Stikkord: 80-tallet
-
Den helga Petter og Christian var med til Larvik, så ville mora mi gå tur, i Bøkeskogen, og da klagde de på at hu vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk
PS.
En annen gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Etter at Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hadde daua vel.
(Og Petter og Christian hadde flytta til faren sin i Mexico).
Så satt jeg meg ned i en lenestol, i stua, i Jegersborggate.
Og da bare plutselig satt mora mi seg, ned på fanget mitt, (mens jeg var 11-12 år kanskje).
Og begynte å vrikke på rumpa, og gni rumpa si mot fanget mitt, mens jeg satt i den stolen da.
Jeg var jo en tynn gutt, så mora mi veide nok fortsatt mer enn meg, da det her skjedde.
Dette var mens Arne Thomassen satt i sofaen i den samme stua, og sa ‘nei’, eller noe, til mora mi da.
Så mora mi likte kanskje ikke at jeg hadde kontrollen osv., men prøvde å gjøre meg kåt, eller noe, tror jeg.
Av en eller annen grunn.
Så man kan si mye rart om mora mi.
Men at hu var normal, det kan man nok ikke si, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her var det skolebussen min gikk fra. Da jeg gikk på ungdomsskolen i Svelvik, så gikk bussen fra venstre side. Høyre side da jeg gikk på vgs. i Sande
PS.
Da jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet, så stod busskuret på andre sida av veien.
(Mot Svelvik og Drammen).
Og det var av grønn glassfiber, eller noe.
Men men.
(Og noen hadde skrevet noe stygt om Lene Andersen, (i klassen min), der.
Det var ikke meg, jeg syntes det bare var barnslig.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men søstera mi Pia og stesøstera mi Christell.
De tok _ikke_ bussen, fra det stedet her.
Neida, de gikk en omvei, i oppoverbakke, for å ta bussen fra det stoppestedet, som er noen hundre meter opp den bakken der.
(Av en eller annen grunn.
Kanskje de ville unngå meg?).
Så de er jeg nok ikke i familie med dessverre, vil jeg si.
Når de ikke engang ville ta bussen fra det samme stoppestedet, som meg.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Tankesmia Ågot-huset
Hvis jeg skulle brukt moderne språk, (eller New Age-språk, er det kanskje), så kunne man vel sagt, at ‘Ågot-huset’, hvor jeg var mye, etter at mora mi sendte meg til faren min, som niåring, i 1979, var en ‘tankesmie’:
http://no.wikipedia.org/wiki/Tankesmie
PS.
Jeg tror jeg må si at min farfar, Øivind Olsen, var en intellektuell.
Han fikk slag, etter at jeg hadde bodd der et par år kanskje, men de par første årene jeg bodde hos faren min, så var han helt, (eller kanskje til og med veldig), klar, vil jeg si.
Og jeg var jo i Ågot-huset hver dag, for bestemor Ågot lagde middag til meg, siden min far var ungkar, da mora mi sendte meg til faren min, høsten 1979.
Og i pauser fra arbeidet på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, seinere Strømm Trevare A/S, på 80-tallet, da min far tok over mer og mer), så ville min farfar og min far og onkel Håkon diskutere nyhetene åpent da, vil jeg si.
Og andre ting.
Mens jeg, (som var ni år), ville kanskje stille spørsmål, eller si noe dumt da.
Noe sånt.
Mens Ågot, (som man vel kanskje ikke kunne si at var like intellektuell, selv om hun også var der).
Hu ville kanskje si ‘Å’, eller noe sånt da.
Men men.
Men hu ville kanskje ikke bidra like mye til debatten/diskusjonene.
(Kan man si).
Men hu var mye på kjøkkenet osv., da.
Så jeg var på bølgelengde, vil jeg kanskje nesten si, med min farfar, Øivind Olsen.
(Selv om jeg nok ikke var like mye på bølgelengde, med min far, Arne Mogan Olsen.
Min far er en mer lukket person, enn min farfar vel var, vil jeg si.
(Ihvertfall ovenfor meg, vil jeg si).
Men men).
Min farfar ville fortelle meg ting som at tante Ellen ble borte i Oslo, da hu gikk på forsøksgym der, på slutten av 60-tallet vel.
Og at bestefar Johannes, (min morfar), måtte dra inn til Oslo, for å leite etter henne.
Han ville kommentere om nyhetene, og si sin oppriktige mening, om hva de forskjellige politikerne sa, og hadde sagt, i årene før.
Og han ville kommentere om leger og journalister, og det som var.
Han ville også lære meg å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.
For jeg ble sendt med toget til Larvik, cirka hver tredje uke, fra høsten 1979, mens jeg fortsatt bare var 9 år da.
Så sånn var det.
Så jeg husker fortsatt mye av det som ble diskutert, i den ‘tankesmia’, eller hva man skal kalle det, Ågot-huset, (som jeg kaller det huset nå).
Og der må jeg si at det var min farfar, Øivind Olsen, som bidro mest.
For han var veldig oppriktig, alltid, vil jeg si, og hadde meninger om mangt.
Og han var også belest, og leste aviser, leksikon, fulgte med på nyhetene og andre TV-program, og løste kryssord, osv.
Så han tok opp mange tema på en innsiktsfull måte, vil jeg si.
Som jeg fortsatt husker, og som jeg kanskje noen ganger lo litt av da, men som jeg nå kanskje begynner å lure på, om han hadde rett angående.
(Som det med at han ikke trodde på hydrogenbomba til amerikanerne, osv.
Hvordan kunne hydrogenbomba drepe menneskene men la husene stå, sa bestefar Øivind en gang, til faren min, i Ågot-huset da, husker jeg, etter en arbeidsdag en gang, rundt 1980, kan det vel kanskje ha vært).
Så det var artig for meg, som en ni år gammel gutt, oppvokst i Larvik, å være med i den tankesmia, må jeg si.
Faren min jobba ofte fler timer enn min onkel Håkon og min farfar Øivind.
Og da satt Øivind og jeg i stua, og leste aviser og ukebladene til Ågot, må jeg innrømme, for det var grenser for hvor lenge man kunne lese i Aftenposten og Drammens Tidende.
Men onkel Håkon, han dro hjem klokka 16, kanskje for å spise middag igjen?
Hva vet jeg.
Dem spiste middag klokka 13, husker jeg, hver dag.
Og Ågot lagde ny middag, til meg, litt seinere, da jeg kom hjem fra skolen da.
Noen ganger rester osv., ikke sånn ganske proteinrik-mat, (med kyllingfilet og burgere av 100% kjøtt osv.), som jeg spiser nå, men mer karbohydrat-rik, vil jeg si, (med grøt og mye poteter osv.), hvis jeg skal forklare det på en moderne eller New Age-måte.
Så vi hadde nesten en bastion, vi i Olsen-familien da, (selv om mora mi hadde forrandra navnet mitt til Ribsskog, og faren min glemte å forrandre det tilbake, selv om tankesmia Ågot-huset bestemte at jeg skulle hete Erik Olsen).
Men men.
Så det savner jeg litt, må jeg si, den tryggheten som jeg syntes det var, å være del av den ‘tankesmia’ da, eller hva man skal kalle det.
Faren min forrandra seg, etter at bestefar Øivind døde, da jeg var sånn 12 år kanskje.
Han kom opp til Leirfaret, hvor jeg bodde aleine, (han bodde hos Haldis Humblen i Havnehagen), og jagde kameratene mine, som jeg spilte fotball med.
(Dette var egentlig kameratene til Petter og Christian Grønli.
Men mora deres, Tove Grønli, døde, da jeg var 11 år, eller noe, men jeg var kamerat med dem da, siden faren min kjente mora deres, og arva disse kameratene da, må jeg nesten si, som var ganske reale, de fleste av dem vel, (uten at jeg egentlig kjente dem så godt).
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og mens min fars foreldres hus, var som en tankesmie, (ihvertfall på sitt beste).
(For det kunne også være som en barnehage, når min onkel Runar, kom med alle ungene sine, fra Follo, osv., noe han gjorde kanskje en helg hver måned, i gjennomsnitt.
Og da syntes jo jeg at det også var artig.
For jeg var jo bare ni år, da jeg flytta til faren min, og jeg syntes det var litt morsomt å få være litt barn og.
Siden jeg var som en voksen nesten, og var med i tankesmia, og jobba på verkstedet og hjalp faren min å levere vannsenger og køyesenger, osv., til Oslo, til vanlig).
Så var min mors foreldre, (Ingeborg og Johannes Ribsskog), sitt hus, i Nevlunghavn.
Det var som et museum, eller en antikvitetsforretning, eller en bridge-klubb, eller en offisersmesse, eller en adelsforening.
Noe sånt.
Det var et veldig fokus på å oppføre seg korrekt og på dannelse da.
(Man måtte liksom vokte hvert eneste ord man sa.
Og man måtte passe seg, nesten for å bevege seg, i tilfelle man gjorde et eller annet som var galt da.
(Selv om jeg overdriver litt nå, det var lov å gå litt rundt der og se og sånn.
Det var vel ingen som sa noe på det.
Men hvis man blødde neseblod, en gang, da ble ikke det glemt igjen liksom.
Da lå det avispapir på alle gulvene, neste gang man dukket opp der.
Som bestemor Ingeborg hadde lagt ut da.
Sånne ting som nesten gikk ut på å gi deg et stikk i sjela di, liksom.
(Kunne det virke som ihvertfall, at var meningen, med noen av tingene som bestemor Ingeborg sa og gjorde.
At meningen var å såre, eller tære på deg.
Av en eller annen grunn).
Noe sånt.
Men men).
Som man selv kanskje bare syntes var vanlig/normalt.
Men men).
Det var lange søndagsturer, som skulle hjelpe å danne kroppen da sikkert, sånn at sjelen skulle bli bra dannet og da, antagelig.
Mens min fars foreldre, de gikk aldri søndagstur da, for å si det sånn.
Og tonen ved søndagsmiddagene, i Nevlunghavn, var også mye mer formell, vil jeg si, enn tonen i ‘Ågot-huset’, på Sand.
Selv ikke på julaften var det vel like formelt der, som på en vanlig søndagsmiddag, i Nevlunghavn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men både min fars foreldre og min mors foreldre, hadde i høyeste grad, (må man vel si), møblerte hjem da.
Så har det kanskje gått litt nedover, med foreldra mine, som vel har bodd på hjem for sinnslidende, på Nøtterøy, (mora mi), og i vannsengbutikk, i Drammen, (faren min), osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Jeg vet ikke hva dem har i den tidligere vannsengbutikken, i Tordenskioldsgate, i Drammen, nå.
Jeg har vel ikke vært der på over 15 år, (siden midten av 90-tallet), tror jeg.
Men dem kunne kanksje hatt en sånn Deli de Luca-butikk der, tenker jeg.
Kanskje en sånn butikk hadde gått bra.
De kioskene/butikkene er visst veldig populære i Oslo, osv.
Og det finnes visst en Facebook-gruppe, som vil ha en sånn butikk til Drammen.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 4.
Her er mer om dette:
-
En gang jeg var med faren min og broren hans Håkon, til Kongsberg, i noe ærend, så kjørte vi over elva, og så ba dem meg se på elva, uten å si hvorfor
http://www.aftenposten.no/vaer/article4089593.ece
PS.
Det er mulig at det var, fordi at mora hans, (bestemor Ågot), var fra Rollag, som er noen mil oppover langs den elva der vel.
Elva er Numedalslågen vel, og den har jeg faktisk bodd langs, mener jeg, da jeg bodde hos mora mi, på Østre Halsen, på 70-tallet.
Og det var ikke sånn at vi kjørte opp til Rollag, siden vi var i Kongsberg, og kikka på plassen Mogan, eller noe sånn.
Nei, sånn var det ikke.
Jeg har faktisk aldri vært i Rollag, tror jeg.
(Unntatt en gang jeg var med på en Rimi butikksjeftur, med buss, høsten år 2000 vel, til Dagali, (for å rafte, med distriktet til en som ble kalt PØF), da kjørte vi gjennom Numedalen, og muligens forbi Rollag.
Men men).
Men søstera mi var med bestemor Ågot, på fjellferie, (eller heksekurs), en eller to somre på 80-tallet vel.
Og da kjørte vi gjennom noen ganske øde skoger osv., mener jeg å huske.
Men hva skulle dem på fjellet å gjøre, i sommerferien da?
Ikke var det skiføre eller noen ting.
Men men.
Det er mulig at det var i Rollag, hvor dem var da.
Det veit jeg ikke.
Det ble ikke prata så mye rundt det her.
Men jeg husker at jeg måtte være med i bilen, for å kjøre og hente dem da.
Langs en kjedelig vei uten bensinstasjoner og kiosker og sånn da.
Så det var litt spesielt det greiene der.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Kongsberg og Drammen, er ikke så langt fra hverandre.
Og begge byene er i Buskerud.
Og da jeg var russ, i Drammen, i 1989, så var det faktisk 4-5 folk vel, i klassen min, (som alle gikk markedsføring vel), som var fra Kongsberg.
(Det var en delt markedsføring og informasjonsbehandlings-klasse, den klassen som jeg gikk i, på Gjerdes VGS., skoleåret 1988/89).
Så man kunne kanskje trodd det, at den elva som er i Drammen, kommer fra Kongsberg der cirka.
Men det tror jeg at faktisk ikke er sånn.
Siden den elva, ved Kongsberg der, heter Lågen/Numedalslågen og går ned til ved Larvik der vel, faktisk.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men.
Så kan man kanskje lure på hvor den Drammenselva kommer fra.
Men den kommer vel antagelig fra et sted den og.
Det er det vel kanskje til og med mulig å finne ut av.
Vi får se om det er mulig.
Vi får se.
PS 3.
Ja.
Drammenselva kommer visst fra Tyrifjorden, så jeg på Google Maps.
Og den går visst blant annet forbi Bergsjø Høyfjellshotell.
Hvor jeg vant en akekonkurranse, som 4-5 åring.
Jeg var med mora mi og Arne Thomassen.
Søstera mi Pia, var også med.
Det var vel en vinterferie, eller påskeferie, kanskje.
Og det blåste så mye, at jeg og søstera mi nesten blåste av gårde, husker jeg, den første eller andre dagen.
Så mora vår måtte avlyse skituren, den første ‘skidagen’, husker jeg.
(Mora vår, Karen Ribsskog, var veldig glad i gå på ski, (langrenn), og skulle alltid gå på skitur, på sånne vinter, jul og påskeferier, på 70-tallet, husker jeg).
Men det ble bedre vær etterhvert.
Jeg måtte ake ned en skikkelig bratt bakke.
(I en ganske seriøs akekonkurranse, som ble arrangert der).
Og jeg var vel den yngste deltageren, tror jeg.
Og jeg bare satt på akebrettet og kom lengst vel.
Det gikk så fort, det akebrettet jeg ble lånt, og bakken var bratt som søren.
Og dette var ikke noe som var initsiert av meg.
Så det var vel bare flaks at jeg overlevde, sånn som jeg husker det.
Var dette et mordforsøk?
Mora og søstera mi var ikke med for å se på at jeg var med, i akekonkurransen, engang.
Så det er mulig at det var det.
Dette må vel ha vært en lørdag, tror jeg.
For på kvelden så var det dans, på hotellet, etter middagen vel.
Og da fikk mora mi, meg og søstera mi, til å danse, husker jeg.
Og jeg fikk diplom som vinner av akekonkurransen da.
Etter middagen, var det vel.
Men jeg var ikke helt med på hva som skjedde egentlig.
Det var ikke sånn at dette var noe jeg ville, å være med i den akekonkurransen.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Bergsjø er visst i Hallingdal, så jeg nå.
Så det er mulig det finnes to Bergsjø.
Hvem vet.
Men begge er vel antagelig i Buskerud da, i såfall.
Det er litt seint her, merker jeg.
Så jeg får heller prøve å se mer på det her seinere eventuelt.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
PS 5.
Det her er visst fra Rollag, hvor bestemor Ågot var fra.
Og der må man vel si at det var veldig naturskjønt og fint, syntes jeg.
Men men.
PS 6.
Her er mer om dette:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Mykstufoss_Numedalslaagen.jpg
PS 7.
Og jeg leste også det, at Numedalslågen, den starta fra Hardangervidda vel.
Og den var i begynnelsen i Dagali, cirka.
Og det var der jeg var på Rimi butikksjeftur, høsten år 2000 vel.
Så jeg har faktisk også rafta i Numedalslågen, tørr jeg å påstå at det nok sannsynligvis må ha vært.
Den elva vi rafta i da.
Jeg satt bak hu Sophia, som var butikksjef på Rimi Skullerud, og assistent på Rimi Waldemar Thranes gate 5.
Og hu var også naboen min, en god del år, i Rimi-blokka, i W. Thr. gt.
Min fetter, Ove Olsen, fra Son, han hoppa en gang over fra min terrasse, i fylla, og over til Sophia sin terrasse.
Og hun hadde en tøff kavaler.
Så gudene vet hva han gjorde der, i 15-30 minutter vel.
Kanskje han måtte gjøre noen tjenester, av noe slag, for han kavaleren, eller noe?
Hvem vet.
Jeg prøvde å stoppe Ove, men det var umulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 8.
Vi fikk beskjed om det, at vi ikke skulle støte padleårene, mot noe, mens vi rafta.
Men jeg ble litt ivrig, så jeg glemte det en gang.
Så jeg støtte padleåra i et fjell da.
Og da dytta hu Sophia med hånda samtidig.
Mens jeg støtte med enden på padleåra da.
Men det så ikke hu, trur jeg.
Men det var bare flaks, at jeg ikke spidda hånda hennes da, vil jeg si.
Men men.
Irene Ottesen, som jeg har jobba sammen med, i to perioder, på Rimi Bjørndal.
Hu ville ikke være med å rafte.
Så hu bare vassa i land.
Før raftinga starta.
Men med våtdrakt da.
Mens hu sippa, eller noe.
Så hva det gikk av henne, det veit jeg ikke.
Men normal, det kan man nok ikke si at Irene Ottesen er, etter den seansen der, vil jeg si.
Hu har nok hatt adskillige traumatiske opplevelser, i livet, for å oppføre seg sånn, vil jeg nok ihvertfall si.
De andre damene oppførte seg mye mer voksent.
Ihvertfall hu Sophia.
Mens hu Hege Grymyr, eller hva hu heter, fra Rimi Oppsal, hu ble nervøs, og ville ha røyk av meg, osv.
Men hvor skulle jeg hatt det i våtdrakten liksom?
Nei, det ble bare dumt.
Så hu var også litt på tuppa, av den her raftinga, vil jeg si at man kunne skjønne.
Og ei jente datt i vannet, som var i et annet selskap vel.
Og hu plasserte da han ‘rafting-kapteinen’, i båten vår, oppå ripa av gummibåten.
Eller hva man skal kalle det.
Som en slag galionsfigur da.
Så sånn var det.
Vi hadde vel redningsvester også tror jeg.
Uten at jeg husker det helt sikkert.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
