http://i.dailymail.co.uk/i/pix/2012/01/04/article-0-0F5565E500000578-287_634x438.jpg
PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: 80-tallet
-
Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989
Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.
En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.
Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.
Fra Drammen vel.
Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.
Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.
Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.
En industribygd, tror jeg.
Odda muligens.
(Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.
På Vestlandet).
Noe sånt.
Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.
Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.
(Virka det nesten som).
De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.
(Noe sånt).
Og skulle også være der i jula da.
Sammen med foreldrene sine vel.
Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.
Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.
(Noe sånt).
Det syntes jeg at ble litt dumt.
For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.
(Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.
Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.
Og møtt hu Sari Arokivi, i England.
Og møtt mange damer i Oslo og da.
Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.
Med mere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.
Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.
(Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).
Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.
(Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.
Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle på diskoteket Bardøla.
Et sted jeg aldri hadde hørt om før.
(Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.
Men jeg hadde vært en gang i Gol da.
På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.
I min fars blå Mercedes vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.
Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.
Og sa hei til de da.
Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).
Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.
Man kan si mye rart om damene i Oslo.
Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.
Så det skal de ha.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.
Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).
Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.
Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.
Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).
Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.
Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.
Så det var få folk, i diskoteket.
Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.
Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.
Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.
Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.
Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.
Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.
Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.
Og han sa at han visste hvem det var da.
Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.
Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.
Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.
Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.
Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.
Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.
Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).
De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.
Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.
Og spørre om hu ville danse da.
Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.
Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).
Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.
Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.
Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.
Noen ganger ihvertfall.
(Noe sånt).
Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.
Hvis de virka skikkelig interesserte da.
(Hvis jeg husker det riktig.
Noe sånt).
Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.
Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.
Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro tilbake til hotellet da.
Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.
Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.
Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.
Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre dagen, var det vel.
(Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).
Så var jeg sur, husker jeg.
Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.
At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.
Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).
‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.
Sa hu.
Hu stoppa etter ‘så’.
Christell var jo en pen søtten år gammel jente.
Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.
Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.
Så jeg ofra meg litt, for henne da.
Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.
Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.
(Like ved CD-butikken der).
Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.
Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.
Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.
Eller om det var en kassett inne i klokka.
Det første sikkert.
(Noe sånt).
Sånne ting kjøpte jeg da.
Jeg husker ikke de andre tingene.
Den klokka var nok det morsomste.
Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.
(En jul vel, tror jeg).
At den klokka liksom holdt henne med selskap da.
Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.
Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.
Også følte hu seg ikke ensom lenger da.
Sa Haldis da.
Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.
Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.
Eller skrønte hu bare med meg?
Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.
Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.
Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan er jo født i 1962, er det vel.
Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.
(Eller noe).
Hu var slank og lekker da.
Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.
Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.
Så det var ei flott, ung dame, det her da.
Søstera var også fin, med lysere hår.
Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.
(Hvis jeg skal være litt direkte).
Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.
Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).
Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.
Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.
For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.
‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.
Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).
Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.
Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.
Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).
Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.
Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.
Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.
Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..
Hvem vet.
Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.
Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.
For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.
Siden det var ganske stritt og sånn da.
Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.
Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.
Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.
Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.
Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.
Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.
(I mangel av noe bedre da).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.
Noe sånt.
Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.
Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.
Som faren min prata om.
Som måtte feire jula aleine.
Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.
Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.
Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.
Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.
Veldig åpent da.
Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.
Jan ga masse råd, til hu jenta da.
Om sex og gutter og alt mulig da.
Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.
Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.
Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.
Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.
Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.
‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.
Jeg var vel litt sjalu kanskje.
Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.
Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Siden hu jenta var et par år under 18 år da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.
Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.
Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).
Av en eller annen grunn da.
Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.
Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.
Istedet for å gå rundt på utestedet der da.
(Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.
Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).
Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).
Noe sånt.
Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.
Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.
Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.
Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.
Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.
Og kjøpte meg en avis eller to vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.
(Av en eller annen grunn).
Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).
Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.
Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.
Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.
Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
(Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.
Men men).
Da vi kom tilbake til hotellet.
Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.
Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.
Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.
Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.
Noe sånt.
(Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.
Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).
Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.
Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.
Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.
Men det smakte godt da.
Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.
(Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).
Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.
Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.
Husker jeg.
Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.
(Siden det var helligdag da).
Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.
(Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.
Noe sånt).
Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).
Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.
Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.
Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.
(Eller hva det kan komme av.
Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.
Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).
Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.
Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.
Så har Jan kort, mørkt hår.
Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.
Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.
Noe sånt.
Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.
Hva vet jeg.
Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.
Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.
(Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.
Og om hva den kan skyldes).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.
Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.
Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.
Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.
Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.
(Noe sånt).
Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.
Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.
At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.
Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.
Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.
Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.
Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.
Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.
Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.
For jeg var jo også rimelig skolelei.
Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).
Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.
Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).
At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.
Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.
Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.
For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.
Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.
(På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).
Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.
Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.
Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.
Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).
Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.
Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.
Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.
Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.
Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.
Offentlig da.
Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.
Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.
Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.
(Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).
Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.
Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.
Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.
(Noe sånt).
Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.
Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).
Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.
Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.
Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).
(Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.
‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.
At var ok da, (eller noe).
(Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).
Jeg sa ikke noe da.
Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.
At, ‘smaken er som baken, delt’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.
At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.
Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.
Alt for å være mainstream, liksom.
Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg har et bilde av Nina Monsen, (et julekort fra 1988), men det ligger hos City Self-Storage, i Oslo. Det jeg skriver i memoarene, er kun sannheten
Gmail – Nina Monsen osv.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Nina Monsen osv.
Arvid Karlsen
<karlsenarvid@gmail.com>
Wed, Jan 4, 2012 at 6:23 PM
To:
eribsskog@gmail.com
Hei, sitter og koser meg med 'Min Bok' nå. Ser du har lagt ut en del linker til facebook osv. til en del av personene som er omtalt der, men er blitt nysgjerrig og skulle gjerne sett fler. Hva med Nina Monsen og Haldis f.eks.? Nå lever jo ikke Monsen lenger, men noen bilder har du kanskje liggende?Er det forresten 100% basert på virkelige hendelser det du omtaler i boken, eller har du tatt deg "kunstneriske friheter" her og der? Bare lurer.Mvh. Arvid
-
Min Bok 2 – Kapittel 8: Enda mer fra Abildsø, (del 4)
I desember, 1989, så skulle det være juleball, med NHI.
Dette var på Rica Holmenkollen Park Hotell, (eller noe).
Og de som arrangerte det, de hadde til og med leid en egen trikk.
Eller bane, eller t-bane, som det vel også heter.
Som gikk fra Stortinget t-banestasjon, og opp til Holmenkollen der da.
(Han høye friken på NHI, (var det vel).
Han fortalte meg faktisk en gang, om hva forskjellen var, på trikk, bane og t-bane, i Oslo da.
Hvis strømmen til toget kom ovenfra, så skulle man si ‘trikk’.
Og hvis strømmen kom fra sida, så var det ‘bane’.
Og hvis strømmen kom nedenfra, så var det ‘t-bane’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt nervøs, før juleballet til NHI, husker jeg.
(Kanskje fordi at jeg hadde dumma meg litt ut, på Gjerde sitt juleball, året før, i Drammen.
Hvor jeg blant annet hadde glant for mye, på hu Trine, (fra Kongsberg), i klassen da, under en missekonkurranse der da.
Ifølge Helge, (også fra Kongsberg), i klassen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kom meg til Stortinget T-banestasjon, ihvertfall.
Tidsnok til å ta NHI-trikken da, som gikk opp til Holmenkollen der da.
Det var vel ei Oslo-dame, på studietrinnet vårt, på NHI, (tror jeg), som var flink til å fikse sånne her artige ting, som å leie trikk, da.
Så jeg har faktisk vært med NHI-trikken da, fra Stortinget og til oppi Holmenkollåsen der et sted da.
En gang, like før jul, i desember 1989 vel.
Ikke dårlig bare det.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dresskoden var smoking, (eller kjole og hvitt).
Noe sånt.
Så jeg måtte jukse litt, på dresskoden.
(Igjen, som på Gjerde sitt juleball).
Siden jeg bare hadde en mørk dress da.
Men den fikk passere som smoking da, (tenkte jeg).
Men jeg kjøpte meg en sløyfe da, husker jeg, på Oslo City vel.
En svart sløyfe muligens.
Hvis den ikke var blå da.
Noe sånt.
Men jeg var ikke vant, til å gå med sånn sløyfe.
Så noen i årskullet mitt, måtte forklare hvordan jeg skulle feste den da.
Når jeg var på dassen der da, inne på Holmenkollen Park Hotell der da.
(Het det vel).
Før middagen da.
(For alle gutta gikk med smoking/dress og sånn sløyfe da).
Og under middagen, (som varte en del timer, mener jeg å huske), så hadde jeg den fine, lyshårede borddama, husker jeg.
Ei dame jeg ikke kunne huske å ha sett før vel, på NHI.
Men som så veldig fin ut da, (mener jeg å husker), og som jeg prata litt med da, under middagen.
Og vi var begge enige i at hu var borddama mi da, husker jeg.
Ikke dårlig bare det.
En av lærerne, (en som ligna litt på Lasse Berntsen, men som het Geir, eller noe muligens).
Han hadde bomma helt på dresskoden, og dukka opp der i svart skinnbukse, husker jeg.
(Som jeg husker at noen damer der kommenterte om og vel).
En av grunnene, (forresten), til at NHI kunne være litt kjedelig.
De var, (forresten), at Lasse Berntsen og han Geir da, de ligna litt på hverandre.
Så det var liksom å sitte der hele dagen da, å se på nesten det samme, litt kjedelige trynet da, med brunt hår, (var det vel).
(Kunne det nesten virke litt som, i starten, ihvertfall).
En kar ved bordet vår, (var det vel).
Muligens han, som hadde prata dritt om meg, den gangen, ved Josefines, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Han sa det, at foreleser Lasse Berntsen, han hadde presentert seg, som en belgisk professor, en gang.
Til ei dame.
På en tidligere fest, (eller noe), dette året da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lasse Berntsen ble forresten kalt for ‘Lasse Liten’.
Og kunne være litt morsom da, noen ganger.
Vi lærte om noe som het ‘stack’, i programmering.
Og da kunne man ‘push-e’ og ‘pop-e’, på stacken.
Og det ble visst ofte nevnt i studentsanger da.
At den og den pusha og poppa på stacken da.
(Ifølge Lasse Liten da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Stack det er forresten som en sånn myntgreie, som buss-sjåfører har.
Altså at man putter en data-variabel, på en stack.
Det blir på samme måte, som at man putter en mynt, på en myntholder, som buss-sjåfører har da.
Så da får man ut den mynten, som man puttet på myntholderen først.
Den får man da ut sist, (hvis man tar ut myntene igjen).
Så det var et prinsipp som het FILO, tror jeg kanskje.
First In Last Out.
(Hvis det ikke var LIFO.
Last In First Out).
Innen programmering, så var det også noe som het FIFO, (mener jeg å huske).
Altså ‘First In First Out’.
Det lærte vi også om, i programmering da.
Men jeg brukte, (for å være ærlig), mest Array-er, (også kalt matriser vel), som jeg hadde lært å bruke, enten da jeg fikk meg datamaskin selv, (på begynnelsen av 80-tallet), eller når jeg gikk på Gjerdes Videregående, (på slutten av 80-tallet da).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Siden jeg hadde vært så nervøs, før det her juleballet, til NHI, og ikke spist så mye.
Så ble jeg ikke mett, av den ikke så mektige middagen da.
(Som kanskje var noe steik, eller noe).
Jeg huska jo det, at for eksempel på danskebåten, (på Petter Wessel, var det vel), så solgte dem baguetter og sånn, i puben, i danselokalet der.
Men så ikke på Rica Holmenkollen Park Hotell.
Der var det umulig å få kjøpt noe å spise, etter middagen da.
Så jeg måtte faktisk krangle, med han vakta, i resepsjonen der.
Jeg spurte om jeg kunne få kjøpe noe mat der da.
For jeg var så sulten da.
Og oppi Holmenkollen der, så var det jo ikke noen hamburgersjapper, eller noe, som man kunne gå til, i nærheten.
Og jeg hadde ikke lyst til å være den første som gikk fra den festen der heller liksom.
Når jeg hadde kjøpt meg ny sløyfe og sånn.
For å si det sånn.
Men men.
Så til slutt så ble han nesten litt eldre karen, i resepsjonen der.
Han ble såpass lei av meg da.
Så han gikk inn på kjøkkenet der, og henta noe kjøtt til meg, i en serviett, (eller noe), da.
Og da spurte jeg, ‘hva er det?’.
*Ser du ikke at det er noe kjøtt’, sa han som hadde prata dritt om meg, utafor Josefines, (tror jeg at det var ihvertfall).
Jo, jeg så vel at det var noe kjøtt.
Men det er vel greit å vite hvordan kjøtt der er, som man spiser og da.
Men men.
Men jeg behøvde faktisk ikke å betale noe penger, for den her maten da.
Enda jeg vel tilbydde meg å betale, vil jeg ihvertfall tippe på.
Men men.
Så det var bra service, må jeg si, (til en vanskelig gjest), fra Rica Holmenkollen Park Hotell der da.
(Jeg hadde jo på gått Handel og Kontor, og lært at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg var nok en litt vanskelig gjest der, vil jeg nok tippe på).
Men det var også litt innpåslitne medstudenter der da.
Må man vel kanskje si.
(Han som prata dritt om meg, utafor Josefines da, var det vel).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvordan jeg kom meg ned til Sentrum igjen.
Det husker jeg ikke.
(Dette var jo for mer enn 22 år siden).
Men jeg fortsatte nok drikkinga, nede i Sentrum da, antagelig.
Men jeg tror ikke at jeg festa med noen fra NHI der.
Jeg gikk nok rundt på noe pub til pub-runde, for meg selv, eller noe, vil jeg nok tippe på.
Før jeg sikkert tok en nattbuss, (eller noe), som gikk forbi Abildsø der, hjem da.
(Kan det ha vært 86-bussen?
Hvem vet).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt mye mer, dette studieåret.
Som jeg skal prøve å skrive mer om, tenkte jeg, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 7: Enda mer fra Abildsø, (del 3)
En gang, i mai 1990, må det vel ha vært.
Så gikk jeg og en annen student, ved NHI, (en kar fra Nesodden, med mørkt hår vel).
Vi gikk oppover Karl Johan, fra Jernbanetorget, og i retning av Slottet da.
(For han fra Nesodden skulle vel ta Nesodden-ferja, og jeg skulle vel i en platebutikk, kanskje.
Noe sånt.
Det var forresten ikke sånn, at jeg pleide å gå gjennom Oslo, sammen med han karen fra Nesodden, så veldig ofte.
Det var vel bare den her gangen vel).
Og ikke langt unna Burger King, nederst i Karl Johan.
(Kan det vel ha vært).
Så møtte vi Lill og Pia fra Korea da.
Så jeg hang meg vel på de.
Ihvertfall så inviterte dem meg ut, på Cafe Sjakk Matt, lørdagen etter da.
Jeg møtte dem på Cafe Sjakk Matt da, som lå nedover mot Aker Brygge der, cirka.
Der drakk vi øl, utafor vel.
Og en kar, som gikk forbi, på vei til Aker Brygge.
Han sa til vennene sine, (husker jeg), at han alltid hadde drømt om å dra på Cafe Sjakk Matt, og så ‘se på hvordan folk som er der nå’.
Lill så kanskje litt shabby ut, det er mulig.
Hu var bleik, med farget hår og mørk sminke rundt øynene vel.
Pia fra Korea, var jo adoptert, fra Sør-Korea, tror jeg.
Så hu så vel ikke helt mainstream ut, sånn sett da.
Mens jeg selv vel så rimelig mainstream ut, tror jeg.
Pia fra Korea krangla med Lill, om at hu skulle ha meg, den natta da, eller noe.
Noe sånt.
Og jeg var jo alltid klar for litt sex, som student osv., så det nekta ikke jeg for, akkurat.
Da vi tre nettopp hadde begynt å gå derfra, i retning av Vahls gate, så stoppa en bil, full av unge mannfolk, (antagelig fra utafor Oslo et sted vel), og spurte meg, om hva jeg gjorde sammen med de to jentene.
‘De er vennene mine’, sa jeg.
(En annen gang så lovte jeg også Lill og Pia fra Korea, forresten, at hvis jeg ble rik noen gang, (noe jeg håpet på da, at jeg skulle klare å finne opp et genialt dataprogram, eller noe), så skulle jeg spandere en god del på dem da.
Jeg hadde ikke så mye penger, som student.
Så jeg syntes at jeg måtte nesten love dem at jeg istedet skulle spandere, hvis jeg ble rik da.
Noe jeg ikke kan si, at jeg noen gang har blitt.
Men men).
Da vi kom bort på Grønland, (var det vel), så hang to karer seg på oss.
Og Lill slapp dem inn, i Vahls gate der da.
Det var en gutt, rundt 19-20 år vel, som fortalte oss, at han var sønnen til en som solgte et japansk bilmerke, i Norge.
Og han forklarte at kameraten hans, det var en bodyguard, som han hadde, som faren hans betalte for.
Og at det beste de visste, det var å gå rundt i horestrøket, og banke opp halliker.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia fra Korea fortalte meg vel det, at det var litt ‘turn-off’, det som hadde skjedd, med at vi fikk selskap av disse litt brautende unge mennene vel.
Noe sånt.
Likevel, så ble det til det, at jeg ble med Pia fra Korea, til hennes nye leilighet.
(For hu fikk seg en egen leilighet, og flyttet fra Lill, i Vahls gate, midt i det her skoleåret da).
Den nye leiligheten hennes lå på Sinsen, og det er mulig at vi tok taxi opp dit da.
For det er et stykke fra Grønland til Sinsen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg fikk ligge i senga, sammen med hu Pia fra Korea da.
Og hu lå i underbuksa og BH vel.
Og jeg hadde jo så godt som blitt lovet sex, fra henne, på Cafe Sjakk Matt da.
(Ihvertfall sånn som jeg kunne skjønne det).
Og jeg var vel rimelig full enda og, av øl-en fra Cafe Sjakk Matt der.
Så jeg ble vel litt innpåsliten, og begynte å klå litt på hu Pia fra Korea, i senga der da, husker jeg.
Men hu ville ikke ha noe sex da, skjønte jeg, etterhvert.
Så jeg bare ga meg, og sovna da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, som var like før 17. mai vel.
(Hvis det ikke var 17. mai).
Så gikk Lill og jeg, opp til Pia fra Korea.
(Hvis dette ikke var dagen etter 17. mai da).
17. mai, så husker jeg ihvertfall det, at Pia fra Korea, Lill og meg, vi satt på en plen, utafor Stortinget der, og leste i en russeavis.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den dagen, så klagde vel hu Pia fra Korea, mener jeg, på at jeg hadde vært innpåsliten da, til hu Lill da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så dagen etter der igjen vel.
Så dro Lill og jeg, opp til Pia fra Korea, med trikken antagelig vel.
Men da ville ikke Pia fra Korea bli med ut, av leiligheten sin.
For da hadde hu en ny kavaler på besøk da, skjønte jeg.
Så hu hadde altså hatt sex med en annen kar istedet da, skjønte jeg.
Så da ble jeg litt molefonken, husker jeg.
(For jeg hadde jo liksom blitt lovet sex av henne, må jeg vel nesten si.
På Cafe Sjakk Matt der).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og en gang, noen uker etter det her vel.
Så var Magne Winnem, Pia fra Korea, (og muligens Lill vel), og meg da.
Vi var ute på byen, i Oslo.
Vi satt på et utested, ovenfor Maliks, nederst i Karl Johan der.
Og drakk øl vel.
Jeg spurte Pia fra Korea, om hvorfor hu hadde vært så ‘luremus’ da, mot meg, (mens også Winnem satt der da, mener jeg).
(Jeg brukte vel ikke uttrykket luremus antagelig, (fordi det vel ikke var et vanlig uttrykk, i 1990), men det var det jeg mente da).
Og da svarte Pia fra Korea, at ‘noen ganger er det morsomt å se hvor langt man kan gå’.
Noe sånt.
Så jeg var ikke i så bra humør, på denne byturen da.
Så jeg tok meg en tur ut i Karl Johan, husker jeg.
Og sneik meg forbi vakta, på Manhattan, (som seinere har skifta navn til Underhuset vel).
Men jeg var full da.
Så jeg datt ned hele trappa der, husker jeg.
En trapp som gikk litt i sirkel vel.
Og noen damer kom etter meg, og sa at vakta ville prate med meg.
Men det blåste jeg i da.
For jeg ville vel ha en pause, fra Pia fra Korea, og Magne Winnem, og dem.
Så jeg gikk vel og kjøpte meg en halvliter, på Manhattan, kanskje.
Før jeg dro tilbake til Winnem og dem da.
Og fortalte det, at jeg hadde detti ned trappa på Manhattan.
Manhattan var et av stamstedene, til Winnem og meg.
Vi pleide å gå ut, i Oslo, nesten hver helg, ihvertfall før Winnem dro i militæret, på begynnelsen av 1990.
Så det er mulig at vakta lot det passere, at jeg sneik meg inn der.
Det er mulig at han kjente meg igjen.
Hva vet jeg.
En gang, så møtte jeg forresten to finske damer, på Manhattan der.
Helt i begynnelsen av dette skoleåret.
Jeg skulle liksom møte hu ene igjen, dagen etter, i Karl Johan da.
Men hu dukka ikke opp der.
Men en del uker seinere, så møtte Winnem og jeg, disse damene igjen, på Marylin.
(Der hvor det seinere ble det alternative utestedet, (må man vel kalle det), So What).
I Grensen der.
Jeg spurte hu finske dama, om hvorfor hu ikke hadde møtt meg, i Karl Johan der, som avtalt.
‘No’, (eller noe), svarte hu bare da.
Det var vanskelig å få noen særlig god forklaring, på det her, fra henne.
Av en eller annen grunn.
Hu snakka jo ikke norsk, og jeg snakka jo ikke finsk.
Så det er mulig at det var derfor.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem og jeg, vi kom forresten nesten alltid, gratis inn, på Marylin.
Vakta der, sa en gang, at vi kunne bare hilse fra den og den da.
Også kom vi gratis inn der.
Av en eller annen grunn.
(Noe som var greit etterhvert, dette skoleåret.
Siden Winnem var i militæret da, og jeg var student.
Så vi hadde ikke så god råd, etterhvert, dette skoleåret da.
Ihvertfall hadde ikke jeg det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når Winnem og jeg, dro ut på byen, på Manhattan eller Marylin, (eller andre steder, i Oslo).
Så pleide vi nesten alltid å gå i dress da.
Så vi var nesten som japper, vil jeg nesten si.
Winnem hadde vel også stresskoffert, mener jeg såvidt å huske, på den her tida.
Vi pleide også å kjøpe pizza, på Pizzabussen, som stod ovenfor Oslo Spektrum der cirka.
Ved Gunerius og vel.
På en parkeringsplass der.
Han som lagde pizza-ene, var en svenske vel.
Og han klagde på at han ikke fikk vaska seg, mellom at han tok på pengene og lagde pizza-ene.
Noe muligens Winnem hadde tatt opp vel.
Noe sånt.
Men men.
Jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, der jeg leide, (av familien Jorås), på Abildsø, så jeg var ganske ofte på den her Pizzabussen da.
Oftest sammen med Winnem, (eller min tremenning, Øystein Andersen og vel, noen ganger), for det var litt flaut, å sitte utafor Oslo Spektrum der, å spise pizza, aleine, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og en gang, så traff Winnem og jeg, to damer, inne på Oslo City vel.
Som ble med oss, for å spise pizza, utafor Pizzabussen da.
Og disse damene, de ble også med oss, på Manhattan da.
Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.
For de damene møtte en ny kavaler, inne på Manhattan der vel.
Og det var vel Winnem som hadde mest draget, den dagen, tror jeg.
Så han tøffingen rappa vel dama til Winnem, tror jeg.
Noe sånt.
Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.
I Karl Johan, var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også mye mer, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.
Noe jeg skal prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)
På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.
Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.
Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.
Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.
Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.
Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.
Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.
Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.
Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.
Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.
(Mens jeg egentlig hadde et friår).
Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.
Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.
Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).
Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.
(Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.
Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.
Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.
Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.
Nemlig Napoleon XIV, eller noe.
For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.
(Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.
Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.
Begge to var ganske tøffe vel.
Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.
Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.
Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.
Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.
Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.
Så hu hadde kanskje type i Finland da.
Hva vet jeg.
Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).
Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.
Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.
Han traff jeg også på byen, noen ganger.
Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.
Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.
I desember 1989, (var det vel).
Så dro jeg på den konserten da.
Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.
Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.
Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.
Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.
‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.
Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.
En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.
Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.
(Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).
Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.
Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.
For å ta det siste toget, til Haugenstua da.
For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.
Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.
For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.
(Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.
Siden jeg stakk så tidlig.
Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.
Det her var jo på en vanlig ukedag.
En torsdag, eller noe.
Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.
Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.
Fra Last Train.
Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.
Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.
Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.
Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).
Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.
Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.
Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.
Hvem vet).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.
Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.
Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.
Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.
Selv om den vel gikk greit ned.
Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.
Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.
(Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.
Det er mulig.
Det husker jeg ikke helt).
Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).
Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.
Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.
(Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.
Noe sånt).
Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.
Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.
(Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.
Noe sånt).
Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.
Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).
Noe sånt.
Jeg svarte vel ingenting.
Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.
Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.
(Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).
Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.
Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.
Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.
Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.
Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.
I en datasal der.
Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.
‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.
Og det gjorde jeg da.
Skoleåret etter da.
Som jeg skal komme mer tilbake til.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.
At på sånne søknader, på studielån, osv.
Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.
Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.
Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.
For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.
Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.
Noe sånt.
Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.
Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.
Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.
(Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).
At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.
(Så det var kanskje mulig å få enda mer.
Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).
Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.
At man bare burde skrive ‘maks’, osv.
På sånne søknader.
For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.
Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).
Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.
(For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.
Dem traff jeg vel mest i helgene vel.
Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.
Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.
Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.
Hvem vet).
Så jeg ringte Folkeregisteret da.
(Fra telefonkiosken på NHI der.
Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).
For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.
‘Høybråtenveien 28D’, sa de.
Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.
Og tok toget til Haugenstua.
Og prøvde å finne den her adressen da.
(Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.
Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).
Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).
Jeg gikk helt til Furuset.
Og spurte masse folk, men fant det ikke da.
Så en uke eller to seinere.
Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.
Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.
Og jeg tok toget igjen vel.
Og ringte på døra der da.
Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.
Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.
(Noe sånt).
Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.
Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.
Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.
(Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).
Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.
(Eller hvor dem hadde vært da).
Også chatta jeg litt med dem da.
Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.
(Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).
Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.
Noe sånt.
(Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.
Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.
Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.
Må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.
Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.
Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.
Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.
Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).
Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.
Som jeg da heller hang meg på vel.
(Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.
Var det vel, som han skulle til).
Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvordan denne byturen endte.
Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.
Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 4: Mer fra Abildsø
Mens jeg bodde på Abildsø, så var Pia på besøk hos meg en gang, mener jeg.
Jeg hadde jo sagt, i Kristiansand, at jeg ville kutte ut faren min, (på grunn av hans seksuelle misbruk, av Pia, som barn), unntatt når det gjaldt penger, (siden jeg jo kun bare var 18 år fortsatt, da jeg fikk høre om dette, og fortsatt økonomisk avhengig, av min far).
Så jeg hadde fått faren min til å betale et par husleier da, for hybelleiligheten min, i Enebakkveien.
Men Pia sa da, høsten 1989, at faren min hadde sagt det, at han ‘ikke trodde det var meningen, at han skulle betale husleien min, hver måned’.
Sa Pia da.
Og da ble jeg ganske flau, da Pia sa dette.
Så etter dette, så var det veldig sjelden, at jeg ba min far, om å få eller låne penger.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og Cecilie Hyde, de skulle på fest, hos to Svelvik/Sande-jenter, som bodde i Oslo.
Dette var hu Lill Beate Gustavsen, som hadde gått rett inn i meg, inne på Fremad der, (hvor Christell dro meg med), skoleåret før.
Hu var fra Svelvik, og bodde sammen med ei jevnaldrende venninne, som også het Pia, og som var adoptert fra Korea vel, og som jeg tror at kanskje var fra Sande, eller noe, (men jeg er ikke helt sikker på hvor hu var fra, egentlig).
Disse hadde jeg muligens også festa med før.
Jeg hadde ihvertfall enten klint eller råflørta, med ei pen dame, fra Sande, som het Lise, husker jeg.
Ei som gikk det siste året på Wang Handelsgym, i Oslo, mener jeg.
(Eller om hu tok opp noen fag der).
Og som pendla da.
For på den her tida, så hadde Sande Togstasjon vel åpna igjen, (etter at den var stengt, på det meste av 80-tallet).
(Selv om det vel må ha blitt dyrt med toget, hvis jeg skulle tippe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Lise fortalte at hu hadde søkt om jobb, (muligens sommerjobb), i Oslo.
Men at alle jobbene hu ble tilbudt, var liksom ‘grisete’ da.
For eksempel så hadde hu blitt fortalt, da hu søkte på en jobb, (som sekretær vel), at om fredagene så måtte hu sitte der, i bare trusa, for sjefen likte å ta seg en runk, osv.
Noe sånt.
Så hu var helt sjokkert over tilstanden på jobbmarkedet, for unge damer, inne i Oslo da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Sa hu høsten 1989, må det vel ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og Cecilie Hyde, de skulle på Blitz, for å kjøpe hasj, mens de var på denne festen.
Andre som var på festen, det var deres venninne, fra Svelvik, (som senere har blitt kjent, blant annet i Natur og Ungdom), Camilla Skriung, (og hennes lyshårede venninne, som het Anette, muligens.
Disse to siste, hadde forresten også vært på en av de Lyche/Depeche gjeng-festene, som Pia hadde hatt hos meg, i Leirfaret 4B, året før).
Det var bare jenter på denne festen, faktisk.
Også de kommunist-venninnene til Pia, fra Svelvik, var der, (mener jeg å huske).
Så hvis man sier at det var 9-10-11 jenter der da.
Fra Svelvik og Sande.
Pluss meg.
Så blir vel det ganske riktig tror jeg.
Så jeg var litt bortskjemt, som student, i Oslo.
Med damer kanskje.
Bortsett fra at dette var frike og kommunist-damer da.
(Og søstera mi var jo ei av dem).
Unntatt hu Lise da, fra Sande, som var ei ganske langbeint, brystfager og sexy brunette da, må man vel si.
Så hva hu gjorde sammen med alle de frikedamene.
Det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Om det var hu Lise, eller hvem det var.
Som sa dette til meg.
Det husker jeg ikke.
Men noen av disse jentene fra Svelvik og Sande.
De hadde visst gått til en lokal innvandrerbutikk.
(Lill Beate og Pia bodde på Grønland, i en ganske trafikkert gate, som jeg mener at må ha vært Vahls gate.
De bodde i en av to falleferdige bygårder, som vel er revet for lengst nå, tror jeg.
Lill Beate jobba med vasking, på Nato-basen, på Kolsås, fortalte hu meg.
Og der var det visst mye rart som foregikk, fortalte hu meg en gang.
Lill Beate var også sammen med en marokkaner, eller noe, som jobba på en restaurant, i samme gate som spillehallen RA4, (hvor Øystein Andersen pleide å dra meg med, noen ganger, tidligere på 80-tallet da).
En restaurant som het Costa vel.
Som lå i en gate som da het Roald Amundsens gate vel.
Men som seinere fikk nytt navn, etter at Kong Olav døde, mener jeg å huske).
De jentene som gikk i innvandrerbutikken, (en butikk jeg ikke helt skjønte hvor lå), de hadde visst fått gratis røyk og sånn, da.
Av dem som jobba i butikken der da.
Når de skulle betale der, så fikk de bare beskjed om, at de ikke behøvde å betale.
Var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ut på kvelden, på den her festen, (som var på en lørdagskveld vel).
Så fikk jeg høre det, at Pia og Cecilie Hyde, skulle på Blitz, for å kjøpe hasj.
Det var omtrent det verste man kunne finne på, på 80-tallet.
Å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.
Så jeg fikk litt sjokk da.
Hva ville bestemor Ågot ha sagt, (for eksempel).
Så jeg gikk rundt, på Grønland, i fylla da.
For å prøve å finne Pia og Cecilie Hyde da.
Før dem kom fram til Blitz, for å kjøpe seg hasj da.
For jeg var bekymra for dem da.
(Blitz ble veldig stigmatisert, i media, på den her tiden.
Og det var det samme med narkotika.
Så å gå på Blitz, for å kjøpe hasj.
Det var nesten som noe med Aids, eller noe, syntes jeg.
Noe sånt.
Så det var ikke så bra da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Etter at jeg hadde gått litt rundt, på Grønland der, uten å finne Pia og Cecilie Hyde da.
Så gikk jeg tilbake igjen til Vahls gate der.
Og da hadde Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, (het hu vel, tror jeg, hu lyshåra venninna, til Camilla Skriung).
De hadde lagt seg, i soveposer, på fortauet, i Vahls gate der, (som var en rimelig trafikkert gate da).
Utafor nabo-bygården, til den bygården, som hu Lill Beate Gustavsen og hu Pia fra Korea leide i da.
Dette var liksom to bygårder, som stod bak hverandre da.
Og den Lill og Pia fra Korea bodde i, var den bakerste da.
Så Hyde, Pia, Skriung og Anette, de la seg foran den bygården som vendte ut mot Vahls gate da, på fortauet der.
Jeg prøvde å overtale disse fire jentene, til å ble med inn på festen igjen.
De hadde tydeligvis krangla, med Lill Beate Gustavsen og/eller Pia fra Korea, tippa jeg.
Noe sånt.
Men disse fire jentene ville ikke gå inn igjen da.
Jeg igjen tilbake igjen, inn på festen, etter å ha forsøkt å overtale de jentene, en stund.
(Uten å lykkes).
Å prate de her fire jentene til fornuft da.
De resterende 6-7 jentene, (var det kanskje), inne på festen, de var enige, med disse fire, som lå på gata da.
At dette her var ikke noe jeg behøvde å bekymre meg for, (eller blande meg inn i da).
Det var greit at Hyde, Pia, Skriung og Anette lå på fortauet der da, mente dem.
Så jeg ga til slutt opp.
Jeg fikk ligge i en seng der, sammen med hu Lise, husker jeg.
(For dette skjedde ganske seint på natta da.
Dette med Blitz og hasj da, osv).
Men vi lå med klær på da, så det skjedde ikke noe seksuelt, husker jeg.
Og seinere, (et par år etter det her vel), så hørte jeg det, fra min kamerat, i Sande, Kjetil Holshagen, at hu Lise hadde blitt gravid da.
Med en lokal Sande-kar, (regna jeg med).
Men det virka som at Holshagen var litt imponert over meg, (syntes jeg), siden jeg vel hadde klint med, (eller ihvertfall klådd litt på), hu Lise da, (i fylla da).
Men hvordan Kjetil Holshagen visste om det her.
Det veit jeg ikke.
Kanskje hu Lise hadde spredd det sjæl, i Sande.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Hva som skjedde med Pia, Cecilie Hyde, Camilla Skriung og hu Anette, ute i Vahls gate der, den natta til en søndag, i oktober 1989, (eller noe sånt vel).
Det veit jeg ikke.
Men jeg har lurt på det seinere, om dette at dem la seg på fortauet der, hadde noe sammenheng, med at noen av disse jentene, fra Sande og Svelvik da, hadde fått gratis røyk og sånn, i den innvandrerbutikken, like ved.
Men det blir bare spekulasjoner, fra min side.
Hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke noe om, (skal jeg være ærlig).
Jeg prøvde å be med hu Lise ut på kino, på søndagen, etter at jeg og ei av de Svelvik/Sande-jentene, fulgte henne til Nasjonalteateret togstasjon, (var det vel).
Men hu ville ikke da.
Noe hu vel angra på, mener jeg at hu prata om.
På en annen fest, noen år etter det her, da hu Lill Beate Gustavsen hadde flytta, til en ‘kavaler’, på Grorud.
Men da måtte jeg nesten være litt avvisende selv og, syntes jeg, og ta igjen litt da.
Så da gadd jeg ikke å bli med dem ut på byen, husker jeg.
Men jeg dro heller tilbake til enten Furuset, (eller om det var Ellingsrudåsen), hvor jeg bodde, på den her tiden da.
(Etter å ha spydd i hagen dems, mener jeg å huske, på Grorud der da.
Men jeg jobba ganske mye, på OBS Triaden da, på den her tiden.
Så jeg var ganske sliten da, når jeg dro på den her festen, (på Grorud), sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt ganske mye, den tiden, som jeg bodde, på Abildsø.
Dette skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene, hadde jeg tenkt på.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)
Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.
Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.
Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.
Som noen sa at var artig da.
Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.
Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.
Det var for eksempel Master og ABUS.
De klarte vi ikke å dirke opp.
Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.
Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.
Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.
Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.
Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.
Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.
Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.
Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger.
(Var det vel).
Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.
Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.
Og man kunne vinne ti kroner.
Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.
Så jeg ville selge 20 lodd da.
Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.
Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.
Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.
Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.
Hvem vet.
Lene vant førstepremien, på ti kroner da.
Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.
Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.
Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.
Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.
Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.
At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.
Så Christell er flink på moteklær og sånn da.
Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.
Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.
Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.
Og spilte noe bingo og sånn der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.
Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.
Eller noe.
Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.
Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.
Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).
At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.
Hvis man bråbremsa og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.
Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.
For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.
Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.
Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.
Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).
En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.
Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.
Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.
(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.
Noe sånt).
Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).
Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.
For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.
Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.
Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.
Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.
Men burgerne var gode, må man vel si.
Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.
Og gamle kunder måtte vente.
Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.
Det var på ‘Buss-burger’n’.
Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.
Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).
Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.
(Var det vel).
Så dukka den burgersjappa opp da.
Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.
Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.
Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.
Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.
Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.
Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.
Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.
Noe sånt.
Sa ei ung dame der.
‘Hvorfor det’, spurte jeg.
‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.
Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.
Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.
For å spise.
Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.
For å spise pizza vel.
Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.
(Som var moderne på 80-tallet da).
Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.
Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.
Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.
Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.
Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.
Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.
Og David Hjort fikk med noen folk dit da.
Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.
(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).
Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.
På midten av 80-tallet en gang vel.
Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå er det bare en bunke med notater igjen her.
Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.
Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.
