johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Min Bok – Kapittel 76: Enda mer fra Sand

    Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.

    Han som eide hytta ble litt sur.

    For at han måtte betale full timepris for meg.

    For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.

    Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.

    Og jeg gjorde det da.

    Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.

    Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.

    Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.

    Så Håkon tjente også penger på det her da.

    Så jeg ble kanskje litt lurt.

    Det er mulig.

    Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.

    Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.

    Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.

    (Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.

    Hvem vet).

    Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.

    I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

    Det var furuparkett vel.

    Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.

    Jeg måtte bruke spikerpistol.

    Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.

    Pluss at jeg måtte bruke metermål da.

    Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.

    Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.

    Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.

    Selv om dette var nytt arbeid for meg.

    Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.

    Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.

    Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.

    Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.

    Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.

    Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.

    I gjennomsnitt.

    I de ti årene jeg bodde, på Berger.

    Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.

    Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.

    Det veit jeg ikke helt.

    Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.

    Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.

    Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.

    Og jeg måtte jo høre på faren min.

    Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.

    Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.

    Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.

    Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.

    Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.

    Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.

    Og lære å stille inn maskinene, og sånn.

    Og det var kanskje litt rart.

    Siden dette egentlig var en familiebedrift.

    Må man vel si.

    Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.

    At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.

    Den var bare på 50 år.

    Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.

    For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.

    Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.

    Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).

    Så var det første som skjedde, forresten.

    Da jeg dukka opp i Shoreham der.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.

    Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.

    Men da dumma jeg meg visst ut.

    For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.

    Men Rick Hudson skulle være keeper da.

    Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.

    Fra andre etasje, i en idrettshall da.

    Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.

    Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.

    Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.

    Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.

    Så sånn var det.

    (De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.

    Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).

    Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.

    Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.

    Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.

    Og det var innendørs da.

    Med håndballmål, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.

    Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.

    (Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.

    Oppe på tribunen da.

    Hvem vet).

    Med EF Språkreiser-kurset.

    Sommeren 1988 da.

    (Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).

    Så sånn var muligens det.

    Hvem vet.

    Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.

    Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.

    Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.

    Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.

    (Eller hva grunnen kan ha vært).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.

    For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.

    Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.

    For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.

    Det var bare tull, mente Ågot.

    Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.

    Men da ble jeg fornærma.

    For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.

    (Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).

    Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.

    Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.

    Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.

    Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.

    (Når hu sa det, på den måten der).

    Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.

    Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.

    Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?

    Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?

    Nei, dette var helt rart, syntes jeg.

    Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.

    For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.

    Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.

    (Mener jeg at det kan ha vært).

    Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.

    Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).

    Siden det var en silkeunderbukse.

    Eller kanskje ikke silke, akkurat.

    Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.

    Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.

    Jeg syntes kanskje, at det var flaut.

    Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.

    Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.

    Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.

    Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.

    Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.

    (Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).

    Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.

    Mens jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.

    Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.

    Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.

    Det veit jeg ikke.

    Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.

    Og det som kom ut av kjeften hennes.

    Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.

    (Syntes jeg).

    Men Ågot var jo gammel.

    Og fra landet, i Rollag.

    Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.

    Og hu begynte jo å bli senil.

    Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.

    At hu ‘gura’ over den underbuksa da.

    Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.

    Eller man burde kanskje ikke si dum.

    Men hu var gammeldags vil jeg si.

    Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.

    Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.

    Og kunne være vanskelig å diskutere med.

    Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.

    Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.

    Oppe i Rollag, tror jeg.

    Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.

    Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.

    Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth Sevland.

    Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.

    Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.

    (Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.

    For å finne den videofilmen, til Sevland).

    Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.

    Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.

    Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.

    Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.

    Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.

    Noe sånt.

    (Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.

    Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.

    Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.

    Og man må jo betale gebyr og sånn).

    Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.

    Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.

    Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?

    Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?

    Hva vet jeg.

    Han så litt stygt på meg, mener jeg.

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.

    Jeg lurte han jo en gang før og.

    Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.

    Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.

    For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.

    Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.

    Så jeg tulla litt der.

    Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.

    Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.

    Rundt 1986 og 1987 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.

    Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.

    Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.

    Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.

    Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).

    Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.

    Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.

    Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.

    For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.

    Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.

    Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.

    (Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).

    For jeg var litt flau over Ågot da.

    For hu var så nervøs ofte.

    Og urolig da.

    Og vel litt uutdannet/dum da.

    (Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.

    Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).

    Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.

    Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.

    Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.

    Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.

    Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da

    (Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.

    Så sånn var det).

    (Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.

    Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 75: Mer fra Sand

    Fra den siste tiden, fra før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Så husker jeg det, at under den tre dagers-eksamenen, som vi hadde, i datafag da.

    Så stakk jeg bort på hamburgerrestauranten Snappys, like ved Gjerdes Videregående der da.

    Og der spiste jeg en cirka 130 grams cheeseburger vel.

    Eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg drakk sikkert en cola da.

    Noe sånt.

    Og da var det to syklister der vel, som også spiste der da.

    Og som sykla noe langdistansetrening, eller noe.

    Jeg spurte dem om hva dem dreiv med, for det hadde ikke jeg ikke sett før, husker jeg.

    At folk som tok sykling så seriøst også spiste på hamburgerrestaurant.

    Men men.

    Midt i eksamen, var vel det her vel.

    Men vi hadde det veldig fritt da, også under eksamen.

    På datalinja da.

    Så jeg angrer ikke at jeg valgte å gå den linja.

    Et år til med ‘Case’, og markedsføring, i Sande, det hadde nok blitt ganske så kjedelig, er jeg redd.

    Så jeg er glad at jeg slapp unna det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det året jeg gikk på Gjerde, så klarte jeg også å forsove meg, til en norsktentamen, en gang.

    (En juletentamen, var det vel kanskje.

    Hvis det ikke var en påsketentamen).

    Jeg fikk haik med en ung forretningskar, (må det vel ha vært), helt fra Bergeråsen og til Gjerde da.

    Han kjørte meg helt bort til skolen.

    Jeg fikk også låne mobiltelefonen hans, og ringte rådgiveren da.

    Og forklarte at jeg var på vei, til skolen.

    Jeg dukket opp der en par timer for seint vel.

    Men jeg forklarte rådgiveren det, (han lave, med det mørke, krøllete håret).

    At jeg var ganske rask, til å skrive, så jeg ville nok ikke ha noen problemer, med å klare å få gjort unna den tentamenen, på tre-fire timer da.

    (Istedet for på fem-seks timer da, som var den ‘vanlige’ tiden).

    Jeg bare satt meg ned, et par-tre timer, og skreiv tre sider da, om den amerikanske valgkampen, eller noe.

    Noe om Reagan, eller noe, tror jeg.

    Jeg fikk dårlig karakter, av Høstmælingen.

    (Norsklærerinna).

    Hu ga meg bare 3+, eller 3/4, eller noe, vel.

    Jeg klagde, (noe jeg sjelden gjorde), og fikk så en 4-er vel.

    Hu sa da at ‘det var egentlig en god stil du hadde skrevet, Erik’.

    Noe sånt.

    Men den stilen må hu jo ha fått av Rådgiveren.

    Utenom den bunken som de andre stilene lå i.

    Så Rådgiveren hadde kanskje prata noe dritt om meg da.

    Til Høstmælingen.

    Om at jeg hadde kommet for seint, og ikke engang sitti tida ut, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Sånn at hu liksom straffa meg, fordi at jeg kom for seint til tentamen da.

    Ved å trekke ned karakteren litt.

    Men jeg mente det da, at jeg godt kunne skrive en sånn stil da, på to-tre timer.

    Uten at den stilen burde være dårligere enn at den burde fått en 4-er, for eksempel.

    Jeg hadde jo hatt ‘S’, i norsk, i karakterboka, et halvår, på ungdomsskolen, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk litt sjokk da, når jeg forsov meg, på norsk tentamen.

    Så jeg glemte å ta med skrivesaker og.

    Så jeg måtte gå innom den kiosken, som lå på skrått, ovenfor inngangporten, til Gjerdes Videregående der da.

    (Der jeg pleide å kjøpe Basic-sjokolade da).

    For å få låne en kulepenn, av hu dama som jobba der.

    Sånn at jeg hadde noe å skrive med da.

    Og slapp å spørre Fådgiveren, (som jeg huska at var litt sur, fra den gangen jeg måtte spørre spesielt, om å få busskortet mitt. Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da, mellom Buskerud og Vestfold, og derfor ikke fikk utdelt busskortet mitt, samtidig med folka fra Kongsberg, osv. da), om å få låne noe å skrive med og da.

    Da hadde jeg nok bare blitt kasta ut derfra.

    Det var bare såvidt jeg fikk lov til å ta den norsktentamen da.

    Siden jeg dukka opp der for seint da.

    Jeg måtte liksom forklare det da, at jeg ikke behøvde så spesielt lang tid da, på å få skrevet den stilen da.

    Jeg var fornøyd hvis jeg kunne sitte der, i et sånt ‘kott’, eller værelse, (eller noe), ovenfor en gang, fra Rådgiverens kontor der da.

    Og da satt jeg jo helt uforstyrret der.

    Så da var det jo ikke noe problem, å få skrevet ferdig en sånn stil, på kortere tid, syntes jeg.

    Fordi der satt jeg jo helt uforstyrret liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel om det, i et tidligere kapittel, at faren min fant masse Donald-blader, fra 60-tallet, til kusina mi Lene, og meg, i et falleferdig hus, som var borte ved den tidligere Systua, til Margit og Anne, (Ågot sine søstre, som seinere flytta til Drammen), der.

    Like før han solgte Leirfaret 4B, (var det vel), så prata faren min med meg, om penger, var det vel.

    Han sa at han ville selge de Donald-bladene, for meg, i Drammen, (mener jeg det var).

    Og det gjorde han, og han ga meg noen hundrelapper da, (var det vel).

    Så faren min hadde nok dårlig råd.

    Dette tolket jeg som at han ikke hadde noen penger.

    Og at jeg måtte klare meg selv.

    Og det var ikke så mye penger, som jeg fikk, for de Donald-bladene.

    Et par hundre, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For å ta med om alt, så spurte faren min også en gang, om jeg hadde tenkt å ta med de tinga som lå under den gamle senga mi, på det tidligere rommet mitt, inn til Oslo.

    Når jeg skulle flytte inn dit, for å studere.

    ‘Nei’, sa jeg.

    Eller om jeg rista på huet.

    Jeg hadde ikke lyst til å ta med alt mulig av leker og lego og sånn, inn til Oslo.

    Til en liten studentleilighet.

    Jeg så på meg selv som ganske voksen da.

    Og jeg ville ikke ha for mye ting, med meg inn til Oslo.

    For jeg ville se fremover da, og fokusere på studier og studentlivet mitt, osv.

    Men jeg hadde jo aldri forestilt meg, at faren min bare ville kaste de tingene, som lå i en sånn stor ‘tre-oppbevarings-kasse’, med hjul på da, under den gamle senga mi.

    Jeg trodde at jeg ville få de tingene stående, i noen esker, eller noe, borte hos Ågot, eller noe.

    Sånn at jeg liksom kunne se på de tingene, når jeg var på ferie og sånn da, på Berger/Sand.

    Og jeg forventet ikke, at faren min skulle selge leiligheten, uten å be meg om å ta de tinga jeg ville ha, først.

    For det skjedde ikke.

    Jeg fikk ikke noe forvarsel.

    Plutselig hadde dem bare flytta tinga mine, (faren min og Erik Thorhallsson).

    Så jeg fikk ikke ‘redda’ de tingene jeg ønsket å ta vare på da.

    Så dette var som et slags sjokk for meg, må jeg si.

    Det var nesten som at jeg ble voldtatt, vil jeg si.

    Og jeg vet ikke om jeg noen gang kom meg helt over det.

    At jeg plutselig mista mesteparten av de gamle tinga mine, fra Larvik og Bergeråsen da, som jeg hadde vært glad i, under oppveksten da.

    Det var nesten som noe nokså traumatiserende, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I russetida, så følte jeg meg ikke alltid helt hjemme.

    Ihvertfall ikke når vi var på russekroer, på diskoteker, i Oslo.

    Jeg husker på en russekro.

    Det kan ha vært på Cats, i Storgata, eller der det seinere ble So What, i Grensen.

    Jeg stod ved porten liksom, fra smuget utestedet lå i da.

    Og stura, må jeg si.

    I russedressen min da.

    Ingen ville snakke til meg der vel.

    På russekroa da.

    Så jeg kjeda meg fælt da.

    En gruppe russedamer stod ikke langt unna meg da.

    Opptatt med sitt da.

    En fyllik kom forbi, og sa ‘du vil få din tid, det ser jeg i øya dine’.

    Eller noe sånt.

    Så det var jo rimelig flaut da.

    Den eneste som syntes synd på meg, det var en gammel fyllik, som gikk forbi, i Storgata eller Grensen da.

    Selv ikke etter dette, så sa disse russedamene noe til meg vel.

    Så i Oslo, der var det vanskelig å bli kjent med folk, syntes jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg jobba på CC Storkjøp, så hadde jeg også klart å ta imot en falsk sjekk.

    Noe som jeg fikk kjeft for, (noe jeg fikk rimelig ofte der, på CC Storkjøp, som jeg også har skrevet om tidligere), av butikksjef Karin Hansen da.

    Sjekker var mye mer vanlig å bruke, på 80-tallet, enn nå for tiden da.

    Det var kanskje 10-20 kunder, som på en vanlig dag, betalte med sjekk, i kassa mi da.

    Noe sånt.

    Og vi hadde vel ikke bankterminaler, i kassene våre, mener jeg å huske.

    (Det fikk dem sikkert seinere der, men jeg tror ikke at dem hadde det, (sånn som jeg husker det), i 1988/89, da jeg jobba der).

    Den som lurte meg, det var en utlending.

    En farget mann, med tynt ansikt, hadde bankkortet til en annen farget mann, med litt tjukkere ansikt vel.

    Noe sånt.

    Og jeg husker at jeg så det, at dette ikke var den samme personen.

    Men jeg følte meg kanskje litt truet, av han voksne mannen da.

    I 50-åra kanskje.

    Jeg var jo fra Berger, og ikke vant med utlendinger.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når noen kom med falskt bankkort.

    Det bare gikk automatisk liksom, at jeg ga han penger igjen, for en sjekk på 500 kroner vel.

    Jeg var vel sliten og trøtt og, tror jeg.

    Og det var kanskje Karen Hansen, (hu sure butikksjefen), som jobba som sjef, på den vakta da.

    Det er mulig.

    Og de hadde ikke calling der heller.

    Bare en ringeklokke.

    Og når man trykket den, så dukka bare han Henrik opp da.

    Som var en ganske røff, mer eller mindre kriminell, kar da.

    Som jobba på gølvet da.

    Så det skjærte seg der gitt.

    Så jeg klarte å ta imot en falsk sjekk da.

    Men det var uvant for meg, med fargede personer, fra en annen kultur da.

    Jeg var jo ganske ung da, og fortsatt i tenårene.

    Og var fra Berger, hvor det ikke var noen fremmedkulturelle folk da.

    De eneste fargede på Berger, de var adopterte.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det fantes ikke noen muslimer, eller noe, på Bergeråsen, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka visst også opp noen signøyere, under ei motorveibru, eller noe, like ved CC Brakerøya der.

    Mens jeg jobba der da.

    De stjal visst fælt, mener jeg at han Harald, fra Lier vel, sa.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik visste meg en gang det.

    Inne på garderoben, på CC Storkjøp der.

    At han hadde en sex-kontrakt, med dama si.

    Dama måtte gi han sex da, så og så ofte da.

    Og på den og den måten da.

    (Noe sånt var det vel).

    Dette var en kontrakt skrevet på skrivemaskin da.

    Og som jeg ikke har sett noe lignende av.

    Hverken før eller seinere vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bursdagen min, 25. juli 1989.

    Så hadde jeg vel fått litt nok, av Pia, Cecilie, (og bestemor Ågot), igjen vel.

    Jeg gikk ned på stranda, nedenfor Ågot der.

    Og lå i sola en del og sånn vel.

    Jeg gikk også etterhvert bort til Krok der.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Kanskje det var fordi at det var bursdagen min.

    Og jeg tenkte det, at jeg måtte gjøre noe spesielt).

    Noen tenåringsjenter, fra Oslo vel, hoppa i vannet, fra en brygge, (eller noe), på Krok da.

    Akkurat da jeg dukka opp der.

    Jeg tok også tok meg en dukkert da, like ved der de jentene bada.

    (Mora til ei av dem var der også, mener jeg å huske.

    Og nesten heiv dem uti vel.

    Noe sånt).

    For det var så langgrunt, på den stranda, nedafor Ågot der.

    Så man måtte gå utover i flere hundre meter da, for å få bada.

    Og det hadde jeg nok ikke gjort da.

    Jeg hadde nok bare liggi i sola, eller slappa av ihvertfall da.

    Etter at jeg hadde bada, så gikk jeg litt utover, på en vei, som gikk ut på Krok der da.

    En grusvei vel.

    To av de ‘bade-jentene’, de satt oppi fjellet der cirka.

    Jeg spurte dem vel, om de hadde fyr vel.

    Og de sa at jeg kunne få fyr da.

    (Noe sånt).

    Så satt jeg der, og chatta litt med dem da.

    I en halvtime kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ung og smekker brunette, fra Oslo.

    Hu hadde skadet beinet sitt.

    Eller noe.

    Så hu satt liksom å skræva der da, i bikinitrusa si.

    Noe hu unnskyldte seg for da.

    Jeg sa det ikke gjorde noe.

    Hu sa også det, at hu hadde vært på konsert, i Italia.

    (Jeg nevnte kanskje at jeg hadde vært på the Cure-konsert, noen måneder tidligere).

    Og der hadde folka skikkelig klådd på henne, sa hu, mens hu hadde gått fram og tilbake da, på en konsert der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk jeg tilbake til Ågot.

    Jeg hadde ikke vært hjemme på hele dagen cirka.

    Jeg var vant til å bo alene, så jeg ville ha litt tid, for meg selv da.

    I stua til Ågot, så satt hele Svelvik-avdelingen, av Lyche/Depeche-gjengen da.

    Det var Pia, Cecilie og Pia sine kommunist-venninner da, fra Svelvik.

    Det var de som hadde hatt den festen, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor de spilte Laibach/Across the Universe, på.

    Mens hu Heidi, (fra Lyche-gjengen og Drammen vel), ble knulla sånn at hu stønna sånn at det hørtes i hele leiligheten da.

    Mens en blond gutt vel, fra Drammen satt der mens han kjælte med en kniv da.

    Mot armene sine, osv.

    (Noe sånt.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel da).

    Alle disse jentene var jo drit sure da.

    Og Ågot og vel.

    De skulle vel ha noe overraskelsesselskap for meg, eller noe.

    Også visste de ikke hvor jeg hadde vært da.

    Men dette var jo Pia sine venner.

    Jeg var jo egentlig ikke i den kommunist/Lyche/Depeche-gjengen.

    Så jeg syntes bare at dette var morsomt da.

    (At de kommunist-venninnene osv., til Pia, fra Svelvik, ble så sure på meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel ikke søstera mi og Cecilie og dem det.

    At jeg hadde prata med noen Oslo-jenter da, nede på Krok der.

    Det tror jeg ikke at jeg prata noe med dem om.

    For dem var rimelig sure da.

    Sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så bodde jeg de første to ukene, i Haldis sin leilighet, ved Kiellands plass, (i Uelands gate der).

    Jeg hørte på radioen, (på nærradiostasjonen Radio 1 vel antagelig), at det var noe slags jubileum, eller noe, på Oslo City.

    Noe sånt.

    Så jeg dro ned dit.

    Og gikk opp i tredje etasje der.

    For å se på noe musikk-show der da, eller noe.

    Og hvem dukket opp der?

    Jo.

    Guro, (fra Skjetten og EF Språkreiser-turen, til Brighton, sommeren 1988).

    (Hu som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, at var stygg.

    Eller han sa, (om meg), da hu Guro flørta litt med meg vel.

    I andre etasje på McDonalds der, ved Churchill Square, i Brighton.

    At, ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem hang Guro sammen med der?

    Jo, hu Oslo-jenta, som jeg hadde møtt på Krok, på bursdagen min.

    Hu smekre/ganske hotte brunetta.

    Som hadde sitti og skrævi, i bikinitrusa der da, oppe på en sånn ‘hemmelig’ røykeplass da, som hu og noen venninner av henne hadde vel, oppi en slags fjellside der da, på Krok da.

    Hu som hadde blitt så fælt klådd på da, på en konsert sa hu, nede i Italia da.

    Hu dama, hang sammen med Guro da.

    (Uten at jeg visste det, at de to kjente hverandre, fra før).

    Jeg hadde jo sagt til de to Hammerfest-jentene, som jeg syntes at var litt vel rølpete og litt vel mye, på ‘fjortiss-fylla’, i Brighton.

    At jeg var homo.

    Bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden Øystein og dem venta på meg.

    Øystein mente først at jeg burde gå bort til dem, der de satt, på en gangbru, over Old Shoreham Road vel, (mens dem var på fjortiss-fylla da).

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel da.

    Uten at jeg skjønte hvorfor Øystein sa det.

    Men men).

    Så jeg chatta med Guro da.

    Og sa hei til hu fra Krok og vel, (vil jeg tippe på ihvertfall).

    Jeg husker ikke om hu kjente meg igjen, eller ikke.

    Men Guro kjente meg igjen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg spurte Guro om hu kunne anbefale noen diskoteker, i Oslo.

    (Jeg hadde jo festa mye i Oslo, sammen med Magne Winnem og også i russetida.

    Og vært på alle diskotekene i Oslo omtrent).

    Men hu sa, ‘vi har jo Metro da’, hu Guro da.

    (Noe sånt).

    Og Metro, det var et homse-diskotek, mente jeg, at jeg hadde hørt.

    Så da bare tuppa jeg til henne da, (jeg hadde vel på meg joggesko sikkert).

    Siden hu var så uhøflig da.

    (Jeg ville ikke ha rykte på meg for å være homo, i Oslo liksom.

    Det var tøft nok, (syntes jeg), da det her foregikk, i Brighton liksom, året før da.

    For det ble en sånn anspent stemning der, på det språkkurset, syntes jeg, etter at jeg hadde sagt at jeg var homo, til de her to jentene, fra Hammerfest, som var på fjortis-fylla da, bare for å få en unnskyldning, til å gå fra dem.

    Siden det ikke gikk an å prate med dem omtrent da.

    Når dem satt oppå den her gangbrua da.

    Siden dem var så fulle og rølpete da.

    Så sånn var det).

    Jeg flytta ikke til Oslo, for at sånne frekke jenter skulle kødde med meg der liksom.

    Nei, det fant jeg meg ikke i.

    Så sånn var det.

    Og så stakk bare de jentene da.

    Og etter det, så har jeg ikke sett noe, til hverken hu Guro, eller hu som skræva så fælt, (i bare bikinitrusa), nede på Krok der, igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe snnet, rimelig rart, skjedde også rundt denne tida.

    (Dette var kanskje i juli 1989 da.

    Noe sånt).

    Pia og Christell, dro meg med, for å ligge i sola, på stranda, mellom Sand og Bergeråsen der.

    (En strand, hvor folk nesten aldri solte seg.

    Det er vel ganske langgrunt der.

    Og den stranda blir en god del brukt av folk, som går mellom Bergeråsen og Sand.

    (For eksempel, så var det sånn.

    At den sommeren, som vi plukka jordbær, for familien Sand.

    Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo og meg.

    Et par-tre år, tidligere på 80-tallet.

    Så gikk vi langs akkurat den stranda der da, (hvor Christell og Pia plutselig ville sole seg), hver morgen da, når vi skulle plukke jordbær.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så derfor er det sjelden at folk ligger der, for å sole seg.

    For å si det sånn.

    Da ligger dem heller på Ulvika, eller på Sandvika, eller på svabergene i retning Ulvika, (fra der Pia og Christell ville ligge), eller på/ved flytebrygga lenger mot moloen på Sand der).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell lå der i bikini, husker jeg.

    Og Pia lå der i badedrakt eller bikini vel.

    (Det husker jeg ikke helt, hva Pia lå i av badetøy akkurat.

    Jeg så nok ikke så nøye på søstera mi, tror jeg.

    Men men).

    Så dukket plutselig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp der.

    Så dette ble bare rarere og rarere.

    De skulle windsurfe der.

    Espen Melheim hadde surfebrett.

    Og skulle lære Anne og Annika å surfe.

    Anne og Annika gikk der i bare bikinitrusa.

    De var toppløse.

    Og hadde vel gått toppløse ihvertfall fra parkeringsplassen ovenfor Teskjekjærringa der, vil jeg nok tippe på.

    (Om ikke gjennom Havnehagen da.

    Selv om dem vel antagelig ikke ville ha turt det).

    Anne og Annika var jo to veldig smekre, pene og vakre tenåringsjenter da.

    De gikk i klassen til Christell og Pia, på grunnskolen.

    Jeg var jo kamerat, med Espen Melheim.

    Som hadde gått i klassen min tidligere.

    Og det virka jo litt døvt, å bare ligge å sole meg, sammen med søstra og stesøstera mi.

    Når Espen Melheim og Anne og Annika, skulle windsurfe, like ved der vi lå.

    (Vanligvis var det lite som skjedde, på denne grunne stranda.

    Som det ikke var så mye sand på heller.

    Så dette var nok noe planlagt noe, hele greia, vil jeg nok tippe på).

    Jeg gikk bort til Espen og dem.

    Da de dukka opp der.

    (Jeg kjente jo Annika fra før.

    Hu hadde jo vært med Haldis til CC, sammen med meg og Christell, en gang.

    Og Anne Uglum og Espen Melheim.

    De hadde jeg jo festa sammen med, en nyttårsaften, et år eller to før det her vel.

    Og jeg hadde jo da til og med vært inne i stua, hos Anne Uglum og dem da.

    Siden jeg trodde at festen skulle fortsatte der.

    Etter at Espen Melheim hadde klenga på henne.

    I oppkjørselen til Espen Melheim og dem da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her tre folka.

    De hadde med en våtdrakt.

    Som Anne, Annika og meg, bytta på, å låne.

    Jeg gjorde det vel best vel, (syntes jeg), når det gjaldt windsurfinga.

    Espen Melheim stod bare og så på.

    Hverken Anne Uglum, Annika Horten eller meg, hadde prøvd windsurfing før.

    Men jeg syntes ikke bare at jeg kunne ligge der, sammen med søstera mi og stesøstera mi da.

    Når Espen Melheim dukka opp der da.

    Så sånn var det.

    Både Annika og Anne var lyshårede skjønnheter da.

    Annika hadde litt større pupper vel, (enn Anne Uglum da).

    Nesten like store som Christell sine vel.

    (Som jeg jo hadde sett, noen uker før, på Marienlystbadet, (var det vel).

    Da hu gikk rundt toppløs der, mener jeg).

    Men Anne var kanskje litt mer smekker enn Annika da.

    (Det er mulig).

    Så de var cirka like sexy-e, de her to jentene, vil jeg si.

    Og hvis man tar med Christell, så var det jo tre skikkelig sexy og hotte 16 år gamle jenter, det her, vil jeg si.

    Dette var vel de tre mest sexy og hotte damene på hele Bergeråsen, på den her tida, vil jeg vel tippe på.

    Så det var kanskje litt rart, at alle de tre skulle befinne seg toppløse eller i bikini da.

    Rundt Espen Melheim og meg der.

    For Espen Melheim var en stille kar på skolen da.

    Som nesten aldri prata noen med noen av jentene i klassen, (sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg hadde jo vært mobbeoffer, på ungdomsskolen.

    Og hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, osv.

    Så at Melheim og jeg, plutselig skulle ha selskap av alle disse utrolig fine tenårinsjentene, (det vil si Anne, Annika og Christell da), på stranda, på Sand der da.

    Det syntes jeg at nesten var for utrolig til å være sant.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi prøvde windsurfing, sånn cirka tre ganger hver vel.

    Og Anne, Annika og jeg.

    Vi bytta på, å ha på oss den våtdrakten, til Espen Melheim da.

    Så ble hu Anne Uglum litt rar, husker jeg.

    Hu begynte å gå utover på en flytebrygge, (eller noe), der.

    (Var det vel).

    Og jeg lurte på om hu gråt, (eller noe), husker jeg.

    Jeg fulgte etter henne, som for å spørre henne, om hva som var galt.

    Men Annika sa at hu Anne Uglum var ok da.

    Og så gikk Espen Melheim, Annika og Anne tilbake, bort fra stranda igjen.

    Like fort som de hadde dukka opp cirka da.

    Christell spurte meg om, ‘liker du dem?’.

    (Hu mente vel Anne og Annika da).

    ‘Ja’, svarte jeg.

    De var jo to pene og sexy tenåringsjenter, begge de to da.

    De hadde begge pent lyst hår.

    Og de var slanke og smekre.

    Og de hadde jo pupper og sånn.

    Og de var vel litt solbrune og kanskje.

    Så de var jo veldig attraktive begge to, må jeg jo si.

    De var cirka like attaktive som Christell var, syntes jeg.

    Henne ble det jo sunget om, i konfirmasjonssangen hennes, at ‘hadde det vi kaller sex-appeal’.

    Og det var vel mer enn et år før det her, tror jeg.

    Og Christell var også lyshåret, (som Anne og Annika da).

    Og var også slank og smekker.

    Og hadde også pupper og sånn, som Anne og Annika.

    Så de her tre tenåringsjentene, de kunne vel nesten ha vært som tre ‘sex-kittens’ da.

    Kan man vel nesten si.

    De var alle tre veldig hotte og sexy-e da, syntes jeg.

    Det var kanskje litt rart, at alle disse tre ‘sex-kittens-ene’, hadde gått i samme klasse.

    At tre så hotte, blonde damer, skulle ende opp, med å gå i den samme klassen liksom.

    (Selv om de vel gikk i tre forskjellige klasser, på videregående, vil jeg ihvertfall tro, på den her tiden).

    Det var kanskje litt spesielt,

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en del fler ting, på denne tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Det får jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 74: Sand

    Som jeg har skrevet om tidligere, så delte Pia og jeg, et rom, hos Ågot.

    Det var det største soverommet, som vendte ut mot hagen.

    Hvorfor vi skulle dele rom, det forklarte ingen om til meg.

    Men dette var noe Ågot og Pia ville da, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at jeg bare hadde en madrass på gulvet, og ikke en ordentlig seng engang.

    Det husker jeg ikke ordentlig.

    Men det var ikke skrivebord der ihvertfall.

    Og på kontoret, så var det Håkon som hadde tatt over.

    Og i stua så romsterte Pia og Ågot.

    Så å lese lekser der, det var vel ikke noe jeg gjorde noe særlig, tror jeg.

    Så jeg leste nok ikke så mye til muntlig eksamen, i data der, sånn som jeg husker det.

    Jeg var jo vant til å runke, minst en gang hver dag, siden jeg var sånn 11-12 år vel.

    Jeg begynte vel ikke så lenge etter at jeg flyttet inn i Leirfaret 4B, som 10-åring vel.

    Jeg lurte på hvordan man runka.

    (Jeg hadde jo lest om runking i pornoblader vel.

    Og jeg tror også muligens at vi hadde noe seksualundervisning, på Berger skole.

    Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert).

    Og fant plutselig en teknikk da, som gjorde at jeg fikk min første orgasme, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg bodde jo alene, så da ble det til at jeg hadde sjangs til å runke mye og, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nabojentene, (Lisbeth og/eller Bente Vaage vel).

    De klagde på at jeg satt i sofaen min, om kveldene, og grein, i Leirfaret 4B.

    Mens jeg ropte ‘hvor er pappaen min’, eller noe.

    Og jeg hadde visst også hendene mye i fanget, sa de.

    Men det måtte kanskje ha vært at de så gjennom gardinene at jeg runka, lurte jeg på da, ihvertfall.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Det her kan vel ha vært mens jeg gikk på ungdomsskolen kanskje, at de jentene sa det her til meg da.

    Eller mens jeg gikk i 6. klasse kanskje.

    Hvem vet).

    Så jeg ble litt desperat, da jeg bodde hos Ågot.

    Noen ganger.

    Jeg fikk hemorider, husker jeg.

    Noe jeg ikke hadde hatt før.

    Men det lå noe hemoride-salve, på badet til Ågot, som jeg rappa litt av da.

    Så gikk det over.

    Jeg hadde jo søstera mi boende på samme rom som meg.

    Så jeg fikk ikke runka så mye da.

    Og Ågot fulgte jo med også.

    Så det ble ikke så mye privatliv der, hos Ågot, for meg, for å si det sånn.

    Faren min hadde jo et gammelt hus, i Sandsveien.

    Hvor noen ting, fra Leirfaret 4B lå.

    (Mest noe skrot vel.

    Jeg fant ihvertfall ikke så mye av de tingene jeg savnet fra Leirfaret 4B der).

    Men jeg husker det, at jeg prøvde å runke, stående, på doen, i det huset i Sandsveien.

    Siden jeg ikke turte å runke så mye, borte hos Ågot da.

    Men det var vel ei gammel kjærring, som hadde dødd, (eller noe), som hadde bodd i det huset før meg.

    Og dassen var vel gammel og sånn.

    Og jeg var vel vant til å sitte i sofaen, i Leirfaret 4B, når jeg runka.

    Eller å runke, mens jeg lå i vannsenga da.

    Så det funka dårlig, å runke stående, på den lille doen, i det gamle huset, i Sandsveien der da, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å få noe særlig orgasme der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Kanskje fordi jeg lurte på om de ‘narverne’, som hang utafor Prima der, (øverst i Sandsveien), skjønte at jeg runka.

    Det var Åse Stadheim, hennes yngre bror Jan Stadheim, Geir-Arne Jørgensen vel, og hans yngre søster og bror vel, (som var tvillinger da).

    Det var en hel ‘narver-aktig’ gjeng, som hang øverst i Sandsveien der da.

    På trappa til Prima.

    Jeg spurte lillesøstera til Geir Arne en gang.

    Om hvorfor dem ikke dro inn til Drammen og sånn, istedet.

    Istedet for å bare henge på Sand.

    ‘Hvis du betaler billetten så’, sa lillesøstera til Geir Arne da, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Småsøsknene til Geir Arne, de var litt sånn møkkete av seg, mener jeg at jeg syntes.

    De bodde jo bare i en ganske liten hytte der, på veien ned til Snippen da.

    (En hel familie på to voksne og tre barn da).

    Så de vaska seg kanskje sjelden da.

    Det er også mulig at min tremenning, (som jeg ikke visste om at hu var da).

    Stine Mogan Olsen, pleide å ‘narve’ der, utafor Prima da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Prima ble forresten etterhvert en innvandrerbutikk.

    Og bestemor Ågot slutta etterhvert å handle der, (fordi hu utenlandske dama slo inn for mye på kassa, mener jeg at Ågot sa), og fikk istedet onkel Håkon til å kjøre henne, inn til Rimi, på Skjønnhaug.

    (Som var cirka en halv mil, nordover.

    Nesten i Svelvik da.

    Ved siden av bilforretningen til Finn Sand der.

    En kar som solgte Mitshubishi-biler, blant annet, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg gikk forbi Prima der, med den grønne og hvite Levis-genseren min.

    Så var det en som spurte meg, om det stod ‘Elvis’, på genseren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så satt det en soss der.

    Fra Drammen vel.

    Sammen med narverne da.

    Jeg hadde jo gått markedsføring.

    Så jeg prøvde å plassere han litt.

    Og spurte om han brukte Studio Line-hårgele.

    Og det gjorde han.

    Han var liksom typisk en som brukte det, syntes jeg.

    Med fønet gelefrisyre vel.

    Og sosseklær.

    Og fra Drammen da, hvor dem pleide å ha Studio Line-gele, i butikkene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Åse Stadheim, hu var ei dame, som var et år eldre enn meg.

    Hu hadde krøllete hår.

    Og virka vel heller ikke som den typen, som dusja hver dag liksom.

    Håret hennes virka ikke nyvaska alltid, for å si det sånn.

    Men dette var jo på landet, og på 80-tallet.

    Så det var kanskje ikke så vanlig, å bade eller dusje hver dag da.

    Som det for eksempel var i Oslo, da jeg bodde der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang så fortalte hu Åse Stadheim en vits, til meg, utafor Prima der da.

    Hvor hu satt og ‘narva’ da.

    Ei jente satt på toget til Geilo.

    Oppå fanget til typen sin.

    Også ridde hu på kuken til typen.

    Også reiste hu seg opp, og spurte alle folka i togvogna, om ‘skal du til Geilo?’.

    Og så den neste personen, ‘skal du til Geilo?’.

    Og når hu hadde spurt alle, så var hu fortsatt ikke fornøyd.

    Men så bare reiste hu seg opp og ned da, og sa ‘Alle skal til Geilo’ da, flere ganger.

    Til hu ble fornøyd da.

    Jeg syntes at dette var en litt vågal vits, av ei dame, å fortelle meg.

    Men jeg sa ikke noe.

    Jeg bare lo litt vel, og gikk bort til Ågot da.

    Dette var ikke en gjeng, som jeg var med i.

    Men jeg kunne chatte litt med de da, når jeg gikk forbi dem.

    På vei bort til Ågot da.

    Og de tolererte meg, virka det som.

    Jeg ble aldri trua med bank av dem ihverfall, for eksempel.

    Sånn som det var, da jeg gikk på barneskolen.

    Da kunne jeg noen ganger få meg en på trynet, fra Geir Arne Jørgensen.

    Når han lurte meg opp i stry.

    Før han løp vekk da.

    Med meg etter seg.

    Men etter at den Sand-gjengen ble som narvere.

    Etter det, så hendte det aldri at jeg var i slåsskamp med dem.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så begynte jeg å jobbe på CC Storkjøp igjen da.

    Jeg jobba fra 9-16 cirka vel.

    Fem dager i uka vel.

    Jeg mener at jeg kopierte opp en kassett, til hu Sari da.

    Hvis ikke det var etter at jeg flytta til Oslo da.

    Hvem vet.

    Jeg hadde stereoanlegget mitt, fra Leirfaret 4B, stående på rommet til Pia og meg da, hos Ågot da.

    Og det stereoanlegget, det var det en dobbel kassettspiller på.

    Så jeg kunne komponere mine egne kassetter da.

    Noe som var ganske vanlig, på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk innom faren min, etter jobben på CC, noen ganger.

    I vannsengbutikken der da.

    Faren min spurte meg en dag, etter jobben på CC Storkjøp vel.

    Om jeg kunne gå på postkontoret, på Strømsø.

    (Der jeg hadde gått for å sende post, da jeg jobba på Kontorland, under arbeidsuka, i første klasse, på handel og kontor, på Sande Videregående).

    For Pia hadde ringt han, og bedt han om å sende penger til henne, i Spania.

    Jeg sa det var greit.

    Jeg hadde tid til å stikke innom posten.

    Faren min sa det, at han bare ville sende 300 kroner.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg gadd ikke å diskutere med faren min.

    Han var ofte uklar og vag.

    Og var også en dranker, (må jeg si).

    Så han visste man aldri om hvordan kunne være, mener jeg.

    Så jeg bare smilte litt av dette vel.

    Og så gikk jeg på Posten da.

    Der var det innmari kø.

    Kanskje fordi at dette var i sommerferien.

    (Kanskje det var noe med fellesferien.

    Og at folk skulle veksle til utenlandsk valuta og sånn.

    Hvem vet).

    Jeg måtte stå i kø der, i 30-40 minutter vel.

    Og det var varmt der, og masse mennesker da.

    Men jeg ga meg ikke, jeg tenkte at dette var viktig, at jeg måtte være ansvarlig, og få sendt disse pengene til Pia da.

    Siden Pia var blakk i Spania da.

    Jeg la til og med ut gebyret, på cirka 150 kroner.

    Som Posten skulle ha, for å sende pengene til Spania da.

    For ellers så ble det nok ihvertfall for lite penger, tenkte jeg.

    Jeg hadde jo ikke jobbet noe i russetida.

    Så jeg hadde ikke noe særlig penger selv heller.

    Men jeg la ut for gebyret, ihvertfall.

    (Penger som jeg aldri fikk tilbake, av hverken faren min eller søstera mi da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia lagde et helvetes rabalder, når hu kom hjem fra ferien sin.

    Jeg fikk masse kjeft av henne, på rommet vårt hos Ågot da.

    Siden faren min bare ville sende 300 kroner da.

    Så Pia trodde nok kanskje at faren min og jeg var samme person.

    Hva vet jeg.

    Hvis Pia ville at jeg skulle sende henne penger, så burde hun vel ha ringt meg, borte hos Ågot da.

    Men så ikke.

    Og når Pia pratet med faren min, på telefonen.

    Så burde hu vel ha tatt det med faren min, hvis noe ble galt da.

    Men så ikke.

    Jeg fikk den ene skyllebøtta, etter den andre, av en sur Pia, etter at hu og Hyde, kom hjem fra Spania da.

    Pga. de her 300 kronene da.

    Jeg vet ikke om Pia fikk med seg, at jeg la ut for gebyret.

    Hu er sånn noen ganger, at hu ikke klarer å prate sivilisert.

    Men hu får raserianfall da.

    Sånn at det er vanskelig, å slippe til.

    Derfor fikk ikke jeg fortalt Pia og Hyde, om alle de damene jeg traff på Braemar, og om hu Sari da, som jeg traff i Brighton.

    Det var vel omtrent bare enveiskommunikasjon, fra Hyde og Pia da.

    De pratet hele tiden om to spanske gutter da, som de hadde truffet på Pacha vel.

    Og de var kule, eller hyggelige da.

    Men disse gutta hadde visst på en eller annen måte, blitt erstattet, (sa Pia), av noen eldre kamerater, (eller slektninger), av dem da.

    Som ikke var like hyggelige da, skjønte jeg på Pia.

    Hyde fortalte meg det, når jeg begynte å prate om Braemar.

    At de egentlig også skulle ha reist med Braemar.

    (Med en buss da).

    Men at det istedet ble sånn, at de kjørte med en buss, gjennom Sverige.

    Da sa jeg vel noe sånt, som at ‘søren, det var dumt, tenk så kult det hadde vært, hvis vi hadde festa sammen på Braemar.

    Det var dumt’.

    Noe sånt.

    Men så ville de vel ikke høre noe særlig mer, fra ferien min, virka det som, for meg.

    Jeg vet ikke hvor Pia og Hyde fikk penger fra, til å dra på ferie.

    Men Pia hadde ihvertfall ikke noen jobb, dette skoleåret.

    (Og ikke Cecilie heller).

    Og meg fikk de ikke noen penger av.

    De spurte ikke heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Cecilie og Pia planla ferien sin, i Leirfaret 4B.

    Så må de ha nevnt Håkon.

    Cecilie sa til meg, at Håkon ikke var noe bra/snill.

    Noe sånt.

    (Så hu prøvde å programmere meg nesten da, virka det som.

    Men men).

    Og grunnen til at det ble prata om Håkon, det var vel fordi at de lurte på hvem som skulle hente dem vel.

    Noe sånt.

    Jeg tror at Håkon kjørte å henta dem i Oslo, og ikke faren min.

    Hvem vet.

    Og da de planla turen, så husker jeg det, at Hyde maste på søstera mi, om å bli med henne, å jobbe, i Amsterdam.

    Før de dro til Spania.

    Så jeg lurer på om de også var i Amsterdam, og jobba som horer, eller noe, før de dro videre til Spania da.

    Kanskje det var dette søstera mi, (som er rimelig vag ofte vel), mente, da hu prata om noen eldre karer, i Spania, som ikke var så hyggelige som de fra Pacha da.

    Hvem vet.

    Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars, er det jo en bok som heter.

    Isåfall så er nok Pia fra Merkur, som ligger enda lengre vekk fra jorda, enn Venus da.

    Sikkert noe sånt.

    For Pia er rimelig vag noen ganger, må jeg vel si.

    Hu sier bare at den og den, ‘ikke er noe snill’.

    At Kenneth, (som hu lå med, på en Hemsedal-tur, med Berger Alpinklubb vel), ‘ikke var noe snill’.

    Men hva mente Pia med dette?

    Tråkket han på en maur?

    Stjal han mat i kjølekapet?

    Det er ikke mulig å skjønne særlig mye, når folk er så ‘vagistiske’, som Pia er, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, som jeg gikk gjennom Drammen sentrum, etter jobben på CC Storkjøp.

    Så var det ei nesten hemma dame, må man vel si.

    Som prata om at hu hadde liggi med sønnen til eieren, av et supermarkedet, i Tordenskioldsgate, husker jeg.

    (Skjønnhaug, eller noe, tror jeg).

    Hu ville også ligge med en annen kar, i Gågata, husker jeg.

    (Som også var sønnen av en butikkeier, tror jeg).

    Jeg gikk forbi, etter jobben, akkurat da dette skjedde.

    Så jeg fikk med meg denne flaue forestillingen da.

    Fra ei hjerneskada dame da.

    (Virka det som for meg, at hu var, syntes jeg, ihvertfall).

    Som var på min alder eller litt eldre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Drammen var mye kjedeligere, i sommerferien, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg fant jo ingen kamerater fra skolen, og Pia og Cecilie og resten av Lyche-gjengen, så jeg heller ikke noe til, husker jeg.

    Så tiden da jeg jobbet heltid, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    Det var en rimelig tom og kjedelig tid for meg, husker jeg.

    Jeg dro også ned til bestemor Ingeborg, i Stavern, en tur, på ferie, husker jeg, denne sommeren.

    Der prata jeg vel med Frode Kølner.

    Han visste jo om at jeg hadde rota med ei stygg Larvik-dame, (må man vel nesten kalle henne), på Petter Wessel da.

    Og han og en kamerat, kjørte til hytta til Kølner-familien.

    Mens jeg også satt på.

    Og de klagde på at en kar, på en hytte like ved.

    At han lå på plenen, og solte seg, med det ene beinet sånn, at han så ut som en dame, eller noe.

    (Husker jeg).

    Så de kara var ganske ovenpå, husker jeg.

    Frode og kameraten, de hadde fått seg jobb, med å ‘kjøre morrabrød’, husker jeg, at de sa.

    (Hvis ikke det var sommeren etter da).

    De kjørte brød til Sandefjord, for et Larvik-bakeri, husker jeg.

    Sommeren etter, så møtte jeg også Kølner.

    Jeg hadde på meg en svart jakke, som jeg hadde kjøpt på Kappahl, på Oslo City.

    Kølner sa at ‘jasså, du har på deg pilotjakke, kanskje jeg skal begynne å gå med det jeg og’.

    I Stavern der da, ved en matbutikk, ikke langt fra Tivoliet der, nede ved havna.

    Vi dro til ved Lydhus-stranda der.

    Kameraten til Kølner, skulle møte ei brunette der.

    Så dem gikk og kikka på ei som lå toppløs og solte seg der.

    Ei veldig smekker dame, som lå og sov, toppløs, midt på stranda.

    I kun bikinitrusa, mens hu skøyt ut rumpa, eller noe.

    Så det var jo nesten som porno.

    ‘Kanskje det er hu der’, sa kameraten til Kølner.

    Men det viste seg å være en annen dame da.

    Kølner var høyt oppe, i Larvik Unge Høyre, (mener jeg å huske).

    (Han var Formann der, (eller noe sånt), tror jeg).

    Jeg prata med de tre andre, om politikk.

    Og fortalte det, at jeg syntes at valgordningene var litt urettferdige.

    For en stemme i Nord-Norge, telte mer enn en stemme, på Østlandet.

    Siden man hadde fler stortingsmandater, pr. stemme, i nord, enn i sør da.

    Noe som jeg syntes at var dårlig da.

    Siden man da liksom hadde mindre stemmerett, i Sør-Norge da, mente jeg.

    Kølner hadde ikke lyst til å diskutere det her, tror jeg.

    Han karen og hu dama svømte ut til en flytebrygge.

    Jeg svømte ut til dem der en lite tur, og tilbake da.

    Jeg lot dem for det meste være i fred.

    Men en svømmetur ut dit, det kunne jeg ta, syntes jeg.

    Men så lot jeg de være ifred igjen da, og svømte inn til land igjen da.

    Mens dem lå på den flytebrygga da.

    En annen dag, enten sommeren 1989 eller 1990.

    Så lå Kølner, kameraten og jeg, på en strand, ikke langt fra Lydhus der da.

    Så skulle ei jente skifte.

    Og jeg skimta litt på henne da.

    ‘Jeg driter i om han der ser på, jeg bare skifter’, sa hu jenta, (om meg), til noen karer da.

    Men da bare så jeg bort.

    Da ble det litt for dumt, å se på henne da, syntes jeg.

    Selv om det vel er lov å smugkikke litt på stranda kanskje.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner hadde ei dame, som også var ganske stygg, husker jeg.

    (Eller kanskje ikke så veldig smekker og vakker da).

    Hu møtte jeg en gang, sommeren 1989 eller 1990 da.

    På hytta til Kølner og dem da.

    Jeg møtte henne såvidt.

    Nå lurer jeg på om det kan ha vært den samme dama, som runka meg, på Petter Wessel, den gangen, (da Magne Winnem lå og kniste, i senga over oss, i lugaren, til Winnem og meg).

    (For Kølner kjente jo hu der ‘runke-dama’ da, fortalte han meg seinere).

    Hu som mista passet sitt, i lugaren til Magne Winnem og meg da.

    Og som ble ropt opp, ombord på Petter Wessel da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde jo skjedd mye, siden sommeren 1988, da Kølner og en kamerat, bare hadde stikki fra bursdagen min.

    Etter å ha prøvd å ’tilrane’ seg vannsenga mi da.

    Så jeg fikk aldri tatt opp dette mer, med Kølner.

    (Jeg glemte det vel antagelig bort da).

    Om hvorfor dem var så ‘kåte’, på vannsenga mi da.

    Var dem homser/bifile?

    Kølner prata. (i Stavern eller Larvik, sommeren 1989 eller sommeren 1990 da), til kameraten sin, om å ‘legge inn noen aksjer’, på den og den dama da, (mens jeg også stod der da).

    (Som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg ikke var fra Larvik).

    Ofte ettefulgt av en rimelig feminin latter, fra Kølner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hang ikke sammen med Kølner og dem, hele tiden, når jeg var hos bestemor Ingeborg.

    (Jeg kjente jo heller ikke Kølner så bra lenger, på den her tiden.

    Det var nesten som noe pliktaktig, over det at vi hang sammen, disse sommerene, kan man var kanskje si.

    Det kan godt ha vært at det var bestemor Ingeborg, som foreslo at jeg skulle ringe Kølner.

    For bestemor Ingeborg ble etterhvert kjent med faren til Kølner, (som jobba i Larvik E-verk), husker jeg, (siden Frode Kølner var kamerat med meg da, mens jeg bodde i Larvik, hos mora mi, på slutten av 70-tallet).

    Sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

    For bestemor Ingeborg prata med faren til Kølner, på telefonen, en gang jeg besøkte henne, i Nevlunghavn, i eldreboligen hennes der, sommeren 1996 vel, da jeg hadde en rød Toyota HiAce.

    Og da gjorde bestemor Ingeborg et poeng ut av det vel, at hu prata med nettopp Hans Kølner da.

    Ovenfor meg da.

    Selv om hun vel ikke hilste fra han, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Sommeren 1989, så gikk jeg en gang ned til stranda, aleine.

    Med stranda i Stavern, så mener jeg den som er bak den militærleieren der, i sentrum av Stavern.

    Det var den stranda, som mora mi og bestemor Ingeborg nevnte da.

    Og som mora mi en gang dro med Pia og meg på da.

    Et år eller to før denne sommeren, (sommeren 1989), da.

    Jeg gikk ikke ned på stranda.

    Men bestemor Ingeborg, (var det vel), hadde fortalt meg det, at mange ungdommer heller valgte å ligge å sole seg, på et fjell, like ved stranda der.

    Jeg hadde ikke med badetøy, så jeg ville gjemme meg bort litt da.

    Siden jeg da måtte ligge i underbuksa, istedet.

    (Noe som vel ble cirka det samme, tenkte jeg.

    Om jeg lå og solte meg i en underbukse eller badebukse).

    Men jeg turte ikke å sprade rundt på stranda, i underbuksa.

    Men om jeg lå litt for meg selv, oppe på det ene fjellet der da, i underbuksa.

    Og solte meg.

    Så gjorde ikke det noe, tenkte jeg.

    Jeg kom i snakk med to unge Stavern-frøkner, mens jeg lå og solte meg der da.

    De lå toppløse, i bare bikinitrusa da, like ved meg da.

    De hadde ikke så store pupper, så de var kanskje bare 15-16 år gamle.

    Noe sånt.

    Men de var slanke og litt lekre da.

    (De var jo solbrune, og sånn).

    Og de var høflige da, og svarte meg ordentlig og sånn da, når jeg snakka med dem.

    De visste hvem hu Hege fra Stavern var, sa de.

    (Hu jeg hadde møtt på Petter Wessel, på den dagsturen, med Winnem og dem, fra Røyken.

    Helt i begynnelsen av det skoleåret, som jeg gikk, på Gjerdes Videregående da).

    Hu Hege var litt flau, sa disse Stavern-ungjentene da.

    ‘For hu hadde så store pupper’, sa de.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte vel det, at jeg egentlig var fra Larvik, men bodde i Oslo da.

    De jentene gikk litt lenger borti der.

    (I bare bikinitrusa, tror jeg).

    Og signaliserte vel sånn halvveis til meg, at jeg kunne følge etter dem, tror jeg.

    (Lurte jeg på ihvertfall).

    Men jeg tror at de var under 16 år, så jeg bare lot de gå da.

    Så sånn var det.

    For Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt, da hu Hege hadde ringt henne, borte på Sand.

    For hu var visst bare en ‘jentunge’, sa Ågot.

    Men hu var vel 16 år, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu hadde store pupper ihvertfall, som de to ungjentene sa da.

    (De to som ikke hadde så store pupper, for å si det sånn).

    Så jeg turte ikke å kontakte hu Hege, den sommeren.

    (Siden Ågot hadde ‘gura’ da).

    Men jeg ringte henne, da jeg besøkte bestemor Ingeborg igjen, den neste sommeren, (sommeren 1990).

    Og jeg møtte hu Hege, og ei venninne, i Stavern da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at det skoleåret, som jeg gikk på Gjerde vel.

    Visste faren min, noen bilder, som vertsfamilien min, i Shoreham, hadde sendt til meg.

    (Rick Hudson og de da).

    ‘Hu så jo rimelig vill/tøysete ut hu der da’, sa faren min, om hu ungjenta Kelly Hudson da.

    Noe som jeg syntes var å gå litt over streken kanskje, fra faren min.

    Siden hu Kelly Hudson vel bare var sånn 10-11 år, eller noe, på det bildet da.

    Men hu lagde liksom grimase og søkte oppmerksomhet da, eller noe.

    Men hvorfor Hudson-familien sendte meg bilde, av deres datter Kelly, som var så ung.

    Det veit jeg ikke.

    Det husker jeg ikke helt nå, hvordan det var.

    Men det brevet fikk jeg vel borte hos Ågot, tror jeg.

    Så jeg viste bildene til faren min da, en gang som vi begge var i stua til Ågot da.

    Og sa vel noe sånt som at, ‘her er den vertsfamilien jeg pleier å dra til i England’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte også noen frike-jenter, i Stavern, sommeren 1989.

    De hørte på the Cure og sånn vel.

    Og the Clash vel.

    Noe sånt.

    Jeg prata litt med dem, for jeg syntes de minte meg om de i Lyche/Depeche-gjengen, som jeg hadde blitt kjent med, gjennom søstera mi, i Drammen da.

    Hu ene, (lederen til frikene i Stavern, eller noe, vel), hu sa at hu likte ikke syntere, (da jeg nevnte Depeche Mode/Depeche-gjengen), for dem var så nøye med at hvert eneste hårstrå lå rett liksom.

    Jeg mente at de burde stikke innom Cafe Lyche, hvis de var i Drammen.

    For da kunne de møte fler ‘raringer’, mente jeg da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hu likte Jokke og Valentinerne, mener jeg, at hu unge frike-dama, som jeg prata med, den sommeren, 1989, i Stavern, sa da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Under Svelvikdagene, så dro søstera mi og Hyde meg med, for å gå rundt sammen med dem, rundt Samfunnshuset der, i Svelvik.

    Det var tjukt av folk der.

    Blant annet noen fra Drammen, som ropte ‘Depeche’, hver gang dem så Cecilie Hyde da.

    Og skulle banke oss opp da.

    Det var noen fra Konnerud, eller Åskollen, (eller noe sånt), tror jeg.

    De var ihvertfall fra ved Drammen da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En hel gjeng av folk, (som jeg ikke visste hvem var omtrent), lå over, sammen med meg, i kjelleren, hos Cecilie Hyde.

    Jeg skulle på jobb, dagen etter.

    ‘Mor’ vekker deg, sa Hyde, da jeg spurte henne om vekking da.

    Jeg var ikke helt sikker, på dette, for jeg hadde ikke fått med meg det, at Cecilie Hyde, hadde vekket ‘mor’.

    Men hvordan dem prata sammen, det visste jeg ikke.

    Så kanskje dem hadde prata sammen likevel.

    (Selv om jeg ikke hadde fått det med meg).

    Tenkte jeg.

    Men ingen vekte meg tidlig nok, dagen etter.

    Jeg ble vekt av at Ågot ville prate med meg, på telefonen, til Hyde og dem da.

    I etasjen ovenfor.

    Jeg fortalte Ågot det, at ingen hadde vekt meg.

    Ågot hadde fått vite det, at jeg hadde forsovet meg.

    (Uten at jeg vet hvem som fortalte Ågot dette).

    Så Ågot var sinna og fortvila da.

    Jeg ringte med en gang til CC Storkjøp, og forklare dem situasjonen.

    Og jeg spurte om de ville det, at jeg likevel skulle dra på jobb.

    (Selv om jeg ble rimelig forsinket).

    Ja, det ville de da.

    Og da var det sånn, at ingen buss, gikk fra Svelvik, til Drammen, før klokka 11-12, eller noe, kanskje.

    Så jeg var vel kanskje ikke på jobben, før klokka 12-13, eller noe da.

    Det var sånn, (i Svelvik), på lørdager, (i sommerferien), at hvis jeg ikke rakk, for eksempel en buss som gikk klokken 9, til Drammen.

    Så gikk den neste bussen klokken 11 da.

    Og den bussen ville da være i Drammen, rundt klokken 12 da.

    (Den bussen brukte kanskje 40 minutter da, fra Svelvik til Drammen.

    Noe sånt).

    Og så måtte jeg jo også gå, fra Rutebilstasjonen, (eller Bragernes Torg), og bort til Brakerøya da.

    En gåtur som ihvertfall tok 15-20 minutter, (vil jeg vel tippe på), hvis bussen ikke gikk lenger enn til Rutebilstasjonen da.

    (Jeg husker ikke helt om alle busser gikk til Bragernes Torg, eller om bare noen gikk dit).

    Så hvis jeg våknet klokken 8.30, i Svelvik.

    Og så pratet i telefonen, (og sånn), til klokken 9, med Ågot og CC Storkjøp.

    Så ville kanskje den neste bussen gått, klokken 11 da.

    Og da ville jeg vært i Drammen sentrum, klokken 11.45 kanskje da.

    Og så på Brakerøya, klokken 12 kanskje da.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg kjeft da, på jobben, fordi jeg var så seint på jobb.

    Jeg forklarte at jeg forsov meg.

    ‘Hvordan kan man forsove seg så lenge’, sa butikksjef Karin Hansen da.

    (Noe sånt).

    Hu lot som om hu ikke skjønte det, at det ikke gikk så ofte busser, fra Svelvik da.

    Så hu lata som at hu var dum da, vil jeg si.

    (Ellers så var hu bare dum da.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også mer, denne sommeren 1989.

    Men det får jeg prøve å skrive mer om, i et senere kapittel vel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer om 70 og 80-tallet, osv.

    mer om 70 og 80 tallet

  • Her er et par sanger fra siste del av Min Bok

  • Min Bok – Kapittel 73: Mer fra Brighton sommeren 1989

    Jeg spiste kanskje noe mat, på McDonalds eller Burger King, i Brighton.

    Det er mulig.

    Før jeg dukka opp hos vertsfamilien der da, fra året før.

    Hudson-familien i Shoreham-by-Sea.

    Der min adoptiv-tremenning Øystein og jeg, hadde vært, sommeren før.

    De klagde litt, siden mitt brev til dem, om at jeg ville besøke dem, hadde kommet på så kort varsel.

    Og jeg vet ikke om jeg klarte å forklare dem, om dette med Cecilie Hyde.

    Jeg tror ikke at jeg prøvde, engang.

    Jeg hadde rasket med meg noe godteri til dem, som gave, fra Tax-Free-en, på Braemar.

    Det var noen seigmenn og noe annet norsk godteri.

    Og noen belgiske skjell-sjokolader, til Tina da, (kona i familien).

    Tina ‘gura’ litt over seigmennene, og sa at det var ‘jelly-babies’, til Gary, (den yngste sønnen i familien, som nettopp hadde lært å gå vel.

    Og som var oppkalt etter Gary Lineker vel.

    Etter at han ble toppscorer i Mexico-VM, i 1986, (altså tre år før det her), mens han spilte for Everton da.

    Lineker ble rett etter kjøpt opp av Tottenham, (og spilte bare en sesong i Everton da.

    En sesong Everton ikke vant noe i vel.

    Men hvor Lineker ble toppscorer i den øverste divisjonen i England vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var det året Everton spilte med NEC-reklame vel, og et ganske stort, firkantet hvitt felt, øverst på draktene.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men men.

    Jeg hadde fått låne en bok av Pia, som het Watership Down, eller noe.

    Det var en bok som var morsom, mente hun.

    Den handlet om kaniner, som tenkte og snakket, som mennesker vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk ha det samme rommet der, som Øystein og jeg hadde hatt på deling, året før.

    Et rom i første etasje der.

    (Der hvor jeg var for et par år siden, i 2009, da jeg prøvde å finne Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea.

    Han som hadde huset da, slapp meg inn for å låne telefonen.

    Men han fant ikke ut noe.

    Hudson-familien hadde visst flytta til Southwick, sa ei nabodame.

    Som vel må ha vært hu som Hudson-familien forresten sa om, på slutten av 80-tallet da, at hadde en død baby begravet i hagen, eller noe.

    Kom jeg på nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg bestemte meg for å dra til London igjen.

    En av de første dagene.

    Jeg husker ikke hva jeg skulle der.

    Men det var kanskje for å kjøpe musikk eller videofilmer, eller noe.

    Jeg husker at Tina sa til Rick, at jeg hadde ‘a hard on’, og tok meg med til en pub, for å drikke en halvliter, (som de noen ganger kunne gjøre), før jeg dro til London.

    Etter at jeg kom hjem fra London, på begynnelsen av kvelden.

    Så gikk jeg til Churchill Sq., i sentrum av Brighton.

    Jeg var litt som i en døs.

    Jeg hadde ikke sovet hele natten, men lest den boken til Pia da.

    Jeg kom i prat med to italienske jenter, på Churchill Sq.

    Jeg hadde vel på meg den svarte genseren, fra Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen vel.

    (Samt solbriller, tror jeg).

    Og jeg bar på den Nike-bagen min, (hvis jeg husker det riktig).

    Dette var to italienske jenter.

    Ei pen og sprek ei.

    Og ei litt tjukkere/styggere.

    Jeg prata mest til hu tjukke, selv om jeg likte hu slanke best da.

    Vi snakka på engelsk da.

    Dette var nok språkskole-elever, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Disse jentene stod sammen med noen italienske gutter da.

    Som begynte å mobbe meg.

    For de trodde at jeg likte hu styggeste jenta best.

    Siden jeg snakka mest med henne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte disse to italienske jentene, på Piren, et par timer seinere vel.

    (De skulle kanskje hjem til vertsfamilien, for å spise middag, eller noe.

    Hvem vet).

    Piren var forresten en veldig lang brygge, som gikk noen hundre meter ut i den engelske kanalen da.

    På Piren så var det masse tre-bygninger, fylt med spilleautomater og kiosker, osv.

    Og Piren hadde også til og med sin egen radiostasjon.

    Hvor Pat Sharp(!), mener jeg det var, jobbet, ihvertfall en sommer vel.

    (Hvis jeg ikke skjønte det feil).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gadd ikke å dra tilbake til Shoreham, bare for å så måtte dra tilbake til Brighton igjen, nesten med en gang.

    Bussen tok jo litt tid.

    Så det ville jo bare blitt stress, tenkte jeg.

    Så jeg ble værende litt i sentrum av Brighton da.

    Samtidig som at jeg bevegde meg litt sakte i retning av Piren da.

    For å møte de her italienske jentene der da.

    Da jeg kom til ved diskoteket Top Rank der.

    (Som hadde vært STS-diskoteket vel, sommeren 1985.

    Noe sånt).

    Så bestemte jeg meg for å stikke innom baren, på kinoen Odeon, like ved siden av.

    Dette var et sted, hvor jeg hadde vært, sommeren før vel.

    Og hvor jeg ikke følte meg så dum, selv om jeg gikk dit alene vel.

    Jeg kjøpte meg vel en drink, eller en halvliter da.

    Så så jeg det, at det satt to jenter, på min alder, ved et bord, like ved.

    Hu ene var ei pen, hvit jente, mens hu andre var asiatisk da.

    (Antagelig adoptert, tippa jeg).

    Jeg gikk bort til de, og spurte om de hadde fyr, eller noe.

    Siden de vel røyka da.

    Det viste seg at de var finske(!)

    Da forklarte jeg det, at jeg var norsk, og lurte på om det var greit, hvis jeg satt meg ned sammen med de, og chattet litt, mens vi drakk da.

    Det var greit, sa de.

    Det visste seg at de var 17 år gamle, begge disse jentene vel.

    Og de var på språkreise med EF da.

    Og skolen deres holdt til, i Southwick Community Centre.

    Den samme bygningen, som jo Øystein og jeg, hadde vært på EF språkskole, sommeren før.

    Så det var en tilfeldighet, kan man si.

    Så jeg satt der og skravla og drakk da, med de her to finske jentene da.

    Hu hvite, som het Sari Arokivi, (og som var fra Vantaa, like ved Helsingfors).

    Hu var rimelig pussa, og i godt humør.

    Og hu tålte nok ikke det, at jeg chatta med hu som var adoptert, fra Korea.

    Så hu begyne å beinflørte skikkelig med meg, og sparka meg i beinet, og sånn da.

    Jeg tror at jeg klinte med henne inne på baren der.

    Men jeg husker det ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men vi klinte vel ihvertfall utafor der og sånn.

    Jeg gikk inn på Burger King, for å kjøpe noe mat vel, og for å låne toalettet.

    ‘I can go in here’, sa Sari.

    Også fulgte hun etter meg inn på herretoalettet, på Burger King da.

    (Som lå på veien mellom Odeon/Top Rank og Churchill Square der da).

    Vi var jo begge fulle og hadde klint og sånn.

    Så jeg syntes bare det var som noe morsomt da.

    Bussene hadde streik plutselig(!)

    Så Sari sleit litt.

    Hu hadde vel ikke penger til drosje, tror jeg.

    Men jeg var jo kjent i Brighton, så jeg fulgte henne hjem.

    Hu bodde like ved Southwick togstasjon.

    Ved Old Shoreham Road der vel.

    Hu hadde aldri tatt toget hjem fra byen før.

    Så jeg måtte følge henne da.

    Og jeg fant stedet hu holdt til da.

    Også gikk jeg, de 1-2 kilometerne da, fra Southwick til Shoreham-by-Sea.

    I mørket.

    Mens jeg var brisen.

    Men jeg fant fram da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så traff jeg hu venninna til Sari, dagen etter, eller noe.

    (Hu koreanske).

    Og hu var blid, og dro meg med, til der hvor hu Sari var da.

    Jeg tror hu var på noe EF Språkreiser-fest, nede på stranda, eller noe.

    Og da hadde visst hu først blitt paff sa hu.

    For hu trodde at jeg hadde blitt sammen med hu koreanske da, istedet.

    (Jeg vet ikke hvor oppriktig hu var da men).

    Men men.

    Sari var veldig pen, og slank, og delikat, må man vel nesten si.

    Hu hadde et par veldig pene grønne øyne.

    Men hu kunne kanskje hatt litt større pupper, hvis man skulle finne noe å klage på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo egentlig ikke så mye planlagt, å drive med, i den her ferien.

    Så dagen etter dette igjen, så dro jeg innom skolen, til Sari.

    Jeg gikk fordi en jenteskole, (eller noe), hvor 8-10 britiske jenter vel, i uniform, dreiv med noe kostskolegreier kanskje.

    I en andre etasje, i et hus da.

    Og de plystra etter meg, da jeg gikk forbi, husker jeg.

    Jeg dukka opp på skolen der, og de hadde friminutt, og jeg hilste på Sari da.

    Som begynte å bable om at hu måtte ha briller, eller noe, tror jeg.

    Jeg ble med Sari og søstera, inn i timen deres.

    Og lærerinna spurte, på engelsk, om hva hu måtte svare, hvis noen spurte, hva hu dreiv med.

    Jeg svarte, ‘I teach’, eller noe.

    Og det var visst riktig da.

    (For jeg gjetta på at hu var lærerinne i Finland og da).

    Sari sin lillesøster var også veldig pen.

    Og disse jentene, de oppførte seg veldig pent i klasserommet de.

    Og sa ikke en lyd nærmest vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en finsk gutt der, som var litt som Øystein kanskje.

    Han gikk nemlig med Freddy Kruger t-skjorte.

    (Fra a Nightmare on Elm Street-filmene).

    Og jeg kalte han bare for Freddy da.

    Noe han kanskje ikke likte.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi fikk en oppgave, av hu finske lærerinna.

    Vi skulle gå rundt og intervjue noen lokale briter om forskjellige ting da.

    Hu koreanske sleit litt.

    Noen britiske damer, i Southwick, skulle svare oss på spørsmål om hva de syntes om språkreise-elever.

    Men de spurte også et spørsmål.

    De spurte hu koreanske, om hvor hu/vi var fra.

    ‘Finnland’, svarte hu koreanske.

    ‘Oh Greenland’, svarte hu ene britiske dama da.

    Også begynte hu koreanske å si noe om ‘eskimo’ da husker jeg, til hu Sari da, etter at vi hadde prata ferdig med dem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Norge het Norja på finsk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sari og jeg, vi dro på et diskotek, som het Pink Coconut, en kveld.

    Det var EF diskoteket da.

    Da satt vi bare i en sofa, og klinte, hele kvelden.

    Hu Sari satt vel overskrevs, oppå meg, i den sofaen, tror jeg.

    Mens vi klinte da.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall ganske hett, sånn som jeg husker det.

    (Sangene vi klinte til.

    Det var blant annet Breakfast-club sangen, husker jeg.

    Nemlig Simple Minds, med ‘Don’t You Forget About Me’.

    Og Jason Donovan, med ‘Sealed With a Kiss’, eller noe.

    Skikkelige romantiske klinesanger, eller noe.

    Noe sånt).

    Men men.

    En av lederne til Sari, sa vel noe sånt som at ‘take good care of that girl, she’s special’, eller noe.

    (Til meg da).

    ‘I know’, svarte vel jeg bare da.

    (Noe sånt).

    På veien tilbake til Churchill Square.

    Så kjøpte jeg en milkshake da, husker jeg.

    (På Burger King vel).

    På Churchill Sqare, så gikk en britisk tenåringsgutt bort til oss.

    Sari ble aggressiv, og kalte han ‘you moron’, eller noe.

    Noe som vertsfamilie-mora hennes, visstnok hadde lært henne å si, eller noe.

    Jeg ble bekymret, for jeg pleide aldri å være så aggressiv.

    Jeg ble litt sjokkert over at Sari, som jo ellers var så veloppdragen, kunne oppføre seg så kranglevorent, eller utagerende, eller hva man skal kalle det.

    Jeg prøvde å roe det ned, sånn at det ikke skulle bli noe slåsskamp.

    Jeg trodde at han engelske gutten, var en fattig, arbeiderklasse-gutt, som tagg da.

    Og at han var misunnelig på milkshaken min, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg ga han milkshaken min da.

    Han tok den.

    Men krangelen fortsatte.

    Jeg sa vel til slutt, at hvorfor holder dette på enda, du har jo fått milkshaken min, og alt.

    Noe sånt.

    På engelsk da.

    ‘I don’t want your milkshake’, sa han engelske gutten da.

    Også helte han ut milkshaken min, over hue på meg.

    Også stakk han av vel.

    Så det var jo rimelig flaut.

    Omtrent som sommeren før, da jeg fikk meg en ‘på tygga’, også på Churchill Square der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Det er mulig at dette skjedde før jeg besøkte Sari på språkskolen.

    Det er mulig.

    Og at jeg blander dagene litt her.

    Hvem vet).

    Sari og jeg kom oss på bussen tilbake til Soutwick og Shoreham ihvertfall, uansett.

    Jeg måtte jo gjøre noe, syntes jeg.

    Så jeg tok av meg genseren min da.

    (Eller om det var en t-skjorte).

    Og brukte den til å tørke milkshaken ut av håret mitt da.

    Så jeg satt der i bar overkropp da, på bussen.

    Og virka rimelig teit da.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også veldig forbanna.

    Sari gikk av bussen da, der hu bodde da.

    Og jeg gikk av like etter.

    Fire engelske jenter, (tror jeg de var), som bodde i Gordon Road vel.

    Og som gikk av på samme stopp som meg.

    De lo fælt av meg da, seg imellom da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg banna og ropte vel noen ukvemsord, (eller noe), etter dem da.

    Som kanskje fikk dem til å holde litt kjeft.

    Det er mulig.

    Men men.

    Rick og Tina, de dro meg med på stranda, en dag.

    Vi dro til Hove.

    Like nedenfor der kursleder Paul Wilkie hadde bodd vel, sommeren før det her.

    Der lå det en kjempefin sandstrand, som Rick og Tina visste om da.

    Vi dro også innom en Off Licence, (en alkoholbutikk), og kjøpte en god del kalde øl da, i bokser, som vi drakk på stranda.

    Ungene deres.

    Det vil si Vicky, Kelly, Richard og Gary, var også med.

    (Eller Gary var vel kanskje ikke med.

    Det husker jeg ikke helt).

    De kunne ikke svømme.

    Og Rick og Tina kunne ikke svømme heller.

    (Ihvertfall ikke Rick).

    Så jeg skulle liksom passe på dem, og lære dem å svømme, og sånn, da.

    (Tenkte jeg).

    For jeg tenkte at det var farlig, for de ungene, når de skulle bade.

    Hvis de ikke kunne svømme da.

    Men det var visst feil av meg da, skjønte jeg.

    At jeg skulle lære de ungene å svømme og sånn da.

    For Rick og Tina ropte meg bort til dem da.

    De skulle bare ligge på stranda, og drikke, mens ungene bada for seg da.

    Noe jeg ikke helt skjønte med en gang.

    Siden ungene ikke kunne svømme da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men været var veldig fint.

    Det var 30 varmegrader kanskje.

    Og solfri himmel.

    Og øl-en smakte godt, husker jeg.

    Tina spurte om jeg ville at hun skulle smøre meg inn med solkrem.

    Men Tina var jo kona til Rick.

    Så jeg ville ikke skape noe sjalusidrama, eller noe, der.

    Så jeg takket nølende nei, etter å ha tenkt litt først vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi var der i 2-3 timer kanskje.

    Men dette var jo lenger sør, enn i Norge.

    Og jeg ble skikkelig brun, husker jeg.

    Stranda der, (i Hove), den var også nesten som en slags hemmelig skatt, vil jeg nesten si.

    Stranda i Brighton, ved Piren der.

    Den var det ‘pebbles’ på.

    Altså småstein da.

    Selv om den stranda var veldig populær.

    Men stranda i Hove, det var en kjempefin sandstrand.

    Omtrent som for eksempel Hvittensand, (i Østre Halsen, ved Larvik), kanskje.

    Så den stranda i Hove, den kan jeg anbefale.

    Å ligge der med en bok eller en avis.

    Og noen kalde øl, fra en av butikkene like ved.

    Og sola varmer også mer enn i Norge, siden dette er nesten som i Frankrike vel.

    Siden det er helt sør i England da.

    Noe sånt.

    Så jeg ble jo kjempebrun, etter å ha vært på den stranda der, i noen timer.

    Sari klagde på at jeg ikke vaska ut milkshaken helt ordentlig, av håret mitt.

    Men jeg var så opptatt av hårfrisyren min, osv.

    Så jeg tenkte at det ble som noe hårkur nesten.

    (Selv om jeg aldri har brukt noe hårkur da).

    Sari sa også det, at det virka som at milkshaken var bra for håret mitt.

    Noe sånt.

    For jeg hadde sånn slags blanding av piggsveis vel, og sleik muligens.

    Håret mitt var ihvertfall litt kronglete, husker jeg at jeg syntes.

    Og vanskelig å få til ordentlig alltid da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og Tina visste meg en Argos-katalog, som de hadde, i England.

    (Argos er en katalog-butikk, hvor man skriver opp et varenummer, på et skjema.

    Og så henter betjeningen varen, inne på et lager da, mens man venter i noen minutter.

    Dette er en kjedebutikk, som finnes i omtrent alle engelske byer, vil jeg si).

    Jeg ville kjøpe en gave til Sari, før jeg skulle tilbake til Norge.

    Jeg var bare i Brighton en ukes tid cirka.

    Jeg skulle vel på jobb, mandagen, eller noe, en drøy uke, etter at jeg dro til England vel.

    Jeg fant en grønn ring, hos Argos, som jeg tenkte at matchet øynene til hu Sari da.

    Det var en grønn edelsten da.

    Safir, eller noe.

    Tina prata vel også om at plaskebassenget til Gary, som dem hadde kjøpt på Argos vel, hadde blitt ødelagt.

    Så jeg kjøpte et nytt sånt plaskebasseng, i gave til familien da.

    Pluss at jeg kjøpte en CD-spiller, eller om det var en dobbelt kassettspiller, eller noe, til dem, i den stereobutikken, i Hove, som han vertsfamiliefaren, det første året, jeg var i Brighton, hadde tatt meg med til, sommeren 1985 da, (altså fire år før det her da).

    (Han som var gift med hu indiske dama).

    Jeg kjøpte også noe røyk og sånn til dem vel.

    Siden de ikke ville ha husleie da.

    Jeg møtte Sari, ved der hun bodde.

    Ringen passet ikke, den var for smal.

    Så jeg måtte bytte den, i en tjukkere ring.

    Men da hadde ikke Argos den i grønn.

    Så hu måtte få en ring med en rød edelsten, i stedet da.

    En kveld, så hang Sari og jeg, nede på stranda, i Brighton.

    Hu ville ikke gå på diskotek, av en eller annen grunn.

    Vi gikk bortover strandpromenaden, om kvelden da.

    Helt til Hove da.

    Jeg husker at jeg gikk innom en pub der, for å kjøpe røyk vel.

    Og så kyssa jeg henne.

    Når vi kom ut fra puben, og venta på bussen.

    Men hu klagde da, over tannhygienen min da.

    (Eller noe).

    Hu sa at det smakte røyk av meg, (eller noe).

    Det er mulig at det var venninna som røyka, (den kvelden jeg møtte dem).

    Og hu sa det, at hu var full, den første kvelden vi møttes.

    Og at det var derfor, at hu klinte, (og muligens røyka), den kvelden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tok med Sari, hjem til Rick og Tina og dem, en gang og.

    Jeg tok henne med inn på rommet mitt der.

    Og liksom nikket mot senga.

    Men Sari satt opp en grimase, (må man vel si)

    Så hu var ikke klar for noe sengekos, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sari var kristen, og hadde et kors rundt halsen da, husker jeg.

    Jeg visste henne kaninene, som Hudson-familien hadde, ute i hagen sin.

    De bodde i et typisk engelsk rekkehus.

    Hele Gordon Road er sånn cirka, at nesten alle husene ser like ut.

    Det er rekkehus, i noen hundre meter.

    Og det er hage på baksiden da.

    Hvor vi pleide å spille en god del fotball.

    Den eldste sønnen, Richard, (som var 10-12 år da kanskje).

    Han ville bli fotballspiller.

    Og det ble han også.

    Han har spilt for Worthing og Bognor Regis, (har jeg sett på nettet, og han har også fortalt det på Facebook, for noen år siden).

    Da han var i tenårene, så fikk han en lærlingeplass, av Charlie Nicholas vel, i en toppklubb i London vel.

    Men Nicholas fikk sparken, like etter, så det ble visst ikke noe av likevel da.

    Så det var rimelig ergerlig, må man vel si.

    Jeg hadde jo spilt en del kamper, som guttespiller, osv., for Berger, noen år før det her.

    Så jeg hang vel greit med, når det ble spilt fotball, i hagen der.

    De hadde også en ‘haug’, (må man vel nesten si), med tyske språkstudenter, boende der.

    Så Hudson-familien, de må ha sovet alle på et rom, tror jeg.

    Det var vel to eller tre tyske studenter der.

    Som var et eller to år yngre enn meg, kanskje.

    Noe sånt.

    Vi pleide å drikke og røyke og spille fotball der, om kveldene.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å kjede meg, selv om jeg ikke dro på byen, en kveld.

    En gang, så klarte jeg vel å skade en tysk språkskoleelev der, i fylla, tror jeg.

    Han slo seg ihvertfall.

    Jeg skulle liksom være snill da, og prøve å hjelpe han opp.

    Men da klagde hu Tina, mener jeg å huske.

    Jeg måtte også gå bud for henne, i dyrebutikken der.

    I Shoreham-by-Sea.

    For å spørre om geitemelk, til en kattunge, (eller om det var en kaninunge), som hu prøvde å redde.

    Som moren hadde avvist, eller noe.

    Men dyrebutikken, den hadde ikke geitemelk.

    Så jeg måtte bare svare det, at det hadde dem ikke, til hu Tina da.

    En gang, når Rick og Vicky og jeg, hadde vært i Brighton sentrum, eller noe.

    Så hadde jeg glemt veien, til supermarkedet der.

    Så sa Rick, at Vicky skulle vise meg veien da.

    (Jeg var litt i ørska vel.

    Det hadde jo skjedd mye, siden året før, da Øystein og jeg, vel pleide å gå på det supermarkedet).

    Vicky og dem hadde ikke sommerferie enda.

    Og det var litt rart å se dem i skoleuniform, husker jeg.

    Vicky var 14-15 år kanskje.

    Men så ung ut for alderen da.

    Tina hadde jo fortalt meg det, en gang, at Vicky ikke var Rick sin datter.

    Men hennes fra et tidligere forhold.

    Men en mann, som ingen likte, og som hu derfor fikk barn med.

    (Forstå det den som kan).

    Vicky hadde lyst hår, til forskjell fra mora og lillesøstera Kelly, som begge hadde brunt hår vel.

    Vicky og Kelly, det var døpenavnene deres.

    Vicky skulle man kanskje tro at var en kortform, av Victoria.

    Men nei, hu var visst døpt Vicky da.

    Så sånn var det.

    Vicky forklarte meg hvor supermarkedet var.

    Og jeg spurte om hu ville ha en brus, i kiosken der.

    Etter at jeg hadde handla.

    Og det ville hu ha da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick og dem dro meg med til et friområde, i Gordon Road der vel.

    Og lot meg teste en slags bomerang, (eller noe), husker jeg.

    Det er mulig at det var året før, eller noe, og.

    Jeg besøkte den her vertsfamilien, tre somre.

    Det var sommeren 1988, da Øystein og jeg dro dit med EF Språkreiser.

    Det var denne sommeren, (sommeren 1989), da jeg dro dit alene.

    Og Øystein og jeg, vi dro dit også igjen, sommeren 1990.

    Da det var fotball-VM, i Italia, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den siste kvelden, så skulle dem ha avskjedsfest, for meg der.

    Sari var og invitert.

    Men hu ville ikke bli der så lenge.

    Hu ville på en strandfest, med EF-kurset hennes, inne i Brighton sentrum da.

    Jeg fulgte henne til toget.

    Jeg sa til henne, før hun skulle gå på toget.

    At ‘we had some fine time’.

    Med trykk på ‘some’ da.

    Så holdt vi rundt hverandre da.

    For å si hadet da.

    Mens vi visste at vi nok ikke kom til å se hverandre igjen da.

    Toget stod og venta, i flere minutter, vil jeg si, mens vi stod sånn da.

    Vi var nok kanskje et ganske vakkert par.

    Begge høye og ganske tynne/elegante vel.

    Noe sånt.

    Så togsjåføren, han bare venta, til vi hadde stått der lenge nok da.

    Noe som tok litt tid.

    Det var sørgelig og deilig samtidig liksom.

    Å vite at man sa hadet, og samtidig var det digg å kjenne tenåringsjentekroppen til Sari, mot min da, mens toget stod og venta på oss der da.

    Det tok noen minutter, før vi klarte å ta farvell med hverandre da.

    Så vi var nok litt forelska vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sari fortalte det, at hu dreiv med ballett.

    Men at hu var for brei, mellom magen og beina liksom.

    Hva heter det området der da.

    At hu hadde for brei rumpe da, kan man vel kanskje si.

    Sånn at hun hadde ikke noen sjangse, til å bli en stor ballett-stjerne, (eller noe), fortalte hun.

    Den kvelden vi gikk langs strandpromenaden der.

    For vi satt også litt på en benk og prata da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå jobber Sari, helt øst i Finland, (nesten på grensen til Russland vel).

    Som ballettinstruktør, for unge jenter vel.

    Jeg har aldri sett hu Sari igjen, etter denne ferien.

    Men jeg ringte henne, etter at jeg kom hjem til Norge.

    Fra telefonen til Ågot da.

    Og spurte om hu kunne kjøpe en plate for meg, (som en tjeneste), i Brighton da.

    For hu skulle være i Brighton, i enda en uke eller to vel.

    Etter at jeg dro hjem da.

    Etter kun cirka en uke der vel.

    Men Sari sendte ikke noe plate, og det var vel ikke så farlig heller.

    Det er mulig at det ble noe misforståelse og.

    Hvem vet.

    Da jeg bodde på Abildsø, i Oslo, det neste skoleåret.

    Så fikk jeg en dag, et postkort, fra Sari.

    Hu var med klassen sin, på skoletur, til Stockholm.

    Og sendte et kort derfra da.

    Jeg hadde visst hatt en flekk, på olabuksa mi, i Brighton.

    Hva er det, sa vel hu Sari da.

    ‘Oil’, tippa jeg.

    Jeg tenkte at det kanskje var noe jeg hadde fått på buksa, da jeg gikk rundt på dekk, på Braemar, noen dager før da.

    For jeg likte å gå litt rundt på dekk der.

    Og se på de andre skipene, i Nordsjøen der da.

    Man kunne se fiskebåter, og alt mulig, i havet utafor Hirtshals der da.

    Og de trønderdamene og jeg, vi lå vel litt i noen dekkstoler muligens der og vel.

    Noe sånt kanskje.

    Jeg likte å gå å se litt på dekk der, ihvertfall.

    Mora til Sari, var frisør, eller noe, mener jeg at hu fortalte meg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel åpen hjemreise, på flybilletten min.

    Jeg måtte ihvertfall gå på et reisebyrå, i Brighton, for å få billetter.

    Dem sa at jeg behøvde bare kvitteringa.

    Men da jeg kom til Gatwick, så klagde dem, på at jeg ikke hadde billetten da.

    En kjempetjukk brite, måtte ringe rundt som bare søren, for at jeg skulle få billetten fakset dit da.

    Reisebyrået sa at jeg hadde surra.

    Men jeg lurer på om det var de som hadde surra.

    De hadde ikke engang riktig dato, på kalenderen der, husker jeg.

    Så det måtte jeg si til dem da.

    Og da tok de vel bort gårsdagens datoark, fra en sånn veggkalender da, (som banker og sånn pleide å ha i gamle dager vel).

    (Mens ei dame der beklagde da, sånn som jeg husker det).

    Så kanskje de ble sure på meg, siden jeg ferska dem, i å ha glemt kalenderen.

    Og tulla med billetten min.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En toller, begynte å gå gjennom bagen min.

    Og fant vel noen brukte underbukser og sånn vel.

    En afrikaner, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg var litt likegyldig.

    Vi hadde hatt en skikkelig fyllefest, i Gordon Road, etter at jeg fulgte hu Sari, til toget, mener jeg.

    Jeg skreiv en lapp, om at det hadde vært en fin ferie, eller noe.

    Og la i vinduet på rommet mitt der da.

    For jeg var glad for å komme tilbake til Brighton, som sagt.

    Som jeg skrev om, i begynnelsen på dette kapittelet.

    Så det var kanskje derfor, at jeg skrev den lappen.

    Eller kanskje det var fordi at jeg ble sammen med hu Sari.

    (Selv om vi ikke sa det rett ut da, at vi var sammen.

    Men vi møttes jo hele tida, og jeg var jo på skolen hennes, og vi klinte jo flere kvelder, ganske heftig, til tider.

    Og jeg kjøpte jo en ring til henne og.

    Selv om det bare var ment som en slags avskjedsgave da.

    Og ikke som noe forlovelsesring, eller noe.

    Jeg skjønte vel ikke helt det, at hvis man gir en ring, til en dame, så burde det vel være som en forlovelsesgave, eller noe sånt, kanskje.

    Men jeg var litt forelska da, i hu pene, unge finske jenta da.

    Hu var pen og innbydende, og nesten delikat vel, (som søstera mi Pia, kanskje ville ha sagt det).

    Og hu hadde veldig pene grønne øyne da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel rundt med grønske på olabuksa mi, mener jeg, på flyet tilbake til Fornebu.

    Jeg hadde vel bare tatt med meg en olabukse, tror jeg.

    Noe av tøyet mitt hadde kanskje blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Det er mulig.

    Men jeg var veldig sommerbrun da.

    Og hadde fått energi av å ligge i sola kanskje.

    Og jeg hadde drukket mye.

    Så jeg var både litt sånn ovenpå og litt likeglad kanskje da.

    Og blåste i om at jeg hadde fått grønske på buksa kanskje, for å si det sånn.

    Jeg var kanskje litt sånn salig, (som Cecilie Hyde vel kanskje ville ha sagt det), siden jeg hadde hatt ei pen finsk dame der da, i Brighton.

    Og hadde klint masse, og sånn, med hu.

    Tremenningen min Øystein, hadde jo sagt det, sommeren før, da vi var på språkreise, med EF.

    På McDonalds der, like bortenfor Churchill Sq., i Brighton.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’.

    (Noe sånt).

    Da ei som het Guro, (eller noe), fra Skjetten, ville prate med meg, oppe i andre etasje, på McDonalds der da.

    Jeg vet ikke om Øystein ble sjalu, på en eller annen måte.

    Eller hva det kan ha vært.

    Men hu Sari Arokivi, kunne man kanskje si litt av hvert om.

    Men stygg var hun ihvertfall ikke, vil jeg nok si.

    Så da var det kanskje ikke sånn likevel da, som Øystein hadde sagt året før.

    At jeg bare hadde sjangs på stygge damer.

    Noe som vel kanskje gikk litt inn på meg.

    Kanskje jeg fikk litt komplekser, (eller noe), etter at Øystein sa det her da.

    Jeg var jo seint i puberteten, og hadde jo ikke rota med noen jenter, på 4-5-6 år vel, før den her språkreisen da, i 1988.

    Så jeg var kanskje litt skjør.

    Når det gjaldt selvtilliten min, og sånt, når det gjaldt damer da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min henta meg på Fornebu, og kjørte meg til Drammen vel.

    Hvis han ikke kjørte meg helt til Sand da.

    Hvem vet.

    Han så litt surt på meg vel.

    Kanskje det var fordi at jeg hadde grønske på buksa.

    Hvem vet.

    Jeg nevnte nok ikke Sari og hu fra La Vita og de trønder-damene, (og sånn), til faren min.

    (For han tålte jo ikke det, at naboen i Leirfaret 4B, hadde sagt at jeg hadde hatt damebesøk, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    Da naboen hadde trodd at Pia og Ulf Havmo, (som hadde langt hår), hadde være noe ‘damebesøk’ da, en vår eller sommerkveld vel).

    De italienske damene, de gikk jo i glemmeboka, da jeg traff de finske.

    Jeg kunne ikke gå fra de finske, etter at beinflørtinga og/eller klininga hadde begynt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bedre med en fugl i hånden, enn ti på taket.

    Er det ikke det det heter?

    Dessuten, de italienske damene, de kjente jo mange italienske gutter, som mobba meg litt da.

    Og Finland er jo tross alt et naboland av Norge.

    Noe ikke Italia er da.

    Så jeg hadde kanskje mer til felles med de finske jentene, som jeg traff, den samme dagen da, i Brighton da, regna jeg kanskje med da.

    Jeg kunne nesten ikke ta med de finske jentene, ned på Piren der, for å møte de italienske jentene, syntes jeg.

    (Det hadde kanskje blitt litt vel mye vel).

    Men men.

    Og vi drakk jo ganske tett der.

    Så det gikk jo bare i glemmeboka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde, etter at jeg kom hjem fra Brighton, denne sommeren.

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se når jeg klarer å få skrevet det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en episode, med han Richard, sønnen til Rick, i Brighton, denne sommeren.

    Jeg gikk mot badet.

    For jeg måtte på do.

    Men da hadde hans søster Kelly, vært inne på badet, lenge da.

    Og da stoppet han Richard meg, før jeg fikk tatt i døra, til badet.

    Og sa at søstera hans var på badet da.

    Men det var jo lås på døra.

    Så han behøvde jo ikke å fortelle meg det.

    Jeg kunne jo ikke ha kommet inn på badet, når den døra var låst liksom.

    Også måtte jeg vel på do da.

    Mens jeg hadde, mer eller mindre, hele Hudson-familien rundt meg der da.

    (Mellom kjøkkenet og hagen der vel.

    Eller noe).

    Så da var han Richard ganske ‘tøff i trynet’, husker jeg.

    (Enda han bare var 10-12 år, eller noe, vel.

    Så dette her var nok ganske tøffe, engelske arbeiderklasse-folk, eller noe, vil jeg nok si).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 72: Brighton sommeren 1989

    Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett, med en ferjatur til England, (med Breamar), som gikk på den siste skoledagen.

    (En fredag rundt den attende eller tjuende juni vel, i 1989 da).

    Så jeg måtte få Andre Willassen, fra Røyken, (som satt ved siden av meg), til å motta vitnemålet mitt, fra Gjerde, på vegne av meg da.

    På skoleavslutningen, på Gjerde.

    (Så jeg gikk glipp av den da).

    Jeg ga vel Willassen en konvolutt, som jeg skrev addressen min, hos Ågot på, (tror jeg).

    Selv om jeg mottok dette vitnemålet, etter Brighton-ferien, hos faren min, i vannsengbutikken, på Strømsø.

    Men hvordan dette vitnemålet havnet hos faren min, i Tordenskioldsgate, det veit jeg ikke.

    Det har jeg aldri klart å få Andre Willassen, til å forklare.

    (Andre Willassen, han pekte forresten, en gang, i et spisefriminutt, eller noe, på en stort avisoppslag, i VG eller Dagbladet, som jeg leste, på skolen.

    Jeg pleide å kjøpe avisa hver morgen, og lese litt i den, når jeg var tidlig ute.

    Siden skolebussen min gikk så tidlig.

    Så jeg hadde nesten en time dødtid, hver morgen.

    Hvis jeg tok den 7-bussen da, fra Berger.

    Willassen sa at han der, (en som hadde reddet noen folk, fra å brenne ihjel, i forbindelse med en gasseksplosjon, på en bensinstasjon), er onkelen min altså.

    På midten av 90-tallet, så bodde han onkelen hos Andre Willassen, på Strømsø.

    (I en blokk rundt der E-18 forsvinner ut av Drammen, i retning Sande vel).

    Willassen hadde laget noe søndagsmiddag, som jeg ikke var så fornøyd med vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg jobba og trente så mye, etter infanteriet.

    At jeg pleide å spise en hel pakke kjøttdeig selv.

    (Når jeg lagde meg sånn Pasta de Napoli og sånn, fra Toro da, til meg selv da.

    En søndag kanskje, etter at jeg hadde trent eller jobbet mye, i en periode kanskje).

    Men Willassen brukte en pakke kjøttdeig, til en middag for fem personer vel, (han selv, onkelen sin, Magne Winnem, Magnes kone Elin og meg).

    Så jeg syntes ikke at det var noen gild middag for karer liksom, (for å si det sånn).

    Nei, dette var nok mer som for eksempel den maten jeg hadde fått, av farmora mi, under oppveksten, på en ukedag kanskje.

    Men men.

    Jeg ble kanskje litt bortskjemt, når det gjaldt mat, etter at jeg lærte meg å lage mat selv, etter militæret, i 1992/93.

    Winnem skulle i minibanken, ved Globusgården vel.

    Jeg fortalte Willassen at jeg hadde lyst til å ta et kurs i Windows NT-server, for å kanskje få meg en datajobb, (for å prøve å komme meg ut av jobben min i Rimi da, hvor jeg på den tiden jobbet som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    (Dette var vel i 1996 eller 1997 vel.

    Og Magne Winnem hadde dratt meg med til Drammen, en søndag vel).

    Willassen virka litt sur på meg, husker jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg skjønte meg ikke helt på hvorfor han onkelen hans, (som var en kjent helt fra VG og Dagbladet da, fra skoleåret 1988/89), bodde hos han.

    Onkelen var en stille kar, virka det som for meg.

    Og det virka nesten som noe litt ynkelig, syntes jeg, (for meg), over det at han måtte bo hos sin nevø da.

    Men men.

    Man kan jo ikke skjønne alt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie og Pia hadde fått faren min, til å kjøre oss inn, til ferjekaia, i Oslo.

    (Vippetangen heter det vel der).

    Pia og Cecilie skulle ta en buss.

    Cecilie fortalte seinere den sommeren, at de egentlig skulle tatt Braemar, (den ferjeavgangen som jeg selv tok, til England), til Hirthals, sammen med bussen sin.

    Men at dette ble forrandret, og at de istedet kjørte gjennom Sverige.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg Hyde, i det største soverommet hos Ågot vel, hvor Hyde, Pia og meg pratet om ferien da.

    Da svarte vel ikke Hyde noe.

    (Mener jeg å huske).

    Nå lurer jeg på om det var fordi at Pia og Hyde byttet buss-billettene sine.

    Og at de istedet først dro med en buss til Amsterdam.

    Istedet for å ta den som gikk direkte til Spania.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den siste uka av skolen, så hadde vi hatt mye fri.

    Jeg ble litt lei av å bare henge sammen med Hyde og Pia, hos Ågot hele tiden.

    Det ble som noe litt ‘klamt’ over det, syntes jeg, å ha Hyde og Pia så nærme, hver eneste dag, borte hos Ågot da.

    Så en dag, så fant jeg på at jeg måtte gjøre noe uten dem.

    Så jeg dro inn til Marienlyst-badet, (i Drammen), med bussen da.

    Noe jeg fortalte Pia og Hyde om, (noen timer før jeg dro inn dit da).

    Med en gang etter at jeg gikk inn porten til utebadet der, så møtte jeg Christell, som var toppløs.

    Kun iført en liten bikinitruse.

    Hun hadde virkelig fått noen flotte pupper da, husker jeg at jeg syntes.

    De var kjempestore, men likevel spise, må man vel si.

    Størrelse D, vil jeg vel tippe på.

    Samtidig var hun veldig slank og smekker.

    Og hadde langt lyst hår da.

    Og var også sjarmerende/imøtekommende, og vennlig mot meg da.

    Og dro meg med bort til der hun lå, og solte seg.

    Terje Bakken, (fra Lyche-gjengen), stod også der.

    Men ikke i badetøy, han hadde masse klær på seg vel, (sånn som jeg husker det).

    Han spurte meg, om han kunne henge sammen med Christell og meg.

    Jeg syntes det var noe litt unaturlig, over Terje Bakken da.

    (Terje Bakken var han pønkeren, som Cecilie og søstera mi kjente, og som hadde tatt med seg dynamitt, inn på ungdomsdiskoteket Skyline, en tid før det her da).

    Jeg syntes at Bakken var litt keitete.

    Så jeg bare blei med Christell, og ignorerte Bakken litt da.

    Jeg syntes vel også at det var litt rart, at jeg skulle møte både en nesten naken Christell og Bakken, samtidig, med en gang jeg gikk av bussen omtrent, inne på Marienlyst-badet der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg ignorerte Bakken litt.

    For Christell var jo liksom stesøstera mi og da.

    Hvorfor skulle Bakken henge med meg, når jeg hang med Christell liksom.

    En gang møtte jeg Bakken og dama hans, som satt på en benk, (en gang Pia dro meg med på ungdomsdiskoteket på Park vel).

    Og da sa jeg bare hei vel, og gikk videre.

    Det var ikke sånn at jeg ville sitte mellom dem, mens dem satt der, liksom.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell dro meg med for å svømme i bassenget der.

    Og sa, ‘jeg tar på meg bikinioverdel altså’.

    Det skjønte jeg egentlig, for hu hadde jo fått så svære, (og fine), pupper.

    Så de måtte da senke svømmehastigheten hennes betydelig, skulle man vel tro.

    Selv om de riktignok så rimelig strømlinjeformede ut.

    Må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skulle bare få meg litt brunfarge.

    Og litt fri fra Ågot, Pia og Cecilie.

    Så at jeg traff Christell, (og Bakken), med en gang jeg gikk inn på Marienlyst-badet der, på Strømsø.

    Det var vel litt rart, må jeg vel si.

    Men når Christell var så vennlig og hyggelig.

    Så måtte jeg nesten bli med henne, bort til der hun lå og hadde håndkleet sitt lagt ut på plenen der da, syntes jeg.

    Så jeg lå der og solte meg i et par-tre timer vel.

    Før Christell dro til Jan vel, på Gulskogen vel.

    Og jeg dro hjem.

    Hva Bakken gjorde, det veit jeg ikke helt.

    Men han lå vel ikke sammen med Christell og meg der, tror jeg.

    Selv om han var der, når Christell gikk rundt toppløs der, (rett etter at jeg dukket opp der), husker jeg.

    Og traff meg, like etter at jeg gikk av bussen da.

    Hu gikk jo bare rundt i en liten bikinitruse.

    Så Christell kunne jo nesten like gjerne ha gått rundt naken.

    Så Terje Bakken har nesten sett Christell naken da.

    For å si det sånn.

    Kanskje Pia og Cecilie ringte Christell og Bakken og fikk dem til å møte meg?

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Seinere denne sommeren, så møtte jeg Eva Olsen, etter jobb, på CC Storkjøp.

    Like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Hvor jeg pleide å gå, noen ganger ihvertfall, etter jobben.

    (Av gammel vane vel.

    Må man vel si.

    Jeg savnet kanskje klassekameratene mine og sånn.

    Det er mulig).

    En gang, i Tordenskioldsgate der vel, så møtte jeg Eva Olsen da.

    Mora hennes dreiv et solstudio, like ved vannsengbutikken til faren min og Haldis.

    Og Eva Olsen jobba der en del da, skjønte jeg.

    Jeg hadde tatt soltime, på et solstudio, på Bragernes, (tidligere dette skoleåret).

    Etter at jeg begynte å ta soltimer i Brighton vel, sommeren før, eller noe.

    Noe sånt.

    Og der stod det at man måtte vaske solariet etter bruk.

    Så jeg spurte Eva Olsen om det var mye krem og sånn, som hu måtte vaske av solariene, etter kundene.

    Ja, de kunde-damene brukte så mye krem og sånn, sa Eva Olsen.

    Hu nevnte også Terje Bakken.

    Eva Olsen visste også hvem Terje Bakken var, sa hu.

    Hu sa at hu irriterte seg over han.

    Fordi han var sånn, at han hadde en frisyre, hvor hvert hårstrå alltid lå perfekt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sa jeg vel hadet til Eva Olsen da.

    Som jeg tilfeldigvis møtte i gata der da, på Strømsø.

    Og som jeg prøvde å være høflig mot da.

    Enda hu hadde dårlig rykte, og ble kalt ting som Svelvik Open og hore og sånn vel.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Eva Olsen var jo ei venninne av søstera mi, og hu hadde jo ligget over hos Haldis og dem, (og knulla med en kar, i dusjen der).

    Sånn som jeg skjønte det, på søstera mi.

    Så jeg prøvde å være høflig da.

    Dessuten så var jeg fortsatt litt sjenert, når det gjaldt damer.

    Og prøvde å oppføre meg bra vel.

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å kalle damer for horer, eller noe.

    Neida, jeg prøvde å være høflig mot alle, for å si det sånn.

    Hvis ikke så hadde nok bestemor Ågot fått høre om det.

    (Gjennom hennes nettverk av sladrekjærringer da).

    Så dette hadde jeg alltid i bakhodet, alle de årene jeg bodde på Berger.

    At ‘hva hvis bestemor Ågot, får vite om dette?’.

    Altså, Berger var et lite sted, hvor alle kjente alle, (hadde jeg nær sagt).

    Så man måtte hele tiden tenke på nesten hver eneste ord man sa da.

    Både i klassen, (spesielt den vi hadde på ungdomsskolen vel), og på fritiden da.

    Må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde bestemt meg for det.

    At jeg skulle prøve å overvinne sjenansen min litt, på den her ferien.

    Så jeg hadde som mål, å prøve å sjekke opp fem damer, hver dag, husker jeg.

    Jeg begynte med en gang, på Braemar.

    Tre damer gikk ned for å finne lugaren sin, samtidig med meg.

    De skulle Isle of White, fortalte de meg.

    Dette var Siri Rognli Olsen, og to venninner av henne, fra Trøndelag.

    Visste det seg seinere.

    Det var både kino og et flott diskotek, ombord på Braemar.

    Og jeg møtte disse trønderdamene, (som var på min alder), igjen, i diskoteket der, seinere.

    Braemar gikk fra Oslo til Harwich.

    Og kjørte også innom Hirtshals.

    (Som var en litt stygg by, iforhold til Fredrikshavn, husker jeg at jeg syntes.

    (For vi kunne jo se byen, fra ferja).

    Så jeg var ikke iland i Hirtshals, husker jeg.

    Jeg hadde jo vært på mange dansketurer, med Magne Winnem, dette skoleåret.

    Så det var ikke sånn, at det var så fristende for meg, å løpe rundt i butikkene i Hirtshals, akkurat.

    Ihvertfall ikke etter at jeg så hvordan den byen så ut, fra ferja da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Det var to overnattinger, mener jeg.

    Så båtturen var nesten som å dra med danskebåten.

    Eller, det ble som å ta Kiel-ferja.

    Nesten.

    Men en Kiel-ferje, som dro innom Danmark først.

    Så det var som en skikkelig kul Kiel-ferje da kanskje.

    Må man vel si.

    Noe sånt.

    Jeg hadde jo kjørt med Braemar før, da jeg var I Weymouth, sammen med Kenneth Sevland og dem, fra Svelvik, sommeren 1986.

    (Altså tre år før det her).

    Så jeg kjente meg hjemme på den båten da, for å si det sånn.

    Det eneste jeg syntes var kjedelig.

    Det var at det var en pakistaner, i lugaren min.

    Det hadde jeg ikke skjønt.

    Så jeg lurer på om reisebyrået i Drammen, (og/eller Cecilie Hyde), tulla med meg da.

    Ingen av de hadde sagt til meg det, at jeg måtte dele lugar med en pakistaner.

    Pakistaneren satt for det meste på lugaren.

    Og han spiste noe kjeks, som han hadde kjøpt i en butikk, før han gikk på ferja da.

    Så det var jo rimelig døvt, syntes jo jeg da.

    Som liksom var en kul data/markedsførings-økonom, som nettopp hadde blitt ferdig med russeida da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo klart å ‘robbe’ en spilleautomat, den forrige gangen, som jeg reiste med Braemar.

    (Som jeg har skrevet om tidligere).

    Og jeg ble litt rastløs av å bare sitte sammen med Siri Rognli Olsen, og hennes venninner, i diskoteket der.

    Og jeg trengte litt tid for meg selv og.

    Og var vant til å gå rundt på båten, fra mange tidligere dansketurer, da jeg var yngre.

    Så jeg gikk også rundt på båten, og så på automatene.

    Og i etasjen under diskoteket vel.

    Så stod det ei veldig vakker jente, som var et par år yngre enn meg vel.

    Hu hadde vunnet billetter, for enten en tur til Hirtshals eller Harwich.

    Etter å ha vunnet en øldrikke-konkurranse, på La Vita, sa hu.

    Hun stod helt aleine og spilte, om natta.

    Like ved lugaren hennes.

    (Turen hun vant var for to personer.

    Og hun hadde tatt med seg sin mor.

    Som lå og sov, i lugaren).

    Så jeg kom i prat med henne da.

    For det var bare henne og jeg, som gikk rundt og spilte der, om natta, på båten da.

    Jeg fortalte at jeg var fra Svelvik vel.

    Og at jeg hadde pleid å være en del på La Vita, sammen med en kamerat, (Magne Winnem da).

    Hu jenta var fra Oslo vel.

    Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke var i diskoteket, tror jeg.

    Hu svarte vel at hu ikke var 18 år ennå.

    (Men bare 17, tror jeg.

    Jeg selv var jo fortsatt 18 da).

    Og at mora hennes var med på turen.

    Og at hu derfor ikke gikk i diskoteket vel.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk noen ganger ut av diskoteket.

    For å høre på walkman, (for jeg var litt sjenert, ovenfor de her Trøndelag-jentene).

    Og måtte liksom psyke meg opp litt da.

    De var ganske modne, de her tre trønderdamene.

    Så jeg hørte på Depeche Mode og sånn da, på walkman-en min.

    Og tenkte jeg kanskje på Cecilie Hyde og de andre venninnene til søstera mi.

    Så da ble det ikke så uvant kanskje, med alle de tre trønderdamene, som jeg hang med da.

    Jeg vant faktisk 500-600 kroner, på en enarmet banditt, i samme etasjen, som diskoteket.

    Og jeg gikk ned og vekslet masse femere, (var det vel).

    I en resepsjon der da.

    Hu jenta ville gjerne se, hvilken automat jeg vant på.

    Og den hadde ingen andre rørt, i mellomtiden.

    (Naturlig nok.

    De fleste folka på båten var enten i diskoteket.

    Ellers så sov de da).

    Så jeg viste hu jenta fra La Vita da, hvilken automat jeg hadde vunnet på.

    Sånn at hu kunne se at jeg ikke tulla da.

    Siden det var tre like, på den automaten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Da lønner seg forresten å spille en gang til.

    Hvis man vinner gevinst.

    på en sånn enarmet banditt.

    I tilfelle man får ‘hold’.

    Da kan man bare trykke hold, tre ganger.

    Også vinner man igjen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på nå.

    Så sånn var det).

    Jeg vet ikke helt hvordan hu jenta kom seg inn på La Vita.

    Og hvordan hu klarte å vinne en ølstafett.

    Siden hu var for ung til å reise alene med danskebåten.

    Men hu var veldig pen da.

    Og hu hadde kanskje sminka seg opp da.

    Hvem vet.

    Men hvordan hu vant ølstafetten, det veit jeg ikke.

    Hu virka ikke så rå, på båten der.

    Hu drakk jo ikke i det hele tatt.

    Men hu ble kanskje litt som et dyr da, når hu dro på diskotek.

    Hva vet jeg.

    Jeg lurte litt på det her ihvertfall, husker jeg.

    Siri Rognli Olsen.

    Og venninnene hennes, som het Viviann og Caroline vel.

    De dro meg meg på kinoen der.

    Vi så ‘Dangerous Liasons’, eller noe.

    Caroline, (ei med blondt hår, som er en av verdens største the Alarm-fans, tror jeg), satt ved siden av meg, på min venstre side.

    Også satt de to andre, på min høyre side vel.

    Caroline satt bak noen høye folk, tror jeg.

    Ihvertfall så la hu huet sitt, på skulderen min.

    Mens vi så på filmen da.

    Siden hu ikke klarte å se så mye ellers da.

    Etter kinoen, så spurte Vivian vel, om jeg hadde sett ‘Heksene i Eastwick’.

    (Med Jack Nicholson vel.

    Han bodde visst sammen med tre hekser, eller noe).

    Det hadde jeg ikke, sa jeg.

    (Men jeg hadde sett et par filmer, sammen med Willassen, på Kinoens Dag, eller noe, i Drammen.

    Skoleåret før.

    På Snorre Kino vel.

    (Eller om den kinoen het Saga kino).

    Noen måneder før det her da.

    For da var det halv pris, på kinoen, den dagen.

    Og det var som vanlig lite å gjøre, i datasalen.

    Så vi tok oss vel noen fritimer da.

    Som vel ingen merka, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi så en amerikansk ungdomsfilm om en som skulka skolen, eller noe.

    Pluss en annen film da.

    Noe sånt).

    Hu Siri Rognli Olsen, hu hadde gått ut på dekk der, på Breamar.

    Og jeg fulgte etter.

    Etter at vi hadde møttes, i diskoteket der.

    Og det var en fin solnedgang, eller noe, tror jeg.

    Og vi chatta litt der da.

    Olsen var ei dundre, må jeg nok si.

    Men ei litt kul dundre, må man vel si.

    Men jeg var jo fortsatt bare 18 år.

    Og jeg hadde vel bare hatt sex med Nina Monsen.

    (Bortsett fra at jeg kom på noe her om dagen.

    At på den andre Danmarksturen, til Winnem og meg.

    Så traff jeg ei litt sånn ‘drog’-aktig dame, fra Larvik vel.

    Som runka meg, i senga, under der Winnem lå.

    Jeg ba henne om jeg kunne få knulle henne.

    Men det måtte bli senere, sa hu.

    Jeg syntes ikke at hu var så særlig fin.

    Så jeg kontaktet henne ikke igjen da.

    Og Winnem lå der og kniste hørte jeg.

    I senga over oss.

    Mens hu runka meg da.

    Og mens jeg maste om å få knulle henne da.

    (For jeg syntes kanskje at runking det litt kjedelig.

    Det kunne jeg nesten like gjerne gjøre selv, syntes jeg kanskje.

    For å si det sånn.

    Og hu jenta mista passet sitt, (eller noe), på lugaren til Winnem og meg da.

    Og vi ga den til vaskehjelpen, eller lot det passet ligge igjen.

    Winnem mente det og det var smart vel.

    Mens jeg hadde litt bondeanger kanskje da, etter å ha rota med ei stygg dame i fylla da.

    Og da ble hu dama ropt opp på høytalerannlegget, på Petter Wessel.

    Siden personalet på ferja fant passet hennes da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og seinere den sommeren, så var jeg på besøk hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Og da møtte jeg Frode Kølner.

    Enten tilfeldig, eller om jeg ringte han, fra Ingeborg.

    Siden han bodde i Larvik, like ved Stavern.

    Og da, så var jeg med han på hytta en dag, husker jeg.

    Hvor jeg hadde vært som gutt og, en sommer.

    Den hytta til faren til Kølner, i Brunlanes.

    En kamerat av Kølner var også der, (mener jeg).

    Og i denne ferien, (var det vel), så nevnte Kølner hu fra Larvik.

    Som jeg hadde møtt på danskebåten.

    (Dette kan ha vært sommeren etter og.

    Jeg husker ikke dette helt sikkert).

    Og da ble jeg flau, husker jeg.

    For hu var jo det ‘droget’, for å si det sånn.

    Ei jeg traff i fylla på danskebåten da.

    Og som kanskje er den styggeste dama, som jeg noen gang har klint med, (eller noe), tror jeg.

    Eller, det var vel kanskje ikke så ille.

    Men jeg var jo vant med pene damer som Christell, Anne Uglum, Annika Horten og Gøril, osv.

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det).

    Rognli Olsen digga også the Cure, husker jeg.

    Disse her trønder-damene, var sånn at de nok kunne ha vært med i den Lyche/Depeche-gjengen i Drammen, forestilte jeg meg.

    (Men der hadde nok ikke hu fra La Vita passet inn, tror jeg.

    Men hu kunne jeg nok hatt som dame, tror jeg.

    Selv om hu var et eller to år yngre enn meg.

    Hvis man så på klesstil og sånn, tror jeg.

    For hu var ganske mainstream.

    Og jeg var ganske mainstream da.

    Så hvorfor jeg så ofte hang med frike-damer, det skoleåret.

    Det er litt rart.

    Men det er nok fordi at jeg ble kjent med min søsters venner i Lyche-gjengen da.

    Og syntes at dem var morsomme da.

    Omtrent som tegneserie-figuer nesten da, på en måte.

    Men men).

    Rognli Olsen fortalte at de pleide å ofte dra til Isle of White, om sommerne.

    De hadde vel vært på språkreise der, flere ganger tidligere, tror jeg.

    Rognli Olsen, (som var fra Ranheim, ved Trondheim), fortalte også det, at dem solgte masse kule bootleg-kassetter og plater.

    På et kjøpesenter som het Kensington Market, i London.

    For jeg hadde tenkt meg på en handletur, i London, før jeg dro videre til Brighton da.

    Etter at ferja kom fram til England.

    Rognli Olsen, Caroline, Vivian og meg.

    Vi tok toget sammen, fra Harwich til London da.

    På toget, så satt det også en engelskmann.

    Som vi hadde festa litt sammen med, i diskoteket, på båten.

    Det var vel ikke så mange folk, som var på båten, mellom Hirtshals og Harwich.

    Så derfor ble det kanskje sånn, at vi ble kjent med han engelskmannen da.

    Både han engelskmannen og meg og de trønderdamene og vel.

    Vi hang litt rundt DJ-en der, husker jeg.

    På båten.

    Han hørte at jeg ikke skulle være med tilbake til Oslo igjen.

    Som mange nok skulle.

    De skulle kanskje bare handle tax-free kvoten i Harwich da.

    Hvem vet.

    Men det var en morsom båt, syntes jeg, Braemar.

    Så det var litt ergerlig, (heter det vel), at de la ned den ferjeruten, på 90-tallet en gang vel, syntes jeg.

    Men men.

    Han engelskmannen ble sentimental, på toget, husker jeg.

    Han fortalte at i Soho, i London, (i en bestemt gate der), så fantes det noen hyggelige restauranter, (som han hadde savnet da), hvor man kunne ta med vin selv.

    Til maten.

    Jeg fortalte at jeg hadde kjøpt en kalkulator eller klokke, eller noe, i den gata.

    En gang jeg hadde vært på sightseeing og shopping-tur, i London.

    En gang jeg var på språkreise, til Brighton eller Weymouth da.

    Det tålte ikke han briten.

    Han ble drit sur på meg.

    Og ropte ut, (i sin sentimentale tilstand).

    At her prater han om hyggelige restauranter, også begynner jeg å prate om en klokke/kalkulator.

    Noe sånt.

    Foran Rognli Olsen og de to andre damene da.

    Da holdt jeg bare kjeft.

    Da skjønte jeg at han briten var litt sentimental da.

    Så da sa jeg ikke så mye mer vel, på den togturen.

    Og hele togvognen må vel ha hørt hva vi prata om.

    For han var ganske høyrøstet, han briten da.

    Men han hadde bodd mange år i Norge, tror jeg.

    Også skulle han tilbake til England igjen.

    Sikkert for å møte familie og venner.

    Og se de igjen.

    For første gang, på mange år.

    Så det var kanskje derfor, at han var så sentimental da.

    Og han hadde vel drikki mye og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rognli Olsen og jeg, vi ga hverandre adressene våre vel, i Norge da.

    Noe sånt.

    Og hu Caroline fikk meg til å se dum ut, i London.

    For hu var mye flinkere til å kjøpe Underground-billett, enn det jeg var da.

    Som ikke huska hva man skulle si da.

    Så sånn var det.

    Så dro de tre jentene til Isle of White, tror jeg.

    Mens jeg dro på litt shopping og sightseeing da.

    Mens jeg likevel var i London liksom.

    Og jeg fant også en the Cure-bootleg-kassett, som var ganske kul, på Kensington Marked.

    Hu Rognli Olsen hadde lånt meg en the Cure-kassett, med sanger som ‘Killing an Arab’, på vel.

    På båten da.

    (Jeg fortalte nok at jeg hadde vært på the Cure-konserten, i Drammenshallen, noen måneder før det her da).

    Rognli Olsen fortalte at noen nazister, (eller noe), hadde gått på the Cure-konsert, fordi de trodde at det var et nazi-band, (eller noe), siden de hadde en sang som het Killing an Arab.

    I begynnelsen av karrieren til the Cure da.

    Ok, sa vel jeg.

    Og hørte litt på det albumet hu lånte meg da.

    Som var ‘Boys Don’t Cry’, tror jeg.

    Eller, ‘Three Imaginary Boys’, var det kanskje.

    (Det var vel den kassetten med ‘Why can’t I be you’, (som var the Cure sin første hit vel), på, tror jeg).

    Rognli Olsen fortalte vel også det, at selv om Robert Smith, (vokalisten i the Cure), brukte sminke.

    (Noe jeg lurte litt på da, siden jeg hadde overhørt kommentarer, fra vaktene i Drammenshallen, under the Cure-konserten.

    At de kunne tåle frikete klær.

    Men ikke gutter som brukte sminke rundt øya.

    Noa Pia jo nettopp hadde tatt på meg, like før da, i køen, for å komme inn på konserten).

    Så jeg lurte litt på det her da.

    Nå skjønner jeg vel det, at the Cure, de var i kategorien ‘New Romance’ og/eller ‘New Wave’-band.

    Adam and the Ants, var jo et populært band, som fantes, like før the Cure dukket opp da.

    På begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og Adam and the Ants, de var vel et New Romance-band vel, (tror jeg).

    Og de brukte jo sminke, og hadde noen slags streker i trynet, og sånn.

    Så det var kanskje bare for å se romantiske ut, for damene, at Robert Smith og Adam and the Ants, sminket seg da.

    Jeg hadde vel lurt på om Robert Smith, var homo.

    Men jeg lurer på om det var Siri Rognli Olsen, som sa det, at Robert Smith, var gift og hadde unger.

    Så han var altså ikke homo, selv om han sminket seg da.

    Men the Cure hadde ‘lidende’, sørgelige og følsomme tekster og sanger.

    Så det var vel musikk for følsomme og romantiske tenåringsgutter mye da.

    Sånn som jeg vel var, (ihvertfall på den her tiden).

    Så the Cure passet bra for meg, sånn sett, som favoritt-band da.

    Det var musikk for folk som var ulykkelig avstandforelsket og sånn kanskje.

    The Cure var nok musikk for den tynne gutten i klassen, som hadde blitt mobbet på ungdomsskolen.

    Må man vel si.

    Så det var musikk, som passet for meg da, (sånn sett).

    For folk som ikke var overfladiske, men som var kulturelle og sånn da.

    Som likte å lese en bok, kanskje.

    Og som likte å bruke hodet sitt kanskje.

    Og som var i kontakt med følelsene sine da, liksom.

    Noe sånt.

    Det var musikk for intelektuelle kanskje.

    Det er mulig.

    For folk som ikke bare ville være en sau i flokken.

    Noe sånt.

    Selv om folk i Drammen/Lyche-gjengen vel sa at folk som hadde spilt i korps, ofte likte the Cure.

    (Av en eller annen grunn.

    Og uten at jeg vet om det stemmer.

    Men men).

    Så det at Robert Smith brukte sminke.

    Det betydde ikke at han var homo da, (sånn som jeg skjønte det).

    (Dette var litt viktig for meg, å få fram, når jeg pratet med folk, om the Cure.

    Siden jeg var fra Berger, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Såvidt jeg visste om, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så i årene etter dette, da jeg bodde i Oslo, så pleide jeg vel alltid å nevne det, når jeg jeg snakket om det, at jeg likte blant annet the Cure.

    At Robert Smith ikke var homo da, selv om han brukte sminke.

    Men at han var et slags musikalsk geni da, som også hadde kone og barn.

    Det var vel noe sånt som jeg pleide å si da, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel bare den Nike-bagen min med meg, på denne en ukes ferien, mener jeg.

    I Oxford Street, så ble jeg antastet, (må man vel si), av en guttegjeng, på 3-4 afrikanske gutter.

    (En litt eldre, og tre yngre vel).

    Han ene fiska oppi bagen min, på min venstre side, (mener jeg at jeg skjønte seinere).

    Mens han største påkalte min oppmerksomhet, på min høyre side da.

    (Noe sånt).

    Disse gutta, var det vanskelig å få fred for.

    I folkevrimmelen, på fortauet, i Oxford Street da.

    Det var også vanskelig for meg, (som var fra Norge), å vite hvordan jeg skulle slå alarm da.

    Ingen hadde vel hjulpet meg der, uansett, tror jeg.

    Siden jeg sikkert hadde sagt noe feil.

    Og siden folk kanskje ikke så ofte hjelper ukjente, i storbyen.

    Jeg ble stressa, (etter at de her hadde gått. De forsvant etterhvert over på den andre siden av gaten), og ville ta meg en røyk.

    Men fant ikke Marlboro-pakka, (var det vel jeg røyka i England, siden de ikke hadde Prince).

    Så de neger-gutta, (som kanskje var fra den litt skumle vel bydelen Brixton, innbilte jeg meg kanskje.

    Den bydelen som jeg hadde hørt om, på Speakers Corner, noen år før det her, på en språkreise-tur.

    At det foregikk rasisme mot hvite.

    Fortalte en hvit man, i 30-40 årene om vel.

    Som stod oppå en kasse da, på Speakers Corner, et par stasjoner med the Underground vel.

    Fra der jeg nettopp hadde bli fraranet røykpakka mi.

    I Oxford Street da).

    De hadde nok rappa røykpakka mi.

    Men jeg klarte fortsatt å finne lommeboka mi, (etterhvert ihvertfall), nede i den Nike-bagen min da, husker jeg.

    Så jeg hadde flaks da.

    Hvis han negergutten, som rota nedi bagen min, hadde fått med seg lommeboka mi og.

    Så hadde jeg driti meg skikkelig ut.

    Og ikke visst hva jeg skulle ha gjort.

    Uten penger i London liksom.

    Men jeg hadde flaks da.

    Det lå så mye klær, kassetter, bøker, hårgele og annet, oppi bagen min.

    Så det var vanskelig å finne noe der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg kunne bare kjøpe meg en ny røykpakke da.

    Også tok jeg vel ganske raskt toget ned til Brighton da.

    Etter det her da.

    Og det var jo min favorittby, må jeg vel si.

    Jeg pleide å ha et postkort, fra Brighton, hengende over skrivebordet mitt, på ‘hoved-soverommet’, i Leirfaret 4B da.

    Fra den første språkreisen, som jeg var på, til Brighton, med STS, sommeren 1985 da.

    Så sånn var det.

    Så å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, på togstasjonen i Brighton, når toget dukket opp der.

    Det var hyggelig syntes jeg.

    Og jeg ble litt glad og nesten rørt, må jeg vel nesten si.

    Samtidig med at jeg kjente en ganske varm, nesten sydlansk sommertemperatur der da, på denne her ettermiddagen da.

    (Var det vel).

    Så dette var noe som fylte meg litt med glede, husker jeg.

    Å se det ‘Welcome to Brighton’-skiltet, og å være tilbake i Brighton, da.

    Etter at jeg gikk av toget vel, på Brighton togstasjon der da.

    Så Brighton var nesten som en slags hjemby for meg, på den her tiden.

    Må jeg vel nesten si.

    Etter to begivenhetsrike språkreiser her, tidligere på 80-tallet.

    Det var i Brighton jeg begynte å gå på byen, og spise på McDonalds, osv.

    Og hvor jeg begynte å kline med damer igjen, etter en ulykkelig ungdomstid, hvor jeg måtte bo alene, og hvor jeg var veldig seint i puberteten da.

    Sånn at jeg hadde dårlig selvtillit, ovenfor damer.

    Og jeg ble mobba av folk i klassen, og andre, siden jeg ikke hadde fått hår på tissen, og fordi jeg så så ung ut da, og hadde såkalt ‘babyface’ da, (som jeg fikk høre av noen jevnaldrende jenter på Bragernes Torg en gang da, mens jeg gikk det første året på videregående, eller noe, vel).

    Men nå var jeg tilbake i Brighton.

    Jeg tørr ikke skrive ‘mitt kjære Brighton’.

    For jeg pleide alltid å bli mobba og slått, av britiske ungdommer der.

    Men det var en levende by, ihvertfall, for ungdommer, å være i, syntes jeg.

    Så jeg våknet opp ihvertfall.

    Så jeg var i godt humør, da jeg gikk fra toget og langs perrongen, mot billettkontrollen der da.

    Jeg ikke ikke alene der, for å si det sånn.

    Brighton var endestasjonen da.

    Og mange folk fra London, (og sånn), pleide ihvertfall på den tiden, å feriere i Brighton da.

    Så det var mange feriestemte mennesker, som gikk sammen med meg, på plattformen der da.

    Jeg lot de gå foran meg.

    For det meste vel.

    (Mens jeg kanskje tente en røyk, eller noe, vel).

    Men jeg smilte litt inni meg kanskje da, (som det vel så fint heter).

    Og mens det kanskje til og med kriblet litt inni meg.

    Siden jeg var så glad for å være tilbake i Brighton igjen da.

    Og mens jeg gikk glad og fornøyd bortover der da, på perrongen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er klokken over et om natta, her på hostellet.

    Hva som videre skjedde, på denne feriereisen, til Brighton, i slutten av juni, i 1989.

    Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu La Vita-jenta, på Braemar, forresten.

    Hu var så stolt, for hu hadde vunnet en veldig bra lugar da.

    Så hu inviterte meg inn på lugaren der da, mener jeg.

    For å se på lugaren da.

    Men mora lå vel og sov der vel.

    Så jeg fikk vel bare se på badet vel.

    Noe sånt.

    Men hu var kanskje litt sånn reservert og sånn da.

    Så det ble ikke til det, at jeg sjekka henne skikkelig opp liksom.

    Jeg bare prata vanlig med henne, som om hu var ei jente som gikk i klassen min kanskje.

    Noe sånt.

    Hun var nesten blendende vakker og veldig smekker, slank, sexy, deilig og hot da, (må man vel si).

    Og jeg hadde vel drukket litt og.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk somla meg, til å spørre om telefonnummeret hennes, eller noe.

    Jeg var kanskje litt skeptisk til henne og.

    Hvordan kunne ei så ung jente klare å vinne en rimelig rølpete drikkekonkurranse, på La Vita?

    Nei, det var litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg var litt skeptisk da, til hu her Oslo-jenta.

    Selv om hu var veldig pen og sånn da, må jeg jo si.

    Og jeg syntes også at det var litt rart, at hu ikke gikk til diskoteket.

    Men bare stod for seg selv, og spilte på automater.

    Men hu hadde kanskje ikke vært så mye på danskebåten og sånn før da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 71: Mer fra CC Storkjøp

    Jeg får ikke sove, før det jobbintervjuet i Gateshead, seinere idag.

    Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne skrive litt mer, på Min Bok.

    Det var aldri personalmøter, på CC Storkjøp.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Våren 1989, (var det vel), så spurte Nils-Egil meg, om noe, når jeg kom på jobb, etter skolen, på Gjerde, en dag.

    Om, siden jeg var fra Sand der, (han visste kanskje hvem farfaren min var, siden han var fra Nesbygda).

    Nils-Egil lurte på om jeg visste hvem ei Gøril fra Høyen var.

    Det var ei som hadde sendt dem brev, om sommerjobb.

    Jeg var ikke vant til å bli spurt om sånt her.

    Men jeg huska jo de jentene på Høyen.

    Det var jo de 3-4 slanke og pene jentene, som hadde sett meg i øynene nærmest, da jeg var ny, på Berger.

    I tredje klasse en gang vel.

    Da jeg hadde gått bort til Ågot, etter skolen, for å spise middag en dag.

    (Enda de gikk på barneskole i Svelvik.

    Så de hadde kanskje vært og handla, i butikken til Oddmund Larsen.

    Det er mulig).

    Så da huska jeg de her 3-4 Høyen-jentene da.

    Det hadde jo bare vært jenter, og ingen gutter.

    Jeg visste ikke om noen gutter, som bodde på Høyen.

    Og jeg hadde aldri sett de her jentene på Sand, ellers.

    Jeg hadde aldri sett dem sammen med Geir Arne Jørgensen, for eksempel.

    Så det smalt bare fra meg, (som ble litt overraska, over å bli spurt om noe sånt, for jeg trodde at sjefene der, kanskje var litt sure på meg).

    At ‘det er en av de dydige jentene på Høyen’, eller noe.

    Siden jeg bare hadde sett jenter fra Høyen da, og ikke gutter.

    Og aldri hadde sett de jentene fra Høyen sammen med noen gutter.

    Jeg regna ikke med at det var noe tull med henne liksom.

    Jeg hadde aldri hørt om noe tull med hu Gøril ihvertfall.

    Men nå var jo ikke jeg egentlig fra Sand da.

    Jeg var jo fra Larvik og Bergeråsen.

    Og Høyen og Sand var veldig forskjellig.

    På den måten at Høyen-folk, de gikk på skole i Svelvik.

    Og Sand-folk de gikk på skole på Berger.

    Så Høyen kunne for meg nesten like gjerne ha ligget på månen.

    Selv om det jo egentlig lå like bak hekken til Ågot der.

    Jeg gikk aldri ned til de ‘jentene på gården’, som Ågot kalte dem.

    Selv om Ove og dem gjorde det.

    (Jeg hadde jo gått på ski, på jordet deres, da jeg var sånn 9-10 år.

    Siden Ågot hadde sagt, at jeg kunne/burde gjøre det).

    Men jeg var nå liksom fra Berger da.

    Og var uvenn med Geir Arne, (og gjengen hans), på Sand.

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde lyst til å bli kjent med de jentene fra Høyen.

    Det var dramatikk nok, med Geir-Arne og dem, fra før liksom.

    Så jeg holdt meg unna de jentene.

    Hvorfor skulle jeg gå ned på gården deres?

    De var jo aldri oppe på verkstedet ‘vårt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem foreldra til hu Gøril var, det visste jeg heller ikke.

    Det var ikke sånn at de på ‘nabo-gården’, (den tidligere gården til Lersbryggen, var det vel), pleide å dra til Ågot og drikke kaffe.

    Det var ikke sånn at noen ganger, når jeg kom fram til Ågot, for å spise middag, etter skolen.

    Så satt Gøril og søstera og mora der, og drakk kaffe og spiste kaker.

    Nei, det var noe som aldri hadde skjedd.

    Så dette kom litt bardus på meg, at Nils-Egil spurte meg om det her.

    Så jeg svarte bare noe jeg kom på om det.

    Men jeg hadde aldri hørt noe ‘dritt’ om hu Gøril.

    Og jeg syntes det var litt artig, hvis hu skulle jobbe der.

    Siden hu var fra like ved der Ågot bodde da.

    Så derfor prøvde jeg å gi et såpass bra inntrykk av henne, ovenfor de andre som jobba der, som jeg kunne da, (uten å juge liksom).

    Selv om jeg også ble litt paff, og litt flau kanskje, over denne nye oppmerksomheten. (og kanskje tilliten), så jeg svarte ikke så mye da.

    Bare noen få, ganske keitete linjer, (var det vel), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gøril dukka opp der den sommeren da, og hu utstrålte alt annet enn dydighet, må man vel si.

    Hu var jo den kåte dama, kan man vel nesten si.

    Gøril hadde lappen selv, og jeg fikk sitte på med henne, i sommerferien.

    For jeg fikk ikke så mye lønn, i juni/juli-måned.

    Siden jeg ikke hadde jobba noe særlig, i mai-måned, grunnet russetid og eksamener da.

    Så i juli-måned, så måtte jeg ofte haike hjem fra Drammen, husker jeg.

    Kanskje fordi jeg hadde kjøpt røyk, for buss-pengene, som jeg hadde fått av Ågot.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Gøril satt på ‘Mother’, med Pink Floyd, husker jeg, mens vi kjørte, mellom Svelvik og Høyen vel.

    Hu sa at det var en spesiell sang for henne da.

    Så hu måtte bare sette på den, sa hu.

    På bensinstasjonen på Rundtom, så hadde Gøril møtte en tidligere klassekamerat, eller noe.

    En som var veldig kraftig, (ihvertfall i forhold til meg), må jeg vel si.

    Og Gøril gliste fælt, og flørta med han da, (enda hu vel hadde type), husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt bekymret, på om Gøril skulle vise seg å ikke være noe flink.

    Sånn at jeg fikk mer kjeft, av de her sjefene, på CC Storkjøp da.

    Men jeg tror at hu for det meste jobba bra.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gøril hadde sendt brev, til ‘ørten’ matforretninger, i Drammen.

    For hu ville ha sommerjobb da.

    Hva de dreiv med, nede på den gården deres, det veit jeg ikke.

    Men jeg tror dem hadde noen hester der, ihvertfall.

    (Mener jeg at Ove og Heidi og dem prata om).

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Jeg mener det, at jeg har lest det seinere, at den gården også hadde eiendom i skogen, i bakkant av Drammensfjorden der.

    Men jeg har ikke hørt dette helt sikkert.

    Det er mulig at de bare kjøpte gården der da.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trodde kanskje at Gøril ‘kødda’ litt med meg.

    Siden hu satt på den ‘Mother’-sangen, når jeg satt på hjem med henne, en av de første gangene.

    Og hu var jo liksom på en måte nabojenta, borte på Sand der, ihvertfall.

    Så en gang, sommeren 1989, så må jeg innrømme at jeg kødda fælt med henne, (tilbake).

    Jeg tenkte at jeg måtte være litt tøff jeg og.

    I tilfelle hu hadde kødda med meg da, med den her ‘Mother’-sangen da, eller noe.

    Så jeg skjønte at hu stod og skifta, etter at hu var ferdig å telle kassa, for kvelden.

    Men likevel så gikk jeg bare rett inn i fellesgarderoben der da.

    (Uten å banke på).

    Og der stod Gøril, i bare tanga-trusa.

    Skikkelig sexy dame, må jeg si.

    Jeg tror ikke jeg har sett mange som har vært sett mer yppige ut, er vel kanskje det riktige ordet.

    Hu hadde brunt, ganske langt hår vel.

    Og var ganske høy.

    Og hu var slank, og veldig smekker, må jeg si.

    Hun var sommerbrun.

    Og med yppige bryster, må man vel si.

    I størrelse ‘B’ eller ‘C’ kanskje.

    Noe sånt.

    Samt et ganske pent ansikt vel.

    Så det var et slående syn, må jeg nesten si, å se hu Gøril der, i bare tanga-trusa, i den fellesgarderoben der, på CC Storkjøp da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg prøvde å late som ingenting.

    Jeg spurte henne om, ‘vil du at jeg skal gå ut eller?’.

    ‘Ser du noe du ikke liker, eller?’, svarte Gøril.

    Jeg kunne ikke si det, at jeg gjorde det.

    Så jeg tok det som et klarsignal, for at jeg fikk lov til å være der da, og skifte, sammen med henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte liksom vise at jeg også kunne være litt tøff, syntes jeg.

    Selv om Nancy hadde klaget til meg, for en lignende episode, i garderoben der, høsten før da, da jeg var ny der.

    (Den første arbeidsdagen min, eller noe).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk lov å prøve meg litt på gulvet, etterhvert der, våren/sommeren 1989.

    Hu Førstedama fra Bergeråsen, hu tok over kassa mi.

    Og sa at jeg måtte stable opp noen bokser, på en kvartpall vel.

    Det var to forskjellige slag bokser.

    Og hu forklarte meg det her, i kassaområdet da.

    Så jeg misforstod det.

    For jeg hadde satt et slag bokser, bak det andre slaget.

    Men hu ville at jeg skulle sette de to slagene ved siden av hverandre da.

    Så hu lo litt av meg da.

    Og så måtte jeg gjøre det på nytt da.

    Så sånn var det.

    Nils-Egil, han kjefta fælt på meg, en gang, husker jeg.

    Det her var vel etter russetida, tror jeg.

    Han ville at jeg skulle ta over for han, når det gjaldt å stable sukker.

    Han hadde kjørt en ny pall med 10 kg-pakker, med sukker, ut i butikken.

    (Hvis ikke det var hvetemel da).

    Jeg begynte jo da selvfølgelig å hive en og en 10 kg-pakke, med sukker, oppå de som var der fra før.

    Men da fikk jeg den skyllebøtta, fra Nils-Egil da.

    Det han ville, det var at jeg skulle ta bort den gamle pallen.

    Og så sette den nye pallen, der den gamle hadde stått.

    Og så hive oppå restene fra den gamle pallen, oppå den nye pallen.

    Men jeg tok jo over det her, midt i arbeidsoppgaven, må jeg vel si.

    (Virker det som for meg nå, ihvertfall).

    Og hadde vel ikke fått noe opplæring på gulvet.

    Ingen hadde forklart meg hva rullering, (det at de nye varene alltid skal være bakerst/nederst), betydde.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da gikk det som det nesten måtte gå.

    Når han dro meg dit fra kassa.

    For å gjøre noe jeg ikke hadde fått opplæring i.

    Da fikk jeg kjeft så det holdt, husker jeg.

    ‘Er du dum, eller’, sa vel han Nils-Egil da.

    Mens en selger, eller noe, hørte på vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som var litt rart forresten, det var at onkel Håkon, han ville at jeg skulle jobbe i butikk da.

    (Enda faren min jo hadde babla om jobber med 300.000 i begynnerlønn, inne i Oslo.

    Og enda jeg pleide å være en av de beste i klassen).

    Jeg hadde aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe i matbutikk.

    Men Håkon prata en gang om en gutt, fra Bergeråsen.

    (En som ligna litt på Arnt Lund vel).

    Om at han drømte om å jobbe i butikk.

    Han hadde jobba på Prima, på Sand, ved siden av skolen vel.

    Og han hadde nå fått butikkjobb, i Krokstadelva, eller noe, mener jeg at Håkon sa da.

    Noe sånt.

    (Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg var blakk, etter russetida, så spurte jeg en gang, hu Førstedama fra Bergeråsen.

    Om jeg kunne få låne en tier av henne, til noe mat.

    Det var ikke så mye mat, som man kunne få, for ti kroner.

    Så jeg kjøpte noe sånn baconsvor da, eller noe.

    På CC Matsenter da.

    Bare for å få i meg noe.

    Og da klagde hu Førstedama, husker jeg.

    Når jeg kjøpte sånn dansk fleskesvor da.

    (Eller noe).

    At det var kanskje ikke noe bra kjøp, eller noe.

    Jeg ville vel heller ha kjøpt meg en baguette.

    Men de baguettene der, de kosta vel mer enn 10 kroner da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei dame fra Freia, dukka opp på CC Storkjøp der, en uke, våren 1989 vel.

    Noe sånt.

    Og jeg ble på en vakt, plassert til å stå sammen med henne, ute i Hallen, utafor CC Storkjøp der.

    Og etter en time eller noe, så gikk hu hjem.

    Og da stod jeg der aleine, i to-tre timer da.

    Og hu Freia-dama, hu hadde visst blitt ganske imponert av meg.

    For jeg hadde visst solgt ganske mye sjokolade da.

    Men jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja.

    Så jeg var litt frekk, og brøyt opp en eller to sjokolader ekstra.

    For å få fart på salget der da.

    Og da spurte jeg alle da, som gikk forbi der da.

    Om de ville ha en smaksprøve på sjokolade da.

    Og jeg solgte vel sjokolade, for 3-4.000, mener jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og da hadde visst hu Freia-dama skrytt fælt at meg.

    Noe sånt.

    Så hu Freia-dama, hu ville at det skulle være meg, som skulle stå der, (ute i Hallen), også den neste dagen, som jeg skulle jobbe, den uka.

    Men da syntes jeg kanskje at de ble litt vel mye, av det gode.

    Så da var jeg kanskje ikke like ivrig, med å tilby smaksprøver da.

    Det er mulig.

    Det kom karer i 40-50-åra der, som spurte om ‘er det lovlig å ta en smak eller?’.

    Så det blei litt spesielt, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Førstedama, fra Bergeråsen, hu lo fælt av meg igjen.

    For jeg lurte på hvilket kassenummer, som jeg skulle skrive på skjema, når jeg solgte den sjokoladen uti der da.

    ‘Hallen’, sa hu Førstedama fra Bergeråsen da.

    Og det skjønte jeg ikke helt.

    Så jeg da hadde skrevet ‘Kasse: 1/2’, på det oppgjørsskjemaet da.

    Og da lo hu Førstedama fra Bergeråsen fælt av meg da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den måneden, som jeg hadde dårlig råd, på grunn av russefeiringa da.

    Så hadde dem 10-kroners tilbud, ute i Hallen der.

    Og da ble jeg satt til å stå aleine der, på en del vakter.

    Og da hadde jeg ikke råd til bussen, (som vanlig, den måneden).

    Så da må jeg innrømme det, at jeg rappa en tier, som jeg ikke slo inn på kassa.

    (For å få råd til bussbillett hjem).

    Som ei dame hadde lagt ved kassa der da.

    For noe sånn plast-greier da, til 10 kroner da.

    Det var ganske hektisk til tider, å stå og selge de 10-kroners varene.

    De solgte mer enn sjokoladen, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, (en lørdag vel), så gikk Arnt Lund og jeg, bort til spiserommet, til CC Matsenter, for å ha matpause da.

    Og da hadde jeg vært så røyksugen, så jeg hadde begynt å røyke.

    Men Arnt begynte jo å spise.

    Så da måtte jeg også begynne å spise, syntes jeg.

    Så jeg hadde røkt og spist og drukket samtidig da.

    (Noe sånt).

    Og da fikk jeg høre det, fra ei brunette, (i midten av 20-åra vel), fra CC Matsenter der da.

    (Ei som fulgte med på oss da).

    At ‘på Storkjøp, der røyker dem og spiser dem samtidig der’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla med Arnt Lund litt en gang der og.

    Jeg chatta med han om noe greier, mens vi gikk inn på lageret der, eller noe.

    (Arnt Lund ble etterhver sjef der, så han skulle kanskje forklare meg hvordan jeg skulle gjøre en arbeidsoppgave der da, eller noe).

    Det var sånn at jeg kopierte en vits fra Billy, eller noe.

    Det var kanskje angående at faren min hadde solgt leiligheten.

    Hva vet jeg.

    (Eller dette hendte vel før det igjen, så det var nok om noe annet).

    ‘Det er frukostrerende’, tulla jeg, (som i den Billy-vitsen jeg hadde lest da, et år eller to før det her kanskje da).

    ‘Frustrerende, mener du?’, sa Arnt Lund da.

    (Så han sa også det samme, som i den Billy-vitsen faktisk).

    Så da tok jeg rute tre.

    Og der var:

    ‘Ja, det og’.

    (Dette her var Nullet, eller hva han het, som var litt dum da, i Billy).

    Og Arnt begynte å knise litt vel.

    Og jeg lot som ingenting og som at jeg var helt idiot da.

    Så jeg vet ikke om Arnt noen gang skjønte at jeg kødda.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en som het Harald, som jobba der.

    Han gikk på Handelsgym, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig da.

    Kanskje han gikk på St. Halvards videregående, i Lier, eller noe?

    Ved nærmere ettertanke).

    Drammen Handelsgym, det lå på Strømsø-sida, (mener jeg).

    Og det var vel noe lignende av Gjerde da.

    Men Gjerde hadde best rykte, i klassen min, på Sande Videregående.

    Gjerde ble vel nesten støtt nevnt der.

    (Som en bra skole da.

    Kanskje av Snorre Skaug, for eksempel).

    Men jeg hørte vel aldri at Drammen Handelsgym, ble nevnt der.

    Og jeg vet ikke om de hadde datalinje der heller.

    Men Gjerde hadde vært privat handelsskole da.

    Men på slutten av 80-tallet, så var vel de her skolene nesten like, i pensumet, vil jeg nok tippe på.

    Begge de to skolene, (som begge lå i Drammen Sentrum, på hver sin side av elva da).

    De tilbydde begge utdannelse innen Handel og Kontor da.

    Man ble blåruss på begge de to skolene da, for å si det sånn.

    Så man kunne vel nesten litt se det, at i gamle dager, så var Strømsø og Bragernes to forskjellige byer faktisk.

    Det er mulig.

    Berger lå jo på Strømsø-sida.

    Mens Gjerde lå på Bragernes og Oslo-sida da.

    Så det var nesten som at jeg begynte på skole i Oslo, kan man kanskje si, dette skoleåret da.

    Etter å ha gått to år, på en litt bortgjemt skole da, i Sande, hvor det ikke fantes butikker, eller noe, i nærheten da.

    Så det var litt av en overgang, må jeg vel si.

    Selv om jeg var vant til å gå litt rundt i Drammen Sentrum og se på data og elektronikk-varer og videofilmer, (som jeg pleide å leie og ofte kopiere da, siden ‘jeg’ hadde både video og videokamera), og sånn da.

    Siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk.

    Og siden jeg kjente Kjetil Holshagen, som var fra Drammen, og som noen ganger fikk meg med på å skulke ungdomsskolen en dag da, og dra inn til Drammen.

    For eksempel på et års dagen, (var det vel), for Gågata da.

    (Eller om det var for Risto-senteret).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det hendte også at det gikk en slags alarm, på slutten av dagen, på CC Brakerøya.

    Og da satt vaktmesteren på en kassett, noen ganger vel.

    Eller det hendte at vi fikk bombetrusler der.

    Så vi måtte gå ut da.

    Noe sånt.

    Og da måtte vi bare la kassa stå igjen i butikken, husker jeg at han Nils-Egil sa da.

    Men jeg låste vel ihvertfall kassa, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Roger fra Fjell, han var også bortom CC Storkjøp, og hilste på meg der, en gang, husker jeg.

    (Kanskje for å låne en videofilm, eller en kassett, eller noe.

    Eller kanskje jeg hadde lånt noen penger.

    Eller at han kanskje hadde lånt noen penger.

    Vi pleide jo noen ganger å spille dart og drikke øl, på den puben, ved Gjerdes Videregående der da).

    Og Roger fra Fjell.

    Han klagde seinere til meg.

    (Eller om han sa det til en kamerat, mens jeg var der).

    På at han syntes synd på kundene, på CC Storkjøp, som måtte se på ‘det kjedelige trynet til Erik’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men man falt liksom inn i en slags trance, mens man satt i kassa, syntes jeg.

    Man ble jo som bundet til kassa, i 2-3 timer kanskje.

    Og jeg satt vel der nesten som hypnotisert kanskje, og slo inn varene, for kunde etter kunde da.

    Mens jeg ventet på at de 2-3 timene skulle bli ferdige da.

    Sånn at jeg kunne ta meg en 5-minutter pause eller en spisepause da.

    Så det var ikke sånn at jeg jobba på CC Storkjøp fordi at jeg syntes at det var morsomt, eller noe.

    Det var sånn at det var for å tjene penger da, siden jeg var russ og sånn da.

    Og faren min sitt verksted, Strømm Trevare, hadde vel gått konkurs, tror jeg.

    (Mener jeg at faren min sa, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Og Vannsengbutikken i Drammen, den var det kanskje litt uklart for meg, hvem som eide.

    Jeg trodde kanskje at den var Haldis sin.

    (Og det vet jeg ikke sikkert nå heller, hvem som eide den butikken, på papiret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg spurte jo også faren min, om jeg skulle ta opp studielån, etter jul, dette skoleåret.

    For jeg visste at faren min hadde det vanskelig økonomisk da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg måtte jo kjøpe vifteovn og sånn, til Leirfaret 4B, husker jeg, dette skoleåret.

    Og mat til Pia og meg.

    (Som reger Trøndersodd-hermetikk, eller Pizza Grandiosa, fra CC Storkjøp da.

    Som jeg lagde når jeg kom hjem fra jobb, i 22-tida kanskje.

    Og som Pia kanskje også spiste litt av vel.

    Ihvertfall hvis det var sodd, tror jeg).

    Fred Bing, (fra klassen, på Gjerdes Videregående).

    Mora hans, hu jobba som sånn ‘Mystery Shopper’, (eller noe), fortalte han meg.

    De kjøpte bare noe hermetikk, (eller andre tørrvarer, som ikke ble lett ødelagt da), og la bare pengene der, og gikk.

    (For å sjekke om kassereren slo inn pengene på kassaapparatet da).

    Fortalte Bing meg.

    Likevel var det noe rart som hadde skjedd der.

    For jeg begynte å engste meg litt, for som jeg trodde kunne ha vært noe ‘Mystery Shopper’ da, (eller noe).

    Eller ‘kassakontroll’ da, husker jeg, at jeg prata med Bing om da, i en datatime vel, når vi satt i kafeteriaen på Risto-senteret der vel.

    Noe sånt.

    (Siden vi ofte ble raskt ferdig med dataoppgavene da.

    Eller det kunne ha vært at vi skulka en time.

    Eller om vi hadde spisefri.

    Hvem vet.

    Det var ganske fritt, på datalinja.

    Karlsen var sjelden i datasalen, for å si det sånn.

    Han satt mest i klasserommet).

    ‘Jeg har jo fortalt deg om hvordan de som sjekker kassererne jobber’, fortalte Bing meg da, husker jeg.

    Men men.

    Så noe krøll var det nok på CC Storkjøp.

    Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, (som var årsaken til at Bing og jeg pratet om det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thorgills, som jobba der, han var fra Lier vel.

    Og han var Nils-Egil sin favoritt-medarbeider, tror jeg.

    Han gikk jo på Gjerde, og jeg hadde Matte-valgfag sammen med han.

    Selv om vi ikke satt sammen der, eller noe.

    Jeg satt sammen med Andre Willassen vel.

    Og Thorgills satt sammen med hu jenta med lyst hår der da.

    (Også fra Lier da).

    Som hadde ‘velkommen i det grønne sa jenta, hu strødde persille i senga’, på russekortet sitt da.

    Hu som inviterte meg på en russefest, som det bare var Lier-damer på vel, en gang, i russetida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Litt etter at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp.

    Så begynte også en som het Robert, å jobbe der.

    Robert var et år eldre enn meg vel.

    (Noe sånt).

    Han hadde en leilighet, (eller hybel), like ved CC Storkjøp der.

    Og i en spisepause, så inviterte han meg med, hjem til seg, for å spise.

    Han hadde en avtale, med ei av de damene, som jobba på Narvesen der.

    Om at han kunne få låne VG og/eller Dagbladet, av dem, i matpausen da.

    Jeg trodde han mente at den avtalen også gjaldt meg.

    Så jeg også lånte en avis der da.

    Men når vi kom opp til Robert der da, for å spise.

    Så sa han til meg, at jeg måtte være forsiktig med å ta aviser der da.

    (Noe sånt).

    Så den avtalen gjaldt visst bare for han da, skjønte jeg.

    Men det skjønte jeg litt seint da.

    Så det er mulig at han nå sier at jeg rappa en avis der, eller noe.

    Hvem vet.

    Siden han var litt vel lett å misforstå, må jeg vel si.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje også en litt vel rar avtale.

    Hvorfor gjaldt den avtalen kun for en CC Storkjøp-medarbeider?

    Men ikke for den andre?

    Nei, det var vel kanskje litt rart.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1989, etter at både Pia og Cecilie Hyde, og meg selv, hadde kommet hjem fra ferie, fra Amsterdam og Spania, (når det gjaldt Pia og Cecilie), og fra Brighton, (når det gjaldt meg).

    Så prata jeg med kollegene mine på CC Storkjøp da.

    En dag på jobben, når det var ganske stille, i fellesferien vel.

    (Det var Henrik, Harald og Robert vel).

    Og jeg fikk med dem da, på å bli med ut på byen, i Drammen.

    Etter jobben, en lørdag da.

    Dette var vel en slags bursdagsfest, for meg, mener jeg.

    (Dette var vel rundt da jeg fylte 19 år, mener jeg.

    Altså rundt 25. juli 1989 da).

    Jeg tok med Pia, og muligens Cecilie Hyde.

    (Jeg husker ikke helt om Hyde ble med.

    Eller jo, det gjorde hun vel).

    Pia og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, denne sommeren.

    Og det gjorde delvis Cecilie Hyde og, (må man vel si).

    Hu hang der en del om dagene, ihvertfall.

    Selv om hu vel ikke overnatta der, så ofte, tror jeg.

    (Som hun hadde gjort, i Leirfaret 4B, noen månender før).

    Men men.

    Borte hos Ågot, så klagde Pia til meg, om at jeg måtte huske å også barbere halsen min, husker jeg.

    Da sjekka jeg halsen min.

    Og da så jeg at jeg hadde fått noen sånne lange, svarte fjoner, (eller hva det heter).

    Jeg hadde visst fått noen slags ganske så lange, svarte hårstrå da.

    Fordelt utover halsen da.

    Som jeg ikke hadde lagt merke til før.

    Men som Pia fortalte meg om da.

    Så etter det, så begynte jeg også å bruke barbermaskinen på halsen, husker jeg.

    Men jeg tror jeg fikk noen sår, på halsen, fra barbermaskinen.

    For huden på halsen, var ganske tynn da.

    Fant jeg ut.

    Den lørdagskvelden da.

    Etter at jeg barberte meg og sånn, så tok Cecilie Hyde, Pia og meg, bussen inn til Drammen da.

    Vi dro på den kinarestauranten, på CC Brakerøya der da.

    (Siden dette var, (en slags), CC-fest da).

    Jeg vet ikke om Pia og Cecilie gikk så bra overens, med Robert, Harald og Henrik.

    Jeg tror at Cecilie Hyde forlot festlaget, ihvertfall.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Cecilie hadde jo klaget til meg, da hun bodde hos ‘meg’ i Leirfaret 4B.

    På at hun og Pia ikke hadde fått treffe kameratene mine.

    (Selv om jeg jo hadde fått treffe vennene til Pia, i Lyche/Depeche-gjengen da).

    Men nå fikk ihvertfall Pia og Cecilie Hyde treffe tre kolleger av meg, fra CC Storkjøp da.

    Så Cecilie Hyde ble kanskje litt flau, siden hu hadde vært litt frekk, mot meg, noen måneder før da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Vi dro så på diskoteket Blix, på Strømsø.

    Her drakk vi, og jeg møtte såvidt, ei litt lav medruss-dame vel, fra Gjerde, som vel jobba i bokhandelen, på Gulskogen Senteret, mener jeg å huske.

    Jeg kjøpte noen raketter, på Gulskogen-senteret, like før nyttårsaften, dette skoleåret vel.

    Kanskje det var da Christell ville ha meg med på jobben sin der, på Casa, da hu viste meg hvordan hu telte kassa der.

    Hva vet jeg.

    Jeg mener at jeg da, (eller en tidligere gang), så hu litt lave dama da, på bokhandelen på Gulskogen-senteret da.

    Og at jeg da vel kjente henne igjen da, som medruss vel, fra Gjerdes Videregående.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil da).

    Hu dama sa vel hei til meg, tror jeg.

    Og jeg sa vel hei tilbake da.

    Festlaget ble vel oppløst litt, etterhvert, tror jeg.

    Pia og jeg må vel kanskje ha ligget over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, hvis jeg skulle tippe.

    Jeg tror neppe at vi rakk den siste bussen hjem, hvis jeg skulle gjette.

    (Men dette husker jeg ikke hundre prosent sikkert).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nancy ble forresten skikkelig misunnelig på meg, sommeren 1989, husker jeg, på CC Storkjøp.

    Jeg hadde nemlig kjøpt meg en hvit Levis t-skjorte, i Brighton.

    En som var veldig populær der da.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    En hvit Levis t-skjorte, med rødt og svart trykk på da.

    ‘Alle har så kule t-skjorter unntatt meg’, sa Nancy, i garderoben der da, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    (Jeg hadde vel den t-skjorta på meg, under den røde CC Storkjøp-frakken, som jeg fikk der vel).

    Jeg haika også mye, med Gøril og dem, i juli-måned, sommeren 1989.

    Siden jeg var blakk etter russetida da.

    Det var ofte Gøril sin type, (som jeg egentlig ikke visste hvem var), som kjørte.

    Og lillesøstera til Gøril, pleide også ofte å sitte på da.

    (Av en eller annen grunn).

    En gang, som Gøril jobba samme skift som meg.

    Så fikk jeg ikke lov til å sitte på med dem.

    For dem skulle et eller annet da.

    Så jeg begynte å gå i retning Svelvik.

    Og da jeg hadde gått i fire-fem kilometer kanskje.

    (Mens jeg haika da).

    Så dukka Gøril og dem opp da.

    De kom kjørende fra Drammen da.

    Og da fikk jeg lov til å sitte på med dem likevel.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg hadde jo lånt 300 kroner, av Ågot, i russetida.

    Så jeg fikk vel ikke låne noen særlig fler penger av henne, tror jeg.

    (Annet enn til bussen vel).

    Ågot smurte også matpakke til meg, hver dag, denne sommeren, husker jeg.

    Og jeg jobba vel 9-16 vakter, hver dag, tror jeg.

    Noe sånt.

    (Unntatt i tre ferieuker, var det kanskje).

    Og jeg kom vel aldri for seint, denne sommeren, (tror jeg).

    (Ihvertfall ikke de dagene jeg bodde hos Ågot.

    Jeg kom nå på, at under Svelvikdagene, så bodde jeg hos Cecilie Hyde.

    Og da sa Hyde det, (til meg), at ‘mor’ vekker deg.

    For jeg skulle jobbe dagen etter.

    (En lørdag).

    Men ingen vekte meg.

    Og Ågot ringte dit, og kjefta på meg da.

    Så Hyde tulla fælt da.

    Hu skrønte vel, må jeg vel si.

    Enten det, eller så glemte ‘mor’ å vekke meg.

    Så jeg fikk kjeft igjen da, av butikksjef Karin Hansen.

    Siden jeg hadde kommet så seint på jobb da.

    For bussene uti der, de gikk bare annenhver time, (på lørdagene ihvertfall).

    Og det tok jo nesten en time, inn til Drammen, med bussen og.

    Så jeg var vel ikke på jobb før klokka 12-13 kanskje.

    Enda jeg skulle ha begynt klokka 8-9 vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    For Ågot vekte meg da, en time kanskje, før bussen gikk.

    Og jeg fikk frokost og kanskje også kakao da.

    Og matpakke da.

    Og ble minnet om at nå måtte jeg gå da.

    For å rekke bussen.

    Så Ågot var flink som husmor, må man vel si.

    Hu var vel nesten som en mor for meg, innimellom, (som denne sommeren), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste dagen min, på CC Storkjøp.

    (For jeg skulle jo begynne å studere, på NHI, i Oslo, mandagen etter dette da.

    Dette var nok da rundt 15. august, 1989 da.

    Noe sånt).

    Så var hu Førstedama, fra Bergeråsen, rimelig sur på meg, (mener jeg å huske).

    Siden jeg skulle slutte kanskje.

    Jeg sa hadet vel.

    Også klarte jeg å glemme igjen walkman-en min, husker jeg.

    Så jeg måtte gå inn på kontoret en gang til, for å hente den, husker jeg.

    Så tok jeg vel bussen hjem, tror jeg.

    For jeg fikk jo lønning igjen, i slutten av juli da kanskje.

    For timene mine i juni da.

    Så jeg hadde penger fra rundt 20. juli vel.

    Men de første par ukene i juli, (etter at jeg kom hjem fra Brighton), så hadde jeg dårlig råd da.

    Siden jeg hadde hatt fri i russetida da, og ikke jobbet noe i mai da.

    Samtidig så ville jeg ikke prate så mye, med faren min.

    På grunn av det som skjedde i Kristiansand.

    At Pia og Christell sa det, at faren min hadde fingra Pia, som lita jente.

    Og jeg likte heller ikke den måten som faren min hadde ordna flyttinga, fra Leirfaret 4B på.

    Ikke nok med at jeg hadde måttet bo alene fra jeg var ni år.

    Og ikke nok med at mange ting jeg hadde, (som minner fra barndommen min og oppveksten min), hadde blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.

    Jeg måtte også bli med faren min opp, til den nye eieren, av Leirfaret 4B, som prata til meg om, at det ikke hadde blitt utført bra renhold der, eller noe.

    (Jeg lurer på om det var en purk?).

    Jeg vet ikke hvem han nye eieren var.

    Og han skjønte vel ikke det, at jeg hadde måttet bo alene der, fra jeg var barn.

    Og hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og var i sterk opposisjon da, til faren min og Haldis.

    (Noe vel også farmora mi Ågot var, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så derfor så ville jeg vel ikke be faren min om penger da, på den her tida, når jeg hadde dårlig råd, etter russetida og Brighton-turen da.

    Det mulig.

    Noe sånt var det kanskje.

    Harald han hadde en moped, eller scooter, som han kjørte med, til jobben, på CC Storkjøp.

    Jeg fikk lov til å prøve den, en gang, etter jobben da, sommeren 1989 vel.

    Og kjørte rundt på parkeringsplassen, på CC der da.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøre moped.

    Men jeg kræsja ikke, ihvertfall da.

    Så det var litt morsomt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også Harald og også Robert, et par ganger, etter at jeg flytta til Oslo.

    Begge de møtte jeg på diskoteket Radio 1 Club, i Storgata da, i Oslo.

    Og jeg veksla noen ord med dem da.

    En gang, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, en helg.

    Mens jeg studerte i Oslo.

    Så dro jeg innom CC Storkjøp da, en lørdag, for å hilse på folka der.

    Arnt Lund ble forbanna, da han så meg.

    Og spurte om jeg kunne jobbe den dagen da.

    (Mens han liksom freste fram ordene da.

    Må man vel si).

    Men jeg hadde jo slutta der, noen måneder før.

    Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke jobbe.

    Ågot venta vel også på meg, ute på Sand da.

    Så jeg kunne ikke tulle, med besøkstidspunktet, så mye, syntes jeg.

    Jeg var ikke så ofte på besøk, på Sand liksom.

    Så hvis jeg hadde dukket opp der alt for seint.

    Så ville det nok vært uhøflig, må man vel si.

    Dette var jo bare et besøk, hos Ågot, som varte fra lørdag til søndag da.

    Så da kunne jeg heller ikke dukke opp der for seint, syntes jeg.

    Men Arnt hadde blitt leder der da.

    (I mellomtiden).

    Og var sinna da, skjønte jeg.

    Så jeg bare kom meg ut av butikken igjen.

    Rimelig sjokka da, (må jeg nok si).

    Og det var den siste gangen, som jeg var på CC Storkjøp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del som skjedde, sommeren 1989, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i slutten av august-måned.

    Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Hu Førstedama fra Bergeråsen.

    Hu ble også sur på meg.

    Fordi jeg dro for tidlig på ferie, mente hu.

    Jeg dro en uke til Brighton, rundt 18. juni vel.

    (Fordi Cecilie Hyde hadde dratt meg med til et reisebyrå, i Drammen.

    For hu ville at jeg skulle dra til England, samtidig med at hu og søstera mi dro til Amsterdam og Spania da).

    Det var hu Førstedama, fra Bergeråsen, som hadde fått ansvaret, for å sette opp ferie-bemanningen.

    Men jeg vet jo det fra å ha jobbet som butikksjef selv, i Rimi.

    At man kan ikke vente helt til siste halvdel av juni, med å godkjenne ferieuke-ønsker.

    Da blir det jo umulig, å dra på ferie, den første uka, etter skoleslutt da.

    Det går jo ikke an, mener jeg nå.

    Men jeg fikk kjeft igjen, husker jeg.

    Siden jeg hadde dratt på ferie.

    Før CC Storkjøp hadde fått godkjent ferielista da.

    Men jeg mener nå, at dette må sies å ha vært CC Storkjøp sin feil.

    Siden dem var så treige med å sette opp ferie-bemanninga da.

    Jeg var treg selv, noen ganger sikkert, med å lage sånne lister, da jeg jobba som butikksjef i Rimi.

    Men jeg skyldte vel ikke på bemanningen, sånn som jeg husker det.

    Og jeg ble jo dratt til det reisebyrået da, av hu Cecilie Hyde da.

    Som maste fælt da.

    Ellers så hadde jeg vel ikke dratt til England, i det hele tatt, den sommeren, tror jeg.

    Så det her var vel ikke bare min feil, at det ble krøll, mener jeg.

    Jeg syntes det var litt urettferdig, å få kjeft, fordi jeg ville ha ferie, den første uka etter at skolen slutta.

    Det er vel ganske vanlig, vil jeg tippe på, at noen folk vil ha ferie da.

    Jeg jobba jo også bare som ekstrahjelp.

    Men men.

    Men jeg husker at hu Førstedama babla noe, om noe sånt da, for å være ærlig.

    At hu skulle fylle ut ferielistene.

    Og at jeg måtte vente, eller noe.

    Men jeg hadde jo bestilt billetter.

    Så jeg kunne jo ikke vente, til etter at ferja til England hadde gått da.

    Det ble ihvertfall noe krøll der da.

    Jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.

    Men at CC Storkjøp var treige med å få ordnet med ferie-bemanningslister da.

    Sånn som jeg kan skjønne det.

    Så det var vel kanskje litt urettferdig, syntes jeg nå.

    At jeg fikk kjeft for det her da.

    At jeg tok den første ferieuka mi, allerede fra 18. juni da, eller noe.

    Det er vel ikke sånn, at det egentlig er noe galt, tror jeg.

    Ifølge arbeidsmiljøloven, osv.

    Man må jo ha litt tid, for å bestille feriebilletter osv.

    Så sånne lister burde godkjennes før i slutten av juni, vil jeg si.

    Så her tulla nok CC Storkjøp litt, vil jeg nok si.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Her er den sangen Ute til Lunch, som jeg spilte, i noen friminutter, da jeg gikk Markedsføringslinja, på Sande Videregående

  • Her er fra den the Cure-konserten jeg var på, forresten, med Lyche/Depeche-gjengen, i Drammenshallen, i 1988

    the cure drammenshallen

    http://bilder.dt.no/index.php?num=5&total=377&category=kultur&info=&search=1&picid=1&single=1