Altså,
Arne Thomassen er litt som en gåte, for meg.
Han var jo nordlending.
Så hva gjorde han i Larvik, liksom?
Han var stefaren min, i Larvik, i flere år.
Og bodde sammen med mora mi, i 5-6 år, på 70-tallet, vel.
Men Arne Thomassen hadde aldri besøk, av slektninger, som jeg kan huske.
Jeg har aldri møtt noen av hans slektninger.
Pia og mora mi sa mot slutten av 70-tallet, at Arne Thomassen også hadde svenske forfedre.
(Noe sånt).
Arne Thomassen satt for det meste med travprogrammet og røyka rullings, sånn som jeg husker det.
Han var en myndig mann, med skjegg, som stakk, når mora mi beordra meg, til å klemme han.
(Av en eller annen grunn).
Arne Thomassen var i 40-åra, allerede på 70-tallet.
Og han satt i rullestol, (av en eller annen grunn), de cirka ti siste årene, av livet sitt, vel.
Han var jo min stefar, (og ikke min far).
Da mora mi flytta fra faren min, så var jeg bare tre år gammel.
Og jeg protesterte, (til ingen nytte), til mora mi, da hu heiv Pia og meg, inn i en bil, og kjørte til sine foreldre, på Hurumlandet.
For jeg ville ikke flytte fra hjemstedet mitt, Bergeråsen.
(Og jeg skjønte at mora mi forlot faren min og huset vårt der.
For hu var så stille, og det var veldig tidlig, om morgenen, dette).
Men jeg var jo som sagt bare tre år gammel, da mora mi flytta, fra faren min.
Så jeg vet ikke hva mine foreldres samlivs-problemer egentlig dreide seg om.
Men jeg ‘holdt’ jo da liksom med min far, Arne Mogan Olsen.
Og de årene jeg bodde hos mora mi og Arne Thomassen, (som guttunge), i Larvik.
Så drømte jeg om å flytte tilbake, til faren min, (og hans slekt), på Bergeråsen.
For både mora mi og Arne Thomassen kunne være strenge og myndige, da.
Og jeg savnet hele tiden Bergeråsen, og jeg likte liksom ikke at mine foreldre skilte seg, da.
Så det var sånn at jeg aldri slo meg helt til ro, med Arne Thomassen, som en slags far/stefar, da.
Jeg aksepterte han aldri helt, som en far.
Selv om jeg respekterte han, ihvertfall i perioder.
Han kunne også være real, (må man vel si).
Men det var skilsmissen, til mine foreldre, som hang over denne nye familien, syntes jeg.
Og de flytta jo så mye, (med søstera mi og meg, på lasset).
Og mora mi dytta farmora mi, ned fra en trapp, sånn at farmora mi brakk armen.
Da vi bodde i Brunlanes.
For mora mi nekta faren min samværsrett, i et år eller to, etter at vi flytta, fra Vestmarka.
Og faren min og hans yngre bror Runar Mogan Olsen.
De kidnappa så søstera mi og meg, mens vi bodde, i Mellomhagen, (på Østre Halsen).
Sommeren før jeg skulle begynne i første klasse, vel.
Så 70-tallet var ikke en harmonisk tid, for meg.
Det var mer som en dramatisk og stressende tid.
Men det året i Storgata, i 1974/75, det var et av de få lyspunktene, for meg, under 70-tallet, må jeg vel si.
Så hvis noen kjenner til mer om bakgrunnen, til Arne Thormod Thomassen, så det hadde vært artig, å fått høre mer om, synes jeg.
Han, Mette Holter og Axel, de kjørte opp til Nordland, for å besøke Arne Thomassen sin mor, jula 1990.
(På den tida som jeg leide et rom av dem, på Furuset).
Men da ble ikke jeg invitert, til å være med, (husker jeg).
Så jeg var mer en leieboer, hos Arne Thomassen og Mette Holter.
Enn et familiemedlem, da.
(Må man vel si).
Så Arne Thomassen er som en slags streng og myndig stefar, for meg.
Som jeg aldri kom så nære, egentlig.
Men som jeg vel må innrømme at også hadde gode sider.
Men jeg var litt sur på mora mi, fordi hu flytta fra faren min og Bergeråsen.
Så hennes nye mann, Arne Thomassen, han ble aldri som en far for meg, da.
(Må jeg vel si).
Mora mi, Pia og meg, vi bodde jo i cirka et halvt år, for oss selv, (og feira jul sammen, oss tre, i Vestmarka, jula 1973).
Så jeg var liksom vant med å være ‘mannen’ i huset da, (hos mora mi).
Selv om jeg bare var tre-fire år gammel, da vi bodde, i Vestmarka.
Så da Arne Thomassen flytta inn der, etter at vi hadde bodd der, i et halvt år, cirka.
Så fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
Siden en sterk og skjeggete mann, (Arne Thomassen), i 40-åra, plustelig skulle flytte inn, hos oss, (i huset mora mi leide, i Vestmarka).
(Hvor jeg liksom var vant til å være mannen i huset, da.
Selv om jeg bare var 3-4 år gammel, på den her tida.
Så var det jeg som satt ut grøt til nissen osv., (etter ‘ordre’ fra mora mi), i Vestmarka, jula 1973.
Og så dukka plutselig Arne Thomassen opp der, noen uker seinere da, var det vel).
Mvh.
Erik Ribsskog
