johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII

    Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.

    Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.

    For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.

    Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).

    (Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).

    Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.

    (Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.

    Jeg likte vel egentlig best studio-album men).

    Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.

    (Eller hva den sangen het igjen).

    ‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.

    (Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).

    Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.

    (De som hu alltid pleide å be på fester).

    Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.

    Og gjorde et poeng av det liksom, da.

    Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.

    Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.

    Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).

    Så sånn var vel kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.

    Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.

    Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.

    Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.

    I en samfunnsfagtime kanskje.

    På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.

    Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.

    Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.

    Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.

    Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.

    Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.

    Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.

    Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.

    Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.

    Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.

    Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.

    Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.

    Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.

    Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.

    At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).

    GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.

    Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.

    Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.

    Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.

    Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.

    Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.

    (Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett

    Ihvertfall det første året på Frysja vel).

    Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.

    (Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.

    Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.

    For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).

    Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.

    Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.

    Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.

    Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.

    Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.

    Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.

    Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.

    Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.

    (Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).

    Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.

    Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.

    For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.

    For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.

    Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.

    Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.

    Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.

    Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.

    (Noe sånt).

    Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.

    Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.

    Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.

    (Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).

    Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.

    Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.

    (For å si det sånn).

    Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.

    Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.

    Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.

    Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.

    Så vi får se når jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 104: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo X

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, nemlig på Abildsø.

    Så fikk jeg litt problemer, med diverse hull i tenna, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det neste året, da jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset, så dro jeg ut til Ås, siden min onkel, (min fars yngste bror), Runar Mogan Olsen, jobbet som tannlege der.

    Onkel Runar hadde jobbet som tannlege i Ås, i cirka ti år allerede da vel.

    I begynnelsen så leide han i et kjellerlokale i Ås, i et slags avlangt senter, i betong, eller noe, vel.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, så hadde han fått seg sitt eget senter, som het Åstunet, og som han eide sammen med en lege, eller noe sånt, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke pleid å ha så mange hull i tenna, da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

    Men mens jeg gikk på NHI, så hadde jeg plutselig fått skikkelig mange hull i tenna da.

    Og i løssalgsavisene, på den her tida, så ble det advart, mot å ha for mye amalgam, i tenna, (husker jeg).

    Likevel så stappa onkel Runar amalgamfyllinger, i cirka halvparten av jekslene mine, var det vel.

    Jeg prøvde å kremte litt, når onkel Runar begynte å prate om amalgam da.

    Men jeg slapp å betale, for de her tannlegetimene, så jeg fikk meg ikke til å klage så veldig høyt da.

    (Det var vel antagelig faren min, som endte opp med regninga, for de her tannlegetimene, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det er nok ikke helt umulig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter en av disse tannlegetimene, (var det vel), så dukket min fetter Ove opp der, på tannlegekontoret, til onkel Runar.

    (Må det vel ha vært).

    Ove fortalte meg, at det ikke bare var et nytt senter, som de hadde fått seg, ute i Ås der.

    Neida, de hadde også fått seg sin egen pub, fortalte han.

    (Som faren hans var eier eller medeier i da).

    Ove, (som jeg tror at kanskje nettopp kan ha fylt atten år, på den her tida), han dro meg med på den her kjeller-puben da, (var det vel), hvor vi spilte noen slag biljard da, husker jeg.

    Og vi fikk vel spille gratis, tror jeg, siden onkel Runar visstnok eide den her puben da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar fortalte også noen historier, om en kar, som leide lokale, av han, i første etasje, i Åstunet der da.

    Jeg husker ikke helt hva det var, som onkel Runar fortalte.

    Men dette var en kar som drev en 7-eleven-kiosk da.

    Så Åstunet, det var ikke et så utrolig stort senter.

    Det var vel bare den 7-eleven-butikken og muligens et brus/øl-utsalg, eller noe, der, vel.

    Også tannlegekontoret til onkel Runar da, og et legekontor, (eller noe sånn da).

    Og muligens noen butikker/kontorer som jeg ikke har fått med meg.

    For jeg var bare på det senteret, når jeg absolutt måtte til tannlegen.

    Og det var bare i to perioder, iløpet av 90-tallet vel.

    En periode, (på tre-fire besøk kanskje), i 1990, (eller noe), og så et par besøk, når Titanic var på kino, (rundt 1997 kanskje), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at Runar begynte å prate om han som drev den 7-eleven-butikken.

    Det var at vi måtte ha noe å prate om, i bilen inn til Oslo, vel.

    For jeg fikk nemlig sitte på, med onkel Runar, tilbake inn til Oslo, en gang, etter en av de her tannlegetimene da, i 1990, (var det vel).

    For onkel Runar skulle på møte, i Tannlegeforeningen, i Oslo.

    For de skulle se på tennene til noen av ofrene, i Scandinavian Star-ulykken, (husker jeg, at onkel Runar fortalte).

    (For ofrene måtte ofte identifiseres utifra tennene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når jeg tenker på Scandinavian Star-ulykken.

    Så forbinder jeg den ulykken noen ganger med onkel Runar.

    For han var på foredrag om Scandinavian Star-ulykken, i Tannlegeforeningen.

    Og den gangen, (sommeren 1990 vel), som jeg besøkte onkel Runar og dem.

    Så stod det jo en Scandinavian Star/Alle Barna-vits, skrevet med kulepenn, på Sonsveien togstasjon, den dagen, som jeg dro hjem igjen, til Ågot, (må jeg vel si, for jeg leide ikke på Abildsø lenger enn til juni 1990, for å spare penger, som jeg kunne bruke i sommerferien da, og bodde heller hos folk som onkel Runar, bestemor Ågot og bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Vi stoppa også for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, den gangen jeg satt på, med onkel Runar, inn til Oslo da.

    Men jeg var egentlig ikke så fan, av pølse i brød, på den her tida.

    (Selv om jeg hadde spist min del av pølser i brød, iløpet av de årene, som jeg pleide å hjelpe faren min, å levere køyesenger, i Oslo og Tønsberg osv., mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da).

    Etter at jeg var i Brighton, sommeren 1985, på språkreise, og ble dratt med av Fredrik Axelsson, fra Gøteborg, (som bodde hos den samme vertsfamilien, som meg), og noen andre svensker, til McDonalds, ikke langt fra Churchill Sq. der, i Brighton, så har jeg vel alltid syntes at for eksempel Big Mac var bedre enn pølse i brød, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var kanskje litt høyt oppe, siden jeg gikk på NHI osv., på den her tida.

    Jeg husker ihvertfall, at jeg på et av mine tannlegebesøk, hos onkel Runar, en gang som tannlege-assistent-dama, (som kanskje var kona hans Inger, eller noen andre. Det varierte vel litt, tror jeg), vel hadde gått hjem.

    At jeg spurte, onkel Runar, om han tulla med kemneren, og dreiv med dobbel bokføring der.

    (Noe som jeg sikkert hadde lest om, at noen hadde drevet med, i en av løssalgsavisene da.

    Som jeg pleide å lese minst en av, hver dag, da jeg bodde på Abildsø.

    For det var ganske lite som skjedde det året, (på hverdagene ihvertfall), så hvis jeg ikke hadde hatt noen nye aviser å lese i, hver dag, så hadde jeg nok kjeda meg fælt der da.

    Og også på Bergeråsen, så pleide jeg å lese mye aviser, allerede fra da jeg gikk på barne/ungdomsskolen vel).

    Og da svarte onkel Runar, at han hadde dobbelt bokføring.

    Og at han skreiv inn noe sånt som 30 prosent mindre da, i bøkene sine, enn det det var, som tannlegetimene egentlig kosta da.

    (Noe sånt).

    Så jeg vet ikke om onkel Runar tulla, men det var ihvertfall noe sånt han svarte meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta til Furuset der, så var det en bank, på Furuset-senteret der, som var en filial av Sparebanken NOR, (eller noe).

    Og hvis jeg var litt seint ute der, så kunne det hende, at jeg ble nekta å gå inn der, av en ung, brysk bankansatt, husker jeg.

    Så jeg pleide etterhvert heller å bruke Sparebanken NOR sin filial, på Skårer, husker jeg.

    (Etter at jeg fikk meg jobb ute i Lørenskog der da, på OBS Triaden).

    Problemene med han bankansatte, det toppet seg vel.

    Den gangen, som jeg kom hjem fra praktikant-jobben, hos Norsk Hagetidend.

    Dette var vel like før en lønningsdag, eller noe, men så hadde jeg kanskje litt lite penger, de siste dagene, før jeg fikk ny lønning da.

    Og det som hendte, det var at jeg kom hjem, der jeg leide, av Arne og Mette, (etter jobb da).

    Og så var Axel, (som da ennå ikke var fylt tolv år vel), aleine hjemme.

    Og han viste meg et brev, som vi hadde fått, fra tante Ellen, i Sveits.

    Jeg tror ikke at jeg noengang fikk brev, fra tante Ellen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så dette var en sjeldenhet da.

    Og jeg hadde nok ikke fortalt tante Ellen, at jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    (For jeg prata nesten aldri med tante Ellen.

    Naturlig nok, siden tante Ellen vel hadde bodd nede i Sveits, fra før jeg ble født, i 1970, vel).

    Men det var vel kanskje bestemor Ingeborg, som hadde fortalt om den her flyttingen mi, til tante Ellen da.

    Hvem vet.

    Ihvertfall så gikk Axel og jeg, ganske kjapt, opp til den banken der, på Furuset-senteret da, husker jeg.

    For tante Ellen hadde sendt med enten 50 eller 100 sveitser-franc, med brevet sitt da, husker jeg.

    Og det ble litt penger i norske kroner, for kursen var 3-4-5 kroner, pr. sveitser-franc, (eller noe), husker jeg.

    (Noe sånt).

    Men da Axel og jeg, kom opp, til den banken.

    (Hvis jeg ikke gikk dit alene da).

    Så ble vi nekta å komme inn i banken da.

    Enda klokka mi ikke var 16 ennå vel.

    (Eller når det var, som den banken stengte igjen).

    Så det var litt ergerlig da, husker jeg.

    Og Axel ble vel også rimelig irritert, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), på grunn av han kjipe, unge bankansatte da, som ikke ville slippe oss inn i banken.

    (Og jeg var nok ikke vant med så sure bankansatte, fra Drammen, Svelvik eller Larvik, tror jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de/det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 102: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VIII

    En av tingene som var rimelig dumt, med å bo på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Det var at rett utafor vinduet, på soverommet mitt, så var det en barnehage.

    Og det hendte at jeg våkna til Kaptein Sabeltann-sangen, husker jeg.

    Og jeg hadde jo fått noen, (mer eller mindre), gjennomsiktige røde og hvite gardiner, av Mette Holter, da jeg flytta fra det rommet jeg leide av henne og Arne Thomassen.

    Og en søndag, (eller noe), som jeg husker at jeg runka i senga mi, med lyset på, på rommet.

    Så hørte jeg at noen mødre, i barneparken utafor, begynte å prate om dette da.

    Og at de kunne se inn på rommet mitt, gjennom gardinene da antagelig.

    Sånn virka det som for meg ihvertfall.

    Så jeg kunne jo ikke runke der engang, (unntatt under dyna, om natta da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI en gang, det siste året, som jeg gikk der.

    (Da NHI lå på Helsfyr).

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at noen sa at jeg var ‘skikkelig dust’, (eller noe).

    Og jeg overhørte også svaret.

    Som var at ‘bra at han er smart da’, eller om det var, ‘bra at han har god selvtillit da’, ‘siden han er så dust’.

    (Noe sånt).

    Men hvem det var, som sa at jeg var dust.

    Og hvem som sa det svaret.

    Og hvem som hadde satt ut rykter om at jeg var dust.

    Nei, det veit jeg ikke.

    Det fant jeg aldri ut, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen faren min prata til meg, om militæret.

    Så nevnte han forresten også, at i en annen ingeniør-tropp, enn den han selv var i.

    Så fikk de kun være fire karer, som bar båten.

    (Mens det i troppen til faren min, kanskje hadde vært dobbelt så mange folk, om å bære en båt, da).

    Så da fikk disse i den andre troppen lange armer da, forklarte faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde på Ungbo, så fant jeg plutselig ikke nøklene mine.

    Dette var en gang, det første året vel.

    Og da dro jeg bare ned til Ungbo, i Møllergata, og prata med Stig der, (het han vel), og fikk nye nøkler da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Så begynte den yngre halvbroren min Axel, (som også bodde der), med karate, husker jeg.

    Og han hadde da med seg en hel heiagjeng omtrent, (fikk jeg fortalt da), når han skulle gradere.

    (Det vil si Mette Holter og dattera hennes Kirsten vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og få gult belte og sånn da.

    Men jeg ble ikke invitert, til å være med, når Axel skulle gradere da.

    Så jeg vet ikke helt hvor Axel trente karate, engang.

    Men jeg husker at jeg så i karateboka hans en gang.

    Og at jeg vel såvidt hjalp han kanskje, med å forstå noe greier der vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg jobba på OBS Triaden.

    Så hadde Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, fest, på Grorud.

    Hu bodde sammen med typen sin der.

    Og hu inviterte meg og masse Svelvik/Sande-damer, på en fest.

    En dag som typen hennes ikke var hjemme vel.

    Jeg var ganske overarbeida, fra OBS Triaden, husker jeg.

    Og spøy i hagen dems der, husker jeg.

    Men det var om vinteren, så jeg fikk tatt snø over spyet vel.

    To tjukke Svelvik-damer, som var venninner av søstera mi vel.

    Og som jeg lurer på om var kommunister.

    De prata sånn at ‘vi finner vel alltids noen som harver over oss, på byen’.

    Og da begynte jeg å si sånn ‘drøm videre’, eller noe.

    For jeg tenkte kanskje litt høyt da.

    For de var skikkelig slappe i fisken, og sånn, de her Svelvik-jentene da.

    Men hu fine Lise fra Sande, (som jeg hadde rota med en gang tidligere), var også der.

    Men det ble bare sånn, at jeg nok syntes at jeg hadde driti meg ut nok, på den her festen da.

    Så jeg ble ikke med de her damene, ut på byen.

    Jeg tok bare en taxi hjem, til Furuset, (eller om det var på Ellingsrudåsen, at jeg bodde, på den her tida).

    Selv om hu Lise fra Sande, begynte å bable om at hu ikke hadde villet være med meg, ut på kino, osv.

    Et eller to år før det her da.

    Den gangen vi rota sammen, og jeg ba henne med ut på kino da.

    Hu hørtes ut som at hu angra seg kanskje, mens vi gikk bort til taxiene der da.

    (Noe sånt).

    Men jeg ble bare enda surere, siden jeg da ble minnet på, at hu ikke hadde villet være med ut på kino da.

    Så jeg bare dro hjem til der jeg bodde da.

    (Det vil si enten til Furuset eller Ellingsrudåsen da).

    I min egen taxi.

    Det hadde vel ikke blitt plass til alle, i en vanlig taxi heller så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på NHI, (og også noen av årene etter vel).

    Så pleide jeg å klippe meg, på en frisørsalong, som lå på Fyrstikktorget der, forresten.

    Det var en frisørsalong, hvor forretningsfolk ofte gikk og klipte seg vel.

    Så der pleide jeg nok å bli seende ganske vanlig og konform ut, etter å ha klippet meg da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var litt som Oslolosen kanskje, allerede helt på begynnelsen av 90-tallet.

    Hu mente at det ikke het Grønland, men Vaterland, da.

    Og det het heller ikke Helsfyr, (sa hu seinere), det het Etterstad.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom på noe som hendte, da Pia og jeg, egentlig bodde hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Og vi var på besøk, hos farmora vår Ågot, på Sand da.

    Så var det noen gjester der, det vil si ihvertfall en mann, som var i den samme generasjonen, som bestemor Ågot da.

    (Dette var kanskje en av brødrene til bestemor Ågot?).

    Som sa det, husker jeg, at Pia og jeg, vi var så høflige og veloppdragne.

    For vi pratet ikke i munnen på hverandre da, (husker jeg at han mannen sa til bestemor Ågot).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, før jeg dro i militæret.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

    Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

    (Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

    Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

    Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

    Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

    (Noe sånt).

    Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

    Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

    Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

    Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

    Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

    Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

    Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

    (Nemlig fra Leirsund).

    Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

    Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

    Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det er mulig.

    Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

    Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

    Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

    Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

    Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

    Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

    Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

    Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

    Da hadde ikke de lyst til det da.

    Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

    (Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

    (Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

    Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

    Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

    Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

    Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

    Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

    Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

    Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

    (Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

    Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

    Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

    For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

    (Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

    Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

    Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

    En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

    Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

    Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

    Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

    Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

    Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

    (Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

    Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

    (Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

    Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

    Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

    Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

    Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

    Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

    Og hu sa at den rullen var bare tull.

    For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

    For å teste kassa da.

    Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

    Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

    Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

    Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

    På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

    Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

    Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

    (Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

    Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

    (Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

    Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

    Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

    Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

    Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

    Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

    (Ganske ofte min kasse vel).

    Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

    Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

    Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V

    Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.

    Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).

    Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.

    Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.

    (Av en eller annen grunn.

    For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.

    (Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.

    Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).

    Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.

    Og han kameraten døde da, i denne ulykken.

    Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.

    Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).

    Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.

    Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.

    Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).

    Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.

    Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.

    For jeg snakket så og si aldri med Martin da.

    (Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.

    (En av gangen da).

    Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.

    Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.

    Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.

    Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.

    (Noe sånt kanskje).

    Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.

    Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.

    (Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).

    Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).

    Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.

    Men Kina var jo ennå kommunistisk da.

    (Som det vel er ennå).

    Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.

    Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.

    Men men.

    Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).

    Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.

    Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.

    Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.

    (Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).

    Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.

    Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).

    (Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.

    Hm).

    Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).

    Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.

    Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.

    Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.

    (Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).

    Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.

    Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    (Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.

    Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.

    Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.

    Hm).

    Uansett hvilken sommer det her var igjen.

    Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.

    At han bare fant seg lave damer.

    (Mest på fleip da.

    Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).

    Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.

    Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.

    Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.

    (Eller at han kanskje ble såret da).

    Noe som overrasket meg.

    (Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).

    Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.

    Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).

    Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).

    Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).

    Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.

    (Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa

    Noe sånt).

    Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.

    Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.

    Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.

    Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).

    Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.

    Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.

    Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.

    Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.

    Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.

    Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.

    Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.

    (Bagasjelokk, heter det kanskje).

    Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.

    Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Martin sa det, forresten.

    Under den her nevnte motorsykkelturen da.

    At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.

    Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.

    Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.

    (Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).

    Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.

    Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.

    Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.

    Også kjørte han langt på motorsykkel da.

    Også hadde det begynt å regne.

    Også hadde motorsykkelen velta da.

    Siden det ble glatt på veien.

    Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.

    Og der hadde det bodd ei enslig dame.

    Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.

    Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.

    Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.

    Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.

    At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.

    (For å be om husly da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 81: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Arne Thomassen, han sa det, en gang, det året, som jeg leide av han og Mette Holter, på Furuset.

    At mens han var sammen med mora mi, (Karen Ribsskog), og vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, utenfor Larvik, på midten av 70-tallet.

    Så hadde han fått en kamerat, som var ekspert på sinnsykdom, eller noe, til å prate med mora mi.

    Og hu var sinnsyk da, sa han kameraten.

    Og Arne Thomassen fortalte meg det, at han kunne se det på meg, at jeg også hadde det samme, som mora mi da.

    Fordi jeg ble så anspent, når dem fikk gjester jeg ikke kjente, osv.

    Jeg selv lurte vel kanskje på om det var fordi jeg var litt sjenert kanskje, og var vant til å bo for meg selv, osv.

    Men jeg sa ikke noe da.

    Men Arne Thomassen fortalte meg at man kunne leve med den her sykdommen da.

    (Det som mora mi hadde hatt av noe slags sinnsykdom da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var vel ikke Arne Thomassen noe ekspert på sånt her, akkurat.

    Så jeg tok ikke det han sa så særlig seriøst, må jeg innrømme.

    (Selv om stusset en del på det her da, må jeg innrømme).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På jobben, på OBS Triaden, så pleide han med det mørke håret, som jeg seinere jobba sammen med, i ferskvareavdelingen.

    (En som liksom hadde mørk sleik og et ‘colgate-aktig’ smil vel.

    Og som seinere, når jeg spilte fortball med Glenn Hesler og Øystein Andersen sin kamerat Tom, (som jeg har skrevet om før i Min Bok 2 vel), som var butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen.

    På midten av 90-tallet.

    Så pleide noen folk som jeg hadde vært kolleger av, på OBS Triaden, å være med, i den ‘fotball-gjengen’, til han Tom da.

    Blant annet han med det mørke håret, fra ferskvareavdelingen da.

    Og en annen, ganske tynn og hengslete kar, (som het Anders muligens vel), som pleide å jobbe på gølvet, på OBS Triaden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med det mørke håret, i ferskvareavdelingen.

    Han pleide å si til meg, at jeg spiste for usunn mat, (eller noe), når jeg hadde lunsj-pause.

    (Dette var før jeg begynte å jobbe i ferskvaren da.

    Så det var kanskje litt rart at han kommenterte om det).

    Kanskje fordi jeg drakk cola, eller noe.

    Så en gang, når det var tilbud, på Yoplait-jogurt.

    Så kjøpte jeg det, husker jeg.

    For da jeg gikk på ungdomsskolen, så var jeg ikke noe glad i melk, husker jeg.

    Men meierienes frukt-jogurt, de klarte jeg å få ned, mener jeg å huske.

    Så nevnte jeg det til han med det mørke håret, i ferskavareavdelingen da, når han kom inn på spiserommet der, i en lunsj-pause da.

    At se, nå har jeg kjøpt meg jogurt, nå kan du ikke klage på at jeg er så usunn lenger vel.

    (Noe sånt).

    Men da var det feil og da.

    For da svarte han fra ferskvaren noe sånn som at, ‘hvis du hadde spist en jogurt som det ikke var så mye sukker i så’.

    For da var det galt og, når jeg spiste sånn Yoplait-jogurt da, (skjønte jeg).

    Så etter den episoden, så skjønte jeg det, at uansett hva jeg spiste, så kom sikkert han karen i ferskvaren til å mene at jeg var usunn antagelig da.

    Men de episodene, når jeg fikk høre at jeg var så usunn.

    De fikk meg vel kanskje til å tenke litt mer på kostholdet mitt, osv., da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker forresten at kassaleder Helene, (hu som var fra Finland), en gang, sa til meg, at noen av kassererne ikke likte at jeg var avløser.

    Men hun ville bruke meg som avløser like vel da.

    Og hva det gikk på, det mener jeg at jeg overhørte.

    Og det var at hu Marit, (var det vel), hadde sagt til Helene, at hver gang jeg hadde avløst henne, så hadde hu diff i kassa.

    Men jeg må innrømme det, at jeg var vant til at femtiøringene lå der, og bindersene, (eller om det var strikker), til å bunte seddel-buntene, som vi la ned i drop-safen, lå der, og at pantelappene lå der liksom da.

    Men alle kassererne, de hadde sitt eget system nesten, i kassaskrinet sitt da.

    Så jeg ble litt stressa noen ganger, av å avløse enkelte av dem da.

    Hvis skrinet deres var for forskjellig fra mitt eget skrin, som jeg var mest vant til da.

    Så jeg innrømmer det at jeg kan ha rota litt da.

    Når jeg avløste dem som liksom hadde et ‘rart’ skrin da.

    Men vanligvis så fikk jeg ikke ikke noe særlig diff selv.

    Men Marit, (var det vel), hu mente at jeg bare var nøye, når jeg slo på mitt eget oppgjør da.

    Men det var vel kanskje ikke helt riktig.

    Altså, det jeg så på som viktigst, det var vel kundeservice-en liksom.

    Så hvis det mangla ti øre, i skrinet, eller en femti-øring, så ødela ikke det dagen min liksom.

    For jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, et år, blant annet, så jeg var kanskje mer vant til å tenke kundeservice da.

    Enn i tiøringer.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etterhvert så ble det sånn, at avløserne hadde med seg sine egne skrin.

    Og slo på sitt eget kasserer-nummer, når de avløste kassererne da.

    Men da kunne det bli problem, hvis man glemte seg, og la for eksempel en tusenlapp, i drop-safen da.

    For da fikk jo den kassereren man avløste, en plussdiff, på tusen kroner.

    Og man selv, (som avløser), fikk en minusdiff, på tusen kroner da.

    En gang, så fikk jeg en sånn minusdiff, (husker jeg).

    Men hu kasserer-dama, (ei jeg ikke husker navnet på nå), hu fikk vel ikke noe plussdiff vel.

    Så da satt jeg igjen med en stor minusdiff da.

    Og da lurte jeg på om hu kasserer-dama jugde husker jeg.

    Og om hu rappa den tusenlappen, når hu så at hu hadde ‘min’ tusenlapp i oppgjøret sitt da.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at jeg mistenkte at det kunne være sånn.

    Jeg husker ikke navnet på hu kassadama.

    Men det var ei med lyst hår, på min alder, som jobba deltid der vel.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på noe slags pub-til-pub runde, (eller noe), i Oslo sentrum, mens jeg jobba, på OBS Triaden.

    Så lurte jeg vel på, hvilken pub, som jeg skulle gå på da.

    (Noe sånt).

    Jeg kikka litt inn på Andys Pub, i Stortingsgata, hvor jeg hadde vært og drukket, en eller to ganger vel, før det her da.

    Og da så jeg ei kassadame, fra OBS Triaden, som het Caroline, (eller noe sånn), vel.

    Og hu satt ved et bord, (eller om hu stod og prata), med en ganske barsk kar, som var litt eldre enn henne da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men en seinere gang, da jeg var på jobben.

    Så spurte jeg hu Caroline, (eller hva hu het igjen), om det var henne jeg hadde sett, på Andys Pub der da.

    Men da mente hu at det ikke var henne da.

    Noe jeg egentlig fant det vanskelig å tro, (for å være ærlig).

    For jeg mente at jeg hadde kjent henne igjen, når jeg så henne gjennom vinduet, i Stortingsgata der da.

    Men jeg sa ikke noe mer da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Våren/sommeren etter at det vikariatet mitt gikk ut, hos OBS Triaden.

    (Altså våren/sommeren 1991).

    Så jobba Magne Winnem på Rimi Rosenkrantzgate, (var det vel, ihvertfall så var det en Rimi, som lå mellom Stortinget og Rådhuset da, ganske langt ned mot fjorden).

    Jeg skulle på Danmarkstur, med OBS Triaden, (med Stena Saga), husker jeg.

    Så jeg trengte noen klær.

    Og jeg var også litt lei, av OBS Triaden, siden jeg ikke visste sikkert, at jeg kom til å få mange vakter, sommeren 1991 da.

    (Siden vikariatet mitt nettopp hadde gått ut der).

    Fram til jeg begynte å studere, på NHI igjen.

    Og jeg hadde vel nevnt det her for Magne Winnem da.

    Som hadde en dansk butikksjef, (mener jeg å huske), på Rimi Rosenkrantzgate der.

    Så jeg var interessert i heltidsjobb, fram til NHI begynte igjen da.

    Og Winnem hadde nevnt det for sin danske Rimi-butikksjef, at jeg var interessert i en ny jobb da.

    Så jeg hadde et jobbintervju, med han danske Rimi-butikksjefen, i Rosenkrantzgate der, mens jeg jobba deltid på OBS Triaden da.

    På slutten av det friåret mitt, fra NHI.

    Men jeg nevnte det da, (i jobbintervjuet), at jeg skulle begynne å studere igjen, til høsten, på NHI.

    Og derfor fikk jeg ikke jobb, på Rimi Rosenkrantzgate.

    For han danske butikksjefen, han så etter en person, som kunne jobbe heltid der fast fremover da.

    Og ikke bare et par-tre måneder, fram til august-måned liksom.

    (For det hadde vel da blitt litt vel turbulent kanskje.

    Hvis de måtte ansette en ny medarbeider, og denne slutta igjen like etterpå).

    Så han danske Rimi-butikksjefen, han takket meg, husker jeg.

    Siden jeg hadde vært ærlig, og nevnt det, at jeg skulle begynne å studere heltid, på NHI igjen, til høsten da.

    (Og ikke hadde prøvd å skjule det da).

    For det visste han visst ikke fra før da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Enda vel Magne Winnem vel må ha visst om det her.

    Så det er mulig at Magne Winnem, (som jobba som assisterende butikksjef der vel), prøvde å villede sin danske butikksjef da.

    Og kanskje prøvde å skape stry for meg også.

    Hvem vet.

    Altså ved å ikke fortelle sjefen sin om at jeg skulle begynne å studere, til høsten da, (mener jeg).

    For da hadde vel det blitt et skikkelig rabalder, (kan jeg tenke meg), når den tid kom.

    Hvis jeg hadde latt som at jeg var interessert, i en fast heltidsjobb der.

    Også hadde jeg bare slutta, etter en par måneder, for å begynne å studere igjen.

    Det hadde vel vært som svindel nesten.

    (For å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så jeg syntes at dette jobbintervjuet, det ble kanskje litt rart da.

    Hvorfor ville han danske Rimi-sjefen, til Magne Winnem, prate med meg om en fast heltidsjobb, liksom.

    Når det var kjent, (må man vel si), ihvertfall blant mine kamerater og kjente, at jeg skulle begynne å studere heltid igjen, på NHI, høsten 1991.

    Nei, det her virka litt rart da, (må jeg innrømme).

    Selv om jeg ikke sa noe til Winnem vel.

    Kanskje fordi jeg var litt stressa, siden jeg jo også skulle handle klær, denne dagen, (en skjorte, blant annet), til den Danmarksturen da.

    Og nå idag så virker vel denne episoden fortsatt litt rar, vil jeg vel si.

    (Når jeg tenker mer på det her, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

    Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

    Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

    Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

    Noe sånt.

    (Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

    Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

    Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

    Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

    Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

    Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

    ‘En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han skulle på jobben sin på matsenteret.

    Bussen kom.

    Han så seg litt om.

    Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

    Oj som det går.

    (Eller noe sånt).

    Også var det vel vers to.

    En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

    Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

    (Eller noe sånt).

    Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

    Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

    Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

    Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

    Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

    Den gikk cirka sånn her:

    ‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

    Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

    Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

    Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

    Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

    Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

    Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

    Den gikk cirka sånn her.

    ‘Apparently.

    All you can see.

    Is an enemy.

    At the deep of the sea.

    It’s your reality.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Bla bla bla.

    Calling my name.

    Have you no shame.

    No, cause you want me to.

    It’s your reality.

    And I know that you do.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Osv., osv.’.

    (Noe sånt).

    Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

    Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

    Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

    Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

    Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

    Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

    Og funnet på noen nødrim og sånn da.

    Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

    Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

    Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også en fjerde sang.

    Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

    ‘Det er ikke gull alt som glitrer.

    Det er ikke gull alt som glitrer.

    (Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

    Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

    Tåpers gull.

    Jeg drikker meg full.

    Jeg p*ler ditt hull.

    Til tissen detter av.

    Men det er ikke gull alt som glitrer.

    (bla bla bla).

    Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

    (Noe sånt).

    Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

    Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

    Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

    Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

    ‘Jungel.

    Velkommen til jungel.

    La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

    Velkommen til jungel.

    Jeg vil høre deg skrike’.

    Noe sånt.

    For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

    Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

    Noe Øystein hørte på hele tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

    At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

    Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

    At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

    Noe jeg overhørte da.

    Jeg hørte ikke det første de sa.

    Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

    Noe sånt.

    (Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

    Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

    Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

    At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

    Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

    Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

    Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

    Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

    Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

    Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

    Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

    Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

    For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

    De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

    (Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

    Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

    Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

    Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

    Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

    Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

    Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

    Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

    For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

    (Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

    Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

    Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

    Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

    ‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

    Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

    Mens han smilte da.

    Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

    Og Winnem ville ikke forklare da.

    Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

    Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

    Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

    Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

    Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

    Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

    At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

    (Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

    Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

    Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

    Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

    Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

    Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

    Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

    Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

    Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

    At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

    Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

    Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

    Så det her rant ut i sanden da.

    Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 74: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Det var også en nærbutikk, (eller et lite supermarked, må man vel kanskje si), som lå like ved der Arne og Mette bodde.

    Jeg husker ikke hvilken kjede det var, men det var en kjede som jeg vel ikke har sett, hverken før eller siden vel.

    Og den kjeden hadde vel også en annen, lignende butikk, på Furuset/Høybråten der, mener jeg å huske.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde Arne og Mette og Axel vært borte, mens jeg skulle vaske noe klær der da.

    Og da hadde jeg kjøpt vaskemiddel i den nærbutikken der da, husker jeg.

    Og da skrøyt Mette Holter husker jeg, siden jeg hadde kjøpt vaskemiddel da.

    Selv om jeg vel ikke kjøpte den største pakken med vaskemiddel.

    For jeg hadde vel ikke så god råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg fortsatt hadde den uvanen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, at jeg pleide å ringe til kontakttelefonen, når jeg var aleine hjemme.

    En gang, så prata jeg med noen jenter i Son, som ville møte meg, i Oslo.

    Og vi dro på kino, på Eldorado, husker jeg.

    Men de jentene, de fikk en kamerat av min fetter Ove, (en kar jeg vel hadde møtt, når jeg besøkte Ove og dem vel), i Son, til å kjøre dem da.

    Og da syntes jeg det, at dette ble litt rart, siden det liksom var som at min fetter Ove, (som jo hadde oppført seg rimelig rart, de siste gangene, som jeg hadde truffet han, hos bestemor Ågot, osv.), var involvert da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte de her jentene, for å møte dem igjen seinere, akkurat.

    Det hele ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg mener at onkel Runar også kommenterte det her, en gang, som vi begge var hos bestemor Ågot da.

    Så da ble det jo som at slekta mi hadde kontrollen da, syntes jeg.

    Og jeg liker jo å være uavhengig.

    Jeg har jo bodd aleine siden jeg var ni år, osv.

    Så det var ikke sånn, at jeg kontaktet de tenåringsjentene fra Son igjen, akkurat.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg ringte kontakttelefonen, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så prata jeg med en kar fra Vestfold, som hadde flytta til Oslo da.

    (Mens vi vel venta på at noen damer skulle dukke opp på kontakttelefonen der da).

    Og han fra Vestfold, han fortalte at han jobba, i en klesbutikk, i Stortingsgata vel.

    Han sa det, at ei dame, som hadde prøvd bukse, hadde spurt om den satt bra.

    Og da han svart om hun ville gifte seg med han, eller noe.

    Han fortalte også det, at han hadde vært på en vill fest, i Holmenkollåsen, (eller noe).

    Hvor alle bare tok av seg klærna, og begynte å ha sex med de andre som var på festen.

    Han sa at han bare pulte den fineste dama der, og stakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den rareste episoden, som han ‘Vestfold-karen’, (han var vel fra Tønsberg eller Sandefjord, eller noe, siden jeg bare husker at han var fra Vestfold, for jeg selv er jo fra Larvik og Svelvik, så jeg ville nok husket det, hvis han var fra nord eller sør i fylket), fortalte.

    Det var at han var på et utested i Karl Johan.

    (Fridays, eller et sted som lå like ved der vel).

    Også kom det plutselig inn ei dame, som dro han med i en taxi.

    Og dette var dama til en sønn av en statsråd, fortalte han Vestfold-karen.

    Hu dama fikk han Vestfold-karen, til å knulle henne, i en seng der vel, fortalte han.

    Men så kom plutselig sønnen av statsråden inn i rommet og begynte å knulle han i rumpa, (fortalte Vestfold-karen).

    Han Vestfold-karen mente at jeg burde dra til dette paret.

    Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.

    Jeg hadde ikke noe lyst til å få noe opp i rumpa, statsråd-sønn eller ei.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden så var det forresten ei pen ung dame som jobba, som var nesten som ei amerikansk dame kanskje.

    Og det var ei som het Hege, husker jeg.

    Hu var veldig pen, som ei cheer-leader nesten.

    Og var oftest hyggelig, og hu var populær vel.

    Hu jobba vel i kassa, tror jeg, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Hu kom inn på spiserommet en gang, og begynte å prate om å få noe opp i ‘to-ern’.

    Men da lurte jeg på om hu mente rumpa eller musa, husker jeg.

    For damer har jo strengt tatt tre hull.

    Og jeg har hørt noen som sa ‘tre-ern’, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), om rumpa.

    Så når hu Hege babla om, (til ei annen dame, som satt på spiserommet der, mens jeg overhørte det her da), om å få noe opp i ‘to-ern’.

    Da var jeg ikke sikker på om hu prata om rumpa eller fitta, husker jeg.

    Men det var vel antagelig rumpa da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, siden han Vestfold-karen prata om noe lignende tema da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som jeg var og besøkte hu Ragnhild fra Stovner.

    Fordi jeg var aleine hjemme, i Høybråtenveien der, i en eller annen ferie vel, og kjeda meg da.

    (Da jeg hilste på han nye leieboeren, til hu Ragnhild fra Stovner da, han som hadde cerebral parese vel).

    Da jeg kom hjem fra henne.

    Etter et litt mislykka besøk da.

    For jeg syntes jeg det, (husker jeg), at hu Ragnhild fra Stovner og han nye leieboeren hennes, liksom hadde mobba meg og liksom uglesett meg litt der, (under det her besøket mitt), da.

    Så da ble jeg litt nedfor, husker jeg.

    Og da heiv jeg meg på kontakttelefonen, da jeg kom hjem fra Stovner, med en buss som gikk derfra og til Furuset vel.

    (Noe sånt).

    Og så begynte jeg å prate med ei dame der.

    For da ville jeg liksom finne meg ei ny dame igjen da.

    For jeg skjønte at hu Ragnhild fra Stovner nok var lei av meg da.

    (Eller noe sånt).

    Men da var det så rart.

    For da lurte jeg på om hu jeg prata med på kontakttelefonen, var nettopp hu Ragnhild fra Stovner, husker jeg.

    Kanskje hu hadde gjort det samme som meg, og bare hivd seg på kontakttelefonen, (tenkte jeg).

    Jeg mistenkte litt, at det var sånn da.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Også bare avbrøt jeg samtalen da.

    Med hu nye, (eller ‘nye’), dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.

    Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.

    Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.

    Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.

    Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.

    Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.

    Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.

    Så den lyste skikkelig opp da.

    Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.

    (Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).

    Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.

    (Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).

    Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.

    For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.

    Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.

    Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.

    Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.

    Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.

    Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.

    Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.

    (Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.

    Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.

    Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.

    Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.

    Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).

    Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.

    For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.

    For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.

    (Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.

    Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.

    Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.

    For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.

    Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.

    Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.

    Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.

    Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).

    Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.

    Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.

    Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.

    Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).

    Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.

    Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).

    Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.

    Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.

    Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).

    Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.

    Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.

    Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.

    Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.

    For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.

    Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.

    (For det meste ihvertfall vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.

    Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.

    Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.

    (Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.

    Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.

    For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).

    Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.

    Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.

    Og muligens var mørkhudet, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.

    Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.

    (For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).

    Så var jeg mye eldre enn Axel.

    Jeg var 19 år.

    (Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).

    Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.

    Og Axel, han er jo født høsten 1978.

    Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.

    Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.

    Høsten 1989 da.

    Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.

    De lurte på om jeg var faren til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.

    Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.

    Men det her husker jeg veldig vagt da.

    Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.

    Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.