johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Jeg bestilte Magasinet For Alle, nr. 41, som bl.a. inneholder en novelle av min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Helge Ribsskog

    img226

    img227

    img228

    img233

    img230

    img231

    PS.

    Han Helge Ribsskog, det var altså grandonkelen min, som var forstmann, dvs. skogvokter.

    Min morfar var rådmann, (i Hadsel i Vesterålen).

    Og den tredje broren, Øyvin Ribsskog, han var lensmann i Aurskog-traktene.

    Moren deres, det var Helga Dørumsgaard, søster til den kjente Romeriksdikteren og ordfører i Fet og Rælingen, Asbjørn Dørumsgaard.

    Og hun ville noen ganger skryte av, (ifølge min mormor, Ingeborg Ribsskog, på 80-tallet vel, mener jeg at det var), at hun fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘menn’, en ble lensmann, en ble rådmann og en ble forstmann.

    Så hun var nok stolt av min morfar og hans to brødre, hun oldemoren min, (som jeg aldri møtte, men som jeg husker min far, Arne Mogan Olsen, fortalte meg om en gang, da jeg var barn, på midten av 70-tallet, var det vel, at var dø, (‘hu er død nå, oldemora di’, noe sånt sa han vel), Helga Dørumsgaard.

    Min morfar tok oss aldri med, tilbake til Romerike, eller lignende, så jeg traff aldri noen av brødrene hans, eller moren hans, f.eks.

    Ihvertfall ikke som jeg kan huske.

    Men jeg pratet med ei som het Torunn Ribsskog Nagelsett, i Nesttun, i Bergen, tidligere i år, og det er datteren til han Helge Ribsskog, som skrev den novellen ovenfor da.

    Hun er gift med en Svein Nagelsett, og de hadde to telefoner, så begge prata samtidig, da jeg ringte andre gangen, på en dag, om noe slektsforskning, her for noen måneder siden.

    Og da ba hun Torunn han Svein om å ‘ti still’, husker jeg.

    Men men.

    Han var visst i slekt med en kjent fotballspiller for Brann og Norge, han Svein Nagelsett.

    Men men.

    Mer da.

    Min morfar skrev også, han skrev en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’, som jeg skrev på skrivemaskin, da jeg gikk første klasse handel og kontor vel, på mitt største soverom, (eller min fars soverom), i leiligheten på Bergeråsen, hvor jeg bodde på 80-tallet.

    Jeg hadde en Casio skrivemaskin, som jeg kjøpte for stipendet fra Lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor.

    Så sånn var det.

    Jeg skrev fra notater etter min morfar da, som døde i Spania, noen år før dette.

    Som nok var i 1986, eller noe.

    Så dro jeg ned til Stavern en søndag da.

    Jeg lurer på om det her var mens jeg gikk 2. året på handel og kontor.

    Og min mormor klagde på at jeg var så bleik, eller noe sånt.

    Jeg dro ned til Stavern ens ærend, for å levere det jeg hadde skrevet, og kopiert opp, i fem eksemplarer da.

    Min mormor klagde på at jeg var litt kortpustet, men jeg tror jeg var forkjøla, eller noe.

    Men men.

    Så sendte min mormor den boka til noen norske forlag da.

    Men de klagde på at min morfar brukte navn som ‘Sorte Mand’, på romanfigurene, så de refuserte den boka, husker jeg.

    Min mor skrev også en bok, senere, som jeg skrev på skrivemaskin, det første året jeg bodde på St. Hanshaugen, i 1996, altså ti år senere.

    Om en norsk middelalder-prinsesse, som dro ned til Spania, på pilgrimsreise, eller noe.

    Så min mor var religiøs, og da jeg vokste opp på Østre Halsen og i Larvik, så var jeg og min søster i hvertfall en 10-20 søndager, på søndagsskole.

    En i Østre Halsen og en i Larvik sentrum.

    Men i Larvik sentrum, så var det så mange kirker.

    (Det var sånne som Betania og Filadelfia og sånn vel.

    Noe sånt.

    Frikirker, heter det kanskje.

    Og pinsevenner og det som er.

    Noe sånt).

    Og jeg er ikke sikker på at den vi gikk på, var noe med statskirken.

    En julaften, så ville mora mi gå i kirken, men da var det stengt.

    Så mora mi var ikke så god på det her med kirker osv.

    Men men.

    Min mors bok ble også refusert av et forlag husker jeg, for det var ikke nok historiske detaljer osv., skrev de.

    Men den var ikke så verst.

    Selv om min mor var veldig spesiell, så jeg var ikke sikker på om hun ikke hadde kopiert det, fra et eller annet sted.

    Men men.

    Det var nesten sånn at hun kunne være troendes til det.

    Min far sa at min mor var sinnsyk, ofte, da jeg og min søster var barn.

    Og jeg pratet med hennes fetter, Ola Øyvin Ribsskog, (sønn av min morfars bror, lensmannen i Aurskog, Øyvin Ribsskog), på telefon, tidligere iår, og han sa at min mor hadde nerveproblemer.

    Og min mor kunne si ting, (ifølge min søster sa min mor dette), at ikke gå forbi det huset der, (et hus i Øvre Jegersborggate, i Larvik, parallellgaten til Jegersborggate, hvor vi bodde, selv om jeg flyttet derfra til min far. Men min søster sa dette, en helg når jeg var på besøk hos dem i Larvik, noe jeg var ca. hver fjerde uke, jeg tok tog og buss da fra Berger, til Larvik).

    Min mor hadde visst sagt, (ifølge min søster), at ‘ikke gå forbi det huset der, (i Øvre Jegersborggate), for der bor tante Ellen, (som egentlig da bodde i Sveits, hvor hun hadde bodd siden begynnelsen av 70-tallet, altså i ti år, for dette var på begynnelsen av 80-tallet), og hun maner dere’.

    Men men.

    Han lensmannen skrev også bøker.

    Og noe av det som ble utgitt i navnet til Asbjørn Dørumsgaard, var visst skrevet av min morfars mor, Helga Dørumsgaard, ifølge hva jeg husker min mormor, Ingeborg Ribsskog, fortalte meg og min søster, like etter at min morfar Johannes døde vel.

    Men det ble utgitt i brorens navn.

    De tok visst ikke det så nøye, sa min mormor.

    Men men.

    Min morfar og også min mor, de var veldig glad i naturen.

    Noe som også min onkel Martin er.

    Min mor, hun tok med min søster og meg, som barn, til stranda, til skogen for å plukke sopp eller dra på picnic, (da hadde hun sjekka opp en ung Larvik-kar, husker jeg).

    Min mor kunne få min stefar, til å kjøre langt inn i skogen, for å gå tur, og se på naturen om vinteren osv.

    Og min morfar og min mormor, de gikk alltid lang søndagstur, gjennom skog og forbi strender, ute i Nevlunghavn.

    Og min onkel Martin, som sagt, han er nesten som en villmann, og hadde dårlig hygiene, husker jeg at hans samboer, Grethe Ingebrigtsen sa, da jeg jobbet på gården hun eide, og de bodde på, Løvås, i Kvelde, i 2005.

    Men men.

    Og min mor var også sånn, at hun ikke vaska opp så fint.

    Tallerkener og glass, som stod i skapene hennes, det siste stedet hun bodde, i Drøbak.

    De var dekket av et lag med fett, husker jeg, fra en gang jeg var på besøk der, som min søster også var der da.

    Da hadde vel min mor fått en av sine rare ideer da, at man ikke skulle bruke oppvaskmiddel, når man vasket opp.

    Antagelig for å spare hendene for oppvasksåpe, eller noe sånt.

    Min mor var forfengelig, og fikk blant annet overtalt staten til å ordne en gratis brysthevelse-operasjon, eller noe, for henne, på midten av 80-tallet, husker jeg.

    Så mora mi var litt spesiell, husker jeg at jeg har syntes, det meste av livet.

    På et besøk i Drøbak, (muligens det samme), så satte jeg på TV-en, i kjedsomhet, og da tålte ikke min mor det, men satt seg ut på kjøkkenet.

    Og hun hadde en kassett, med Scorpions, som hun hørte på hele tiden.

    Men men.

    Og en gang hun Siv, (som av en eller annen grunn besøkte meg i Sunderland, sammen med søstra mi, jula 2004).

    Hun Siv, hun var med meg og søstra mi, på min mors 50 årsdag, i Drøbak, av en eller annen grunn.

    Og hun tok plutselig en tidligere buss, og var nesten på gråten, husker jeg.

    Så hva det var med henne, det vet jeg ikke.

    Men sånn var det alltid hos mora mi, at det skjedde noe spesielt.

    Så det var kanskje mora mi som hadde sagt en sårende kommentar da, som hun noen ganger kunne komme med, etterfulgt av et sprudlende latterutbrudd, og et smil.

    Hun visste at hun var slem, og gjorde noe galt.

    Men hun var kanskje bare sånn for morro skyld.

    Hva vet jeg.

    Hun mente kanskje ikke å såre, men hun skjønte kanskje ikke at andre folk kunne være mer nærtagende, enn hun selv.

    Eller hun latterliggjorde ofte folk da.

    Men men.

    Sånn som at hun mobbet meg, noen år før hun døde, fordi jeg ikke hadde noen forlovede eller kone.

    Og da sammenlignet hun seg selv med meg, og fortalte at hun var gift da hun var så gammel som jeg var da, osv.

    Så hun skulle liksom hevde seg da.

    Men hun følte seg nok underlegen meg, siden jeg var så flink på skolen osv.

    En gang, da jeg besøkte henne i Larvik, så ringte hun kjøpmann Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), av en eller annen grunn, og lurte på hvordan jeg kunne være så god i matte, når hun ikke var det.

    Noe som jeg syntes var så spesielt, så jeg måtte gå ut av rommet.

    Men stefaren min da, Arne Thormod Thomassen, han satt og hørte på, (mens han røyka på en rullings, (som vanlig, må man vel nesten si), og leste i trav-programmet, eller noe sånt).

    (Kanskje min mor bare tullet, og bare lot som at hun ringte Albert Bøe?

    (Det ville vært som å ringt eieren av Steen og Strøm i Oslo, kanskje.

    Albert Bøe sitt varemagasin, var veldig kjent i Larvik, da jeg vokste opp der på 70-tallet, og var på besøk hos moren min der, på 80-tallet).

    Hva vet jeg.

    Jeg visste ihverfall ikke at hun kjente han.

    Hun var jo ikke fra Larvik, engang.

    Selv om hun raskt fikk mange venninner der, det er sant.

    Bl.a. søsteren til han som eide Grans Bryggeri i Sandefjord, osv.

    Så moren min kan godt ha vært i noe nettverk, (Johanitterordenen), for alt hva jeg vet.

    Eller at hun ble tullet med av de.

    Hva vet jeg).

    Min fars familie, var helt forskjellig fra min mors.

    Jeg var vant til å spise middag hos min farmor, fra etter jeg flyttet til min far.

    Og der var alt av glass og tallerkener osv., alltid skinnende rene.

    Min farmor hadde jobbet som tjenestepike, (hos fabrikkeier Jebsen, på Berger, blant annet), så hun holdt alltid hele huset skinnende rent, faktisk.

    Hun var en ekte husmor, av den gammeldagse typen.

    Nesten som en amerikansk husmor, på 50-60 tallet, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Hun kunne også gå ut i naturen, f.eks. for å plukke tyttebær, eller dra på ferie, på fjellet, en uke, en sjelden gang.

    (Og en eller to ganger, så var hun også på hvilehjem, husker jeg.

    Dette var før jeg flyttet til Berger.

    Men jeg ble fortalt det en gang, etter at jeg flyttet dit.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, min far, han var nesten aldri ute i naturen.

    Ihverfall ikke i skogen.

    Han ville ikke, (som min mor), dra på ferie, i Norge, med meg og søstra mi, på en bondegård, e.l., noe som mora mi og vår stefar Arne Thomassen, gjorde flere ganger.

    De dro på høstferie eller påskeferie, eller sommerferie, på gårder rundt om i Norge.

    Vi var også på hotell, på Rauland, og på Bergsjø Høyfjellshotell.

    Og på tre gårder, som jeg kan huske, hvor vi leide en sånn feriebolig da, som var i tilknytning til en gård.

    En gang, et sted ved en elv, som vår stefar Arne Thormod Thomassen falt oppi.

    Og han kunne ikke svømme, men han overlevde, og kom hjem til den hytta, med bare våte klær, etter en slags svømmetur, i den elva da, som kanskje var Numedalslågen, eller noe sånt.

    Hva vet jeg.

    Og en gang var vi på en hytte, hvor vi måtte hente vann i en bekk, i Kristiansand, i forbindelse med en gård som hadde selvplukk på jordbær, husker jeg.

    (Da var også lillebroren vår Axel med, selv om han bare var et år, eller noe).

    Og en tredje gang, så bodde vi en påskeferie, på et gårdstun, i en bolig der.

    Og sønnen på gården, lurte på om vi var fra Oslo.

    (Han spurte vel nesten aggressivt, mener jeg å huske.

    Jeg var ikke så mange år).

    Men ble litt beroliget vel, når jeg sa vi var fra Larvik.

    Dette var nok i Telemark, et sted, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mens min far ikke ville dra på sånne ferier, på landsbygda, i Norge, som min mor, og vel også min stefar Arne Thomassen, syntes var artig.

    Så de var nok mer norske enn min far, vil jeg tippe på.

    Min far ville oftere dra til Sverige eller Danmark eller Tyskland eller USA på ferie, for eksempel.

    Selv om faren min vel var glad i å dra på fjorden.

    Han tok oss med ut på fjorden noen ganger, for å bade og en sjelden gang kunne man overtale han til å også prøve å fiske fra båten.

    Selv om jeg da sjelden fikk fisk, kanskje en mort eller en sild, eller to, hvis jeg var heldig.

    (Og en gang, som onkel Håkon dro meg ut, sammen med dem, for å fiske i en båt han hadde lånt kanskje, så fikk jeg en makrell.

    Vi fikk en hel haug av makreller tilsammen, men jeg fikk bare den første fisken, så gjorde jeg noe galt kanskje, når det gjaldt fiskinga.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til Dansk Adelsforening







    Gmail – Mer baron-spørsmål/Fwd: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Mer baron-spørsmål/Fwd: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Aug 1, 2010 at 4:50 PM





    To:

    ww@bruunhjejle.dk



    Hei igjen,

    og de bøkene, som jeg fikk om Napoleon og Josefine osv., het hun vel.
    De var på dansk som sagt.
    Og de lå sammen med noen andre bøker, i garasjen der.

    Men de var nok da etter Holger baron Adeler, vil jeg tro da.
    Og at min mor og Arne Thomassen, fikk de av bestemor Ingeborg da.
    Så man kan nok også si at jeg arvet noe etter baron Adeler da.

    For jeg fikk jo de danske bøkene om Napoleon, mener jeg.
    Så da ble vel jeg kanskje baron da.
    Siden jeg også fikk arv etter baron Adeler, mener jeg.
    Så da blir det riktig at jeg får eventuelt være med i dansk adelsforening, får man håpe.

    Vi får se.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>


    Date: 2010/8/1
    Subject: Mer baron-spørsmål/Fwd: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler
    To: ww@bruunhjejle.dk

    Hei,

    jeg tenker mer på dette, med Holger baron Adeler.

    Og min mormor og morfar, arvet jo baron Adeler.
    Og satt pengene inn i min mors hus, på Tagtvedt, i Larvik.

    Og da var min mor samboer med min tidligere stefar, Arne Thormod Thomassen.

    Og han ga meg noen bøker om Napoleon, på dansk, (til og med), som lå i garasjen, som tilhørte det huset.
    Så da ble kanskje Arne Thomassen baron da, etter min morfar.

    Og så ble jeg baron etter Arne Thomassen.
    Kan det stemme?
    Faren min var også der, da jeg fikk de bøkene om Napoleon.
    Så faren min godkjente også det her, virka det som.

    For man kan ikke arve baroni-skap fra sin mor.
    Men jeg kan vel arve det fra min stefar, nå i vår moderne verden, mener jeg?
    Bare et spørsmål.
    Beklager at det blir mange e-poster!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/6/25
    Subject: Gjedde-slekten/Fwd: Feilopplysning om slekten Adeler
    To: Henrik Wedell-Wedellsborg <ww@bruunhjejle.dk>

    Hei,

    nå har jeg vært i kontakt med Finn Gaunaa, som har nettstedet Roskildehistorie.dk.

    Og han sier at man ikke kan utelukke, at min tippoldefar, øverstkommanderende general, Anders Gjedde Nyholm, er i den adelige Gjedde-slekten.

    Skal jeg få lov å være medlem hos dere hos Dansk Adelsforening da, siden dette ikke kan utelukkes?
    Mvh.
    Erik Ribsskog


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2010/4/21

    Subject: Feilopplysning om slekten Adeler

    To: finn@gaunaa.com

    Hei,

    da jeg fikk min mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, sitt testamente, (hun døde ifjor sommer, og var født i Danmark, som oldebarn av Anker Heegaard og Maren Gjedde, bl.a.).


    Det stod i testamentet, at hun arvet sin onkel, (min oldemors svoger), Holger baron Adeler, og satt pengene inn i et hus for min mor, (som døde i 1999, Karen Ribsskog).
    Og jeg er min mors eldste barn, så jeg prøver å rydde opp litt og følge med litt.

    Jeg har også overhørt at jeg er forfulgt av noe de kaller 'mafian', i Oslo, i 2003, (uten at jeg vet hvorfor, jeg jobbet som butikksjef, og har aldri vært kriminell), uten at jeg får noe hjelp av politiet.

    Men, jeg ser at står feil årstall, på en i Adeler-slekten.
    Holger baron Adeler, var jo i slekt med meg gjennom inngifte, (han var gift med min oldemors søster Magna Adeler f. Nyholm).

    Så jeg har lagt inn fra deres nettsted, og inn på mitt slektstre, på MyHeritage.
    Og jeg fant ut at dere har feil fødsels og dødsdato, på en baron Adeler da.
    Jeg skal finne ut hvilken igjen.

    Det er Christian Herman, baron Adeler og godseier.
    Det står at han var født i 1777 og død i 1842, men det skal visst være datoene for hans far.
    Det riktige, (som jeg har funnet andre steder på nettet), skal visst være at han er født 14 juli 1828.

    (Dødsdato hadde jeg visst dessverre ikke).
    Jeg lurte på om dere kunne være så snille og rydde opp i litt i dette, sånn at folk ikke tror at jeg er en form for 'lurendreiere', når jeg sier dette som står i min mormors testamente, at hun arvet Holger baron Adeler, og at vår familie da er i slekt med den kjente norske sjøhelten Cort Adeler, som jeg tror regnes som veldig fint i Norge, (selv om det bare er gjennom inngifte da).

    Så ser det kanskje at datoene ikke stemmer, på deres websted, og da tror de kanskje at det er noe jeg finner på, (tenker jeg).
    Så jeg håper at dere har mulighet til å rydde opp i dette.

    Jeg er vel kanskje Cort Adelers nærmeste slektning i Norge da.

    Og kanskje også han Christian Herman, sin nærmeste slektning.
    (Ihvertfall som følger på slike ting som dette).
    Så da tenkte jeg at jeg måtte nesten si fra.

    For Holger baron Adeler, døde dessverre uten å få barn, (så min slekt burde kanskje være flaue over dette, selv om jeg ikke har hørt noenting om hva som skjedde, som forårsaket at Magna og Holger Adeler ikke fikk barn).

    Jeg er jo norsk statsborger, og i familie med Magna Adeler, så jeg holder litt med begge to, siden Adeler jo opprinnelig er en norsk familie, fra Brevik i Telemark, så må jeg nesten holde litt med Adeler og.

    Så jeg vil ikke legge skylden på noen her.
    Kanskje det var noen i Danmark som ikke likte norske adelsslekter, (for disse bodde jo i Danmark).
    Min mormor var altså oldebarn av Maren Gjedde.

    Men hun klarer jeg ikke å spore tilbake til Ove Gjedde.
    Hennes far, Anders Christensen Gjedde, skal visst ha vært 'bondesøn', ifølge årbog for Thy og Mors, som var sitert på Thisted museum sine nettsider.

    Han skulle visst hatt en tønne gull i kjelleren, ifølge min mormors tremenning, fra Klampenborg, i Danmark, (ifølge et sagn).
    Så jeg tror kanskje at min mormors Gjedde-linje, ikke var så fin.

    Det kan ha vært den Gedde-linjen, fra Sjælland og Charlotte von Geideren/Gelderen, fra 'kurlands adel', så jeg på nettet.
    Så kanskje noen i den 'falske' Gjedde-linjen, saboterte for Adeler-linjen, sånn at denne skulle dø ut, som ledd i en kamp mot de nordiske, som jeg synes jeg har sett litt konjenkutrene av, etter å ha lest mye på nettet, og pratet med en del folk her i England, hvor jeg lever som flyktning, men ikke får lov å være det offisielt.

    Noe sånt?

    Ihvertfall hadde det vært veldig fint hvis dere kunne rette opp denne feilen!
    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den

    nibs star helt umulig

    http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece

    PS.

    Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.

    Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.

    Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.

    På forskjellige travbaner på Østlandet.

    Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.

    For faren min gikk ikke på travbanen.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.

    Dem var ofte ikke så fine da.

    Noe sånt sa han.

    Men helt slutt ble det ikke.

    Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.

    Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.

    Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.

    Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.

    (Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.

    Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.

    Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.

    Noe som varte i kanskje et år, eller to.

    Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.

    Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men men).

    Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.

    Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.

    Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.

    (Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.

    Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).

    Kunne sitte og spise da.

    Og da hadde de bare en varmrett.

    Og det var en stor gryte med brun lappskaus.

    Som noen koner lagde der.

    Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.

    Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.

    En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.

    Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.

    Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.

    (Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.

    Men men).

    Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.

    Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.

    Siden det var billig og god mat.

    Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.

    (Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).

    I forhold da.

    Bare for å ta et eksempel.

    Men men).

    Som var stengt for det vanlige publikum da.

    Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.

    Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.

    (Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.

    Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.

    Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).

    Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.

    Ikke så langt fra Arne Thomassen.

    Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.

    Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.

    Så den hesten var ganske umulig.

    Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.

    Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.

    Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.

    Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.

    Som vel vant VM for travkusker, og det som var.

    Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.

    Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.

    Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.

    For Arne Thomassen.

    Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.

    ‘Ulf’ern ja’.

    Eller et annet klengenavn.

    Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.

    Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.

    Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.

    Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.

    Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.

    (Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.

    Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.

    Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.

    Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.

    Kanskje en øl-hund?

    Noe sånt.

    Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.

    Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.

    Ihvertfall i måten de fremstod på.

    Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.

    For begge de kunne være litt lukka.

    (Ihvertfall ovenfor meg).

    Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?

    Hva vet jeg.

    Det skal jeg ikke sikkert.

    Men men).

    Noe sånt.

    Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.

    Så man måtte vel ha litt respekt for han.

    Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.

    (Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.

    Sånn som jeg husker det.

    Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.

    (Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.

    Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.

    Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.

    Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.

    Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.

    (Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.

    Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.

    På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.

    Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.

    Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.

    Av en eller annen grunn.

    (Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.

    Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.

    Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.

    Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.

    Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.

    Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.

    Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?

    Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?

    Hva vet jeg).

    Veldig sjelden ihvertfall.

    Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.

    Kanskje også hvis det var fastelavn.

    Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.

    Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.

    (Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).

    Mens faren min mer ga faen.

    Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.

    Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.

    Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.

    Han var en typisk FRP-er.

    Allerede på begynnelsen av 80-tallet.

    Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.

    Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.

    Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.

    Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.

    Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.

    Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.

    Noe sånt).

    Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.

    Men farmora mi også ville ha spurt.

    Nei, forresten ikke.

    Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.

    Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.

    Det var nesten som lørdag.

    Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.

    Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.

    Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.

    (Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.

    Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.

    For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.

    Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.

    Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.

    Noe sånt.

    I noen år på 90-tallet da.

    Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.

    Noe sånt.

    Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.

    Så sånn var det).

    Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.

    Så sånn var det.

    Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.

    Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.

    Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.

    Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.

    Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.

    Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.

    Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.

    Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.

    Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.

    Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.

    Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.

    Men ikke til Ågot.

    Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.

    Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.

    Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.

    For ikke å få kjeft.

    Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.

    Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.

    Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.

    (Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).

    Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.

    Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.

    Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.

    Og det var det vanligvis.

    Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.

    Men men).

    Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.

    For han satt bare å løste kryssord.

    Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.

    Så sånn var det).

    For et malerfirma, som han og en kollega hadde.

    Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.

    Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.

    Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.

    Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.

    Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.

    Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.

    Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.

    Han hadde et stillig skrivebord.

    Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.

    Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.

    Som han hadde så mange malerier av.

    At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.

    Som visstnok kom til å bli mye verdt da.

    Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.

    For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.

    Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.

    De hadde ikke kunst på veggene.

    Farmora mi hadde kitsch.

    Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.

    Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.

    Det husker jeg ikke.

    Men men.

    Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.

    Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.

    Men mormora mi hadde noen malerier.

    Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.

    Så nærme var vi ikke.

    For jeg bodde jo hos faren min.

    Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.

    Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.

    Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.

    Uten å forklare hvorfor.

    Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.

    Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.

    Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.

    Vil jeg nesten si.

    Det var ihvertfall ikke langt unna.

    Men men).

    Så jeg spurte ikke noe mer om det her.

    Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.

    At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.

    Men men.

    Det kan jo ha vært meg som misforstod også.

    Det er ikke umulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1973 eller 74

    Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.

    På begynnelsen av 70-tallet.

    Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.

    Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Og det hendte jeg låste meg inn på do.

    Og ble der en halvtime, kanskje.

    (Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).

    Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).

    Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).

    Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Eller vinteren 1974.

    Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.

    Det kommer jeg nok ikke til å glemme.

    (Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).

    Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.

    7-8 hauger?

    Hvem vet.

    Fordelt rundt om i hele stua.

    Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?

    Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?

    Eller hadde noe annet skjedd.

    Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.

    Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.

    Så jeg tenkte og tenkte.

    Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?

    For da mister man visst avføringen.

    Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?

    Kanskje ikke.

    For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.

    Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.

    At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.

    Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.

    Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.

    Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.

    Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?

    For et fryselager som ingen følger med på liksom.

    Det gir jo ingen mening.

    Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.

    Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?

    Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?

    Han var litt som en russer, ihvertfall.

    Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.

    I stua i Jegersborggate.

    Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.

    De var liksom lure ovenfor meg da.

    (Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).

    At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.

    Men men.

    Hvem vet.

    Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.

    Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.

    Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?

    Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?

    Hvem vet.

    Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.

    Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nei, det skipet forsvant visst seinere:

    http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB

    Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.

    Hm.

    PS 2.

    Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.

    Men men.

    Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.

    Vi får se hva som skjer

    Vi får se.

  • Bamse Brakar

    Da jeg var liten gutt, så hadde jeg en teddybjørn, som het Bamse Brakar, husker jeg nå.

    Det var ikke jeg som hadde funnet på navnet.

    Det var kanskje mora mi.

    Den lurer jeg på om jeg fikk i dåpsgave av Unse.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men jeg tror det var noe sånt.

    Så fant jeg den igjen, da jeg ble sånn 3-4 år vel.

    Jeg kan ikke huske bamsen før det.

    Men da ble den min favorittbamse, ihvertfall.

    Men den bamsen mangla en arm eller et bein.

    Eller om det var et øre.

    Det var vel hunden vår Rex, (en engelsk setter, som mora mi sin nye mann, Arne Thomassen, ikke klarte å dressere ordentlig så lenge vi hadde bikkja, i et år eller to vel. Men vi likte bikkja fordet, stort sett da), tror jeg, (eller kanskje Cora), som hadde bitt av øret til Bamse Brakar.

    (Eller om det var beinet, eller hva det var).

    (Og da tror jeg bestemor Ingeborg strikket på et nytt øre?

    Hvis jeg husker riktig nå.

    Lagd av garn da.

    Men det ble jo ikke likt da.

    Men men).

    Men hvor den bamsen blei av, det veit jeg ikke.

    Men det var noe jeg kom på nå, tilfeldigvis, fra da jeg vokste opp i Larvik da, som liten gutt, før jeg flytta til faren min på Berger, da jeg var ni år.

    Da tror jeg ikke at jeg hadde med den bamsen, såvidt jeg kan huske ihvertfall.

    Jeg følte meg da ganske voksen, som ni-åring, så jeg ga f.eks. alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy.

    Untatt et sett, som jeg fikk av mora mi, da hu hadde vært i England.

    Med London-buss, London-taxi, og politimann/Bobby til hest.

    Men det tror også at jeg fikk seinere.

    Mora mi pleide ikke å ha så mye penger, som f.eks. faren min.

    Så det var ikke så ofte jeg fikk fine ting av henne, akkurat.

    Men det settet med London-buss og taxi osv., det var ganske artig, husker jeg.

    Så det hadde jeg med på Berger-skolen da.

    For jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, i valgfag, med Leif Tangen.

    Og da kjefta Tangen litt, og sa at den politimannen var bare tull, for politiet i London pleide ikke å sitte til hest, sa han.

    Så han ble litt sur da.

    Enda det var luke i taxien, mellom sjaførplassen og passasjersetet, som det var i de taxiene på den tiden.

    De taxiene ser forresten like ut, utapå enda, synes jeg.

    Enda det vel var i 1980, eller 1981, eller noe, som jeg fikk det settet.

    Av mora mi.

    En gang hu besøkte meg, hos min fars foreldre på Sand.

    Noe som vel skjedde en 3-4 ganger, at hu plutselig dukka opp der.

    Hvor jeg gikk hver dag etter skolen, de første årene jeg bodde på Berger.

    For å spise middag og lese avisa, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Hvorfor jeg ikke hadde tysk og fransk, på skolen

    Det var fordi, at da jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så ble jeg veldig mye mobba i klassen, og jeg bodde alene, i min fars leilighet, (han hadde fått seg ny familie), noe som tæret på meg, for jeg forstod ikke hvorfor jeg måtte bo alene.

    Så hver dag var som et helvete, stort sett, og hver dag var som en krig, stort sett.

    Så jeg hadde nok med å holde hodet over vannet, på skolen og ellers, ovenfor mobbere.

    Jeg hadde mye fravær, og da ville jeg bare sitte foran TV-en i en slags tilstand av, hva heter det.

    Jeg husker ikke hva det heter nå.

    Men jeg var sånn at jeg såvidt ikke klarte å røre meg da.

    Sånn nervøs/stiv, av denne stadige krigingen da, på skolen og i familien.

    Så jeg hadde ikke så mye overskudd, til å lære meg tysk.

    Det hørtes ut som et ork.

    Så da tok jeg heller noe jeg kunne fra før, dvs. bordtennis og sjakk.

    For tysk var jo valgfag, på ungdomsskolen, på 80-tallet.

    For jeg trengte det jeg hadde av overskudd, til den stadige krigingen, som var i klassen og i familien min da.

    Min far ville ca. hver kveld, eller annenhver kveld, plutselig dukke opp, etter jobben, og si noen ord.

    Og da måtte jeg være klar da, og vite hva jeg skulle si.

    For da måtte vi skrike, husker jeg.

    For sånn var det, i min fars nye familie, at der skreik man, man pratet ikke.

    Og sånn var det også hos mora mi, husker jeg.

    Ihvertfall til tider.

    Det var mye skriking, både der faren min bodde, og der mora mi bodde.

    Men veldig sjelden der hvor mine besteforeldre bodde.

    Selv om Ingeborg kanskje kunne prate veldig høyt, noen ganger, på en måte som kunne minne om skriking.

    Ja, det må man vel si.

    Min farfar Øivind, han skreik bare en gang, og det var da jeg leika, som barn, i huset til Ågot og Øivind, og løp rundt i gangene, og hoppa på de farga flisene, sånn som vi pleide å gjøre som barn.

    Det var liksom fliser, der man hadde lov å tråkke da.

    Jeg vet ikke om det var noe symbolsk?

    Men det var artig for unger, for da kunne vi hoppe bare på de flisene, som var farget, også var det ikke lov å gå utenfor de da liksom.

    Så da kunne vi leke i huset til min fars foreldre, at det ble en egen lek da liksom.

    Hvis vi kjedet oss, om vinteren eller om kvelden.

    Om sommeren så kunne vi jo spille f.eks. badminton eller fotball i hagen.

    Eller hvis det var på dagen, så fikk vi alltid noen småpenger, av bestemor Ågot, (eller jeg fikk jo alltid penger av faren min da), f.eks., så da kunne vi gå i butikken.

    Mens da jeg bodde hos mora mi, så fikk veldig sjelden penger til godteri.

    Og jeg var så glad i godteri.

    Mens hos faren min, så fikk jeg spise omtrent så mye godteri jeg ville.

    Selv om det ikke var lørdag.

    Så det roet meg nok kanskje litt ned, at jeg fikk så mye godteri og cola jeg ville, hos faren min.

    Og jeg fikk tegneserieblader, og alt mulig.

    Mens hos mora mi, så fikk jeg ting, kanskje til jul og bursdagen min.

    De hadde nok dårlig råd.

    Men mora mi og Arne Thormod, de røyka.

    Og da satt ofte jeg og Pia, i stua om kvelden, og så på TV, sammen med mora mi og Arne Thormod, og hele stua var full av røyk, så det noen ganger svei i øynene.

    Så sånn var det.

    Mens på Bergeråsen så satt jeg aleine og så på TV da.

    Og kunne legge meg når jeg ville.

    Og det var ikke noe røyk der, som svei i øynene.

    Faren min var motstander av røyk.

    Men han var alltid nede hos Haldis.

    Haldis røyka, (og da brukte hun noen kjempelange munnstykker, av en eller annen grunn), men slutta plutselig, midt på 80-tallet en gang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg lurer på om hun tremenningen min i Sverige, driver å tuller med unga sine? De må da bli mobba på skolen, når de er på bilde med sånne rare folk

    mobba på skolen

    http://www.facebook.com/#!/Dagny.Rose

    PS.

    Jeg mener, farmora mi hadde et skap, med portrettbilder, av alle barnebarna sine på.

    Og det var ikke noen sminka mannfolk, på den hylla, såvidt jeg kan huske det.

    Men det var kanskje litt rart, at det ikke var bilde av familien samlet.

    Det mener jeg mora mi fikk tatt hos fotograf i Larvik, bilde av meg og søstra mi og Axel og mora vår.

    Men ingen Arne Thormod Thomassen.

    Så han var vel kanskje ikke helt med i familien.

    Han var jo stefaren våres kanskje.

    Men han var ikke som noen far.

    Det var mora vår som bestemte over oppdragelsen vår, sånn som jeg husker det ihvertfall.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg anmeldte enda en voldtekt, fra da jeg bodde i Oslo, fra ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner







    Gmail – Anmeldelse av voldtekt fra ei som heter Ragnhild, fra Stovner, høsten 1990







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Anmeldelse av voldtekt fra ei som heter Ragnhild, fra Stovner, høsten 1990





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Thu, Jun 17, 2010 at 2:58 AM





    To:

    post.oslo@politiet.no



    Hei,

    dere har jo sagt at jeg må sende anmeldelser som e-brev.
    Men jeg synes det blir for kronglete.
    E-brev og e-post, hva er forskjellen liksom?
    Så jeg sender det like godt som e-post, denne gangen.

    Grunnen til at jeg tenkte på det her, var at Dagbladet skrev at Knausgård kunne bli anmeldt for voldtekt, for fristen var ti år.
    Men avisene har jo ikke alltid rett, så jeg sender dette likevel, i tilfelle fristen er tjue år.

    Det som skjedde var at en som het Magne Winnem dro meg med på HitHouse, i Storgata.
    Så dro han hjem.
    Så traff jeg ei dame, etter at jeg hadde drukket masse halvlitere med Winnem.

    Hu var skikkelig frekk, og putta henda sine inn i buksa mi, og begynte å onanere meg, mens vi satt ved et bord der, i overetasjen.
    Hu var fra 'Gokk', som det heter, kanskje Valdres, eller noe sånt.

    Hvem vet, men hu fikk en hel gjeng på besøk, på Stovner og de hadde kjørt i flere timer.
    Det var vel i Ole Brums vei, eller hva det heter på Stovner.
    Hu dro meg med nattbussen til Stovner, og jeg var full og trøtt, husker jeg.

    Bestefaren hennes hadde nettopp dødd, (mens hu bodde der sammen med han, for hu hadde flytta ditt, et år før kanskje).
    Så det kan ha vært mord, fra hu Ragnhild, tenkte jeg nå, så da blir jo dette en anmeldelse av mord.

    Faren hennes var kaptein på cruiseskip, sa hu, og hu sa at da ble hu kjent med herrer fra utlandet, når hu var på båten som jente.
    Hva nå hu mente med det.
    Men jeg var jo trøtt og full.

    Så jeg sovna på en sofa, eller om det var en seng med sengeteppe på, eller noe blanding av sofa og seng.
    Det var i stua, ihvertfall.
    Så våkna jeg av at hu Ragnhild hadde tatt kuken min i kjeften og sugde så det holdt på den, for å si det sånn.

    På en måte som gjorde meg drit-kåt.
    Så vi holdt på hele natta, og hu dro meg inn på soverommet til bestefaren og, og vi holdt på der og.

    Også når vi våkna, for hu sov naken.

    Og da vi var ferdig, så kom fire-fem av hennes sambygdinger på døra.
    Så det var jo ikke mulig å få noe ro der.
    Og jeg måtte på smilekurs, med OBS Triaden, på Dørumsgaard-hotellet, ut mot Gardermoen, tror jeg.

    For Matland, skulle skifte navn til OBS Triaden, og da måtte vi på noe slags møte da, søndagen før mandagen når skifte av navn, skulle være.
    Så sånn var det.
    Hu oppførte seg så rart i ettertid, så noe mer kan ha vært galt.

    Jeg besøkte henne et par-tre ganger, etter dette vel.
    Og hu sa hu likte campari.
    Så kjøpte jeg campari på polet til henne.
    Men jeg leide et rom av min stefar, Arne Thomassen og Mette Holter, hans samboer.

    For jeg skulle liksom spare penger til å studere året etter.
    Og da hadde hu Ragnhild ringt de og sagt at en finne som hu kjente fra før, skulle besøke henne, så hun ville ikke ha campari likevel.

    Det var litt rart at hu ringte de da.
    De dro på ferie, på starten av 1991 vel.
    Og da kjente jeg ingen på Furuset, så jeg dro å besøkte hu Ragnhild, på Stovner.
    Bare som bekjent.

    For å ha noen å sosialisere med, for jeg hadde fri og kjeda meg da, og kjente ikke så mange i Oslo.

    For jeg skjønte det ikke sånn, at vi ble uvenner liksom, hu bare ville heller ha han finnen, eller hva det var.

    Det var litt uklart.
    Men vi var jo bare i begynnelsen av 20-årene, og da er vel skiller mellom bekjent og sånn ikke så klart kanskje.
    Men da hadde hu leid ut til en med sånn spasmer, celebral parese.

    Hu hadde leid ut rommet til han døde bestefaren da.
    Og de tiska og lo litt, av meg, bak ryggen min, virka det som for meg.
    Så det var siste gang jeg dro dit, for å si det sånn.

    Men når jeg tenker mer på det nå, så har jeg jo sett det i avisa, at folk anmelder det, hvis jenter suger dem, mens dem suger.

    For man kan jo bli så kåt, at det er vanskelig å få kontrollen igjen kanskje.

    Hvis hu jenta veit hva hu driver med, og vil ødelegge det for en, mener jeg.
    Og jeg mistenker at det kan ha vært det som foregikk, for da gjorde hu meg skikkelig kåt, på grunn av måten hu sugde meg på, sånn at hu vekte meg da.

    Kanskje det var fordi jeg sov, at det ble sånn, for da har man kanskje ingen sperrer, eller hva man skal si.
    Hva vet jeg.
    Men det var jo spesielle omstendigheter rundt dette, kanskje hun gjorde det for at jeg skulle miste kontrollen, mener jeg.

    I samarbeid med Mette Holter, kanskje, og evt. Magne Winnem?
    Som noe sabotasje mot meg, for Mette Holter fortalte meg at hu hadde bodd hos den amerikanske mafiaen, på 60-tallet, eller noe.

    Dvs. en i Ancona mafia-familien, som hu fikk tre barn med.

    Jeg så at han yngste sønnen Erik T. Ancona vel, kjøpte seg leilighet på Stovner, rundt den her tida, i Aftenpostens tekstarkiv.
    Hvem vet om det var noen sammenheng der?

    Så jeg anmelder hun cruise-kaptein datteren Ragnhild, fra 'Gokk', for voldtekt av meg, i søvne, med munn, og mulig drap på bestefaren, for å få leiligheten hans.
    Jeg ønsker gjerningskvinnen tiltalt og straffet!

    Mvh.
    Erik Ribsskog






  • Her kan man se at min grandtante, Dagny Ribsskog Holmsen, giftet seg for andre gang, i 1977, på sine eldre dager. Den nye ektemannen døde året etter

    giftet seg for andre gang

    PS.

    Mora mi var så glad i After Eight, forresten, på 70-tallet, ihvertfall.

    Kanskje fordi hun hadde vært i England?

    After Eight, ihvertfall dobbelt-esken, var også vanlig gave å gi, for gjester, som kom på middag f.eks., husker jeg, på 70-tallet.

    En gang, så hadde min mor, Karen Ribsskog, og min stefar, Arne Thomassen, gjester, på hytta ute i Brunlanes, (som ikke står som min adresse hos Folkeregisteret, for noen tulla med bosted-adressene mine, hos Folkeregisteret).

    Og da husker jeg det, at på søndagsmorgenen, så stod det en sånn stor eske med After Eight der.

    Som det fortsatt var sjokolader igjen i.

    Så da husker jeg at jeg spiste noen av de sjokoladene da.

    (For mora vår, ga oss nesten aldri godteri, så ihvertfall jeg, var nesten alltid godtesyk.

    For når jeg og søstra mi var hos faren vår, så fikk vi alltid mye godteri da.

    Men på den hytta i Brunlanes, så var det langt unna alt som het butikker osv., så det var ganske kjedelig å bo der, må jeg innrømme.

    Det var på et kjedelig hyttefelt, langs en vei, som gikk innover i skogen, så det var ikke engang en artig bondegård, som man kunne gå å se på der, engang.

    Sånn som det var ute i Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde før vi flytta til Storgata i Østre Halsen, hvor vi bodde før vi flytta til den hytta i Brunlanes da.

    Så det var nesten sånn, at man huska hver gang noen hadde med en eske sjokolade dit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Før mora mi og stefaren min stod opp.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det var jo også et annet rart dødsfall linket til hun Dagny Ribsskog Holmsen.

    Hennes datter, var jo min fadder, Annikken (aka. Anna) Holmsen, som nå bor i Sverige.

    Og hu sa det, at en gang, som hennes mor, skulle besøke min mormor og morfar, i Nevlunghavn.

    (For de traff hverandre veldig sjelden, visstnok, på den her tida).

    Så ringte min morfar og sa det, at ‘det har skjedd noe’.

    Og da hadde onkel Martin kjørt ut, med motorsykkel, ved Berger-kafeen, og han som satt bakpå, døde.

    Så da ble det besøket avlyst da.

    Kanskje Dagny Ribsskog Holmsen, var i noe rart nettverk?

    Og egentlig ikke ønsket å besøke min morfar?

    Så fikk hun, (eller det nettverket da), arrangert en dødsulykke, som involverte min morfars sønn, Martin, på Berger, (hvor min far er fra).

    På 70-tallet da.

    Like før jeg flyttet til Berger vel.

    Kan det ha vært dette som har skjedd?

    Vi får se om dette er mulig å finne ut.

    Vi får se.

  • Det her er Erik Ancona. Han er stebror av min halvbror, Axel Thomassen

    erik ancona

    PS.

    Min halvbror pleide å si at Erik Ancona var ‘gæern’.

    Erik Ancona er sønn av min halvbrors stemor, Mette Holter, og en i Ancona mafia-familien, i USA.

    Så sånn er det.

    Da jeg og søstra mi var i tenårene, så dro vi inn til Oslo et par ganger, for å besøke Axel og dem.

    Faren min tok kontakt med faren til Axel, (Arne Thomassen), vel.

    Eller omvendt.

    Så jeg visste hvem han Erik Ancona var, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i 1989.

    Men jeg visste ikke at han het Ancona da.

    Jeg bare huska at Axel hadde sagt at han var ‘gæern’, var det vel.

    Noe sånt.

    Men så tilbydde Arne og Mette meg, å leie et rom hos dem, i Høybråtenveien, for jeg hadde dårlig råd, etterhvert, i Oslo.

    Og det året jeg leide et rom hos dem, så fortalte hun Mette Holter meg en gang, at hun og ei som het Vicky, (Victoria), fra Trondheim, (som egentlig var amerikansk vel), tidligere hadde bodd hos en mafia-familie i USA, og gått med ‘hot-pants’, osv.

    Mette Holter fikk tre barn, med han i Ancona mafia-familien, i USA.

    Erik Ancona var den yngste, (og han er et par år eldre enn meg vel).

    Han har en eldre søster, som heter Kirsten Ancona.

    Og en enda eldre bror som heter Bjørn Anconca, var det vel.

    Jeg kjenner alle disse såvidt, men ikke mer enn at jeg bare sier hei, hvis jeg møter dem.

    (Og jeg spørr sikkert om det går bra og da).

    Kirsten bodde jo hjemme, da jeg og søstra mi var i begynnelsen av tenårene, og besøkte dem, på Vestre Haugen.

    Hu reagerte på at jeg kunne alle jinglene til Radio 1 utenat, husker jeg.

    (Det var fordi jeg bodde aleine, og hørte så mye på nærradio, på Bergeråsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog