Stikkord: Arne Thormod Thomassen

Min Bok 2 – Kapittel 65: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En dag, mens jeg bodde hos Mette og Arne.

Så sa Mette til meg, at Barnevernet skulle på besøk der.

Den samme dagen, (var det vel).

Og hu ville at jeg også skulle være der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dame og en mann, fra Oslo kommune, dukka opp der da.

Jeg fortalte dem, at dette med Barnevernet, det ble som noe litt rart for meg.

For jeg hadde jo bodd alene som barn.

Så jeg syntes at det var rart, at de besøkte Axel, som bodde hos Arne og Mette da.

Siden jeg selv aldri fikk besøk av Barnevernet, alle de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein, Glenn og jeg, vi hadde jo en litt fleipete tone, oss imellom, på fritiden.

Så noen ganger på jobb, på OBS Triaden, så begynte jeg å bruke den tonen der og, husker jeg.

Det var en som het Anders vel, (med mørkt hår vel), som jobba på gølvet, på OBS Triaden der.

Og han sa en gang til meg, at ‘du har fått for liten bukse’.

(En gang som jeg gikk rundt på gølvet der, og skulle finne prisen på en vare kanskje, eller noe).

Og da kontret jeg med en gang, (for jeg likte ikke at han vurderte meg så nøye kanskje da. Han karen var ikke sjefen min, eller noe, da, for å si det sånn.), og sa med en gang tilbake, at ‘du har fått for liten hjerne’.

Noe jeg fortalte om, til Øystein og dem da, etter jobben en dag, da sikkert.

Og dette ble til et nytt fenomen, som vi vel kalte for ‘hjernevitser’, og som vi noen ganger prata om da.

Det var liksom nesten som noe påtvunget dette.

At alltid når Øystein, Glenn og jeg, hang sammen.

Så måtte vi være så vittige og som noen ordkunstnere eller komikere nesten da.

Så dette ble kanskje litt slitsomt, i lengden.

Så sånn var nok kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

OBS Triaden, det var jo en veldig stor matbutikk, nemlig et såkalt hypermarked da.

Og det jobba vel over 50 personer der vel, hvis jeg skulle tippe.

Og det var stadig noe krøll, husker jeg, med de andre som jobba der.

Jeg var jo fra Bergeråsen, og var nok ikke så høy i hatten, ovenfor de her Romeriks-folka da.

Og det var veldig travle dager, i kassa, på OBS Triaden der.

Så i begynnelsen der, når noen fra Ferskvaren dukka opp, og henta en røykpakke, i kassa mi, og sa at de skulle betale for den seinere.

(Ei ung med mørkt hår der vel.

Og muligens hu litt eldre der).

Så lot jeg dem få røykpakka, mot løfte å betale seinere, i starten da.

(For dem overraska meg kanskje, mens jeg var stressa der da, i begynnelsen, eller noe.

Det var nesten sånn at dem rana meg da, for å si det sånn).

Jeg var liksom i et sånt ‘kunde-service-modus’ da, når jeg satt i kassa der.

Men jeg husker at jeg skreik ut, når jeg så dem en gang, på spiserommet.

At dem måtte betale for røykpakka da.

Og da skjedde vel ikke det.

Men de her Ferskvare-avdeling-folka, de slutta ihvertfall å gå for å hente røyk, i kassa mi, uten å betale med en gang da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, at jeg ikke ropte på kassalederne, om sånne her ting.

Men hun Helene fra Finland, hu hadde kanskje en litt for personlig tone da.

Og hu litt eldre, hu hadde jo mista sønnen sin, og sånn, så det ble litt rart med hu og, syntes jeg.

Og hu Carmen, hu var også veldig sånn feminin, (eller hvordan man skal forklare det igjen).

Og det samme med hu Liss da.

Ingen av disse fire hadde vel noe særlig naturlig autoritet, vil jeg si.

Så det var liksom bare som vanlig prating, (som på fritida), det som skjedde på jobben der, syntes jeg.

Det var ganske flatt der da, må man vel si.

Det var kanskje fordi at jeg hadde jobba på Hageselskapet, hvor det var høye direktører, osv., at jeg ikke reagerte helt, på de her kassalederne, på OBS Triaden da.

(Det er mulig).

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge og meg, vi ble noen ganger brukt på gølvet, da jeg hadde det seks-måneders vikariatet der.

En gang, så måtte vi fylle opp en stor kjøledisk, med en kilos Norvegia-oster, husker jeg.

Dette var vel noen som hadde dårlig dato, og som skulle selges billig vel.

Noe sånt.

Men det var mye rart da.

Og vi måtte stable osten to ganger, for vi hadde ikke stabla dem fint nok, den første gangen da.

Sa han storebroren til hu lyshåra ‘snella’ i frukta der, var det vel.

Så det var rimelig strengt da, når det gjaldt butikkstandard, på Matland/OBS Triaden.

De gutta som jobba på gølvet der, de var skikkelig ‘proffe’ da, når det gjaldt å få butikken til å se bra og sånn da.

Det var liksom ikke noe sånn ‘hulter til bulter’ der.

Der skulle det mer være som i Amerika, (eller noe sånt), vil jeg si.

Der skulle butikken se tipp-topp ut da, (selv om det etterhvert ble OBS der, som kanskje ikke hadde så bra rykte, for å ha bra standard vel.

Som for eksempel MAXI Skårer kanskje).

Det lå jo også en OBS, på Løren, (ved Sinsen, eller Økern, vel), og den så litt trist/slitt ut, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg var med Knut Hauge og Lene dit engang vel.

Men i Lørenskog, så var det så stor konkurranse, mellom matbutikkene da.

Så butikken skulle liksom se tipp-topp ut da, uansett om den het Matland eller OBS Triaden da.

Og det var ikke sånn, at alle slutta, når butikken begynte å hete OBS Triaden liksom.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Det var mye de samma folka, som fortsatte å jobbe der, (også etter at det ble OBS Triaden), ihvertfall når det gjaldt folka på gølvet, virka det som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg og en annen i kassa, (muligens Knut Hauge vel).

Vi ble opplært, av en av gutta på gølvet, (muligens han broren til hu lyshåra i frukta vel).

Til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden der da.

Og jeg husker forskjellen på hvordan jeg ble opplært, til å rydde hyller, på Matland/OBS Triaden, og på Rimi.

På Matland/OBS Triaden, der skulle varene trekkes fram da, (som på Rimi).

Men hvis du hadde en enkelt vare, til overs, fra den fremste esken, i hylla.

Så skulle man dytte den varen, bak den bakerste esken da.

Sånn at man bare så den fulle esken da.

Mens på Rimi, så skulle man ikke legge varer, bak eskene, i hylla.

Men hvis det var noen løse varer, (når man ryddet hyller), i Rimi.

Så skulle disse stilles foran eskene da, i hylla.

(Men varene skulle fremdeles trekkes fram da, sånn at de stod kant-i-kant, med fronten på hylla da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første dagene, som vi var på campingferie i Sverige forresten, sommeren 1991.

Så hadde det visst vært en episode, i butikken, på campingplassen der.

Dette var muligens mens jeg var og chatta med hu pene, svenske, toppløse blondinna, (som jeg bomma røyk av), sammen med Magne Winnem, (på stranda der).

For det her fikk jeg seinere referert, av Øystein Andersen, var det vel.

Og det var at Kjetil Holshagen og Øystein og/eller Glenn vel.

De hadde altså gått i butikken, på campingen der da.

For å kjøpe noen sånne is-brikker til å ha i en kjølebag kanskje, (eller noe sånt da).

Også hadde en unge begynt å skrike så fælt, inne i den camping-butikken der da, (fortalte Øystein da, var det vel).

Og da hadde det visst smelt fra Kjetil Holshagen, at ‘ta og skyt den ungen da’.

Også hadde visst noen svenske damer der blitt sure da.

Og sagt noe sånt som, at ‘skjuta ungen? Vi kan inte skjuta ungen’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. februar 2012
Da Brå brakk staven, så var jeg borte hos bestemor Ågot. Arne Thomassen, ga meg Farris, i Mellomhagen, og da fikk jeg vondt inni nesa, pga. kullsyra

25. februar 2012
Jeg sendte en Facebook-melding til Orji, fra Høybråtenveien

PS.

Orji har visst forresten også studert, ved juridisk fakultet, ved UIO, (det visste jeg ikke):

http://www.facebook.com/profile.php?id=831920337

25. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo

Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.

Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..

Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.

Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.

Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.

Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.

For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.

Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.

Alt var på hans premisser liksom.

Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.

Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.

Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.

(Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).

Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.

(Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.

Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.

Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.

Ganske hardt da.

For jeg ville kanskje markere min grense da.

Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.

Sånn at alt gikk på hans premisser.

Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.

Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.

Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.

For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.

Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.

For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.

For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.

Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.

Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.

Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.

Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.

Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).

Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.

Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.

Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.

Det ble nok kanskje litt mye da.

Det er mulig.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.

Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.

Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.

For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.

(Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).

Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).

Og at det var billig å bestille pizza derfra da.

(Var det vel).

Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.

(Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).

Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var nok antagelig det.

Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.

Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.

Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.

Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.

Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.

(En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).

Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.

I bånd da.

For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.

(En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.

For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)

Og konduktøren sa ikke noe da.

Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.

For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.

(Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.

Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).

Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.

Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).

Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.

For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis jeg ikke husker helt feil.

Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.

Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).

(Noe sånt).

Men det er mulig at jeg husker feil og.

Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.

(Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).

Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.

Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?

Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).

Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.

Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.

Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.

Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.

(Altså om jeg hadde bæsja da).

For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.

Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).

Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).

(Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).

For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.

At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.

Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.

At dette er ganske viktig for kroppen da.

For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.

Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.

At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.

(Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).

Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.

(Noe sånt kanskje).

Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

25. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden

Erik Ribsskog
Hallå Skjalg!
Erik Ribsskog Tue, Feb 21, 2012 at 8:57 AM
To: Skjalg Nakkim
Hei Skjalg,

den er grei.

Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.

Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

http://www.godtebutikken.net/

Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.

Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?

He-he.

Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.

Igjen takk for svar!

Mvh.

Erik Ribsskog

2012/2/21 Skjalg Nakkim

Hei Erik

Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.

Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ

Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.

/Skjalg

Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
Sendt: 21. februar 2012 09:38
Til: Skjalg Nakkim
Emne: Hallå Skjalg!

Hei,

var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?

Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.

Er du sammen med henne enda?

(Hvis det er lov å spørre).

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.

Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).

Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.

Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.

Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.

Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.

(Lene altså.

Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.

Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.

Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).

Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.

For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.

Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).

Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.

Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.

Men hu svarte vel ikke så klart.

Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.

Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.

Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.

Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.

Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.

For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.

Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.

Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).

Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.

Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.

Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.

Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.

Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.

Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.

Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.

Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.

(Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).

Husker jeg.

(At hu så ut som, ihvertfall).

Så hun var den dama da, for å si det sånn.

Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.

(For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.

(Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).

Det ble jo nesten som en skandale.

For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.

Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.

(Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.

Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.

At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.

Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).

Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.

Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.

Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.

Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.

Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.

Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.

Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.

I forbindelse med julebordet.

Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.

Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.

Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.

For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).

Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.

(For å spare penger da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En dag, like før dette julebordet, i 1991.

Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.

Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).

Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.

Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.

Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.

(Noe sånt).

Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.

Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.

Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.

(Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).

Og storesøstera til Brit.

Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).

Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.

Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).

Akkurat som at det var noe galt da.

Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.

På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.

For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.

Altså, etter meg da.

Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.

Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.

Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.

Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.

Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

(Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).

Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).

(Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.

Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).

Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.

Men det her syntes jeg at ble litt rart da.

Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.

For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.

(Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

22. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo

Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.

Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.

Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.

Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.

Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.

(Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.

Noe sånt).

Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.

Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.

Men de var mye på travbanen og bingo.

Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.

Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.

Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.

De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.

Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.

På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).

Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.

Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.

Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.

Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.

Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.

Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.

Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.

Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel hadde også en katt forresten.

(I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).

Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.

Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.

Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.

(Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).

Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).

Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.

Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.

Hvis jeg skulle tippe da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.

Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.

(Var det vel).

Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.

Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).

Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.

I Høybråtenveien der da.

For å hente den katta da.

Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.

Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.

(Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.

Mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, når jeg henta katta til Axel.

Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.

Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.

Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).

Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nabodama til Arne og Mette.

(Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).

Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).

Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).

Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.

Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

(Å låne bort dressen min da).

For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.

Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.

(Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.

Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.

Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.

Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.

Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.

Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.

Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.

(Kanskje det var hull i lommene, eller noe).

Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.

Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.

Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.

For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.

Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.

Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.

Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.

Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.

(Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.

(Ei jeg vel aldri møtte, forresten).

Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).

For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.

Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

90-tallet var jo såvidt begynt.

(Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).

Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.

Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.

Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).

Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.

(Hvis jeg tolka det her riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).

(Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.

Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.

Sånn som jeg husker det).

Denne katten var en kattunge da.

Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.

Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.

Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.

Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.

For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.

Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.

For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.

(Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).

Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.

Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.

Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.

Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.

Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.

Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.

Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).

Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).

At de kunne få det meste av den maten da.

(Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.

Hvis det var noe sånt der da.

Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).

Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.

(For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.

Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).

Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).

For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.

Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).

At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.

Men da ble Mette sur, husker jeg.

For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.

Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.

(Så sånn var det).

For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 52: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En gang, (en fredag vel), etter at jeg kom hjem fra jobb, på OBS Triaden vel.

(Til Arne og Mette og dem da).

Så satt det en gammel gubbe, i den sofaen, hos Arne og Mette, hvor TV-en ikke stod da.

(Altså på den andre sida av stua, enn der jeg pleide å sitte da.

Siden jeg var så glad i fjernkontrollen og satellitt-TV da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det visste seg at den her gamle gubben.

Som kanskje kunne ha vært 80 år, eller noe.

Han hadde hatt min oldemor, (var det vel), Helga Dørumsgaard, (som var søster, av den kjente Romeriksdikteren/ordføreren/redaktøren Asbjørn Dørumsgaard, forresten), som lærerinne.

Ute i Asak der.

Og hu var visst veldig dyktig/flink/fin og sånn da.

Og det var visst oldefaren min også, (eller hvem det kan ha vært igjen), forstod jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes at han gamle gubben var rimelig fremmed og at han egentlig virka litt inneslutta, kanskje.

Det var liksom bare på kommando, fra Arne Thomassen, at han fortalte om den og den personen, fra Romerike, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen, han fortalte også en gang, forresten, at min morfar, Johannes Ribsskog, han hadde pleid å stå på ski, hele veien, fra Leirsund og inn til universitetet i Oslo, (hvor han studerte juss), før krigen.

(Hvis man kunne stole på det Arne Thomassen sa da.

Og jeg kan ikke huske å ha hørt at han har jugi noen gang vel.

Som jeg kan komme på ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av grunnene til at jeg ble litt akseptert, av Arne, Mette og Axel.

Når jeg besøkte dem, det året, som jeg bodde på Abildsø.

Det var vel fordi at jeg klarte å stille inn kanalene, på TV-en, (eller om det var Janco-dekoderen), deres.

Det var det ingen av dem som klarte da, husker jeg at Mette sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel, han ble det forklart for meg, at hadde MBD, (av Mette og Arne da).

Han gikk ihvertfall på spesialskole, på Majorstua.

Og han hadde visst blitt helt rar, (eller noe), av å ha gått på Steinerskole, i Ullevållsveien der, i et eller to år da, (ifølge Mette Holter og Arne Thomassen da. Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når Axel og jeg, satt sammen, for å se på TV, eller noe, i leiligheten til Arne og Mette.

Så pleide ofte Axel å bli helt umulig.

Han kunne hive appelsiner, gjennom rommet.

Og sikte på hue mitt og sånn, (var det vel).

En gang, så kasta jeg noe tilbake, som Axel liksom skulle ta imot da.

(For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, ovenfor Axel, så jeg prøvde vel å være kul og sånn da).

Men Axel klarte ikke å ta imot, og et stort og fint maleri, (som hang over den sofa-en, der hvor han gubben fra Romerike hadde sitti), det ble glassramma til knust da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var Axel ‘umulig’ igjen.

Og da ble sofaen ødelagt, (husker jeg), siden vi begge to satt i hver vår ende av sofaen, og liksom kjempa om å strekke ut beina våre, i sofaen, begge to), og da, så røyk plutselig noe tau/trådverk, som var i den ene enden, av ‘TV-sofaen’ da.

Sånn at den sofaen ble veldig slakk da, ytterst på den enden der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter dette, så bare sa jeg fra, til Arne og Mette, at jeg ikke klarte å ha ansvaret for Axel lenger.

Siden han liksom var veldig hyperaktiv da, husker jeg at jeg syntes.

Dette var fordi at jeg var redd, for at jeg kom til å få en høy regning, til slutt, for ting i stua, som gikk i stykker, mens jeg passet på Axel da.

For Axel var veldig vill og aktiv, som barn, så jeg hadde rimelige problemer, med å finne ut, hvordan jeg skulle forholde meg, til han.

For jeg måtte jo prøve å få fred, noen ganger, jeg og.

Så til slutt, så gjorde jeg det sånn, at hver ganske Axel var umulig.

Så trua jeg han, med å ‘varme øra’ hans.

Sånn at han fikk de ‘rødeste ørene på Furuset’.

Det var det eneste som hjalp omtrent.

Og etter det igjen, så bare heiv jeg han ut, av leiligheten, hvis han ikke oppførte seg ordentlig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette ble også kjent med ei spådame, som kjente bandet Backstreet Girls, husker jeg, at Mette sa.

Hu spådama, hu satt oppe og prata, med høy stemme, (på gebrokkent norsk vel), omtrent hele natta, husker jeg.

Mens dem la tarot-kort vel.

Så da gikk jeg inn til dem, i stua, (i bare underbuksa vel), for å få de til å prate litt lavere, (spesielt hu spådama, husker jeg, at jeg prata til), siden jeg skulle på jobb, (var det vel), dagen etter da, (og lå i senga mi, og ikke klarte å sove da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På åpningsdagen, på OBS Triaden, så var omsetningen, for supermarkedet, på over en million, husker jeg.

(Noe som vel var ny rekord muligens, for Matland/OBS Triaden, eller ihvertfall bortimot vel).

Jeg hadde godt over 100.000 i kassa, husker jeg.

Men jeg ble litt irritert, for jeg husker at Knut Hauge, (som satt i kassa foran meg), han hadde enda mer i kassa, og null i diff., dessuten.

Så da ble han kalt for ‘supermann’, av ei av damene, som jobba i kassa der, sammen med oss, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Gunnar Jorås, (hybelverten, fra Abildsø), han var innom OBS Triaden, på åpningsdagen, (eller en annen dag, på rundt den her tida), husker jeg.

Og han skrøyt av at det gikk så raskt, i kassa mi, husker jeg.

(Som han selv gikk i da).

Og en annen gang, så sa han til meg, at jeg måtte melde adresseforandring, fra hans eiendom, på Abildsø.

Men det lo jeg vel litt bort, for det syntes jeg vel ikke at hørtes ut som noe så særlig viktige greier.

Dessuten, så hadde jeg ikke lys på rommet mitt, på Furuset der.

For den nye lampa, den fikk jeg først skryt av Mette Holter, for å ha hengt opp.

(Hu sa at det kunne aldri Arne ha klart.

Eller noe sånt).

Men en dag, så lå den lampa plutselig på gulvet, da jeg kom hjem fra jobb, (eller hva det var).

Og i stua der, så var jo Axel, med sin hyperaktivitet og karatetrening, osv.

Og jeg visste vel ikke helt hvor jeg skulle få tak i et sånt skjema fra heller kanskje.

Det er mulig.

Nå er jeg litt trøtt her merker jeg.

Så jeg får heller fortsette å skrive mer, om det her andre året, som jeg bodde i Oslo, i morgen, (eller noe).

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

(Var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

(Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

(Selv om det var en god del da).

Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

(Må man vel si).

Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

(Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

Som ble åpnet under jappetida vel.

Gulvet var visst av marmor.

Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

De jeg jobba på skift med.

Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

(Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

Og da hadde dem vært utradisjonelle.

Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

(Selv om det er skall på klementinene da).

For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

I tilfelle noen sølte på gulvet.

Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

Og han fikk sparken etterhvert.

(Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

Også hadde han bedt om ny lapp.

Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

(Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

(Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

(Noe sånt).

Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

(I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

Jeg var på en måte min egen familie da.

Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

(For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

Og jeg hadde heller ikke lue.

Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

(Etter å ha fått råd om det vel).

Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

På en vond måte, på ei glatt slette der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

Etter mye knall og fall da.

Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

Men jeg så faren da, for å være ærlig.

For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

(Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

Det er mulig.

Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

(Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

Men jeg orka ikke.

Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

(For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

17. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 50: Mer om Ragnhild fra Stovner

Jeg lå over hos Ragnhild fra Stovner, to-tre ganger til, i leiligheten hennes, på Stovner da, i ukene og månedene etter at jeg møtte henne, på Radio 1 Club.

Vi var aldri ute på noe date.

(Unntatt en gang, når hu ville møte kameratene mine).

Og vi presentere ikke hverandre, ovenfor familiene våre.

Så jeg husker at jeg omtalte henne, som elskerinna mi, på Matland/OBS Triaden en gang.

Når en kollega der spurte om jeg hadde dame en gang, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhild ville som sagt møte kameratene mine.

Og jeg avtalte med Magne Winnem og Andre Willassen, fra skolen i Drammen, et drøyt år før det her.

Å møtes på Burger King, nederst i Karl Johan der.

Et sted vi ganske ofte pleide å spise på, i russetida, siden vi da ofte var i Oslo, selv om vi egentlig Drammens-russ, men Drammens-russen ble invitert med på masse russekroer i Oslo da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Raghnild og jeg, vi satt vel der inne, i andre etasje, på Burger King.

Da Willasen og Magne Winnem dukka opp.

Jeg husker at Willassen bare rista på hue, over at Raghnild og jeg var sammen.

Uten at han forklarte ikke hvorfor.

Og vi prata vel bare litt sånn løst sammen, oss fire, før Willassen og Winnem stakk igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så gikk hu Ragnhild og jeg, ned mot Jernbanetorget T-banestasjon, for å ta T-banen, for å sove over i leiligheten hennes, oppe på Stovner der vel.

Og nede på Jernbanetorget der.

Like utafor Trafikanten der vel.

Så møtte vi Kjetil fra Abildsø.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Kjetil nevnte at han hadde begynt å vanke på Blitz.

Og at han hadde funnet ut, at Nitzer Ebb, (et band som Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen i Drammen hadde ‘hypet’ da, et par år før det her cirka vel), var ‘nazi-musikk’.

Jeg svarte at jeg ‘visste det’.

Men Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen, de hadde liksom ufarliggjort ‘nazi-aktige’ band, som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da.

Så jeg så liksom bare på disse bandene som musikk.

Og tenkte bare på det som musikk, og uten at det for meg, var noe politisk, ved disse bandene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil fra Abildsø, bare prata jeg med, mens vi passerte han da, nede ved Jernbanetorget der.

Og jeg så vel ikke han Kjetil fra Abildsø igjen, på flere år, før han, (siste gang jeg så han), kjøpte godteri, to ganger, i kassa mi, da jeg jobba som medarbeider, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i årene etter militæret.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg klagde litt om jobben og sånn, til hu Ragnhild fra Stovner, i leiligheten hennes, (innemellom at vi hadde sex der da), husker jeg.

Jeg klagde på at skatteåret var sånn lagt opp, at det var halv skatt i desember og ikke skatt i juli.

(Noe sånt).

Noe som gjorde det vanskelig for meg å få spart opp penger da, syntes jeg.

Siden jeg gjerne ville spare det samme beløpet hver måned da.

(Til videre studier da).

Men jeg syntes at det var vanskelig å få noe system på sparinga mi da.

Når skatten og sånn var forskjellig hver måned.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette her var nok like før jul da, i 1990, siden jeg hadde funnet ut det da, at det var halv skatt, i desember.

Den neste gangen, som jeg besøkte hu Ragnhild.

(På nyåret i 1991 var dette kanskje).

Så sa hu det da, at hu ikke ville ha en type, som tenkte sånn som meg, når det gjaldt skatt og sparing og sånn da.

(Som jeg nevnte ovenfor).

Jeg var kanskje litt frustrert da, siden jeg jo hadde ‘driti meg ut’, og måtte gå på sosialen, de siste månedene, av det første året, som jeg bodde i Oslo.

Så jeg var kanskje litt nervøs, på grunn av økonomien min.

For jeg hadde ikke lyst til å gå på sosialen igjen, for å si det sånn.

Det var flaut nok den første gangen, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det er mulig at hu Ragnhild ikke fikk med seg det da, at jeg var anspent, fordi at jeg skulle liksom spare da, til videre studier.

Men ikke hadde fått spart opp så mye ennå, like før jul, i 1990.

Så da var vel dette noe jeg gikk og tenkte på da, vil jeg nok tippe på.

Også slapp det ut av meg, en gang jeg var på overnattingsbesøk, hos hu Ragnhild da.

For vi lå vel sammen, en to-tre netter, (var det vel), fordelt på ukene etter at vi hadde møttes, på Radio 1 Club da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også lest i en avisartikkel eller ukeblad-artikkel om sex-tips.

Og der stod det at damene likte det, hvis man liksom bevegde på pikken, inni fitta dems og sånn da.

Så jeg prøvde å til det da.

At jeg liksom brukte en sånn muskel, inni pikken, sånn at den liksom bevegde på seg, inne i fitta til hu Ragnhild da, mens vi hadde sex.

Og da spurte hu hva jeg dreiv med, (husker jeg).

Men jeg var kanskje litt i ørska, for jeg var ikke så vant til, å ha dame/elskerinne da.

Så da jeg svarte ikke noe, husker jeg.

Men jeg husker at hu Ragnhild liksom skulle ta igjen med samme mynt da.

Også begynte hu å stramme fittemusklene sine rundt pikken min, sånn at det nesten gjorde vondt, husker jeg.

For å liksom å ‘ta igjen’ da.

Når jeg begynte med den her ‘penis-øvelsen’ min, som jeg hadde lest om i et eller annet blad, med sexrådgivningsspalte i da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Leligheten til Raghnild var forresten ganske gammeldags, og sånn.

Den bar preg av, (må man vel si), at bestefaren hennes hadde bodd der, i mange år.

Og at det var mange år siden den var pusset opp, da liksom.

Hu pleide å ha en tusenlapp liggende, inne på kjøkkenet sitt, husker jeg.

Men den lot jeg ligge i fred da, for å si det sånn.

Men det var bare noe jeg la merke til, at hu liksom lot penger ligge åpent framme, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg besøkte hu Ragnhild, etter at vi hadde møttes i fylla, på Radio 1 Club.

Så kjøpte jeg med noe julemarsipan, (eller noe), fra Narvesen-kiosken, ved Stovner T-banestasjon der, til henne.

Det likte hu vel såvidt, (hvis jeg husker det riktig).

Men det var jo ikke så fin gave da, (må jeg innrømme).

Men jeg spurte hva hu likte, den neste gangen, som jeg var der, (eller noe).

Og da sa hu det, at hu likte Campari vel.

Så jeg gikk og kjøpte en flaske Campari til henne, på et eller annet Vinmonopol, som jeg skulle ta med opp til henne, den neste gangen, som jeg skulle besøke henne da.

Den flaska ble liggende i en vinhylle, (var det vel), som Arne og Mette hadde i stua si da.

Så jeg hadde nok kanskje fortalt om hu Ragnhild, til Arne og Mette da.

Og hu Ragnhild babla en gang om en finne, som hu hadde møtt, i utlandet, eller noe sånt, vel.

Og jeg husker det, at en gang, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe.

Så sa Mette og Arne til meg, at hu Ragnhild hadde ringt og prata med dem.

Og da passa det ikke likevel, at jeg dro å besøkte henne, på den neste avtalen vår da.

(Når jeg egentlig skulle ha med den Campari-flaska, opp til henne).

For han finnen skulle visst besøke henne da, (på feriebesøk fra Finland), sa Mette og Arne, at hu Ragnhild hadde sagt da.

Og dette var vel før jeg skulle ut på byen, (eller noe sånt), tror jeg.

(Kanskje med Magne Winnem, eller noe.

Hvem vet).

Så da sa jeg bare til Mette og Arne, at de kunne få den Campari-flaska da.

(En flaske som kosta et par hundre kroner, (eller noe), på Polet vel).

Før jeg gikk ut døra, (for å dra på julebord, eller noe sånt, kanskje).

Siden jeg ble litt sur på hu Ragnhild, siden hu mer eller mindre slo opp sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Ragnhild, hu sa forresten en gang, da jeg lå over hos henne, at hu ikke hatt lyst på sex.

Men så gikk jeg inn på kjøkkenet, for å finne meg et glass vann, eller noe.

Og da ville hu ha sex likevel, husker jeg.

Så hu Ragnhild, hu var nok rimelig sånn ‘kvinner er fra Venus’, vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det julebordet, til OBS Triaden forresten, så var det skikkelig stil, (må man vel si).

Dette julebordet, det var i hotellet, på Triaden der, sine lokaler vel.

Og Assisterende Butikksjef Claus, hadde hyrt inn en strippedame, til Butikksjef John Ellingsen vel.

(Hvis det ikke var til han disponenten, (som jeg ikke husker helt navnet på nå), det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle damene måtte gå rundt, med en slags mutter, eller noe, for å finne ut hvor den passet.

Der skulle de sitte.

Jeg husker at noen av gutta på gulvet klagde.

Når ei ung og ganske fjong brunette, fra Rasta, ved navn Beate, fant ut at plassen hennes, var ved siden av meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ferskvareavdelingen, ved OBS Triaden, de hadde sitt eget julebord, tror jeg.

Så de jobba som bartendere, osv., på OBS Triaden sitt julebord.

Og rundt om på bordene, så stod det mange glass, fylt opp med gratis sigaretter, (husker jeg).

Og alle drinker var gratis da, hele kvelden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så det mangla ingenting, på dette julebordet, tørr jeg nesten å påstå.

En fra Høybråten, som hadde begynt på OBS Triaden, omtrent samtidig som meg, og som het Kenneth, (og som seinere fikk sparken, for underslag vel).

Han, Beate og jeg, vi satt og prata, mens vi var rimelig pussa, husker jeg, på det her julebordet da.

Og jeg gikk og henta drinker, for hu Beate og meg, husker jeg.

Beate ville ha en drink som het Tom Collins, mener jeg.

Og jeg gikk bort til en kar med mørk hockey-sveis, fra Ferskvareavdelingen, som var bartender vel.

Og så ba jeg om ‘to Phil Collins’ da.

Noe jeg nevnte for hu Beate og da.

Og hu klagde på at jeg hadde en feminin latter, (eller noe), husker jeg.

Noe jeg ikke hadde hørt før, husker jeg.

Og jeg husker ikke helt hvordan det endte.

Men hu Beate og meg, vi ble stående og kline, utafor en pub, på Triaden der.

(En pub som ligger opp mot Hydro-Texaco bensinstasjonen, på Triaden der).

Og så skjedde det, at hu Beate måtte på do.

Og der ble hu en stund.

Hu ble visst dårlig, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så det ble slutt på klininga, skjønte jeg.

(Etter å ha venta på hu utafor dassen der, en stund da, i fylla).

Så dro en kollega ved navn Knut Hauge, (seinere kjent som mannen bak tegneserien ‘Mille’, i Pondus, (eller om det var i Rocky)), fra Vestlandet, med meg, i en bil, for å kjøre en tur, med noen andre folk, som jeg ikke husker hvem var.

Jeg husker bare at jeg ble bilsjuk og måtte spy.

På et jorde, et eller annet sted.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så skjedde det vel ikke så mye mer spesielt, på dette julebordet.

Men det ble litt flaut å jobbe i kassa, sammen med hu Beate, etter det her da, (husker jeg).

Selv om jeg bare lot henne være i fred.

Det var ikke sånn at jeg begynte å flørte med henne på jobb, eller noe.

Selv om vi hadde klint, i fylla, utafor den puben, (eller hva det var igjen), utafor Triaden der, på julebordet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

16. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

(Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

(Var det kanskje).

Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

(Eller om jeg tulla med nøkkelen).

Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

Det veit jeg ikke.

Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

Vicky, var virkelig en stor dame.

Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

Og hu hadde mørkt hår da.

Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

Og ikke etterpå.

Men men.

Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

For å prøve å forklare mer om dette.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men dette gikk også litt den andre veien.

Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

Og som var billig da.

Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

(Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

Også tok hu en boks hermetiske tomater.

Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

(For mat til fire personer da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

(For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

Mette sin datter Kirsten var også der.

Og hennes samboer Lars.

Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

(Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

(Noe sånt).

Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

(Noe sånt).

Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

(Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

(En gang på 80-tallet da).

Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

Men men.

Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

(Når jeg ikke var tilstede da).

Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så om det var sant eller ikke.

Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

15. februar 2012