johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Min Bok – Kapitell 6: Mer fra Mellomhagen

    Inger Lise kontaktet meg en gang, i skolegården, på Østre Halsen.

    Hun sa, (foran mange andre gutter på min alder vel), i et friminutt, (mens hu stod sammen med noen andre jenter i Storgata vel), at hun hadde sett meg naken, på Hvittensand, da jeg var liten.

    Jeg sa at det ikke var sant.

    Men det kan ha vært sant, for mora vår lot noen gang søstera mi og meg, gå nakne rundt, (da vi var sånn 3-4 år kanskje), på Hvittensand og også på en øy en gang, når Arne Thormod kjørte oss ut med båten.

    Den gangen lagde mora vår til og med blomsterkranser, til søstera mi og meg, så vi gikk nakne rundt, som 3-4 åringer kanskje, med blomsterkranser, med enten hestehov eller prestekrager på hodet.

    Så Pia og jeg har vært hippier, kan man kanskje si.

    Så sånn var det.

    Ellers så jeg ikke noe til de ungene vi kjente fra Storgata.

    Det føltes som en evighet siden, at vi hadde bodd i Storgata, da jeg begynte i første klasse.

    (Det var vel to år tidligere).

    Og det var for langt å gå til Storgata å leke, når man bodde i Mellomhagen.

    Så det er mulig at jeg gikk på barnehage eller i klassen, med noen jeg kjente fra Storgata, men jeg kjente de ikke igjen isåfall.

    Men nabojenta, Inger Lise, (eller om hun kanskje het Anne Lise, eller noe sånt), hun kjente jeg igjen, den gangen hun mobba meg.

    Hun var aldri noe særlig vennskapelig, hun nabojenta, det var vel oftest noe erting, hvis jeg hørte noe fra henne.

    Men men, erting var kanskje bedre enn ikke noe.

    Så helt slettet fra hukommelsen min var ikke den tiden, i Storgata.

    Jeg var veldig opptatt av å være flink på skolen, (for det ville mora og faren min, at jeg skulle være).

    Men jeg kjente faktisk igjen hu nabojenta, fra Storgata, en gang, i et friminutt, i første klasse.

    Selv om hun mobba meg, og jeg ble flau, siden hu sa hu hadde sett meg naken, (spesielt siden det var foran mange andre unger), så jeg nektet på det, og sa ikke noe mer.

    Men men.

    Frøken var ei dame i 30-åra kanskje, og jeg husker spesielt en ting hu sa.

    Hu sa en gang at et menneske, var verdt mer, enn alle penger og alt av gull og edelstener, på jorden.

    Menneskeverd, kaltes vel det.

    Så hun hadde vel et kristent, eller humant, livssyn, tror jeg.

    Og jeg hadde vel ikke tenkt sånn før, at frøken sa dette, men etter dette, så tenkte jeg vel mer sånn, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Vi hadde svømming, allerede i første klasse, men jeg likte meg ikke så bra, i svømmehallen, men når vi dro til en badestrand, ut mot Tjølling der, eller noe, helt på slutten av året, med frøken, da klarte jeg å svømme noen tak i sjøen, husker jeg.

    (Det var en fin strand.

    Vi måtte vel ta bussen tror jeg, fra Østre Halsen.

    Eller om vi gikk.

    Hm.

    Men Hvittensand var vel nærmere da, men dit gikk vi ikke, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg ringte en gang, til Larvik trygdekontor, angående noe trygd, som onkelen min hadde søkt om for meg, i 2007 kanskje.

    Da var det ei i den klassen, som jobba der, og hu jeg prata med, hilste fra henne, og sa at de ikke fått tak i meg, så derfor hadde de ikke invitert meg, til en gjenforeningsfest, som de hadde hatt.

    Men men.

    Jeg satt ganske langt foran, i klasserommet.

    Det var to som het Erik, i klassen.

    Og jeg var flink til å ‘drite meg ut’.

    Frøken sa at en måtte hete ‘Erik E’, og en måtte hete ‘Erik R’.

    ‘Da vil jeg hete Erik E, smalt det fra meg’.

    Men det fikk jeg ikke lov til.

    Jeg måtte hete ‘Erik R’, siden jeg het Ribsskog til etternavn.

    Så sånn var det.

    Etter det var jeg kanskje litt mer forsiktig før jeg sa noe høyt i klasserommet igjen.

    Jeg jenka meg nok ned et par hakk, etter det.

    Vi dro til Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse.

    Vi kjørte vel til Helsingborg, mener jeg å huske.

    Og tok ferja over til Helsingør.

    Jeg skrev sånne små lapper, i bilen, som jeg kasta ut av vinduet, på tilbakeveien, ihvertfall.

    ‘Hadet Sverige’ og sånn, skrev jeg på de lappene.

    Så sånn var det.

    Vi bodde vel på hotell, tror jeg.

    Vi var en natt i København, hvor vi så Rundetårn, husker jeg.

    Vi hørte også en eksplosjon, som jeg mange år senere har hørt var en gassulykke, som drepte mange mennesker vel.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Den andre dagen dro vi til Legoland, som var artig, husker jeg.

    Jeg lurer på om vi leide et rom i selve Legoland.

    Det er mulig.

    Vi hadde ikke god råd, sånn som jeg husker det.

    Vi hadde vel bare en boble, eller Mini-Morris, og leide ganske små hotellrom, mener jeg å huske.

    Men men.

    Det var forresten noe mer jeg kom på, fra Ulåsen barnehage.

    (Hvor jeg gikk våren 1976 vel).

    Og det var det, at vi var på en utflukt, eller noe.

    Så ville jeg sitte foran på bussen, (for det syntes jeg var så artig).

    Så glemte de nesten meg, når vi kom tilbake til barnehagen igjen.

    (Jeg hadde kanskje sagt det, at jeg visste hvor vi skulle da.

    Men jeg var jo ganske ny i barnehagen, og ikke fra Larvik, men fra Brunlanes, Halsen, Vestmarka og Berger, så jeg visste jo ikke det).

    Men men.

    En påskeferie, (muligens påsken 1976), så dro Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, og bodde på et gårdstun, med en bondesønn, som ikke likte Oslofolk, i Telemark et sted vel.

    Påskeaften, så fikk vi et slags påskeegg, med 12 små påskeegg, i en pakning vel.

    Mora vår spurte oss, hva vi trodde vi skulle få.

    Og jeg svarte nesten riktig.

    Så mora mi trodde jeg var synsk, eller noe, ihvertfall noen dager, så lurte hu vel på det.

    Dagen etter, så fikk vi en annen gave.

    Da gjettet jeg feil, så etter dette, så trodde ikke mora vår at jeg var synsk likevel vel.

    Men men.

    Hu prata med Arne Thomassen om det her da, at jeg hadde gjetta riktig, og så videre.

    Men men.

    Jeg fortalte han bondesønnen at vi var fra Larvik, og da roet han seg litt.

    Arne Thomassen måtte kjøre tilbake til Larvik, i løpet av ferien, husker jeg.

    (Dette kan også ha vært påsken 1976, eller påsken 1977.

    Det skal jeg ikke si sikkert).

    På en annen ferie, så leide vi en hytte, ikke langt fra en elv.

    Det var kukaker, mellom hytta og veien, mener jeg å huske.

    Så det var altså et jorde vi måtte gå over da.

    Noe sånt.

    Så det var skikkelig på landet.

    En kveld dro Arne Thomassen for å fiske aleine.

    Han falt i elva og kom ikke hjem før sent på kvelden.

    Han kunne egentlig ikke svømme, men hadde klart å komme seg i land.

    Den første dagen fisket vi ved et vann, men der fikk vi ikke noe fisk.

    En av de siste dagene, så var dro vi alle, til den elva, hvor Arne Thomassen hadde falt nedi.

    Det var en livlig elv, så det var flaks, kan man si, at Arne Thomassen hadde klart å komme seg opp igjen.

    Han fikk så sjokk, da han endelig fikk fisk, sa han, at han falt i elva.

    Men men.

    Vi fikk også noen få fisk, den dagen, og Arne Thomassen tok et bilde vel, av mora vår, Pia og meg selv, hvor vi hadde fiskene, på en pinne, eller noe.

    Noe sånt.

    Disse feriene kan ha vært i Telemark, lurer jeg litt på, siden vi vel ikke kjørte så veldig langt, fra Larvik.

    Men men.

    Noe sånt.

    Eller kanskje opp mot Numedal.

    Kanskje den elven var Lågen?

    Hvem vet.

    En jul, så dro mora mi, Pia og jeg, med bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, til en hytte, som bestefar Johannes, hadde fått låne.

    Mora mi kjørte en bil, og vi kom fra hverandre, ved Grenland vel.

    Mora mi kontakta politiet i enten Porsgrunn eller Skien, og politiet kjørte oss rundt, tror jeg, til vi fant Johannes og Ingeborg, som kjørte rundt, i den Grenlands-byen, i en lys blå Mazda vel.

    Noe sånt.

    Vi kjørte en del feil, oppe på fjellet, (eller på landet, var det kanskje), og det var ikke sikkert at det var riktig hytte.

    (Jeg fikk aldri med meg det).

    Men vi fikk låne en hytte, ihvertfall, som var veldig kald.

    Det var ikke vann på hytta, så vi måtte koke snø.

    Noe bestemor Ingeborg var sjefen for, må man vel si.

    Det hadde snødd mye, så vi måtte måke nesten en meter høye ganger, foran hytta vel, for å komme oss fram.

    Som nok bestefar Johannes gjorde.

    Det var så kaldt, den første kvelden, at mora mi sa jeg skulle ha på meg tre gensere, samtidig.

    Før vi fikk fyr i ovnen, og varme i hytta da.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes hadde skikonkurranse, for Pia og meg, hver dag.

    Det ble litt slitsomt, med både bestemor Ingeborg, (som kunne være slitsom, og liksom komme med noen gloser på et ‘skarpt’ dansk da, sånn at man ble litt sånn forrundret, over hva hun mente eller sa kanskje), og skikonkurranse, det ble litt kjedelig, hver dag.

    Så den andre skikonkurranse-dagen, så satt jeg ganske lenge på utedoen, for å få litt sjelefred.

    Det trengte jeg da, husker jeg.

    Men men.

    Det var også en slags kafe like ved dette stedet.

    Der hadde de to Donald-blader, i bladhylla, og jeg husker at jeg klagde på det.

    (At de solgte gamle Donald-blader.

    Men men).

    Det var to damer, litt oppi åra, som jobba der vel.

    Men men.

    Mora vår hadde fått nye glassfiberski, (som var nye på den her tiden vel), av bestefar Johannes, i en sportsbutikk, i Larvik, like før vi dro på ferien.

    Mora vår stod ned den samme bakken, som Pia og jeg hadde hatt konkurranse i, og hu falt så lang hu var, nederst i den bakken.

    Mora vår var en ganske god langrennsløper, (til å være dame ihvertfall), vil jeg si, men mestret ikke helt de nye skiene da.

    Og fikk en kommentar fra bestefar Johannes, (som stod ved siden av meg, og vel hadde bedt meg følge med på mora vår), om at hun ikke burde ha valgt så smale ski, eller noe.

    Noe sånt.

    Vi pleide å dra på skitur flere ganger hver vinter.

    Også i Larvik, (hvor vi flyttet til etter Mellomhagen), så husker jeg ihvertfall en gang, som mora mi dro meg med, for å gå på ski, i lysløypene, rundt Bøkeskogen, en vinterkveld vel.

    Så sånn var det.

    Faren min har jeg vel aldri sett på hverken slalomski eller langrennski, men jeg husker en gang, som han prøvde seg på vannski, uten å komme seg opp fra hockey vel, i Drammensfjorden, (når han kanskje elga seg litt på, noen som drev med vannski, mens vi lå og solte oss, når vi var ute med båten, eller noe sånt).

    Men men.

    Ingeborg og Johannes, traff hverandre, når bestemor Ingeborg, var med faren sin vel, (Hans Anker Heegaard, en tidligere eier av verftet i Fredriksverk, senere agent for to store tyske firmaer, innen skipsfart), var på skiferie, i Norge.

    De pleide å dra på ferie, også på andre herskapelige steder, i Europa vel, fortalte bestemor Ingeborg.

    Steder som den britiske overklassen, også reiste til.

    Kanskje i Alpene og sånn.

    Noe sånt.

    Ingeborg og Johannes kunne gå lange skiturer, noe begge syntes var artig.

    Men men.

    Vi gikk ikke så lange skiturer egentlig, siden Pia og jeg var små da.

    Men det hendte vi gikk noen kilometer.

    Også nede ved Halsen der, så kunne man gå på ski, ikke langt fra marinaen.

    Der var det noen populære skiløyper.

    Jeg var ikke så glad i å gå på ski.

    Jeg var mer glad i å bli ferdig med skituren.

    Men en gang, så spurtet jeg de siste hundre meterne, inn til der skiløypene startet, på Halsen.

    Og da var det et eldre par vel, som var ute og gikk på ski, og som skrøyt litt av meg vel, der jeg kom spurtende forbi dem, på slutten.

    Så sånn var det.

    Jeg syklet også opp til Halsen-banen, (som var på veien til den andre barnehagen jeg gikk på), mens jeg gikk i første klasse vel.

    Og spurte en gang noen som skulle ha kamp kanskje, om jeg fikk være med.

    En gutt sa bare ‘nei’.

    Så det ble aldri noe fotballsparking med Halsen, for meg.

    Selv om jeg spilte litt på den banen ved ungdomsskolen i Mellomhagen da.

    Så jeg lærte etterhvert å sparke fotball, uten å tuppe, ihvertfall, mens jeg bodde på Halsen.

    Så sånn var det.

    Mens jeg bodde på Halsen, så var vi en helg, hos Ågot og Øivind.

    Vi sov på Sand, selv om vel faren vår hadde egen leilighet da.

    Jeg grein første natten, husker jeg, og Ågot måtte trøste meg.

    På en annen ferie der, så var det så mange folk i huset, at Ågot og jeg, måtte sove i stua.

    Dette må ha vært en sommer, for det var ganske lyst om kvelden.

    Jeg klagde til Ågot, om at en plante, i vinduet, bevegde på seg.

    Så sånn var det.

    Det var også en veggklokke der, som ringte høyt, hver halvtime, så å sove i stua, i ‘Ågot-huset’, det var nok litt enklere sagt enn gjort, for å si det sånn.

    Jeg låste meg inn på do altså, for andre gang, mens jeg bodde på Halsen.

    Da var vel faren min og jeg, også oppe hos rektor Borgen, for faren min sa at jeg kunne bo på Berger.

    Så vi var oppe hos rektor Borgen, hans kone Sissel og sønn Erland.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot.

    Faren min var ikke der.

    Jeg låste meg inn på do, og var der i 15 minutter kanskje, mens mora mi stod utafor og prøvde å lokke meg ut da.

    Hu sa at bestefar Johannes skulle kjøpe ny sykkel til meg.

    (Sånn at jeg slapp å ha damesykkel).

    Til slutt måtte jeg gå ut, for jeg kunne vel ikke stå inne på do, hele tiden.

    Og jeg måtte tilbake til Halsen igjen.

    Det tok en god stund, før jeg fikk den sykkelen, husker jeg.

    Men jeg fikk den til slutt.

    Så sånn var det.

    Det var en tøff Apache-sykkel.

    Og den fikk jeg samtidig med at vi flyttet til Jegersborggate.

    Mer om det senere.

    Bestefar Johannes, var en mann, som sjelden sa noe uvennlig vel.

    Han kjeftet aldri på meg, sånn som jeg kan huske det.

    Men han var ganske gammeldags.

    Eller, jeg hadde respekt for han likevel.

    Han kunne gå med hatt for eksempel, og røkte pipe.

    Ingeborg og han, flyttet jo til Nevlunghavn, våren 1975 vel.

    Og jeg husker spesielt en gang, som han løp etter meg, rundt i hagen, i Nevlunghavn, som om vi lekte sisten da.

    Så jeg trengte nesten ikke lekekamerater, når jeg hadde han som bestefar.

    Men men.

    Noen ganger ville han si til meg, ‘du din røver, du din tater’.

    Men hvorfor sa det, det veit jeg ikke.

    Han skulle vel være morsom, tenkte jeg.

    Han kalte meg vel også for ‘Rikkemann’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Han stelte veldig mye i hagen, og lagde en bro, i tre, over en bekk, som rant gjennom hagen der.

    Så den hagen var så fin, at den kom en eller to ganger i Aftenposten, på sommersiden, og så videre.

    Bestemor Ingeborg, skrev petiter, (altså korte leserinnlegg), i Aftenposten, under signaturen ‘Ankerita’, som var hennes mellomnavn, (hun het vel Ingeborg Ankerita Elisabeth Ribsskog f. Heegaard).

    Bestemor Ingeborg hadde bodd i Norge, siden like etter krigen, og var norsk statsborger, fortalte hun meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, men hun snakket fortsatt dansk, så lenge hun levde, må man vel si.

    (Selv om det vel var København-dialekt, og ikke for eksempel jydsk, så hun snakket vel ikke verdens mest uforståelige dansk, for å være rettferdig. Men likevel).

    På skolen, i Østre Halsen, så lærte jeg det, at danskene ikke var så greie mot Norge, under dansketida.

    Frøken sa det, at en måte man kunne se det på, var at det nesten ikke fantes noen bibler, i Norge, på den tiden.

    (Dette var visst registrert, på den tiden).

    Men at det fantes ti ganger så mange bibler, i Danmark, som i Norge.

    Noe sånt.

    Jeg ble jo sinna da, for jeg heia for eksempel mye på Norge, hver lørdag, når jeg lå foran TV-en, på rommet til mora mi og Arne Thormod, og så på ski-mesterskap, osv.

    Så jeg tok jo opp det her, med en gang jeg kom inn døra, den neste gang vi besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Jeg klagde til Ingeborg, på at danskene ikke var noe greie, mot nordmennene, under dansketida.

    Bestemor Ingeborg lo av dette med biblene, og vi ble ikke enige.

    Bestefar Johannes og mora mi, (og Pia), de sa ingenting.

    Så sånn var det.

    Så etter det, så hadde kanskje bestemor Ingeborg, et horn i siden, til meg.

    I første klasse, på Østre Halsen, så lagde vi også en heks, i håndarbeidstimen, ikke lenge før jul.

    Mora mi lo, når jeg kom hjem med den fra skolen, og sa at den, den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg.

    Og en stund etter jul, så hadde bestemor Ingeborg hengt opp den heksa, på soverommet sitt, hvor hun hadde himmelseng osv., (kanskje fordi hun var adelig, etter Gjedde og Løvenbalk, og så videre).

    Bestefar Johannes hadde sitt eget soverom, med en vanlig dobbeltseng vel.

    Så om bestemor Ingeborg var ‘sjefen’?

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Mens vi bodde i Mellomhagen, så begynte mora mi å spørre Arne Thomassen, om han kunne ta meg med på travbanen, hvor han pleide å dra, hver søndag.

    Travbanen i Larvik, (Hovland-banen), var stengt, noen år tidligere vel.

    Men Arne Thomassen pleide å dra, på Klosterskogen Travbane, i Grenland.

    På Jarlsberg Travbane, ved Tønsberg.

    Og på Drammen Travbane.

    (Mest på Jarslberg vel.

    Det var vel den nærmeste travbanen).

    Så sånn var det.

    Den første gangen jeg var med på travbanen, var på Klosterskogen travbane, husker jeg.

    Vi satt stille ved et bord, under alle løpene.

    Det var litt kjedelig.

    Men men.

    Ofte kjørte Arne Thomassen selv til travbanen, men da satt det ofte på noen kamerater av han.

    Enten det, ellers så satt vi på med en kamerat av han.

    Arne Thomassen kjente mange folk på travbanene, så det varierte hvem vi dro sammen med da.

    En sjelden gang, så tok vi travbane-bussen, fra Larvik til Klosterskogen vel.

    Og den bussen var full av røyk, husker jeg.

    Men men.

    Arne Thomassen ville gå i tweed-dress vel, (eller ihvertfall dressjakke vel), på travbanen.

    Så sånn var det.

    Man kunne visst selge bonger, fortalte han en gang.

    Hvis man hadde alle riktige, etter for eksempel tre løp, så kunne man selge bongen, til noen som ville hvitvaske penger, da kanskje.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen hadde en kamerat, eller kollega, som bodde opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Han kameraten hadde en sønn, som var et år eldre, eller like gammel, som meg.

    Han het vel Morten, mener jeg.

    Vi flyttet fra Mellomhagen, våren 1978, til Jegersborggate i Larvik sentrum, (et hus som bestefar Johannes kjøpte til mora mi. Sånn tror jeg det var).

    Vi flyttet i mai måned, midt i skoleåret.

    Men vi bodde først en ukes tid, eller noe, hos Morten og de, som bodde på ravet, heter det kanskje, de bodde midt i den hellinga, som var opp mot Bøkeskogen, fra Larvik sentrum.

    (Bøkeskogen er vel på toppen av en morene fra istiden, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Der fortalte vel faren til Morten, eller noe, at vi skulle leike ‘kappe land’.

    Det var noe man leike på asfalten, oppi der, og man måtte ha et kritt, og markere, hvor langt man kunne strekke beinet vel, innpå de andre ungene sitt krittmerkede ‘land’ da.

    Så ble ens land større da.

    Så sånn var det.

    Han Morten lærte meg også det, å leite etter tomflasker, på Jarlsberg travbane, var det vel.

    Vi panta flaskene i Larvik, og han Morten likte vel ikke det, at jeg panta mine flasker, i en kiosk, ned mot Larvik Torg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi bodde hos Morten og dem, da Melodi Grand Prix-finalen var, og Baccara var med, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi likte dem.

    Vi dro også på Larvik Turn-kamp, på Loisenlund.

    Det var gratis, å komme inn, etter første omgang.

    Så sånn var det.

    Larvik Turn vant 4-1 vel.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde på Halsen, så tok mora mi med Pia og meg, og så en kamp, mellom Fram og Odd, på Fram stadion, (muligens cup-kamp?), som Odd vant 3-1.

    men men.

    ‘Corner er mål’, husker jeg at tilskuerne ropte, når Fram hadde corner.

    Men men.

    Så jeg hadde sett kamper med både Fram og Larvik Turn, før jeg flyttet til fast adresse, i Larvik by.

    Så sånn var det.

    Mora vår pleide også og ta med Pia og meg, på Munken kino, i Larvik, (nede ved havna, ikke langt fra Larvik Togstasjon).

    Der så vi Flåklypa Grand Prix, husker jeg, og jeg fikk vel en plakat av Ludvig, mens søstera mi fikk en plakat av Solan Gundersen, eller hva den kråka het.

    (Hvis det ikke var omvendt).

    Noe sånt.

    Mora vår tok oss også med og så ‘Olsenbanden raner Verdensbanken’, husker jeg.

    Men men.

    Faren vår tok oss en gang med og så Mormor og de åtte ungene, på Thorshov, tror jeg, en gang vi var på besøk hos han, og han skulle noe ærend inne i Oslo vel.

    Noe sånt.

    Mora til Morten, ba meg hjelpe henne med tippekupongen, når vi bodde der.

    Jeg var ikke så flink, (det var også norske 3. divisjonskamper, eller noe, så det er mulig vi bodde der en stund, om sommeren og, mens Arne Thomassen prøvde å fikse noe i huset, i Jegersborggate. Hva vet jeg).

    Så mora til Morten fikk vel bare to riktige, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det er mulig at faren til Morten jobba i samme firma, som Arne Thomassen, eller noe.

    At de drev med byggearbeid.

    Noe sånt.

    Arne Thomassen kjente også en kunstner, oppi der.

    Han malte landskaps-maleri, av skog, osv., vel.

    Han hadde hull i sokken sin en gang, husker jeg, så han ble vel ikke så rik, av det.

    En gang, så tok jeg på et bilde, med fingeren.

    Det viste seg at det bildet ikke var ferdig, og at jeg hadde ødelagt maleriet.

    (Jeg var vel bare fire år, eller noe, da, tror jeg).

    Arne Thomassen måtte kjøpe maleriet, av kunstneren, som liksom fikk seg et støkk da.

    Noe sånt.

    (Eller at han ble veldig lei seg.

    Noe sånt).

    Kunstneren malte liksom sånn, at malingen lå i lag, på lerretet, (sånn som jeg husker det), så det var nok vanskelig, å reparere bildet, etter at jeg tok på det.

    Men men.

    En gang, den korte tida, som vi bodde, hos Morten og dem, så vi Morten og jeg, en sjokolade hver, for å bære masse esker, for noen karer, som hadde en kiosk, eller noe, oppi der.

    Så sånn var det.

    De var kanskje litt late da, de folka.

    Hvem vet.

    Det var vel sånn, tror jeg, at faren min og faren til Morten, ville at jeg skulle lære å pante flasker, på travbanene, og at det nok antagelig var sånn, at de ba han Morten da, å lære meg det, å leite etter flasker, på travbanene da.

    At dette ikke var initsiert, av Morten, men av faren hans og stefaren min vel.

    Så sånn var vel det.

    Det var kronespill, på travbanene, husker jeg, og jeg var mer glad i kronespill, enn spill på hest, som jeg ikke syntes var så enkelt.

    Jeg så noen ganger i travprogrammene, og forstod hva de forskjellige kolonnene stod for da.

    Det stod hvilke plasseringer hesten hadde hatt, i de forrige løpene.

    Det stod navnet på kusken, og hvor mye penger hesten hadde tjent inn vel.

    Men travtipping var nesten som en vitenskap, syntes jeg, og jeg ville ikke prøve å skjønne meg på det, med alle de gamle traverne, som Arne Thomassen hang med.

    De ville sikkert bare blitt sure.

    Penger hadde jeg også dårlig med.

    Pengene fra flaskepantingen gikk til godteri og kronespill da.

    Så sånn var det.

    Jeg kunne kanskje finne 10-15 tomflasker, på en søndag, på travbanen, hvis jeg var heldig.

    Det var også mange andre gutter, som leita etter tomflasker der, husker jeg.

    På Jarlsberg Travbane, så fikk de etterhvert, en egen kiosk, hvor noen hestejenter satt, og solgte noe godter, for flaskepanterne.

    Jeg prata ikke med dem, (de var vel kanskje litt eldre enn meg), jeg var bare opptatt av å pante flasker og få penger til godteri osv., da.

    Så sånn var det.

    En gang i Nevlunghavn, en sommer, da jeg og Pia var 3-4-5 år vel, så kom tante Ellen og hennes sveitsiske ektemann, på den tiden, (de er nå skilt), Reto Savoldelli, (en tidligere filmregisør vel), på besøk, fra Sveits.

    Det var vel også minst en norsk dame til i følget deres, tror jeg.

    Reto hadde helskjegg, og Pia og jeg var vel litt redd for han.

    Men han kunne trylle, og i hagen til Ingeborg og Johannes, (rundt der hvor bestefar Johannes hadde løpt etter meg den gangen), så tryllet han plutslig fram et kronestykke hver, til Pia og meg, fra bak øret.

    Reto snakket jo ikke norsk, men jeg husker denne tryllekunsten ennå.

    Så sånn var det.

    Ellen og Reto hadde en mongolid sønn, Joakim, som var født omtrent på dagen, et år før meg.

    Men jeg tror ikke at han var med da.

    Selv om noe av det første husker, er at mora mi satt meg på en gyngehest, (antagelig hos Ingeborg og Johannes, da de bodde i Klokkarstua), og så skulle liksom Joakim herme da, (og tanken var vel kanskje at han skulle bli kvitt mongoliditeten sin, av den her hermingen da, og bli normal. Noe sånt, mener jeg at bestefar Øivind prata om seinere, at Ellen og Reto fikk en ny unge, Rahel Maria, for at Joakim skulle herme/ape etter henne, etterhvert som hun vokste opp, og bli normal da. Det var en slags teori de hadde, som Øivind var veldig skeptisk til, mener jeg å huske, fra rundt 1979 eller 1980 vel, i stua til Ågot og Øivind da).

    Jeg syntes det var litt dumt, og gynget ikke så mye.

    Så jeg lurer på om Ellen fikk et horn i siden til meg, på grunn av det.

    Hvem vet.

    Pia og jeg ble sendt i seng, rundt klokken åtte vel, hver kveld, da vi bodde i Mellomhagen.

    Vi ville ofte ikke være trøtte, så tidlig.

    Vi ville da noen ganger snike oss litt ned i trappa, (ihvertfall jeg), og prøve å høre, hva det ble pratet om, når de hadde gjester, osv.

    Men jeg kan ikke huske at jeg hørte hva som ble pratet om.

    Arne Thomassen fortalte meg, på begynnelsen av 90-tallet, at mora mi hadde noe slags sykdom, (nerver eller noe), som en kamerat av han, som var psykolog, eller noe, hadde fortalt han om, mens vi bodde på Mellomhagen.

    Arne Thomassen mente at jeg også hadde det, men det var noe man kunne leve med, mente han.

    (Jeg leide et rom av dem, på Furuset, på begynnelsen av 90-tallet).

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om det, at for eksempel jeg skulle ha noe sånt, men jeg tar med om det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg lurer på om det var en kar, som var grei, og kjørte meg til Shell, en søndag vel, og ga meg fem kroner vel, å kjøpe godteri for.

    Han syntes litt synd på meg, virka det kanskje som.

    Men men.

    Jeg spurte også Arne Thormod en gang, hva folk mente når de sa ‘min verden’.

    Noe jeg hadde hørt på radioen, kanskje.

    Arne Thomassen sa at min verden, var sånn som Shell og sånn.

    Så jeg var veldig glad i godteri, og på søndager var det vel bare Shell som var åpent.

    Så sånn var det.

    En gang, som søstera mi og meg, skulle bli henta av faren vår.

    (Noe vi syntes var gjevt, for vi fikk mye brus og godteri hos han.

    Og oppmerksomhet, fra han og bestemor Ågot osv.

    Og det var ikke så slitsomme, eller ‘tyske’ kan man kanskje si, som for eksempel mora mi og bestemor Ingeborg.

    Eller hva man skal kalle dem.

    De var veldig slitsomme og skarpe/syrlige i tonen, noen ganger, mora mi og mormora mi.

    Men men).

    Så leika vi, i noen svære betongrør, ovenfor Shell der.

    (De røra skulle vel brukes til noe kloakk, eller noe, kanskje.

    Det var vel en forretning der, som kanskje solgte sånne).

    Da skrøyt vi til de andre ungene der, (som vi vel ikke kjente, for de var vel ikke fra Mellomhagen, hvor vi vanligvis lekte).

    At vi skulle til faren vår, på Berger da.

    (Eller om vi sa Svelvik eller Bergeråsen).

    Så da ble vi litt høyere i hatten da, når vi skulle til faren vår, på besøk, og våget oss litt lenger hjemmenfra, for å leke da.

    Men men.

    En gang, på vei tilbake, fra feriebesøk, hos faren vår.

    Så klagde Pia og jeg i bilen, rundt Tønsberg kanskje, på at mora vår var slem, og at vi alltid måtte legge oss mye tidligere hos mora vår, osv.

    Og da sa faren vår det, at mora vår var ‘gæern’, og at vi måtte gå til politiet, og melde mora vår.

    (Så dette var nok mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik sentrum, for det var vel ikke politistasjon, tror jeg, på Halsen).

    Vi, (eller ihvertfall jeg), ble lei oss, for vi ville jo ikke melde mora vår til politiet heller.

    Vi ville bare være litt lenger oppe, om kveldene, osv.

    Hos faren vår, så fikk vi være opp til Kveldsnytt kanskje, og hos mora vår, så fikk vi knapt være oppe til Dagsrevyen, (for å overdrive litt).

    Så faren vår gikk litt vel langt, synes jeg.

    Så om mora vår var gæern, eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hun var veldig spesiell, det må man nok si.

    Og streng.

    Og de var nok veldig spartanske, Arne Thomassen og mora mi.

    Ofte var det bare vann fra springen, til middagen, men vi fikk ikke lov å klage.

    Så vi hadde ofte dårlig råd, ihvertfall etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Nå har jeg vel skrevet det meste, av det jeg husker fra Mellomhagen.

    (Selv om det skjedde mye der, og jeg sikkert har glemt å skrive mye og).

    I Jegersborggate, så skjedde det vel nesten enda mer.

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde i Jegersborggate, i det neste kapitellet.

    Blant annet ble Arne Thomassen og mora mi sin sønn, (min halvbror), Axel, født, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Jeg skal se om jeg får med mer om det i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 5: Mellomhagen

    Det var et par ting jeg kom på, fra da vi bodde i hytta, ute i Brunlanes.

    Det ene var en St. Hansaften, antagelig sommeren 1975, når mora vår, Pia og jeg, var med bestefar Johannes, ut med en robåt med en liten påhengsmotor, ut fra Nevlunghavn.

    Vi kjørte til en øy, i skjærgården utenfor Nevlunghavn.

    Øya var full av folk, som spiste og kanskje drakk litt, og hygget seg.

    Dette var nok fordi det var St. Hansaften.

    Jeg tror også at bestefar Johannes, leste litt fra en bok han hadde skrevet, en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    (Som bestemor Ingeborg ba meg skrive på maskin, fra bestefar Johannes sine håndskrevede notater, i 1986, var det vel.

    For jeg gikk Handel og Kontor, og der måtte man ha skrivemaskin.

    Så dro jeg ned til Stavern, hvor bestemor Ingeborg bodde da, med det ferdige manuskriptet, en søndag.

    Jeg mener det kan ha vært i løpet av skoleåret 1987/88, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Ihvertfall hendte det at bestefar Johannes pleide å lese for Pia og meg, fra boken sin, Mannen i Skogen, på den her tiden, rundt 1975.

    Og jeg husker at jeg syntes at den boken var veldig artig.

    Men men.

    Arne Thomassen hadde også en båt, i marinaen, på Østre Halsen.

    Den var vi ute med noen ganger.

    Mora vår var ikke alltid med.

    En gang mora vår ikke var med, så ville Pia se over rekka på båten, og hun fikk overvekt, og hvis jeg ikke hadde holdt henne fast, (jeg satt ved siden av henne), så hadde hun tippet over kanten, tror jeg.

    Arne Thomassen kunne ikke svømme, og det kunne ikke jeg heller da, (som fire-åring, eller noe, kanskje).

    Så det var vel ganske flaks.

    Selv om dette riktignok var inne ved bryggene, og det vel var andre folk i nærheten, så det er mulig at noen av de hadde hoppet uti.

    Det er mulig.

    Men men.

    Mora mi og Arne Thomassen, var også på en ferie, til Mallorca.

    Da var søstera mi hos Ågot, og jeg var hos Ingeborg.

    Jeg husker det sånn, at jeg var sjeleglad, hvis jeg fikk en stund fred, fra kommentarer eller mas, fra Ingeborg.

    Dette var da de bodde i Sætre.

    Jeg var mye mer glad i bestemor Ågot, og var sur på mora mi, når hu henta meg, etter ferien, siden jeg ikke likte bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg tolket dette feil, og har senere skrevet i brev, (rundt 2005 vel, etter at jeg flyktet til Liverpool), at jeg ikke ville se på min mor, for jeg var så begeistret for Ingeborg.

    Men det var egentlig fordi jeg var sur på mora mi, siden jeg måtte være hos Ingeborg og de, og ikke fikk være hos Ågot, hvor jeg likte meg bedre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har også sett over det skjemaet, fra Folkeregisteret, hvor det står hvor jeg har bodd, på 70 og 80-tallet.

    (Fødselsattesten min, heter det vel).

    Noen av stedsnavnene er som jeg har nevnt i tidligere kapitler feil, (sånn som jeg kan skjønne det, ihvertfall).

    Det står ‘Granum, Rømminga’, istedet for Vestmarka.

    Og Kongegata i Larvik, istedet for Brunlanes.

    Men men.

    Men flyttedatoene ser ganske riktige ut.

    Jeg kan skrive det som står på skjermaet, fram til Mellomhagen:

    – Det står ‘Hurum, Klokkarstua’ og min morfar Johannes Ribsskog sitt navn, fram til 20/8-70.

    (Jeg ble jo født 25. juli 1970).

    Så det var antagelig de ukene jeg lå i kuvøse, fram til 20. august.

    Noe sånt.

    Så står det Syvertsvolden, Nesbygda, og R. Ivesdal, fram til rundt 21/6-71, (dette var datoen for når flyttemeldingen ble levert).

    Dette var antagelig den puben, ute i Nesbygda, som faren min en gang på 80-tallet, fortalte at vi bodde ovenfor.

    Men men.

    Så står det Bergeråsen gårdnummer 1/81, på en linje uten flyttedato, og en T. Gulbrandsen, som eier.

    Så står det Leirfaret 7, på Bergeråsen, og at flyttemelding derfra til Toppen 4, ble levert 31/7-72.

    Jeg husker ikke noe fra Syvertsvolden, Bergeråsen 1/81 eller Leirfaret 7.

    Så jeg husker altså ikke noe fra før jeg fylte to år.

    (Hvis ikke jeg blander da).

    Den røde plasttraktoren, må jeg antagelig ha fått på en av de tre stedene.

    Men så glemt det.

    Men jeg har nok husket at jeg var stolt over den, senere, når min mor ville la Pia bruke den.

    Så det er mulig at jeg kan ha fått noe sjokk, eller noe, eller vært litt traumatisert, eller noe, for jeg husker ikke noe klart, før fra Toppen 4 da.

    Men men.

    Det står at jeg flyttet fra Toppen 4, 7/9-73, så dette var antagelig da vi flyttet til Vestmarka, med mora vår.

    Og til Storgata, på Østre Halsen, så står det at jeg flyttet 7/3.74.

    Og derfra står det at jeg flyttet 010675.

    Så det må ha vært da vi flytta til Brunlanes, mener jeg, (selv om det står Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret).

    Men men.

    Til Mellomhagen, så flyttet jeg 16/3.76, står det.

    Så jeg var altså ikke fylt seks år enda, da vi flyttet til Mellomhagen.

    Men den jula som vi bodde i Brunlanes, det var altså jula 1975, og ikke 1974, som jeg vel kom til å skrive, en gang, i det forrige kapittelet.

    (Det var den jula hvor vi først pakket ut gaver, i Brunlanes, på lille julaften, og så dro til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, på julaften.

    Og det var vel også den her jula, som vi så Plutti Plutti Plot, på norsk TV, ute på hytta i Brunlanes da).

    Jeg har skrevet at vi ikke fikk lov å prate med faren vår engang, da han plutselig dukka opp i en Mercedes, da vi bodde i Brunlanes.

    Men måtte sitte inne og se på faren vår, (mora vår sa vi måtte låse døra), som satt i Mercedesen da, i kanskje 10-15 minutter, før han kjørte igjen.

    Så det var noe som jeg syntes var rimelig trist, for å si det sånn, for da hadde vi ikke sett faren vår, siden vi bodde i Vestmarka vel, altså kanskje cirka et og et halvt år tidligere.

    Mora vår dytta jo også Ågot ned fra trappa der, sånn at hu brakk armen.

    Men men.

    Men likevel, så husker jeg det sånn, at vi besøkte faren vår, en gang, mens vi bodde i Brunlanes.

    (Vi bodde i Brunlanes i bare 9-10 måneder, ser jeg nå, fra juni 1975 til mars 1976).

    Men men.

    For jeg husker et besøk, hos faren vår, som da hadde flyttet til Bergeråsen.

    Han hadde kjøpt en to-roms leilighet, i Hellinga 7B.

    Dette må nok ha vært mellom juni 1975 og mars 1976 da.

    Kanskje i påskeferien 1976, eller noe, etter at bestemor Ågot hadde kommet seg, fra å ha brekt armen kanskje.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Faren vår sa at det lukta møkk av oss, og det første han gjorde, var å hive oss i dusjen, i Hellinga 7B der.

    Han hadde ei dame på besøk, som jeg lurer på om kan ha vært hu fra Jæløya, som han var sammen med, på den her tida.

    (Ei i 20-åra, med mørkt hår vel).

    Vi hadde jo ikke vært på besøk hos faren vår da, siden påsken eller sommeren 1974 kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var en periode på nesten to år, som vi ikke besøkte faren vår.

    Og jeg var egentlig ikke så glad i mora vår, så syntes hu var streng osv., og ble nesten nervevrak, av å bo hos mora mi og Arne Thomassen.

    Så jeg løp jo nærmest ut av dusjen, uten klær, for å være sammen med faren vår da.

    (Vi hadde jo ikke dusj på Vestmarka, så det her var kanskje den første gangen jeg dusja, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg visste vel ikke hvor klærna mine var heller, men jeg så at hu dama ikke likte det, at jeg gikk bort til dem, i den grønne sofaen der, uten klær.

    Men men.

    Men jeg var liksom på gråten da, siden jeg var så glad, for å få litt pause, fra mora mi og Arne Thomassen.

    Så sånn var det.

    Vi klødde også fælt i rompa, husker jeg, dagen etter vel, da vi var på Sand, hos Ågot og Øivind, hvor faren vår jobba, på snekkerverkstedet, til Øivind, i nabobygningen, til huset til Ågot.

    Faren vår sa at vi hadde mark, eller noe, og vi fikk ikke lov å klø oss, selv om det klødde.

    (Selv om jeg ikke kan huske det, at vi pleide å klø i rumpa, da vi bodde i Vestmarka.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det var vel den ferien, som de spilte ‘en skigard kan aldri vara evig’, på radioen.

    Og da spurte jeg Ågot og Øivind, hva en skigard var, husker jeg.

    Men men.

    Tilbake til Mellomhagen.

    Den første dagen der, var det vel, så dukket en av naboguttene opp.

    Pål Andre, het vel han.

    Han var et år eldre enn meg, og løp etter meg rundt bilen vår, eller noe, mens Arne Thomassen stod og så på vel.

    Pål Andre hadde to brødre, en eldre og en yngre.

    Så jeg var jo nesten fra første dag, i en slags krig, mot de her brødrene, som lett kunne banke meg og kryne meg, hvis de fikk tak i meg.

    (Noe som skjedde et par ganger i begynnelsen, ihvertfall).

    Men men.

    Vi bodde også her i et vertikalt delt hus, som var på to etasjer.

    En ung politimann, og kona hans, bodde i den andre halvdelen av huset.

    Vi hadde en hage, foran huset, og bak huset hadde vi noen boder, og det var fjell bak de bodene igjen, Øvre Mellomhagen, eller hva den gata het igjen, lå liksom på en ås, eller høyde da.

    Så sånn var det.

    Det var villkatter der, og mora vår pleide å hive brunost ut fra kjøkkenvinduet, i første etasje, og gi til kattene da.

    Det var også en kjellerstue der, som Pia og jeg fikk bruke som et slags lekerom vel.

    Vi hadde også vært vårt rom, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Mora vår hang en plakat av svenskekongen, opp på mitt rom, en gang, husker jeg.

    Arne Thomassen likte ikke det, husker jeg.

    (Svenskekongen gifta seg på den tida, og derfor var det vel, at det var plakat av han, i et ukeblad da.

    Noe sånt).

    TV-en stod på soverommet til Arne Thomassen og mora vår.

    Og en gang, som Arne Thomassen ikke var hjemme, så vekte mora mi meg, en lørdagskveld, og lot meg ligge i senga hennes, sammen med henne, for å se på Grand Prix, som var fra London vel.

    Mora vår hadde vært Au Pair i England, og likte mye som hadde med England å gjøre.

    Hun drakk te, juice og spiste engelsk konfekt, er noen av de tingene jeg husker.

    Hun røkte Pall Mall sigaretter på den her tiden, (selv om hun begynte å røyke Prince seinere).

    Jeg var jo i en slags krig, med de tre naboguttene så mitt fristed ble på en måte soverommet til mora mi og Arne Thormod, hvor TV-en stod.

    Her kunne jeg ligge hele lørdagene og se på sport.

    Jeg var mest glad i skisport, og holdt fælt med Norge da.

    En gang, som vi var hos Cathrine Gran og dem, i Stavern, så spurte broren hennes og en kamerat av han, hvilket engelsk lag jeg holdt med.

    De holdt med Nottingham og Manchester (United), tror jeg, og jeg måtte liksom velge et av de lagene da.

    Jeg bare sa et lag, for jeg hadde egentlig ikke noe engelsk favorittlag.

    Men jeg så jo på sport, og begynte etter dette, også å følge med mer på fotballkampene.

    Og hadde det i bakhodet da, at jeg måtte finne meg et engelsk lag å holde med, jeg og.

    Og noen uker etter den episoden i Stavern, så slo Everton Coventry, 6-0, på Goodison, i en TV-sendt kamp.

    Og mora mi satt utafor soverommet, den lørdagen, av en eller annen grunn, og jeg sa det, at Everton scorte.

    (For jeg syntes draktene var fine og, og kommentatoren var våken og engasjert, så jeg begynte å holde med Everton.

    Glad for å ha funnet et eget lag, som var forskjellig fra de, som de Stavern-gutta holdt med.

    Så sånn var det).

    Everton vant kampen 6-0 til slutt, og jeg har holdt med Everton hele tiden, etter dette.

    Pia var i en gjeng der.

    En gjeng jeg ikke likte.

    Det var mest jenter, og de holdt til litt lenger ned i Mellomhagen, mot Lågen.

    De lekte sisten på en ‘urettferdig’ måte, husker jeg.

    Alle ble liksom ledet av en jente, og de samarbeidet, om at noen skulle ha sisten mer enn andre.

    Ei som het Unni, var det vel, begynte å grine, og meg behandla de like dårlig.

    Kanskje fordi vi hadde lyst hår?

    Hva vet jeg.

    Etter dette, så ville jeg ikke leike, med de ungene.

    Og når jeg også var uvenn med de tre naboguttene, så var det ikke så mange å leike med der.

    Men vi hadde jo bodd i Brunlanes, hvor det ikke var noen andre unger enn Pia og meg, så det var ikke så utrolig farlig.

    Jeg syntes det var artig å se på sport og sånn, så jeg oppførte meg kanskje litt voksent, for alderen.

    Det er mulig.

    Når vi flyttet til Mellomhagen, så begynte jeg samtidig, i en barnehage, i Larvik, (opp mot Tagtvedt vel), som het Ulåsen barnehage, eller noe sånt, tror jeg.

    Der gikk jeg, i en del måneder, før jeg begynte på en barnehage, på Halsen.

    På den barnehagen i Larvik, så fikk jeg være politimester Bastian, på avslutninga, eller hva det var.

    Bestemor Ingeborg, mora mi og Pia, kom for å se på meg, da jeg var politimester Bastian da.

    (Enda jeg ikke var blant de eldste ungene der.

    Men jeg husker at noen jenter sa det, at jeg var større, enn en annen gutt, som var eldre enn meg.

    Men men).

    En av lederne der, het Erik, mener jeg.

    En med helskjegg og mørkt hår vel.

    Han jobba i kiosken i Bøkeskogen, når vår barnehage, (og kanskje noen fler), var der for å feire 17. mai.

    Det må vel ha vært 17. mai 1976.

    Et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    (Grunnen til at jeg fikk gå på barnehage i Larvik var kanskje det at det stod Kongegata, i Larvik, som min adresse, hos Folkeregisteret.

    Men det var altså i Brunlanes, som vi hadde bodd.

    Arne Thomassen hadde kanskje klussa med skjema, av en eller annen grunn.

    Han jobba jo med noe bygningsarbeid, oppe i Kongegata der vel, opp mot Bøkeskogen, i Larvik).

    Men men.

    Etterhvert måtte jeg begynte på en annen barnehage, opp forbi Bergsli-hallen der, hvor Larvik spiller håndballkampene sine vel.

    Dette var en mye kjedeligere barnehage.

    Og jeg måtte alltid veve noen vever, osv.

    Og vi ble noen ganger bedt om å krabbe på alle fire, og si hvilket dyr vi var.

    Jeg sa alltid ‘løve’, (siden jeg var født i løvens tegn).

    En dame, som jobbet der, sa at det var tørr luft der.

    Jeg sa dette til mora mi, og mora mi spurte neste dag, om det var tørr luft der, og noen uker seinere, så hadde de fått luftfukter.

    Men men.

    Elvis døde, mens vi bodde i Mellomhagen, husker jeg.

    Faren vår ga Pia og meg en gang to LP-plater, mens vi bodde i Mellomhagen, som vi ofte spilte, på platespilleren, som stod i stua i første etasje.

    Pia fikk en plate med ABBA, og jeg en med Elvis.

    Så sånn var det.

    Den platespilleren ble ofte byttet ut med andre modeller, som så nesten like ut.

    Dette var sånne ‘stereo-anlegg’, som var vanlige på denne tiden vel.

    Det var platespiller, radio og kassettspiller, i ett.

    Så sånn var det.

    Det var vel noen venner av Arne Thormod, som de byttet med, tror jeg.

    En gang, så viste mora vår Pia og meg, at det lå masse sedler, under en pute i sofaen, eller noe.

    Disse skulle vi dra til Syden for, eller noe.

    (Noe som aldri ble noe av).

    Kanskje de hadde spilt poker?

    Ikke vet jeg.

    Pia og jeg måtte legge oss tidlig, og mora vår og Arne Thomassen, hadde ofte gjester, i Mellomhagen, i helgene, osv.

    Men men.

    En vinter, før jeg begynte på skolen.

    (Det må vel ha vært vinteren 1976/77).

    Så bodde vi noen måneder, i en leilighet, i Skreppestad-blokkene, like ved.

    Det var kaldt på mitt rom, og jeg fikk bare ha en sommerdyne, så jeg ble veldig forkjølet, husker jeg.

    (Jeg husker at mora mi sa til en venninne, at hun ikke ville la meg ha dundyna hennes.

    Så mora vår var nok ikke noen veldig omsorgsfull mor.

    Men kanskje litt umoden?

    Men men).

    En dag ville jeg ikke gå i barnehagen, (som jeg syntes var kjedelig).

    Men akte istedet utenfor Skreppestad-blokkene, den dagen.

    Da ble mora mi nesten forhørt, av barnehage-lederen, dagen etter.

    Lederen, (en dame i 40-åra, med rød-brun sveis vel), ville høre hva dette kom av.

    Men mora mi var jo husmor.

    Men hu måtte forklare seg, hvis hun ikke ville ha ungen sin i barnehagen, en dag.

    Så de var kanskje litt formynderiske, i den barnehagen der.

    Hvem vet.

    Da vi flyttet tilbake til Mellomhagen, så hadde Arne Thomassen pussa opp der.

    Jeg husker det gikk et støkk gjennom meg, når jeg så hvordan den nye trappa var der.

    Den nye trappa hadde skikkelig mye luft, mellom hvert trappetrinn.

    Så en unge kunne lett falle mellom trappetrinnene, (så det ut som for meg), og falle ned på kjellergulvet, eller noe.

    Den gamle trappen hadde vært uten luft, mellom trinnene, så jeg fikk nesten sjokk, må jeg si.

    Men men.

    Trappa skinte vel også, så den var vel rimelig glatt tror jeg.

    Den var vel lagd i furu, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Samtidig fikk jeg en Märklin modeljernbane, eller noe, av onkel Martin, som da vel kan ha vært rundt 18 år kanskje.

    Hvem vet.

    Så om planen var at jeg skulle rushe ned alle de glatte trappene, for å leke med modelljernbanen, og slå meg ihjel?

    Hvem vet.

    Det virka ihvertfall litt spesielt.

    Men men.

    Jeg gikk forsiktig i trappene, så det gikk greit.

    Men men.

    Pia begynte også i den samme barnehagen som meg, det siste året, (eller om det var halvåret), som jeg gikk der.

    I begynnelsen så fikk jeg ikke lov å gå til barnehagen, men det siste året så pleide vel Pia og jeg, å gå fram og tilbake til barnehagen, hvis jeg husker riktig.

    Noe sånt.

    Jeg husker det var to tvillinger, (to gutter), i barnehagen, som var et år yngre enn meg, som fikk lov å gå hjem alene.

    Så jeg ble litt misunnelig på dem, siden de ble behandlet mer som voksne, av foreldrene sine da.

    Men men.

    Det var forferdelig kjedelig, det siste året i barnehagen, husker jeg.

    En gang, så slo en gutt meg.

    Jeg satt for det meste, som nesten i koma der, på grunn av kjedsomhet.

    Jeg ropte da på lederen, for jeg hadde merka det, at hu var strengest.

    En annen dame dukket opp, men jeg spurte etter lederen.

    (Hun dama med det brun-røde håret vel).

    Han gutten sa noe sånt som ‘å nei’.

    Hun lederen var nok den eneste som han var redd for der.

    De andre damene var nesten ikke noe strenge, så det var liksom ikke noe straff å få kjeft av de.

    Men men.

    Hun lederen dukket opp da, og begynte å spørre meg hvorfor jeg ville at hun skulle dukke opp der.

    Og jeg sa vel det da, som jeg syntes, at hun var strengest.

    Så det er nok ganske mulig at hun har fått et horn i siden til meg.

    Hvem vet.

    Men men.

    En gang, sommeren før jeg skulle begynne i første klasse, så skjedde det noe veldig merkelig, på den barnehagen.

    Jeg kjedet meg som vanlig.

    Og mora mi stod og pratet med hun lederen, før vi skulle dra hjem da.

    De sa at jeg måtte ta av meg underbuksa.

    På grunn av et eller annet.

    Ei cirka 17 år gammel barnehagetante, dro meg inn til den avdelingen, som var for de minste barna, (en avdeling jeg aldri var på), hvor det var tomt da, og jeg måtte ta av meg underbuksa, som mora mi og lederen hadde bestemt.

    Hu 17 år gamle jenta, i dongerishorts vel, (med langt mørkt hår vel), fortalte meg det, at hu heller ikke hadde truse på seg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så tok jeg på meg shortsen da, og underbuksa mi havna kanskje i veska til mora mi.

    Hvem vet.

    Jeg vet ikke om det var det fine været, eller det hu unge barnehagetanta hadde fortalt meg, om at hu ikke hadde truse på seg.

    Jeg fikk uansett ihvertfall ståtiss.

    Noe som passet dårlig, for mora vår dro med Pia og meg, til Hvittensand, hvor vi bare gikk fra starten av stranda, og til slutten av stranda, og tilbake igjen.

    Uten å sole oss, eller noe.

    Men shortsen min var så kort, og jeg kjedet meg så mye, fra å ha vært i den kjedelige barnehagen.

    At jeg merket ikke det, at ståtissen min, falt ut av shortsen, og alle kunne vel se den, antagelig.

    Så merket jeg det til slutt, og puttet tissen min inn i shortsen igjen.

    Men da hadde vi allerede gått forbi alle som lå på stranda.

    Det var vel kanskje i juli, eller noe, dette.

    (Og Hvittensand er en populær og fin strand).

    Men men.

    Mora mi pratet til en gutt i tenårene, og fikk han til å dukke opp, oppe hos oss, i Mellomhagen, dagen etter, eller noe.

    Jeg hadde ikke noe interesse av å ha noe med en tenåringsgutt å gjøre, så det var mora mi sitt prosjekt.

    (Mora mi kunne kanskje være litt manipulerende.

    Hu hadde stadig kontakt med forskjellige kjekke tenåringsgutter, på den her tiden, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Han gutten kom opp til oss da, og ville se på at jeg sparka fotball i hagen.

    (Bestefar Johannes hadde gitt meg en fotball, like før.

    Dette var vel den sommeren jeg fylte syv år.

    På seksårsdagen min, så fikk jeg vel en tinnsoldat, av bestefar Johannes, forresten.

    Som han kanskje hadde kjøpt i London.

    Han pleide å dra til London, sammen med bestemor Ingeborg, for å kjøpe antikviteter, som de solgte, fra huset i Nevlunghavn).

    Ingen hadde lært meg å spille fotball.

    Men han tenåringsgutten beordret meg til å sparke ballen da.

    Så klagde han på at jeg bare tuppa ballen.

    Så gikk han inn til mora mi og Pia, og jeg måtte vente i hagen.

    En senere gang, så var han tenåringsgutten, inne på soverommet til mora mi og Arne Thormod, mens jeg så på TV der, og snakka om det, at man lever bare så og så mange år, eller noe.

    (Uten at jeg skjønte hva poenget var, om det var en trussel, eller noe.

    Hvem vet).

    Men men.

    En skogkatt fødte kattunger, i kjelleren til Pål Andre og de, og vi fikk en kattunge.

    Den kalte vi Pusi, (mora mi fant på navnet), og en dag var Pusi borte.

    Arne Thomassen var ikke hjemme, og jeg måtte gå ut og lete.

    Katten stod og mjauet, på en fjellhylle, bakerst på eiendommen vår.

    Den var bare en kattunge, så den klarte ikke å komme seg hverken opp eller ned.

    Etter dette, så ble liksom Pusi min.

    Den ville noen ganger ligge i senga mi, og sutte på pysjamas-genseren min, mens den malte og tok klørne ut og inn av potene, mot magen min, samtidig, (uten at det gjorde vondt, for å si det sånn).

    Så Pusi trodde kanskje at jeg var moren dens.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg fikk en sykkel, i Mellomhagen, den første sommeren der vel.

    (Som var sommeren 1976, står det hos Folkeregisteret).

    Arne Thomassen kjøpte sykkelen, på varemagasinet Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), i Larvik.

    Jeg lærte å sykle, i Mellomhagen da.

    Mellomhagen, var en rolig gate, uten gjennomfarts-trafikk, eller buss, som i Storgata, hvor vi bodde, et par år før det her.

    En dag den sommeren, så hadde Pål Andre og de grillfest vel.

    Jeg likte ikke Pål Andre, så jeg ble ikke med på grillfesten.

    Men Arne Thomassen, mora mi og Pia, ble med på festen deres.

    De satt i hagen til Pål Andre og de da, mens jeg øvde meg på å sykle.

    Dette må vel ha vært om kvelden, så det var kanskje derfor jeg bomma litt, når jeg skulle sykle, fra Mellomhagen, og inn i oppkjørselen vår.

    Jeg traff porten og falt ned på stanga vel, og slo meg der det gjorde mest vondt.

    Jeg var oppmerksom på at faren til Pål Andre så på meg, mens jeg syklet.

    Det var kanskje derfor jeg kræsjet.

    Jeg sa derfor ikke ‘au’, men holdt smerten inni meg.

    Jeg husker jeg hørte det, at faren til Pål Andre, sa noen kommentarer om meg, til Arne Thomassen.

    Så måtte jeg ha damesykkel, med støttehjul, etter dette.

    Arne Thomassen inn på Albert Bøe, (og jeg måtte være med).

    Dette var veldig flaut.

    Etterhvert fikk jeg ta av støttehjulene, (etter mange måneder vel).

    Men jeg hadde fortsatt damesykkel da, noe som var veldig flaut.

    Men men.

    Vi dro en gang på sykkeltur, Arne Thomassen, mora mi og jeg.

    Pia satt på bak på sykkelen til Arne Thomassen.

    Vi syklet ut mot Bergslihallen og Halsen-banen der.

    (Men ikke vi tok ikke av fra riksveien opp dit).

    I bakken tilbake, opp til krysset ved Mellomhagen der.

    Så fikk Pia foten sin inn i eikene, på sykkelen, og hun forstuet foten, og måtte på sykehuset, husker jeg.

    Men men.

    (Selv om det vel aldri ble klart, hvem sin feil det var.

    Selv om det var noe vi alltid var opptatt av vel.

    Hvem sin feil noe var.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Pia hadde ei venninne, på min alder vel, med mørkt hår, som hu fortalte meg, at bada naken, i et svømmebasseng, i hagen sin, eller noe.

    Jeg ble ikke med opp dit.

    Men plutselig en dag, så stod hu jenta naken, i oppkjørselen vår, og spylte seg med hageslangen vår.

    (Så jeg tilfeldigvis, når jeg gikk forbi med sykkelen, eller noe).

    Så det var den første jenta jeg så naken, tror jeg.

    (Med untak av søstera mi da).

    Hu var jo bare 6-7 år, sånn som meg, så hu hadde jo ikke pupper, eller noe, da.

    Og uten at jeg skjønner det, hvorfor hu stod naken utafor huset vårt.

    Men men.

    Cathrine Gran, var på besøk hos oss, med mora si da.

    Og av en eller annen grunn, så skulle hu ligge i fotenden, i senga mi.

    Og plustelig skreik hu det, at ‘Erik sparker meg i tissen’, og forsvant ut av rommet mitt, og til mødrene våre da.

    Det var jo ikke så enkelt, å stokke beina sine, når man lå sånn i fotenden, til hverandre.

    Men jeg tror ikke jeg sparka henne i tissen, men jeg kom kanskje borti beinet hennes, eller noe da, med foten min.

    Noe sånt.

    Hva de mødrene våre tenkte på, når hu Cathine Gran skulle ligge i senga mi sånn, det veit jeg ikke.

    Pia hadde jo sitt eget rom der, så hu kunne vel kanskje heller ha ligget der?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En dag, som Pia og jeg, gikk ut i oppkjørselen vår.

    Så kom plutselig onkel Runar og faren min, løpende mot oss.

    Det kan vel ha vært sommeren 1977 kanskje?

    Eller sommeren 1976, for vi bodde der i to somre.

    Runar grep tak i meg og satt meg inn bakerst i bilen hans.

    Faren min grep tak i Pia og satt henne inn på den andre siden, bak i bilen.

    I midten satt kusina vår Heidi, som var født i 1975.

    Hu kalte Solo for saft, så hu var knaskje to år da, siden hu kunne prate.

    Så da var nok dette sommeren 1977.

    Så sånn var det.

    Det at den to år gamle kusina vår satt der, førte til det, at Pia og jeg ikke skreik, eller grein, men behersket oss, og var stille da, av hensyn til Heidi da.

    Så sånn var det.

    Så vi ble kidnappet da, og kjørt til Sand, til Ågot og Øivind der.

    Uten at jeg visste at det var noen konflikt, mellom foreldrene mine, på denne tiden.

    Det var jo en forknytt stemning, over den ferien.

    En dag, (etter en drøy uke, eller noe, vel).

    Så tok faren min meg med til butikken, på Sand.

    På veien møtte vi en politimann.

    Som sa noen gloser til faren min.

    (Uten at jeg vet hva en politimann gjorde på Sand.

    Nærmeste lennsmannskontor er jo i Svelvik.

    Og det er sjelden politifolk på Berger.

    Og hvis de er der, så sitter de vanligvis i en politibil, for å si det sånn.

    Men men).

    Jeg ble nervøs, etter dette møte med politimannen.

    Jeg ville ikke at faren min skulle havne i fengsel.

    Øivind satt utendørs, i det fine været, sammen med faren min og meg.

    Øivind sa ‘se på guttungen’ da.

    Om meg.

    Så ble jeg vel spurt da, om jeg ville tilbake til mora mi.

    Jeg sa vel ‘ja’ da.

    Jeg kunne jo ikke forestille meg det, at Pia ikke skulle være med.

    Men så kjørte faren min meg tilbake til Mellomhagen, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Men _uten_ Pia vel, (sånn som jeg husker det).

    Etter en stund, så kjørte faren min dit, med Pia og.

    Men da holdt mora mi meg litt unna Pia vel.

    Så om det var Pia, eller en annen jente, det har jeg lurt litt på noen ganger.

    Men men.

    Pia har jo nå krøllete hår.

    Jeg er ikke sikker på om hun hadde det før.

    Og vi ligner vel ikke noe særlig.

    Pia ligner vel ikke på noen andre, på hverken mors eller farssida vel.

    (Selv om hu påstod det, at hu ligna på ei som Øivinds bror, Idar Sandersen hadde bilde av, når vi var i begravelsen til Øivind og Idar Sandersens bror, Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i 2001 vel).

    Hm.

    Men men.

    En mann som bodde litt nærmere ungdomsskolen, (var det vel), og fotballbanen, ble kalt for ‘Kvæler’n’.

    Det var en som kjørte rundt på scooter.

    Det var en gutt som fortalte oss dette.

    En gutt som sykla rundt i Mellomhagen da.

    Som søstera mi og jeg prata med, den første tida vi bodde der vel.

    Og som jeg lurer på om gikk i klassen min.

    Hm.

    Jeg leika jo ikke med Pål Andre og de, og heller ikke med den gjengen, som søstera mi leika med.

    Så en gang, så lånte jeg et bildekk, når de bytta dekk, (antagelig våren 1977).

    Jeg var uheldig med dekket, og det rulla ned hele Mellomhagen, ned mot Lågen, og over Tjøllingveien, (eller hva den veien heter igjen).

    Dekket traff heldigvis ikke noen biler, i Tjøllingveien, og Arne Thormod Thomassen, måtte bli med meg, når han kom hjem fra jobb, for å finne dekket.

    En gang, så sendte mora mi meg, for å handle på Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene, (et annet Samvirkelag, enn det jeg skulle handle melk på, da vi bodde i Storgata, et par år tidligere).

    Det var så mange matvarer, og de var så tunge, at bæreposen gikk i stykker.

    En melkekartong, var det kanskje, skar seg gjennom posen, og posen ble helt ødelagt.

    Jeg stod så med mange matvarer, på bakken, nederst i Mellomhagen.

    Ei kone som bodde nederst i Mellomhagen, kom forbi, og jeg spurte om jeg kunne få en pose.

    Dama gikk inn i huset sitt, (for å hente en pose, trodde jeg), men hu kom ikke tilbake.

    Så jeg stod der i et kvarters tid kanskje da, før mora mi dukka opp, og hjalp meg å bære matvarene hjem.

    En gang, som vi besøkte Karin vel, (mora til Herman), i Skreppestad-blokkene, så falt jeg på isen.

    Jeg hadde for vane, å løpe mot bilen, når jeg så den.

    Og kjedet meg hos Herman og dem.

    Jeg løp mot bilen, når vi skulle hjem.

    (Hu Karin fulgte oss til bilen, av en eller annen grunn).

    Jeg var vel seks år kanskje, og var ikke så høy da.

    Men jeg mistet fullstendig bakkekontakten, og liksom lå i lufta da, husker jeg, mens jeg ventet på møtet med asfalten.

    Det var isfritt, men jeg mener jeg husker en kar med hageslange, som stod nede ved bilene.

    Da vi dukket opp der, den dagen.

    Enda det ikke var sommer.

    Så jeg slo hue i asfalten da, og besvimte.

    Jeg husker som i en døs, at jeg ble bært inn bak i bilen til mora mi.

    (En folkevognboble vel).

    Mora mi kjørte til Samvirkelaget, og spurte søstera mi om hun skulle ha en sjokolade.

    (De kjørte altså ikke meg til sykehuset.

    Men hun Karin var sykepleier.

    Så det her var kanskje noe med Johanitterordenen/Hospitalordenen?

    Min fars nye stedatter Christell har jo en bror, på Vestlandet, Bjørn Humblen, som har vært medlem av den ordenen, har jeg lest, i Aftenpostens tekstarkiv, (noe jeg fant der, da jeg søkte på ‘Humblen’).

    Men men).

    Pia sa vel også noe sånt, til mora mi, før hu gikk inn på Samvirkelaget, (sånn som jeg husker det), at ‘hva skal vi gjøre nå, som Erik er død?’.

    (Noe sånt mener jeg at jeg hørte i ørska.

    Men men).

    Jeg ble sur på mora mi, siden hu kjøpte sjokolade selv om jeg var besvimt/i koma.

    Så jeg våkna opp, mens mora mi var i butikken.

    Jeg sa til Arne Thomassen, da vi kom hjem, at jeg hadde besvimt, og gikk og la meg.

    Jeg lurer på om Pia og jeg bytta rom, etter oppussingen.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde begynt på skolen, så prøvde en hollandsk gutt, som gikk i parallell-klassen min, å stjele sykkelen min vel, som lå i hagen eller oppkjørselen vår.

    Jeg hadde såvidt prata med han, i skolegården, til Østre Halsen skole, som vi jo bodde ved siden av, da vi bodde i Storgata.

    Det var kanskje Pia som advarte meg.

    For hun hadde vel det rommet, som hadde vindu ut mot Mellomhagen.

    Jeg tror det var sånn.

    Og jeg gikk ut, og sa ‘hei’ til han hollandske gutten, som kvakk til, over at det var jeg som bodde der vel, (en han kjente), og som så vel stakk vel.

    Men jeg skjønner vel det nå, at det var et forsøk på stjele sykkelen min kanskje.

    Det var vel også noen andre gutter der, sammen med han.

    Noe sånt.

    Jeg kjente han, for jeg hadde bytta fotballkort med han, i skolegården.

    Jeg begynte jo i første klasse der, høsten 1977.

    Jeg var motivert for å begynne på skolen, og var først i alt omtrent vel.

    Faren min hadde lært meg ganging, for han visste meg for noen kamerater, eller noe, et år eller to før.

    Han lærte meg ikke hva ganging egentlig var, men han fikk meg til å pugge noen gangestykker.

    Som at 6 ganger 6, var 36, osv.

    Jeg skjønte ikke hva ganging var, men pugga svarene.

    Så kom det en mann dit, i Hellinga 7B, en gang jeg var på ferie der, et år eller noen måneder før jeg begynte på skolen.

    Mannen, (som hadde mørkt hår, og en bart kanskje, og var litt tøff vel).

    Han spurte meg om en del gangestykker da.

    Blant annet 6 ganger 6.

    Så om det var noe ‘mafian’, eller noe?

    Hm.

    Jeg var ihvertfall gira for å gjøre det bra.

    Jeg var først ferdig med å gjøre alt mulig, som matteboka, og også håndarbeid, alt mulig forskjellig.

    Jeg var veldig motivert, etter den kjedelige barnehagen, og brydde meg mest om å være flinkest i klassen, var det vel.

    Jeg varierte de veiene jeg gikk hjem fra skolen, på grunn av at jeg ikke ville møte Pål Andre og de.

    Så jeg møtte noen ganger tvillingene, fra barnehagen, etter skolen, og lekte noen ganger med de.

    Jeg gikk også samme vei som en bondesønn, i klassen, som bodde på en gård, langs Tjøllingveien, ovenfor Skreppestad-blokkene, cirka.

    Jeg og han som hadde fortalt om Kvæler’n, vi kom litt for seint i bursdagen, til han bondesønnen.

    Jeg hadde drøya oss litt, for jeg hadde jo gått sammen med han gutten på skoleveien, enda det ikke var den veien som Mellomhagen-folk, pleide å gå.

    Men men.

    Vi sykla rundt litt lenge, rundt ungdomsskolen der, hvor det gikk ann å finne viskelær, utenfor vinduene, på baksiden av skolen, hvor det var skog, husker jeg.

    Det var også en fotballbane der, men det var liksom de fra Øvre Mellomhagen, som var sjefene på den banen, (selv om den lå i Mellomhagen), så det var ikke alltid jeg fikk være med å spille der.

    Men men.

    Det vokste liljekonvaller, bak den banen, mener jeg at søstera mi viste meg, en gang.

    Noe sånt.

    Vi fikk også sparkstøttinger, i julegave, fra bestemor Ågot, (faren vår kom vel med de antagelig), den første vinteren der.

    Så Pia og jeg, vi sparka noen runder, rundt på spark, i Mellomhagen, og Øvre Mellomhagen, den romjula.

    (Selv om vi ble litt lei av de sparkene etterhvert vel.

    Det var ikke sånn at alle ungene der hadde sparkstøtting, for å si det sånn.

    Det var kanskje heller ikke så egnet, for å kjøre spark der.

    Det var en forstad til Larvik, (kan man vel si), og ikke landbygda, for å si det sånn.

    Noen lærere tok opp det med meg, at jeg ble mobba av Pål Andre og de.

    Men jeg vet ikke hvem som sa det til de.

    (Jeg ble vel kryna, hvis de så meg på skoleveien, for eksempel.

    Så jeg gikk en vei, gjennom skogen, til Gulf, (som ble Shell), og så langs den hovedveien der, og så videre ned Storgata.

    Jeg var kjent rundt der, for å si det sånn, for vi hadde jo bodd i Storgata tidligere.

    Så sånn var det).

    Vi måtte på helsesjekk, i første klasse, på et legekontor, ikke langt fra Shell der.

    Og da ville mora mi bli med.

    Og en lege dro ned underbuksa mi, og sjekket at begge ‘klinkekulene’ mine var der, for å si det sånn.

    Noe som var veldig flaut, vil jeg si.

    Jeg vet ikke om det var fordi at vår familie er kongelige, siden bestemor Ingeborg, er direkte etter Kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kleopatra og Kong David av Israel, osv.

    Hvem vet.

    I skolegården, så lekte vi mølje.

    Mange gutter presset seg mot en vegg, på rad, for å dytte vekk han som stod innerst.

    Jeg klarte noen ganger, (på slutten), å stå innerst nesten hele friminuttet.

    Men men.

    Når jeg gikk i første klasse der, så bodde Pia og jeg også en stund, hos Lasse og de, ut forbi Bergslihallen der vel.

    Ved en stor og kjent gård, uti der.

    De hadde Volvo, husker jeg, og Lasse hadde vel også en søster.

    En gang passet de Pusi, mens vi var på ferie, og katta ble borte, men jeg fant den der likevel, og fikk den med hjem i bilen da.

    Den var jo egentlig en villkatt, (norsk skogkatt), så den hadde kanskje lett for å bli vill igjen.

    Hva vet jeg.

    Vi bodde hos Lasse og de, en stund, og da kjøpte jeg klinkekuler, i kiosken, ved krysset, nedenfor Mellomhagen, mot Hvittensand.

    Noen av klinkekulene var deformerte.

    Så jeg klagde en dag, og fikk to nye poser.

    Kioskeieren ville ikke ha tilbake de gamle posene, så jeg fikk mange klinkekuler.

    Men men.

    Der hadde dem også karameller til 5 øre, det året, tror jeg.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, i Storgata så kosta jo karamellene 10 øre.

    Men de til 5 øre var et annet slag da.

    Men men.

    Jeg fikk vannblemme i hånda, da vi bodde en ukes tid, (mens mora vår og Arne Thomassen var i Syden, kanskje), av å pløye jorda, eller noe, som han Lasse, (som var et år eldre enn meg vel), fikk meg til å gjøre, på et slags jorde der, eller noe, vel.

    Men men.

    Det var også en kiosk, ved Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene.

    Dette kan kanskje ha vært jula 1976.

    Bestemor Ågot hadde fortalt til meg en gang, like før det her, på et besøk på Sand, (om søskenbarna mine), at det er Lene, (som er døv), og det er Ove, (som ikke var døv, men bare så liten, at han ikke snakka så mye), osv.

    (Enda jeg jo visste det her fra før, hvem de var).

    Men det var så mange søskenbarn, på min fars side av familien.

    På min mors side, så var det jo bare Joakim, i Sveits, (tante Ellens sønn), og han var jo mongolid.

    Så jeg syntes det var artig, hos Ågot, for der var vi liksom en stor gjeng, med mange onkler og tanter og kusiner og fettere, som alle hadde liksom huset til Ågot og Øivind, som et slags hjem da, for stor-familien.

    Så det syntes jeg var artig, for jeg syntes at mora mi og Arne Thomassen var så kalde og strenge.

    Så sånn var det.

    Og jeg var jo den elste av alle søskenbarna, og Ågot prata til meg, som om jeg var voksen, så jeg var jo nesten som en far for mine yngre søskenbarn da.

    Noe sånt.

    Det var vel Ågot som la opp til det, vil jeg si, når hun begynte å prate om søskenbarna mine til meg, på den måten.

    Men men.

    Så jeg gikk i den kiosken da, før jul, 1976 vel, og prøvde å finne julegaver til Ove og Lene, osv.

    Fra penger jeg hadde fått, sikker av faren min da.

    Så jeg kjøpte såpebobler og sånn da, til Lene og Ove og Heidi osv., da.

    Jeg gikk flere ganger ned i kiosken og Samvirkelaget, og så etter julegaver til de, husker jeg.

    Jeg var nesten som storebroren deres kanskje.

    Noe sånt.

    Og jeg syntes jo det var greit, for jeg mistrivdes så fælt, hos mora mi.

    Det var som å slippe unna et mareritt, syntes jeg, å være hos faren min.

    For det var så tøff og kald stemning, hos mora mi.

    Men men.

    En gang, som mora mi var i godt humør, og fornøyd med meg vel, (til en forrandring), så klarte jeg det, å knuse et kjellervindu, i Mellomhagen, når jeg skulle parkere sparkstøttingen fra Ågot, (som jeg egentlig var lei, men som jeg trodde at jeg behersket, å kjøre, siden jeg hadde hatt den en stund).

    Mora mi spurte meg så, noen dager senere vel, om jeg hadde knust det kjellervinduet.

    Jeg skyldte på Pål Andre sin lillebror, (siden han var minst av dem), og sa at han hadde kasta stein på vinduet, og knust det da, over fra deres side av gjerdet.

    Noen dager etter det igjen, så hørte jeg skriking, i huset til Pål Andre og dem, fra faren til Pål Andre.

    Så han lillebroren til Pål Andre fikk vel juling da antagelig.

    Etter det, så hadde jeg sjelden noe mer med de brødrene å gjøre.

    Kanskje fordi jeg da så enda mer på TV, for å holde meg unna dem, i tilfelle de var sure på meg, siden han ene av dem fikk skylda, for noe jeg hadde gjort.

    Hvem vet.

    Mora mi var så kald og streng, og jeg ble liksom tatt litt på senga, for dette var en tid, da det meste gikk greit vel, så jeg orka ikke noe kjefting, men skyldte på han lillebroren til Pål Andre da.

    Men men.

    Uten at de noen gang snakka med meg, om det her.

    Men men.

    En gang, i et friminutt, på skolen, så var jeg tørst kanskje da, og så noe vann, som lå på en trebenk, i skolegården, ved siden av der jeg satt.

    Så tok jeg tunga på det, også var det snørr.

    (Jeg vet ikke hva jeg tenkte på egentlig, jeg var helt i ørska.

    Jeg kjeda meg kanskje, eller noe).

    Men men.

    Så det var ekkelt, det var helt sikkert.

    Jeg fortalte det til søstera mi.

    Og også en annen gang.

    Og da sa jeg det, at det var noen andre som hadde gjort det.

    Og da ‘arresterte’ Pia meg, og sa det, at jeg hadde fortalt om dette før, og da var det meg selv som hadde gjort det.

    Så Pia kunne også være streng og kald, vil jeg si.

    Det har hu etter mora si kanskje.

    Hvem vet.

    Men men.

    Vi bodde i Mellomhagen i to år og to måneder, ser jeg her på skjemaet til folkeregisteret nå.

    Fra mars 1976 til mai 1978.

    Så det var mer som skjedde, da vi bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som vi bodde, før det her.

    Og jeg var jo også eldre, når jeg bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som jeg har skrevet om.

    Det er sikkert mye jeg har glemt nå og, som skjedde den tiden vi bodde i Mellomhagen.

    Vi var blant annet på ferie, i Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse, mener jeg å huske.

    Men jeg får heller skrive mer om dette etterhvert eventuelt.

    Nå har jeg skrevet dette kapitellet, i ett nå, så jeg trenger vel en pause nå, får å si det sånn.

    Men jeg lurer på om jeg skal skrive et eget kapitell, om de feriene vi var på, med mora vår og Arne Thomassen, mens vi bodde i Mellomhagen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 4: Brunlanes

    Det var et par ting jeg glemte å skrive om i det forrige kapitellet, om Østre Halsen, har jeg kommet på.

    Det ene var at Cora, hunden vår, visstnok skal ha død, etter å ha blitt overkjørt av bussen, (har jeg blitt fortalt), mens vi bodde der.

    Cora ble så visstnok begravet i hagen, som hørte til huset vårt, i Storgata der.

    Det andre jeg tenkte på var en gang mora vår skulle ta en ‘practical joke’, på oss andre, det vil si Arne Thomassen, Pia og meg.

    Mora vår hadde kjøpt en marispanpølse, i butikken, og lot som om det var fiskepudding, og hun stod på kjøkkenet og skar opp marsipanen i skiver, som hun la på brødskiver da, på kjøkkenet, mens hun spurte Arne Thomassen og meg om noen ville ha brødskive med fiskepudding da.

    Så mora vår kunne være litt av spøkefugl og, det er helt sikkert.

    Selv om ingen av oss syntes det var så utrolig morsomt.

    Mest dumt kanskje.

    Men men.

    Jeg skrev også det, at Arne Thomassen, snakket østlandsdialekt, i et av de forrige kapitlene.

    Men han var egentlig ganske ordknapp, og brummet kanskje like mye som han pratet, (vil jeg vel si).

    Så hvilken dialekt han egentlig pratet var kanskje ikke så lett å si helt nøyaktig, når jeg tenker mer på det.

    (For å overdrive litt).

    Men men.

    Dit vi flyttet, etter at flyttebilen plutselig dukket opp, i Storgata, i Østre Halsen, det var til en hytte, ute i Brunlanes, som Arne Thomassen ganske nylig hadde vært med på å bygge da.

    Det var innerst i en gårdsvei, og til høyre.

    Veien gikk vel ikke lenger, det var bare skog, videre innover der.

    Hvor i Brunlanes, som dette egentlig var, det er jeg ikke helt sikker på.

    Men det var ganske nærme Stavern, og jeg mener at den delen av Stavern, som vi først kom til, (etter å ha kjørt i ti minutter kanskje), det var der hvor kirken er, osv.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Det var ingen andre barn som bodde der, men Pia og jeg fikk et eget lekerom, på den hytta, som var ganske stor.

    Der hadde vi platespiller og TV, husker jeg.

    Og en Robin Hood-LP, (fra Disney vel), som jeg hadde fått av mora mi, ble mye spilt der, husker jeg.

    Jeg husker også at vi så Plutti Plutti Plott, på TV der, en jul.

    (Antagelig jula 1974 vel).

    Det TV-programmet husker jeg at jeg syntes var veldig artig.

    Det var ikke do der, da vi flytta dit, så vi måtte gå ut i skogen, med noe dopapir da, hvis vi ikke tørket oss bak med noen blader.

    Så sånn sett var det veldig primitivt.

    Vi var ofte på skogturer osv., i Larvik-disktriktet, på søndager osv., med mora vår, i de første årene vi bodde nede i Larvik-distriktet.

    Og da var det sånn at vi fikk beskjed av mora vår, om å tørka oss bak med noen blader, eller noe sånn.

    Hvis vi måtte gjøre vårt fornødne.

    MOra vår var ikke så snobbete, sånn sett.

    Men men.

    Etterhvert, så fikk vi et slags klosset, som kanskje er i bobiler osv., som var uten vann, men det var ihvertfall en do da.

    Så sånn var det.

    I den hytta, (som var ganske stor da), så hadde jeg mitt eget rom, husker jeg.

    Denne hytta var veldig øde, og jeg ‘klikka’ helt, en gang som mora vår tok oss med på supermarkedet Thorfinns, i Larvik.

    Jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, og skrålte kanskje litt, for jeg kjeda meg kanskje litt, ute i skogen der.

    Vant som jeg var, med å gå i mange forskjellige butikker, på Østre Halsen.

    Så da vi kom hjem, den dagen, så ba min mor, Arne Thomassen, om å gi meg juling.

    Så fikk jeg juling, på ‘blanke messingen’, av Arne Thormod, på rommet mitt.

    (Den eneste gangen jeg har fått juling sånn vel).

    Og måtte så ligge på rommet mitt, hele dagen.

    (Selv om jeg gikk ut etter noen timer).

    Så det var ikke sånn at det var lov å løpe, eller noe.

    Mora vår ville visst at vi skulle stå helt stille utafor inngangsdøra til supermarkedet, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Den første jula her, var litt artig, på den måten, at vi åpna de fleste pakkene, på lille julaften vel.

    Også dro vi inn til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da bodde i Nevlunghavn.

    Så dette var kanskje jula 1975.

    For de flytta vel til Nevlugnhavn, våren eller sommeren 1975, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Ihvertfall, så var det sånn, at det ikke var bad, på den her hytta.

    Så vi pleide å dra inn til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, hver søndag, og bade, Pia og jeg.

    Mora vår bada vel kanskje der også, det er mulig.

    Men jeg tror ikke at Arne Thomassen gjorde det.

    Men men.

    Han hadde kanskje tilgang til bad på kontoret, det skal jeg ikke si noe om.

    Det var vel bad på den hytta forresten, men ikke badekar da.

    Og heller ikke dusj vel.

    Kun en vask, tror jeg.

    Det var Arne Thomassen, som hadde tipset Ingeborg og Johannes, om det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Jeg husker at Arne Thomassen dreiv og jobba med å bytte ut noen gulvplanker, eller noe, i første etasje, i det huset i Blombakken, på den tiden, som Ingeborg og Johannes flyttet inn der.

    Det tok kanskje 15 minutter, eller noe, for oss å kjøre, fra hytta vår i Brunlanes, til Ingeborg og Johannes da.

    Mora vår hadde flere mini morris-er og folkevogn-bobler som ble byttet ut rimelig ofte da.

    Så det var vanskelig å holde oversikten, over hvordan bil vi hadde, kan man nesten si.

    Arne Thomassen kjøpte en rød sportsbil, til mora vår, med kalesje, mens de var sammen, men det var kanskje senere.

    (Og den klarte ikke mora vår å kjøre, var det vel, så den hadde hun ikke lenge).

    Men Arne Thomassen hadde også en stilig Rover, av noe slag, som mora vår noen ganger kjørte.

    En gang, så tok mora vår en 360-graders piruett, med den bilen, på vei hjem fra bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Dette skjedde ved et byggefelt, (hvor mora mi hadde en venninne, forresten), like før Helgeroa.

    Men det var ingen andre biler, på veien, så det gikk greit.

    Dette var om vinteren og det var glatt da.

    Det hendte også at vi så rådyr, når vi kjørte tilbake fra Nevlunghavn, på søndagskveldene.

    Mora vår kunne si at ‘der danser alvene’, når vi så frostrøyk da, i skogen, langs veien.

    Men men.

    De søndagene i Nevlunghavn, kunne være ganske slitsomme.

    Vi måtte sitte i timer, (virket det som i hvertfall), ved matbordet, og det var alltid desert, og middagen skulle man spise sakte og dannet da.

    Bestemor Ingeborg var jo fra general- og adelsfamilier, i Danmark, så hun drev å terpet inn bordskikk da, i Pia og meg, mens vi hadde disse nesten sermonielle søndagsmiddagene der, i Blombakken, på midten av 70-tallet.

    Det var jo ganske kjedelig å bo der, ute i skogen.

    Og en gang vi kjedet oss veldig, så fikk jeg med Pia på å leke doktor nesten, på lekerommet vårt der.

    Vi tok av oss alle klærna, og så på hvordan vi så ut nakne, før mora vår og Arne Thommasen våkna.

    Så sånn var det.

    Dette gjorde vi vel to ganger, tror jeg, i løpet av den tiden vi bodde der ute i Brunlanes.

    Og det var vel mest for å unngå å ‘dø av kjedsomhet’ vel, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi fikk nesten aldri godteri.

    Pia og jeg hadde bodd hos Cathrine Gran og de, en gang, mens mora vår var i London, var det vel.

    (De bodde i et stort, hvitt hus, i utkanten av Stavern, mot Larvik vel).

    Og det hendte at vi møtte Cathrine Gran og mora og broren, i Stavern.

    En gang, så var vi på Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern, sammen med dem.

    En annen gang, så skulle vi gå til en butikk der, like ved kirken vel, (den fine rød og gule kirken de har der, for de som har vært i Stavern).

    Så så jeg en sånn plastbeholder, med tyggegummikuler, i kassa, i den butikken der da.

    Og det var jo ikke butikker, der vi bodde, så jeg savna kanskje det, å kjøpe godteri i butikker, som jeg gjorde, på det forrige stedet vi bodde, på Østre Halsen.

    Så jeg løp bort til tyggegummi-beholderen, og var så glad for at jeg skulle få godteri, så jeg tok mange tyggegummi-kuler ut av den boksen, mens dama i kassa så forskrekket på.

    Cathrine Gran, (som vel er niese av han som eide Grans Bryggeri, tror jeg), syntes det her var morsomt, og løp etter meg, bort til godteriet, og hun begynte også å ta masse tyggegummi-kuler.

    (Vi var cirka like gamle vel).

    Men så fikk vi kjeft, (eller tilsnakkelse ihvertfall), av mødrene våre.

    Jeg fikk ihvertfall det av mora mi, i butikken der, husker jeg.

    Det var jo så øde ute i Brunlanes der, så jeg hadde glemt hvordan det var, å handle godteri i butikken, kan man kanskje si.

    Og gleda meg kjempemye til å få godteri da.

    Og gikk berserk da, i den butikken, i Stavern.

    Men men.

    En gang, mens søstera mi og meg, var utafor hytta der, så kom det plutselig en Mercedes kjørende, og inni den så satt vår far.

    Da hadde vi ikke sett han, siden vi bodde i Vestmarka, og jeg løp fram til faren min, og ville inn i bilen da, og bli med til Ågot og Øivind på Sand da.

    Jeg hadde jo ikke sett faren min på lang tid, og det var jo sånn, i Østre Halsen, at vi nesten ropte på ‘pappa’, når vi grein, og ikke ‘mamma’.

    Siden jeg syntes at mora vår var litt kald og streng da, for å si det sånn.

    Men men.

    Faren vår ba meg gå inn til mora vår, og si det, at han hadde penger til henne.

    (Dette var nok snakk om barnetrygd, som han skyldte).

    Vi gikk etterhvert inn og sa det til mora vår.

    Det som skjedde da, var at mora vår låste døra, og vi fikk ikke lov til å gå ut.

    Så vi satt der inne, og så på faren vår i bilen.

    Noe som var ganske trist, for vi, (eller ihvertfall jeg), savna jo faren vår.

    (Som vi ikke hadde sett på et år eller to da vel).

    Men men.

    Så var det sånn, at Arne Thomassen en dag, (en søndag antagelig), tok med Pia og meg, på en lang gåtur, i skogen, rundt hytta.

    Vi gikk til et sted det var noen gamle steiner, eller noe sånt, tror jeg.

    (Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, men det var noen severdigheter, eller noe, tror jeg.

    Kanskje noen runestener, eller noe?

    Dette var midt ute i skogen, så det er mulig jeg misforstod og.

    Hvem vet.

    Men det er jo et kjent vikingdistrikt, som heter Skiringsdal, eller noe, i Larvik-distriktet.

    Så kanskje det var noe fra vikingetiden, eller noe, som vi så der.

    Har jeg tenkt i det siste, ihvertfall.

    Selv om jeg ikke tørr si noe sikkert.

    Hvem vet.

    Hm).

    Da vi kom tilbake så hadde det skjedd noe.

    Og seinere, så fikk vi vite det, at bestemor Ågot hadde vært der, og at mora vår hadde dyttet hu ned trappa, til hytta, og at bestemor Ågot hadde brukket armen.

    Så sånn var det.

    (Bestemor Ågot prøvde nok å overtale mora vår, til å la faren vår, (hennes sønn), få samvær med Pia og meg, i ferier osv., igjen).

    Jeg tror ihvertfall at dette må ha vært den samme dagen, i ettertid.

    Men men.

    Vi fikk også en ny hund, når vi bodde, i Brunlanes.

    Den het Rex, og var en engelsk setter, som var veldig lite dressert egentlig.

    Men men.

    En søndag, (var det vel), som Pia og jeg våknet før mora vår og Arne Thomassen, (noe vi vel pleide å gjøre, ihvertfall på søndagene).

    Så ville Rex ut.

    Og jeg slapp ut Rex da.

    Så løp Rex ut i skogen, og jeg etter, i pysjamasen vel.

    Og Rex løp lenger og lenger inn i skogen da.

    Og jeg etter.

    Til slutt ga jeg opp, men jeg turte ikke å gå tilbake til hytta, med en gang.

    Jeg så at Arne Thormod kjørte forbi, på veien inn til Stavern vel, (av en eller annen grunn).

    (For man kunne se litt av veien, fra skogen, for den veien svinget liksom innom den delen av skogen da, eller hvordan man skal forklare det).

    Så gikk jeg tilbake til hytta.

    Og Rex kom seg også tilbake til hytta.

    (Selv om jeg ikke husker hvem som kom seg først tilbake til hytta.

    Men men).

    Jeg fortalte mora mi at jeg hadde sett at Arne Thomassen kjørte forbi, på veien.

    Så sånn var det.

    En annen søndag morgen, så beit Rex tak av øret, på en bamse jeg hadde, som jeg kalte Bamse Brakar, (det var mora mi som fant på det navnet).

    Jeg holdt i bamsen, og Rex beit tak i øret, og ville ikke slippe før øret var revet av da.

    Den bamsen var visst en dåpsgave fra Unse, (Heegaard f. Trock-jansen, min mors fille-tante), eller Meme, (baronesse Magna Adeler f. Nyholm. Min mors grandtante, (har jeg senere funnet ut)), eller noe, i Danmark.

    Jeg var glad i den bamsen faktisk, (jeg var kanskje litt trist på den her tiden, som vi bodde alene, i skogen), og hadde den en gang med til bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Bestemor Ingeborg så at bamsen manglet et øre, og spurte om hun skulle fikse øret, på bamsen.

    Jeg sa det var greit, og bestemor Ingeborg strikket på øre faktisk, med brunt garn, på bamsen.

    Jeg ble litt skuffet, siden det nye øret, ikke så likt ut, som resten av bamsen, som var mer gyldent brun vel.

    Men men.

    Så etter noen uker vel, så tok jeg en saks, og klippet av det nye øret, som bestemor Ingeborg hadde strikket, på Bamse Brakar da.

    Men men.

    Jeg fylte fem år, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

    Og mora mi kalte meg ‘fem-øringen min’, eller noe sånt.

    Så vi bodde der sommeren 1975, det husker jeg helt sikkert.

    Søstera mi hadde faktisk bursdagsselskap, ute i Brunlanes der.

    Jeg er ikke sikker på om det var i desember 1974, eller i desember 1975.

    Hm.

    Vi bodde vel i Toppen 4, fram til sommerhalvåret 1973.

    Og så i Vestmark, fram til sommerhalvåret 1974.

    Og så i Østre Halsen, fram til sommerhalvåret 1975.

    Så det her må vel ha vært i desember 1975, vil jeg vel tippe på.

    Da henta mora vår og Arne Thomassen, en ‘bøling’ unger, ute i Østre Halsen.

    Arne Thomassen hadde en stor bil, husker jeg, og jeg husker at Morten også fikk være med.

    Han var vel det nærmeste jeg hadde en kamerat, ute i Østre Halsen der.

    Jeg tok med Morten opp på loftet, og viste han at det lå haglepatroner der.

    Ellers skjedde det vel ikke så mye mer.

    Jeg lurer på om de haglepatronene kunne ha vært onkel Martin sine.

    Onkel Martin fikk noen ganger låne Rex, når han var på jakt.

    Han gikk vel på landbrukslinje, eller noe, på en skole i Melsomvik, eller noe, tror jeg.

    Og onkel Martin hadde et rom faktisk, i huset til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Så julen 1975, (må det vel ha vært), så var Ingeborg, Johannes, mora vår, Arne Thomassen, Martin, Pia og jeg, og feiret jul, i det skipperhuset, til Ingeborg og Johannes, i Blombakken, husker jeg.

    Martin hadde kjøpt en singel, til meg, (jeg mener det må ha vært det her året, hvis ikke året etter).

    Og det var ‘Andungen Kvakk Kvakk’, som var på barne-TV.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens vi bodde i Brunlanes, så flytta det en gutt dit, fra Nord-Norge, til den skogsveien, som vi bodde i.

    Han bodde i en hytte, (eller om det var et hus), litt lenger ned mot bilveien, inn til Stavern da.

    Han prata jeg med da, en dag, for mora mi og Arne Thomassen fortalte om han gutten da, siden jeg ikke hadde noen lekekamerater der.

    Men da var jeg vel blitt litt sky kanskje, fra å ha bodd der ute i skogen, en stund.

    Og jeg prata bare med han gutten en gang, enda vi var de eneste ungene uti der.

    Mora spurte hvorfor jeg ikke hang med han gutten.

    Og jeg forklarte det, at han prata bare om dokker.

    For han spurte sånn, ‘hvor bor dokker’, osv.

    Så jeg syntes han prata rart da.

    Han var vel grei sikkert, men jeg var vant til å ikke ha noen lekekamerater der.

    Så jeg måtte ta det litt gradvis.

    Man kunne ikke bare bestemme seg for å bli kamerater, mente jeg.

    Man måtte liksom bli kjent med personen, osv.

    Og ikke bare si at den og den, fra et annet sted kanskje, var kameraten.

    Men men.

    At sånt kunne ta litt tid da, så det var ikke sånn at jeg gikk og besøkte han nye gutten hele tida, for å si det sånn.

    Men men.

    Selv om jeg vel sa ‘hei’, hvis jeg så han.

    Men men.

    Pia og jeg pleide også noen ganger å gå helt ned til asfaltveien, inn til Stavern, (og andre veien da, til Nevlunghavn kanskje), og se.

    Der var det vel bare noen postkasser og sånn.

    Men det var så kjedelig der, så noe måtte man gjøre liksom.

    Men men.

    Det var bare å gå langs den gårdsveien da.

    Og noen ganger gikk jeg vel kanskje litt ute i skogen.

    Rex kunne jeg ikke gå tur med, for jeg for liten, og Rex var for vill.

    (Selv om de prata om å ta med den hunden på dressurkurs).

    Men men.

    Plutselig bare forsvant Rex, og den hadde visst blitt avlivet, tror jeg.

    Noe sånt.

    Noe jeg syntes var trist.

    Den hunden var kanskje vill og vanskelig å få til å høre.

    Men jeg syntes at den hunden var morsommere enn Cora, for eksempel.

    Men men, det var kanskje fordi at jeg var yngre, på den tiden, som vi hadde Cora.

    Men men.

    Så da ble jeg nok litt trist, når vi ikke hadde Rex lenger.

    Men men.

    Vi bodde vel på den hytta, ute i skogen, i et års tid.

    (Selv om det kanskje kunne virke lenger).

    Så flytta vi til Mellomhagen, som også lå på Østre Halsen.

    Som Storgata hvor vi hadde bodd før.

    Men Mellomhagen lå lenger unna Hvittensand, og nærmere Skreppestad-blokkene, for de som kanskje er litt kjent på Østre Halsen.

    Så sånn var det.

    Hva som skjedde i Mellomhagen, det skal jeg prøve å få skrevet mer om i neste kapitell.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Vi lærte forresten å skrive navnene våre, og sånn, der i Brunlanes, husker jeg.

    Mora vår ga oss papir og tegnestifter da, var det vel, og lærte oss det, rundt stuebordet der, en høstkveld, var det kanskje.

    Så jeg hadde såvidt lært å skrive navnet mitt og sånn, ihvertfall, før jeg begynte på skolen.

    Så sånn var det.

    PS 2.

    Det var sjelden vi hadde gjester der.

    Men en søndag morgen, så stod det en stor pakke After Eight, på stuebordet, husker jeg.

    Den var halvspist vel.

    Og da hadde dem hadde noen gjester der, mener jeg å huske, og de hadde sikkert tatt med den sjokoladeesken da, som en sånn gave, som man har med noen ganger, når man er invitert på middagsselskap, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 3: Østre Halsen

    Jeg skrev jo i det forrige kapittelet, om da søstera mi og jeg første gang så vår stefar, Arne Thomassen.

    Og han var jo veldig tøff og morsk, så jeg fikk jo omtrent tunnell-syn, (eller hva man kaller det), og fikk vel omtrent sjokk, den første gangen mora vår tok med Arne Thomassen hjem, til oss, i Vestmarka.

    Pia og jeg stod liksom samlet, i en ende av rommet, mens mora vår og Arne Thomassen stod i den andre enden, og prøvde å lokke oss, til å ta imot kremmerhusene med sjokolademus, fra Arne Thomassen.

    Det var en skremmende opplevelse, må jeg nesten si, for Arne Thomassen var en fremmed kar og han var tøff med helskjegg og det hele.

    Men men.

    Vi flyttet etterhvert fra Vestmarka, til Storgata på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974, tror jeg det må ha vært.

    Altså like før jeg fylte fire år.

    Det var et stort vertikalt-delt hus, hvor vi hadde den delen av huset som vendte ut mot Storgata da.

    Det er kanskje det fineste huset i Storgata, på Østre Halsen, uten at jeg skal si det helt sikkert.

    I den andre halvdelen av huset, bodde Herman og de.

    Herman var en gutt som var litt yngre enn meg vel, og litt eldre enn Pia.

    Noe sånt.

    Herman var veldig stille av seg, og vi hadde ikke så mye med han å gjøre egentlig.

    Mora mi og Arne Thomassen kjente foreldrene til Herman, og Pia og jeg var senere med, når Herman og mora bodde i Skreppestad-blokkene, også på Østre Halsen.

    Herman ville da hoppe oppå magen til søstera mi, i senga.

    Sånne ting.

    Så Herman var en stille gutt, som var enebarn vel, og som kunne være voldelig.

    Men men.

    Allerede første dagen der, så gikk Pia og jeg rundt huset da, og utforsket hvordan man kunne gå en vei bak huset og, og komme ut i en sidegate til Storgata vel.

    Noe sånt.

    I nabohuset, på Hvittensand-siden, så bodde det ei jente på min alder, som het Inger Lise, eller noe sånn vel.

    Hun lekte ikke jeg så mye med, men det kunne bli sendt spørsmål eller erting over gjerdet, mellom husene våre.

    De hadde en stor hage.

    Vi hadde også en hage, men ikke fullt så stor vel.

    Men men.

    På andre siden av Storgata lå Østre Halsen skole, (eller om det var på skrå over Storgata).

    Men jeg hadde ikke engang fyllt fire år, så det var ikke snakk om å gå på den skolen da.

    Selv om det hadde vært kort skolevei.

    Men men.

    Vi kjente Jorun, og mange andre jenter, som pleide å stå utafor døra våres, på formidagene eller ettermidagene, og rope på ‘Erik og Pia’.

    Men men.

    Det bodde også en gutt i nærheten, som var et år eldre enn meg vel, som het Morten.

    Så sånn var det.

    En gang Morten var på besøk hos oss, så gikk jeg inn i huset hele tida, og ville gå en bakvei ut.

    Grunnen var det, at der stod det to kasser fra Grans.

    En med brus og en med øl vel.

    Jeg tok da med en flaske hver gang jeg gikk ut av huset, og vi hadde vel etterhvert en 4-5 flasker ute i hagen, eller noe.

    Med både øl og brus vel.

    Som vi åpna med en spiker og en stein vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Dette ble etterhvert gjennomskuet, tror jeg, av Arne Thomassen, tror jeg det var.

    Selv om jeg ikke fikk så mye kjeft for det.

    Men men.

    Hvis man gikk opp på loftet i det huset, som var på to etasjer pluss loft da.

    Så kunne man gå over på Herman og de sin side av loftet.

    Og så ned en trapp, eller noe.

    Og så var man hjemme hos Herman og dem.

    Så sånn var det.

    Men det var litt rart, så da gikk jeg bare tilbake til oss igjen.

    Men men.

    Det var mange matbutikker der.

    Det var Samvirkelaget like ved.

    Og to andre butikker, som ikke var kjedebutikker.

    Jeg pleide noen ganger å finne 10-øringer og sånn, her og der, i huset.

    Og da fikk jeg lov av mora mi, til å gå gjennom Storgata, i retning Hvittensand, til den matbutikken hvor mora mi pleide å handle.

    (Ihvertfall i førsten, pleide hun å handle der, husker jeg, for jeg satt oppi handlevogna der en gang, husker jeg og pirka av prislappen på en juice-kartong, mens mora mi handla.

    Noe som skapte litt rabalder, når vi kom fram til kassa.

    Men men).

    Der solgte de karameller, i kassa, til 10-øre.

    Det var fløtekarameller vel, som var pakket inn med folie, med forskjellig farge.

    De var lyseblå vel, og gule kanskje, og andre farger.

    Jeg lurer på om noen var svarte og, med lakrissmak da.

    Det er mulig.

    Det var jo noen biler som kjørte der, og bussen, men Pia og jeg fikk lov å gå rundt der, i Østre Halsen sentrum, selv om vi bare var 2-3-4 år gamle.

    Men men.

    Pia fikk kanskje ikke lov å gå alene til butikken, men hun fikk lov å gå, hvis jeg gikk sammen med henne.

    Så sånn var det.

    En gang, etter en høytid, eller noe, så ville mora mi at jeg skulle gå på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.

    Det fantes bare helmelk, på den her tiden, og jeg tror ikke det fantes 2-litere.

    Så det var to enliter-kartonger med H-melk, som det var snakk om.

    På Samvirklaget, så hadde de ikke melk sa de, for melkebilen hadde ikke vært der ennå.

    Jeg gikk så til en annen butikk.

    (Ikke der hvor jeg pleide å kjøpe karameller, men en som var litt lenger ned mot marinaen.

    Det er mulig at melkebilen stod foran den butikken hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og sperra, og at det var derfor jeg ikke gikk inn der.

    Eller om det var på grunn av kjeften jeg fikk da jeg tulla med prislappen på juicekartongen.

    Hvem vet).

    Jeg spurte i den tredje butikken, (som var i et hvitmalt hus vel), om melkebilen hadde vært der.

    Men nei, det hadde den visst ikke.

    Da ble jeg rimelig lei, for å si det sånn.

    Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget, og kjøpte goderi, for de tre kronene, som jeg hadde fått, av mora mi.

    Jeg var jo bare 3-4 år, og hadde aldri kjøpt melk før, for å si det sånn.

    Kun karameller og sånn vel.

    Så godteri viste jeg hvordan man skulle kjøpe.

    Jeg la godteriet på innsiden av gjerdet, til hagen, til Inger Lise og de.

    Så gikk jeg inn i huset vårt, og sa det, at melkebilen ikke hadde vært der, og at jeg hadde mista pengene, ned i et sånt sluk, som er på siden av veien, like ved fortauet, for å få unna regnvann, osv., fra veien.

    Så spiste jeg kanskje noen brødskiver da.

    Så hadde mora mi prata med nabokona, eller noe, og det visste seg at hu Inger Lise da, hadde funnet en pose med godteri, som noen fylliker hadde lagt i hagen dems.

    Da ble jeg litt irritert, må jeg innrømme.

    Men men.

    Arne Thomassen spurte meg også om det her, når han kom hjem fra jobben.

    Og jeg forklarte igjen at jeg hadde mista de kronestykkene nedi et sånt sluk da, på veien tilbake fra Samvirkelaget.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jorun var glad i Lovehearts.

    Hun var kanskje 2-3 år eldre enn meg, og hadde brunt hår, tror jeg.

    Hun leste på Lovehearts-ene, og sa til meg hva som stod på de.

    En gang, så tok Jorun og en annen jente meg med til ei jente jeg ikke hadde hilst på før.

    Det var ei veldig pen jente med lyst hår, på min alder.

    Hun lyste skikkelig opp, i forhold til de andre jentene, som jeg kjente der, som vel alle var brunhårede vel, kanskje med unntak av Inger Lise, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så noen dager etterpå, så dristet jeg meg inn i den bakgården igjen da, og gjorde som Jorun hadde gjort, og stod og ropte på hu jenta.

    (Vi var vel begge fire år da, tror jeg).

    Mora kom ut i vinduet, i 2. etasje kanskje, og jeg spurte om hun jenta ville ble med ut og leke da, (eller noe).

    Hu jenta med det pene lyse håret dukka opp igjen, og vi ble enige om å gå til skolen.

    På veien, så fant hu jenta, en diger tyggegummiklyse, som hu plukka opp fra fortauet.

    Den skylte hu så, i fontena, på Østre Halsen skole, (den fontena som man kunne se fra Storgata).

    Så ga hu meg halve tyggegummi-klysa, som jeg tygde litt på da, for høflighets skyld.

    Jeg var vel litt mer kresen enn henne, tror jeg, og var kanskje mer glad i karameller fra den ene butikken, enn ferdigtygde tyggegummiklyser.

    Men men.

    En høy mann stod vel forresten ved den butikken, hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og så på oss to fire-åringene, mens vi gikk til skolegården da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men han sa ingenting, han bare stod der vel.

    Jeg fulgte henne så et stykke på veien hjem igjen.

    Så spurte jeg om hun klarte å gå den siste delen hjem aleine.

    Og det klarte hun, sa hun, og smilte kanskje litt.

    Jeg tenkte jeg skulle besøke henne igjen, men jeg drøyde det litt.

    Jeg fortalte ikke noe om det her til hverken mora eller søstera mi, (eller Arne Thomassen da).

    Ikke til Jorun heller, jeg så vel ikke hu så mye mer etter det her.

    For plutselig en dag, når Pia og jeg, stod i oppkjørselen og hagen, som hørte til huset vårt, så rygget det plutselig en stor flyttebil, inn i oppkjørselen vår.

    ‘Å nei, ikke igjen’, tenkte jeg, og begynte nesten å grine.

    Men jo, det var visst sånn.

    Vi skulle flytte, igjen.

    Så sånn var det.

    Så hu jenta så jeg aldri noe mer til, og det var vel litt synd, for hu må vel sies å ha vært en skjønnhet, ihvertfall sammenlignet med de andre jentene der, for hu hadde så fint lyst hår og vel pent smil osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var noe spesielt med henne ihvertfall, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Men men.

    En gang, mens vi bodde der, så hadde mora vår sendt Pia og meg på noe ærend da.

    Vi skulle krysse Storgata, i fotgjengerfeltet.

    Bussen stod på holdeplassen, like foran fotgjengerfeltet, og den drøyde og drøyde.

    Pia og jeg stod og ventet og ventet, på at bussen skulle kjøre.

    Til slutt, så følte jeg meg dum, ovenfor søsteren min kanskje, og begynte å gå ut i veien mens jeg leiet Pia i hånda, var det vel.

    Så startet bussen.

    Og Pia og jeg var så små, at bussjåføren vel ikke så oss.

    Så en dame, på fortauet, på den siden av veien, som vi gikk mot, hun gikk ut foran bussen, og fikk sjåføren til å stoppe.

    Men den følelsen jeg hadde, mens jeg gikk over fotgjengerfeltet leiende på Pia, mens bussen startet opp og begynte å bevege seg mot der vi gikk mot, nei den var forferdelig.

    Det var jo i fotgjengerfeltet, så det var jo lov å gå der.

    Men det må ha vært noe rart, tror jeg, for bussen drøyde så lenge, og begynte å kjøre, akkurat da Pia og jeg begynte å gå over gata.

    Så hvis ikke hu dama hadde stoppa bussen, så hadde det nok gått galt, tror jeg.

    Jeg lata som ingenting nesten, og Pia var vel bare to og et halvt år, eller noe, så jeg vet ikke om hun fikk med seg det som skjedde.

    Men men.

    Fælt var det ihvertfall.

    Arne Thomassen hadde kontor i Nansetgata, i Larvik, sammen med en kollega.

    Han jobbet som maler, har jeg blitt fortalt.

    Om det var kunstmaler eller husmaler, det forstod jeg ikke helt.

    Men han jobba med bygningsarbeid og sånn og, det husker jeg.

    Så det firmaet var nok noe med bygningsarbeid da.

    Huset de hadde kontor i, lå som nevnt i Nansetgata.

    Det var på den samme siden, som det gamle Vinmonopolet i Larvik, men noen hundre meter lenger opp kanskje, mot det tidligere Nanset Marked, og Hovland-banen da, (der hvor Norbyen Kjøpesenter er nå).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Pia og jeg var med Arne Thomassen på jobben hans, enkelte ganger, allerede mens vi bodde i Vestmarka.

    Vi måtte sitte stille, på kontoret der da, hele dagen, mens vi kanskje fikk lov å tegne eller noe.

    Men midt på dagen, så ville Arne Thomassen ta pause, og ta med Pia og meg, over gata, til et konditori, som lå der, hvor vi fikk en flaske Solo og en pose boller på deling vel.

    Det var en sånn 0.35 liter glassflaske, med Solo, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    En gang, så besvimte mora vår, på det kontoret.

    Det var kanskje fordi Arne Thomassen hadde gått konkurs, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Besvimte gjorde hu ihvertall.

    Så sånn var det.

    Vi gikk noen ganger på søndagskole, mens vi bodde på Østre Halsen.

    Det var en søndagsskole ikke så langt unna, i retning Lågen, hvor mora vår ville ta oss med, på enkelte søndager da.

    Mora mi tok vel også med meg på en musikkskole, for barn, i Larvik, et par ganger, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også hos tannlegen, husker jeg.

    Men men.

    En gang kjørte vi også inn til Billingstad, for å gå på IKEA.

    Pia og jeg ble plassert i barneparken der, og de unge damene som jobba der tulla fælt med oss.

    De lot som at de ikke skjønte at jeg var fire år, og Pia to år, men bytta på sånne nummerdrakter, og lot meg ha et to-tall da.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble nesten traumatisert av den dårlige behandlingen jeg fikk av de IKEA-damene der, husker jeg.

    Det var helt som et mareritt.

    Men men.

    De var skikkelig ondskapsfulle mot meg, må jeg vel nesten si.

    Ihvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

    Men men.

    Det huset i Storgata var veldig stort, men likevel ikke så stort, at Pia og jeg kunne ha vært vårt rom.

    Vi hadde rommet vårt i første etasje, ikke langt fra stua, hvor det stod en svart-hvitt TV vel, hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Vi hadde en køyeseng, og jeg lå nederst og søstera mi øverst.

    (For Pia veide mindre, sa mora mi, (for ei venninne av henne spurte om dette en gang, husker jeg), og det ville vært værre for henne om jeg falt gjennom sengen og ned på henne, enn omvendt).

    Mora vår ville noen ganger få oss til å be aftenbønn, mens vi bodde i dette huset, (som da var brunt), på Østre Halsen.

    Hun kunne også noen ganger synge sanger, (eller fortelle dikt), når vi skulle legge oss.

    Det kunne være ‘Når Trollmor har lagt sine elleve små barn’ eller ‘Lille Persille’, av Inger Hagerup.

    Men men.

    Arne Thomassen, var ikke som noen far for oss, han var som en stefar, vil jeg si.

    Det var ikke sånn at han noen gang fortalte eventyr for oss, for eksempel, for å prøve å forklare.

    Mora vår bestemte det meste, når det gjaldt oss barna, vil jeg si.

    Men men.

    Vi besøkte vel ikke faren vår og dem, på Berger/Sand, i det hele tatt, (sånn som jeg husker det), den tiden vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Østre Halsen var nesten som en liten by, og det var vel også noen få andre forretninger der, enn de nevnte tre matbutikkene.

    Jeg husker lite fra vinteren der, det er mest fra våren og sommeren, som jeg har minner, derfra.

    Vi hadde også der flere barnepiker.

    Noen som bodde ut mot en øy, like ved marinaen der vel.

    Og man kunne se sjøen, fra vinduet i stua vår.

    En barnepike sa en gang, husker jeg, at det var en båt, som kjørte sikk-sakk, på sjøen.

    Jeg visste ikke hva sikk-sakk var, så jeg spurte hva det var da, og barnepikene var greie og forklarte.

    Jeg hadde en morsom tid der, husker jeg det som, siden vi hadde så mange lekekamerater, og jeg syntes også det var morsomt å gå i butikken og kjøpe karameller.

    Så det var sånn at jeg nesten bare syntes alt var morsomt, og ikke brydde meg om ting som å knyte skolissene mine, for eksempel.

    At jeg ikke tok det så nøye.

    Og da begynte mora mi å klage på meg, at jeg var treg til å lære å knyte skolissene.

    Men det var egentlig noe jeg kunne, men jeg tok det ikke så nøye da, jeg var kanskje litt ‘laid-back’.

    Men mora mi kunne noen ganger klage på sånne ting.

    Jeg klarte heller ikke å snyte meg ordentlig, og det måtte Arne Thomassen lære meg, husker jeg, (et par år etter det her), for det klarte ikke mora mi å forklare meg, hvordan man pussa nesa.

    Men hu ba Arne Thomassen om å forklare meg det da.

    Så mora mi tålte kanskje ikke gutter så bra.

    En gang, flere år etter det her, mens mora mi bodde i Borgheim, ved Tønsberg, så forklarte hun meg det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde voldtatt henne, (eller misbrukt henne, var det kanskje), som barn.

    Uten at hun fortalte noe om hvilken fetter dette var.

    Hennes lillebror, Martin, har jeg også blitt fortalt om, i 2005, av hans samboer, Grete Ingebrigtsen, at han var ‘veldig uhygenisk’.

    Så det er mulig at min mor hadde bygget opp et slags hat, mot gutter/menn.

    Hva vet jeg.

    Noe rart var det nok ihvertfall, for jeg syntes hun var ganske ondskapsfull og slem, mot meg, noen ganger.

    Men men.

    En gang Pia gråt, så sa hun ‘pappa’, og ikke ‘mamma’, som var vanlig.

    Pappa bodde jo på Berger, cirka ti mil unna.

    Dette var mens min mor hadde en venninne på besøk.

    Og jeg var innendørs, husker jeg, mens Pia var utenfor huset.

    Jeg hadde også for vane, å si fra, til mora mi, hvis jeg skulle på do.

    Det gjorde jeg en gang hun hadde en venninne på besøk, der i Østre Halsen.

    Og da gjorde hun skikkelig narr av meg, ovenfor hun venninna da.

    Det var siste gangen jeg sa fra om at jeg skulle på do, for å si det sånn.

    Men men.

    Så min mor var ikke så snill av seg alltid, vil jeg si.

    Men men.

    Det var også en annen barnepike vi hadde der, husker jeg, på Østre Halsen.

    Det var ei som tok oss med på Samvirkelaget, antagelig våren/sommeren 1975.

    (Like før vi flyttet derfra).

    Hun fortalte det, til Pia og meg, at noen ganger var det snerk på isen.

    Snerk, det var noe som kunne være på is som hadde ligger i fryseren lenge.

    Men men.

    Jeg fikk se på skiltet, over de forskjellige is-ene da, og ville ha en Snømann-is, husker jeg.

    (Hvis det var denne gangen).

    Snømann-is kostet en krone, husker jeg, og var vel den billigste isen.

    Men men.

    Jeg tror ikke det var noe snerk på den, ihvertfall.

    Året før, så hadde mora mi og en annen barnepike, tatt meg med, til lekeplassen, som lå mellom Østre Halsen skole og veien Tjøllingbussen kjørte vel.

    Mora mi bare dro meg med, og nå skulle jeg huske, uansett om jeg ville, eller ikke.

    Jeg hadde ikke så lyst til å huske, for å være ærlig.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi og barnepiken var så ivrige på at jeg skulle gjøre det.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det var vel ikke meningen at foreldre skulle utsette barna sine for noe farlig?

    Og mora mi hadde jo ikke spurt meg ordentlig om det, om jeg egentlig hadde lyst til å huske.

    Jeg var liksom ikke med på det her.

    Det foregikk over hodet på meg.

    Men likevel, så satt jeg nå plutselig der, på en huske, (en sånn av en treplanke vel), og ble gitt fart da, av mora mi.

    Dette hadde gått alt for fort frem, syntes jeg.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det kunne vel ikke være noe farlig, hvis ikke mora mi spurte meg først, om jeg hadde lyst til det her, tenkte jeg.

    Så jeg slapp plutselig bare taket i tauene på huska, og satt fortsatt på huska da, som gynget fram og tilbake, mens jeg holdt balansen da.

    For jeg hadde vel ikke lyst til å falle, jeg skjønte vel det kanskje, at det kunne være farlig.

    Men jeg hadde faktisk ikke blitt spurt om jeg ville huske.

    Derfor slapp jeg taket, som en protest da.

    Jeg holdt balansen, oppå huska, som fortsatt gynget fram og tilbake da.

    Men mora mi var kanskje manisk da, siden hu bare dro meg med til lekeplassen, og satt meg oppå huska, og begynte å gi meg fart.

    Uten å først spørre meg, om jeg hadde lyst til å huske.

    Jeg var vel ikke helt våken tror jeg, enda, det var kanskje litt tidlig på dagen.

    Så dette var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi klage på Arne Thomassen, om at sluppet taket i huska da.

    Men men.

    Vi var også på et besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da hadde flyttet fra Klokkarstua, til et byggefelt, i Sætre.

    Sætre ligger også i Hurum, men litt nærmere Røyken og Oslo, tror jeg.

    Men men.

    Jeg skulle sove på rommet til onkel Martin, i to netter, tror jeg det var.

    Onkel Martin hadde mista en krone og en femti-øring, under senga, og jeg spurte om jeg kunne få de myntene da.

    Noe jeg vel fikk lov til.

    Min mormor Ingeborg var jo fra Danmark, og mye mer myndig, (må man vel Si), enn for eksempel min farmor Ågot, som jeg likte meg mye bedre hos, hvis jeg skulle være ærlig.

    Da vi skulle tilbake igjen til Larvik, på søndagen, så skulle jeg handle for det kronestykket og den femtiøringen, i en kiosk, som holdt til i et lite trehus, like ved innkjøringa til det byggefeltet da.

    Det som skjedde var at jeg stod inni den kiosken, i 15 minutter kanskje, uten å bli ekspedert, av de to unge damene, som stod bak disken.

    Folk kom inn i kiosken hele tiden, og jeg ble bare oversett.

    Dette var nesten traumatiserende, syntes jeg, og jeg ble ikke ekspedert, før mora mi kom inn i kiosken, etter kanskje et kvarters tid da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var også på en ferietur, til Bergsjø Høyfjellshotell, med mora mi og Arne Thomassen, rundt den her tiden.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den vinteren, som vi bodde i Storgatam, på Østre Halsen.

    Den første dagen der, så blåste det så mye, at søstera mi og jeg, nesten blåste avgårde, når vi skulle gå på ski.

    Den neste dagen var været bedre, og vi gikk en skitur, i noen kjedelige løyper der da.

    Jeg gikk litt i forveien, og la meg så ned i snøen litt, for å hvile.

    Men da ble mora mi og dem sure, når de tok meg igjen.

    Men men.

    De hadde en jukebox på det hotellet, hvor de spilte sanger som ‘Du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, osv.

    Den pleide mora mi å la meg velge, på jukebox-en, noen ganger.

    Hun ga meg en krone da, (eller noe), for å høre på den sangen.

    Så sånn var det.

    Lørdagen, tror jeg det var, så tok Arne Thomassen meg med på en akekonkurranse.

    Jeg ble bare sendt utafor en veldig bratt bakke, på et lånt akebrett, og var redd for å dette av.

    Så jeg bare satt på akebrettet, ned hele bakken, og vant hele akekonkurransen.

    (Enda jeg var den yngste som var med, tror jeg).

    Jeg fikk et diplom utdelt, i forbindelse med middagen, den kvelden, mener jeg det var.

    Nesten alle gjestene på hotellet, satt i en stor sal da, og spiste middag, ganske samlet vel.

    Etter middagen, så var det dans, og Pia og jeg måtte danse sammen, sa mora mi.

    Men men.

    Det er mulig at dette kan ha vært et års tid senere.

    Hva vet jeg.

    Onkel Martin besøkte oss også, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Han var kanskje 14 år da, (for han var en attpåklatt, kanskje cirka ti år yngre, enn mora vår).

    Onkel Martin var litt bortskjemt, tror jeg, for han ville bare drikke melk, hvis han fikk ha O’Boy, (eller om det var Nesquick), i melka.

    Dette var den første gangen, som jeg hadde sett sjokolademelk.

    Og det var mulig at jeg fikk lov å smake et glass.

    Det er mulig.

    Ellers husker jeg ikke så mye mer fra besøket til onkel Martin der.

    Men men.

    Jeg husker at Arne Thomassen nesten hadde skremt meg, den jula vi bodde der, med julenissen.

    Så da en julenisse dukka opp, med sekk og det hele, så ble jeg rimelig skremt, og gjemte meg under kjolen til mora mi.

    Så sånn var det.

    Det er mulig det var en nabo, eller noe, som var julenisse.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var hos oss, den julen.

    Jeg mener å huske at de satt i stua vår der, da julenissen kom, og jeg gjemte meg under kjolen til mora mi, i panikk vel, må man vel si.

    Det er mulig.

    Men men.

    Pia og jeg så en gang et hvitt pinnsvin, i oppkjørselen, til huset vårt, i Storgata.

    Det har jeg senere fortalt til en eller annen lærer eller lærerinne, på en av de tre barneskolene jeg gikk på.

    Men det var visst ikke sannsynlig, fikk jeg høre, at pinnsvinn kunne være hvite.

    Selv om jeg husker denne episoden godt enda.

    (Og mener vel fortsatt at det pinnsvinnet var rimelig hvitt).

    Men men.

    Så det var kanskje litt rart.

    Men men.

    Men jeg husker det, at når den store flyttebilen rygget inn i oppkjørselen vår, en vår eller sommerdag der, i Storgata.

    Nei, det var liksom en vond følelse, vil jeg si.

    Skal vi flytte nå igjen, og fra Østre Halsen, hvor vi hadde så mange venner.

    Nei, det var ikke så veldig morsomt.

    Jeg var vel fortsatt bare fire år, og vi hadde jo flyttet to ganger, på de to siste årene da, allerede.

    Men men.

    Hvordan gikk det, hvor flyttet mora vår og Arne Thomassen og Pia og meg selv til, etter Østre Halsen.

    Det skal prøve å skrive mer om i neste kapittel.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 2: Vestmarka

    På skjemaet jeg fikk sendt fra Folkeregisteret i Norge, hit til England, rundt 2009 vel, så stod det at mora mi og Pia og jeg, flytta til Rømminga, da mora mi separerte seg fra min far.

    Men det stedsnavnet ‘Rømminga’, det hadde ikke jeg hørt om, før jeg så det stod på Folkeregister-skjemaet mitt.

    Så sånn er det.

    Vi kalte det stedet for Vestmarka, og sånn som jeg husker det, så lå det en nokså lang gåtur fra Larvik sentrum.

    Noe sånt.

    Jeg har senere sett at det er en avkjøring, fra Nansetgata vel, like ved det tidligere Nanset Marked i Larvik, hvor det nå heter Norbyen Kjøpesenter.

    Der er det en avkjøring, på andre siden av Nansetgata, enn Tagtvedt, hvor det står skiltet til Vestmarka da.

    Så det var vel kanskje en kilometer eller to langs den veien som vi flyttet til da, etter mine foreldres seperasjon, moren min, søsteren min og meg.

    Vi hadde et ganske lite to-etasjes hus, som lå på eller like ved eiendommen til et litt større hus vel.

    Noe sånt.

    Pia og jeg hadde ikke hvert vårt soverom der, som i Toppen 4, men vi måtte dele et soverom, som lå i første etasje.

    Mens mora vår hadde soverom i andre etasje.

    Så sånn var det.

    Jeg husker jeg reagerte litt, da jeg så det soverommet til Pia og meg, for sengene som stod der, (vi leide vel antagelig et ferdig møblert hus da), hadde så høye vegger.

    De sengene var nesten som fengsler, for små barn.

    Jeg var vel akkurat fylt tre år, tror jeg, og søsteren min Pia var noen måneder fra å fylle to år da.

    Jeg husker at jeg forklarte for Pia, hvordan man kunne komme seg ut av de sengene.

    Rekkverkene var så høye, så det var bare såvidt at jeg klarte å klatre over.

    Og den klatringen kunne også gjøre vondt i ens edlere deler, hvis man var uheldig.

    Men men.

    Pia var jo yngre, så hu klarte vel ikke å klatre over kanten av sengene, tror jeg, så hu var nesten som i et fengsel, om morgenene.

    For Pia og jeg pleide å våkne opp, før mora vår da, og da var det ikke så lett for Pia, som var ganske fanget i sengen sin da.

    Men men.

    Jeg lærte Pia et triks, for å komme ut av sengen.

    Og det man kunne gjøre, det var å vippe opp enden av madrassen, som var av skumgummi vel.

    Så kunne man ta bort sengebunn-plankene, som ikke var stiftet sammen.

    Man kunne ta bort tre-fire av de sengebunn-plankene, og så krype under sengen og ut i det fri.

    Jeg behøvde bare å forklare det for Pia, hva hun kunne gjøre, så klarte hun og det, (sånn som jeg husker det).

    Det var ikke sånn at jeg gikk bort til senga til Pia, og viste henne det.

    Jeg pleide å holde litt avstand til Pia, antagelig fordi hun kunne begynne å gråte, og jeg kunne få kjeft av mora mi.

    Hvem vet.

    Så det var ikke sånn at jeg dreiv å tulla med senga hennes, eller noe.

    Det hadde jeg liksom ikke noe interesse av, og da hadde hu sikkert bare sladra til mora vår.

    For å nevne et par grunner.

    Men men.

    Jeg husker at jeg en gang gikk ut av døra, en morgen, før min søster og min mor hadde stått opp vel.

    Det var ikke snø, så dette var kanskje høsten 1973.

    Noe sånt.

    Dette var en av de første dagene, som vi bodde i Vestmarka, husker jeg.

    Jeg gikk over gårdsplassen og så en bondegård, noen hundre meter unna.

    Jeg gikk bort til den gården, og døra til en låve, eller et fjøs var det vel egentlig, stod åpen.

    Jeg gikk og så inn døra, og der var det ei bonekone, eller budeie, som dreiv og stelte med kuene.

    Hu melka vel kuene, tror jeg.

    Det husker jeg ikke nøyaktig om hu gjorde nå.

    Men etterhvert begynte hu ihvertfall å fjerne en lem, i gulvet, og fant fram en svaber, eller noe, og begynte deretter å skyve avføringen til kuene, ned i den lemmen i gulvet da.

    ‘Er det bæsj’, sa jeg, som var rimelig sjokkert over denne veldig merkelige måten å omgås avføring på da.

    Dette hadde jeg ikke sett noe lignende av på Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bondekona innrømte at det var bæsj, og sa ikke noe mer, men bare fortsatte å jobbe da, som om jeg ikke var der nesten.

    Jeg gikk etterhvert ut og tilbake til huset vårt igjen, uten å fortelle noe til min mor eller søster om dette merkelige som jeg hadde sett, når de våknet.

    Men men.

    Det var også noen barnepiker, eller noe, i Vestmarka, som bodde litt nærmere Nanset vel, langs hovedveien inn til Larvik fra Vestmarka vel.

    Mora vår ansatte dem vel som barnepiker, når hu var på byen, i Larvik.

    Pia og jeg var ihvertfall en gang hos disse jentene, som en eller flere av bodde i et hus langs veien inn til Larvik sentrum da, sånn som jeg husker det.

    Et trehus, på venstre side av veien, når man kjørte fra vårt hus og i retning Larvik.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Plutselig en morgen, når søstera mi og jeg våknet, i Vestmarka, så hadde mora vår pyntet med masse artige nisser osv., i stua.

    Det var nissefigurer som var laget av kongler og nøtter og rød filt vel, og som var små og så morsomme ut.

    Det var veldig artig husker jeg, det var ikke bare en eller to figurer heller, men det var julepynt rundt om på forskjellige steder i to stuer, var det vel, i første etasje.

    Disse to stuene var vel det første vi så, når vi gikk ut av soverommet vårt, så det var veldig morsomt, å oppdage de morsomme nisse-figurene, plutselig en morgen, det er helt sikkert.

    Dette må vel ha vært julen 1973.

    Vi satt også ut grøt til nissen, den julen, mener jeg å huske.

    Mora mi sendte meg ut med en skål risgrøt vel, til nissen da, borte ved et vedskjul, eller noe, som vel tilhørte de i det større huset, som var mer eller mindre på samme eiendommen, som der huset vårt var vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet som skjedde, de første månedene, i Vestmarka, var det, at søstera mi og meg stod opp, og fant en halvdød mus, i en av de to stuene.

    Mora vår hadde lagt ut rottegift, tror jeg det var, og jeg syntes jo da at dette var noe som var verdt å si fra til moren vår om, at det var en mus i stua.

    Så jeg plukka opp mus, og holdt den i halen, og så gikk Pia og jeg opp til soverommet til mora vår, i andre etasje.

    (Pia var ihvertfall i stua og så på det som skjedde, men det er mulig at hu ikke ble med opp til mora vår. Det husker jeg ikke helt).

    Jeg snakka vel høyt til mora mi da, utafor soveromsdøra hennes.

    Og hu kom ut, i nattkjolen, eller noe sånn vel, og skreik da jeg rakte henne den ennå levende musa, i halen, og kastet den ut av vinduet, i andre etasje.

    Pia og jeg heiv da på oss noen sko, eller noe, og gikk ut for å se om vi kunne finne musa igjen ute.

    Vi syntes vel begge at mamma var slem mot musa, siden hu kasta den ut av vinduet.

    Jeg husker ikke om vi klarte å finne musa, (nedenfor vinduet til soverommet til mora vår), men den overlevde vel neppe både fallet og rottegiften, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Mora vår ville også noen ganger si til søstera mi og meg, at vi kunne sove i sengen hennes, om natta.

    Da ville hun si sånn ‘henda over dyna’, hvis jeg hadde henda under dyna, for da trodde hun vel at jeg skulle ta meg på tissen, eller noe da, hvis jeg tilfeldigvis hadde henda under dyna.

    Men men.

    Mora vår pleide å gå på et utested i Larvik, som het Hansemann, (etter en kjent tysk filosof, eller noe, har jeg senere lest, på internett).

    Hansemann, lå opp mot Bøkeskogen i Larvik, husker jeg, ettersom det har vært et av de mest kjente utestedene, i Larvik, de siste tiårene, og mora mi pleide også og gå dit på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.

    En gang, som mora vår dro til Hansemann, så kom hadde hun truffet en kavaler, husker jeg.

    Det var Arne Thormod Thomassen, en mann fra Nord-Norge vel, (selv om han snakket østlandsdialekt), og han var vel i 40-årene, da mora vår traff han, mens hun selv var født rundt 1947 eller 48 vel, så hu var vel da rundt 25 år.

    Så Arne Thomassen var vel cirka 15 år eldre enn mora vår, hvis jeg skulle tippe.

    Plutselig en dag, så stod han bare der, sammen med mora vår, i det lille huset vårt, i Vestmarka da, med to papir-kremmerhus, med sjokolademus, til søstera mi og meg.

    Det var en anspent stemning.

    For Arne Thomassen så nesten litt skremmende ut, for oss barna.

    Han var høy og kraftig og hadde et strengt blikk og han hadde vel også helskjegg.

    Mora vår lokket oss, at vi skulle si hei, og komme bort og få kremmerhusene med sjokolademus da.

    Jeg var veldig glad i godteri, så jeg gikk tilslutt bort og fikk et kremmerhus da.

    Selv om jeg ikke skal påstå det, at jeg likte dette, at det plutselig dukka opp en voksen mann, i huset til mora mi, søstera mi og meg, så utrolig bra.

    Men men.

    Det nytta nok ikke å protestere.

    Det ble nok omtrent som den gangen, som mora vår tok med søstera mi og meg, og flytta fra Toppen 4 og faren vår, (som jeg skrev om i det forrige kapitellet).

    Det var nok mora vår som bestemte, siden hun var voksen da.

    Men men.

    Arne Thomassen flyttet ganske kort tid etter dette, inn i huset vårt, i Vestmarka da.

    Jeg husker også at søsteren min og meg, var på besøk, hos faren vår, som hadde flyttet tilbake til foreldrene sine, Ågot og Øivind, mens vi bodde i Vestmarka.

    Jeg husker av vi var hos Ågot og Øivind, i en påskeferie.

    Vi fikk påskeegg, og inni påskeggene, så var det noen sjokalebiter da, innpakket i noe mønstret sølvpapir vel, husker jeg.

    Men det som var enda gjevere, det var at skallet på påskeggene, faktisk også var laget av sjokolade.

    Utrolig nok.

    Så det gikk faktisk ann å ta av noe gull eller sølvpapir, fra de to halvdelene, av skallet, til påskeegget, og så dukket det faktisk opp mye mer sjokolade.

    Så det var nesten som en sensasjon, husker jeg.

    Jeg satt vel ganske stille, mener jeg å huske, i en av de behagelige brune, to-seter skinnsofaene, til Ågot og Øivind, ikke lang fra reolen deres, i huset på Sand, (som alltid var holdt like rent og ryddig, av bestemor Ågot), mens jeg på påskeaften, påsken jeg var tre år, tror jeg det var, koste meg med det påskeegget da.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at en gang, som faren vår kjørte oss tilbake til Vestmarka.

    Så var det ikke brøyta, fra veien, og opp til huset der vi bodde.

    Og det hadde snødd veldig, og det snødde vel fortsatt mens vi kjørte ned til Vestmarka igjen.

    Faren min parkerte i veikanten.

    Han ba meg stå utenfor bilen og vente.

    På baksiden av bilen vel.

    Så bar han Pia opp den gjennsnødde veien, og opp til huset til mora mi.

    Mens jeg stod og venta, så kom brøytebilen.

    Faren min hadde sagt at jeg skulle stå og vente, til han kom tilbake.

    Jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere.

    Jeg husker at jeg så det, at snøen ble brøyta vekk fra veien, og opp i luften, mens den dalte i en bue, ned i grøfta, på siden av veien.

    Jeg husker at jeg lurte fælt på det, hva jeg skulle gjøre.

    Så dukka faren min opp da, mens brøytebilen kanskje bare var noen sekunder unna.

    Så jeg fikk jo litt sjokk da, for jeg lurte jo på det, om jeg var trygg der jeg stod, og hva som ville skje, når brøytebilen kom fram dit, hvor jeg stod.

    Og om jeg skulle prøve å hoppe over autovernet, eller ut i grøfta, eller hvordan det var igjen.

    Så da fikk jeg jo litt sjokk da, av den her opplevelsen, og husker dette ganske tydelig enda, må jeg si.

    Men men.

    Jeg var jo bare tre år, så jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre akkurat.

    Men men.

    Nå dukka jo faren min opp der da, og jeg syntes jeg husker det, at han stod og observerte meg, fra den andre siden av veien.

    Noe sånt.

    Men men, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Faren min bar meg også opp til mora vår da, og sa noe greier om ‘brøytebilen’, til mora vår da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som jeg og Pia, var hos faren vår, som bodde hos Ågot og Øivind, på Sand, så hadde jeg ikke noe lyst, til å dra tilbake, til mora vår igjen.

    Jeg husker at bestemor Ågot var veldig hyggelig.

    Dette var kanskje våren eller sommeren 1974.

    Hvem vet.

    Pia og jeg, fikk hver vår gjennomsiktige brødpose, med mynter.

    5-øringer og sånn.

    Også gikk vi i kiosken til Liv, som var like ved huset til Ågot og Øivind.

    (Dette var der hvor Sandbu Tepper ble bygget, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en lys blå/cyan trekiosk, tror jeg, med veranda, og trapp opp vel.

    Noe sånt.

    Det satt noen ungdommer, i trappa eller verandaen.

    Også var vel hu liv bak et vindu i den kiosken, tror jeg. Jeg tror ikke at man kunne gå inn der.

    Også kjøpte vi kremmerhus med smågodt da, og sånne ting, for de myntene vi hadde, i to plastposer.

    Men men.

    Ihvertfall så var det sånn, at da mora mi og Arne Thomassen, dukka opp, hos Ågot og Øivind, (og faren min, som da vel ikke var hjemme), så låste jeg meg inn på do, og kom ikke ut igjen, før mora mi hadde mast mye, og sa at vi hadde fått hund.

    Den hunden, tror jeg var en schäfer, som het Cora.

    Den var en hvalp, vil jeg si.

    Likevel, så var gulvet, ihvertfall i den første stua vår, som man kom inn i, når man åpnet utgangsdøra, dekket av svære ‘kukaker’ nesten, med avføring.

    Jeg vet ikke om de hadde latt hunden vært alene der, i en ukes tid, mens Pia og jeg var på Sand, eller hva som hadde skjedd.

    Det var veldig store hauger med avføring, så at de kan ha kommet fra den lille hunden, det var litt vanskelig å tro.

    Men men.

    Så den hunden hadde isåfall vært alene i Vestmarka, i en uke eller to da.

    Og dette var også første gangen jeg så den hunden.

    Så det var litt merkelig.

    Men men.

    Jeg husker såvidt en kar som vi vel leide av der, tror jeg, som ganske hyggelig.

    Uten at jeg kan huske det, at jeg pratet så mye med de i nabohuset.

    Søstera mi og meg, vi hadde liksom mer samhold, i Vestmarka, enn vi hadde hatt, på Bergeråsen.

    Jeg tvilte litt på den her flyttinga til mora vår, og jeg var litt irritert på henne, på grunn av det.

    Det var liksom en litt trist stemning, som lå over den tiden, i Vestmarka, før mora vår traff Arne Thomassen.

    Det var litt skjørt liksom, men det kunne også være litt morsomt innimellom.

    Det var liksom et helt nytt liv da, fra Toppen 4.

    Men Arne Thomassen, han var en streng og alvorlig mann, vil jeg si, så det ble vel ikke akkurat noe artigere, å bo hos mora vår, vil jeg si, etter at han flytta inn hos oss.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi bodde ikke i Vestmarka så lenge som et år engang, tror jeg.

    Og jeg husker ikke så utrolig mye derfra.

    Men det med alle de artige nissene, som plutselig var i stua, en dag, som jeg våknet opp, og begynte å se meg litt rundt i huset, som vanlig, de syntes jeg var morsomme.

    Så det var noen artige stunder også, i Vestmarka.

    Det mest skremmende var vel det med brøytebilen, og det at Arne Thomassen en dag plutselig dukka opp der, for han var liksom en barsk type da, vil jeg si, og ikke en såkalt ‘myk mann’, som kanskje var normen, på 70-tallet.

    Så han var ikke som pappaen til Albert Åberg, og de andre pappaene, som man kunne se, som barn, på 70-tallet, på norsk og svensk Barne-TV.

    Så jeg følte meg litt skuffet noen ganger, siden jeg ikke syntes det, at foreldrene mine var sånn som de på Barne-TV.

    Jeg husker at jeg noen år seinere lå i senga til mora mi, og så på Barne-TV, og skulle ønske at jeg hadde en far som Albert Åberg, var det vel.

    Men det hadde jeg ikke.

    Arne Thomassen var nok mye tøffere og barskere, enn faren til Albert Åberg.

    Og faren min, (som moren vår fikk oss til å kalle ‘Pappa Arne’, siden både faren og stefaren vår het Arne. Så vi kalte faren vår for ‘Pappa Arne’ da, og Arne Thomassen for ‘Arne Thormod’, siden han også hadde et annet fornavn), han var kanskje mer umoden, eller ihvertfall mer vag og gåtefull, en faren til Albert Åberg.

    Så jeg var litt misunnelig, når jeg så på Barne-TV, og så hvordan foreldrene til disse som det handlet om på Barne-TV var, husker jeg.

    Men men.

    Det er mulig at det var fler enn meg som var det, når de så på Barne-TV på 70-tallet.

    Hva vet jeg.

    I det neste kapittelet skal jeg skrive mer om hvordan det gikk videre da moren vår, søsteren min, Arne Thomassen og meg selv, flyttet til en stor vertikalt-delt bolig, som Arne Thomassen kjøpte, i Storgata, på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974 vel.

    Vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 1: Toppen 4

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, (født Heegaard), har senere sagt til meg det, at jeg var sein til å lære meg å gå.

    Og jeg var også født to måneder for tidlig, (har jeg blitt fortalt ihvertfall), og lå de første ukene av livet mitt, i en kuvøse, på et sykehus, i Drammen.

    Så det kan være at de episodene jeg fortalte om, i forordet, kan ha vært fra sommeren 1972 og ikke fra sommeren 1971.

    Og at min søster Pia, kanskje lå og sov i senga si, eller noe, da disse nevnte episodene foregikk.

    Hvem vet.

    Jeg husker at en gang var det ei dame som var barnevakt for meg, da jeg var 1-2 år gammel, i Toppen 4.

    Dette var nok min farmor, bestemor Ågot, (Ågot Mogan Olsen (født Mogan)), og dette husker jeg ennå, at jeg syntes var det morsomte jeg noen gang hadde opplevd, (da). Mens tiden før, (og etter), husker jeg som mer anspent da. At min mor, Karen Ribsskog, ikke var så morsom som bestemor Ågot. Min mor husker jeg som mer slitsom å ha med å gjøre, enn for eksempel bestemor Ågot.

    Men men.

    Bestemor Ågot ville leke gjemsel. Og hun var artig, sånn som jeg husker det, og jeg husker at jeg gjemte meg i klesskapet, på rommet mitt vel, og frydet meg når bestemor Ågot fant meg da, og sa høyt ‘bø’ kanskje, på en morsom måte.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om den episoden kan ha foregått mens søstera mi Pia, ble født, sikkert i Drammen hun og, og at det var derfor at bestemor Ågot måtte være barnevakt for meg.

    Hvem vet.

    Noe annet jeg husker, fra denne tiden, var at min mor og far, gikk tur, bort forbi huset til Ågot og Øivind, på Sand, (kanskje 10 minutter å gå, fra Bergeråsen).

    De gikk videre ned mot Høyen, sånn at vi hadde gården til Gøril og de, (den gamle gården til Lersbryggen vel), på høyre side.

    Pia og jeg gikk ikke, vi lå i hver vår barnevogn, husker jeg.

    Det må vel ha vært sånn at Pia lå i sin barnevogn, og jeg satt i en sånn type barnevogn for litt større barn da antagelig.

    Jeg husker ihvertfall at jeg kunne se jordene nede på Høyen, (mener jeg), mens Olsen-familien var ute og gikk tur da.

    Det var kanskje moren min som kjørte min vogn og faren min som kjørte Pia sin vogn, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en rød leketraktor, i plast, på denne tiden.

    Så var det våren 1973 kanskje, at min søster Pia, ble gammel nok til at hun hadde lært å gå, og så videre.

    Og da spurte mora vår meg, husker jeg, om Pia kunne få låne min traktor da, (som jeg hadde vokst fra, må man vel nesten si).

    Jeg sa ‘nei’ da, for jeg syntes at jeg fikk mye mindre oppmerksomhet, fra mora mi, etter at Pia ble født.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Hu bare tok traktoren, og satt Pia oppå, og begynte å dytte Pia rundt på den da, i området rundt der faren min parkerte bilen da, på en slags asfaltert plass, som alle byggefelt/rekke-husene, på Toppen, delte.

    Jeg syntes det ble litt vel mye som sagt, og ville kanskje teste om moren min hørte på meg.

    Så jeg begynte å grine ganske høyt da, sånn at det ble som en scene, må man vel kanskje si.

    Men jeg husker det, at mora mi ikke brydde seg om at jeg grein, og at hu bare fortsatte å dytte Pia, som satt og lo eller smilte, (sånn som jeg husker det), oppå traktoren.

    Fra denne episoden kunne man kanskje se det, mener jeg, at både mora mi og søstera mi, kanskje kunne være litt kalde noen ganger.

    At ingen av de brydde seg om det at jeg stod ved inngangsdøra og gråt.

    Men men.

    De bare lekte og lo og hadde det artig, noen få meter bortenfor.

    Faren min tenkte vel et eller annet, (uten at jeg helt vet hva), og spurte om jeg ville bort til bestemor Ågot.

    Og jeg var bare glad for å komme vekk derfra, så det svarte jeg at jeg ville.

    Så kjørte faren min de par minuttene, bort til Sand, med meg, og bestemor Ågot spurte om hva som hadde skjedd da, siden jeg hadde grått.

    Og hun var vel rolig og ganske lett til sinns da, og nok en varmere type person, enn min mor og min søster, og hun trøstet meg kanskje litt da, eller snakket til meg på en hyggelig måte, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom min fars yngre bror, Håkon Mogan Olsen, (som også bodde på Bergeråsen, i Hellinga vel, i den leiligheten på nedsida av bilveien der, som var lengst fra Gamlehjemmet, av de 3-4 leilighetene som lå på en rekke, vegg i vegg der), sammen med sin kone Tone, (født Løff), og deres datter Lene, som er døv, (og som jeg vel ikke kan huske fra denne tiden, men først fra noen år senere. Deres sønn Tommy, ble født i 1975, så han var altså ikke påtenkt enda, da vår Olsen-familie bodde i Toppen 4), også bort til Ågot og Øivind.

    Håkon hadde kanskje hørt noen rykter, på Bergeråsen, om at en gutt hadde grått, i området rundt Toppen 4.

    Hva vet jeg.

    Håkon begynte å erte meg litt, og spurte om noe sånt som at, ‘jasså, ville du ikke la søstera di låne traktoren din, du da’.

    Noe sånt.

    Jeg syntes ikke at onkel Håkon hadde noe særlig med det her å gjøre, så jeg holdt vel bare kjeft, og svarte ikke.

    Det var litt mer komplisert enn sånn som Håkon fremstilte det egentlig, syntes jeg.

    (Og jeg klarte vel ikke helt å forklare det).

    Det handla nok om at jeg syntes jeg fikk litt mindre oppmerksomhet da, fra for eksempel mora mi, etter at søstera mi Pia ble født.

    Men jeg beit det vanligvis i meg, men akkurat den gangen med traktoren, så ble det kanskje litt vel mye.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dette var vel våren 1973, vil jeg tippe på, noen måneder før jeg fylte tre år.

    Noe sånt.

    Fra før Pia ble født, så husker jeg det, at mora mi pleide å si til meg, når hu bytta bleie på meg, var det kanskje, at jeg ikke fikk lov til å ta meg på tissen.

    Jeg husker at jeg satt i en badebalje, fra da jeg var litt mer enn et år kanskje, i stua, på Toppen 4, mener jeg det var.

    Jeg husker at skulle til å ta meg på tissen, for det var vel et følsomt område da.

    Noe sånt.

    Men så husker jeg det, at jeg ble oppmerksom på det, at faren min stod og observerte meg.

    Så da tok jeg meg ikke på tissen likevel.

    Siden min mor hadde sagt til meg det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Så jeg gjorde liksom litt som Harald Eia, istedet, sånn som jeg husker det.

    For hånda var liksom på vei i retning av mine edlere deler, da jeg ble oppmerksom på det, at min far stod og så på meg.

    Så jeg tok meg på skrukken istedet, må jeg innrømme.

    Og da tror jeg at min far muligens ble litt skuffet.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at mine foreldre ikke var enige i det, om det lov å ta seg på tissen, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på, da jeg prøvde å skrive opp de episodene jeg klarer å huske, fra Olsen-familiens liv, i Toppen 4).

    Jeg husker en søndag morgen, kan det kanskje ha vært, da jeg gikk for å si hei til mora mi da, etter at jeg hadde våknet opp, og gått ut av rommet mitt.

    Som barn vel pleier å gjøre, når de er i tre-års alderen, om morgenen.

    Hva vet jeg.

    Jeg gikk inn på rommet til mamma og pappa.

    Og der lå mora mi i bare trusa tror jeg, på magen, med ansiktet begravet i en hodepute.

    Faren min satt på sin side av sengen, (også bare i underbuksa vel), med hodet i armene, (eller ihvertfall litt bøyd i ryggen vel).

    Noe sånt.

    Jeg sa til faren min at ‘mamma gråter’.

    Mora mi lå fortsatt i den samme stillingen, mens faren min svarte det, at ‘ja, mamma gråter’.

    Jeg skjønte det, at mora mi ikke kom til å svare meg, så jeg gikk inn på rommet mitt igjen.

    Pia kom inn på rommet mitt og begynte å si noe med ‘mamma’.

    Hun ville si hei til mamma hun og da.

    Jeg sa bare det at ‘mamma gråter’, og at hun ikke skulle gå inn til mamma.

    For Pia var så liten, så jeg tror hun ville fått sjokk muligens, om hun hadde sett det, at mora vår lå der, og grein i en pute, uten å reagere, hvis man snakket til henne.

    Hvem vet.

    Så Pia leika litt på gulvet på rommet mitt vel, (eller noe), en halvtime eller time til kanskje, før hun gikk inn til mora vår da.

    Og da hadde vel mora vår kommet seg litt.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare enda en av de episodene som jeg kom på nå, fra Toppen 4.

    Jeg bare nevner de episodene litt hulter til bulter, siden dette bare er bruddstykker, (må man vel kalle det), som jeg husker, fra den tiden, før mine foreldre ble separert.

    En annen ting jeg husker, fra tiden i Toppen 4, er at faren min lagde en rød tresofa til meg, på snekkerverkstedet til bestefar Øivind.

    Den sofaen var malt rød og det var et rom under der man satt, for å lagre leker og sånt da.

    Den var ikke så behagelig å sitte på, den sofaen, og jeg brukte den vel ikke så mye.

    Men den stod nå der på rommet mitt, husker jeg, og jeg hadde også en ganske lav seng der vel, (sånn som jeg husker det ihverfall), så det var ikke noe vanskelig for meg å komme ut av senga, om morgenen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra like etter at søsteren min Pia ble født, at moren min ba meg om å hente en bleie til Pia, på badet.

    Og at jeg surra og gikk litt rundt der kanskje, men at jeg klarte det faktisk, (enda jeg bare var cirka et og et halvt år vel), å finne en bleie til Pia.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra begynnelsen av 80-tallet en gang, at faren min fortalte meg det, mens vi kjørte på Svelvikveien, fra Drammen, i retning Bergeråsen da, like etter Nesbygda vel, (i en av de mest svingete delene av Svelvikveien, som er rimelig svingete), at faren og mora mi og jeg, hadde bodd der ute på Nesbygda, like etter at jeg ble født, (altså før vi flyttet til Bergeråsen, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet, så da vi bodde i Toppen 4, så var det rekkehuset helt nytt), så bodde vi i en bolig, ovenfor en pub, ute i Nesbygda.

    Noe jeg var nesten helt sikker på, at nok var noe tull.

    For det var jo ikke noe pub, (og knapt nok noen hus), rundt der vi kjørte forbi, da faren min snakka om det her.

    Men på skjemaet fra Folkeregisteret, angående hvor jeg har bodd, opp gjennom årene, så står det riktignok det, at vi bodde i Nesbygda, i 1970 eller 1971, eller noe, har jeg sett nå, i 2008 eller 2009 kanskje, da jeg bodde i Liverpool.

    Selv om det var sånn, at ikke alle de adressene som stod på det skjemaet, var riktige.

    Det stod for eksempel feil adresse for da jeg bodde sammen med mora mi og stefaren min Arne Thormod Thomassen, og Pia da, i ei hytte, i Brunlanes, i 1974 og 1975 vel.

    Da stod det hos Folkeregisteret, av vi bodde i Kongegata, i Larvik, i et års tid.

    Men det var ikke sånn at vi egentlig bodde der.

    Arne Thomassen gjorde noe byggearbeid, i en bygård, i den delen av Larvik.

    Så han ‘klussa’ kanskje med adressen.

    (For at faren vår ikke skulle finne oss kanskje?).

    Det er mulig.

    Men uansett så sa ihvertfall faren min det, at vi tre, mora og faren min og meg, hadde bodd ute i Nesbygda et sted, over en pub, (hvor folk visstnok dansa og sånn, var det vel).

    Og det står også en adresse, ute i Nesbygda et sted, på mitt adresseskjema, fra Folkeregisteret.

    Så det stemmer nok at jeg også har bodd uti der, før vi flytta til Toppen 4, selv om jeg ikke kan huske noe fra den tiden, før vi bodde nettopp der, i Toppen 4.

    De første episodene jeg klarer å huske, er fra Toppen 4.

    Så sånn er det.

    Det siste jeg husker, fra Toppen 4, er det, at mora vår, dro meg og Pia, ut i en bil, tidlig på morgenen vel.

    Hu satt oss i baksete, og jeg skjønte at noe var galt.

    (Antagelig siden faren vår ikke var med).

    Så jeg sa det, fra baksete, før mora mi begynte å kjøre, at jeg ikke ville dra.

    Men mora mi sa ‘jo’, eller noe sånt, og begynte å kjøre til Svelvik da, (en kjøretur på cirka ti minutter, nordover langs Drammensfjorden).

    Og da var det visst sånn, har onkel Håkon fortalt meg seinere, at mora mi måtte ha hjelp fra en av ferjekarene, på den gamle Svelvikferja, (som gikk fra like nedenfor Svelvik kirke der), til å kjøre bilen inn på ferja.

    Så kjørte mora vår til foreldrene sine, Ingeborg og Johannes Ribsskog, som da vel bodde i Klokkarstua, (like ved kirka der tror jeg), for Johannes, (som var tidligere rådmann, i Hadsel kommune), jobba som kontorsjef, i Hurum kommune, hvor Klokkarstua vel var hovedbygda da.

    Noe sånt.

    Min far hadde kanskje 10-15 år senere, fått tak i et brev, som han viste meg, som min mor hadde fått av bestemor Ingeborg på den her tiden, like før mine foreldre ble separert.

    Bestemor Ingeborg hadde skrevet noe sånt, som at hvis det var riktig, som moren vår hadde skrevet/sagt, at faren vår hadde møtt/’vært bortpå’ andre damer, så burde hun flytte fra ‘den mann’.

    Noe sånt var det vel som stod i brevene fra bestemor Ingeborg, til mora vår, rundt 1973 kanskje da.

    Brev som min far viste meg, da jeg bodde alene i en leilighet, i Leirfaret 4B, også på Bergeråsen.

    Et sted jeg bodde fra 1981 til 1989, husker jeg, så dette var kanskje 1984 eller 1985 kanskje, hvis jeg skulle tippe, at min far viste meg dette brevet, fra bestemor Ingeborg.

    Uten at min far forklarte noe om hvordan han hadde fått tak i dette brevet, til sin ekskone, fra hennes mor.

    Faren min bare sa noe sånt som at ‘her kan du lese hva mormora di skrev til mora di’.

    Noe sånt.

    Før han dro ned til sin nye dame, (siden 1980), Haldis Humblen født Brekke, som også bodde på Bergeråsen, (i et hus et steinkast ovenfor de nederste husene i Havnehagen).

    Det var det jeg klarte å huske fra tiden som Olsen-familien var som en vanlige familie.

    (Eller, som en ‘kjernefamilie’, heter det vel).

    Hvordan det gikk med mora mi og søstera mi og meg, i tiden etter at foreldrene mine ble separert, det skal jeg skrive mer om i neste kapittel.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen ting jeg kom på nå, fra tiden i Toppen 4.

    Det var en sommer eller vår eller høst da, for det var ikke noe snø, husker jeg.

    Det kan kanskje ha vært sommeren 1973, den sommeren jeg fylte tre år.

    Like før mine foreldre ble separert.

    Og da var det sånn, at jeg plutselig fikk lyst til å gå på en liten oppdagelsestur, ned i Olleveien.

    Jeg passet på å holde meg langt ut på siden av veien, for jeg hadde blitt advart mot biler tidligere vel.

    Også gikk jeg ned fra Toppen da, og ned Olleveien, et ganske langt stykke.

    Til jeg kunne se den røde telefonkiosken, ved krysset Olleveien/Havnehagen.

    Så snudde jeg en stund før jeg kom fram til telefonkiosken og gikk tilbake opp igjen til Toppen.

    Jeg sa ikke noe om denne oppdagelsesturen, til mine foreldre, men jeg husker at en av beboerne, (en kar i 30-40 årene vel), som bodde på den siden av Olleveien, som var nærmest det Øvre feltet på Bergeråsen, (Toppen lå på Nedre), observerte meg, mens han stod like utafor huset sitt vel.

    Så jeg tror ikke at noen av mine foreldre noen gang fikk vite dette, at jeg dreiv og spaserte for meg selv, langt nede i Olleveien.

    Men jeg kom faktisk tilbake igjen, dit jeg hadde gått fra, når jeg snudde og gikk tilbake, (fant jeg ut).

    Utrolig nok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Rosario fra Spania og University of Sunderland




    • Erik Ribsskog

      9. februar

      Erik Ribsskog


      • Hi there Rosario,

        have you moved to Texas?

        Is it you from Sunderland?

        Facebook thought I knew you.

        Didn't you use to have blonde hair?

        Maybe I'm remembering wrong.

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Rosario González Oria


      • Hi Erik, yes it´s me, Rosario from Spain. I was in Sunderland with you living in the same flat, Federica´s friend. Yes my hair was little bit ligher than it is now. I´m working in Texas just for a few years in a school teaching spanish. Hope everything is going fine with you.Take care, Rosario


    • Erik Ribsskog

      10. februar

      Erik Ribsskog


      • Hi,

        ok, nice to hear from you Rosario.

        Have you heard anything from our other flat-mates in Sunderland?

        (Ivo, Dorthe, Federica, Nelufer, and what was the name of the other woman, who like Nelufer moved, the woman from Germany?).

        And you friend Claire from France, Julian etc., heard anything more from them?

        You also had an Irishman visiting, I remeber.

        Hope you are fine!

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      29. juli

      Erik Ribsskog


      • Hi Rosario,

        sorry I send many messages!

        Do you know Ana, from Spain, who works at Aldi, St. John-centre, in Liverpool.

        I was shopping at Aldi, (like in Sunderland), and she said 'ona momento', or something, and I asked her if it was Italian.

        But she said it was Spanish.

        Maybe she wants to go to the movies or something, do you think?

        Maybe you can find out?

        Thanks in advance for any help!

        How is it in the USA?

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      31. juli

      Erik Ribsskog


      • Also Rosario,

        aren't you in Texas?

        A guy in Texas, (Houston), called Kim Stensvaag, is searching about my steph-cousin, Isa Ingebrigtsen.

        Do you know him?

        (Since you live in Texas I mean).

        Even if that's a bit unlikely, I guess.

        Since he's from Norway.

        Any news on the Spanish young woman at Aldi?

        What was the name of the dark haired beautiful Spanish young woman at the Forge, in Sunderland again?

        (The one with the 'x' in her name, or something, I think).

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      1. august

      Erik Ribsskog


      • Hi,

        sorry I send many messages Rosario!

        Today Ana at Aldi said that she didn't know what Tortilla de Patata was.

        (Like you used to make in Sunderland, in our shared flat, at the Forge, potato-omelet).

        I promised Ana I would ask you where in Spain you are from again.

        Hope this is alright!

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Rosario González Oria

      for 8 timer siden

      Rosario González Oria


      • Hi Erik

        It is nice to hear about you. I didn´t know that you were still in
        Liverpool, hope everything is going well over there. I´m sorry I don´t know any spanish girl called Ana living in Liverpool. Did you ask her to go out? maybe you can try just in case, maybe she doesn´t have any friends over

        there. I´m back in Spain now, I will teach here but USA is beautiful, definitely I will be back, I love it.

        Hope you were lucky with the girl or maybe you have met somebody more interesting.

        Kind regards

        Rosario

        El 1 de agosto de 2011 16:01, Facebook <


    • Erik Ribsskog

      for 7 timer siden

      Erik Ribsskog


      • Hi Rosario,

        thank you very much for your message!

        They also have another fine girl in that shop, called Geraldine, or something.

        It just reminded me of you when she started speaking Spanish.

        I don't have that much time to think about girls now, since the Liverpool County Court, want's to throw me out on Wednesday.

        They didn't even inform me about the hearing.

        It's like it's something from Al Quaida or something, since it's ramadan, I think.

        The Tesco-supermarkets close early here in Liverpool since it's Ramadan, it seems.

        So maybe I should write kalifat Liverstan?

        I don't know.

        I owe £3.000 in rent and have no where to go, if I'm thrown out.

        Maybe I go visit you in Spain :)

        I'm selling a co-owned property in Norway, which I inherited a part of, in 2005, so I will get money, but it takes some time.

        Who knows what happens.

        We'll see.

        Thank you very much for you message!

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Hi,

        I remember now, I've lost my passport, so I can't visit anyone in Europe.

        The Norwegian Embassy in London use one month, to make new passport.

        My half-brother, Axel Thomassen, used to live in Spain, and knew a Spanish woman there.

        He lived with his late father, Arne Thomassen, (my earlier steph-father), and Arne drove home to Norway, without any sleep, for some reason, Axel said, in 2001, I think it was.

        Axel was maybe going to visit me at the Forge, before I had to move, since my study-loan was delayed, and my studies lagged.

        Axel marks territorry, in Oslo, (like a dog almost), so it isn't any fun for me, to live in Oslo, because my brother says Oslo is his area, and talks shit about me to all the women I try to chat up, on town.

        So it's much funner in the UK, even if I've heard in Oslo, in 2003 and 2004, that I'm followed by the 'mafian', and a hunting-team tryed to kill me, in Kvelde, in 2005.

        Do you think our flat-mate Federica, from Rome, was 'mafian'?

        I mean she didn't like Berlesconi, I remember she said.

        And her Italian friends were a bit peculiar, I think, and her father, with his beard, 'ciao', and electric drill, and he drove you South-Europeans, Federica, Claire and you, to see the Angel of the North, around that cathedral-town, Durham.

        But anyway.

        So I think I'm stuck in the UK.

        I should perhaps not go back to Norway, with my brother and the 'mafian' and all.

        So I hope I get the money from my property in Norway soon.

        We'll see.

        Thanks again for your message!

        Best regards,

        Erik Ribsskog







  • Blombakken-tegneserie

    blombakken tegneserie

  • Problem da jeg flytta til faren min, som ni-åring

    Etter at mora mi flytta fra faren min, på Toppen 4, på Bergeråsen.

    Da jeg var tre år, i 1973 vel.

    Så flytta vel faren min, bort til foreldra sine, på Sand, og inn på et rom, som han hadde delt, under oppveksten, med onkel Håkon, tror jeg.

    (Det ytterste soverommet, i Ågot-huset, nærmest inngangen.

    Det var nesten ingenting på veggene, (sånn som jeg husker det), unntatt noe formel 1-klistremerker, eller noe.

    Men men).

    Så da jeg og Pia, besøkte faren vår, rundt 1974 kanskje.

    Så ble vi boende, hos Ågot og Øivind, (min fars foreldre), siden faren vår bodde der.

    På Sand da.

    Jeg husker spesielt påsken 1974, var det kanskje.

    Hvor vi fikk påskeegg, hvor selve lokket, til påskeegget, vel var laget av sjokolade.

    Pluss at det lå noe sjokolade inni egget og.

    Men men.

    Og Ågot og Øivind hadde kjøpt en miniatyr-kopi, av bilen fra Flåklypa, (som vi hadde sett på kino, med mora vår i Larvik, på Munken kino vel), Ill Tempo Gigante.

    (Av en eller annen grunn.

    Selv om de var i 50-åra da sikkert).

    Men men.

    Så kjøpte faren min en leilighet, i Hellinga 7B.

    Kanskje rundt 1975, eller 1976, eller noe.

    Hvem vet.

    Og det, var bare en ganske liten to-roms.

    Jeg fikk en bilbane, av faren min, rundt den her tida.

    Men den fikk jeg nesten aldri brukt.

    Det var faren min, og hans kamerat Atle, (fra Oslo), som brukte den.

    Atle fikk senere en caravan-shop, (heter det vel), ved Karihaugen, (mener jeg å huske, på midten av 80-tallet vel).

    Og før det, så solgte han køyesenger osv. vel, som faren min produserte.

    Faren min sa om Atle, (som hadde det første digitale armbåndsuret, som jeg har sett), at han en gang, rappa strøm, fra en bensinstasjon, til campingbilen sin, eller noe.

    Men men.

    Så den bilbanen, den fikk jeg ikke ta med, til Larvik, hvor jeg bodde.

    Men faren min og Atle, hadde bilbane-konkurranse da.

    Og jeg fikk vel prøvd den bilbanen et par ganger kanskje.

    (Men da var det noe feil med bilene, som var litt slitt.

    Og bilene føyk noen ganger ut av bilbanen, for farten kunne bli ganske rask på den.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    På soverommet, i Hellinga 7B, så hadde faren min stående, en dobbeltseng, og en enkelt køyeseng.

    (Enda han lagde køyesenger, så hadde han ikke en køyeseng der).

    Faren min kræsja også i fjellet, på den her tida, med en Mercedes, og brukte piller, mot noe smerter, mener jeg.

    Som han vel ble avhengig av, mener jeg.

    Mer eller mindre, ihvertfall.

    (I årene før jeg flytta til Bergeråsen.

    I 1979, så flytta jeg dit).

    PS 2.

    I ferier, som jeg og søstera mi var på, på Bergeråsen.

    Så lå jeg alltid i enkeltsenga.

    Men søstera mi lå i dobbeltsenga, (som 4-5 år gammel jente kanskje), sammen med faren min.

    Men det hendte vel også, at Pia lå i senga sammen med mora mi og Arne Thormod Thomassen, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Så det var ikke noe jeg reagerte på da.

    Men nå synes jeg det var litt rart, at det ikke stod en køyeseng der, men kun en enkeltseng.

    Men men.

    PS 3.

    Da jeg flytta dit, i 1979, så var jeg jo ni år gammel.

    Og meg og faren min, på samme rom.

    Det funka kanskje ikke så bra.

    Jeg visste jo ikke hva runke var engang, (det var vel ikke før jeg ble sånn 12 år, eller noe, at jeg fikk det til å funke, sånn at jeg fikk orgasme, osv.

    Men men).

    Men faren min visste nok hva runke var, i 1979.

    Han hadde kanskje 5-6 pornoblader, av typen Alle Menn, Aktuell Rapport, osv.

    Noe sånt.

    Og en gang, så husker jeg at det lå, et oppslått sånt blad, i en skuff, i Hellinga 7B.

    Og det var, (kom jeg på nå), før faren min skulle dusje.

    Så han runka nok i dusjen.

    (Etter å ha sett på bilde, av ei fin, naken dame, i et sånt pornoblad da).

    Også glemte han nok det pornobladet.

    Så det lå oppslått.

    Og da så jeg også en del, ganske tilfeldig da.

    (Det er jo ikke så lett å unngå å se på et bilde, av ei naken dame, en meter eller to, foran trynet ens, (der man sitter i sofaen, og ser på TV), kanskje).

    Så da ble jeg kanskje litt kåt da, av å se på hu nakne dama.

    (Det ble litt annerledes, når jeg bladde i de bladene selv, mener jeg å huske.

    Jeg kunne lese sex-historiene.

    (For faren min sa at jeg kunne/burde det, en gang jeg var på besøk der, fra mora mi i Larvik, som 7-8 åring vel, og nettopp hadde lært å lese, på skolen.

    Men men).

    Og ble vel kåt av det.

    Men bildene av nakne damer, de stakk liksom litt, i øya, (eller hvordan man skal forklare det).

    Så da bladde jeg fort videre, oftest, uten å klare å studere de bildene, for nøye da).

    Så skulle søstera mi komme på besøk da, fra Larvik.

    Og prøvde jeg å få med Petter og Christian Grønli, på at vi lagde noe sånn strippekonkurranse.

    Siden jeg ble litt sånn hekta på nakne damer/jenter da.

    (Og siden at jeg huska at jeg og søstera mi hadde nesten lekt doktor, når vi var små, og bodde i ei hytte, på Brunlanes, 4-5 år før det her, kanskje, hos mora vår, og Arne Thomassen da).

    Og jeg hadde ikke noen andre jenter å kle av.

    For Christell og Nina Monsen, de fikk jeg bare til å kysse der, en gang.

    Og etter det, så kom de vel ikke opp der igjen.

    Men men.

    PS 4.

    Så faren min, burde kanskje ha kjøpt en tre-roms, når jeg flytta til Bergeråsen, fra Larvik.

    For det ble nok problemer for privatlivet til faren min.

    Skjønner jeg nå.

    Men på den tida, så skjønte jeg ikke helt det her med runking, osv.

    Så det skjønte jeg ikke noe av da, for å være ærlig, hva faren min nok drev med i dusjen.

    Men jeg tror at faren min nok har blitt litt oppgitt.

    Over å ha meg boende i huset.

    På samme soverom som han.

    Og at han da fikk litt mangel på privatliv.

    Og ikke fikk runka i fred, osv., da.

    Men men.

    Så da han ble kjent med en ungdom, Jan Snoghøj, (gjennom sykkelklubben), som hadde ei mor, Haldis Humblen, som var singel.

    Så syntes nok faren min, at det var bedre, å være nede hos Haldis, og ha sex med henne.

    Enn å snike seg til en runk i dusjen, (mens jeg ikke skjønte hva som foregikk, og ikke var helt med da).

    Faren min burde nok ha hatt en større leilighet, på den tida, som jeg flytta til han, fra mora mi, tenker jeg nå.

    Og det burde vel kanskje mora mi i Larvik, også ha tenkt på vel.

    Men men.

    Kanskje faren min ikke hadde råd til en større leilighet akkurat da.

    Hva vet jeg.

    Etter at jeg hadde bodd, på Bergeråsen, i et og et halvt år.

    Så kjøpte faren min, en tre-roms leilighet, i Leirfaret 4B, (rundt 17. mai 1981).

    Men da bodde jo han nede hos Haldis.

    Så jeg hadde en tre-roms leilighet.

    For meg selv, (så godt som 100% av tida).

    Fra like før jeg fylte elleve år.

    Og til jeg ble 18 år, (da søstera mi, Pia, flytta opp dit, like før jula 1988 vel, da jeg var cirka 18 og et halvt år.

    Men men).

    Så jeg har ikke trivdes så bra alltid, inne i Oslo kanskje, på små studenthybler og Rimi-leiligheter da.

    (Selv om jeg også har syntes at det har vært bra å komme bort fra Berger.

    Pga. problemene med faren min og Haldis og dem.

    Og pga. mobbing fra Odd Einar Pettersen, (og en god del andre), i klassen, osv.

    Sånne ting).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det, at jeg flytta fra mora mi, i Larvik, og tilbake, til Bergeråsen igjen, i 1979.

    Det ble ikke så vellykka.

    Og det var vel kanskje heller ikke så godt planlagt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Barnevernet i Oslo







    Gmail – Til barnevernet/Fwd: Ny søknad om Fri Rettshjelp, (i forbindelse med brev fra Fylkesmannen i Vestfold).







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Til barnevernet/Fwd: Ny søknad om Fri Rettshjelp, (i forbindelse med brev fra Fylkesmannen i Vestfold).




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Mon, Jun 13, 2011 at 3:46 PM





    To:

    postmottak@byr.oslo.kommune.no


    Cc:

    post.sondre.buskerud@politiet.no, Postmottak Vestfold <postmottak@fmve.no>, postmottak@fmoa.no



    Hei,

    i skoleåret 1990/91, så leide jeg et rom, av min halvbror, i Oslo, Axel Thomassen, sin far, Arne Thomassen, og stemor Mette Holter, i Høybråtenveien, på Furuset, i Oslo.
    (Jeg leide for 1000 kroner, i måneden, for jeg skulle spare penger, til det andre studieåret, på NHI, en privat IT-høgskole, som jeg gikk på.

    Og jeg var fra Berger i Vestfold, så hadde ikke noe annen slekt i Oslo.
    Så jeg slo til, da jeg ble tilbudt å leie hos Thomassen og Holter, en gang jeg var på besøk hos dem, det første året jeg bodde i Oslo, og leide hybel på Abildsø).

    Holter ba meg være med på møte, da barnevernet plutselig dukka opp, i Høybråtenveien, for å sjekke om Axel hadde det bra.
    Axel var vel 11-12 år da, og gikk på spesialskole, på Majorstua, for han hadde MBD, eller noe, sa Holter.

    Jeg skulle også passe på Axel litt, ifølge avtalen, derfor fikk jeg så rimelig husleie.
    Men Axel var vanskelig, og Holter og Thomassen var veldig ofte på travbanen og bingo, og jeg måtte til og med kjøpe og lage middag til Axel.

    Etterhvert så orka jeg ikke Axel mer, for han var så slitsom, og nesten hyperaktiv, så man måtte nesten hatt spesialutdannelse, for å passe på han, tror jeg.
    I dette møtet, så spurte dere meg, om jeg hadde merka noe til omsorgssvikt, mot Axel.

    Men det ble litt mye for meg.
    For jeg hadde bodd alene, fra jeg var ni år.
    (For min far fikk seg en dame på Bergeråsen, som han flytta ned til).
    Og dette forklarte jeg i møtet, at jeg skulle ønske at barnevernet hadde kommet til et sånt møte, hos meg, da jeg var 11-12 år.

    Og at jeg ikke helt skjønte hvorfor barnevernet besøkte Axel som hadde foreldre osv., når de ikke besøkte meg.
    Så jeg ble litt lei meg og nedstemt, for den tiden jeg bodde alene som barn, på Bergeråsen, i Vestfold, var en tung periode i livet mitt, hvor jeg også ble mobbet i klassen, kanskje fordi jeg ikke fikk kule klær hjemme, osv.

    Hvem vet.
    Kan jeg få referat fra møtet, med Oslo Barneværn, som jeg var med på, hos Holter og Thomassen, i Høybråtenveien 25D, (var det vel), på Furuset, i Oslo, på slutten av 1990 eller begynnelsen av 1991, var det vel.

    For nå prøver jeg å ta opp denne saken i retten, og få erstatning osv., og da hadde en sånn bekreftelse, fra dere, om at jeg tok oppe dette med dere, allerede for 20 år siden, kommet bra med.
    Håper dette er i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2011/6/13
    Subject: Ny søknad om Fri Rettshjelp, (i forbindelse med brev fra Fylkesmannen i Vestfold).
    To: postmottak@fmoa.no
    Cc: post.sondre.buskerud@politiet.no

    Hei,

    jeg viser til vedlagt brev fra Fylkesmannen i Vestfold, om at for folk som bor i utlandet, så må de søke Fylkesmannen i Oslo og Akershus, om fritt rettsråd, (fri rettshjelp, som det het, i gamle dager).

    Jeg har søkt om fri rettshjelp, gjentatte ganger, til forskjellige saker, hos dere, siden 2007, var det vel.
    Den første søknaden min, fikk dere, etter at Politiet i Drammen, anbefalte meg, å søke om Fri Rettshjelp, i forbindelse med en omsorgssvikt-sak, som jeg startet, mot min far, i Drammen, Arne Mogan Olsen, som lot meg bo alene fra jeg var ni år.

    Det var vanlig i omsorgssvikt-saker, å få Fri Rettshjelp, sa konstabelen, fra Drammen, siden at ofte så måtte kommunen osv., tas med, og da trengte man ofte advokat, for å få ut dokumenter, osv.

    Noe sånt.

    Jeg legger ved brev fra Fylkesmannen i Vestfold, som bekrefter at dere er riktig etat, for meg, å søke om Fri Rettshjelp fra.
    Og spør dere, om dere opprettholder dette avslaget, på søknad om fri rettshjelp, i omsorgssvikt-sak?

    (Jeg er arbeidsledig, og uten formue, så de økonomiske kriteriene burde være oppfylt).
    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Sender kopi til Politiet i Drammen og Fylkesmannen i Vestfold, siden disse er involvert i saken fra før.





    2 attachments

    img040.jpg
    637K
    img041.jpg
    386K