johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Min Bok – Kapittel 37: Enda mer fra Sande Videregående

    Jeg begynte på nytt kapittel i dag, så kapitell 25 er bare på en del da.

    Men jeg fortsetter å skrive om ting som skjedde da jeg gikk i andre klasse, på Sande Videregående.

    Vi dro på ihvertfall en klassetur, til Oslo.

    Jeg husker en klassetur, med hu bedriftsøkonomi-lærerinna.

    Vi skulle møtes på Drammen Jernbanestasjon, og jeg måtte ta en tidlig buss, og venta i kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon der.

    Der jeg hadde sitti sammen med Arne Thomassen, jula 1980, eller noe, (altså cirka syv år tidligere).

    Da jeg prøvde å rømme til Berger, i jula, med bussen, siden jeg ikke likte meg så bra hos mora mi.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Nyheten i avisene den dagen, det var at Larviksgruppa Drama var oppløst, husker jeg.

    En gang, som Pia var oppe hos meg, så hadde jeg hørt på radio, på stereoanlegget til faren mi.

    Og Drama var med i en konkurranse, som var for hele Europa vel.

    Som het Europatoppen, eller noe, vel.

    Med en sang, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men Drama vant Europatoppen da, hvis jeg husker det riktig.

    Og på førstesidene av avisene, så stod det at Drama var oppløst, husker jeg.

    Den dagen som vi skulle inn til Oslo.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi dro på bedriftsbesøk, til Storebrand, husker jeg.

    Det er mulig at Kontor og Administrasjonslinja også var med.

    For jeg mener å huske det, at jeg satt ved siden av Rose Marie Baltersen og Mette Holtet, ved et bord, hos Storebrand der da.

    En direktør, eller noe, dukket opp, og spurte hva vi trodde dem tenkte en del på, om dagen.

    Og det var enten at det hadde vært flom i Oslo.

    Som var mye i nyhetene, Oslofjorden hadde flommet over, og det var vann på gatene, nede ved Rådhuset osv., mener jeg å huske.

    Men det var feil svar.

    Som noen sa, (og som jeg først nevnte vel).

    Det var selvfølgelig børs-krakket i USA, som de tenkte mye på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han direktøren lurte vel også på om vi var en niende klasse, eller noe.

    Og noen Svelvik-damer vel, baksnakka meg, husker jeg, etterpå, siden jeg så så ung ut, og de som jeg satt på samme bord ved da.

    Bedriftsøkonomi-lærerinna sendte meg, for å finne noen som hadde blitt litt borte, nede ved Storebrand og Konserthuset der da, husker jeg.

    Men jeg fant dem ikke.

    Men men.

    (Det er mulig at dette var året før og, det husker jeg ikke).

    Men i andre klasse så var vi ihverfall på Peppes Pizza, i Stortingsgata, husker jeg.

    Jeg så igjen så ung ut da, (var det vel), at vi kun fikk lov å kjøpe en halvliter hver, til pizzaene.

    Så jeg ble vel litt baksnakka igjen, tror jeg.

    Ove Reiersrud var med på den klasseturen husker jeg.

    For vi var på en film, på Saga kino, husker jeg.

    Men jeg husker ikke hva filmen het.

    (Men muligens en med Michael J. Fox).

    Men jeg ble litt brisen bare av en eller to øl. så jeg syntes det var morsomt.

    Og det er det mulig at Ove Reiersrud ble og, det er mulig.

    For han ble litt skrålete, eller hva man skal si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Vi var jo på klasseturer på ungdomsskolen og.

    Og vi så ‘Staying Alive’, på Colusseum Kino, husker jeg, med klasseforstander Aakvåg da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jo, vi var også på teater, med Sande Videregående.

    Og det var ‘Boeing, Boeing’, eller noe, på et teater, som var like ved St. Olavs plass vel.

    Hvor Jon Skolmen jobbet, husker jeg.

    Han kom ut etter forestillingen, og spurte hvor vi var fra, husker jeg.

    Og noen sa vel Svelvik eller Sande da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det er mulig dette var gamle Edderkoppen teater, eller noe.

    Det husker jeg ikke helt.

    Hvem vet.

    Det var en revy da, som det vel heter.

    Om en mann som hadde mange flyvertinner.

    Og den var morsom, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men på en av Osloturene, (som jeg ikke helt husker hva vi gjorde på, men det var med Markedsførings-læreren, tror jeg).

    Så stakk jeg etter klasseturen, innom Øystein Andersen, i Lørenskog.

    Med en videofilm, som jeg hadde rota med.

    Det må ha vært like før han brant meg i hånda, med en sigarett, tror jeg.

    Jeg hadde skrevet ‘Waldemar Thranes gate’, på videofilmen, når jeg sendte den i posten, til han, i Lørenskog.

    Men han bodde i ‘Markus Thranes vei’, i Lørenskog.

    Så da havna visst den filmen tilbake på Berger postkontor da.

    Et sted den hadde liggi noen måneder.

    Men jeg tok toget til Hanaborg da, hvor Øystein bodde, og la filmen i postkassa hans.

    For dem var ikke hjemme.

    For da hadde visst Øystein fått problemer, med noen folk da, siden jeg sendte filmen feil.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var også å besøkte Øystein, i Lørenskog, et par ganger, som han var hjemme.

    Og Øystein hadde en kusine, som het Anita, som bodde i nabohuset.

    Dem hadde også sommerhus på Sand, men i Sandsveien da, der hvor familien Sand har gård, noen hundre meter unna, fra der Øystein og dem hadde sommerhus.

    Anita jobba på Robsrudjordet Burger, som var like ved der hvor Øystein bodde.

    Det var vel drøye 500 meter å gå vel.

    Noe sånt.

    Og da fikk Øystein og jeg, gratis burgere, av Anita husker jeg.

    Når vi stakk innom Robsrudjordet Burger da.

    Anita hadde lyst hår, og var på min alder vel, og hu spilte fotball for Kurland, mener jeg.

    (Uten at jeg helt veit hvor det er hen).

    Men men.

    (Hu begynte seinere å jobbe på et cruiseskip, (når hu var i slutten av tenårene vel), men det likte hu ikke, så det dreiv hu ikke med så lenge, husker jeg.

    Men men).

    Dette var vel da Øystein Andersen gikk i niende klasse, tror jeg.

    For han begynte å vise meg en årbok, som de hadde, på skolen hans, på Hanaborg, eller noe, da.

    Og hu der lyshåra jenta var fin da, sa Øystein.

    Men hu var visst ‘puck i hue’ da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så dette var nok mens jeg gikk i første eller andre klasse, på videregående.

    Men før Øystein stompet den sigaretten, i hånda mi.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein hadde en kamerat, som het Are, som hadde mørkt hår.

    Han kjente også en kar som het Erik, som ble kalt for ‘Psycho’.

    Psycho ville slå opp med dama, fordi at telefonnummeret begynte på ‘null sex’, sa Øystein.

    Pia sa at Psycho ikke var noe ‘snill’ mot dama, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva Pia mente med dette, eller hvordan Pia visste hvem Psycho var).

    Øystein og jeg prata om tegneserier, og jeg fortalte at jeg hadde en ide, til en tegneserie.

    Sånn ala ‘hvorfor drepe deg bare fordi du ikke fikk kjøpt den siste utgaven av Mad’.

    Og den var sånn at en gutt gikk forbi Blitz, i Pilestredet, med en plakat, hvor det stod ‘Riv Blitz’, om kvelden da.

    Og Øystein hadde en kamerat, som kunne tegne.

    En som jeg var med å besøke en gang, på Lørenskog.

    Han tegneren hadde skrevet noe stykke, i en skoleavis, eller noe.

    Hvor han hele tiden brukte uttrykket ‘bølgen’, husker jeg, (bølgen ble kjent under Mexico-VM i fotball, året før, forresten. Når tilskuerne reiste og satt seg igjen, sånn at det så ut som en bølge).

    Men Øystein lagde det som en tegneserie, på cirka ti ruter vel, som jeg sendte inn til Pyton.

    Jeg brukte permene i en bok, i Samfunns og Næringslære, som konvolutt.

    Så dette må ha vært sommeren 1987, tipper jeg, at jeg sendte den tegneserien inn til Pyton.

    Men men.

    Men den tegneserien, den hadde ikke noe sluttpoeng.

    Ikke noe særlig bra sluttpoeng ihvertfall, så den ble ikke trykket av Pyton.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Øystein kjente også Tom, (som seinere ble butikksjef på Kiwi, på St. Hanshaugen, da jeg bodde i den bydelen, fra slutten av 90-tallet).

    Både Øystein og Tom spilte sjakk.

    Og jeg var med en gang til han Tom, og vi spilte sjakk, og det ble remis da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også sommeren 1987, at Øystein Andersen ble med Pia og meg, ned på en fest, ved Berger brygge.

    (Pia visste at det var fest, og hadde pleid å gå på fester der, en stund vel.

    Hvis ikke dette var sommeren 1988 da.

    Etter Brighton-turen.

    Hvem vet).

    Jeg fikk ihvertfall Øystein til å ta med en mun-chako, som han hadde.

    (Sånne pinner som har en kjetting mellom seg.

    Et japansk nærkampvåpen).

    Øystein Andersen sa at han hadde en mun-chako, som hadde springkniver, bygget inn i pinnene.

    Og det syntes jeg at hørtes artig ut da.

    Men da han tok med det våpenet, ut til Berger, så hadde det ikke springkniver likevel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En kar som het Tom Lillemoen vel.

    Han likte ikke at Øystein Andersen hadde med et sånt våpen, ned på festplassen.

    Så han kasta det våpenet, i fjorden.

    Pia var venninne med ‘Tina Turbo’, og de ville ut og ‘fly’.

    Jeg blei med Pia og Tina Turbo, med en båt, som vi fikk haik med, til Kommersøya.

    Men jeg tok ikke med Øystein, for han var et par år yngre da.

    Men men.

    (Jeg spurte ikke om han ville bli med heller.

    Det var Pia som dro med meg liksom.

    Så hu måtte nesten ha spurt, tror jeg.

    Jeg var vel litt dame-gæern, og derfor ville jeg være med, siden Tina Turbo var med kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Pia og Tina Turbo fikk det ekteparet, i den båten, til å leite etter våpenet, til Øystein.

    Men de fant det ikke.

    Tina Turbo rappa også røykpakka, til hu dama i 30-åra vel, som dukka opp, med båt, ved Berger brygge.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For vi hadde ikke noe røyk da.

    Jeg bomma en øl, av noen Holmestrand-damer, på Kommersøya, og spurte om de kjente Trond Gurrik, fra Markedsføringsklassen, (så dette her med mun chako-en må nok ha vært sommeren 1988, for den forrige sommeren, så visste jeg ikke hvem han var).

    ‘Alle i Holmestrand kjenner Trond Gurrik’, svarte de Holmestrand-damene.

    Men så skulle søstera mi og Tina Turbo stikke på land.

    Så jeg ble med dem.

    Jeg husker ikke om vi ble kjørt i land, med en båt, eller om vi kunne gå i land der.

    Noe sånt.

    Og så fikk Pia og Tina Turbo haik med noen rånere, (eller hva det var), og jeg satt også på med dem da, (siden jeg hadde hengt meg med Pia og Tina Turbo. For jeg lurte vel også litt på, hva søstera mi dreiv med, siden hu var venninne, med Tina Turbo, osv).

    Men jeg ble litt kjent med Tina Turbo, ihvertfall, som jo min tidligere kamerat Christian Grønli også kjente.

    For vi traff jo henne, da hu gikk sammen med Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen.

    De gikk kanskje i samme klasse.

    Men hvordan søstera mi ble kjent med Tina Turbo, det veit jeg ikke.

    Og hvordan Tina Turbo fikk det klengenavnet ‘Turbo’, det er jeg ikke helt sikker på.

    Men jeg tror det må være noe med sex å gjøre.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også inne i Drammen, i handelsforeningens lokaler der vel, og så på en debatt.

    Det var andre året, på handel og kontor, husker jeg.

    Det var hu klasseforstanderen vår, som tok oss med dit, husker jeg, en ettermiddag, skoleåret 1987/88 da.

    Mona Røkke, som da var Forbrukerombud vel, var i en debatt, med noen folk fra næringslivet, i Drammen.

    Men det var lite futt i Mona Røkke, som Forbrukerombud, syntes jeg.

    Hu var nesten ‘godslig kamerat’, med de næringslivsfolka, fra Drammen, som hu liksom skulle debattere med da, syntes jeg.

    Så det var en litt kjedelig debatt, vil jeg si.

    Og det var vel ikke akkurat sånn, (sånn som jeg husker det), at vi lærte noe derfra, som vi ikke allerede hadde lært, på Sande Videregående.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi hadde jo om personvern og alt sånt, til det nesten kjedsommelige, på Sande Videregående.

    Både i Kontorlære og EDB vel.

    Og vi hadde jo også rettslære, og lærte om hvilke rettigheter som forbrukerne hadde, osv.

    Så det var en veldig god utdannelse, på mange måter, vil jeg si.

    Jeg fikk jo artium, etter tre år på økonomilinja.

    Jeg ble jo økonom, (selv om ingen gjorde noe poeng ut av det vel, vi kalte det bare blåruss).

    Og jeg fikk jo tre vitnemål, (et for hvert år), nemlig fra Grunnleggende Handels og Kontorfag, Markedsføring og Data og Informasjonsbehandling.

    Så jeg syntes det var en bra utdannelse, som jeg har fått en del igjen for seinere og, tror jeg nok.

    Selv om jeg ikke jobbet akkurat som økonom da.

    Men vi lærte blant annet i Rettslære, at både et menneske og et firma, begge er ‘juridiske personer’.

    Det hadde jeg ikke tenkt på, før vi begynte med rettslære.

    Men et menneske står altså likt, med et firma, i retten.

    (Ihvertfall ifølge lovverket).

    Dette med at et firma, i retten, blir til en ‘juridisk person’, det er det kanskje ikke alle som vet, eller tenker over, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I gymmen, så skulle vi en gang finne pulsen.

    Men jeg fant ikke pulsen, og sa fra om det.

    Og da sa Line Nilsen, at ‘du må skru’n på, vet du’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Uten at jeg skjønte hva hvorfor hu sa det.

    Men men.

    Line Nilsen var jo sammen med sønnen til gymlærerinna, så man skulle kanskje tro det, at hu ville holdt litt kjeft i gymtimene.

    Men så ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde walkman og høytalere, med på skolen, husker jeg.

    Jeg kjøpte Michael Jackson-kassetten ‘Bad’, av Jan-Tore, husker jeg.

    For mora hans jobba med å vaske i en matbutikk, ut mot Krokstadelva vel, og skaffa sånne kassetter billig da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg kjøpte også kassetten til Belinda Carlisle, på Lyche Platebar, i Drammen, det skoleåret, husker jeg.

    Og også T’Pau, som var populære, med ‘China in your hand’, osv.

    Markedsføringslæreren likte Belinda Carlisle, husker jeg, og vi fikk lov å høre på den kassetten i timen, husker jeg.

    ‘Du har ihvertfall fin musikk’, sa han ‘Case’ da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kristin Sola fortalte meg det, at hu og ei pen venninne hu hadde, med mørkt hår, (også fra Galleberg vel), spleisa på å leie en solseng.

    Spesielt hu venninna var skikkelig brun.

    Så det trodde jeg på.

    Men men.

    Kristin Sola la en dag masse passbilder av seg selv, (og hu venninna og vel), ut på en pult, i klasserommet vårt.

    Så spurte hu meg, om hvilket bilde jeg seg syntes var finest.

    Jeg syntes hu hadde litt bollekinn, osv., på det bildet, som hu var yngst på.

    (At hu ikke så så fin/sexy ut, på det liksom).

    Så jeg mobba henne da, og sa ‘det’.

    Også rappa jeg det bildet, og Sola da, (som hu ble kalt), løp etter meg, og fikk tak i meg, i gangen, mellom de to klasserommene, i den brakkebygningen da.

    Og hu gikk helt berserk og begynte med nærkamp, og klinte puppa sine skikkelig inntill meg, husker jeg.

    Så det var vel det nærmeste jeg kom sex, det skoleåret, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og Christell, de hadde pleid å dra på ungdomsdiskotek, i Samfunnshuset, i Svelvik, på torsdager vel.

    Men jeg syntes det var flaut, å gå dit, så en gang, som jeg satt på med Jan Snoghøj, fra Drammen til Bergeråsen.

    Så ville jeg ikke gå inn på diskoteket der, med noe greier til Christell.

    Så Jan måtte gå inn der selv.

    (Jeg hadde aldri vært på det diskoteket så.

    Det var vel derfor at jeg ikke gadd det.

    Noe sånt.

    Men Christell og Pia gikk dit ofte.

    Og jeg var jo et mobbeoffer, vil jeg si.

    Mens Christell liksom var den amerikanske tenåringsprinsessa, nesten.

    Med skap etter skap fulle av moteklær.

    (Som Pia ihvertfall sa, så hadde Christell mye mer klær enn henne.

    Så sånn var det).

    Men Jan Snoghøj, han var veldig opptatt av utseendet sitt, og han trente også, som Viggo Snoghøj/Snowhill da, (selvfølgelig).

    Men jeg var deppa, på den her tida, og trente ikke vekter, men var en pingle, som ikke visste hva jeg skulle si, hos frisøren, når jeg skulle klippe meg, for eksempel.

    Så jeg hadde ikke noen frisyre, som Søren Larsen sa.

    Og jeg var også seint i puberteten.

    Og jeg brukte ofte min fars klær, siden det var sjelden at jeg fikk nye klær selv da.

    Så det diskoteket, det hadde jeg ikke lyst til å gå inn på, for å si det sånn.

    Det var ikke noe Christell hadde avtalt med meg at jeg skulle gjøre, heller.

    Så det var egentlig ikke min business da.

    Så hvorfor Jan Snoghøj seinere erta meg, på grunn av at jeg ikke ville gi noe greier til Christell, det veit jeg.

    Det var ikke noe jeg hadde med å gjøre liksom.

    Så da burde ikke jeg drive med det, mener jeg.

    Hvis jeg hadde avtalt om det med Christell på forhånd, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men sånn var det ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men Pia klarte å overtale meg, til å bli med på det diskoteket, en gang jeg gikk i andre klasse, på videreågende da.

    Vi kjøpte vel en ti-pakning med vanlige, (ikke milde), Prince sigaretter, (som var det merket Pia ville ha vel), på deling, (som Pia fikk meg til å kjøpe, siden hun ikke var 16 år enda da).

    Også gikk vi på det diskoteket da.

    Hvor det bare var sånn passe mange folk.

    Det var ikke som Top Rank i Brighton liksom.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Men hvem var det som jobbet der?

    Jo, det var hu mørkhåra venninna, til Kristin Sola, fra Sande.

    Og jeg sa vel såvidt hei til henne vel, eller nikka da.

    Noe sånt.

    Jeg kjente henne igjen med en gang, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var også med Kjetil Holshagen og Bjørn Arild Holshagen, på det diskoteket.

    Eller de hadde hjemmebrent, som jeg kjøpte en flaske av.

    Også gikk jeg rundt og drakk det, og prøvde å ta med flaska, inn på ungdomsdiskoteket.

    Men vakta tok fra meg flaska.

    Jeg var litt full, og sa det ikke var sprit.

    Men vakta klarte å lukte at det var sprit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Kjetil og Bjørn-Arild, de var vel bare rundt bilen til Bjørn-Arild der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Bjørn Arild og Kjetil, de dro meg også med på en datamesse, på Info-Rama, i Sandvika, en gang, husker jeg.

    Og Kjetil og jeg, vi dro på en datamesse, i Spikersuppa vel.

    Da jeg kjøpte the Final Cardridge da.

    Så sånn var det.

    Kjetil Holshagen og jeg, vi skulka en gang skolen, da vi gikk på ungdomsskolen, for å dra på et års-jubileet, for Gågata, (eller om det var Risto-senteret), i Drammen.

    Da var det tilbud på mange ting, til en krone.

    Blant annet noen datamaskiner, som Spaceworld solgte, av merket Spectrum vel.

    Men det var så mye folk, i Gågata, i Drammen, da.

    Blant annet noen pakistanske familier, husker jeg.

    Som stod i kø, utenfor LYche og Risto-senteret da, som samarbeidet, om det her 1-kroners salget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi dro også på et par Danmarksturer, husker jeg.

    En gang med Pia vel.

    Da møtte Pia en ‘kavaler’, på danskebåten.

    En med mørkt hår, som så ut litt på en ung Erik Soler vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi reiste med Petter wessel fra Larvik, og faren vår lot oss dra aleine da.

    Det er mulig at mora vår var med, på den turen hvor søstera mi møtte han ‘Erik Soler’.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Kjetil og jeg, vi var også på en Danmarkstur, uten Pia vel.

    Og da, så lå vi over, hos Frode Kølner, i Larvik.

    Og da, så dro Frode Kølner oss med, for å spise pizza, på Hansemann, i Larvik.

    ‘Prøv tomatsausen’, sa Frode Kølner.

    ‘Hvorfor det’, sa jeg.

    ‘Det er godt’, sa Frode Kølner.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var vel også hos han Morten, med rødt hår, den dagen, mener jeg.

    Og så på ‘Gjøkeredet’, med Jack Nicholson, på video, hos han Morten da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Hvis ikke så var det Øystein Andersen og jeg, som så den filmen, (Gjøkeredet), hos han Morten, en gang, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I Danmark, så kom vi nesten i krangel, med en danske, som solgte røde pølser, mener jeg å huske.

    Men jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på.

    Men jeg pleide å kjøpe hårgele, til cirka ti kroner tuben, (sånn grønnfarget hårgele), husker jeg, hos Damsgaard, i Fredrikshavn da.

    Så da fikk jeg vel kjøpt det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen arrangerte en klassefest, i Svelvik, det skoleåret.

    Det var i et lite forsamlingslokale, i et trehus, litt oppi ‘lia’ vel, fra Samfunnshuset da.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg husker helt nøyaktig hvor det huset lå).

    Men men.

    Kristin Sola ville ikke være med, husker jeg.

    Hu så litt skremt nesten vel, på meg, og spurte om jeg skulle dra, husker jeg.

    ‘Ja’, sa jeg, ‘jeg skal vel såklart være med på klassefesten’, ‘du da?’.

    Men Kristin Sola sa vel bare ‘nei’, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg fant ikke noen finsko, som var store nok.

    Så jeg måtte bruke noen sko, som faren min hadde, fra sin tid som ‘discoløve’ vel.

    Han hadde noen finsko, som var i flettet vel, i brunt og svart skinn.

    Som så litt sånn ‘John Travolta’ ut nesten vel, fra Grease eller noe sånt kanskje.

    Noe sånt.

    Men jeg fikk danse med hu Randi, husker jeg, venninna til Line Nilsen.

    De var vel omtrent de eneste, som jeg omgikks med der.

    Plutselig gikk det en slags ‘surring’, gjennom lokalet.

    Og en kar med svart skinnslips, (som folk var redde for, skjønte jeg), dukka opp.

    Jeg gikk vekk fra Line Nilsen og hu Randi da.

    Og spurte han med skinnslipset, (som vaktene slapp inn på klassefesten).

    ‘Har du svart skinnslips du da?’.

    For jeg hadde hatt rosa skinnslips, i konfirmasjonen min, et par-tre år, før det her.

    Så jeg var vant med skinnslips.

    Men svart skinnslips var jo kulere da, vil jeg si.

    Men men.

    Og uten at jeg veit hvorfor vaktene slapp inn en som ikke gikk i klassen vår, på den festen.

    Det var vel litt spesielt.

    Så jeg prøvde å rydde litt opp i det da, siden jeg var gutt liksom, og det virka som at noen av de jentene som var der ble litt urolige, når han med skinnslipset dukka opp da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og Kristin Sola ville jo ikke være med dit, så jeg var litt på vakt da, for hu virka kanskje litt redd da, for å dra på klassefest i Svelvik.

    Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg solgte også min Commodore 128, på begynnelsen av dette skoleåret.

    En far og sønn, fra Hokksund, eller noe, så min annonse, i Drammens Tidende.

    Og de betalte mer enn 3000, tror jeg, for datamaskinen, diskettstasjon, printer vel, the final cartridge, joystick med to skyteknapper og autofire, mange disketter, (som var 5 1/4 tommers vel), med spill, demoer og programmer jeg hadde laget selv.

    Jeg lagde en gang et highscore-program, til C128, hvor jeg brukte scrolling, som var ganske enkelt å få til, på C128 da.

    Kjetil Holshagen og jeg, vi hadde en konkurranse, om hvem som klarte å lage den beste highscore-program-snutten.

    Jeg lagde den sånn, at hvis man slapp joysticken, så gled den sirkelen, som man valgte bokstavene med, gradvis til rundt den nærmeste bokstaven da.

    Før den stoppet når den var rett over den bokstaven da.

    Så det ble ganske fancy, tror jeg.

    Kjetil Holshagen og Øystein Andersen kom opp til meg, en dag, for å liksom inspisere programmet jeg hadde laget da.

    Men jeg fikk aldri se Kjetil Holshagen sitt forsøk.

    Så jeg vet ikke om han lagde noe i det hele tatt.

    Men men.

    Hvem vet.

    Jeg begynte også å lage et spill, som het ‘Kill Kadaffi’.

    Kjetil Holshagen hadde et avisutklipp, med bilde av Kadaffi, på en amerikansk t-skjorte, med en blink rundt seg.

    Også stod det ‘Waste’em now’, eller noe, på t-skjorta da.

    Holshagen viste meg det avisutklippet, av en eller annen grunn.

    (Jeg tror det var mora hans, som hadde finni det, eller noe).

    Og jeg begynte å lage et loade-bilde da, på C128, hvor jeg kopierte det bildet, fra det avisutklippet da.

    Men det ble ikke noe av, at jeg/vi lagde det spilllet.

    Vi hadde vel for mye annet å gjøre.

    Og det avisutklippet ble vel borte for HOlshagen og, tror jeg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Jeg lagde også et ganske fancy tippeprogram, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg husker ikke om det var på VIC-20 eller C128.

    Men det var sånn, at man tastet inn hvor mange prosent sjangse man trodde det var, for hjemme, uavgjort og borteseier da.

    Også kunne man trykke på pluss eller minus-knappen.

    Også ville programmet lage garderinger.

    Hvis du trykket mange ganger på plussknappen, så fikk du fler og fler halv og helgarderinger.

    Og hvis du trykket på minusknappen, så fikk du færre og færre garderinger da.

    Og garderingene de var laget på bakgrunn av prosenttallene, som man tastet inn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av dette skoleåret, så dro vi på klassetur, til Sandvika.

    Dette var ikke Sandvika i Bærum.

    Men Sandvika på/ved Berger i Vestfold.

    Sandvika er en strand.

    Jeg tok bussen, to-tre-fire holdeplasser da, til ved Sandvika der.

    Men jeg var litt distre.

    Dette var i eksamenstida vel.

    Og jeg glemte håndkle og sånn.

    Jeg hadde vel ikke helt skjønt det ordetlig, at vi skulle ligge på stranda og sånn, tror jeg.

    Jeg var ikke så ofte på Sandvika, for å si det sånn.

    Men en eller annen i klassen, skulle kjøre bort til butikken på Sand, for å kjøpe noe.

    Monica Andersen, hu satt ved siden av meg, og hu hadde cirka like store bein som meg, husker jeg.

    Og vi satt vel fire stykker, i baksetet der, og hu satt klin inntill meg da.

    Men men.

    Dem kjørte innom meg, og jeg fikk henta håndkle og sånn da.

    Jeg spraya meg vel med noe deo, tror jeg.

    Noe sånt.

    For Monica Andersen, hu sa det i bilen at, ‘det lukter mannfolk her, men jeg ser ingen’.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg skjønner hvilken deo jeg brukte på den tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Monica Andersen, hadde jeg forresten sett, ved Samfunnshuset i Svelvik, 16. mai, 1988, (altså bare noen uker før det her da).

    Og da hadde hu gått sammen med en kar, som ikke så så stilig ut vel.

    Og da fikk hu høre det, i klasserommet, husker jeg.

    Av en eller annen jente fra Svelvik kanskje.

    ‘Alt er lov på 16. mai’, (eller noe), sa hu Monica Andersen da.

    Så hu var litt harry og/eller rølpete da kanskje.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prøvde å ringte Monica Andersen, på Rema i Sande, da jeg bodde i Liverpool.

    For Jan Ivar Lindseth, sa at Andersen, var butikksjef der.

    Men butikksjefen der, (ei fra Nord-Norge vel), sa at Andersen ikke var på jobb da, og at hu bare var assisterende butikksjef.

    Men Lindseth hadde kanskje misforstått, eller Andersen hadde kanskje skrøna.

    Hvem vet.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ringte Andersen, er at jeg prøver å starte en omsorgssviktsak, mot faren min.

    Og Sola og Andersen, hadde jo tatt meg til side, i skoleåret før det her, for å spørre meg, om det var sant, at jeg bodde aleine, osv.

    Så jeg har prøvd å få en eller begge av de, til å bekrefte at de visste om det her.

    Men uten at jeg har klart å få til det, dessverre.

    Uten at jeg skjønner hvorfor hu Monica Andersen, ikke har svart meg på Facebook, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På den klasseturen til Sandvika, så lå jeg vel ganske nærme hu Line Nilsen.

    Som jeg satt ved siden av, i klasserommet da.

    Hu lå ved siden av hu Randi, og begge de solte seg toppløse, husker jeg.

    Og Line Nilsen hadde vel fine pupper, må jeg vel si.

    Det var ikke noe galt med noen av dem, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men det ble litt kaldere vel, og da tok de på seg bh-ene igjen vel.

    Jeg lå med t-skjorte på, eller noe.

    For alle lå og solte seg på stranda vel.

    De ville vel bli brune da, noe som var moderne, på den tida.

    Og da tok jeg av meg t-skjorta, siden de damene lå der toppløse da.

    Men det ble litt kaldere igjen, og da tok de på seg bikinitoppene igjen, tror jeg.

    Noe sånt, var det vel.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det var ikke værst, at jentene i klassen viste fram puppene sine litt og, til gutta som gikk i klassen deres.

    Det er vel kanskje ikke så vanlig, i våre dager, at damene ligger og soler seg toppløse, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Rettslære så hadde vi hu litt lubne, mørkhåra dama, (med krøller vel), som vi hadde hatt i Kontorlære, året før.

    Hu begynte å prate om at mannen hennes, dreiv og kjørte med modellfly, på Grunnane.

    Men flya kræsja alltid, sa hu, og så måtte mannen bygge på nytt da.

    Noe sånt.

    (Uten at jeg veit hvorfor hu prata om det her.

    Men men).

    Jeg sleit litt med Rettslære, i begynnelsen.

    Men fikk mer tak på det etterhvert.

    Og fikk ‘4’ vel.

    ‘Bra Erik’, sa Line Nilsen, en gang, som jeg fikk bra karakter, etterhvert, i Rettslære da.

    Jeg prata ikke så mye med Line Nilsen.

    Men jeg satt jo ved siden av henne, så det hendte det ble sagt en setning kanskje da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Kontor og Administrasjons-klassen, (var det vel), de kom opp i Rettslære, til eksamen.

    Og da spurte hu lærerinna meg, (i timen), om hu kunne få lov av meg, å bruke en av mine besvarelser, som eksempel, før eksamen, for den andre klassen da.

    For jeg forklarte lovene i kjøpsloven osv., på en sånn måte, at det var enkelt å forstå det, sa hu lærerinna da.

    Og i den klassen, så gikk han sønnen til gymlærerinna, som var sammen med Line Nilsen og, husker jeg.

    Så Line Nilsen ble vel kanskje litt sur da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men på tross av at Rettslære-lærerinna, syntes at mine besvarelser, var så bra, at hu brukte dem som eksempler.

    Så fikk jeg bare karakteren ‘4’ i Rettslære da, husker jeg.

    Og det samme i Markedsføring.

    Jeg fikk alltid en ‘4’-er, i karakter, på alle prøvene, hele året vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så de lærerene på videreågende, de var kanskje litt ‘på jordet’, noen ganger, når det gjaldt å sette karakterer, vil jeg vel nesten si.

    Men jeg visste det, at jeg uansett hadde bra nok karakterer, til å komme inn på hvilken linje jeg ville vel.

    Så jeg tok ikke det her så nøye, om jeg bare fikk en ‘4’-er i Rettslære og Markedsføring liksom.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan Ivar Lindseth, som bodde på det samme byggefeltet, som Kjetil Holshagen flytta til.

    Han var en artig skrue, må man vel nesten si.

    Han begynte å prate om at han visste om en mann, som var så smart, at han hadde ‘tippa over’.

    Han mente at jeg også stod i fare for å ‘tippe over’, eller noe, hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt.

    Han kalte meg vel for ‘skøyer’n vår’, tror jeg.

    For jeg kunne godt slå av en vits, i timene, på Handel og Kontor.

    Det var så mange jenter og snille gutter, (må man vel si), i klassen, så jeg ble ikke så mye mobba, som jeg ble, på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som vi hadde en vikar, som spurte hva en øy het.

    Hu ble nesten sur, fordi ingen ville svare.

    (Det er mulig det her var i første klasse).

    Så sa jeg bare ‘det er vann’.

    For det var ikke en så stor øy da, på kartet.

    Og da lo klassen godt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Spesielt hu litt store fra Nesbygda vel, med det korte, lyse håret, som var i England, med STS, den samme sommeren som jeg var der, sommeren 1985 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth sa også en gang det, om norsklærer Samland.

    At ‘han ser ut som en ape, se hvordan han sitter da’.

    Samland satt med hue liksom bøyd foran kroppen da, mens han glodde på elevene, fra kateteret, med noen øyne med ringer rundt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Lindseth ville også at jeg skulle mobbe ‘Case’, (markedsføringslærereren).

    Jeg pleide å slenge noen meldinger til Case, noen ganger.

    Noen morsomheter da, siden jeg prøvde å være morsom da.

    Det var vel også lov å være litt morsom, i Markedsføringstimene, tror jeg.

    Man måtte liksom vri hjernen og drive med brainstorming, osv., for å komme på ideer, til gode og fengende annonsetekster, osv.

    Så man skulle være litt kreativ da.

    Og det var lov å si ting som hørte litt dumme ut og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde sett en tekst, da Reagen ble president i USA, (var det vel), på førstesiden av VG vel, i matbutikken, like ved Svelvik Ungdomsskole, (som jeg noen ganger lurte meg bort til, siden jeg sjelden hadde matpakke).

    Og da stod det ‘Wanted’, på den forsida, om Reagen da.

    Og da foreslo jeg det, da vi fikk i oppgave, å lage annonser, for en messe.

    At vi kunne skrive ‘Wanted’, (en ide jeg hadde fra VG men).

    Men det var jo som stillingsannonse, så det var liksom ikke plagiat heller da.

    For VG hadde brukt en sånn Wanted-plakat, (som fra Ville Vesten da, og som man kan se i Lucky Luke), etter valget vel.

    Mens dette var jo i forbindelse med markedsføring da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Case dro meg med ut på trappa utafor klasserommet vårt, en gang, på slutten av skoleåret.

    Han fortalte meg det, at han hadde ikke noe spesielle problemer, på skolen, men han hadde litt problem, med at jeg alltid kom med morsomheter, eller meldinger, sa han.

    Så han spurte meg om det, om jeg kunne være grei, å slutte å komme med sånne meldinger.

    For han tok seg litt nær av det da, var det vel.

    Da sa jeg det, at det var greit.

    (For det at jeg kom med sånne meldinger, det var mest fordi at jeg prøvde å være litt morsom.

    Og fordi jeg kjeda meg litt kanskje.

    Men det var ikke for å være slem, eller noe, da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men da maste Lindseth, husker jeg, på om ikke jeg, kunne slenge noen fler meldinger, til Case igjen.

    Enda jeg hadde fortalt Lindseth, om hva Case hadde sagt til meg, ute på trappa, den gangen da.

    Og da svarte jeg bare til Lindseth, at jeg gadd ikke å slenge meldinger lenger.

    Jeg måtte nesten holde det jeg hadde lovet, til Case da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så han Lindseth var litt på han Case da, må man vel si.

    Uten at jeg helt skjønte hvorfor.

    Det var kanskje fordi han var sønnen til en lærer, eller noe.

    Eller at han ikke var så flink, som lærer, kanskje.

    Hvem vet.

    Han hadde jo gått på BI, og hadde vel ikke en pedagogisk utdannelse.

    Noe som var ganske utbredt, blant lærerne, på Handel og Kontor.

    Mange lærere på Handel og Kontor, var folk som hadde mislykkes i næringslivet, virka det litt som, for meg.

    Sånn var det også tredjeåret, i Drammen, på Gjerdes videregående.

    Hvor vi hadde en lærer, ved navn Herbjørnsen, som kom rett fra næringslivet vel, som 50-åring, eller noe vel, og fikk oss til å kjøpe en næringslivsavis, i uka, som vi måtte lese da.

    Dagens Næringsliv, var vel det.

    Hvis den ikke het Norsk handels og sjøfartstidende, på den tiden.

    Det er mulig.

    Men jeg var ikke så interessert i å lese den avisa.

    Så de ble liggende ulest, ved peisen, i Leirfaret 4B der, til den siste natta, før den oppgaven skulle leveres.

    Da satt jeg oppe hele natta, og skrev kommentarer til avisartikler da, om sosialøkonomi da.

    Han sa også det, at ‘løgn trenger mange ord’.

    Så Herbjørnsen hater nok Min Bok, vil jeg tippe på, hvis han får se den.

    Han kikket bare etter stikkord, i besvarelsene, sa han, og ga ikke poeng for fint språk, osv., da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan Ivar Lindseth og meg, vi pleide å vippe på stolen, mens vi satt bakerst i klasserommet der, noen ganger.

    Og i en Markedsføringstime, så velta Jan Ivar Lindseth, på stolen, husker jeg, mens han tippa da.

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg satt ved siden av Lindseth i flere av timene, hvor vi ikke hadde Markedsføring også.

    Og da klarte jeg å velte på stolen, husker jeg.

    Og da var jeg skikkelig driti ut da, mente Lindseth.

    Siden jeg hadde velta på stolen, i en time, hvor hele klassen var samlet.

    Og ikke kun markedsføringsfolka, som da han velta på stolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I en norsktime, så skulle jeg lese en tekst, fra norskboka, befalte Samland.

    Det var et dikt, om noen fra Vågå.

    Jeg leste ‘når vagværingen bærer likskrotten hjem’.

    Men det skulle være ‘når vagværingen bærer likskjorten hjem’.

    Så mange i klassen lo da.

    Jeg satt ved siden av Lindseth da.

    Og Kristin Sola lo hele tida, mens jeg skulle lese da.

    Så jeg tulla når jeg skulle lese teksten, om ‘likskjorten’, osv.

    Men men.

    Så Samland sa det, at ‘her kunne man de det, at en elev ødela for en annen elev’, eller noe.

    Så jeg fikk ikke ‘5’ i norsk muntlig da.

    Men måtte nøye meg med en ‘4’-er da, (på vitnemålet).

    Men hvorfor Kristin Sola lo så fælt, når jeg måtte lese, det veit jeg ikke.

    Var det sabotasje, eller klarte hu ikke å styre seg?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide å være god til å sanke poeng, når vi hadde spørrekonkurranse, i engelsktimene.

    En høy, mørkhåret kar vel, var lærer.

    Og vi var på grupper da, som konkurrerte.

    Og den gruppen jeg var på vant tror jeg.

    Linda Moen sa noe om det, at en eller annen annen kar, også var flink, når det var snakk om sånne spørsmål, tror jeg.

    Til ei annen jente i klassen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ove Reiersrud, fikk meg også med på å tulle, med skolevalget, dette skoleåret.

    Reiersrud var Høyre-mann, og jeg vippa mellom Fremskrittspartiet og Høyre.

    Men jeg var litt flau, over at jeg sympatiserte med Fremskrittspartiet.

    Så jeg turte ikke å nevnte dette, da Reiersrud spurte hvilket parti jeg sympatiserte med da.

    Så Reiersrud dro meg med, for å tulle, under skolevalget.

    Det lå stemmesedler, på et bord, i et rom, innerst i biblioteket.

    Jeg stemte på Fremskrittspartiet, men Reiersrud trodde nok at jeg stemte Høyre, tor jeg.

    Men men.

    Reiersrud gjemte stemmesedlene til Arbeiderpartiet, (som han ikke likte), under en stol, i ‘stemmerommet’ da.

    Så satt vi i biblioteket, og venta.

    For Reiersrud ville se hva som skjedde.

    Så kom Mette Holtet, som gikk i klassen min, året før.

    Og som jeg visste at var i AUF, for hu hadde AUF-klistremerke, på ranselen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Hu kom ganske raskt ut igjen, av stemmerommet, og hviska noen ord til en bibliotikar da.

    Så hu ba om nye Arbeiderpartiet-stemmesedler da.

    Og det fikk hu vel, etterhvert og.

    Så det var ikke hemmelig valg, for henne, vil jeg si.

    Så Reiersrud og jeg, vi var vel litt umodne, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg veksla også noen ord, med Mette Holtet, den siste skoledagen min, på Sande Videregående, (var det vel).

    Hu sa det, at Case hadde driti seg ut.

    De to peneste jentene, på Markedsføringslinja.

    Nemlig Lene Andersen og hu mørkhåra fra parfymeriet, i Sande.

    De hadde fått ‘2’ på Markedsføringseksamen.

    Men Case ga alltid ‘5’-ere i karakter, til de to skjønnhetene da.

    Og jeg fikk alltid ‘4’-ere, av Case.

    Og jeg fikk også en ‘4’-er på eksamen da.

    Så Case ga kanskje litt bonus, til pene damer, kunne det kanskje virke som.

    Uten at jeg vet noe om hvordan Mette Holtet kunne vite om dette.

    Men men.

    Jeg gikk også litt ved siden av Lene Andersen, den siste skoledagen.

    Og hu sa det, at hu ville klage, for hu hadde fått ‘2’, på Markedsføringseksamen da.

    Hu var skikkelig amper.

    Men jeg prøvde å roe henne litt da.

    For jeg tenkte vel som så, (etter å ha prata med Mette Holtet), at det kan ha vært Case, som tulla med Lene Andersen, (og hu fra parfymeriet, i Sande), når han satt karakter.

    Eller, det var kanskje fordi at Mette HOltet hadde fortalt meg dette, at jeg ikke ble overraska da.

    Og heller prøvde å roe ned Lene Andersen litt.

    For hvordan kunne Mette Holtet, som gikk på Kontor og Administrasjonslinja, vite om det her.

    Det var vel litt spesielt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Dette var jo også året, som faren til Lene Andersen hadde dødd.

    Så det var liksom en litt spesiell stemning, i klasserommet, innemellom, husker jeg.

    Siden Lene Andersen jo bare var 17 år da.

    Og det var litt uvanlig, husker jeg at jeg syntes, at å ha ei jente, som nettopp hadde mista faren sin, i klassen vår da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg begynte å gå med gensere, istedet for min fars sommerskjorter, det skoleåret.

    Av en eller annen grunn.

    For å variere litt vel.

    Og en genser, hadde jeg fått av mora mi, en tid før det her vel.

    Den var svart, med sånne ruter, som på ruter-kort, i kortstokken.

    Og de rutene, de var det mange rader av.

    Og rutene var i flere forskjellige farger da.

    Den genseren var ‘fin’, sa Lene Andersen.

    Også lurte hu på hvor jeg hadde fått den fra da.

    Av mora mi, sa jeg vel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På venstre siden av klasserommet, så var det bare skog, som man kunne se.

    Så jeg var litt heldigere, enn Snorre SKaug, siden jeg hadde utsikt til fotballbanen da.

    For det var liksom skog like utenfor vinduet da, på den andre siden av klasserommet.

    Så man så bare noen busker og trær da, som liksom sperret utsikten.

    Siden det vel omtrent ikke gikk ann å gå rundt den brakka, det var skog rett utenfor vinduet liksom.

    Sånn som jeg husker det ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var em ganske rolig stemning, i den brakka, som vi holdt til i.

    Jeg klarte å knekke linjalen, til ei av de minst populære jentene vel, i klassen, en gang.

    (Ei fra Sande, som jeg ikke husker navnet på vel.

    Men som tok det pent, at jeg tulla litt med henne, og knakk linjalen hennes da).

    Så da kjøpte jeg en ny linjal, til hu jenta, i utsalget, til vaktmesteren, (eller hvem det var som stod der igjen), som var ikke langt unna hovedinngangen vel.

    Der kunne man kjøpe innføringsbøker og blyanter og det som var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Lippert gikk også i den klassen forresten.

    Og en gang, som jeg kom for sent, til en time.

    Så så jeg det, at noen rødruss-gutter, hadde strippekonkurranse, på taket av en bygning, like ved der bussen stoppa.

    Og da fikk jeg se det, mens jeg gikk forbi, at Eirik Lund strippa ned til trusa.

    Og også storebroren til Irene Lippert strippa.

    Det som var spesielt med det, det var at han hadde cerebral parese, eller noe.

    Så han hadde kanskje litt spasmer og sånn, (eller hva det heter), mens han strippa da.

    Hvem den tredje personen var, det husker jeg.

    Men de hadde ingen damer, som strippa, husker jeg.

    Så det var kanskje litt dårlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og han Knut Erik Lippert, (som strippa fælt da, våren 1988), det er han som er ordfører, for Høyre, i Svelvik nå, forresten.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok – Kapittel 25: Enda mer fra Leirfaret 4B

    De første årene, mens jeg bodde på Berger.

    Så pleide faren min å sitte oppe, i stua til Ågot og Øivind, i pauser fra verkstedet, og lese i Aftenposten da.

    Og noen ganger, mens han leste i stillingsannonsene, i Aftenposten, så pleide han å si til meg, at han syntes det, at jeg burde flytte inn til Oslo, og gå på BI, når jeg ble ferdig med videregående.

    Og så få meg en jobb, med 300.000 i begynnerlønn.

    (Dette var vel i 1983 eller 1984 kanskje.

    Noe sånt).

    Som han leste om i avisa da.

    Dette sa han vel, mens Ågot og Øivind også var i stua der, så alle var vel enige om det da, at jeg skulle gjøre det.

    Faren min mente at det var for mye mas, å være selvstendig næringsdrivende.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at faren min lærte meg opp, til å stille inn maskinene, og sånn, nede på verkstedet.

    Neida, han fikk heller andre ungdommer, (ofte fra Berger, som Erik Thorhallson, Tage og Dag Furuheim), til å jobbe for seg, nede på verkstedet.

    Og faren min lærte meg heller ikke å mekke på biler, (noe han ofte gjorde, ihvertfall på 60 og 70-tallet), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et tidligere kapittel, at jeg pleide å være med Arne Thomassen, til Verningen, utafor Larvik, hvor han hadde to hester stående.

    (Først en kaldblodshest vel, og så Nibs Star, som vel var en varmblodshest.

    Noe sånt).

    Og en gang, så fikk jeg være med, i en stor sulky vel, når Arne Thomassen var ute og kjørte med den kaldblodshesten vel.

    Vi møtte noen folk som hadde en hund løs vel, og hesten ble litt stressa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel på noen landeveier da, ute ved Verningen der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En søndag, (var det vel), som jeg var på besøk hos mora mi.

    Så tok Arne Thomassen meg med ut til Verningen der.

    For han gjorde noen en tjeneste vel, siden det var VM i travløp, på Jarlsberg vel, denne helgen.

    Så en av stallens mest kjente travhester, skulle være med i VM for travkusker da.

    Og da var kanskje ikke eieren så engasjert, (siden dette var for å finne den beste kusken, og ikke den beste hesten).

    Så da sa Arne Thomassen til meg da, at jeg liksom måtte være stallgutt, og klappe og roe hesten da.

    Og gi den litt høy og sånn da.

    Så jeg ga vel den hesten litt høy da, og klappa den litt kanskje.

    Og den hesten kom på en av de første plassene, mener jeg å huske, at jeg så i avisa, eller noe.

    Eller om det var Arne Thomassen, som sa det.

    Så sånn var det.

    Dette var en svær hest, husker jeg, større enn hestene som Arne Thomassen hadde vel.

    Den ene hesten, til Arne Thomassen, tråkka meg på foten, en gang.

    Men jeg fikk ikke så utrolig vondt, så det er mulig, at den ikke la hele vekten, på den foten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En kamerat av Arne Thomassen, hadde med en schafer-hvalp, til Verningen, en gang.

    Og da pleide jeg å leike med den.

    Den bikkja beit meg mye, i hånda, for den tenna dens vokste kanskje.

    Noe sånt.

    Men den lekte også med en ball som var der da.

    Jeg syntes jeg så det, at Arne Thomassen og kameraten, lo litt av meg, som lekte med hunden, og ble bitt kanskje.

    Hvem vet hva de lo av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tida, som jeg bodde på Berger, så spurte jeg faren min, om han trodde på Gud.

    Så sa faren min, at Gud fantes ikke.

    Og han nevnte Midgardsormen, og Fenrisulven vel.

    Men på bloggen hans, som jeg leste på, da jeg bodde i Liverpool, blant annet.

    Så skriver han ‘GUD’, med store bokstaver.

    Så om han jugde, da han sa det, at han ikke trodde på Gud, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det er vel mulig.

    Så faren min kan man kanskje ikke alltid stole på, mistenker jeg.

    Han tuller/juger noen ganger, virker det som.

    Man må nok kanskje ta det han sier, med en klype salt, noen ganger, mistenker jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev i et tidligere kapittel, at Christell en gang stod nede ved postkassa til Haldis, (på begynnelsen av 80-tallet), sammen med Gry Stenberg, eller noen vel, og sa, at ‘vi leker horer’.

    Men det er også mulig at hun sa, at ‘vi er horer’.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så hva som egentlig foregikk da, det kan man lure på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    En gang, mens jeg var på vei ned til Haldis og dem, en dag, for å se om de hadde noe iskrem i fryseren i garasjen kanskje.

    (Noe jeg pleide å gjøre, noen ganger.

    Jeg pleide å gå inn i garasjen til Haldis, for å se om de hadde iskrem, (eller noe annet godt, i fryserne der).

    Spesielt på søndager, når jeg noen ganger gikk tom for mat jeg likte, og på søndager så var jo også butikken stengt.

    Seinere så fant jeg også vifteovner, noen ganger, i garasjen til Haldis.

    En mikrobryter/sikring, på vifteovnene, var utløst, og da hadde Haldis satt de ovnene, i garasjen, for da fikk de ikke de til å virke lenger.

    Men jeg klarte å få de til å virke.

    Så når mine vifteovner slutta å virke, så pleide jeg å hente en ny, i garasjen til Haldis.

    Og jeg ble faktisk aldri tatt på fersken, mens jeg rappa is eller vifteovner, i garasjen til Haldis.

    Så det var flaks.

    Men men).

    Men en gang da, mens jeg gikk ned Leirfaret.

    Så så jeg plutselig det, at en gutt, stod i hagen til Aina og dem.

    Og gjorde noe fanteri vel.

    Jeg tror jeg banka opp han gutten, eller noe, ihvertfall fikk jeg han til å oppføre seg ordentlig.

    Det var Tore Myrberg, lillebroren til Tom-Ivar Myrberg, som gikk i klassen min.

    Myrberg-brødrene, (de hadde enda en bror, som var enda yngre enn Tore, som gikk i klassen til Aina vel).

    De hadde nettopp flytta til Bergeråsen, fra Nord-Norge vel.

    (Han yngste broren pleide å prate om ‘finn-saman’, så jeg tror at de kanskje var fra Finnmark, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg prata med Tom-Ivar, om at jeg hadde lyst til å banke Tore.

    Men jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar å banke opp Tore da.

    Så sånn var det.

    Så jeg måtte nesten bli kamerat med Tom-Ivar, for å prøve å kontrollere de yngre brødrene hans, som var helt ville da.

    Og kasta stein og sånn, var det vel.

    Så sånn var det.

    For vi var ikke vant til å ha sånne gærne gutter, (som oppførte seg så ville), nedafor S-svingen, på Bergeråsen.

    Men men.

    Tore Myrberg hadde visst en gang klint pikken sin, inntill vinduet, fra utsiden, av huset til Haldis, mens Christell og Pia stod og så på, inne i huset, (rett på innsiden av vinduet da).

    (Sa Christell vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Tore og jeg, vi spionerte en gang på Christell og Gry Stenberg vel.

    (Hvis ikke det var Christell og Nina Monsen.

    Det her var nok før søstera mi flytta til Berger).

    Og da holdt Christell et slags masasjeapparat, mot innsiden av låret, utapå en stretch-bukse vel.

    Noe sånt.

    Så det så litt ‘porno’ ut da.

    Og da kom Christells storebror Jan Snoghøj, og ferska oss, mens vi stod og så inn vinduet, på Pia sitt rom.

    Og da forklarte vi det da, at hu masserte seg på en rimelig intim måte vel, (måtte man vel si), med et sånt massasjeapparat, som minna om litt om en dildo vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da Pia flytta til Berger, så fikk Christell og Pia soverommet til Haldis og faren min, på deling.

    Jan bodde der fortsatt, og hadde det midterste soverommet vel.

    Mens faren min og Haldis hadde soverommet nærmest stua vel.

    Noe sånt.

    Pia sa seinere det, (husker jeg), at Tore og Tom-Ivar og dem, bare pleide å gå inn, på soverommet til Pia og Christell.

    For de hadde en egen utgangsdør, fra soverommet, som var plassert der, av en eller annen grunn.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så søstera mi forklarte det, til en venninne en gang vel, at det var en stor overgang for henne, å flytte til Haldis og dem.

    For mora var streng, når det gjaldt gutter vel, (jeg husker at mora mi ikke likte at søstera mi gikk med en spesiell lilla bukse vel, for da så visst guttene på henne, sa mora mi, til faren min, en gang han var der for å hente meg vel, mens jeg var på besøk der, mens de bodde i Jegersborggate, etter at jeg hadde flytta til faren min da).

    Mens Haldis, (og faren min kanskje), de var veldig lite strenge, og brydde seg ikke om det, at Tom-Ivar og Tore, og dem, gikk inn på rommet til søstera mi og Christell, før de hadde stått opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tom-Ivar pleide også å vekke meg, når vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg var deprimert, (siden jeg bodde aleine), og pleide å sove på sofaen i stua, i minst et halvår vel, i 7. eller 8.-klasse vel.

    For jeg orka ikke å ligge i vannsenga.

    Og da pleide Tom-Ivar å vekke meg, før han gikk til skolebussen.

    (For han var ganske tidlig ute).

    Så stod jeg opp da, og tok på meg klær da, (hvis jeg ikke sov i de).

    Og kom meg til bussholdeplassen jeg og da, kanskje 5-10 minutter etter Tom-Ivar da.

    Så jeg trengte ikke vekkerklokke for å si det sånn, før Tom-Ivar og de flytta til Drammen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora til Tom-Ivar og dem, hu jobba også på CC Elektro, sammen med Haldis.

    Så det er mulig at det var Haldis som rådet dem, å flytte til Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Dem hadde også ei bestemor, på Glassverket, (rett sør for Drammen), mener jeg.

    Så sånn var det.

    Tom-Ivar og dem, hadde også ei eldre søster, (som het Linda vel, og som gikk i klassen over meg vel), og som sa at katta mi, Kitty, lukta godt vel.

    Og en seinere gang, så sa hu det, at katta ikke lukta godt, til ei venninne vel.

    Katta pleide å gå rundt, ved postkassene, som lå i Hellinga vel, og sånne steder, og da pleide jeg å la den gå i fred.

    Men de jentene pleide noen ganger å hilse på katta da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Myrberg måtte ha en egen lås, til døra, på rommet sitt.

    (På grunn av brødrene sine, eller noe.

    Dette var en type lås, som man kunne feste inni en vanlig husdør-lås.

    Men de nøklene til innedørene, de var så vanlige, så Linda Myrberg, hun hadde en sånn smart lås, som man kunne ha inni låsen, på en sånn standard, (8-nøkkel), inne-dør da, husker jeg.

    Men men.

    Tom-Ivar og dem bodde i et hus, som lå over Havnehagen, for der Gry Stenberg og de bodde cirka.

    Så Tom-Ivar og dem var altså mer naboer med Haldis og dem, enn de var med meg.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang jeg var på besøk hos Tom-Ivar og dem, så dreiv søstera hans og tok egg, i håret, eller noe.

    For det var bra for håret, mente hu.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da Pia flytta til Bergeråsen.

    En dag, så var Pia plutselig nede hos Haldis og dem.

    Pia hadde rømt fra mora mi, som da bodde i Hestehavna, på Tagvedt, i Larvik.

    Pia hadde rømt til en eller annen dame, i Larvik.

    Og faren min hadde kjørt til hu dama, og henta Pia, mener jeg.

    Jeg ble kjempeglad, for at Pia skulle bo på Bergeråsen.

    Og tok det for gitt, at Pia skulle bo i Leirfaret, sammen med meg.

    Sånn at jeg endelig slapp å bo alene, som jeg hadde gjort, i mange år.

    Så jeg sa til Pia, at om hun kunne si i retten, (for dette ble til en sak, i Larvik Tingrett), at hun ville bo på Bergeråsen.

    Og det ville hun si, sa hun.

    Hvorfor hun rømte, det er ikke så klart for meg.

    Men men.

    Men mora mi sa seinere det, da Pia og meg besøkte henne, på Tagtvedt, at hu trodde at Pia hadde falt i Lågen.

    Og da svarte Pia ingenting.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble en rettsak, i Larvik Tingrett, etter at Pia hadde bodd på Bergeråsen, i kun noen få uker vel.

    Larvik Tingrett, de holdt til i et litt anonymt hus, ikke langt fra Grand Hotell, Larvik Jernbanestasjon og kroa Ferdinand.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ikke lov å være med i retten, (som tilskuer da), men måtte stå på gangen der, husker jeg.

    Jeg måtte være veldig snill, for å få leke med Pia og Christell, så jeg måtte bytte servietter og glansbider med de.

    For jeg var så deppa, siden Pia heller ville bo nede hos Christell og dem.

    Når jeg satt meg ned, utafor huset, til Haldis og dem, sammen med Pia og Christell, for å bytte servietter og sånn, så fikk Christell plutselig en slags reaksjon, og begynte å hyperventilere, eller noe.

    (Kanskje fordi jeg var gutt).

    Så jeg måtte sitte veldig rolig, for at Christell skulle tåle det, at jeg satt der, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da satt jeg rolig, for jeg var litt ensom og trist, så jeg orka ikke at Christell skulle begynne å reagere, på meg, og begynne å hyle, eller noe, sånn at jeg måtte gå hjem igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde flyttet en skrivebordsplate, fra rommet mitt, til rommet til faren min, (som jeg brukte da).

    Og der leika jeg med noen små plastfigurer av bondegård-dyr, og prøvde å få med Pia til å leke da.

    (For å vise at jeg skulle være snill, hvis hun flytta opp til meg.

    Men Pia ville ikke flytte opp til meg, uansett om jeg prøvde å være snill og veloppdragen.

    Men men).

    Mora mi satt på kafeteriaen, i andre etasje, på Domus, (forbrukersamvirke-bygningen), i Larvik Sentrum.

    Dette var før rettsaken.

    Mora mi satt der aleine, og jeg syntes synd på henne.

    Jeg fortalte henne det, at Pia ville si det, i retten, at hun ville bo hos faren vår.

    (For dette ble det snakka om, i bilen, på vei ned til Larvik).

    Men jeg sa også det, at vi ville besøke henne da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi mista også foreldreretten, til Axel.

    Dette var vel i 1982 kanskje, så Axel var bare fire år gammel, eller noe.

    Dette foregikk om sommeren, husker jeg.

    Det kan også ha vært våren 1983, som dette foregikk.

    Noe sånt.

    (For jeg mener å huske det, at Pia og jeg, gikk samtidig, en kort stund ihvertfall, på Berger skole.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så det er mulig at vi gikk samtidig, på Berger skole, de siste månedene jeg gikk i 6. klasse da.

    Da hu og christell gikk i 4. klasse.

    Noe sånt).

    Og Nina Monsen hadde flytta til Oslo, før søstera mi flytta til Berger, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var nede hos Haldis, da det ble diskutert, om hvor Pia skulle bo.

    Faren min ville at Pia skulle bo på Berger.

    Men han ble trist, når han hørte det, at mora mi også kom til å miste Axel.

    Da syntes han synd på mora mi.

    Haldis sa noe sånt, til faren min, som at ‘er du klar over hva du sier nå’.

    For Haldis syntes at det hørtes rart ut, at faren min mente det, at mora mi burde ha foreldreretten, for Axel, som var fire år.

    Men ikke for Pia, som var 11-12 år kanskje da.

    Haldis mente at hvis mora mi ikke kunne ha foreldreretten for Pia, som var 11-12 år, så burde hun heller ikke ha foreldreretten for Axel, som var mye yngre.

    Men faren min var kanskje mer følelsesstyrt, og ble trist av dette da.

    Så han hadde kanskje fortsatt følelser for mora mi.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg var litt bekymret, for mora mi, etter at hu mista foreldreretten, for Pia og Axel.

    Så jeg ringte henne, på Tagtvedt, fra Ågot, ikke lenge etter rettsaken.

    Og spurte om vi kunne besøke henne da.

    Men da var mora mi rimelig rar, i tonen, husker jeg.

    (Hu var kanskje langt nede).

    Hva vet jeg.

    Så da ville jeg ikke besøke henne likevel.

    Men vi dro ned dit, til Tagtvedt, (Pia og jeg) på noen besøk, noen uker senere da, (og så et par-tre ganger i året kanskje. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sykla Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg selv, inn til Svelvik, for å se på damer vel.

    ‘Det er ihvertfall ikke deg dem ser på’, sa Carl, når jeg prata om noen damer, som så på oss, eller noe.

    Så Carl, han var litt sånn ovenpå, kan man si, ovenfor meg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så gikk jeg sammen med Espen Melheim, Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen min, hjem fra skolen.

    Av en eller annen grunn, så gikk de sammen med meg, ned til Leirfaret der.

    (Like ved der jeg bodde da).

    Og da smalt det plutselig fra Carl, at ‘Erik har pult med søstera si’, eller noe.

    Og da ble jo jeg dritflau.

    Det var jo sånn som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, at søstera mi hadde lært av ei jente, som het Desire, i Larvik, at det og det hullet var til å ha tissen i da.

    Så Pia satte plutselig bare rumpa i været.

    Noe som jeg så på som en utfordring da.

    Jeg ville ikke være feig liksom, så jeg måtte liksom prøve da, om det var det hullet, som Pia sa, at tissen skulle inn i.

    (Men jeg fikk ikke tissen inn, for hullet til Pia var for lite, for å si det sånn).

    Men jeg syntes jo at det her var veldig flaut da.

    Jeg ville ikke at de andre i klassen min, (Espen og Ulf og dem), skulle vite om det her.

    Jeg hadde jo hørt en gutt, (regna jeg med), som løp ned stien, fra huset vårt, i Hellinga 7B, mens Pia hadde rumpa i været der, på den sovesofaen, som faren min hadde for gjester, ikke langt fra kjøkkenet, i stua, i Hellinga der da.

    Så da Carl begynte å si det her, så regna jeg med, at den gutten var Carl da.

    Jeg ble så flau for dette, og ville ikke innrømme dette, så jeg sa bare det, at ‘Carl har pult Laura’.

    Laura var hunden til Fallan-familien da.

    Og da ble Carl veldig stille.

    Så jeg vet ikke om det var noe i det.

    Men men.

    Så ble det ikke sagt noe mer vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også mens jeg bodde i Leirfaret, at jeg begynte å runke.

    Jeg hadde lest om runking, i mannfolkbladene til faren min kanskje.

    Men ikke fått til det, å runke til jeg fikk orgasme da.

    Men en gang, som jeg ikke ga meg da.

    Så kjente jeg plutselig det, (som lyn fra klar himmel nesten), at jeg fikk min første orgasme da.

    (Dette var en gang, som jeg var hjemme med ranselen, og skulle gå bort til Ågot da, på Sand).

    Og dette var vel før jeg fikk hår på tissen, og kom ordentlig i puberteten, vil jeg si.

    Men jeg hadde lest om runking og sånn, i pornobladene til faren min, var det vel, (eller om jeg hadde sett om det, i TV-serien ‘Kroppen’, med Trond Viggo Torgersen, som gikk på TV, på den her tiden. Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I begynnelsen av 6. klasse, (det vil si høsten 1982), så dro klassen vår, på Berger skole, på leirskole, til Barnas Gård, ute ved Nesodden et sted, (eller noe), tror jeg.

    Noe sånt.

    Der var vi samtidig med en klasse, fra Grunerløkka.

    Faren min hadde en kamerat, fra Grunerløkka, og tilfeldigvis, så hadde faren min dratt med meg, inn til han kameraten, noen dager før, at vi dro på leirskole.

    Og dattera til han kameraten til faren min, hu var på min alder.

    Så jeg kjente ei jente, som gikk i parallellklassen, til de vi var på leirskole med faktisk.

    Jeg husker at vi satt i leiligheten deres.

    Han kameraten til faren min, han hadde fabrikert noen kvitteringer, av en eller annen grunn.

    Han sa til faren min, at her har jeg skrevet en kvittering, på baksiden av en barnetegning, osv.

    Men jeg fikk ikke med meg hvorfor.

    Men men.

    Det må vel ha vært noe kriminelt antagelig, tror jeg.

    Men men.

    Hu jenta spurte om jeg ville lese noen Donald-blader, eller noe.

    Men jeg ville heller sitte i sofaen, med de voksne der da.

    Og etterhvert så begynte hu jenta å si det, til mora, at hu ville gå til en kiosk, som lå der og der da.

    Men mora sa det, at hu jenta ikke fikk lov, for den kiosken lå på Ila.

    Men da sa hu jenta det, at nei, den kiosken lå på Grunerløkka.

    (For hu jenta, som vel også gikk i 6. klasse da, hu fikk bare lov til å ‘leike’, på Grunerløkka.

    Så sånn var det).

    Pia, Christell og jeg, hadde fått hvert vårt elektroniske spill, av Haldis, like før denne turen.

    Så det var kanskje sommeren 1982, at Pia flyttet til Bergeråsen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på bussen, og spilte det tanks og fly-spillet, mens folka fra Grunerløkka gikk på da.

    Og flere i den klassen, hadde også sånne spill da.

    Jeg hang mest med Carl Fredrik Fallan, på Barnas Gård da.

    De hadde bordtennisbord der, (som vi var vant med, fra Onsdagsklubben, eller hva den het), og Carl og jeg, vi spilte mot noen gutter, fra Grunerløkka da.

    (Jeg klarte å tråkke på bordtennisballen, husker jeg, og måtte hente en ny ball.

    Men men.

    Hvis jeg husker riktig).

    Det var masse hyggelig jente, (må jeg vel si), fra Grunerløkka der da.

    Jeg husker ei kort mørkhåra ei.

    Og ei høy med brunt, krøllete hår vel.

    Jeg spurte ei jente, fra Carl.

    Men da begynte bare hu Oslo-jenta, å synge på ei regle, sammen med venninna.

    Den gikk sånn her:

    ‘Er du gæern er du gal.

    Er du kjærringa til Carl?’.

    Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, så jeg ba ikke Carl om å sjekke opp noen damer for meg.

    Men men.

    Men på onsdagen, så var det min tur, til å være sånn at jeg serverte, ved et bord.

    (For alle hadde sin dag da).

    Og da, så satt jeg sammen med noen Grunerløkka-folk da, husker jeg.

    Og henta mer kakao, og sånn, som vi fikk nesten så mye vi ville ha av, virka det som.

    Men men.

    Ei jente fra Grunerløkka, spurte om jeg var med å hoppe i høyet.

    Men det var jeg ikke.

    Jeg lå på rom med blant annet Erik Ree, som inrømte det, at han syntes, da han begynte i klassen, at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, (husker jeg).

    Hu hadde vel jeg tungekyssa med, i sofastolen ved siden av peisen der, i Leirfaret 4B, men det sa jeg ikke noe om.

    Men men.

    Noen ganger, så hoppa Erik Ree vel, ut av vinduet, for å fly rundt om natta, for å møte andre unger som også tulla rundt om natta der da.

    Men men.

    De hadde en kiosk der, som vi egentlig ikke fikk lov til å gå på vel.

    Det var vel sånn, at vi fikk godteri, for fem kroner, hver dag, på den gården da.

    Men men.

    En dag, når jeg hadde stelling i fjøset, så stod jeg ved siden av en åpen møkkakjeller-lem.

    Og en gutt, i den Grunerløkka-klassen, han så seg ikke for, og ramlet rett ned i møkkakjelleren.

    Jeg ble helt paff, med en gang, men fikk spurt ei jente, i den Grunerløkka-klassen, (som også stod like ved da), om det ikke var en gutt, som falt ned der.

    ‘Jo’, sa hu jenta.

    Og plutselig, (før vi fikk sagt fra til noen lærer, for det var ingen lærere akkurat der vi stod), så kom han gutten opp igjen, fra møkkakjelleren, og løp som søren, rett i dusjen, (fikk jeg høre etterpå).

    Så sånn var det.

    Men jeg vet ikke om hvor dyp den møkkakjelleren var.

    Det hadde jeg ikke lyst til å finne ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Den siste kvelden, som jeg var der.

    (Jeg skulle nemlig dra derfra tidligere, for Haldis sin eldste sønn, Viggo Snoghøj, skulle være med i nordisk mesterskap, i bodybuilding, i København, på slutten av den uka, som klassen min skulle til Barnas Gård.

    Og jeg hadde fått mast meg til det, fra faren min og lærer Allum, at jeg skulle få være med på Danmarksturen også.

    Men men).

    Men den siste kvelden, som jeg var der da.

    Så var det to jenter, fra Grunerløkka-klassen, som kledde seg helt nakne.

    Og de stod i dusjen, uten at gardinene var trekt for, og de løp også rundt i gangen der.

    Lyset var på, i bygningen de bodde i.

    (Jentebygningen, het det kanskje).

    Så de ungene, som var ute, de kunne jo se de nakne jentene, veldig godt da.

    De hadde begge allerede fått hår på fitta, (som man vel sier), husker jeg, (enda de bare gikk i begynnelsen av 6. klasse).

    Lærer Allum, (fra Sand), så det her, husker jeg, og sa at det ikke var bra da.

    Så han fikk vel kanskje stoppa de jentene, som løp nakne fram og tilbake der, på en eller annen måte.

    Hva vet jeg.

    Det var ihvertfall litt av et show, (sånn som jeg husker at jeg opplevde det, som gutt ihvertfall), det er helt sikkert.

    Lærer Allum hadde også arrangert ‘kyss, klapp og klem’, (eller hva det heter), dagen før dette vel.

    Og jeg ble klappa på et par ganger, ihvertfall.

    Av noen Oslo-jenter vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så på fredagen, (var det vel), så var Allum sur på meg.

    For vi skulle på noe orientering, (eller noe).

    Og Allum sa at jeg måtte løpe ut i skogen, og orientere, eller noe, da.

    Men jeg sa ‘nei’.

    Også sa Allum, (som var litt gammeldags vel).

    ‘Hvorfor ikke det’.

    Jo, for jeg hadde sett bilen, til faren min, (den svære amerikanske stasjonsvognen), som kom kjørende, på gårdsveien, opp til gården da.

    For jeg fulgte med på om faren min og dem dukka opp der da.

    Men det gjorde ikke Allum, han hadde kanskje glemt det, at jeg skulle dra derfra en dag eller to tidligere.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så dukka faren min opp der da.

    Og den amerikanske stasjonsvogna, den hadde jo plass til mange folk.

    Det var to eller tre, som kunne sitte foran.

    Og så tre eller fire, som kunne sitte i baksetet.

    Men så var det også plass til tre unger, i en sofagruppe, helt bakerst, i lastedelen, av bilen.

    Så de som satt i bilen.

    Det var vel faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Erik Thorhallsson, Grande muligens, (en bodybuilder fra Bergeråsen), Pia og Christell da.

    Noe sånt.

    Så vi satt vel litt trangt, i baksetet der muligens.

    (Jeg mener å huske at jeg satt der).

    Og så satt vel Pia og Christell aleine bakerst kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi fra Barnas Gård da.

    Hvor alle ungene skulle være fram til søndag, eller noe vel.

    Og det her var vel fredag, tror jeg.

    Hvis ikke det var torsdag.

    Det er mulig.

    Vi kom fram til Danmark.

    Og jeg husker at jeg skulle pisse på veien, og da bare sa jeg det, i bilen at ‘jeg skal bare lette litt på trykket’.

    Som jeg hadde hørt at noen hadde sagt en gang.

    Og da lo Jan Snoghøj vel, og de kamerata hans, som var en god del eldre enn meg da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    På fredagen, (var det vel), så husker jeg at vi var i en hall, i København, og så på bodybuilding-konkurranse da.

    En kvinnelig bodybuilder, var så groggy, at hun måtte hjelpes av scenen, husker jeg.

    Så det var visst noe med doping, har jeg sett senere, i et TV-program, på svensk TV vel.

    Christell, Pia og jeg, vi satt på med Viggo Snoghøj, på vei tilbake til hans leilighet, i Køge, (hvor vi bodde, under oppholdet).

    Viggo var sammen med en dansk flyvertinne, som het Greta, husker jeg.

    De bodde i en leilighet i Køge sentrum da.

    Viggo ble tatt igjen, av en politimann, på motorsykkel, på motorveien mellom København og Køge.

    Viggo fikk så en fartsbot, av politimanne, husker jeg.

    Men men.

    Haldis ble sur, da jeg fortalte det høyt, at Viggo hadde fått fartsbot, husker jeg.

    Så Viggo fikk kanskje en del penger av Haldis.

    Det er mulig.

    Men men.

    Vi dro på et supermarked, der nede, husker jeg.

    Og faren min kjøpte en type cola de hadde der, til meg, (når jeg maste vel), som het ‘Cola uden farve’.

    Noe sånt.

    Og vi dro i videobutikken.

    Og faren min ble så overrasket over at de hadde så mange pornofilmer der.

    (Det hadde de ikke i Norge, for å si det sånn, i videobutikken).

    De tyske pornofilmene var de beste, sa Viggo, og så valgte han ut en for faren min da.

    Han leide også en film, som het ‘the Thing’, samtidig, husker jeg.

    (Dette var kanskje på lørdag formiddag).

    For det skulle være gallamiddag, eller noe sånt, på lørdagen.

    Og da ville vinnerne bli kjent.

    Så på lørdagen så fikk ikke Pia, Christell og jeg, være med, inn til København.

    viggo hadde en nabojente, som var 13-14 år, (altså et par år eldre enn meg da).

    Dette var en veldig vakker og lyshåret danske jente.

    Jeg ble jo rimelig skuffet, siden vi ikke fikk være med, på¨den siste konkurransen, (eller hva det var), i nordisk mesterskap, i bodybuilding da.

    Vi så the Thing, som var en veldig bra skrekkfilm, husker jeg.

    Det var noen norske forskere, som hadde funnet et slags monster, på en polekspedisjon, eller noe.

    (Selv om filmen var amerikansk da).

    Så det syntes vi var artig, husker jeg, at det var noen norske med.

    Selv om de ble drept av monsterne da.

    Men men.

    Så ble det litt kjedelig, etter skrekkfilmen.

    Og jeg måtte masse kjempelenge, på hu danske barnevakten, før vi fikk lov å se på pornofilmen også.

    Det var en skikkelig sexy dame, som dansa rundt en sånn strippestang, mens noen soldater, (eller noe), runka, mens de så på henne, eller noe.

    (En svær neger, eller noe, vel).

    Vi fikk ikke se på hele filmen, tror jeg.

    Vi fikk bare lov å se de første minuttene, sånn som jeg husker der.

    Men jeg hadde kanskje de nakne Grunerløkka-jentene, fra leirskolen, i bakhodet.

    Så det var kanskje derfor at jeg var så hypp på å se pornofilm.

    Hvem vet.

    Christell og Pia, de satt pent i sofaen, og de ville også se pornofilm, (sånn som jeg husker det).

    Så det var oss tre, mot barnevakten da.

    Så sånn var det.

    Etter pornofilmen, så ville barnevakt-jenta, prate med meg, (eller noe), inne på badet.

    Hu dro meg ihvertfall inn på badet.

    Men hva hu ville der, det vet jeg ikke.

    Jeg var veldig sent, i puberteten, og fikk ikke hår på tissen, (som man vel sier), før den sommeren jeg fylte 17 år, husker jeg.

    Og dette var jo like etter at jeg fylte 12 år.

    Og noen av gutta i klassen min, (sånn som han Steinar vel, som egentlig hadde slutta i klassen vår, men var med på leirskolen), de hadde jo hår på tissen, allerede i 6. klasse.

    Så jeg var minst fem år seinere, i puberteten, enn de i klassen min, som var først i puberteten da.

    Og jeg hadde alltid pleid å være den, i klassen, som var først i alt liksom.

    Jeg var liksom klassens ‘racer’, når det gjaldt å bli fort ferdig med matte-oppgaver, og sånn.

    Så jeg syntes at det var skikkelig flaut, å være så sein, med å komme i puberteten.

    Så å vise fram tissen min, uten hår, til noen jenter.

    Det var det siste jeg ville, for å si det sånn.

    Så jeg hadde ikke noe sex i tankene, med hu pene barnevakt-jenta, i Danmark.

    Men hva hu hadde i tankene, det veit jeg ikke.

    Hu dro meg inn på badet der, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men hvorfor, det skjønner jeg ikke.

    Viggo vant gullmedalje, i Nordisk Mesterskap, for juniorer, det året.

    Og han representerte vel Norge, tror jeg, selv om faren hans er dansk, og han bodde i Danmark, med dansk kone.

    Så senere, så representerte Viggo Danmark, husker jeg.

    Viggo kjefta på faren min, for at jeg hadde gjort noe galt, på søndagen.

    Jeg hadde visst fått hu pene barnepike-jenta, til å gjøre noe galt.

    Uten at jeg skjønner hva det kan ha vært.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Det er mulig.

    På vei hjem, så skulle vi gjennom tollen, i Sverige vel.

    Og da viste noen i bilen, bodybuilder-muskler, til noen tollere.

    Og faren min lo.

    Vi ble ikke stoppa, så det gikk visst greit.

    Vi gjorde visst noe galt, skjønte jeg, på faren min og dem da.

    Så vi hadde kanskje for mye sprit i bilen, det er mulig.

    Sofagruppen bak i bilen, var vel egentlig ikke lov å bruke, heller.

    Men men.

    For bilen var registrert som stasjonsvogn og ikke minibuss da.

    Så sånn var det.

    Så faren min skulle egenltig ha sveisa, eller noe, sånn at den sofagruppen ikke kunne bli brukt.

    Men tollerne i Sandvika var vel joviale, eller noe, da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Da jeg kom på skolen, neste uke, så sa Ronald Lund det, at de hadde fått så mye godt godteri, og sånn, på Barnas Gård, på lørdagen vel.

    Noe sånt.

    Så jeg ble litt misunnelig, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Våren etter, så skulle vi ha fest, sammen med den Grunerløkka-klassen, på Berger skole.

    Vi skulle ha dansekonkurranse, i gymsalen.

    Og i klasserommet vårt, (som var i musikk-klasserommet, det siste året).

    Det var en skyvedør, mellom klasserommet vårt og gymsalen, så det ble et stort festlokale da, (eller hva man skal si).

    Vi satt ved bordene der, husker jeg.

    Og ei jeg ble såvidt kjent med, på Barnas Gård, hu hadde vært på Halv-Sju, eller Midt i Smørøyet, eller noe, i mellomtiden.

    Og jeg tok opp masse, med videoen til faren min.

    Så jeg hadde vel tatt opp hu også tror jeg.

    Så hu var jo nesten som en stjerne, i gjengen vår, på Nedre.

    (Det var Christell, Pia, Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg).

    Ihvertfall Tom-Ivar og meg, vi huska henne godt.

    Og hu brunetta, var hu vel, hu ville sitte ved siden av meg, husker jeg, på festen på skolen vår da.

    Men hu sa noen negative kommentarer, om meg, siden jeg hadde tatt med det elektroniske spillet, som jeg hadde tatt med, på Barnas Gård.

    ‘Hvem er det som tar med spill på klassefest da’, (eller noe), sa hu.

    Men men.

    Så jeg snakket ikke mye med henne, for å si det sånn.

    Men Tom-Ivar, han hadde driti seg ut.

    For han sa til meg, (og Christell og Pia, og mange fler vel), at han hadde klina, med hu lave mørkhåra, fra Grunerløkka.

    Og det visste vel hele klassen.

    Så Tom-Ivar hadde ikke lyst til å dra på klassefesten.

    Han var skikkelig redd, eller ihvertfall flau.

    Men jeg fikk overtalt han.

    Men på veien opp til Berger skole, (der hvor faren min hadde kjørt, med firehjulsdrevet bil, langt på utsiden av veien, sånn at det ble hjulspor, langt opp på en haug der, på skoleveien vår).

    Så så Tom-Ivar, 3-4 biler, som kom kjørende, på rekke og rad da.

    ‘Der kommer dem’, sa Tom-Ivar, og ble enda reddere da.

    (Eller flauere).

    Men jeg fikk han med dit, (han hørte kanskje litt for mye på meg, det var liksom meg som var lederen, kan man vel si, i den gjengen vår og kanskje. Det er mulig).

    Og på festen, så ville ingen prate med han da.

    For da kunne hu lave, mørkhåra, hu kunne avkrefte det, at Tom-Ivar hadde vært sammen med henne da.

    (Var det vel, som det var snakk om.

    Men men).

    Jeg var liksom klassens ‘musikksjef’, siden faren min hadde lært meg stereoanlegget hans.

    Så jeg hadde tatt opp den ‘on the Ritz’-sangen, som var så populær, våren 1983 vel.

    Fra ti i skuddet da.

    Jeg hadde vel bare tatt opp den sangen, for folk sa at den var så kul da.

    Men men.

    Og damene som var med i dansekonkurransen.

    De sa at det var greit.

    (Noen Oslo-jenter vel).

    Så de bare dansa til den samme sangen flere ganger da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så de var ikke så vanskelige å ha med å gjøre, egentlig, de jentene fra Grunerløkka.

    Men men.

    De jentene fra Berger, var egentlig stillere, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det ble kanskje litt mye for meg, på den festen.

    For jeg hadde Tom-Ivar, som jeg liksom skulle beskytte litt, siden han hadde driti seg ut da, og nok ble prata dritt om, siden han hadde jugi, om hu lave jenta, med det mørke håret.

    (Men hu så litt sånn rart på meg og, på bussen, når vi skulle kjøre fra Grunerløkka og til Barnas Gård, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønner det egentlig litt, hvis Tom-Ivar fantaserte litt, om hu jenta.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Også var det hu ‘Halv-Sju-jenta’, som jeg liksom skulle prøve å sjarmere da.

    Men jeg ble kanskje litt sånn ‘star-struck’, av henne, siden hu hadde vært på Midt i Smørøye da, (eller hva det var igjen).

    Så sånn var det.

    Også skulle jeg samtidig ha ansvaret for musikken til dansekonkurransen.

    Og jeg hadde jo bare tatt med en sang, så det med Tom-Ivar ødela kanskje litt av konsentrasjonen min, at han grua seg så fælt, til den her klassefesten da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg var litt stressa, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren vår, Pia og jeg, var også på en annen Danmarkstur, jula 1982, må det vel ha vært.

    Faren min hadde vært på en møbelmesse, på Sjølyst, eller Infor-Rama, eller noe, og hadde fått en ny sofa.

    Jeg tror han fikk den nye sofaen gratis, mot å kjøre ned til Danmark, til en konkurrerende møbelfabrikk der, med en av stolene.

    Det var en tre-fire seter sofa, og tre stoler.

    Men den ene stolen, den kjørte vi ned med til Danmark da, faren min, søstera mi og jeg, i juleferien 1982 da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det den jula).

    Pia må nok isåfall ha flytta til Berger, tidligere i 1982, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte vel faren min sin amerikanske stasjonsvogn igjen, vil jeg tippe på.

    Den sofaen var trekt med lyseblå tøy, og det var ingen skarpe kanter på den, så det var derfor jeg begynte å sove i stua, som jeg skreiv om ovenfor vel.

    Fordi den sofaen var så god å ligge på, med avrundede ender, osv.

    Så sånn var det.

    Så derfor var litt misfornøyd, med sofaen, som jeg hadde, da jeg bodde i Leather Lane, i Liverpool, fra 2006 til 2011.

    For den var bare en to-seter, og den jeg hadde i Leirfaret 4B, det var ihvertfall en tre-seter.

    Så man kunne ligge med bena ut på den, (ihvertfall da jeg var sånn 12-13-14 år da. Jeg var vel 1.70 høy i 7. klasse, hvis jeg husker riktig. Men men).

    Og å ligge og sove i en sånn to-seter, det er ikke så artig, for da får man ikke strekt ut beina, og må ligge med de i høyden da.

    Så beina får vel kanskje for lite blod og.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Så hvis jeg skal kjøpe meg en sofa selv en gang, og har en del penger, så blir ihvertfall ikke det en to-seter, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

    Vi kjørte vel med Larvik Line sin ferje, Petter Wessel, fra Norge til Jylland da.

    Faren vår tok en stopp, i Aalborg, hvor vi leide inn på et hotell da.

    Det var bordtennisbord der, husker jeg, og jeg fikk såvidt med Pia, for å spille litt bordtennis.

    Faren vår tok oss med, for å kjøpe burgere, var det vel.

    Og noen horer, var det vel, stod i burgersjappa da, som kanskje var i Jomfru Anes gate, eller noe.

    (En kjent gate i Aalborg).

    Faren vår ble borte, i flere timer, den kvelden, (han løp kanskje etter de horene. Hvem vet).

    Så det var da jeg dro med Pia for å spille bordtennis, nede i kjelleren der, var det vel.

    Og de hadde også et veldig artig bad der, gjorde vel Pia meg oppmerksom på.

    Det badet så nesten ut som et boblebad, men det var ikke et boblebad.

    Men det var et ekstra stort badekar, med plass til to personer kanskje.

    Men jeg prøvde det badekaret da, og det var vel ikke så spesielt.

    Men jeg fikk tatt meg et bad ihvertfall.

    Mens Pia så på TV vel, eller noe.

    Og faren min var vel ute og fløy etter de horene som hang i den burgersjappa, vil jeg vel kanskje tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dagen etter, så kjørte vi ned mot Randers, tror jeg.

    Vi tok inn på et hotell der og.

    Der hadde de et juletre, som det lå uåpnede gaver under.

    Fra kommunen til hotellet, (ellet noe), stod det på de, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke hvorfor ingen hadde åpnet de gavene.

    Det var vel også på denne ferien, at Pia og jeg spilte på en enarmet banditt, på en kro.

    Det var mine poletter vel, (eller om det var 25-øringer), som jeg hadde hatt med ned til Danmark, tror jeg, kanskje fra Køge-turen, høsten før.

    Og så sa jeg til Pia, at du kan spille med mine penger, og så deler vi det, hvis du vinner.

    Noe sånt.

    Også vant Pia 200 kroner, eller noe, i danske 25-øringer og poletter da.

    Så vi sleit vel hele den Danmarksturen, med å bruke opp de polettene igjen.

    Dette var nord i Danmark, på en veikro, hvor vi stoppet for å spise middag, før vi kom til Aalborg da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var jo også på den fabrikken da, ved Randers vel.

    Fabrikkeieren, han hadde to sønner, som Pia og jeg, ble satt til å leke med.

    Danmark hadde fått TV2 mener jeg.

    For de guttene hadde et helt loft, hvor de kunne leke da, mens fedrene våre diskuterte business vel, nedenunder da.

    Og de hadde TV der, og jeg så at Danmark hadde fått TV2, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Dette var vel i 1982, som tidligere skrevet).

    Disse to guttene, de spurte meg da, om jeg ville spille ‘chess’.

    For de hadde fått chess til jul da, (vil jeg tippe på ihvertfall, siden de sa ‘chess’ og ikke ‘sjakk’, eller ‘skakk’, eller hva de sier i Danmark).

    Så vi spilte chess da, (jeg hadde jo sjakk som valgfag, et år, på Berger skole, og Pia kunne vel også spille sjakk, tror jeg. Ihverfall så lærte bestefar Johannes Pia og meg, å spille sjakk, da vi var små, og bodde hos mora vår, i Larvik da. Og Pia og jeg hadde også spilt sjakk, på biblioteket i Larvik, (som da lå ved siden av Munken kino), like etter at vi flyttet til Jegersborggate, det vil si i skoleåret 1978/79, altså drøye fire år tidligere vel. Så sånn var det).

    Den møbelfabrikken, på Jylland, kunne kanskje minne litt om møbelfabrikken til farfaren min, Strømm Trevare, på Sand.

    Men med noen små forskjeller da.

    De danskene hadde det sånn, at de kunne gå gjennom en slags gang, (uten å behøve å gå utendørs), også kom de inn i fabrikken da.

    (De to danske guttene viste Pia og meg fabrikken da, mens fedrene våre fremdeles satt og snakket business vel, i stua deres, i første etasjen, i huset deres da).

    De to danske guttene, de forklarte meg, (og Pia da), at faren deres, hadde strømlinjeformet verkstedet deres.

    (Dette var de ganske stolte av da.

    Og det hørtes smart ut for meg og, må jeg innrømme).

    Faren deres hadde gjort det sånn, at de fikk materialene inn på en side av fabrikken.

    Også stod maskinene sånn at de ferdige møblene, de kom ut, på den andre siden av fabrikken.

    Så det ble ikke så mye flytting, av elementer osv., fram og tilbake da.

    Så det syntes jeg hørtes smart ut.

    Sånn var det jo ikke på Strømm Trevare, for eksempel.

    Der tok de materialene inn av den samme lagerporten, som de ferdige møblene ble levert ut av.

    Så man kan si mye rart om dansker.

    De klarer ikke å si ‘sjakk’, men å strømlinjeforme møbelproduksjon, det er de visst flinke til.

    Selv om det vel kanskje var industrispionasje, (hvis man kan kalle det det), det som faren min og han faren til de to guttene drev med.

    For de danskene, de skulle jo da ta fra hverandre, den stolen, som vi hadde med da.

    Og studere hvordan konkurrenten deres lagde stolen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at på hjemveien, så var vi innom en kro, i Fredrikshavn Sentrum.

    (For danskebåtene pleide å gå til Fredrikshavn, og ikke Hirtshals, på den her tiden.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Og i den kroa, så fikk Pia og jeg brukt opp de siste polettene vel, som vi vant, på den enarmede banditten, i den veikroa, som vi spiste i, når vi kjørte nedover til Randers da.

    (Jeg husker ikke helt sikkert, om det var Randers.

    Men det var et sted på Øst-Jylland, ihvertfall, (der hvor vi leverte den stolen da), det mener jeg å huske sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker også det nå, at vi var innom Aalborg, også på tilbakeveien.

    Og da var vi innom en databutikk, som de hadde der.

    For jeg hadde fått VIC-20 datamaskin, av faren min, sommeren før.

    I en databutikk i Vika, i Oslo vel.

    (Like ved der jeg gikk på Ingeniørhøgskolen, drøye 20 år seinere vel).

    Men jeg ringte den databutikken, flere ganger, for å høre om de hadde fått inn kassettspiller, til den.

    For det fulgte ikke med lagringsmedium, med den VIC-20-maskinen.

    Så jeg måtte punche inn mange datalinjer, i programmeringsspråket Basic, for å kunne ha noe artig, med den maskinen.

    Men når strømmen ble skrudd av, på den datamskinen, så måtte man skrive inn linjene igjen da.

    (Sånne dataspill-programmer, de stod i noen datablader, som man kunne kjøpe i Narvesen.

    Det var snakk om enkle spill da, på 10-20-30 linjer, og oppover da.

    Og i en lærebok i Basic-programmering, som fulgte med datamaskinen, så stod det også listet mange spill, som man kunne taste inn da.

    Og jeg leste også i den boken da, som fulgte med.

    For datamaskiner, det var veldig kult, sommeren 1982 da.

    For å si det sånn.

    Og faren min mente det, at jeg burde lære data da.

    Så sånn var det.

    Men det var meningen at man skulle ha en kassettspiller, som passet til VIC-20.

    Og på den så kunne man lagre dataspill, sånn at man slapp å punche inn de samme linjene, for hver gang man slo på maskinen.

    Men jeg ble etterhvert ganske rask da, på å punche inn datakode.

    Siden jeg ikke hadde kassettspiller, (for den databutikken i Vika, som jeg ringte til mange ganger, (høsten 1982, var det vel), de var alltid utsolgt da.

    Men men).

    Og jeg lærte jeg meg litt Basic, fra den læreboken og.

    Så etterhvert, så lagde jeg egne, enkle spill da, i Basic.

    Som kronespill og alarmklokke, mm.

    (Krona gikk veldig, veldig hakkete, på det kronespillet, som jeg lagde.

    Men den alarmen virka, husker jeg, og TV-en bråka skikkelig, og skjermen blinket da, når klokka var så mye, at jeg skulle stå opp da.

    Når jeg sov på sofaen da, i stua).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men i Aalborg, så hadde de den kassettspilleren på lager, i en databutikk da.

    Selv om den vel kostet drøye hundre kroner mer enn i Norge.

    (Den kostet vel 590 danske kroner, eller noe, tror jeg, i 1982, mens i Norge, så kosta den kassettspilleren fire hundre og noe vel.

    Men de danske kronene var kanskje mindre verdt, på den tiden.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Men men).

    Jeg fikk ihvertfall den kassettspilleren av faren min da.

    Noe som jeg syntes var artig.

    Og de hadde også veldig mye artig fyrverkeri, (som jeg fikk lov å kjøpe der nede. De var ikke så strenge på sånt i Danmark, de solgte til og med vin, i godtebutikker og sånn, husker jeg. Men men).

    Så jeg kjøpte noe artig fyrverkeri, som het heksehyl da.

    Og som var ganske billige.

    Man skulle bare tenne på en lunte, og så kom det et forferdelig hyl da.

    Noe tolvåringer vel syntes var artig da.

    Selv om kanskje ikke søstera mi syntes at de var så artige.

    Det er mulig.

    De hadde også en annen type morsomt fyrverkeri der, husker jeg, (dette var jo i romjula, hvis jeg ikke husker helt feil), som var artig.

    Og det var noen sånne ‘snurrer’.

    De tente man på, også snurra et sånt hjul rundt og rundt, på bakken.

    Disse kjøpte jeg vel enda fler av, tror jeg, og jeg hadde vel med noen av de tilbake til Norge, tror jeg.

    Det var vel litt snø i Aalborg, mener jeg å huske, så man kunne liksom putte fyrverkeri i snøen der da, (såvidt), hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men disse hjulene, de skulle man plassere et sted det var snøfritt da.

    Også snurra de rundt og rundt ganske lenge da, mens de føyk gnister ut på sida av dem da.

    Og de kosta vel kanskje en krone, eller enda mindre.

    Noe sånt.

    Og da kunne man også tuppe til de hjulene da, mens de snurra, og da føyk de bortover, (mener jeg å huske), og begynte å snurre videre, mange meter bortenfor da.

    Så jeg tror ikke at Danmark var det værste stedet, som man kunne være, i romjula, hvis man var tolv år da, på 80-tallet.

    Det tror jeg nok ikke.

    Ihvertfall ikke hvis man hadde litt lommepenger.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På fotballen, så var vi med i en turnering, oppe i Kongsberg, mener jeg å huske.

    Jeg fikk en pin, for å være med, i den konkurransen da.

    Jeg satt på med Ole og dem, tilbake til Berger da.

    Og da vi kom til Leirfaret, så spurte Ole Christian Skjellsbekk meg, (husker jeg), mens han satt ved siden av faren sin, foran i bilen da.

    Om det ikke var fælt å bo alene.

    (Noe sånt).

    Jeg ville ikke være pysete, så jeg sa at det var det ikke.

    Men jeg klagde, for jeg fant ikke den pin-en, som vi fikk, i Kongsberg, for å være med i den cupen da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Vi satte vel på lyset, bak i bilen der og, men jeg fant likevel ikke den pin-en.

    Og jeg fikk ikke noe pin, av Ole og dem, seinere.

    Så de fant vel ikke den, i bilen sin, tror jeg.

    Men det var vel Geir Arne Jørgensen, (tror jeg), som satt bak i den bilen, sammen med meg.

    Og som ble sluppet av på Sand da, der de bodde, i en ganske liten hytte, (enda de var to foreldre og tre unger vel. Geir Arne hadde to yngre tvillingsøsken vel, en gutt og en jente vel. Men men), i den gårdsveien, ned mot forsamlingshuset Snippen der da.

    Faren min advarte jo Ågot mot at jeg ikke burde leke med Geir Arne Jørgensen, husker jeg.

    Så det var vel antagelig han som hadde rappa den pin-en da.

    Kanskje han hadde luska hånda si bort til mine ting der, i mørket, i bilen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi hadde klassefest, hvert år, hos forskjellige elever da.

    Jeg lurer på om vi hadde klassefest hos Ulf Havmo, en gang.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg spilte på et piano, i den delen av Havnehagen, en gang.

    Men jeg fikk vel litt klager, tror jeg, for at jeg spilte for høyt, eller noe.

    Men men.

    En klassefest, var hos Espen Melheim og dem, litt lenger ned i Havnehagen da.

    Og der syntes jeg at de hadde rydda og organisert hele huset, så fint og ordentlig, må man vel si.

    Så jeg ble imponert over at de holdt huset sitt så fint og ryddig, må jeg si.

    (Dette her var vel kanskje i femte klasse, eller noe, da.

    Men men).

    Og hver høst, så visste aldri hverken Ågot eller faren min, noe om når skolen begynte.

    Var det 15. august eller 20. august liksom.

    Så da syntes jeg, at jeg kunne ringe Espen Melheim og dem da, siden jeg hadde på klassefest hos dem, og dem hadde så det så ryddig og ordentlig liksom, i huset sitt da.

    Så nesten hver august, så pleide jeg å ringe mora til Espen Melheim da, for å spørre når skolen begynte.

    (Mens jeg gikk på barne og ungdomsskolen da.

    Så sånn var det).

    Og et år, så skulle vi sykle, fra ungdomsskolen i Svelvik, og så til Nesbygda, og så tilbake til ungdomsskolen.

    Og da hadde noen vel stjålet den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, i 1978 da, når jeg bodde i Jegersborggate.

    Og racersykkelen til faren min, den virka ikke.

    Og faren min sa det, at jeg måtte fikse den sykkelen, (som stod i uteboden, i Leirfaret 4B), selv.

    Men det var noe med giret, som var ødelagt, så jeg klarte ikke å fikse det.

    Den sykkelen var skikkelig proff, på den måten, at den sykkelen ikke hadde skjermer, over hjulene, så det var en skikkelig proff sykkel, som faren min hadde kjøpt, da han ble medlem av en sykkelklubb da, våren 1980 vel, (men han var bare med å syklet der, i et par måneder vel. Men men).

    Men da sa Espen Melheim det, at jeg kunne låne racersykkelen til faren hans, (som var i Heimevernet forresten, husker jeg. Det var kjent på Nedre, at han hadde AG3 hjemme, selv om det ikke var sånn, at vi fikk se det maskingeværet, da vi var på klassefest der, eller noe. Men det var noen unger som fortalte meg det her da, at han var i HV. Men men).

    Så jeg sykla på racersykkelen til faren til Espen Melheim da, (uten at jeg husker hvordan vi fikk med oss de syklene til Svelvik. Vi tok de kanskje med på bussen? Hm).

    Og jeg var ikke vant, med å sykle på en racersykkel, med cirka ti gir da.

    Jeg var ikke vant til å ha gir på sykkelen, for å si det sånn.

    (Selv om vel kanskje Frode Kølner hadde en sykkel, i Larvik, med 2-3 gir på kanskje.

    Det er mulig.

    En blåfarget sykkel vel.

    Selv om det ikke var racersykkel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så jeg knota med giringa da, og det gikk ikke så fort.

    Så Ulf Havmo, som syklet på en mer gammeldags sykkel.

    Han tok meg igjen da, og skrøyt fælt, til alle som ville høre, at han hadde sykla fortere enn meg, selv om jeg hadde racersykkel da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det løpet, det var egentlig på ‘idealtid’, som lærerende kalte det.

    Og vinneren, det ble Tone Heidi Bergum, (ei med rødt hår), i klassen vår da.

    Ei som kanskje var den stilleste jenta i klassen.

    Noe sånt.

    Og som ikke var så veldig populær blant gutta i klassen.

    Selv om jeg hørte det, noen år seinere, mens jeg gikk på videregående vel, at en kar, hadde tatt jomfrudommen til Tone Heidi Bergum og Vidis Tysnes, (lillesøstera til Sissel Tysnes, i klassen min), på den samme kvelden da. Så sånn var det. Men men.

    Så det er mulig at det var jeg som sykla nærmest idealtid, av Ulf Havmo og meg.

    Men han mente kanskje likevel at jeg var ‘driti ut’ da.

    Hva vet jeg.

    Han tok det her med syklinga litt vel nøye, syntes jeg.

    Vi spilte jo egentlig fotball vi da, og pleide ikke å være med på noe organisert sykling.

    Mne men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde vi klassefest, hos Erland Borgen, på Øvre.

    Erland var sønn av rektor Borgen, og vår tidligere klasseforstander, Sissel, (eller Sidsel), Borgen.

    Men ingen av foreldrene til Erland, var hjemme.

    Jeg var jo nesten klassens ‘musikksjef’, siden jeg var mye i Drammen, med faren min, og jeg hadde kjøpt noen singler selv, allerede i fjerde-femte klasse vel, på Lyche platebar da, i Gågata, i Drammen.

    Den første singelen jeg kjøpte, det var Jannicke, med ‘Svake mennesker’, husker jeg, etter å ha sett den på TV.

    Og jeg kjøpte også en annen singel, året etter vel, som var Jan Teigen, med ‘Ja’, (en sang fra Grand Prix, et år da, i 1981 kanskje, eller noe).

    Og Erland Borgen lånte vel disse singlene av meg, tror jeg, i sjette klasse vel.

    Uten at jeg vet det, om hvordan han kunne vite det, at jeg hadde kjøpt disse singlene.

    Men men.

    Jeg fikk også lov av faren min, å være medlem av en plateklubb.

    Så jeg fikk plater i posten, når jeg glemte å avbestille.

    Og man fikk også velkomstgaver, i disse plateklubbene, så jeg hadde en del LP-er.

    Klassikere av Beatles og Beach Boys, blant annet, husker jeg.

    Og Casino Steel og the Kids, osv.

    Men men.

    Og faren min lærte meg å ta opp fra radio, på stereoanlegget hans, som han hadde fra før jeg flyttet til Berger.

    Så jeg tok opp fra ‘Ti i skuddet’, et radioprogram, på NRK, som spilte de mest populære popsangene, som ungdom kunne stemme på da, om de likte eller ikke, i et platestudio, i Oslo vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde tatt opp en sang, med Prima Vera, som het ‘De gærne har det godt’.

    Og da klikka alle i klassen min.

    De hoppa opp og ned, i sofaen til Erland Borgen og dem, og skreik ut den sangen.

    Når Erland spilte den sangen, på stereoanlegget, i stua dems da.

    (For eksempel, så var Sten Rune i klassen helt med, og så helt gæern ut, husker jeg, mens den sangen var på.

    Som de spilte om og om igjen, på ‘full guffe’ da.

    Men men).

    Så jeg følte meg litt som en voksen, som måtte være på en fest, sammen med masse unger, må jeg innrømme.

    Men men.

    Den sangen fikk ikke meg til å ‘ta av’, for å si det sånn.

    Men det var kanskje fordi, at de andre ikke var vant til å være alene hjemme.

    Mens jeg hadde bodd alene hjemme, allerede fra slutten av tredje klasse, cirka tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Berger, så begynte forresten folka i vår klasse, å si ‘er du helt fjern eller?’.

    Istedet for ‘er du dust’, eller lignende.

    Det var fordi, at den klassen, fra Grunerløkka, som vi var på Barnas Gård sammen med.

    De sa ‘fjern’ hele tida da.

    Så etter den leirskole-turen, så begynte vel mange på Bergeråsen også å si ‘fjern’, mener jeg.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I sjette klasse, så hadde forresten Tom-Ivar Myrberg og meg, et valgfag, som jeg fikk med Tom-Ivar på å velge, siden jeg var rimelig lei av skolen da.

    Så sånn var det.

    Det valgfaget, det var husarbeid.

    Man kunne hjelpe noen å rydde i heimen.

    Kanskje mest eldre vel.

    Jeg burde kanskje ha valgt husarbeid, i ‘min’ egen leilighet.

    Men så langt tenkte jeg ikke.¨¨¨

    Så jeg fikk med Tom-Ivar, på å gjøre husarbeid, for Ågot, borte på Sand.

    Dette faget var to timer i uka vel.

    Og den ene av oss, måtte vaske gulvet, på kjøkkenet, til Ågot.

    Og den andre måtte støvsuge der.

    Dette byttet vi på, annenhver uke.

    En gang, som vi holdt på å drive med husarbeid der, borte hos Ågot.

    Så hadde rektor Borgen, (tror jeg det var), fått Svelvik-avisa, til å lage en reportasje om det valgfaget da.

    Så Svelvik-avisa, (som har hett forskjellige navn, opp gjennom tidende. Så om den avisa het Svelviks Tidende eller Svelvik Nytt, på den her tida, det husker jeg ikke. Men men), dem klinte et stort bilde av meg, med vaskeklut, (mens jeg gikk i sjette klasse da), øverst på førstesida.

    Og Tom-Ivar som støvsugde, han kom nederst på førstesida.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å måtte være på forsida av lokalavisa, med vaskefille, osv., en uke da.

    Det var ikke så tøft liksom, for gutter som gikk i sjette klasse, osv.

    Jeg valgte jo det valgfaget, fordi at jeg var litt skolelei, og ville slippe unna et par skoletimer da, sammen med trøtte og kjedelige lærere og/eller elever.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så tenkte jeg vel at Tom-Ivar og jeg ville få mye cola og godteri da, av Ågot, hvis vi gjorde det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar kom jo mye før i puberteten, enn meg.

    En gang, da TOm-Ivar og jeg, var på besøk hos Haldis og dem, og satt og så på TV, i stua hennes.

    Så klagde Tom-Ivar over at det var så varmt i stua til Haldis, at håra han hadde fått på balla, begynte å klø, sa han.

    Tom-Ivar ville også vise meg, hvordan sæd så ut.

    Så han satt og runka, oppe i leiligheten, i Leirfaret 4B, og skulle liksom vise meg hvordan sæd så ut da, i dassen, eller noe.

    Jeg var ikke så interessert vel, jeg hadde vel sikkert sett noen pornofilmer, eller pornoblader, med sæd i, så dette var liksom mer Tom-Ivar sin ide.

    Men jeg var ikke så høy i hatten da, siden jeg var så sein i puberteten selv, så jeg turte ikke å be han slutte heller.

    Jeg var litt ydmyk da, for når man er sen i puberteten, så får man ofte sent muskler og.

    Så det er ikke så artig, for da taper man vel også de fleste slåsskampene, vil jeg si, mens man går på ungdomsskolen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så selvtilliten min, den fikk seg en alvorlig knekk, ut på 80-tallet, siden jeg var den siste i klassen, (kanskje sammen med Ditlev Castellan vel), som kom i puberteten, og fikk hår på tissen, osv.

    (Det var vel ikke før sommeren 1987, (den sommeren jeg fylte 17 år), at jeg kunne si det, at jeg hadde begynt å få mer enn noen dun på tissen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Tom-Ivar var rimelig opptatt av sex, eller hva man skal si, og.

    Så en gang, på den her tida, (når vi gikk i sjuende klasse kanskje).

    Så skulle vi bade, i Berger-bukta, med fotball-laget, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og da sa Tom-Ivar det, til meg, mens vi bada, sammen med resten av fotball-laget, at det var så deilig, å ‘pule bunnen, av stranda’ da.

    Noe sånt.

    Så Roger Edvartsen, (som var et år eldre enn meg, og som bodde i arbeiderboligene, på Berger, og som alltid pleide å følge nøye med på meg, og kalte meg for ‘fingersprikeren’, siden jeg sprikte med fingra, (av fryd kanskje vel), når jeg holdt på å score, når vi spilte fotball, på grusbanen, på Berger skole), han slo til igjen.

    Han sa at Tom-Ivar og jeg var ‘homo’, siden vi hadde shortsene våre, nede på knærna da, og stod litt for oss selv, må man vel si.

    Men det var bare Tom-Ivar, som hadde lurt meg med, på å prøve å pule sandbunnen, i Bergerbukta der da.

    Noe jeg ble med på, siden jeg syntes det var rimelig kjedelig, å bade der.

    Christell pleide å dra meg med, for å bade, hver vår/sommer, seinest i juni-måned vel.

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes den her badinga, i Berger-bukta, (eller Blindsand, heter det vel kanskje), var så artig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, noen år seinere, så satt jeg på med noen, til Berger-kafeen vel.

    Og da hadde jeg et belte, som var altfor langt, siden jeg var så tynn da, (i tenårene og i begynnelsen av 20-årene).

    Så den ytterste delen av beltet, den hang ned foran, for beltet var så langt, at jeg måtte bøye enden av beltet tilbake igjen, (den delen etter beltespennen).

    Så da ble tuppen av beltet hengende ned foran da, på buksa mi.

    Og da sa Roger Edvartsen, husker jeg, (til en kamerat da. De hang oppe ved Berger-kafeen da, hvor jeg var for å kjøpe noe godteri vel).

    At ‘jeg trodde det var pikken som han hadde hengende der’, (husker jeg at jeg overhørte), mens han gliste/lo da.

    Så Roger Edvartsen, han hadde skikkelig ‘argusøyer’, på meg, vil jeg si.

    Han la merke til ting som jeg ikke tenkte på selv engang.

    – At jeg sprikte med fingra, i fryd, når jeg fikk en målsjangse, når jeg spilte fotball, på Berger skole.

    (Antagelig fordi jeg syntes det var artig å spille fotball der.

    På Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk før jeg begynte på Berger skole.

    Der var det så møljefotball, på en liten asfaltbane, som de hadde der, så der klarte jeg bare å score en gang, i løpet av det drøye året, som jeg gikk der.

    Og da begynte dem bare på nytt.

    Uten at dem sa noe om hvorfor.

    Mens på Berger skole, der scorte jeg flere mål hver måned, vil jeg si.

    Man kan vel kanskje si at jeg scorte hver uke og, vil jeg kanskje si.

    Jeg scorte på huet der og, husker jeg, i begynnelsen.

    Men etterhvert, så ble jeg mindre tøff, husker jeg, og slutta å heade ballen.

    Av en eller annen grunn.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    – Roger Edvartsen merka også det at jeg hadde for langt belte, og at Tom-Ivar fikk meg med på å tulle, med å knulle havbunnen, i Bergerbukta da.

    Så sånn var det.

    Så Roger Edvartsen, han trenger nok ikke å begynne med briller, tror jeg.

    Han må nok ha hatt best syn av alle i klassen hans, vil jeg nesten tippe på.

    Hvis ikke han var over gjennomsnittet interessert i gutter som hadde bodd i Larvik da, av en eller annen grunn.

    Eller kanskje bestefaren hans også hadde jobba for Jebsen-familien, og var uvenn med min farfar, da begge bestefedrene jobba for Jebsen?

    Hva vet jeg.

    Jeg synes ihvertfall det, at han Roger Edvartsen, han var litt vel nærgående, syntes jeg, mot meg.

    Andre folk på Berger, de kunne mobbe en, hvis en sa noe dumt.

    Men han Roger Edvartsen, han brukte øya mer, enn de andre, på Bergeråsen, vil jeg si, for å finne mobbe-grunner.

    Så hva det kom av, det veit jeg ikke.

    kanskje han var av en annen kultur, enn de fleste andre på Berger?

    Hva vet jeg.

    Kanskje han var veldig kristen, eller noe?

    Pleier veldig kristne folk, å ‘uglese’ folk, på den måten?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tom-Ivar, Christell, Gry Stenberg, Pia og meg, vi var jo så godt som en gjeng, vil jeg si.

    Jeg ble jo kamerat med TOm-Ivar siden han hadde så ville småbrødre, og siden han var stekere enn meg, så måtte jeg nesten prøve å alliere meg med han.

    For jeg fikk ikke lov av Tom-Ivar, til å banke opp lillebroren hans Tore, husker jeg.

    Men men.

    En gang, så husker jeg det, at Gry Stenberg, Tom-Ivar Myrberg og meg, var oppe på Ulvikfjellet.

    Og da, så flørta Tom-Ivar og Gry Stenberg, rimelig mye.

    Så Tom-Ivar begynte å rive av Gry genseren hennes, var det vel.

    Og da, så stod jeg på den andre sida av Gry, og bare så på da.

    Og da Tom-Ivar reiv opp genseren til Gry, så kunne jeg se det, at Gry Stenberg begynte å få litt pupper da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men Tom-Ivar så vel ikke det selv, siden han stod bak Gry.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom-Ivar og dem flytta jo til Drammen, i syvende klasse, eller noe.

    Og jeg husker det, at Gry Stenberg var på besøk hos meg en gang, i Leirfaret 4B, (hvor jo hun hadde bodd selv, før faren min kjøpte den leiligheten, av faren hennes).

    Og da, så satt Gry oppå meg, husker jeg, i en stol, i sofagruppen, ved siden av peisen.

    Og da mener jeg å huske, at vi tungekyssa ganske heftig vel.

    Og i den samme stolen, så tungekyssa jeg også, med Nina Monsen, en gang hu var på besøk, fra Oslo vel.

    Jeg syntes vel det, at Christell var litt penere, så jeg klagde på det, at Nina Monsen hadde en sånn kløft, på haka si.

    Men da klagde hu tilbake, på at jeg også hadde en sånt kløft, visstnok.

    Men men.

    Også tungekyssa vi da, i den samme stolen, som jeg hadde klint med Gry Stenberg i da.

    Så sånn var det.

    Den siste uka, på ungdomsskolen, så skulle vi intervjue en klassekamerat, om våre ønsker, for fremtiden.

    Og læreren sa at Gry og jeg, skulle intervjue hverandre.

    Jeg ville dra til Oslo, for å studere og jobbe, fortalte jeg, var det vel, (noe faren min hadde sagt til meg, at jeg burde, og som Ågot og Øivind også hadde vært enige i vel).

    Gry ville bli på Berger, sa hun vel.

    Noe sånt.

    Jeg fikk jo etterhvert en fjerde katt, av Christell.

    Faren min tok med en veldig ung kattunge, opp til meg.

    Christell hadde sagt at den het Kitty, sa faren min.

    Men men.

    Den katten var så ung, så jeg var ikke sikker på det, om den ville overleve.

    Men dette var i sommerferien, så jeg tok meg av den katten natt og dag nesten da, og roet den ned, ved å klappe den da, og ga den melk, når den våkna.

    Så den klarte seg, og vokste opp da.

    Så sånn var det.

    Men den ble kanskje litt vel knytta til meg da, det er mulig.

    En gang, så Gry og Christell, var på besøk hos meg, så lå den katten, i fanget mitt da.

    Og da sa Gry, noe sånt som, ‘se på katten da’.

    Og jeg syntes det var greit at katta lå i fanget mitt.

    Men at dem skulle kommentere det, det syntes jeg var litt drøyt.

    Så jeg sa det da, at ‘den ligger på pikken min’.

    For å få hu Gry Stenberg til å se et annet sted da.

    Så sånn var det.

    For jeg syntes hu var litt nærgående da.

    Jeg var stort sett alltid alene der, med den katten, på den tiden.

    Så at Christell og Gry plutselig skulle dukke opp der, og liksom kommentere om katta mi osv., og at den lå på fanget mitt.

    Det syntes jeg var litt drøyt.

    Jeg var litt forbanna, fordi at jeg alltid må bo der alene da, i Leirfaret 4B.

    Og den katten var den eneste som holdt meg selskap der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen gang, som Gry Stenberg var på besøk, sammen med Christell og Pia, i Leirfaret 4B.

    Så hadde Gry bare kødda og flørta, og var helt sånn gæern og tent da, må man vel si.

    Så hu ville ikke høre, når jeg ba henne, om å holde kjeft, var det vel.

    Jeg ba henne om å oppføre seg ordentlig da.

    Så jeg kasta henne ut.

    Men hu kjempa jo mot, som bare søren.

    Så vi hadde den værste brytekampen, i gangen der, husker jeg.

    Men hu måtte gi seg til slutt, for jeg var jo gutt, så jeg var litt sterkere da.

    Vi gikk jo i samme klasse.

    Så sånn var det.

    Men etter det, så så jeg aldri Gry Stenberg mer vel, i Leirfaret 4B.

    Det var ikke meninga, at hu skulle være ‘bannet’ derfra, for evig liksom.

    Det var bare sånn, at jeg ikke likte hvordan hu oppførte seg, den ene gangen.

    Men det skjønte kanskje ikke hu Gry Stenberg.

    Hvem vet.

    Det var jo jeg som bodde der, (selv om faren min eide leiligheten), så jeg hadde rett til å bestemme litt der, om hvem andre som skulle være der, mente jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg mobba Gry Stenberg en gang da, når jeg så at hu kom på sykkelen sin, et år eller to seinere vel.

    Når hu hadde vært på Prima og kjøpt dopapir, blant annet.

    Så møtte jeg henne, i stien ned fra ved Gamlehjemmet der.

    Jeg var kanskje litt flau, siden jeg ikke hadde noen ordentlig sykkel, etter at Apache-sykkelen min ble rappa.

    Så jeg sa det, til Gry, at ‘skal du hjem og tørke deg i rumpa nå da’.

    Og da svarte hu ikke noe.

    Men hu gliste kanskje litt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Søstera mi var venninne med Gry Stenberg da.

    Og søstera mi var noen ganger oppe hos meg, i Leirfaret 4B, uten at Christell eller Gry Stenberg var der.

    Og Pia sa en gang det, at hu hadde vært på besøk, hos Gry Stenberg, en gang.

    Og da måtte Pia, av en eller annen grunn, låne en ny truse, av Gry Stenberg.

    Og da hadde det vært utflod, (sa Pia), i den trusa, som hu fikk låne, av Gry Stenberg da.

    Og det var visst bare normalt, hadde visst Gry STenberg sagt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var vel også Pia som sa det, at Gry Stenberg hadde sagt det, at ‘voldtekt’ og ‘voldtatt’, ikke var det samme ordet.

    Så Gry Stenberg var kanskje ikke så sterk i norsk da.

    Og uten at jeg vet hvorfor hu lurte på det.

    Jeg håper ikke at det var noe med meg.

    Hvis det var noen som hadde voldtatt den andre, av Gry Stenberg og meg, så var det Gry Stenberg, (mener jeg), for hu løp fram en gang, og bare tok meg på pikken, når jeg var på besøk hos Christell og dem og bare var ti år vel.

    Så Gry Stenberg burde vel vite hva ordet ‘ta’ betyr ihvertfall, siden hu tok meg på pikken, mener jeg.

    Så _ta_ på pikken og _tatt_ på pikken, det betyr ikke det samme det da, ifølge Gry Stenberg, (ifølge Pia).

    Så hva de jentene egentlig tulla med, det veit jeg ikke.

    Men det er vanskelig å ta Gry Stenberg og Pia alvorlig, synes jeg, nå i ettertid, når de surra sånn, med møkkete truser og angående om ‘voldta’ og ‘voldtatt’ betydde det samme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Gry Stenberg ble så sammen med en kar, som var mye eldre enn henne vel, som bodde ovenfor huset mitt der.

    (Aina og dem flytta, så det er mulig at han bodde der dem bodde).

    Han hadde visst sagt, (ifølge noen i klassen min, på ungdomsskolen), at ‘det er ingenting som er bedre enn Gry’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det siste jeg husker av Gry Stenberg, var fra det året jeg var russ.

    Pia og jeg, vi tok bussen til Drammen, av en eller annen grunn.

    Gry STenberg var på den samme bussen.

    Og hun hadde kjøpt honør-billett, som 18-19 åring!.

    ‘Jeg sier bare en honør jeg’, sa Gry til søstera mi.

    (Gry Stenberg ignorerte vel meg, av en eller annen grunn, vil jeg si, på den bussturen).

    Så bussjåførene syntes kanskje at Gry Stenberg så sykelig ut da, eller noe, (tenkte jeg da).

    Gry Stenberg, hu begynte vel ikke på videregående engang, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg syntes at hu var ganske rar, fra før av da, siden hu ikke ville ha seg artium, osv., da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så det var rimelig snålt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før de eldste av oss begynte på ungdomsskolen.

    Så var jo den Nedre-gjengen, (eller hva jeg skal kalle oss).

    Nemlig Tom-Ivar, Christell, Pia, Gry og meg.

    Vi var på en busstur, til Svelvik.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig, på Bergeråsen da.

    Så jeg prøvde å få med den gjengen, til Svelvik da.

    Dette var dagen etter at Nicole, vant Melodi Grand Prix, for Vest-Tyskland husker jeg.

    Det var kanskje våren 1982 da.

    Noe sånt.

    Like etter at Pia flytta til Bergeråsen.

    Noe sånt.

    Så tok vi bussen inn til Svelvik da.

    Tom-Ivar han fikk ikke like mye lommepenger, som oss andre.

    Men de jentene hadde en god del mynter.

    Og siden vi var en gjeng, så spurte jeg dem, om de kunne låne penger, til Tom-Ivar da.

    Og det var greit, sa de.

    Så gikk vi av bussen, i Svelvik.

    Og Gry sa da, at vi kunne besøke bestemora hennes, som bodde i Svelvik sentrum da.

    Jeg syntes det var greit, for det var ikke akkurat sommeren enda, det var litt kjølig, det var vel mai-måned kanskje.

    Noe sånt.

    Vi var på terrassen til bestemora til Gry Stenberg, husker jeg.

    Eller om det var en overbygd terrasse.

    Noe sånt.

    Bestemora til Gry Stenberg, hu bodde i et hvitmalt trehus vel, kanskje et steinkast fra det da nye ferjeleiet.

    Noe sånt.

    (Da jeg bodde i Liverpool, så leste jeg tilfeldigvis på tracking-cookie-programmet, på bloggen min, at Gerd Stenberg, var i noe ‘norsk undergrunn’, eller noe.

    At noen i USA søkte om det.

    Og jeg søkte mer på Gerd Stenberg, og hu var i noe pro-opertunist-greier vel, i Drammen.

    Og det er neo rødstrømpe-greier, mer eller mindre vel, tror jeg.

    Men men.

    Så det er mulig at denne Gerd Stenberg, var Gry sin bestemor og at hun var rødstrømpe, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg ville ikke sett helt bort fra det ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Vi diskuterte Nicole sin sang, ‘Ein bichen frieden’ vel, som hadde vunnet Grand Prix, dagen før.

    Hun sang jo på engelsk, tysk og fransk, sa jeg.

    Å ja, hun sang jo på nederlandsk og, og italiensk.

    Sa hun Gerd Stenberg da.

    Noe sånt.

    Så da jeg bodde i Liverpool, så lurte jeg på det, om hu Gerd Stenberg hadde bodd i Holland, (eller Amsterdam da), siden hu klarte å skille tysk og hollandsk, når hu Nicole sang da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble også valgt til tillitsmann, husker jeg, i fjerde klasse, var det vel.

    Espen Melheim sa til noen andre, at de skulle stemme på meg vel.

    (Mener jeg at jeg skjønte).

    Og jeg stemte også på meg selv da, (av gammel vane, fra sånne avstemninger nesten, siden jeg var litt sånn, at jeg gjerne ville være best da).

    Så jeg fikk fire eller fem stemmer da, noe som var nok til at jeg vant avstemningen, om å bli tillitsmann da.

    Men Allum spurte så rart, at ‘vil du være tillitsmann’, eller noe.

    Så jeg sa ‘nei’, for jeg likte ikke tonen han spurte på.

    Han var så negativ liksom.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg var ikke tillitsmann, i fjerde klasse, men jeg vant avstemningen, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet der, om hvorfor Espen Melheim, fikk med seg folk, på å stemme på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde jo snakka med faren min, da jeg var sånn ti år, eller noe, om han trodde på Gud.

    Jeg trodde ikke på Gud selv, og det gjorde ikke faren min heller, sa han.

    Så den enste jeg kjente, som trodde noe særlig på Gud, det var vel bestemor Ågot vel.

    Vi måtte noen ganger tegne, i kristendomstimene, på barneskolen.

    I fjerde klasse, eller noe sånt da.

    Og da, så tulla jeg litt da.

    Jeg skrev på tegneboka, på forsida, at det var ‘eventyr fra bestemors tid’, osv.

    Og jeg tegna noen bombefly, (som jeg hadde sett på TV, i Hellinga 7B, i noe amerikansk program vel, fra krigen da).

    Og så tegna jeg bomber da, som hang liksom sammen.

    (For det hadde jeg sett på TV).

    Men jeg syntes de ligna på Hubba Bubba tyggegummi-pakker, på tegningen.

    Så da skrev jeg ‘Hubba Bubba’ på dem, eller noe, da.

    Og så tulla jeg med at Jesus sa ‘følg meg’, og disiplene fulgte han.

    Og så tegna jeg at Jesus falt ned i et hull i bakken da.

    Og at disiplene da hoppa etter Jesus, ned i det hullet da.

    Så sånn var det.

    Det virka litt meningsløst for meg, at man bare blind skulle følge noen, på den måten.

    Men men.

    Men Allum, han ble sur og forbanna, når han så tegneboka mi, i Kristendom da.

    (Eller hva man skulle kalle den boka).

    Så han konfiskerte den boka, husker jeg.

    Den andre gangen, som han ble sur, mens han bladde i den vel.

    (Noe sånt).

    Og da satt Carl Fredrik Fallan, ved siden av meg vel, i det første klasserommet vi hadde, på Berger skole.

    (Nemlig det ved siden av kermaikkovn-rommet der.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Og den boka fikk jeg vel aldri igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv tolv, her på hostellet.

    Jeg glemte å publisere dette kapitellet, på bloggen, da jeg var på biblioteket, i dag.

    Så dette kapitellet blir ekstra langt.

    (Regner jeg med ihvertfall).

    Men jeg bodde jo i Leirfaret 4B, helt fram til 1989.

    Så det var fortsatt mye mer som skjedde, mens jeg bodde der.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet en ny del, på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 23: Leirfaret 4B

    Ågot pleide også å være hos Runar og dem, (spesielt etter at de flytta til Son vel), noen ganger.

    Der ville hu hjelpe Inger med husarbeid, osv., da.

    Dette var kanskje fordi at Inger var i Jehovas Vitner.

    Hvem vet.

    Jeg skrev forresten tidligere i dette kapitellet, at onkel Runar _er_ hippie.

    Men det riktige skulle være _var_ hippie.

    Han sa det en gang, tidlig på 80-tallet vel, at ihvertfall han, _var_ hippie da.

    Selv om han måtte tenke seg om, før han sa det.

    Det var jeg som spurte om han var hippie.

    Det er mulig at jeg spurte om de, (altså han og faren min), var hippier.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men Runar svarte vel for seg selv, tror jeg.

    Jeg syntes det var artig, å høre litt om hva som hadde skjedd, før jeg ble født, osv.

    Derfor spurte jeg.

    Og jeg hadde vel kanskje hørt det da, (i huset til Ågot), at tante Ellen, (min mors yngre søster), var hippie, og var kanskje nysgjerrig på det her med hippier da.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    På begynnelsen eller midten av 70-tallet, (altså før jeg flytta til faren min), så hadde forresten Ågot en sykdom som het helvetesild, ble jeg fortalt, av faren min vel, etter at jeg flytta til Berger.

    Så sånn var det.

    Da hadde visst Ågot fått noen utslett da, og vært sengeliggende en stund da.

    Så sånn var det.

    Ågot var også minst en gang, på hvilehjem, på 60 eller 70-tallet vel.

    Enda hu bare var husmor.

    Så det var kanskje mye å gjøre, når hu hadde tre sønner, i huset, etter krigen da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene jeg bodde på Berger, så var jeg hos Ågot, i en helg eller ferie.

    Og da var også Ove og Heidi på besøk der, fra Follo da.

    Og da fikk Ågot oss, (var det vel), til å gå på ski, til Blindvann.

    Blindvann lå liksom inn en ‘sidedal’, fra ‘Strømm-dalsiden’.

    Og den sidedalen, den gikk fra ved kafeen, på Berger.

    Så Ove, Heidi og jeg, måtte da gå på ski, langs riksveien, helt fra Sand, til Berger.

    Noe som er cirka to kilometer vel.

    Og der var det noe som lignet skiløyper, en del steder, i veikanten.

    (Spesielt fra Bergeråsen og til Berger vel).

    Men det var ikke så bra føre, i veikanten bortover der, mener jeg å huske.

    Så dette var kanskje rundt påske, når snøen hadde begynt å smelte litt.

    Det er mulig.

    Jeg hadde noen gule, smørefrie glassfiberski, som jeg hadde fått av Arne Thomassen, like etter at jeg flytta til faren min.

    (Av en eller annen grunn).

    Og de skia var så tråe, at jeg måtte ta en pause, opp mot Blindvann der.

    (Dette var ikke en skitur, som jeg egentlig ville dra på, men jeg ble dratt med på den da, selv om jeg var eldst av oss tre, som gikk skitur da.

    Det var vel bestemor Ågot sin ide, det her, tror jeg.

    Uten at hu pleide å sende meg opp til Blindvann, aleine, og uten at dette skjedde igjen seinere, at Ove, Heidi og jeg, gikk på skitur.

    Men men).

    Jeg husker det, at jeg møtte Stig Melling, i klassen, på vei opp mot Blindvann.

    Stig hilste, (mener jeg å huske), og han var kjent som det største ‘skifantomet’, i klassen vel, (ved siden av Espen Melheim kanskje).

    Så at det var Stig jeg møtte, av kjentfolk, det var vel ingen ‘bombe’, når jeg først skulle møte noen kjentfolk oppi der, vil jeg si.

    Men men.

    Stig og Espen var også ivrige orienteringsløpere, om sommeren, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble såpass sliten, av å gå på de gule, smørefrie skia.

    At jeg måtte ta en pause, (og muligens la meg ned i snøen litt).

    Da bare fortsatte Ove og Heidi, å gå, husker jeg.

    Så jeg måtte ta meg sammen, for å ta de igjen, husker jeg, oppå Blindvann der.

    For de begynte vel også å gå rundt selve Blindvann der, mener jeg.

    De var vel ikke helt fornøyde, med å bare gå fram til Blindvann, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Det var vel Ove som gikk først da, ihvertfall oppe på Blindvann der.

    Etter at jeg måtte ha en pause, når vi var nesten oppe på Blindvann der, var det vel.

    En strekning på 3-4 kilometer fra riksveien kanskje.

    Hvem vet.

    Så Ove og Heidi virka som om de var kjente, oppe i langrennsløypene, oppe ved Blindvann, husker jeg.

    Og jeg er altså ikke så norsk, at jeg noen gang har smørt ski.

    Da jeg var liten, så smørte Arne Thomassen, (og muligens mora mi vel, noen ganger), skia mine, (da jeg bodde i Larvik).

    Da jeg bodde på Berger, så hadde jeg noen tråe, smørefrie ski.

    Og da jeg var i militæret, så gikk vi på såkalte ‘nato-planker’, som man ikke skulle smøre da.

    En skidag, så ble jeg også såpass sliten, opp mot Blindvann der, at jeg la meg ned i snøen, og tok en pause.

    Og da kom Ellen Greftegreft, (var det vel), i klassen over meg, forbi.

    (Sammen med noen andre jenter i klassen hennes, var det vel).

    Og overtalte meg til å komme meg opp av snøen, og lot meg ta følge med dem et stykke, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Men det var vel bra at hu gjorde det, hvis ikke, så hadde jeg vel liggi der hele dagen.

    Jeg mener også at det var sånn, at hu Ellen Greftegreft, prata om det, at de smørefrie skia, som jeg hadde, ikke var noe særlig å gå på da.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke akkurat sånn, at jeg syntes det var så artig, å gå på langrenn, da jeg bodde på Berger.

    Etter at jeg begynte på ungdomsskolen, så holdt det at vi gikk opp i toppen av slalombakken, og hilste på lærer Åkvaag, som oopholdt seg der.

    Så fikk vi kryss for frammøte, og kunne gå hjem.

    Så jeg gikk vel ikke på langrenn, en eneste gang, mellom barneskolen og militæret, tror jeg.

    (Maks den første skidagen på ungdomsskolen, men ikke noe mer vel, i såfall).

    Og jeg havnet i infanteriet, i militæret, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Og jeg var ikke vant til å gå med pakning.

    (Det var aldri sånn at faren min dro meg med på fjellet, i påskeferien, for eksempel.

    For faren min stod aldri på ski, for å si det sånn.

    Og han var aldri i fjellet, på noe ferie, som jeg var med på, ihvertfall.

    Faren min likte mer å dra til utlandet og kanskje på hotell, men jeg har aldri vært på noe hytteferie, for eksempel, med faren min.

    Selv om han hadde noen bilder, i bildeskuffen sin, fra en gåtur i fjellet, på 70-tallet, mens jeg bodde i Larvik vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg sleit skikkelig, på ski, i militæret, siden jeg var tynn og høy, var uvant med å gå på ski, og siden jeg også var uvant med å gå med pakning.

    (Men mer om dette senere).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot hadde også plommer og rips, forresten, i hagen, på nordsida av huset, til henne og Øivind.

    Dette lagde hu ripssaft og plommesyltetøy av, omtrent hvert år vel.

    Men dette var noe som hun nesten bare ga til ‘ungane til Runar’, (det vil si Ove og Heidi og dem da).

    Vi som var i det huset mer eller mindre daglig, vi spiste sjelden noe av de plommene eller ripsbærene.

    Det var ikke sånn at jeg gikk og spiste plommer av det treet ofte, for å si det sånn.

    (Og ripsene rørte jeg aldri, vil jeg si).

    Dette var vel fordi, at faren min vel sa noen gloser, om at de plommene og det, ikke var så rådelige å spise.

    (Noe sånt.

    Det lå liksom noe sånt i luften.

    Kanskje det var fordi at noe vann fra sluket, i kjelleren til Ågot, rant ut, under det plommetreet, osv?

    Det har jeg tenkt seinere, ihvertfall.

    Det lukta også vondt, bak verkstedet.

    Men Øivind pleide å pisse der.

    Men at han skal ha klart å lage all den vonde lukta da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Det finnes kanskje en naturlig ‘forklarings’.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall at Inger plukka de plommene, den sommeren jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, som student.

    (Det vil si sommeren 1989).

    Og jeg mener også å huske, at Ove og Heidi, ihvertfall en gang vel, spiste av de ripsene, som vokste mellom sagflis-siloen, og hekken til Ågot, på nordsiden av huset til Ågot da, på grensen til jordet til Gøril og dem, (‘jentene på Høyen’, som Ågot pleide å kalle dem).

    Pia pleide også å være med Ågot på fjellet, noen somre, på 80-tallet, husker jeg.

    Uten at jeg husker nøyaktig hvor dem dro hen.

    Men jeg pleide å sitte på i bilen opp dit.

    (Faren min kjørte).

    Det er mulig at det var oppe i Numedal et sted da.

    Det var ihverfall en vei, uten mye bensinstasjoner og hus, til den fjellstua da.

    Det var mye skog, langs veien der, husker jeg.

    Og hva Ågot og Pia dreiv med, på fjellet, om sommeren.

    Det veit jeg ikke.

    Men om vinteren så kunne man kanskje skjønt det, for da var det nok fint å gå på ski, oppi der.

    Men om sommeren, så syntes ihvertfall jeg, at det var artigere, å holde til ved sjøen, sånn at man kunne bade og dra ut med båt, osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var så veldig misunnelig, husker jeg, på Pia, siden hun fikk være med Ågot på fjellet, mens jeg måtte være hjemme.

    Selv om jeg lurte litt på det, husker jeg, på hvorfor jeg ikke ble invitert med Ågot på fjellet, men bare Pia da.

    Og det skjønner jeg vel ikke helt ennå vel, for å være ærlig.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner det.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at jeg flytta til faren min, så hadde jeg forresten lite kontakt, med min mors søsken og foreldre.

    Jeg var jo på besøk, hos min mor, i Larvik og på Stenseth Terrasse, hver fjerde helg cirka, de første årene, som jeg bodde hos faren min.

    Men jeg så lite til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i denne tiden.

    Det var ikke sånn, at mora mi tok meg med ut til dem, i Nevlunghavn, når jeg var på besøk hos henne, i Larvik.

    Det skjedde vel så og si aldri, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og tante Ellen, hun bodde jo i Sveits, under hele 70, 80 og 90-tallet vel, så hun så jeg kanskje to-tre ganger, før jeg flytta til faren min.

    Noe sånt.

    En gang, da tante Ellen var i Nevlunghavn, hos Ingeborg og Johannes, noen år, før jeg flytta til faren min.

    Så klagde Pia og jeg, på at mora vår var streng og litt slem vel kanskje, til tante Ellen da.

    (Som vi syntes at virka hyggeligere og kanskje snillere da).

    Tante Ellen klagde til mora vår, (husker jeg), og mora vår tok med tante Ellen opp i andre etasje, i huset til Ingeborg og Johannes.

    Men hva de dreiv med der, det veit jeg ikke.

    Det var jo bare tre-fire soverom og bad, i andre etasje der, men de ville kanskje ha en privat samtale da.

    Hva vet jeg.

    Jeg tror også at det var under dette besøket, at tante Ellen, spådde Pia og meg, i hånda.

    Og begynte å prate om ‘livlinjen’ osv.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Så dette var kanskje rundt 1976-1977 en gang da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Onkel Martin, så jeg vel heller ikke noe særlig til, da jeg bodde hos faren min.

    Jeg så vel onkel Martin, en eller to ganger i året kanskje, de årene jeg bodde hos mora mi, i Larviks-området.

    Men jeg ble ikke så utrolig kjent med han akkurat da.

    Men han kjøpte jo togbane, en gang da, mens Pia og jeg bodde i Mellomhagen.

    Etter at vi fikk de trappene, med mye luft i, som Arne Thormod bygde der.

    Så sånn var det.

    I løpet av de cirka ti årene, som jeg bodde på Berger, så så jeg vel bare onkel Martin en gang.

    Og det var i konfirmasjonen til Pia og Christell.

    Den konfirmasjonen måtte de ha i forsamlingshuset Snippen, på Sand, der Berger IL pleide å ha drive-in-bingo, i gamle dager, ihvertfall.

    (Jeg vet ikke om de har det enda).

    Det var flest gjester fra Christell sine slekter, men også en del gjester fra Pia sine slekter da.

    Blant annet onkel Martin da.

    Men han kom ikke i min konfirmasjon.

    Jeg hadde min konfirmasjon, et par år tidligere, i huset til Ågot, og da kom ikke engang min far dit.

    Selv om min mor, Karen, dukket opp der, og også og Runar og Inger og dem vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og også Ruth Furuheim, fra Olleveien, dukket opp i konfirmasjonen min, av en eller annen grunn.

    Kanskje litt rart at hun dukket opp, når ikke engang min far var der.

    Men men.

    Og heller ikke Pia og Christell var i min konfirmasjon.

    Og heller ikke Axel.

    Så det er kanskje sånn, at man kan si det sånn, at jeg egentlig ikke er så mye i slekt/familie, med faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Viggo Snoghøj, Christell, Pia, Axel, tante Ellen og onkel Martin.

    Men men.

    Jeg tror heller ikke at bestemor Ingeborg var i min konfirmasjon.

    Det var hun vel neppe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Heller ikke onkel Håkon og tante Tone, var i min konfirmasjon, mener jeg å huske.

    (Selv om jeg ikke tørr å si det helt 100% sikkert, men jeg tror ikke at de var der.

    Kanskje Tommy var der, det er mulig, for jeg husker at vi spilte fotball der, Ove og jeg ihvertfall, i hagen til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg så vel ikke Ingeborg og Johannes en eneste gang, etter at jeg flytta til faren min.

    Og før bestefar Øivind døde.

    Jeg hadde jo spurt Øivind, om hva han syntes om Johannes, det året jeg flytta til faren min, var det vel, (altså i 1979).

    Og Øivind sa det, (etter å ha tenkt seg om en god stund, og liksom tvilt seg fram da), at han ikke kunne gå så særlig god for Johannes.

    For han kunne si en ting, i kommunestyre-møter, og sånn da, og så stemme mot sitt eget forslag, når det var avstemning.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men da Øivind døde, etter å ha vært syk i mange år, og slitt med diabetes først, og senere med to hjerneslag vel, så ringte jeg bestefar Johannes, (som jeg da ikke hadde snakket med, på flere år), og forklarte det, at Øivind var død da.

    De siste par årene, som Øivind levde, så satt han mest i sofaen sin.

    Og de siste månedene, så kunne han knapt røre seg.

    (Etter det siste hjerneslaget da).

    En gang, når jeg var på besøk, etter skolen, så skulle Ågot ha en venninne på besøk, og prate med henne, i sofagruppen, utenfor inngangsdøren da.

    (Dette var vel om våren eller sommeren da).

    Og da, så sa Ågot til meg, at hvis Øivind måtte tisse, mens hu kona var der, så måtte jeg holde tissen til Øiving, og hjelpe han å tisse oppi noe sånn spesielle ‘greier’, som han hadde ved siden av seg da.

    (Noe sånt).

    Men da Øivind begynte å uklart rope, at han måtte pisse.

    Så orka ikke jeg det, å begynne å ta på tissen hans, osv.

    Det syntes jeg ikke var noe, for en 12-13 år gammel gutt.

    (Eller hvor gammel jeg var igjen da).

    Så da gikk jeg ut, på trappa, og bare sa fra til Ågot, om at Øivind måtte tisse da.

    Så fikk hu heller ordne med det selv, mener jeg.

    Ingen gutter ønsker vel å ta på tissen til bestefaren sin, på den måten der, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Øivind hadde det vanskelig, den siste tiden han levde.

    Så sånn var det.

    Men jeg ble likevel trist da, når han døde, og ringte bestefar Johannes da, i Nevlunghavn.

    Som jeg ikke hadde snakket med på mange år.

    Og da, så ble Pia og jeg invitert, til å besøke Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren etter vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg får skrive mer om det besøket seinere.

    En gang, så var Susanne på besøk hos Ågot, sammen med faren sin Runar.

    Susanne var en god del år yngre enn meg, så jeg ble aldri så kjent med henne, som med Ove og Heidi da.

    Så jeg holdt litt avstand til Susanne, Runar og faren min, som satt i den ute-sofagruppen, utenfor huset til Ågot da.

    Men jeg husker det, at Runar spurte susanne, om hun hadde ‘sommerfugler i magen’.

    Mens jeg satt på trappa, til Ågot, var det vel.

    (Jeg var vel da i tenårene, så jeg holdt litt mer avstand til faren min og brødrene hans, på den tiden, når jeg hadde bodd en stund på Berger.

    Jeg brydde meg kanskje mer om hva folka i klassen, og sånn, mente, enn hva faren min sa da.

    Jeg mista nok en god del av respekten, for faren min, etterhvert som årene gikk der, på Berger.

    Siden jeg syntes han var uansvarlig da, som lot meg vokse opp alene, osv., borte på Bergeråsen.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De første årene, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så pleide de å ha rimelig ville fester vel, nede hos Haldis da.

    Jeg var jo aldri i det huset, mens festene foregikk.

    Men jeg var der noen ganger, morgenen etter.

    Da var restene av potetgullet, som lå i noen boller, på stuebordet til Haldis.

    Det var liksom fuktig da, kanskje av svette, eller noe, etter dansing, i stua til Haldis da.

    Hva vet jeg.

    Så det var vel litt ekkelt kanskje.

    Men men.

    Jeg husker jeg så rundt i den litt bomba stua, en gang, (og undersøkte potetgull-bollene osv.), sammen med Christell og Nina Monsen, (eller om det var Gry Stenberg), en gang da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel mye folk fra Bergeråsen kanskje, som dukka opp på de festene, vil jeg tippe på ihvertfall.

    Samt venner av Haldis og faren min, fra Drammensområdet kanskje.

    Hvem vet.

    Men dem hadde ihverfall mange venner, Haldis og faren min.

    På innflyttingsfesten, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, fra 1981 til 1988), så dukka det opp kanskje 30-40 gjester, eller noe, vil jeg si.

    (De satt ute i hagen der da, siden dette var på våren/sommeren da.

    Og dem grilla osv., husker jeg).

    Og Sylvia, (fra Bergeråsen), mener jeg det var, (at faren min skyldte på).

    Hun hadde visst sparka hull, i den ene høytaleren, til faren min, på den festen.

    Så sånn var det.

    Og noen glemte igjen et sånn lisseslips, (eller hva det heter), som hverken faren min eller jeg egnetlig skjønte hva var.

    Men som jeg nå tror var noe slags slips.

    (Muligens kalt ‘lisseslips’ da.

    Så sånn var det).

    Vi hadde også isbiter, på den festen.

    Men de var ikke helt frosne.

    Og Tommy, (mener jeg det var), kasta isbiter, på vinduet, til en av naboene, i en trygdebolig, ovenfor.

    (Muligens der hvor Lille-oddis og dem bodde).

    Og nabokona ut i vinduet da.

    Og kjefta.

    Og Håkon også våkna opp, og skulle krangle da.

    (Tommy og jeg, likte kanskje ikke den naboen, siden faren vår hadde prata dritt om dem muligens.

    Noe sånt kanskje.

    Jeg husker ikke helt nøyaktig).

    Og så ropte jeg det da, midt i krangelen.

    At det ikke var ordentlig isbit, men at det hadde vært vann, inni isbiten.

    Og da ga hu kona seg, husker jeg.

    Så da ble det litt mer fred.

    Men hu kona hadde kanskje sett noe, som skjedde, noen dager, før innflyttingsfesten der.

    Og jeg flytta jo til Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde feira 17. mai, i Larvik, hos Frode Kølner og dem.

    (Vil jeg tippe på.

    Jeg mener ihvertfall at det stod, på skjemaet fra Folkeregisteret).

    Så sånn var det.

    Carl Fredrik Fallan, kom på døra mi, en av de første dagene, som jeg bodde, i Leirfaret 4B.

    Han var den første gjesten der, sånn som jeg husker det.

    Og han begynte å prate om sånne ‘bomber’, som jeg hadde laget, da jeg bodde i Hellinga 7B, noen år tidligere.

    Jeg hadde egentlig vokst fra det, men jeg hadde fortsatt en sånn flaske, med ‘frimerke-bensin’, fra apoteket, (for å se vannmerker, på frimerker, som jeg har forklart om i et tidligere kapitellet), stående.

    Så jeg helte nesten pliktskyldig da, (eller hva man skal si, siden Carl var den første gjesten der), litt bensin da, nedi bunnen, av et plastglass, som faren min hadde der da.

    Og så tente jeg fyr, på den bensinen da, (til ære for Carl da, som hadde fått greie på det her med de ‘bombene’, som jeg har skrevet om, av en eller annen da).

    Så skjedde det, at Carl, han tuppa overende bensinflaska.

    For som han sa senere, så var han redd, for at flammer skulle hoppe over, fra plastglasset, et stykke unna, og oppi bensinflaska da.

    Og da ville bensinflaska eksplodere, forklarte Carl seinere.

    Så plutselig, så var det jo en stor dam, med bensin, som brant på plenen utafor Leirfaret 4B da.

    Det var en bekk, som rant helt ytterst i hagen der.

    (En ganske trivelig og fin bekk, vil jeg si, som fotballen noen ganger kunne havne oppi, hvis man spilte fotball der).

    Jeg begynte å tuppe bensinflaska, mot bekken da.

    Og brukte 4-5 spark, for å få bensinflaska nedi bekken.

    Så da slutta den å brenne.

    For hvert spark, så brant det litt bensin, på plenen da.

    Men den største brannen, var ganske nærme huset der da, hvor jeg hadde tent på bensinen, i det plastglasset da.

    (Til ære for Carl da, som initsierte dette.

    Han dukka uventet opp på døra, og spurte om jeg kunne gjøre dette.

    (lagde ‘bombe’ liksom da).

    Noe jeg hadde gjort mange ganger, noen år tidligere i Hellinga 7B, og som jeg syntes var litt kjedelig.

    Men som jeg gjorde likevel da, siden Carl var så ivrig da, og syntes at dette var så artig da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på kjøkkenet, og helte vann i en bærepose vel.

    (Noe sånt).

    Også helte jeg ut vann, på plenen og fikk stoppet de forskjellige brannene da.

    Så så jeg over plenen.

    Og det så ikke så pent ut.

    Faren min skulle jo ha invielsesfest der, noen dager seinere.

    Og det var flekker av brent gress, fra nesten ved huset, og mot bekken da, på den andre siden av hagen.

    Carl fant ikke på så mye, (annet enn å velte bensinflaska).

    Men han spurte hele tida hva jeg ville gjøre og sånn da.

    Og gikk ikke hjem, eller noe sånt.

    Det gikk en skråning, opp til naboene, i trygdeboligene ovenfor.

    Der var det ikke klippet gress, sommeren før.

    Så jeg fant noe gammelt gress, like bak en lav mur, som skilte vår tomt, fra naboenes.

    Og som nok hindret jordras også kanskje, ned mot hagen vår.

    Så klippet jeg opp det gamle, tørre gresset, og strødde det over flekkene, av brent gress, i hagen vår.

    Jeg gikk også på Ulviksletta, og fant mer tørt gress, like ved fotballbanen der.

    Så fikk jeg med Carl, på å få tak i noen gutter, som kunne bli med å spille fotball, i hagen vår.

    Det var vel Stefan, Daniel, Jørn og Kjetil Carlin kanskje.

    Noe sånt.

    Og carl og meg da.

    Og vi spilte fotball, som bare søren, i den hagen da, i et par timer kanskje da.

    Og da, så kunne man nesten ikke se det, at dette hadde brent bensin der, i den hagen, noen timer tidligere da.

    Så til slutt så sa jeg meg fornøyd, med hagens tilstand, og jeg lot som ingenting da, ovenfor faren min, husker jeg.

    Så jeg var kanskje litt bleik, på den innflyttingsfesten, for jeg lurte vel på det, om noen ville skjønne det, at det hadde brent der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og de gutta, de dukka ofte opp, i hagen min, etter det her, for å spille fotball da.

    Så det hang liksom en et par år yngre fotball-gjeng, i et års tid kanskje, i den hagen da, ganske ofte da.

    Dette var de tidligere kameratene til Christian Grønli forresten.

    Så disse kjente jeg fra før og, gjennom han da.

    (Og også gjennom Tommy vel, ihvertfall Stefan og Daniel og kanskje de andre og.

    Det er mulig).

    Tommy, han pleide å leike, like utafor inngangsdøra der, til huset mitt da.

    (For det var like nedenfor huset til faren hans, i Havnehagen.

    Det gikk en sti der, fra huset til Tommy og dem, og ned til like ved leiligheten ‘min’ da, i Leirfaret 4B).

    Jeg syntes at Tommy så litt nedfor og nesten nedbrutt ut.

    (En gang han leika like utenfor der jeg flyttet til).

    Og jeg sa det høyt, mens alle kameratene til Tommy hørte det.

    At ‘den som mobber Tommy, den får med meg å gjøre’.

    (Siden jeg var eldre enn kameratene hans da).

    Så sånn var det.

    Etter dette så slutta vel de gutta å leke så mye der.

    Og jeg så vel ikke så mye til Tommy der.

    (Tommy var vel ikke blant de som pleide å spille fotball i hagen min, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så hvordan det gikk med eventuell mobbing av Tommy, det veit jeg.

    Tommy leika mer oppe i Havnehagen, etter det her, tror jeg.

    Så jeg så ikke han så ofte, etter det her.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den faren min kjøpte leiligheten i Leirfaret 4B av, det var Roger Stenberg og dem.

    Roger Stenberg, det var faren til Gry og Hege Stenberg.

    Og de var den familien som var med Olsen-familiene, til Jugoslavia, sommeren 1980 da.

    Så sånn var det.

    Gry og Hege, de hadde hatt et soverom, på deling.

    Det soverommet fikk jeg da, og faren min kjøpte gardiner, på CC, i Drammen vel, og de ble noen med et litt barnslig mønster, husker jeg.

    Men jeg var ikke så vant til å kjøpe gardiner.

    Gardinene i stua, var de fra Hellinga.

    Og de var et kapittel for seg nesten.

    De var sikkert noen faren min hadde kjøpt, når han ble sammen med mora mi.

    Og det var 70-talls, så det holdt.

    Det var grønne gardiner, med noe hvitt, og noe lysere grønt vel.

    Og det skulle kanskje forestille noen planter, eller noe.

    Vegg til vegg-teppet, som vi arvet fra Stenberg-familien.

    Det teppet var i samme stilen, som gardinene, til faren min.

    Teppet var brunt og hvitt og lyse-brunt vel.

    Og teppet var i noe slags psykedelisk-lignende mønster da, som matchet gardinene ganske bra vel.

    Så den leiligheten ville nok ha vært topp moderne, i 1970, vil jeg tippe på.

    Altså cirka ti år tidliger da.

    Men men.

    Og Christell lo av gardinene og teppet der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Og grunnen til at vi flyttet dit.

    Det husker jeg at faren min fikk spørsmål om, fra ei kone/dame, på Bergeråsen vel.

    Og det var det, at ‘vi ikke hadde nok plass i klesskapene’, i Hellinga 7B, svarte faren min, til hu kona, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis jobbet forresten også en del, på varemesser, ved siden av jobbingen på CC Elektro.

    Hun solgte noe som het ione-luftrenser vel, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.

    Det var sånn, at den ione-luftrenseren, den sendte elektriske partikler, ut i værelset da, og renset luften for støv da.

    (Noe sånt).

    Haldis hadde vel en sånn luftrenser, nede hos seg, i Havnehagen, mener jeg.

    Så Christell og jeg, var med Haldis og faren min, en del, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.

    Jeg husker Tønsberg-messa, (eller hva den heter igjen), at jeg var på den, en gang, på begynnelsen av 80-tallet, og fløy rundt og panta flasker, husker jeg.

    Jeg fant en full ølflaske, en gang der.

    Og prøvde å få solgt den, til de ungdommene, som drakk der.

    En av dem sa at han skulle kjøpe den, og bare drakk den opp, uten å gi meg noen penger da.

    (Men jeg tok vel med meg tomflaska).

    Så sånn var det.

    Jeg var ikke så glad i å drikke egentlig selv.

    Jeg var med glad i penger og godteri og sånn.

    Pia og jeg, vi fikk jo tidlig lov å smake på øl, av faren vår, mens vi fortsatt bodde hos mora vår i Larvik vel, mens vi var på besøk hos faren vår, i Hellinga 7B da.

    Så øl var ikke så utrolig spennende liksom, syntes jeg da.

    Siden jeg regna med det, at jeg kunne drikke øl, hvis jeg ville det.

    Men faren min likte ikke sigarett-røyking og kaffe.

    Faren min var nesten fanatisk motstander av sigarett-røyking.

    Og nesten like stor motstander av kaffedrikking, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Selv om han alltid kjøpte cola til meg, (Coca-Cola), og jeg ble såkalt ‘cola-alkoholiker’ da.

    Men men.

    Skjønn det den som kan.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg var på en messe, oppe ved Hokksund, eller noe.

    Hvor jeg kjøpte en Elvis-pin, for syv kroner, (og fikk pruta den ned fra ti kroner, husker jeg).

    Det må vel ha vært en messe hvor Haldis solgte de luftrenserne, mener jeg.

    Haldis sluttet senere å selge de luftrenserne, siden hun mistet troen på produktet, var det vel.

    (For veggene ble visst misfarget, eller noe, av den ione-luftrenseren da, mener jeg at faren min sa til noen bekjente, på Bergeråsen en gang vel.

    Noe sånt.

    Men men).

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Så var det noen, som hadde kjørt med en firehjulsdrevet bil, (som var sjeldne på begynnelsen av 80-tallet vel), opp mot der det nå er barnehage, like ved Berger skole.

    Det var snakk om helt villmannskjøring.

    Barnehagen ble bygget på en haug.

    Og faren min, (som jeg senere fikk høre, at var sjåføren), hadde kjørt langt oppå den haugen, og laget bilsport da, som vi ungene kunne se, når vi gikk til skolen da.

    Så det var jo helt vilt, for å si det sånn.

    Jeg vet ikke noe om hvorfor faren min gjorde det her.

    Det var der jeg ‘tok’ han Halvor litt, siden han ikke hadde hjulpet han gutten, som hadde drukna, like etter at jeg flytta til Berger.

    Og som jeg hørte det, at faren min prata om, til Ågot da.

    På kjøkkenet til Ågot, borte i huset til Ågot og Øivind, på Sand da.

    Så om faren min liksom skulle advare meg, mot å slenge for mye med kjeften igjen?

    At det var derfor han lagde sånne bilspor, langt oppå en haug, på veien min til skolen.

    Hva vet jeg.

    Noe må det vel ha vært kanskje.

    Det er jo ikke normalt å kjøre bil på den måten, uansett om det er firehjulsdrift, eller ikke.

    Hvis det hadde vært normalt, så ville det vel vært mye rare bilspor, på forskjellige stedet, i våre dager, når det vel finnes mye mer av sånne firehjulsdrevne biler, osv.

    (SUV heter kanskje de bilene?

    Noe sånt).

    Men men.

    Jeg husker det, at en eller to ganger, når jeg var med Haldis, på CC, på lørdagene.

    Så hadde jeg kjeda meg, inne på CC Elektro der da.

    Og da hadde jeg tegna, eller noe, på en kvitteringsblokk der da.

    Og hadde vel revet av en eller to kvitteringersark, i den blokka da.

    Og det fikk jeg høre av Haldis da, at det måtte jeg ikke gjøre.

    (For da ble det vel surr i regnskapet der da, antagelig).

    Så om Haldis fikk høre det seinere, av sjefen sin, at de kvitteringsarkene ble borte.

    Det veit jeg ikke.

    Men Haldis begynte ihvertfall etterhvert å heller jobbe på Cubus, (ikke langt fra Bragernes Torg), seinere på 80-tallet.

    I herreavdelingen, tror jeg.

    (Ihvertfall var det den avdelingen, som lå i andre etasje, i Cubus-butikken der, husker jeg.

    En butikk som lå i en gate som lå parallellt med den gata som postkontoret på Bragernes lå i, husker jeg.

    Det som vel ble ranet, like etter at jeg flyttet til faren min, av en beryktet raner, (Martin Pedersen het han kanskje, hvis jeg husker det riktig, fra nyhetene. Hm.), på 80-tallet vel.

    Noe sånt).

    Men men.

    En gang som Annika Horten, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.

    (Sikkert sammen med Christell da).

    Så sa hu det, (husker jeg), at hu kjente en liten amerikansk jente.

    Og at hun hadde snakket engelsk til henne, og sagt det, at ‘my tummy hurts’, husker jeg.

    Uten at jeg vet hvorfor Annika Horten fortalte meg dette.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    Men det finnes kanskje en forklaring.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa det, at vi ikke skulle låse døra.

    Så det var ikke sånn, (mener jeg), at Christell og dem banka på, hvis dem besøkte meg der.

    Dem gikk vel bare rett inn vel.

    Og det samme gjorde faren min, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok – Kapittel 18: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 3)

    Noe mer jeg husker, fra den tida, som mora mi bodde på Stenseth Terrasse, utenfor Drammen, var det at en gang, når jeg var der, så så jeg på to gutter, (en litt yngre enn meg og en litt eldre enn meg vel), som drev med keeper-trening, nede mot riksvegen der.

    Jeg spurte dem, om ikke han keeperen rulla rundt på bakken litt mye, etter at han hadde redda.

    Men det var visst riktig, å gjøre det sånn, svarte de.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, (da jeg var der på nyttårsaften), så sa noen gutter, at en nabo, (mer eller mindre, ihvertfall), av Pia og dem, hadde fått en rakett, inn i soverommet vel.

    (Nesten som en advarsel vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var en butikk der, men den stengte ganske tidlig, på lørdagen vel.

    Og etter det, så var det rimelig lite, å gjøre der.

    (Det var egentlig artigere i Larvik, syntes jeg.

    Men men).

    Men det gikk ann å gå til en kiosk, en kilometer kanskje, langs elven, mot Drammen.

    Pia og jeg, gikk dit en gang.

    Mora mi hadde skrevet på lappen, (som jeg ble bedt om å levere i kiosken), at dem ikke skulle ta i smågodtet, med henda.

    (For mora mi sa, at han ene der, en litt lubben og svær kar vel.

    (Som kanskje var litt ‘goofy’).

    Pleide å pelle seg i nesa).

    Han Goofy-e fyren da, (som jeg mente at jeg muligens hadde sett en gang, i en kiosk i Svelvik vel, eller noe).

    Han bare viste lappen, (fra mora mi), til en kollega da, og bare lo av lappen da.

    Mens han pelte godteriet med henda likevel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så var jeg der, når Pia skulle ha burdagsselskap der.

    Pia hadde jo bursdag, 25. desember, men den her helgen, så var det ikke snø, husker jeg.

    Mora mi, tok meg med, på en tur, langs elva og riksveien, den andre veien, enn mot Drammen.

    På veien tilbake, så gikk vi forbi noen gutter, som spilte fotball, på en løkke vel, like ved veien.

    Jeg spurte om jeg fikk bli med.

    Og det fikk jeg lov til.

    Så spilte jeg fotball der i en time kanskje, mens mora mi gikk tilbake til Stenseth Terrasse da.

    (Det var bare jenter som skulle komme, i bursdagen til Pia, så jeg syntes det var litt spesielt, å være den eneste gutten, sammen med så mange jenter.

    Derfor spurte jeg de gutta, om jeg fikk være med å spille fotball.

    Så sånn var det).

    Så da jeg endelig kom meg tilbake til Stenseth Terrasse, etter fotballen, så kom jeg dit, omtrent på samme tida, som faren min, som kom for å hente meg da.

    (Faren min pleide alltid å hente meg der.

    Enda da mora mi bodde i Larvik, før det her, så måtte jeg nesten alltid ta buss og tog.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Men de gutta, som jeg spilte fotball med, like ved Stenseth Terrasse der, de spilte realt, må jeg vel si.

    Og ikke som noen på Tagtvedt, hvor mora mi og Pia og Axel, (Arne Thomassen flytta vel fra mora mi, mens hu bodde på Tagtvedt, tror jeg. Men men), flytta til, en stund seinere.

    (De flytta først tilbake til Jegersborggate, (igjen!), og så til Tagtvedt, til en rekkehus-leilighet, i Hestehavna, het det vel).

    Og der, så var det en liten fotballbane.

    I Hestehavna vel.

    Som jeg ikke husker, om var av grus, asfalt eller gress.

    Men Pia og jeg, spilte der en gang.

    Og så dukka det opp fire gutter, som ville spille sammen med oss da.

    Og da måtte han ene gutten, spille på lag med Pia og meg da.

    Men da spilte han gutten, på Pia og mitt sitt lag sånn, at han gjorde seg dårlig, vil jeg si.

    Han spilte med vilje dårlig, (virka det som for meg. De gutta fniste osv. vel), sånn at de kameratene hans skulle vinne mest mulig da.

    (Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

    Men men.

    Men sånn spilte ikke de gutta, ute ved Stenseth Terrasse/Solbergelva vel.

    De spilte mer ‘fair’, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av grunnene til at jeg ville det, at Pusi skulle bo hos meg, på Bergeråsen.

    Det var det, at i huset til mora mi og dem, på Stenseth Terrasse.

    Der var det ofte skriking osv., husker jeg.

    Fra enten mora mi, Arne Thomassen, eller Pia vel.

    Så jeg syntes synd på Pusi, husker jeg, (og Axel da).

    Som måtte bo der, i all den skrikinga.

    Pusi virka litt nervøs og kuet/knytt/stressa, husker jeg.

    (Jeg husker jeg observerte den, i første etasjen der, mens noen dreiv og skreik, oppe i andre etasje).

    Og da likte den ikke seg, mener jeg.

    Den gikk på en litt sånn kuet måte, eller noe, mener jeg.

    Men men.

    Det var også grining fra Axel vel, (som bare var et par år da), oppå toppen av den skrikinga, fra de andre tre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde i Hellinga, så var det også sånn, en gang, at Petter og Christian, konkurrerte om, hvem som turte å gå ut, utafor leiligheten min, (eller faren min sin), der, i underbuksa, i snøen, midt på vinteren, en gang.

    Ei nabo, av faren min, i Hellinga vel, (ei dame), tok opp det med meg, en gang, etter at Tove Grønli var død vel.

    At jeg liksom skulle ha gått ut i underbuksa.

    (På en fest, som faren min dro meg med på, eller noe, vel, ble dette tatt opp).

    Jeg nekta, for det var jo Petter og Christian, som hadde gjort det.

    (Og hva var så farlig med det egentlig, de var jo ikke nakne, eller noe, mener jeg.

    De hadde jo underbukse på seg, liksom).

    Men men.

    Men da sa hu dama, at de gutta, som hadde gått ut i underbuksa, de var ‘yngre enn meg’, (eller om hu sa ‘mye yngre enn meg’).

    Men det var jo ikke sant da.

    Petter var jo et år eldre enn meg, og Christian et år yngre.

    Så da svarte jeg ikke noe.

    Det ble bare dumt liksom.

    Hvorfor var de voksne så interessert i unger som bare leika?

    Burde de ikke reagert på at jeg måtte bo der aleine liksom, tenkte jeg.

    Men hu dama som klagde til meg, hu var litt pussa og, sånn som jeg husker det.

    Så dette husker jeg som en ubehagelig episode, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (dette med hu fulle dama som klagde på at Petter og Christian gikk ut i underbuksa, på en fest, som faren min dro meg med på vel, da jeg var sånn 10-12 år kanskje. Så sånn var det. Men men).

    Det var liksom som toppen av idioti, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hvor dum gikk det ann å bli liksom?

    Det var omsorgssvikt fra faren min, at han lot meg bo alene der.

    Også var de andre voksne, på Bergeråsen, så idioter, at de kjefta på meg, for ting som skjedde mens faren min lot meg bo alene.

    Istedet for å ‘ta’ faren min da.

    Dette viser at de ikke skjønte forskjellen mellom barn og voksne, mener jeg.

    Noe som er skummelt, med tanke på pedofili, osv., vil jeg si.

    Så kanskje alle på Bergeråsen er pedofile, siden ingen skjønte at det var galt det faren min gjorde, å la en unge bo aleine?

    Hva vet jeg.

    Noe gæernt er det nok med folka på Bergeråsen, (og også med de folka i slekta mi, som visste om dette, uten å gjøre noe), ihvertfall, det er nok helt sikkert.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Petter ble også medlem i skolemusikken, på Berger, husker jeg.

    Og han fikk en svært tromme, mener jeg det var, med seg hjem.

    Men så gikk det noen få dager vel, også måtte han vel levere den tromma tilbake, tror jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor, at han måtte levere den tilbake.

    Men men).

    Christian hadde forresten mange kamerater, på Bergeråsen.

    Det var Jørn og Kjetil Carlin vel.

    Og Stefan og Daniel vel.

    (Og sikkert mange jeg har glemt).

    En dag, som Christian og jeg, var ganske uvenner, (på grunn av et eller annet), så dukka Scott opp, (en nabogutt, av Christian, som var noen år eldre enn oss, og som enten var adoptert, eller fra Singapore kanskje, eller noe. Noe sånt).

    Og Scott sa da, at ‘Christian han hadde mange andre kamerater også han’.

    Så Scott, han fulgte med, og blanda seg, i krangelen, mellom Christian og meg.

    (Enda Scott var en del år eldre vel).

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Men men.

    Christell sa en gang, mange år seinere, at Scott, han pleide å leike med småunga, (eller om hu sa smågutta), oppe i Havnehagen.

    Scott var en av de første, som jeg så, som hadde walkman, forresten, som han gikk med, i Havnehagen da.

    Men men.

    En gang, så var jeg egentlig glad, for at Scott pluteslig dukka opp.

    Det var da vi skulle til Pers Hotell, på Gol, (som jeg skal skrive mer om seinere).

    Da var jeg veldig rastløs, for det var lenge siden, at jeg hadde hatt noe særlig, med Christell og dem, å gjøre.

    Så før vi skulle dra, så gikk jeg oppover i Havnehagen.

    Og jeg møtte Stefan og Daniel, som jeg begynte å slåss med.

    (Dette var om vinteren, så det var snø, og vi hadde tjukke klær på oss).

    Jeg slåss lenge med Stefan og Daniel, som ikke sa noe.

    De bare slåss tilbake.

    Det var nesten sånn at jeg klarte å ta begge to, på viljestyrken.

    Men de var jo to, så til slutt, (etter at vi hadde slåss i en halvtime kanskje).

    Så var jeg så sliten, at jeg ikke orka å slåss mer.

    Men da dukka Scott opp, (tilfeldigvis, og også heldigvis vel), og hjalp meg da.

    Så sånn var det.

    Ellers veit jeg ikke hva som hadde skjedd.

    Men vi slåss like ved telefonkiosken, i Havnehagen, så det kjørte jo biler forbi og sånn da.

    Men men.

    Men jeg var vel full av energi da, siden jeg nesten klarte å banke opp både Stefan og Daniel.

    Men jeg ble redda av ‘gong-gong-en’ da, må man vel nesten si, siden han Scott kom og hjalp meg.

    (Akkurat når Stefan og Daniel, begynte å få overtaket, siden jeg var så sliten da).

    Så sånn var det.

    Men det var altså fordi, at jeg var nervøs da, og også spent da, før den her Gol-turen da.

    Det var derfor jeg begynte å slåss, mot Stefan og Daniel.

    Det var vel den eneste slåsskampen, vil jeg si, som jeg noen gang har starta vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christian og Petter, tok meg en gang med, på noe slags møte, i 4H, eller noe, på Berger skole.

    De skulle ha noe slags ‘kosedag’, eller noe, hvor de skulle bygge noe byggesett, eller hva det het igjen.

    Da kom jeg på det, at jeg hadde fått et sett, av tante Ellen, i julegave.

    Jeg tok med det, men da vi dukket opp der, så så jeg det, at det settet, (som var et byggesett, av et fly vel), det trengte man ikke lim for å bygge.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvordan klubb dette var igjen, det er jeg ikke helt sikker på, men Christian og Petter, dro meg med da.

    Og lederen der, likte vel ikke meg, tror jeg, siden jeg ikke hadde vært der før, tror jeg.

    Men men.

    De skulle også noe greier, på Bjerkøya, eller noe, (hvor Herodes Falsk har hytte, mener jeg å ha lest, i en dagsavis, i Norge).

    Da fikk jeg faren min, til å kjøpe pølser vel, i butikken til Oddmund Larsen, på Sand.

    Men når vi kom til Bjerkøya, (eller hvor det var igjen), så skulle vi ikke grille likevel.

    Så det var litt tabbe igjen.

    (Enda jeg tror at nok kanskje Petter og/eller Christian må ha lokket meg med dit, og sagt noe sånt, som at de skulle grille, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell og dem, hadde en stikkelsbærbusk, i hagen, like ved en ekstra utgangsdør, ut fra soverommet, til faren min og Haldis der.

    (Et rom som søstera mi og Christell, seinere skulle ta over, utover på 80-tallet).

    Jeg la merke til den busken, en gang, som jeg var på besøk der.

    (Før Pia flytta dit vel).

    Og spurte Christell, om hu visste hvordan bær det var.

    Men det visste hu ikke.

    Hu hadde visst ikke brydd seg noe særlig om den busken før, virka det som for meg.

    Så det er mulig at noen som eide det huset, før Haldis og Christell og dem, hadde planta den stikkelsbærbusken.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Christell og dem, hadde også en maurtue, bakerst i hagen.

    Hagen deres vendte opp mot Ulvikstien.

    Og det var praktisk for dem, hvis dem ville bade, i Ulvika.

    Søstera mi fortalte det en gang, seinere, til noen venninner, eller noe vel, mens jeg var i nærheten.

    At hu og Christell, pleide å dra å bade, i Ulvika, før skolen, noen ganger, mens de gikk på barneskolen og/eller ungdomsskolen vel.

    (Eller om det var i sommerferien).

    De kunne bare gå i 3-4 minutter kanskje, på Ulvikstien, også var de på badestranda, nede i Ulvika da.

    Så sånn var det.

    En gang, like etter Jugoslavia-turen, (tror jeg det må ha vært).

    Så gikk Christell og jeg, ned til Ulvika, en sommer.

    (Det var vel enten sommeren 1980 eller 1981, antagelig 1980, etter at vi kom hjem fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og da, så var det ei jente der, med mørkt hår vel, et par år eldre enn meg vel, som kjefta på meg, for at jeg liksom skulle ha gjort noe galt mot Christell.

    (Enda vi bare lå på stranda der da).

    Det var kanskje sånn, at jeg var som storebroren til Christell, og hadde ansvaret for henne liksom.

    Men det var ikke sånn, at jeg gjorde noe, som hu ikke ville, eller noe.

    Men men.

    Og den tida, når det var sånn, at Christell og jeg, nesten var som søsken, og dro til Ulvika sammen osv., det var ikke en så veldig lang tid.

    Det var vel bare i noen uker eller måneder, at det var sånn, tror jeg.

    Kanskje før det, at faren til Christell ringte, og sa det, at jeg ikke kunne få noen av de platene, som lå på loftet til Haldis.

    (Som vel kanskje var hans da, men som han ikke hadde tatt med seg tilbake til Ålesund da, eller noe.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, et par år etter Jugoslavia-turen kanskje.

    Så hadde visst Haldis og/eller faren min, bestemt det, at Christell og jeg, skulle pynte en enebærbusk, (eller om det var en liten sølvgran, eller noe, kanskje), som de hadde, like ved den stikkelsbærbusken, som jeg nevnte ovenfor, med noen elektriske julelys, som Haldis og dem hadde da.

    Og det funka vel greit, vi fikk vel de lysa til å se sånn passe ut vel.

    Uten at jeg vet hvorfor jeg måtte være med på det.

    Jeg bodde jo for meg selv, i min fars leilighet da.

    (Først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B).

    Men men.

    En gang, så spurte jeg faren min, om vi skulle ha juletre, en jul.

    Da sa faren min det, at da måtte jeg finne og hente det selv, i skogen.

    Da gikk jeg til like ved Haldis og dem der, (ikke langt ovenfor den maurtua, som jeg nevnte ovenfor), hvor jeg hadde lagt merke til det, at det stod et fint tre da, som kunne brukes som juletre.

    Også sagde jeg eller hogde ned det da, kanskje med en sag, som jeg hadde tatt med fra verkstedet, på Sand, eller noe.

    Noe sånt.

    Også bar jeg det treet hjem da, uten at jeg møtte noen som kjefta, eller noe.

    Og uten at jeg veit hvem som egentlig eide grunnen, der jeg fant det treet.

    (Og om det var lov å hente juletrær der.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Som jeg vel skrev om, i et tidligere kapittel, så jobbet Haldis, på CC Elektro, på Brakerøya, i Drammen.

    Enkelte lørdager, så fikk jeg lov å bli med Haldis, inn til CC.

    Christell pleide å bli med, omtrent hver lørdag vel.

    CC stengte klokka 15, på den tiden, mener jeg å huske, på lørdager.

    Så de dagene var ikke så lange.

    Christell og jeg, pleide å gå rundt, (mest hver for oss vel), i de forskjellige butikkene, på CC da.

    Vi pleide å leke i teppebutikken, hvor det var mange sammenrullede tepperuller, som man kunne krype bak da vel.

    Og det var matbutikker og kafeteria der.

    Og faren min kjente han som hadde møbelforretningen der.

    (Siden han vel antagelig solgte noen av faren mine sine senger, var det vel.

    Noe sånt).

    Faren min kjente også vaktmesteren, på CC, (på Brakerøya, i Drammen), som var et av Norges første kjøpesentre. (Hvis ikke det aller første), og jeg husker at jeg var med faren min, (og han vaktmesteren da), en gang, opp på loftet, over CC da.

    Der stod det et kult, gammelt reklame-skilt, som forestilte en gammeldags Coca-Cola-flaske vel.

    Skiltet var kanskje en eller to meter høyt, og var laget i blikk eller jern vel.

    Jeg spurte vaktmesteren, om jeg kunne få det skiltet, (siden Coca-Cola var favorittdrikken min da. Jeg tenkte at det skiltet kanskje hadde sett artig ut, på rommet mitt, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen), hvor jeg vel bodde da).

    Men det kunne jeg ikke, svarte vaktmesteren.

    (Faren min sa vel ingenting vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Pia og jeg, var med faren vår, for å levere senger, eller noe, til møbelforretningen, på CC.

    Så så Pia og jeg, noen gutter, (fra Drammen vel), som hadde laget hull i et kronestykke, og så festet en tråd, i det hullet.

    De guttene stod og fiska, på et sånt Røde Kors-kronespill.

    Noe Pia og jeg oppdaget da.

    (For vi var ganske vant, til sånne kronespill, fra da vi bodde hos mora vår i Larvik, for å si det sånn).

    Men men.

    De gutta hadde masse mynter, som de hadde fått fisket ut av kronespillet da.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, sa fra til faren vår da.

    (Det var vel antagelig jeg som sa fra vel).

    Og han sa fra til han i møbelbutikken da.

    Og han gikk så bort, til de guttene fra Drammen da, som hadde laget hull i et kronestykke, og prøvde å tømme en sånn Røde Kors-automat da.

    Så måtte de gutta gi alle myntene de hadde lurt til seg, til han som jobba i den møbelforretningen da.

    (Enda det kronespillet vel egentlig stod nærmere kafeterian der vel.

    Men men).

    Men hva som skjedde videre, om han i møbelbutikken anmeldte det her, til politiet, og om de kronestykkene til slutt endte opp hos Røde Kors, (eller i kassa til møbelbutikken), det veit jeg ikke dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, som jeg skulle være med Haldis og Christell, til CC.

    (Og jeg gikk ned, fra Hellinga vel, og ned til Haldis og dem, en morgen da.

    For å sitte på med Haldis sin lille, blå Mazda vel, inn til Drammen da).

    Så satt det også en annen lyshåret og pen jente, (må man vel si), i bilen.

    Dette var en jente jeg ikke visste hvem var, (for jeg hadde ikke bodd så lenge på Berger).

    Men det viste seg å være Annika Horten, som bodde oppå Toppen der, i et av husene like ved Toppen 4 der, hvor faren min og mora mi og Pia og jeg, hadde bodd, 7-8 år tidligere da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På veien tilbake, til Bergeråsen, den lørdagen.

    Så var det stille i bilen.

    Jeg var nok litt sjenert, for hu Annika, (som jeg ikke visste noe særlig om vel), som satt ved siden av meg, i baksetet på bilen til Haldis da.

    (Annika gikk i klassen til Christell, og det var kanskje derfor hu skulle være med da).

    Så ingen sa noe særlig i bilen da, og jeg trodde vel ikke det, at hu Annika skulle begynne å tulle med meg.

    Så jeg slappa kanskje litt vel mye av der da, og begynte å pelle meg litt i nesa da.

    (Jeg satt vel der i min egen verden da).

    Men da smalt det fra hu Annika, at jeg ikke måtte pelle nese, i bilen.

    (Som om hu var mora mi, eller noe).

    Jeg bare lo av henne, og spurte henne om hvor hu pelte nese.

    ‘På badet’, svarte Annika da.

    Mens Haldis bare sukka høyt i førersetet vel, av en eller annen grunn.

    Og Christell sa vel ingenting, i passasjersetet foran.

    Men men.

    Annika hadde vel også sagt det, en gang, mener jeg at enten hu eller Christell eller Pia, fortalte meg.

    At mora hennes husket meg, fra den tiden som jeg bodde i Toppen 4 da, fram til jeg var tre år vel, (og mora mi rømte/flyttet, fra faren min).

    Så sånn var det.

    (Dette var vel på begynnelsen av 80-tallet en gang, som hu Annika sa det her vel.

    Hvis jeg husker riktig.

    Men men).

    Christell hadde en gang med seg Annika, opp til meg, da jeg bodde i Leirfaret.

    Christell spurte meg, om jeg syntes det, at tennene til Annika, så for firkanta ut, (i tannstillingen da).

    Jeg svarte vel ingenting, for hu Annika så vel helt fin ut, for meg vel.

    Der hu stod og liksom viste fram tenna sine da.

    Så sånn var det.

    (Selv om de kanskje hadde rett i det, at de tenna kanskje var stilt opp litt vel firkanta, inne i kjeften til hu Annika, når jeg tenker mer over det her.

    Men men.

    Men jeg sa ihvertfall ikke noe, når de spurte.

    Og jeg vet ikke hvorfor de spurte meg om det her.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Noen ganger, så fikk Christell Haldis, til å stoppe, (på vei hjem fra Drammen), hos ei yngre venninne, av Christell, som bodde, i Svelvik Sentrum, på skrått ovenfor Samfunnshuset vel, i et skipperhus der, (var det vel).

    Men men.

    Dette var ei jente, med lyst hår, som var kanskje 2-3-4 år yngre enn Christell.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så mye for meg å gjøre, når vi stoppa der, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg hadde vært hos mora mi i Larvik, eller noe, en sommer.

    Så kom jeg tilbake til Berger, og da hadde Christell og Nina Monsen vel, sett en gammel mann visstnok, som døde like foran dem, eller noe, nede på Berger, mener jeg at Christell sa da.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på med Haldis og dem, hjem fra CC, en lørdag.

    Så spurte Haldis Christell, om hu huska han mannen, som ‘kom inn gjennom vinduet’, (var det vel).

    Dette var en mann, som hadde gått av bussen, på Nesbygda vel, og som Haldis så hadde kjørt på da, (mens han kryssa veien), og som hadde dødd vel.

    (Uten at jeg vet det, om hvorfor Haldis tok opp dette.

    Dette må vel ha vært en gang, før 1980, da faren min møtte Haldis.

    Så sånn var det).

    Haldis og faren min sin venninne, Sylvia, på Bergeråsen, (på Nedre), hadde også kjørt på noen en gang.

    En unge på sykkel vel, i Svelvik vel.

    Men ungen hadde visst overlevd da.

    Og Sylvia hadde vel ringt faren min, mener jeg.

    For at han skulle roe henne ned, eller noe.

    Og faren min tok med meg, til Sylvia da.

    Og Sylvia ville ha en drink, husker jeg, siden hu var nervøs da, etter denne nesten-ulykken, eller hva man skal kalle det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, forresten, da det skjedde, som jeg har skrevet om før, i dette kapittelet, at Christell og jeg, lå under senga til Haldis, og kyssa, i mørket.

    (Noe som skjedde et par ganger kanskje).

    Så satt Jan, på en stol, eller noe, i det samme rommet da.

    Og når Christell og jeg, dukka opp igjen, fra under senga til Haldis.

    Så spurte Jan meg, om hva vi dreiv på med, under der.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For Jan var jo kanskje 7-8-9-10 år eldre, enn Christell og meg, så jeg syntes ikke at han burde bry seg så mye om det, om hva vi dreiv med liksom.

    Han burde vel kanskje ha spurt søstera si da, i såfall, siden jeg egentlig ikke var broren til Jan.

    Så det var litt komplisert, siden det kanskje var litt uklart, om Christell, for meg, var som en søster, ste-søster, eller nabojente.

    (Siden foreldrene våre var sammen, men vi ikke var i slekt, og ikke bodde i samme hus, untatt noen ganger, når vi var på ferie.

    Så det var kanskje ikke så enkelt og oversiktlig, hvordan forholdene var, der nede i huset til Haldis.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    I jula, så blei jeg ofte rastløs, og gleda meg til å åpne julegaver, osv.

    En julaften, så dro jeg inn til Svelvik sentrum, med bussen vel.

    Mest fordi jeg var rastløs vel.

    Så møtte jeg han broren, til hu nabojenta, (til Haldis og dem), som Jan var sammen med.

    Utafor Kafeterian i Svelvik, hvor jeg hadde spilt på kronespill vel.

    Han kjente igjen meg, og fikk mora si, til å la meg sitte på, tilbake til Ågot da.

    Men da slapp de av meg, midt i en sving, på riksveien.

    Så det var litt farlig, for meg, å krysse riksveien akkurat der.

    Og det var litt farlig, å stoppe der, for det var like etter en bakketopp.

    Så hu mora i nabo-familien til Haldis og dem, hu var kanskje litt stressa da, og klarte kanskje ikke å ta kontrollen, i enkelte situasjoner da.

    Hva vet jeg.

    Dette var bare en episode som jeg kom på egentlig.

    Og det var jo hyggelig, at jeg fikk sitte på, tilbake til Sand igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første jula, som faren min var sammen med Haldis, så hadde jeg sett på Shakin Stevens, på et TV-program, en gang, som jeg var nede hos Haldis vel, på besøk.

    Så da kjøpte jeg Shakin Stevens-plata, i julegave, til Jan da.

    På platebutikken, på CC, hvor jeg og faren min gikk forbi da, etter å ha besøkt Haldis, på CC Elektro, vel.

    Så sånn var det.

    (For jeg kom ikke på noe annet, å kjøpe).

    Selv om jeg ikke er sikker på, hvor glad Jan ble, for den plata.

    Han begynte å spørre meg, etter jul da, (eller om det var på julaften), om hvorfor jeg hadde kjøpt akkurat den gaven da.

    (Uten at jeg klarte å svare noe spesielt på det spørsmålet vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg var også en del inne hos Ove og dem, i Vestby, mens jeg bodde i Hellinga, (og i Leirfaret da), på Bergeråsen.

    En gang, så var jeg med faren min dit.

    Og Ove dro meg opp på rommet sitt, og satte på en sang, på en kassettspiller vel.

    Og sangen var ‘Devil in disguise’, med Elvis Prestley da.

    Men jeg skjønte ikke den tittelen, og trodde det var ‘Devil in the sky’.

    Og begynte å oversette den sangen da, og vi sang etterhvert sånn ‘du er jævæl’n oppi skya’, osv.

    Men hvorfor Ove spilte denne sangen for meg, det vet jeg ikke.

    Den hadde jo et litt religiøst tema, siden det var noe om djevelen, mener jeg.

    Og mora til Ove, (Inger, fra Sande), hu er jo i Jehovas Vitner.

    Så kanskje det var noe med det.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Nettopp fordi at Inger er i Jehovas Vitner, så har Runar og dem, pleid å være mye, hos farmora mi Ågot, i jula, osv.

    Så derfor var det ofte, at jeg tilbringte tid, sammen med de her søskenbarna mine, fra Follo da.

    (Ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet).

    For de var ganske mye hos Ågot da.

    De var nesten som søsknene mine en stund, vil jeg nesten si, Ove og Heidi, for jeg gikk ganske greit overens med de vel, ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Berger.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde slått kneet mitt, mens jeg spilte fotball, eller noe, på Berger.

    Så tok jeg meg fri fra skolen.

    Og da skulle faren min til Runar og dem, i Vestby, og jeg ble med da.

    Og da, så skulle absolutt Ove spille fotball, ved parkeringsplassen, ved der de bodde, (jeg husker ikke hva stedet het, men det var et byggefelt, noen kilometer fra Vestby Sentrum vel).

    Så da hinka jo jeg rundt og spilte fotball der da, på den parkeringsplassen.

    Så det er mulig, at faren min er religiøs, (selv om han ikke tror på Gud, har han fortalt meg).

    Og liksom skal straffe meg da.

    Da jeg fikk ull-strømpebukser, og da jeg måtte halte rundt, på Fossekleiva Fabrikker, da jeg hadde fått en strikkepinne i foten, nede hos Haldis.

    Og da Ove dro meg med, for å spille fotball, med skadet kne, i Vestby, på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Dette minner litt, (for meg nå), om noe slags type hevn, eller straff kanskje.

    Kanskje arrangert av noen slags forskrudde religiøse mennesker da.

    Kan det være at min far kanskje er religiøs likevel, (på tross av at han sier det, at han ikke er det), og driver og skal straffe meg, som Judge Dredd, eller noe?

    Hvem vet.

    Jeg lurer her jeg sitter og skriver nå, ihvertfall.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hm.

    En gang, så var Pia også med, inn til Ove og dem, i Vestby, husker jeg.

    Vi søskenbarna, pleide noen ganger å bli litt oppspilte vel, når vi møttes.

    Det var sånn, på 70-tallet, at jeg liksom var nesten som faren, til mine yngre søskenbarn.

    En gang, som faren min og Runar, dro med alle oss søskenbarna, (eller nesten alle, kanskje), inn til Svelvik.

    Så var de lenge borte fra bilen.

    Og da dro jeg, og kjøpte is, (den billigste isen, som kosta en krone vel), til alle søskenbarna mine, samt en litt dyrere is vel, til meg selv vel, (mener jeg å huske).

    På en kiosk, som het Orient, eller noe, i Svelvik da.

    Mens faren min og Runar, var i banken da, eller noe sånt.

    Men men.

    Og da ble alle søskenbarna mine, (som var med den gangen da), fornøyd vel, med det, husker jeg, og behøvde ikke å få is, av faren min og Runar da, seinere, (når de var ferdige i banken, eller hva de dreiv med).

    Så det var nesten som at jeg var en storebror, (eller kanskje som en far), for de andre søskenbarna mine da.

    Vi møttes en gang i blant, på 70-tallet, (hjemme hos Ågot og Øivind da), selv om Pia og jeg, bodde hos mora vår i Larvik.

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke visste hvem Ove og Heidi og Lene og Tommy var, (for å si det sånn), da jeg flytta til faren min, på Berger.

    Men men.

    Da Pia var med inn til Ove og dem.

    Så fikk Ove den ideen vel, at vi skulle gå, å samle inn penger, for Redd Barna, på byggefeltet, ute i Vestby der da.

    (Fordi vi måtte nesten finne på noe, for vi ble ofte ganske oppspilte da, når vi møttes, oss søskenbarna da.

    Men men).

    Og det her, det hadde visst Ove og dem gjort før, skjønte jeg.

    (Og jeg hadde jo også samla inn penger, for det bedehuset i Larvik, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, i 1978, (var det vel), da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate).

    Vi bare gikk på dørene, og sa det, at vi samla inn penger, for Redd Barna.

    (Uten å ha noen loddbøker, eller noe sånt, vel).

    Vi bare snakka.

    Og dette var vel Ove, Heidi, Susanne, Pia og meg.

    Susanne, hu var en god del yngre, enn Ove og Heidi da, så jeg kjente ikke henne så bra.

    Jeg var så vant til å leke, med Ove og Heidi, når de var hos Ågot.

    Så jeg tenkte det, at det var vel meningen, at jeg skulle bli kjent med Susanne og.

    Vi pleide å løpe rundt, i gangen, kjøkkenet og stua, i huset til Ågot da.

    Men da jeg liksom skulle løpe etter Susanne, (eller bli kjent med henne), da.

    Så låste hun seg bare inn på badet, hos Ågot.

    Og begynte å grine vel.

    (Noe sånt).

    Og Ove sa så, at jeg hadde vært slem, (eller noe).

    Enda jeg bare skulle ha det morsomt, og leke litt, med Susanne og da, når det endelig kom noen andre unger, til Ågot, som jeg kunne leke med da.

    Men jeg hadde visst gjort noe galt da, fikk jeg høre, av Ove da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Uten at jeg noengang skjønte hva det egentlig var, som jeg gjorde galt da.

    Jeg slo eller rørte ikke hun Susanne, eller noe, (for å si det sånn).

    Jeg bare tulla, og sa vel kanskje ‘bø’, eller noe sånt, til Susanne, (i gangen til Ågot der da).

    Vi søskenbarna pleide jo å løpe rundt i huset til Ågot, og leke på en skikkelig vill måte, (må man vel si), Ove, Heidi, Lene, Tommy, Pia og meg.

    (Noe vi alltid pleide å få lov til, av Ågot og Øivind, og av foreldrene våre, og andre voksne, som pleide å være der).

    Men Susanne bare låste seg inn på badet da, når jeg liksom skulle bli kjent med henne, og kanskje prøvde å også få med henne, til å leke i huset til Ågot der.

    Sånn som oss andre søskenbarna gjorde.

    For jeg var liksom ‘sjefen’ av oss søskenbarna da.

    Så jeg regna med at det var meninga, at jeg skulle bli kjent med Susanne og, siden hun også var søskenbarnet mitt da.

    Men det ble litt vanskelig, når hu bare låste seg inne på badet.

    Uten at jeg skjønte hva hu dreiv med der.

    (Men Ove skjønte det kanskje).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Susanne var vel litt eldre da, når vi gikk på dørene da, og samla inn penger, til Redd Barna, ute i Vestby.

    Vi fant også på den ideen, om noen hadde noen premier, som vi kunne få av de.

    (så naboene kunne ikke vinne premier, tror jeg.

    Men de kunne gi oss premier da.

    Forstå det den som kan.

    Men det funka, for folka ga oss masse penger og matvarer og sånn, som vi kunne bruke som premier.

    Selv om dette her selvfølgelig var helt dumt.

    Men Ove og dem hadde drivi med sånn her før da, skjønte jeg.

    Og det var vel en stund, siden jeg hadde hatt noe med Ove og dem å gjøre da, kanskje.

    Og siden vi var i Vestby, så var det kanskje ikke klart, om det var Ove eller meg, som liksom var ‘sjefen’ da.

    Så dette tok litt av, (for å si det sånn), uten at noen av oss, (hverken Ove, Pia eller meg vel), hadde helt kontrollen vel, over hva vi dreiv med, siden vi liksom samarbeida da, og ble enig om mye rart da, under den her pengeinnsamlinga da.

    Men men).

    En mann ga oss en litersflaske, med Solo Lett, husker jeg.

    Og den ga jeg til Susanne, siden hu ikke bærte noe annet.

    Og Susanne var vel kanskje for liten, til å bære den.

    For plutselig så gikk den flaska i asfalten da, og knuste.

    Men men.

    (Men det var bare Solo Lett da, (en brus som ikke var så utrolig god vel), så det var vel kanskje ikke så farlig.

    Men men).

    Pengene, som vi samla inn.

    (Pluss/minus hundre kroner kanskje).

    De ble lagt, i en plastpose, i kjøkkenskapet til Inger, husker jeg.

    Dette var om sommeren, og været var fint.

    Så fint, at Inger foreslo vel, at vi skulle dra, oss søskenbarna, inn til Hvitsten.

    Hvitsten var en strand, mellom byggefeltet og Vestby vel.

    (En strand som en millionær har bygget, tror jeg.

    Med sand som er fraktet dit vel.

    Noe sånt.

    Og Hvitsten ligger kanskje i Oslofjorden da, vil jeg vel tippe, siden Follo, jo har fått det navnet, fordi at distriktet folder seg rundt Oslofjorden, har jeg vel lest på nettet, et eller annet sted, mens jeg bodde i Liverpool.

    Men men.

    Vi tok bussen til Hvitsten da.

    Jeg var veldig glad, i godteri osv.

    Så jeg brukte vel det meste av tiden, på å leite etter tomflasker, (som jeg hadde lært, da jeg var med Arne Thomassen, på travbanene, på Østlandet, på søndagene, noen år før dette da).

    Og jeg kjøpte Stjerneposen og Gigant-is, tror jeg, i kiosken ved stranden, på Hvitsten, husker jeg.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om å bade, og sånn, husker jeg.

    Men men.

    Vi ble, (selvfølgelig nærmest), også enige om det, (vi søskenbarna da), at vi skulle kjøpe godteri, i kiosken på Hvitsten da, for busspengene, og heller gå tilbake, (de 3-4 kilometerne kanskje), til det byggefeltet da.

    (Pepperstad het kanskje det byggefeltet, hvor Runar og Ove og dem bodde, lurer jeg på nå.

    Det var bare et stedsnavn, som jeg tilfeldigvis tenkte på nå.

    Noe sånt kanskje?

    Hvem vet).

    Dette gjentok seg flere dager.

    Vi dro til Hvitsten kanskje tre dager på rad, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og en dag, så hørte vi et dunk, i det bussen, (som vi egentlig skulle tatt ‘hjem’), kjørte forbi oss.

    En fugl hadde flydd inn i bussen, og lå stille, midt i kjørebanen vel.

    Ove plukka opp fuglen, (nesten sånn som Christell fant en fugl, nede i Jugoslavia).

    Og vi planla å ta med fuglen ‘hjem’, og bygge bur til den, og sånn da.

    Men plutselig, så skeit fuglen, på hånda til Ove.

    Og Ove slapp fuglen da.

    Noe som irriterte meg, husker jeg, for jeg syntes det, at det hadde vært artig å hatt en fugl da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sengene vi lå på, hos Ove og dem, pleide å ha plast, under lakenet, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det sånn, at Ove og Pia vel fortalte meg det, en morgen, at Heidi hadde tissa på seg, i senga vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren min, sa det, noen ganger, på Sand, (når Runar og dem ikke var der), at ungene til Runar, (altså Ove og Heidi da), alltid var så nervøse.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Runar pleide forresten å ta ferge, både over Drammensfjorden og Oslofjorden, når han kjørte mellom Sand og Vestby da.

    Ferga over Drammensfjorden, gikk fra Svelvik til Verket, (heter det vel, et sted hvor de gravde sand vel, for det går et sandtak, på tvers av Drammensfjorden, akkurat ved Svelvik sentrum der, og det er en morene, etter den siste istiden, etter der hvor isbreen stoppet da, såvidt jeg har forstått. Men men).

    Ferga over Oslofjorden, gikk cirka der hvor Oslofjordtunnellen går nå vel, altså fra Oslofjord-sida, av Hurumlandet, og til Follo et sted da.

    Så sånn var det.

    Når man kjørte mellom disse fergene.

    (Hvor faren min nesten aldri kjørte, han pleide å kjøre rundt Oslo. Men hvor Runar pleide å kjøre da, og jeg satt noen ganger på med dem, i forbindelse med besøk og sånn da).

    Så var det noen forfærdelige fartsdumper, på Hurumsida, av Drammensfjorden, opp mot Klokkarstua vel.

    Og i de dumpene, så pleide Runar alltid å kjøre i full fart, for han skulle rekke ferja da.

    Det var vel standard tror jeg, når det gjaldt Runar.

    Men men.

    Så det hadde kanskje vært smartere, å bare glemt de fergene, og kjørt rundt Oslo da.

    Men men.

    Runar sa også til faren min en gang, husker jeg, at dem burde besøke brødrene til Øivind, på Bergstø, ved Holmsbu, for det stedet deres, det kom til å bli verdt mye penger, og alle brødrene til Øivind, som bodde der, var gamle ungkarer da, (som bare Idar Sandersen, er ennå i live av nå da).

    Men men.

    Men faren min, han syntes ikke at det var noe særlig, tror jeg, å dra til Holmsbu hele tida, og liksom smiske med onklene sine da.

    Hvis jeg tolka han riktig.

    Faren min er vel ikke så direkte, som Runar, så faren min svarte ikke direkte, om det her, men hadde kanskje en grimase da, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ove sa en gang, litt seinere, da de bodde i Son, at Susanne liksom ble forgudet, av de andre jentene i klassen hennes, (på barneskolen vel).

    Alle jentene, i klassen hennes, stod og venta på henne, hver morgen, eller noe, sa Ove.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Men jeg får skrive mer om det som skjedde, da Ove og dem bodde i Son, seinere).

    Den første 17. mai, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så dro faren min, Haldis, Christell og meg, og feiret 17. mai, på to steder.

    Først ved Berger skole, og så ute i Nesbygda et sted.

    På Nesbygda der, så begynte plutselig to gutter, uprovosert, å skyte på meg, med vannpistol.

    (Det er mulig at dette var den andre eller tredje 17. mai og, som Haldis og faren min var sammen.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Jeg ble skikkelig irritert.

    Sånn som jeg skjønte det, så var det en voksen mann der, som ba de ungene, om å plage meg da.

    Faren min og dem gikk mot bilen, (kanskje på grunn av de guttene, som skøyt med vann på meg).

    Og jeg ble skikkelig flau da.

    Men når vi gikk i den bakken, ned mot bilen, så fikk jeg inn et fulltreffer-spark, i ræva, (eller låret var det kanskje), på han ene plage-gutten da.

    Så da fikk de igjen litt, siden de spruta på meg, (og tulla med meg da), selv om jeg ikke hadde gjort dem noe.

    Så sånn var det.

    Han andre gutten, ba han første, mener jeg å huske, om å kjappe seg.

    Men da klarte ikke han gutten, som jeg tuppa i ræva, (må man vel si), å bevege seg så raskt da.

    Jeg ble skikkelig forbanna, og hadde spilt litt fotball, så det sparket satt skikkelig tror jeg.

    Det var jo ikke noe artig, at de oppførte seg så bøllete, på 17. mai, syntes jeg.

    Faren min sa ikke noe, så han ble kanskje sur på meg, fordi at disse guttene, begynte å tulle med meg da.

    Hva vet jeg.

    Faren min er jo ikke så direkte, så å gjette hva som foregår inne i huet hans, det er vel ikke så lett alltid, tror jeg.

    Men når han er så lukket, og kanskje ikke så veldig moden vel, og han er vel kanskje mer eller mindre kriminell, (siden han har kriminelle kamerater vel, og brenner hjemmebrent, osv.), så er kanskje faren min litt farlig, muligens.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis sang forresten i et kor, ledet av musikklærer Blix, som vi hadde i musikk, på ungdomsskolen i Svelvik, husker jeg.

    En gang var jeg med, ned i Vestfold, når Haldis skulle synge et sted der, i nærheten av Hoff eller Andebu, eller noe sånt, kanskje.

    Men men.

    Haldis hadde også mange eldre koner, som venninner, (av en eller annen grunn, hun var jo ikke fra Drammensområdet opprinnelig. Hun var jo fra Vestlandet og hadde bodd i Danmark og på Madagaskar, osv).

    Haldis var venninne med Solveig, som bodde like nedenfor Havnehagen, i et hvitmalt skipperhus vel, og som pleide å stoppe alle bilene, som prøvde å kjøre ned til stranda der.

    Hun gikk ut, og sa at det var ‘privat veg’.

    Solveig ble kalt for ‘Teskjekjærringa’.

    Jeg ropte en gang, ‘Jævla Teskjekjærring’, når Tommy og jeg gikk forbi huset hennes, en gang, rundt den tida, som jeg flytta til faren min vel.

    For hu Solveig var upopulær da.

    Men jeg var også med Haldis dit en gang, på besøk til Solveig, og satt der inne og hørte på det, at hu ikke hadde på varmovnen, i alle rommene der vel, for å spare på strøm da vel.

    Solveig bodde nemlig alene i det huset vel, og var kanskje enke da.

    Hva vet jeg.

    En gang, før Tove Grønli døde, så gikk Christian og jeg, ned Havnehagen der, (av en eller annen grunn).

    Og da så vi det, at ei jente, i klassen til Christian, som het Tina, (og ble kalt for Tina Turbo, da hu kom i tenårene, og som Sten Rune i klassen min, sa at var ‘den værste hora på Berger’ vel, et par-tre år etter ungdomsskolen, og jeg fikk sitte på med Rune Bingen vel, hjem fra en fest, på lokalet Fremad, i Selvik, som Christell hadde dratt meg med på).

    Vi så det, at hu Tina da, gikk sammen med Teskjekjærringa, i nærheten av huset til hu Solveig da.

    Og Christian sa hei til hu Tina da, (som jeg ikke visste hvem var da, siden jeg var fra Larvik. Men jeg kjente igjen Teskjekjærringa vel, mener jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Haldis kjente også ei kone, som het Tutta, som bodde cirka ovenfor Bedehuset vel, på Berger.

    Tutta bodde der sammen med en mann, som overlevde henne, husker jeg, og ble enkemann, på 90-tallet vel.

    Tutta hadde visst vært vanskelig, mener jeg at faren min sa, i huset til Ågot, en gang, på slutten av 80-tallet vel.

    Hu hadde ikke ønsket å slutte å røyke, sånn som Haldis og faren min vel, ville at hun skulle.

    Tutta hadde sagt noe sånt, som at ‘det er jo den eneste gleden min jo’, til faren min, eller noen da, og hadde ikke ønsket det, å slutte å røyke, som faren min og Haldis vel presset henne til da, av en eller annen grunn.

    (Det var vel kanskje litt spesielt, at de skulle bestemme over hun Tutta sånn da, som jo var en eldre dame.

    Det burde vel egentlig vært sånn, at hun Tutta, skulle få bestemme det selv.

    Norge er vel et fritt land, mener jeg.

    Hm).

    Men men.

    Haldis kjente også en annen Solveig, som bodde på Holmen i Oslo, og som var telegrafist, først på Holger Danske, og senere på Scandinavian Star, og som var på jobb, under Scandinavian Star-ulykken.

    Christell var en god del, hos Solveig, i Oslo.

    (Hun Solveig var kanskje som Christell sin tante eller bestemor, eller noe vel).

    Men når Christell begynte å nærme seg tenårene vel, så sa hun en gang i bilen, på vei hjem fra Solveig vel, at hun ikke likte å være der, for Solveig brukte aldri tannpasta, så tannpasta-tubene, på badet hennes, de gikk ut på dato, (før de ble brukt opp), sa Christell en gang, på 80-tallet, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Haldis kjente vel også enken etter Doktor Moe, tror jeg, i Svelvik Sentrum.

    Hun bodde i et trehus, ikke langt fra Samfunnshuset der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg satt i bilen en gang, mens Haldis var innom hun legeenka da, i Svelvik en gang, mens jeg satt på med Haldis, hjem fra Drammen, av en eller annen grunn da.

    (Det var kanskje det året, som jeg var russ, i Drammen, (i skoleåret 1988/89, da jeg gikk på Gjerdes VGS).

    Hvis det ikke var tidligere på 80-tallet da.

    Det husker jeg ikke helt nå.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Nå er klokken passert 23, her på hostellet, så jeg får skrive mer, på det her kapittelet, i morgen vel.

    (Jeg har nemlig en del mer notater her, til det kapittelet).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 12: Enda mer fra Jegersborggate, (del 2)

    Den siste sommeren, som jeg bodde i Jegersborggate, så dro mora mi, Arne Thomassen, Pia, Axel og meg, på ferie, til Sørlandet.

    Vi kjørte innom omtrent hver eneste sørlandsby, på veien.

    Vi lå over på et pensjonat, i Arendal vel, den første kvelden.

    Så var vi innom byer som Grimstad og Lillesand.

    Flotte sørlandsbyer, med omtrent bare hvitmalte trehus.

    (Vi bare kjørte innom, med bilen, som vel var en folkevognboble vel, hvis jeg skulle gjette.

    Men men).

    Vi hadde leiet en hytte, som hørte til en gård med en jordbæråker, like utenfor Kristiansand da.

    Dette var i slutten av juli, og vi stoppet i Kristiansand sentrum.

    Vi var på en kafeteria.

    Så kjørte Arne Thomassen innom en lekebutikk, eller noe, og jeg fikk en fotball, i bursdaggave, som var veldig hard.

    Så kom vi fram til gården og hytta da.

    På trappa, til hytta, så lå det en død fugleunge.

    Som hadde falt ned fra et rede, i takrenna, eller noe, da.

    Så det var litt traumatiserende nesten.

    Men men.

    Pia vil kaste ballen, mot meg, som skulle være keeper.

    Axel satt på trappa, til hytta, (eller i nærheten).

    Ballen gikk over meg, så jeg kunne ikke redde den.

    (Det ble ihvertfall ikke ‘mål’, det var liksom ‘over’, så da var det vanlig, å bare la ballen passere, og si at det var ‘over’ da.

    Selv om det vanlige var å sparke ballen, og ikke kaste den, som Pia gjorde.

    Men men).

    Men, jeg husket at Axel var bak meg, så jeg snudde meg, og tok liksom et volleyballslag, under ballen, når den begynte å dale ned, bak meg.

    For ballen hadde retning, mot hue til Axel vel.

    Som var under et år gammel da.

    Så havnet ballen istedet bort mot mora mi.

    Som var på siden av hytta da.

    Og som kvakk til, og klagde da, når ballen kom bort til i nærheten av henne.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen sa vel det, at jeg redda Axel, tror jeg.

    Så jeg har faktisk redda både søstera og broren min.

    (Søstera mi redda jeg jo en gang, fra å falle over kanten, av båten til Arne Thomassen, som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene.

    Jeg reddet også livet, (må man vel si), til Arne Thomassen selv en gang, faktisk, når han dro meg med, for å jobbe hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990 vel, da et firma han jobbet for, var hyret inn, for å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando da, ved St. Olavs plass, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen og jeg, måtte stå oppå gaffelen, til en truck, for å stabilisere noe last.

    Og Arne Thomassen, så ikke en stålbjelke, i taket, inne på det ene lager, hos Forsvarets Overkommando der.

    (Arne Thomassen måtte få meg sikkerhetsklarert, for at jeg kunne jobbe der.

    Men men).

    Sjåføren, (en ung mann, fra Tønsberg/Sandefjord-området vel.

    Han bare kjørte på, og reagerte heller ikke på bjelken.

    Så jeg måtte klappe Arne Thomassen, oppå de grå/mørke krøllene hans vel, oppå hue, for å få han til å skjønne det, at han måtte dukke.

    Han lo først, men så så faren.

    Så dukka han, akkurat tidsnok, til å komme under bjelken.

    Og så dukka jeg også, akkurat i siste liten.

    Så det var like før, at jeg fikk den bjelken, i huet selv.

    Så det var like før at jeg døde selv, må jeg nesten si.

    Men jeg kunne nok ikke ha levd med meg selv, hvis jeg ikke hadde advart, når jeg så at den bjelken kom.

    Da måtte jeg manne meg opp, og være tøff.

    For Arne Thomassen, var en barsk og myndig person, som mer brumma enn snakka vel.

    Så å slå han i hue sånn, det var ikke noe man vanligvis gjorde, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På den hytta, ved Kristiansand, så husker jeg det, at jeg måtte gå å hente vann, i en bøtte, i en bekk, for at mora mi kunne lage mat, eller noe, vel.

    (For det var ikke innlagt vann da).

    Og Pia og jeg, vi ble også sendt bort i jordbæråkeren der, for å plukke et par kurver jordbær da.

    (Noe som kostet kanskje 2.50, pr. kurv da).

    Mora mi leste i en engelsk pocketbok, tror jeg det var.

    Det var ikke TV eller radio der, så mora vår begynte å lese høyt for oss, om kvelden.

    Hun oversatte vel til norsk da, mener jeg, mens hun leste.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Vi dro vel også innom dyreparken, i Kristiansand, og jeg husker spesielt giraffene.

    (Dette var vel før han Julius, fra Barne-TV, var født, mener jeg å huske.

    Han ble vel først kjent, gjennom en TV-serie, på 80-tallet.

    Og dette var fortsatt på 70-tallet, det vil si sommeren 1979.

    Så sånn var det).

    På veien tilbake til Larvik, så klarte mora vår å overtale Arne Thomassen, til å kjøre innom, Knut Hamsun sitt gamle bosted, Nørholm, eller hva det het igjen.

    Vi var med på en sightseeing der, og fikk se Knut Hamsun sin skrivestue, blant annet.

    (Vi var i en gruppe på kanskje 10-12-15 personer, som var med på omvisning der da.

    Blant annet et tysk par vel, i 20-årene kanskje.

    Noe sånt).

    Jeg husker det, at jeg kikket, på noen av de boksidene, så lå framme der, (under glassmontere vel), som Knut Hamsun hadde skrevet da.

    (Jeg hadde jo ikke lest noe av Hamsun da, men mora mi var visst fan av Hamsun da.

    Og fortalte Pia og meg da, at Hamsun var en kjent forfatter.

    Så sånn var det).

    Jeg så på noen av de skriveriene, til Hamsun, som lå framme, i den gamle skrivestuen hans der.

    Og jeg skjønte ingen verdens ting, (husker jeg), av alle ‘krusedullene’, på de sidene.

    Men men.

    Seinere, når jeg ble sånn 18-20 år, så fikk jeg en bok, av min mor, til jul, som het ‘Mysterier’, av Hamsun.

    Og den leste jeg da, og syntes var artig faktisk.

    Og seinere har jeg lest mye av Hamsun, rundt den tiden jeg var i militæret, husker jeg.

    Og i 2-3 år seinere, kanskje.

    (Selv om han ble nazist da, som kjent.

    Det var jeg ikke så begeistret for, for å si det sånn.

    Men når jeg fikk Hamsun-bøker, til jul, av mora mi, og hadde sett hjemstedet hans, osv., så syntes jeg at jeg kunne lese bøkene, for å finne ut hva det var, osv.

    Og jeg kan vel ikke si det, at bøkene til Hamsun, var så nazistiske.

    Kanskje med unntak av Markens Grøde.

    Hvem vet.

    (Uten at jeg er ekspert på sånt her).

    Men men.

    Folk hadde visst hivd Hamsuns bøker, inn i hagen hans, eller noe, etter at det ble kjent, at han var nazist, eller om det var etter krigen, mener jeg at vi fikk høre, på den omvisningen der da, ikke langt Grimstad kanskje vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at jeg hadde et bursdagsselskap, den tiden, som jeg bodde, i Jegersborggate.

    Det må antagelig ha vært høsten 1979, for året før, så kjente jeg jo nesten ingen, i Larvik.

    Jeg dro med alle guttene, i klassen min, med på å spille fotball, på ‘lekeplassen’ vår, oppe ved de blokkene, ovenfor sykehuset der.

    (For jeg gikk ikke så bra, med mora mi, på den her tiden.

    Og jeg syntes at fotball var artig da).

    Cathrine Gran, fra Stavern, (niese av han som eier Grans Bryggeri), var også i den bursdagen, husker jeg, (selv om det var lenge siden jeg hadde møtt henne, da vel, og det ikke var jeg som hadde invitert henne).

    Men men.

    Jeg sykla mye omkring, i Larvik Sentrum, og en gang, så husker jeg det, at jeg så meg litt rundt, der hu Lillan egentlig bodde, tror jeg.

    Mora hennes sa det, til henne, at ‘nå var det Barne-TV på landet’, eller noe.

    Og det tror jeg betydde Barne-TV, på svensk TV.

    Vi hadde også svenske-antenne, i Jegersborggate 16, og fikk inn en norsk og to svenske TV-kanaler da.

    Det samme som vi også hadde i Mellomhagen 15B vel, mener jeg å huske.

    (Men Ågot og Øivind, på Sand, de hadde kun norsk TV, husker jeg, til ihvertfall ut på 90-tallet, (da Øivind jo hadde vært død, i mange år. Så han så vel aldri på noe annet enn norsk TV, en eneste gang, tror jeg, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    Men men).

    Jeg kaller de blokkene, ovenfor sykehuset, i Larvik, for lekeplassen vår.

    Og ikke bare spilte vi fotball, i den lille parken/hagen der, og også på den asfaltbanen, ved siden av parkeringsplassen der.

    Vi lekte også cowboy og indianer, og noen andre ganger politi og røver, i kjellergangene, til de blokkene.

    (Jeg mener å huske litt vagt, at Pia kanskje leika litt mye, med Egil aka. Tin-Tin, han gutten, som var to år eldre enn meg vel, og som var lillebroren til vokalistdama vel, i Larvikbandet the Girls, som ble litt kjente, på begynnelsen av 80-tallet, med sangen ‘It’s my birthday’, eller noe.

    Men hva de dreiv med, det veit jeg ikke, så jeg skal ikke si noe sikkert

    Men men.

    Tin-Tin bodde på skrått ovenfor Falken der vel, (altså like ved den lekeplassen vår da), i et malt trehus, eller bygård vel.

    Men men.

    Og hu ‘bøllejenta’, Laila, som også var et par år eldre enn meg vel.

    Hu bodde i lignende bygård vel, kanskje 50 meter nedenfor der Frode Kølner og dem bodde vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første jula, i Jegersborggate, så jobba kanskje Arne Thomassen, i Oslo.

    Mora vår tok med Pia og meg, og prøvde å finne en kirke, å gå på gudstjeneste i, på formiddagen vel, på julaften.

    (Jeg husker det, at en tidligere julaften, på 70-tallet, så var vi på julegudstjeneste, i en kirke ved Nøtterøy/Borgheim, tror jeg.

    Hvor bestefar Johannes og bestemor Ingeborg dro oss med vel.

    Noe sånt).

    Vi fant bare metodistkirken.

    (Larvik kirke, (som var en statskirke-kirke), ligger nede på Torstrand, ved Tollerodden.

    Men det er ganske mange frikirker, og sånt, i Larvik.

    Noe man vel kan høre, på en søndag formiddag.

    Da ‘ringer det inn’, i flere kirker samtidig vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Det dukka vel opp en ansatt der, hos metodistene, som forklarte mora vår det, at den kirken var stengt, på julaften da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Men etter dette, så begynte søstera mi og meg, å gå på søndagsskole, i den kirken.

    (Kanskje fordi vi kjeda oss.

    Hvem vet).

    Etter å ha vært der en 8-10 ganger kanskje.

    Så begynte jeg å dra med søstera mi, på å skulke, fra den søndagsskolen.

    For vi fikk nemlig en krone, hver søndag, som det kostet, å gå på den søndagsskolen da.

    (Vi maste oss til dette da).

    Og da gjorde vi det heller sånn, at vi kjøpte to Shake-tyggegummier hver, i den kiosken, ovenfor busstasjonen, (hvor de også solgte potetmos, i beger, husker jeg. Og hvor jeg hadde kjøpt Nybrott, da Axel ble født, (siden mora mi ville ha den avisa, siden det stod fødselsannonsen til Axel, i den)).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia og jeg, gikk så rundt i Larvik, i noen timer, og prøvde å finne fler mynter, i telefonkiosker, osv.

    Vi fikk nemlig ikke så ofte godteri, og vi fikk nesten aldri penger heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi leita også etter tomflasker da, i Larvik sentrum, husker jeg, for å få litt penger til godteri da.

    Så vi var nesten gateunger, Pia og meg, og også delvis Frode Kølner, husker jeg.

    Jeg husker spesielt en lørdag, som jeg sykla rundt, på fortauet i Larvik.

    Og da var det tjukt av folk i byen.

    (Kanskje siden det var lørdag ettermiddag vel).

    Og jeg måtte nesten sykle sikk-sakk mellom folka på fortauet da.

    (Så sånn var det).

    For mora mi hadde kanskje sagt til meg det da, at jeg måtte sykle på fortauet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Så noen ble jo sure da, på meg, som nesten sykla på folk, på fortauet, husker jeg.

    Men men, det brydde vel ikke jeg meg så mye om.

    Vi bodde jo i Larvik Sentrum, og vi ungene følte vel nesten av vi eide byen litt, siden vi bodde midt i sentrum, kanskje.

    Så det var ikke sånn at vi hørte på noen, vi var ute hele dagen, og Pia og meg hørte vel ikke på noen, (ihvertfall ikke meg), for å si det sånn.

    Vi hadde jo vår fars familie, på Berger, og ihvertfall jeg, syntes at jeg var mer i den slekta da.

    Så jeg hørte ikke så ofte på mora mi og Arne Thomassen heller.

    Jeg var vel ofte i opposisjon, til de, kan man nok si.

    Selv om de noen ganger beordret meg til ting da.

    Som at de beordret meg til å låne de penger, til kaffe, en gang, som jeg hadde fått noen mynter av faren min, ved et besøk hos han da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Kaffen som Arne Thomassen og mora mi, mer eller mindre, tvang meg, til å kjøpe for de, i kolonialbutikken, til Fru Landhjem.

    Det var en type kaffe, som Fru Landhjem, malte, mens man ventet, i butikken, fra hele kaffebønner da.

    Hu helte noen bønner, ned i en elektrisk kværn, og etter kanskje fem minutter, så var den kokmalte kaffen ferdig da.

    (De hadde ikke kaffetrakter, men lagde kaffe, i en kaffekjelle da).

    Fru Landhjem spurte meg, om jeg skulle ha filter eller kokmalt.

    Det skjønte jeg meg ikke på.

    Men så sa Fru Landhjem, til hu ‘sladre-kona’, som stod der, at ‘de bruker kokmalt de’.

    (Så Fru Landhjem visste hvem mora mi var.

    Så sånn var det).

    Så luktet det kaffe da, i omtrent hele butikken vel, (som ikke var så stor.

    Det var vel bare bladhylla og en småis-disk, som stod ute i butikken.

    Resten av varene solgte Fru Landhjem, fra bak disken sin da.

    Kanskje med unntak av brus og øl, det husker jeg ikke helt.

    Det var noe reklame for Solo eller Villa Farris der og vel, mener jeg å huske.

    Men men).

    Så sånn var det.

    En gang, så ble Frode og jeg enige om, at vi skulle spare pengene, som vi fikk, for tomflaskene, som vi pantet, en stund.

    Også skulle vi ha fest, på rommet til Pia og meg.

    Så Frode lå vel over, hos oss, tror jeg.

    Ihvertfall så kjøpte vi en god del godteri, for kanskje 10-20 kroner da.

    Og spiste det, en kveld vel, på rommet til Pia og meg, i Jegersborggate da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, så gikk Frode Kølner og jeg, og noen andre folk, i klassen til Frode Kølner, hjem fra skolen.

    På den siden av skolegården, som var nærmest fengselet, så var det en hekk, som markerte hvor skolegården begynte.

    I den hekken, så var det en port.

    Som bare var en åpning, i den hekken da, (som vel bestod av noen alme-trær, eller noe sånt, kanskje).

    Men men.

    Så kom det en gutt, i klassen til Frode Kølner, ut av den porten da.

    Det var en gutt, med rødt hår vel, som bodde i noen blokker, ikke langt fra Fram Stadion vel.

    Så hoppa først en gutt, på han gutten, og fikk han ned i bakken.

    Så tok Frode Kølner over, og satt oppå han gutten.

    Så måtte jeg også tulle litt, syntes jeg.

    For Frode Kølner lo, og bare hadde det morsomt, virka det som.

    Så lå jeg oppå han gutten, som ikke kom seg opp.

    Men han slo meg i trynet, et par ganger, så jeg fikk to blå øyer vel, i trynet.

    Jeg trodde jo at dette bare var noe morsomt, så jeg slo ikke da.

    Jeg trodde at det var lekeslåssing, og ikke alvor, da.

    Så kom han gutten seg opp, og tok Halsen-gymbagen min, som lå like ved der vi slåss da, og kasta opp på toppen, av et huskestativ, som var bygget, av noen stolper, som var cirka lik telefonstolper vel.

    Det må ha vært en fredag, for han gutten, sa det, at jeg ikke måtte gå ned på skolen, i helga.

    Det sa jeg var greit.

    Grunnen til at jeg hadde Halsen-bag, det var det, at jeg fikk den bagen, mens jeg bodde, i Mellomhagen, og gikk i første klasse da.

    Men det året jeg gikk i andre klasse, så bodde jeg jo i Larvik.

    Jeg spurte mora mi, om jeg kunne få Fram-bag.

    Men det sa mora mi, at jeg ikke kunne.

    Det var ikke sånn, at jeg hadde spilt, for Halsen.

    Så det var bare fordi at Halsen var den lokale klubben, at jeg ville ha Halsen-bag, året før.

    Så sånn var det.

    På mandagen, så var den bagen borte.

    Uten at jeg vet hva som hadde skjedd med den.

    Men mora mi reagerte på det, at jeg hadde måttet ta over slåssinga, for ‘store Frode’, som hun refererte til han som da, (for han var litt større av vekst enn meg da, litt mer ‘gampete’ kan man vel kanskje si. Men men).

    Og noen andre, (en lærer eller vaktmester på skolen kanskje), ga meg også tilbakemelding på det, at jeg hadde fått meg blåveiser da.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en annen episode, ved den porten der da, ved skolegården.

    En dag, som jeg gikk til skolen, og vi begynte til andre time, kanskje.

    Så skulle jeg gå inn den porten.

    Men der stod det en eldre gutt, som liksom holdt i begge almetrærne, på hver sin side, av porten da.

    Mens han stod midt i porten da.

    Så han liksom sperret hele porten, og jeg kom meg ikke inn, i skolegården.

    Jeg var vel ikke helt våken kanskje.

    Jeg tenkte ikke på det, å prøve å gå inn noen av de andre inngangene, til skolen.

    Jeg bare snudde, og gikk tilbake til Jegersborggate, og forklarte det til mora mi, at en gutt sperra veien min da, sånn at jeg ikke kom meg inn til skolen.

    Så sånn var det.

    Så viste det seg det, at bestefar Johannes var hos mora mi da.

    Så han må ha dukket opp der, like etter at jeg gikk til skolen da.

    Bestefar Johannes kjørte meg ned til skolen, og ble med, og pratet med lærererne, om det her da.

    Så i det neste friminuttet, så gikk flere lærere, for å lete, etter han gutten da.

    Jeg hadde jo vært litt trøtt, og fikk ikke sagt noe, til han gutten.

    Jeg tenkte ikke på å be han flytte seg, eller noe.

    Og hadde ikke forestilt meg det, at bestefar Johannes, ville dra ned, og prate på en alvorlig måte, (husker jeg, at det virka som vel), med lærererne.

    Han fortalte dem kanskje et alvorsord, om disiplin, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Han fortalte dem kanskje det, at onkelen hans var den kjente Bernhof Ribsskog, som stod bak normalplanen for Grunnskolen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    To lærer ville, i det neste friminuttet, at jeg skulle bli med de, og gå rundt, i skolegården, og prøve å finne han gutten da, som hadde sperra veien for meg, i den porten i hekken da.

    Jeg orka ikke det.

    Jeg syntes det ble litt mye.

    Jeg hadde egentlig ikke blitt så lei meg.

    Han gutten hadde ikke slått meg, eller noe.

    Men bestefar Johannes, tok dette så alvorlig, så da ble jeg nesten på gråten vel, når jeg så hvor mye oppstyr, som denne saken skapte da.

    Han gutten kom bort til meg, i friminuttet, (når jeg stod litt for meg selv, og kanskje var litt flau over det, at dette hadde tatt av sånn), og bønnfalt meg, om at jeg ikke måtte sladre, om at det var han, som hadde stoppa meg.

    (Så dette hadde nok blitt tatt opp, i alle klasserom.

    Hvem vet).

    Jeg sa vel noe sånt, som at jeg ikke skulle si det.

    Og så vel aldri noe mer, til han gutten, etter det her.

    Så sånn var det.

    En gang, så var det også sånn, at jeg ikke hadde badehette, når jeg gikk på Torstrand Skole.

    (Den lå kanskje i Halsen-bagen, som ble borte?

    Hvem vet).

    Svømmelærerinna maste på meg, om at jeg måtte få meg ny badehette da.

    Det var ikke lov, å svømme i bassenget, uten badehette.

    Mora mi sendte meg på Albert Bøe, før skolen, en dag.

    Albert Bøe åpnet omtrent, på samme tid, som den første timen min begynte, den dagen.

    Men jeg forklarte problemet, for han som stod i døra, og slapp inn medarbeiderne, om morgenen, på Albert Bøe.

    (Kanskje det var Albert Bøe?

    Hvem vet).

    Men de hadde ikke badehetter der, forklarte en dame der meg.

    Så jeg måtte gå enda en gang, på svømminga, uten badehette.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, (har jeg skrevet notat om her), så dro også Frode Kølner meg opp til en gutt, som het Greger, eller noe vel.

    Som bodde opp mot Tagtvedt der vel.

    Han møtte jeg igjen, en søndag, som jeg var på besøk hos mora mi, etter at jeg hadde flyttet til faren min.

    2-3-4 år seinere da.

    Han var med i en guttegjeng, på tre gutter vel.

    Og de angrep meg nesten.

    Jeg hang nede ved havna, i Larvik, mens jeg venta på toget, til Drammen/Holmestrand da.

    Men han Greger kjente meg igjen, og sa til de andre, at de skulle la meg være i fred.

    Så gikk dem bort.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Hvis det var Greger, som han karen het da.

    Det er mulig jeg husker feil navn.

    Hvem vet).

    En gang, like etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Så gikk jeg sammen med Frode Kølner, i Trygves gate vel.

    Så plutselig, så dukka han Jarle opp der.

    Han stod og hang vel.

    Han ville bytte fotballkort, med meg.

    Han hadde Kevin Keagan-kortet.

    (Som da spilte for Newcastle vel).

    Jeg holdt jo med Everton, men Kevin Keagan, var jo en veldig kjent spiller, og et av de ‘beste’ fotballkortene vel, av den grunn vel.

    (Selv om jeg ikke byttet så mye fotballkort).

    Jeg tulla litt med Jarle, (som var et år yngre vel), og sa at det ikke var ‘Kevin Kigan’, men ‘Kevin Ke-agan’.

    Og at det var en annen spiller da.

    Jarle var likeglad, og bytta kortet med meg da.

    Men fotballkort stod nok ikke like høyt i kurs kanskje, i Larvik som på Halsen.

    Jeg kan ikke huske det ihvertfall, at jeg bytta noe særlig fotballkort, etter det her.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året som jeg gikk i 3. klasse, på Torstrand Skole, så fikk vi ny lærerinne.

    Hu var litt ekkel mot meg, sånn som jeg husker det.

    At hu var negativ mot meg, og liksom aldri ga meg annerkjennelse da.

    (Snarere tvert imot vel).

    På Torstrand skole, så var det sånn, at alle skulle gå pent, på rad og rekke, hvis vi skulle til video-rommet, for eksempel.

    Og hu nye lærerinna, hu likte ikke meg, av en eller annen grunn.

    Så hu beordra meg, til å gå bakerst da, sammen med de gutta, som hadde rykte på seg, for å være ‘urokråker’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha hatt sammenheng med, (har jeg tenkt, mens jeg har begynt å skrive, om denne tiden nå, i denne boken), med noe som skjedde, den siste dagen, i andre klasse.

    Den forrige frøkenen, snakka til klassen om det, før skoleavslutningen, at hun håpet det ikke ble sånn, som året før, at noen av gutten, løftet på skjørtene, til noen av jentene, i klassen, og så videre.

    Men, da følte jo jeg meg litt fremmedgjort da, (som det vel heter).

    For året før, så hadde jo jeg, gått på Østre Halsen Skole.

    Så jeg hadde ikke fått med meg noe, av det her morsomme, som hadde skjedd, året før.

    Så da følte jeg meg litt dum og kjedelig da kanskje.

    (Det var nesten som at frøken utfordret meg, eller frøys meg ut, eller noe, syntes jeg.

    Men men).

    Så på avslutninga, så fløy selvfølgelig jeg rundt, og løftet på skjørtene og kjolene, til alle jentene i klassen, i skolegården da.

    Mens mora mi ikke skjønte noe, av hvorfor jeg holdt på sånn, og kjeftet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kanskje det var derfor vi fikk ny frøken, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Men men.

    Da jeg bodde hos mora mi, så var jeg nesten konstant godtesjuk, for vi fikk nesten aldri godteri, og aldri mye gangen, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så jeg pleide å kikke i skuffer og skap, om det var noe, som gikk ann å spise, som snacks, eller noe.

    Det var det så og si aldri.

    Mens i skuffene og skapene, til farmora mi Ågot, på Sand/Berger, hvor jeg flytta til, da jeg var ni år, så var det alltid, (vil jeg si), noe man kunne spise, som snacks, i skapene der.

    Det var vanligvis sjokolade der, eller ihvertfall Smørbukk-karameller.

    Det var også alltid, (vil jeg si), nøtter og rosiner og sånn, i et annet skap der da.

    Og også sukkerbiter, hadde hu vel alltid.

    Og også kokesjokolade vel, (så godt som alltid).

    Men men.

    Så det var kanskje nesten som da Ågot var tjenestepike hos familien Jebsen, (ihvertfall i årene før krigen).

    At de hadde nok av alt mulig, mer eller mindre, i skapene.

    Hvem vet.

    Mora mi hadde noen ganger tyggegummi, (ofte gul-brun Sor-Bits), i veska si, (hadde jeg funnet ut, etter mange års erfaring, i å finne de minste rester av godteri eller også mynter, i husene, som vi hadde bodd i).

    En gang, så fant jeg en pille, i veska til mora mi, og spiste den, nærmest i desperasjon, over å ikke ha noe godteri eller snack, å døyve godtesjuken med da.

    Men men.

    Så ble jeg helt ‘fyllik’ av den pilla.

    Og mora mi dro meg med på sykehuset, like ved, (etter å ha hørt med en nabo, som var sykepleierske vel), og jeg ble pumpa da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Mora mi sa vel, at dette var en gammel sovepille, som hun hadde i veska.

    Men men).

    En gang, mens vi bodde i Jegersborggate vel, så skulle jeg være, hos en kamerat, av Arne Thomassen, som bodde i en bratt sidegate, av Jegersborggate, ned mot Larvikfjorden da, (heter det vel).

    De bodde i en etasje vel, (tror jeg ihvertfall. Jeg var ihvertfall bare i en etasje der), i et lite og gammelt, malt trehus vel.

    Men men.

    Arne Thomassen og kameraten, skulle et eller annet.

    Og jeg ble igjen der, med kona til kameraten, til Arne Thomassen, (som oppholdt seg på kjøkkenet, hele tiden mens jeg var der. Hu var kanskje nervøs, eller noe. Hva vet jeg).

    Jeg måtte leke, med to jenter, som den ene av, var på min alder vel, og en var yngre vel.

    De hadde også en bror, som var yngre enn meg da.

    Og det var jo bare rommet deres, som vi kunne leke i.

    Og jeg var ‘vrang’ da, sa hu eldste jenta.

    Fordi vi begynte jo å krangle, og det endte vel med det, at jeg heiv ut alle de tre ungene, av det rommet deres, og at de forsvant ut til mora, i kjøkkenet.

    (Hvor det hadde vært sånn, at jeg forsvant ut, i begynnelsen, av besøket mitt der).

    Så jeg tok over hele rommet dems til slutt, kan man kanskje si.

    Selv om dem fikk det tilbake, og jeg fikk høre flere ganger, av hu eldste jenta, at jeg var ‘vrang’ da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva Arne Thomassen og kameraten, dreiv på med, mens jeg var der, det veit jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    (Dette var vel en ‘travbane-kamerat’, av Arne Thomassen, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Mora sa forresten en gang, til Pia og meg, mens vi bodde i Jegersborggate.

    At Arne Thomassen hadde tre barn, med en dame, i Larvik.

    Men det fikk jeg aldri bekreftet noe sted.

    Så dette var vel mest sannsynlig, noe tull, fra mora mi.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Etter at Axel ble født, så husker jeg en gang, som mora mi hadde en venninne på besøk, i Jegersborggate.

    Plutselig krafset det inne i veggen der, (som det noen ganger gjorde, i det gamle trehuset).

    Mora mi prøvde seg på den, at de som bodde der før oss, hadde hatt en hamster, som hadde blitt borte.

    ‘Pøh, det er rotter’, smalt det fra meg, som satt stille i en stol, like ved sofaen, og hørte på at mora mi og venninna prata da.

    Men men.

    Da begynte mora mi bare å le, av hele situasjonen.

    Men det var vel sånn, mener jeg, at når Arne Thomassen, mora mi, søstera mi og meg, var alene hjemme der, i Jegersborggate.

    Og vi hørte den krafselyden.

    Så var det vel sånn, at det ble sagt, at det var rotter som lagde den lyden, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På det samme besøket, (eller om det var et annet venninne-besøk), så husker jeg at den venninna, av mora mi, som var på besøk.

    At hu fikk se bilder, fra København-ferien vår, sommeren 1978.

    Venninna sa det, til mora mi, at ‘du så ikke gravid ut på de bildene der, syntes jeg’.

    Noe sånt.

    ‘Gjorde jeg ikke det’, sa mora mi.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en vinter vel, som Pia og jeg, gikk rundt, i Jegersborggate, med lue osv., vel.

    Så møtte vi to fylliker, litt nærmere Herregårdsbakken og på samme side av gata, som huset vårt var da.

    (Så vi følte oss ganske hjemme).

    ‘Hallå guttær’, sa fyllikene, (eller han ene fylliken da), også gikk de videre.

    Så søstera mi kunne altså passere som gutt, ihvertfall hvis det var noen fylliker som så henne, da hu var sånn 6-7-8 år da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang mens vi bodde i Jegersborggate.

    (Før Axel ble født vel, og mens Arne Thomassen jobba i Oslo).

    Så hadde Pia og jeg, vært på ferie, hos faren vår, på Berger.

    Han kjørte oss tilbake til mora vår, i Jegersborggate da, og ble bedt inn til henne.

    Han satt og prata med mora vår, i stua vår da, og så spurte mora vår, om han ikke kunne bli natten over.

    Så faren vår, lå faktisk over, en natt, sammen med mora vår, i Jegersborggate, i Larvik, i 1978 en gang, må det vel ha vært.

    (Enten 1978 eller 1979, for jeg flytta dit i 1978, og flytta til faren min, i 1979).

    Men men.

    Jeg dro med faren min, gjennom Larvik Sentrum, morgenen etter.

    Til en bokhandel/lekebutikk, i første etasje, i DNC-bygget, i bakkant, av torget i Larvik.

    Så fikk jeg mast meg til, at jeg kunne få en eske Lego da.

    Så sånn var det.

    Selv om faren min var ganske sur, på denne ‘marsjen’ vår, gjennom Larvik Sentrum, mener jeg å huske.

    (Og nok egentlig ikke ville gå og kjøpe gave til meg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg pleide noen ganger å være alene, om kvelden, i Jegersborggate, og da hendte det, at det var politiske debattprogrammer, osv., på TV.

    Jeg husker det var en TV-sending, med en valgdebatt, hvor det stod ‘H’, for Høyre-politikere, og ‘R’ for Regjeringen.

    Jeg holdt jo med Everton, som hadde blå drakter, og ‘holdt’ derfor kanskje med Høyre, som hadde blå, som sin farge da.

    Men men.

    Jeg sa til Pia, at ‘H’ var bra da.

    Men også at ‘R’ var bra, siden det var Regjeringen, (og jeg var patriot da, må man vel si).

    (Husker jeg).

    Men men.

    Jeg var jo med, å jobbe, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, i Høires Hus, i Oslo, i 1991.

    Så jeg vet at valg, det er det i Norge, i oddetalls-år.

    Så da var det også kommunevalg, i 1987, 1983 og 1979.

    Så dette var en TV-sending som Pia og jeg så, like før jeg flyttet til faren min da, høsten 1979, vil jeg tippe på, (som jeg kom på nå).

    Jeg lurer på om det var i den TV-sendingen, som politiet kom på døra, og lurte på Folkevogna utafor.

    Hvem vet.

    Pia og jeg pleide også å se på Dagsrevyen, noen ganger, når vi var aleine hjemme.

    Og vi så på noe om Camp David-avtalen vel, mellom Egypt og Israel.

    Og da het statslederne, som var i nyhetene, Begin og Sadat, husker jeg.

    Vi tulla med Sadat, og kalte han for ‘Salat’, husker jeg.

    Men men.

    ‘Begin og Salat’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det forsvant, minst en knapp, på den TV-en, i stua, i Jegersborggate, mens jeg bodde der.

    Det var ikke jeg som fjernet den.

    Var det søsteren min Pia, som tullet med TV-en på samme måte, som hun tullet med vugga til Axel, mens vi bodde der?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg har lurt litt på.

    Men men.

    Mora vår var ikke noe flink til å lage mat.

    Hu gikk på Thorfinns og kjøpte lungemos, husker jeg.

    Det lagde hu bare for Pia og meg selv.

    Det smakte noen ganger veldig vondt, og lukta vel også mindre godt vel.

    Så mens Arne Thomassen, (som var flink til å lage mat, må man vel si), jobbet i Oslo, så pleide Pia og jeg, bare å hive middagen i søplebøtta, under vasken, og løpe ut utgangsdøra, og ut i Jegersborggate, husker jeg.

    Pia og jeg, måtte allerede da vi bodde i Mellomhagen, (altså da vi var sånn 4-5-6-7 år gamle), ta oppvasken, for mora vår.

    Det måtte vi også en god del, i Jegersborggate.

    Men noen gangen, så var det mer eller mindre ‘krig’, mellom mora vår, og Pia og meg, (eller ihvertfall meg vel).

    Så det perioder hvor vi ikke tok oppvasken og, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hadde jeg krangla med mora mi.

    Jeg hastet ut døra, til Jegersborggate, og så inn i portrommet, og så inn i hagen vår, for å hente sykkelen min.

    Jeg var preget av krangelen med mora mi da, og ville bare få en del avstand mellom meg selv, og mora mi.

    Så jeg ville bare sykle avgårde da, vekk fra huset vårt i Jegersborggate, og kanskje finne noen kamerater, eller noe da.

    (Oppe ved lekeplassen vår, ved de blokkene, antagelig).

    Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, stod med en rive, (eller noe vel), i hagen vår.

    Det var rart, at ingen hadde sagt fra til meg om det, at bestefar Johannes var på besøk, fra Nevlunghavn.

    Hm.

    Men men.

    Bestefar Johannes, stod og dreiv med hagearbeid da, og spurte meg om dette ikke var noe jeg kunne gjøre.

    (Han ville vel at jeg skulle ta det som en fast plikt da).

    Jeg var opprørt, etter krangelen med mora mi, og sa bare ‘nei’, og forsvant avgårde med sykkelen min.

    Så kanskje hvis jeg ikke hadde krangla med mora mi.

    Men sånt burde vel egentlig gått gjennom mora mi, sånne ting som plikter, osv.

    Men vår familie, var mer eller mindre i oppløsning da.

    Mora vår mista litt kontrollen på Pia og meg, ihvertfall etter at hu begynte å lage den vonde lungemosen.

    Eller egentlig var det kanskje, når hu glemte å kjøpe kattemat til Pusi, at hu mista kontrollen.

    Det er mulig.

    Pia og jeg, måtte kontakte han barnevakten, og be om penger av han, til kattemat.

    (Arne Thomassen jobbet jo i Oslo).

    Så kjøpte vi en boks kattemat, men hvor lenge varer en boks kattemat?

    Vi ga ihvertfall Pusi litt kattemat, og skulle liksom spare resten da.

    Men katta roet seg kanskje litt, når den så at vi ungene ihvertfall prøvde.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så etter dette, så var det vel ikke mye respekt, som vi hadde for mora vår, vil jeg si.

    Selv om jeg handlet mye for henne, etter at Axel ble født.

    Men når hu ikke kjøpte kattemat til Pusi, da var det nok noe galt, et eller annet sted, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo masse plikter, det vil si at jeg handlet for mora mi, i mange forskjellige butikker, i Larvik Sentrum, etter at Axel ble født.

    Men så plutselig, en dag, som jeg kom hjem fra skolen.

    Så var det en hjemmehjelp, fra Larvik kommune vel, på kjøkkenet.

    Da følte ikke jeg meg hjemme der lenger, for å si det sånn.

    Jeg mistet ansvaret jeg hadde hatt, enda jeg syntes jeg hadde vært flink, og alltid gikk og handlet, når mora mi ba meg.

    Men men.

    Jeg hadde jo da litt tilgang til litt penger og, og pleide å spille en krone, på kronespill, når jeg gikk og handlet, for mora mi.

    Hjemmehjelpen la mange mynter, i en skål, på kjøkkenet.

    En dag så sa hu til mora mi, at hu kunne se det, at det mangla mynter, i den koppen.

    Men jeg hadde jo fått lov å ha ansvaret for penger, før hu hjemmehjelpen dukka opp.

    Og jeg ble litt nedfor av hu strenge hjemmehjelpen, og at jeg mistet ansvaret jeg hadde, uten å ha gjort noe galt, mente jeg, og jeg fikk masse fritid da, etter skolen, enda jeg kanskje hadde kuttet ut kameratene mine litt, etter at jeg fikk ansvar for å handle for mora mi, etter Axel ble født.

    Så jeg innrømmer det, at jeg, for å døyve på denne skuffelsen, og mangelen på spenning, som jeg var vant til å få oppfylt, når jeg handla for mora mi, og brukte en krone, (hvis jeg hadde råd til det), på kronespill.

    Så innrømmer jeg det, at fristelsen noen ganger ble litt for stor, og at jeg rappa noen mynter, i den skålen til hjemmehjelpen, på kjøkkenet.

    Så sånn var det.

    Jeg ble helt rar nesten, etter at vi fikk den hjemmehjelpen, (som var veldig upersonlig, syntes jeg, så det var nesten som å bo på institusjon, etter at hu dukka opp i huset vårt, hver dag, husker jeg).

    Men men.

    En dag, så sa jeg at jeg var syk, og ble hjemme fra skolen, og lagde en sånn bane, av noen modelljernbane-skinner, eller noe, som jeg sendte klinkekuler ned av da, og viste til hjemmehjelpen, når jeg var ferdig.

    Hu sa vel ikke så mye men.

    Men hu ble med og så på den klinkekulebanen, som jeg hadde lagd men.

    (Jeg hadde kanskje litt feber).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi nevnte det en gang, for Pia og meg, at hu var så fin, at hu ble døpt Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

    Hu var nesten i ekstase omtrent, da hu fortalte om det her, i Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Hu kunne noen ganger lage et poeng av, at det var ‘Arme Riddere’, til dessert, eller noe.

    Eller noen ganger så sa hu at det var ‘Tilslørte Bondepiker’.

    Men men.

    Men hu kunne noen ganger sende meg, for å kjøpe Ritter-sjokolade.

    Mener jeg å huske.

    Men hu fortalte aldri noe om bestemor Ingeborg sine forfedre, som var kongelige og adelige da.

    (Ikke til meg ihvertfall.

    Sin grandtante Magna Adeler, kalte hun bare for Meme, de gangene jeg hørte, at hun pratet om henne.

    (Men til gjengjeld så hendte det ikke så rent sjeldent, at hun pratet om nettopp Meme, så det navnet har festet seg litt i hukommelsen min da.

    Også Unse (Heegaard f. Trock-Jansen, som også var fra bestemor Ingeborg sin slekt, i Danmark), pleide mora mi enkelte ganger å nevne.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På en av mine bursdager mens vi bodde i Jegersborggate.

    (Antagelig 8-års dagen min, 25. juli 1978).

    Så dro mora mi og Arne Thomassen, med Pia og meg, på Grands Hotell, i Larvik.

    I et serveringslokale, som jeg tror het noe med ‘hagen’.

    Noe sånt.

    Og da gikk mora mi bort til orkesterdirektøren, (for et danseband, eller noe, kanskje).

    Og spurte om han kunne spille ‘Happy Birthday to You’, for meg.

    (For det var vel et utenlandsk band da).

    Men jeg ble så flau, (og gikk ikke så bra overens, med mora mi), så jeg ville ikke reise meg, når de var ferdige å spille.

    Jeg bare satt som vanlig, på stolen min.

    Så mora mi ble kanskje litt sur da, det er mulig.

    Det var vel litt snobbete der, og jeg syntes kanskje det ble litt vel mye.

    Det er mulig.

    Men men.

    En gang, så dro Arne Thomassen og mora mi, med Pia og meg, i en folkevogn sikkert, opp til et slags museum, som lå på toppen ved ‘ra-et’ der, (heter det vel).

    Men det museet, (eller kunstgalleri, var det vel egentlig), var stengt da, hvis jeg husker riktig.

    (Dette var et som var i en bygning, oppå den morenen, som Bøkeskogen ligger på vel, men mot Langestrand vel.

    Noe sånt).

    Mens vi kjørte rundt, nedenfor morenen der, langs Farriselva vel, (heter den vel).

    Så nevnte Arne Thomassen det, husker jeg, at alt av eiendommer osv., rundt der, det var eiet av Treschow-Fritzøe.

    Så sånn var det.

    Og i 2. klasse, på økonomi-linja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, (cirka 10 mil lenger nord i Vestfold, den videregående skolen, som folk fra Berger, hvor faren min var fra, gikk på), i faget Samfunns og Næringslære, så spurte han læreren oss, om hvem det var, som eide mye av skogen, nede i Larvik-området.

    Og da huska jeg det, som Arne Thomassen hadde sagt da, når vi kjørte rundt der, ved Farriselva vel, cirka ti år tidligere.

    Også svarte jeg ‘Treschow-Fritzøe’ da.

    Og det var visst riktig, svarte læreren.

    (En lav kar, i 40-årene vel, med mørkt hår og skjegg vel.

    Så sånn var det).

    Og da utbrøt Line Nilsen, fra Svelvik, (som gikk på regnskapslinja. Dette var en delt klasse, hvor jeg gikk på Markedsførings-linja. Line Nilsen var fra Svelvik, men jeg hadde gått i samme klasse, som henne, på Svelvik Ungdomsskole, siden vi bare var noen og tjue elever, så havnet seks jenter fra Svelvik, i vår Berger-klasse. Men men).

    Line Nilsen sa, (nesten i panikk vel. Eller hva det kan ha kommet av), ‘hva sa du’.

    Noe sånt.

    Uten at jeg skjønner hvorfor hu blei så oppstyrtet av at jeg svarte riktig på det.

    Jeg var vel kanskje den i klassen, som oftest svarte riktig, på spørsmål fra lærerene.

    Så det var vel egentlig ikke noe sensasjonelt, i det, vil jeg kanskje si.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    En gang, mens jeg bodde i Jegersborggate, så dro Frode Kølner, med meg, på noe dukketeater, hos AOF, (eller noe. Det var noe med Arbeiderbevegelsen ihvertfall, mener jeg, selv om Frode Kølner, på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, var i Unge Høyre, mener jeg. Men men).

    AOF, (var det vel), lå nederst i den sidegaten til Jegersborggate, der de ungene bodde, hvor Arne Thomassen hadde latt meg være, mens han gjorde noe ærend, med en kamerat, (disse ungenes far), og hu eldste datter hadde kalt meg for ‘vrang’, som jeg skrev ovenfor, (eller om det var i det forrige kapitellet).

    Etter at vi gikk ut, (var det vel), så sa Frode Kølner det, om ei jente i klassen sin, (var det vel).

    At hun var veldig barnslig, og at hun var en av de ungene, som hadde ropt, under dokketeater-forestillingen da.

    (Så jeg kan vel nesten forestille meg det, at kanskje Frode Kølner, kan ha drevet med noe baksnakking av meg, etter at jeg flyttet til faren min, på Berger, osv.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde aldri hørt om AOF før, men Frode Kølner hadde vel bodd i Trygves gate, hele livet, tror jeg, og var jo ikke fra Halsen og Berger, sånn som meg.

    (Så han fikk vel med seg mer, om hva som foregikk, for unger osv.

    Det er mulig).

    Men men.

    Det skjedde mye, på det cirka et og et halvt året, som jeg bodde i Jegersborggate, syntes jeg nå, når jeg tenker tilbake på det.

    Det skjedde vel mye mer, enn i Mellomhagen, (hvor vi bodde før Jegersborggate), enda vi vel bodde i Mellomhagen, i lengre tid.

    Men men.

    Jeg må ha vært ganske stresset, når jeg bodde i Jegersborggate der, tror jeg.

    For jeg husker det, at når jeg måtte tisse.

    (Når jeg var på rommet mitt).

    Så ville jeg spare tid, så jeg begynte å ta ut tissen, (når jeg trodde jeg var alene, i andre etasje der), på vei til doen.

    Men det la mora mi merke til en gang, fra første etasje.

    (Hu så opp, i trappa, og la merke til meg, når jeg gikk forbi trappa, i andre etasje der.

    Så mora mi fulgte med ganske nøye på meg, må man kanskje si).

    Og da sa mora mi til meg, at det fikk jeg ikke lov til, å ta ut tissen, før jeg var inne på do, (for å bli litt raskere ferdig med å tisse da).

    Så det måtte jeg slutte med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi spilte fotball, på den asfaltbanen, oppe ved de blokkene ovenfor sykehuset.

    (Det var ofte en hel gjeng av oss, som spilte da, av unger som bodde i nærheten av de blokkene da.

    Uten at jeg husker alle navnene.

    Men men).

    Så hendte det, at ballen gikk over et av gjerdene, til en av naboene.

    Og jeg var ganske utadvendt, og ble kanskje tøff, av å være i den familien jeg var i, (og all flyttingen kanskje), for det var nesten som en ‘krig’, hjemme hos oss, noen ganger.

    Det var ganske anspent, ihvertfall.

    Men men.

    Så jeg turte det, å ringe på hos han naboen, til fotballbanen, og be om å få tilbake fotballen vår da.

    Og da sa han, at det var greit.

    Også dro han med meg, til en garasje, eller et uthus/bod, eller noe.

    Og der lå det kjempemange baller, husker jeg, som unger hadde mista over gjerdet da, i årenes løp.

    Jeg måtte peke ut ‘vår’ fotball da, og fikk tilbake den.

    Så sånn var det.

    (Dette var vel noen som bodde i Øvre Jegersborggate kanskje, vil jeg tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens vi bodde i Jegersborggate, (var det vel), så dro mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, på tur med danskebåten Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker det, at vi var i butikken Damsgaard, ikke langt unna fergelejet, i Fredrikshavn da.

    Også fikk jeg en flaske Jolly Cola, husker jeg.

    Men når mora mi hadde betalt i kassa, så lurte jeg på det, om hvordan jeg kunne få åpnet den flaska.

    Og det som skjedde da, det var nesten litt utrolig.

    Vi fikk en (enkelt designet) oppdragelse, av han unge mannen, som satt i kassa.

    Mora mi ville levere den tilbake, etter at vi hadde åpnet Jolly Cola-flaska.

    Men dette var visst en sånn flaskeopptrekker, som kundene fikk, til odel og eie, av butikken.

    (Virka det som ihvertfall, for meg).

    Så dette var nesten utrolig bra kundeservice, vil jeg si.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Noe sånt hadde vi aldri opplevd i Norge.

    (Så både mora mi og jeg ble overrasket, over dette, husker jeg).

    Men men.

    Så de danskene, de får det til noen ganger, det er helt sikkert.

    (Selv om det noen ganger kanskje er litt vanskelig å skjønne hva de sier).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke lenge etter at jeg ble kjent med Frode Kølner, (noe som var like etter at vi flyttet til Jegersborggate vel).

    Så forklarte Frode Kølner meg, at ‘der ligger Falken’, eller noe.

    (Det som nå heter Falck Bilberging vel).

    Like ved lekeplassen vår, var dette, i en sidegate, til den gaten, som gikk mellom Jegersborggate, (fra like ovenfor huset vårt), og til Trygves gate, (hvor Frode Kølner bodde).

    Så den lekeplassen, (som vel kanskje var privat område, og tilhørte de nevnte blokkene, ovenfor Larvik Sykehus), den var i en gate, som gikk fra cirka ovenfor huset vårt, i Jegersborggate, og opp til Frode Kølner og dem sitt hus, på hjørnet av Trygves gate da.

    Så sånn var det.

    (Selv om den lekeplassen lå mye nærmere Frode Kølner og dem, så var den også nærme der vi bodde da, vil jeg si, siden Pia og meg, bare behøvde å gå opp en bakke, på hundre meter kanskje, for å komme oss dit.

    Mens Frode Kølner bodde kanskje tjue meter unna, og kunne se lekeplassen, (delvis ihvertfall vel), fra ‘lekerommet’ sitt, i andre etasje, i det grønne huset deres da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi dro meg også med, husker jeg, en kveld, en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), for å gå på ski, i en lysløype, som mora mi var så begeistret for, som gikk rundt i området rundt Bøkeskogen der da.

    Så selv om vi bodde midt i Larvik sentrum, så var det bare en kort biltur, (eller om vi gikk), opp til Bøkeskogen, så kunne man stå på (langrenn) ski der.

    Noe mora mi var begeistret på, og sa til en av venninnene sine, husker jeg, da hu spurte om det ikke ble upraktisk, å bo midt i byen, når det gjaldt å få mosjon osv., kanskje.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde i Jegersborggate, så begynte mora mi, (og Arne Thomassen), å abonnere på Nybrott, (en Arbeiderparti-avis vel, som ble lagt ned, på 80-tallet vel).

    Det var ikke alltid vi abonnerte, på avis, men vi gjorde det, i kanskje tre måneder, eller seks måneder da.

    Noe sånt.

    Og en dag, som jeg skulle gå til skolen, (i andre klasse, da sikkert).

    Så var det bilde, av bestefar Johannes, over store deler av forsiden, vil jeg si.

    Så jeg la med en gang merke til det, i avisa, som lå på trappa vår vel, ut til Jegersborggate.

    (Eller om avisa hadde blitt lagt i brevsprekken, i inngangsdøra, det er vel kanskje også mulig).

    Uansett, så fikk jeg nesten sjokk da.

    Bestefar Johannes, var på forsida, av avisa, mens han holdt en død svane vel.

    Så det var jo spesielt, husker jeg.

    Jeg ble nesten litt traumatisert, (eller sjokkert kanskje), men jeg kom meg til skolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg gikk ned i stuen, i Jegersborggate, så var bestefar Johannes sannelig på radio og.

    Det var et kåseri, (på 10-15 minutter kanskje), hvor bestefar Johannes snakket om et eller annet, (som mora mi hørte på da, og smilte av vel), på NRK radio da, (med en litt alvorlig tone vel. Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk ikke alltid så bra overens, med mora mi, da jeg bodde i Jegersborggate.

    En gang vi var uenige om noe, så smalt jeg med utgangsdøra, og forsvant ut, i Larvik sentrum da.

    Etter dette, så sa mora mi det, at hvis jeg fortsatte å smelle med dørene, og så videre, så måtte jeg flytte til faren min.

    Det var jo ikke noe jeg heller ville, enn å flytte til faren min.

    (Som jeg skrev om, i det første kapitellet, så ville jo ikke jeg, flytte fra Bergeråsen, da mora mi rømte fra faren min, (må man kanskje si), med Pia og meg, i 1973).

    Og det var jo også sånn, at et par ganger, når Pia og jeg, hadde vært på besøk hos faren vår, og hans foreldre, på Berger og Sand, så hadde jeg låst meg inne på do, hos Ågot og Øivind, når mora vår og Arne Thomassen, kom for å hente oss.

    Så det var ganske kjent, helt fra 1973 vel, at jeg egentlig heller ville bo på Berger.

    Så da mora mi sa det her, (om at jeg kanskje måtte flytte til faren min), så ble jeg glad inni meg, (må jeg vel si), og fortsatte jo da selvfølgelig, å smelle med dørene, som aldri før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og en dag, høsten 1979, så dukket faren min opp der da, og da skulle jeg flytte til han.

    Så sånn var det.

    Jeg får skrive mer om hvordan den flyttingen var, i det neste kapitellet.

    For det var så mye annet som skjedde, mens jeg bodde, i Jegersborggate.

    Men men.

    Dette var vel egentlig, en god del år, etter at jeg flyttet fra Jegersborggate.

    Men jeg husker det, at da jeg besøkte Frode Kølner, en gang, så sa han om faren sin, at han var sånn rar/spesiell/dum/barnslig, i gangen, nedenfor trappa, opp til andre etasje hos dem, utafor døra inn til kjøkkenet, (eller om det var stua deres), var det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Frode Kølner baksnakka altså et par folk, (hu jenta i klassen sin og faren sin), når jeg tenker etter nå, når jeg skriver disse kapitlene.

    Så sånn er det.

    Men men.

    De gangene vi var, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Så hendte det ofte, at vi spiste utendørs, i hagen, når været tillot det.

    Spesielt frokosten, pleide bestemor Ingeborg, ofte å spise utendørs, sånn som jeg husker det.

    Og til frokost, (når vi besøkte bestemor Ingeborg, og lå over da), så var det gjerne havregrøt med rosiner i, husker jeg.

    Og kanskje noen horn, eller brødskiver, med brunost da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hans Kølner, (faren til Frode Kølner), ga eller byttet en gang, gjennom Frode kanskje, en konvolutt, med en Gyldenløve på, mener jeg, fra Larvik Frimerkeklubb, eller noe, og et frimerke, med kanskje førstedagsstempel på da.

    Noe sånt.

    Ihvertfall så hadde jeg en sånn konvolutt, med noe om en Gyldenløve vel, i frimerkesamlingen min, fra den tiden jeg bodde i Larvik, og begynte å spare på frimerker, mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som jeg var ganske alene, på lekeplassen vel, på Apache-sykkelen min kanskje.

    Så kom det en gutt bort til meg, og fortalte det, at bestefaren til en eller annen, hadde sagt det, at ‘det var bra av Stokke, å slå Liverpool’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Aftenposten besøkte jo forresten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, ihvertfall en gang.

    De skrev om hagen.

    Men de kalte huset for ‘lite’, enda det hadde fire stuer og fire soverom samt bad med bidet, osv.

    Så jeg klagde til Pressens Faglige Utvalg, mens jeg bodde i Liverpool.

    (Dette var noe jeg fant om, i Aftenpostens Tekstarkiv, på nettet, at den avisen hadde skrevet om Ingeborg og Johannes).

    De hadde også skrevet det, at porten stod åpen.

    Men det kan jeg ikke huske, fra alle våre besøk, i Nevlunghavn, at den pleide å gjøre.

    Så Aftenposten diktet kanskje litt, vil jeg tippe på.

    Selv om PFU ikke svarte ordentlig på klagen min vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, de første ukene i Jegersborggate, da jeg tok Tjøllingbussen, til Østre Halsen skole.

    Så gikk jeg forbi noen unger, (både gutter og jenter vel), som spilte fotball.

    (Det var kanskje cirka ti minutter før skolen begynte).

    Og da sa plutselig hu ene jenta, (som jeg lurer på om gikk i klassen min).

    (Ei med lyst hår vel).

    ‘Hei, Erik’, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men jeg var kanskje litt sjenert, og hadde jo egentlig flytta bort fra Halsen, til Larvik.

    Så jeg spurte ikke om å få bli med.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en av de første dagene, som jeg gikk på Østre Halsen skole, forresten.

    (Mens jeg fortsatt bodde i Mellomhagen da).

    Så var det noen unger, som tulla med meg, eller mobba meg da.

    Og da rømte jeg inn på Samvirkelaget, som var like ved skolen, på begynnelsen av skoleveien hjem da.

    Også stod jeg der, og lot som om jeg så på viskelær osv., inne i butikken da.

    Før det kom ei dame, og sa jeg måtte gå ut, etter cirka ti minutter vel.

    Jeg fortalte at noen unger var slemme mot meg.

    Men jeg måtte fortsatt gå ut.

    Kanskje de var sure der, siden jeg hadde tulla, da jeg skulle kjøpe melk for mora mi der, cirka tre år tidligere vel, (da jeg var fire år)?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det mest spesielle, som skjedde forresten, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Det var en gang, som mora vår, kjørte Pia og meg, ut til Østre Halsen.

    Hu slapp oss av, ikke langt fra den butikken, hvor jeg spurte, om melkebilen hadde vært der, etter at de hadde sagt det på Samvirkelaget der, at melkebilen ikke hadde vært hos dem enda, (og jeg prøvde å gå til en annen butikk da).

    Så sånn var det.

    Der var det en flokk unger, som leika, og Pia og jeg, vi leika litt med de da.

    Men dette var ikke de samme ungene, som vi kjente, fra da vi bodde, i Storgata.

    Mora vår skulle besøke Arne Thomassen, som av en eller annen grunn, bodde på Victoria Hotell, i Larvik.

    (Og ikke hos oss i Jegersborggate, da).

    Vi leika med de ungene, i flere timer da.

    Helt til det ble middagstid, og alle ungene forsvant inn.

    (Dette var vel en søndag vel).

    Så gikk Pia og jeg litt rundt der.

    Til Samvirkelaget, hvor vi glante inn vinduene, og jeg sikla litt på potetgullet der da.

    For jeg var så sulten.

    Vi hadde vel ikke spist, hele dagen.

    Så fikk jeg med meg Pia, til å gå bort til bensinstasjonen, Shell, (tidligere Gulf), som lå nærmere Lågen der.

    Planen var å spørre noen, som vi gikk forbi, om vi kunne få penger, til å kjøpe potetgull for, på Shell.

    (Siden vi var så sultne).

    Akkurat mens jeg spurte noen, om Pia og jeg kunne få fem kroner hver til potetgull.

    (Et eldre par, som var ute og gikk søndagstur vel.

    Og vi fikk faktisk en femmer hver, av han mannen da, som var ute og gikk tur, med kona si).

    Cirka samtidig, så sa Pia det, at ‘der er nabo’n’.

    Også var det naboene våre, fra Mellomhagen.

    Han unge politimannen og kona hans, som vel også var ute og gikk søndagstur da.

    (Vi bodde i Mellomhagen 15B, så disse må ha bodd i Mellomhagen 15A da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi fikk lov å bli med de hjem.

    Jeg spurte om det var greit at vi kjøpte potetgull først, på Shell.

    Og det var det, sa de.

    Når vi kom til naboene, så fikk vi brødskiver, på kjøkkenet deres.

    Jeg fikk brødskive med sukker på, husker jeg.

    Jeg hadde aldri spist brødskive, med sukker på, tidligere.

    Men han politimannen, sa at det var godt da, og anbefalte det.

    Så derfor sa jeg at jeg ville ha det på brødskiva da.

    Så sånn var det.

    Vi visste ikke nøyaktig hvor mora vår var.

    Men jeg huska at morfaren vår het ‘Johannes Ribsskog’, og bodde i Nevlunghavn.

    Så han politimannen ringte morfaren vår, og fikk han til å komme å hente oss.

    Så dukka mora vår opp, ute i Nevlunhavn da, den samme kvelden, eller dagen etter.

    Vi var jo kalde og sultne, Pia og jeg.

    Og jeg var veldig sur på, og skuffet over, mora mi, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at vi ble bedt inn, til noen av de ungene.

    Og vi hadde jo ikke fått noen penger, av mora vår.

    Og vi var jo kalde, etter mange timers lek utendørs.

    Dette var ikke om sommeren, men om våren eller høsten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var rimelig uansvarlig, av mora vår, må jeg si.

    Hu trodde at vi bare kunne be om å få bli med inn, til de ungene.

    Men vi kjente de jo ikke ordentlig fra før av, og ble ikke bedt med inn, av noen av de.

    Så det klaffet ikke da.

    Så da ble vi jo tilslutt stående der, kalde og sultne, når det begynte å nærme seg kvelden, (det var vel litt mørkt, når vi våre tidligere naboer, mener jeg å huske. Men men), Pia og jeg.

    Jeg husker også det, at mens jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, så åpna det en ny lekebutikk, ovenfor Thorfinns der, (nedenfor Jegersborggate, like ved Nansetgata), som het Noldus, vel.

    (Et litt rart navn på en lekebutikk kanskje?

    Noldus var vel et nedsettende ord, mener jeg å huske.

    Men men).

    Der gikk jeg uansett, og kjøpte lekebiler.

    Jeg husker ikke helt, om det var Matchbox-biler, eller et annet slag, som de også vel hadde.

    Men, jeg syntes at jeg var litt gammel, til å leke med biler, da jeg flytta til faren min, som ni-åring, (høsten 1979).

    Så jeg ga alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy, (som er fem år yngre enn meg vel), da jeg flyttet til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, høsten 1979 da.

    Så sånn var det.

    Det var vel mora mi og søstera mi kanskje, som ‘hypet’ den nye lekebutikken, i Larvik.

    Men da var jeg vel litt vokst fra sånne lekebutikker.

    Man ble vel ganske raskt voksen, av å bo der vi bodde, i Jegersborggate.

    Det var alltid noe som skjedde der, må man vel si.

    Men men.

    Jeg var vel kanskje ganske voksen, for alderen, da jeg gikk på Østre Halsen skole og.

    Frøken tok oss med på biblioteket, en gang i blant.

    Jeg syntes at alle bøkene virka kjedelige.

    (Kanskje etter å ha lest i pornobladene til faren min.

    Hvem vet).

    Men fant en bok til slutt da, som såvidt virka litt interessant, å begynne å lese på vel.

    Det var om en sigøynerjente og familien hennes.

    En gang, så hadde jeg tatt med den boka, når Pia og jeg, og mora vår vel, skulle overnatte, ute i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Det var kanskje jula 1977, eller noe.

    (Hvis det ikke var i 1978 en gang da).

    Hvem vet.

    Jeg lå i onkel Martin sitt gamle rom, og Pia lå vel i det lille kammerset, som var på innsiden, av rommet til Ingeborg, (hvor hun hadde himmelsengen sin), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Hvor mora mi lå, det husker jeg ikke.

    Men hun lå kanskje i himmelsengen til bestemor Ingeborg.

    Også lå kanskje bestemor Ingeborg, sammen med bestefar Johannes, i hans dobbeltseng, på hans soverom, (hvor han pleide å snorke fælt, husker jeg).

    Hvem vet.

    Men men.

    Uansett, så kom vel bestemor Ingeborg, opp på ‘mitt’ rom, for å si god natt, eller noe.

    Og da hu så den boka, som jeg hadde lånt, på biblioteket, på skolen.

    Om hu sigøynerjenta da, (en bok som var i en serie, på 4-5 bøker vel, eller noe, om en sigøynerfamilie, som kjørte rundt, fra sted til sted, og sånn da, og slo leir og sånn, og dansa og sånn vel).

    Men men.

    Så ‘gura’ jo bestemor Ingeborg helt.

    Og tok kanskje med boka ned og viste for bestefar Johannes da.

    De snakket ihvertfall fælt om det her, med den boka jeg leste på, om noen sigøynere osv., da.

    De lagde skikkelig mye ut av det.

    (Dette var jo bare en bok, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, blant mange tusen bøker vel, på biblioteket, på Østre Halsen skole.

    Og da først etter en lang stund, (helt på slutten av timen kanskje), uten at jeg hadde klart å finne noen andre bøker da, som interesserte meg.

    Så den boka var jo nesten bare som noe tull for meg.

    Men men.

    Likevel, så tok bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, (og vel moren min også), dette her veldig alvorlig.

    Og kom opp på rommet mitt igjen, og spurte om vi ikke fikk lære om Ibsen og Bjørnson og sånn, på skolen.

    Nei, de hadde vi ikke lært noe om, svarte jeg.

    (Det var vel først noen år seinere, at vi lærte om Ibsen, osv.

    Hvem vet).

    Så da ble det spetakkel gitt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det vi lærte om i norsk-timene, som det stod om i norsk-boka vår, husker jeg.

    Det var om en gutt, som het Ola-Ola.

    Ola-Ola hadde to bestefedre, som begge het Ola.

    Og de krangla fælt, om hvem det var, som barnebarnet deres var oppkalt etter da.

    (Om det var etter Ola eller Ola).

    Så til slutt, så måtte foreldrene, kalle gutten for Ola-Ola, sånn at ikke bestefedrene til gutten, skulle krangle om det her da, om hvilken av bestefedrene, som Ola-Ola var oppkalt etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg huska, og skrev om notat om her, for noen dager siden vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ingeborg sa forresten til meg en gang, i Nevlunghavn, husker jeg, lenge etter dette da.

    Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg.

    Så jeg får vel ta det med her.

    Dette må vel ha vært rundt år 2000, en gang.

    Bestemor Ingeborg klagde på det, at alle hennes samtidige var døde, og at hun lurte på om Gud fantes, og om det var noe etter døden.

    Hun syntes ikke det var noe morsomt, å være så gammel, når alle hennes jevnaldrende var døde, (og man måtte anta det da, at hun ikke hadde så lenge igjen å leve), forklarte hun meg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, fortalte meg også en gang, (etter at Johannes var død da), at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, ofte hadde ‘tungsinn’, var det vel hun sa.

    Og at Johannes selv, også kunne være plaget av dette med tungsinn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også dette selv, må jeg vel si.

    En gang, som jeg var på vei hjem fra Torstrand skole, (hvor jeg gikk i 2. klasse og i begynnelsen av 3. klasse), opp Herregårdsbakken da, i Larvik, og på vei mot huset vårt, i Jegersborggate.

    Så pratet jeg med en gutt, som var litt lenger ned, i bakken.

    (En jeg ikke kjente fra før, husker jeg.

    Og som jeg kanskje var litt redd/skeptisk for.

    Som man vel ofte er ovenfor ukjente unger kanskje, når man selv er barn.

    Men men).

    Og så så jeg plutselig det, lenger ned i Herregårdsbakken, (jeg så meg bakover da, for han gutten, som jeg mer eller mindre var i prat med, gikk bak meg i den bakken, oppover da).

    Så sånn var det.

    Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, sin lys blåe Mazda, kom kjørende oppover Herregårdsbakken, i retning meg da.

    Jeg ble jo glad da, for da kunne jeg komme meg bort, fra han andre gutten, (som jeg ikke visste hvem var, og nesten krangla med vel).

    Og jeg stoppa bestefar Johannes da, som jeg regna med, at var på vei, for å besøke oss, i Jegersborggate.

    Bestefar Johannes stoppa da, og jeg var glad for å få sitte på med han.

    Men bestefar Johannes var sur, kanskje litt dorsk og molefunken da.

    Eller om han kanskje var deprimert, over noe.

    Han fortalte det, at han ikke skulle på besøk til oss.

    Han skulle til Nanset Marked, for å handle, for bestemor Ingeborg da.

    Han kjørte meg likevel hjem, til Jegersborggate, (huset vårt, var noen hundre meter, fra Herregårdsbakken), før han kjørte videre vel, med en gang, mener jeg å huske.

    Men det var kanskje litt rart, at bestefar Johannes, skulle kjøre på min skolevei, syntes jeg.

    Hvis han ikke skulle besøke oss, mener jeg.

    Han kunne kanskje ha kjørt en annen vei da, hvis han ikke ville at jeg skulle stoppe han, mener jeg.

    Men men.

    Han kjørte også veldig sakte, opp Herregårdsbakken, husker jeg.

    Så den bilen var kanskje litt daukjørt?

    Hvem vet.

    Jeg ringte jo bestemor Ingeborg, noen ganger, mens jeg bodde i Liverpool.

    Og en av de tingene hun fortalte var at hun en gang, (mens de bodde på Sætre i Hurum. Hvor de bodde fram til 1975, da de flyttet til Nevlunghavn. Og de bodde der vel bare i et par år, tror jeg).

    Det var, at en gang, mens de kjørte, på vei hjemover til Sætre da, (fra et eller annet sted).

    Så hadde Johannes vært så trøtt, at bestemor Ingeborg, hadde bedt, om å få gå ut av bilen.

    Så stoppet Johannes, og bestemor Ingeborg, gikk ut av bilen da.

    (For hun var redd for at Johannes skulle kræsje).

    Og da gjorde Johannes nettopp det, (sa bestemor Ingeborg).

    Han kræsjet og kjørte ut av veien, like etterpå.

    Så det var vel en litt spesiell episode, husker jeg, som bestemor Ingeborg fortale om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene, at faren min, Arne Mogan Olsen, fortalte meg, på begynnelsen av 80-tallet vel, at han stemte på Fremskrittspartiet.

    Og at bestefar Øivind, (min farfar), fortalte meg, på omtrent den samme tiden, at han hele livet, hadde stemt på Arbeiderpartiet.

    Men kona hans, bestemor Ågot, hun fortalte meg, et par år seinere kanskje, at hun stemte, på Kristelig Folkeparti.

    Så der i gården, så var det ikke sånn, at alle mente det samme, om alt mulig.

    Der var det nok like mange meninger ofte, som det var personer tilstede.

    Så i min fars familie, der måtte man nok prøve det, å være litt diplomatisk, noen ganger, og kanskje tenke, før man pratet.

    Det er mulig.

    Min fars yngre bror, Runar, han stemte vel SV, mener jeg å huske.

    (Han sa ihvertfall, at faren min og jeg var ‘dumme’, eller noe, siden vi sympatiserte med Høyre-sida da, i politikken.

    ‘Dere stemmer på de som gjør det værre for dere’, eller noe, sa onkel Runar en gang, husker jeg, på 80-tallet, til meg da, siden jeg kanskje var voksen for alderen, eller noe, eller hva grunnen kunne være, til at han ville diskutere politikk med meg, (mens min far var nede på verkstedet vel, eller noe).

    hvem vet.

    Men men.

    Jeg husker fra en av de nesten utallige, (virker det som ihvertfall), søndagsturer, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    At bestefar Johannes, han kunne være sånn, at han spurte en mann, som stod utenfor bedehuset, like ved der de bodde, i Blombakken.

    Om hvem han var, hva han jobbet med, og om hvor mange barn han hadde, osv.

    ‘Fem barn’, det var mange, mener jeg at bestefar Johannes sa.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han mannen stod sånn, utenfor ved bedehuset der vel, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Noe av dette, hører kanskje egentlig ikke hjemme, i dette kapitellet, om Jegersborggate, (i Larvik).

    Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg. så jeg tenkte jeg kunne ta det med, i dette kapitellet, sånn at jeg ikke risikerer å ta med om det seinere, mener jeg.

    Jeg skrev at Ågot og øivind, hadde noe slags egyptisk kunstverk, som kanskje kunne kalles ‘kitch’, på veggen, i et tidligere kapitellet.

    Og da kan jeg kanskje ta med om det, at de også hadde mye annet som også vel må kalles for kitch, på veggene.

    De hadde ei negerdame, som Ågot kalte ‘dama si’ vel, på veggen.

    Eller om det var dama, i fontena utafor, (som stod uten vann, på hele 70 og 80-tallet vel), som Ågot kalte ‘dama si’.

    Eller om det var begge.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    De hadde også det kjente bildet, av et protestantisk ektepar, i USA vel, (mener jeg å huske ihvertfall), som hadde en bibel muligens, med seg på bildet.

    Noe sånt.

    Også hadde Ågot en sånn hvit vase, med gulldekor, stående oppå reolen.

    En hun hadde vunnet på bingo en gang, (eller om det var tombola), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og hun hadde også en statue, av en gresk gudinne, som hun hadde kjøpt på Rhodos, på begynnelsen av 80-tallet vel, stående der.

    Athene var det, mener jeg.

    Det egyptiske bildet, det viste min fetter Ove meg, at han hadde arvet, noen år etter at Ågot døde, i år 2000 vel, mens han bodde i sin far Runar, sin leilighet, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg), i Oslo.

    Enda det vel nesten var sånn, at det huset til Ågot og Øivind også var mitt hjem.

    Siden jeg gikk dit, for å spise middag, hver dag etter skolen, i mange år, på 80-tallet.

    Og jeg ble der vanligvis hele ettermiddagen, og lekte utenfor der og sånn da.

    Og jeg fikk også 2-3 skuffer, i reolen deres, for å ha tingene mine i da, som jeg hadde der borte da.

    (Det var en blikkboks-‘safe’, osv., som jeg hadde mast meg til å få, av faren min, i bokhandelen i Svelvik, blant annet).

    Men men.

    Så jeg ble litt overrasket da, må jeg si, når jeg så det, at Ove hadde det egyptiske bildet, som hang på veggen, hos Ågot og Øivind.

    På en måte så var jo hele det huset mitt, har jeg jo senere skrevet om, på blogg osv., siden jeg hadde de skuffene der, så hadde jeg også bruksretten, mener jeg.

    Og tomta var jo leid, i 50 år bare, så eiendomsretten burde følge bruksretten da, husker jeg at jeg skrev på bloggen min, mens jeg bodde, i Liverpool.

    Men men.

    Riktignok, så husker jeg det, fra 80-tallet, at Ågot pleide å si det, at ‘Runar skal få huset’.

    Men da tok jeg ikke det så alvorlig, for jeg bodde jo i faren min sitt hus også.

    Men jeg har altså ikke arvet noe hus, fra hverken besteforeldre, eller noen av foreldrene mine.

    Selv om jeg kanskje har hatt hevd på noen av disse husene, ettersom mine foreldre har kuttet meg ut, osv.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    (Mer om det senere).

    Det var også et bilde, av noen kuer osv., som gresset på en seter kanskje, hos Ågot.

    Omtrent det samme, som man kunne se ut av vinduet hos Ågot.

    (Ihvertfall om sommeren).

    Der gikk det noen kuer, på den andre siden av riksveien, som gikk og gresset da.

    Og kanskje hørte til gården til Gøril og dem, eller noe, (som Ågot kalte for ‘jentene på gården’).

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde i Mellomhagen, så forsvant Apache-sykkelen min, (som jeg hadde fått, av bestefar Johannes).

    Da fikk mora mi, Arne Thomassen, til å gå en kveld, med meg, for å prøve å finne sykkelen.

    I en bakgård, (like ved der, som hun ‘bølle-jenta’ Laila bodde vel), så fant Arne Thomassen en Apache-sykkel.

    Han spurte meg, om det var min sykkel.

    Jeg svarte at jeg visste ikke.

    Likevel så tok Arne Thomassen den sykkelen, og vi tok den med tilbake, til Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Så vi hadde dårlig råd, det er helt sikkert.

    Ikke vet jeg om det var den samme sykkelen.

    Men jeg tror at den sykkelen jeg fikk av bestefar Johannes, var 17-ramme.

    Og at denne sykkelen kanskje var 16-ramme.

    For jeg kjøpte etterhvert speedometer, til den sykkelen.

    Og jeg klarte å få med meg den sykkelen, (selv om mora mi ikke ville det), da jeg flyttet, til faren min.

    Og en gang, da jeg syklet hjem fra Ågot og Øivind, på Sand, med den Apache-sykkelen.

    Så kom onkel Håkon kjørende forbi, og opp på siden av meg.

    I sin gamle Peugeot, fra 50-tallet vel, (en grønn-svart bil, eller hva man skal kalle den fargen. Den hadde gir på styret, blant annet, husker jeg, for onkel Håkon øvelseskjørte litt med meg, når jeg ble 17-18 år, med den bilen, husker jeg. Men men).

    Og da spurte onkel Håkon meg, om hvor mye som speedometeret mitt viste.

    (Jeg hadde kjøpt Apache-sykkel-speedometer, for 17-ramme da).

    Og da sa Håkon det, at speedometeret mitt, viste feil.

    så det var kanskje 16-ramme, som jeg egentlig hadde.

    Og da var det vel sånn kanskje, at det _ikke_ var den samme sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, rundt den tiden, som vi flyttet til Jegersborggate, våren 1978.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker også det, fra tiden i Jegersborggate, at noen andre gutter, og jeg, syklet ned, til Fram-banen, for å se på en kamp.

    Det var en cup-kamp vel, mot et lag, som var lengre ned i divisjonene, enn Fram vel.

    En annen gutt og jeg, vi sykla eller gikk, til bak målet, til keeperen, på motstander-laget, til Fram da.

    Også spurte vi han masse greier, om hvilket lag de var.

    Og sa noe sånt som at de var dårlige, og at Fram kom til å vinne, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg lurer på om han keeperen deres, ble litt utpsyket, av oss gutta, som spurte masse spørsmål, osv.

    For Fram vant ihvertfall kampen 4-0, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En sommer, (det må ha vært sommeren 1979 vel, før Axel ble født), så var tante Ellen og hennes datter Rahel, på besøk hos oss, i Jegersborggate.

    Ellen og mora mi, gikk ut i hagen, for å prate, av en eller annen grunn.

    Og jeg husker det, at de la Rahel, som var en søt baby, som lå og smilte vel, i senga til mora mi og Arne Thomassen, i rommet ved siden av TV-stua vår da.

    (Så det rommet var mellom TV-stua og kjøkkenet, og det var også sånn, at radioen, stod på det soverommet, så vi pleide vanligvis å gå gjennom det rommet, for å komme til kjøkkenet.

    Kanskje fordi det var vindu ut mot Jegersborggate, i den stua, som vi sjelden brukte, som man vel også kunne gå gjennom da.

    Men det er mulig at den døra var steng, innimellom, den mellom spisestua og kjøkkenet.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Bestefar Johannes, døde på ferie i Spania, en vinter på midten av 80-tallet vel.

    Han er vel også gravlagt nede i Spania, mener jeg.

    Men det har aldri vært sånn, at bestemor Ingeborg, eller moren min, eller noen andre, har tatt meg med ned, til det stedet i Spania, hvor han døde.

    Så jeg har aldri sett graven hans, må jeg innrømme.

    Og jeg vet vel ikke nøyaktig hvor i Spania han er gravlagt heller.

    Kan det ha vært i Alicante?

    Det var sånn at jeg fikk høre dette, på vei til skolen en gang, av min søster Pia og hennes stesøster Christell, en morgen jeg var på vei til skolen.

    (For vi bodde ikke i samme hus, noe jeg skal komme tilbake til senere).

    Så jeg fikk aldri ordentlig rede på, hva som hadde skjedd, med bestefar Johannes.

    Men jeg tror det var noe med hjertet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det fantes vel ingen mørkhudede folk, i Larvik, på den tiden, som jeg bodde der.

    Jeg husker at en gang, så kjørte Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, inn til Oslo, i et eller annet ærend da.

    I en liten folkevognboble vel.

    Og der så vi noen negre, (eller ‘afrikanere’, som man vel skal si, nå i våre dager, ifølge min søster Pia, ihvertfall).

    Dette var vel i Grensen, i Oslo, mener jeg, at vi kjørte forbi noen negre da.

    Og da glante Pia og jeg ut av vinduet på bilen, husker jeg.

    Men men.

    En gang vi skulle et eller annet i Skien, eller noe, så var det noen narkomane, i en rundkjøring, nede i Grenland der, som vi spurte om veien.

    Men vi fikk visst vite feil vei, tror jeg.

    Så Pia og jeg, fikk se både negre og narkomane, på den tida, som jeg bodde hos mora vår, på 70-tallet.

    Men ikke i Larvik.

    Der var det vel bare fylliker man kunne støte på, av rare/uvanlige folk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi bodde i Storgata kanskje, på Østre Halsen.

    Så hadde mora vår, dratt med Pia og meg, på handletur, i Larvik sentrum.

    Og på torget, så ble vi stoppa av Østlands-Posten, var det vel.

    De lurte på hva vi hadde gjort, på 17. mai, eller St. Hansaften, eller noe sånt vel.

    (Et sånt ‘fem på gaten-intervju’).

    Så det var bilde, av mora vår, Pia og meg, i Østlands-Posten en gang, rundt 1974 eller 1975 kanskje, mener jeg.

    Et side som vel bestemor Ingeborg reiv ut av avisa, og hang opp på rommet sitt, eller på kjøkkenet, eller noe, i huset i Blombakken, i Nevlunghavn, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på biblioteket i Larvik.

    Vi pleide å gå dit noen ganger, den første tiden, da vi bodde i Jegersborg gate.

    Og vi spilte sjakk, (som bestefar Johannes hadde lært oss), og vi leste Asterix-album, osv., som de hadde en del av der.

    (Jeg var vel 7-8 år vel, når dette hendte).

    Søstera mi gikk ut, av biblioteket vel, og ut i trappa.

    Eller om det var jeg som gikk ut først.

    Jeg gikk ut døra, (og Pia stod vel inne i biblioteket, like ved døra, tror jeg).

    Og med en gang jeg åpnet utgangsdøra, i andre etasje der.

    Så blåste en gutt, som stod utafor, noe pulver, i trynet på meg.

    Jeg begynte å blø neseblod, og fikk mer eller mindre sjokk.

    Det gjorde også vondt, og jeg fikk sjokk da, så jeg begynte nok å grine.

    Ei dame, som jobba på biblioteket, tok meg med inn på doen der, og ga meg noe papir og sånn da, til neseblodet stoppa.

    Så sånn var det.

    Og etter det, så hadde jeg mye problemer, med neseblod, husker jeg.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hvem de her gutta kan ha vært).

    Men det kunne nesten virke planlagt, det angrepet, på meg, med noe pulver, som kanskje var nysepulver, eller krydder, eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år seinere, på slutten av 80-tallet, så bodde bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Da hadde Frode Kølner og en kamerat, (som jeg tilfeldigvis møtte i Stavern vel, eller om jeg ringte Frode Kølner. Hm. Hvem vet).

    De hadde fått jobb med ‘å kjøre morrabrød’, som de kalte det, for en baker i Larvik vel.

    Og kjørte bakervarer, til Sandefjord, eller hva det var.

    Noe sånt.

    (Bare noe jeg hadde notert her, litt feil vel, sammen med Jegersborggate-notatene.

    Så sånn er det).

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde, på 80-tallet, i de nesten kapitlene.

    I oktober 1979, så flyttet jeg plutselig, (må det ha virka som på skolen min ihvertfall vel, for de andre elevene i klassen), til faren min, på Bergeråsen, i Svelvik kommune.

    Jeg syntes det, at den nye frøkenen, i klassen, behandla meg dårlig/nedsettende, (uten noen spesiell grunn vel, som jeg skjønte ihvertfall. Jeg var vant til å være den beste i klassen, mer eller mindre vel, i både første og andre klasse.

    I tredje klasse, så satt jeg meg litt lenger bak i klasserommet.

    Jeg hadde kanskje ikke et like stort behov for å hevde meg da, det er mulig.

    Sølvi, venninna til søstera mi, satt bak til venstre for meg, (på den bakerste, eller nest bakerste raden vel), i klasserommet, mener jeg å huske.

    Ei jente, som het Heidi vel, stod og så på meg, en gang, som jeg gikk ut av klasserommet, mener jeg å huske.

    (Ei med mørkt hår, fra Torstrand vel).

    Men men.

    Jeg visste jo hvilken dag, som faren min kom, for å hente meg og tingene mine, og som jeg skulle flytte til Bergeråsen da.

    Men jeg tok ikke med noen av bøkene, osv., som lå i hylla mi, i klasserommet.

    Jeg tømte ikke den hylla, i det hele tatt, for å si det sånn.

    Det var liksom min protest da, mot at jeg ble dårlig behandlet der, i tredje klasse, syntes jeg, av lærerinna da, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Så hva som skjedde med de tingene, som lå i hylla mi der, det veit jeg ikke.

    Men de havna vel et sted de og.

    Så sånn var nok det.

    Så nå har jeg skrevet om det meste jeg kan huske vel, fra den tiden jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    Nå begynner en ny tid, i livet mitt, de årene jeg bodde på Bergeråsen, hos faren min da.

    Jeg har tenkt at jeg skulle la Min Bok, handle om tiden fram til jeg dro inn, for å studere i Oslo, (på NHI), høsten 1989.

    (Også tenkte jeg det, at jeg kunne begynne på Min Bok 2, for å liksom stykke det opp litt da).

    Men nå publiserer jeg jo bare denne boken, på bloggen min, på nettet.

    Så det er kanskje dumt å dele dette opp, i flere bøker.

    Jeg får se hvordan jeg bestemmer meg for å gjøre dette.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 11: Enda mer fra Jegersborggate

    Jeg skrev jo om, i kapittel 9, at Frode Kølner og faren, dro meg med, ut til Nevlunghavn og til Gurvika, (et feriested for hjerneskada folk), for å besøke søstera til faren til Frode Kølner, en gang.

    Men men.

    En annen gang, så dro Frode kølner meg med, til Larvik Sykehus, (som var bare cirka 50 meter fra der de bodde, i Trygves gate).

    Tanta hans bodde nemlig på Larvik Sykehus, til vanlig.

    Hu lå vel i ei seng der, 24 timer i døgnet, mer eller mindre, tror jeg.

    Hu var jo i et vegetarisk stadie, (eller noe), som det vel heter.

    Dette var den samme dagen, som det var fotballandskamp.

    Så på vei ned trappene, i Larvik Sykehus, etter besøket hos tanta til Frode Kølner.

    Så gikk vi forbi, en TV-stue, hvor de viste fotballkampen da.

    Jeg fikk med meg Frode, på å se på kampen der, (ihvertfall første omgang), for jeg heia så på Norge da, når det var fotballandskamper og ski-mesterskap, osv.

    Så dukka det opp ei eldre dame, som begynte å kjefte på oss.

    Det viste seg at dette var avdelingen for sinnsyke, eller noe.

    Jeg prøvde å roe henne, men hu ga seg ikke.

    Vi fikk ikke lov til å se TV der.

    Så vi måtte gå.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en brusautomat i kjelleren der, husker jeg, at vel Frode Kølner viste meg.

    Men men.

    Mora mi sa en gang til meg, en sommer, (dette var kanskje sommeren etter at jeg flytta til faren min, men jeg var på besøk hos mora mi da, som fortsatt bodde en stund til, i Jegersborggate).

    Mora mi sa da, om Frode Kølner, at han så ut som ‘en stor baby’.

    Dette var vel da vi var sånn cirka 10 år gamle, eller noe, Frode Kølner og jeg, vil jeg vel tippe på.

    Frode Kølner var kanskje lubben, og hadde kanskje litt sånn hvalpefett, (eller hva det heter igjen).

    Det var kanskje derfor at mora mi sa det her.

    Hva vet jeg.

    Også lo hu da.

    Så mora mi kunne være litt slem noen ganger kanskje.

    Men men.

    Jeg kan også ta med om det, at en gang, som jeg besøkte bestemor Ingeborg, i eldreboligen hennes, i Nevlunghavn, på midten av 90-tallet.

    Så var hun på telefonen, med faren til Frode Kølner, i Larvik E-verk, av en eller annen grunn, akkurat da jeg kom på besøk.

    Så det var spesielt, det er helt sikkert.

    Da lurte jeg litt på om det foregikk noe, bak min rygg, eller noe.

    For disse to hadde jo ikke møtt hverandre, (ihvertfall ikke som jeg visste om).

    Faren til Frode Kølner, (og Frode Kølner), ville jo ikke være med, å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i huset deres i Blombakken, på slutten av 70-tallet, (den gangen jeg ble med dem å besøkte den hjerneskada søstera/tanta deres, i Gurvika der).

    Men men.

    Så noe rart var det kanskje som foregikk da.

    Det var vel litt rart, hvis det skulle være en tilfeldinghet, at bestemor Ingeborg, snakka med faren til bestekameraten min i Larvik, akkurat da jeg kom inn, på et av mine kanskje årlige eller to-årlige besøk hos henne.

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så dro Pia og jeg, og utforsket nye områder, av Larvik.

    Vi gikk over Nansetgata, og gikk litt runt, i gatene nedenfor Bøkeskogen.

    Plutselig traff vi to unger, på vår egen alder.

    Vi sa vel nesten ikke noe til dem.

    Men vi tilbake en seinere gang, og dro da også med oss Frode Kølner.

    Denne gang sykla vi vel.

    Det visste seg at de ungene, var ungene til en prest.

    Og at de bodde, under kirken, eller noe.

    (Dette var vel Pinsemenigheten, eller Betania, eller noe, tror jeg).

    Så det var ikke sånn, at det var mange som tulla, med Frode Kølner og meg, i Larvik.

    Det var heller sånn, at det nesten var vi som begynte å tulle litt, med de prestebarna.

    Men men.

    (Frode Kølner kjente vel nesten alle ungene, i Larvik Sentrum, tror jeg.

    Men men).

    Vi sa at vi kunne ta med de ungene, til der vi bodde.

    Så han prestesønnen, satt bakpå sykkelen til Frode Kølner, og hu prestedattera satt bak på Apache-sykkelen min.

    Og Pia sykla vel på den gamle jentesykkelen min, fra Halsen da.

    Jeg kjørte foran, og sykla ned Nansetgata, litt bort Jegersborggate, og opp ved Falken der.

    Og så bort til de blokkene, ovenfor sykehuset.

    Ved en asfalt-fotballbane der, (hvor vi spilte fotball, hvis vi var for mange, til å spille i parken der).

    Bak den asfalt-fotballbanen, så lå det noen falleferdige bygårder, hvor Frode og Pia og jeg, og noen andre lokale unger, noen ganger gikk inn, fordi det var spennende da kanskje.

    Og vi tok med de presteungene, inn der da, fordi det var litt spennende kanskje da.

    Dørhåndtakene var visst av kobber, eller noe, muligens.

    Så de ble snakket om, at det var mulig å selge, hos en skraphandel, eller antikvitetshandel, men det ble det aldri til at vi prøvde på, av en eller annen grunn.

    Vi viste de presteungene rundt, inne i den fraflytta bygården da.

    Og så gikk de hjem, eller om vi sykla de hjem.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Av andre gutter, som jeg ble kjent med, i Larvik Sentrum, den første sommeren vel, som Pia og jeg, sykla mye rundt, i gatene rundt Jegersborggate, og prata med de andre ungene vi møtte da.

    Det var Johnny, og storebroren, som bodde like ved kiosken, i Øvre Jegersborggate.

    De bodde i samme gata som sykehuset, og holdt begge med Arsenal vel.

    Jeg lurer på om det var Frode Kølner, (eller Jarle), som sa, når jeg nevnte han Johnny.

    Da sa det, ‘Johnny Cash, med rumpa full av bæsj’.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg var inne og hilste på dem, i bakgården dems, en gang vel.

    En annen gutt, som bodde like ved Frode Kølner, det var en som het Oskar.

    Han skulle på bingo en gang, (med bestemora, tror jeg det var).

    Og jeg hadde nok da, vært med bestemor Ågot, på bingo, på Snippen, på Sand.

    For da spurte jeg, om jeg kunne bli med han Oskar og bestemora hans, på bingo.

    Men det fikk jeg ikke lov til, sa han.

    Men men.

    Pia ble etterhvert bestevenninne, med Sølvi, (storesøstera ti Jarle), som gikk i klassen min.

    Så noen ganger, så ble jeg med søstera mi, Sølvi og Jarle, og leika, utafor huset deres.

    De bodde i den sidegata, fra Jegersborggate, som Falken lå litt tilbaketrekt i.

    Men men.

    Vi leika, like ved gata der.

    Og Jarle hadde en spesiell uvane.

    Noen ganger, når det kjørte en bil, (ganske sakte), forbi.

    Så løp Jarle ut i veien, og dunka i sida på bilen.

    Så det kom et høyt smell.

    Men men.

    Bilen kjørte videre, av en eller annen grunn.

    (De skjønte kanskje ikke hva som skjedde).

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at jeg fikk nesten sjokk ihvertfall, når han Jarle gjorde det her.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i Jegersborggate, så fortalte han Jarle, (eller om det var en annen gutt), meg, at dem hadde gratis Minolta-klistremerker, i en fotobutikk, på hjørnet nedenfor Albert Bøe der vel.

    Jeg hadde jo nesten ikke hørt om klistremerker, der jeg hadde bodd, i Vestmarka og i Mellomhagen.

    (Selv om det kanskje fulgte med klistemerker, med Donald Duck, noen ganger.

    Men det var ikke sånn, mener jeg å huske, at vi fikk Donald-blader, eller andre blader, så særlig ofte, av mora vår.

    Men men).

    Så jeg sykla til den her fotobutikken da, og fikk klistremerker da.

    Så fikk jeg da en ny hobby.

    Så jeg gikk i nesten alle butikkene, i Larvik, og spurte om de hadde klistremerker.

    (For noen hadde vel sagt det, at det ofte var sånn, at butikker hadde klistremerker).

    Men men.

    Hos ei dame, i en klesbutikk vel, ganske langt nede, i Nansetgata, så fikk jeg et sånt morsomt klistremerke, som var et hologram, eller noe sånt, vel.

    Det ville Frode Kølner bytte til seg.

    Og det sa jeg var greit.

    Frode Kølner lurte på hvor jeg hadde fått det spesielt fine klistremerket da.

    Og da jeg forklarte, i hvilken butikk det var.

    Så sa han noe sånt, som ‘å hu dama der ja’, eller noe.

    Men men.

    (Dette var oppe i det leke/gjeste-rommet hans, i 2. etasje, (med utsikt til ‘lekeplassen’ vår, ved de blokkene, ovenfor sykehuset), ved siden av der farmora hans bodde.

    Jeg sa det var greit, at han kunne få bytte til seg, det klistremerket.

    Jeg regna med at det var sånn, at jeg bare kunne gå tilbake til butikkene, og få flere like klistremerker.

    Jeg gikk mange ganger opp og ned, i Nansetgata, og prøvde å finne, den butikken, hvor jeg fikk det spesielt artige klistremerket, igjen da.

    Men nå svarte alle bare det, at de ikke hadde noen klistremerker.

    Så det er mulig det, at den butikken, bare hadde et sånt klistremerke/hologram da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Jeg hadde jo tatt bussen alene, de siste ukene av første klasse, fra Larvik Sentrum, til den gamle skolen min, i Storgata, i Østre Halsen.

    Og etterhvert, mens vi bodde i Jegersborggate, så ønsket noen ganger moren vår, eller bestemor Ingeborg og/eller bestefar Johannes, at Pia og jeg, skulle ta bussen, ut til Nevlunghavn, for å besøke besteforeldrene våre der.

    Dette skjedde vel ihvertfall 2-3 ganger, mener jeg, som jeg bodde i Jegersborggate, (altså mens jeg var 7-8-9 år da), at jeg tok bussen, enten alene, eller sammen med Pia, ut til Nevlunghavn.

    Vi hadde jo vært i Nevlunghavn, nesten hver helg, (ihvertfall i begynnelsen), etter at Ingeborg og Johannes flytta dit, fra Sætre, i 1975 vel, (et par år etter at mora vår, og Pia og jeg, flytta ned til Larviksområdet).

    Så det var ikke noe problem, for Pia og meg, å ta bussen alene, ut til Nevlunghavn.

    Vi var veldig kjent der, etter nesten ‘utallige’ søndagsturer, i årene fra 1975 til 1978 da, når vi flyttet til Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en gang, som Pia og meg, tok bussen ut til Nevlunghavn.

    Det var om vinteren, og Blombakken, den stuper ganske bratt ned, i 20-30 grader, eller noe sånt kanskje like etter bedehuset, (som lå på skrått nedenfor huset til Ingeborg og Johannes), og ned mot veien ned til selve havneområdet, i Nevlunghavn.

    Bestemor Ingeborg, fortalte oss det, at de lokale ungene, i Nevlunghavn, de pleide å skli på støvlene sine, ned Blombakken.

    Det var jo skikkelig bratt, og det virka som ‘Gale-Matias’, på meg.

    Så hverken Pia eller meg, ville prøve dette.

    Så bratte bakker, hadde vi ikke i Larvik, dessverre.

    (Isåfall var det vel strødd i dem, tror jeg).

    Jeg kan ikke huske det, at bakkene i Larvik, var så glatte og bratte.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, syntes jeg, som at bestemor Ingeborg, ønsket det, at vi skulle falle å slå oss, i den bakken, (Blombakken da).

    Det kunne jo være farlig, å falle der, og slå hue i isen/asfalten, kanskje.

    Men men.

    En annen slik busstur, som jeg husker, var da bestefar Johannes, hadde sendt bud på meg, (må man vel si).

    Jeg behandlet som om jeg var voksen.

    Og bestefar Johannes ville sitte i peisestuen, og prate med meg.

    Bestemor Ingeborg, behandlet meg nesten som en fremmed gjest, og kom med påsmurt horn, til oss, (med pålegg som brunost, osv).

    Men men.

    Jeg husker ikke alt, som bestefar Johannes, prata om.

    Men jeg viste bestefar Johannes, en avis, som Frode Kølner, og jeg, hadde begynt å lage, i det leke/gjeste-rommet hans da, i 2. etasje, i Trygves gate, i Larvik.

    Frode Kølner hadde skrevet noe sånt, som at ‘underbukser til salgs, med fine, gule fartsstriper’.

    Noe sånt.

    Dette mente bestefar Johannes, at var ‘usømmelig’ da.

    Så han likte ikke det her.

    Vi hadde vel ikke skrevet noe mer, i den avisa.

    Og like etter det her, så flytta jeg til faren min.

    Så vi kom ikke noe lenger, på den avisa.

    Frode Kølner, hadde hørt om en avis, som het Vitseposten vel.

    Fortalte han meg, mens vi lagde den ‘tulle-avisa’.

    Og det var derfor jeg begynte å lage nettopp Vitseposten, når jeg flytta til faren min, på kontoret, til Strømm Trevare, som var oppe i huset til Ågot og Øivind da, (hvor jeg gikk til, hver dag etter skolen, på Berger skole, og fikk middag, som Ågot enten varmet opp, (for de andre spiste klokken 13), eller lagde til meg da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg begynte i tredje klasse, på Torstrand Skole, høsten 1979.

    Så begynte også endelig Pia, i første klasse.

    Jeg lurte vel kanskje litt på det, hva som var grunnen, til at Pia dumpa, det første året.

    Dessuten pleide jo Pia og meg, å henge mye sammen, på fritiden, ihvertfall den første tiden, i Jegersborggate.

    Så jeg gikk bort til Pia da, i skolegården, en del ganger, i begynnelsen av tredje klasse.

    Pia hang med en gjeng med jenter.

    Og det var også en liten gutt der, med briller.

    Og jeg hang litt med de da, siden Pia var søsteren min.

    Så lekte vi sisten.

    Så var det jeg som fikk sisten.

    Også ga jeg sisten til han gutten da.

    Og så var det sånn, at han gutten, han fulgte ikke med.

    Så han mista brillene sine, ned i asfalten, i skolegården.

    Og de ble vel litt ødelagt da.

    Men vi hadde jo en sånn regle, som het det, at ‘den som er med på leken, må tåle steken’.

    Og jeg trodde ihvertfall det, at han gutten, var med å lekte siste da.

    Men kanskje ikke.

    Isåfall må han ha vært helt åndsfraværende, for vi andre, som stod rundt han, lekte jo sisten.

    (Men kanskje de jentene, hadde laget noe ‘tulle-plan’, for å tulle med meg?

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Han gutten bodde på Torstrand, tror jeg, og en dag av de neste dagene, så dukka han opp der, med mora si, og mora kjefta fælt på meg da.

    Jeg ‘frøys’ liksom.

    Det var ikke sånn, at jeg var vant til det, å få kjeft, av voksne folk.

    Men men.

    (Ikke som om jeg var en voksen, ihvertfall).

    Men men.

    De guttene, i klassen min, ropte meg til seg, og spurte om jeg skulle bli med å spille fotball.

    (så de syntes kanskje litt synd på meg).

    Noe jeg ble med på.

    Men men.

    Jeg sa fra til mora mi, da jeg kom hjem fra skolen, at det var mulig hun ble kontaktet, av skolen eller hu dama, angående en regning, for å fikse de brillene vel.

    (Men jeg klarte ikke å forklare helt ordentlig, hva som hadde skjedd.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han Moten, som bodde opp mot Bøkeskogen, og var sønn av en kamerat, av Arne Thomassen.

    Han inviterte meg til bursdagen sin, en gang, mens jeg bodde i Mellomhagen.

    Mora mi hadde dårlig råd, så jeg sa det, at jeg kunne gi en av Hardygutt-bøkene mine.

    Men da skjedde det, når jeg kom opp i den bursdagen, at han Morten, kunne se det, at den boka ikke var ny.

    Så det var litt flaut.

    Men men.

    Han bodde på andre siden av byen da, og holdt med Larvik Turn, (og ikke Fram, som jeg vel holdt med, etterhvert ihvertfall), og gikk på annen skole enn meg.

    (Nanset skole kanskje?

    Hvem vet).

    Frode og jeg, (og også noen ganger Pia vel), vi pleide å sykle rundt, i Larvik Sentrum, og leite etter tomflasker.

    Så fant jeg ut det, at den panteautomaten, på Domus, (som var eiet av Forbrukersamvirke), den gikk det ann å lure.

    En gang, så veltet kanskje en flaske da, og da prøvde jeg kanskje å ta den ut igjen, og sette den inn på nytt, i pantemaskinen.

    Også fikk jeg pant for to flasker da, istedet for en.

    Også prøvde jeg vel det, en gang senere, å bare ta ut flaska, og sette den inn på nytt.

    Men da kom det en kar, ut fra lageret, og tok fra meg pantelappen kanskje.

    Noe sånt.

    På Domus, så var det også sånn, at man måtte kvittere, for pantelappene.

    Man måtte skrive navnet sitt, i en bok, ved siden av pantebeløpet.

    Dette var bak ei luke, i et kontor, må man vel kalle det, som lå rett fram cirka, når man kom inn hovedinngangen der.

    Den kiosken/kontoret solgte også pastiller, mener jeg å huske, fra da jeg var sånn 3-4-5 år kanskje, og mora vår dro med Pia og meg, på handleturer, i Larvik Sentrum.

    Men men.

    Så det var kanskje en litt rar ordning, fra Domus.

    Hvem vet.

    Men men.

    Litt nærmere Nansetgata, fra der vi bodde, i Jegersborggate.

    (Det var bare 10-20 meter, og over en gate, fra huset vårt).

    Så hadde Fru Landhjem, en kolonialbutikk, på et hjørne, i noen ganske moderne 50/60-talls blokker kanskje.

    Noe sånt.

    En gang, som jeg var ute og syklet kanskje da.

    Så så jeg plutselig det, at katten vår Pusi, gikk over gaten, som Politistasjonen lå i, drøye hundre meter lenger nede vel, og ned til en dør, på baksiden av de nevnte blokkene.

    Dette skjønte jeg, at var lagerinngangen, til butikken, til Fru Landhjem.

    Så en dag, noen dager senere, så gikk jeg inn til Fru Landhjem, (som var alene i butikken), og kjefta på henne, for at hun tok inn Pusi da.

    Fru Landhjem, tok meg med, inn bak disken, ned en trapp, til kjelleren og viste meg det, at i et pauserom der vel, så hadde hun et par skåler da, med kattemat og vann vel, til byens katter.

    Så jeg måtte si at det var greit da.

    For vi ble vel enige i det, at mora vår, (og Arne Thomassen), nok ga litt lite mat, til Pusi da.

    Men men.

    (Vi hadde vel ganske dårlig råd, og vi drakk ofte vann, husker jeg, til middagen.

    Og ikke saft eller melk.

    Siden vi hadde dårlig råd da.

    Men men).

    Etter dette, så stakk jeg ganske ofte innom Fru Landhjem, bare for å ta en prat, om Pusi osv. da.

    Og Fru Landhjem tålte vel det, tror jeg.

    Noen ganger, så sendte hun meg til Posten, (som også lå i Jegersborggate, helt borte ved Nansetgata), for å hente en pakke, som hu hadde fått brev om da.

    Det var alltid, (begge de to gangene vel, som jeg gikk på Posten for henne), snakk om sånne papprør, med reklameplakater i.

    (Så jeg ble like skuffa hver gang).

    Og jeg fikk en is, til en krone da, for å gjøre det ærendet.

    Men men.

    En gang, så fikk jeg også en fotball-pocket, om Roger of the Rovers, eller noe sånt vel, (på norsk da), som jeg leste oppi den platting-hytta mi da, i morelltreet, i hagen vår, i Jegersborggate.

    (Så dette var nok antagelig sommeren 1978/79, (den andre sommeren, som vi bodde i Jegersborggate.

    Så sånn var nok det.

    Men men).

    Noen ganger, når Arne Thomassen jobba i Oslo, så hadde vi en tenåringsgutt, på cirka 16 år, som mora vår hadde truffet et eller annet sted, som barnevakt, Pia og meg.

    Mora mi sendte meg en gang, til en ‘bule’, (hvor dem hadde en enarmet banditt, husker jeg, som vel ikke var lov å ha, i Norge, på den tiden vel), for å gi bud, til han barnevakten da, om at mora mi ønsket å snakke med han.

    Dette var vel i 20/21-tida, om kvelden, kanskje.

    Og han gutten kjefta på meg, om at politiet kunne ta meg, hvis jeg var så sent ute.

    (Selv om det var mora mi som hadde sendt meg).

    Eieren sa vel noen ord, til han gutten, tror jeg, om at han ikke likte det, at jeg var der, så sent, i bula/biljardhallen hans da.

    Men men.

    Kameratene til han gutten, lo eller heia også, når dem hørte meg hilse fra mora mi, til han, i den biljarhallen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han gutten bodde vel i Josefinegate, tror jeg, parallellgata nedenfor Jegersborggate, hvor Frelsesarmeen, også lå vel.

    Men men.

    (På Frelsesarmeen, så var forresten Pia og meg, noen ganger, for å lage julepynt, var det vel, (på noe slags ‘juleverksted’, heter det vel kanskje), før jula 1978, mener jeg å huske.

    Uten at dette var initsiert, av meg.

    Så hvem som fant på det, at Pia og meg, skulle gå dit, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje mora mi da.

    Hvem vet).

    Men men.

    Han barnevakten, han gikk litt nærme.

    Han pumpet nærmest meg og Pia, for informasjon, (sånn tror jeg det må ha vært, ihvertfall), i stua vår, om kvelden, før vi skulle legge oss.

    Da Pia og jeg gikk opp for å legge oss, så sa jeg det til Pia, (jeg var litt stressa da, siden han barnevakten spurte om så mye rart, antagelig), at ikke si det, at vi har pult.

    Men vi hadde jo ikke pult.

    Jeg var bare litt stressa.

    Vi hadde bare leika sånn, at vi så på hverandre nakne, da vi bodde på den ganske øde hytta, ute i Brunlanes, osv.

    Men da mener jeg det var sånn, at han barnevakten, fulgte etter oss, opp trappa omtrent.

    Ihvertfall så hørte han vel det jeg sa, tror jeg.

    Så etter det, så ble det sånn, at både Pia og meg, måtte ned i stua, hver for oss, til nesten ‘tredje grads forhør’, hos han cirka 16 år gamle barnevakten vel.

    Så sånn var det.

    Så det var vel litt spesielt kanskje, kan man vel kanskje si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Lillebroren vår Axel, han grein mye, nesten hver kveld, fra han ble født, i november 1978 vel, til jeg flyttet til faren min, et snaut år seinere.

    Pia og jeg, måtte vanligvis vugge Axel.

    For eksempel hvis det var lørdagskveld, og noe artig på TV.

    På den tiden, så var det ‘Kruttrøyk’, eller ‘Røtter’, eller et eller annet populært TV-program, som ble vist, på norsk TV, på lørdagskveldene.

    Stua ville ofte være så tjukk av sigarettrøyk der, husker jeg, (mora mi røkte sigaretter, og Arne Thomassen røyka rullings), at Pia og jeg ville klage da.

    (Jeg kjøpte vel også et askebeger, i bursdag eller julegave, til Arne Thomassen en gang, på Albert Bøe, husker jeg.

    Men men).

    Det hang et speil, i stua, og hvis jeg så i det speilet, når jeg satt og vugga Axel, (som hadde vugga si, i soverommet til mora mi og Arne Thomassen, vegg i vegg med TV-stua, i første etasje), så kunne jeg følge med litt, på TV-en.

    (Selv om teksten ble speilvendt da.

    Men men litt trening, så klarte jeg faktisk noen ganger, å få med meg hva det stod, (husker jeg), selv om teksten var speilvendt da, og vanskeligere å lese.

    Men men).

    Pia var venninne, med niesa, (Lillan), til dattera i huset, til de som bodde, i det huset, i Jegersborggate, som var ved siden av vårt hus, i retning Herregårdsbakken.

    Jeg ble også bedt inn der en gang, sammen med Pia, (når ikke hu Lillan var der).

    Men hu Lillan hadde en tyggegummipakke der da.

    Og tanta, (som var sånn 16-17 år gammel vel), sa det, at Pia og jeg, kunne få en tyggegummi hver.

    Lillan huska nemlig det, hvis det bare var to tyggegummier igjen.

    Men om det var tre eller fem, det huska hu ikke.

    (Så tanta kjente kanskje niesa litt vel godt?

    Hvem vet).

    Vi ble også invitert inn til dattera i huset, (Trine?), i huset, som var nedenfor der tanta til Lillan og de bodde.

    Der lå det et tredje hus, som delte oppkjørsel, eller port da, sammen med vårt hus, og huset til tanta til Lillan og de.

    Pia og jeg, ble bedt opp på rommet til hu Trine da, (eller hva hu het), som vel gikk i fjerde klasse da, tror jeg, og var et par år eldre enn meg vel.

    Vi bare stod på rommet hennes, en stund, og sa vel ikke så veldig mye.

    Men vi fikk komme på besøk, ihvertfall.

    Så Pia og jeg, vi var på besøk, hos begge de naboene, som vi delte portrom med da, (heter det kanskje).

    Så sånn var det.

    Selv om de naboene kanskje var litt misunnelige, på oss, siden vi var det eneste, av disse tre husene, som hadde hage.

    Det hadde sikkert vært en hage, der hvor Trine og de bodde, tidligere, men så hadde noen bygget ut der da.

    Så der kunne det sikkert blitt bygd enda et hus, i hagen vår der, så hvis morfaren min hadde tenkt litt økonomisk, så hadde han kanskje solgt den tomta, som var hagen vår da.

    (Men det hadde han kanskje ikke hjerte til, for morfaren vår var så begeistret for hagedrift og hagearbeid da.

    Men men).

    En eller to ganger, så dukka det opp en fyllik, (som de kalte han), i portrommet vårt, og lagde masse fyllebråk, og grein kanskje litt, og spurte etter søstera si, i huset til tanta til Lillan og de.

    Da sa mora til tanta til Lillan, til mora vår, (husker jeg), at det var bare en fyllik, som ikke huska det, at søstera hans hadde flytta dit og dit da, for så og så mange år siden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Klokka begynner å bli 23 her, i hostellet nå.

    Så jeg får fortsette det her kapittelet, i morgen, tror jeg.

    Jeg har fortsatt mye notater, fra Jegersborggate, hvor det hendte mye, må man vel si.

    Spesielt tatt i betraktning, at jeg bare bodde der, i et år og fem måneder vel.

    Men vi får se om jeg får fortsatt på dette kapitellet, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 10: Mer fra Jegersborggate

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så er det en del mer, som jeg har kommet på, som kanskje burde ha vært med, i de tidligere kapitlene.

    Jeg skrev det, at farfaren min Øivind, var direkte etterkommer, av Iver Huitfeldt, (den norsk-danske sjøhelten).

    Iver Huitfeldt, giftet seg med en Gyldenløve-frøken.

    Gyldenløve, det er ‘bastardene’, til danskekongene.

    Hver gang en Fredrik eller Kristian fikk en lausunge, med en hoffdame, (eller hva det kan ha vært).

    Så fikk disse navnet Gyldenløve.

    Dette har visst skjedd, ved 3-4 anledninger ihvertfall, på 1800-tallet osv., mener jeg å ha lest om, på Wikipedia.

    Så min farfar Øivind Olsen, var også direkte etterkommer av Oldenburg’ene.

    Og Oldenburg’ene er jo også, (som min mormor), direkte etterkommere av kong Christoffer II, av Danmark.

    Og han var jo etter Odin, farao, cesar, osv., som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og Ågot og Øivind, de hadde også noe egyptisk kunst, (eller kanskje ‘kitch’), av noe slag, på den ene stueveggen, over TV-en vel, der den pleide å stå, rundt 1980, (altså mot pipa/sentralfyringa).

    Det var bilde av en farao, eller noe, og noen hieroglyfer vel.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg vet om det har noen sammenheng, med det, at Øivind var direkte etter noen faraoer, fra det 14. dynasti, (eller hva det var igjen. Jeg har skrevet mer om dette, på min blogg, johncons-blogg, men har dessverre ikke internett, her jeg sitter nå, på et hostell, i Azaela Terrace North, i Sunderland. Men men).

    Øivind lagde forresten, (i tilegg til køyesenger, osv.), elementer for madrassene, til Jensen Møbler.

    (Det vil si innmaten, eller ramma, av tre, som var inni madrassene.

    Så sånn var det).

    Jensen Møbler holdt da til i Svelvik, like ved Svelvik Kroa, nord i Svelvik sentrum.

    (Jeg husker at jeg var med faren min dit, et par ganger, og gikk rundt i et lagerrom, i 2. etasje der vel, (med noen høye hyller i), mens faren min snakka med Jensen, eller en annen kar, på begynnelsen av 80-tallet, en gang).

    Men faren min var ikke så begeistra, for å produsere de elementene, for Jensen Møbler.

    Han ville heller lage vannsenger, osv., som var moderne, på den tiden, (på begynnelsen av 80-tallet).

    Men nå i våre dager, så ser man jo det, at Jensen Møbler, (som har flytta til like ved siden av verkstedet til Øivind, som nå huser bilverkstedet Berger Bil), nå er hjørnesteinsbedriften, i Svelvik kommune, (må man vel kalle den), og de selger vel til og med Jensen-madrassen, på Harrods i London, mener jeg å ha lest, på nettet.

    Så hvis faren min hadde fortsatt å lage de elementene, så hadde kanskje Strømm Trevare vært en kjempebedrift, i våre dager, med mange ansatte.

    Hvem vet.

    Kanskje jeg har en slags hevd på å lage de elementene, siden min farfar lagde de?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hos Ågot og Øivind, så spiste de forresten middag, klokken 13, hver dag.

    (Kanskje borsett fra i helgene).

    Så det var kanskje litt tidlig middag.

    Og så jobbet de til klokken 16.

    Så dro onkel Håkon hjem, til kona si, Tone, på Bergeråsen.

    Mens faren min gjerne jobba en time eller to ekstra, (av en eller annen grunn. Han var vel mer ansvarlig da kanskje. Han var jo den eldste sønnen også. Hvem vet).

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han dro hjem allerede klokka 16.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte han.

    Det var vel det samme, som bestefar Øivind, sa, da han ble spurt, under krigen, av Gutta på Skauen, om han ville være med på skauen.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Øivind da.

    Det er mulig at Håkon var litt vrang da, (eller ikke ga maks, på verkstedet), på grunn av noe med krigen?

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens Pia og jeg, bodde hos mora vår i Mellomhagen.

    Så dukka plutselig onkel Martin, (vår mors lillebror), opp, uten at dette var noe han pleide å gjøre så ofte vel. Vi kjente ikke Martin så bra.

    Men men.

    Han hadde med sin kone, (eller om de var forlovet, på den tiden), Ann vel, fra Sætre.

    Og de dro med Pia og meg, til Hvittensand, (også på Østre Halsen), hvor vi lekte med en drage.

    Det blåste fælt, så det var vel Martin som holdt den dragen, for det meste.

    Men men.

    Så dette var kanskje om høsten, siden det blåse fælt.

    Hvem vet.

    En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så tok mora mi meg ned, på politistasjonen, som var like nedenfor Jegersborggate der.

    (På hjørnet, i en parallellgate, to gater nedenfor).

    Men men.

    Jeg måtte sitte på trappa, utenfor politistasjonen, i mellom en halvtime, og en time, mens mora mi prata om noe, med politiet.

    Men men.

    En kar i sivil, (som jeg har lurt på om var politimann da), kom ut, og kikka såvidt på meg vel, og gikk inn igjen, mens jeg satt på trappa der, og venta på mora mi.

    Men men.

    Pia og jeg måtte legge oss tidlig, i Jegersborggate også, og jeg var ofte tidlig ute, på skolen.

    En dag, så var jeg den første eleven, på skolen, husker jeg.

    (Alle elevene pleide å gå til den skolen, så fem minutter seinere, så var det nok tjukt av elever der.

    Men men).

    Det var jeg også en gang, på Østre Halsen skole, husker jeg.

    De hadde noe som het ‘halv dag’, som mora mi og jeg ikke skjønte.

    Det betydde at vi skulle begynne klokken 11 eller klokken 12.

    Men jeg trodde det betydde, at vi skulle begynne klokken 9, og gå hjem tidlig.

    Så jeg gikk rundt på skolen, og det var ingen noen steder, og jeg var litt ‘fjern’ da.

    Men men.

    Frøken dukka opp der, tror jeg, og fortalte meg det, at det var klokka 11, eller klokken 12, som skolen begynte.

    Men men.

    Faren til Frode Kølner jobba i Larvik E-verk, forresten, har jeg skrevet et notat om her.

    Men men.

    Og den kjente maleren, Henrik Sørensen, var lærermester for min farfars bror, Gunnar Bergstø, som var Holmsbu-maler da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Ihverfall så sa Idar Sandersen det, (da jeg ringte han, mens jeg bodde i Liverpool), at Henrik Sørensen, hadde vært gjest i huset der, på Bergstø.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg gikk på Torstrand skole, så hadde vi idrettsdag, i Bøkeskogen.

    Det var artig, husker jeg, for meg som var fra Halsen.

    Skolen min, på Halsen, gikk jo også inn til Bøkeskogen, for å feire 17. mai.

    Og jeg feiret jo også 17. mai der, da jeg gikk i Ulåsen barnehage, i 1976, var det vel.

    Så Bøkeskogen var et spesielt sted for meg nesten.

    Men men.

    Jegersborggate var jo sånn, at den nesten band Larvik sammen til en by.

    (Hvis man overdriver litt).

    Den forbandt liksom området rundt Torstrand med området rundt Bøkeskogen, Torget og Nansetgata.

    Jegersborggate gikk fra toppen av Herregårdsbakken og fram til Nansetgata da.

    Så Pia og jeg, vi gikk forbi herregården, og det fjellet, hvor man i Larvik, hogget inn en tekst, for hver gang, som en dansk-norsk, og senere norsk, konge, hadde vært på besøk i byen.

    Den seneste innskriften, var vel fra da Kong Olav, åpnet den nye Vestfoldbanen, eller noe, noen år før.

    Og da hadde mora vår tatt med Pia og meg, som stod og vinket fælt, med noen norske flagg, da kongen gikk forbi, husker jeg.

    (Nede vel Larvik Togstasjon).

    Men men.

    Så vi hadde en litt snobbete skolevei, for å si det sånn.

    Selv om vi også måtte gå forbi fengselet, på veien.

    Fengselet i Larvik, lå på tomta ved siden av Torstrand skole.

    Og en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), så brøt det ut snøballkrig, mellom fangene, i luftegården, og elevene på barneskolen, husker jeg.

    (Det husker jeg, for jeg herma etter noen som kasta.

    Og var med litt på den her krigen da.

    Så sånn var det.

    Selv om fengselet begynte, for å ta med om det og.

    Plutselig kom det bare en snøball over muren.

    Og så flere.

    Men men).

    Jeg får også skrive en takk, til Rollag bibliotek, som sendte meg, på e-post, noen skannede bilder, fra Rollag Bygdebok, hvor det blant annet stod det, at Ågot sin mor, Bergit, var oppvokst som fosterbarn, i Amerika.

    Men men.

    Noe annet som jeg har kommet på, som skjedde, den vinteren vi bodde i Skreppestad-blokkene.

    (Det var mens vi egentlig bodde i Mellomhagen, og før jeg begynte på skolen.

    Så det må ha vært vinteren 1976/77, mener jeg).

    Så kjøpte mora mi ferdig marsipan og konditorfarge, på Samvirkelaget, like ved.

    Vi bodde ganske høyt opp i en av de blokkene, husker jeg.

    Så farga vi marsipanen rød og grønn og gul og sånn da, var det vel.

    Og lagde figurer, av marsipanen.

    Dette må vel ha vært i juleferien, fra barnehagen.

    Og det husker jeg som noe artig.

    Jeg syntes at marsipan var veldig godt, og mora mi kalte meg ofte for ‘Erik Marsipan’, etter dette, (av en eller annen grunn.

    Men men).

    En gang, så spiste jeg også på en brødskive, opp/ned, i det kjøkkenet, husker jeg.

    Og da klagde mora mi.

    (Det var vel leverpostei, eller noe, som ikke falt av skiva.

    Så jeg kjeda meg kanskje litt der.

    Men men).

    Noen andre ting jeg husker derfra, er at jeg fant et kronestykke der vel, da vi flytta inn.

    (Jeg tror det må ha vært ferdig møblert.

    Og av vi bare lånte det, eller leide det, av noen Arne Thomassen kjente, antagelig).

    Jeg lærte også å snyte nesa mi der, (og slutte å være snørrunge, da kanskje).

    Mora mi fikk Arne Thomassen, til å forklare meg det, at man måtte blåse luft ut, av nesa, i noe papir da.

    Jeg skjønte ikke det med at man måtte blåse luft ut, før det her.

    (Så Arne Thomassen var vel ganske flink til å forklare, må man vel si.

    Flinkere enn mora mi, som ikke klarte å forklare meg dette, av en eller annen grunn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så var Pia og jeg, med mora vår, og Arne Thomassen, (som kjørte), til Sandefjord, (for å besøke noen, eller noe, vel).

    Og da sa Arne Thomassen et eller annet.

    ‘Se her’, eller noe, til meg.

    Og jeg skjønte ikke noe.

    Men det var et eller annet spesielt med det området av Sandefjord da, skjønte jeg.

    (Men jeg så bare noen vanlige trehus).

    Men men.

    Hm.

    Pia og jeg, vi sykla som sagt rundt, den første tiden, vi bodde, i Jegersborggate.

    Vi ble også kjent med Willy, som også bodde i Trygves gate.

    (Men han var vi bare på besøk hos en gang vel, siden vi fikk nye kamerater/venner.

    Men men).

    Da jeg gikk i andre klasse, på Torstrand skole, så hadde vi en stavekonkurranse, som gikk på hver rad.

    Og frøken sa en gang, i andre klasse, at etter at jeg begynte på Torstrand skole, så vant den raden jeg var på, alltid stavekonkurransene.

    Så sånn var det.

    Så jeg var en av de beste i klassen, også på Torstrand skole, (som jeg hadde vært det, på Østre Halsen skole), vil jeg si.

    Men men.

    En gang, så snakka frøken, (hun var litt eldre vel, og litt strengere, enn hun jeg hadde hatt, som klasseforstander, på Østre Halsen skole), at skoleelver kunne få kjøpe en billett, til skolekino, (som var på Munken kino, like ved siden av det gamle biblioteket, i Larvik).

    Det var tre billetter, som man fikk rabatt på da, (til halv pris, eller noe, kanskje).

    Jeg spurte mora mi, om jeg kunne kjøpe en sånn skolekino-billett, og det fikk jeg lov til.

    En av filmene var Zorro.

    (I svart/hvitt vel.

    Men men).

    Den andre filmen husker jeg ikke hva var.

    Og den tredje filmen, den fikk jeg ikke sett.

    For da dro plutselig mora vår med Pia, Pusi og meg, til Rauland, i Telemark.

    Her jobbet Arne Thomassen, som sjef vel, for noe hyttebygging.

    Døra holdt på å falle av bobla vel, (til passasjersetet foran), på veien opp, (etter at vi fikk et snøras på taket vel), og jeg måtte sitte å holde på døra, hele veien opp, til Rauland.

    Men men.

    Mora vår savna Arne Thomassen så fælt.

    Og jeg husker det, at han jobba sammen med mange karer, et sted, hvor det lå Glava isolasjon, eller noe, på gulvet, på noen halvferdige hytter da.

    (Den isolasjonen hadde jeg vært borti før, når Arne Thomassen bygde hytta, i Brunlanes kanskje, og den klør fælt, å ta på, husker jeg.

    Men men).

    Vi ble boende, på et hotell, i Rauland da.

    Pusi fikk noe kaffefløte, som var gått ut på dato, (men som var helt fin, sa hun ene som jobba på hotellet, en hyggelig, ganske ung dame vel).

    Men men.

    En gang, så gikk Pusi inn i spisesalen, og gikk bort til en mann der, og hoppa vel opp på bordet og tror jeg.

    Ihvertfall gikk den bort til en mann da, som ble litt plaga.

    Så jeg måtte rushe etter Pusi, og bære den ut av spisesalen.

    Men men.

    Mora vår dro også med Pia og meg, og sto på langrenn der, en dag, på leide ski.

    (Selv om det var utafor sesongen det her.

    Jeg skulle jo egentlig ha vært på skolen).

    Men men.

    Vi var også hjemme hos en eldre kar, og venta, før vi fikk rom, på hotellet.

    Noe sånt.

    Det var hyggelig på Rauland.

    Det stod ‘mjølk’, eller noe sånt rart noe, på melkekartongene.

    Men men.

    Men jeg skulle jo egentlig vært på skolen, den dagen.

    Og jeg var litt skuffet over, at jeg ikke fikk sett den tredje filmen, av skolekino-filmene.

    (En film jeg jo hadde billett til).

    Men men.

    Pia skulle ikke ha vært på skolen.

    For hu dumpa, allerede den første dagen, i første klasse, husker jeg.

    Pia var i klasserommet, den første dagen.

    Men det ble bestemt, av Torstrand skole, at Pia skulle vente et år, med å begynne i første klasse.

    (Av en eller annen grunn.

    Pia begynte kanskje å gråte, eller noe, i klasserommet.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Pia ble riktignok født sent, i 1971, (25. desember), men hu er 71-åring.

    Likevel så gikk hun på skolen, sammen med for eksempel min fars stedatter Christell, etterhvert, som er 72-årgang.

    Så Pia dumpa en klasse, allerede den første skolendagen, på Torstrand skole.

    Så hva som skjedde der, det veit jeg ikke.

    Jeg fikk ikke oppgitt noen grunn, til at Pia dumpa.

    Selv om jeg syntes det var rart da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde 2-3-4 Hardy-bøker, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Jeg hadde vel fått de til jul, eller i bursdaggave, eller noe.

    Jeg pleide å lese de, under dyna, med lommelykt, noen ganger, husker jeg.

    (For mora vår la oss rimelig tidlig.

    Og Pia lå jo i det samme rommet, i køyesenga over meg.

    Så jeg kunne vel ikke ha på lyset da.

    Så sånn var det).

    Den første sommeren, i Jegersborggate, så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, på telttur, til Danmark.

    Vi bodde på en campingplass, ganske sentralt, i København.

    Vi dro på Tivoli og Zoo, husker jeg.

    Jeg hadde vel vært hos faren min, på Bergeråsen, like før denne sommeren.

    Og mora mi og Arne Thomassen, ville en gang, at jeg skulle kjøpe kaffe til dem, for noen sparepenger, som jeg hadde fått av faren min, og som jeg hadde på en sparebøsse, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, eller faren min vel, til jul, litt før det her vel.

    Så sånn var det.

    Og de pengene ville mora mi og Arne Thomassen, at jeg skulle kjøpe kaffe for, til dem.

    (For de var tomme for både penger og kaffe da).

    Jeg ble liksom befalt å gjøre det, av Arne Thomassen, så jeg turte ikke å si nei, men klagde i butikken til fru Landhjem da.

    Jeg kjøpte en karamell til meg selv da.

    Og da stod det jo en sladrekjærring der da, som sa at det fikk jeg ikke lov til, eller noe.

    Men så sa jeg det, som det var, at det var mine penger, så det gjorde jeg som jeg ville med.

    Så skulle jeg liksom få tilbake, pengene som de skyldte meg, i Danmark da.

    Så jeg fikk fire kroner, i Tivoli.

    Jeg spilte på flipperspill, for to av kronene.

    Og kjøpte et kandisert eple, til Pia, for en av kronene.

    (Den siste krona, husker jeg ikke hva jeg brukte til.

    Men jeg fikk ikke så mye penger, som de skyldte meg, så jeg var fortsatt litt irritert, husker jeg).

    Men den siste dagen, i Danmark, så dro Arne Thomassen oss med, på en galloppbane, like ved København.

    Jeg maste, og fikk lov å spille fem kroner, på en hest.

    Jeg spilte på en hest, som hadde en kusk, som het Olsen.

    Min far het nemlig Olsen, og jeg var sur på Arne Thomassen og mora mi da, siden de var strenge, syntes jeg, og jeg gikk ikke så bra sammen med de da.

    Men men.

    Så vant den hesten da, som han danske Olsen-kusken kjørte.

    Og jeg hadde plutselig mange fine danske sedler, (kanskje 20-30 kroner), som jeg vekslet i en bank vel, når vi kom tilbake, til Larvik.

    Vi var vel også på en campingplass, i Sverige, på veien tilbake, mener jeg å huske.

    Det syntes jeg var litt kjedelig, husker jeg.

    Det var ikke som i København, hvor vi fant på ting å gjøre, hver dag.

    Mora mi sa, på campingplassen, i København, at noen hollendere, i naboteltet, skrek ‘nei’, hele tida.

    Mora mi sa det, at de herma etter meg, som alltid skreik ‘nei’.

    Men men.

    (Jeg var nok litt sur den ferien, fordi jeg hadde blitt lovt alle pengene, som mora mi og Arne Thomassen, skyldte meg, men de ga meg bare fire kroner, i Tivoli.

    Og jeg fikk ikke mer penger i Zoo, sånn som jeg husker det.

    Jeg husker bare at de viste meg en stor gorilla, eller orangutang, eller noe der, som stod inne i et forholdsvis lite glassbur vel.

    Så den nesten ikke fikk beveget seg.

    Det var nok ikke som hos Julius og de, i dyreparken, i Kristiansand, på langt nær, vil jeg tro.

    Så dansker er kanskje ikke så snille, hvis man skal dømme fra hvordan de behandlet den store, gamle apen, som bare måtte stå der, hele dagen vel, omtrent.

    Men men).

    Da vi kom tilbake til Larvik, så var det enten i 2. eller 3. klasse, noen svenske barn, som hadde begynt på Torstrand skole.

    Og de mente at jeg var svensk, husker jeg at de sa, til noen andre barn.

    De hadde kanskje sett meg, på den campingplassen, i Sverige da, kanskje.

    Så det var veldig flaut husker jeg, og jeg klagde til Arne Thomassen og mora mi da, på at det var noen svenske barn, på skolen, som sa jeg var svensk da.

    Men men.

    (Faren min likte for eksempel ikke Sverige.

    Han pleide ihvertfall å si det, at ‘Volvo er ikke bil’.

    Når han kjørte mellom Larvik og Bergeråsen, med Pia og meg.

    Da ville han noen ganger, be meg, om å si hvordan bilmerker, som alle bilene vi møtte, var.

    Så han lærte meg det, å gjennkjenne de forskjellige Volvoene, Mercedesene, osv., da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    En gang jeg var hos faren min, mens jeg bodde hos mora mi.

    Så sa faren min, at jeg kunne lese i de pornobladene, (Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.), som han hadde liggende, i stuereolen, hos seg, i Hellinga 7B.

    Jeg var alene hjemme der, noen dager, og leste sex-historiene, som leserne hadde sendt inn, og sånn, da.

    Så en gang, da jeg kom tilbake, til Jegersborggate.

    Så skulle mora vår bade Pia og meg, samtidig, i badekaret.

    (Enda jeg var vel åtte år, og Pia 6-7 år vel).

    Og da var jeg blitt interessert i sex da, og nakne jenter/damer, fra å ha lest de pornobladene, (eller hva man skal kalle de), til faren min.

    Så jeg reagerte på Pia, og tok tåa borti underlivet hennes, i badekaret, osv., husker jeg.

    (Men da kjefta mora mi).

    En annen gang, så spurte jeg Pia, om hun kunne suge tissen min.

    (For det hadde jeg lest om, i bladene til faren min, at var så godt da).

    Det ville ikke Pia, sa hun.

    Jeg prøvde å tilby henne, at jeg kunne sleike på tissen hennes.

    (For da tenkte jeg det, at da ville hun gi seg).

    Så jeg sleika litt da, må jeg innrømme, med tungespissen, på tissen til Pia, oppafor trappa, i 2. etasje, i Jegersborggate, en gang.

    Det smakte litt, nettopp piss vel.

    Så det var ikke så artig.

    Men men.

    Men Pia ville fortsatt ikke sleike meg på tissen, husker jeg.

    Men men.

    Så jeg ble litt gæern, av å lese de pornobladene, til faren min, som 7-8 åring, husker jeg.

    (Jeg hadde vel såvidt lært å lese, på skolen, da jeg fikk lov å lese de bladene, med sex-historier og nakenbilder av damer i 20-årene osv., av faren min).

    Men men.

    Men etter den siste episoden der, så skjedde det ikke noe mer sånt, i Jegersborggate, husker jeg.

    Men men.

    Jeg husker da jeg fylte ni år, (sommeren 1979), så lå den en dag, en gave til meg, fra tante Ellen, i Sveits, som postmannen hadde klart å få gjennom brevsprekken, i døra.

    Mora mi ville ikke at jeg skulle få den gaven, (av en eller annen grunn).

    Og dytta meg ned trappa.

    Likevel fikk jeg tak i gaven først, og det var nougat, blant annet.

    Jeg spiste noen av disse, før jeg flytta til faren min, men lot Pia få de siste.

    (Så jeg sparte de lenge da, for bursdagen min var jo 25. juli, mens jeg flytta til faren min, i oktober).

    Men men.

    Faren til Frode Kølner, fikk meg til å begynne å samle på frimerker.

    Frode gjorde dette, og jeg fortalte det, at jeg hadde fått noen førstedagsbrev, av faren min.

    Men jeg samlet ikke på ‘vanlige’ frimerker, men faren til Frode Kølner, forklarte hvordan man skulle gjøre da.

    Man måtte legge frimerkene i vann, og så tørke de, på noe papir, for å få av restene av konvolutten.

    Men kunne kjøpe små flasker med bensin, på apoteket, for å se det, om det var vannmerke, på frimerkene.

    (Om det var vannmerke, eller ikke, kunne avgjørde det, om frimerket var verdifult, eller mindre verdifult.

    Men men).

    Man brukte en pinsett da, til å ta i frimerkene med, og en dråpeteller, til å dryppe bensinen med, på frimerkene, og det fantes også en spesiell, svart, plastskål, til å la frimerkene ligge i, mens man dryppet bensin på dem.

    Men men.

    Faren til Frode Kølner, tok også med Frode og meg, på en frimerkeauksjon, i DNC-bygget, ved Larvik Torg.

    Jeg hadde bare 3-4 kroner, og klarte å by 3.50 da, for en pakke, på auksjonen.

    Det var bare lov å by i hele kroner, så da lo folk fælt, på frimerkeauksjonen, husker jeg.

    Men men.

    Jeg ble også med, på en frimerkeklubb, som var på Torstrand skole, husker jeg.

    Det var kanskje litt kjedelig, (og nesten som på skolen), noen ganger.

    Men men.

    Noen dager, så kunne man vinne, noen frimerke-premier, som ble trukket, tror jeg.

    En gang, så fikk jeg et stort frimerke-ark, som bestod av flere frimerker da, som var ustemplede, og som sammen dannet et ark da.

    Det var russisk, og forestilte det russiske romfartsprogrammet.

    Pia syntes det frimerke-arket var spesielt artig, husker jeg.

    Jeg hadde vel lært det, av faren til Frode og Frode, at russisk og andre utenlandske frimerker, ofte ikke var så mye verdt.

    Men men.

    Men det var fint å se på da.

    ‘Glansbilder’, kalte vel faren til Frode, sånne frimerker, som det med Sputnik, osv., på.

    Men artig var det, å se på, husker jeg.

    Så det frimerke-arket, det ligger fortsatt sammen med noen førstedagsbrev og et kort fra danskekongen, til min tippoldefar, som bestemor Ingeborg ga meg en gang, på City Self Storage, i Oslo.

    (Hvis de ikke har tulla med det da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Atle Farmen og Jakob, (sønn av en advokat vel, mente mora mi), og en til, i klassen min, på Torstrand skole, skulle ha frimerkeklubb, husker jeg de sa.

    Jeg hadde jo da samlet frimerker, en stund allerede, og lurte på om jeg også kunne få være med.

    MOra mi sa at Pia skulle bli med meg.

    Jeg sa vel at det var greit.

    Og når vi kom til Atle og dem, så satt de gutta bare der, i stua til Atle Farmen og dem, i en time kanskje.

    Ikke mye ble sagt.

    Men, Atle Farmen og de, de hadde også en utendørs grus-fotballbane.

    Så vi spilte litt fotball der, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    (De bodde på Torstrand, og hadde en båtbutikk, eller noe, mener jeg å huske.

    Men men).

    Neste gang, så sa de gutta i klassen det, at frimerkeklubben, skulle være hos Jakob.

    Jeg gikk dit, og da sa mora til Jakob, at frimerkeklubb-møtet, var hos Atle Farmen og dem, den gangen også.

    Så fikk jeg en bolle, eller to, som mora til Jakob, hadde bakt selv vel, og gikk ned til Atle Farmen og dem, igjen da.

    Det møtet ble vel som det forrige, det ble ikke sagt eller gjort stort.

    Men men.

    Så det var vel noe slags utfrysing av meg da, må jeg vel kanskje si.

    Men men.

    Atle Farmen, gikk for å være den beste i klassen, til å sparke fotball.

    Bestefar Johannes, i Nevlunghavn, spurte meg en gang, hvordan jeg gjorde det, i sport, osv.

    Jeg svarte det, at jeg hadde scoret et mål, i en fotballkamp, i skolegården.

    (Det var oftest veldig mange som spilte, så det var ‘mølje-fotball’, som det vel ble kalt, og ganske vanskelig å score).

    Men den gangen jeg scorte, så begynte de andre bare på nytt.

    (Av en eller annen grunn).

    Bestefar Johannes, spurte meg om hvorfor det.

    Og jeg svarte bare, at det visste jeg ikke.

    Men men.

    (Jeg spilte nok bedre, når vi spilte på gresset, oppe ved blokkene ved sykehuset der, for der var vi oftest færre som spilte.

    Så da ble det ikke så møljefotball.

    Men men).

    Mora mi ble gravid igjen, i Jegersborggate.

    Hu spurte meg en gang, hva jeg ville, at ungen skulle hete.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Men jeg huska det, at Atle Farmen, i klassen, var best i fotball.

    Så jeg svarte det, at ‘hvis det blir en gutt, så burde han hete Atle, for da blir han god i fotball’.

    Så sånn var det.

    Nå ble ikke ungen kalt Atle da, men Axel.

    Mora mi forklarte aldri det, om hvorfor ungen skulle hete Axel.

    Men kanskje hu valgte et navn på A, siden jeg foreslo Atle?

    Hvem vet.

    Så det er ihvertfall en mulighet for, at (halv)broren min Axel, er oppkalt etter Atle Farmen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Bestemora til Frode Kølner, (antagelig farmora), bodde i 2. etasje, i det samme huset, som Frode og dem.

    Men hu så jeg aldri noe til, enda jeg var der ganske mye.

    Frode hadde et leke/gjeste-rom, eller noe, i 2. etasje, (hvor vi pleide å leke butikk, mm.), men han sa ikke noe om at farmora, bodde i rommene ved siden av, før etter at hu var død, (et godt stykke ut på 80-tallet vel).

    Da viste han meg rommene til farmora, (som fortsatt var møblerte), og jeg fikk litt sjokk, over at hu hadde bodd der, hele tiden, mens jeg hadde vært på så mange besøk hos de, uten at jeg hadde sett hu hos dem, eller utafor rommene sine der.

    Så det var litt spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Mora til Frode, var fra Kristiansand, eller ihvertfall Sørlandet vel.

    Hu hadde mørkt hår, husker jeg, og litt pløsete ansikt kanksje vel, og snakka fortsatt sørlandsdialekt da.

    Hu var husmor, og dro noen ganger på ferie, alene, hjem til Sørlandet.

    Da hendte det seinere, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, at jeg ble invitert til Frode og de, når de skulle på hytta i Brunlanes, (ikke langt fra Lyshus-stranda, og der hvor Pia og jeg bodde det halve året vel, sammen med mora vår og Arne Thomassen).

    Men men.

    I huset vårt, så var det TV-stue, og en liten spisestue vel, (som vi sjelden brukte).

    Det var et kjøkken, og soverommet til mora vår og Arne Thomassen.

    (For å komme fra TV-stua, til kjøkkenet, så kunne man både gå gjennom spisestua og soverommet.

    (Noe som kanskje var litt spesielt, at det var dør mellom kjøkkenet og soverommet til mora mi og Arne Thomassen).

    Men men.

    TV-en stod i TV-stua da selvfølgelig, men en radio, stod på soverommet, til mora mi.

    Så hvis jeg ville høre radio, (noe som var artig, hvis det var landskamper i fotball osv., som vel ikke alltid ble TV-sendt, på 70-tallet. Ihvertfall husker jeg at jeg hørte på en landskamp, i fotball, mellom Norge og Skottland, i det rommet. Men men).

    Vuggen til Axel ble også plassert i det soverommet, til mora mi og Arne Thommassen.

    Vugga, som de kjøpte ny, var i brunmalt tre.

    Jeg sa vel noe sånt, som at det ville gjort seg, med noen utskjæringer osv., i treet.

    Det neste som skjedde, var at søstera mi, (en gang jeg var ute med mora mi og Arne Thomassen), dreiv og skar i vugga til Axel, med en kjøkkenkniv, når vi kom inn utgangsdøra.

    Pia var nok mora mi sitt favorittbarn, (som aldri gjorde noe galt, liksom), så Pia fikk ikke kjeft, men trøst, av mora vår, siden søstera mi begynte å grine, da vi kom hjem.

    Men men.

    Arne Thomassen, dreiv og jobba inne i Oslo, på den tida, som Axel var nyfødt, og han sa til meg, at jeg måtte være mannen i familien.

    Så jeg måtte handle masse mat og sånn, for mora mi, i mange butikker, i Larvik.

    Jeg fikk penger og handlelapp da.

    Jeg var vant til, (fra før jeg ble interessert i kronespill), at jeg fikk lov å spille en krone, på kronespill, når vi var på kafeteria, og sånn, med mora mi.

    Så jeg telte etter, når jeg var på supermarkedet Thorfinns, om jeg hadde råd å spille en krone, på kronespill.

    (Som en slags betaling for handlerunden, men kanskje mest fordi jeg kjedet meg litt.

    Noe sånt).

    Og da spilte jeg en krone da, og kanskje mer, hvis jeg vant på det spillet.

    (Men ikke uten å holde oversikten, over hvor mye jeg kunne spille for.

    Jeg spilte aldri for så mye, at jeg ikke fikk råd, til å kjøpe tingene, på handlelappen).

    Den andre gangen, som jeg handla for mora mi, eller noe sånt.

    Så dukka Pia opp på Thorfinns, og så på at jeg spilte på kronespillet.

    Jeg vet ikke om noen sendte henne.

    Hvem vet.

    Ihvertfall, så var det sånn, at når jeg dro på Domus, en gang, for å handle, for mora mi, så ble jeg angrepet av to eldre unger, (Egil aka. Tin-tin og Laila, som var begge et par år eldre enn meg vel).

    De løp mot meg, og jeg fløy, med handleposer og alt, inn i heisen, på Domus.

    Jeg tok så heisen først ned i første etasje vel, og så opp på taket, der hvor parkeringsplassen var.

    Da finta jeg ut Tin-Tin og Laila litt.

    Jeg gjemte meg, på parkeringplassen på taket, og så at hue til Laila, stakk ut, fra der trappa opp til parkeringsplassen var.

    Så gikk jeg hjemover, den veien, som bilene kjørte, ned fra Domus-bygget, og videre hjem til Jegersborggate da.

    Men hvorfor de to ungene angrep meg der, det veit jeg ikke.

    Men jeg fikk rimelig sjokk, for begge de ungene var eldre enn meg.

    Var det mora eller søstera mi som skulle gi meg en moralistisk lærepenge?

    Det var uansett mora mi som hadde fått meg hektet, på de Røde Kors-automatene, så det blir bare som noe inbisilt for meg, isåfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Kølner hadde også en kar, som gikk i klassen sin, som het Morten, og hadde rødt hår.

    Han bodde noen få hundre meter, i retning Tagtvedt, fra der Frode Kølner bodde.

    Jeg var litt sånn ‘needy’, på den tida, tror jeg.

    (Jeg var ikke så vant til å ha kamerater, etter å ha bodd i Mellomhagen, og hatt de tre nabogutta som uvenner, osv).

    Så jeg pleide noen ganger å spørre Frode Kølner, om jeg var bestekameraten hans.

    Og da svarte han i begynnelsen ihvertfall, at Morten, nok var bestekameraten hans.

    Men han skifta mening, mener jeg ihvertfall, etter en del måneder, og da sa han vel at jeg var bestekameraten hans.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Jeg var også noen ganger hos han Morten, og ble også bedt i bursdagen hans, husker jeg.

    Da hadde dem godteposer, gjemt over hele huset, husker jeg.

    Vi skulle også ha gjettekonkurranse, og en på laget mitt, sa at den tegneseriefiguren, vi skulle gjette navnet på, var Sølvpilen.

    Men jeg sa Månestråle.

    Men han på laget mitt, var eldre, og fikk viljen sin.

    Men svaret var Månestråle da.

    (Så jeg hadde egentlig riktig).

    Men men.

    En gang jeg var hos dem, så fikk jeg rabarbera, i en kopp sukker, av mora til Morten, husker jeg.

    Men men.

    Seinere en gang, en gang Kjetil Holshagen, fra Bergeråsen, (da ihvertfall), og jeg, dro på Danmarkstur, og lå over, hos Frode Kølner, så så vi filmen Gjøkeredet, (med Jack Nickelson), hos Morten og dem, mener jeg, (kanskje rundt 1986, eller noe. Hvem vet).

    (Ihvertfall så husker jeg det, at jeg så den filmen hos Morten og dem, sammen med Frode Kølner da, rundt den tida).

    Så sånn var det.

    Mora mi kjente noen som bodde, opp mot det stedet, i Nansetgata, hvor det pleide å være tivoli, osv.

    (Like nedenfor der Larvik Bibliotek er nå).

    Sønnen i huset, var et eller to år eldre enn meg.

    Og like etter at vi flyttet til Jegersborggate, så dukka han opp på døra vår, og skulle ha meg med på bedebuset, på noe kristelige greier da, for gutter.

    Så sånn var det.

    Mora mi ville at jeg skulle bli med.

    Og det var jo litt artig, i begynnelsen.

    Jeg var yngst der vel.

    Dette var om vinteren.

    (Det må ha vært vinteren 1978/79 da).

    Og lederne dro med oss kanskje cirka 15-20 guttene, bort til ved Tollerodden der, (en badestrand, like ved Larvik kirke).

    Det var kanskje 20-30 centimeter, med snø.

    Så det ble gått opp ganger, som vi skulle løpe, og leke sisten i.

    Jeg syntes det var artig, og fryda meg, for jeg syntes det var litt gjevt, siden jeg var yngst da, og fikk være med, å leike, med alle de eldre guttene da.

    Så jeg hoppa noen ganger ut av sporet, må jeg innrømme, for jeg syntes det var så artig der.

    (Men jeg tok det ikke så særiøst da kanskje.

    Men som å leike med kamerater kanskje.

    For jeg hoppa jo noen ganger ut av de spora, for å slippe unna de som ville gi meg sisten.

    Mens jeg lo kanskje.

    Men men).

    Vi fikk også noen blokker, til å samle inn penger på.

    Dette var vel første gangen min der.

    Jeg gikk aleine gjennom gatene i Larvik, og ringte på hos folk, og samla inn penger, uten at jeg visste, hva den organisasjonen het, osv.

    Så ringte jeg på hos mora mi og Arne Thomassen da, og spurte om de ville støtte.

    Arne Thomassen ble sur, og sa at dem hadde dårlig råd.

    (Men jeg bare ringte på, for å forklare for dem, hva jeg dreiv med mest.

    Mest for morro skyld da, for å vise at jeg hadde fått ansvar.

    Men men.

    Så han behøvde jo ikke å gi penger, jeg ville ikke ha sagt noe jeg, for å si det sånn.

    Men han ga en femmer da.

    Men men).

    Så gikk jeg videre.

    Noen steder fikk jeg kanskje et glass vann, eller et glass saft.

    To eldre damer, som bodde i en leilghet, i noen blokker, nærmere sentrum, i Jegersborggate, spurte meg nøyere, om hvilken organisasjon det var, osv.

    Men jeg klarte ikke å gjøre rede for det.

    (For dette var jo den første gangen jeg hadde vært på møte der, og jeg var yngst).

    Men jeg mener jeg overhørte, den neste gangen der, at noen hadde skrevet leserinnlegg, i Nybrott eller Østlands-Posten, om at den organisasjonen da, (som jeg nå lurer på om var Statskirken, for den bygningen vi hadde møter i, det heter visst bare Bedehuset, har jeg skjønt, og ligger ovenfor Herregården, like nedenfor der, som man hogger i fjellet, i Larvik, når en dansk eller norsk konge, har vært på besøk.

    Jeg gikk også i de blokkene, ovenfor sykehuset.

    (De blokkene, som hadde den fine, (dog lille), parken, (på skrått ovenfor der Frode Kølner og dem bodde), hvor vi pleide å spille fotball).

    Et sted, så hørte jeg bare noe jamring.

    Da skjønte jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

    Så jeg ringte på, tre ganger vel, tilsammen.

    Og da, så kom det til slutt ei ung dame ut, som var skikkelig sjuk.

    Åja, sa jeg, og gikk videre da.

    Jeg var ikke vant til å ringe på, på så mange dører, for å si det sånn.

    Men men.

    (Det var noen andre gutter, som hadde fått en donering, fra en blind mann.

    Før vi andre hadde fått begynt ordentlig, å samle inn penger.

    Derfor ble vi så gira da, på at vi også måtte samle inn penger.

    Derfor var jeg ganske ivrig da.

    Så sånn var det).

    Jeg fikk vel samlet inn et sted mellom 150 og 200 kroner, mener jeg å huske.

    Noe som ikke var så dårlig, i 1978 vel.

    Men, Arne Thomassen, og muligens også mora mi.

    De konfiskerte/lånte de pengene.

    (Antagelig fordi de hadde dårlig råd).

    Og de fra bedehuset måtte masse på meg, etter at jeg hadde slutta der, om de pengene.

    Da måtte jeg mase på Arne Thomassen da.

    Og etter et halvt år kanskje, eller noe.

    Så fikk bedehuset endelig de pengene da.

    Så sånn var det.

    Jeg maktet ikke å gå der mer, etter det andre møtet, var det vel.

    For på slutten av møtene, så måtte vi ned på alle fire, for å be.

    Og en av lederne, begynte å tale i tunger.

    Da ble det for mye for meg, (som egentlig ikke trodde på Gud, skal jeg være ærlig).

    Men men.

    Så jeg bare så meg rart rundt der, mens jeg smilte og nesten lo vel, (mens vi stod på alle fire da), mens han ene lederen talte i tunger.

    Etter det, så orka jeg ikke å dra dit mer.

    (Selv om vel mora mi og han gutten, (som gikk i 4. klasse, eller noe vel), som mora mi kjente mora til, maste).

    Så sånn var det.

    Pia begynte på turn, og mora mi ville at jeg også skulle gå der.

    Jeg var ikke noe flink i turn.

    Jeg var for stiv i kroppen, etter å ha spilt mye fotball vel og syklet rundt i Larvik.

    Så jeg var bare med, et par ganger, der og.

    Pia ville dusje der, som den eneste, av alle guttene og jentene vel, og kringkastet det, foran alle guttene, i guttegarderoben.

    Men men.

    Den siste gangen, som vi gikk fra turninga, (som var på Torstrand skole, like ved bedehuset).

    Så fant vi en rar mus, like ved siden av det fjellet, hvor det hugges inn, hver gang, som en dansk eller norsk konge, hadde besøkt Larvik.

    Den musa så ikke ut, som den musa, som Pia og jeg, hadde funnet, i Vestmarka, noen år før.

    Denne musa, stod på bakbena, omtrent som en kenguru.

    Og den så veldig søt/morsom ut, husker jeg.

    Plutselig, så dukka det opp en gutt, fra ved bedehuset der.

    (Han var vel 2-3-4 år eldre enn meg, kan jeg tenke meg).

    Han begynte å jage oss, og sa at vi var slemme mot musa da, eller dyret, eller hva han sa.

    Så det var en rimelig spesiell episode, husker jeg.

    Men men.

    Noen gutter, i klassen min, babla om at de skulle på fotball-trening.

    Jeg spurte om jeg kunne få bli med.

    Og jeg var så på en trening vel, og en kamp, for Fram.

    Vi spilte mot Nanset.

    Vi var vel bare tredjelaget, tror jeg.

    Og det laget fra Nanset, det var gutter, som var et par år eldre enn oss.

    Så vi tapte 5-0 eller 6-0, eller noe.

    Jeg var vel reserve, men fikk spille litt etterhvert.

    Det gikk trått, mot store og ‘gampete’ Nanset-forsvarere.

    Men men, det eneste jeg fikk til, var å kline et skudd, rett i reklameskiltene, kanskje 10-15 meter, til side for målet.

    Men det smalt ihvertfall litt.

    Jeg hadde ingen å sentre til, og en forsvarer helt inni meg, så jeg måtte bare gjøre noe, liksom.

    Det var vel det nærmeste vi kom mål, i den kampen, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så glemte jeg vel det her med fotballtrening.

    Og de gutta sa vel heller ikke noe.

    Så det ble ikke noen flere treninger, eller kamper, på meg, etter dette.

    Seinere, så ble det vel gjort om, sånn at ikke lag, hvor aldersforskjellen var så stor, møtte hverandre, i knøtte/lilleputt-kamper, eller hva det var.

    (Mener jeg å huske, fra da jeg spilte på Berger, utover 80-tallet, osv).

    Frode Kølner og jeg, vi sykla rundt, mange steder, i Larvik.

    Jeg fortalte vel det, at jeg pleide å pante flasker, på travbanene, når jeg var med Arne Thomassen.

    Frode Kølner, dro meg med til Mesterfjellet, (het det vel, forbi varemagasinet til Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), der).

    Vi så ned mot Larvik, fra jernbanestasjonen cirka, og langs Farriselva, (heter den vel), et stykke mot Farris da.

    Vi så den delen av Larvik, kanskje 50 eller 100 meter under oss da.

    Noe sånt.

    Og Frode Kølner sa det, at rundt der, så pleide det å være fylliker.

    Og man kunne finne tomflasker da.

    Så sånn var det.

    Vi fant vel noen tomflasker da.

    Men seinere, så var jeg der mange ganger, men fant vel aldri så mange tomflasker der, etter det.

    Men men.

    Jeg var ikke så mye hjemme, hos mora mi og Arne Thomassen, i Jegersborggate, på den her tida.

    For de var så strenge og anspente og masete, må man vel kanskje si.

    Så jeg var mest ute, sammen med kamerater, eller Pia, eller at jeg sykla rundt aleine kanskje.

    Jeg samla flasker da, som jeg panta, og tulla i de mange bankene som var i Larvik, og spurte om de hadde gratis sparebøsser og veksla pengen jeg fikk, fra pantinga, i ruller med 5-ører, osv.

    (For jeg syntes at de rullene var artige.

    Det var kanskje Frode Kølner, som fortalte meg det, at man kunne få mynter, i ruller da.

    Hvem vet).

    Pia dumpa jo et år, men når hun endelig fikk begynt på skolen, (det året jeg gikk i tredje klasse), så hadde hun plutselig en dag, med en eller annen gutt hjem.

    Som hun hadde møtt, sa hun.

    Og han stod bare i hagen vår, (ved det morelltreet, som jeg skrev om, i det forrige kapitellet), rett opp og ned, uten å si noe.

    Det såret meg kanskje litt, at søstera mi bare fant en gutt, som hun tok med hjem, (en med lyst hår vel), sånn helt uten videre.

    Men men.

    Søstera mi sa vel så til han gutten, at han kunne gå hjem igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Søstera mi tærte også på meg litt, på denne tiden.

    Hu kunne plutselig si til meg, at ‘du er stygg’.

    Noe jeg ikke hadde tenkt så mye over, egentlig om jeg var stygg eller pen.

    Så hvorfor søstera mi, Pia, sa det her, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje for å få meg nedstemt da, og for å liksom få et ‘overtak’ på meg da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, mens Pia og jeg, var alene hjemme, en kveld vel, i Jegersborggate.

    (Før Axel ble født vel).

    Så kom plutselig politiet på døra, og spurte om det var vi, som eide en boble, som stod, (uten skilt muligens), utafor huset vårt da, på en parkeringsplass, i Jegersborggate.

    Jeg forklarte det, at det var vår boble.

    (Selv om jeg ble litt skremt da, av de her to politifolka, i uniform, som kom på døra vår da, når vi ungene var aleine hjemme).

    Så sånn var det.

    De lurte visst på hvorfor den bobla, stod på det samme stedet, så lenge, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora vår var veldig glad i soft-is, som kosta sånn cirka 3 kroner kanskje, på den her tida.

    Pia og jeg, vi pleide også å få soft-is.

    Og noen ganger, så kunne mora vår ta oss med, til Tollerodden, som var en strand, nede ved Larvik kirke.

    Tollerodden var ikke en sandstrand, sånn som Hvittensand, men et basseng, som var fylt med sjøvann da.

    Så sånn var det.

    Jeg likte vel bedre å bade på en vanlig strand, kanskje, og mora mi ønsket å inspisere, at jeg kunne svømme.

    Den første eller andre sommeren, i Jegersborggate, vel.

    Jeg skjønte ikke poenget med det.

    Jeg hadde fortalt mora mi det, at jeg kunne svømme, så jeg skjønte ikke poenget liksom.

    Jeg gadd ikke bare å bade, på kommando liksom.

    Det ble for dumt liksom, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Axel ble født, så var mora vår ekstra spesiell, vil jeg si.

    Hu sa til Pia og meg, at vi ikke fikk lov å si, på skolen, at mora vår skulle føde.

    Så glemte jeg meg, og sa det, til svømmelærerinna vel, (som var vikar i norsk, eller noe, vel).

    Så sa jeg det til mora mi, at jeg hadde glemt meg.

    Og da mora mi skulle føde, så sa hu det, at jeg måtte ligge i dobbeltsenga, sammen med henne, i første etasje.

    Så dukka Arne Thomassen opp, (som egentlig jobba i Oslo, på den her tida).

    Han spurte meg ‘skjønner du hva som skjer’.

    Jeg regna med at mora mi skulle føde, og svarte ‘ja’.

    Mora vår hadde fortalt meg hvor det lå noen mynter, som Pia og jeg, kunne kjøpe godteri for.

    Men, jeg måtte også kjøpe Nybrott, dagen etter, eller noe.

    (Så det var litt komplisert).

    Jeg tenkte på å roe ned Pia, så etter at jeg kom hjem fra skolen, (dette var mens jeg gikk i 2. klasse).

    Så dro jeg med Pia, til kiosken, og vi kjøpte masse godteri.

    Dette var en kiosk i Øvre Jegersborggate vel.

    Og der fant jeg ut, at det fantes artigere godteri, enn karameller, (som jeg var så glad i, da vi bodde i Storgata).

    Dunder salt, til 10 øre, var en stor favoritt, som jeg begynte å kjøpe, i den kiosken der.

    De smakte salmiakk og lakris og samtidig søtt vel, og var vel favorittgodteriet, til både Pia og meg.

    Sammen med Hubba Bubba, som man fikk i både rød pakning og med lakrissmak vel.

    Og også Shake-tyggegummi, med lakrissmak, syntes vi var gode.

    Potetgull med paprika, var også en favoritt.

    Og brus da, selvfølgelig.

    Vi likte også potetmos, som de solgte, for 1.50, eller noe vel, pr. beger, i en kiosk, nederst i Nansetgata, ovenfor busstasjonen vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kom bestefar Johannes, og henta oss, og kjørte oss til Nevlunghavn.

    Der skulle vi bo, mens mora vår var på sykehuset, og fødte Axel da.

    Så kjørte de meg, på skolen, dagen etter.

    (Pia hadde jo dumpa, så hu slapp skolen.

    Men men).

    Bestemor Ingeborg, spurte meg, på en omstendelig måte, (må man vel si), når skolen min sluttet, dagen etter.

    Jeg er sikker på at jeg sa riktig klokkeslett.

    (Hun spurte like omstendelig, om hvor de skulle møte meg, og jeg svarte, ved Televerket der, øverst i Herregårdsbakken).

    Likevel, så klarte de å rote med tidspunktet.

    Jeg husker jeg gikk samme vei, som han Jakob, fra frimerkeklubben til Atle Farmen, (og sønn av en advokat vel, ifølge mora mi), hjem fra skolen, den dagen.

    (Det var en annen vei, som gikk nesten parallelt, med Herregårdsbakken, på den andre siden av skolen.

    Selv om den veien, var en omvei egentlig, for den gikk litt bue vel, mens Herregårdsbakken gikk ganske rett opp).

    Så jeg kom fram til Mazda-en, til bestefar Johannes, fra baksiden, av der de stod vel.

    De så vel kanskje etter meg ned Herregårdsbakken.

    Hvem vet.

    Så kjefta bestemor Ingeborg på meg, og sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett, og at de hadde stått der i 2-3 timer, eller noe.

    Men, jeg gikk jo bare i 2. klasse.

    Vi hadde vel ikke så mange skoletimer.

    Så det tror jeg kanskje må ha vært en røverhistorie, fra bestemor Ingeborg, (av en eller annen grunn).

    Men men.

    (Hvis ikke, så hadde hun nok surra fælt.

    men men).

    Vi kjørte så til Nevlunghavn vel, og så kjørte bestefar Johannes, Pia og jeg, til Tønsberg sykehus(!), hvor mora vår hadde født Axel da.

    Selv om vi bodde et steinkast unna Larvik sykehus, så fødte mora vår Axel i Tønsberg.

    Det var spesielt, må jeg si, og det har jeg vel aldri fått noe forklaring på akkurat.

    Men men.

    Mora vår kom ut med Axel på armen, mener jeg å huske, og virka som å være i fin form vel.

    Så kjørte bestefar Johannes oss, til Jegersborggate, og mora mi ‘gura’ for jeg hadde brukt opp de to kronene, til Nybrott, på godteri.

    (Så hu må ha hatt veldig dårlig råd).

    Men jeg hadde kontrollen egentlig.

    For jeg huska det, at i en skrivebordsskuff, eller noe, i stua, så lå det to kronestykker.

    Så jeg viste mora mi det.

    så måtte jeg gå i den kiosken, nederst i Nansetgata, å kjøpe Nybrott da.

    (Den ovenfor busstasjonen, hvor de hadde Shake tyggegummi og potetmos i beger da).

    For mora mi sa at det var så viktig, med den avisa.

    Så viste det seg det, at noen hadde satt inn fødselsannonse, for Axel, i den avisa.

    (Eller, Axel hadde vel ikke fått noe navn ennå da.

    Så det stod vel bare at Karen Ribsskog og Arne Thomassen, hadde fått en sønn.

    Noe sånt).

    Men men.

    Arne Thomassen var ikke der da, han var vel på jobb, i Oslo, eller noe.

    Men men.

    Det var enda mye mer. som skjedde, i de et år og fem månedene, som jeg bodde i Jegersborggate.

    Jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om det, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 9: Jegersborggate

    Siden jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så har jeg kommet på en del ting, som jeg har glemt å ta med om.

    En ting var, at like etter at vi flytta til Mellomhagen, så ba mora vår, Pia og meg, om å leke i hagen.

    Da var det ikke så mye å gjøre.

    Vi var ikke så ‘høye i hatten’ der, så vi endte opp med å grave, i en jordhaug eller komposthaug, eller noe, som var innerst på eiendommen vår vel, like ved en utebod/skjul.

    Vi gravde i den haugen, (vi var vel 4-5 år gamle).

    Og vi fant masse meitemark.

    Vi fant også en mark, som så ut som en meitemark, men som var mye større.

    Den var kanskje 10-15-20 centimeter lang, og den var mye tjukkere, enn de vanlige meitemarkene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora vår, var også et par ganger vel, på en eller flere uke lange opphold, på sinnsykehus, eller nerveklinikk, eller hva det egentlig var.

    Det var kanskje derfor vi bodde ute hos Lasse og dem, i en ukes tid, en gang, mens vi bodde i Mellomhagen, Pia og jeg.

    Mora var vel også på noe sånt, når vi bodde i Jegersborggate, mener jeg å huske.

    Men da var kanskje Arne Thomassen hjemme da, og passa Pia og meg, den uka, eller hva det var, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Noe sånt.

    (Det var i hvertfall snakk om mora mi var på noe sinnsykehus, eller noe, mener jeg å huske.

    Men men).

    Jeg skrev om min farfar, Øivind Olsen, i det forrige kapitellet, og kan også ta med om noe mer han sa, mens jeg husker det.

    Han sa at han ikke stolte på leger.

    Han sa også at han ikke stolte på journalister.

    Han sa at han hadde blitt intervjuet av en avis, en gang, men da han leste intervjuet, så kjente han ikke igjen, noe av det han hadde sagt.

    Men men.

    (Det var vel på begynnelsen av 80-tallet, at han sa det her vel.

    Like etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Men men).

    Øivind sa også det, at han hadde sett russere, eller noe, nede på Høyen, med walkie-talkie-er.

    Til faren min vel, som ikke svarte vel.

    Øivind sa også en gang, på begynnelsen av 80-tallet det også, at han ikke trodde noe på hydrogenbomba, som amerikanerne hadde laget.

    Hvordan kunne den drepe menneskene uten å ødelegge husa, lurte Øivind på.

    (Også mens han snakka med faren min vel).

    Han likte heller ikke at folk bruke utrykket ‘monitor’, om dataskjermer.

    Monitor var et (krigs)skip, stod det i leksikon, sa Øivind.

    Han sa også det en gang, at en politiker, hadde sagt, på TV, når det ble funnet olje, i norsk sone, i Nordsjøen, at ‘vi får så mye penger, at vi kan gi det bort’.

    Så sånn var det.

    Han sa vel også det, at han skjønte ikke hva den spesialenheten for politiklager, skulle være godt for.

    Og han ga støtte til det, at en politiker kunne ha en statssekretær, fra et annet parti, i Willoch sin regjering vel.

    Det syntes han virket fornuftig, at man kunne se person og ikke bare parti, mener jeg å huske.

    Øivind fortalte meg det, at han i alle år hadde stemt Arbeiderpartiet, da jeg spurte.

    Jeg tror også at min morfar, Johannes, representerte Arbeiderpartiet, i kommunestyret osv., (i Hurum vel), hvor Øivind sa han var, ihvertfall.

    Ihvertfall så var Johannes sin onkel, Ole Konrad Ribsskog, på Stortinget for Arbeiderpartiet.

    Så sånn var det.

    Faren min stemte Fremskrittspartiet, (ihvertfall på begynnelsen av 80-tallet), husker jeg.

    Så også i min fars familie, så var det nok et stort generasjonsskille, vil jeg si, mellom min foreldregenerasjon og besteforeldregenerasjon.

    Hverken Ågot eller Øivind hadde førerkort, og de hadde da selvfølgelig heller ikke bil.

    Øivind var enten nede på verkstedet, og jobba, ellers så satt han i sin to-seters skinnsofa, og løste kryssord, leste avisa, (de abonnerte på Aftenposten og Drammens Tidende, og kjøpte alle ukebladene, Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad, selv om det kanskje var Øivind som ville ha Norsk Ukeblad. Var det det, som Ågot sa igjen? Hm).

    Jeg husker vel bare to episoder, hvor Øivind ikke var i sofaen sin, eller nede på verkstedet.

    En gang, så gikk han bort på Jordet til Lersbryggen, mens han smilte vel.

    Da stod Ågot og faren min, og glante ut kjøkkenvinduet, og liksom overvåka Øivind da, og prata seg imellom, om hva Øivind gjorde bortpå jordet der.

    (Det husker jeg, jeg stod selv og lurte på hva som foregikk, (siden faren min og Ågot var så bekymra eller oppstyrta, heter det kanskje), og så ut av vinduet, i spisestua).

    Den andre gangen, var når Ågot og Øivind, var med onkel Runar og dem, (og onkel Håkon og dem muligens), til Rhodos.

    En tredje gang, forresten, så dro faren min med både Øivind, og meg, (som var 9-10-11 år kanskje), for å se på materialer, til sengene, som de lagde på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Trevare A/S, som faren min bytta navnet til, når Øivind begynte å bli gammel), ute i Hoff, et sted, ikke langt fra Holmestrand vel.

    Øivind sa også en gang, at han huska så langt tilbake, som fra da han lå i vugga.

    Men det klarte ikke jeg selv, på den tida, (som jeg var 9-10-11 år), husker jeg.

    Men men.

    Like etter at min morfar, Johannes Ribsskog, døde, så fortalte vår mormor, Ingeborg Ribsskog, Pia og meg, litt, om slekta hennes og slekta til Johannes, mens hun fortsatt bodde i det store skipperhuset, i Blombakken vel.

    (Så dette var vel midt på 80-tallet, før hun flyttet til Stavern).

    Noe annet Ingeborg sa, som jeg ikke husket, da jeg skrev det forrige kapitellet.

    Det var at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, hadde skrevet et dikt, om sin mann, Johan Ribsskog, hvor hun utrykker medfølelse, med sin, (da vel avdøde), mann, som hele tiden, lengtet opp igjen, til Flatanger.

    (Bestemor Ingeborg sa at Johannes sin mor, visst var veldig streng mot mannen sin, (var det vel)).

    Som jeg senere har lest, på skriv/kopier, som Kjell Asak i Leirsund, var snill å sende, til meg, da jeg bodde i Livarpool, (Johannes sine foreldre jobba på Asak skole), at Johan Ribsskog, døde 40-50 år før kona vel.

    Noe sånt).

    Dette diktet, som jeg mener Ingeborg sa, at het noe med ‘Hvorfor var du’, eller noe sånt.

    Det var visst ganske kjent, (mente bestemor Ingeborg), og hadde visst blitt trykket, i flere ukeblader, osv., i Norge.

    Men jeg har ikke klart å finne det senere, på nettet, mens jeg bodde i Liverpool, selv om jeg søkte en stund etter det.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, sa også det en gang, at Johannes sin far, Johan Ribsskog da, sin mor, (Marta Marie Klemetsdatter Høstland, som også var mor til de kjente Bernhof, Ole Konrad og Adolf Ribsskog da. Adolf Ribsskog ble vel ordfører i Steinkjer tror jeg, (på tross av fornavnet), og var tvillingbror, til min oldefar, Johan Ribsskog), var i indremisjonen.

    Og hun moren, (og muligens faren og da), var visst så strenge, mot Johannes sin far, at det var såvidt, at han fikk lov å dra på Lærerskolen i Elverum, for å lese til å bli lærer da.

    (Det traff han også kona sin forresten, Helga Dørumsgaard).

    Men men.

    Dette kapitellet skulle være om Jegersborggate.

    Jeg husker det som en litt stressende tid, da vi flyttet inn i huset i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

    Huset var kjøpt av bestefar Johannes, mener jeg.

    For at mora vår, og Pia og meg, (og Arne Thomassen), skulle ha et hus å bo i.

    (Sånn mener jeg det var).

    Dette var et hvitt trehus, med en stor hage, midt i hjertet av Larvik, må man vel kanskje si.

    Det var ikke et nytt hus, det var kanskje hundre år gammelt, eller noe.

    Jeg kontaktet de som bor der nå, mens jeg bodde i Liverpool, pr. e-post.

    Og de sa at hele huset var fullt av husbukk, (eller noe), og de måtte rive det, og bygge nytt, etter at de kjøpte det, av bestefar Johannes, på 80-tallet.

    De betalte vel også 50.000 under bordet, skrev de, (men det mener jeg var vanlig, på den tiden, før Willoch-regjeringen fjernet en del tungvinte lover og reguleringer, på 80-tallet vel.

    Noe sånt).

    Vi flyttet midt i skoleåret.

    Like før 17. mai, husker jeg.

    På skjemaet fra Folkeregisteret, så står det at vi flyttet, på 170578, (altså på selve nasjonaldagen, selv om vi vel flyttet dit litt før, mener jeg å huske), og flyttemeldingen ble registret 200578.

    Dette var Jegersborggate 16, forresten.

    Og vår bolig i Mellomhagen, det var Mellomhagen 15B.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk et artig flagg, som også var som en trompet, eller hva man skal kalle det.

    Et flagg, med tjukt rør, som man kunne blåse i, og så kom det en trompetaktig lyd da, eller noe.

    Det var egentlig ikke lov, med sånne flagg, i 17. mai-toget, mener jeg å huske, at frøken sa.

    Men da Arne Thomassen vel, spurte meg, om jeg ville ha sånt flagg, med fløyte da, så sa jeg vel ja, i lekebutikken da, (eller hvor vi var igjen).

    Og jeg tok også med det flagget, i 17. mai-toget da.

    Jeg skulle jo gå de siste ukene også, av første klasse, på Østre Halsen skole, og måtte da ta buss, de tre-fire-fem kilometerne vel, ut til Halsen.

    Mora mi kjørte meg vel til skolen, på 17. mai.

    Der var det kaos.

    Flagget var ikke heist, selv om det var 17. mai.

    Mora mi dro meg med, rundt der, og prata med en kontordame vel.

    Det visste seg det, at rektor Ness, hadde dødd, natt til 17. mai.

    Så mange elever, ihvertfall i første klasse, fikk nok sjokk.

    Rektoren døde, på 17. mai, det første året, som de skulle gå i 17. mai-tog, med skolen.

    Det var jo rimelig traumatiserende, sikkert for mange, av de noen hundre, av foreldre og elever og lærere, som møtte opp i skolegården, den dagen, på Østre Halsen skole.

    Men men.

    17. mai-tog ble det likevel.

    Vi gikk og gikk, (som Lalla Karlsen, fra Svelvik, sang om).

    Vi gikk over Lågen.

    Vi gikk videre til Torstrand, og gikk litt rundt, eller ihvertfall ventet der vel.

    Så gikk vi vel opp enten Herregårdsbakken eller den bakken ved Farrishallen.

    Og så gikk vi gjennom Jegersborggate.

    Der bodde jeg jo da, så det var litt artig.

    Det var ganske langt, for en syv år gammel gutt, å gå.

    For Østre Halsen skole, var med på 17. mai-feiringen, i Bøkeskogen, i Larvik, selv om Østre Halsen, lå på den andre siden av Lågen, enn selve Larvik by.

    Men men.

    I Jegersborggate, så kom mora mi, (hun og Pia og Arne Thomassen også kanskje, stod og så på 17. mai-toget), inn i 17. mai-toget, og bytta det morsomme fløyte-flagget mitt, i plast, med et ‘vanlig’ norsk flagg, med flaggstang av tre da.

    Så sånn var det.

    Så gikk vi videre helt opp til Bøkeskogen, hvor det var et veldig artig arrangement, for barn da.

    Jeg var med på mange leker, og fant plutselig ikke mora mi, Arne Thomassen og Pia, i folkehavet.

    Faren til Lasse, satt og spiste et sted der, eller noe, og sa til meg, at jeg hadde blitt ropt opp, på høytaleranlegget.

    Jeg skulle gå et eller annet sted.

    Men jeg skjønte ikke hvor jeg skulle gå.

    Så jeg bare fortsatte å være med på leker, og sånn.

    Mora mi og dem ble litt sure, når vi til slutt fant hverandre, etter en time eller to kanskje.

    Men men.

    Mora mi sa da at hu hadde prata med faren til Lasse.

    Og han hadde sagt at jeg skulle gå et sted.

    Men så hadde jeg ikke gått dit.

    Men jeg klarte ikke å forklare det, at jeg ikke visste, hvor jeg skulle gå hen.

    Men men.

    Det var jo tusenvis av folk der, i Bøkeskogen, ved kafeteriaen og scenen der vel, på 17. mai da.

    Men vi bodde jo i Larvik, og jeg visste jo hvor Jegersborggate var, så jeg kunne jo bare gått dit igjen, etterpå.

    Så egentlig så var det ikke et så stort problem.

    Det hadde vært værre, hvis vi hadde bodd i Halsen, for å si det sånn.

    (Selv om jeg sikkert hadde klart å gått tilbake dit og).

    Men men.

    Det ble sånn, at jeg tok bussen, til skolen da, de siste ukene.

    Jeg var ikke vant til å ta bussen alene, og jeg skjønte ikke det helt, med å dra i snora, på bussen.

    For noen ganger, så dro noen andre i snora, da vi kom til Storgata, så jeg trodde at bussen kanskje alltid stoppa der.

    Men, man måtte visst sjekke, om et skilt, hvor det stod ‘Stopper’ kanskje, lyste rødt.

    Hvis ikke, så måtte man dra i snora.

    Et par ganger, så ble jeg med bussen, en holdeplass for langt, osv.

    Jeg ble vel ikke traumatisert av dette, men litt stressa ble jeg nok kanskje, i begynnelsen.

    Noen ganger, så var vi for sent ute, mora mi og jeg, på busstasjonen, i Larvik, og mora mi måtte hive meg inn i en drosje.

    (Hun kjente drosjesjåføren, mener jeg å huske).

    Men men.

    Andre ganger, så måtte jeg ta en gul og grønn buss, som var Tjølling-bussen vel.

    Den kjørte ikke ned i Storgata, så da måtte jeg gå, noen hundre meter, for å komme meg til skolen.

    Ofte ville jeg da komme litt seint på skolen, eller akkurat da det ringte inn.

    Frøken visste vel om dette, at jeg hadde flytta til Larvik.

    Men jeg syntes hun at hun kanskje så litt strengt på meg, en gang, likevel, som jeg kanskje var sistemann inn i klasserommet, eller noe.

    Men men.

    Jeg våkna kanskje litt opp av den her busskjøringa.

    Og syntes kanskje det var spenning nok, om jeg klarte å komme meg til skolen riktig, med bussen.

    Og tok kanskje ikke det om jeg var sistemann inn i klasserommet, og sånn, så nøye, de siste ukene.

    Det var mer spennede/dramatisk nesten, det med bussen, syntes jeg.

    Men men.

    Så hvorfor frøken så sånn spesielt på meg, (som jeg mener å huske), en gang, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Om det å komme seg til skolen, var kronglete, så var hjemveien enda værre, må jeg vel si.

    På veien hjem, så skulle nemlig mora mi og/eller Arne Thomassen, hente meg.

    Og de drøyde så fælt, noen ganger.

    Jeg måtte kanskje stå i Storgata, opp mot en time, å vente, før de kom å henta meg.

    Men men.

    Jeg mener jeg var på besøk hos faren min, i påsken, en måned eller to, før det her.

    Og da fikk jeg alltid lommepenger, (en del mynter vel ofte), som jeg pleide å ha med, tilbake til mora mi.

    Og da var det sånn, husker jeg, at jeg gikk i en kiosk, som lå i Storgata, og kjøpte godteri for en krone kanskje, hver skoledag, mens jeg venta på mora mi og Arne Thomassen da.

    Så det var liksom min måte, å holde humøret oppe på, i disse kjedelige ventepausene, mens jeg venta på at mora mi og Arne Thomassen skulle dukke opp der, for å hente meg da.

    Jeg vet ikke hvorfor vi flytta fra Mellomhagen.

    Det kan kanskje ha vært fordi at jeg, (muligens i den nevnte påskeferien), for andre gang, (jeg gjorde det samme, et par år tidligere og), låste meg inne, på doen, til Ågot og Øivind, når mora mi og Arne Thomassen, dukka opp på Sand, for å hente meg.

    (Faren min var heller ikke da der).

    Jeg ble vel enda lenger inne på doen, denne gangen.

    Jeg kom ikke ut, før mora mi sa det, at bestefar Johannes, hadde lovet meg ny sykkel.

    For jeg hadde jo en jentesykkel, i Mellomhagen, noe som var flaut.

    Og tiden i Mellomhagen, var ikke så utrolig morsom for meg, siden jeg var uvenn med de tre naboguttene, og ikke likte den gjengen, som søstera mi var i der heller.

    Så jeg var mye ensom, tiden i Mellomhagen.

    Så jeg mistrivdes litt, må jeg kanskje si.

    Jeg syntes ikke at skolen var så artig heller, egentlig.

    Selv om vi vel bare hadde tre-fire timers skoledag, eller noe, i første klasse.

    Men men.

    Jeg husker det, at jeg tenkte sånn, at det er bare som to fotballkamper, (som jeg så på, på TV, i helgene), så er denne kjedelige skoledagen ferdig.

    (Fotballomganger og skoletimer varte nemlig begge, i 45 minutter.

    Men men).

    Så jeg syntes at å se fotballkamper, var mye mer artig da, enn å gå på skolen.

    Allerede i første klasse, så syntes jeg at skolen var kjedelig da.

    Men men.

    For meg, så var det mye artigere, i Jegersborggate, enn i litt søvnige Mellomhagen vel, må jeg vel si.

    Jeg fikk en skikkelig kul Apache-sykkel, (17-ramme vel), av bestefar Johannes da, fra DBS.

    (Det var den kuleste sykkelen man kunne ha på 70-tallet, tror jeg.

    Og man kunne også få kjøpt ting som ‘katteøyne’ og speedo-meter, til den sykkelen.

    Og jeg kjøpte også speedo-meter, til den sykkelen, for noen lommepenger, en gang, i en sportsbutikk, (G-sport vel), i Larvik.

    Men men).

    Hagen vår var også kjempeflott.

    Det var to morelltrær der, blant annet.

    Det eldste hadde blitt slått ned av lynet, eller noe, (det var ihvertfall knekt).

    Stammen lå langs bakken, noen meter, før treet gikk oppover igjen.

    Likevel var treet fem meter høyt, eller noe, kanskje.

    Og morellene, på det treet, var så gode, at de nok må sies å ha vært bedre, enn de man får kjøpt i butikken, vil jeg si.

    Men men.

    Arne Thomassen fikk meg også, til å bygge en hytte, i det treet.

    Det var egentlig ikke en hytte, som jeg lagde, men en slags platting kanskje, som man kunne sitte på.

    Og Pia og jeg, kunne være lenge oppi det treet, og spise moreller, osv., eller bare få litt tid vekk fra mora vår, osv., den første tiden, i Jegersborggate.

    (Før vi liksom vokste fra den klatringa litt, må man vel si).

    Man kan nesten si det sånn, at det morelltreet, var Pia og meg, sitt andre hjem, i Jegersborggate.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hagen skrånet ned, mot Frelsesarmeen, (det huset til Frelsesarmeen, som brant ned vel, en gang på 90-tallet vel).

    Det var derfor ikke så greit å for eksempel spille fotball der.

    Eller, Pia og jeg spilte noen ganger fotball der.

    Jeg var vel keeper da, og Pia skøyt.

    Men å spille flere folk der, det gjorde vi vel aldri.

    Fordi hagen skrånet, må jeg vel si, så det var ikke så egnet, for å spille fotball der.

    Men men.

    Pia og jeg, bodde på samme rom, i andre etasje.

    (Vi hadde køyeseng, som sikkert faren vår hadde kommet med da, fra verkstedet deres).

    Det huset var dårlig isolert, og jeg husker at det rommet var kaldt.

    Men jeg hadde vel en varm dyne der, (og pleide å sove i pysjamas), så jeg husker at jeg syntes det var greit, å sove i et kaldt soverom, for da sov jeg godt, mener jeg å huske.

    Hvis det er kaldt i det rommet jeg sover i, nå for tiden, så hender det fortsatt at jeg blir minnet på det rommet, til søstera mi og meg, i Jegersborggate.

    (Selv om jeg bare bodde der fra mai 1978 til oktober 1979).

    Men men.

    Pia fikk jo min gamle jentesykkel da, når jeg fikk ny sykkel av bestefar Johannes.

    Og Pia og jeg, fikk lov å sykle rundt i Larvik sentrum, fra dag en.

    Vi hadde en utgangsdør, som gikk rett ut i Jegersborggate, (som var en ganske travel gate), så det var litt artig.

    Vi hadde også en kjøkkendør, ut mot et portrom-område, heter det kanskje, som vi delte med to nabohus.

    Så vi måtte gå gjennom det fellesområdet, for å komme til hagen vår da.

    Så det var litt spesielt kanskje.

    Der satt det noen ganger ei jente som het Lillan, som har kontaktet meg på irc, da jeg bodde i Liverpool.

    For tanta hennes bodde i nabohuset.

    Lillan var en god del år yngre enn Pia, men de ble venninner likevel.

    Pia og jeg, sykla rundt i Larvik da.

    Vi sykla oppe ved sykehuset, og ble kjent med mange andre lokale unger da.

    Blant annet Jarle, som var broren til Sølvi, som gikk i klassen min, i andre klasse, og da gikk jeg på Torstrand skole.

    Han, (var det vel), introduserte meg for Frode Kølner, som ble bestekameraten min der, må jeg vel si.

    Frode gikk i parallell-klassen min, på Torstrand skole.

    Jeg var ofte hjemme hos dem, og Pia ble også med i begynnelsen, for hun hadde ikke så mange venninner, de første månedene der.

    Faren til Frode Kølner, (Hans vel), var et kapitell for seg.

    De bodde i et grønt hus, i Trygves gate, på hjørnet, over gaten, fra de blokkene ovenfor sykehuset, hvor vi pleide å spille fotball, i en park/hage, som hørte til de blokkene da.

    Pia pleide som sagt å bli med meg, når jeg besøkte Frode og dem.

    Og faren til Frode fant raskt på et kallenavn, på Pia.

    Han kalte henne for ‘Pipa’.

    Faren til Frode, spurte om hva min morfar het.

    Jeg sa ‘Johannes Ribsskog’.

    Og da visste faren til Frode det, at han hadde vært rådmann.

    (Det var mer enn jeg visste da, for å si det sånn).

    Men men.

    Frode og faren, tok meg også ut, til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstera til faren, som var veldig hjerneskada, (sånn at hun ikke kunne prate, for eksempel).

    Jeg klagde på at de hadde boble, (for det hadde faren min vel sagt, at ikke var like bra som Mercedes, som faren min pleide å kjøre, på 70-tallet. Men men).

    ‘Det er jubileumsmodell altså’, smalt det fra Frode Kølner da, i forsetet.

    (Han visste meg noe sånn spesielt merke, eller noe, da, som forklarte det, at den bobla var en spesiell jubileumsmodell da.

    Men men).

    Så kom vi til Gurvika, (like ved der bestemor Ingeborg og bestefar Johannes bodde, i Nevlunghavn).

    Jeg ble med og så på søstera til faren til Frode Kølner, som var forferdelig hjerneskada da, og vel ble pleiet av noen sykepleiere, eller noe, i Gurvika.

    Men men.

    Hun var vel nesten som i et vegetabilsk stadie, heter det vel.

    Men men.

    Etter besøket, så prøvde jeg å dra med Frode Kølner, og faren, ned i Blombakken, for å hilse på bestefar Johannes og bestemor Ingeborg da.

    Men det ville dem ikke.

    Faren til Frode Kølner, stoppa ganske øverst i Blombakken vel, og ville bare gå tilbake til bilen, oppe ved Gurvika.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg får fortsette å skrive mer om tiden, i Jegersborggate, i neste kapittel.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 8: Mer om mine besteforeldre

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.

    Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.

    Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.

    Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.

    Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.

    Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.

    En gang var feberen ekstra ille.

    Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).

    Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.

    Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.

    Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.

    Men men.

    Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.

    Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.

    Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.

    Men men.

    Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.

    Hun var kanskje litt umoden.

    HVa vet jeg.

    Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.

    (Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).

    Men men.

    Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.

    Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.

    (Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.

    Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.

    Hvem vet).

    Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.

    Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.

    Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.

    Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.

    Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.

    Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.

    Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.

    Men men.

    Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.

    For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.

    Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.

    Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.

    Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.

    Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).

    Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.

    Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.

    (Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.

    Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.

    Men men).

    De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.

    Den over Narvesen, ved Torget.

    Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.

    Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.

    Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.

    Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.

    Skjellet?

    Hvem vet.

    Hm.

    Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.

    Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.

    Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.

    Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.

    Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.

    Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.

    Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.

    (Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.

    Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.

    Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.

    Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).

    Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.

    Men hva skulle jeg liksom styre etter?

    Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.

    For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.

    Men men.

    Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.

    Så sånn var det.

    Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.

    Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.

    Men men.

    Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.

    Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.

    At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.

    (Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.

    Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.

    Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.

    Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.

    Noe sånt.

    Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.

    Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.

    Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.

    (De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.

    Men flytta tilbake da).

    Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.

    Så sånn var det.

    Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.

    Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.

    Men men.

    De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.

    De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.

    De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.

    Men men.

    Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.

    Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.

    Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.

    Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?

    Hva vet jeg.

    Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.

    På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).

    De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.

    Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.

    (Øvre Høyen gård vel).

    Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).

    Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.

    Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.

    (Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).

    Men men.

    Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.

    (Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).

    Og Øivind bygget snekkerverksted.

    Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.

    Som nabo med Eastwood, tror jeg.

    (Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).

    Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.

    (Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.

    Og ikke faren min.

    Men men).

    Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.

    Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.

    Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.

    Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.

    De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.

    I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.

    Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.

    Noe sånt.

    Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.

    Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.

    Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.

    (Idar Sandersen er den siste av dem).

    Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.

    Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.

    Men men.

    Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.

    (Kanskje det er de kristne som tuller?).

    Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.

    Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.

    Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.

    Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.

    Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.

    Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).

    Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.

    Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.

    Disse var fiskere i Drammensfjorden da.

    Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.

    Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.

    Så sånn er det.

    Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.

    Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.

    Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).

    Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.

    Men men.

    Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.

    Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.

    Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.

    Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).

    Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.

    (Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).

    Nils far het Tosten Nilsen.

    Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.

    Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.

    Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.

    Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.

    Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).

    Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.

    Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).

    Mora mi arvet en ring, etter baronessen.

    Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.

    (Husker jeg fra Ingeborgs testamente).

    Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).

    Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).

    (Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).

    Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    (Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.

    Men men).

    Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).

    Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.

    Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.

    Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.

    Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.

    Han eide jernværket, i Fredriksværk.

    (Sammen med en svoger vel).

    Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.

    De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.

    Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.

    Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.

    Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.

    Hans kone var Louise Feilberg.

    (fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).

    Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.

    Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.

    Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.

    (Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).

    Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).

    Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.

    Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.

    Men men.

    Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.

    Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.

    men Moene var en veldig flink treskjærer.

    (Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?

    Hvem vet).

    Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.

    De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).

    Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.

    Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.

    Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.

    Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.

    Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.

    Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.

    Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.

    Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).

    Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.

    Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.

    Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.

    Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.

    Men men.

    Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.

    Men men.

    Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).

    Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.

    Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).

    Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.

    (Han likte ikke nordlands-dialekten deres).

    Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.

    Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.

    Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).

    Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).

    Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).

    ‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.

    ‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.

    (Ifølge Øivind).

    Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.

    Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.

    Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).

    Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.

    (Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.

    Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.

    Noe sånt).

    Men men.

    Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.

    Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).

    Forlagene sa at boken var for gammeldags.

    Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.

    Så den ble ikke utgitt.

    (Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).

    Men men.

    Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.

    Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.

    Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.

    Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.

    Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.

    ‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.

    Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.

    Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.

    (Han kjører MC, osv).

    Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.

    Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.

    Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.

    Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).

    Men men.

    Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.

    De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.

    Men men.

    Johannes sin far, var Johan Ribsskog.

    Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.

    En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.

    Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.

    En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).

    Men men.

    Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.

    Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.

    (De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).

    Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.

    Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.

    Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.

    Og også mange andre bøker.

    Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.

    Også hans datter som bor på Frogner.

    Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.

    Han har jobbet som rektor, i Bærum.

    Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).

    Jeg snakket også med datteren til forstmannen.

    Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.

    Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.

    (Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).

    Men men.

    (Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.

    Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).

    Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.

    (Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).

    Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.

    Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.

    Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.

    Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).

    Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.

    Så sånn var det.

    Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.

    Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.

    Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.

    Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.

    Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.

    Så sånn er det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.

    Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.

    Vi får se.

    PS.

    Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.

    Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).

    De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.

    Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.

    Det er artig historie, om Ågot, og Ola.

    Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).

    Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.

    Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.

    Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.

    (Enda Ågot nesten aldri drakk).

    Så sånn var det.

    Jeg syntes den historia var artig.

    Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).

    Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.

    Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.

    Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.

    (Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 7: Nevlunghavn

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

    Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

    Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

    Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

    Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

    Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    (Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

    Så sånn var det).

    Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

    Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

    (Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

    Men nei.

    Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

    Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

    Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

    (Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

    Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

    Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

    Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

    Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

    Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

    Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

    Hver søndag.

    Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

    En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

    Noe sånt.

    Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

    Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

    Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

    Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

    (Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

    De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

    Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

    Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

    Så sånn var det).

    Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

    Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

    Så hun var aristokrat.

    Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

    De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

    Dette var i vikingetiden, omtrent.

    På 1300-tallet, eller noe vel.

    Ihvertfall for mange hundre år siden.

    Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

    Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

    Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

    Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

    Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

    Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

    Kanskje han viet de?

    Hvem vet.

    Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

    Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

    (Den første ferien vi var der).

    Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

    (Hun halvveis mumlet det kanskje).

    Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

    Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

    Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

    (Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

    Så sånn var det.

    Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

    Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

    Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

    Så sånn var det.

    Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

    Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

    Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

    Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

    De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

    Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

    Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N”, som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

    Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

    Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

    Hvem vet.

    Men men.

    Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

    (Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

    Men men).

    På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

    Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

    Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

    Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

    Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

    Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

    Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

    (Og Axel kunne være litt villstyrlig).

    Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

    Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

    De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

    Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

    Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

    Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

    Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

    Så det orka jeg ikke, rett og slett.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

    En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

    Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

    Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

    At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

    Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

    For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

    Så de gikk kanskje litt nærme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

    Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

    (Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

    Men men.

    Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

    Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

    Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

    Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

    Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

    Hvem vet.

    Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

    Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

    Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

    (Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

    Noe sånt).

    Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

    Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

    (Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

    Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

    Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

    Men men).

    Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

    (Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

    Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

    Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

    Men men).

    Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

    Jeg skulle lage hytte, var det vel.

    (For jeg kjeda meg vel).

    Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

    For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

    Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

    Også gikk jeg opp til Ågot.

    Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

    For sånne bord var sikkert dyre.

    De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

    Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

    Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

    Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

    (Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

    Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

    Men men.

    Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

    Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

    Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

    Så bilbanen virket ikke.

    Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

    (Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

    Så sånn var det.

    Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

    Noe sånt).

    Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

    Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

    Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

    (Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

    Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

    Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

    Hvem vet.

    Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

    Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

    Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

    Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

    Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

    Men men.

    Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

    Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

    Men men.

    Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

    Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

    Noe sånt.

    Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

    (For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

    Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

    Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

    Men jeg var egentlig ikke så moden.

    En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

    Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

    Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

    Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

    (Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

    Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

    Mens de andre kledde på seg da.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

    Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

    Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

    Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

    Noe sånt.

    Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

    De hadde også kinasjakk.

    Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

    Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

    En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

    Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

    Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

    Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

    Det var et kjøkken da, og toalett nede.

    Så var det tre soverom og bad oppe.

    (Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

    Men men).

    Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

    Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

    Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

    (Antagelig sommeren 1975).

    Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

    Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

    Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var som tortur, husker jeg.

    Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

    Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

    Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

    Og gå i butikken, på Sand der, osv.

    Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

    Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

    Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

    Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

    Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

    (Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

    De kunne vel være subtile, som det vel heter.

    Og min mor kunne også være sarkastisk.

    Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

    Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

    Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

    At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

    Noe sånt.

    Så det er et tydelig generasjonsskille der.

    Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

    Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

    (Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

    Men men.

    En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

    (Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

    Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

    En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

    Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

    Men men).

    Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

    Det kan jeg ikke huske noe av selv.

    Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

    Hvem vet.

    Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

    Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

    I trappa og alt vel.

    Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

    Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

    Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

    Så sånn var det.

    Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

    Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

    Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

    Og vi gikk i et par timer gjerne.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

    Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

    Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

    (Han var kanskje veldig mild og følsom.

    Hvem vet.

    Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

    Men men).

    Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

    og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

    Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

    De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

    Så sånn var det.

    Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

    Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

    De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

    Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

    Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

    Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

    Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

    Hvem vet.

    Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

    Så dette var kanskje på våren eller høsten.

    Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

    Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

    Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

    Men men.

    Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

    Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

    Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

    Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

    Så sånn var det.

    Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

    Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

    (Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

    Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

    Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

    Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

    Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

    Men men).

    De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

    En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

    Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

    Noe sånt.

    Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

    Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

    Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

    Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

    De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

    De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

    Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

    Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

    Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

    De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

    Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

    Det har jeg tenkt senere.

    Hvem vet).

    Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

    Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

    Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

    Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

    Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

    Sånne ting.

    Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

    Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

    Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

    ‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

    Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

    Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

    Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

    (For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

    Noe i den duren).

    Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

    Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

    Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

    Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

    Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

    Så sånn var det.

    På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

    Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Så sånn var nok det.

    (Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

    Så sånn var det.

    (Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

    Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

    Så sånn var det.

    Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

    Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

    (Runars oransje Mercedes vel).

    Så sånn var det.

    Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

    Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

    (For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

    Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

    Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

    Men men.

    Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

    Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

    En av de.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

    Og det tæret litt på meg, den ferien.

    Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

    Som faren min sa var politi.

    Så ble det litt mye for meg.

    For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

    Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

    Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

    I en butikk, så skulle alle få is.

    Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

    Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

    Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

    For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

    Jeg bare sa fra om det.

    Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

    Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

    Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

    (Med forbehold om at jeg husker riktig da).

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

    Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

    Hvem vet.

    Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

    (Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

    Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

    Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

    Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

    Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

    Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

    Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

    Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

    Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

    Så sånn var det.

    Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

    Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

    Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

    Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

    En med kule japanske tegn på vel.

    Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

    Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

    Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

    Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

    (Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

    Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

    Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

    Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

    Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

    Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

    (Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

    Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

    Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

    Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

    Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

    (Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

    Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

    Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

    Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

    Så sånn var det.

    En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

    Så var min fars dame, fra Bislett der.

    Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

    Hu snakket dialekt vel.

    (Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

    Hu bodde like ved Bislett stadion.

    En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

    Men men).

    Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

    Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

    Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

    Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

    (De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

    Men men).

    Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

    Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

    Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

    Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

    Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

    Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

    Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

    Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

    ‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

    Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

    Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

    Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

    Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

    Så sånn var det.

    Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

    Med lugar foran i båten.

    Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

    Men han bygde aldri ferdig masta osv.

    Men solgte den uten mast og sånn da.

    Men men.

    Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

    Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

    (Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

    Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

    Så sånn var nok det.

    Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

    Og det er ikke mye tidevann der heller.

    (Sånn som det er i England).

    Men men.

    Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

    Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

    Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

    Seinere lagde han glassfiberjolla da.

    På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

    (Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

    Men men.

    Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

    Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

    Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

    Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

    Jeg ble jo født 25. juli 1970.

    Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

    Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

    Det høres litt rart ut.

    For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

    Så blir jo det 25. desember.

    Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

    Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

    Men men.

    Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

    For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

    Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

    Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

    Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

    Så hadde vi vært i butikken på Sand.

    Og vi skulle få brus da.

    Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

    Godteri/snacks osv.

    Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

    Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

    (For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

    Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

    Og da klagde jeg, på stranda.

    Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

    Og Pia og jeg, måtte leite.

    Jeg fant vørterøl-flaska.

    Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

    Pia fikk brusflaska da.

    Så den turen var ikke helt vellykka.

    Men men.

    Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

    Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

    Men så ikke.

    Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

    Men men.

    Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

    Men det var en misforståelse da.

    Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

    Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

    Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

    Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

    Men men.

    (Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

    Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

    Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

    Men men).

    En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

    Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

    (Rune Kraft og de?

    Hm).

    Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

    Noe sånt.

    En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

    Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

    Han spurte hvor jeg var fra.

    Jeg svarte Larvik.

    Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

    Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

    Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

    Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

    Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

    Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

    En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

    (Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

    Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så prat vi om noe med vann.

    Brakkvann kanskje.

    Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

    Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

    Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

    Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

    Men men.

    Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

    Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

    (Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

    Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

    Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

    Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

    En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

    Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

    Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

    Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

    Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

    Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

    Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

    Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

    (Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

    Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

    Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

    Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

    Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

    Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

    Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

    Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

    Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

    Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

    Eller er det jeg som dum?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

    Men men.

    Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

    Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

    Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

    Så får vi se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

    Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

    Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

    For det smakte salt for kuene.

    Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

    Det er mulig.

    PS 2.

    Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

    På en stall der.

    Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

    En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

    Og jeg herma.

    Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

    Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

    Men men.

    Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

    Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

    (På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

    Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

    Men men.

    Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

    Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

    (Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

    Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

    Men men).

    En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

    Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

    Men men.

    (Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.