Stikkord: 80-tallet
-
Hu er akkurat som søstera mi Pia var, hu der firemenningen min i Sverige, Jenny Ribsskog
PS.
Jeg ga de noen tips om hvem de kunne kontakte, hvis de ville ha råd om Amsterdam, osv:
-
Idag er julemat reker fra Grønland. De kostet cirka 30 kroner vel, for en halv kilo, ferdig rensede reker, på Lidl, hvor jeg handler en sjelden gang
PS.
Det brødet er gluten-fritt brød, som er mye dyrere enn vanlig brød, her i England, dessverre.
Det brødet koster £1.49, altså cirka 15 kroner, på Tesco Superstore, for 400 gram brød.
Så det blir altså cirka 30 kroner, til sammen, for 800 gram brød, som er den vanlige størrelsen på brød vel, her i England.
Til sammenligning, så kan man få et vanlig brød, fint eller helkorn, for 4-5-6 kroner, for et brød på 800 gram, på Tesco eller Lidl, osv.
Så det er litt ‘drawback’, med å finne ut at man har gluten-allergi.
På den annen side, så hadde jeg veldig vondt i magen, for noen uker siden.
Og jeg måtte kjøpe plastglass, for å spytte i, for jeg fikk opp noe sånn betennelse, (eller hva det var), fra magen.
Men det har gått over nå, heldigvis.
Men nå går enda mer av budsjettet mitt til mat, siden det ikke er så lett å finne mat for glutenallergikere, som er billig.
Men, jeg merker at magen er veldig mye bedre, så det er skikkelig digg.
Og også at fordøyelsen fungerer bedre, merker jeg vel.
Og jeg ser ikke så bleik ut, som jeg gjorde før, da jeg spiste brød osv., med gluten, synes jeg at jeg merker.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Sånne her rekesmørbrød spiste jeg forresten på Holmsbu bad, tror jeg det var, på 80-tallet.
(Selv om de vel var med majones og persille og sitron vel).
Like etter at faren min, Arne Mogan Olsen, bygde på huset til onkelen min Runar, i Son.
For da pendla faren min og onkelen min Håkon, til Son, med båt, fra Berger, etter en bilulykke, på Mosseveien.
Og da kjørte jeg den båten, mens faren min lå og solte seg, foran i båten vel, i en sommerferie da.
(Eller om jeg satt foran og styrte, (og at den båten hadde ratt), mens faren min lå bak i båten, og solte seg.
Det kan ha vært sånn det var og.
Det er en del år siden det her, og jeg har kjørt ihvertfall 3-4 båter, på Drammensfjorden, på 70- og 80-tallet.
Det var en cabin cruiser vel, (som faren min bygde selv, på 70-tallet), sammen med tvillingene i Hellinga der, og faren deres og faren min vel.
Og tvillingene klagde på at jeg holdt på å kjøre mot et skjær.
Men jeg var bare 5-6 år vel, og på ferie fra mora mi i Larvik, så jeg var nesten i sjokk, da jeg måtte kjøre båten, for jeg hadde ikke ordentlig lært det.
Men men.
Men vi var et stykke fra det skjæret da, (da tvillingene klagde på meg), så jeg hadde nok svingt unna etterhvert.
Men jeg trengte noe å holde kursen etter da, så derfor kjørte jeg mot det skjæret.
Så sånn var det.
Men hvilken side jeg skulle passere møtende båter på osv., det hadde jeg jo ikke lært noe om da.
Så det var nok ganske uansvarlig av faren min, å la meg kjøre den båten, for jeg var jo bare 5-6 år, og den båten gikk ganske fort, og vi var vel fem personer i den båten.
Og faren min fulgte ikke med på kjøringa mi heller, men han skravla med faren til tvillingene. (De tvillingene så jeg forresten ikke så så mye til, etter at jeg flytta til Berger, noen år seinere, i 1979, men de var et par år eldre enn meg vel).
Men de tvillingene fulgte med, og det var kanskje bra, for jeg hadde egentlig ikke lært å kjøre den båten, men var litt i sjokk da.
Så sånn var det.
Den andre båten jeg kjørte på Drammensfjorden, det var vel den båten faren min og onkelen min Håkon, kjørte med til Son vel, for å jobbe på huset til Runar, i sommerferien.
Ellers så var det båten til Haldis, en cirka 16 fots vel, Askeladden seilbåt, som bare ble brukt som vanlig båt, med påhengsmotor.
For seile den båten gikk vel også for å være litt tung å seile.
Jeg kan ikke seile, og Jan og Viggo hadde jo seilt over til Rødtangen, og ikke klart å seile tilbake, så den båten lå i Rødtangen, i en del år.
Men den båten kjørte jeg en del aleine da, (etter at min far lærte meg å kjøre den. Men han hadde bensindunker med rusk i, i båten, så jeg måtte være forsiktig og ikke bruke fra feil dunk, selv noen kanskje blanda de dunkene etterhvert, som jeg har vært inne på, på bloggen tidligere), med min fars påhengsmotor, en 7.5 hesters Mercury motor.
Og båten til ØA aka. Øystein Andersen og dem, kjørte jeg også en del, på Drammensfjorden og Holmestrand og Sande, etter at båten til Haldis, ble ødelagt, i en kjent høststorm, på Østlandet, høsten 1987 vel, da Oslo Havn ble oversvømt osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Karl Frederik Fallen, han fikk meg forresten til å kjøre sin/deres båt, med en 9.9 hesters motor vel, en runde i Bergerbukta, en gang, da enten Ulf Havmo eller Espen Melheim var med vel.
For de hadde vel båten i Bergerbukta, (eller Blindsand heter det kanskje der), og ikke på Sand, hos faren til ØA og dem, Kai Andersen, av en eller annen grunn.
Og hvorfor Karl Frederik Fallan absolutt skulle låne meg båten hans, det veit jeg ikke.
Men han skulla absolutt det da, når vi var sånn 15-16 år gamle, var det vel kanskje.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det).
Og da var jeg ikke så gammel, så folka i de andre båtene kikka rart.
Så faren min ga opp det.
Men han prøvde vel kanskje å bruke meg som ‘båt-sjåfør-slave’, eller noe, da kanskje, den sommeren.
Hvem vet.
Men det var gode rekesmørbrød og karbonadesmørbrød, på Holmsbu Bad, var det vel, (hvor det nå vel er Spa-hotell, tror jeg).
Faren min dro ikke på Privaten, husker jeg, et annet kjent serveringssted, eller kro vel, i Holmsbu.
Men men.
(Det her lurte jeg også litt på, om kunne ha vært på Rødtangen først, (mens jeg spiste istad), at jeg spiste rekesmørbrød.
Men jeg tror det nok var i Holmsbu.
Gode smørbrød var det ihvertfall uansett).
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Og mora mi, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70 og 80-tallet.
Hu var fæl til å dra på kafeteria.
Enten Carina eller hva de kafeteriaene het.
En ved siden av Thorfinns, i Jegersborggate.
En i 2. etasje over Narvesen, ved Torget, i Larvik.
En kafetera var det også i 2. etasje i Domus-bygget, (altså Forbrukersamvirke-bygget), som ligger litt ned fra Torget, mot jernbanestasjonen.
Og jeg hadde spist sånn fint tilgjort rekesmørbrød, på kafeteria, ihvertfall en gang før vi dro på Holmsbu bad der, på 80-tallet, jeg og faren min, (husker jeg).
(Det var ikke sånn at jeg ikke visste hvordan sånne rekesmørbrød smakte liksom, mener jeg å huske).
Så det er mulig at jeg fikk det en gang, av mora mi, i Larvik, på et sånt kafeteria-besøk da.
Jeg mener å huske at de hadde sånne rekesmørbrød, i den kafeteriaen, ved siden av Thorfinns der.
Men de var nok veldig dyre, tror jeg, så det var nok ikke ofte, at jeg fikk sånne smørbrød, (som var veldig gode).
Men en sjelden gang kanskje.
Kanskje en eller to ganger av mora mi, og kanskje en eller to ganger, av faren min, under oppveksten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det var nok ikke i kafeterian til Forbrukersamvirke, for den var den minst hyggelige av de tre kafeteriaene, som mora mi pleide å gå på i Larvik, synes jeg nå, når jeg tenker på dette nå.
Men men.
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Noen minneord om Arne Thormod Thomassen, min tidligere stefar, i Larvik, på 70-tallet
Arne Thomassen, døde jo for noen dager siden, ifølge min far, Arne Mogan Olsen, som sendte e-post.
Arne Thomassen, var min stefar, i Larvik, fra jeg var tre år vel, til jeg var ni år vel.
Men jeg hadde jo en far, på Bergeråsen, som vi kalte for ‘Pappa-Arne’, i Larvik.
Så det var Arne Thormod og Pappa Arne da.
Og jeg syntes jo at det var mye gjevere, med vår egentlige far, Arne Mogan Olsen aka. Pappa Arne.
Men men.
Så jeg kom vel aldri så innpå Arne Thomassen.
Med unntak at han ga meg juling på blanke messingen en gang, som mora mi sa at jeg hadde vært slem, etter en handletur, med mora mi, til Larvik, hvor jeg hadde vært litt hyperaktiv, i butikken Thorfinns, på grunn av de artige elektriske dørene, og spilleautomatene der.
Så da vanka det juling på blanke messingen gitt, dagen etter, var det kanskje.
(Den eneste gangen jeg har fått juling, i hele mitt liv.
Men men).
Jeg var vel fortsatt fire år, tror jeg, og dette var da vi bodde på ei hytte, i Brunlanes, så det var derfor jeg syntes det var så morsomt, i Larvik, for det var et øde sted å bo, uten butikker, eller lignende, hvor jeg kunne kjøpe karameller osv., til ti øre, (som jeg var vant til fra Østre Halsen), ute i Brunlanes.
Men men.
Arne Thomassen kjente Ulf Thoresen, den kjente travkusken, og kalte han litt nedlatende vel, for ‘Ulfen, ja’, husker jeg fra 80-tallet, da jeg var på helgebesøk, hos mora mi, i Larvik.
Så Arne Thomassen, var en tøff kar, som gikk mye på travbanen.
Han gikk i tweed-dress vel, husker jeg, på travbanen, på 70-tallet.
Han hadde ikke alltid bil, og ville noen ganger ta Travbussen, selv om det ikke var ofte, til Klosterskogen, osv.
Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og hvordan han havna i Larvik, (hvor han møtte mora mi), det veit jeg ikke.
Arne Thomassen var litt ordknapp da, og valgte omtrent alltid sine ord med omhu, vil jeg si.
Så man måtte være våken, hvis man var i nærheten av han, vil jeg si.
Men men.
Vi pleide å dra på høstferie og vinterferie, på landet, da jeg bodde hos mora mi, på 70-tallet.
Det var vel til Telemark vi dro, mener jeg å huske, oftest.
Og en gang, så var vi på ei hytte, husker jeg, ved en lakseelv, eller ihvertfall en elv.
Og da var søstera mi og jeg og mora vår, på ei hytte, ved et jorde, hvor det var kukaker, husker jeg.
Så det her var skikkelig på landet.
Så kom ikke Arne Thomassen hjem.
Før seint på kvelden.
Så hadde han falt i elva.
En elv som var stri og, det så vi seinere, for vi var med å fiske der, et par dager seinere vel.
Og Arne Thomassen kunne ikke svømme.
Likevel hadde det gått bra.
Selv om han var helt gjennomvåt da, i alle klærna, etter å falt i elva, når han fikk fisk.
Så det var nesten som et mirakel at han hadde klart å overleve det fallet i den ganske så strie elva, vil jeg si, enda han ikke hadde lært å svømme.
Men men.
Arne Thomassen var også flink til å lage mat husker jeg, og til å kle seg, var han vel også flink.
Han hadde en gulltann husker jeg, men jeg spurte aldri hvordan han fikk den.
Han røyka mye rullings, og hadde noe sykdom, de siste årene, grunnet røyking osv., så han satt vel noen år i rullestol vel, de siste årene i Oslo.
Men men.
Men min halvbror Axel, pleide visst å ta han med, på julehandel, på Stovner Senter osv., var det vel, mener jeg å huske, rundt år 2000 vel, at Axel sa.
Axel er jo Arne Thomassen sin sønn.
Og da jeg flytta fra mora mi, så var jeg jo bare ni år, så jeg rakk ikke å bli så bra kjent med Arne Thomassen.
Men farfaren min, Øivind Olsen, han sa at folk som gikk mye på travbanen, ikke var så bra folk, (som han kunne gå god for da).
Så Arne Thomassen var vel kanskje ikke det største forbildet mitt, når jeg vokste opp, sånn sett.
Selv om han nok har lært meg å bli ganske tøff, for det var nesten litt som en krig, i huset, med både mora mi, Karen Ribsskog, og Arne Thomassen, som barn.
Det var litt som en terrorbalanse, eller hva man skal si, for Pia og jeg kunne jo også sladre til faren vår og dem, hvis noe var galt, hos mora vår.
Men men.
Men Arne Thomassen kunne også le og komme med en hyggelig kommentar hvis det var noe morsomt eller spesielt som hadde skjedd, eller ble sagt da.
Så sånn var det.
Så det er vel vanskelig å gi noe bestemt bilde av Arne Thomassen.
Han var vel ikke mors beste barn kanskje.
Eller kanskje han var det, for han kjørte opp til Nord-Norge, et år husker jeg, for å besøke mora si vel.
Da jeg leide et rom av han, og hans samboer Mette Holter, i Høybråtenveien, på Furuset, skoleåret 1990/91, da kjørte han og Mette og Axel opp til Nord-Norge, i juleferien, mener jeg det var, for å besøke Axel sin farmor der opp, var det vel.
Så sånn var det.
Men Arne Thomassen hadde vel både sine gode og dårlige sider kanskje.
Men han var tøff, hvis han møtte problemer, vil jeg si, og ga seg vel ikke lett vel.
Han kunne se tøft på en, noen ganger, og da gjaldt det nok å være tøff tilbake, hvis ikke så kunne man kanskje bli tulla med, det er mulig.
Ihvertfall så gjaldt det vel å holde maska og oppføre seg ordentlig, når Arne Thomassen var i nærheten, for han var ganske myndig da.
Og av den gamle skolen, vil jeg si.
Han var ikke som onkel Martin, for eksempel, som er moderne og er på tonen med ungdommen vel.
Arne Thomassen var mer gammeldags, vil jeg si, og myndig og bestemt og behersket, vil jeg vel nesten si.
Men Arne Thomassen, kjente vel mange kriminelle og sånn, så om han ikke var i noe kriminelt nettverk, så var han nok ihvertfall i et travbane-nettverk, som også omfattet mange, mer eller mindre, kriminelle da, vil jeg vel tippe på.
Så hvor jeg egentlig hadde Arne Thomassen, det skal jeg vel ikke si helt sikkert.
Men jeg tenkte at jeg måtte nesten skrive noen ord da, siden jeg har en blogg, med mange tusen bloggposter, og siden min far, Arne Mogan Olsen, fortalte, i en kort e-post, for noen få dager siden, at Arne Thomassen hadde dødd, eller gått bort, da.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min tidligere ‘adoptivdatter’, Cecilie Hyde, har visst gifta seg, kan det virke som. Hun skal jeg ikke annullere bryllupet for. Men men
PS.
Cecilie Hyde bor visst i Solbergelva:
http://www.proff.no/proff/search/roleDetails.c?id=1219320
PS 2.
Søstera mi, Pia Ribsskog, sa en gang på 90-tallet, til meg og min mor, Karen Ribsskog, at Cecilie Hyde hadde vært forelsket i henne, og var lesbisk.
Men nå har visst Cecilie Hyde blitt normal igjen.
Så sånne ting forandrer seg tydeligvis.
Så det gjelder nok å være på vakt.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Jeg sendte en ny Facebook-melding, til Cecilie Hyde:
PS 4.
Jeg kom på enda et par ting, å spørre hun Cecilie Hyde om, i samme slengen:
Hei Cecilie,
