90-tallet, så merka jeg at søstra mi, hu kunne la vasketøyet ligge igjen i vaskemaskinen, i flere dager.

    (Til sjenanse for oss andre som også bodde der, og som kanskje skulle bruke vaskemaskinen i mellomtiden da.

    Før søstra mi klarte å få hengt opp tøyet sitt.

    Og hu tålte heller ikke at jeg sa fra om det.

    For jeg hadde ikke noe med hvordan hu levde sitt liv, sa hu til meg, året før hu fikk Daniel vel.

    Men, jeg hadde noe med det, fordi jeg også var med på å leie den vaskemaskinen, (det var jeg som leide den fra Thorn faktisk. Det var vel en sånn autogiro, fra min bankkonto, på 250 kroner i måneden. Også betalte de andre meg 50 kroner i måneden hver. Så det kostet 50 kroner pr. person da, i måneden, å leie den vaskemaskinen. Og Thorn sa til meg, før jeg leide, at det var greit å ha vaskemaskinen i bofelleskap, det ble ikke noe dyrere leie, av den grunnen, forklarte de. Så det syntes jeg egentlig var ganske greit, å ha den vaskemaskinen der. Men han Rune, typen til Hildegunn, han ble sur, for da ville han at jeg skulle leie oppvaskmaskin også. Men jeg ville ha kontroll på økonomien min, for det var nedgangstider osv. Så jeg sa da, at om kanskje en av de andre, kunne leie den oppvaskmaskinen i sitt navn, så fikk vi spredd ansvaret og risikoen, mente jeg. Jeg syntes ikke det ble riktig, at jeg skulle ha alt ansvaret. Men det ble det ikke noe av da. Antagelig fordi at ingen av de andre, hadde noe særlig kredittverdighet. De hadde kanskje hatt inkasso osv. Og da tror jeg at han Rune la meg for hat. Bl.a. så falt utløpsslangen, til vaskemaskinen, ut av sluket, på en snodig måte, vil jeg si, og hele vaskerommet ble oversvømmet, så jeg måtte tørke der, før vaktmesteren kom. Så det kan eventuelt ha vært noe sabotasje/hevn, fra han Rune, tenker jeg nå. Men men).

    Så derfor hadde jeg rett til å si fra om, at hu okkuperte den lengre enn hu behøvde å gjøre, mente jeg.

    Alle de andre hang opp tøyet sitt, etter at maskinen var ferdig.

    Og det gjorde de også i vaskekjelleren, som vi måtte vi bruke, før jeg foreslo å leie vaskemaskin fra Thorn, for da kunne vi vaske når vi ville, og ikke bare på noen få tidspunkter i uka, og før kl. 20 vel, som det var i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23 osv., der.

    Og seinere, så har bestemor Ingeborg, kjefta på meg, fordi at søstra mi fikk en farga unge.

    Men det syntes jeg var urettferdig, at mormora mi kjefta på meg for det.

    Men jeg klarte ikke å forsvare meg ordentlig.

    For jeg hadde ikke tenkt på det sånn, i det hele tatt.

    Men nå husker jeg jo det, at søstra mi sa klart fra til meg, at jeg ikke bestemte over hennes liv, den gangen hu lot tøyet sitt ligge i vaskemaskinen, i flere dager.

    Så søstra mi var egenrådig, og hørte ikke på meg.

    Selv om hun flytta inn hos meg, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Så var det ikke sånn at hu hørte på meg.

    Hu hørte bare på seg selv.

    Ihvertfall ikke på meg.

    Men hu var ikke så krass mot meg, den tida hu sov på en madrass på rommet mitt.

    Men etter at hu fikk eget rom der, av Ungbo, så kunne hu være krass mot meg.

    Og hu nekta også en gang for det, husker jeg, ovenfor hu Hildegunn, som også bodde der, på Ungbo, at hu i det hele tatt hadde bodd på en madrass på gulvet på rommet mitt.

    Men det hadde hu faktisk.

    I nesten et halvt år vel.

    Fra sommeren 1993 til like før jul 1993 vel.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke husker de datoene helt nøyaktig, så var det ihvertfall snakk om flere måneder, som hu bodde på gulvet på rommet hos meg.

    For hu var bostedsløs, og jeg tenkte at jeg måtte nesten hjelpe henne, siden foreldra våres var så uansvarlige.

    Men men.

    Men etterfikk begynte jeg å jobbe mer, og fikk bedre råd.

    Og det gjorde søstra mi og.

    Og vi leide vaskemaskin selv, og abonnerte på Aftenposten, osv.

    Så etterhvert så ble søstra mi selvstendig der da, og amper da, og hadde ikke lyst til å bo på samme sted som meg lenger.

    Enda jeg redda henne, fra å bo på gata, må man vel nesten si, i 1993.

    Men et par år senere så var hu helt forstyrra da og hissa seg stadig opp da.

    Pga. et eller annet tull.

    Og søstra mi er jo så aggressiv og amper.

    Så hu er jo umulig å diskutere ting med, på en sivilisert måte.

    Vi var kanskje som Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland.

    Søstra mi hissa seg opp som Gro da.

    Og Willoch var rolig, og prøvde å få til en saklig diskusjon.

    Men det skjedde jo sjelden.

    Og sånn var det med meg og søstra mi og, at vi ble som Kåre og Gro, vi klarte ikke å diskutere ting rolig og saklig.

    Det ble mye skriking fra søstra mi, osv., og forstyrrethet, (må jeg vel nesten si), fra henne, så det funka dårlig, å kommunisere med henne, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og hu kunne også forsvinne i flere dager, uten å si hvor hu var.

    Så jeg ble bekymra, husker jeg, og dro ned til Oslo Sentrum, i 15 kuldegrader, vinteren 1994 vel, for å leite etter henne, på favorittbula hennes Jollys, og hos ei venninne av henne, fra Røyken, eller noe.

    Og søstra mi synes vel kanskje også å ha et umettelig behov, for sex, med unge afrikanske menn.

    For en gang, så hadde hu med seg tre unge afrikanske menn, hjem fra byen, en lørdagskveld, da vi bodde i samme bofelleskap, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Så søstra mi er nok mer som en gutt, eller mann, enn som en jente, eller dame, vil jeg si.

    Men men.

    Det var kanskje også derfor, at søstra mi Pia, (aka. Pipa), og stesøstra mi Christell Humblen, dro meg med på utestedet ‘Tre Brødre’, (hvor jeg aldri pleide å dra, av en eller annen grunn), i Karl Johan, på 17. mai, år 2000, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Hvis ikke det var 1999.

    Hvem vet.

    Og da kom typen til Christell, som var svensk og het Mathias, med toget fra Sverige, senere på dagen.

    Så vi drakk øl to steder på Oslo S., av en eller annen grunn, etter at han Mathias kom med toget da.

    For Christell ville at vi skulle flytte oss til et annet serveringssted på Oslo S., av en eller annen grunn.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor at faren til Frode Kølner, begynte å kalle søstra mi Pia, for ‘Pipa’.

    Fordi at han mente at hu var som en gutt, (altså et ordspill på at hu oppførte seg litt som om hu hadde ‘pipe’).

    Hvem vet.

    Det er mye rart.

    Bare noe jeg tilfeldigvis begynte å tenkte på, for jeg fikk noe flashback til 70-tallet, osv., her.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg irriterer meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.

    Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var ‘blid’.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare ‘blid’.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog

  • Det var artig, at noen huska det som bestefar Johannes prata om, på 70-tallet




    Erik Ribsskog sa, 2 timer og 6 minutter siden:


    RE: Kjenner Agnar (min onkel)


    Hei,


    min morfar, Johannes Ribsskog, (som døde i Spania, i 1985 vel).


    Han fortalte meg, at det bodde en kar i et gammelt hus, i Nevlunghavn, allerede i 1976 eller 77, som hadde mange katter.


    Ut forbi Oddane Sand der.


    Var det din onkel, eller var det en annen person der?


    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, skrev også leserinnlegg i Aftenposten, i 1984, om villkattene, i Nevlunghavn.


    Så det er antagelig mer sånn, at din onkel tar vare på villkattene, og kanskje gir de mat.


    Også gir de din onkel selskap.


    Det er vel litt rart hvis Larvik kommune skylder på din onkel, for noen villkatter, som har vært i Nevlunghavn, ihvertfall siden 1984.


    Men men.


    Mvh.


    Erik Ribsskog



    0

    anbefalinger


    Atle Beckmann sa, 1 time og 5 minutter siden:


    RE: Kjenner Agnar (min onkel)


    Hei.


    Nei, det var en annen kar, ikke min onkel. Jeg husker ham fra sommeropphold oppigjennom. Han bodde en kilometer eller to lenger bort, litt inn i skogen, i ett hus som sakte falt sammen, men tror han fikk en campingvogn på stedet de siste årene. Jeg tror han døde en gang litt før år 2000.


    Jeg tror ikke kattene Agnar har er de samme som han hadde, men ja; mennesker og katter holder hverandre både i live og med selskap, både i by og på bygd.


    –


    Mvh.



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Kjenner Agnar (min onkel) Valgt innlegg


    Hei,


    ok, så det var en annen kar.


    Det var artig at noen huska det som morfaren min, og vårs andre prata om, på 70-tallet.


    Mora mi lo litt av han orginalen, og da lo jeg litt og, og da ble nok morfaren min litt skuffa tror jeg.


    Men men.


    (Jeg lurer på om han var etter Noah, for hans fetter Arne Dørumsgaard, så ut som Noah, og de fant et sted, hvor de første menneskene kom til Norge, for 10.000 år siden, i Enebakk, der tippoldemora mi, Karen Pedersdatter Fladeby, var fra.


    Men men).


    Min mormor, som skrev om villkattene i Nevlunghavn, i 1984, og min morfar, de bodde rett ovenfor bedehuset.


    Ikke så langt fra Omrestranda vel, (hvis det er det det heter ved campingplassen der).


    Det var ikke så langt fra Gurvika, ihvertfall.


    Og det var ved bedehuset, at mormor mi så villkattene, i skipperhuset de hadde på skrått oppover, ovenfor bedehuset da.


    Her er om mine besteforeldre:


    http://johncons-mirror.blogspot.com/2010/06/her-kan-man-se-at-aftenposten-var-i.html


    Mormora mi solgte det huset da morfaren min døde.


    Og pengene gikk mye til barna deres, min mor og onkel og tante.


    Til forskudd på arv.


    Så min mormor var snart blakk, og fikk eldreleilighet, av Larvik kommune, i Skoleveien, i Nevlunghavn.


    Enda hun var fra Danmark.


    Men hun var fra fine familier da.


    Fra Gjedde og hun arvet Holger baron Adeler, og hennes svigerinne, Unse Heegaard f. Trock-Jansen, som jeg møtte i min mormors 85 års dag, i 2002.


    Hun er direkte etter Karl den Store og Gorm og Odin(!)


    Så det er kanskje derfor bestemor Ingeborg fikk eldre-leilighet.


    Men du får høre, kanskje den leiligheten står tom enda, etter min mormor.


    Hun døde ifjor sommer.


    Og hun bodde i Stavern, før hun måtte selge huset, for min onkel Martin gikk konkurs med Fiskedammen i Spydeberg.


    Så da var ihverfall Larvik kommune fleksible.


    Så da burde de vel kanskje klare å være det igjen.


    Men men.


    Mvh.


    Erik Ribsskog







    http://www.dagbladet.no/2010/07/18/nyheter/smitte/katter/strand/gravide/12614837/?commentId=4854364#comment_4854364

  • Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den

    nibs star helt umulig

    http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece

    PS.

    Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.

    Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.

    Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.

    På forskjellige travbaner på Østlandet.

    Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.

    For faren min gikk ikke på travbanen.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.

    Dem var ofte ikke så fine da.

    Noe sånt sa han.

    Men helt slutt ble det ikke.

    Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.

    Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.

    Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.

    Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.

    (Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.

    Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.

    Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.

    Noe som varte i kanskje et år, eller to.

    Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.

    Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men men).

    Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.

    Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.

    Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.

    (Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.

    Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).

    Kunne sitte og spise da.

    Og da hadde de bare en varmrett.

    Og det var en stor gryte med brun lappskaus.

    Som noen koner lagde der.

    Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.

    Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.

    En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.

    Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.

    Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.

    (Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.

    Men men).

    Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.

    Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.

    Siden det var billig og god mat.

    Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.

    (Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).

    I forhold da.

    Bare for å ta et eksempel.

    Men men).

    Som var stengt for det vanlige publikum da.

    Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.

    Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.

    (Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.

    Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.

    Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).

    Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.

    Ikke så langt fra Arne Thomassen.

    Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.

    Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.

    Så den hesten var ganske umulig.

    Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.

    Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.

    Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.

    Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.

    Som vel vant VM for travkusker, og det som var.

    Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.

    Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.

    Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.

    For Arne Thomassen.

    Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.

    ‘Ulf’ern ja’.

    Eller et annet klengenavn.

    Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.

    Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.

    Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.

    Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.

    Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.

    (Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.

    Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.

    Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.

    Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.

    Kanskje en øl-hund?

    Noe sånt.

    Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.

    Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.

    Ihvertfall i måten de fremstod på.

    Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.

    For begge de kunne være litt lukka.

    (Ihvertfall ovenfor meg).

    Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?

    Hva vet jeg.

    Det skal jeg ikke sikkert.

    Men men).

    Noe sånt.

    Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.

    Så man måtte vel ha litt respekt for han.

    Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.

    (Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.

    Sånn som jeg husker det.

    Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.

    (Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.

    Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.

    Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.

    Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.

    Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.

    (Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.

    Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.

    På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.

    Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.

    Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.

    Av en eller annen grunn.

    (Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.

    Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.

    Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.

    Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.

    Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.

    Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.

    Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?

    Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?

    Hva vet jeg).

    Veldig sjelden ihvertfall.

    Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.

    Kanskje også hvis det var fastelavn.

    Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.

    Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.

    (Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).

    Mens faren min mer ga faen.

    Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.

    Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.

    Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.

    Han var en typisk FRP-er.

    Allerede på begynnelsen av 80-tallet.

    Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.

    Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.

    Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.

    Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.

    Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.

    Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.

    Noe sånt).

    Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.

    Men farmora mi også ville ha spurt.

    Nei, forresten ikke.

    Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.

    Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.

    Det var nesten som lørdag.

    Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.

    Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.

    Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.

    (Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.

    Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.

    For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.

    Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.

    Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.

    Noe sånt.

    I noen år på 90-tallet da.

    Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.

    Noe sånt.

    Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.

    Så sånn var det).

    Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.

    Så sånn var det.

    Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.

    Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.

    Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.

    Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.

    Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.

    Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.

    Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.

    Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.

    Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.

    Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.

    Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.

    Men ikke til Ågot.

    Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.

    Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.

    Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.

    For ikke å få kjeft.

    Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.

    Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.

    Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.

    (Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).

    Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.

    Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.

    Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.

    Og det var det vanligvis.

    Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.

    Men men).

    Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.

    For han satt bare å løste kryssord.

    Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.

    Så sånn var det).

    For et malerfirma, som han og en kollega hadde.

    Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.

    Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.

    Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.

    Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.

    Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.

    Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.

    Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.

    Han hadde et stillig skrivebord.

    Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.

    Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.

    Som han hadde så mange malerier av.

    At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.

    Som visstnok kom til å bli mye verdt da.

    Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.

    For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.

    Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.

    De hadde ikke kunst på veggene.

    Farmora mi hadde kitsch.

    Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.

    Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.

    Det husker jeg ikke.

    Men men.

    Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.

    Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.

    Men mormora mi hadde noen malerier.

    Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.

    Så nærme var vi ikke.

    For jeg bodde jo hos faren min.

    Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.

    Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.

    Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.

    Uten å forklare hvorfor.

    Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.

    Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.

    Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.

    Vil jeg nesten si.

    Det var ihvertfall ikke langt unna.

    Men men).

    Så jeg spurte ikke noe mer om det her.

    Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.

    At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.

    Men men.

    Det kan jo ha vært meg som misforstod også.

    Det er ikke umulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1973 eller 74

    Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.

    På begynnelsen av 70-tallet.

    Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.

    Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Og det hendte jeg låste meg inn på do.

    Og ble der en halvtime, kanskje.

    (Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).

    Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).

    Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).

    Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Eller vinteren 1974.

    Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.

    Det kommer jeg nok ikke til å glemme.

    (Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).

    Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.

    7-8 hauger?

    Hvem vet.

    Fordelt rundt om i hele stua.

    Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?

    Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?

    Eller hadde noe annet skjedd.

    Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.

    Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.

    Så jeg tenkte og tenkte.

    Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?

    For da mister man visst avføringen.

    Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?

    Kanskje ikke.

    For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.

    Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.

    At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.

    Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.

    Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.

    Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.

    Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?

    For et fryselager som ingen følger med på liksom.

    Det gir jo ingen mening.

    Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.

    Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?

    Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?

    Han var litt som en russer, ihvertfall.

    Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.

    I stua i Jegersborggate.

    Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.

    De var liksom lure ovenfor meg da.

    (Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).

    At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.

    Men men.

    Hvem vet.

    Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.

    Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.

    Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?

    Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?

    Hvem vet.

    Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.

    Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nei, det skipet forsvant visst seinere:

    http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB

    Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.

    Hm.

    PS 2.

    Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.

    Men men.

    Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.

    Vi får se hva som skjer

    Vi får se.

  • Det her var min grandtante Unse sin morfar

    grandtante unse sin morfar

    http://da.wikipedia.org/wiki/Alexander_Foss

    PS.

    Hans andre kone, (som var min grandtante Unse sin mormor), Edda Marie Elisabeth Hostrup-Schultz, var visst av blant annet tysk slekt:

    av tysk slekt

    http://da.wikipedia.org/wiki/Hostrup-Schultz

    PS 2.

    Så da er det vel ikke nødvendig, å si så mye mer, om den saken?

    Jeg synes også at min grandtante Unse, kanskje oppførte seg litt vel ‘tysk’.

    At hun kanskje var litt sånn høyrøstet og oppfarende da.

    Og skulle liksom sette en på prøve, osv.

    Så jeg kan ikke jeg si at jeg kom så utrolig bra overens med henne, da de var på besøk hos min mormor Ingeborg, i Nevlunghavn, sommeren 2002.

    For det var noe med at hun absolutt skulle vite hva jeg syntes om hennes ene sønns bil.

    (Den andre sønnen dro visst tidlig, mener jeg).

    Som var en Rover da.

    Som stod parkert hos bestemor Ingeborg, sånn at den sperret for ‘min’ bil.

    Som var en VW Jetta, som jeg måtte leie på Statoil Kiellands Plass, (de hadde ikke noen fler Golf-er e.l., visstnok).

    Fordi min Ford Sierra, hadde noe feil, som vanlig.

    Så skulle hun sjekke hva jeg syntes om Rover-bilen deres da.

    (Det må vel ha vært han Thomas Heegaard sin bil.

    Han som er direktør i Disney.

    De hadde sett kampen England-Danmark, (hvor Danmark tapte 3-1).

    Under Fotball-VM i 2002.

    På en eller annen TV, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    Et sted som er for utviklingshemmede.

    Men min mormor hadde så mye kontakter, i Nevlunghavn.

    Så hun hadde leid Gurvika forsamlingslokale, for sin runde bursdag.

    Som vel må ha vært en 80-års dag.

    En engelsk lord var der også.

    Og jeg kunne ikke drikke, for vi måtte sove over hos Martin og dem, ute i Kvelde.

    Og ikke som året før, da vi sov over i biblioteket i Nevlunghavn.

    Som min mormor leide, til kunstutstillingen sin, den sommeren, 2001.

    Untatt Axel, som stakk fra oss andre søsknene og som kanskje hadde seg med hun Sophia, vår kusine Rahel sin danske venninne?

    Noe sånt må han ha gjort, for han sov ikke i biblioteket, sammen med meg og Pia og Daniel.

    Som var meningen fra vår mormor.

    Så det var spesielt.

    Men men).

    Som om det var noe forberedt og sermonielt nærmest.

    Jeg sa ikke noe.

    For jeg ble da litt nedfor.

    Når Unse spurte meg om Rover-en.

    For jeg hadde jo bare leiebil.

    En liten VW Jetta.

    Så det ble litt dumt.

    (Det var vel kanskje noe mobbing, av meg, fra min grandtante Unse Heegaard).

    Så sånn var det.

    Selv om den Rover-bilen sikkert var helt fin den.

    Selv om jeg syntes at designen av grillen/fronten på bilen, kanskje var litt spesiell.

    Det var jo ikke noen Jaguar akkurat, for å si det sånn.

    Jeg har sett penere Rover-e faktisk.

    Blant annet en som mora mi kjørte, som tilhørte vår nye stefar, Arne Thomassen, på 70-tallet.

    Og som hu tok en 360 grader piruett med, på isen, på veien mellom Nevlunghavn og Helgeroa.

    Etter å ha besøkt bestemor Ingeborg og bestefar Johannes der.

    Da vi bodde på hytta i Brunlanes, eller i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Noe sånt.

    Rundt 1975 kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det var forresten sånn.

    At alltid når jeg skulle på noen sammenkomst med familien.

    Uansett om det var til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Eller om det var til min fetter, (på farssiden), Tommy sitt bryllup i Fredrikstad.

    Eller på familietreff, (på farssiden), hos min onkel Runar i Son.

    Så var det alltid noe galt med bilen.

    Så jeg tenkte nå, den tanken.

    At om det var det noen ‘mobstere’ av noe slag, som tulla med bilen min.

    På parkeringsplassen, utafor Waldemar Thranes gt. 5, i Oslo?

    Det var hver gang jeg skulle noe liksom.

    Ikke langt unna ihvertfall.

    Og dette kosta også mye penger, alle de feilene med den bilen.

    Jeg tørr ikke å tenke på hvor mye den Ford Sierraen kosta meg.

    100.000?

    150.000?

    200.000?

    På de fire årene jeg jobbet som butikksjef.

    Det var alltid et eller annet av utgifter, til den bilen.

    Så det var ikke sånn at det var lett å spare for meg, på den tida.

    Og jeg var så utslitt fra jobben, og hadde bare et sånt mikroskopisk hybelkjøkken nærmest, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.

    Så det gikk en del penger de årene, det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Så det var ikke noe sånn ‘spare-tid’ for meg, det her.

    Det var mest som at jeg var i krigen nesten.

    For det var så tøft miljø, å jobbe som butikksjef i Rimi.

    Og jeg var også slitt ut, av å jobbe som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal.

    I to og et halvt år, før jeg fikk begynne som butikksjef.

    Og jeg jobbet også hardt, i årene før det, som leder på Rimi Nylænde.

    Og før det så var jeg i infanteriet, som også var tøft.

    Og før det så satt jeg i kassa på OBS Triaden, som også var ganske slitsomt.

    Så jeg hadde bare slitsomme jobber, vil jeg si, fra 1991 til 2004.

    Så det tærte på litt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Så når jeg ble plottet mot, i tillegg, som jeg ble på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

    Så ble det litt mye.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.