Stikkord: Arne Thormod Thomassen
-
Min Bok 5 – Kapittel 194: Colors
Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.
At David Hjort, sa til meg det.
(Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).
At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.
Noe sånt.
Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).
Så da svarte jeg ikke noe.
(Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.
Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.
For jeg kjente han ikke så godt, liksom.
Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).
Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).
Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).
Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.
Så dette ble ikke en hyggelig kveld.
Og Axel er også ganske upersonlig.
Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).
Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.
Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.
Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.
Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).
Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.
Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.
Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.
Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.
Men det var det ikke, synes jeg.
Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.
Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.
(Må man vel nesten si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.
(Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.
Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.
For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.
Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.
Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.
Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.
Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).
Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.
Og finne opp reiser, i øst og vest.
For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.
Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.
Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.
Det er mulig).
Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner), hvis jeg husker det riktig.
Men hvor fikk Pia dette fra?
Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?
Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?
Dette undret meg litt, husker jeg.
Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.
Jeg luftet det litt med Magne Winnem.
Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.
For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.
Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).
Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.
Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.
Selv om vi er helsøsken.
Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.
Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.
Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.
Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.
Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.
Jeg er i min fars gamle familie.
(Som han har flytta fra, må man vel si).
Og Pia er i min fars nye familie.
Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.
Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.
Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.
For å si det sånn.
Med unntak av en eneste natt, vel.
Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).
Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.
Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.
Enn som hennes bror.
Og Pia er som Christell sin søster, da.
Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.
Enn som min søster.
Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.
Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.
At jeg ikke har så mye familie igjen.
Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.
Noe sånt.
Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.
Er Pia søsteren min ekskjæreste.
Eller er hun min søster.
Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.
Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.
Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.
Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.
Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.
Selv om hu var søstera mi.
Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.
Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.
Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.
Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).
At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.
Uten å funnet meg noen dame.
Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.
Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.
Det er jeg ikke helt sikker på.
Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.
Noe sånt.
Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).
Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.
Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.
Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).
Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).
(Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.
(Syntes jeg selv, ihvertfall).
Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.
Det var ikke min drøm, akkurat.
Så å finne meg ei dame med unger.
Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).
Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.
Det veit jeg ikke, heller.
(Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.
At Pia en gang sa til meg det.
(En gang, som jeg var på besøk hos henne.
Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).
At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.
Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.
Og det var alt Pia sa.
Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.
Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.
Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).
Noe sånt.
Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.
For å si det sånn.
For da ble jeg litt paff, husker jeg.
For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.
Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).
Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å prøve å forklare mer.
Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.
Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.
Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.
Og det er vel et japansk nick.
Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.
Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.
Og Axel, han trente jo karate, som gutt.
Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).
Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.
Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.
Og det samme med Axel og Magne Winnem.
Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.
At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.
At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.
Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.
At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.
(Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).
Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.
For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.
Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.
Noe jeg trengte.
For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.
Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.
Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.
For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).
For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.
Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.
Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.
(Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).
Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.
Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.
(For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.
Ei fra Sande, vel).
Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.
Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.
Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.
Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).
Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).
Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.
Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).
Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).
Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.
Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.
(Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).
Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.
Men hu sa ikke en lyd, da.
Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.
(Litt ihvertfall).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen
En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.
(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).
Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).
For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.
(Av en eller annen grunn).
Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.
Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.
(Det er mulig).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.
Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.
(Hva vet jeg).
Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.
Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.
For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.
For mora mi var liksom så spesiell, da.
Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.
For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.
Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.
For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).
Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.
Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.
Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter det her.
(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).
Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.
Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).
Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.
Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).
Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).
Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.
Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.
Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.
Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.
(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).
Og på den første, av disse to byturene.
Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.
At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.
Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).
Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).
Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.
Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.
Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).
Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).
Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.
Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.
Før han fanget den igjen, da.
Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.
Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.
Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.
I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.
Men Axel er jo så stor og sterk.
Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.
Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.
Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.
Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).
Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.
Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?
Nei, ikke jeg ihvertfall.
Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så da tenkte jeg vel det.
At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.
(Noe sånt).
Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.
(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).
Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.
Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).
Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).
Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.
(Noe sånt).
Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.
Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.
Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.
Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.
Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.
Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.
Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.
(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).
Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.
Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.
Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.
Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).
Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.
Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.
(Som han kalte det).
Og da jeg spurte, hva det ville si.
Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.
(Noe sånt).
Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.
(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.
Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).
Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.
Mens Axel herma etter han kjempen, da.
For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.
Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.
(Mener jeg å huske).
Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.
Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.
(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.
For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.
Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.
Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 92: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXXI
En gang, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så var jeg på byen da, men hadde kanskje vært på et utested, som stengte, etter at den siste nattbussen hadde gått.
Så jeg traska litt rundt på Galleri Oslo der da, (husker jeg).
(For jeg leita vel etter et stille sted, hvor jeg kunne sitte og slappe av da, fram til den første T-banen gikk, i 7-8 tida vel, (et par-tre timer etter det her, da)).
Og da kom jeg i krangel med en Follo-gjeng, inne på Galleri Oslo, (ikke så langt fra Cafe Fiasco der), husker jeg.
Det var en høy gutt, nesten på min alder vel.
Og ei ganske hot jente, i 18-års alderen vel.
Og en kar til, vel.
Og de begynte å kødde med meg, da.
(For jeg starta aldri noe bråk, (vil jeg si).
Jeg bare gikk rundt, ofte full, og prøvde kanskje å sjekke opp noen damer, (nå og da), og sånn, da).
Og han høye Follo-karen, (for de fortalte vel at de var fra Follo, tror jeg), han begynte å spytte etter meg da, husker jeg.
Men det ble ikke slåsskamp.
Og hu sexy jenta, hu sa at hu syntes at jeg så fin ut, siden jeg hadde ‘sprett-rumpe’ da, (eller noe sånt).
Og jeg er ikke helt sikker på hva sprett-rumpe er, (må jeg innrømme), så jeg ble litt satt ut da, (husker jeg).
Og da begynte han høye karen å spytte etter meg da, (var det vel).
Men så stakk vel den gjengen av, tror jeg.
Og jeg lurer på om grunnen til at Glenn Hesler og Øystein Andersen dro meg med ut til Follo, en gang, for å tømme noen spilleautomater, på en videobutikk der, (for spilleautomatfirmaet deres), kan ha vært, for at de her Follo-folka, skulle sjekke, om det var meg de hadde møtt, på Galleri Oslo der, (eller noe sånt).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et møte for assisterende butikksjefer, (må det vel ha vært), på Rimis hovedkontor, på Sinsen.
Så sa regionsjef Jon Bekkevoll, en gang, (sommeren 1995, må det vel ha vært, hvis jeg skulle gjette), at i nedgangstider, (som det vel fortsatt var da), så kjøpte folk mindre av alt, bortsett fra av snacks.
Potetgull osv., det kjøpte de like mye av.
Så potetgull, det behøvde ikke Rimi å sette ned prisene så mye på da, selv om det var nedgangstider.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo, og samtidig jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
Så dukka det plutselig opp en kar fra Ringnes, på Rimi Nylænde der, og fortalte til butikksjef Elisabeth Falkenberg, og meg vel, som var like ved der, (av en eller annen grunn).
At Villa Farris skulle bytte navn til Villa.
Og da måtte jo jeg nesten spørre om grunnen til det, syntes jeg.
Siden jeg hadde bodd i Larvik, under oppveksten, (på 70-tallet).
(Farris er jo en innsjø, som ligger like ved Bøkeskogen, (blant annet), i Larvik.
Og jeg har til og med vært og fisket, i Farris.
Selv om det vel var min stefar Arne Thomassen, som fiska, (Pia og jeg var vel bare med, tror jeg), og vi vel ikke fikk noe fisk).
Men det var visst ikke noe spesiell grunn til det her navneskiftet, da.
Men Nora hadde vel kjøpt opp det Larvik-bryggeriet som produserte Farris, (og Villa Farris), på 70- eller 80-tallet vel.
Og på 90-tallet så var navnet på dette bryggeriet Ringnes, og det var et Oslo-bryggeri, og de var vel kanskje lei av navnet Farris, da.
Og synes kanskje at det holdt, at det navnet stod på mineralvann-flaskene, da.
(Hvem vet).
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter det her vel.
Så ble Tab bytta ut, med Tab X-tra.
Og da var det ei kunde-dame, (ei i 30-40-åra med lyst hår vel), som drakk Tab hver dag.
Og da fikk butikksjef Elisabeth Falkenberg ordna det sånn, at hu kunde-dama, fikk de siste kassene med Tab, som de hadde, fra Ringnes, da.
(Så det var kanskje de siste kassene med Tab, som fantes i hele Norge, eller noe, da.
Det er mulig).
Men de siste Tab-kassene, de tok jo slutt etterhvert de og.
Og da, så begynte etterhvert hu dama å drikke Tab X-tra da, mener jeg å huske, at hu fortalte meg, en gang jeg oppdaterte henne, om ‘Tab-situasjonen’, i butikken, (må det vel ha vært).
For de her kassene, med den siste Tab-en, i Norge.
De stod vel inne på lageret, (der hvor safen var), eller nede på ‘hoved-lageret’, i kjelleren.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde.
(På den tida som vi bare var to ledere der vel, som vel var mellom januar 1995 og sommeren 1995).
Så var det sånn, at en mannlig kunde, i 40-årene vel.
Han spurte meg om vi ikke kunne ta inn minestrone-suppe, (jeg lurer på om det var i Rett i Koppen-versjon), mens jeg dreiv og rydda den hylla hvor suppene stod der, da.
Jeg sa fra til butikksjef Elisabeth Falkenberg, om det her ønsket, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om minestrone-suppe før).
Og hu sa det, at vi kunne godt ta inn den suppa, selv om den ikke var i sortimentet vårt egentlig, da.
Så da bare noterte vi Hakon-varenummeret, (og litt annen vareinformasjon vel), på en ‘blank’ label, og lagde plass i hylla, da.
(For dette var en vare som var i Hakon-sortimentet.
Det vil si at ICA sikkert solgte den, da.
Og at den fantes på Hakon sitt grossist-lager, på Skårer, da.
Men den fantes ikke i Rimi sitt grunnsortiment da, som Rimi Nylænde egentlig førte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida som jeg jobba på gølvet og som leder, på Rimi Nylænde.
Så var det jo veldig fokus, på butikkstadard der, (husker jeg).
Og det må vel ha vært Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud som fikk meg til å tenke mye på at brus og øl-avdelinga, skulle se bra ut, (vil jeg tippe på, ihvertfall).
Og jeg rydda jo butikken, hver kveld, (hvis jeg ikke en sjelden gang jobba tidligvakt, eller hadde fri, da).
Så jeg var innom hver eneste hylle, i butikken, og shina den, hver dag, da.
(Også på dager som vi fikk varer, faktisk).
Og øl og mineralvann-avdelingen, den var jeg kanskje innom en ekstra gang, noen dager også, da.
Det er mulig.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan jeg pleide å gjøre det her).
Men en ting jeg pleide å gjøre der, ihvertfall.
Det var at jeg skar bort de delene av papp-brettene, på halvpallene med øl, som det ikke stod noen six-packer med øl på lenger, da.
Sånn at avdelingen skulle se mer selgende ut, da.
(Syntes jeg ihvertfall.
For da ble det nesten ikke noe papp synlig der, vanligvis på rundt den tida som ettermiddags-rushet kom, da.
For brus og øl-avdelingen, den var i inngangspartiet, av butikken, da.
Og jeg ryddet fra inngangpartiet og gjennom hele butikken, og fram til platået der, hver ettermiddag og kveld da, (og også kjølediskene shinet jeg, i samme slengen, hver dag, ihvertfall den siste perioden, som jeg jobba de aller fleste kveldsvaktene), på Rimi Nylænde, da jeg jobba, som assistent der).
Men da fikk jeg, (etter å ha shina øl-avdelingen på den måten, i et års tid, eller noe, kanskje), høre det, av konsulent Kjell, fra Ringnes.
At han ikke likte det, at jeg skjærte i papp-brettene, på den måten, da.
Og dette sa han mens butikksjef Elisabeth Falkenberg også var i nærheten, vel.
Så da svarte jeg ikke noe.
Men da slutta jeg bare å skjære i de papp-brettene, da.
Og jeg tok heller og fjernet de brettene, hvis det var lite øl igjen på de, da.
(Dette var pappbrett som var mellomlag, mellom etasjene med øl, på halvpallene, fra Ringnes, (og andre bryggerier), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjell, (fra Ringnes), han sa også det, en gang, (på den her tida), om Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu hadde jobba bra, som assistent, i Rema.
Men da hu ble butikksjef, (i Rema), så jobba hu ikke så bra lenger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det åtte stikkord-linjer, med notater, igjen på det A4-arket mitt, som jeg bruker som huskeliste her.
(For jeg har kommet på et par nye ting, siden jeg skrev det forrige kapittelet, da).
Men det blir færre og færre stikkord-linjer her, ihvertfall.
Så jeg regner med at det bare blir et par kapitler til, av den her boken, nå.
Så vi får se når jeg klarer å få skrevet de.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at han Kjell fra Ringnes, ikke likte det, at jeg skar i de papp-bretta, i øl-avdelingen, forresten.
Det var fordi at vi bestilte øl der, for at det skulle se fullt ut, da.
Og da bestilte vi noen ganger halvpaller, for å rullere, de øl-typene, som det ikke solgte så utrolig mye av, da.
Men oftest, så bestilte vi kasser, (når det gjaldt Lysholmer-øl, for eksempel), for den solgte ikke en hel halvpall, hver uke, da.
Men de to Lysholmer-typene, de solgte kanskje 4-5-6 kasser hver da, mellom hver levering.
(I motsetning til vanlig Ringnes-pils, i den samme flaskestørrelsen, (nemlig 0.33 eller 0.35 liter).
Den bestilte vi bare i halvpaller, (og aldri i kasser), da.
For den solgte så mye, da.
Og det samme med Ringnes 0.7-liter).
Så da gjenbrukte han Kjell noen gamle pappbrett, som jeg, (og muligens også noen andre butikkmedarbeidere), hadde lagt, bak Ringnes-halvpallene der, da.
Når jeg rydda i ølavdelingen, på de dagene, som han Kjell ikke var der, da.
(Etter at han hadde klagd på meg da, siden jeg skar i de bretta.
For da fortalte han vel, i samme slengen, hvor han ville, at jeg skulle legge, de gamle bretta da.
(Istedet for å hive dem i papp-pressa)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 27: Enda mer fra Rimi
Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu bodde jo mellom stasjonene Haugerud og Furuset, (langs Furusetbanen), et sted.
Så hu dro jo samme vei, hjem fra jobben, som meg.
(For ingen av oss hadde bil.
Selv om hu Hilde noen ganger ble henta av faren sin, og da hendte det at jeg også fikk sitte på, og de vel kjørte meg, til Torgbua der, vel.
Og jeg husker det, at jeg diskuterte slipsknuter, en gang, med faren til hu Hilde, fra Rimi Hellerud, mens han kjørte hu Hilde og meg, hjem fra jobb, på Rimi Nylænde.
For Rimi-uniformene, på den tida, de var som de første uniformene, på OBS Triaden hadde vært.
Nemlig at de bestod av skjorte og slips da, (blant annet).
Så et tema, som kunne gå igjen, i Rimi-butikkene, på 90-tallet.
Det var slipsknuter da.
Siden ikke alle som jobba i Rimi, (ihvertfall ikke en del av damene, husker jeg), kunne knyte slipsknuter, da.
Men Arne Thomassen, (faren til Axel), hadde lært meg det, (å knyte slips), mens jeg jobba på OBS Triaden, og leide et rom av Axel og dem, på Furuset, i studieåret 1990/91, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som hu Hilde fra ved Furuset og meg, skulle ta T-banen hjem, etter jobb, fra Lambertseter T-banestasjon der.
(Vi tok først Lambertseterbanen, (i retning sentrum), ned til Brynseng, hvor vi byttet til Furusetbanen, som kom fra sentrum, da).
Så stod det ei kjent dame, som plutselig sa hei, på T-banestasjonen, på Lambertseter der, husker jeg.
Og det viste seg å være Ruth Furuheim, fra Bergeråsen, som hilste på Hilde og meg.
Vi hadde vel Rimi-uniformene på oss, tror jeg.
For hu Hilde likte ikke å vente på folk, mens de skifta da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg mener å huske at det var ganske varmt i lufta.
Så dette var vel våren/sommeren 1994, vil jeg nok tippe på.
Ruth sa at hu hadde vært og solgt leiligheten til Dag.
Dag var sønnen hennes, og vel hennes eldste sønn, tror jeg.
Dag Furuheim hadde jo jobba for faren min, på Strømm Trevare, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Jeg fikk meg ikke til å spørre om hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin selv.
For det lukta alkohol, av pusten til Ruth Furuheim, da.
Så jeg skjønte at hu enten hadde vært på flaska eller drukket noen glass vin, (eller noe), da.
Så jeg ble litt flau over Ruth Furuheim, da.
Så da Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, satt for oss selv, på T-banen, når den dukket opp der, da.
Så unnskyldte jeg hu Ruth da, ovenfor hu Hilde.
Men Hilde mente det, at hu Ruth ikke var noe å unnskylde, da.
Men jeg ble litt flau over hu Ruth Furuheim, siden det var tydelig for meg, at hu hadde drukket, da.
Og at Dag Furuheim hadde bodd i Oslo, det var nytt for meg.
Så jeg ble også litt overrasket over dette at Dag hadde bodd i Oslo, og jeg ble overrasket over å møte noen fra Bergeråsen der også, (like ved der jeg jobbet i Oslo), for det var ikke ofte at det skjedde, (for å si det sånn).
Og jeg ble flau, siden Ruth Furuheim hadde drukket, da.
Så Ruth Furuheim er kanskje nesten en sånn mystisk figur, i livet mitt.
For hu var jo i konfirmasjonen min, selv om ikke faren min var der.
(Borte hos Ågot, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og det var jo sønnen hennes, (Thor Furuheim), som døde, i hagen, til mine tidligere bestekamerater, Petter og Christian Grønli, like før, at jeg ble kjent med dem, noen måneder etter at jeg flytta til faren min, høsten 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Nylænde, så var det også en Ringnes-konsulent, som het Kjell.
Som stabla Ringnes-varene og som tok bestillinger, da.
Og han husker jeg at sa det, etter at Hilde hadde begynte som assistent i Rema og så seinere blitt butikksjef der.
At hu Hilde, hu jobba bra, som assistent, men som butikksjef, så jobba hu visst ikke i et like raskt tempo, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På 30-års dagen til butikksjef Elisabeth Falkenberg.
Så ville Hilde fra Rimi Hellerud, at jeg skulle bli med på å spleise, på gave, til butikksjefen.
Enda jeg ikke var invitert i 30 års-laget(!)
Vi prata vel om å kjøpe en flaske alkohol, til Falkenberg, og at det hadde vært en grei gave, da.
For vi fant ikke på noe annet.
Og da foreslo jeg whisky da, siden Falkenberg jo var lesbisk, og vel mannen i forholdet, (regna jeg med, ihvertfall).
Så Hilde fra Rimi Hellerud, og meg, vi spleisa på en ganske dyr flaske whisky da, (som kosta rundt 400-500 kroner vel), til Elisabeth Falkenberg, (på 30 års-dagen hennes), som Hilde kjøpte på Vinmonopolet, (var det vel).
Men jeg ble ikke invitert på feiringa, da.
Og uka etter den her festen, så fikk jeg noen rare spørsmål, fra Falkenberg, om hvorfor vi hadde gitt whisky i gave, til henne, da.
Så det var kanskje feil gave, som jeg hadde foreslått å gi, da.
(Siden vel både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, begynte å ‘bable’ om den her gaven, i dagene etter festen, da.
Så det var et eller annet med den whisky-flaska, da.
Men jeg at jeg skjønte, ihverfall).
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En lørdag, i 1993 eller 1994, så ringte Magne Winnem meg, på Rimi Nylænde, og spurte om jeg ville være med, på bursdagen til Geir, (assistenten til Magne Winnem, som bodde, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gt. 5, på St. Hanshaugen).
Winnem sa til meg, at de som egentlig var invitert, i bursdagen til Geir, ikke kunne komme, likevel.
Men jeg svarte det, at ikke gjorde meg noe da, at jeg egentlig ikke hadde blitt invitert, (for jeg hadde ikke så mye sosial-liv, på den her tida), da.
Og jeg så vel på det her, som en sjanse til å møte noen damer da kanskje, for eksempel hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, som jeg mente at jeg hadde lagt merke til, at gikk ganske greit, sammen med han Geir, vel.
(Så jeg regna vel kanskje med at hu kom til å være der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hos Geir, så var vel både Sophie og ei nord-norsk dame, mener jeg å huske.
Jeg ble ganske full, og det var vel sånn, at jeg var på to fester, hos han Geir, som hu Sophie også var på, mener jeg.
Og på en av de festene, så tulla de fælt, husker jeg.
For de satt fram et glass, som alle skulle helle slunker i, og spytte i, og sånn.
(Forklarte hu Sophie meg, på begynnelsen av festen, mens jeg fortsatt var edru, husker jeg).
Og senere på kvelden, på den festen, når jeg hadde blitt ganske så full, og satt og prata med hu Sophie, i sofaen der.
Så klarte jeg å begynne å drikke av det ekle glasset, da.
Mens jeg satt i en sofa og prata med hu Sophie der da, var det vel.
(For jeg ble rimelig full etterhvert der, da.
Kanskje fordi at jeg hadde jobba den dagen, eller noe
Det er mulig).
Så det var veldig flaut da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, på Rimi Nylænde, før jeg dro på den festen.
Så flørta vel hu fine, blonde kassadama der litt med meg og, (tror jeg).
(Selv om hu var sammen med han Magne, (fra Rimi Nylænde), vel).
For da jeg kjøpte øl, (må det vel ha vært).
Så klønte hu dama så mye, at hu klarte å få til det, at et hjul, på kontorstolen, som hu satt på, i kassa, falt ned, i et hull, som var i gulvet, i kasse 1, på Rimi Nylænde.
(For Rimi Nylænde var en gammel butikk, da.
Som hadde hett Balstad, like etter krigen, da blokkene på Lambertseter ble bygget, som Norges første drabantby.
Og folk hadde visst stått i kjempelange køer, for å handle på Balstad, i gamle dager, (fortalte noen, mener jeg å huske).
Og det hadde nok vært diverse ombygninger osv., i den butikken, siden den tid.
Så det var en litt nedslitt butikk, (som vi jobba i), og det var en del utfordringer der, som man ikke hadde, i mer moderne butikker, som masse rare lagerrom og ganger, (som noen kalte for katakomber), i kjelleren, og diverse hull i gulvet og upraktiske søyler osv., i første etasje, (hvor salgsområdene var da), husker jeg).
Sånn at hu ‘dreit seg ut’ da, må man vel ihvertfall si.
(Når jeg betalte for ølen, etter å ha prata med Winnem på telefonen der, da.
Var det vel, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen
De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).
Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.
Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).
Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.
Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.
Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.
Og da svarte ikke han sersjanten noe.
Så det her var veldig spesielt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.
For han ville ikke ha frostskade da, sa han.
(Noe sånt).
Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).
(Etter at han hadde klart å dimme da).
Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).
Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).
Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.
Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.
(Noe sånt).
Og da forklarte jeg at det var frostskade da.
Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.
(Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).
Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.
Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.
Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.
Selv om jeg var helt ny i Rimi.
Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.
På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).
Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.
(Noe sånt).
Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.
Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.
Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.
Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.
Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.
Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.
Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.
Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).
Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.
Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.
Som begynte å prate til meg da.
‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.
Men jeg svarte ikke noe.
For det var jo så dumt.
Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).
Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.
Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.
Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.
Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).
Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.
Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.
Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).
Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).
(NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).
For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).
For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.
Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).
For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).
For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.
Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).
For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).
(For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).
For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.
Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.
Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.
Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.
Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.
For alt hva jeg vet.
(For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.
(Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).
At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.
De var de beste, av sitt kull, ofte.
For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.
(Og slippe unna Nord-Norge).
Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.
(Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).
Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.
Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII
Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.
Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.
For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.
Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).
(Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).
Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.
(Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.
Jeg likte vel egentlig best studio-album men).
Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.
(Eller hva den sangen het igjen).
‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.
(Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.
Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).
Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.
(De som hu alltid pleide å be på fester).
Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.
Og gjorde et poeng av det liksom, da.
Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.
Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.
Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).
Så sånn var vel kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.
Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.
Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.
Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.
Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.
I en samfunnsfagtime kanskje.
På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.
Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.
Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.
Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.
Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.
Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.
Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.
Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.
Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.
Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.
Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.
Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.
Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.
Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.
Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.
At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).
GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.
Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.
Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.
Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.
Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.
Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.
(Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett
Ihvertfall det første året på Frysja vel).
Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.
(Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.
Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.
For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).
Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.
Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.
Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.
Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.
Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.
Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.
Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.
Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.
Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.
(Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).
Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.
Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.
For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.
For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.
Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.
Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.
Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.
Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.
(Noe sånt).
Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.
Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.
Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.
(Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).
Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.
Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.
(For å si det sånn).
Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.
Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.
Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.
Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.
Så vi får se når jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X
Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.
Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.
Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.
I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.
Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.
Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.
Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).
Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.
Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.
Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.
(Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.
Det er nok ikke helt umulig).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.
(Må det vel ha vært).
Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.
Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.
(Som faren hans var eier eller medeier i da).
Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.
Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.
Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.
Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.
Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.
Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.
Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).
Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.
For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.
Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.
En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.
Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.
For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).
For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.
For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).
(For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.
Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.
For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.
Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.
Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.
Så sånn var det).
Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.
Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.
(Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).
Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.
Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.
At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.
(Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.
Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.
For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.
Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).
Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.
Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.
(Noe sånt).
Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).
Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.
Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.
(Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).
Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.
Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.
Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.
Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).
Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.
Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.
Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.
Så dette var en sjeldenhet da.
Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.
(For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.
Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).
Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.
Hvem vet.
Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.
For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.
Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.
(Noe sånt).
Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.
(Hvis jeg ikke gikk dit alene da).
Så ble vi nekta å komme inn i banken da.
Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.
(Eller når det var, som den banken stengte igjen).
Så det var litt ergerlig da, husker jeg.
Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.
(Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
