johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Jeg irriterer meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.

    Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var ‘blid’.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare ‘blid’.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog

  • Det var artig, at noen huska det som bestefar Johannes prata om, på 70-tallet




    Erik Ribsskog sa, 2 timer og 6 minutter siden:


    RE: Kjenner Agnar (min onkel)


    Hei,


    min morfar, Johannes Ribsskog, (som døde i Spania, i 1985 vel).


    Han fortalte meg, at det bodde en kar i et gammelt hus, i Nevlunghavn, allerede i 1976 eller 77, som hadde mange katter.


    Ut forbi Oddane Sand der.


    Var det din onkel, eller var det en annen person der?


    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, skrev også leserinnlegg i Aftenposten, i 1984, om villkattene, i Nevlunghavn.


    Så det er antagelig mer sånn, at din onkel tar vare på villkattene, og kanskje gir de mat.


    Også gir de din onkel selskap.


    Det er vel litt rart hvis Larvik kommune skylder på din onkel, for noen villkatter, som har vært i Nevlunghavn, ihvertfall siden 1984.


    Men men.


    Mvh.


    Erik Ribsskog



    0

    anbefalinger


    Atle Beckmann sa, 1 time og 5 minutter siden:


    RE: Kjenner Agnar (min onkel)


    Hei.


    Nei, det var en annen kar, ikke min onkel. Jeg husker ham fra sommeropphold oppigjennom. Han bodde en kilometer eller to lenger bort, litt inn i skogen, i ett hus som sakte falt sammen, men tror han fikk en campingvogn på stedet de siste årene. Jeg tror han døde en gang litt før år 2000.


    Jeg tror ikke kattene Agnar har er de samme som han hadde, men ja; mennesker og katter holder hverandre både i live og med selskap, både i by og på bygd.


    –


    Mvh.



    0

    anbefalinger


    Erik Ribsskog sa, få sekunder siden:


    RE: Kjenner Agnar (min onkel) Valgt innlegg


    Hei,


    ok, så det var en annen kar.


    Det var artig at noen huska det som morfaren min, og vårs andre prata om, på 70-tallet.


    Mora mi lo litt av han orginalen, og da lo jeg litt og, og da ble nok morfaren min litt skuffa tror jeg.


    Men men.


    (Jeg lurer på om han var etter Noah, for hans fetter Arne Dørumsgaard, så ut som Noah, og de fant et sted, hvor de første menneskene kom til Norge, for 10.000 år siden, i Enebakk, der tippoldemora mi, Karen Pedersdatter Fladeby, var fra.


    Men men).


    Min mormor, som skrev om villkattene i Nevlunghavn, i 1984, og min morfar, de bodde rett ovenfor bedehuset.


    Ikke så langt fra Omrestranda vel, (hvis det er det det heter ved campingplassen der).


    Det var ikke så langt fra Gurvika, ihvertfall.


    Og det var ved bedehuset, at mormor mi så villkattene, i skipperhuset de hadde på skrått oppover, ovenfor bedehuset da.


    Her er om mine besteforeldre:


    http://johncons-mirror.blogspot.com/2010/06/her-kan-man-se-at-aftenposten-var-i.html


    Mormora mi solgte det huset da morfaren min døde.


    Og pengene gikk mye til barna deres, min mor og onkel og tante.


    Til forskudd på arv.


    Så min mormor var snart blakk, og fikk eldreleilighet, av Larvik kommune, i Skoleveien, i Nevlunghavn.


    Enda hun var fra Danmark.


    Men hun var fra fine familier da.


    Fra Gjedde og hun arvet Holger baron Adeler, og hennes svigerinne, Unse Heegaard f. Trock-Jansen, som jeg møtte i min mormors 85 års dag, i 2002.


    Hun er direkte etter Karl den Store og Gorm og Odin(!)


    Så det er kanskje derfor bestemor Ingeborg fikk eldre-leilighet.


    Men du får høre, kanskje den leiligheten står tom enda, etter min mormor.


    Hun døde ifjor sommer.


    Og hun bodde i Stavern, før hun måtte selge huset, for min onkel Martin gikk konkurs med Fiskedammen i Spydeberg.


    Så da var ihverfall Larvik kommune fleksible.


    Så da burde de vel kanskje klare å være det igjen.


    Men men.


    Mvh.


    Erik Ribsskog







    http://www.dagbladet.no/2010/07/18/nyheter/smitte/katter/strand/gravide/12614837/?commentId=4854364#comment_4854364

  • Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den

    nibs star helt umulig

    http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece

    PS.

    Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.

    Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.

    Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.

    På forskjellige travbaner på Østlandet.

    Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.

    For faren min gikk ikke på travbanen.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.

    Dem var ofte ikke så fine da.

    Noe sånt sa han.

    Men helt slutt ble det ikke.

    Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.

    Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.

    Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.

    Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.

    (Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.

    Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.

    Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.

    Noe som varte i kanskje et år, eller to.

    Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.

    Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men men).

    Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.

    Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.

    Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.

    (Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.

    Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).

    Kunne sitte og spise da.

    Og da hadde de bare en varmrett.

    Og det var en stor gryte med brun lappskaus.

    Som noen koner lagde der.

    Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.

    Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.

    En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.

    Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.

    Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.

    (Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.

    Men men).

    Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.

    Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.

    Siden det var billig og god mat.

    Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.

    (Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).

    I forhold da.

    Bare for å ta et eksempel.

    Men men).

    Som var stengt for det vanlige publikum da.

    Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.

    Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.

    (Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.

    Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.

    Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).

    Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.

    Ikke så langt fra Arne Thomassen.

    Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.

    Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.

    Så den hesten var ganske umulig.

    Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.

    Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.

    Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.

    Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.

    Som vel vant VM for travkusker, og det som var.

    Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.

    Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.

    Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.

    For Arne Thomassen.

    Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.

    ‘Ulf’ern ja’.

    Eller et annet klengenavn.

    Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.

    Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.

    Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.

    Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.

    Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.

    (Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.

    Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.

    Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.

    Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.

    Kanskje en øl-hund?

    Noe sånt.

    Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.

    Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.

    Ihvertfall i måten de fremstod på.

    Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.

    For begge de kunne være litt lukka.

    (Ihvertfall ovenfor meg).

    Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?

    Hva vet jeg.

    Det skal jeg ikke sikkert.

    Men men).

    Noe sånt.

    Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.

    Så man måtte vel ha litt respekt for han.

    Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.

    (Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.

    Sånn som jeg husker det.

    Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.

    (Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.

    Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.

    Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.

    Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.

    Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.

    (Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.

    Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.

    På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.

    Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.

    Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.

    Av en eller annen grunn.

    (Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.

    Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.

    Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.

    Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.

    Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.

    Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.

    Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?

    Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?

    Hva vet jeg).

    Veldig sjelden ihvertfall.

    Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.

    Kanskje også hvis det var fastelavn.

    Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.

    Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.

    (Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).

    Mens faren min mer ga faen.

    Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.

    Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.

    Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.

    Han var en typisk FRP-er.

    Allerede på begynnelsen av 80-tallet.

    Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.

    Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.

    Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.

    Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.

    Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.

    Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.

    Noe sånt).

    Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.

    Men farmora mi også ville ha spurt.

    Nei, forresten ikke.

    Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.

    Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.

    Det var nesten som lørdag.

    Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.

    Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.

    Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.

    (Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.

    Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.

    For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.

    Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.

    Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.

    Noe sånt.

    I noen år på 90-tallet da.

    Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.

    Noe sånt.

    Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.

    Så sånn var det).

    Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.

    Så sånn var det.

    Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.

    Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.

    Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.

    Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.

    Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.

    Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.

    Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.

    Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.

    Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.

    Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.

    Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.

    Men ikke til Ågot.

    Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.

    Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.

    Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.

    For ikke å få kjeft.

    Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.

    Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.

    Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.

    (Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).

    Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.

    Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.

    Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.

    Og det var det vanligvis.

    Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.

    Men men).

    Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.

    For han satt bare å løste kryssord.

    Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.

    Så sånn var det).

    For et malerfirma, som han og en kollega hadde.

    Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.

    Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.

    Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.

    Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.

    Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.

    Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.

    Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.

    Han hadde et stillig skrivebord.

    Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.

    Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.

    Som han hadde så mange malerier av.

    At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.

    Som visstnok kom til å bli mye verdt da.

    Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.

    For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.

    Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.

    De hadde ikke kunst på veggene.

    Farmora mi hadde kitsch.

    Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.

    Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.

    Det husker jeg ikke.

    Men men.

    Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.

    Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.

    Men mormora mi hadde noen malerier.

    Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.

    Så nærme var vi ikke.

    For jeg bodde jo hos faren min.

    Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.

    Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.

    Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.

    Uten å forklare hvorfor.

    Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.

    Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.

    Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.

    Vil jeg nesten si.

    Det var ihvertfall ikke langt unna.

    Men men).

    Så jeg spurte ikke noe mer om det her.

    Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.

    At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.

    Men men.

    Det kan jo ha vært meg som misforstod også.

    Det er ikke umulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1973 eller 74

    Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.

    På begynnelsen av 70-tallet.

    Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.

    Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Og det hendte jeg låste meg inn på do.

    Og ble der en halvtime, kanskje.

    (Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).

    Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).

    Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).

    Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Eller vinteren 1974.

    Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.

    Det kommer jeg nok ikke til å glemme.

    (Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).

    Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.

    7-8 hauger?

    Hvem vet.

    Fordelt rundt om i hele stua.

    Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?

    Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?

    Eller hadde noe annet skjedd.

    Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.

    Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.

    Så jeg tenkte og tenkte.

    Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?

    For da mister man visst avføringen.

    Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?

    Kanskje ikke.

    For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.

    Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.

    At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.

    Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.

    Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.

    Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.

    Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?

    For et fryselager som ingen følger med på liksom.

    Det gir jo ingen mening.

    Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.

    Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?

    Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?

    Han var litt som en russer, ihvertfall.

    Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.

    I stua i Jegersborggate.

    Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.

    De var liksom lure ovenfor meg da.

    (Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).

    At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.

    Men men.

    Hvem vet.

    Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.

    Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.

    Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?

    Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?

    Hvem vet.

    Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.

    Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nei, det skipet forsvant visst seinere:

    http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB

    Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.

    Hm.

    PS 2.

    Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.

    Men men.

    Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.

    Vi får se hva som skjer

    Vi får se.

  • Det her var min grandtante Unse sin morfar

    grandtante unse sin morfar

    http://da.wikipedia.org/wiki/Alexander_Foss

    PS.

    Hans andre kone, (som var min grandtante Unse sin mormor), Edda Marie Elisabeth Hostrup-Schultz, var visst av blant annet tysk slekt:

    av tysk slekt

    http://da.wikipedia.org/wiki/Hostrup-Schultz

    PS 2.

    Så da er det vel ikke nødvendig, å si så mye mer, om den saken?

    Jeg synes også at min grandtante Unse, kanskje oppførte seg litt vel ‘tysk’.

    At hun kanskje var litt sånn høyrøstet og oppfarende da.

    Og skulle liksom sette en på prøve, osv.

    Så jeg kan ikke jeg si at jeg kom så utrolig bra overens med henne, da de var på besøk hos min mormor Ingeborg, i Nevlunghavn, sommeren 2002.

    For det var noe med at hun absolutt skulle vite hva jeg syntes om hennes ene sønns bil.

    (Den andre sønnen dro visst tidlig, mener jeg).

    Som var en Rover da.

    Som stod parkert hos bestemor Ingeborg, sånn at den sperret for ‘min’ bil.

    Som var en VW Jetta, som jeg måtte leie på Statoil Kiellands Plass, (de hadde ikke noen fler Golf-er e.l., visstnok).

    Fordi min Ford Sierra, hadde noe feil, som vanlig.

    Så skulle hun sjekke hva jeg syntes om Rover-bilen deres da.

    (Det må vel ha vært han Thomas Heegaard sin bil.

    Han som er direktør i Disney.

    De hadde sett kampen England-Danmark, (hvor Danmark tapte 3-1).

    Under Fotball-VM i 2002.

    På en eller annen TV, i Gurvika, i Nevlunghavn.

    Et sted som er for utviklingshemmede.

    Men min mormor hadde så mye kontakter, i Nevlunghavn.

    Så hun hadde leid Gurvika forsamlingslokale, for sin runde bursdag.

    Som vel må ha vært en 80-års dag.

    En engelsk lord var der også.

    Og jeg kunne ikke drikke, for vi måtte sove over hos Martin og dem, ute i Kvelde.

    Og ikke som året før, da vi sov over i biblioteket i Nevlunghavn.

    Som min mormor leide, til kunstutstillingen sin, den sommeren, 2001.

    Untatt Axel, som stakk fra oss andre søsknene og som kanskje hadde seg med hun Sophia, vår kusine Rahel sin danske venninne?

    Noe sånt må han ha gjort, for han sov ikke i biblioteket, sammen med meg og Pia og Daniel.

    Som var meningen fra vår mormor.

    Så det var spesielt.

    Men men).

    Som om det var noe forberedt og sermonielt nærmest.

    Jeg sa ikke noe.

    For jeg ble da litt nedfor.

    Når Unse spurte meg om Rover-en.

    For jeg hadde jo bare leiebil.

    En liten VW Jetta.

    Så det ble litt dumt.

    (Det var vel kanskje noe mobbing, av meg, fra min grandtante Unse Heegaard).

    Så sånn var det.

    Selv om den Rover-bilen sikkert var helt fin den.

    Selv om jeg syntes at designen av grillen/fronten på bilen, kanskje var litt spesiell.

    Det var jo ikke noen Jaguar akkurat, for å si det sånn.

    Jeg har sett penere Rover-e faktisk.

    Blant annet en som mora mi kjørte, som tilhørte vår nye stefar, Arne Thomassen, på 70-tallet.

    Og som hu tok en 360 grader piruett med, på isen, på veien mellom Nevlunghavn og Helgeroa.

    Etter å ha besøkt bestemor Ingeborg og bestefar Johannes der.

    Da vi bodde på hytta i Brunlanes, eller i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Noe sånt.

    Rundt 1975 kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Det var forresten sånn.

    At alltid når jeg skulle på noen sammenkomst med familien.

    Uansett om det var til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Eller om det var til min fetter, (på farssiden), Tommy sitt bryllup i Fredrikstad.

    Eller på familietreff, (på farssiden), hos min onkel Runar i Son.

    Så var det alltid noe galt med bilen.

    Så jeg tenkte nå, den tanken.

    At om det var det noen ‘mobstere’ av noe slag, som tulla med bilen min.

    På parkeringsplassen, utafor Waldemar Thranes gt. 5, i Oslo?

    Det var hver gang jeg skulle noe liksom.

    Ikke langt unna ihvertfall.

    Og dette kosta også mye penger, alle de feilene med den bilen.

    Jeg tørr ikke å tenke på hvor mye den Ford Sierraen kosta meg.

    100.000?

    150.000?

    200.000?

    På de fire årene jeg jobbet som butikksjef.

    Det var alltid et eller annet av utgifter, til den bilen.

    Så det var ikke sånn at det var lett å spare for meg, på den tida.

    Og jeg var så utslitt fra jobben, og hadde bare et sånt mikroskopisk hybelkjøkken nærmest, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.

    Så det gikk en del penger de årene, det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Så det var ikke noe sånn ‘spare-tid’ for meg, det her.

    Det var mest som at jeg var i krigen nesten.

    For det var så tøft miljø, å jobbe som butikksjef i Rimi.

    Og jeg var også slitt ut, av å jobbe som assistent for butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal.

    I to og et halvt år, før jeg fikk begynne som butikksjef.

    Og jeg jobbet også hardt, i årene før det, som leder på Rimi Nylænde.

    Og før det så var jeg i infanteriet, som også var tøft.

    Og før det så satt jeg i kassa på OBS Triaden, som også var ganske slitsomt.

    Så jeg hadde bare slitsomme jobber, vil jeg si, fra 1991 til 2004.

    Så det tærte på litt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Så når jeg ble plottet mot, i tillegg, som jeg ble på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

    Så ble det litt mye.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Sånn så det ut, på den delen av Sand, som var mellom veien ned til Snippen og Høyen, på begynnelsen av 70-tallet, (sånn som jeg husker det)

    sand 70-tallet

  • Odins soldat

    Min mormor sa jo på telefon fra Nevlunghavn, året før hun døde, at min tante Ellen, hadde problemer med å få opphold i Norge, enda begge hennes foreldre var norske.

    (Fordi hun hadde bodd en del år i Sveits).

    Så det kan jo være sånn, at vår familie, blir angrepet, ettersom min mormors bror, i Danmark, Erik Anker Heegaard, giftet seg med Unse Marie Trock-Jansen, som er etter Odin, gjennom en dame av Novrogod, Bruno av Sachsen og Sigbjørn Ring, osv.

    At vår familie blir angrepet av kristen-mob og kommunist-mob, og det som er?

    Siden de ikke liker de nordiske gudene?

    Og da jeg fylte seks eller syv år, (da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik), så fikk jeg en tinnsoldat, til bursdagen min, av min morfar Johannes.

    Og da strålte mora mi, og syntes at det var spesielt.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe symbolsk kanskje, med den soldaten da.

    Så kanskje jeg er som en soldat da, som skal prøve å passe på familien i Danmark, som er etter Odin, ved å prøve å ha kontrollen i Norge.

    Eller rettere sagt i England nå da.

    Så kanskje det er sånn det er, at jeg må være Odins soldat da, for å si det sånn.

    Kanskje det er derfor jeg blir så mye tulla med.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mind-games i Nevlunghavn

    Det jeg tenker på nå.

    Det er på 70-tallet, da jeg var sånn 6-7 år kanskje.

    Og søstra mi og mora mi og mormora mi og morfaren min.

    Dvs. Pia Ribsskog, Karen Ribsskog, Ingeborg Ribsskog og Johannes Ribsskog.

    De spilte noe sånn ‘mind-games’ med meg, i Nevlunghavn.

    Søstra mi fikk meg til å gni et sånt strå mot leppene, som gjorde vondt.

    Når jeg var litt nedfor, pga. press fra noen av de voksne da.

    Så var det noe sånn, at mormora mi, skulle se om jeg sladra, tror jeg.

    Alle de tre voksne, skulle se om jeg sladra.

    Jeg visste det, at hvis jeg sladra, så var det feil og.

    Og det var noe utdeling av godteri osv.

    De var veldig strenge mot meg da.

    Og min morfar rista på huet og de liksom granska meg da.

    (Mens de tre voksne satt ved spisebordet utendørs, og mens søstra mi stod på den andre sida av huset, mot vegen ned til havna da).

    Så når jeg tenker på det nå.

    Så det var det som at alle de fire, gikk sammen, bak ryggen på meg, om noe plott.

    Så det er ganske ekkelt å tenke på.

    Og det her har jeg også skrevet om på bloggen tidligere.

    Hva var det her?

    Var det noe Johannes-kult eller Ishtar-kult?

    Er de tingene noe av det samme?

    Hvem vet.

    Vi får se om det kanskje er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og etter at jeg ikke sladra.

    Så sendte de meg langt vekk.

    Opp i den øverste delen av hagen.

    (Vekk fra alle de andre fire).

    Mens de da sikkert prata om hva de skulle gjøre med meg da.

    Siden de kanskje ikke turte å innvie meg i deres kult sine hemmeligheter?

    Så måtte jeg bare stå der oppe øverst i hagen da, for meg selv.

    Mens jeg så ned på de voksne, som satt i sofagruppen.

    Mens jeg ikke kunne høre hva de sa.

    Men det var egentlig helt greit.

    Å slippe å være i nærheten av de folka.

    For de var ganske slemme og slitsomme, må man vel si.

    Så jeg måtte liksom stålsette meg, hver gang jeg var på besøk hos min mors foreldre, i Nevlunghavn.

    Og det var også sånn med min mor.

    Selv om kanskje min mormor var verst og slemmest.

    Det er nok ikke umulig.

    Så her var det nok noe Ishtar-kult, eller noe, ute å gikk, det er nok ikke umulig.

    Så sånn var nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se mer om min grandonkel, Erik Anker Heegaard, og hans familie

    18 Unse Marie Trock-Jansen b: October 19, 1925 in Copenhagen
    ……………………………………………. +Erik Anker Heegaard b: September 18, 1915 in Frederiksværk m: October 05, 1957 in Kastelkirken, Copenhagen d: March 22, 1993 Father: Hans Louis Anker Heegaard, merchant Mother: Karen Margrethe Nyholm
    ……………………………………………. 19 Steffen Peter Anker Heegaard b: August 26, 1959 in Copenhagen
    ………………………………………………. +Susanne Wisbeck Jacobsen m: August 15, 1987 in Holmens Church Copenhagen Father: Willum Jacobsen Mother: Kirsten Jacobsen
    ……………………………………………. 19 Thomas Anker Heegaard b: November 29, 1961 in Copenhagen

    http://familytreemaker.genealogy.com/users/h/o/y/niels-l-Hoyvald/ODT2-0019.html

    PS.

    Ovenfor kan vi også se, at min mors fetter Steffen, nok har giftet seg på nytt.

    Ovenfor står det at hans kone er Susanne Wisbeck Jacobsen.

    Men på TopDanmark sine sider, (hvor min mors fetter jobber som direktør), så står det at hans kone er en dame med et mer tysk-klingende navn vel.

    Men men.

    Jeg skal finne mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    min mors fetter steffen heegaard

    http://www.kommunikationsforening.dk/Menu/Set+og+h%C3%B8rt/Nyt+om+navne/IR-+og+kommunikationsdirekt%C3%B8r+Steffen+Heegaard,+Topdanmark+fylder+50+%C3%A5r

    PS 3.

    Den nye samboeren, til min mors fetter Steffen, het Pia Laub von Gottberg.

    Det er kanskje rart, at min mors fetter, får seg en ny kone, som heter det samme som hans kusines datter.

    Nemlig ‘Pia’.

    Dvs. min søster, også kjent som ‘Pipa’, fra Larvik, (kalt av faren til Frode Kølner).

    Men men.

    Det er kanskje bare meg som synes det er rart, siden søstra mi heter det.

    Det er mulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Så man kan se at min mors fetter, Steffen Heegaard.

    Han følger ikke den regelen, som jeg prøvde å ha i bakhodet, da jeg jobba som butikkleder, i Rimi, i Norge.

    Nemlig, ‘don’t mix business and pleasure’.

    (Eller kanskje ‘ikke bland jobb og fritid’, høres bedre ut?).

    Det er kanskje litt ‘uproft’?

    Men men.

    Jeg lurer på hvordan styremøtene i det kjente danske forsikringsselskapet Topdanmark foregår.

    ‘Hvad sier så Heegaard?’.

    ‘Nei, igge du, Gottberg, du er igge Heegaard her i Topdanmark, det ved du da godt, her er du fortsatt direktør for industrien, Gottberg, doch’.

    Noe sånt tenker jeg.

    Sikkert ikke umulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    De direktørene der, de kalte min mormor bare ‘Steffen og Thomas’, og viste meg bilder osv., var det vel, en gang på 70-tallet, i skipperhuset, i Nevlunghavn.

    Hun hadde bildene på sminkebordet sitt, var det vel, på sitt soverom, hvor hun hadde himmelsengen.

    Det var ihvertfall på hennes soverom.

    (Som var ganske stort, større enn bestefar Johannes sitt soverom, ihvertfall, selv om han hadde dobbeltseng, og ikke himmelseng, som bestemor Ingeborg).

    Hun tok meg med opp der, for å vise meg bildene osv., var det vel.

    Jeg var jo bare 5-6 år kanskje, så jeg skjønte ikke så mye.

    Men jeg skjønte det var hennes slektninger/nevøer i Danmark da, som het Steffen og Thomas da.

    Men jeg hadde aldri møtt disse, (før i 2002).

    Men min mormor viste meg på 70-tallet hvem de var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel noe bilde av han Steffen når han spilte tennis, eller noe, vel.

    (Eller om hun fortalte at han spilte tennis).

    Så det er bare ‘Steffen og Thomas’ det.

    Selv om Steffen er direktør i et stort forsikringsselskap nå, (Topdanmark), og Thomas er direktør i Disney.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Unse og Steffen og Thomas, de er etter en som het Jeppe “auf der Bohle”, ser jeg.

    Selv om det var nytt for meg.

    Jeg vet ikke helt hvem det er.

    Men det er det kanskje mulig å finne ut.

    Det er mulig.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    etterkommere av jeppe

    http://familytreemaker.genealogy.com/users/h/o/y/niels-l-Hoyvald/ODT2-0019.html

    PS 7.

    Ja, de kan spore seg selv tilbake, (i linjen etter han Jeppe “auf der Bohle” da), til år 1350, ihvertfall.

    Så da må de vel sies å være fine, vil jeg vel tro.

    Her er mer om dette:

    tilbake til 1350

    http://familytreemaker.genealogy.com/users/h/o/y/niels-l-Hoyvald/ODT2-0001.html

  • Til Annika Horten

    PS.

    Her kan Annika Horten se det, at det ikke bare er meg, som peller seg i nesa.

    Men hu peller nese på badet, sa hu.

    Men jeg glemte meg, og pelte nese, i bilen til Haldis.

    Kanskje jeg syntes det var spennende, med to like pene jenter, både Christell og Annika, selv om de var to år yngre enn meg?

    Det virker som at han tyske treneren, på bildet, glemte seg, siden kampen var spennende.

    Men men.

    Men jeg spiser ihvertfall ikke busene!

    Det synes jeg virker veldig kvalmt og ekkelt.

    Neida, jeg knipser busene, på gulvet.

    Og jeg kom på en ting til og.

    Og det var det, at da jeg så tippekamp, på NRK, da jeg bodde i Larvik vel.

    Like før jeg flytta til Berger.

    Så var det hjemmekamp, fra Arsenals bane, som da het Highbury vel.

    Og kong Olav, han var Arsenal-fan.

    Og da kameraet zoomet inn på Norges konge.

    Så dreiv han og gravde seg skikkelig i nesa.

    Værre enn han tyskeren, i videoen over, vil jeg si.

    Men kong Olav spiste ikke busa da, som jeg kunne se.

    Men likevel.

    Når kong Olav kan pelle seg i nesa på fotballkamp.

    Da kan vel jeg pelle meg i nesa, i bilen til Haldis, mener jeg.

    Men neida.

    Da begynte Annika Horten sånn, at ‘ikke pelle nese’.

    Og, ‘jeg peller nese på badet jeg’.

    Osv.

    Så det er forskjell på folk.

    Men nå har jo jeg seinere skjønt, at jeg nok er fra finere familie enn kong Olav da.

    Siden jeg nok er i slekt med både Noah og Asbjørn og Arne Dørumsgaard og Bernhof Ribsskog og baron Adeler og Gjedde, og hofjægermester L.C. Nyholm, og det som er.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da var det kanskje greit at hu sa fra.

    Men nå hadde jo jeg også problem med at jeg blødde neseblod da.

    Etter at noen unger på Larvik bibliotek, blåste nysepulver, eller hva det var, inn i nesa på meg en gang, da jeg skulle gå ut derfra.

    Noen jeg ikke visste hvem var.

    Som et terrorist-angrep.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog