PS.
Jeg sendte en tekstmelding til hun Annika Berglund, i midten på bildet ovenfor:
Det virker som at Cathrine bor på Skoppum nå:
PS 2.
Man kan se at hun jeg kjente som Cathrine Gran, (på 70-tallet), og som VG skrev at het Cathrine Gran Pedersen, (da hun var 17 år gammel, på 80-tallet), hun heter nå Helle Cathrine Gran.
Så da er det ikke rart at det blir det forviklinger, (spesielt ikke når hu flytter fra Stavern til Skoppum. Men men.):
Jeg husker da jeg bodde i sentrum av Larvik, i Jegersborggate, da jeg var 8-9 år.
Før jeg flytta til faren min på Berger, høsten 1979.
Så var det en kamerat eller bekjent av meg, som jeg prata med, der vi pleide å spille fotball.
(Ved blokkene oppe ved sykehuset).
Så sa han da at faren eller bestefaren til en kar, hadde sagt det, ‘at det var bra av Stokke å slå Liverpool’.
Det måtte jeg si meg enig i at var litt dumt da.
(Men jeg skjønte jo at det ikke var så enkelt alltid for gamle folk).
Men men.
Det er mulig at det her var noe han gutten fant på og.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Bare noe jeg kom på nå, når jeg følger med på Stoke – Everton.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg skrev på bloggen igår, om da jeg og mora mi og søstra mi, bodde hos en familie, opp mot Bøkeskogen i Larvik, da vi flytta mellom Mellomhagen og Jegersborggate i Larvik.
Av en eller annen grunn, så måtte vi bo et par uker, i Byskauen, eller hva det heter der.
Så sånn var det.
Og der leika ungene kappeland, og faren til Morten, sa vel at vi skulle leke det, tror jeg.
Noe sånt.
Og jeg tror at søstra mi kanskje leika for mye kappeland.
For hu leiker nok det enda mot meg.
Man kan se, at når mora vår døde, så grafsa hu til seg masse smykker, uten å oppgi det.
Og da vi bodde sammen på Ungbo, i Oslo, på 90-tallet, så tror jeg hu rappa noen dyner av meg, og vel skolissene på joggeskoa mine, osv.
Man måtte følge med på henne, skjønte jeg det som, etter at hu hadde flytta ut.
Og hu gikk også inn på rommet mitt, om natta, mens jeg sov, og rappa røykpakker.
For på den tida, så røyka jeg, en vane jeg hadde fra søstra mi.
Så søstra mi var nok litt sånn guttejente, under oppveksten, og hang mye med meg.
Men det er greit å ville ha fremgang i livet, synes jeg, og ha dyner og skolisser og sånn.
Men ikke på andres bekostning vel Pia.
Det blir for dumt, synes jeg.
Å rappe sånt av sine slektinger.
Men Pia har også sagt det, at hun setter venner foran familie.
Så Pia er nok kommunist, og vanskelig å være bror til.
Så det er en av grunnene til at jeg har kuttet ut Pia.
Så kan hun ‘kappe land’ fra noen andre.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://www.nettavisen.no/nyheter/article2892710.ece
PS.
Da vi bodde hos Morten, (som var et år eldre enn meg vel), og dem, oppe i en bakke, opp mot Bøkeskogen der.
Det var på den tida, at Baccara var med i Grand Prix, husker jeg.
For det så vi på første kvelden der.
Nå var det da tro.
Vi får se.
Jeg får prøve å finne det ut.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Baccara var med i Melodi Grand Prix, 22. april 1978:
http://no.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest_1978
PS 3.
Jeg husker det, fordi mora mi var så begeistra for Baccara.
Og mora til Morten, mora mi, og jeg og søstra mi og Morten da.
Og kanskje flere.
Vi satt og så på Grand Prix.
Det her må ha vært da vi flytta fra Mellomhagen, i Østre Halsen, og til Jegersborggate, i Larvik.
Jeg var og så på fotballkamp, med Larvik Turn, husker jeg, og de vant 3-1, mener jeg.
Han Morten dro meg med da, til Louisenlund, som det heter.
Mens seinere, da jeg bodde i Jegersborggate, da holdt jeg med Fram, for de var nærmest skolen vår.
Og noen i klassen spilte på Fram, så jeg var med en gang og spilte en kamp, mot Nanset.
Men Nanset-laget, de var mye eldre enn oss, for på den tida, (sesongen 1977/78), så spilte eldre lag noen ganger mot yngre lag, av en eller annen grunn, når det var snakk om knøtte-lag, osv.
Men men.
Mer da.
Og mora mi tok meg med og så en Fram-kamp en gang, da Odd vant 3-1, men det var nok før 1978.
Bare noe jeg kom på.
Det her var på den tida, at rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde.
Og det var noe tull med 17. mai-flagget mitt.
Jeg ble spurt av mora mi eller Arne Thormod, om jeg ville ha flagg man kunne fløyte i.
Men det var ikke lov å ta med i 17. mai-toget.
Men jeg tok det med likevel.
Men men.
Så fikk vi høre at rektor Ness var død.
Men men.
Han Morten lærte meg å pante tomflasker på travbanene.
For faren hans gikk også på travbanen, som stefaren min da, Arne Thomassen.
Han gikk ikke jeg så bra sammen med, og jeg fikk nesten aldri noen penger, så jeg fløy da rundt og panta tomflasker, på forskjellige travbaner, på Østlandet, etter at han Morten lærte meg til det da.
Men jeg panta mine flasker i en kiosk, som han Morten ikke likte, tror jeg, ned mot Larvik Torg.
Så vi ble litt uvenner da.
Og jeg var i bursdagen hans, (selv om han ikke gikk på skolen min), da mora mi hadde født Axel, halvbroren min.
Og da hadde ikke vi så god råd.
Og jeg hadde glemt å si fra om bursdagen.
Eller hvordan det var.
Så jeg ga en brukt Hardy-bok, i bursdaggave, til han Morten.
For mora mi hadde ikke noen penger.
Og da klagde han Morten, husker jeg.
Men jeg kjente vel ingen der, fordi han bodde jo på andre sida av byen.
Men men.
Men jeg tror ikke at Arne Thormod bodde der, så hva han dreiv med, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Så sånn var det.
PS.
Jeg vil også gjerne minne om, at jeg ikke har noe med Spillegal å gjøre, i det hele tatt.
Men de er veldig opptatt av bloggen min, og jeg har prøvd å forsvare meg mot løgner som de har kommet med om meg.
Jeg har aldri vært noe spillegal person.
Jeg solgte min Commodore 128, i 1987, var det vel.
Og har etter det nesten ikke spilt dataspill, eller andre spill, (med veldig få unntak).
For jeg har hatt nok med jobb osv., og har ikke hatt tid og overskudd til å spille, og jeg synes ikke å spille dataspill er så artig egentlig.
Jeg lever i den virkelige verden, for å si det sånn.
Så hvis noen prøver å stemple meg som en spillegal person eller spillenerd, så juger de.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Er det søstra mi, som juger, siden jeg spilte SimCity, et par dager, sommeren 1993?
Men det var et engangstilfelle.
Som varte bare noen få dager, i sommerferien.
Etter det har jeg ikke spilt.
Jeg synes det lukter ‘fisleri’ fra søstra mi her, Pia Charlotte Ribsskog, og noe nettverk(?)
Hva med Christian Grønli fra Bergeråsen, Oslo og Spania.
Han skulle ha meg til å spille et kjedelig fotballspill engang, som vi chattet på MSN, eller noe.
Og han skulle også ha meg til å ta bilder av Munchmuseet, på Tøyen.
Det lukter Munch-ranet og fusk fra politiet her, må jeg si.
At de kriminelle og politiet har en avtale, om at jeg skal bli tullet med resten av livet?
Hvor er min rettssikkerhet?
Hva slags land er dette?
Sovjetstat er en ‘underdrivelse’.
Jævla fascister og det som værre er.
Jeg minner om at en kar i USA har fortalt meg, på nettet, at man har en moralsk rett til å drepe alle som tuller med ens rettigheter.
Så her får Norge skjerpe seg, og slutte å leke Sovjet.
Jævla møkkaland og møkkafolk!
Vi lever ikke i middelalderen nå.
Slutt med den jævla tortureringa deres!
PS 3.
Og hvis dette er Christian Grønli sitt verk.
Så skal jeg fortelle dere, når han flytta fra Bergeråsen.
Mora til Christian og Petter Grønli, døde i februar 1981:
Da var jeg 10 år, Christian var 9-10 år, og broren hans Petter, var 11-12 år.
Så Christian har ikke kjent meg, etter at jeg var 10 år.
Og da var jeg også ikke helt på topp, for faren min tulla med meg, og lot meg bo alene.
Og mora mi var hysterisk og omtrent sinnsyk vel.
Så Christian Grønli var en som kjente meg, da jeg var ti år.
Og som jeg har møtt kanskje to ganger seinere.
Jeg innrømmer at jeg fikk et TV-spill av faren min, da jeg var 9-10 år.
Men det var i 1980, altså for 30 år siden.
Jeg kjente Petter og Christian Grønli, for 30 år siden.
Men da mora deres, Tove Grønli, døde, så dro de til Mexico, for faren deres bodde der, Carl-Otto Grønli, het vel han.
Her er det nok noe som foregår rundt.
En gutt som het Furuheim, til etternavn, fra Bergeråsen, døde i hagen til Petter og Christian Grønli, i en snøhule.
(Mens de visstnok var inne og spiste middag).
Og jeg husker at de også prøvde å få meg inn i en snøhule, en gang, som vi leika, hos farmora mi på Sand.
Og to-tre år etter at han gutten døde i den snøhula, så døde også mora deres, inne i huset, som den hagen hørte til, hvor han gutten døde.
Så sånn er det.
Og jeg kjente ikke Petter og Christian, før jeg flytta til Bergeråsen, men jeg ble kjent med dem, siden faren min kjente mora deres.
Så jeg kjente de bare i et drøyt år.
Så hvis de har fått med politiet, på å tulle med meg, pga. noe som skjedde det året jeg kjente de, da jeg var ti år.
Så er dette noe sinnsyke greier som hører hjemme i et middelalderland.
Norge burde bare ta harakiri, hvis de har gjort noe sånt, mener jeg.
Fy faen.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Apr 20, 2010 at 9:30 PM | |
|
To: Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no> | ||
| ||
PS.
Jeg og søstra mi, vi bodde jo hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70-tallet.
Og da var det sånn, at faren vår, Arne Mogan Olsen, han kjørte noen ganger ned til Larvik, for å hente oss, i ferier osv.
For at vi skulle være på Berger, hvor han var fra.
Og da hendte det, husker jeg, at han fortalte Molbo-vitser, i bilen.
Men, han visste jo at mora vår var halvt dansk, (og Molboland ligger jo i Danmark, fortalte faren vår. Jeg hadde ikke hørt om Molboland før han begynte å fortelle Molbo-vitser i bilen).
Så faren min var kanskje litt slem, tenker jeg nå.
Han kalte oss vel egentlig for Molboer, gjorde han ikke det da?
Så han gir inntrykk av å være en veldig jovial personlighetstype.
Men han er egentlig ganske slem, vil jeg si, han faren min.
Han er nok som en Dr. Jekyl og Mr. Hyde-type, vil jeg si.
For han har også truet meg og søstra mi og stesøstra mi i fylla, en julaften vi var tenåringer, om at han visste ting om alle oss.
Så faren vår har muligens angrepet oss barna hans, (og stedatteren Christell da).
Ihvertfall hvis han fulgte opp den trusselen, som han ga oss i fylla, en julaften, i huset til Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen, i 1987, var det kanskje.
Christell og Pia ble litt som skremte høns ihvertfall, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og mora mi spiste appelsinmarmelade, drakk appelsinjuice, drakk te, spiste engelsk konfekt, og after eight, osv.
Så hu hadde dilla på mange engelske ting, vil jeg si.
Men hu var veldig slitsom og hysterisk og sånn da.
Og jeg ble sendt til faren min, da jeg var ni år, (for tre barn ble for mye for henne å oppdra, og jeg var eldst da.
Noe sånt, var kanskje grunnen).
Så jeg vokste opp hos faren min.
Så jeg vet f.eks. ikke hvor i England mora mi bodde og jobba som au-pair.
For mora hennes, (bestemor Ingeborg), var også litt forstyrra vel, så begge de var vanskelig å kommunisere vanlig med, vil jeg si.
Så sånn var det.
Så det vet jeg fortsatt ikke, hvor mora mi var i England.
Og hu døde i 1999.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
For å forklare litt om hvor ‘tullete’ og rar, som mora mi var.
Så husker jeg fra da jeg var fire år, og vi bodde på Østre Halsen, i Larvik.
Og noen ganger, så spiste vi fiskepudding, på brødskiva.
(Men jeg likte ikke fiskepudding så godt da).
Og en gang, så tulla mora mi, og kjøpte marsipan, (som var i samme type pakning, som fiskepudding).
Også skjærte hu opp marsipanen, og la den på brødskiva, og sa at det var fiskepudding.
Og så lo hun sånn for seg selv da, når stefaren vår, Arne Thormod, kjefta.
Hu var liksom ovenpå og tøysete da.
Og reagerte ikke på at vi klagde, men var fortsatt like ovenpå da.
Så hu var veldig tøysete noen ganger.
Så jeg syntes at hu kunne være veldig vanskelig å ha med å gjøre.
For hu var jo mora mi, men hu bare prøvde å tulle, ofte, så hu var ikke som en som oppførte seg voksent hele tida.
Det å ha henne som mor, det var liksom et evig stress og mas, vil jeg si.
Alltid et eller annet tull.
Hu oppførte seg aldri normalt da.
Så det var veldig slitsomt, må jeg ærlig talt si, å ha henne som mor.
Men hu var ikke kjedelig ihvertfall da, hvis jeg skal ta med noe positivt også.
Man kjeda seg sjelden når man hadde henne i livet sitt, vil jeg si.
Selv om det kanskje ikke alltid var positivt, og man måtte nesten beskytte seg litt mot henne, sånn at man ikke fikk tullet hennes i for store doser.
For da kunne man nok blitt litt sjelsmessig skadet av det, vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3599629.ece
PS.
Vi kan se at Berger-elevene vil savne å ha et eget fjell i skolegården.
Og det var det fjellet, som jeg klatra opp, da jeg skulle intervjue vaktmester Bullen, (av engelsk slekt), for skoleavisa, på begynnelsen av 80-tallet.
(For jeg var ikke så kjent på Øvre).
Men jeg ble fort varm i trøya, på Berger, selv om jeg hadde gått 1. og 2. klasse, på Østre Halsen og Torstrand skole, i Larvik.
For jeg hadde mye slekt på Berger.
Og jeg hadde vært på Bergeråsen og Sand, i mange ferier.
Og jeg huska jo fortsatt at jeg hadde bodd på Bergeråsen, før jeg flytta til Larvik, da foreldra mine ble skilt, da jeg var tre år gammel.
Og jeg ville hele tida tilbake til Berger, faktisk, og faren min og familien hans, (spesielt farmora mi kanskje), mens jeg bodde i Larvik.
Søstra mi var sånn at når hu grein, så ropte hun noen ganger ‘pappa’, istedet for ‘mamma’.
For mora vår var litt kald da.
Men men.
(Hvis det ikke var noe mora mi fikk henne til da, for jeg tror at søstra mi egentlig pleide å grine ‘mamma’, unntatt den ene gangen.
Det var vel jeg som var minst glad i mora vår, og som var mest faren min sitt barn vel, av oss to.
Men men).
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Og de skoleavisene, de måtte vi selge selv.
Og jeg løste det på den måten.
At, jeg besøkte jo mora mi, i Larvik, hver 3. eller 4. helg.
Og da måtte jeg ta buss og tog selv.
Og det tok lenger tid enn 50 minutter, som det stod at det tok å kjøre til Oslo.
Så Berger er vel kanskje litt nærmere Oslo enn Larvik da.
Men men.
Og da, mens toget var mellom Holmestrand og Tønsberg.
Eller mellom Skoppum og Tønsberg, kanskje.
Så begynte jeg å gå rundt i toget, og selge skoleavisa.
(Fra Berger skole, som sikkert ingen av de på toget visste hvor var).
Og da solgte de skoleavisene som varmt hvetebrød, husker jeg.
Jeg bare spurte om, ‘skal du kjøpe skoleavisa?’.
Og det ville nesten halvparten, vil jeg si.
Ihvertfall ganske mange.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
