johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Jeg sendte en ny e-post til Larvik kommune







    Gmail – Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Sep 28, 2010 at 10:11 AM





    To:

    postmottak@larvik.kommune.no



    Hei,

    jeg har sendt om dette til Bufetat.
    Men de har ikke noen sentrale arkiver.
    Vi bodde i Mellomhagen 15 B, mener jeg det var.
    Og plutselig en dag, sommeren 1976, mener jeg det var, så kom faren min, Arne Mogan Olsen, og min onkel Runar Mogan Olsen, i min onkel sin bil, til Østre Halsen, og kidnappa meg og søstera mi.

    Og tok oss med til Svelvik.
    Fordi vår mor, Karen Ribsskog, ikke ga faren vår samværsrett, av en eller annen grunn.
    Jeg lurte på om dere har noe i deres arkiver om dette.

    For ingen har forklart meg hva som skjedde rundt dette, og moren min fortalte meg aldri, hvorfor hun ikke ville at vi skulle besøke faren vår, i ferier osv., i 1974 og 75, som var avtalt i retten i Holmestrand da, var det vel.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, besøkte oss også, på ei hytte vi bodde på i Brunlanes, tilhørende vår stefar Arne Thomassen.
    Og da hadde visst mora vår, Karen Ribsskog, dytta bestemor Ågot, ned tre-trappa, fra hytta, sånn at bestemor Ågot brakk armen.

    Hva var det som foregikk egentlig, siden mora mi og bestemor Ågot slåss, lurer jeg.
    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Morten Stender Tveita <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Date: 2010/9/28
    Subject: SV: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei,

    Direktoratet sitter ikke med disse

    arkivene. Du må kontakte den aktuelle kommunen.

    Hilsen

    Morten

    Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no




    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 28. september 2010 10:10

    Til: Morten

    Stender Tveita

    Emne: Re: Vedrørende forespørsel

    sendt til Bufetat 17. september

    Hei,

    takk for svar!

    Jeg har allerede sendt anmeldelse på dette.

    Jeg mener skolen, (Berger skole, og klasseforstander Allum), burde ha

    grepet inn.

    Så jeg kommer nok også til å sende en sivil klage, om dette.

    Jeg og min søster, Pia Ribsskog, vi ble kidnappet av min vår, Arne

    Mogan Olsen, og vår onkel Runar Mogan Olsen, hos vår mor, (siden vår mor ikke

    lot vår far få samværsretten med meg og søstera mi).

    Dette var i Mellomhagen, i Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg tror det må ha vært sommeren 1976, (eller året før, eller etter).

    Har dere noe om denne kidnappingen, i deres arkiver, bare lurte jeg på

    forresten.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/28 Morten Stender Tveita

    <morten.stender.tveita@bufdir.no>

    Hei,

    Ser i

    ovennevnte mail, datert 17.09.2010, at du anfører å ha blitt utsatt for

    omsorgssvikt av din far under oppveksten. Hvis du mener at det offentlige kan

    klandres for den anførte omsorgssvikten (manglende inngripen eller lignende),

    kan det danne grunnlag for rettferdsvederlag. For mer informasjon om denne

    ordningen, og for å sende inn en søknad, ber vi deg kontakte Statens

    sivilrettsforvaltning. Se her for opplysninger i den forbindelse.

    Vedrørende

    spørsmålet om politianmeldelse kan vi dessverre ikke hjelpe deg. Rette

    myndighet er politiet.

    Hilsen

    Morten Stender Tveita

    førstekonsulent

    Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

    Postboks 8113 Dep, 0032 OSLO

    Sentralbord: 466 15 000

    Direkte telefon: 466 15 189

    www.bufetat.no






  • Jeg tenkte mer på det vikingeskipet, ute på the Wirral, som jeg skrev om på bloggen, tidligere i dag

    Og det er, at det vikingeskipet, (som nå bare ligger og råtner, under en pub, (fysj!), ute i Meols, på the Wirral), det burde vel ha blitt tatt med, tilbake igjen til Norge, (mener jeg).

    Sånn som britene har gjort, men egyptiske ting, fra faraoenes tid, som jeg har sett på museum her i Liverpool, osv.

    Også kunne man også ha tatt med noen sånne rune/vikinge-stener osv., som det bl.a. står en av, i St. Bridget’s Church, i West Kirby, (som jeg har skrevet om, på bloggen tidligere).

    Og satt dette på vikingemuseum i Norge.

    (Eventuelt, hvis jeg får rettighetene mine, og kan dra tilbake til mitt hjemland.

    Som jo er Norge.

    Så har jeg skrevet om på bloggen tidligere, at jeg har planlagt å starte et museum, ved navn Museet Baroniet Strømm, i min farfars gamle snekkerbedrift, Strømm Trevare, på Sand, i Svelvik kommune.

    Så ville det jo også ha vært plass til det vikingeskipet der da.

    For det var et ganske stort snekkerverksted, som var kanskje 30-40 meter langt da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og jeg har jo hevd på disse familie-bygningene på Sand, (i min fars familie), som jeg jo har skrevet om på bloggen tidligere, (og har sendt om til Drammen Tingrett osv).

    Ved siden av Jensen Møbler-fabrikken der, (som kanskje er mer kjent).

    Men men).

    Men da blir kanskje de innfødte, på the Wirral sure, tenker folk kanskje nå.

    Siden det skipet, er nede i jorda, på the Wirral, og noen derfra faktisk har funnet det før meg.

    Men de innfødte der, de har jo ikke så greie på sånt som vikingeskip, osv., som vi har, i Norge.

    Og, jeg kan jo da gjøre sånn, som World Museum her i Liverpool gjorde.

    På den historiske Egypt-utstillingen, ‘Ancient Egypt’.

    At de hadde en seksjon, i museet, hvor de presenterte dagens Egypt.

    Så da kan jo jeg ta opp en video da, av folk og liv osv., ute på the Wirral.

    Også kan jeg spille av den da, ved siden av det vikingeskipet.

    (Eller litt borte i et hjørne kanskje).

    Når jeg har fått det på plass, i den gamle Strømm Trevare-bygningen der da.

    (Sammen med bl.a. testamentet, til bestemor Ingeborg, hvor det stod at hun arvet Holger baron Adeler, osv.

    Og det sølv-ølkruset, fra danskekongen, som jeg har skrevet om på bloggen, fra 1700-tallet, som jeg fikk til min 34-års dag, og som min tipptippoldefar, i Danmark, som var Hofjægermester, L.C. Nyholm, fikk av danskekongen da.

    Jeg har også noen fine gamle kart og bilder, og bøker som kan være der.

    Et gammelt kart jeg fikk av bestemor Ingeborg, (et kart over Norge og Sverige, trykket i Frankrike, med fransk tekst, på 1800-tallet kanskje).

    (Jeg fikk også en gang et kart av min mor, Karen Ribsskog, over Europa, på begynnelsen av 90-tallet.

    Det tok jeg med til et antikvariat, var det vel, i Akersgata/Ullevålsveien, mener jeg.

    Og spurte hvor mye det var verdt.

    Men det var ikke verdt så mye, sa de.

    For mora mi hadde visst farget kartet og latt hvert land få sin farge da.

    Men men.

    Og det kartet, det hadde jeg, da jeg bodde hos min tidligere stefar, Arne Thomassen, og dem, et år, på Furuset/Høybråten, i Oslo.

    Men da jeg flytta derfra, så var det kartet forsvunnet.

    Så kanskje min halvbror Axel rappa det, og solgte det, f.eks?

    Hvem vet.

    Det var kanskje ikke sånn.

    Men jeg vet ihvertfall ikke hvor det ble av.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer).

    Og en gammel tegning, av brannvesenet vel, i Christiana/Kristiania, som jeg fikk av min tidligere stefar, Arne Thomassen, som var sjefen min da, da jeg var med han, som medarbeider, og ryddet et lager, hos Forsvarets Overkommando, ved Solli Plass, i Oslo, i 1992, var det vel.

    En fin innrammet tegning, som jeg reddet fra å bli kastet, som skrot da.

    For glassrammen var litt knust.

    Så noen av de andre folka der, som var med å rydde der.

    Fra nede i Tønsberg osv.

    De hadde kanskje bare kasta den tegningen.

    Så jeg må si jeg redda den fra å bli kasta som skrot da.

    Og sjefen min, (min tidligere stefar, Arne Thomassen), sa det var greit at jeg fikk den så.

    Jeg hadde også et brev fra danskekongen til min tippoldefar, som var øverstkommanderende general, i Danmark, Anders Gjedde Nyholm.

    Og jeg hadde en gammel bok av Shakespiere, som jeg fikk av min mormor.

    Og også et gammelt sølv-askebeger, (som jeg også fikk av min mormor).

    Sånne ting.

    Som kanskje passer å ha i et museum da.

    Som man får litt av, noen ganger, hvis man er heldig, hvis man har en mormor, som er fra gamle danske adelsfamilier, som Gjedde.

    Sånn som jeg hadde.

    Så sånn var det.

    Pluss at jeg skal jo ha arv etter henne og.

    Som mine slektninger i Norge, ikke gir meg.

    Så det kan jo også henge eller stå utstilt på det museet, tenkte jeg.

    Så det kan bli artig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Det blir nok rimelig bra vil jeg tippe på.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Photo 1701

    https://johncons-blogg.net/2010/09/etter-at-jeg-var-pa-mte-pa-jobcentre-i.html

  • Mora mi lærte meg å pusse tenner, i kaldt vann vel. Men faren til Frode Kølner, han lærte meg seinere, å pusse tenna i varmt vann, mener jeg

    pusse tenner kaldt vann

    http://guru.sol.no/question/helse-sex-og-samliv/pusse-tennene-i-varmt-vann

    PS.

    Det her var etter at jeg hadde flytta til faren min, på Bergeråsen.

    Og etter at mora mi, Karen Ribsskog, hadde flytta til Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så det her var vel da, rundt 1980 eller 1981.

    Noe sånt.

    På den tida, så hendte det, at jeg dro på ferie, til min kamerat i Larvik, Frode Kølner.

    De hadde visst ringt faren min, og spurt om jeg skulle besøke dem, sommeren 1980, var det kanskje.

    Hvis ikke det var sommeren 1981.

    (For sommeren 1980, så var vi jo i Jugoslavia).

    Og da tror jeg at faren til Frode Kølner fulgte med på hvordan jeg pussa tenna.

    Eller at jeg pussa tenna, etter Frode Kølner da.

    Og da brukte dem varmt vann, til å pusse tenna i, husker jeg.

    Og da klagde jeg da.

    Og lurte på hvorfor dem ikke brukte kaldt vann.

    Men det var visst meninga, at man skulle bruke varmt vann, når man pussa tenna, skjønte jeg på faren til Frode Kølner.

    Men men.

    Men jeg hadde altså brukt kaldt vann, når jeg pussa tenna, før det her.

    Men etter den ferien, så hørte jeg på faren til Frode Kølner da, og brukte varmt vann for å pusse tenna da.

    Men nå så jeg plutselig det, på Dagbladet.no, som linket til artikkelen ovenfor.

    At man egentlig skal bruke kaldt vann, til tannpuss, for varmt vann, det får bakteriene til å trives.

    Det har ikke jeg tenkt på.

    Så da var det nok mora mi som hadde rett da.

    (Eller hvem det var igjen, som lærte meg å bruke kaldt vann, til tannpuss.

    Det kan kanskje ha vært Arne Thormod Thomassen og, søstera mi og meg sin stefar, på 70-tallet, i Larvik.

    Hvem vet).

    Kanskje det er derfor jeg har så gule tenner da?

    Fordi jeg har hørt på faren til Frode Kølner.

    Og har brukt varmt vann til tannpussen, i alle år.

    Kanskje bakteriene har stortrives i kjeften min da, sånn at jeg har fått veldig gule tenner, (må man vel si)?

    Er det dette som har foregått.

    Har Frode Kølner gule tenner forresten.

    Hm.

    Det skal jeg ikke påstå at jeg husker.

    For han har jeg vel knapt møtt, siden 80-tallet.

    Det var en gutt, som gikk i parallellklassen min, det halvannet året, som jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, i Larvik Sentrum.

    Men jeg var mye ute og sykla da, og spilte fotball osv.

    Og ble kjent med alle ungene rundt der da.

    Jarle f.eks., lillebroren til Sølvi i klassen min, (og som jeg lurer litt på om er eskimoer, eller noe?).

    Hvem vet.

    Jeg tror det var han Jarle som introduserte meg for han Frode Kølner, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Kølner var kanskje en litt snobbete gutt.

    Det er mulig.

    Mora mi, Karen Ribsskog, sa, litt ut på 80-tallet, at Frode Kølner så ut, ‘som en stor baby’.

    Men en blå t-skjorte vel.

    Det var vel fordi at mora hans var flink til å lage mat, tror jeg, så Kølner hadde litt sånn hvalpefett da, som det vel heter, som guttunge.

    Men men.

    Mora hans var fra Sørlandet, og hadde også litt sånn ‘hvalpefett’ vel.

    Eller dobbelthake, heter det vel, når man er oppi 40-åra, eller hva hu var.

    Begge foreldra hans hadde mørkt hår, (sånn som jeg husker det).

    Faren jobba i e-verket, i Larvik Sentrum da.

    Mora var husmor da.

    Og de var veldig nøye på det.

    At når jeg var der i sommerferien.

    Så var mora, nede på Sørlandet da.

    Så det var bare oss tre ‘gutta’.

    Frode Kølner sa at faren hans var så barnslig, så han var nesten en av oss han og.

    Men for å være rettferdig, så var han vel ikke det egentlig.

    Han kunne være alvorlig, og prate med mørk stemme.

    Han kunne kanskje minne litt om Per Christian Foss.

    Bare i heterofil utgave da.

    Så sånn var det.

    Og mora, hvem minna hu om.

    Hm.

    Hvis man forestiller seg hun håndballspilleren, som de tulla med i åpen post.

    Hva heter hu da.

    Hm.

    Tonje Larsen ja.

    Hvis man forestiller seg henne, som 35-40 årig, og med mørkt hår.

    Da får man mora til Frode Kølner, vil jeg si.

    Og får å få Frode Kølner da.

    Så må man tenke seg en blanding, av Tonje Larsen, med mørkt hår.

    Og Per Christian Foss, (i heterofil utgave).

    Og da får man Frode Kølner, mener jeg.

    (For å tulle litt).

    Så jeg tror ikke at Frode Kølner, er adoptert, for å si det sånn.

    Jeg mener det, at man kan se det, at han er sønn av foreldrene sine, vil jeg si.

    Men men.

    Det var bare noe jeg kom på, når jeg så den artikkelen om tannpuss det her.

    Så jeg skal se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jo, det var noe jeg begynte å fortelle.

    Og det var at den sommeren, (som jeg lurer på om nok var sommeren 1980, kanskje etter at vi hadde vært i Jugoslavia).

    Så var vi på hytta deres, i Brunlanes, i en uke kanskje.

    Men vi var også i huset dere, i Trygves gate, i Larvik, i kanskje en uke, eller noe.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Og da, så lagde dem ikke middag.

    Det var bare mora deres, som fikk lov å lage middag.

    Jeg prøvde meg, på å kjøpe en ferdigpizza, på supermarkedet Thorfinns, (som nå er Rimi vel), i Larvik Sentrum.

    Men den var det ingen av oss som skjønte hvordan man skulle lage, i ovnen deres.

    For jeg var uvant med den ovnen.

    Og faren til Frode Kølner, han ville ikke prøve engang.

    Så sånn var det.

    Så jeg klarte å steike pizza, husker jeg, på Bergeråsen, hvor jeg bodde aleine.

    Men da jeg skulle prøve det, hos Frode Kølner og dem da, da gjorde jeg et eller annet gæernt da.

    For den ovnen var kanskje litt forskjellig fra den vi, (eller jeg), hadde, på Bergeråsen.

    Men det var også sånn, at jeg ble litt stressa.

    For de andre, de ville ikke hjelpe.

    Og de virra litt rundt og sånn da, og tiska, eller klagde litt kanskje, når jeg skulle steike pizza.

    Så jeg fikk liksom litt sånn press mot meg, når jeg skulle steike pizza.

    Og da ble jeg kanskje varm i hue, av presset/motviljen, til Frode Kølner og faren.

    Så da klarte jeg ikke å holde meg kald.

    Og derfor mislyktes jeg, med pizzasteikingen da, vil jeg si.

    Så det likte jeg ikke, husker jeg, å steike ferdigpizza hos dem.

    (Når mora ikke var der, ihvertfall).

    For da begynte bare Frode Kølner og faren, å klage osv. da.

    Så det var ikke noe hyggelig, syntes jeg.

    Men men.

    Samme det.

    Så det gikk i brødskiver da, i to uker, eller noe, som jeg var der, enten sommeren 1980, eller 1981.

    Det var en sommer det var veldig fint vær, husker jeg.

    Jeg var også på den hytta, sammen med Frode Kølner, seinere, ut på 80-tallet, var det vel.

    Men ikke så mye.

    Det er mulig jeg var der to somre og, på begynnelsen av 80-tallet.

    Men det tror jeg ikke egentlig.

    For noe skjærte seg, da jeg var på besøk hos dem, 17. mai helga, 1981.

    For jeg syntes at 17. mai var mye artigere i Larvik, enn på Berger, for det var mye bedre 17. mai-program i Larvik, (naturlig nok).

    (Det bodde jo mange fler mennesker, i Larvik, enn på Berger.

    Men men).

    Så det er mulig at de på Berger skole, ble litt sure på meg, for da fikk jeg vel en dag ekstra fri, for å dra ned til Larvik.

    Og da ble jeg med Frode Kølner, på Torstrand skole.

    Og han gikk i parallell-klassen min.

    Så da spurte han, om jeg skulle være med den gamle klassen min, den dagen.

    (Som sikkert var 16. mai da).

    Og da gjorde jeg det.

    Så jeg var en dag med den gamle klassen min da, ca. et og et halvt år, etter at jeg hadde flytta til faren min da.

    Og da var det at han Kai, tulla og fjolla så mye, husker jeg.

    Så frøken ble vel litt sur på meg, tror jeg.

    For da begynte jeg og fjolle og da.

    Og sa at noe jeg tegna på tavla var Kai da.

    Og da sa frøken at det ikke var lov å erte.

    Men han Kai, han tulla så mye da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt jeg og.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Mer da.

    Jo, og da hadde Frode Kølner, ‘hypa’ opp vannballonger.

    At det var så morsomt.

    Å fylle ballonger med vann, og kaste de.

    Det var enten det året, eller et tidligere år, at han hadde hypet det.

    Så jeg og Frode Kølner, vi fylte opp ballonger med vann da.

    Og jeg sov alene, i 2. etasje der.

    (Det samme rommet, hvor jeg og Kjetil Holshagen, fra Drammen/Bergeråsen/Sande, overnatta, en gang vi dro på Danmarkstur, med Petter Wessel, som tenåringer.

    Og da dro Frode Kølner oss med på Hansemann, (hvor mora mi og Arne Thommassen møttes, i 1974 vel, over ti år tidligere da), for å spise pizza.

    Noe som faren hans anbefalte da, eller ‘pusha’ han til å gjøre.

    Noe sånt.

    Jeg spurte Frode Kølner, om hvorfor han dro oss med dit.

    (For det var ganske dyrt der).

    Fordi det var så god pizza, sa Frode Kølner da.

    Og tomat-saus.

    Men vi hadde ikke bedt om å dra dit.

    Vi hadde vel forestilt oss en litt billigere middag, sånn at vi hadde hatt mer penger å bruke i Danmark kanskje.

    Men men, vi hadde fortsatt penger til dansketuren, sånn som jeg husker det.

    For jeg fikk ofte mye penger, av faren min, på den tiden.

    Rett skal være rett.

    Men men.

    Men da, var det noen unger i Larvik.

    (De som holdt med Arsenal, og bodde på andre sida av Larvik Sykehus igjen, fra Trygves gate.

    Han yngste av dem mener jeg.

    Og kanskje en til).

    Som blåste erter, på vinduet mitt, om morgenen da.

    For å vekke meg.

    (Så dette tror jeg Frode Kølner må ha vært med på, siden de visste hvor jeg lå).

    Så jeg kasta da vannballonger, etter dem, fra det rommet i 2. etasje der.

    Og da fikk jo faren til Frode Kølner klage da.

    Eller hvordan det var.

    Han ble sur ihvertfall.

    Siden det lå sprekte ballonger, og flekker etter vann da, (som sakte fordampet bort), på fortauet, i den gata, som går fra enden av Trygves gate, og ned til Jegersborggate da, hvor jeg og mora mi osv., bodde, tidligere på 80-tallet.

    Og dette var midt i Larvik Sentrum, må man nok si, (like ved Sykehuset, men kanskje 5-6-7 kvartaler unna Torget, så det kunne vært enda mer sentralt.

    Men det var liksom i sentrum da.

    Samtidig med at det ikke var i noen hovedgater, som Nansetgata, f.eks.

    Så det var roligere enn i f.eks. Nansetgata, eller rundt Torget da.

    Så det var veldig sentralt, men samtidig ikke stressende å bo der da.

    Må man vel si.

    Så det var et ganske fint sted å bo, sånn beliggenhetsmessig.

    Selv om kanskje noen av de folka som bodde der, (som ‘Tin-Tin’ og Willy og Laila og Jarle, og også Frode Kølner da vel), kanskje var litt vel lure?

    Hvem vet.

    De var ikke så lett å skjønne seg på alltid, vil jeg si, for meg, som var en ganske stille gutt vel, som hadde bodd på en hytte ute i Brunlanes og på Østre Halsen, (en drabantby, må man vel si), før det her.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Og det som var spesielt, med det Hansemann-stedet, i Larvik.

    Hvor mora mi møtte Arne Thomassen, i 1974.

    Og hvor jeg og Frode Kølner og Kjetil Holshagen, spiste pizza, i 1985 eller 1986, eller noe.

    Det var, at da jeg og mine kamerater fra Bergeråsen, Petter og Christian Grønli, var på besøk, hos mora mi Larvik.

    (Jeg tror det her må ha vært sommeren 1980).

    Så på fredagen, så hadde mora mi vært på byen da, tror jeg.

    Hvis det ikke var helga før.

    (Arne Thomassen bodde kanskje i Oslo, på den her tida.

    Hva vet jeg.

    Dem var sammen og så var dem ikke sammen, tror jeg, litt i perioder.

    Arne Thomassen jobba også mye i Oslo, i perioder.

    Men men).

    Og da, på lørdagen, var det vel.

    Så sendte mora mi meg og Petter og Christian Grønli, opp til utestedet Hansemann, opp mot Bøkeskogen der.

    For å hente veska hennes(!)

    Som hu hadde glemt igjen(!), dagen før.

    Så det var spesielt, syntes jeg.

    Vi måtte prate med noen barske mannfolk der da.

    Som kanskje var dørvakter, eller noe, når de hadde åpent.

    (Dette her var midt på dagen, og dette var som en nattklubb på den tida.

    Jeg tror ikke de hadde pizzarestaurant der, i 1980, da var det nok mer som en nattklubb eller diskotek, kanskje.

    Men men).

    Så fikk jeg veska til mora mi da, og gikk til mora mi med den.

    Så det var ikke sånn, at jeg ikke kunne gjøre ting for mora mi.

    Sånn som å gå i butikker, for mora mi, det gjorde jeg gjerne.

    Men en gang, så satt hu meg, til å passe på Axel.

    Og det skjønte jeg ikke hva hu mente med.

    For jeg var bare 9-10 år, og skjønte ikke hva man skulle gjøre da liksom.

    Det var vel bare å passe på at ingen stjal han, kanskje.

    (Hvis noen ville ha hatt en 1-2 år gammel Axel da.

    Hva vet jeg).

    Så Axel lå i en sånn barnevogn, våren/sommeren 1980, må det her ha vært.

    Når han var over 1,5 år gammel.

    Så han skulle kanskje ha hatt en sånn annen slags vogn da.

    Hva vet jeg.

    Og de flytta så til Stenseth Terrasse, utafor Drammen, før jul, 1980, mener jeg.

    Og da mener jeg, at Axel lærte å gå.

    Så Axel var vel over to år, da han lærte å gå.

    Så det var vel kanskje litt treigt?

    Uten at jeg er ekspert på det.

    Men jeg mener det, at da vi flytta med mora vår, til Vestmarka, i Larvik, høsten 1973, jeg og mora vår, og søstera mi, Pia.

    Da mener jeg at hu kunne gå allerede.

    Og hu var jo ikke fylt to år, høsten 1973.

    Så søstera mi kunne gå, før hu fylte to år, mener jeg ganske klart å huske.

    For vi gikk jo rundt der, i og utafor huset, som mora vår leide, i Vestmarka, husker jeg.

    Mens Axel, han lå i barnevogna, når han var på samme alder da.

    Og lærte ikke å gå før han var over to år da.

    Når jeg selv lærte å gå, det veit jeg ikke.

    Men bestemor Ingeborg sa alltid, at onkel Martin bandt et skjerf rundt meg, og lærte meg å gå.

    Så det hørtes kanskje ikke så bra ut.

    Kanskje det er derfor jeg fortsatt går i ‘passgang’, eller hva det var, som de kalte det, i militæret.

    For de befala, i militæret, de ropte alltid til meg, under marsjering.

    ‘Armsving, Ribsskog’.

    Det var nesten som jeg hadde bytta navn til Armsving, på det værste.

    Men det kan også ha vært fordi at de ville kødde med meg.

    For jeg syntes at det kunne virke som, innmellom ihvertfall, at befalet og offiserene der, kunne ha et horn i siden til meg, av en eller annen grunn.

    Kanskje det var fordi, at jeg gjorde det så bra på IQ-testene, til militæret?

    Som vi såvidt fikk se en gang, under noe vaksinasjons-greier, eller noe.

    Jeg mener at vi pa lag 2, så litt på det, og jeg viste dem det, at jeg var klart smartere, enn f.eks. Schellum.

    Jeg var vel den som fikk best resultater på IQ-testene, av de få skjemaene jeg såvidt blingsa på, over dem som var på lag 2 da.

    Så jeg var nok smartest på lag 2.

    (Hvis ikke dem andre ga faen på prøvene da.

    Hvem vet).

    Kanskje jeg var smartest i hele leier’n?

    Og hadde fått best resultat, på IQ-testene, av alle offiserer og soldater, tenker jeg nå.

    Det var ihvertfall høy score, husker jeg, på en del av de testene.

    Men det er mulig jeg overdriver.

    Men hva kan dette ha kommet av.

    Jeg vet ikke.

    Men det virka ihvertfall sånn for meg, som at befalet der, tulla ekstra med meg da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og den helga, sommeren 1980 vel, som Petter og Christian Grønli, var med meg, ned til mora mi, i Larvik.

    Så skulle vi gå tur, til Bøkeskogen, med mora mi da, på lørdagen da.

    Og da, så så jeg plutselig, på Petter og Christian, at de ikke likte hvordan mora mi gikk.

    For hu vrikka så mye på rumpa da, sa dem.

    Så de kritiserte skikkelig da, og var skuffa og forbanna over mora mi.

    Dette her var jo sommeren 1980, mener jeg.

    Og det var en av de sjeldne gangene, som faren min kjørte ned dit.

    (Vanligvis måtte jeg ta buss og tog.

    Men men).

    Så det var sommeren jeg fylte 10 år da.

    Og Petter var et år eldre, og Christian et år yngre ca. en meg.

    Petter gikk i klassen over meg, og Christian gikk i klassen under meg.

    Jeg tror at Pia gikk sammen med oss og da.

    Men Arne Thormod Thomassen, var kanskje å jobba i Oslo, eller noe.

    Jeg lot meg ikke merke med, at mora mi vrikka så mye på rumpa.

    Eller jeg la kanskje merke til det.

    Men jeg bare tenkte kanskje, at det var sånn damer gikk.

    Jeg tenkte ikke sånn, at det var noe galt i å gå sånn.

    Men det skjønte Petter og Christian da.

    Så de prata sammen da, om det her, mens jeg også stod der da, og var litt med i praten da kanskje.

    På den veien som går langs Bøkeskogen der, en asfaltvei.

    Så sånn var det.

    Så om mora mi alltid gikk sånn.

    Eller om hu flørta med Petter og Christian?

    Hva vet jeg.

    En gang, den helgen som Bucks Fizz, vant Melodi Grand Prix.

    Så var jeg også på helgebesøk hos mora mi da.

    Og da bodde Arne Thomassen der.

    Og satt og dampa rullings i stua da, og leste trav-programmet sikkert.

    (Det var altså 2-3-4 år seinere kanskje).

    Og da satt plutselig mora mi seg, oppå fanget mitt.

    (Jeg satt i en lenestol).

    Og begynte å vrikke på rumpa.

    Så om hu var pedofil, (for jeg husker at hu hadde romanser eller affærer med unge tenåringsgutter osv., etter at hu flytta fra faren min, og flytta ned til Larvik).

    Eller om hu bare skulle gjøre meg kåt.

    Sånn for at jeg skulle miste kontrollen, eller noe?

    Laila, som var et eller to år eldre enn meg.

    Ei ‘bølle-jente’, fra Larvik.

    Hu ble sluppet inn av søstera mi, en gang jeg var der, som 10-åring, kanskje da.

    Når jeg var på rommet til mora mi, siden det var radio der, kanskje.

    Og plutselig angrep hu meg, på senga til mora mi, og stappa hånda si ned i buksa mi, og begynte å kile meg fælt på tissen.

    Og lenge og.

    Så jeg reiv av henne masse hår, for å få henne til å slutte.

    Så om mora mi var i noe nettverk.

    Det tror jeg nok.

    Og at søstera mi nok må ha sluppet inn hu Laila da.

    Med vilje.

    Og at denne ’tissefant’-kilinga, til hu Laila, på meg, den var nok var planlagt.

    Så dem var kanskje illuminister da.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Siden jeg mistenker at jeg blir forfulgt av noen religiøse fanatikere, så tar jeg med mer, om min religion. Jeg er ikke religiøs, i det hele tatt

    berger kirke konfirmert

    http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg

    PS.

    Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.

    Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.

    Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.

    Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).

    I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.

    For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.

    Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.

    Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.

    Men men.

    Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.

    Hvor det var en bondegård like ved.

    Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.

    Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.

    Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.

    Og der var hu bondekona da.

    Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.

    Noe sånt.

    Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.

    Og jeg måpte nok veldig.

    Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.

    Noe hu budeia kunne bekrefte da.

    Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.

    For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.

    Det var noe helt nytt for meg.

    Men men.

    Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)

    Noe sånt.

    Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.

    Så han aksepterte aldri egentlig jeg.

    Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.

    Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.

    Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.

    (Ihvertfall en av de beste).

    Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.

    Men men.

    Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.

    Hva vet jeg.

    Eller kanskje hu ble misunnelig?

    Hvem vet.

    Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.

    Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.

    Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.

    Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.

    Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.

    Men men.

    På Berger, så er det veldig fint.

    Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.

    Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.

    Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.

    Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.

    Men men.

    Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.

    Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.

    Men men.

    Så jeg er veldig typisk norsk.

    Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.

    Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.

    Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.

    Kun hvite, norske folk.

    Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).

    Men men.

    Så jeg er veldig norsk.

    Jeg ble konfirmert.

    Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.

    Så var det for pengenes skyld.

    Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.

    Så jeg heiv meg på det.

    Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.

    Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.

    Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.

    Men jeg tok det ikke så alvorlig da.

    Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.

    Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.

    Så sånn er det.

    Så jeg er nok ateist, som det heter.

    Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.

    Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.

    Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.

    Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.

    Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.

    Og ikke mitt.

    Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.

    Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.

    Da vi bodde på Vestmarka.

    Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.

    Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.

    Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.

    Med høye gitter rundt.

    I tre da.

    Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.

    Når man våknet om morgenen.

    Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.

    Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.

    Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.

    For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.

    Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.

    Det er mulig.

    Jeg husker ikke helt.

    Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.

    Men men.

    Og dette stedet mora vår leide.

    Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.

    Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.

    Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.

    For mora vår, hu var ganske streng.

    Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.

    Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.

    Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.

    Mener jeg å huske.

    (Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.

    Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.

    Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.

    Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.

    Eller om vi leide det).

    Men men.

    En av de første dagene der vel.

    Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).

    Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.

    Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.

    Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.

    Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.

    Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.

    Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.

    Men men.

    Og jeg ga hu musa da.

    Eller om det var rotta.

    Men da begynte hu bare å skrike.

    Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.

    Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.

    Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.

    Jeg lurer på om vi fant den død.

    Det er mulig.

    Så det var litt trist, husker jeg.

    Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.

    Men men.

    Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.

    For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.

    Og da satt vi ut grøt til nissen der.

    Ved et slags skjul vel.

    Men jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.

    Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.

    Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.

    Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.

    Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.

    Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.

    Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.

    Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.

    Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.

    Antagelig jula 1973 da.

    Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.

    Så han parkerte nede på en større vei.

    Og bar først søstera mi opp til mora mi da.

    Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.

    (Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).

    Og så kom brøytebilen da, husker jeg.

    Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.

    Og at snøen ble brøyta over autovernet da.

    Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.

    Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.

    Men det gikk bra, av en eller annen grunn.

    Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.

    Eller hva det var.

    Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.

    For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)

    Han kom og tok meg vekk da.

    Og bar meg opp til mora mi.

    For det var så mye snø.

    Men men.

    Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.

    Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.

    Som kanskje er litt tilgjort(?)

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    storgata tjølling

  • Axel var nesten enda teitere, enn Christell. Men men

    Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.

    Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.

    Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.

    Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.

    Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.

    For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.

    (Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.

    Og året var 1978 og 1979 da.

    For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.

    For han grein hele tida.

    Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.

    En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.

    Da den her vugga var ny da.

    Og så skyldte hu på meg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.

    Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.

    Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.

    Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.

    Men men).

    Og når den kuleste serien dukka opp.

    (Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.

    Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).

    Noe sånt.

    Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)

    Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.

    Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.

    Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.

    Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.

    Og spurte hva det stod da.

    Så sånn var det.

    Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.

    ‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.

    Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.

    Men men.

    Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.

    For det var det visst ingen andre som gjorde.

    Men men.

    Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.

    Men men.

    Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.

    Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.

    Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.

    Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.

    Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.

    Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.

    Og skulle han si det da.

    Så sa han ‘en og halvannen’.

    Så det ble jo bare ‘blandings’.

    Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.

    Han bare blanda det greiene der.

    Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.

    Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).

    Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.

    Men men.

    Søstra mi var også dum, som lita.

    Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.

    Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.

    Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.

    Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.

    Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.

    Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.

    Men det skjønte hu visst ikke.

    Hvis ikke hu bare tulla da.

    Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.

    Men men.

    Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.

    Men men.

    Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.

    (De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.

    Men men).

    Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.

    For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.

    Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.

    Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.

    Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.

    Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.

    Men men.

    Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.

    Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)

    På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.

    Men men.

    Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.

    Nemlig Atle Farmen da.

    Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.

    Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.

    Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?

    Visste mora mi at hu skulle få en gutt?

    Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.

    Men men.

    Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?

    Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.

    Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).

    Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.

    Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.

    Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.

    Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.

    (For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.

    Men men).

    Så sa jeg det til mora mi.

    At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.

    Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.

    Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.

    Men men.

    Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.

    Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.

    De hadde jo mørkt hår, begge to.

    Mora mi var ihvertfall brunette.

    Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.

    For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.

    Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.

    Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.

    Det var kanskje litt spesielt.

    Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.

    Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.

    Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.

    Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).

    Hva het hu igjen da.

    Jo, det samme som en storm.

    Nemlig Katarina (Murie).

    For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.

    (Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.

    Men ble Axel god i fotball?

    Ja, jeg vil si det.

    Ihvertfall en gang, (i det minste).

    For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.

    Rundt 1994, eller noe sånt.

    Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.

    Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.

    Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).

    For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.

    Hvis de ikke ‘faket’ da.

    Man vet kanskje aldri i våre dager.

    Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.

    Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.

    Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.

    Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.

    Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).

    Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

    johan martin ribsskog skatt

    http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

    PS.

    Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

    Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

    Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

    Vi ble oppdratt strengt osv.

    Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

    Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

    Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Når var det her da, lurer sikkert folk.

    Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

    storgata tjølling

    PS 3.

    Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

    (Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

    Vi hadde masse venner der.

    (Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

    Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

    Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

    Men men.

    Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

    Så sånn var det.

    En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

    (I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

    Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

    Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

    Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

    Men ikke noe særlig mer.

    Men men).

    Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

    Så sånn var det.

    Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

    Men men).

    Og Martin er født i 1955.

    Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

    Enten det, eller våren/sommeren 1975.

    Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

    Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

    Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

    Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

    Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

    Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

    Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

    Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

    Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

    Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

    Men men.

    Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

    Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

    Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

    Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

    Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

    Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

    Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

    Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

    Nei, det tror jeg ikke.

    I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

    Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

    Hvem vet.

    (Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

    Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

    ‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

    Men men.

    Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

    Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

    Selv om han har mye våpen osv.

    For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

    Hvem vet.

    Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

    Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

    Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

    Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

    Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

    Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

    Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

    Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

    Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

    Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

    Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

    Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

    At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

    Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

    Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

    Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

    Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

    Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

    Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

    Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

    Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

    Noe sånt?

    Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

    Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

    Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

    Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

    Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

    Om alt som har skjedd i livet mitt.

    Og hva har det hjulpet?

    Ingen verdens ting.

    Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

    Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

    Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Mette Hanehamhaug, vil ikke fortelle ungene, at de er annerledes

    mette hanekamhaug

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391

    PS.

    Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.

    Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.

    (Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).

    Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.

    (Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).

    Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.

    Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.

    (Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.

    Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.

    Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men).

    For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.

    Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.

    Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.

    (Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.

    Men men.

    Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.

    Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.

    (Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Men men).

    Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.

    Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.

    (Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.

    Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.

    Eller var det narkomane vi så der kanskje?

    Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.

    Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).

    Men det her husker jeg godt enda.

    Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.

    Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.

    At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.

    Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.

    Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.

    På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.

    (Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.

    At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.

    Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.

    At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.

    Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.

    Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.

    Nei, det blir litt feil da, mener jeg.

    Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.

    Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.

    Som et utjevningsmandat, heter det vel.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.

    Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.

    Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?

    Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

  • Jeg var politimester Bastian, i Larvik

    Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

    (Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

    Eller på begynnelsen av 1976.

    Noe sånt.

    Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

    Noe sånt.

    Men men).

    Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

    Har jeg funnet ut seinere.

    Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

    Men men).

    Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

    Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

    Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

    Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

    At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

    Noe sånt.

    (Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

    Men men.

    Men når jeg var politimester Bastian.

    Da måtte jeg si noe.

    Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

    At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

    Men men.

    Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

    Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

    (Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

    Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

    Men men).

    Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

    Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

    Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

    Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

    For mora mi jobba ikke.

    Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Direktoratet for Sivil Beredskap







    Gmail – Henvendelse







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Henvendelse





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Sep 1, 2010 at 2:08 PM





    To:

    "Svensli, Tove" <Tove.Svensli@dsb.no>


    Cc:

    bjorn.kolby@lo.no


    Bcc:

    hv-02.kontakt@mil.no



    Hei,

    nå viser jo jeg også til den e-posten.
    Jeg spørr om dere kan sende en kopi av jobbsøknaden?
    Hvordan kan det ha seg, at dere har sikkerhetsklareringer, uten å si fra?

    Det lukter råttent, synes jeg.
    Jeg er også i Heimevernet, så sånt kan jeg spørre om, mener jeg.
    Hva var det dere skulle med alle disse adressene egentlig?

    Arne Thomassen, han trengte ikke adressene fra da jeg bodde hos faren min, for eksempel.

    Og jeg blir kanskje tulla med, for jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden, og kom hjem fra jobb på fredags ettermiddag.

    Ble dratt mot min vilje, vil jeg si, til Forsvarets Overkommando.
    Og måtte jobbe 30-40 timer, den helga der.
    Og på søndagen, så ble jeg satt oppå en truck.
    Enda jeg var data-student, egentlig og ikke hadde truck-sertifikat.

    Og var da stup-trøtt og kræsja da selvfølgelig inn i en dørkarm, hos Forsvarets Overkommando der.
    Men da hadde jeg jobba 70-80 timer den uka, og hadde ikke noe på en truck å gjøre.

    Men de her folka tulla med meg da.

    Jeg leide et rom av Thomassen, som er samboer med Mette Holter, som har bodd hos en amerikansk mafia-familie, ved navn Ancona, på 60 og 70-tallet vel.
    Så dette kan ha vært noe mafia-plott kanskje.

    Også har Nato tulla med meg, pga. det med den dørkarmen, seinere kanskje.
    Sionister antagelig.
    Heia New World Order!
    Så her er det noe raritet fra dere.

    Holder dere meg for narr?
    Her er det noe galt, mener jeg.
    Jeg har masse arbeidssaker, så jeg sender den her også til LO, samt til HV.

    Erik Ribsskog

    2010/9/1 Svensli, Tove <Tove.Svensli@dsb.no>

    Hei

    Viser til mail fra oss i dag. Vi anser at saken med dette er

    besvart og ferdigbehandlet fra vår side.

    mvh

    Tove Svensli

    seniorrådgiver

    HR/personal

    —————————————————————————————————————–

    DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB)

    Rambergveien 9

    Postboks 2014, 3103 Tønsberg

    E-post Tove.Svensli@dsb.no

    postmottak@dsb.no

    Telefon (+47) 33 41 25 81

    Mobil (+47) 93 26 67 12

    www.dsb.no

    Et trygt og robust samfunn – der alle tar ansvar

    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 1. september 2010 14:37

    Til: Svensli, Tove

    Emne: Re: Henvendelse

    Hei,

    ok, var det en sikkerhetsklarering, som ble foretatt.

    Det var jeg ikke klar over, dessverre.

    Jeg ble visst også sikkerhetsklarert, en gang i 1990, var

    det vel, som min tidligere stefar, Arne Thomassen, dro meg med på Forsvarets

    Overkommando, for å rydde et lager, for et firma han jobba i.

    For det skulle gjøres på en helg.

    Og da fortalte han meg, at jeg skulle sikkerhetsklareres, så

    det skjønte jeg.

    Og det var visst gjort på et blunk.

    Han prata med en på et kontor hos Forsvarets Overkommando

    da, ettersom jeg skjønte.

    Hvordan gikk sikkerhetsklareringen min hos dere da?

    Jeg måtte jo skrive alle mine tidligere adresser, på et

    skjema, hos dere, i forbindelse med den jobben.

    Jeg har senere fått se det, at en adresse jeg hadde da jeg

    bodde hos nettopp min tidligere stefar da, Arne Thomassen, har blitt registrert

    som Kongegata, i Larvik.

    Mens vi egentlig bodde på en hytte i Brunlanes.

    Jeg lot jo min mor se over dette, før jeg søkte jobben hos dere.

    Eller jeg pratet vel med henne på telefon.

    Men dere sjekket vel kanskje opp dette da.

    Fant dere noen uregelmessigheter, når dere sammenlignet min søknad

    og Folkeregisteret?

    Jeg lurer på om dette er noe som har blitt skrevet feil hos Folkeregisteret,

    (dette med at jeg liksom skulle ha bodd i et år, eller noe, i Kongegata i

    Larvik), jeg lurer på om dette skjedde før eller etter at jeg søkte jobb hos dere,

    i 1993.

    For dere kan vel se det, at jeg ikke skrev om Kongegata i Larvik.

    Hvis dere har søknaden min fremdeles, mener jeg.

    Folkeregisteret, de vil ikke forrandre på dette nå.

    Men hvis dere kan sende en kopi av søknaden min, så kan jeg kanskje forklare

    Folkeregisteret det, at dette ikke er noe jeg finner på nå.

    For jeg ringte jo også min mor, for å dobbeltsjekket de adressene jeg oppga til

    dere, husker jeg.

    Så kanskje jeg skrev nøyaktig hvor i Brunlanes vi bodde, (for det husker jeg

    ikke selv nemlig).

    Men kanskje min mor fortalte dette, og jeg skrev det på søknaden hos dere,

    mener jeg.

    Så kanskje jeg kunne fått oversendt en kopi av jobbsøknaden min, hos dere,

    tenkte jeg.

    Isåfall hadde det vært veldig fint!

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/9/1 Svensli, Tove <Tove.Svensli@dsb.no>

    Hei Erik Ribsskog

    Viser til din henvendelse på mail av 2. mars og 13. juli 2010. Vi vil

    innledningsvis beklage den sene tilbakemelding.

    Du

    viser i din mail til forhold omkring et jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo,

    samt spørsmål som ble stilt til deg om hvor du hadde bodd i oppveksten.

    Deretter stiller du spørsmål om dette intervjuet er blitt brukt mot deg på en

    negativ måte i ettertid. Vi vil forsøke å gi deg svar på dine spørsmål.

    Når

    det gjelder jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo, i forbindelse med en stilling

    i daværende IT-seksjonen ble det gjennomført en sikkerhetsklarering etter en

    fastsatt standard. Bosted med mer var en del av spørsmålene. Alle som deltok

    under jobbintervju fikk de samme spørsmålene under sikkerhetsklareringen, og

    det var med andre ord ikke noe som gjaldt særskilt for deg. Hensikten med

    sikkerhetsklarering er å påse at de som tilsettes innehar de nødvendige

    kvalifikasjoner for å håndtere fortrolig informasjon.

    Opplysninger

    som ble mottatt i den forbindelse er oppbevart på en fortrolig måte. DSB

    kjenner ikke til at disse opplysninger om deg i ettertid har blitt benyttet på

    en negativ og uheldig måte. DSB beklager at du opplevde spørsmålene som

    ubehagelig, og det er mulig vi burde vært klarere på hvorfor det ble

    gjennomført en sikkerhetsklarering av deg.

    Vi

    håper med dette at du har fått svar på din henvendelse.

    Mvh

    Tove Svensli

    seniorrådgiver

    HR/personal

    —————————————————————————————————————–

    DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB)

    Rambergveien 9

    Postboks 2014, 3103 Tønsberg

    E-post Tove.Svensli@dsb.no



    postmottak@dsb.no

    Telefon (+47) 33 41 25 81

    Mobil (+47) 93

    26 67 12

    www.dsb.no

    Et trygt og robust samfunn – der alle tar

    ansvar






  • Jeg sendte en ny e-post til Direktoratet for Sivil Beredskap







    Gmail – Henvendelse







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Henvendelse





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Sep 1, 2010 at 1:36 PM





    To:

    "Svensli, Tove" <Tove.Svensli@dsb.no>



    Hei,

    ok, var det en sikkerhetsklarering, som ble foretatt.
    Det var jeg ikke klar over, dessverre.
    Jeg ble visst også sikkerhetsklarert, en gang i 1990, var det vel, som min tidligere stefar, Arne Thomassen, dro meg med på Forsvarets Overkommando, for å rydde et lager, for et firma han jobba i.

    For det skulle gjøres på en helg.
    Og da fortalte han meg, at jeg skulle sikkerhetsklareres, så det skjønte jeg.
    Og det var visst gjort på et blunk.

    Han prata med en på et kontor hos Forsvarets Overkommando da, ettersom jeg skjønte.
    Hvordan gikk sikkerhetsklareringen min hos dere da?
    Jeg måtte jo skrive alle mine tidligere adresser, på et skjema, hos dere, i forbindelse med den jobben.

    Jeg har senere fått se det, at en adresse jeg hadde da jeg bodde hos nettopp min tidligere stefar da, Arne Thomassen, har blitt registrert som Kongegata, i Larvik.
    Mens vi egentlig bodde på en hytte i Brunlanes.

    Jeg lot jo min mor se over dette, før jeg søkte jobben hos dere.
    Eller jeg pratet vel med henne på telefon.
    Men dere sjekket vel kanskje opp dette da.

    Fant dere noen uregelmessigheter, når dere sammenlignet min søknad og Folkeregisteret?
    Jeg lurer på om dette er noe som har blitt skrevet feil hos Folkeregisteret, (dette med at jeg liksom skulle ha bodd i et år, eller noe, i Kongegata i Larvik), jeg lurer på om dette skjedde før eller etter at jeg søkte jobb hos dere, i 1993.

    For dere kan vel se det, at jeg ikke skrev om Kongegata i Larvik.
    Hvis dere har søknaden min fremdeles, mener jeg.
    Folkeregisteret, de vil ikke forrandre på dette nå.

    Men hvis dere kan sende en kopi av søknaden min, så kan jeg kanskje forklare Folkeregisteret det, at dette ikke er noe jeg finner på nå.

    For jeg ringte jo også min mor, for å dobbeltsjekket de adressene jeg oppga til dere, husker jeg.

    Så kanskje jeg skrev nøyaktig hvor i Brunlanes vi bodde, (for det husker jeg ikke selv nemlig).
    Men kanskje min mor fortalte dette, og jeg skrev det på søknaden hos dere, mener jeg.
    Så kanskje jeg kunne fått oversendt en kopi av jobbsøknaden min, hos dere, tenkte jeg.

    Isåfall hadde det vært veldig fint!
    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.
    Erik Ribsskog

    2010/9/1 Svensli, Tove <Tove.Svensli@dsb.no>

    Hei

    Erik Ribsskog

    Viser til din henvendelse på mail av 2. mars og 13. juli 2010. Vi vil

    innledningsvis beklage den sene tilbakemelding.

    Du

    viser i din mail til forhold omkring et jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo,

    samt spørsmål som ble stilt til deg om hvor du hadde bodd i oppveksten.

    Deretter stiller du spørsmål om dette intervjuet er blitt brukt mot deg på en

    negativ måte i ettertid. Vi vil forsøke å gi deg svar på dine spørsmål.

    Når det gjelder

    jobbintervju tilbake til 1993 i Oslo, i forbindelse med en stilling i daværende

    IT-seksjonen ble det gjennomført en sikkerhetsklarering etter en fastsatt

    standard. Bosted med mer var en del av spørsmålene. Alle som deltok under

    jobbintervju fikk de samme spørsmålene under sikkerhetsklareringen, og det var

    med andre ord ikke noe som gjaldt særskilt for deg. Hensikten med

    sikkerhetsklarering er å påse at de som tilsettes innehar de nødvendige

    kvalifikasjoner for å håndtere fortrolig informasjon.

    Opplysninger som

    ble mottatt i den forbindelse er oppbevart på en fortrolig måte. DSB kjenner

    ikke til at disse opplysninger om deg i ettertid har blitt benyttet på en

    negativ og uheldig måte. DSB beklager at du opplevde spørsmålene som

    ubehagelig, og det er mulig vi burde vært klarere på hvorfor det ble

    gjennomført en sikkerhetsklarering av deg.

    Vi håper med

    dette at du har fått svar på din henvendelse.

    Mvh

    Tove Svensli

    seniorrådgiver

    HR/personal

    —————————————————————————————————————–

    DIREKTORATET FOR SAMFUNNSSIKKERHET OG BEREDSKAP (DSB)

    Rambergveien 9

    Postboks 2014, 3103 Tønsberg

    E-post Tove.Svensli@dsb.no

    postmottak@dsb.no

    Telefon (+47) 33 41 25 81

    Mobil (+47) 93 26 67 12

    www.dsb.no

    Et trygt og robust samfunn – der alle tar ansvar