johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)

    På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.

    Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.

    Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.

    Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.

    Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.

    Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.

    Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.

    Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.

    Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.

    (Mens jeg egentlig hadde et friår).

    Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.

    Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.

    Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).

    Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.

    (Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.

    Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.

    Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.

    Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.

    Nemlig Napoleon XIV, eller noe.

    For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.

    (Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.

    Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.

    Begge to var ganske tøffe vel.

    Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.

    Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.

    Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.

    Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.

    Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.

    Så hu hadde kanskje type i Finland da.

    Hva vet jeg.

    Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).

    Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.

    Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.

    Han traff jeg også på byen, noen ganger.

    Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.

    Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.

    I desember 1989, (var det vel).

    Så dro jeg på den konserten da.

    Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.

    Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.

    Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.

    Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.

    ‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.

    Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.

    En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.

    Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.

    (Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).

    Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.

    For å ta det siste toget, til Haugenstua da.

    For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.

    Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.

    For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.

    (Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.

    Siden jeg stakk så tidlig.

    Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.

    Det her var jo på en vanlig ukedag.

    En torsdag, eller noe.

    Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.

    Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.

    Fra Last Train.

    Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.

    Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.

    Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.

    Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).

    Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.

    Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.

    Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.

    Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.

    Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.

    Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.

    Selv om den vel gikk greit ned.

    Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.

    Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.

    (Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt).

    Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).

    Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.

    Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.

    (Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.

    Noe sånt).

    Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.

    Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.

    (Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.

    Noe sånt).

    Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.

    Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).

    Noe sånt.

    Jeg svarte vel ingenting.

    Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.

    Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.

    (Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).

    Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.

    Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.

    Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.

    Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.

    Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.

    I en datasal der.

    Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.

    ‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.

    Og det gjorde jeg da.

    Skoleåret etter da.

    Som jeg skal komme mer tilbake til.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.

    At på sånne søknader, på studielån, osv.

    Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.

    Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.

    Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.

    For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.

    Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.

    Noe sånt.

    Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.

    Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.

    Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.

    (Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).

    At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.

    (Så det var kanskje mulig å få enda mer.

    Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).

    Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.

    At man bare burde skrive ‘maks’, osv.

    På sånne søknader.

    For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).

    Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.

    (For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.

    Dem traff jeg vel mest i helgene vel.

    Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.

    Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.

    Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

    Hvem vet).

    Så jeg ringte Folkeregisteret da.

    (Fra telefonkiosken på NHI der.

    Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).

    For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.

    ‘Høybråtenveien 28D’, sa de.

    Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.

    Og tok toget til Haugenstua.

    Og prøvde å finne den her adressen da.

    (Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.

    Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).

    Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).

    Jeg gikk helt til Furuset.

    Og spurte masse folk, men fant det ikke da.

    Så en uke eller to seinere.

    Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.

    Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.

    Og jeg tok toget igjen vel.

    Og ringte på døra der da.

    Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.

    Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.

    (Noe sånt).

    Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.

    Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.

    Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.

    (Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).

    Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.

    (Eller hvor dem hadde vært da).

    Også chatta jeg litt med dem da.

    Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.

    (Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).

    Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.

    Noe sånt.

    (Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.

    Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.

    Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.

    Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.

    Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.

    Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.

    Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.

    Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).

    Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.

    Som jeg da heller hang meg på vel.

    (Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.

    Var det vel, som han skulle til).

    Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan denne byturen endte.

    Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø

    Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.

    Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).

    Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.

    Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.

    Sa Pia da.

    Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.

    Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.

    Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.

    Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).

    Disse hadde jeg muligens også festa med før.

    Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.

    Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.

    (Eller om hu tok opp noen fag der).

    Og som pendla da.

    For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).

    (Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.

    Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.

    For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.

    Noe sånt.

    Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.

    Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.

    Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).

    Det var bare jenter på denne festen, faktisk.

    Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).

    Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.

    Fra Svelvik og Sande.

    Pluss meg.

    Så blir vel det ganske riktig tror jeg.

    Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.

    Med damer kanskje.

    Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.

    (Og søstera mi var jo ei av dem).

    Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.

    Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er kanskje noen andre som veit det.

    Om det var hu Lise, eller hvem det var.

    Som sa dette til meg.

    Det husker jeg ikke.

    Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.

    De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.

    (Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.

    De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.

    Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.

    Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.

    Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).

    En restaurant som het Costa vel.

    Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.

    Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).

    De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.

    Av dem som jobba i butikken der da.

    Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.

    Var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).

    Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.

    Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).

    Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.

    For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.

    For jeg var bekymra for dem da.

    (Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.

    Og det var det samme med narkotika.

    Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.

    Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så bra da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.

    Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.

    Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).

    De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).

    Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.

    Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.

    Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.

    Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.

    Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.

    De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.

    Noe sånt.

    Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.

    Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.

    (Uten å lykkes).

    Å prate de her fire jentene til fornuft da.

    De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.

    At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).

    Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.

    Så jeg ga til slutt opp.

    Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.

    (For dette skjedde ganske seint på natta da.

    Dette med Blitz og hasj da, osv).

    Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.

    Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.

    Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).

    Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).

    Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.

    Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.

    Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).

    Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).

    Men hu ville ikke da.

    Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.

    På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.

    Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.

    Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.

    Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.

    (Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.

    Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.

    Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.

    Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)

    Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.

    Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.

    Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.

    Som noen sa at var artig da.

    Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.

    Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.

    Det var for eksempel Master og ABUS.

    De klarte vi ikke å dirke opp.

    Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.

    Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.

    Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.

    Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.

    Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.

    Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.

    Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.

    Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg flytta til Berger.

    (Var det vel).

    Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.

    Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.

    Og man kunne vinne ti kroner.

    Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.

    Så jeg ville selge 20 lodd da.

    Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.

    Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.

    Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.

    Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.

    Hvem vet.

    Lene vant førstepremien, på ti kroner da.

    Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.

    Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.

    Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.

    Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.

    Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.

    At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.

    Så Christell er flink på moteklær og sånn da.

    Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.

    Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.

    Og spilte noe bingo og sånn der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.

    Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.

    Eller noe.

    Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.

    Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.

    Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).

    At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.

    Hvis man bråbremsa og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.

    Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.

    For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.

    Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.

    Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.

    Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).

    En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.

    Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.

    Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.

    (For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.

    Noe sånt).

    Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).

    Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.

    For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.

    Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.

    Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.

    En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.

    Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.

    Men burgerne var gode, må man vel si.

    Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.

    Og gamle kunder måtte vente.

    Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.

    Det var på ‘Buss-burger’n’.

    Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.

    Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).

    Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.

    (Var det vel).

    Så dukka den burgersjappa opp da.

    Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.

    Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.

    Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.

    Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.

    Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Etter at jeg flytta til Oslo.

    Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.

    Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.

    Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.

    Noe sånt.

    Sa ei ung dame der.

    ‘Hvorfor det’, spurte jeg.

    ‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.

    Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.

    Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.

    For å spise.

    Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.

    For å spise pizza vel.

    Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.

    (Som var moderne på 80-tallet da).

    Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.

    Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.

    Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.

    Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.

    Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.

    Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.

    Og David Hjort fikk med noen folk dit da.

    Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.

    (Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).

    Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.

    På midten av 80-tallet en gang vel.

    Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå er det bare en bunke med notater igjen her.

    Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.

    Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet og FN







    Gmail – Report of crime







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Report of crime





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Dec 29, 2011 at 2:09 PM





    To:

    e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk


    Cc:

    gbrlo <gbrlo@unhcr.org>



    Hi,

    the police put me at a good templar hostell, by talking with the Sunderland Council, behind my back.
    My step-sister, Christell Humblen, spoke about joining the Good Templars, in the 80's.

    I smell a conspiracy here.
    Where are my rights?
    Are you in the Police at war against me, because of something from my more or less retarded step-sister?
    She didn't even know that the 'G' in NGU meant Good Templar.

    Why don't the UN do anything?

    Erik Ribsskog







  • Min Bok – Kapittel 78: Enda mer fra Sand, (del 3)

    En gang, på jobben, på CC Storkjøp.

    Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.

    Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.

    Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.

    Men hu bare følte det sånn da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.

    Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).

    Og da ble det to kroner mer, eller noe.

    Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.

    Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.

    Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.

    Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).

    For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.

    Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.

    Så noen priser måtte man kunne i hue.

    Og noen ganger så økte jo prisene og.

    Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.

    Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.

    For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.

    Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.

    (Dette var en som hadde en katte, husker jeg.

    For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.

    Og lekt med en katte, i stua der da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk ned Sandsveien da.

    Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.

    (Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).

    Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.

    Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.

    Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.

    De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.

    Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.

    Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.

    Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.

    (Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).

    Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.

    En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.

    Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.

    Sammen med Ågot da.

    Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.

    (Eller noe).

    Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.

    Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.

    Jeg svarte ikke noe ordentlig.

    Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.

    For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.

    Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).

    Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.

    Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanksje det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.

    At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.

    De beklagde det her da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.

    (Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.

    Utafor huset til Ågot da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.

    (Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).

    Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.

    (Siden jeg var fra Larvik da).

    Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.

    Sa Kølner da.

    Uten at han fortalte meg hvorfor.

    Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik.

    Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.

    Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.

    Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.

    Det var litt spesielt vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Under russetida.

    Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.

    Jeg var jo fra Berger.

    Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.

    Hva var det som var så kult med det liksom.

    Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.

    Bak et mål eller noe vel.

    I den blåruss-dressen min da.

    Under den her fotballkampen da.

    (For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.

    (1988/89 da).

    Pia hadde jo mange ekstreme venner.

    Og disse ‘slo til’ nå også.

    Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.

    (Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.

    På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).

    Hu, og en del andre folk, fra Røyken.

    De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.

    Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.

    Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.

    For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.

    Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.

    Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.

    I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.

    Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.

    ‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En neger som runker’, sa søstera mi.

    Og det var flere sånne vitser.

    ‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En vrengt neger’, sa søstera mi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også flere sånne vitser.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.

    ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.

    En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.

    (Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.

    For noen barn i Afrika, eller noe vel.

    Men nesten ingen ville gi.

    Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.

    Hu så kjempebleik ut, husker jeg.

    Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.

    Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).

    Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.

    Så hu var kanskje sur på meg.

    Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.

    Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.

    Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.

    Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.

    Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.

    Så jeg sa vel ikke noe negativt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.

    For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.

    Geri mente at jeg gikk som han da.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.

    Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.

    Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.

    Og man håper at man slipper å møte dem.

    Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.

    Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.

    Og jugde da, må jeg vel si.

    Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.

    Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.

    Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.

    Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.

    Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.

    Han var kanskje pensjonist da?

    Han ba meg inn i stua si.

    Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.

    Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.

    Og det lå så nærme Sandsveien.

    Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.

    Det hadde jeg aldri prata med noen om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.

    Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.

    (Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).

    Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel

    Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.

    For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.

    (Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg jobba vel nok ellers.

    Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.

    (Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).

    Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.

    Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.

    Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.

    For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.

    Ved siden av stereoanlegget.

    Lent mot inner-coveret vel.

    ‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.

    Også ble hu sur da.

    Og tok med seg plata hjem igjen da.

    Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.

    Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.

    Ikke var det noen stoler der heller.

    Bare to senger/madrasser da.

    Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).

    Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.

    Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.

    Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.

    Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.

    Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.

    Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.

    Til Erik Thorhallsson og faren min da.

    Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.

    (Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).

    Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.

    Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.

    Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.

    Så det har blitt litt surr, i notatene her.

    Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.

    Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)

    En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.

    Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.

    Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.

    Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.

    Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.

    Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.

    Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.

    NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.

    Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.

    På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.

    Jeg ringte Aftenposten.

    Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.

    Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.

    Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.

    Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.

    Og litt umoden da.

    Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.

    For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.

    (Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.

    (Jeg var vokst opp på landet.

    Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.

    Det var kanskje litt flaut, for det første.

    Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.

    Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.

    Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.

    Så sånn var det).

    Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).

    Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.

    Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.

    (For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).

    Eller etter klokken 20.

    (For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.

    Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.

    Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.

    Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.

    Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.

    (Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.

    Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).

    Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.

    (Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.

    Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.

    Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.

    En høy kar med mørkt hår vel).

    Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.

    Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.

    Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.

    Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.

    Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.

    Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.

    Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.

    Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.

    Det er mulig.

    Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.

    For jeg var vel ganske ovenpå da.

    Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.

    Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.

    Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.

    Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.

    For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.

    (Hjem til Ågot da).

    Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.

    Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg kom tilbake til Norge igjen.

    Så jobba jeg vel på CC, en dag da.

    Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.

    Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.

    Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.

    Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.

    Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.

    Og også for streng mot meg, syntes jeg.

    Men men.

    Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.

    Men det var høyt fravær, på vitnemålet.

    Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.

    For jeg lå helt på grensa.

    Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.

    (Når jeg kom inn i timen da).

    Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.

    (Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).

    Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.

    Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.

    Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.

    Så var det greit å ha 10 timer fravær.

    Men ikke 11 timer.

    Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.

    Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.

    Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.

    Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.

    Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.

    Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.

    Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.

    Så jeg fikk karakter i alle fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.

    Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.

    Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.

    Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.

    Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.

    Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.

    Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.

    Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.

    Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.

    (For enten antall dager eller timer).

    Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.

    Noe det vel ikke ble.

    Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.

    (Jeg var ikke så hjemme der.

    Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.

    Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.

    Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).

    Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.

    Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.

    For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.

    Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.

    Tenkte jeg.

    Så jeg tulla egentlig bare fælt.

    Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.

    Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.

    Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.

    Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.

    Også gikk han ut igjen.

    Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.

    Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.

    Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.

    Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.

    Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.

    Jeg ba jo Willassen, om å sende det.

    Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.

    (Da jeg kom hjem fra England).

    Det vet jeg ikke.

    Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.

    Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.

    For å se hvilke karakterer jeg fikk.

    Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.

    Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.

    Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.

    Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.

    Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).

    Så folk som ikke fulgte med, i timen.

    Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.

    De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.

    Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.

    Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.

    Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.

    Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.

    Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.

    Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.

    Dette var mens jeg bodde på Sand.

    Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.

    Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.

    Men det var ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg var ikke i noen gjeng.

    (Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.

    Så var ikke jeg det.

    Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.

    Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.

    Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.

    Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.

    Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.

    Hvem vet.

    Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.

    ‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.

    En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.

    I august 1989 da.

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.

    Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.

    Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.

    Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).

    Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.

    Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.

    Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.

    (Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).

    Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.

    Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.

    Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.

    Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første skoledagen min, i Oslo.

    Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.

    Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.

    Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.

    Så en kamerat av faren min, som het Bertil.

    Han venta på meg, ved butikken på Sand da.

    I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.

    Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.

    Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.

    Mens jeg bodde hos Ågot da.

    Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.

    Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.

    Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.

    Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Hvem vet.

    Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.

    (Altså Ole Evenrud da).

    Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.

    Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.

    Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).

    En fridag, fra jobben i Drammen vel.

    Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.

    (Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).

    For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.

    (Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).

    Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.

    Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde var glad i bøker.

    Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).

    Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.

    Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.

    Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.

    Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.

    Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.

    (De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).

    Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.

    Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.

    En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    (Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.

    Siden de var på dansk.

    Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.

    Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.

    For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.

    Men faren min tok de med opp til Leirfaret.

    Av en eller annen grunn.

    Enda han vel ikke leste de der selv.

    (For han var der aldri lenge av gangen.

    Eller så og si aldri, ihvertfall).

    Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.

    For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.

    På senga.

    I det første soverommet, som jeg hadde der.

    Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.

    På det største soverommet.

    (Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men).

    Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.

    Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.

    Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.

    Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.

    Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.

    Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.

    For hu hadde epilepsi.

    Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.

    Så kom det ei nabokone ut.

    Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.

    Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.

    (Eller noe).

    Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.

    Så man kan kanskje si det.

    At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).

    Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.

    Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.

    Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.

    Også når det gjelder pupper, osv.

    Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.

    Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.

    (Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.

    Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.

    Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.

    Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.

    (Rockwool vel).

    Ligger hen.

    Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.

    17. mai 1978 da.

    Da jeg gikk i første klasse.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?

    Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.

    (Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.

    Det vil si rundt russetida da.

    (For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).

    Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.

    Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.

    Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.

    Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.

    Noe sånt.

    Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.

    Så jeg leste den boka da.

    Det var noe pornografiske greier, husker jeg.

    Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.

    Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.

    Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.

    (I senga til ‘mor’ der da).

    Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.

    Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.

    For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.

    At ‘hva hvis mor … senga’.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.

    Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.

    Men men.

    Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.

    Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.

    Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.

    Med klær på.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.

    Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.

    Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.

    Og hvorfor Hyde også lå i den senga.

    Det veit jeg ikke.

    Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.

    Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.

    For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.

    Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.

    At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.

    (Alle med klær på da).

    Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.

    Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.

    I den ‘gjengen’ vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.

    Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.

    Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.

    Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom hjem fra England.

    (Sommeren 1989 da).

    Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.

    (Som jeg hadde fått låne av Pia da.

    Etter råd fra henne da).

    Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.

    Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.

    Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.

    En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.

    Men ikke noen bøker fristet.

    Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.

    Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).

    (Oversatt til norsk da).

    Jeg prøvde meg på en av de da.

    (‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.

    Men det kan også ha vært en helt annen bok.

    (Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).

    Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).

    Men den russiske boka.

    Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.

    Den klarte jeg ikke.

    Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.

    Jeg fiksa ikke å lese den.

    Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.

    Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.

    (Siden den var så kjedelig, osv).

    Selv om jeg prøvde å lese den.

    For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.

    Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.

    Av nysgjerrighet kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.

    (De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).

    Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.

    Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.

    Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.

    Men han var vel nysgjerrig da kanskje.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.

    Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).

    Noe jeg syntes var artig da.

    At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.

    (Sommeren 1989, under Svelvikdagene).

    Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.

    Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.

    Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.

    Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.

    Og husker dem bare ganske vagt.

    Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.

    Før vi sovna.

    Og da var det Nattønsket.

    (Eller noe).

    På NRK radio da.

    Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.

    Og den hørte vi på da.

    Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.

    Husker jeg.

    Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.

    Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.

    På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.

    Så musikk på norsk.

    Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.

    Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.

    Som hørte på Jokke og Valentinerne da.

    Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.

    Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.

    Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.

    Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.

    På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.

    (Som min far kanskje vel.

    Eller ihvertfall Haldis vel).

    Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.

    Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.

    Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.

    Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.

    Som the Kids da.

    Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.

    (På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

    Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.