johncons

Stikkord: 70-tallet

  • Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

    johan martin ribsskog skatt

    http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

    PS.

    Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

    Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

    Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

    Vi ble oppdratt strengt osv.

    Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

    Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

    Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Når var det her da, lurer sikkert folk.

    Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

    storgata tjølling

    PS 3.

    Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

    (Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

    Vi hadde masse venner der.

    (Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

    Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

    Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

    Men men.

    Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

    Så sånn var det.

    En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

    (I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

    Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

    Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

    Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

    Men ikke noe særlig mer.

    Men men).

    Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

    Så sånn var det.

    Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

    Men men).

    Og Martin er født i 1955.

    Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

    Enten det, eller våren/sommeren 1975.

    Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

    Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

    Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

    Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

    Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

    Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

    Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

    Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

    Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

    Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

    Men men.

    Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

    Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

    Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

    Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

    Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

    Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

    Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

    Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

    Nei, det tror jeg ikke.

    I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

    Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

    Hvem vet.

    (Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

    Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

    ‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

    Men men.

    Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

    Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

    Selv om han har mye våpen osv.

    For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

    Hvem vet.

    Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

    Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

    Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

    Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

    Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

    Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

    Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

    Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

    Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

    Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

    Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

    Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

    At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

    Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

    Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

    Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

    Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

    Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

    Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

    Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

    Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

    Noe sånt?

    Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

    Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

    Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

    Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

    Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

    Om alt som har skjedd i livet mitt.

    Og hva har det hjulpet?

    Ingen verdens ting.

    Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

    Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

    Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Mette Hanehamhaug, vil ikke fortelle ungene, at de er annerledes

    mette hanekamhaug

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391

    PS.

    Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.

    Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.

    (Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).

    Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.

    (Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).

    Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.

    Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.

    (Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.

    Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.

    Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.

    Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.

    Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.

    (Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.

    Men men.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.

    Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.

    (Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Men men).

    Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.

    Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.

    (Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.

    Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.

    Eller var det narkomane vi så der kanskje?

    Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.

    Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).

    Men det her husker jeg godt enda.

    Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.

    Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.

    At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.

    Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.

    Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.

    På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.

    (Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.

    At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.

    Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.

    At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.

    Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.

    Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.

    Nei, det blir litt feil da, mener jeg.

    Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.

    Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.

    Som et utjevningsmandat, heter det vel.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.

    Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.

    Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?

    Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

  • Jeg var politimester Bastian, i Larvik

    Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

    (Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

    Eller på begynnelsen av 1976.

    Noe sånt.

    Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

    Noe sånt.

    Men men).

    Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

    Har jeg funnet ut seinere.

    Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

    Men men).

    Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

    Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

    Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

    Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

    At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

    Noe sånt.

    (Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

    Men men.

    Men når jeg var politimester Bastian.

    Da måtte jeg si noe.

    Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

    At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

    Men men.

    Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

    Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

    (Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

    Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

    Men men).

    Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

    Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

    Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

    Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

    For mora mi jobba ikke.

    Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 70-tallet

    Nå tenker jeg på oppveksten min igjen, i forbindelse med den e-posten, som jeg sendte til Svelvik kommune, i den forrige bloggposten, om problemene på Berger skole, osv.

    Og da tenkte jeg på hvordan det var, når jeg og søstera mi, hadde vært på ferie hos faren vår, på Berger, mens vi fremdeles bodde, hos mora vår i Larvik.

    Og da husker jeg det, at jeg og søstera mi klagde, til faren vår, i bilen, mens vi kjørte, fra Berger da, og ned til Larvik.

    Vi klagde på at vi måtte legge oss så tidlig.

    For mora vår sendte oss alltid i seng tidlig.

    Ganske kort tid etter barne-TV vel.

    Så jeg selv ihverfall, var ofte ikke trøtt, kl. 20, eller hva det var, når jeg måtte i seng.

    Så det var veldig kjedelig, husker jeg, å bare ligge i senga, uten å få sove.

    Så dette klagde vi om da.

    Og da, så fortalte faren vår oss noe.

    Nemlig det, at mora vår var ‘gæern’.

    Og han ville det, at vi skulle gå til politiet, og si det.

    Men da, husker jeg, så ble vi lei oss.

    Ihvertfall ble jeg det, husker jeg.

    For vi ville jo ikke anmelde mora vår til politiet.

    Det med politiet virka helt fjernt, og var noe veldig alvorlig da.

    (Vi var nok så små, at vi nok var litt redde for politiet, vil jeg si.

    Som når man er sånn 4-5 år, kanskje kan virke litt fryktinngytende og skremmende vel?)

    Det var nesten sånn at vi begynte å grine, ved å tenke på det, å gå til politiet og snakke stygt om mora vår, til de.

    Så det ville vi ikke.

    (Vi ville ikke mora vår så vondt, at politiet skulle putte henne i fengsel.

    Ihvertfall ikke for å være veldig streng.

    Det var vel heller ikke noe politi-sak dette, sånn som jeg tenkte på det da, egentlig.

    Så her var det nok noe ‘urent trav’, fra faren vår, vil jeg si.

    Men men).

    Men, det ble jo sånn, at ihvertfall jeg, mista helt respekten, for mora mi, etterhvert.

    Siden hu var ‘gæern’ da, sånn som faren vår sa.

    Men sånn som jeg tenker nå.

    Så var nok faren vår veldig god på det, å manipulere barn.

    Han fikk nok, mer eller mindre, ihvertfall, manipulert meg, til å bli mer og mer uvenn, med mora mi.

    For jeg likte ikke det, i utgangspunktet, at jeg og mora mi og søstra mi, skulle flytte fra Bergeråsen, da jeg var tre år.

    Så jeg var i opposisjon, til mora mi, allerede fra dag en, i Larvik.

    Og prøvde også å få med søstera mi, på det vel, å være i opposisjon, til mora vår.

    For jeg var helt imot det, at vi flytta fra Bergeråsen.

    Som jeg også fortalte mora mi, da hu satt meg og søstera mi, bak i bilen, for å kjøre/rømme fra Bergeråsen da.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Men faren min, han liksom helte bensin på bålet.

    Og prøvde å få meg og søstera mi, til å tro at mora vår ikke bare var veldig streng, men også var ‘gæern’.

    For det trodde vel egentlig ikke jeg, på det tidspunktet, (den første gangen jeg hørte at mora mi var ‘gæern’ da, da faren min sa det i bilen, på vei til Larvik).

    Og faren min prøvde også det, å få meg og søstera mi, som da var sånn 5-6 år gamle kanskje.

    Til å gå til politiet, og klage på mora vår da, og si at hu var ‘gæern’.

    Men jeg trodde ikke at mora mi var ‘gæern’ egentlig.

    Men jeg syntes hu var så streng, siden vi måtte legge oss så tidlig, osv.

    Mens hos faren vår, så fikk vi være oppe lenge, og fikk mye godteri osv.

    Mens hos mora vår, så fikk vi sjelden godteri.

    Men det skjønner jeg jo nå, at det finnes en mellomting.

    Faren vår, han ‘kjøpte’ oss kanskje litt, med mye godteri og å være oppe til klokka 22-23 osv.

    Mens mora vår, hu var veldig gammeldags og streng.

    Og vi fikk kanskje godteri, maks en gang i uka, (på lørdagskvelden), og knapt nok det.

    Og vi måtte legge oss kl. 19-20 og sånn da.

    Og mora vår, hu ville i perioder, ikke la oss besøke faren vår.

    Men, mora vår fortalte meg aldri grunnen til dette.

    Og heller ikke grunnen til at hu forlot faren vår.

    Så mora vår, hu prøvde ikke å manipulere oss, så utrolig mye, vil jeg si, (hvis jeg skal prøve å være rettferdig).

    Men det var faren min ganske fæl til, vil jeg si.

    Han brukte nok oss ungene, i en slags krig mot mora mi da, vil jeg si.

    Så faren min er nok kanskje en sleiping, vil jeg nok si.

    Bare noe jeg kom på, nå som jeg tenkte på den klagen mot Berger skole og Svelvik kommune, osv.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er forresten noe reklame, fra 1973, (som var det året, som mora mi flytta fra faren min, hvis jeg husker riktig). Bedre enn Grandiosa?

    reklame fra 1973

  • Det her var den tippekampen, (på NRK), som fikk meg til å begynne å holde med Everton

    tippekamp nrk holde med everton

    PS.

    Dette var mens jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Vi hadde tre nabogutter, som var ‘slemme’, og som jeg var uvenn med da.

    Så jeg syntes ikke det var så morsomt, å leke utendørs.

    Så på lørdagene, så pleide jeg å se på sporten.

    Som først ofte var vinteridrett, som langrenn og skøyter, osv.

    Og så var det ofte tippekamp fra England da.

    Jeg holdt mest med Norge, i vinteridrett.

    Men, mora mi hadde ei venninne, i Stavern, som var søster av han som eide Grans bryggeri, i Sandefjord.

    Mora til Cathrine Gran, (som var på min alder), var dette.

    Og hun Cathrine Gran, hun hadde også en bror, som var litt yngre enn henne selv.

    Og en gang jeg var med mora mi dit, så måtte jeg leke med broren, til Cathrine Gran, og en kamerat av han.

    Begge de var fra Stavern, regner jeg med.

    Jeg var jo mest opptatt av vinteridrett, og holdt med Norge da.

    Men så spurte disse gutta da, om hvilket engelsk fotball-lag jeg holdt med.

    Holdt jeg med Nottingham eller holdt jeg med Manchester.

    (Eller hvilke lag det var igjen).

    Og da bare sa jeg et lag, for jeg holdt egentlig bare med Norge.

    Så jeg bare sa noe.

    Det som skjedde så, var at den lørdagen, når den Everton-kampen ovenfor var.

    Så skulle plutselig mora mi og søstra mi også følge med på sporten.

    (Noe de aldri gjorde ellers.

    Det soverommet til mora mi, (og TV-en som stod der), de fikk jeg alltid ha ifred, på lørdagene, ellers.

    Ihverfall mens det var sport på TV, vil jeg si.

    Men men).

    Så jeg tror det med Everton var et plott(?)

    Det står at Coventry tulla med forsvarspillerne.

    Var det dette som var plottet, som mora mi og fru Gran i Stavern, (i Johanitterordenen/illuminati?), visste om?

    At de skada en forsvarer i Coventry, eller noe?

    Hvem vet.

    Men jeg pleide alltid å se sport i fred.

    Jeg hadde fulgt med på sport, i mange måneder.

    Og grunnen til at jeg fikk sett det i fred.

    Det var fordi, at den eneste TV-en, i huset, den stod på soverommet, til mora mi og stefaren min, (Arne Thormod Thomassen).

    Så der fikk jeg være ifred da.

    (Unntatt at en veps stakk meg i leppa der en gang, fra et vepsebol, som var utafor vinduet.

    For jeg var dum og åpna vinduet.

    Jeg skulle liksom være snill mot vepsen, og slapp inn den.

    Men den var sinna gitt.

    Men men).

    Mer da.

    Utendørs, så var det bare å sykle bort til ungdomsskolen, og sånn.

    Og det var bare morsomt de første 20 gangene kanskje.

    Noe sånt.

    Og nede i første etasje, så var jo mora mi, som syntes det var morsomt at den vepsen stakk meg, for eksempel.

    Så mora mi, hu pleide å mobbe og være slem mot meg da.

    (For eksempel, så hadde jeg en gang veldig feber, i det huset.

    Og da lå jeg på rommet mitt, og ropte på mora mi, for jeg var så varm i panna, og hadde så vondt i hue.

    Og da kunne jeg høre det, at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke skjønte hvorfor jeg ropte på henne.

    Altså at hu ikke likte det.

    Så min stefar da, Arne Thormod Thomassen, han måtte ta et håndkle, med kaldt vann på, på panna mi.

    Og jeg klarte ikke å spise mat.

    Men mora mi, hu likte meg ikke da.

    Hu var slem og ekkel mot meg, vil jeg si.

    (Av ukjent grunn for meg).

    Arne Thormod Thomassen, han pussa opp det huset, (en vertikalt-delt tomanns-bolig), og trappa ble sånn, at man kunne dette gjennom trappetrinna, (av furu vel).

    Så man måtte trå forsiktig der.

    De månedene, (vinteren 1976, eller noe vel), så bodde vi i blokkene på Skreppestad.

    Og da, så hadde jeg bare en sommerdyne, og lå på et kaldt rom.

    Og da hørte jeg at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke orka å ha sommerdyne selv.

    Og da var jeg veldig syk, jeg var veldig forkjøla, og hosta mye da.

    Men mora mi gadd ikke å gi meg en varmovn, eller en dundyne/vinterdyne.

    Så mora mi var ganske slem egentlig.

    En gang, etter at vi hadde flytta tilbake til Mellomhagen igjen.

    Så datt jeg på isen, når vi besøkte ei venninne av mora mi, som var sykepleier, (som bodde i de samme blokkene på Skreppestad).

    (For noen hadde stått med en hageslange der, tror jeg).

    Johanitterordenen?

    Og da var det sånn, at jeg besvimte og fikk hjernerystelse.

    Så ble jeg lagt inn i bilen, av hu sykepleier-dama, som fulgte oss, ned til bilen, (av en eller annen grunn).

    Og så kjørte mora mi innom butikken, Samvirkelaget, på Østre Halsen, ved Lågen der vel.

    Og kjøpte sjokolade, til seg selv og søstra mi.

    Søstra mi sa, til mora mi, noe sånt som, ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.

    Så ble jeg så sinna, siden jeg ikke fikk sjokolade, siden jeg var ‘død’ da.

    Så våkna jeg igjen.

    Så spurte jeg mora mi hvorfor hu ikke kjøpte sjokolade til meg.

    Og hvorfor hu ikke kjørte meg til lege osv., men dro i butikken.

    Og da vi kom hjem til Mellomhagen, så bare gikk jeg og la meg på rommet mitt, for jeg merka at jeg ikke var helt bra, etter å falt og slått hue på den glatte asfalten, når jeg løp mot bilen til mora mi.

    For jeg hata å være hos hu sykepleier-dama.

    Det var som et hat for meg, så jeg ble glad, når jeg så bilen vår.

    Og løp mot den.

    Og det har sikkert de plotta om, og da, så har de fått spylt vann, med en hageslange da, for å ‘straffe’ meg, eller noe.

    Så hvis det var Johanitterordenen, så vil jeg advare mot dem, for dem er ikke helt gode, kan man skjønne/ane.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Men men.

    Men den lørdagen, som Everton vant 6-0, da var det annerledes.

    For da, så satt mora mi på en stol vel, utafor soverommet sitt, i gangen der, (noe som var veldig spesielt for henne å gjøre).

    Og søstra mi, hu var også på soverommet, til mora mi.

    Ihvertfall under en del av kampen, for hu hørte kanskje det.

    At hver gang Everton scorte, så gikk jeg ut til mora mi, og fortalte at Everton hadde scort da.

    For han Rolf Hovden, (så jeg nå, i Aftenpostens tekstarkiv, at det var, som kommenterte), han prata så bra om Everton da, osv.

    Men men.

    Og mora mi, (som hadde vært au-pair, i England, selv om jeg ikke vet om det hadde noen sammenheng), hu sa det, at Everton, de var bra.

    Og at de kunne jeg holde med, sa mora mi.

    Og jeg var jo på utkikk, etter et engelsk lag, å holde med.

    Siden han sønnen til fru Gran, i Stavern, og kameraten hans.

    De hadde spurt meg, (like før), om hvilket engelsk fotball-lag, som jeg holdt med.

    Og da følte jeg meg dum, siden jeg ikke hadde noe greie på engelsk fotball.

    Og ikke kunne svare ordentlig for meg da.

    Samtidig, så likte jeg ikke de guttene, i Stavern, jeg syntes de var litt sånn, at dem var sjefete osv.

    Og kanskje litt klysete?

    De var litt sånn lure og nesten konspiratoriske, vil jeg nesten si.

    (Ihverfall sånn jeg husker dem.

    Det var sånn at de smilte til hverandre osv., som om de hadde noe internt, på gang, som de hadde prata om før jeg kom dit.

    Og de hadde liksom et samhold da, (eller ihvertfall noe internt), som de ikke ville la meg ta del i.

    Men jeg kjente han gutten fra før, (for jeg og søstra mi bodde der, da mora vår var på ferie i England.

    Noe som varte i ca. en uke, og mora vår var på to sånne ferier, i England, med kanskje et års mellomrom da.

    Og da var jeg og søstra mi, begge gangene, hos Grans, i Stavern da.

    Og den andre gangen, som vi bodde der, (i ca. en ukes tid da, mens mora vår var i London/England), så syntes jeg det, at det var sånn, at jeg ‘mista’ søstra mi.

    At søstra mi istedet liksom ble som en av Gran-søsknene.

    For de prata vel noe dritt, om mora mi, eller hva det egentlig var.

    Det var ihvertfall sånn, at de liksom ville vinne sjela vår da, vil jeg si.

    De ungene til fru Gran.

    Og jeg synes at søstera mi ga etter, og ikke ville være i Ribsskog-familien lengre liksom.

    Det er ihvertfall sånn jeg husker det, fra en ferie, som mora mi var i England.

    Men det er mulig jeg tar feil.

    Vi får se).

    Og jeg syntes han var litt sleip kanskje, eller noe.

    Så jeg likte ikke de guttene, så jeg ville ikke ha så mye samhold med de, egentlig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    (Hvis jeg husker det her riktig da, det er mange år siden)).

    Så jeg ville ikke holde med de samme lagene, som de her gutta i Stavern da.

    Derfor syntes jeg at Everton var greie å holde med.

    For det var ihvertfall ikke Everton de holdt med, de gutta i Stavern.

    Det ville jeg nok ha huska.

    For mitt navn, Erik, begynner jo på E.

    Så da hadde jeg nok huska det, hvis en av de gutta i Stavern, hadde holdt med Everton.

    (Jeg mener også at de laga de holdt med, hadde lengre navn da, enn Everton da.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Faren min drakk en god del Grans øl, forresten.

    De pleide alltid å ha noen kasser Grans øl, i garasjen, på Bergeråsen, eller i vannsengbutikken, Drammen, etter at de flytta dit.

    Og min mormor og morfar, de hadde også Grans.

    Selv om de ikke drakk noe særlig Grans øl vel.

    Men de hadde Grans Champagnebrus osv.

    Så sånn var det.

    Er det noe link, mellom Grans-familien og Johanitterordenen/illuminati, lurer jeg.

    Og mellom Grans familien/Johanitterordenen/illuminati og faren min og Haldis, og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes?

    En som bodde like ved bestemor Ingeborg, het Gran, husker jeg.

    I Skoleveien, i Nevlunghavn.

    Og hun Cathrine Gran, hun hadde jo skifta navn, til Helle Gran, eller noe nå, mener jeg det var.

    Noe sånt.

    Så jeg er litt skeptisk til den her Grans-familien, vil jeg si.

    Og det kan kanskje overføres til Rema nå.

    For Grans-øl/brus, det selges jo i Rema-butikkene nå.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Rema 1000 de kopierte jo Rimi 500, som vi kunne se på bloggen, i går.

    Det skal jeg finne mer om, eventuelt.

    Og Rema, de har jo ikke engang eget kontor, men kaller kundeservice-delen, for ‘Gladengen Drift’, og de svarer ikke på e-poster engang, (hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her er mer om at den Everton-kampen, som jeg nevnte ovenfor, (som var tippekamp, i november 1977), den ble kommentert, av Rolf Hovden:

    everton kamp rolf hovden

    PS 4.

    Man kan se det, i TV-programmet ovenfor.

    At den lørdagen, som jeg begynte å holde med Everton.

    Så var det ikke så mye spennende langrenn og skøyter osv., som det pleide å være, på TV, på lørdagene, om vinteren, i Norge.

    Så da fikk jeg antagelig ikke min dose da, av min ukentlige spenning, som jeg fikk, av å sitte foran TV-en og holde med Norge, i forskjellige idretter da.

    Så derfor var det nok antagelig, at jeg syntes at den Everton-kampen var så artig da.

    For curling, det var nok antagelig ikke noe jeg syntes var så veldig artig.

    Jeg var mer fan av langrenn og skøyter osv., og også fotball-landskamper da, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at utover 80-tallet, så gikk marginene på køyesengene fra Strømm Trevare, de gikk nedover. Folk syntes at køyesenger var 70-talls

    marginer køyesenger nedover

  • Her kan man se det, at da jeg flytta til Berger, høsten 1979, så lå Jensen Møbler fortsatt i Svelvik

    jensen møbler svelvik

    PS.

    Men Jensen Møbler, de flytta til Sand, på midten av 80-tallet, var det vel.

    Og de har bygget ut mer og mer.

    Så nå, så har de bygget på et jorde, hvor jeg pleide å leike som barn.

    Et jorde, som eies av en som heter Lersbryggen.

    Men min farfar fikk lov å bygge på tomta til Lersbryggen.

    Så jeg mener at den tomta nå må tilfalle den som eier det gamle huset til Ågot og Øivind.

    (Som jeg mener at jeg har hevd på.

    For jeg disponerte noen skuffer, i reolen der.

    Og da har jeg bruksretten, mener jeg.

    Og siden en Lersbryggen eier tomta, så burde eiendomsretten følge bruksretten, mener jeg.

    Og tomta burde jeg også få, for den har vært bygget på, av min farfars familie, siden 60-tallet.

    Så den burde gå til meg, siden jeg har hevd på huset, og siden sedvane-retten, sier at hvis noen har brukt noe lenge, så har de rett til å fortsette å bruke det.

    Så da er det bare tull at Lersbryggen skal eie den tomta, mener jeg.

    Men men).

    Men der har altså Jensen Møbler bygget.

    Man kan se her, at tidligere veier, som pleide å markere grensa, mellom tomta til Jensen Møbler og de andre tomtene.

    De veiene, de har Jensen Møbler bygget oppå.

    Så det her er maktmisbrukt og det som er.

    Her burde Jensen Møbler rive, og flytte til et sted, (f.eks. på Grunnane), hvor det er mer egnet, til å ha så store fabrikker.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    jordet til lersbryggen

    PS 3.

    Sånn her så fabrikken til Jensen Møbler ut, i gamle dager, (det var en fabrikk, som var like ved der Svelvik Kroa er/var, nord i det som nå er Svelvik by, og som tidligere var Svelvik ladested):

    jensen møbler i gamle dager

    http://www.jensen.no/viewpage.asp?node=1&ID=7&edition=eu

    PS 4.

    Så det som har skjedd på Sand der, er litt rart, mener jeg.

    For farfaren min bygde der på 60-tallet.

    Og han bygde også bolighus, på eiendommen, (som Lersbryggen eide).

    (Jeg vet ikke helt hvorfor, at farfaren min bygde på tomta, til en som het Lersbryggen.

    Det var vel ganske så rart vel.

    Jeg har prøvd å kontakte en Lersbryggen, i Svelvik vel, på Facebook.

    Men han har ikke svart.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer).

    Og det er også et stort hyttefelt, like ved den fabrikken til Jensen Møbler, der hvor den er nå, på Sand.

    Et hyttefelt, som heter Krok.

    Så den fabrikken til Jensen Møbler, den skjemmer jo fælt da.

    Det var kanskje derfor at farmora mi maste om at jeg måtte flytte tilbake til Sand, da jeg bodde i Oslo.

    For alarmen til Jensen Møbler, den gikk ofte.

    Og farmora mi var nærmeste nabo da.

    Og Jensen Møbler, de bygde ut og bygde ut.

    Og den typen betong/mur-fabrikk, i dinosaur-klassen, den ser jo helt jævlig ut og.

    Så på 70-tallet, så så det nesten idyllisk ut, der hvor farfaren min hadde fabrikk.

    Det jordet var fint å se på.

    Det ble ikke brukt som jorde, men det var nesten som en eng, må man vel si, med planter, gresshopper og bier og sommerfugler osv.

    Og på andre sida av Kjelleråsveien, så var det en skog, som også var artig å leke i.

    Så det området har blitt mer og mer ødelagt, siden 70-tallet, vil jeg si.

    Dem burde heller ha bygget på Grunnane, mener jeg.

    Jeg så det i Aftenpostens arkiv, at Standard Oil, hadde tenkt å bygge oljerafeneri, på Grunnane, på 50-tallet, var det vel.

    Så der kunne dem vel bare ha mudra opp litt og sånn, så hadde det vært kjempestor plass.

    Jeg har sett noen svaner, noen få ganger, i fjorden, ved Grunnane, men det er nærmere Berger igjen, mener jeg.

    Grunnane er langt, og den veien brukes som ‘fartsetappe’, av ungdommene på Berger.

    På Grunnane, så tester dem hvor høy fart dem klarer å få bilen opp i.

    For det er ei lang slette, på ihvertfall et par kilometer da.

    Så sånn var det.

    Søstra mi, hu satt på med en Svelvik-gutt, som stjal en bil, da hu var 15-16.

    Søstra mi, og ei jente som var kjent for å være ‘Bergers største hore’, (mener jeg det var, at Sten Rune i klassen sa en gang, på lokalet Fremad, hvor Christell hadde dratt meg, men jeg fikk sitte på med noen Berger-folk, som jeg hadde gått i klasse med tidligere, hjem da. Men men), som ble kalt Tina ‘Turbo’.

    Og de kjørte inn i en lyktestolpe, på Grunnane.

    Og da gikk strømmen i hele kommunen, i en del timer.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg klarer mer om det, med at Standard Oil, vurderte å ha oljeraffineri, på Grunnane.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om at det går ann å demme opp, på Grunnane:

    går ann å demme opp på grunnane

    PS 6.

    Man kan se, at Aftenposten, de kaller stedet Grunnane ligger på, for Strømm, på 50-tallet.

    Og hele den vestre sida, av Drammensfjorden, den heter Strømm.

    (Muligens med unntak av byen Svelvik, som tidligere var ladestedet Svelvik.

    Det er mulig at Svelvik bare er Svelvik.

    Men jeg tror egentlig det blir Svelvik i Strømm.

    Men men).

    Så Sand, hvor Strømm Trevare, fabrikken til min farfar lå.

    Der heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    For Strømm kommune og Svelvik kommune, de ble slått sammen, og der heter det nå Svelvik kommune.

    Selv om også en del stemte for at den sammenslåtte kommunen, skulle hete Strømm kommune.

    Men hva kommunen heter, det betyr jo ikke noe, for hva stedene heter.

    Kommunenavnet, det er bare et konstruert navn, vil jeg si.

    Men stedene har jo fortsatt sine virkelige navn.

    Kommunene de blir jo slått sammen i hytt og pine, så hva kommunene heter, det er ikke det som bestemmer hva stedene heter, mener jeg.

    Men men.

    Stedsnavn og kommunenavn, behøver nødvendigvis ikke å være det samme, mener jeg.

    Men men.

    F.eks. så heter det Holmsbu, på Hurumlandet, i Hurum kommune.

    Og på samme måte, så heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    Jeg vet ikke om det gikk ann å forstå.

    Jeg skal se om jeg finner mer om kommunesammenslåinga, ihvertfall, i Aftenpostens arkiv.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her kan man se det, at det var delte meninger, om nåværende Svelvik kommune, skulle hete Svelvik kommune, eller Strømm kommune, ved sammenslåingen av de to kommunene, (Svelvik kommune og Strømm kommune), i 1963:

    svelvik eller strømm

  • Både mora og faren min, var slemme/ekle mot meg, under oppveksten

    Mora mi var sånn at hu var slem/ekkel, og mobba/erta meg, hvis hu klarte det.

    Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.

    Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.

    Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).

    Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.

    Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.

    Men faren min sa aldri hva dette kom av.

    Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.

    Men faren min var vel sjelden det.

    (Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).

    Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.

    Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.

    Tja.

    Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.

    Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?

    Hva vet jeg.

    Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.

    Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.

    Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.

    Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.

    Av en eller annen grunn.

    Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.

    Så det vet jeg fortsatt ikke.

    Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.

    Og aldri si fra til meg, hva som var galt.

    Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.

    Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om søstra mi Pia aka. Pipa

    Jeg tenkte på hva grunnen var til at faren til Frode Kølner i Larvik, kalte søstra mi Pia, for ‘Pipa’, på 70-tallet.

    Nå lurer jeg på om det var fordi at han var litt på kanten, og at mente at søstra mi alltid hang i hælene mine, og oppførte seg som en gutt da.

    At faren til Frode Kølner mente at søstra mi oppførte seg som om hu hadde ‘pipe’.

    Hvem vet.

    Dette var da jeg var 7-8 år, og søstra mi 6-7 år da.

    Og hu hang mye i hælene mine, da vi bodde på Vestmarka, Østre Halsen, (med alle butikkene og bilene og bussene, vi bodde jo i Storgata der), og i Brunlanes, ihvertfall til dels, på den hytta ute i skogen der.

    Men i Mellomhagen, så leika hu mye med en gjeng jeg ikke ville leike med.

    Men den første tida, så hang hun med meg.

    Og det samme i Larvik da.

    De første månedene vi bodde der, så hang søstra mi i hælene mine, som om hu var lillebroren min kanskje.

    Før hu fikk seg noen venninner da, etterhvert.

    Men ikke før hu hadde blitt kalt ‘Pipa’ av faren til Frode Kølner.

    Og også vinteren etter at vi flytta dit.

    Så gikk jeg og søstra mi i Jegersborggate, og kasta snøballer, eller noe sånt, kanskje.

    Så kom det to fylliker forbi.

    Og de sa ‘hei guttær’.

    Eller ‘hallå guttær’, eller noe sånt.

    Så søstra mi så nesten ut som en gutt, ihvertfall om vinteren, med masse tjukke klær og lue på seg, osv.

    Og mora vår, hu oppdro oss likt, vil jeg nesten si.

    Søstra mi arva vel klær, som jakker, fra meg, mener jeg.

    Og vi lærte ting som å knytte skolisser, og å snyte oss, og å tegne og å skrive navna våre.

    Sånne ting lærte vi omtrent på den samme tida.

    Men jeg begynte jo i barnehagen og skolen, før søstra mi.

    Og søstra mi skulle jo egentlig begynne på skole, et år etter meg.

    Men Torstrand skole sendte henne hjem, så hu begynte to år etter meg.

    Så søstra mi dreiv dank i et år, i Larvik, hvor hu hverken gikk på barnehage eller skole.

    Så hva hu dreiv med da, det kan man kanskje lure på.

    For jeg synes hu blei så slem, etterhvert, av det friåret, og kalte meg ‘stygg’ og det som var.

    Men men.

    Så det var artig å få i trynet, som 8-9 åring.

    ‘Du er stygg’, liksom, fra søstra si.

    Og jeg husker også at søstra mi dro med en gutt, i klassen sin, vel, (når hu endelig fikk begynt i første klasse), som bare måtte stå i hagen vår, (og som søstra mi nok hadde full kontroll på da).

    Så søstra mi var nesten som ei bøllejente, (eller nesten som en bølle-gutt), som 7-8 åring, må jeg vel si.

    Og seinere, så har jeg merka det, at søstra mi har vært litt sjuskete.

    Når vi har vært og besøkt mormora mi, i Nevlunghavn, så synes jeg at jeg har merka, at hu ikke vasker seg så særlig.

    Og da hu bodde hos meg, og etterhvert fikk egen hybel, i Ungbo-leiligheten jeg bodde, i på Ellingsrud, på 90-tallet, så merka jeg at søstra mi, hu kunne la vasketøyet ligge igjen i vaskemaskinen, i flere dager.

    (Til sjenanse for oss andre som også bodde der, og som kanskje skulle bruke vaskemaskinen i mellomtiden da.

    Før søstra mi klarte å få hengt opp tøyet sitt.

    Og hu tålte heller ikke at jeg sa fra om det.

    For jeg hadde ikke noe med hvordan hu levde sitt liv, sa hu til meg, året før hu fikk Daniel vel.

    Men, jeg hadde noe med det, fordi jeg også var med på å leie den vaskemaskinen, (det var jeg som leide den fra Thorn faktisk. Det var vel en sånn autogiro, fra min bankkonto, på 250 kroner i måneden. Også betalte de andre meg 50 kroner i måneden hver. Så det kostet 50 kroner pr. person da, i måneden, å leie den vaskemaskinen. Og Thorn sa til meg, før jeg leide, at det var greit å ha vaskemaskinen i bofelleskap, det ble ikke noe dyrere leie, av den grunnen, forklarte de. Så det syntes jeg egentlig var ganske greit, å ha den vaskemaskinen der. Men han Rune, typen til Hildegunn, han ble sur, for da ville han at jeg skulle leie oppvaskmaskin også. Men jeg ville ha kontroll på økonomien min, for det var nedgangstider osv. Så jeg sa da, at om kanskje en av de andre, kunne leie den oppvaskmaskinen i sitt navn, så fikk vi spredd ansvaret og risikoen, mente jeg. Jeg syntes ikke det ble riktig, at jeg skulle ha alt ansvaret. Men det ble det ikke noe av da. Antagelig fordi at ingen av de andre, hadde noe særlig kredittverdighet. De hadde kanskje hatt inkasso osv. Og da tror jeg at han Rune la meg for hat. Bl.a. så falt utløpsslangen, til vaskemaskinen, ut av sluket, på en snodig måte, vil jeg si, og hele vaskerommet ble oversvømmet, så jeg måtte tørke der, før vaktmesteren kom. Så det kan eventuelt ha vært noe sabotasje/hevn, fra han Rune, tenker jeg nå. Men men).

    Så derfor hadde jeg rett til å si fra om, at hu okkuperte den lengre enn hu behøvde å gjøre, mente jeg.

    Alle de andre hang opp tøyet sitt, etter at maskinen var ferdig.

    Og det gjorde de også i vaskekjelleren, som vi måtte vi bruke, før jeg foreslo å leie vaskemaskin fra Thorn, for da kunne vi vaske når vi ville, og ikke bare på noen få tidspunkter i uka, og før kl. 20 vel, som det var i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23 osv., der.

    Og seinere, så har bestemor Ingeborg, kjefta på meg, fordi at søstra mi fikk en farga unge.

    Men det syntes jeg var urettferdig, at mormora mi kjefta på meg for det.

    Men jeg klarte ikke å forsvare meg ordentlig.

    For jeg hadde ikke tenkt på det sånn, i det hele tatt.

    Men nå husker jeg jo det, at søstra mi sa klart fra til meg, at jeg ikke bestemte over hennes liv, den gangen hu lot tøyet sitt ligge i vaskemaskinen, i flere dager.

    Så søstra mi var egenrådig, og hørte ikke på meg.

    Selv om hun flytta inn hos meg, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Så var det ikke sånn at hu hørte på meg.

    Hu hørte bare på seg selv.

    Ihvertfall ikke på meg.

    Men hu var ikke så krass mot meg, den tida hu sov på en madrass på rommet mitt.

    Men etter at hu fikk eget rom der, av Ungbo, så kunne hu være krass mot meg.

    Og hu nekta også en gang for det, husker jeg, ovenfor hu Hildegunn, som også bodde der, på Ungbo, at hu i det hele tatt hadde bodd på en madrass på gulvet på rommet mitt.

    Men det hadde hu faktisk.

    I nesten et halvt år vel.

    Fra sommeren 1993 til like før jul 1993 vel.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke husker de datoene helt nøyaktig, så var det ihvertfall snakk om flere måneder, som hu bodde på gulvet på rommet hos meg.

    For hu var bostedsløs, og jeg tenkte at jeg måtte nesten hjelpe henne, siden foreldra våres var så uansvarlige.

    Men men.

    Men etterfikk begynte jeg å jobbe mer, og fikk bedre råd.

    Og det gjorde søstra mi og.

    Og vi leide vaskemaskin selv, og abonnerte på Aftenposten, osv.

    Så etterhvert så ble søstra mi selvstendig der da, og amper da, og hadde ikke lyst til å bo på samme sted som meg lenger.

    Enda jeg redda henne, fra å bo på gata, må man vel nesten si, i 1993.

    Men et par år senere så var hu helt forstyrra da og hissa seg stadig opp da.

    Pga. et eller annet tull.

    Og søstra mi er jo så aggressiv og amper.

    Så hu er jo umulig å diskutere ting med, på en sivilisert måte.

    Vi var kanskje som Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland.

    Søstra mi hissa seg opp som Gro da.

    Og Willoch var rolig, og prøvde å få til en saklig diskusjon.

    Men det skjedde jo sjelden.

    Og sånn var det med meg og søstra mi og, at vi ble som Kåre og Gro, vi klarte ikke å diskutere ting rolig og saklig.

    Det ble mye skriking fra søstra mi, osv., og forstyrrethet, (må jeg vel nesten si), fra henne, så det funka dårlig, å kommunisere med henne, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og hu kunne også forsvinne i flere dager, uten å si hvor hu var.

    Så jeg ble bekymra, husker jeg, og dro ned til Oslo Sentrum, i 15 kuldegrader, vinteren 1994 vel, for å leite etter henne, på favorittbula hennes Jollys, og hos ei venninne av henne, fra Røyken, eller noe.

    Og søstra mi synes vel kanskje også å ha et umettelig behov, for sex, med unge afrikanske menn.

    For en gang, så hadde hu med seg tre unge afrikanske menn, hjem fra byen, en lørdagskveld, da vi bodde i samme bofelleskap, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Så søstra mi er nok mer som en gutt, eller mann, enn som en jente, eller dame, vil jeg si.

    Men men.

    Det var kanskje også derfor, at søstra mi Pia, (aka. Pipa), og stesøstra mi Christell Humblen, dro meg med på utestedet ‘Tre Brødre’, (hvor jeg aldri pleide å dra, av en eller annen grunn), i Karl Johan, på 17. mai, år 2000, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Hvis ikke det var 1999.

    Hvem vet.

    Og da kom typen til Christell, som var svensk og het Mathias, med toget fra Sverige, senere på dagen.

    Så vi drakk øl to steder på Oslo S., av en eller annen grunn, etter at han Mathias kom med toget da.

    For Christell ville at vi skulle flytte oss til et annet serveringssted på Oslo S., av en eller annen grunn.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor at faren til Frode Kølner, begynte å kalle søstra mi Pia, for ‘Pipa’.

    Fordi at han mente at hu var som en gutt, (altså et ordspill på at hu oppførte seg litt som om hu hadde ‘pipe’).

    Hvem vet.

    Det er mye rart.

    Bare noe jeg tilfeldigvis begynte å tenkte på, for jeg fikk noe flashback til 70-tallet, osv., her.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog