Stikkord: Arne Thormod Thomassen

Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

(Var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

(Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

(Selv om det var en god del da).

Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

(Må man vel si).

Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

(Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

Som ble åpnet under jappetida vel.

Gulvet var visst av marmor.

Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

De jeg jobba på skift med.

Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

(Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

Og da hadde dem vært utradisjonelle.

Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

(Selv om det er skall på klementinene da).

For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

I tilfelle noen sølte på gulvet.

Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

Og han fikk sparken etterhvert.

(Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

Også hadde han bedt om ny lapp.

Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

(Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

(Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

(Noe sånt).

Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

(I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

Jeg var på en måte min egen familie da.

Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

(For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

Og jeg hadde heller ikke lue.

Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

(Etter å ha fått råd om det vel).

Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

På en vond måte, på ei glatt slette der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

Etter mye knall og fall da.

Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

Men jeg så faren da, for å være ærlig.

For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

(Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

Det er mulig.

Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

(Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

Men jeg orka ikke.

Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

(For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 50: Mer om Ragnhild fra Stovner

Jeg lå over hos Ragnhild fra Stovner, to-tre ganger til, i leiligheten hennes, på Stovner da, i ukene og månedene etter at jeg møtte henne, på Radio 1 Club.

Vi var aldri ute på noe date.

(Unntatt en gang, når hu ville møte kameratene mine).

Og vi presentere ikke hverandre, ovenfor familiene våre.

Så jeg husker at jeg omtalte henne, som elskerinna mi, på Matland/OBS Triaden en gang.

Når en kollega der spurte om jeg hadde dame en gang, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhild ville som sagt møte kameratene mine.

Og jeg avtalte med Magne Winnem og Andre Willassen, fra skolen i Drammen, et drøyt år før det her.

Å møtes på Burger King, nederst i Karl Johan der.

Et sted vi ganske ofte pleide å spise på, i russetida, siden vi da ofte var i Oslo, selv om vi egentlig Drammens-russ, men Drammens-russen ble invitert med på masse russekroer i Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Raghnild og jeg, vi satt vel der inne, i andre etasje, på Burger King.

Da Willasen og Magne Winnem dukka opp.

Jeg husker at Willassen bare rista på hue, over at Raghnild og jeg var sammen.

Uten at han forklarte ikke hvorfor.

Og vi prata vel bare litt sånn løst sammen, oss fire, før Willassen og Winnem stakk igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så gikk hu Ragnhild og jeg, ned mot Jernbanetorget T-banestasjon, for å ta T-banen, for å sove over i leiligheten hennes, oppe på Stovner der vel.

Og nede på Jernbanetorget der.

Like utafor Trafikanten der vel.

Så møtte vi Kjetil fra Abildsø.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Kjetil nevnte at han hadde begynt å vanke på Blitz.

Og at han hadde funnet ut, at Nitzer Ebb, (et band som Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen i Drammen hadde ‘hypet’ da, et par år før det her cirka vel), var ‘nazi-musikk’.

Jeg svarte at jeg ‘visste det’.

Men Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen, de hadde liksom ufarliggjort ‘nazi-aktige’ band, som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da.

Så jeg så liksom bare på disse bandene som musikk.

Og tenkte bare på det som musikk, og uten at det for meg, var noe politisk, ved disse bandene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil fra Abildsø, bare prata jeg med, mens vi passerte han da, nede ved Jernbanetorget der.

Og jeg så vel ikke han Kjetil fra Abildsø igjen, på flere år, før han, (siste gang jeg så han), kjøpte godteri, to ganger, i kassa mi, da jeg jobba som medarbeider, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i årene etter militæret.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg klagde litt om jobben og sånn, til hu Ragnhild fra Stovner, i leiligheten hennes, (innemellom at vi hadde sex der da), husker jeg.

Jeg klagde på at skatteåret var sånn lagt opp, at det var halv skatt i desember og ikke skatt i juli.

(Noe sånt).

Noe som gjorde det vanskelig for meg å få spart opp penger da, syntes jeg.

Siden jeg gjerne ville spare det samme beløpet hver måned da.

(Til videre studier da).

Men jeg syntes at det var vanskelig å få noe system på sparinga mi da.

Når skatten og sånn var forskjellig hver måned.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette her var nok like før jul da, i 1990, siden jeg hadde funnet ut det da, at det var halv skatt, i desember.

Den neste gangen, som jeg besøkte hu Ragnhild.

(På nyåret i 1991 var dette kanskje).

Så sa hu det da, at hu ikke ville ha en type, som tenkte sånn som meg, når det gjaldt skatt og sparing og sånn da.

(Som jeg nevnte ovenfor).

Jeg var kanskje litt frustrert da, siden jeg jo hadde ‘driti meg ut’, og måtte gå på sosialen, de siste månedene, av det første året, som jeg bodde i Oslo.

Så jeg var kanskje litt nervøs, på grunn av økonomien min.

For jeg hadde ikke lyst til å gå på sosialen igjen, for å si det sånn.

Det var flaut nok den første gangen, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det er mulig at hu Ragnhild ikke fikk med seg det da, at jeg var anspent, fordi at jeg skulle liksom spare da, til videre studier.

Men ikke hadde fått spart opp så mye ennå, like før jul, i 1990.

Så da var vel dette noe jeg gikk og tenkte på da, vil jeg nok tippe på.

Også slapp det ut av meg, en gang jeg var på overnattingsbesøk, hos hu Ragnhild da.

For vi lå vel sammen, en to-tre netter, (var det vel), fordelt på ukene etter at vi hadde møttes, på Radio 1 Club da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også lest i en avisartikkel eller ukeblad-artikkel om sex-tips.

Og der stod det at damene likte det, hvis man liksom bevegde på pikken, inni fitta dems og sånn da.

Så jeg prøvde å til det da.

At jeg liksom brukte en sånn muskel, inni pikken, sånn at den liksom bevegde på seg, inne i fitta til hu Ragnhild da, mens vi hadde sex.

Og da spurte hu hva jeg dreiv med, (husker jeg).

Men jeg var kanskje litt i ørska, for jeg var ikke så vant til, å ha dame/elskerinne da.

Så da jeg svarte ikke noe, husker jeg.

Men jeg husker at hu Ragnhild liksom skulle ta igjen med samme mynt da.

Også begynte hu å stramme fittemusklene sine rundt pikken min, sånn at det nesten gjorde vondt, husker jeg.

For å liksom å ‘ta igjen’ da.

Når jeg begynte med den her ‘penis-øvelsen’ min, som jeg hadde lest om i et eller annet blad, med sexrådgivningsspalte i da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leligheten til Raghnild var forresten ganske gammeldags, og sånn.

Den bar preg av, (må man vel si), at bestefaren hennes hadde bodd der, i mange år.

Og at det var mange år siden den var pusset opp, da liksom.

Hu pleide å ha en tusenlapp liggende, inne på kjøkkenet sitt, husker jeg.

Men den lot jeg ligge i fred da, for å si det sånn.

Men det var bare noe jeg la merke til, at hu liksom lot penger ligge åpent framme, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg besøkte hu Ragnhild, etter at vi hadde møttes i fylla, på Radio 1 Club.

Så kjøpte jeg med noe julemarsipan, (eller noe), fra Narvesen-kiosken, ved Stovner T-banestasjon der, til henne.

Det likte hu vel såvidt, (hvis jeg husker det riktig).

Men det var jo ikke så fin gave da, (må jeg innrømme).

Men jeg spurte hva hu likte, den neste gangen, som jeg var der, (eller noe).

Og da sa hu det, at hu likte Campari vel.

Så jeg gikk og kjøpte en flaske Campari til henne, på et eller annet Vinmonopol, som jeg skulle ta med opp til henne, den neste gangen, som jeg skulle besøke henne da.

Den flaska ble liggende i en vinhylle, (var det vel), som Arne og Mette hadde i stua si da.

Så jeg hadde nok kanskje fortalt om hu Ragnhild, til Arne og Mette da.

Og hu Ragnhild babla en gang om en finne, som hu hadde møtt, i utlandet, eller noe sånt, vel.

Og jeg husker det, at en gang, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe.

Så sa Mette og Arne til meg, at hu Ragnhild hadde ringt og prata med dem.

Og da passa det ikke likevel, at jeg dro å besøkte henne, på den neste avtalen vår da.

(Når jeg egentlig skulle ha med den Campari-flaska, opp til henne).

For han finnen skulle visst besøke henne da, (på feriebesøk fra Finland), sa Mette og Arne, at hu Ragnhild hadde sagt da.

Og dette var vel før jeg skulle ut på byen, (eller noe sånt), tror jeg.

(Kanskje med Magne Winnem, eller noe.

Hvem vet).

Så da sa jeg bare til Mette og Arne, at de kunne få den Campari-flaska da.

(En flaske som kosta et par hundre kroner, (eller noe), på Polet vel).

Før jeg gikk ut døra, (for å dra på julebord, eller noe sånt, kanskje).

Siden jeg ble litt sur på hu Ragnhild, siden hu mer eller mindre slo opp sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Ragnhild, hu sa forresten en gang, da jeg lå over hos henne, at hu ikke hatt lyst på sex.

Men så gikk jeg inn på kjøkkenet, for å finne meg et glass vann, eller noe.

Og da ville hu ha sex likevel, husker jeg.

Så hu Ragnhild, hu var nok rimelig sånn ‘kvinner er fra Venus’, vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det julebordet, til OBS Triaden forresten, så var det skikkelig stil, (må man vel si).

Dette julebordet, det var i hotellet, på Triaden der, sine lokaler vel.

Og Assisterende Butikksjef Claus, hadde hyrt inn en strippedame, til Butikksjef John Ellingsen vel.

(Hvis det ikke var til han disponenten, (som jeg ikke husker helt navnet på nå), det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle damene måtte gå rundt, med en slags mutter, eller noe, for å finne ut hvor den passet.

Der skulle de sitte.

Jeg husker at noen av gutta på gulvet klagde.

Når ei ung og ganske fjong brunette, fra Rasta, ved navn Beate, fant ut at plassen hennes, var ved siden av meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ferskvareavdelingen, ved OBS Triaden, de hadde sitt eget julebord, tror jeg.

Så de jobba som bartendere, osv., på OBS Triaden sitt julebord.

Og rundt om på bordene, så stod det mange glass, fylt opp med gratis sigaretter, (husker jeg).

Og alle drinker var gratis da, hele kvelden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så det mangla ingenting, på dette julebordet, tørr jeg nesten å påstå.

En fra Høybråten, som hadde begynt på OBS Triaden, omtrent samtidig som meg, og som het Kenneth, (og som seinere fikk sparken, for underslag vel).

Han, Beate og jeg, vi satt og prata, mens vi var rimelig pussa, husker jeg, på det her julebordet da.

Og jeg gikk og henta drinker, for hu Beate og meg, husker jeg.

Beate ville ha en drink som het Tom Collins, mener jeg.

Og jeg gikk bort til en kar med mørk hockey-sveis, fra Ferskvareavdelingen, som var bartender vel.

Og så ba jeg om ‘to Phil Collins’ da.

Noe jeg nevnte for hu Beate og da.

Og hu klagde på at jeg hadde en feminin latter, (eller noe), husker jeg.

Noe jeg ikke hadde hørt før, husker jeg.

Og jeg husker ikke helt hvordan det endte.

Men hu Beate og meg, vi ble stående og kline, utafor en pub, på Triaden der.

(En pub som ligger opp mot Hydro-Texaco bensinstasjonen, på Triaden der).

Og så skjedde det, at hu Beate måtte på do.

Og der ble hu en stund.

Hu ble visst dårlig, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det ble slutt på klininga, skjønte jeg.

(Etter å ha venta på hu utafor dassen der, en stund da, i fylla).

Så dro en kollega ved navn Knut Hauge, (seinere kjent som mannen bak tegneserien ‘Mille’, i Pondus, (eller om det var i Rocky)), fra Vestlandet, med meg, i en bil, for å kjøre en tur, med noen andre folk, som jeg ikke husker hvem var.

Jeg husker bare at jeg ble bilsjuk og måtte spy.

På et jorde, et eller annet sted.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så skjedde det vel ikke så mye mer spesielt, på dette julebordet.

Men det ble litt flaut å jobbe i kassa, sammen med hu Beate, etter det her da, (husker jeg).

Selv om jeg bare lot henne være i fred.

Det var ikke sånn at jeg begynte å flørte med henne på jobb, eller noe.

Selv om vi hadde klint, i fylla, utafor den puben, (eller hva det var igjen), utafor Triaden der, på julebordet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

16. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

(Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

(Var det kanskje).

Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

(Eller om jeg tulla med nøkkelen).

Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

Det veit jeg ikke.

Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

Vicky, var virkelig en stor dame.

Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

Og hu hadde mørkt hår da.

Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

Og ikke etterpå.

Men men.

Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

For å prøve å forklare mer om dette.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men dette gikk også litt den andre veien.

Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

Og som var billig da.

Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

(Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

Også tok hu en boks hermetiske tomater.

Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

(For mat til fire personer da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

(For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

Mette sin datter Kirsten var også der.

Og hennes samboer Lars.

Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

(Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

(Noe sånt).

Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

(Noe sånt).

Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

(Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

(En gang på 80-tallet da).

Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

Men men.

Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

(Når jeg ikke var tilstede da).

Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så om det var sant eller ikke.

Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

15. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

Da jeg bodde i Leirfaret.

Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

(Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

(Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

Og dette var et hasteoppdrag.

Så jeg måtte være med å jobbe.

For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

(Ikke så langt unna SAS-hotellet).

Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

Og det sa han at jeg fikk lov til.

Så vi la en sånn lampe i bilen da.

Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

Glasset var litt knust.

Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

Og mora mi ga meg et Europa-kart.

Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

(Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

(Sa Thomassen ihvertfall).

For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

Det var nok å gå og jobbe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble bare dratt med på det her.

Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

For dette ble jo som en dobbeltrolle.

Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

Det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

(Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

(Thomassen var jo fra Nord-Norge).

Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

Og han ene Vestfold-karen.

Han begynte å klage.

På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

(Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

Dette var vel på søndagen vel.

Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

Og han dukka akkurat i tide da.

Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

(Mot min vilje, må jeg si).

Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

(Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

(Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

Og han var jo arbeidsleder.

Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

Og jeg var jo veldig trøtt da.

Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

I stua til Arne og Mette der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

Da jeg fikk de pengene.

Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

(Av en eller annen grunn.

Dette var like etter 80-tallet.

Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

Og samtidig litt sossete ut vel).

Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

Men jeg kjøpte den da.

For jeg trengte vel en ny jakke da.

Og da hendte det, husker jeg.

At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

En gang i blant, mener jeg.

(Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

(Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

Mens hu hylte vel, (eller noe).

Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

(For å si det sånn).

Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

Og stelte meg litt der kanskje.

Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

Til han andre da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens han som var så glad i grønnsaker.

(Var det vel).

Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

Om at det å ha dame.

(Som han fikk sex av da da).

Det blei som ‘narkotika’, mente han.

At han måtte ha det da.

Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

14. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 45: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

På Hageselskapet så hendte det at Redaktør Lønø spurte meg, om jeg virkelig jobba så lenge som jeg skulle.

Siden det var fleksitid der, og siden jeg var b-menneske og ofte kom seint på jobb.

Jeg svarte vel bare at jeg gjorde det.

Men egentlig så hadde jeg vel ikke helt oversikten.

Men jeg satt ofte seint oppe, om natta, sammen med min tidligere stefar, Arne Thomassen, og så på filmer, på Filmnet, som var en 24-timers filmkanal, (noe som var ganske nytt i Norge, i 1990, og som jeg ikke var vant til å ha da).

Så jeg kom meg kanskje trøtt på jobben, i 10-tida da.

Og da skulle jeg vel være der, til i 17-tida, ihvertfall, (egentlig).

Men når det ble tomt med folk der, hos Hageselskapet.

Så syntes jeg nesten at det var som, at jeg gjorde noe galt der.

Siden jeg da var aleine igjen, (mer eller mindre ihvertfall), i lokalene til Hageselskapet.

Dessuten, så jobba jeg veldig raskt og effektivt, (hvis jeg kan si det selv ihvertfall).

Så jeg hadde sjelden noe å drive med etter at de andre hadde gått hjem.

Så da bare jeg stakk jeg, jeg også.

Dessuten så fikk jeg jo ikke lønn der.

Men jeg fikk jo bare vanlig arbeidsledighetstrygd, så jeg syntes egentlig ikke at dette var som en ordentlig jobb da.

Og derfor syntes jeg vel det, at jeg ikke behøvde å ta det så høytidelig, om jeg jobba seks, syv eller åtte timer hver dag liksom.

Og Arne og Mette, de var også sjelden hjemme.

De pleide å dra på bingo og travbanen og fikk seg etterhvert jobber.

Så jeg måtte også lage middag for Axel, ihvertfall de første ukene, som jeg jobba, hos Hageselskapet der, husker jeg.

Og da pleide jeg å kjøpte noen sånne ostesnitzler, og sånn, som de hadde på Mega, på Furuset-senteret der, husker jeg, etter jobben.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mens jeg jobba for Hageselskapet, at jeg bestemte meg for å bli enda mer ‘ordentlig’.

Jeg hadde jo slutta med å stjele i butikker, osv., før jeg flytta inn til Oslo.

Og mens jeg jobba for Hageselskapet, så huska jeg det, at jeg også ønsket å slutte, med å snike på T-banen.

Så etter denne tida så har jeg vel så godt som alltid hatt månedskort da.

(Når jeg ikke har hatt bil da).

For jeg tenkte vel som så, at det ville vært flaut, å ikke komme seg på jobb, på grunn av at man ble tatt i kontroll, eller noe.

Og det var også en viss risiko for at kolleger osv., kunne se det, på T-banen kanskje, hvis man ble tatt i kontroll.

Og da ville de ihvertfall fått noe å prate om, i lunsjpause osv., (for å si det sånn), hos Hageselskapet da, (tenkte jeg kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den første gangen vel, som jeg satt med ned, ved feil bord, i lunsjpausen, hos Hageselskapet der.

Så satt Kontorsjefen og de andre sjefene seg der også.

(Av en eller annen grunn).

Men den andre gangen som jeg satt meg ved feil bord, da gjorde dem vel ikke det, tror jeg.

Men hvorfor det og det bordet var feil bord, det fikk jeg ikke med meg.

Så det hendte at jeg heller gikk og kjøpte meg noe mat, på Oslo City, som ikke var så langt unna, i lunsjpausen.

En pizzabit, eller noe sånt, kanskje, (uten at jeg husker det helt nøyaktig, hva jeg spiste da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som jeg jobba, hos Hageselskapet.

Så fikk jeg også en utgave, av Hageselskapets kalenderbok, (som var en grønnaktig og ganske stor ‘syvende sans’-aktig bok), for 1990, av Redaktør Lønø, (husker jeg).

Så der kunne jeg skrive opp tidspunkt for jobbintervjuer og sånn da.

Og etter det, at jeg fikk den kalenderen.

Så har det blitt som en vane for meg, vil jeg si.

At jeg både da jeg bodde i Norge, og nå som jeg bor i England, pleier å kjøpe en sånn syvende sans-bok, hvert år, (mer eller mindre, ihvertfall).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var med en kar, hos Hageselskapet, (som jeg syntes at var litt usympatisk, for å være ærlig, han var vel ihvertfall ganske sjefete, mener jeg), for å jobbe på standen, til Hageselskapet, på landbruksmessa, på Hellerudsletta.

Så dro vi til Prior, (eller noe), ikke så langt unna Hellerudsletta der.

Og da kunne vi spise, (ganske så subsidiert vel), i kantina til Prior, (var det vel).

Siden både Hageselskapet og Prior var noe med land/hage-bruk/Senterpartiet(?)/’bønder’ da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var på jobbintervju, hos han butikksjefen på Rimi Oppsalstubben, (som gikk med stripete Ball-genser), høsten 1990.

Så husker jeg forresten at han ble imponert, fordi at han spurte meg, om hva jeg visste om Rimi.

Og jeg var jo kamerat, med Magne Winnem, som jobba som leder, i Rimi, på den her tida.

Så jeg svarte det, at Rimi bestod av både egeneide og franchise-butikker.

Da ble han butikksjefen imponert, husker jeg.

Han fortalte det, at mange ikke visste om det, at Rimi hadde egeneide butikker.

Og han nevnte det, at Rimi Oppsalstubben, var en sånn egeneid butikk da.

Jeg burde vel da kanskje ha nevnt det, at jeg kjente Magne Winnem, som var leder i Rimi.

Men Winnem jobba jo ute i Bærum der, (på Rimi Nadderud), og han var også i militæret, på den her tida, (hvor han var Hovedtillitsvalgt vel), så det var kanskje derfor jeg ikke nevnte det, at jeg hadde lært en del om Rimi, etter at Winnem hadde vært på vorspiel hos meg, en del ganger, etter at jeg hadde flytta til Oslo da.

Det er mulig.

Ihvertfall så ble det bare sånn.

Men jeg ble kanskje litt satt ut av den stripete Ball-genseren, (som var veldig umoderne, i 1990), til han butikksjefen på Oppsal der, det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Klara, (som var sjef på kontoret der vel, hos Matland/OBS Triaden), hu prata jeg med, på telefonen, noen dager etter at jeg hadde vært på jobbintervju hos dem.

Klara fortalte meg det, at jeg var den av søkerne, som fikk jobben, (et vikariat, på seks måneder, heltid), siden jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, i Drammen, (som ekstrahjelp), et drøyt år tidligere, og derfor var den av søkerne, som var best kvalifisert da.

(Siden ingen av de andre søkerne vel hadde jobba i butikk før).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han tidligere nevnte familievennen, til Arne og Mette, nemlig Svein Martinsen.

Han var på besøk hos Arne og Mette kanskje en gang i måneden, (eller noe).

(Og han pleide da ganske ofte å ha med seg kona si.

Ei dame med mørkt, (og muligens krøllete), hår vel).

Axel fortalte meg historier forresten om Svein Martinsen.

Når Axel var med Arne og Mette, på travbanen, så kunne Svein Martinsen si til Axel, (som fylte tolv år vel, høsten 1990), at her har du en hundrelapp, (som var mye penger, på den her tida, for en ti-tolv-åring), gutten min, gå å kjøp deg noe godt.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel fortalte også det, at Svein Martinsen pleide å være litt sånn ‘show-off’ vel, når han handla mat, på Matland, (som var akkurat den butikken, som jeg fikk jobb i, etter tips fra nettopp Svein Martinsen da, og som skifta navn til OBS Triaden, på rundt den her tida, etter å ha blitt solgt fra en disponent Paulsen, (som seinere åpna en Rema-forretning, på Furuset Senter), og til Forbrukersamvirket da).

Matland hadde en stor og fin ferskvareavdeling.

Og Svein Martinsen pleide visst å si, ‘også et par hekto roastbiff til katta’, når han handla i ferskvareavdelingen der.

Så Martinsen var vel litt ‘harry’ og litt sånn show-off da vel.

(Ihvertfall hvis jeg skjønte Axel rett).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Martinsen fortalte meg også en historie, fra Forbrukersamvirket, en gang, når han var på besøk, hos Arne og Mette, høsten 1990, husker jeg.

En sjef, i Forbrukersamvirket, hadde slutta i jobben.

Og når de andre sjefene fant et fryselager, som han sjefen hadde hatt ansvaret for.

Så hang det masse griseskrotter der, som var fulle av mark.

‘Dette tar jeg hånd om, stol på meg’, (eller noe), sa han ene av Forbrukersamvirket-sjefene da, til de andre.

Og uka etter, så hadde det vært tilbud, på sterkt krydra grillkjøtt, i alle Forbrukersamvirke-butikkene, i Norge da.

(Ifølge Martinsen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som skjedde, høsten 1990.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 44: Enda mer fra høsten 1990

Ikke så lenge før jeg slutta å jobbe i Hageselskapet, (husker jeg).

Så måtte jeg også sitte litt i sentralbordet der, husker jeg.

Mens de hadde personalmøte der.

(Siden jeg var praktikant, og ikke jobba der fast da).

Og da ringte det noen folk, som ikke ville abonnere lenger, på Norsk Hagetidend, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel mens jeg satt og jobbet på sentralbordet, (som vel muligens også var resepsjonen), at jeg først hørte ordtaket, (som Gro Harlem Brundtland fremførte, på radio, mener jeg at det var), at ‘det er typisk norsk å være god’.

Dette var som noe nytt for meg, husker jeg.

Jeg var så vant til å høre, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.

Men dette om, at ‘det er typisk norsk å være god’, noe sånt hadde jeg ikke hørt før.

Så selv om jeg var Høyremann, så syntes jeg at dette ordtaket, som vel var del av en slags kampanje, for å få folk i Norge til å bli blidere osv., før vinter-OL, på Lillehammer, i 1994.

Så syntes jeg at dette var en litt oppmuntrende ting, å høre da, (husker jeg), på radioen der da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil, så var det mens jeg var på jobb hos Hageselskapet, at jeg først hørte dette ordtaket).

Og de hadde vel også noen ‘Folk i form til OL’-plakater, (eller noe sånt), der og, mener jeg.

Så det var nesten litt som å bo i Nord-Korea, (kan man vel kanskje si), å bo i Norge, på begynnelsen av 90-tallet.

Flere statlige kampanjer for å fikse opp nordmenn, for at landet liksom skulle bli sånn noenlunde presentabelt, ovenfor utenlandske TV-tittere og turister, (i forbindelse med OL på Lillehammer), var i full gang, (virket det som for meg, ihvertfall, husker jeg).

Så jeg syntes at dette også var litt pussig/merkverdig da, husker jeg.

Men jeg husker også at jeg ble litt muntret opp da, av at det var typisk norsk å være god.

For det hadde jeg ikke hørt noe om før.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var ikke alltid like positiv, til Gro Harlem Bruntland.

Hennes TV-opptredener, fra 80-tallet, hvor hun hisset seg veldig opp, i debatt-dueller, med Høyre-formann Kåre Willoch, hadde jeg ganske friskt i minne.

Og en gang, i leiligheten til Mette og Arne, når det var snakk om Gro Harlem Bruntland, på TV-nyhetene, (eller om Arne Thomassen hadde nevnt henne).

Så kom jeg med en negativ kommentar da, (siden jeg var Høyremann), om Gro Harlem Bruntland da.

Og da eksploderte nesten Mette Holter, (husker jeg).

Og sa noe sånt som at, Gro Harlem Brundtland, hun ville ikke Mette Holter høre noe stygt om da.

For Gro var flink og sånn da.

Og det visste seg at Mette Holter kjente Gro Harlem Brundtland personlig, siden de hadde vokst opp sammen og gått på skole sammen, (eller noe lignende ihvertfall), i området rundt Parkveien, i Oslo Sentrum da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det å kjenne noen som kjente Gro Harlem Brundtland, det kom litt som et sjokk for meg, (må jeg innrømme).

(Kanskje spesielt siden at denne personen var akkurat Mette Holter).

For Mette Holter var liksom den arbeiderklasse-bingo-dama da.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Og jeg syntes at det kunne være litt vanskelig å ta hu Mette Holter helt på alvor, siden hu liksom var så ‘kitschy’ og sånn da.

Hu så på seg selv, som ‘hu dama som alltid vant på bingo’, og gikk med sånne spesielle amerikansk-aktige røde plast-briller vel, og samla på elefant-figurer og sånn da.

Så hu var liksom ikke som en akademiker akkurat, (eller hvordan man skal forklare det), hu Mette Holter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så at Mette Holter hadde vokst opp sammen med, (og kjente), Gro Harlem Brundtland.

Det var noe som nesten skremte meg litt, må jeg innrømme.

Siden jeg ikke stolte helt på dømmekraften, til Mette Holter da.

For Mette Holter virka ikke så smart for meg, (må jeg innrømme).

Og hu virka også ganske så følelses-styrt, for meg, noen ganger.

Samtidig med at hu var inne i en personlig krise, på den her tiden, (virka det som for meg, ihvertfall).

Hu kom med utbrudd om at hu ikke klarte å få seg selv til å se noe fiks/fin ut lenger, til dattera si Kirsten, osv., (sånn at man kunne høre det i hele leiligheten da, husker jeg).

Og hu hadde jo allerede kommet med et utbrudd, ovenfor meg, studieåret før, (en gang jeg var på besøk hos Arne og Metter der, på Furuset), om at hu ble lei seg, på grunn av Pia og meg, siden det å se oss, minte henne på det, at hun ikke var ordentlige mammaen til Axel da.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, av Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS.

Jeg fikk ikke avsluttet dette kapittelet igår, (6. februar 2012), da jeg skreiv det.

For det ble litt seint her, og jeg sovna.

Men det var fortsatt en god del, som skjedde, denne høsten, i 1990.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

7. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 42: Enda mer fra Det Norske Hageselskap

Det var også en kaffemaskin, husker jeg, hos Hageselskapet der, på Grønland.

Og jeg pleide jo ofte, å være rimelig trøtt, om morgenen.

Samtidig som jeg var mer vant, til å drikke cola, enn kaffe, (som jeg omtrent aldri pleide å drikke).

Men brusmaskin, det hadde de vel ikke der.

Så jeg prøvde meg på å skjønne kaffemaskinen der noen ganger da.

For å prøve å få i meg noe drikke, som jeg kanskje våkna litt av da.

Og da hadde jeg visst gjort det feil en gang, (husker jeg, at ei dame der sa til meg).

Jeg hadde visst tatt i vann før jeg tok i kaffepulver, (eller noe), oppi koppen da.

Så det ble visst feil da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

De hadde faktisk kjøpt en hvit skjorte til meg.

Som jeg kunne bruke på jobb og sånn da.

I bursdagsgave til meg, (mener jeg at det var), sommeren 1990 da.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Men jeg kunne jo ikke gå med den samme skjorta, på jobb, hver dag heller.

Så jeg varierte det litt da, mellom å gå med skjorte eller gensere, (eller om det var t-skjorter), mener jeg å huske.

Men jeg husker det at Kontorsjefen der, vel så litt imponert på meg, i lunsjpausen der, en gang.

En gang som jeg hadde tatt på meg den hvite skjorta, som jeg hadde fått av Lill og Pia da, til bursdagen min.

Da syntes nok Kontorsjefen at jeg så ganske ordentlig ut vel, (tror jeg kanskje ihvertfall).

Men dette var vel den siste dagen min der, tror jeg.

Så det var kanskje feil å se for fin ut da.

(Siden jeg skulle slutte, mener jeg).

Det kan kanskje tenkes.

Hva vet jeg.

Jeg fikk vel ikke oppgitt noe kleskode der heller, såvidt jeg kan huske.

Og jeg hadde jo dårlig råd.

Og jeg røyka jo.

Samt at jeg pleide å lage middag, både til Axel og meg selv, etter jobben.

For Arne og Mette var ofte på travbanen eller bingo da.

Så 4000 i månedslønn, det rakk ikke til så veldig mye, må jeg innrømme.

Så det var ikke sånn at jeg hadde råd til å kjøpe meg en ny garderobe, (eller noe sånt), når jeg jobba for Hageselskapet, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg en del ganger måtte bli med, å gå bort, til en fotobutikk, på Grønland.

(Ikke langt fra Politihuset der vel).

For dem dreiv og framkalte bilder, for Norsk Hagetidend der da.

Og da var det noe som skjedde der en gang vel, (mener jeg å huske).

Og da tror jeg at også han Kontorsjefen var der, og fikk med seg hva som skjedde.

Men hva det var som skjedde igjen, det husker jeg ikke.

Det var grunnen til at Kontorsjefen var der, var muligens fordi at Kontorsjefen måtte betale for fremkallingen av bildene, til Norsk Hagetidend, og derfor også måtte være med i fotobutikken da.

(Det er mulig).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ettersom at denne praksisplass-jobben, bare varte i tre måneder.

Og ettersom at den var dårlig betalt.

Og også siden jeg ikke fikk noen positive tilbakemeldinger, av Redaktør Lønø, når jeg spurte om hvordan mulighetene var, for å få en fast jobb, hos Hageselskapet, etter endt praksisperiode.

Så prøvde jeg å finne bedre betalte jobber, mens jeg jobba hos Hageselskapet der da.

Og jeg leite vel etter jobber, i Aftenposten, (mener jeg å huske).

Og det er mulig at jeg dro innom Arbeidsformidlingen, noen ganger og, for å se om det stod noe om ledige jobber der og, kanskje.

(Det husker jeg ikke helt sikkert, om hvordan det var).

Men uansett, så fikk jeg ihvertfall nyss om, at Rimi Oppsal, (eller om det var Rimi Oppsalstubben, som den butikken het), hadde en ledig jobb.

Jeg hadde jo jobba et år, som Ekstrahjelp, på matbutikken CC Storkjøp, i Drammen, (et drøyt år før det her).

Og jeg kjente jo også Magne Winnem, som var i militæret, på den her tida, men som egentlig jobba som leder, i den samme kjeden, (nemlig i Rimi da).

Så jeg kontaktet Rimi da, og fikk komme på et jobbintervju, på Rimi Oppsal der da, (husker jeg).

(Mens jeg jobba for Hageselskapet der da).

Han som var butikksjef på Rimi Oppsal der, og som jeg hadde jobbintervju med.

Det var en som gikk i Ball-genser, husker jeg.

Og Ball-genser, for meg, det var jo noe som var populært, skoleåret 1987/88, (sånn som jeg huska det).

(I Drammens-området da).

Så å gå i en sånn stripete Ball-genser, høsten 1990.

Det var som noe litt ‘utafor’, og kanskje som noe litt ‘dølt’, i min verden, (husker jeg at jeg syntes).

Jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja, det andre året, på Handel og Kontor.

Så jeg prøvde å følge med litt på moteklær og sånn da.

Siden at man liksom har litt press på seg, (eller noe), for å være litt kul da, (må man vel si), siden man har gått på Markedsføringslinja da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk vel den jobben, på Rimi Oppsal.

Men dette var bare et seks-ukers vikariat da.

Og Arne og Mette, de hadde en familievenn, som noen ganger var på besøk hos dem, som het Svein Martinsen.

(Som seinere dette studieåret, (var det vel), kjøpte klesbutikken Harda Klær, i Lillestrøm vel.

Og som da sponset Birgitte Seyffarth, med klær, i sin rolle som ‘Tause Birgitte’, i det kjente TV-programmet Casino da.

Husker jeg at Mette og Arne ofte gjorde et poeng av, når vi satt og så på Casino hos dem.

Og dette pleide også å stå på skjermen, etter at Casino var ferdig.

At Seyffarth sine kjoler var sponset av Harda Klær da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Svein Martinsen, han fortalte meg det, en gang, etter at jeg hadde kommet hjem fra jobb, hos Hageselskapet vel.

At det store supermarkedet Matland, på Triaden-senteret i Lørenskog, trengte fler ansatte.

Så jeg burde kontakte Klara der, sa vel Martinsen da.

(Ihvertfall så rådet han meg til å kontakte Matland da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ringte Matland og, og de skulle ansette noen, i et seks måneders vikariat, fortalte hu som jobba på kontoret der, (nemlig Klara), meg, når jeg ringte.

Og jeg fikk lov til å komme på et jobbintervju der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk også den jobben på Matland da.

Og dette var på den samme tiden, som jeg fikk det kortere vikariatet, på Rimi Oppsal.

Så jeg måtte bestemme meg, hva jeg ville.

Og ulempen, med Matland-jobben, det var, at Matland var kjøpt opp av OBS, og skulle bli til OBS Triaden.

Og jeg var jo Høyremann, og syntes vel derfor at det virka litt merkelig, (for meg), å jobbe i et firma, som ikke var privat-eiet da.

(Siden OBS jo var eiet av Forbrukersamvirket, som var forbrukereid, (heter det vel)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men samtidig, så var jo ikke butikk, mitt egentlig felt.

Mitt felt var jo, (som jeg har nevnt flere ganger, i de forrige kapitlene), informasjonsbehandling/data.

Og jeg skulle jo bare ha et friår, for å spare opp litt penger, til det andre året på NHI.

Og etter at jeg hadde blitt ferdig på NHI, (jeg gikk på et to-årig kandidat-studie der), så var jo selvfølgelig min plan, å jobbe med data, (og ikke i butikk eller som kontormedarbeider).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og å begynne i et seks ukers vikariat, på Rimi Oppsal.

Etter nettopp å ha jobbet i cirka seks uker, hos Hageselskapet.

Nei, det ble som noe litt rart, for meg, husker jeg, at jeg syntes.

Så da foretrakk jeg heller det, å starte i et seks-måneders vikariat, hos Matland/OBS Triaden, husker jeg.

Siden at dette var vel i begynnelsen av oktober måneder, (tror jeg).

Og hvis jeg da startet i et seks-måneders vikariat.

Så ville jeg jo være ferdig med det, i april måned, (en gang).

Og det ville jo si, at jeg da hadde ordnet meg en jobb, som varte, i så gått som hele dette friåret mitt da.

For da begynte jo NHI igjen, kun fire måneder etter dette igjen.

I august-måned da.

Så da var jeg så gått som i havn liksom, når det gjaldt å få jobbe og tjene/spare penger, (som jo var målet mitt), i dette friåret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På rundt den tida, som jeg slutta i Hageselskapet, så fikk jeg høre noen sure meldinger, bak ryggen min der, (fra noen av kontordamene, i etasjen under der Norsk Hagetidend holdt til vel), at da fikk jo ikke han gubben fra Fredrikstad , (som jeg lurer på om muligens het Åge, eller noe sånt), ferie fra lagerjobben sin da.

For folka i Hageselskapet, de hadde begynt å snakke om, at jeg skulle være ferieavløser, en uke, (eller noe sånt), for han gubben, borte på lageret hans, på Tøyen da.

Men jeg hadde jo ikke lappen engang.

Så hvordan skulle jeg få levert pakkene til Hageselskapet, på Posten liksom.

Det veit jeg ikke.

Og min jobb var jo som Kontormedarbeider-praktikant.

Og det var også feil, siden mitt felt jo egentlig var Data/Informasjonsbehandling.

Og, mitt mål, for dette friåret, (som jeg vel var åpen om, ovenfor Hageselskapet, mener jeg).

Det var jo å tjene opp masse penger, (sånn at jeg slapp å gå på sosialen igjen, mens jeg studerte), til det andre året, på NHI.

Også begynte noen hos Hageselskapet å lage planer for meg, om at jeg skulle jobbe som lager-sjef-vikar, osv.

På luselønna 4000 i måneden.

Så det var dumt, at jeg ble sendt bort på det lageret, mener jeg.

For da begynte jo noen andre folk i Hageselskapet.

Å legge planer for meg, som ikke min overordnede, Redaktør Lønø, ble rådspurt om vel.

Og så fikk jeg overhøre ‘edder og galle-kommentarer’, (fra noen sleivkjefta kontordamer, var det vel), de siste dagene mine der, husker jeg.

På grunn av at diverse folk dreiv og tulla da, med å legge planer, som involverte meg, over hue på han redaktøren da, for Norsk Hagetidend, som ihvertfall han visste, hvor ‘landet lå’, (når det gjaldt min jobbsituasjon der da), mener jeg.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det siste jeg husker, fra tida da jeg jobba i Hageselskapet der.

Det var at jeg gikk ned trappa der, sammen med hu Bergljot Gundersen, ved slutten av den siste arbeidsdagen min.

Vi var begge i godt humør, mener jeg å huske.

Men jeg så aldri hu Bergljot Gundersen, (eller noen av de andre hos Hageselskapet), igjen, etter det her da.

Selv om jeg kontaktet Bergljot Gundersen, rundt år 2009, (eller noe vel), når jeg hadde blitt arbeidsledig, her i Liverpool.

Og spurte om hun kunne være referanse for meg, for den tiden, som jeg jobba i Hageselskapet da.

Siden hun jobba der, samtidig med meg da.

Og Redaktør Lønø hadde slutta, på den her tida, (rundt 2009 da).

Og Bergljot Gundersen hadde blitt ny redaktør der da.

Men referanse ville visst ikke hu Bergljot Gundersen være for meg da, )av en eller annen grunn).

Selv om jeg mener at hu var både blid og munter, og vel nesten strålte vel.

Den siste gangen, som jeg så henne, da vi gikk ned den trappa der sammen, (i bygningen til Hageselskapet, på Grønland der da), den siste arbeidsdagen min der.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var også en del mer som skjedde, på den tida, som jeg jobba på Hageselskapet der.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

(Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

Siden leia var såpass billig da.

Og Axel var halvbroren min da.

Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

(Noe sånt vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

For å registrere meg som arbeidsledig da.

Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

(Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

Noe han syntes at det var, husker jeg.

Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

Dette var kontorjobber.

For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

(Noe sånt).

Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

(Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

Og også gått et år på markedsføringslinja).

Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

(Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

(Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

Hvem vet.

Det er mulig.

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

(For alt hva jeg vet.

Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

4. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

(De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).

Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.

(Var det vel).

Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.

At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.

‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.

Nei, da måtte jeg bare glise.

For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.

Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.

Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.

Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.

(Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.

Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.

Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).

Og hva klarte Axel?

Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.

Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.

Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.

Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.

Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.

På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.

Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.

Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.

Mens hu pene Lena, var på lerretet.

Mens hu Lena var naken, i filmen da.

Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.

Hva skulle jeg gjøre da?

Skulle jeg lukke igjen øynene?

Var jeg for gammel til å se den filmen?

Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?

Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.

Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.

Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.

Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.

Men men.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.

Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.

(For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).

Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).

Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.

(Eller noe).

Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.

Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.

Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.

Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.

Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.

Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.

(Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).

Nei, Oslo er en veldig tøff by.

Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.

Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.

(Kanskje med unntak av Nurnberg.

Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).

Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).

Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.

Så Oslo er nok en hard by.

Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.

Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.

(Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).

Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).

Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.

Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).

Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.

Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.

Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.

Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.

For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.

(Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.

(For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).

Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.

Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.

Fra høsten 1990.

(Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i slutten av juni, i 1990.

Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.

For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.

Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.

Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.

(Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).

Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.

En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.

Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.

Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.

(Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Axel nevnte hele tida Alfaset.

(Av en eller annen grunn).

Og det var der som faren min kjørte feil da.

Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).

Og så til Høybråtenveien den veien da.

For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

At jeg skulle flytte til Furuset da.

Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.

‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.

(Til hu Pia fra Korea da).

Så Lill og Pia fra Korea.

De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.

Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

25. januar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 11: Mer fra juleferien 1989/90

Etter at vi kom tilbake til Østlandet, fra Geilo.

Så dro søstera mi og jeg, på besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

Mette Holter, (Axel sin stemor), var hyggelig, og sa at vi kunne få hver vår røykpakke, av henne.

Hun hadde en kartong liggende, fra en tax-free-butikk, et eller annet sted vel.

Så det var jo artig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette Holter, Arne Thomassen og Axel.

De skulle bort, i jule/nyttårs-ferien.

Så Holter sa det, at Pia og jeg, vi kunne låne leiligheten deres, fram til nyttårsaften.

Siden vi da kunne få se på Filmnet og sånn, (som jeg ikke hadde, på Abildsø da).

Jeg sov vel på sofaen der, tror jeg.

I de 2-3 dagene da, som var fram til nyttårsaften da.

Og Pia var liksom i nærheten, hele tida, disse dagene da.

Så jeg fikk ikke runka noe, husker jeg, (som jeg vanligvis pleide å gjøre da, en gang hver kveld, ihvertfall, må man vel si).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

På nyttårsaften, så skulle Pia tilbake til Drammen eller Sand da.

Mens jeg hadde andre planer.

Magne Winnem hadde klart å overtale meg, til å bli med, på nyttårsparty, på Radio 1 club.

På nyttårsaften 1989 da.

På tross av at jeg hadde lite penger.

For Winnem sa at jeg kunne få låne av han da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens Pia og jeg, gikk ned den rulletrappen, på Oslo S. der.

Så husker jeg at Pia holdt en science-fiction-bok.

Som jeg hadde lånt på Hoved-Deichmanske, i hånda.

‘Hvilken bok er det’, (eller noe), spurte en kar, som rulla den andre veien.

Det er den og den science fiction-forfatteren da, (svarte enten Pia eller meg da).

(Muligens Dick?.

Jeg leste jo nesten hele science-ficton-hylla, på Hoved-Deichmanske, dette skoleåret.

Jeg leste blant annet George Orwells ‘1984’, Aldeous Huxleys ‘Vidunderlig nye verden’, og en amerikansk science-fiction-klassiker som het noe med ‘Fahrenheit’, og også norske klassikere av Bing & Bringsværd og også Axel Jensen, var det vel.

Jeg hadde blant annet, lånt en bok, av Bing og/eller Bringsværd, som het ‘Minotaurus’.

Og denne boken hadde forresten Pia lurt fælt på, i stua til Ågot, når jeg var der, på et helgebesøk, høsten 1989 da.

Hvorfor hadde jeg lånt den boken, osv.

Men jeg hadde vel ikke noen spesiell grunn.

Men studiene mine ved NHI, de gikk altså veldig lett, det første halvåret, siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, året før.

Så jeg hadde ganske mye fritid da.

Og på den her tida, så hadde omtrent ingen hørt om internett.

Så da lånte jeg masse bøker, (og også noen plater), på Hoved-Deichmanske der da.

For å få tiden til å gå da liksom.

Og også fordi jeg syntes at det kanskje var litt artigere, å lese science fiction, (og andre) bøker, enn å lese det kanskje litt tørre datapensumet til NHI da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem og jeg, vi dro på Radio 1 Club da, om kvelden, på nyttårsaften da.

Winnem hadde antagelig kjørt opp til meg, på Abildsø, og parkert sin pastell-blå Volvo bybil, i oppkjørselen, til Jorås-familien da, i Enebakkveien 239 B, (som han ganske ofte pleide å gjøre, de helgene, når han lå over hos meg, i Oslo).

Winnem var veldig klar, for å feste mye.

Så dette at Winnem skulle besøke meg, så mye.

Det var Winnem sin ide, og ikke min ide da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men Winnem og jeg, vi hadde jo festa mye sammen, i russetida, på danskebåten, og på La Vita, osv., skoleåret før det her da.

Så det ble vel bare sånn, egentlig, at Winnem skulle feste hele tida da.

Og han kjente jo også noen Rimi-damer, på Blommenholm, osv.

Og jeg hadde ikke så mange andre kamerater.

Min tremenning, Øystein Andersen, han fylte jo atten år, et par år etter meg.

Så jeg syntes kanskje at det var litt kjedelig å henge sammen med han, etter at jeg hadde fylt atten år, siden han ikke var atten år enda da, og kanskje heller ikke likte så bra, å gå ut på byen, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Inne på Radio 1 Club, så var jeg kanskje litt misfornøyd, siden jeg nesten var blakk.

Winnem og jeg, vi satt i dressene våre, i første etasjen der.

Ikke langt fra dansegulvet.

Vi var der ganske tidlig.

Og det var ikke så mange folk der ennå da, enda det var nyttårsaften.

Man fikk med noen sånne morsomme party-hatter, osv., når man betalte, i døra.

(Som ikke Winnem og jeg ville ha på oss da.

For vi syntes vel at de hattene så litt dumme ut, mener jeg å huske).

Og prisen for inngang der, den lå vel på cirka 80-100 kroner, mener jeg.

(Noe sånt).

Siden det var nyttårsaften.

Vanligvis så var cover-charge-en der, på 50 kroner, (mener jeg å huske).

Men det var en del dyrere, siden det var nyttårsaften da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg begynte kanskje å bli litt full.

Og Winnem og jeg, vi var jo liksom litt japper.

Og vi var unge da, vi var fortsatt tenåringer, og vi var nettopp ferdige med videregående.

Og vi tenkte vel litt sånn, at verden liksom lå for våre føtter da.

(Ihvertfall så tenkte vel jeg litt noe sånt).

Dette var jo den siste dagen, av 80-tallet.

Et tiår som hadde vært rimelig vondt, for meg, med mye sitting alene, i Leirfaret 4B, osv.

Så jeg så liksom for meg det, at 90-tallet, det skulle bli mye mere ‘mitt’ tiår, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så mens Winnem og jeg satt der, og chattet og drakk hver vår halvliter vel.

Så la jeg beinet mitt, (husker jeg), oppå en sånn slags puff, eller noe, som lå like ved der jeg satt da.

Men det var visst ikke lov da, sa vakta der, husker jeg.

Men jeg glemte meg et par ganger da.

Og vakta kjefta på meg, to-tre ganger vel, på grunn av det her da.

Og da slutta jeg da, å ha beinet mitt oppå en sånn slags puff der da, (eller hva det var).

To Oslo-damer, satt like ved oss.

De var på vår alder, fortalte de oss.

(Altså nitten år da).

De ville gjerne danse og sånn da.

Hu ene, som jeg dansa med, var rimelig rå, husker jeg.

Og hu skulle liksom ha meg med på å danse sånn, at vi liksom vrikka på oss, ned mot gulvet da, mens vi stod rett ovenfor hverandre, på dansegulvet da.

Mens hu smilte da.

Hu var også full, og fortalte det, seinere, at hu syntes at jeg var morsom, fordi jeg hadde lagt foten oppå den puffen, hele tiden da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu Laila Johansen, (som var fra Skøyen da), hu hadde også ei venninne, som Magne Winnem begynte å kline med vel.

Ihvertfall så satt både Winnem og jeg, og omfavnet hver vår dame, (av de to venninnene), inne på Radio 1 Club der da, denne nyttårsaftenen.

Hu Laila Johansen og jeg, vi klinte fælt, (mener jeg å huske).

Og jeg husker at jeg nok også var litt klåfingra, og klådde på puppene hennes, (og sånn), en del da.

Mens vi satt i en sofa der vel, (eller noe), inne på Radio 1 Club der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Laila Johansen, hu måtte ut og spy, husker jeg.

Og jeg ble med ut da, siden jeg hadde klint med henne da, osv.

Etter at hu hadde kommet seg til hektene igjen, så dro hu meg med seg, inn på damedoen der, husker jeg.

Og inn i et avlukke der, husker jeg.

Jeg trodde jo at hu ville knulle, og dro fram kuken, som var ganske stiv, etter at jeg hadde bodd i samme leilighet, som søstera mi, (på Furuset), og ikke runka, på en del dager da.

Men hu Laila Johansen, hu bare stod der, med underbuksa nede på knærna.

Og jeg kunne se ‘buskaset’, på musa hennes, husker jeg.

Hu var forøvrig veldig sexy, og hadde en veldig deilig kropp, vil jeg si.

Hu hadde liksom former, (det vil si at hu hadde litt timeglass-form da).

Så hu var ung og slank men samtidig også kvinnelig, vil jeg si.

Så hu var jo den hotte dama, må man vel si.

Og hu hadde også pupper, ihvertfall i størrelse ‘B’.

Eller muligens i størrelse ‘C’, vil jeg si.

‘Jeg vil, men ikke her’, sa Laila Johansen da, etter at jeg hadde dratt fram ståkuken min da.

Så jeg var litt driti ut da.

Men hvorfor hadde hu dratt meg inn på damedassen, på Radio 1 Club der?

Omtrent rundt tolvslaget vel.

På nyttårsaften 1989 da.

90-tallet skulle liksom bli mitt tiår da, tenkte jeg.

Så å starte det, med å knulle ei sexy dame, på damedoen, på Radio 1 Club.

Det hadde jo vært helt greit for meg liksom, (for å si det sånn).

Men så ikke.

Vi gikk ut fra doen der, etterhvert.

En stund før, at hu Laila Johansen dro meg inn på det avlukket, hvor hu var.

Så hadde jeg også prata med ei lyshåra dame, inne på damedoen der.

Jeg hadde fortsatt litt problemer med frisyren min.

(Som jeg også hadde, på Highland Hotel, noen dager før det her da.

Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

‘Har du prøvd hårgele’, sa hu lyshåra dama da.

Og da ble jeg litt irritert.

For hvis det var noe jeg hadde prøvd, så var det forskjellige typer av hårgele, gelespray, hårvoks og hårpomade, osv., for å prøve å få kontroll på piggsveisen min da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, inne på Radio 1 Club der.

Så skjønte jeg det.

At Magne Winnem, han hadde bare stikki av.

Enda han visste det, at jeg var blakk.

Vi hadde jo avtalt det, inne på Radio 1 Club der.

At jeg skulle få låne penger av han, sånn at jeg kom meg hjem, til Abildsø, igjen.

Men så ikke.

Så en liten advarsel, mot at Magne Winnem kanskje ikke alltid er like pålitelig.

(Ihvertfall ikke når han drikker).

Det er kanskje på plass.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg fortalte om problemet, med Magne Winnem sin forsvinning, til hu Laila Johansen da.

Og da sa hu til meg, at jeg kunne få ligge over, hjemme hos henne, på Skøyen der da.

Noe som jeg nesten måtte takke ‘ja takk’ til da.

For jeg hadde ikke lyst til å gå helt hjem til Abildsø, for å si det sånn.

Selv om jeg kanskje hadde fiksa det nå, etter å ha vært i infanteriet, osv.

Men på den tiden, så var dette som noe som nesten utenkelig.

Å gå helt fra Sentrum, og til Abildsø.

Jeg visste vel ikke veien i huet heller, forresten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Laila Johansen og jeg, vi dansa, drakk og klinte og sånn da, hele kvelden, helt fram til diskoteket der stengte, i 3-4-tida da.

Laila Johansen og venninna, de fortalte vel også det, at de ofte pleide å dra til Dokka, i helger og ferier, osv.

Dokka var et lite sted, hvor alle kjente alle da.

Og som dem skrøyt fælt av da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ute på dansegulvet der.

På Radio 1 Club.

Så var det plutselig ei lyshåra dame, som hilste på meg.

Mens jeg dansa med hu Laila Johansen da.

Jeg kjente først ikke hu lyshåra dama igjen.

Hu Laila Johansen, hu var så ung og deilig og dansa på en sånn spesiell, het og sexy måte da.

(Må man vel nesten si).

Så jeg havna nesten i en slags rus, den kvelden der, husker jeg.

Av hu heite dama, nemlig Laila Johansen da.

Hu hadde nok noe god parfyme på seg og, (hvis jeg skulle tippe), ihvertfall.

Hu lyshåra dama, som hilste på meg, ute på dansegulvet, på Radio 1 Club der.

Det var faktisk hu som hadde hatt ansvaret, for regnskapet, for den dame-russebussen, som en del ganger, hadde pleid å hente meg, da jeg bodde hos Cecilie Hyde og dem, i Svelvik, i russetida, skoleåret før det her da.

Det var mulig at det var hu som eide den russebilen og.

Det er mulig.

Etter russetida, så møtte jeg henne en gang, i Drammen Sentrum, mens jeg gikk der, sammen med Tim Jonassen og Magne Winnem vel.

Og hu hadde da regna ut, nøyaktig hvor mye jeg skyldte dem, i kroner og øre da.

(For bensin og sånn da).

Siden de hadde henta meg i Svelvik og sånn da, et par ganger da.

Og jeg hadde også fått hvert med dem inn til Oslo, et par ganger, i russetida.

Blant annet den gangen jeg prøvde å ‘ta kassa’, og endte opp med å kline med ei ikke så utrolig fjong dame vel, (som jeg har skrevet om i Min Bok), inne på Rockefeller der da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da vi skulle gå hjem, så gikk jeg litt i forveien.

Og da, så traff jeg også Harald, fra CC Storkjøp.

Og en kamerat av han vel.

Vi begynte å prate om musikk.

Og jeg sa at jeg hørte på blant annet the Cure, Depeche Mode, the Clash, og Sugarcubes vel.

‘Ikke Sugarcubes vel’, svarte Harald da.

Noe jeg ikke skjønte noe av.

Pia og Cecilie Hyde hadde jo hypet Sugarcubes skikkelig, en dag jeg kom hjem fra jobben, på nettopp CC Storkjøp, skoleåret før det her da.

Og jeg hadde jo vært på en konsert, med Sugarcubes.

(Hvis ikke den konserten var etter nyttår da.

Det er mulig.

Den Sugarcubes-konserten var ihvertfall mens Magne Winnem bodde på sin fetter, fra Swindon, Colin Dobinson, sin UIO-hybel, på Kringsjå, husker jeg.

For Winnems engelske fetter studerte på en del av sine datastudier, ved UIO da.

Og hadde med seg bil og greier, til Oslo, fra England da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var forresten denne hybelen, på Kringsjå, som Winnem skulle til, etter party-et, på Radio 1 Club, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

For Winnems fetter, Colin Dobinson, han var hjemme i England, i juleferien fra UIO da.

(En ferie som var ganske lang.

Akkurat som min juleferie, ved NHI).

Så Winnem hadde fått låne min TV og video, denne juleferien, husker jeg, forresten.

Siden jeg skulle til Geilo og sånn da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Etterhvert så dukka vel de to Oslo-damene opp og da.

Laila Johansen var fra Skøyen.

Og de kom også med en innrømmelse, like før vi dro fra Radio 1 Club der vel.

Og det var det, at de egentlig var søtten år gamle.

Og ikke nitten, som de først hadde sagt.

Da ble jeg rimelig skuffet, husker jeg.

For var det en ting jeg helst ikke ville ha.

Så var det ei dame som ikke hadde fylt atten år ennå.

Og som jeg ikke kunne ta med, når jeg var ute på byen, i helgene da.

(Noe jeg var stort sett hver helg da).

Men men.

Jeg beit det i meg.

Jeg hadde jo egentlig ikke noe valg.

Siden jeg ikke hadde penger til taxi hjem da.

(For det gikk vel ikke noen nattbuss, denne dagen heller, mener jeg å huske.

Siden nyttårsaften ikke var på en fredag eller lørdag da).

De to Skøyen-damene, de prata også om at de hadde møtt to karer, på trikken, på vei til Radio 1 Club da.

Og de hadde hatt på seg dress, og liksom latt som at de var så voksne da.

Men de var ikke så voksne likevel da, sa de.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den her dagen, (eller om det var dagen etter).

Så sa også hu Laila Johansen, at Magne Winnem, han hadde visst klådd fælt da, på hu venninna hennes da.

Og da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

For jeg hadde jo klådd min del, jeg og, på hu Laila Johansen da.

På puppa hennes osv., (var det vel).

Så jeg var ikke sikker, på om hu var sur på meg også, siden jeg også hadde klådd da.

(Siden hu klagde på at Winnem hadde klådd på venninna hennes da).

Men det var visst ikke noe særlig, den klåinga som Magne Winnem hadde gjort da, skjønte jeg.

På hu venninna da.

Uten at jeg vet hvordan klåing dette var snakk om.

Og jeg er ikke sikker på, om jeg fikk tatt opp det her, med Winnem.

Det husker jeg ikke helt.

(Jeg var kanskje sur, fordi at han hadde dratt hjem tidlig.

For jeg skulle vel få ligge over hos han, på Kringsjå, eller noe.

Siden jeg var rimelig blakk da.

(Ihvertfall så skulle jeg få låne penger, sånn at jeg kom meg hjem fra byen da.

Var avtalen mellom Winnem og meg.

Siden Winnem fikk vilja si, i og med at vi dro på det dyre party-et da, på Radio 1 Club, som jeg egentlig ikke hadde råd til å dra på).

Før jeg fikk studielånet, som jeg dro tidlig opp til NHI, for å hente, en av de neste dagene da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Hu venninna, til Laila Johansen.

(Som Winnem hadde klådd så fælt på, ifølge de her damene da).

Hu hadde visst drivi med karate og sånn, skjønte jeg.

(Det var det vel enten Winnem, eller Laila Johansen, som sa dette vel).

Så jeg syntes nok antagelig det, at jeg nok var mest heldig, når det gjaldt å finne dame da.

Siden hu venninna, til Laila Johansen, nok var litt mer sånn kraftig og litt mer gutteaktig kanskje da.

Mens hu Laila Johansen var veldig flott og ikke gutteaktig i det hele tatt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så om det kan ha vært sånn, at hu karate-dama, begynte å true Winnem, (eller noe), siden han hadde vært for rå, og klådd henne i fitta da, eller noe sånt.

Og at Winnem derfor bare stakk av, fra Radio 1 Club da.

Selv om han visste det, at jeg ikke hadde penger nok, til å komme meg hjem fra byen.

Kan det ha vært sånn her, som dette hang sammen?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Laila Johansen, venninna og jeg.

Vi gikk ut fra Radio 1 Club der.

(Som lå i Storgata forresten.

Det var det samme lokalet, hvor det senere het Hit House.

(Et sted som vel noen kalte for ‘Shit House’.))

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi gikk vel så helt til taxiholdeplassen, i Universitetsgata der, mener jeg.

(Mellom Stortinget og Slottet der).

Jeg husker at vi stod i køen der.

Og hu Laila Johansen og jeg, vi stod og varmet oss på hverandre, i køen der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et nesten middelaldrene par, stod foran oss, i køen.

Laila Johansen prata med hu eldre dama da.

Om at det var kaldt, osv.

Men Laila Johansen, hu sa at det var fint å ha noen å varme seg på.

(Noe sånt).

Og holdt rundt meg da.

Så Laila Johansen, hu var nesten som en sånn romantisk dame da.

Noe sånt.

Så sånn var vel det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Hu dama, foran oss i køen.

Hu pekte bort på noen andre biler, som stod på den andre sida av gata, fra der vi stod i køen da.

(For køen gikk rimelig tregt, denne nyttårsaftenen, husker jeg.

Og det var også litt kjølig).

Hu dama sa til Laila Johansen at vi kunne få kjøre med en av de bilene.

Sånn at vi slapp å stå i den lange køen.

Så vi endte opp med å ta en pirat-drosje da.

Til Skøyen.

Jeg husker at vi tre gikk inn døra der, hos Laila Johansen.

(Som var aleine hjemme vel).

Og jeg sa det, at vi hadde kjørt ‘pirat-drosje’.

‘Privat-drosje, mener du vel’, sa Laila Johansen da.

Så hu var kanskje litt dum.

Jeg hang fra meg dressjakka mi, med lommeboka i, husker jeg, i gangen deres.

Og Laila Johansen begynte å spørre meg, om hvor jeg ville sove.

Ville jeg sove på hennes rom alene.

Eller ville jeg sove på mora hennes sitt rom, sammen med henne.

(Hu hadde vel fortalt meg det, tror jeg, at hu alltid sov naken.

Hvis ikke det var dagen etter da, at hu fortalte meg det).

Jeg følte meg litt dum.

Siden jeg hadde gått tom for penger, osv.

Og jeg syntes at jeg nesten tvang meg på.

Sånn at de her damene hadde måttet hjelpe meg da.

Og siden Winnem stakk fra meg, uten å låne meg penger, som han hadde lovet.

Så jeg sa det, at jeg kunne ligge aleine, på det rommet hennes da.

(Hvor det hang hesteplakater og sånn, forresten).

Så da lå Laila Johansen og venninna, på rommet til mora til Laila Johansen da.

Og jeg sovna ganske raskt, i senga til Laila Johansen der, husker jeg.

Dagen etter, så ble jeg vekt, av Laila Johansen, mener jeg.

Mora hadde laget pølser i lompe, og jeg ble bedt ned, for å spise det da.

Og jeg spiste vel sikkert 5-6-7 pølser, tror jeg.

Jeg var sulten etter den her fyllekula dagen før da.

Etter middagen så gikk Laila Johansen og jeg, opp på rommet hennes igjen.

Laila Johansen satte på et Michael Bolton album, og spurte meg hvorfor jeg ikke hadde villet ligge sammen med henne, i senga til mora hennes, natta før.

‘Jeg ville ikke utnytte deg’, eller noe.

Svarte jeg da.

Altså at jeg ikke ville trenge meg på, mente jeg da.

(Mer enn nødvendig liksom da).

Siden jeg liksom måtte bli med de her to Skøyen-damene hjem.

Siden jeg ikke kom meg hjem selv da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det endte med det, at vi begynte å kline igjen.

Og hånda mi endte nedi Laila Johansen sine trange jeans.

Og jeg fikk såvidt lirka hånda mi ned i Laila Johansen sine trange bukser da, og videre ned i trusa, og i inn fitta hennes da.

Sånn at jeg fingra henne da.

Noe som jeg vel gjorde i en time, eller to, (eller noe), vel, (vil jeg tippe på).

Mens vi lå der og hørte på Michael Bolton da.

Jeg hadde vel nesten da forventa.

At hu Laila Johansen, kanskje skulle gjøre noe tilbake og.

(Som å runke meg, eller noe).

Men så ikke.

Hu bare lå på ryggen, i senga si.

Med meg oppå henne da.

Begge med klær på da.

Mens jeg hadde hånda mi nede i trusa hennes da, og fingra henne da.

*Vet du hvor deilig kropp du har’, sa jeg til henne, mens jeg lå oppå henne, i senga hennes da.

Men hu svarte ikke noe.

Nå er jeg litt trøtt og sliten i dag, merker jeg.

Så jeg tror at jeg får dele opp det her første møtet mitt, med Laila Johansen, i to kapitler.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet det neste kapittelet, om hva som skjedde, i denne juleferien, i studieåret 1989/90.

Vi får se når jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. januar 2012