johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Siden jeg mistenker at jeg blir forfulgt av noen religiøse fanatikere, så tar jeg med mer, om min religion. Jeg er ikke religiøs, i det hele tatt

    berger kirke konfirmert

    http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg

    PS.

    Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.

    Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.

    Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.

    Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).

    I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.

    For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.

    Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.

    Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.

    Men men.

    Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.

    Hvor det var en bondegård like ved.

    Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.

    Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.

    Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.

    Og der var hu bondekona da.

    Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.

    Noe sånt.

    Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.

    Og jeg måpte nok veldig.

    Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.

    Noe hu budeia kunne bekrefte da.

    Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.

    For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.

    Det var noe helt nytt for meg.

    Men men.

    Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)

    Noe sånt.

    Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.

    Så han aksepterte aldri egentlig jeg.

    Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.

    Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.

    Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.

    (Ihvertfall en av de beste).

    Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.

    Men men.

    Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.

    Hva vet jeg.

    Eller kanskje hu ble misunnelig?

    Hvem vet.

    Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.

    Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.

    Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.

    Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.

    Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.

    Men men.

    På Berger, så er det veldig fint.

    Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.

    Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.

    Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.

    Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.

    Men men.

    Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.

    Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.

    Men men.

    Så jeg er veldig typisk norsk.

    Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.

    Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.

    Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.

    Kun hvite, norske folk.

    Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).

    Men men.

    Så jeg er veldig norsk.

    Jeg ble konfirmert.

    Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.

    Så var det for pengenes skyld.

    Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.

    Så jeg heiv meg på det.

    Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.

    Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.

    Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.

    Men jeg tok det ikke så alvorlig da.

    Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.

    Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.

    Så sånn er det.

    Så jeg er nok ateist, som det heter.

    Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.

    Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.

    Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.

    Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.

    Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.

    Og ikke mitt.

    Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.

    Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.

    Da vi bodde på Vestmarka.

    Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.

    Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.

    Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.

    Med høye gitter rundt.

    I tre da.

    Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.

    Når man våknet om morgenen.

    Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.

    Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.

    Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.

    For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.

    Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.

    Det er mulig.

    Jeg husker ikke helt.

    Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    Og dette stedet mora vår leide.

    Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.

    Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.

    Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.

    For mora vår, hu var ganske streng.

    Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.

    Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.

    Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.

    Mener jeg å huske.

    (Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.

    Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.

    Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.

    Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.

    Eller om vi leide det).

    Men men.

    En av de første dagene der vel.

    Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).

    Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.

    Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.

    Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.

    Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.

    Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.

    Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.

    Men men.

    Og jeg ga hu musa da.

    Eller om det var rotta.

    Men da begynte hu bare å skrike.

    Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.

    Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.

    Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.

    Jeg lurer på om vi fant den død.

    Det er mulig.

    Så det var litt trist, husker jeg.

    Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.

    Men men.

    Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.

    For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.

    Og da satt vi ut grøt til nissen der.

    Ved et slags skjul vel.

    Men jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.

    Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.

    Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.

    Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.

    Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.

    Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.

    Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.

    Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.

    Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.

    Antagelig jula 1973 da.

    Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.

    Så han parkerte nede på en større vei.

    Og bar først søstera mi opp til mora mi da.

    Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.

    (Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).

    Og så kom brøytebilen da, husker jeg.

    Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.

    Og at snøen ble brøyta over autovernet da.

    Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.

    Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.

    Men det gikk bra, av en eller annen grunn.

    Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.

    Eller hva det var.

    Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.

    For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)

    Han kom og tok meg vekk da.

    Og bar meg opp til mora mi.

    For det var så mye snø.

    Men men.

    Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.

    Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.

    Som kanskje er litt tilgjort(?)

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    storgata tjølling

  • Axel var nesten enda teitere, enn Christell. Men men

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.

    Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.

    Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.

    Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.

    Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.

    For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.

    (Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.

    Og året var 1978 og 1979 da.

    For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.

    For han grein hele tida.

    Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.

    En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.

    Da den her vugga var ny da.

    Og så skyldte hu på meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.

    Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.

    Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.

    Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.

    Men men).

    Og når den kuleste serien dukka opp.

    (Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.

    Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).

    Noe sånt.

    Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)

    Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.

    Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.

    Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.

    Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.

    Og spurte hva det stod da.

    Så sånn var det.

    Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.

    ‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.

    Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.

    Men men.

    Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.

    For det var det visst ingen andre som gjorde.

    Men men.

    Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.

    Men men.

    Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.

    Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.

    Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.

    Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.

    Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.

    Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.

    Og skulle han si det da.

    Så sa han ‘en og halvannen’.

    Så det ble jo bare ‘blandings’.

    Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.

    Han bare blanda det greiene der.

    Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.

    Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).

    Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.

    Men men.

    Søstra mi var også dum, som lita.

    Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.

    Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.

    Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.

    Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.

    Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.

    Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.

    Men det skjønte hu visst ikke.

    Hvis ikke hu bare tulla da.

    Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.

    Men men.

    Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.

    Men men.

    Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.

    (De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.

    Men men).

    Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.

    For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.

    Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.

    Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.

    Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.

    Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.

    Men men.

    Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.

    Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)

    På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.

    Men men.

    Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.

    Nemlig Atle Farmen da.

    Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.

    Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.

    Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?

    Visste mora mi at hu skulle få en gutt?

    Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.

    Men men.

    Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?

    Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.

    Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).

    Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.

    Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.

    Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.

    Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.

    (For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.

    Men men).

    Så sa jeg det til mora mi.

    At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.

    Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.

    Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.

    Men men.

    Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.

    Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.

    De hadde jo mørkt hår, begge to.

    Mora mi var ihvertfall brunette.

    Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.

    For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.

    Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.

    Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.

    Det var kanskje litt spesielt.

    Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.

    Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.

    Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.

    Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).

    Hva het hu igjen da.

    Jo, det samme som en storm.

    Nemlig Katarina (Murie).

    For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.

    (Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.

    Men ble Axel god i fotball?

    Ja, jeg vil si det.

    Ihvertfall en gang, (i det minste).

    For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.

    Rundt 1994, eller noe sånt.

    Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.

    Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.

    Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).

    For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.

    Hvis de ikke ‘faket’ da.

    Man vet kanskje aldri i våre dager.

    Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.

    Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.

    Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.

    Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.

    Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

    johan martin ribsskog skatt

    http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

    PS.

    Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

    Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

    Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

    Vi ble oppdratt strengt osv.

    Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

    Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

    Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Når var det her da, lurer sikkert folk.

    Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

    storgata tjølling

    PS 3.

    Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

    (Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

    Vi hadde masse venner der.

    (Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

    Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

    Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

    Men men.

    Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

    Så sånn var det.

    En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

    (I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

    Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

    Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

    Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

    Men ikke noe særlig mer.

    Men men).

    Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

    Så sånn var det.

    Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

    Men men).

    Og Martin er født i 1955.

    Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

    Enten det, eller våren/sommeren 1975.

    Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

    Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

    Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

    Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

    Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

    Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

    Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

    Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

    Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

    Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

    Men men.

    Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

    Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

    Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

    Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

    Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

    Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

    Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

    Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

    Nei, det tror jeg ikke.

    I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

    Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

    Hvem vet.

    (Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

    Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

    ‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

    Men men.

    Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

    Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

    Selv om han har mye våpen osv.

    For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

    Hvem vet.

    Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

    Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

    Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

    Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

    Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

    Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

    Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

    Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

    Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

    Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

    Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

    Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

    At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

    Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

    Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

    Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

    Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

    Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

    Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

    Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

    Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

    Noe sånt?

    Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

    Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

    Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

    Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

    Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

    Om alt som har skjedd i livet mitt.

    Og hva har det hjulpet?

    Ingen verdens ting.

    Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

    Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

    Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Mette Hanehamhaug, vil ikke fortelle ungene, at de er annerledes

    mette hanekamhaug

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391

    PS.

    Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.

    Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.

    (Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).

    Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.

    (Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).

    Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.

    Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.

    (Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.

    Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.

    Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.

    Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.

    Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.

    (Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.

    Men men.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.

    Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.

    (Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Men men).

    Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.

    Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.

    (Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.

    Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.

    Eller var det narkomane vi så der kanskje?

    Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.

    Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).

    Men det her husker jeg godt enda.

    Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.

    Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.

    At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.

    Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.

    Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.

    På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.

    (Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.

    At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.

    Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.

    At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.

    Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.

    Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.

    Nei, det blir litt feil da, mener jeg.

    Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.

    Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.

    Som et utjevningsmandat, heter det vel.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.

    Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.

    Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?

    Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

  • Jeg var politimester Bastian, i Larvik

    Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

    (Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

    Eller på begynnelsen av 1976.

    Noe sånt.

    Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

    Noe sånt.

    Men men).

    Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

    Har jeg funnet ut seinere.

    Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

    Men men).

    Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

    Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

    Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

    Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

    At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

    Noe sånt.

    (Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

    Men men.

    Men når jeg var politimester Bastian.

    Da måtte jeg si noe.

    Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

    At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

    Men men.

    Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

    Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

    (Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

    Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

    Men men).

    Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

    Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

    Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

    Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

    For mora mi jobba ikke.

    Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Direktoratet for Sivil Beredskap







    Gmail – Henvendelse







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Henvendelse





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Sep 1, 2010 at 2:08 PM





    To:

    "Svensli, Tove" <Tove.Svensli@dsb.no>


    Cc:

    bjorn.kolby@lo.no


    Bcc:

    hv-02.kontakt@mil.no



    Hei,

    nå viser jo jeg også til den e-posten.
    Jeg spørr om dere kan sende en kopi av jobbsøknaden?
    Hvordan kan det ha seg, at dere har sikkerhetsklareringer, uten å si fra?

    Det lukter råttent, synes jeg.
    Jeg er også i Heimevernet, så sånt kan jeg spørre om, mener jeg.
    Hva var det dere skulle med alle disse adressene egentlig?

    Arne Thomassen, han trengte ikke adressene fra da jeg bodde hos faren min, for eksempel.

    Og jeg blir kanskje tulla med, for jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden, og kom hjem fra jobb på fredags ettermiddag.

    Ble dratt mot min vilje, vil jeg si, til Forsvarets Overkommando.
    Og måtte jobbe 30-40 timer, den helga der.
    Og på søndagen, så ble jeg satt oppå en truck.
    Enda jeg var data-student, egentlig og ikke hadde truck-sertifikat.

    Og var da stup-trøtt og kræsja da selvfølgelig inn i en dørkarm, hos Forsvarets Overkommando der.
    Men da hadde jeg jobba 70-80 timer den uka, og hadde ikke noe på en truck å gjøre.

    Men de her folka tulla med meg da.

    Jeg leide et rom av Thomassen, som er samboer med Mette Holter, som har bodd hos en amerikansk mafia-familie, ved navn Ancona, på 60 og 70-tallet vel.
    Så dette kan ha vært noe mafia-plott kanskje.

    Også har Nato tulla med meg, pga. det med den dørkarmen, seinere kanskje.
    Sionister antagelig.
    Heia New World Order!
    Så her er det noe raritet fra dere.

    Holder dere meg for narr?
    Her er det noe galt, mener jeg.
    Jeg har masse arbeidssaker, så jeg sender den her også til LO, samt til HV.

    Erik Ribsskog

    2010/9/1 Svensli, Tove <Tove.Svensli@dsb.no>

    Hei

    Viser til mail fra oss i dag. Vi anser at saken med dette er

    besvart og ferdigbehandlet fra vår side.

    mvh

    Tove Svensli

    seniorrådgiver

    HR/personal

    —————————————————————————————————————–

    DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB)

    Rambergveien 9

    Postboks 2014, 3103 Tønsberg

    E-post Tove.Svensli@dsb.no

    postmottak@dsb.no

    Telefon (+47) 33 41 25 81

    Mobil (+47) 93 26 67 12

    www.dsb.no

    Et trygt og robust samfunn – der alle tar ansvar

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 1. september 2010 14:37

    Til: Svensli, Tove

    Emne: Re: Henvendelse

    Hei,

    ok, var det en sikkerhetsklarering, som ble foretatt.

    Det var jeg ikke klar over, dessverre.

    Jeg ble visst også sikkerhetsklarert, en gang i 1990, var

    det vel, som min tidligere stefar, Arne Thomassen, dro meg med på Forsvarets

    Overkommando, for å rydde et lager, for et firma han jobba i.

    For det skulle gjøres på en helg.

    Og da fortalte han meg, at jeg skulle sikkerhetsklareres, så

    det skjønte jeg.

    Og det var visst gjort på et blunk.

    Han prata med en på et kontor hos Forsvarets Overkommando

    da, ettersom jeg skjønte.

    Hvordan gikk sikkerhetsklareringen min hos dere da?

    Jeg måtte jo skrive alle mine tidligere adresser, på et

    skjema, hos dere, i forbindelse med den jobben.

    Jeg har senere fått se det, at en adresse jeg hadde da jeg

    bodde hos nettopp min tidligere stefar da, Arne Thomassen, har blitt registrert

    som Kongegata, i Larvik.

    Mens vi egentlig bodde på en hytte i Brunlanes.

    Jeg lot jo min mor se over dette, før jeg søkte jobben hos dere.

    Eller jeg pratet vel med henne på telefon.

    Men dere sjekket vel kanskje opp dette da.

    Fant dere noen uregelmessigheter, når dere sammenlignet min søknad

    og Folkeregisteret?

    Jeg lurer på om dette er noe som har blitt skrevet feil hos Folkeregisteret,

    (dette med at jeg liksom skulle ha bodd i et år, eller noe, i Kongegata i

    Larvik), jeg lurer på om dette skjedde før eller etter at jeg søkte jobb hos dere,

    i 1993.

    For dere kan vel se det, at jeg ikke skrev om Kongegata i Larvik.

    Hvis dere har søknaden min fremdeles, mener jeg.

    Folkeregisteret, de vil ikke forrandre på dette nå.

    Men hvis dere kan sende en kopi av søknaden min, så kan jeg kanskje forklare

    Folkeregisteret det, at dette ikke er noe jeg finner på nå.

    For jeg ringte jo også min mor, for å dobbeltsjekket de adressene jeg oppga til

    dere, husker jeg.

    Så kanskje jeg skrev nøyaktig hvor i Brunlanes vi bodde, (for det husker jeg

    ikke selv nemlig).

    Men kanskje min mor fortalte dette, og jeg skrev det på søknaden hos dere,

    mener jeg.

    Så kanskje jeg kunne fått oversendt en kopi av jobbsøknaden min, hos dere,

    tenkte jeg.

    Isåfall hadde det vært veldig fint!

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/1 Svensli, Tove <Tove.Svensli@dsb.no>

    Hei Erik Ribsskog

    Viser til din henvendelse på mail av 2. mars og 13. juli 2010. Vi vil

    innledningsvis beklage den sene tilbakemelding.

    Du

    viser i din mail til forhold omkring et jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo,

    samt spørsmål som ble stilt til deg om hvor du hadde bodd i oppveksten.

    Deretter stiller du spørsmål om dette intervjuet er blitt brukt mot deg på en

    negativ måte i ettertid. Vi vil forsøke å gi deg svar på dine spørsmål.

    Når

    det gjelder jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo, i forbindelse med en stilling

    i daværende IT-seksjonen ble det gjennomført en sikkerhetsklarering etter en

    fastsatt standard. Bosted med mer var en del av spørsmålene. Alle som deltok

    under jobbintervju fikk de samme spørsmålene under sikkerhetsklareringen, og

    det var med andre ord ikke noe som gjaldt særskilt for deg. Hensikten med

    sikkerhetsklarering er å påse at de som tilsettes innehar de nødvendige

    kvalifikasjoner for å håndtere fortrolig informasjon.

    Opplysninger

    som ble mottatt i den forbindelse er oppbevart på en fortrolig måte. DSB

    kjenner ikke til at disse opplysninger om deg i ettertid har blitt benyttet på

    en negativ og uheldig måte. DSB beklager at du opplevde spørsmålene som

    ubehagelig, og det er mulig vi burde vært klarere på hvorfor det ble

    gjennomført en sikkerhetsklarering av deg.

    Vi

    håper med dette at du har fått svar på din henvendelse.

    Mvh

    Tove Svensli

    seniorrådgiver

    HR/personal

    —————————————————————————————————————–

    DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB)

    Rambergveien 9

    Postboks 2014, 3103 Tønsberg

    E-post Tove.Svensli@dsb.no



    postmottak@dsb.no

    Telefon (+47) 33 41 25 81

    Mobil (+47) 93

    26 67 12

    www.dsb.no

    Et trygt og robust samfunn – der alle tar

    ansvar






  • Jeg sendte en ny e-post til Direktoratet for Sivil Beredskap







    Gmail – Henvendelse







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Henvendelse





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Sep 1, 2010 at 1:36 PM





    To:

    "Svensli, Tove" <Tove.Svensli@dsb.no>



    Hei,

    ok, var det en sikkerhetsklarering, som ble foretatt.
    Det var jeg ikke klar over, dessverre.
    Jeg ble visst også sikkerhetsklarert, en gang i 1990, var det vel, som min tidligere stefar, Arne Thomassen, dro meg med på Forsvarets Overkommando, for å rydde et lager, for et firma han jobba i.

    For det skulle gjøres på en helg.
    Og da fortalte han meg, at jeg skulle sikkerhetsklareres, så det skjønte jeg.
    Og det var visst gjort på et blunk.

    Han prata med en på et kontor hos Forsvarets Overkommando da, ettersom jeg skjønte.
    Hvordan gikk sikkerhetsklareringen min hos dere da?
    Jeg måtte jo skrive alle mine tidligere adresser, på et skjema, hos dere, i forbindelse med den jobben.

    Jeg har senere fått se det, at en adresse jeg hadde da jeg bodde hos nettopp min tidligere stefar da, Arne Thomassen, har blitt registrert som Kongegata, i Larvik.
    Mens vi egentlig bodde på en hytte i Brunlanes.

    Jeg lot jo min mor se over dette, før jeg søkte jobben hos dere.
    Eller jeg pratet vel med henne på telefon.
    Men dere sjekket vel kanskje opp dette da.

    Fant dere noen uregelmessigheter, når dere sammenlignet min søknad og Folkeregisteret?
    Jeg lurer på om dette er noe som har blitt skrevet feil hos Folkeregisteret, (dette med at jeg liksom skulle ha bodd i et år, eller noe, i Kongegata i Larvik), jeg lurer på om dette skjedde før eller etter at jeg søkte jobb hos dere, i 1993.

    For dere kan vel se det, at jeg ikke skrev om Kongegata i Larvik.
    Hvis dere har søknaden min fremdeles, mener jeg.
    Folkeregisteret, de vil ikke forrandre på dette nå.

    Men hvis dere kan sende en kopi av søknaden min, så kan jeg kanskje forklare Folkeregisteret det, at dette ikke er noe jeg finner på nå.

    For jeg ringte jo også min mor, for å dobbeltsjekket de adressene jeg oppga til dere, husker jeg.

    Så kanskje jeg skrev nøyaktig hvor i Brunlanes vi bodde, (for det husker jeg ikke selv nemlig).
    Men kanskje min mor fortalte dette, og jeg skrev det på søknaden hos dere, mener jeg.
    Så kanskje jeg kunne fått oversendt en kopi av jobbsøknaden min, hos dere, tenkte jeg.

    Isåfall hadde det vært veldig fint!
    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2010/9/1 Svensli, Tove <Tove.Svensli@dsb.no>

    Hei

    Erik Ribsskog

    Viser til din henvendelse på mail av 2. mars og 13. juli 2010. Vi vil

    innledningsvis beklage den sene tilbakemelding.

    Du

    viser i din mail til forhold omkring et jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo,

    samt spørsmål som ble stilt til deg om hvor du hadde bodd i oppveksten.

    Deretter stiller du spørsmål om dette intervjuet er blitt brukt mot deg på en

    negativ måte i ettertid. Vi vil forsøke å gi deg svar på dine spørsmål.

    Når det gjelder

    jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo, i forbindelse med en stilling i daværende

    IT-seksjonen ble det gjennomført en sikkerhetsklarering etter en fastsatt

    standard. Bosted med mer var en del av spørsmålene. Alle som deltok under

    jobbintervju fikk de samme spørsmålene under sikkerhetsklareringen, og det var

    med andre ord ikke noe som gjaldt særskilt for deg. Hensikten med

    sikkerhetsklarering er å påse at de som tilsettes innehar de nødvendige

    kvalifikasjoner for å håndtere fortrolig informasjon.

    Opplysninger som

    ble mottatt i den forbindelse er oppbevart på en fortrolig måte. DSB kjenner

    ikke til at disse opplysninger om deg i ettertid har blitt benyttet på en

    negativ og uheldig måte. DSB beklager at du opplevde spørsmålene som

    ubehagelig, og det er mulig vi burde vært klarere på hvorfor det ble

    gjennomført en sikkerhetsklarering av deg.

    Vi håper med

    dette at du har fått svar på din henvendelse.

    Mvh

    Tove Svensli

    seniorrådgiver

    HR/personal

    —————————————————————————————————————–

    DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB)

    Rambergveien 9

    Postboks 2014, 3103 Tønsberg

    E-post Tove.Svensli@dsb.no

    postmottak@dsb.no

    Telefon (+47) 33 41 25 81

    Mobil (+47) 93 26 67 12

    www.dsb.no

    Et trygt og robust samfunn – der alle tar ansvar






  • Jeg bestilte Magasinet For Alle, nr. 41, som bl.a. inneholder en novelle av min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Helge Ribsskog

    img226

    img227

    img228

    img233

    img230

    img231

    PS.

    Han Helge Ribsskog, det var altså grandonkelen min, som var forstmann, dvs. skogvokter.

    Min morfar var rådmann, (i Hadsel i Vesterålen).

    Og den tredje broren, Øyvin Ribsskog, han var lensmann i Aurskog-traktene.

    Moren deres, det var Helga Dørumsgaard, søster til den kjente Romeriksdikteren og ordfører i Fet og Rælingen, Asbjørn Dørumsgaard.

    Og hun ville noen ganger skryte av, (ifølge min mormor, Ingeborg Ribsskog, på 80-tallet vel, mener jeg at det var), at hun fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘menn’, en ble lensmann, en ble rådmann og en ble forstmann.

    Så hun var nok stolt av min morfar og hans to brødre, hun oldemoren min, (som jeg aldri møtte, men som jeg husker min far, Arne Mogan Olsen, fortalte meg om en gang, da jeg var barn, på midten av 70-tallet, var det vel, at var dø, (‘hu er død nå, oldemora di’, noe sånt sa han vel), Helga Dørumsgaard.

    Min morfar tok oss aldri med, tilbake til Romerike, eller lignende, så jeg traff aldri noen av brødrene hans, eller moren hans, f.eks.

    Ihvertfall ikke som jeg kan huske.

    Men jeg pratet med ei som het Torunn Ribsskog Nagelsett, i Nesttun, i Bergen, tidligere i år, og det er datteren til han Helge Ribsskog, som skrev den novellen ovenfor da.

    Hun er gift med en Svein Nagelsett, og de hadde to telefoner, så begge prata samtidig, da jeg ringte andre gangen, på en dag, om noe slektsforskning, her for noen måneder siden.

    Og da ba hun Torunn han Svein om å ‘ti still’, husker jeg.

    Men men.

    Han var visst i slekt med en kjent fotballspiller for Brann og Norge, han Svein Nagelsett.

    Men men.

    Mer da.

    Min morfar skrev også, han skrev en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’, som jeg skrev på skrivemaskin, da jeg gikk første klasse handel og kontor vel, på mitt største soverom, (eller min fars soverom), i leiligheten på Bergeråsen, hvor jeg bodde på 80-tallet.

    Jeg hadde en Casio skrivemaskin, som jeg kjøpte for stipendet fra Lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor.

    Så sånn var det.

    Jeg skrev fra notater etter min morfar da, som døde i Spania, noen år før dette.

    Som nok var i 1986, eller noe.

    Så dro jeg ned til Stavern en søndag da.

    Jeg lurer på om det her var mens jeg gikk 2. året på handel og kontor.

    Og min mormor klagde på at jeg var så bleik, eller noe sånt.

    Jeg dro ned til Stavern ens ærend, for å levere det jeg hadde skrevet, og kopiert opp, i fem eksemplarer da.

    Min mormor klagde på at jeg var litt kortpustet, men jeg tror jeg var forkjøla, eller noe.

    Men men.

    Så sendte min mormor den boka til noen norske forlag da.

    Men de klagde på at min morfar brukte navn som ‘Sorte Mand’, på romanfigurene, så de refuserte den boka, husker jeg.

    Min mor skrev også en bok, senere, som jeg skrev på skrivemaskin, det første året jeg bodde på St. Hanshaugen, i 1996, altså ti år senere.

    Om en norsk middelalder-prinsesse, som dro ned til Spania, på pilgrimsreise, eller noe.

    Så min mor var religiøs, og da jeg vokste opp på Østre Halsen og i Larvik, så var jeg og min søster i hvertfall en 10-20 søndager, på søndagsskole.

    En i Østre Halsen og en i Larvik sentrum.

    Men i Larvik sentrum, så var det så mange kirker.

    (Det var sånne som Betania og Filadelfia og sånn vel.

    Noe sånt.

    Frikirker, heter det kanskje.

    Og pinsevenner og det som er.

    Noe sånt).

    Og jeg er ikke sikker på at den vi gikk på, var noe med statskirken.

    En julaften, så ville mora mi gå i kirken, men da var det stengt.

    Så mora mi var ikke så god på det her med kirker osv.

    Men men.

    Min mors bok ble også refusert av et forlag husker jeg, for det var ikke nok historiske detaljer osv., skrev de.

    Men den var ikke så verst.

    Selv om min mor var veldig spesiell, så jeg var ikke sikker på om hun ikke hadde kopiert det, fra et eller annet sted.

    Men men.

    Det var nesten sånn at hun kunne være troendes til det.

    Min far sa at min mor var sinnsyk, ofte, da jeg og min søster var barn.

    Og jeg pratet med hennes fetter, Ola Øyvin Ribsskog, (sønn av min morfars bror, lensmannen i Aurskog, Øyvin Ribsskog), på telefon, tidligere iår, og han sa at min mor hadde nerveproblemer.

    Og min mor kunne si ting, (ifølge min søster sa min mor dette), at ikke gå forbi det huset der, (et hus i Øvre Jegersborggate, i Larvik, parallellgaten til Jegersborggate, hvor vi bodde, selv om jeg flyttet derfra til min far. Men min søster sa dette, en helg når jeg var på besøk hos dem i Larvik, noe jeg var ca. hver fjerde uke, jeg tok tog og buss da fra Berger, til Larvik).

    Min mor hadde visst sagt, (ifølge min søster), at ‘ikke gå forbi det huset der, (i Øvre Jegersborggate), for der bor tante Ellen, (som egentlig da bodde i Sveits, hvor hun hadde bodd siden begynnelsen av 70-tallet, altså i ti år, for dette var på begynnelsen av 80-tallet), og hun maner dere’.

    Men men.

    Han lensmannen skrev også bøker.

    Og noe av det som ble utgitt i navnet til Asbjørn Dørumsgaard, var visst skrevet av min morfars mor, Helga Dørumsgaard, ifølge hva jeg husker min mormor, Ingeborg Ribsskog, fortalte meg og min søster, like etter at min morfar Johannes døde vel.

    Men det ble utgitt i brorens navn.

    De tok visst ikke det så nøye, sa min mormor.

    Men men.

    Min morfar og også min mor, de var veldig glad i naturen.

    Noe som også min onkel Martin er.

    Min mor, hun tok med min søster og meg, som barn, til stranda, til skogen for å plukke sopp eller dra på picnic, (da hadde hun sjekka opp en ung Larvik-kar, husker jeg).

    Min mor kunne få min stefar, til å kjøre langt inn i skogen, for å gå tur, og se på naturen om vinteren osv.

    Og min morfar og min mormor, de gikk alltid lang søndagstur, gjennom skog og forbi strender, ute i Nevlunghavn.

    Og min onkel Martin, som sagt, han er nesten som en villmann, og hadde dårlig hygiene, husker jeg at hans samboer, Grethe Ingebrigtsen sa, da jeg jobbet på gården hun eide, og de bodde på, Løvås, i Kvelde, i 2005.

    Men men.

    Og min mor var også sånn, at hun ikke vaska opp så fint.

    Tallerkener og glass, som stod i skapene hennes, det siste stedet hun bodde, i Drøbak.

    De var dekket av et lag med fett, husker jeg, fra en gang jeg var på besøk der, som min søster også var der da.

    Da hadde vel min mor fått en av sine rare ideer da, at man ikke skulle bruke oppvaskmiddel, når man vasket opp.

    Antagelig for å spare hendene for oppvasksåpe, eller noe sånt.

    Min mor var forfengelig, og fikk blant annet overtalt staten til å ordne en gratis brysthevelse-operasjon, eller noe, for henne, på midten av 80-tallet, husker jeg.

    Så mora mi var litt spesiell, husker jeg at jeg har syntes, det meste av livet.

    På et besøk i Drøbak, (muligens det samme), så satte jeg på TV-en, i kjedsomhet, og da tålte ikke min mor det, men satt seg ut på kjøkkenet.

    Og hun hadde en kassett, med Scorpions, som hun hørte på hele tiden.

    Men men.

    Og en gang hun Siv, (som av en eller annen grunn besøkte meg i Sunderland, sammen med søstra mi, jula 2004).

    Hun Siv, hun var med meg og søstra mi, på min mors 50 årsdag, i Drøbak, av en eller annen grunn.

    Og hun tok plutselig en tidligere buss, og var nesten på gråten, husker jeg.

    Så hva det var med henne, det vet jeg ikke.

    Men sånn var det alltid hos mora mi, at det skjedde noe spesielt.

    Så det var kanskje mora mi som hadde sagt en sårende kommentar da, som hun noen ganger kunne komme med, etterfulgt av et sprudlende latterutbrudd, og et smil.

    Hun visste at hun var slem, og gjorde noe galt.

    Men hun var kanskje bare sånn for morro skyld.

    Hva vet jeg.

    Hun mente kanskje ikke å såre, men hun skjønte kanskje ikke at andre folk kunne være mer nærtagende, enn hun selv.

    Eller hun latterliggjorde ofte folk da.

    Men men.

    Sånn som at hun mobbet meg, noen år før hun døde, fordi jeg ikke hadde noen forlovede eller kone.

    Og da sammenlignet hun seg selv med meg, og fortalte at hun var gift da hun var så gammel som jeg var da, osv.

    Så hun skulle liksom hevde seg da.

    Men hun følte seg nok underlegen meg, siden jeg var så flink på skolen osv.

    En gang, da jeg besøkte henne i Larvik, så ringte hun kjøpmann Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), av en eller annen grunn, og lurte på hvordan jeg kunne være så god i matte, når hun ikke var det.

    Noe som jeg syntes var så spesielt, så jeg måtte gå ut av rommet.

    Men stefaren min da, Arne Thormod Thomassen, han satt og hørte på, (mens han røyka på en rullings, (som vanlig, må man vel nesten si), og leste i trav-programmet, eller noe sånt).

    (Kanskje min mor bare tullet, og bare lot som at hun ringte Albert Bøe?

    (Det ville vært som å ringt eieren av Steen og Strøm i Oslo, kanskje.

    Albert Bøe sitt varemagasin, var veldig kjent i Larvik, da jeg vokste opp der på 70-tallet, og var på besøk hos moren min der, på 80-tallet).

    Hva vet jeg.

    Jeg visste ihverfall ikke at hun kjente han.

    Hun var jo ikke fra Larvik, engang.

    Selv om hun raskt fikk mange venninner der, det er sant.

    Bl.a. søsteren til han som eide Grans Bryggeri i Sandefjord, osv.

    Så moren min kan godt ha vært i noe nettverk, (Johanitterordenen), for alt hva jeg vet.

    Eller at hun ble tullet med av de.

    Hva vet jeg).

    Min fars familie, var helt forskjellig fra min mors.

    Jeg var vant til å spise middag hos min farmor, fra etter jeg flyttet til min far.

    Og der var alt av glass og tallerkener osv., alltid skinnende rene.

    Min farmor hadde jobbet som tjenestepike, (hos fabrikkeier Jebsen, på Berger, blant annet), så hun holdt alltid hele huset skinnende rent, faktisk.

    Hun var en ekte husmor, av den gammeldagse typen.

    Nesten som en amerikansk husmor, på 50-60 tallet, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Hun kunne også gå ut i naturen, f.eks. for å plukke tyttebær, eller dra på ferie, på fjellet, en uke, en sjelden gang.

    (Og en eller to ganger, så var hun også på hvilehjem, husker jeg.

    Dette var før jeg flyttet til Berger.

    Men jeg ble fortalt det en gang, etter at jeg flyttet dit.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, min far, han var nesten aldri ute i naturen.

    Ihverfall ikke i skogen.

    Han ville ikke, (som min mor), dra på ferie, i Norge, med meg og søstra mi, på en bondegård, e.l., noe som mora mi og vår stefar Arne Thomassen, gjorde flere ganger.

    De dro på høstferie eller påskeferie, eller sommerferie, på gårder rundt om i Norge.

    Vi var også på hotell, på Rauland, og på Bergsjø Høyfjellshotell.

    Og på tre gårder, som jeg kan huske, hvor vi leide en sånn feriebolig da, som var i tilknytning til en gård.

    En gang, et sted ved en elv, som vår stefar Arne Thormod Thomassen falt oppi.

    Og han kunne ikke svømme, men han overlevde, og kom hjem til den hytta, med bare våte klær, etter en slags svømmetur, i den elva da, som kanskje var Numedalslågen, eller noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Og en gang var vi på en hytte, hvor vi måtte hente vann i en bekk, i Kristiansand, i forbindelse med en gård som hadde selvplukk på jordbær, husker jeg.

    (Da var også lillebroren vår Axel med, selv om han bare var et år, eller noe).

    Og en tredje gang, så bodde vi en påskeferie, på et gårdstun, i en bolig der.

    Og sønnen på gården, lurte på om vi var fra Oslo.

    (Han spurte vel nesten aggressivt, mener jeg å huske.

    Jeg var ikke så mange år).

    Men ble litt beroliget vel, når jeg sa vi var fra Larvik.

    Dette var nok i Telemark, et sted, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mens min far ikke ville dra på sånne ferier, på landsbygda, i Norge, som min mor, og vel også min stefar Arne Thomassen, syntes var artig.

    Så de var nok mer norske enn min far, vil jeg tippe på.

    Min far ville oftere dra til Sverige eller Danmark eller Tyskland eller USA på ferie, for eksempel.

    Selv om faren min vel var glad i å dra på fjorden.

    Han tok oss med ut på fjorden noen ganger, for å bade og en sjelden gang kunne man overtale han til å også prøve å fiske fra båten.

    Selv om jeg da sjelden fikk fisk, kanskje en mort eller en sild, eller to, hvis jeg var heldig.

    (Og en gang, som onkel Håkon dro meg ut, sammen med dem, for å fiske i en båt han hadde lånt kanskje, så fikk jeg en makrell.

    Vi fikk en hel haug av makreller tilsammen, men jeg fikk bare den første fisken, så gjorde jeg noe galt kanskje, når det gjaldt fiskinga.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Dansk Adelsforening







    Gmail – Mer baron-spørsmål/Fwd: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Mer baron-spørsmål/Fwd: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Aug 1, 2010 at 4:50 PM





    To:

    ww@bruunhjejle.dk



    Hei igjen,

    og de bøkene, som jeg fikk om Napoleon og Josefine osv., het hun vel.
    De var på dansk som sagt.
    Og de lå sammen med noen andre bøker, i garasjen der.

    Men de var nok da etter Holger baron Adeler, vil jeg tro da.
    Og at min mor og Arne Thomassen, fikk de av bestemor Ingeborg da.
    Så man kan nok også si at jeg arvet noe etter baron Adeler da.

    For jeg fikk jo de danske bøkene om Napoleon, mener jeg.
    Så da ble vel jeg kanskje baron da.
    Siden jeg også fikk arv etter baron Adeler, mener jeg.
    Så da blir det riktig at jeg får eventuelt være med i dansk adelsforening, får man håpe.

    Vi får se.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2010/8/1
    Subject: Mer baron-spørsmål/Fwd: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler
    To: ww@bruunhjejle.dk

    Hei,

    jeg tenker mer på dette, med Holger baron Adeler.

    Og min mormor og morfar, arvet jo baron Adeler.
    Og satt pengene inn i min mors hus, på Tagtvedt, i Larvik.

    Og da var min mor samboer med min tidligere stefar, Arne Thormod Thomassen.

    Og han ga meg noen bøker om Napoleon, på dansk, (til og med), som lå i garasjen, som tilhørte det huset.
    Så da ble kanskje Arne Thomassen baron da, etter min morfar.

    Og så ble jeg baron etter Arne Thomassen.
    Kan det stemme?
    Faren min var også der, da jeg fikk de bøkene om Napoleon.
    Så faren min godkjente også det her, virka det som.

    For man kan ikke arve baroni-skap fra sin mor.
    Men jeg kan vel arve det fra min stefar, nå i vår moderne verden, mener jeg?
    Bare et spørsmål.
    Beklager at det blir mange e-poster!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/6/25
    Subject: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler
    To: Henrik Wedell-Wedellsborg <ww@bruunhjejle.dk>

    Hei,

    nå har jeg vært i kontakt med Finn Gaunaa, som har nettstedet Roskildehistorie.dk.

    Og han sier at man ikke kan utelukke, at min tippoldefar, øverstkommanderende general, Anders Gjedde Nyholm, er i den adelige Gjedde-slekten.

    Skal jeg få lov å være medlem hos dere hos Dansk Adelsforening da, siden dette ikke kan utelukkes?
    Mvh.
    Erik Ribsskog


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/4/21

    Subject: Feilopplysning om slekten Adeler

    To: finn@gaunaa.com

    Hei,

    da jeg fikk min mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, sitt testamente, (hun døde ifjor sommer, og var født i Danmark, som oldebarn av Anker Heegaard og Maren Gjedde, bl.a.).


    Det stod i testamentet, at hun arvet sin onkel, (min oldemors svoger), Holger baron Adeler, og satt pengene inn i et hus for min mor, (som døde i 1999, Karen Ribsskog).
    Og jeg er min mors eldste barn, så jeg prøver å rydde opp litt og følge med litt.

    Jeg har også overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller 'mafian', i Oslo, i 2003, (uten at jeg vet hvorfor, jeg jobbet som butikksjef, og har aldri vært kriminell), uten at jeg får noe hjelp av politiet.

    Men, jeg ser at står feil årstall, på en i Adeler-slekten.
    Holger baron Adeler, var jo i slekt med meg gjennom inngifte, (han var gift med min oldemors søster Magna Adeler f. Nyholm).

    Så jeg har lagt inn fra deres nettsted, og inn på mitt slektstre, på MyHeritage.
    Og jeg fant ut at dere har feil fødsels og dødsdato, på en baron Adeler da.
    Jeg skal finne ut hvilken igjen.

    Det er Christian Herman, baron Adeler og godseier.
    Det står at han var født i 1777 og død i 1842, men det skal visst være datoene for hans far.
    Det riktige, (som jeg har funnet andre steder på nettet), skal visst være at han er født 14 juli 1828.

    (Dødsdato hadde jeg visst dessverre ikke).
    Jeg lurte på om dere kunne være så snille og rydde opp i litt i dette, sånn at folk ikke tror at jeg er en form for 'lurendreiere', når jeg sier dette som står i min mormors testamente, at hun arvet Holger baron Adeler, og at vår familie da er i slekt med den kjente norske sjøhelten Cort Adeler, som jeg tror regnes som veldig fint i Norge, (selv om det bare er gjennom inngifte da).

    Så ser det kanskje at datoene ikke stemmer, på deres websted, og da tror de kanskje at det er noe jeg finner på, (tenker jeg).
    Så jeg håper at dere har mulighet til å rydde opp i dette.

    Jeg er vel kanskje Cort Adelers nærmeste slektning i Norge da.

    Og kanskje også han Christian Herman, sin nærmeste slektning.
    (Ihvertfall som følger på slike ting som dette).
    Så da tenkte jeg at jeg måtte nesten si fra.

    For Holger baron Adeler, døde dessverre uten å få barn, (så min slekt burde kanskje være flaue over dette, selv om jeg ikke har hørt noenting om hva som skjedde, som forårsaket at Magna og Holger Adeler ikke fikk barn).

    Jeg er jo norsk statsborger, og i familie med Magna Adeler, så jeg holder litt med begge to, siden Adeler jo opprinnelig er en norsk familie, fra Brevik i Telemark, så må jeg nesten holde litt med Adeler og.

    Så jeg vil ikke legge skylden på noen her.
    Kanskje det var noen i Danmark som ikke likte norske adelsslekter, (for disse bodde jo i Danmark).
    Min mormor var altså oldebarn av Maren Gjedde.

    Men hun klarer jeg ikke å spore tilbake til Ove Gjedde.
    Hennes far, Anders Christensen Gjedde, skal visst ha vært 'bondesøn', ifølge årbog for Thy og Mors, som var sitert på Thisted museum sine nettsider.

    Han skulle visst hatt en tønne gull i kjelleren, ifølge min mormors tremenning, fra Klampenborg, i Danmark, (ifølge et sagn).
    Så jeg tror kanskje at min mormors Gjedde-linje, ikke var så fin.

    Det kan ha vært den Gedde-linjen, fra Sjælland og Charlotte von Geideren/Gelderen, fra 'kurlands adel', så jeg på nettet.
    Så kanskje noen i den 'falske' Gjedde-linjen, saboterte for Adeler-linjen, sånn at denne skulle dø ut, som ledd i en kamp mot de nordiske, som jeg synes jeg har sett litt konjenkutrene av, etter å ha lest mye på nettet, og pratet med en del folk her i England, hvor jeg lever som flyktning, men ikke får lov å være det offisielt.

    Noe sånt?

    Ihvertfall hadde det vært veldig fint hvis dere kunne rette opp denne feilen!
    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den

    nibs star helt umulig

    http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece

    PS.

    Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.

    Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.

    Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.

    På forskjellige travbaner på Østlandet.

    Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.

    For faren min gikk ikke på travbanen.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.

    Dem var ofte ikke så fine da.

    Noe sånt sa han.

    Men helt slutt ble det ikke.

    Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.

    Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.

    Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.

    Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.

    (Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.

    Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.

    Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.

    Noe som varte i kanskje et år, eller to.

    Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.

    Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men men).

    Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.

    Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.

    Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.

    (Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.

    Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).

    Kunne sitte og spise da.

    Og da hadde de bare en varmrett.

    Og det var en stor gryte med brun lappskaus.

    Som noen koner lagde der.

    Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.

    Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.

    En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.

    Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.

    Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.

    (Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.

    Men men).

    Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.

    Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.

    Siden det var billig og god mat.

    Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.

    (Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).

    I forhold da.

    Bare for å ta et eksempel.

    Men men).

    Som var stengt for det vanlige publikum da.

    Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.

    Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.

    (Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.

    Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.

    Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).

    Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.

    Ikke så langt fra Arne Thomassen.

    Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.

    Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.

    Så den hesten var ganske umulig.

    Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.

    Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.

    Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.

    Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.

    Som vel vant VM for travkusker, og det som var.

    Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.

    Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.

    Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.

    For Arne Thomassen.

    Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.

    ‘Ulf’ern ja’.

    Eller et annet klengenavn.

    Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.

    Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.

    Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.

    Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.

    Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.

    (Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.

    Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.

    Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.

    Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.

    Kanskje en øl-hund?

    Noe sånt.

    Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.

    Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.

    Ihvertfall i måten de fremstod på.

    Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.

    For begge de kunne være litt lukka.

    (Ihvertfall ovenfor meg).

    Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?

    Hva vet jeg.

    Det skal jeg ikke sikkert.

    Men men).

    Noe sånt.

    Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.

    Så man måtte vel ha litt respekt for han.

    Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.

    (Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.

    Sånn som jeg husker det.

    Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.

    (Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.

    Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.

    Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.

    Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.

    Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.

    (Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.

    Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.

    På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.

    Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.

    Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.

    Av en eller annen grunn.

    (Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.

    Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.

    Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.

    Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.

    Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.

    Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.

    Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?

    Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?

    Hva vet jeg).

    Veldig sjelden ihvertfall.

    Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.

    Kanskje også hvis det var fastelavn.

    Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.

    Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.

    (Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).

    Mens faren min mer ga faen.

    Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.

    Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.

    Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.

    Han var en typisk FRP-er.

    Allerede på begynnelsen av 80-tallet.

    Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.

    Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.

    Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.

    Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.

    Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.

    Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.

    Noe sånt).

    Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.

    Men farmora mi også ville ha spurt.

    Nei, forresten ikke.

    Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.

    Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.

    Det var nesten som lørdag.

    Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.

    Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.

    Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.

    (Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.

    Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.

    For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.

    Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.

    Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.

    Noe sånt.

    I noen år på 90-tallet da.

    Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.

    Noe sånt.

    Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.

    Så sånn var det).

    Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.

    Så sånn var det.

    Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.

    Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.

    Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.

    Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.

    Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.

    Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.

    Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.

    Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.

    Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.

    Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.

    Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.

    Men ikke til Ågot.

    Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.

    Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.

    Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.

    For ikke å få kjeft.

    Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.

    Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.

    Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.

    (Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).

    Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.

    Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.

    Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.

    Og det var det vanligvis.

    Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.

    Men men).

    Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.

    For han satt bare å løste kryssord.

    Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.

    Så sånn var det).

    For et malerfirma, som han og en kollega hadde.

    Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.

    Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.

    Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.

    Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.

    Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.

    Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.

    Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.

    Han hadde et stillig skrivebord.

    Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.

    Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.

    Som han hadde så mange malerier av.

    At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.

    Som visstnok kom til å bli mye verdt da.

    Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.

    For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.

    Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.

    De hadde ikke kunst på veggene.

    Farmora mi hadde kitsch.

    Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.

    Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.

    Det husker jeg ikke.

    Men men.

    Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.

    Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.

    Men mormora mi hadde noen malerier.

    Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.

    Så nærme var vi ikke.

    For jeg bodde jo hos faren min.

    Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.

    Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.

    Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.

    Uten å forklare hvorfor.

    Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.

    Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.

    Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.

    Vil jeg nesten si.

    Det var ihvertfall ikke langt unna.

    Men men).

    Så jeg spurte ikke noe mer om det her.

    Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.

    At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.

    Men men.

    Det kan jo ha vært meg som misforstod også.

    Det er ikke umulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog