Stikkord: Arne Thormod Thomassen

Den siste sommeren, som jeg bodde i Jegersborggate, så dro mora mi, Arne Thomassen, Pia, Axel og meg, på ferie, til Sørlandet.

Vi kjørte innom omtrent hver eneste sørlandsby, på veien.

Vi lå over på et pensjonat, i Arendal vel, den første kvelden.

Så var vi innom byer som Grimstad og Lillesand.

Flotte sørlandsbyer, med omtrent bare hvitmalte trehus.

(Vi bare kjørte innom, med bilen, som vel var en folkevognboble vel, hvis jeg skulle gjette.

Men men).

Vi hadde leiet en hytte, som hørte til en gård med en jordbæråker, like utenfor Kristiansand da.

Dette var i slutten av juli, og vi stoppet i Kristiansand sentrum.

Vi var på en kafeteria.

Så kjørte Arne Thomassen innom en lekebutikk, eller noe, og jeg fikk en fotball, i bursdaggave, som var veldig hard.

Så kom vi fram til gården og hytta da.

På trappa, til hytta, så lå det en død fugleunge.

Som hadde falt ned fra et rede, i takrenna, eller noe, da.

Så det var litt traumatiserende nesten.

Men men.

Pia vil kaste ballen, mot meg, som skulle være keeper.

Axel satt på trappa, til hytta, (eller i nærheten).

Ballen gikk over meg, så jeg kunne ikke redde den.

(Det ble ihvertfall ikke ‘mål’, det var liksom ‘over’, så da var det vanlig, å bare la ballen passere, og si at det var ‘over’ da.

Selv om det vanlige var å sparke ballen, og ikke kaste den, som Pia gjorde.

Men men).

Men, jeg husket at Axel var bak meg, så jeg snudde meg, og tok liksom et volleyballslag, under ballen, når den begynte å dale ned, bak meg.

For ballen hadde retning, mot hue til Axel vel.

Som var under et år gammel da.

Så havnet ballen istedet bort mot mora mi.

Som var på siden av hytta da.

Og som kvakk til, og klagde da, når ballen kom bort til i nærheten av henne.

Så sånn var det.

Arne Thomassen sa vel det, at jeg redda Axel, tror jeg.

Så jeg har faktisk redda både søstera og broren min.

(Søstera mi redda jeg jo en gang, fra å falle over kanten, av båten til Arne Thomassen, som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene.

Jeg reddet også livet, (må man vel si), til Arne Thomassen selv en gang, faktisk, når han dro meg med, for å jobbe hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990 vel, da et firma han jobbet for, var hyret inn, for å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando da, ved St. Olavs plass, i Oslo.

Så sånn var det.

Arne Thomassen og jeg, måtte stå oppå gaffelen, til en truck, for å stabilisere noe last.

Og Arne Thomassen, så ikke en stålbjelke, i taket, inne på det ene lager, hos Forsvarets Overkommando der.

(Arne Thomassen måtte få meg sikkerhetsklarert, for at jeg kunne jobbe der.

Men men).

Sjåføren, (en ung mann, fra Tønsberg/Sandefjord-området vel.

Han bare kjørte på, og reagerte heller ikke på bjelken.

Så jeg måtte klappe Arne Thomassen, oppå de grå/mørke krøllene hans vel, oppå hue, for å få han til å skjønne det, at han måtte dukke.

Han lo først, men så så faren.

Så dukka han, akkurat tidsnok, til å komme under bjelken.

Og så dukka jeg også, akkurat i siste liten.

Så det var like før, at jeg fikk den bjelken, i huet selv.

Så det var like før at jeg døde selv, må jeg nesten si.

Men jeg kunne nok ikke ha levd med meg selv, hvis jeg ikke hadde advart, når jeg så at den bjelken kom.

Da måtte jeg manne meg opp, og være tøff.

For Arne Thomassen, var en barsk og myndig person, som mer brumma enn snakka vel.

Så å slå han i hue sånn, det var ikke noe man vanligvis gjorde, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

På den hytta, ved Kristiansand, så husker jeg det, at jeg måtte gå å hente vann, i en bøtte, i en bekk, for at mora mi kunne lage mat, eller noe, vel.

(For det var ikke innlagt vann da).

Og Pia og jeg, vi ble også sendt bort i jordbæråkeren der, for å plukke et par kurver jordbær da.

(Noe som kostet kanskje 2.50, pr. kurv da).

Mora mi leste i en engelsk pocketbok, tror jeg det var.

Det var ikke TV eller radio der, så mora vår begynte å lese høyt for oss, om kvelden.

Hun oversatte vel til norsk da, mener jeg, mens hun leste.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Vi dro vel også innom dyreparken, i Kristiansand, og jeg husker spesielt giraffene.

(Dette var vel før han Julius, fra Barne-TV, var født, mener jeg å huske.

Han ble vel først kjent, gjennom en TV-serie, på 80-tallet.

Og dette var fortsatt på 70-tallet, det vil si sommeren 1979.

Så sånn var det).

På veien tilbake til Larvik, så klarte mora vår å overtale Arne Thomassen, til å kjøre innom, Knut Hamsun sitt gamle bosted, Nørholm, eller hva det het igjen.

Vi var med på en sightseeing der, og fikk se Knut Hamsun sin skrivestue, blant annet.

(Vi var i en gruppe på kanskje 10-12-15 personer, som var med på omvisning der da.

Blant annet et tysk par vel, i 20-årene kanskje.

Noe sånt).

Jeg husker det, at jeg kikket, på noen av de boksidene, så lå framme der, (under glassmontere vel), som Knut Hamsun hadde skrevet da.

(Jeg hadde jo ikke lest noe av Hamsun da, men mora mi var visst fan av Hamsun da.

Og fortalte Pia og meg da, at Hamsun var en kjent forfatter.

Så sånn var det).

Jeg så på noen av de skriveriene, til Hamsun, som lå framme, i den gamle skrivestuen hans der.

Og jeg skjønte ingen verdens ting, (husker jeg), av alle ‘krusedullene’, på de sidene.

Men men.

Seinere, når jeg ble sånn 18-20 år, så fikk jeg en bok, av min mor, til jul, som het ‘Mysterier’, av Hamsun.

Og den leste jeg da, og syntes var artig faktisk.

Og seinere har jeg lest mye av Hamsun, rundt den tiden jeg var i militæret, husker jeg.

Og i 2-3 år seinere, kanskje.

(Selv om han ble nazist da, som kjent.

Det var jeg ikke så begeistret for, for å si det sånn.

Men når jeg fikk Hamsun-bøker, til jul, av mora mi, og hadde sett hjemstedet hans, osv., så syntes jeg at jeg kunne lese bøkene, for å finne ut hva det var, osv.

Og jeg kan vel ikke si det, at bøkene til Hamsun, var så nazistiske.

Kanskje med unntak av Markens Grøde.

Hvem vet.

(Uten at jeg er ekspert på sånt her).

Men men.

Folk hadde visst hivd Hamsuns bøker, inn i hagen hans, eller noe, etter at det ble kjent, at han var nazist, eller om det var etter krigen, mener jeg at vi fikk høre, på den omvisningen der da, ikke langt Grimstad kanskje vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker også det, at jeg hadde et bursdagsselskap, den tiden, som jeg bodde, i Jegersborggate.

Det må antagelig ha vært høsten 1979, for året før, så kjente jeg jo nesten ingen, i Larvik.

Jeg dro med alle guttene, i klassen min, med på å spille fotball, på ‘lekeplassen’ vår, oppe ved de blokkene, ovenfor sykehuset der.

(For jeg gikk ikke så bra, med mora mi, på den her tiden.

Og jeg syntes at fotball var artig da).

Cathrine Gran, fra Stavern, (niese av han som eier Grans Bryggeri), var også i den bursdagen, husker jeg, (selv om det var lenge siden jeg hadde møtt henne, da vel, og det ikke var jeg som hadde invitert henne).

Men men.

Jeg sykla mye omkring, i Larvik Sentrum, og en gang, så husker jeg det, at jeg så meg litt rundt, der hu Lillan egentlig bodde, tror jeg.

Mora hennes sa det, til henne, at ‘nå var det Barne-TV på landet’, eller noe.

Og det tror jeg betydde Barne-TV, på svensk TV.

Vi hadde også svenske-antenne, i Jegersborggate 16, og fikk inn en norsk og to svenske TV-kanaler da.

Det samme som vi også hadde i Mellomhagen 15B vel, mener jeg å huske.

(Men Ågot og Øivind, på Sand, de hadde kun norsk TV, husker jeg, til ihvertfall ut på 90-tallet, (da Øivind jo hadde vært død, i mange år. Så han så vel aldri på noe annet enn norsk TV, en eneste gang, tror jeg, hvis jeg skulle tippe. Men men).

Men men).

Jeg kaller de blokkene, ovenfor sykehuset, i Larvik, for lekeplassen vår.

Og ikke bare spilte vi fotball, i den lille parken/hagen der, og også på den asfaltbanen, ved siden av parkeringsplassen der.

Vi lekte også cowboy og indianer, og noen andre ganger politi og røver, i kjellergangene, til de blokkene.

(Jeg mener å huske litt vagt, at Pia kanskje leika litt mye, med Egil aka. Tin-Tin, han gutten, som var to år eldre enn meg vel, og som var lillebroren til vokalistdama vel, i Larvikbandet the Girls, som ble litt kjente, på begynnelsen av 80-tallet, med sangen ‘It’s my birthday’, eller noe.

Men hva de dreiv med, det veit jeg ikke, så jeg skal ikke si noe sikkert

Men men.

Tin-Tin bodde på skrått ovenfor Falken der vel, (altså like ved den lekeplassen vår da), i et malt trehus, eller bygård vel.

Men men.

Og hu ‘bøllejenta’, Laila, som også var et par år eldre enn meg vel.

Hu bodde i lignende bygård vel, kanskje 50 meter nedenfor der Frode Kølner og dem bodde vel.

Så sånn var det.

Men men.

Den første jula, i Jegersborggate, så jobba kanskje Arne Thomassen, i Oslo.

Mora vår tok med Pia og meg, og prøvde å finne en kirke, å gå på gudstjeneste i, på formiddagen vel, på julaften.

(Jeg husker det, at en tidligere julaften, på 70-tallet, så var vi på julegudstjeneste, i en kirke ved Nøtterøy/Borgheim, tror jeg.

Hvor bestefar Johannes og bestemor Ingeborg dro oss med vel.

Noe sånt).

Vi fant bare metodistkirken.

(Larvik kirke, (som var en statskirke-kirke), ligger nede på Torstrand, ved Tollerodden.

Men det er ganske mange frikirker, og sånt, i Larvik.

Noe man vel kan høre, på en søndag formiddag.

Da ‘ringer det inn’, i flere kirker samtidig vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

Men men).

Det dukka vel opp en ansatt der, hos metodistene, som forklarte mora vår det, at den kirken var stengt, på julaften da.

(Av en eller annen grunn).

Men men.

Men etter dette, så begynte søstera mi og meg, å gå på søndagsskole, i den kirken.

(Kanskje fordi vi kjeda oss.

Hvem vet).

Etter å ha vært der en 8-10 ganger kanskje.

Så begynte jeg å dra med søstera mi, på å skulke, fra den søndagsskolen.

For vi fikk nemlig en krone, hver søndag, som det kostet, å gå på den søndagsskolen da.

(Vi maste oss til dette da).

Og da gjorde vi det heller sånn, at vi kjøpte to Shake-tyggegummier hver, i den kiosken, ovenfor busstasjonen, (hvor de også solgte potetmos, i beger, husker jeg. Og hvor jeg hadde kjøpt Nybrott, da Axel ble født, (siden mora mi ville ha den avisa, siden det stod fødselsannonsen til Axel, i den)).

Så sånn var det.

Men men.

Pia og jeg, gikk så rundt i Larvik, i noen timer, og prøvde å finne fler mynter, i telefonkiosker, osv.

Vi fikk nemlig ikke så ofte godteri, og vi fikk nesten aldri penger heller.

Så sånn var det.

Men men.

Vi leita også etter tomflasker da, i Larvik sentrum, husker jeg, for å få litt penger til godteri da.

Så vi var nesten gateunger, Pia og meg, og også delvis Frode Kølner, husker jeg.

Jeg husker spesielt en lørdag, som jeg sykla rundt, på fortauet i Larvik.

Og da var det tjukt av folk i byen.

(Kanskje siden det var lørdag ettermiddag vel).

Og jeg måtte nesten sykle sikk-sakk mellom folka på fortauet da.

(Så sånn var det).

For mora mi hadde kanskje sagt til meg det da, at jeg måtte sykle på fortauet.

Noe sånt vel.

Men men.

Så noen ble jo sure da, på meg, som nesten sykla på folk, på fortauet, husker jeg.

Men men, det brydde vel ikke jeg meg så mye om.

Vi bodde jo i Larvik Sentrum, og vi ungene følte vel nesten av vi eide byen litt, siden vi bodde midt i sentrum, kanskje.

Så det var ikke sånn at vi hørte på noen, vi var ute hele dagen, og Pia og meg hørte vel ikke på noen, (ihvertfall ikke meg), for å si det sånn.

Vi hadde jo vår fars familie, på Berger, og ihvertfall jeg, syntes at jeg var mer i den slekta da.

Så jeg hørte ikke så ofte på mora mi og Arne Thomassen heller.

Jeg var vel ofte i opposisjon, til de, kan man nok si.

Selv om de noen ganger beordret meg til ting da.

Som at de beordret meg til å låne de penger, til kaffe, en gang, som jeg hadde fått noen mynter av faren min, ved et besøk hos han da, på Berger og Sand.

Så sånn var det.

Kaffen som Arne Thomassen og mora mi, mer eller mindre, tvang meg, til å kjøpe for de, i kolonialbutikken, til Fru Landhjem.

Det var en type kaffe, som Fru Landhjem, malte, mens man ventet, i butikken, fra hele kaffebønner da.

Hu helte noen bønner, ned i en elektrisk kværn, og etter kanskje fem minutter, så var den kokmalte kaffen ferdig da.

(De hadde ikke kaffetrakter, men lagde kaffe, i en kaffekjelle da).

Fru Landhjem spurte meg, om jeg skulle ha filter eller kokmalt.

Det skjønte jeg meg ikke på.

Men så sa Fru Landhjem, til hu ‘sladre-kona’, som stod der, at ‘de bruker kokmalt de’.

(Så Fru Landhjem visste hvem mora mi var.

Så sånn var det).

Så luktet det kaffe da, i omtrent hele butikken vel, (som ikke var så stor.

Det var vel bare bladhylla og en småis-disk, som stod ute i butikken.

Resten av varene solgte Fru Landhjem, fra bak disken sin da.

Kanskje med unntak av brus og øl, det husker jeg ikke helt.

Det var noe reklame for Solo eller Villa Farris der og vel, mener jeg å huske.

Men men).

Så sånn var det.

En gang, så ble Frode og jeg enige om, at vi skulle spare pengene, som vi fikk, for tomflaskene, som vi pantet, en stund.

Også skulle vi ha fest, på rommet til Pia og meg.

Så Frode lå vel over, hos oss, tror jeg.

Ihvertfall så kjøpte vi en god del godteri, for kanskje 10-20 kroner da.

Og spiste det, en kveld vel, på rommet til Pia og meg, i Jegersborggate da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Men men).

En gang, så gikk Frode Kølner og jeg, og noen andre folk, i klassen til Frode Kølner, hjem fra skolen.

På den siden av skolegården, som var nærmest fengselet, så var det en hekk, som markerte hvor skolegården begynte.

I den hekken, så var det en port.

Som bare var en åpning, i den hekken da, (som vel bestod av noen alme-trær, eller noe sånt, kanskje).

Men men.

Så kom det en gutt, i klassen til Frode Kølner, ut av den porten da.

Det var en gutt, med rødt hår vel, som bodde i noen blokker, ikke langt fra Fram Stadion vel.

Så hoppa først en gutt, på han gutten, og fikk han ned i bakken.

Så tok Frode Kølner over, og satt oppå han gutten.

Så måtte jeg også tulle litt, syntes jeg.

For Frode Kølner lo, og bare hadde det morsomt, virka det som.

Så lå jeg oppå han gutten, som ikke kom seg opp.

Men han slo meg i trynet, et par ganger, så jeg fikk to blå øyer vel, i trynet.

Jeg trodde jo at dette bare var noe morsomt, så jeg slo ikke da.

Jeg trodde at det var lekeslåssing, og ikke alvor, da.

Så kom han gutten seg opp, og tok Halsen-gymbagen min, som lå like ved der vi slåss da, og kasta opp på toppen, av et huskestativ, som var bygget, av noen stolper, som var cirka lik telefonstolper vel.

Det må ha vært en fredag, for han gutten, sa det, at jeg ikke måtte gå ned på skolen, i helga.

Det sa jeg var greit.

Grunnen til at jeg hadde Halsen-bag, det var det, at jeg fikk den bagen, mens jeg bodde, i Mellomhagen, og gikk i første klasse da.

Men det året jeg gikk i andre klasse, så bodde jeg jo i Larvik.

Jeg spurte mora mi, om jeg kunne få Fram-bag.

Men det sa mora mi, at jeg ikke kunne.

Det var ikke sånn, at jeg hadde spilt, for Halsen.

Så det var bare fordi at Halsen var den lokale klubben, at jeg ville ha Halsen-bag, året før.

Så sånn var det.

På mandagen, så var den bagen borte.

Uten at jeg vet hva som hadde skjedd med den.

Men mora mi reagerte på det, at jeg hadde måttet ta over slåssinga, for ‘store Frode’, som hun refererte til han som da, (for han var litt større av vekst enn meg da, litt mer ‘gampete’ kan man vel kanskje si. Men men).

Og noen andre, (en lærer eller vaktmester på skolen kanskje), ga meg også tilbakemelding på det, at jeg hadde fått meg blåveiser da.

Så sånn var det.

Det skjedde også en annen episode, ved den porten der da, ved skolegården.

En dag, som jeg gikk til skolen, og vi begynte til andre time, kanskje.

Så skulle jeg gå inn den porten.

Men der stod det en eldre gutt, som liksom holdt i begge almetrærne, på hver sin side, av porten da.

Mens han stod midt i porten da.

Så han liksom sperret hele porten, og jeg kom meg ikke inn, i skolegården.

Jeg var vel ikke helt våken kanskje.

Jeg tenkte ikke på det, å prøve å gå inn noen av de andre inngangene, til skolen.

Jeg bare snudde, og gikk tilbake til Jegersborggate, og forklarte det til mora mi, at en gutt sperra veien min da, sånn at jeg ikke kom meg inn til skolen.

Så sånn var det.

Så viste det seg det, at bestefar Johannes var hos mora mi da.

Så han må ha dukket opp der, like etter at jeg gikk til skolen da.

Bestefar Johannes kjørte meg ned til skolen, og ble med, og pratet med lærererne, om det her da.

Så i det neste friminuttet, så gikk flere lærere, for å lete, etter han gutten da.

Jeg hadde jo vært litt trøtt, og fikk ikke sagt noe, til han gutten.

Jeg tenkte ikke på å be han flytte seg, eller noe.

Og hadde ikke forestilt meg det, at bestefar Johannes, ville dra ned, og prate på en alvorlig måte, (husker jeg, at det virka som vel), med lærererne.

Han fortalte dem kanskje et alvorsord, om disiplin, eller noe.

Hva vet jeg.

Han fortalte dem kanskje det, at onkelen hans var den kjente Bernhof Ribsskog, som stod bak normalplanen for Grunnskolen?

Hva vet jeg.

Men men.

To lærer ville, i det neste friminuttet, at jeg skulle bli med de, og gå rundt, i skolegården, og prøve å finne han gutten da, som hadde sperra veien for meg, i den porten i hekken da.

Jeg orka ikke det.

Jeg syntes det ble litt mye.

Jeg hadde egentlig ikke blitt så lei meg.

Han gutten hadde ikke slått meg, eller noe.

Men bestefar Johannes, tok dette så alvorlig, så da ble jeg nesten på gråten vel, når jeg så hvor mye oppstyr, som denne saken skapte da.

Han gutten kom bort til meg, i friminuttet, (når jeg stod litt for meg selv, og kanskje var litt flau over det, at dette hadde tatt av sånn), og bønnfalt meg, om at jeg ikke måtte sladre, om at det var han, som hadde stoppa meg.

(Så dette hadde nok blitt tatt opp, i alle klasserom.

Hvem vet).

Jeg sa vel noe sånt, som at jeg ikke skulle si det.

Og så vel aldri noe mer, til han gutten, etter det her.

Så sånn var det.

En gang, så var det også sånn, at jeg ikke hadde badehette, når jeg gikk på Torstrand Skole.

(Den lå kanskje i Halsen-bagen, som ble borte?

Hvem vet).

Svømmelærerinna maste på meg, om at jeg måtte få meg ny badehette da.

Det var ikke lov, å svømme i bassenget, uten badehette.

Mora mi sendte meg på Albert Bøe, før skolen, en dag.

Albert Bøe åpnet omtrent, på samme tid, som den første timen min begynte, den dagen.

Men jeg forklarte problemet, for han som stod i døra, og slapp inn medarbeiderne, om morgenen, på Albert Bøe.

(Kanskje det var Albert Bøe?

Hvem vet).

Men de hadde ikke badehetter der, forklarte en dame der meg.

Så jeg måtte gå enda en gang, på svømminga, uten badehette.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, (har jeg skrevet notat om her), så dro også Frode Kølner meg opp til en gutt, som het Greger, eller noe vel.

Som bodde opp mot Tagtvedt der vel.

Han møtte jeg igjen, en søndag, som jeg var på besøk hos mora mi, etter at jeg hadde flyttet til faren min.

2-3-4 år seinere da.

Han var med i en guttegjeng, på tre gutter vel.

Og de angrep meg nesten.

Jeg hang nede ved havna, i Larvik, mens jeg venta på toget, til Drammen/Holmestrand da.

Men han Greger kjente meg igjen, og sa til de andre, at de skulle la meg være i fred.

Så gikk dem bort.

Så sånn var det.

Men men.

(Hvis det var Greger, som han karen het da.

Det er mulig jeg husker feil navn.

Hvem vet).

En gang, like etter at vi flyttet til Jegersborggate.

Så gikk jeg sammen med Frode Kølner, i Trygves gate vel.

Så plutselig, så dukka han Jarle opp der.

Han stod og hang vel.

Han ville bytte fotballkort, med meg.

Han hadde Kevin Keagan-kortet.

(Som da spilte for Newcastle vel).

Jeg holdt jo med Everton, men Kevin Keagan, var jo en veldig kjent spiller, og et av de ‘beste’ fotballkortene vel, av den grunn vel.

(Selv om jeg ikke byttet så mye fotballkort).

Jeg tulla litt med Jarle, (som var et år yngre vel), og sa at det ikke var ‘Kevin Kigan’, men ‘Kevin Ke-agan’.

Og at det var en annen spiller da.

Jarle var likeglad, og bytta kortet med meg da.

Men fotballkort stod nok ikke like høyt i kurs kanskje, i Larvik som på Halsen.

Jeg kan ikke huske det ihvertfall, at jeg bytta noe særlig fotballkort, etter det her.

Så sånn var det.

Men men.

Det året som jeg gikk i 3. klasse, på Torstrand Skole, så fikk vi ny lærerinne.

Hu var litt ekkel mot meg, sånn som jeg husker det.

At hu var negativ mot meg, og liksom aldri ga meg annerkjennelse da.

(Snarere tvert imot vel).

På Torstrand skole, så var det sånn, at alle skulle gå pent, på rad og rekke, hvis vi skulle til video-rommet, for eksempel.

Og hu nye lærerinna, hu likte ikke meg, av en eller annen grunn.

Så hu beordra meg, til å gå bakerst da, sammen med de gutta, som hadde rykte på seg, for å være ‘urokråker’ da.

Så sånn var det.

Men men.

Dette kan kanskje ha hatt sammenheng med, (har jeg tenkt, mens jeg har begynt å skrive, om denne tiden nå, i denne boken), med noe som skjedde, den siste dagen, i andre klasse.

Den forrige frøkenen, snakka til klassen om det, før skoleavslutningen, at hun håpet det ikke ble sånn, som året før, at noen av gutten, løftet på skjørtene, til noen av jentene, i klassen, og så videre.

Men, da følte jo jeg meg litt fremmedgjort da, (som det vel heter).

For året før, så hadde jo jeg, gått på Østre Halsen Skole.

Så jeg hadde ikke fått med meg noe, av det her morsomme, som hadde skjedd, året før.

Så da følte jeg meg litt dum og kjedelig da kanskje.

(Det var nesten som at frøken utfordret meg, eller frøys meg ut, eller noe, syntes jeg.

Men men).

Så på avslutninga, så fløy selvfølgelig jeg rundt, og løftet på skjørtene og kjolene, til alle jentene i klassen, i skolegården da.

Mens mora mi ikke skjønte noe, av hvorfor jeg holdt på sånn, og kjeftet da.

Så sånn var det.

Men men.

Så kanskje det var derfor vi fikk ny frøken, (tenker jeg nå).

Hvem vet.

Men men.

Da jeg bodde hos mora mi, så var jeg nesten konstant godtesjuk, for vi fikk nesten aldri godteri, og aldri mye gangen, (må jeg vel si).

Men men.

Så jeg pleide å kikke i skuffer og skap, om det var noe, som gikk ann å spise, som snacks, eller noe.

Det var det så og si aldri.

Mens i skuffene og skapene, til farmora mi Ågot, på Sand/Berger, hvor jeg flytta til, da jeg var ni år, så var det alltid, (vil jeg si), noe man kunne spise, som snacks, i skapene der.

Det var vanligvis sjokolade der, eller ihvertfall Smørbukk-karameller.

Det var også alltid, (vil jeg si), nøtter og rosiner og sånn, i et annet skap der da.

Og også sukkerbiter, hadde hu vel alltid.

Og også kokesjokolade vel, (så godt som alltid).

Men men.

Så det var kanskje nesten som da Ågot var tjenestepike hos familien Jebsen, (ihvertfall i årene før krigen).

At de hadde nok av alt mulig, mer eller mindre, i skapene.

Hvem vet.

Mora mi hadde noen ganger tyggegummi, (ofte gul-brun Sor-Bits), i veska si, (hadde jeg funnet ut, etter mange års erfaring, i å finne de minste rester av godteri eller også mynter, i husene, som vi hadde bodd i).

En gang, så fant jeg en pille, i veska til mora mi, og spiste den, nærmest i desperasjon, over å ikke ha noe godteri eller snack, å døyve godtesjuken med da.

Men men.

Så ble jeg helt ‘fyllik’ av den pilla.

Og mora mi dro meg med på sykehuset, like ved, (etter å ha hørt med en nabo, som var sykepleierske vel), og jeg ble pumpa da.

Så sånn var det.

Men men.

(Mora mi sa vel, at dette var en gammel sovepille, som hun hadde i veska.

Men men).

En gang, mens vi bodde i Jegersborggate vel, så skulle jeg være, hos en kamerat, av Arne Thomassen, som bodde i en bratt sidegate, av Jegersborggate, ned mot Larvikfjorden da, (heter det vel).

De bodde i en etasje vel, (tror jeg ihvertfall. Jeg var ihvertfall bare i en etasje der), i et lite og gammelt, malt trehus vel.

Men men.

Arne Thomassen og kameraten, skulle et eller annet.

Og jeg ble igjen der, med kona til kameraten, til Arne Thomassen, (som oppholdt seg på kjøkkenet, hele tiden mens jeg var der. Hu var kanskje nervøs, eller noe. Hva vet jeg).

Jeg måtte leke, med to jenter, som den ene av, var på min alder vel, og en var yngre vel.

De hadde også en bror, som var yngre enn meg da.

Og det var jo bare rommet deres, som vi kunne leke i.

Og jeg var ‘vrang’ da, sa hu eldste jenta.

Fordi vi begynte jo å krangle, og det endte vel med det, at jeg heiv ut alle de tre ungene, av det rommet deres, og at de forsvant ut til mora, i kjøkkenet.

(Hvor det hadde vært sånn, at jeg forsvant ut, i begynnelsen, av besøket mitt der).

Så jeg tok over hele rommet dems til slutt, kan man kanskje si.

Selv om dem fikk det tilbake, og jeg fikk høre flere ganger, av hu eldste jenta, at jeg var ‘vrang’ da.

Men men.

Så sånn var det.

Hva Arne Thomassen og kameraten, dreiv på med, mens jeg var der, det veit jeg ikke.

Men noe var det vel.

(Dette var vel en ‘travbane-kamerat’, av Arne Thomassen, tror jeg).

Så sånn var det.

Mora sa forresten en gang, til Pia og meg, mens vi bodde i Jegersborggate.

At Arne Thomassen hadde tre barn, med en dame, i Larvik.

Men det fikk jeg aldri bekreftet noe sted.

Så dette var vel mest sannsynlig, noe tull, fra mora mi.

Så sånn var nok det.

Men men.

Etter at Axel ble født, så husker jeg en gang, som mora mi hadde en venninne på besøk, i Jegersborggate.

Plutselig krafset det inne i veggen der, (som det noen ganger gjorde, i det gamle trehuset).

Mora mi prøvde seg på den, at de som bodde der før oss, hadde hatt en hamster, som hadde blitt borte.

‘Pøh, det er rotter’, smalt det fra meg, som satt stille i en stol, like ved sofaen, og hørte på at mora mi og venninna prata da.

Men men.

Da begynte mora mi bare å le, av hele situasjonen.

Men det var vel sånn, mener jeg, at når Arne Thomassen, mora mi, søstera mi og meg, var alene hjemme der, i Jegersborggate.

Og vi hørte den krafselyden.

Så var det vel sånn, at det ble sagt, at det var rotter som lagde den lyden, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På det samme besøket, (eller om det var et annet venninne-besøk), så husker jeg at den venninna, av mora mi, som var på besøk.

At hu fikk se bilder, fra København-ferien vår, sommeren 1978.

Venninna sa det, til mora mi, at ‘du så ikke gravid ut på de bildene der, syntes jeg’.

Noe sånt.

‘Gjorde jeg ikke det’, sa mora mi.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, en vinter vel, som Pia og jeg, gikk rundt, i Jegersborggate, med lue osv., vel.

Så møtte vi to fylliker, litt nærmere Herregårdsbakken og på samme side av gata, som huset vårt var da.

(Så vi følte oss ganske hjemme).

‘Hallå guttær’, sa fyllikene, (eller han ene fylliken da), også gikk de videre.

Så søstera mi kunne altså passere som gutt, ihvertfall hvis det var noen fylliker som så henne, da hu var sånn 6-7-8 år da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang mens vi bodde i Jegersborggate.

(Før Axel ble født vel, og mens Arne Thomassen jobba i Oslo).

Så hadde Pia og jeg, vært på ferie, hos faren vår, på Berger.

Han kjørte oss tilbake til mora vår, i Jegersborggate da, og ble bedt inn til henne.

Han satt og prata med mora vår, i stua vår da, og så spurte mora vår, om han ikke kunne bli natten over.

Så faren vår, lå faktisk over, en natt, sammen med mora vår, i Jegersborggate, i Larvik, i 1978 en gang, må det vel ha vært.

(Enten 1978 eller 1979, for jeg flytta dit i 1978, og flytta til faren min, i 1979).

Men men.

Jeg dro med faren min, gjennom Larvik Sentrum, morgenen etter.

Til en bokhandel/lekebutikk, i første etasje, i DNC-bygget, i bakkant, av torget i Larvik.

Så fikk jeg mast meg til, at jeg kunne få en eske Lego da.

Så sånn var det.

Selv om faren min var ganske sur, på denne ‘marsjen’ vår, gjennom Larvik Sentrum, mener jeg å huske.

(Og nok egentlig ikke ville gå og kjøpe gave til meg.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og jeg pleide noen ganger å være alene, om kvelden, i Jegersborggate, og da hendte det, at det var politiske debattprogrammer, osv., på TV.

Jeg husker det var en TV-sending, med en valgdebatt, hvor det stod ‘H’, for Høyre-politikere, og ‘R’ for Regjeringen.

Jeg holdt jo med Everton, som hadde blå drakter, og ‘holdt’ derfor kanskje med Høyre, som hadde blå, som sin farge da.

Men men.

Jeg sa til Pia, at ‘H’ var bra da.

Men også at ‘R’ var bra, siden det var Regjeringen, (og jeg var patriot da, må man vel si).

(Husker jeg).

Men men.

Jeg var jo med, å jobbe, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, i Høires Hus, i Oslo, i 1991.

Så jeg vet at valg, det er det i Norge, i oddetalls-år.

Så da var det også kommunevalg, i 1987, 1983 og 1979.

Så dette var en TV-sending som Pia og jeg så, like før jeg flyttet til faren min da, høsten 1979, vil jeg tippe på, (som jeg kom på nå).

Jeg lurer på om det var i den TV-sendingen, som politiet kom på døra, og lurte på Folkevogna utafor.

Hvem vet.

Pia og jeg pleide også å se på Dagsrevyen, noen ganger, når vi var aleine hjemme.

Og vi så på noe om Camp David-avtalen vel, mellom Egypt og Israel.

Og da het statslederne, som var i nyhetene, Begin og Sadat, husker jeg.

Vi tulla med Sadat, og kalte han for ‘Salat’, husker jeg.

Men men.

‘Begin og Salat’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det forsvant, minst en knapp, på den TV-en, i stua, i Jegersborggate, mens jeg bodde der.

Det var ikke jeg som fjernet den.

Var det søsteren min Pia, som tullet med TV-en på samme måte, som hun tullet med vugga til Axel, mens vi bodde der?

Hvem vet.

Bare noe jeg har lurt litt på.

Men men.

Mora vår var ikke noe flink til å lage mat.

Hu gikk på Thorfinns og kjøpte lungemos, husker jeg.

Det lagde hu bare for Pia og meg selv.

Det smakte noen ganger veldig vondt, og lukta vel også mindre godt vel.

Så mens Arne Thomassen, (som var flink til å lage mat, må man vel si), jobbet i Oslo, så pleide Pia og jeg, bare å hive middagen i søplebøtta, under vasken, og løpe ut utgangsdøra, og ut i Jegersborggate, husker jeg.

Pia og jeg, måtte allerede da vi bodde i Mellomhagen, (altså da vi var sånn 4-5-6-7 år gamle), ta oppvasken, for mora vår.

Det måtte vi også en god del, i Jegersborggate.

Men noen gangen, så var det mer eller mindre ‘krig’, mellom mora vår, og Pia og meg, (eller ihvertfall meg vel).

Så det perioder hvor vi ikke tok oppvasken og, mener jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så hadde jeg krangla med mora mi.

Jeg hastet ut døra, til Jegersborggate, og så inn i portrommet, og så inn i hagen vår, for å hente sykkelen min.

Jeg var preget av krangelen med mora mi da, og ville bare få en del avstand mellom meg selv, og mora mi.

Så jeg ville bare sykle avgårde da, vekk fra huset vårt i Jegersborggate, og kanskje finne noen kamerater, eller noe da.

(Oppe ved lekeplassen vår, ved de blokkene, antagelig).

Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, stod med en rive, (eller noe vel), i hagen vår.

Det var rart, at ingen hadde sagt fra til meg om det, at bestefar Johannes var på besøk, fra Nevlunghavn.

Hm.

Men men.

Bestefar Johannes, stod og dreiv med hagearbeid da, og spurte meg om dette ikke var noe jeg kunne gjøre.

(Han ville vel at jeg skulle ta det som en fast plikt da).

Jeg var opprørt, etter krangelen med mora mi, og sa bare ‘nei’, og forsvant avgårde med sykkelen min.

Så kanskje hvis jeg ikke hadde krangla med mora mi.

Men sånt burde vel egentlig gått gjennom mora mi, sånne ting som plikter, osv.

Men vår familie, var mer eller mindre i oppløsning da.

Mora vår mista litt kontrollen på Pia og meg, ihvertfall etter at hu begynte å lage den vonde lungemosen.

Eller egentlig var det kanskje, når hu glemte å kjøpe kattemat til Pusi, at hu mista kontrollen.

Det er mulig.

Pia og jeg, måtte kontakte han barnevakten, og be om penger av han, til kattemat.

(Arne Thomassen jobbet jo i Oslo).

Så kjøpte vi en boks kattemat, men hvor lenge varer en boks kattemat?

Vi ga ihvertfall Pusi litt kattemat, og skulle liksom spare resten da.

Men katta roet seg kanskje litt, når den så at vi ungene ihvertfall prøvde.

Det er mulig.

Men men.

Så etter dette, så var det vel ikke mye respekt, som vi hadde for mora vår, vil jeg si.

Selv om jeg handlet mye for henne, etter at Axel ble født.

Men når hu ikke kjøpte kattemat til Pusi, da var det nok noe galt, et eller annet sted, for å si det sånn.

Men men.

Jeg fikk jo masse plikter, det vil si at jeg handlet for mora mi, i mange forskjellige butikker, i Larvik Sentrum, etter at Axel ble født.

Men så plutselig, en dag, som jeg kom hjem fra skolen.

Så var det en hjemmehjelp, fra Larvik kommune vel, på kjøkkenet.

Da følte ikke jeg meg hjemme der lenger, for å si det sånn.

Jeg mistet ansvaret jeg hadde hatt, enda jeg syntes jeg hadde vært flink, og alltid gikk og handlet, når mora mi ba meg.

Men men.

Jeg hadde jo da litt tilgang til litt penger og, og pleide å spille en krone, på kronespill, når jeg gikk og handlet, for mora mi.

Hjemmehjelpen la mange mynter, i en skål, på kjøkkenet.

En dag så sa hu til mora mi, at hu kunne se det, at det mangla mynter, i den koppen.

Men jeg hadde jo fått lov å ha ansvaret for penger, før hu hjemmehjelpen dukka opp.

Og jeg ble litt nedfor av hu strenge hjemmehjelpen, og at jeg mistet ansvaret jeg hadde, uten å ha gjort noe galt, mente jeg, og jeg fikk masse fritid da, etter skolen, enda jeg kanskje hadde kuttet ut kameratene mine litt, etter at jeg fikk ansvar for å handle for mora mi, etter Axel ble født.

Så jeg innrømmer det, at jeg, for å døyve på denne skuffelsen, og mangelen på spenning, som jeg var vant til å få oppfylt, når jeg handla for mora mi, og brukte en krone, (hvis jeg hadde råd til det), på kronespill.

Så innrømmer jeg det, at fristelsen noen ganger ble litt for stor, og at jeg rappa noen mynter, i den skålen til hjemmehjelpen, på kjøkkenet.

Så sånn var det.

Jeg ble helt rar nesten, etter at vi fikk den hjemmehjelpen, (som var veldig upersonlig, syntes jeg, så det var nesten som å bo på institusjon, etter at hu dukka opp i huset vårt, hver dag, husker jeg).

Men men.

En dag, så sa jeg at jeg var syk, og ble hjemme fra skolen, og lagde en sånn bane, av noen modelljernbane-skinner, eller noe, som jeg sendte klinkekuler ned av da, og viste til hjemmehjelpen, når jeg var ferdig.

Hu sa vel ikke så mye men.

Men hu ble med og så på den klinkekulebanen, som jeg hadde lagd men.

(Jeg hadde kanskje litt feber).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mora mi nevnte det en gang, for Pia og meg, at hu var så fin, at hu ble døpt Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

Hu var nesten i ekstase omtrent, da hu fortalte om det her, i Jegersborggate.

Så sånn var det.

Hu kunne noen ganger lage et poeng av, at det var ‘Arme Riddere’, til dessert, eller noe.

Eller noen ganger så sa hu at det var ‘Tilslørte Bondepiker’.

Men men.

Men hu kunne noen ganger sende meg, for å kjøpe Ritter-sjokolade.

Mener jeg å huske.

Men hu fortalte aldri noe om bestemor Ingeborg sine forfedre, som var kongelige og adelige da.

(Ikke til meg ihvertfall.

Sin grandtante Magna Adeler, kalte hun bare for Meme, de gangene jeg hørte, at hun pratet om henne.

(Men til gjengjeld så hendte det ikke så rent sjeldent, at hun pratet om nettopp Meme, så det navnet har festet seg litt i hukommelsen min da.

Også Unse (Heegaard f. Trock-Jansen, som også var fra bestemor Ingeborg sin slekt, i Danmark), pleide mora mi enkelte ganger å nevne.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På en av mine bursdager mens vi bodde i Jegersborggate.

(Antagelig 8-års dagen min, 25. juli 1978).

Så dro mora mi og Arne Thomassen, med Pia og meg, på Grands Hotell, i Larvik.

I et serveringslokale, som jeg tror het noe med ‘hagen’.

Noe sånt.

Og da gikk mora mi bort til orkesterdirektøren, (for et danseband, eller noe, kanskje).

Og spurte om han kunne spille ‘Happy Birthday to You’, for meg.

(For det var vel et utenlandsk band da).

Men jeg ble så flau, (og gikk ikke så bra overens, med mora mi), så jeg ville ikke reise meg, når de var ferdige å spille.

Jeg bare satt som vanlig, på stolen min.

Så mora mi ble kanskje litt sur da, det er mulig.

Det var vel litt snobbete der, og jeg syntes kanskje det ble litt vel mye.

Det er mulig.

Men men.

En gang, så dro Arne Thomassen og mora mi, med Pia og meg, i en folkevogn sikkert, opp til et slags museum, som lå på toppen ved ‘ra-et’ der, (heter det vel).

Men det museet, (eller kunstgalleri, var det vel egentlig), var stengt da, hvis jeg husker riktig.

(Dette var et som var i en bygning, oppå den morenen, som Bøkeskogen ligger på vel, men mot Langestrand vel.

Noe sånt).

Mens vi kjørte rundt, nedenfor morenen der, langs Farriselva vel, (heter den vel).

Så nevnte Arne Thomassen det, husker jeg, at alt av eiendommer osv., rundt der, det var eiet av Treschow-Fritzøe.

Så sånn var det.

Og i 2. klasse, på økonomi-linja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, (cirka 10 mil lenger nord i Vestfold, den videregående skolen, som folk fra Berger, hvor faren min var fra, gikk på), i faget Samfunns og Næringslære, så spurte han læreren oss, om hvem det var, som eide mye av skogen, nede i Larvik-området.

Og da huska jeg det, som Arne Thomassen hadde sagt da, når vi kjørte rundt der, ved Farriselva vel, cirka ti år tidligere.

Også svarte jeg ‘Treschow-Fritzøe’ da.

Og det var visst riktig, svarte læreren.

(En lav kar, i 40-årene vel, med mørkt hår og skjegg vel.

Så sånn var det).

Og da utbrøt Line Nilsen, fra Svelvik, (som gikk på regnskapslinja. Dette var en delt klasse, hvor jeg gikk på Markedsførings-linja. Line Nilsen var fra Svelvik, men jeg hadde gått i samme klasse, som henne, på Svelvik Ungdomsskole, siden vi bare var noen og tjue elever, så havnet seks jenter fra Svelvik, i vår Berger-klasse. Men men).

Line Nilsen sa, (nesten i panikk vel. Eller hva det kan ha kommet av), ‘hva sa du’.

Noe sånt.

Uten at jeg skjønner hvorfor hu blei så oppstyrtet av at jeg svarte riktig på det.

Jeg var vel kanskje den i klassen, som oftest svarte riktig, på spørsmål fra lærerene.

Så det var vel egentlig ikke noe sensasjonelt, i det, vil jeg kanskje si.

Men men.

(Bare noe jeg tenkte på nå).

En gang, mens jeg bodde i Jegersborggate, så dro Frode Kølner, med meg, på noe dukketeater, hos AOF, (eller noe. Det var noe med Arbeiderbevegelsen ihvertfall, mener jeg, selv om Frode Kølner, på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, var i Unge Høyre, mener jeg. Men men).

AOF, (var det vel), lå nederst i den sidegaten til Jegersborggate, der de ungene bodde, hvor Arne Thomassen hadde latt meg være, mens han gjorde noe ærend, med en kamerat, (disse ungenes far), og hu eldste datter hadde kalt meg for ‘vrang’, som jeg skrev ovenfor, (eller om det var i det forrige kapitellet).

Etter at vi gikk ut, (var det vel), så sa Frode Kølner det, om ei jente i klassen sin, (var det vel).

At hun var veldig barnslig, og at hun var en av de ungene, som hadde ropt, under dokketeater-forestillingen da.

(Så jeg kan vel nesten forestille meg det, at kanskje Frode Kølner, kan ha drevet med noe baksnakking av meg, etter at jeg flyttet til faren min, på Berger, osv.

Hvem vet).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde aldri hørt om AOF før, men Frode Kølner hadde vel bodd i Trygves gate, hele livet, tror jeg, og var jo ikke fra Halsen og Berger, sånn som meg.

(Så han fikk vel med seg mer, om hva som foregikk, for unger osv.

Det er mulig).

Men men.

Det skjedde mye, på det cirka et og et halvt året, som jeg bodde i Jegersborggate, syntes jeg nå, når jeg tenker tilbake på det.

Det skjedde vel mye mer, enn i Mellomhagen, (hvor vi bodde før Jegersborggate), enda vi vel bodde i Mellomhagen, i lengre tid.

Men men.

Jeg må ha vært ganske stresset, når jeg bodde i Jegersborggate der, tror jeg.

For jeg husker det, at når jeg måtte tisse.

(Når jeg var på rommet mitt).

Så ville jeg spare tid, så jeg begynte å ta ut tissen, (når jeg trodde jeg var alene, i andre etasje der), på vei til doen.

Men det la mora mi merke til en gang, fra første etasje.

(Hu så opp, i trappa, og la merke til meg, når jeg gikk forbi trappa, i andre etasje der.

Så mora mi fulgte med ganske nøye på meg, må man kanskje si).

Og da sa mora mi til meg, at det fikk jeg ikke lov til, å ta ut tissen, før jeg var inne på do, (for å bli litt raskere ferdig med å tisse da).

Så det måtte jeg slutte med.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi spilte fotball, på den asfaltbanen, oppe ved de blokkene ovenfor sykehuset.

(Det var ofte en hel gjeng av oss, som spilte da, av unger som bodde i nærheten av de blokkene da.

Uten at jeg husker alle navnene.

Men men).

Så hendte det, at ballen gikk over et av gjerdene, til en av naboene.

Og jeg var ganske utadvendt, og ble kanskje tøff, av å være i den familien jeg var i, (og all flyttingen kanskje), for det var nesten som en ‘krig’, hjemme hos oss, noen ganger.

Det var ganske anspent, ihvertfall.

Men men.

Så jeg turte det, å ringe på hos han naboen, til fotballbanen, og be om å få tilbake fotballen vår da.

Og da sa han, at det var greit.

Også dro han med meg, til en garasje, eller et uthus/bod, eller noe.

Og der lå det kjempemange baller, husker jeg, som unger hadde mista over gjerdet da, i årenes løp.

Jeg måtte peke ut ‘vår’ fotball da, og fikk tilbake den.

Så sånn var det.

(Dette var vel noen som bodde i Øvre Jegersborggate kanskje, vil jeg tippe på).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Mens vi bodde i Jegersborggate, (var det vel), så dro mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, på tur med danskebåten Petter Wessel, til Fredrikshavn.

Jeg husker det, at vi var i butikken Damsgaard, ikke langt unna fergelejet, i Fredrikshavn da.

Også fikk jeg en flaske Jolly Cola, husker jeg.

Men når mora mi hadde betalt i kassa, så lurte jeg på det, om hvordan jeg kunne få åpnet den flaska.

Og det som skjedde da, det var nesten litt utrolig.

Vi fikk en (enkelt designet) oppdragelse, av han unge mannen, som satt i kassa.

Mora mi ville levere den tilbake, etter at vi hadde åpnet Jolly Cola-flaska.

Men dette var visst en sånn flaskeopptrekker, som kundene fikk, til odel og eie, av butikken.

(Virka det som ihvertfall, for meg).

Så dette var nesten utrolig bra kundeservice, vil jeg si.

(Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

Noe sånt hadde vi aldri opplevd i Norge.

(Så både mora mi og jeg ble overrasket, over dette, husker jeg).

Men men.

Så de danskene, de får det til noen ganger, det er helt sikkert.

(Selv om det noen ganger kanskje er litt vanskelig å skjønne hva de sier).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Ikke lenge etter at jeg ble kjent med Frode Kølner, (noe som var like etter at vi flyttet til Jegersborggate vel).

Så forklarte Frode Kølner meg, at ‘der ligger Falken’, eller noe.

(Det som nå heter Falck Bilberging vel).

Like ved lekeplassen vår, var dette, i en sidegate, til den gaten, som gikk mellom Jegersborggate, (fra like ovenfor huset vårt), og til Trygves gate, (hvor Frode Kølner bodde).

Så den lekeplassen, (som vel kanskje var privat område, og tilhørte de nevnte blokkene, ovenfor Larvik Sykehus), den var i en gate, som gikk fra cirka ovenfor huset vårt, i Jegersborggate, og opp til Frode Kølner og dem sitt hus, på hjørnet av Trygves gate da.

Så sånn var det.

(Selv om den lekeplassen lå mye nærmere Frode Kølner og dem, så var den også nærme der vi bodde da, vil jeg si, siden Pia og meg, bare behøvde å gå opp en bakke, på hundre meter kanskje, for å komme oss dit.

Mens Frode Kølner bodde kanskje tjue meter unna, og kunne se lekeplassen, (delvis ihvertfall vel), fra ‘lekerommet’ sitt, i andre etasje, i det grønne huset deres da.

Så sånn var det.

Men men.

Mora mi dro meg også med, husker jeg, en kveld, en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), for å gå på ski, i en lysløype, som mora mi var så begeistret for, som gikk rundt i området rundt Bøkeskogen der da.

Så selv om vi bodde midt i Larvik sentrum, så var det bare en kort biltur, (eller om vi gikk), opp til Bøkeskogen, så kunne man stå på (langrenn) ski der.

Noe mora mi var begeistret på, og sa til en av venninnene sine, husker jeg, da hu spurte om det ikke ble upraktisk, å bo midt i byen, når det gjaldt å få mosjon osv., kanskje.

Noe sånt.

Mens vi bodde i Jegersborggate, så begynte mora mi, (og Arne Thomassen), å abonnere på Nybrott, (en Arbeiderparti-avis vel, som ble lagt ned, på 80-tallet vel).

Det var ikke alltid vi abonnerte, på avis, men vi gjorde det, i kanskje tre måneder, eller seks måneder da.

Noe sånt.

Og en dag, som jeg skulle gå til skolen, (i andre klasse, da sikkert).

Så var det bilde, av bestefar Johannes, over store deler av forsiden, vil jeg si.

Så jeg la med en gang merke til det, i avisa, som lå på trappa vår vel, ut til Jegersborggate.

(Eller om avisa hadde blitt lagt i brevsprekken, i inngangsdøra, det er vel kanskje også mulig).

Uansett, så fikk jeg nesten sjokk da.

Bestefar Johannes, var på forsida, av avisa, mens han holdt en død svane vel.

Så det var jo spesielt, husker jeg.

Jeg ble nesten litt traumatisert, (eller sjokkert kanskje), men jeg kom meg til skolen da.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, når jeg gikk ned i stuen, i Jegersborggate, så var bestefar Johannes sannelig på radio og.

Det var et kåseri, (på 10-15 minutter kanskje), hvor bestefar Johannes snakket om et eller annet, (som mora mi hørte på da, og smilte av vel), på NRK radio da, (med en litt alvorlig tone vel. Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk ikke alltid så bra overens, med mora mi, da jeg bodde i Jegersborggate.

En gang vi var uenige om noe, så smalt jeg med utgangsdøra, og forsvant ut, i Larvik sentrum da.

Etter dette, så sa mora mi det, at hvis jeg fortsatte å smelle med dørene, og så videre, så måtte jeg flytte til faren min.

Det var jo ikke noe jeg heller ville, enn å flytte til faren min.

(Som jeg skrev om, i det første kapitellet, så ville jo ikke jeg, flytte fra Bergeråsen, da mora mi rømte fra faren min, (må man kanskje si), med Pia og meg, i 1973).

Og det var jo også sånn, at et par ganger, når Pia og jeg, hadde vært på besøk hos faren vår, og hans foreldre, på Berger og Sand, så hadde jeg låst meg inne på do, hos Ågot og Øivind, når mora vår og Arne Thomassen, kom for å hente oss.

Så det var ganske kjent, helt fra 1973 vel, at jeg egentlig heller ville bo på Berger.

Så da mora mi sa det her, (om at jeg kanskje måtte flytte til faren min), så ble jeg glad inni meg, (må jeg vel si), og fortsatte jo da selvfølgelig, å smelle med dørene, som aldri før.

Så sånn var det.

Men men.

Og en dag, høsten 1979, så dukket faren min opp der da, og da skulle jeg flytte til han.

Så sånn var det.

Jeg får skrive mer om hvordan den flyttingen var, i det neste kapitellet.

For det var så mye annet som skjedde, mens jeg bodde, i Jegersborggate.

Men men.

Dette var vel egentlig, en god del år, etter at jeg flyttet fra Jegersborggate.

Men jeg husker det, at da jeg besøkte Frode Kølner, en gang, så sa han om faren sin, at han var sånn rar/spesiell/dum/barnslig, i gangen, nedenfor trappa, opp til andre etasje hos dem, utafor døra inn til kjøkkenet, (eller om det var stua deres), var det vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så Frode Kølner baksnakka altså et par folk, (hu jenta i klassen sin og faren sin), når jeg tenker etter nå, når jeg skriver disse kapitlene.

Så sånn er det.

Men men.

De gangene vi var, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

Så hendte det ofte, at vi spiste utendørs, i hagen, når været tillot det.

Spesielt frokosten, pleide bestemor Ingeborg, ofte å spise utendørs, sånn som jeg husker det.

Og til frokost, (når vi besøkte bestemor Ingeborg, og lå over da), så var det gjerne havregrøt med rosiner i, husker jeg.

Og kanskje noen horn, eller brødskiver, med brunost da.

Så sånn var det.

Men men.

Hans Kølner, (faren til Frode Kølner), ga eller byttet en gang, gjennom Frode kanskje, en konvolutt, med en Gyldenløve på, mener jeg, fra Larvik Frimerkeklubb, eller noe, og et frimerke, med kanskje førstedagsstempel på da.

Noe sånt.

Ihvertfall så hadde jeg en sånn konvolutt, med noe om en Gyldenløve vel, i frimerkesamlingen min, fra den tiden jeg bodde i Larvik, og begynte å spare på frimerker, mener jeg å huske.

Men men.

En gang, som jeg var ganske alene, på lekeplassen vel, på Apache-sykkelen min kanskje.

Så kom det en gutt bort til meg, og fortalte det, at bestefaren til en eller annen, hadde sagt det, at ‘det var bra av Stokke, å slå Liverpool’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Men men.

Aftenposten besøkte jo forresten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, ihvertfall en gang.

De skrev om hagen.

Men de kalte huset for ‘lite’, enda det hadde fire stuer og fire soverom samt bad med bidet, osv.

Så jeg klagde til Pressens Faglige Utvalg, mens jeg bodde i Liverpool.

(Dette var noe jeg fant om, i Aftenpostens Tekstarkiv, på nettet, at den avisen hadde skrevet om Ingeborg og Johannes).

De hadde også skrevet det, at porten stod åpen.

Men det kan jeg ikke huske, fra alle våre besøk, i Nevlunghavn, at den pleide å gjøre.

Så Aftenposten diktet kanskje litt, vil jeg tippe på.

Selv om PFU ikke svarte ordentlig på klagen min vel.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, de første ukene i Jegersborggate, da jeg tok Tjøllingbussen, til Østre Halsen skole.

Så gikk jeg forbi noen unger, (både gutter og jenter vel), som spilte fotball.

(Det var kanskje cirka ti minutter før skolen begynte).

Og da sa plutselig hu ene jenta, (som jeg lurer på om gikk i klassen min).

(Ei med lyst hår vel).

‘Hei, Erik’, sa hun.

Så sånn var det.

Men jeg var kanskje litt sjenert, og hadde jo egentlig flytta bort fra Halsen, til Larvik.

Så jeg spurte ikke om å få bli med.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, en av de første dagene, som jeg gikk på Østre Halsen skole, forresten.

(Mens jeg fortsatt bodde i Mellomhagen da).

Så var det noen unger, som tulla med meg, eller mobba meg da.

Og da rømte jeg inn på Samvirkelaget, som var like ved skolen, på begynnelsen av skoleveien hjem da.

Også stod jeg der, og lot som om jeg så på viskelær osv., inne i butikken da.

Før det kom ei dame, og sa jeg måtte gå ut, etter cirka ti minutter vel.

Jeg fortalte at noen unger var slemme mot meg.

Men jeg måtte fortsatt gå ut.

Kanskje de var sure der, siden jeg hadde tulla, da jeg skulle kjøpe melk for mora mi der, cirka tre år tidligere vel, (da jeg var fire år)?

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe av det mest spesielle, som skjedde forresten, mens vi bodde i Jegersborggate.

Det var en gang, som mora vår, kjørte Pia og meg, ut til Østre Halsen.

Hu slapp oss av, ikke langt fra den butikken, hvor jeg spurte, om melkebilen hadde vært der, etter at de hadde sagt det på Samvirkelaget der, at melkebilen ikke hadde vært hos dem enda, (og jeg prøvde å gå til en annen butikk da).

Så sånn var det.

Der var det en flokk unger, som leika, og Pia og jeg, vi leika litt med de da.

Men dette var ikke de samme ungene, som vi kjente, fra da vi bodde, i Storgata.

Mora vår skulle besøke Arne Thomassen, som av en eller annen grunn, bodde på Victoria Hotell, i Larvik.

(Og ikke hos oss i Jegersborggate, da).

Vi leika med de ungene, i flere timer da.

Helt til det ble middagstid, og alle ungene forsvant inn.

(Dette var vel en søndag vel).

Så gikk Pia og jeg litt rundt der.

Til Samvirkelaget, hvor vi glante inn vinduene, og jeg sikla litt på potetgullet der da.

For jeg var så sulten.

Vi hadde vel ikke spist, hele dagen.

Så fikk jeg med meg Pia, til å gå bort til bensinstasjonen, Shell, (tidligere Gulf), som lå nærmere Lågen der.

Planen var å spørre noen, som vi gikk forbi, om vi kunne få penger, til å kjøpe potetgull for, på Shell.

(Siden vi var så sultne).

Akkurat mens jeg spurte noen, om Pia og jeg kunne få fem kroner hver til potetgull.

(Et eldre par, som var ute og gikk søndagstur vel.

Og vi fikk faktisk en femmer hver, av han mannen da, som var ute og gikk tur, med kona si).

Cirka samtidig, så sa Pia det, at ‘der er nabo’n’.

Også var det naboene våre, fra Mellomhagen.

Han unge politimannen og kona hans, som vel også var ute og gikk søndagstur da.

(Vi bodde i Mellomhagen 15B, så disse må ha bodd i Mellomhagen 15A da.

Så sånn var det.

Men men).

Vi fikk lov å bli med de hjem.

Jeg spurte om det var greit at vi kjøpte potetgull først, på Shell.

Og det var det, sa de.

Når vi kom til naboene, så fikk vi brødskiver, på kjøkkenet deres.

Jeg fikk brødskive med sukker på, husker jeg.

Jeg hadde aldri spist brødskive, med sukker på, tidligere.

Men han politimannen, sa at det var godt da, og anbefalte det.

Så derfor sa jeg at jeg ville ha det på brødskiva da.

Så sånn var det.

Vi visste ikke nøyaktig hvor mora vår var.

Men jeg huska at morfaren vår het ‘Johannes Ribsskog’, og bodde i Nevlunghavn.

Så han politimannen ringte morfaren vår, og fikk han til å komme å hente oss.

Så dukka mora vår opp, ute i Nevlunhavn da, den samme kvelden, eller dagen etter.

Vi var jo kalde og sultne, Pia og jeg.

Og jeg var veldig sur på, og skuffet over, mora mi, husker jeg.

Det var jo ikke sånn, at vi ble bedt inn, til noen av de ungene.

Og vi hadde jo ikke fått noen penger, av mora vår.

Og vi var jo kalde, etter mange timers lek utendørs.

Dette var ikke om sommeren, men om våren eller høsten.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var rimelig uansvarlig, av mora vår, må jeg si.

Hu trodde at vi bare kunne be om å få bli med inn, til de ungene.

Men vi kjente de jo ikke ordentlig fra før av, og ble ikke bedt med inn, av noen av de.

Så det klaffet ikke da.

Så da ble vi jo tilslutt stående der, kalde og sultne, når det begynte å nærme seg kvelden, (det var vel litt mørkt, når vi våre tidligere naboer, mener jeg å huske. Men men), Pia og jeg.

Jeg husker også det, at mens jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, så åpna det en ny lekebutikk, ovenfor Thorfinns der, (nedenfor Jegersborggate, like ved Nansetgata), som het Noldus, vel.

(Et litt rart navn på en lekebutikk kanskje?

Noldus var vel et nedsettende ord, mener jeg å huske.

Men men).

Der gikk jeg uansett, og kjøpte lekebiler.

Jeg husker ikke helt, om det var Matchbox-biler, eller et annet slag, som de også vel hadde.

Men, jeg syntes at jeg var litt gammel, til å leke med biler, da jeg flytta til faren min, som ni-åring, (høsten 1979).

Så jeg ga alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy, (som er fem år yngre enn meg vel), da jeg flyttet til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, høsten 1979 da.

Så sånn var det.

Det var vel mora mi og søstera mi kanskje, som ‘hypet’ den nye lekebutikken, i Larvik.

Men da var jeg vel litt vokst fra sånne lekebutikker.

Man ble vel ganske raskt voksen, av å bo der vi bodde, i Jegersborggate.

Det var alltid noe som skjedde der, må man vel si.

Men men.

Jeg var vel kanskje ganske voksen, for alderen, da jeg gikk på Østre Halsen skole og.

Frøken tok oss med på biblioteket, en gang i blant.

Jeg syntes at alle bøkene virka kjedelige.

(Kanskje etter å ha lest i pornobladene til faren min.

Hvem vet).

Men fant en bok til slutt da, som såvidt virka litt interessant, å begynne å lese på vel.

Det var om en sigøynerjente og familien hennes.

En gang, så hadde jeg tatt med den boka, når Pia og jeg, og mora vår vel, skulle overnatte, ute i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

Det var kanskje jula 1977, eller noe.

(Hvis det ikke var i 1978 en gang da).

Hvem vet.

Jeg lå i onkel Martin sitt gamle rom, og Pia lå vel i det lille kammerset, som var på innsiden, av rommet til Ingeborg, (hvor hun hadde himmelsengen sin), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Hvor mora mi lå, det husker jeg ikke.

Men hun lå kanskje i himmelsengen til bestemor Ingeborg.

Også lå kanskje bestemor Ingeborg, sammen med bestefar Johannes, i hans dobbeltseng, på hans soverom, (hvor han pleide å snorke fælt, husker jeg).

Hvem vet.

Men men.

Uansett, så kom vel bestemor Ingeborg, opp på ‘mitt’ rom, for å si god natt, eller noe.

Og da hu så den boka, som jeg hadde lånt, på biblioteket, på skolen.

Om hu sigøynerjenta da, (en bok som var i en serie, på 4-5 bøker vel, eller noe, om en sigøynerfamilie, som kjørte rundt, fra sted til sted, og sånn da, og slo leir og sånn, og dansa og sånn vel).

Men men.

Så ‘gura’ jo bestemor Ingeborg helt.

Og tok kanskje med boka ned og viste for bestefar Johannes da.

De snakket ihvertfall fælt om det her, med den boka jeg leste på, om noen sigøynere osv., da.

De lagde skikkelig mye ut av det.

(Dette var jo bare en bok, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, blant mange tusen bøker vel, på biblioteket, på Østre Halsen skole.

Og da først etter en lang stund, (helt på slutten av timen kanskje), uten at jeg hadde klart å finne noen andre bøker da, som interesserte meg.

Så den boka var jo nesten bare som noe tull for meg.

Men men.

Likevel, så tok bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, (og vel moren min også), dette her veldig alvorlig.

Og kom opp på rommet mitt igjen, og spurte om vi ikke fikk lære om Ibsen og Bjørnson og sånn, på skolen.

Nei, de hadde vi ikke lært noe om, svarte jeg.

(Det var vel først noen år seinere, at vi lærte om Ibsen, osv.

Hvem vet).

Så da ble det spetakkel gitt.

Men men.

Så sånn var det.

Det vi lærte om i norsk-timene, som det stod om i norsk-boka vår, husker jeg.

Det var om en gutt, som het Ola-Ola.

Ola-Ola hadde to bestefedre, som begge het Ola.

Og de krangla fælt, om hvem det var, som barnebarnet deres var oppkalt etter da.

(Om det var etter Ola eller Ola).

Så til slutt, så måtte foreldrene, kalle gutten for Ola-Ola, sånn at ikke bestefedrene til gutten, skulle krangle om det her da, om hvilken av bestefedrene, som Ola-Ola var oppkalt etter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg huska, og skrev om notat om her, for noen dager siden vel.

Så sånn var det.

Men men.

Ingeborg sa forresten til meg en gang, i Nevlunghavn, husker jeg, lenge etter dette da.

Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg.

Så jeg får vel ta det med her.

Dette må vel ha vært rundt år 2000, en gang.

Bestemor Ingeborg klagde på det, at alle hennes samtidige var døde, og at hun lurte på om Gud fantes, og om det var noe etter døden.

Hun syntes ikke det var noe morsomt, å være så gammel, når alle hennes jevnaldrende var døde, (og man måtte anta det da, at hun ikke hadde så lenge igjen å leve), forklarte hun meg.

Noe sånt.

Men men.

Bestemor Ingeborg, fortalte meg også en gang, (etter at Johannes var død da), at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, ofte hadde ‘tungsinn’, var det vel hun sa.

Og at Johannes selv, også kunne være plaget av dette med tungsinn da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker også dette selv, må jeg vel si.

En gang, som jeg var på vei hjem fra Torstrand skole, (hvor jeg gikk i 2. klasse og i begynnelsen av 3. klasse), opp Herregårdsbakken da, i Larvik, og på vei mot huset vårt, i Jegersborggate.

Så pratet jeg med en gutt, som var litt lenger ned, i bakken.

(En jeg ikke kjente fra før, husker jeg.

Og som jeg kanskje var litt redd/skeptisk for.

Som man vel ofte er ovenfor ukjente unger kanskje, når man selv er barn.

Men men).

Og så så jeg plutselig det, lenger ned i Herregårdsbakken, (jeg så meg bakover da, for han gutten, som jeg mer eller mindre var i prat med, gikk bak meg i den bakken, oppover da).

Så sånn var det.

Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, sin lys blåe Mazda, kom kjørende oppover Herregårdsbakken, i retning meg da.

Jeg ble jo glad da, for da kunne jeg komme meg bort, fra han andre gutten, (som jeg ikke visste hvem var, og nesten krangla med vel).

Og jeg stoppa bestefar Johannes da, som jeg regna med, at var på vei, for å besøke oss, i Jegersborggate.

Bestefar Johannes stoppa da, og jeg var glad for å få sitte på med han.

Men bestefar Johannes var sur, kanskje litt dorsk og molefunken da.

Eller om han kanskje var deprimert, over noe.

Han fortalte det, at han ikke skulle på besøk til oss.

Han skulle til Nanset Marked, for å handle, for bestemor Ingeborg da.

Han kjørte meg likevel hjem, til Jegersborggate, (huset vårt, var noen hundre meter, fra Herregårdsbakken), før han kjørte videre vel, med en gang, mener jeg å huske.

Men det var kanskje litt rart, at bestefar Johannes, skulle kjøre på min skolevei, syntes jeg.

Hvis han ikke skulle besøke oss, mener jeg.

Han kunne kanskje ha kjørt en annen vei da, hvis han ikke ville at jeg skulle stoppe han, mener jeg.

Men men.

Han kjørte også veldig sakte, opp Herregårdsbakken, husker jeg.

Så den bilen var kanskje litt daukjørt?

Hvem vet.

Jeg ringte jo bestemor Ingeborg, noen ganger, mens jeg bodde i Liverpool.

Og en av de tingene hun fortalte var at hun en gang, (mens de bodde på Sætre i Hurum. Hvor de bodde fram til 1975, da de flyttet til Nevlunghavn. Og de bodde der vel bare i et par år, tror jeg).

Det var, at en gang, mens de kjørte, på vei hjemover til Sætre da, (fra et eller annet sted).

Så hadde Johannes vært så trøtt, at bestemor Ingeborg, hadde bedt, om å få gå ut av bilen.

Så stoppet Johannes, og bestemor Ingeborg, gikk ut av bilen da.

(For hun var redd for at Johannes skulle kræsje).

Og da gjorde Johannes nettopp det, (sa bestemor Ingeborg).

Han kræsjet og kjørte ut av veien, like etterpå.

Så det var vel en litt spesiell episode, husker jeg, som bestemor Ingeborg fortale om.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene, at faren min, Arne Mogan Olsen, fortalte meg, på begynnelsen av 80-tallet vel, at han stemte på Fremskrittspartiet.

Og at bestefar Øivind, (min farfar), fortalte meg, på omtrent den samme tiden, at han hele livet, hadde stemt på Arbeiderpartiet.

Men kona hans, bestemor Ågot, hun fortalte meg, et par år seinere kanskje, at hun stemte, på Kristelig Folkeparti.

Så der i gården, så var det ikke sånn, at alle mente det samme, om alt mulig.

Der var det nok like mange meninger ofte, som det var personer tilstede.

Så i min fars familie, der måtte man nok prøve det, å være litt diplomatisk, noen ganger, og kanskje tenke, før man pratet.

Det er mulig.

Min fars yngre bror, Runar, han stemte vel SV, mener jeg å huske.

(Han sa ihvertfall, at faren min og jeg var ‘dumme’, eller noe, siden vi sympatiserte med Høyre-sida da, i politikken.

‘Dere stemmer på de som gjør det værre for dere’, eller noe, sa onkel Runar en gang, husker jeg, på 80-tallet, til meg da, siden jeg kanskje var voksen for alderen, eller noe, eller hva grunnen kunne være, til at han ville diskutere politikk med meg, (mens min far var nede på verkstedet vel, eller noe).

hvem vet.

Men men.

Jeg husker fra en av de nesten utallige, (virker det som ihvertfall), søndagsturer, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

At bestefar Johannes, han kunne være sånn, at han spurte en mann, som stod utenfor bedehuset, like ved der de bodde, i Blombakken.

Om hvem han var, hva han jobbet med, og om hvor mange barn han hadde, osv.

‘Fem barn’, det var mange, mener jeg at bestefar Johannes sa.

Noe sånt.

Men hvorfor han mannen stod sånn, utenfor ved bedehuset der vel, det vet jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Noe av dette, hører kanskje egentlig ikke hjemme, i dette kapitellet, om Jegersborggate, (i Larvik).

Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg. så jeg tenkte jeg kunne ta det med, i dette kapitellet, sånn at jeg ikke risikerer å ta med om det seinere, mener jeg.

Jeg skrev at Ågot og øivind, hadde noe slags egyptisk kunstverk, som kanskje kunne kalles ‘kitch’, på veggen, i et tidligere kapitellet.

Og da kan jeg kanskje ta med om det, at de også hadde mye annet som også vel må kalles for kitch, på veggene.

De hadde ei negerdame, som Ågot kalte ‘dama si’ vel, på veggen.

Eller om det var dama, i fontena utafor, (som stod uten vann, på hele 70 og 80-tallet vel), som Ågot kalte ‘dama si’.

Eller om det var begge.

Hvem vet.

Noe sånt.

De hadde også det kjente bildet, av et protestantisk ektepar, i USA vel, (mener jeg å huske ihvertfall), som hadde en bibel muligens, med seg på bildet.

Noe sånt.

Også hadde Ågot en sånn hvit vase, med gulldekor, stående oppå reolen.

En hun hadde vunnet på bingo en gang, (eller om det var tombola), tror jeg.

Så sånn var det.

Og hun hadde også en statue, av en gresk gudinne, som hun hadde kjøpt på Rhodos, på begynnelsen av 80-tallet vel, stående der.

Athene var det, mener jeg.

Det egyptiske bildet, det viste min fetter Ove meg, at han hadde arvet, noen år etter at Ågot døde, i år 2000 vel, mens han bodde i sin far Runar, sin leilighet, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg), i Oslo.

Enda det vel nesten var sånn, at det huset til Ågot og Øivind også var mitt hjem.

Siden jeg gikk dit, for å spise middag, hver dag etter skolen, i mange år, på 80-tallet.

Og jeg ble der vanligvis hele ettermiddagen, og lekte utenfor der og sånn da.

Og jeg fikk også 2-3 skuffer, i reolen deres, for å ha tingene mine i da, som jeg hadde der borte da.

(Det var en blikkboks-‘safe’, osv., som jeg hadde mast meg til å få, av faren min, i bokhandelen i Svelvik, blant annet).

Men men.

Så jeg ble litt overrasket da, må jeg si, når jeg så det, at Ove hadde det egyptiske bildet, som hang på veggen, hos Ågot og Øivind.

På en måte så var jo hele det huset mitt, har jeg jo senere skrevet om, på blogg osv., siden jeg hadde de skuffene der, så hadde jeg også bruksretten, mener jeg.

Og tomta var jo leid, i 50 år bare, så eiendomsretten burde følge bruksretten da, husker jeg at jeg skrev på bloggen min, mens jeg bodde, i Liverpool.

Men men.

Riktignok, så husker jeg det, fra 80-tallet, at Ågot pleide å si det, at ‘Runar skal få huset’.

Men da tok jeg ikke det så alvorlig, for jeg bodde jo i faren min sitt hus også.

Men jeg har altså ikke arvet noe hus, fra hverken besteforeldre, eller noen av foreldrene mine.

Selv om jeg kanskje har hatt hevd på noen av disse husene, ettersom mine foreldre har kuttet meg ut, osv.

Men men.

Så sånn er nok det.

Men men.

(Mer om det senere).

Det var også et bilde, av noen kuer osv., som gresset på en seter kanskje, hos Ågot.

Omtrent det samme, som man kunne se ut av vinduet hos Ågot.

(Ihvertfall om sommeren).

Der gikk det noen kuer, på den andre siden av riksveien, som gikk og gresset da.

Og kanskje hørte til gården til Gøril og dem, eller noe, (som Ågot kalte for ‘jentene på gården’).

Hva vet jeg.

Men men.

En gang, mens jeg bodde i Mellomhagen, så forsvant Apache-sykkelen min, (som jeg hadde fått, av bestefar Johannes).

Da fikk mora mi, Arne Thomassen, til å gå en kveld, med meg, for å prøve å finne sykkelen.

I en bakgård, (like ved der, som hun ‘bølle-jenta’ Laila bodde vel), så fant Arne Thomassen en Apache-sykkel.

Han spurte meg, om det var min sykkel.

Jeg svarte at jeg visste ikke.

Likevel så tok Arne Thomassen den sykkelen, og vi tok den med tilbake, til Jegersborggate.

Så sånn var det.

Så vi hadde dårlig råd, det er helt sikkert.

Ikke vet jeg om det var den samme sykkelen.

Men jeg tror at den sykkelen jeg fikk av bestefar Johannes, var 17-ramme.

Og at denne sykkelen kanskje var 16-ramme.

For jeg kjøpte etterhvert speedometer, til den sykkelen.

Og jeg klarte å få med meg den sykkelen, (selv om mora mi ikke ville det), da jeg flyttet, til faren min.

Og en gang, da jeg syklet hjem fra Ågot og Øivind, på Sand, med den Apache-sykkelen.

Så kom onkel Håkon kjørende forbi, og opp på siden av meg.

I sin gamle Peugeot, fra 50-tallet vel, (en grønn-svart bil, eller hva man skal kalle den fargen. Den hadde gir på styret, blant annet, husker jeg, for onkel Håkon øvelseskjørte litt med meg, når jeg ble 17-18 år, med den bilen, husker jeg. Men men).

Og da spurte onkel Håkon meg, om hvor mye som speedometeret mitt viste.

(Jeg hadde kjøpt Apache-sykkel-speedometer, for 17-ramme da).

Og da sa Håkon det, at speedometeret mitt, viste feil.

så det var kanskje 16-ramme, som jeg egentlig hadde.

Og da var det vel sånn kanskje, at det _ikke_ var den samme sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, rundt den tiden, som vi flyttet til Jegersborggate, våren 1978.

Det er mulig.

Men men.

Jeg husker også det, fra tiden i Jegersborggate, at noen andre gutter, og jeg, syklet ned, til Fram-banen, for å se på en kamp.

Det var en cup-kamp vel, mot et lag, som var lengre ned i divisjonene, enn Fram vel.

En annen gutt og jeg, vi sykla eller gikk, til bak målet, til keeperen, på motstander-laget, til Fram da.

Også spurte vi han masse greier, om hvilket lag de var.

Og sa noe sånt som at de var dårlige, og at Fram kom til å vinne, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg lurer på om han keeperen deres, ble litt utpsyket, av oss gutta, som spurte masse spørsmål, osv.

For Fram vant ihvertfall kampen 4-0, eller hva det var.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En sommer, (det må ha vært sommeren 1979 vel, før Axel ble født), så var tante Ellen og hennes datter Rahel, på besøk hos oss, i Jegersborggate.

Ellen og mora mi, gikk ut i hagen, for å prate, av en eller annen grunn.

Og jeg husker det, at de la Rahel, som var en søt baby, som lå og smilte vel, i senga til mora mi og Arne Thomassen, i rommet ved siden av TV-stua vår da.

(Så det rommet var mellom TV-stua og kjøkkenet, og det var også sånn, at radioen, stod på det soverommet, så vi pleide vanligvis å gå gjennom det rommet, for å komme til kjøkkenet.

Kanskje fordi det var vindu ut mot Jegersborggate, i den stua, som vi sjelden brukte, som man vel også kunne gå gjennom da.

Men det er mulig at den døra var steng, innimellom, den mellom spisestua og kjøkkenet.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men men).

Bestefar Johannes, døde på ferie i Spania, en vinter på midten av 80-tallet vel.

Han er vel også gravlagt nede i Spania, mener jeg.

Men det har aldri vært sånn, at bestemor Ingeborg, eller moren min, eller noen andre, har tatt meg med ned, til det stedet i Spania, hvor han døde.

Så jeg har aldri sett graven hans, må jeg innrømme.

Og jeg vet vel ikke nøyaktig hvor i Spania han er gravlagt heller.

Kan det ha vært i Alicante?

Det var sånn at jeg fikk høre dette, på vei til skolen en gang, av min søster Pia og hennes stesøster Christell, en morgen jeg var på vei til skolen.

(For vi bodde ikke i samme hus, noe jeg skal komme tilbake til senere).

Så jeg fikk aldri ordentlig rede på, hva som hadde skjedd, med bestefar Johannes.

Men jeg tror det var noe med hjertet.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Det fantes vel ingen mørkhudede folk, i Larvik, på den tiden, som jeg bodde der.

Jeg husker at en gang, så kjørte Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, inn til Oslo, i et eller annet ærend da.

I en liten folkevognboble vel.

Og der så vi noen negre, (eller ‘afrikanere’, som man vel skal si, nå i våre dager, ifølge min søster Pia, ihvertfall).

Dette var vel i Grensen, i Oslo, mener jeg, at vi kjørte forbi noen negre da.

Og da glante Pia og jeg ut av vinduet på bilen, husker jeg.

Men men.

En gang vi skulle et eller annet i Skien, eller noe, så var det noen narkomane, i en rundkjøring, nede i Grenland der, som vi spurte om veien.

Men vi fikk visst vite feil vei, tror jeg.

Så Pia og jeg, fikk se både negre og narkomane, på den tida, som jeg bodde hos mora vår, på 70-tallet.

Men ikke i Larvik.

Der var det vel bare fylliker man kunne støte på, av rare/uvanlige folk da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens vi bodde i Storgata kanskje, på Østre Halsen.

Så hadde mora vår, dratt med Pia og meg, på handletur, i Larvik sentrum.

Og på torget, så ble vi stoppa av Østlands-Posten, var det vel.

De lurte på hva vi hadde gjort, på 17. mai, eller St. Hansaften, eller noe sånt vel.

(Et sånt ‘fem på gaten-intervju’).

Så det var bilde, av mora vår, Pia og meg, i Østlands-Posten en gang, rundt 1974 eller 1975 kanskje, mener jeg.

Et side som vel bestemor Ingeborg reiv ut av avisa, og hang opp på rommet sitt, eller på kjøkkenet, eller noe, i huset i Blombakken, i Nevlunghavn, mener jeg.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som Pia og jeg, var på biblioteket i Larvik.

Vi pleide å gå dit noen ganger, den første tiden, da vi bodde i Jegersborg gate.

Og vi spilte sjakk, (som bestefar Johannes hadde lært oss), og vi leste Asterix-album, osv., som de hadde en del av der.

(Jeg var vel 7-8 år vel, når dette hendte).

Søstera mi gikk ut, av biblioteket vel, og ut i trappa.

Eller om det var jeg som gikk ut først.

Jeg gikk ut døra, (og Pia stod vel inne i biblioteket, like ved døra, tror jeg).

Og med en gang jeg åpnet utgangsdøra, i andre etasje der.

Så blåste en gutt, som stod utafor, noe pulver, i trynet på meg.

Jeg begynte å blø neseblod, og fikk mer eller mindre sjokk.

Det gjorde også vondt, og jeg fikk sjokk da, så jeg begynte nok å grine.

Ei dame, som jobba på biblioteket, tok meg med inn på doen der, og ga meg noe papir og sånn da, til neseblodet stoppa.

Så sånn var det.

Og etter det, så hadde jeg mye problemer, med neseblod, husker jeg.

Men men.

(Uten at jeg vet hvem de her gutta kan ha vært).

Men det kunne nesten virke planlagt, det angrepet, på meg, med noe pulver, som kanskje var nysepulver, eller krydder, eller hva det kan ha vært.

Så sånn var det.

Men men.

Noen år seinere, på slutten av 80-tallet, så bodde bestemor Ingeborg, i Stavern.

Da hadde Frode Kølner og en kamerat, (som jeg tilfeldigvis møtte i Stavern vel, eller om jeg ringte Frode Kølner. Hm. Hvem vet).

De hadde fått jobb med ‘å kjøre morrabrød’, som de kalte det, for en baker i Larvik vel.

Og kjørte bakervarer, til Sandefjord, eller hva det var.

Noe sånt.

(Bare noe jeg hadde notert her, litt feil vel, sammen med Jegersborggate-notatene.

Så sånn er det).

Jeg skal skrive mer om det som skjedde, på 80-tallet, i de nesten kapitlene.

I oktober 1979, så flyttet jeg plutselig, (må det ha virka som på skolen min ihvertfall vel, for de andre elevene i klassen), til faren min, på Bergeråsen, i Svelvik kommune.

Jeg syntes det, at den nye frøkenen, i klassen, behandla meg dårlig/nedsettende, (uten noen spesiell grunn vel, som jeg skjønte ihvertfall. Jeg var vant til å være den beste i klassen, mer eller mindre vel, i både første og andre klasse.

I tredje klasse, så satt jeg meg litt lenger bak i klasserommet.

Jeg hadde kanskje ikke et like stort behov for å hevde meg da, det er mulig.

Sølvi, venninna til søstera mi, satt bak til venstre for meg, (på den bakerste, eller nest bakerste raden vel), i klasserommet, mener jeg å huske.

Ei jente, som het Heidi vel, stod og så på meg, en gang, som jeg gikk ut av klasserommet, mener jeg å huske.

(Ei med mørkt hår, fra Torstrand vel).

Men men.

Jeg visste jo hvilken dag, som faren min kom, for å hente meg og tingene mine, og som jeg skulle flytte til Bergeråsen da.

Men jeg tok ikke med noen av bøkene, osv., som lå i hylla mi, i klasserommet.

Jeg tømte ikke den hylla, i det hele tatt, for å si det sånn.

Det var liksom min protest da, mot at jeg ble dårlig behandlet der, i tredje klasse, syntes jeg, av lærerinna da, på Torstrand skole.

Så sånn var det.

Så hva som skjedde med de tingene, som lå i hylla mi der, det veit jeg ikke.

Men de havna vel et sted de og.

Så sånn var nok det.

Så nå har jeg skrevet om det meste jeg kan huske vel, fra den tiden jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

Nå begynner en ny tid, i livet mitt, de årene jeg bodde på Bergeråsen, hos faren min da.

Jeg har tenkt at jeg skulle la Min Bok, handle om tiden fram til jeg dro inn, for å studere i Oslo, (på NHI), høsten 1989.

(Også tenkte jeg det, at jeg kunne begynne på Min Bok 2, for å liksom stykke det opp litt da).

Men nå publiserer jeg jo bare denne boken, på bloggen min, på nettet.

Så det er kanskje dumt å dele dette opp, i flere bøker.

Jeg får se hvordan jeg bestemmer meg for å gjøre dette.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.