johncons

Stikkord: 90-tallet

  • Jeg er europeer

    Nå var jeg og trente igjen, på Spindles, treningsstudioet på det hotellet jeg trener.

    Og da pleier jeg å tenke på forskjellige greier, mens jeg svømmer osv., for det er ganske kjedelig.

    Jeg har jo tidligere skrevet om på bloggen, at jeg lurer på om jeg er fra Berger eller Larvik.

    Siden faren min er fra Berger, men mora mi flytta til Larvik, fra faren min, med meg og søstra mi.

    Og jeg bodde i Larvik, i ca. seks år vel, fra jeg var tre til jeg var ni år.

    Men jeg fant vel ut at jeg var fra Berger.

    Og jeg kom jo inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud.

    Så da var jeg vel fra både Vestfold og Buskerud, fant jeg ut.

    Og det kan man vel ikke si.

    Så da får jeg si at jeg var fra Østlandet.

    Så jeg er fra Østlandet da.

    Men, jeg er også kvart dansk.

    Og da sier kanskje folk, ja, men det er ingen som tror du er dansk.

    Men, da glemmer folk det, at i et middagsselskap, etter at jeg var ferdig med militæret, et selskap hos min mor.

    Der var også min mormor, Ingeborg Ribsskog, som døde ifjor sommer, og en venninne av henne, (som muligens eller muligens ikke var i slekta vår i Danmark, det fikk jeg ikke helt med meg.

    Men det er mulig at hun var fru Fog, eller noe.

    Vi kan kalle henne fru Fog).

    Fru Fog var kanskje 70-80 år vel, på alder med bestemor Ingeborg.

    Jeg var jo nettopp ferdig med førstegangstjenesten, (dette var sommeren 1993), og hadde fått vernepliktsmedaljen og masse merker.

    Og jeg var jo på Terningmoen, i Geværkompaniet, som var kanskje en av de tøffeste førstegangstjenestene i verden.

    Hva vet jeg.

    Så prata vi om noe, også nevnte jeg, at jeg hadde vært på en tøff vinterøvelse da.

    Til min mor eller mormor.

    Så avbrøt fru Fog.

    Og hun fortalte at noen, (i vår slekt, eller var fru Fog og bestemor Ingeborg i johanitterordenen, og disse var noen i johanitterordenen?), hadde vært i noe dansk militæret på Grønland, og de skrøyt ikke.

    Men jeg syntes nå, at jeg hadde lov å skryte litt, når jeg hadde fått vernepliktsmedaljen osv.

    Det er jo en medalje.

    Og den tjenesten var tøff, så jeg tenkte jeg kunne prøve å forklare litt, hva jeg hadde vært gjennom da.

    For at jeg hadde vært på Terningmoen, det sa vel ikke mora mi og mormora mi og søstra mi så mye.

    Men det fikk jeg ikke lov til av fru Fog da, fra Danmark, som var hos mora mi i middagsselskap.

    Så hun behandla meg kanskje som om jeg var dansk, siden hu sammenligna meg, med noen dansker som hadde gått på ski i militæret på Grønland.

    Så jeg er også litt dansk da, mener jeg, siden fru Fog behandla meg som en danske.

    Så jeg kan nok bo i Danmark da, tenker jeg nå.

    Men men.

    For det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å snakke om det danske militæret, i et middagsselskap i Norge.

    Og jeg kjente ikke til det danske greiene på Grønland så mye.

    Jeg vet ikke hvor tøft det var.

    Så jeg holdt bare kjeft.

    Nå var jo han troppsjefen vår Frøshaug, han er jo nordisk mester i feltskyting, og mye sånt.

    Så det kan tenkes at det greiene jeg var på, var tøffere enn det danske greiene på Grønland.

    Vi bodde jo i snøhule og sånn, på vinterøvelsen.

    Det er ikke sikkert at de danskene gjorde det.

    Hva vet jeg.

    Det kan ikke jeg si noe om, hva som var tøffest.

    For vi lærte ikke noe om hva danskene dreiv med, i militæret.

    Så jeg bare holdt kjeft.

    Men det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å prate om det danske militæret, i et middagsselskap, hos mora mi i Tønsberg.

    Men men.

    Men det var jo bare meg der, og mormora mi og fru Fog, og søstra mi, og mora mi.

    Så jeg ville ikke begynne å diskutere militær-spørsmål, med bare kvinnfolk, som aldri hadde vært i militæret.

    Og jeg kjente som sagt ikke så bra til det danske militærgreiene heller.

    Så jeg bare holdt kjeft.

    Men jeg måtte vel få lov å forklare litt hvordan det var i militæret egentlig, mente jeg da.

    Men jeg gadd ikke å begynne å kjefte, og si at danske skal bare holde kjeft, og pelle seg tilbake til Danmark.

    At dansker, de var bare noen som trodde de var så fine, siden de hadde styrt Norge, men nå er Norge et eget land, så kunne fru Fog bare pelle seg tilbake til Danmark med det danske militærgreiene sine.

    Eller at Norge hadde Grønland og Eirik Raudes land, (men vi ble snytt for å få tilbake Øst-Grønland, i Folkedomstolen i Haag, så vi mista vel egentlig Grønland til Danmark, to ganger).

    Men jeg sa ikke det, at Eirik Raudes land egentlig var norsk, og at hu kunne pelle seg tilbake til Danmark, med det Grønlands-pratet sitt.

    Nei.

    Jeg tror ikke egentlig at fru Fog skjønte at hun var uhøflig, når hun prata om det danske militæret og Grønland, når jeg, en nordmann, ville fortelle min mor og søster og mormor om hvordan det var i militæret, som jeg fullførte og fikk medalje for.

    Men jeg ville ikke ødelegge stemningen, ved middagsselskapet mer, for det var ikke ofte jeg var hos mora mi.

    Og det hadde aldri skjedd at jeg hadde vært der sammen med søstra og mormora mi før.

    Så det var en spesiell anledning dette.

    Men det visste nok ikke fru Fog.

    Jeg hadde aldri møtt mennesket før.

    Men jeg fikk litt bakoversveis av oppførselen hennes.

    Men jeg holdt kjeft da, for å være høflig.

    Siden hu jo var et gammelt menneske, som nok kunne være både litt skrullete og halvveis senil, for alt hva jeg visste.

    Jeg hadde jo aldri møtt menneske før, eller hørt at min mormor f.eks. nevnte henne.

    Så sånn var det.

    Og man skal vel være litt snill mot eldre folk.

    Så jeg sa ikke noe, men bare holdt kjeft da.

    Men hu behandla ihvertfall meg som om jeg var dansk.

    Og hverken mora, mormora eller søstra mi, sa noe til dette.

    De holdt også kjeft.

    Så jeg må nesten si at jeg også er litt dansk, etter den episoden der.

    Selv om jeg egentlig er norsk.

    Men men.

    Så jeg er fra Østlandet og kanskje litt dansk, (ifølge fru Fog ihvertfall, som nok er en veldig viktig person i Danmark, selv om hun nok er død nå).

    Og Danmark er jo i EU.

    Så jeg får si at jeg er europeer da.

    For det blir jo tungvint og si østlending og litt dansk.

    Så hva har østlending, (eller norsk da, siden mora mi var fra Nord-Norge, må man vel si) og dansk til felles.

    Jo begge er fra Europa.

    Så jeg får si jeg er europeer da.

    Selv om det kanksje er litt upresist.

    Men jeg synes jeg kan bo hvor jeg vil i Europa da egentlig, siden jeg er europeer osv.

    Europa må bli mitt hjemsted da, vil jeg si, etter den episoden med fru Fog, på Borgheim, i Nøtterøy, hos min mor Karen Ribsskog, i 1993.

    Så sånn er det.

    Så jeg tenker fælt når jeg trener, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Den campingplassen, som jeg og Øystein og Glenn og Magne og Kjetil Holshagen, dro til, sommeren 1991, den har nå blitt kjøpt opp av Liseberg

    kjøpt opp av liseberg

    http://www.liseberg.se/sv/hem/Boende/Camping/Lisebergs-Camping-Askims-Strand/

    PS.

    Vi bestilte ikke noe camping, før vi dro fra Norge.

    Vi bare så på kartet, og kjørte til en camping, da vi kom til Gøteborg.

    Så sa jeg at vi burde kjøre til Askim Camping, fordi vi hadde jo Askim i Norge og, (så det navnet hørtes litt kjent ut da).

    Men men.

    Det var det samme som faren min pleide å gjøre, husker jeg.

    Han bestilte heller ikke camping før han dro.

    Men det var også ungdommer på denne campingen.

    Blant annet en gjeng fra Skåne, som vi ble kjent med, som også drakk øl, sånn som jeg og Magne gjorde.

    Hu ene jenta fra Skåne klarte å bite av korken på en ølflaske, tror jeg det var.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og de var vel omtrent de eneste vi ble kjent med der.

    Jeg sa hei til ei jente fra Dalarna, eller et annet landskap.

    Men de fra Skåne, de drakk vi sammen med en kveld, faktisk.

    De sa ikke Skåne, men ‘Skaune’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Hva vi gjorde i Gøteborg?

    Vi bada da, på den stranda, som var ved campingen, og sendte frisbee.

    Dem hadde en type frisbee, som lagde en fløyte-lyd, og Glenn kasta den i kjeften på ei svensk jente.

    (Kanskje fordi han ikke liker lyshåra folk?)

    Som nesten begynte å grine, så jeg måtte trøste henne litt, (eller spørre om det gikk bra), for jeg orka ikke å høre på grining.

    Det ville blitt for flaut, hvis noen foreldre kom dit osv., på grunn av grining.

    Vi handla på OBS, (som er litt før Gøteborg, fra Norge), siden jeg jobba på OBS Triaden da.

    Og vi handla på matbutikken i kjelleren på Nordstan-senteret, heter det vel.

    Glenn og Øystein, de hang nesten bare i en litt luguber automathall, (eller hva det var), i 2. etasje, på Nordstan-senteret.

    Mens jeg og Magne og Kjetil Holshagen, vi gikk rundt og så i Gøteborg.

    Vi var der bare i tre-fire dager, eller noe, vel.

    Men vi ble ikke enige om, hva vi skulle gjøre.

    Jeg og Kjetil og Magne, vi ville gå ut og feste på diskotek.

    Men det ville ikke Øystein og Glenn.

    Så det ble til at vi bare drakk på campingplassen, sammen med de folka fra Skåne.

    Vi gikk på Liseberg en dag, og spilte blackjack, og på spilleautomatene der.

    Og vi gikk i plateforretninger, for Øystein, han samla på plater.

    Han lot en bærepose med LP-plater, ligge i bilen, (som var faren hans sin bil, tror jeg), og da smelta en LP-plate, (eller om det var en maxi-singel), i sola, og ble forvridd, husker jeg.

    Men men.

    Så den ferien her tok ikke helt av.

    Kanskje det fantes kulere campingplasser, i Gøteborg?

    Eller skulle vi ha dratt til Syden?

    Hva vet jeg.

    Vi får se.

  • Problemer på Rimi Bjørndal

    Nå tenker jeg på det, at jeg vokste jo opp, hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.

    Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.

    Dette var vel både norsk og dansk vel.

    Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.

    Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.

    Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.

    Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.

    Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.

    Og mora mi pleide ofte å si ‘du store kineser’, hvis noe var rart.

    (Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).

    Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.

    Og da sa hu Diana, ‘du store kineser’, er det meg eller?

    Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.

    Men men.

    Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.

    En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).

    Og så sa hun, som om hun var redd, at ‘Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant’.

    Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.

    (Hu hadde kanskje lært om det på skolen).

    Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.

    Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.

    For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.

    Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.

    En gang, den andre perioden jeg jobba der.

    Så måtte jeg jobbe i posten.

    For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.

    Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.

    Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.

    Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.

    Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.

    Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram ‘keine kroner’.

    Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.

    Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.

    Han må ha forvilla seg kraftig.

    Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?

    Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.

    (Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).

    Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.

    Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).

    Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).

    (Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).

    Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.

    Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.

    Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.

    Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).

    At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.

    Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.

    Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.

    Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.

    Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.

    Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.

    Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.

    Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.

    (Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).

    Hva vet jeg.

    Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?

    I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.

    Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si ‘neger’ lenger, for eksempel.

    Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.

    Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.

    Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.

    Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.

    Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.

    Og jeg er ikke 40 år enda.

    Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.

    Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.

    Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det er nok Bandidos som tuller

    Hvorfor tror jeg det?

    Jo, for jeg reagerte, da jeg begynte på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, i 1996.

    Da kom jeg rett fra kneoperasjon, på Aker Sykehus.

    Og satt i kassa, de første ukene, for kneet var ikke bra nok til å gå på enda.

    Og da reagerte jeg, husker jeg, på at Bandidos pleide å dukke opp der, i samla tropp, en gjeng 30-40 åringer, (familiefedre vel), i fullt Bandidos-utstyr.

    De bodde nok i nærheten av Bjørndal da.

    Og da bare reagerte jeg, og så kanskje litt stygt på dem, og frøys litt kanskje, for Bandidos, det er ikke stuerent for meg da.

    Det var ikke sånne kunder vi ville ha på Rimi Bjørndal, sånn som jeg så det, en hel gjeng som gikk med Bandidos-jakker.

    Så jeg bare reagerte litt, og ‘frøys’ litt da.

    Men jeg sa ikke noe.

    Men de så at jeg reagerte, og prata om det seg imellom, husker jeg.

    De mente at de måtte få lov å gå å handle på Rimi Bjørndal, med Bandidos-jakker.

    Og da jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, som låseansvarlig ved siden av studier på Ingeniørhøgskolen, så jobba sønnen til en av de Bandidos-folka der.

    Og han ba meg om å brenne en CD med 80-talls heavy på, noe jeg gjorde, for det hendte jeg brant musikk for kollegaene på jobben, for jeg prøvde å bli kjent med de da, og jeg var avhengig av at folk gjorde jobben sin, siden jeg var leder der.

    Så sånn var det.

    Men David Hjort, han fikk jo seg ei dame, Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa han.

    Så det er mulig at Bandidos har prøvd å tatt noe hevn mot meg, siden de ikke likte at jeg reagerte på, at de gikk en hel bøling, med Bandidos-jakker og vester, som om de eide butikken, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1996, må det vel ha vært.

    Så sånn er kanskje det.

    Og politiet er ute og sykler, eller hva de er.

    At David Hjort og Toro, Thor Arild Ødegård, begge fra Rimi Bjørndal, og kanskje Frederick derfra, har linker til Bandidos?

    Det ville ikke forrundret meg.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, i 2002, så sa Christoffer aka. Chris der, en av de første dagene.

    At ‘hvis det var noen jeg ønsket drept’, så måtte jeg prate med han ‘Bandidos-sønnen’.

    Han slutta på Rimi Bjørndal, han Bandidos-sønnen, og begynte å jobbe på bensinstasjon, husker jeg.

    Jeg har skrevet så vidt om han på bloggen tidligere.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Petter, het han ‘Bandidos-sønnen’, som Christoffer aka. Chris sa kunne få folk drept, en av de første dagene jeg jobbet på Rimi Bjørndal, etter at jeg begynte å jobber der på nytt, sommeren 2002, etter at jeg sluttet som butikksjef på Rimi Langhus, for å ta en grad på HiO IU, (som tidligere het Oslo Ingeniørhøgskole, blant annet).

    Jeg så et bilde av han, i en nettavis engang.

    Jeg skal se om jeg finner det.

    Vi får se.

    Han så en film jeg hadde med Judie Foster vel, som het ‘Panic Room’, sammen med assistent Frederick, også fra Rimi Bjørndal, i 2002 eller 2003, og han syntes at den filmen var bra, sa han til meg, (som hadde lasta ned filmen og lånt den til han Frederick vel).

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Jeg fant ikke det bildet av han Petter nå.

    Men her kan man se det, at jeg skreiv om det samme, i 2008 også, for snart to år siden, her på denne bloggen:

    https://johncons-blogg.net/2008/07/en-p-rimi-bjrndal-petter-var-i-familie.html

    PS 4.

    Jeg fant et maleri, malt av Grete Ingebrigtsen, som er, eller var, sammen med onkelen min, Martin Ribsskog.

    De var også sånne MC-folk, og de hadde 2-3 motorsykler tilsammen, og to biler vel.

    De var nesten som noen sånne 1% folk vil jeg si, (onkelen min Martin Ribsskog og hans tidligere samboer, Grethe Ingebrigtsen, som bodde på Løvås gård i Kvelde, i 2005, hvor jeg ble forsøkt drept).

    Så sånn var det.

    Her er mer om dette:

    IMG_0051_2

  • Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg

    nettverk

    PS.

    Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?

    Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?

    Vi får se.

    Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.

    (Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.

    Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.

    Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.

    Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.

    Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.

    (Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.

    Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.

    Og ikke butikksjef.

    Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.

    Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.

    Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.

    For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.

    For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.

    Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.

    Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.

    Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.

    – Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)

    – Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).

    – Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).

    – Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).

    – Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.

    – Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).

    – Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).

    – Baguette og salat-bestilling.

    Det var vel det jeg hadde som ansvar.

    Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.

    Sånn at butikken alltid var i rute.

    Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

    For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).

    Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.

    Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.

    Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.

    Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.

    (Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).

    Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.

    Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.

    Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.

    Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.

    Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.

    Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.

    Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.

    Men, jeg var jo ikke butikksjef der.

    Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.

    Det var jo ikke min arbeidsoppgave.

    For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.

    Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).

    Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.

    Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.

    Og han styrte bemanningen osv.

    Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.

    Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.

    Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.

    Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.

    For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.

    Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.

    Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.

    Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).

    Husker jeg.

    Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.

    Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.

    Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).

    Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.

    Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.

    Så det var ikke så mye tungt arbeid der.

    Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).

    Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.

    Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.

    Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.

    De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.

    (For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.

    Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).

    Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.

    Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.

    For, man er ansvarlig for butikkens resultater.

    Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.

    For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.

    Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.

    Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.

    Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.

    Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.

    Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.

    Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.

    (Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.

    Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.

    Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.

    Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.

    Det er mulig.

    Så jeg syntes det var litt sårbart.

    For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).

    Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.

    Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).

    Så sånn var det.

    Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.

    Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.

    Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.

    For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.

    Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.

    Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.

    Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.

    Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.

    En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.

    (Alex heter han, huska jeg nå)).

    Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.

    Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.

    Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).

    Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.

    Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Man kan se at Rimi, (som jeg har en arbeidssak mot), har vært dårlig ledet. Ti år etter at de minste Rimi-ene ble ICA Nær, skal de nå bli Rimi igjen

    fra ica nær til rimi

    http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article3611830.ece

    PS.

    Det står også i artikkelen, at Rimi skal begynne å satse mer på egne merkevarer.

    Og det har de snakka om i Rimi, i alle år.

    Jeg husker at Magne Winnem, en klassekamerat fra siste året på Gjerdes VGS., i Drammen, snakket om at Rimi skulle begyne å satse på egne merkevarer, allerede i 1993, det første året jeg jobba i Rimi.

    Altså for 17 år siden.

    Så ting har stått mye på stedet hvil, i Rimi, vil jeg si, de siste 17 årene.

    Men men.

    Så det er kanskje ikke rart at jeg har slitt, de årene jeg jobbet der.

    Det krydde nok av inkompetente folk, kan det virke som at ICA/Rimi innrømmer nå, ved at de nå gjør det stikk motsatte igjen, de forrandrer de minste butikkene tilbake igjen, fra ICA Nær til Rimi.

    (Rimi Nylænde, på Lambertseter, hvor jeg bl.a. jobbet som butikksjef, fra 1998 til år 2000, den butikken ble jo til ICA Nær, noen måneder etter at jeg sluttet der, for å begynne som butikksjef på den langt større butikken, Rimi Kalbakken, (som hadde vært ICA Supermarked, og hadde egen ferskvaredisk, mm.)).

    Så det virker som at ICA/Rimi nå har våknet til fornuft, og nå innrømmer at de har vært dårlig ledet.

    Men det hjelper jo ikke meg så mye det.

    Jeg ble jo mobbet ut av Rimi, for åtte-ni år siden nå, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken.

    Meg svarer de ikke når jeg kontakter de.

    Og de nekter å sende meg kursbevis og attester og bevis på at jeg vant en prestisjefull driftskonkurranse, (Rimi Gullårer), og fikk et personlig brev og en penn fra Rimi-Hagen, da jeg var butikksjef på Rimi Langhus, i 2001.

    (For mine kopier av disse dokumentene ligger nå på gården til onkelen min i Larvik, Martin Ribsskog, som prøvde å få meg drept, (eller ihverfall var involvert i dette drapsforsøket på meg), i 2005, og som jeg ikke vil ha noe mer med å gjøre).

    Så det hjelper jo ikke meg noe, i den situasjonen jeg befinner meg, hvis Rimi nå plutselig har begynt å tenke fornuftig.

    Meg som de har tulla så mye med, hjelpes jo ikke av denne helomvendingen.

    Men jeg har jo en arbeidsak mot de, hos LO, så kanskje de får ‘ræva i gir’, for de har vel ikke svart ordentlig enda, (enda den arbeidssaken, med flere, har vært hos han Bjørn Kolby, leder juridisk avdeling i LO vel, i flere måneder nå).

    Så vi får se om jeg kanskje snart hører noe fra de.

    Vi får se.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er en link til en bloggpost, hvor jeg har skrevet mer om dagligvarebransjen, og om at ICA/Rimi, (i denne bransjen), de siste årene nok har vært mer som ‘klassens klovn’, enn som ‘klassens dux’, (dvs. noe sånt som klassens ener), (hvis man kan bruke disse utrykkene om konsern i dagligvarebransjen):

    https://johncons-blogg.net/2010/04/rema-driver-fornuftig-synes-jeg.html

  • Noen skrev denne kommentaren om Arne Risvåg, fra Rimi Karlsrud, bl.a.







    Google Mail – [johncons] New comment on Prøvde også å ringe Arne Risvåg, butikksjef Rimi K….







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    [johncons] New comment on Prøvde også å ringe Arne Risvåg, butikksjef Rimi K….




    Internett

    <noreply-comment@blogger.com>


    Wed, Apr 14, 2010 at 6:56 PM





    To:

    eribsskog@gmail.com



    Internett has left a new comment on your post "Prøvde også å ringe Arne Risvåg, butikksjef Rimi K…":

    Arne Risvåg sluttet i Rimisystemet for flere år siden.

    Rimi Karlsrud er nå Kiwi. Rimi Nylænde er nå Bunnpris, Rimi Munkelia er nå Kiwi.

    Dette til info.

    Publish this comment.

    Reject this comment.

    Moderate comments for this blog.

    Posted by Internett to johncons at 14 April 2010 18:56



    PS.

    Men kanskje Arne Risvåg tok med seg det kursbeviset hjem til seg.

    Hvem vet.

    En gang ville han at jeg skulle besøke han, da han bodde på Kolbotn, og hjelpe han med noe data eller internett-greier.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, hvis ikke så vet han vel hva som skjedde med det kursbeviset.

    Synes forresten også det er rart, at Rimi har solgt alle de tre butikkene de hadde på Lambertseter.

    Ihvertfall Rimi Karlsrud var jo en stor butikk, (selv om den kanskje begynte å slite litt, da Rema åpna der?).

    Munkelia hadde jo også grei omsetning.

    Dette burde vel ha vært ganske A4-butikker, ihverfall Karlsrud og Munkelia, så at de skulle selge dem til Kiwi var kanskje litt rart.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå kom jeg på hun assistenten igjen, på Rimi Karlsrud, Liv.

    Som var assistent for han fra Gjerdes VGS., Magne Winnem.

    Og hun Liv ble senere butikksjef, i Rimi Grenseveien, blant annet.

    Eller ihvertfall.

    Og da jeg nettopp var ferdig med Geværkompaniet Terningmoen/Oppland Regiment, i 1993.

    Så jobba jeg ikke heltid i Rimi, de første månedene.

    (For jeg hadde egentlig tenkt å jobbe som selvstendig næringsdrivende, med system/program-utvikling, og bruke datautdannelsen min, fra NHI).

    Men, jeg ble litt stressa den tida etter militæret.

    For jeg måtte jobbe i tre Rimi-butikker på Lambertseter, for å få nok timer.

    Det var Rimi Munkelia, Rimi Nylænde og også Rimi Karlsrud, hvor Winnem begynte som butikksjef.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så spurte hun Liv da, om noe spørsmål innen politikk.

    Og jeg leste jo aviser, minst en hver dag.

    (Og hadde faktisk vært spesialrådgiver, for Unge Høyre, for deres partiprogram, før kommunevalget 1991).

    Så jeg hadde lest det, at man burde ikke prate om politikk og religion osv., på jobb, (i flere aviser hadde jeg lest dette).

    Så jeg sa ikke noe.

    (På samme måte som at man helst ikke bør blande ‘business and pleasure’).

    De to tingene her har jeg prøvd, (med hell i en viss grad vel ihvertfall, å huske på, den tida jeg jobba i arbeidslivet:

    – Ikke diskuter politikk og religion på jobb.

    – Ikke bland ‘business and pleasure’, (altså prøv å ikke bli sammen med en dame fra samme arbeidsplass, for det kommer kanskje til å gjøre ting kompliserte, og muligens også gå ut over jobben).

    Men sånn sett, så syntes jeg ikke hun Liv var noen flink leder.

    For hun stilte meg et direkte, politisk spørsmål, om noe greier, som jeg ikke husker.

    Og forlangte å få et svar da, som min overordnede da.

    Men jeg sa ikke noe, for jeg huska at jeg hadde lest det mange ganger da, at man ikke burde diskutere religion og politikk på jobb.

    Så jeg prøvde å være litt rund da.

    Mens hun Liv kanskje var mer i krig.

    Hva vet jeg.

    Hun hadde nok ihvertfall ikke lest så mange aviser som meg, tror jeg.

    Ihvertfall ikke de samme avisene.

    Det virka ihvertfall ikke sånn.

    Og hu likte heller ikke utlendinger.

    Det var en sånn norsk-skole for innvandrere der.

    Så kom det ei utenlandsk dame i kassa, (i 20-årene vel, som sikkert nettopp hadde innvandret til Norge), og ba meg om å forklare veien.

    Så kom det bare fra Liv, (over callinga), ‘å deeen skolen der ja’.

    Så hun Liv hun var kanskje fascist, vil jeg si.

    Hvem vet.

    Siden hun var krigersk og rasist, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Bare noe jeg kom på.

    (Hu Liv var ei med lyst hår, et par år yngre enn meg kanksje.

    Noe sånt).

    PS 3.

    Og han Magne Winnem, han var sånn at han pleide å dra med kolleger og kamerater osv., på sosiale ting.

    Så han dro med meg fra Rimi Nylænde, (som tok med Glenn Hesler, som bodde på Ungbo, og broren min Axel Thomassen).

    På fotball, på Lambertseter, enkelte søndager.

    Og da var assistent Geir med, (som siden fikk sparken, for han hadde tulla med safen, i en sommerferie vel, ifølge Magne, og han Geir begynte å jobbe i en annen kjede, såvidt jeg husker).

    Mer da.

    Jo og hu Liv da.

    Men da var hun Liv så sur, av en eller annen grunn.

    Så det var et eller annet som var galt.

    Som jeg ikke skjønte.

    Men men.

    PS 4.

    Og på det første seminaret jeg var på i Rimi.

    På Storefjell i 1998 vel.

    Så gikk jeg bort til hun Liv, og sa hei, (for jeg så henne i den ene baren der).

    Også nevnte jeg navnet til han kameraten min, fra skolen i Drammen, (Gjerdes VGS.), Magne Winnem.

    Og da, så klikka hu Liv helt, og fikk sjokk nærmest, virka det som.

    Hu likte ikke Magne Winnem, i det hele tatt.

    Og ble helt atal vel, eller hva det heter.

    Så jeg måtte bare gå derfra.

    Så det var tydelig at det nok var noe som hadde foregått, på Rimi Karlsrud, mellom Magne Winnem og hu Liv da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Prøvde også å ringe Arne Risvåg, butikksjef Rimi Karlsrud, i år 2000

    Nå prøvde jeg også å ringe Arne Risvåg, som var butikksjef, Rimi Karlsrud, i år 2000.

    Det var også angående et kursbevis.

    For jeg hadde vært på et sånt butikksjefkurs, på Rimis hovedkontor, i 1999, eller noe.

    Og da havnet det kursbeviset hos Rimi Karlsrud, av en eller annen grunn.

    Enda jeg jobbet på Rimi Nylænde.

    Kanskje fordi begge butikkene lå på Lambertseter, (Karlsrud ligger vel også på Lambertseter?).

    Og da sa jeg til han Risvåg, at det var ikke så nøye.

    For jeg hadde ikke tenkt å få meg noe særlig karriære i Rimi, på det tidspunktet, uansett.

    Jeg hadde det fortsatt i bakhodet, at jeg ville få meg en data-karriære.

    Men, jeg ville gjerne ha det på CV-en, at jeg hadde jobba som butikksjef, siden det så bedre ut, (og det var også lærerikt), enn å ha jobbet i Rimi i mange år, og bare blitt assisterende butikksjef.

    Så sånn var det.

    Så jeg sa at det var ikke så farlig, med det kursbeviset.

    (For dette var ikke de ‘bra’ kursene, som Rimi hadde for butikksjefer, i år 2002, og som jeg ble imponert av.

    Det var kurs i arbeidsrett og praktisk ledelse for butikksjefer vel.

    Noe sånt het vel de kursene.

    Altså videregående kurs for butikksjefer.

    Holdt av han Jon Bekkevoll).

    Men de kursene, i 1999, var det vel, (eller om det var i år 2000).

    De var ikke så imponerende, syntes jeg.

    Så jeg tok ikke det så nøye, om jeg fikk det kursbeviset, for jeg regna med at jeg skulle få mye annen dokumentasjon, (som attester osv.), fra Rimi, (og regna med at jeg kom til å havne innen data/økonomi-jobber seinere uansett.

    Jeg hadde ikke som mål å bli distriktsjef i Rimi, f.eks.

    For jeg syntes det var for stress på hovedkontoret, og det var liksom for lite ‘laid back’, syntes jeg.

    Det var liksom veldig ‘strengt’, strengere enn jeg forestilte meg at det var ellers i næringslivet.

    (Og de kursene i 2002, de fikk jeg heller ikke noe kursbevis for.

    Kanskje de også ble sendt til Rimi Karlsrud?).

    Men nå, så synes jeg det hadde vært greit, hvis han Arne Risvåg kunne ha sendt meg det kursbeviset, fra 1999, eller noe.

    For nå har jeg _ingen_ papirer fra Rimi, (for de papirene ligger hos onkelen min i Kvelde, hvor jeg ble forsøkt drept, og familien min vil ikke sende meg tingene mine, og Rimi sier at de ikke finner noen papirer, i arkivet sitt, av kursbevis osv., for meg), så nå hadde det eventuelt kommet bra med.

    Så kunne folk som leste bloggen sett det selv, at det ikke er noe jeg har funnet på, at jeg har jobbet i fire år som butikksjef i Rimi, (i tre forskjellige butikker, i Oslo og Langhus).

    Så vi får se om det er mulig å få tak i han Arne Risvåg.

    Jeg sendte en SMS og, men jeg har ikke fått noe svar.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg kontaktet Global Knowledge, om et datakurs for næringslivet, som jeg tok hos dem, i 1998







    Google Mail – Kursbevis







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Kursbevis




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Apr 14, 2010 at 5:45 PM





    To:

    info@globalknowledge.no



    Hei,

    jeg var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av 1998, var det vel.

    (Jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.
    Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få litt fortgang på karriæren min osv.

    Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.
    Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien min, for å være med på).
    For jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.

    Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det gjaldt karriære i Rimi).
    Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet til England.

    Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.

    Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.
    For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting, av en eller annen grunn.

    Min adresse i England er:
    Erik Ribsskog
    Flat 3
    5 Leather Lane
    Liverpool
    GB-L2 2AE
    Storbritannia
    På forhånd takk for hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men jeg regner med at det er det samme firmaet(?)







  • Det her er regionsjef Jon Bekkevoll fra Rimi, som hadde en egen sang, som regionsjef

    jon bekkevoll rimi

    http://no.linkedin.com/pub/jon-bekkevoll/17/151/765

    PS.

    Jeg husker Bekkevoll som veldig brysk og aggresiv.

    Han forskjellsbehandla også butikksjefer og ga enkelte spesialavtaler.

    (F.eks. Kenneth på Rimi Kalbakken, som var butikksjef der før meg).

    Det er jo kanskje et lite sammentreff, at han nå jobber i Binders, som er i Tybring-Gjedde familien, når mormora mi var fra Gjedde-familien i Danmark(?)

    Han hadde liksom en klikk med Rimi-assistenter, som fikk drikke på Visa-kortet hans, mm., på the Dubliner, i Oslo husker jeg, etter en assisterende butikksjef-tur, i 1995, var det kanskje.

    Vi fikk jo noen øl på båten, (båttur i Oslofjorden, fra Aker Brygge), så jeg ble med, til the Dubliner, da Thomas Sanne, som jeg kjente fra Rimi Nylænde spurte.

    (Men jeg drakk ikke på Bekkevolls kredittkort, for det vet jeg ikke hvordan man gjør, egentlig.

    Jeg er så vant med å betale selv, på byen, så det gikk automatisk, at jeg gjorde det).

    Jeg traff en irsk dame der, som spilte folkemusikk, på fløyte, med et irsk band da, og satt ned og prata litt med dem.

    For jeg følte meg ikke så hjemme blant de rølpete Rimi-assistentene.

    (For jeg hadde jo vært mye i England, på språkreise, osv., så jeg prata vel greit engelsk).

    Så sa Thomas Sanne og de at de skulle til Thors Hammer, og da ville ikke hu irske dama prate med meg lenger.

    Den sangen, som Rimi-assistentene sang for Jon Bekkevoll, var denne:

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen igrunn.

    Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små. (butikker)’.

    Så det blei litt rølpete for meg, syntes jeg, jeg var også ny som leder i Rimi.

    Så sånn var det.

    Så kanskje noen ble fornærma, siden jeg ble med på the Dubliner, men ikke ble med på å synge den sangen, (siden jeg ikke hadde hørt den før, for eksempel)?

    Sånn var kanskje det.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Han Jon Bekkevoll, han tolka jeg som å være mer som en bølle, enn som en forretningsmann.

    Og distriktsjefen min PØF, var også litt i samme stilen, med stygge, uklipte negler, og han gikk i t-skjorte på butikksjefseminaret på Storefjell, og han kommanderte butikksjef-damer opp i boblebadet sammen med han vel, på butikksjef-tur med distriktet hans, hvor det ikke mankerte på gratis røyk, sprit, vin eller øl.

    (Som jeg innrømmer at jeg drakk og røyka min del av.

    Men men).

    Men, jeg ville ikke tilbringe resten av livet mitt, med å bli trampa på, på jobben, av sånne uskolerte, litt uhøflige og bøllete sjefer.

    Nei, jeg ville jobbe sammen med mer ordentlige folk, og få noe ut av livet mitt, istedet for å bli mobba og trampa på, på jobben, resten av livet.

    Sånn som jeg syntes jeg ble, av sjefene oppover i systemet, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

    Og hun distriktsjefen der, Anne Neteland, hun var litt som en lita jente omtrent, syntes jeg, og virka ikke moden nok for jobben som distriktsjef.

    (Jeg overhørte at noen, (en butikksjef-kollega i et annet distrikt da), sa at hu hadde sex på jobbfester og seminarer, selv om hu var over 30 og hadde også blitt distriktsjef.

    Så hu gikk for å være en veldig kul distriktsjef, ettersom hva jeg hørte på Storefjell-seminaret, år 2000, var det vel.

    Men å ha henne som sjef, var som å være inne i et rom, hvor det var veldig lavt under taket.

    Man ble veldig detaljstyrt, og man lengtet etter å komme seg ut i frisk luft, så og si, vil jeg si, at jeg syntes det var som, å jobbe under Anne Neteland.

    Pluss at jeg syntes hun virka litt sleip, og ville lure folk osv.

    Som at hun ikke ordna et møte med meg, før jeg begynte under henne, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Hvor vi kunne ha diskutert lønn osv., i fred og ro.

    Hu bare sa i ettertid, at ‘det er ikke noe automatikk i at man går opp i lønn, når man begynner i en større butikk’.

    Nei, det er mulig, men det var jeg vant til, ihvertfall, så jeg følte meg lurt.

    Jeg synes det virker logisk, at man burde gå opp i lønn, når man begynner i en dobbelt så stor butikk.

    Og jeg synes også det virker logisk, at man har et møte, før man ansetter en butikksjef, (noe Neteland ikke hadde, da hun ansatte meg, vi hadde bare en kort telefonsamtale, hvor lønn ikke var noe tema).

    Så jeg følte meg litt såret og lurt, av Rimi, da jeg ikke gikk opp i lønn, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, en butikk som var dobbelt så stor, som min forrige butikk, Rimi Nylænde.

    Særlig med tanke på at min tidligere kollega i Rimi, David Hjort, hadde fortalt meg at butikksjefen der, Kenneth, hadde 300.000 i året.

    Og Kenneth var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.

    Også skulle jeg bli stående på 260.000, (uten noe lønnsøkning), når jeg begynte i den samme jobben.

    Det syntes jeg var veldig flaut og ydmykende og sårende, vil jeg si.

    Da syntes jeg det, at de åtte årene jeg hadde sliti og stått på i Rimi, bare gikk for lut og kaldt vann.

    Så da skjønte jeg at Rimi ikke var en takknemmelig arbeidsgiver.

    Du måtte passe ryggen din, hvert sekund, selv om du hadde jobba i firma, i 8-10 år.

    Ellers kom noen til å lure deg.

    Det syntes jeg var litt som noe sånt barnslig og umodent ‘ædda-bædda’ opplegg, fra hun Neteland.

    Og sånt er kanskje greit, når man er 20-30 år.

    Men jeg orka ikke å bli tulla med sånn, når jeg var kanskje 50-60 år.

    Det ble litt for uverdig.

    Så derfor ville jeg ut av Rimi.

    For det var litt for umodent og barnslig og cowboy-aktig der, noen ganger.

    og det var også mye tull fra PØF, som jeg har skrevet om og kalt ‘Rimi-fella’, tidligere.

    Så etterhvert, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så oppstod det et ønske, fra meg, om å komme meg ut av Rimi.

    For jeg var lei av å bli lurt.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det).

    Og driftsdirektøren Rune Hestenes, og den nye regionsjefen, (som jeg ikke husker hva heter i farta), ville ikke prate med meg om problemene som hadde vært.

    Så problemene ble bare feiet under teppet, vil jeg si.

    Så jeg ville ikke fortsette i det firmaet, fordi det var jo mange ledd med ledere over meg.

    Mange distriktsjefer, mange regionsjefer, driftsdirektør, kjedesjef, administrerende direktør, stabsdirektører og leder og Rimi-Hagen osv.

    Og jeg visste jo ikke hvor mange av dem, som var like jævlige, som de som hadde tulla med meg, (som PØF hadde omtalt som ‘vi’).

    Så derfor ville jeg få meg en grad, og få kontroll på livet mitt.

    Fordi jeg ble bare bølla med i Rimi, vil jeg si.

    Og det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, at jeg bare skulle bli bølla med hele livet.

    Da er det bedre å gjøre noe med det, og heller finne seg noe annet å gjøre, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Jeg skreiv om hu distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, Anne Neteland.

    At hu gikk for å være litt ‘vill i trusa’ og ‘laus’ og lett å be med på et eventyr, blant sine ‘undersåtter’, Rimi-butikksjefene.

    (Ihvertfall sånn jeg skjønte det, fra en kommentar jeg fikk, fra en butikksjef-kollega, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten år 2000, like før jeg fikk hun Anne Neteland, som distriksjef, ei jeg aldri hadde jobba sammen med i Rimi før, men visste hvem var, for hu jobba på Rimi Mortensrud, som butikksjef, mens jeg jobba på den nærmeste butikken vel, Rimi Bjørndal, som assistent, fra 1996 til 1998.

    Så sånn var det.

    Selv om hu hadde passert 30 og blitt distriktsjef, ble det sagt i den kommentaren da, som vel var på fredagen, etter et vorspiel, mener jeg å huske).

    Og jeg kom på det, at noe av det første jeg la merke til, på Rimi Kalbakken, det var at porten i kassa nærmest kontoret, ikke rakk fram til kontor-veggen, var det vel.

    Noe sånt.

    Altså at porten var for kort.

    Og da forklarte jeg det, i det første møtet vel, at jeg ville få den porten fikset.

    (For ellers så kunne kunder passere ut der, (i mellomrommet, mellom porten og veggen), uten å bli stoppet av noen port).

    Og da smilte hun Neteland, når jeg viste henne det, og sa navnet mitt og flørta litt vel.

    Da trodde hun nok at jeg flørtet, husker jeg at jeg tenkte.

    Så Anne Neteland, hu tenkte nok for mye koffert, vil jeg si.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn er nok det.

    (Og uten at jeg skjønner hvordan de kunne ha sånne kassaporter der.

    Kanskje det var derfor de hadde så mye svinn?

    At butikktyver bare gikk gjennom det mellomrommet, i den porten, med varer de hadde stjålet.

    Hvem vet.

    Vi får se).