johncons

Stikkord: Arne Thormod Thomassen

  • Det er mye rart på Piratebay. Jeg lasta til og med ned et album med vuggesanger nå, for jeg kjente igjen de mora vår pleide å synge

    Her er den vuggesangen, som mora vår pleide å synge, til meg og søstra mi, da vi bodde i Storgata på Østre Halsen, i 1973 og 74 vel:

    (Jeg tar jo med om alt mulig, så da tar jeg med om det og).

    Var mora vår som en trollmor?

    Hm.

    Var det dette hun prøvde å fortelle oss.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Vi måtte alltid legge oss veldig tidlig, husker jeg, jeg og søstra mi, hele tida jeg bodde hos mora mi, (fram til jeg var ni år), så måtte vi alltid gå å legge oss, seinest klokka 20, vil jeg si.

    Så det var veldig kjedelig, for vi var sjelden trøtte, så tidlig.

    Men mora vår likte oss nok ikke så bra, så hun ville vel ha oss ut av veien da.

    Så sånn var nok det.

    Hun var veldig streng, ihvertfall.

    Og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, han var også like streng.

    Så sånn var det.

    Begge var ganske kalde og tøffe og strenge, vil jeg si.

    Så det var ikke akkurat så artig å vokse opp der.

    Og hver søndag omtrent, så var det ut til Nevlunghavn, og besøke bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.

    Noe som var som tortur, for vi ble overvåket og klaget på, så mye ved matbordet.

    En søndagsmiddag tok gjerne en og en halv time vel.

    Og vi måtte spørre veldig pent, ‘kan jeg få gå fra bordet’.

    Og det var kun hvis vi hadde spist opp all maten, og ikke hadde sagt en lyd, eller rørt oss, under måltidet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så det var som å være på kostskole eller i militæret da.

    Så jeg og søstra mi, vi ble kvalme av å se på de andre barna, i barnehagen, for de spiste så stygt, reagerte vi på, siden vi var blitt utsatt for sånn jerndisiplin-opplegg da, ved søndagsmiddagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Men da mora vår fikk Axel, i 1978, så måtte jeg og søstra mi gjøre ærend, og bytte på å vugge Axel da, når han var et år osv., og lå i vugga si.

    (Han pleide å grine på lørdagskveldene, når det var en serie, som alle syntes var artig, som het ‘I Ville Vesten’, som var på NRK da.

    Og da hang det et speil, i stua, som vi kunne se, fra rommet til Arne og mora vår og Axel da.

    Så kunne vi se ‘I Ville Vesten’ speilvendt da, på lørdagskveldene.

    For mora vår eller Arne Thormod, de ville ikke vugge Axel.

    (De satt alltid å røyka, og de lufta ikke, så stua var full av røyk, som svei i øya, for oss unga da, husker jeg nå, når jeg tenker tilbake til hvordan det var, i huset der, som jeg ikke synes er så artig å tenke tilbake på, for mora vår var så lunefull og spesiell da, og streng og litt slem på toppen av det, og vi var også ganske fattige i perioder, sånn at vi fikk lungemos til middag ofte, eller hva det var, og fikk bare vann å drikke. Så det var mye tull, så jeg drømte ofte om å flytte til faren min og dem da. Så sånn var det).

    Neida, jeg og søstra mi måtte gjøre det.

    Men teksten ble speilvendt da, så den var litt vrien å lese, men etterhvert så hadde vi sitti der så lenge, så jeg lærte å lese speilvendt og, noen ganger).

    Jeg ble også sendt hele Larvik rundt, for å kjøpe mat og bleier og alt mulig, for mora mi og til Axel da, siden mora mi måtte være hjemme og passe på Axel, de første månedene, og Arne Thormod jobba i Oslo.

    Så sånn var det.

    På den tida, så sa mora vår, at vi måtte synge den her vuggesangen, for Axel, som alltid eller ofte grein da, så det var kanskje noe som feilte han:

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    Så Axel var kanskje litt svensk da, etter faren sin, som jeg husker at også søstra mi og mora mi pleide å nevne, at Arne Thormod hadde svensk familie, på 70-tallet.

    Hvem vet.

    PS 2.

    Så det var traumatiserende, vil jeg si, å vokse opp hos mora vår, og Arne Thormod, i Larvik, for mora vår var så gal og sprø, og begge var veldig strenge da, så det var ikke så artig, å bo der, så når jeg var der i helgene, etter at jeg flytta til Berger, så var jeg nesten aldri hjemme der.

    Untatt på lørdagskveldene, så var det krangling foran TV-en da.

    Men da var det bare en helg, så det var lett overstått.

    Mens når man bodde der, og dette foregikk over år, så ble det ikke så artig da.

    Selv om det varierte i perioder da.

    Og vi reagerte ved å kaste den værste maten som mora vår lagde, osv.

    Og heller dra å besøke kamerater, enn å være hjemme.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Og jeg skrev jo det, ovenfor her, at etter at lillebroren vår, Axel, ble født, (det året jeg fylte åtte år), så ble jeg sendt, alene, i mange butikker i Larvik, for å kjøpe ting til mora mi, siden hu måtte være hjemme å passe på Axel, og faren til Axel, (meg og søstra mi sin stefar), han bodde i Oslo, på Ulvøya, hvor han leide en hybel eller leilighet, hos ei dame, som han etterhvert skyldte på leia hos, tror jeg, så mora vår måtte hente de tinga, tror jeg det var, klærna til Arne Thormod osv., for han skyldte på leia, når han hadde flytta tilbake til Larvik.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, da fikk jeg handlelapper av mora mi, og så regna mora mi nøyaktig ut, så og si, hvor mye alt skulle koste da.

    Jeg hadde en lidenskap i livet, da jeg bodde i Larvik.

    Eller jeg hadde vel to, fotball og kronespill.

    Så jeg spilte alltid en krone, på kronespillet, til Thorfinns-supermarkedet, når jeg måtte gå disse ærendene.

    Men jeg visste at mora mi hadde dårlig råd.

    Så hvis jeg vant tre kroner da, så la jeg de tilbake, sammen med pengene til mora mi.

    For det var for spenningens skyld, tror jeg, at jeg spilte kronespill.

    Så sånn var det.

    Det var ikke sånn at jeg spilte opp alle pengene da.

    Jeg spilte bare en krone, for å prøve.

    Og da hadde jeg regnet ut, at jeg hadde råd til det, at det ville bli minst en krone til overs, etter handlerunden, den dagen.

    Så sånn var det.

    Jeg ble sendt til å handle, i butikker, som Thorfinns Supermarked da, som lå ved postkontoret og apoteket og sånn, med adresse Jegersborggate vel, men den butikken lå litt nedafor Jegersborggate.

    Det lå i samme bygget som postkontoret, men det bygget var nesten et kvartal, eller hva man skal si, så butikken lå nedafor Jegersborggate, selv om kanskje bygget hadde adresse Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og jeg måtte også gå til varemagasin, som Albert Bøe, (faren til Annette Bøe), og Domus.

    En gang jeg var på Domus, som var siste butikk, i handlerunden.

    Da ble jeg angrepet av to unger, som var et år eldre enn meg vel.

    Det var Laila og ‘Tin-Tin’, to unger som jeg visste hvem var, for de bodde oppe ved sykehuset der, hvor kameratene til meg og søstra mi også bodde.

    Og da måtte jeg rømme inn i heisen, for jeg hadde masse bæreposer, med ting til Axel og sånn, som hadde stått på lappen til mora mi.

    Og da gjemte jeg meg, på taket til Domus-bygget, hvor det var parkeringsplass.

    Så så jeg at hu Laila hadde løpt opp trappa da, og stakk huet ut, for å se om jeg var på taket der.

    Men hu kunne ikke se meg, for jeg stod gjemt bak en bil på parkeringsplassen, eller noe.

    Men hun Laila, det var samme Laila, som jeg har skrevet om på bloggen før.

    Og søstra mi, hu ble også med meg på en sånn handlerunde en gang.

    Og hu kan godt ha blitt misunnelig, på meg, siden jeg spilte på kronespillet.

    Så at søstra mi kan ha fått Laila og Tin-Tin til å angripe meg, det året jeg fylte åtte år og søstra mi fylte syv år?

    Ikke vet jeg, men Laila og Tin-Tin, det var to folk, som jeg holdt meg unna.

    De var litt som bøller, og en kamerat av meg, Frode Kølner, og mulig også Jarle, broren til Sølvi i klassen.

    Jeg tror de advarte meg, mot Laila og Tin-Tin.

    Men de første månedene i Larvik, så hang jeg og søstra mi sammen som erteris omtrent, da vi var nye i byen, og fikk kamerater osv.

    Men jeg gikk jo på skole dette skoleåret, mens søstra mi, hu dumpa med en gang et år, så hu hadde et friår.

    Så da hadde vi ikke samme venner og sånn da, så etterhvert så var søstra mi for seg.

    Så hu kan godt ha blitt kjent med hu Laila, mens jeg var på besøk hos mine kamerater, f.eks.

    Eller Tin-Tin(?)

    Men som jeg har skrevet om på bloggen før, så var det sånn, da jeg besøkte mora mi, etter å ha flytta til faren min.

    Så med en gang mora mi gikk ut, en lørdag, så kom hu Laila, (som var litt som ei slugge, selv om hu bare var 10-11 år da), til huset vårt, i Jegersborggate.

    Og da slapp søstra mi henne inn, som om dette var et avtalt plott.

    Og så holdt hu svære og kraftige bølle-jenta Laila, hu holdt meg nede, på senga til mora mi og Arne Thormod, som var i rommet ved siden av stua.

    Så begynte hu Laila å kile meg, på veldig private steder da.

    Jeg fikk ikke kommet meg unna, for hu var så bøllete og sterk.

    Så hu skremte meg også, sånn at jeg ble litt paralysert, og søstra mi, var også med på det her, jeg så blikket hennes, og så forsvant søstra mi, eller holdt vakt da.

    For jeg hadde da ikke noen måte å komme unna hun Laila, for når hu svære Laila, var i stua, så var jeg fanga på det soverommet da, mer eller mindre.

    Men jeg reiv av henne håret, for jeg sa at hu skulle slutte, å kile meg på tissen da.

    Men hu slutta ikke, hu var helt besatt av den her kilinga da.

    Så da reiv jeg av henne, en god knytteneve med hår.

    Og det tok tid å rive ut alt det håret, for det satt ganske hardt fast.

    Men hu dreiv også å kilte lenge da.

    Også begynte hu å prate om at lillebroren hennes, han klarte å få ståtiss han.

    Så ville hun at jeg skulle få det.

    Men da sa jeg, at da måtte hun vise meg hvordan hun så ut med buksa nede først.

    For jeg synes det her var litt urettferdig, at bare jeg skulle ha av meg buksa, og ikke hu tøffe jenta.

    Men det ville ikke hu bøllejenta.

    Så da syntes jeg det her ble så dumt, så da våkna jeg skikkelig.

    For det her hadde skjedd så fort, så det var tydelig planlagt, så jeg rakk ikke å tenke så mye.

    Men da jeg skjønte, at det var bare jeg som skulle være naken, da ble jeg skikkelig forbanna, for det syntes jeg var urettferdig.

    Så da turte ikke hu Laila å si noe mer.

    Og hu var litt molefunken, siden en firedel av håret hennes, eller noe, var revet av.

    Så da gikk hu ut til søstra mi, og så dro de, eller jeg, ut da.

    Så her er det en link mellom søstra mi, og hu fæle bøllejenta Laila, fra Larvik sentrum.

    Og også Tin-Tin muligens.

    Tin-Tin, han husker jeg ikke hva heter, men han hadde lyst hår, og bodde en gate nærmere Jegersborggate, fra Trygves gate, (hvor en kamerat av meg som het Frode bodde), husker jeg.

    Tin-Tin han hadde ei søster, som seinere ble vokalist, tror jeg det var, i Larvik/Stavern-gruppa the Girls.

    Men det var seinere på 80-tallet, kanskje i 1981 eller 82, eller noe.

    Hvem vet.

    Men siden de ungene angrep meg på Domus.

    Domus var jo forbrukersamvirket.

    Og det er jo litt sånn kommunist-aktig kanskje.

    Det blir som samvirkelaget da.

    Det er noe sånn arbeidergreier, mener jeg.

    Hvor folk måtte skrive navnet sitt, i ei bok, i informasjonen, for å få penger for pantelappen sin, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så om de ungene var i noe arbeider-‘mob’?

    Noe kommunist-‘mob’?

    Var det derfor at kameratene mine advarte meg mot dem?

    Så er spørsmålet, havna søstra mi, i noe kommunist-‘mob’, i Larvik, det året hu ‘dumpa’, fra første klasse.

    Eller slapp å gå første klasse, og var mye aleine hjemme da, sammen med mora mi og Axel da.

    Det var skoleåret 1978/79, altså noen måneder etter vi flytta dit.

    Jeg gikk førsteklasse på Østre Halsen skole, noen kilometer fra Larvik sentrum.

    Og vi flytta til Jegersborggate, i Larvik sentrum, i april eller mai, 1977.

    Så da, så sa mora mi og dem, at jeg måtte gå resten av året på Østre Halsen skole, selv om vi bodde i Larvik sentrum.

    Så jeg måtte ta buss alene, fra Larvik, til Østre Halsen da, som syvåring, enda jeg ikke var kjent i Larvik.

    Så jeg kunne ha endt opp i Tjølling og sånn, hvis jeg ikke hadde fulgt med.

    Og jeg stod mange timer tilsammen, og venta, etter skolen.

    For jeg skulle ikke ta buss tilbake til Larvik.

    Neida, da skulle mora mi og Arne Thormod hente meg.

    Og de var ofte en time forsinka, og sånn, så da stod jeg rett opp og ned, utafor Østre Halsen skole, i Storgata der, i en halvtime, eller time, hver dag, etter skolen da, og venta på mora mi og Arne Thormod da.

    Så sånn var det.

    Så begynte jeg i andre klasse, på Torstrand skole, høsten etter.

    Og da begynte søstra mi i første klasse, på samme skole.

    Men, søstra mi, hu ble sendt hjem.

    Også fikk hu ikke lov å begynne i første klasse, før året etter.

    Fordi søstra mi er født, 25. desember 1971.

    Så hu var jo i 1971-kullet.

    Men hu måtte gå sammen med 1972-kullet, på skolen.

    Fordi lærerinna, på Torstrand skole, syntes at søstra mi hadde godt av, å vente et år da, før hu begynte på skolen, høsten 1978.

    Så da ble søstra mi gående å drive dank et år da.

    For hu hadde slutta på barnehagen.

    Og da var hu mye hos ei mye yngre jente, som pleide å være hos naboen vår.

    Det var en nabo, som hadde brunt hus vel.

    Det var et hus nærmere Torstrand, i Jegersborggate.

    Det var det huset, hvor en fyllik pleide å dukke opp, og så trodde han at søstra hans bodde der enda.

    Men hu hadde jo flytta.

    Så de ble plaga av han fylliken da.

    I det huset, så bodde det ei tenåringsjente, som jeg prata med en eller to ganger vel.

    Og hu var tanta til venninna til søstra mi.

    Men hu venninna var mye yngre enn søstra mi.

    Så hu tanta ga meg og Pia tyggegummi, en gang vi var på besøk der.

    For hu jenta, hu klarte ikke å huske, om hu hadde fem tyggegummier.

    Men om hu hadde to eller tre, tyggegummier, i pakka, det huska hu, sa hu tanta da.

    Så fikk jeg og søstra mi en tyggegummi hver.

    Så søstra mi var nok mye sammen med hu yngre venninna det året, som bodde ovenfor huset til Tin-tin og dem der.

    Ei med mørkt hår vel.

    Men søstra mi hadde også ei venninne, som gikk i klassen min, som het Sølvi.

    Så hu hadde også ei eldre venninne.

    Så at søstra mi ikke kunne gå i første klasse, sammen med 1971-kullet, det syntes jeg var litt rart.

    For søstra mi var jo vant med å være med meg, i begynnelsen i Larvik, og besøke kamerater.

    Og da vi bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen, så hadde jeg tre nabogutter, som jeg var uvenner med.

    Men jeg hadde noen kamerater, som jeg kjente litt da, men ingen bestekamerater.

    Men søstra mi hadde bestevenninner, husker jeg, blant annet ei med mørkt hår, som var eldre enn henne, tror jeg.

    Så at søstra mi ikke kunne gå i første klasse, sammen med 1971-kullet, i skoleåret 1978/79, det syntes jeg kanskje var litt rart.

    Så kanskje søstra mi ble indoktrinert i noe kommunist-‘mob’, det skoleåret istedet, mens jeg var på skolen, i 2. klasse?

    Hvem vet.

    Det ble ihvertfall plott der, med en gang, da søstra mi begynte i første klasse, året etter.

    Da ville jo jeg holde et øye med henne, siden det gikk så dårlig med henne, året før, da jeg lot henne være ifred.

    Og da, så var det et plott, med en gutt, i klassen hennes, som var med å leike sisten, som mista brillene sine.

    Og da fikk jeg kjeft av mora da, som var fra Torstrand.

    Søstra mi ble også venninne med ei klassen min, med mørkt hår, som var fra Torstrand, husker jeg hu sa ihvertfall, etter at jeg flytta til Berger.

    Ei som jeg ikke husker hva heter, men som det var et eller annet med da, for jeg huska hvem hu var, etter at jeg hadde flytta til Berger, selv om jeg vel aldri hadde prata noe med henne, tror jeg, selv om hu gikk i klassen min.

    Så sånn var det.

    Så om søstra mi er i noe ‘kommunist-mafia’ da.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Hm.

  • Hvordan det var å vokse opp i Larvik

    Jeg likte veldig å bo i Larvik, i selve byen.

    Men han nye stefaren vår, som mora vår traff, på byen i Larvik, i 1973 vel.

    Arne Thormod Thomassen.

    Han var veldig streng, og litt nesten som en russer, kan jeg kanskje tenke meg.

    Han var fra Nord-Norge, og søstra mi og mora mi, de forklarte meg, at han hadde slekt østfra, fra Sverige vel, men ihvertfall østfra.

    Også smilte de litt, når de sa det.

    Så det var noe med dette østlige.

    Var det fordi at han var i noe russisk mafia, eller noe?

    Han døpte jo sønnen sin, for Axel Nicolay Thomassen.

    Nicolay er jo russisk.

    Og da jeg flytta til faren min, så fikk jeg et par gule, smørefrie langrennski, av Arne Thormod.

    Og de var så tråe å gå på, så jeg lurer på om mønsteret på undersiden, var trykket bak/fram.

    Sånn som vi lærte i militæret, at russiske Spetznas-styrker, (russiske elite-soldater), gjorde, med skoa sine, sånn at det skulle se ut som at de gikk andre veien, i snøen.

    At han Arne Thormod, ga meg gule glassfiber-langrennski, med mønsteret under trykket feil, for at jeg skulle miste skiferdighetene mine.

    For jeg var ganske god til å gå på treski.

    Hvorfor ville Arne Thormod, gi meg langrennski, når jeg flyttet fra han og mora mi, til faren min?

    Nei, det høres litt spesielt ut.

    Og han ga meg også noen danske bøker om Napoleon, som han ga til faren min, og som faren min, sa at jeg måtte lese, som 14-15 åring.

    Så faren min, han lystra nok Arne Thormod Thomassen da.

    Så om Thomassen var i noe russisk mafia, og at faren min var redd for de gutta der, og at han derfor lystra Thomassen da.

    Kan det ha vært sånn det henger sammen?

    Stesøstra mi, eller min fars stedatter, Christell Humblen, hun har også litt av det russiske lynnet noen ganger, synes jeg nesten.

    Uten at jeg skal si det sikkert.

    Men det man kan vel ihvertfall lure.

    Noe rart er det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se, at i april, så søkte noen i Russland, på ‘humblen rotary’:

    humblen rotary

    Så jeg lurer på om det er noe link mellom familien til min fars stedatter, Christell Humblen, og Russland, og eventuelt den russiske mafiaen?

    Hvem vet.

    Christell er litt som en russisk dame noen ganger, og broren hennes, Jan Snoghøj, (naturmedisineren, som var som en slags guru, for Jan Einar Thorsen, alpinisten, på 90-tallet), skulle absolutt se en film, på video, oppe hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell og noen kamerater, på 80-tallet.

    Som var om en tysk soldat, som het Steiner, eller noe?

    Og en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, som han prøvde å voldta da.

    Så jeg vet ikke hvorfor Jan skulle se en film oppe hos meg.

    Det var kanskje fordi de ikke hadde video?

    Hvem vet.

    Det her var bare noe jeg kom på.

    Her er ihvertfall mer om dette med Humblen-familien og deres mulige tilknytning til Russland, osv.:

    https://johncons-blogg.net/2009/04/statcounter-noen-i-russland-sker-pa.html

    PS 2.

    Denne Humblen-familien, har jo som jeg har skrevet om før, også medlemmer i Malteserordenen.

    (Se f.eks. bilde-taggen, øverst på skjermet med det ‘dansk-aktige’ flagget, til Malteserordenen):

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2009/08/her-kan-vi-se-at-slekta-til-christell.html

    PS 3.

    Det her var vel den filmen, som Jan lot oss se, Jernkorset:

    1064048445_cross_of_iron

    Han leide også filmer som Haisommer og masse skrekkfilmer osv., som han lot oss se, på video, oppe hos meg.

    Om det var for å skremme oss, eller hva det var, hva vet jeg.

    Det må vel ha vært i 1981 eller 82, eller noe, så jeg var sånn 11-12 år da, når vi så disse filmene, for jeg flyttet til Leirfaret, sommeren 1981, og hadde da den samme videoen, som jeg fikk av faren min, 1980, da jeg bodde i Hellinga, også på Bergeråsen.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Og Christell var vel da bare sånn 9-10 år, da hun fikk se disse filmene, som Jernkorset og Haisommer osv.

    Så det er mulig at vi var litt unge til å se disse skrekkfilmene og krigsfilmene osv.

    Men men, vi syntes vel det var artig da, selv om jeg vel ikke hadde noe valg ihvertfall, når dem dukka opp i stua mi, og skulle se video da.

    Noe som Jan plutselig sluttet med, da jeg kom opp i tenårene, da viste han seg aldri oppe hos meg lengre.

    Og det var egentlig like greit, for vi gikk ikke så bra sammen.

    Det var antagelig fordi de hadde fått video selv der nede i Havnehagen, eller fordi at kameratene til Jan hadde fått video.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    PS 4.

    Jeg skriver det, ovenfor, at broren min, (eller halvbroren min, er han egentlig, vi har samme mor), Axel Thomassen, egentlig heter Axel Nicolay Thomassen.

    Men det er litt feil, så jeg nå.

    Han heter Axel Nicolai J. Thomassen, ifølge telefonkatalogen online.

    Og da er nok den J-en, for Johannes, etter morfaren vår, Johannes Ribsskog, som var rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, på 60-tallet.

    Og han heter Nicolai, med i, og ikke y, så jeg nå.

    Men det er vel fortsatt like russisk(?)

    Jeg vet ihvertfall ikke hvorfor Axel fikk det russisk-lydende navnet.

    Men det er kanskje noen andre som vet det.

    Det er mulig.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    axel telefonkatalogen

  • Axel fortalte at han hadde solgte seg, så og si

    Nå kom jeg på noe som skjedde her, rundt år 2000 eller år 2001, kan det kanskje ha vært.

    Axel dro jo til Spania, og bodde hos faren sin der, Arne Thormod Thomassen, (som leide leilighet der vel), på den tida, da jeg jobba, på Rimi Kaldbakken.

    Som var fra høsten år 2000 til våren 2001.

    Da husker jeg at Axel bodde i Spania på den tida.

    Men like før han dro ned dit, (eller om det var like etter).

    Mest sannsynligvis før han dro ned.

    Så fortalte Axel en historie, om at han hadde vært ute i Oslo Vest, ved Skøyen eller noe, var det kanskje.

    Også hadde stått lent opp mot en bygning, eller butikk, eller hva det var, og venta på at noen skulle hente han, eller at en buss eller taxi, skulle dukke opp, eller noe.

    Også hadde visst et ungt par, som kjørte i en bil, stoppet opp, ved siden av Axel, og spurt, ‘hvor mye tar du da?’.

    Altså hvor mye han tok betalt for sex.

    Med dette paret da sikkert.

    Men jeg fikk meg ikke til å spørre, hva som skjedde videre.

    Dette var litt vel ‘far out’, for meg, og jeg har ikke prata med Axel eller noen andre, om dette, i ettertid.

    Men jeg lurer på hva Axel egentlig mente.

    Prøvde han å fortelle meg at han dreiv med sexsalg, til et eller flere kjønn, innimellom?

    Jeg vet ikke jeg, altså.

    Hva var poenget fra Axel med å fortelle meg dette, utenfor sammenhengen?

    Ikke vet jeg, men det er kanskje noen andre som forstår det.

    Det får man regne med.

    Dette kan man lure på ihvertfall.

    Jeg lurer ihvertfall på hva Axel mente, og hvorfor han tok oppe dette, uten noen slags sammenheng, som jeg kunne forstå.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og når jeg tenker på det her, så tenker jeg også på en annen episode.

    Det må ha vært i 1994 eller 95 vel, før Pia, søstra til Axel og meg, fikk unge, vel.

    For da var det en kveld, som søstra mi dro med Axel og meg, ut til Christell, som bodde i Vollsveien, ved Skøyen.

    Akkurat, Skøyen ja, der Axel sa han hadde fått en forespørsel om hvor mye han tok.

    Det var en litt merkelig stemning hos Christell.

    Det var noen jenter der, på Christells alder vel, i begynnelsen av 20-årene, som jeg ikke fikk kontakt med.

    Jeg prata nesten ikke med Christell heller, for det meste så bare satt jeg der.

    Jeg spurte Christell hva hun dreiv med, hva hun likte å gjøre i Oslo, hvorfor hun bodde i Oslo, med andre ord.

    Og da sa hun, at hun bare satt hjemme i Vollsveien og så på TV.

    Så sånn var det.

    Da vi gikk, etter en ganske intetsigende kveld, for meg ihvertfall.

    Så kikka Christell ut av døra, og sa til meg og søstra mi, og Axel og.

    Axel er jo født i 1978, så han var vel sånn 16 år, i 1994, som vel det her var.

    Mens jeg var 24 år da.

    Men jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og Axel, han hadde trent så mye karate osv., så han så voksen ut for alderen.

    Christell kikka ut av døra si, da vi egentlig hadde gått, og sa at hu syntes at jeg og Axel ligna.

    At hu ikke klarte å se forskjell på meg og Axel.

    Men hvorfor sa hun dette?

    Var det noe ‘mafian’-‘kodings’?

    At Christell trodde hun var jenta mi.

    Men, så syntes hun at det var greit å kjøpe en 16 år gammel Axel for sex.

    Siden hun ikke så forskjell mellom meg og Axel.

    Passer det med ‘mafian’ og hva heter det, Malteserorden-moral eller?

    Det er nok noe med hun Christell ja, det er nok helt sikkert.

    Fy faen, så mye dritt man har i familien da.

    Så sånn er det.

    Men, det er vel ikke så mye man kan gjøre med det her, annet enn å prøve å skrive om det på blogg, og advare andre folk, om hvordan de her folka er.

    Så sånn er det.

  • Nå oppdaterte jeg slektstreet litt, sånn at også fler fra nærmere familie ble lagt til

    moderne

    http://www.myheritage.com/FP/family-tree.php?s=67419522&familyTreeID=1

  • Ting som Pia har sagt, som jeg ikke har fått verifisert. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet om det, at søstra mi Pia, noen ganger forteller ting, som jeg ikke har visst om før, og som er spesielle.

    Og som jeg ikke senere har fått bekreftet om er riktig.

    Hvilke ting er dette, lurer kanskje folk på.

    På 80-tallet, da jeg var på besøk hos mora mi og søstra mi, Pia, i Larvik, så sa Pia:

    Mamma sa, at vi ikke måtte gå forbi det huset der, (i Larvik), for der bor tante Ellen, (som egentlig bodde i Sveits), og hun maner dere, (som vel samene gjør noen ganger).

    Da fikk jeg et litt rarere syn på mora mi.

    Andre ting Pia har sagt, dette var fra rundt 1989 vel:

    Mamma sa, at Lene, (kusina vår), ble døv, fordi Håkon, (faren til Lene, vår onkel), spilte så høy musikk, på stereoanlegget, da Lene var lita jente.

    Dette sa aldri mora mi til meg, det eneste hu sa, var rundt 1976 vel, at Håkon gifta seg med Tone, da hu var for ung, for hun var bare 15 år, eller noe.

    Så det var nok kanskje litt spesielt ja.

    Mer søstra mi sa, dette var vel på 90-tallet en gang:

    Viggo, (broren til stesøsteren hennes Christell), er i USA og bor hos en dame der, som en slags gigolo.

    Ja, det er slitsomt det Pia sier.

    I 1989, da vi var i Kristiansand, så sa hun og Christell, at faren min hadde fingra henne, som 4-5 år gammel jente, eller noe.

    Så sånn var det.

    Christell sa også en gang, rundt 1984, var det vel, at rektor Borgen, på Berger skole, hadde gått inn i jentegarderoben til klassen hennes, (hvor også søstra mi, Pia gikk), også hadde Annika i klassen dems, løpt foran rektor Borgen, og vifta med puppa sine, sa Christell.

    Faren min lå og solte seg, mens Christell fortalte dette høyt, ved huset til Haldis, i Havnehagen, og faren min sa ikke et ord, for å kommentere dette.

    Så jeg bare gikk hjem til Leirfaret, nærmest i sjokk, over rektor Borgen, faren min og Annika, og hvorfor sa Christell det her til meg, og i en ganske aggressiv tone, ville hun at jeg skulle gå hjem?

    Nei, det var rart.

    Så det er mye rart.

    Det er mulig at Pia har sagt mer sånne her ting.

    Jeg husker at en gang, så overhørte jeg at søstra mi sa til broren vår, Axel.

    At Pia nesten programmerte han.

    Og sa, at jeg, (altså meg, Erik), bare hadde en genser.

    Noe som ikke var sant i det hele tatt.

    Enten jugde Pia, eller så var hun som en nerd, som ikke så forskjell på gensere.

    Så søstra mi er nok en slags ‘basket case’, eller forstyrra, eller kanskje bare slem.

    En av de.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg overhørte også at søstra mi, sa dritt om meg, til onkel Martin, i 2005, som om at jeg gjorde noe galt, ovenfor sønnen hennes Daniell.

    At hun likte ikke et eller annet jeg gjorde.

    Enda jeg ikke gjorde noe galt, i det hele tatt.

    Så at søstra mi driver å ‘programmerer’ folk, og sier dritt om meg, og også andre.

    At søstra mi nok er en slags spion, for noe Illumianti, eller hva det kan være det er jeg ganske sikker på.

    PS 2.

    Søstra mi hadde også en lapp, om Christell, hvor Christell, i 1988, det året hun fylte 16, og søstra mi fylte 17.

    Da hadde Christell skrevet på en lapp, ‘hva skal vi gjøre i England, (de skulle på språkreise til Bournemouth, sommeren 1988), skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’

    Så kanskje Christell var under Pia’s kontroll.

    Hva vet jeg.

    Det kan virke som at Pia ihvertfall prøvde å foreta utpressing, mot Christell, siden Pia tok vare på den lappen, fra Christell, og hadde den sammen med sex-dagboka si osv., i en tom, litt ‘cruncha’, Gode Ønsker, konfekteske, husker jeg at jeg så.

    For jeg lå omtrent i krig, med ‘Haldis-familien’, så noen ganger, når jeg var hjemme fra skolen, så stakk jeg ned til huset til Haldis, for å finne på noe faenskap, for å ta hevn på dem da, som lot meg bo alene.

    Og en av de gangene da, (det her var høsten 1988, som nok var den siste gangen jeg tok raid, på huset dems. Eller en av de siste gangene, for jeg begynte å bli litt for gammel til det), så fant jeg den lappen, som Christell hadde skrevet, (på skolen kanskje, for de gikk i samme klasse), og Pia nok tok vare på, for utpressing, antagelig, eller ihvertfall muligens.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så Pia er livsfarlig, selv om hun ikke virker sånn.

    Hvis man tar opp ting med Pia, hvis man beskylder henne for noe.

    Så tar hun et triks, hun begynner å gråte, og svarer ikke på noe, men bare sitter med hodet ned, og gråter, eller later som om hun gråter.

    Så det går ikke an å kommunisere med Pia, på noen som helst måte, hvis man tar opp noe, som Pia ikke vil prate om.

    For da reagerer hun som en ‘basket case’, og gråter, og går ikke ann å prate til.

    Så Pia er farlig og underfundig, og en man aldri kan komme på bølgelengde med, og ta opp problemer med, for da bare forvandler hun seg selv, til en gråtende ting, som ikke klarer å snakke.

    Så sånn er det, dessverre.

    Så hvis du ser Pia, så hold deg unna, og gå en annen vei, er mitt råd.

    Jeg skal ihvertfall aldri ha noe mer med henne å gjøre igjen.

    For hun er livsfarlig.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Pia og jeg er også litt fra Stenseth Terrasse. Spesielt Pia da. (In Norwegian)

    Jeg har jo skrevet det på bloggen, at jeg og søstra mi, egentlig er fra både Larvik og Berger.

    Men like etter at jeg flytta til faren min, i 1979, så flytta mora mi og søstra mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og halv-broren min, Axel Thomassen.

    De flytta til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, like utenfor Drammen.

    Jeg skal sjekke hvilken kommune det er i.

    Der kan nok søstra mi ha blitt smitta av noe ‘mafian’ eller illuminati, eventuelt.

    Det er mulig.

    Noe var det ihvertfall som foregikk der.

    En jente, dytta søstra mi, så hun slo ut en tann, på skolen.

    Uten noen ordentlig grunn, tror jeg.

    De hadde også noen spesielle naboer, en gutt på min alder, og ei jenta på søstra min sin alder.

    Og hun var ganske pen husker jeg, hun søstra.

    Og hun la også ann på meg, husker jeg.

    Hun sa, at hvis fjellet, som lå like ovenfor Stenseth Terrasse, falt ned, så ville jeg overlevd, siden jeg var raskere enn henne, mens hun ville ha dødd.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.

    Men hun var ganske vakker, hun nabojenta der, og jeg var vant til å ha min egen leilighet, så jeg var litt bortskjemt, for jeg var vant til at jenter dukka opp i leiligheten min, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med hun nabojenta, så jeg sa ikke noe.

    Så sånn var det.

    Jeg var der på besøk, på et par nyttårsaftener, blant annet.

    Og en kar, som bodde i første etasje, i en blokk der, han pleide alltid å sove med vinduet oppe.

    Og han hadde visst fått en rakett inn i senga.

    Kanskje det var noen som ikke likte at han sov med vinduet oppe, i første etasje?

    Hva vet jeg.

    En nabofamilie, hadde også tatt katta vår, og adoptert den, mot mora mi og dem sin vilje, tror jeg.

    Så jeg måtte gå og krangle med dem, for å få med katta, som jeg pleide å ha på Bergeråsen.

    For vi hadde det sånn, at katta var i Drammen annenhver gang, og på Bergeråsen, hos meg, annenhver gang.

    Det var min ide da.

    Som de andre gikk med på etterhvert.

    Men det var fordi at jeg syntes katta var så stressa der.

    Den ble så stressa av Axel, tror jeg, som var født i november 1978.

    Jeg flytta til faren min, i oktober 1979, vel.

    Og så flytta mora mi til Drammen, eller Solbergelva, i desember 1979, kanskje.

    Så jeg var der på nyttårsaften, i desember 1979.

    Men jeg hadde ikke lyst til å være der.

    For det var alltid så ‘hysterisk’ steming der.

    Så jeg ringte til onkel Runar og dem, som var på Sand.

    (Jeg husker ikke hvor faren min var da, men kanskje hos hun Margrethe, som han var sammen med, mer eller mindre, i Oslo?)

    Men jeg fikk ikke lov å dra til Sand da.

    Enda jeg gikk på rutebilstasjonen, i Drammen, og var klar til å gå på Berger-bussen.

    For jeg visste hvor den gikk fra, for jeg hadde vært i Drammen med farmora mi, med bussen, eller rutebilen, som hun sa, et par ganger.

    Men han tidligere stefaren min, Arne Thormod, han satt og prata med en kar, på kafeterian, på Drammen Jernbanestasjon.

    Og han fant meg, der jeg satt, på Drammen Rutebilstasjon, like ved, før jeg fikk tatt bussen til Berger da.

    Så jeg klarte ikke rømme til Berger.

    Og den juleferien gjorde meg ganske traumatisert, jeg likte ikke å være hos dem.

    Det kan ha vært en del med, at faren min alltid sa at mora mi var sinnsyk.

    Og mora mi, hun hadde en forkjærlighet, for søstra mi, foran meg.

    Hun behandla meg kaldere, enn hun behandla søstra mi, vil jeg si.

    F.eks. så ville hun ha det til at Pia lærte å knyte skolisser før meg.

    Men det var egentlig ikke sant.

    Jeg visste hvordan jeg knytte skolisser, jeg bare var litt laid-back, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Det var så mange unger der, som vi leika med, så det var så artig å bo der.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om å knyte lisser kanskje.

    Jeg var bare glad da, husker jeg.

    I noen måneder ihvertfall.

    Før mora mi begynte å klage på det her med skolissene osv.

    Så sånn var det.

    Så det var et sted det var artig å bo, Storgata på Østre Halsen.

    Der hadde jeg og søstra mi mange venner og det var også mange matbutikker der, som vi fikk lov å gå til, for å kjøpe godteri osv.

    Selv om vi holdt på å bli overkjørt av bussen en gang.

    Bussen stod veldig lenge, foran et fotgjenger-felt.

    Og jeg var ikke vant til hva man skulle gjøre da.

    Det virka som om bussen tok pause, foran fotgjenger-feltet.

    Men jeg venta lenge da, så gikk jeg over med søstra mi.

    Men jeg var 3-4 år, og søstra mi var 2-3 år, så vi var så små.

    Så det er mulig at bussjåføren ikke så oss.

    Men ei dame løp foran bussen og varsla sjåføren da.

    Men jeg synes det var rart, at bussen skulle stå sånn så lenge.

    Også rett foran fotgjenger-feltet, det syntes jeg var idiotisk.

    Vi stod der lenge og venta på at bussen skulle kjøre.

    Men bussen bare stod der.

    Så ble det en scene da, når vi først gikk ut i fotgjengerfeltet, for da skulle visst bussen plutselig kjøre.

    Så det var litt traumatiserende.

    Bikkja vår, en schafer, som het Cora, ble visst også overkjørt av bussen der, uten at jeg vet helt hva som skjedde.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men ei dame gikk ut i veien da, og fikk stoppa bussen, så jeg og søstra mi ble ikke overkjørt.

    Men vi gikk bare videre.

    Det var litt traumatiserende, for meg, men jeg tror ikke søstra mi skjønte det, at vi nesten ble overkjørt av bussen, siden vi var så små, at busssjåføren, nok ikke så oss, fordi bussen stod like ved fotgjengerfeltet, og sjåføren kunne ikke se så kort avstand foran bussen, så jeg og søstra mi var nok i en blindsone, for sjåføren da.

    Og sånt var ikke så enkelt for meg, som tre-fire åring å skjønne.

    Bussen stod jo stille så.

    Men jeg skjønte nok egentlig hva som skjedde, men vi stod så lenge å venta på bussen.

    Hva hvis han hadde hatt pause, så måtte vi stått der en halvtime liksom.

    Det var vanskelig å si.

    Men men.

    Men hva skulle jeg skrive om.

    Jo, Stenseth Terrasse ja.

    Stenseth Terrasse, ligger visst i Krokstadelva, på andre siden av Drammenselva, fra Mjøndalen.

    Hvis man kjører fra Stenseth Terrasse, mot Drammen og Bragernes da.

    Så tror jeg at man kjører forbi Solbergelva og Solberg.

    Og jeg tror at det var den veien søstra mi dro for å gå på skolen, men jeg kan ikke si det helt sikkert.

    Stenseth Terrasse, var omtrent som Bergeråsen, på den måten at det vel ikke var noen butikker der, tror jeg.

    Det var kanskje en butikk der, men det var vel et ganske kjedelig sted.

    Det gikk ann å gå, i 15-20 minutter, så kom man til en kiosk.

    Han som jobba i kiosken, han plukka smågodt, med hendene, oppi kremerhus-posen.

    Og mora mi hadde skrevet på lappen, at han ikke måtte plukke med henda.

    Men det gjorde han likevel, og lo til kollegaen sin.

    Mora mi sa at han også pelte seg i nesa, mens han stod i kiosken, så han fikk ikke lov å plukke godteri med henda, men det blåste han i.

    Det var visst en som var utifra Berger der, han som plukka godteri med henda, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og man kunne også gå på skøyter der.

    Og jeg hadde skøyter, tror jeg.

    Men søstra mi var flinkere enn meg, så det syntes jeg ikke var noe morsomt.

    Men jeg lærte det vel såvidt, til slutt.

    Så sånn var det.

    Ellers var det ingenting å gjøre der.

    De hadde en kassett, som het Randi Hansen, og ‘vil du være sola mi’.

    Så jeg tror egentlig at både mora mi, og han tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, at de var egentlig nordlendinger?

    Mora mi hadde jo vokst opp i Stokmarknes.

    Og Arne Thormod var også fra Nord-Norge, selv om han vel også hadde litt svensk familie, mener jeg mora mi sa.

    En gang, så skulle søstra mi ha bursdagsselskap, på Stenseth Terrasse.

    Og da gikk jeg og mora mi, en lang tur.

    Og også søstra mi.

    Det var jo bare jenter, som skulle komme, i enten 8- eller 9-årsdagen til søstra mi da.

    Men den må hun ha feira på sommeren.

    For da var det noen som spilte fotball.

    Vi gikk ikke mot den kiosken, men den andre veien, mot Krokstadelva da.

    Og da fikk jeg være med å spille fotball, husker jeg.

    Og det var artig, for de spilte fotball på en ordentlig, ganske teknisk måte da, og ikke sånn der mæling av ballen og sånn da, men ordentlig løkke-fotball liksom.

    Så det var artig.

    Så ble jeg forsinka til det forsinka bursdagselskapet til søstra mi da, pga. fotballsparkinga.

    Men da var det bare jenter jeg ikke kjente der uansett, så det var kanskje like greit.

    Så sånn var det.

    Jeg så også på noen andre som spilte fotball der en gang.

    En gutt som trente til å være keeper, og en litt eldre gutt, som trente han da.

    Og han rulla seg rundt flere ganger da, og trente ganske profft.

    Men jeg hadde ikke noe å gjøre der.

    For jeg var ikke så god kamerat, med han nabogutten der da.

    Han var litt slitsom, synes jeg, så jeg holdt meg vel mest for meg selv.

    Og det var enda kjedeligere der, enn på Bergeråsen, må man vel nesten si.

    Og, der kunne jeg jo ikke være så mye hjemme, som på Bergeråsen.

    Siden at, på Stenseth Terrasse, så bodde jo mora mi og han tidligere stefaren min og søstra mi, og Axel.

    Så det var jo alltid mye mas der, så jeg måtte jo gå ut.

    Så det var egentlig ikke meg imot, at de flytta tilbake til Larvik igjen.

    De flytta til Jegersborggate igjen, og så til Tagtvedt, som ligger ved Nanset, i Larvik.

    Så sånn var det.

    Men det var ikke sånn, at det skjedde noe bråk, eller noe sånn, de gangene jeg var på Stenseth Terrasse der.

    Så det var ikke sånn at jeg hadde noe imot stedet heller.

    Det var vel et nøytralt forhold, som jeg hadde til det stedet, vil jeg si.

    Så flytta mora mi tilbake til Larvik igjen, og i Jegersborggate, så hadde jeg jo bodd i over et år selv, og jeg syntes det var artig å gå i alle butikkene i Larvik og handle og spørre om klistremerker, osv., som var en av hobbyene mine, da jeg bodde i Larvik.

    Da vi flytta til Larvik Sentrum, så var det om sommeren, og jeg og søstra mi sykla rundt i sentrum der.

    Og da ble vi kjent med alle folka.

    Mora mi ville at jeg skulle bli med en gutt på noe sånn bedehus-greier, hvor gutter måtte be og sånn da.

    Men jeg tok det ikke alvorlig, for faren min hadde fortalt meg, at det ikke fantes noe Gud.

    Men de andre der tok det skikkelig alvorlig, så det er mulig at jeg blir tulla med, pga. at jeg ikke tok den rare beinga dems så alvorlig.

    Jeg tror de også talte i tunger der, nemlig.

    Det er det bedehuset, som ligger ovenfor Herregården, i Larvik.

    I Larvik, så skriver de, i fjellveggen, når kongene kom til byen.

    Og de startet, da Norge var under Danmark.

    Og de skriver på den samme måten, i fjellet, med de norske kongene, som med de danske.

    Er ikke det litt rart?

    Burde ikke Larvik ha markert, at de siste kongene, som besøkte byen, var norske og ikke danske?

    Vi får se.

    Det skjedde også noe rart der.

    Jeg og søstra mi, fant et rart dyr, utenfor det bedehuset der, når vi gikk forbi, i et annet ærend.

    En slags mus, som hoppet på bakbeina.

    Jeg har aldri sett noe sånt dyr, hverken før eller siden.

    Og da kom det plutselig en gutt, som var eldre enn meg, fra det bedehuset, og kjefta.

    Enda vi bare så på det dyret.

    Så det virka litt rart, var dette noe plott?

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var litt redd for at han gutten nok måtte ha vært hjernevaska.

    For jeg visste litt om hva som foregikk der, for en annen gutt hadde dratt meg med på et par møter der, hvor lederen talte i tunger, mens alle knelte osv.

    Og vi ble også sendt, en av de første dagene, til å samle inn penger, til menigheten.

    Og jeg samla inn 175 kroner, tror jeg det var.

    Og da var jeg bare syv-åtte år, tror jeg.

    Og jeg ville gå aleine.

    Ei dame, var febersyk.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.

    Hun skreik i ørska da.

    Og jeg ringte på igjen, i en blokk, tror jeg det var.

    Så stod hun opp, etterhvert da, og jeg spurte om hun ville støtte da.

    Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre da.

    Andre steder fikk jeg kanskje et glass vann eller et glass brus da.

    Så alle var hyggelige, ville jeg si.

    Jeg banka på hos oss og, for moro skyld.

    Og da klagde de fælt, på at jeg tigde hos dem.

    Men det var jo mora mi som sa at jeg skulle gå dit.

    Og de behøvde jo ikke å gi, jeg bare sa det for moro skyld.

    Jeg trodde de ville bli litt imponert jeg, mora mi og Arne Thormod, over at jeg klarte å gjøre sånne ting, men de ble bare sure.

    Men de ga fem kroner da.

    Og når jeg kom hjem, med de 175 kronene, så rappa de de pengene, og brukte de på kaffe og røyk sikkert.

    Mora mi og han tidligere stefaren min, Arne Thormod.

    Så jeg er ikke sikker på om den menigheten fikk tilbake de pengene.

    Men da kunne jeg ikke gå på fler møter da, siden jeg ikke hadde de pengene.

    Så jeg slapp unna den der tungetalen osv.

    Så det var jeg ganske glad for, for jeg kjøpte ikke helt de greiene.

    Men den sekten var ganske fundamentalistisk, kristen fundamentalistisk, tror jeg.

    Så det var kanskje ikke så smart, å tulle med pengene deres.

    To eldre koner, som bodde sammen, ble også sure, og skrev om det i avisen vel, at den menigheten, sendte 7-åringer, (sommeren 1978 vel), som ikke visste hva menigheten drev med, på dørene.

    (For dette var vel det første møtet mitt der, tror jeg, eller andre.

    Jeg var der en gang det var snø også, forresten, kom jeg på.

    Da gikk vi til Tollerodden, og gikk opp spor i snøen, og leika sisten, i noen ganger i snøen da.

    Så sånn var det.

    Jeg var den yngste som var med, så jeg syntes det var artig.

    For de dytta ikke og sånn, de her kristne.

    Så sisten-greiene var artig.

    Men den tungetalen, det var ikke så morsomt.

    Så det var kanskje like greit at jeg slutta der.

    Han som tok meg med dit, var vel 2-3 år eldre enn meg vel, og bodde ovenfor det gamle vinmonopolet i Larvik der, i Nansetveien.

    Nedenfor gatekjøkkenet der, og der det pleide å være tivoli, på en slette der, hvor det senere ble bibliotek, med rar arkitektur, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Så jeg, men spesielt Pia da, er også litt fra Krokstadelva, faktisk, eller Stenseth Terrasse da.

    Og også Axel.

    Axel lærte å gå der, husker jeg, i juleferien, i 1979.

    Så sånn var det.

    Så det er ikke sånn at vi bare har vokst opp i Larvik og på Berger, men også litt i Nedre Eiker, ihvertfall søstra mi da.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og utover der, så er de nok norske.

    For faren min skulle gjøre narr av meg, en gang, tror jeg.

    Dette var under Bros-tida.

    Jeg gikk vanligvis til frisøren, på Bragernes, i Gågata der, for å få en vanlig klipp.

    Men, så sa frisørdama, at Bros-sveis, var populært i England.

    Så klipte hu Bros-sveis på meg, som alltid hadde hatt håret rett ned.

    Og jeg pleide sjelden og klippe meg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg skjønte meg ikke på sånt.

    Så jeg bare lot hu klippe, så fikk jeg piggsveis da.

    Og da kjørte faren min meg ut til et gatekjøkken, ut mot Krokstadelva der.

    Sikkert bare for å få noen ‘norske’ folk uti der, etter meg, siden jeg hadde Bros-sveis.

    Noe sånt.

    Eller kanskje han syntes jeg så for norsk ut, med Bros-sveis, og skulle mobbe meg?

    Det var også uti der, at faren min kjørte.

    Jeg maste i juleferien 1980 vel, om å besøke søstra mi.

    Og da kjørte jeg og faren min, og onkel Runar, og fetterne mine Tommy og Ove.

    Vi kjørte i Runars gelendevagen, tror jeg.

    Til forbi Krokstadelva der, og oppi ‘dalom’ nesten, i en minst en halv time, tror jeg.

    Og da fant faren min, i en butikk der, såpa han hadde laget, noen år før, som Charlotte Kosmetikk.

    Og jeg lurer på om søstra mi var i såpa, og at Pia, (som er nå), er en spion?

    For søstra mi reagerte så fælt, da jeg kalte henne for Pia Charlotte, en gang.

    Og så dro vil til Stenseth Terrasse da, og da spøy jeg i badekaret dems.

    For jeg var så bilsjuk.

    Jeg burde ha spydd i doen, men jeg var helt kvalm.

    Men da var ikke mora mi sur, av en eller annen grunn.

    Enda hu pleide å være slitsom, men den dagen var hu hyggelig, husker jeg.

    Så her var det noe rart kanskje.

    Så noe var nok rart, oppe i Krokstadelva og sånn.

    Kanskje ikke ‘mafian’, som faren min antagelig nok var med i, hadde kontroll oppi bygdene der.

    Så derfor solgte de sjampoen til farer min, som nok antagelig inneholdt mye rart, oppi der?

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og det drøye året, som jeg bodde i Jegersborggate, midt i Larvik, da pleide jeg å drive med mye forskjellig.

    Faren min og hans nye dame, Haldis, på Berger, de blåste i om jeg var med på fritidsaktiviteter, osv.

    Men, mora vår, i Larvik, hun ville at vi skulle være med på turn, på Torstrand skole.

    Og søstra mi var litt spesiell, på den måten, at hun var den eneste jenta, som ville dusje etter turn-øvinga.

    Ikke spørr meg, det var bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Søstra mi har kanskje alltid vært litt spesiell da.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jeg var med i tre frimerkeklubber.

    Jeg var og spilte fotball på Fram, en eller to ganger.

    Jeg var med på turn, som sagt.

    Og jeg var med på det kristne greiene, i det menighetshuset.

    Og det var vel det kanskje.

    Søstra mi var med på noe danseskole-greier, som jeg også måtte være med på, en gang vel, men da stod jeg bare å så på.

    Men men.

    Turn, var heller ikke min ting, jeg klarte ikke den hoppinga og sånn, så bra.

    Jeg var nok ikke myk nok i kroppen.

    Sikkert fordi jeg spilte for mye fotball.

    Noe sånt.

    Jeg var også med i en sånn filmklubb nesten, eller jeg fikk et sånt slags nesten klippekort, til Munken Kino da, som kinoen i Larvik het.

    Så da jeg bodde i Larvik, så var jeg en ganske aktiv person, vil jeg si.

    Som da jeg var i førstegangstjenesten, i militæret.

    Da var jeg med på fotball, i Leto-hallen, på fritida, som den hallen vel het.

    Jeg trente styrketrening og kondisjon, på fritida der.

    Og jeg gikk på ex-phil, på fritida der.

    Og jeg var med på nærradio, med lagfører Bricen, en gang, eller det var vel ikke under sending.

    Mer da.

    Jeg pleide å dra å bade, i Elverum der, om våren, sammen med to karer på laget, som het Schellum og en fra Valdres, som jeg ikke husker hva het nå, men som het Odd vel, Sundheim ja.

    Og Schellum kommenterte hvordan ei lyshåra dame bøyde seg osv., med rumpa i været da,og ikke med knebøy, for å ta opp håndkleet sitt, på stranda, eller noe.

    Og vi dro også på kino i Hamar, for kinoen i Elverum, hadde brent ned, og så Bram Stockers Dracula vel.

    Jeg vet ikke helt hva jeg skulle si om det.

    Og noen dro meg også med på Velferden, for å se Basic Instinct, som de hadde leid.

    Og jeg lånte også noen Hamsun-bøker og sånn, men jeg husker ikke om det var på biblioteket i Oslo, Hoved-Deichmanske, eller om det var bibliotek i militæret.

    Hm.

    Og jeg pleide også ganske ofte, å være med på diskotek, Alexis, i Elverum.

    Vi var der blant annet på en DumDumBoys-konsert, som var skikkelig bra, husker jeg, en torsdag.

    Da spilte de de samme sangene, som vi pleide å høre på, på laget vårt.

    Det var Splitter Pine-kassetten, tror jeg.

    Og den var også populær, under russetida, husker jeg, i 1989.

    Så vi hørte på en kassett fra 1989, i 1992.

    Og DumDumBoys, de spilte også sangene, fra 1989, i 1992.

    Men jeg tror ingen klagde på det, for det albumet var skikkelig bra, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og jeg syntes også det var artig, å gå inn til Elverum, og handle på Rimi og Rema der.

    For jeg jobba på Rimi, på Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo, annenhver helg, for vi fikk fri i helgene.

    Så da pleide jeg å handle med ting til folka på laget da.

    Og jeg var med på dimmefesten og, i Oslo.

    Så jeg var ganske sosial, i militæret.

    Så jeg var ikke noe spesielt einstøing vel, i militæret, selv om jeg vokste opp aleine.

    Jeg var vel selvstendig, men jeg var vel ikke noe einstøing, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Enda mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    1977

    77 2

    77 3

  • Nå har det også vært ganske stille når det gjelder rare og trakasserende kommentarer på bloggen, i det siste. Noen sammenheng? (In Norwegian)

    sammenheng

    http://www.dagbladet.no/2009/06/13/nyheter/fost/forsvaret/kripos/datakriminalitet/6707412/

    PS.

    Det kan være at Forsvarets Overkommando og Forsvarets Sikkerhetstjeneste, er sure på meg, og tuller med meg, fordi at i 1990, var det vel, så dro han tidligere stefaren min, Arne Thomassen, han dro meg med en helg, da Oslo Marathon var, eller om det var Grethe Waitz-løpet.

    Det her var vel på høsten.

    Så måtte jeg være med å rydde et lager, hos Forsvarets Overkommando, på Solli Plass, i Oslo.

    Enda jeg da jobba fulltid, på OBS Triaden, i Lørenskog, mandag til fredag.

    Så på fredagen, så ble jeg dratt med for å jobbe, om kvelden da, og så hele lørdag og hele søndag.

    Med sjaue-arbeid da.

    Og de andre som jobba for han tidligere stefaren min, de var jo vant til å jobbe med sjauearbeid.

    Og de syntes nok at jeg var morsom, siden jeg var ny der, og de tulla litt med meg osv. da.

    Så jeg måtte kjøre en sånn truck, mer eller mindre frivillig da.

    Og jeg var egentlig sliten allerede på fredagen, etter en lang uke på OBS Triaden.

    Men, de var så underbemanna, han tidligere stefaren min, og dem.

    For Forsvaret ville ha det lageret tømt så og så fort da.

    Og de var ikke nok folk.

    Så da måtte jeg jobbe da, mer eller mindre frivillig det og.

    Og da på søndagen, så skulle jeg kjøre truck, inne i gangene på Forsvarets Overkommando der.

    Og det var helt på slutten av dagen, på søndagen, etter at jeg hadde jobba hele søndagen, lørdagen, og fredagen og torsdagen osv., den uka.

    Og jeg var ikke vant til å kjøre sånn truck.

    Og jeg var ganske trøtt.

    Så da var det omtrent som at jeg duppa av et sekund da, så sa det bang, så smalt trucken inn i en dør, eller noe, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og da sladra sikkert firma til han tidligere stefaren min da, og fortalte om det her da, at det var jeg som hadde kræsja inne i det her overkommando-bygget dems, på Solli Plass da.

    Og sånne ‘stjernegris’-generaler, de tar nok ikke pent på sånne ting.

    Så det er nok derfor jeg har blitt tulla med i militæret og på jobb i Rimi osv., i årene etter 1990 da.

    Det skulle ikke forrundre meg mye.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dessuten var det noen plott mot meg, som ble satt opp, inne i Forsvarets Overkommandos lokaler der da.

    Det var et sånt bildet, av noen brannmenn, fra 1800-tallet, fra Kristiania eller Oslo da.

    Som det var et hull i glasset til rammen.

    Og det meste, må man vel si, av det som var på det lageret, det skulle vi kaste.

    Så jeg spurte han tidligere stefaren min da, Arne Thomassen, om jeg kunne få det bildet.

    Han var jo sjefen min, så han var vel riktig person å spørre.

    Det var fordi at min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun hadde gitt meg noe kart, av Sverige og Norge, fra 1800-tallet vel.

    Og det kartet var rammet inn på samme måte, i en ramme med glass da.

    Så da var det liksom i samme stilen da.

    Og også min mor hadde gitt meg et rart kart, av alle landene i Europa, som noen visstnok hadde malt på, sa de på antikvariatet, når jeg skulle sjekke hvor mye det kartet var verdt.

    Det kartet forsvant forresten, da jeg bodde hos han tidligere stefaren min, og dem, i Høybråtenveien, på Furuset, skoleåret 1990/91, da jeg jobba på OBS Triaden da.

    Og han Arne Thommasen da, faren til halvbroren min, Axel Thomassen, han sa også at jeg kunne ta med en sånn lampe som lå der, på det lageret, som vi skulle tømme da.

    For på mitt rom, som jeg leide av dem, for 1000 kroner måneden, så var det ikke lampe.

    Og Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og jeg hadde nettopp vært student et år, på NHI, så ingen av oss hadde så særlig mye penger da.

    Men det lå masse sånne runde, kontor-lamper nesten, inne blant alt skrotet, på det lageret da.

    Så da sa han Arne Thormod, at jeg kunne ta med den lampa.

    Men den lyste jo alt for sterkt på rommet mitt, for det var sånn spesiell lyspære da, og ikke vanlig lyspære.

    Så da kunne jo folka i naboblokka på Furuset, husker jeg, se inn på rommet mitt.

    Jeg husker en gang, at jeg hørte noen jenter skrike om det her, så høyt at jeg kunne høre det, fra naboblokka.

    Og jeg skjønte jo ikke det, at folk kunne se inn på rommet mitt, gjennom gardinene der, siden den lampa lyste så sterkt.

    Det var en sånn lampe som skulle henge i offentlige kontorbygg og sånn da, og var ikke beregna for vanlige hus og leiligheter da.

    Så sånn var det.

    Men, i ettertid, så har jeg lurt på det, om det med den tegningen, av de brannfolka, som lå på det lageret.

    Og også den lampa.

    Om det var noe set-up, fra noe ‘mafian’?

    Så da er nok isåfall forsvaret antagelig litt infisert.

    For det firmaet var ikke så fint, som rydda lageret der.

    For jeg fikk ikke feriepengene mine, fra det firmaet.

    Sommeren etter, så måtte jeg ringe.

    For det var så bra betalt, så jeg fikk 5000, ca., for å jobbe der, en helg, med å hjelpe å tømme det lageret, hos Forsvarets Overkommando, og kaste masse skrot, i en container utafor og sånne ting da.

    Så bare feriepengene, som var 500 kroner.

    De kom jo jeg egentlig langt med, som lommepenger, sommeren etter, da jeg var på ferie hos farmora mi, på Sand, sammen med søstra og broren min.

    Men da måtte jeg ringe det firmaet, for å få de feriepengene.

    Og de skulle vel jeg egentlig ha fått, da jeg slutta der(?)

    Så det var litt rart.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Kanskje jeg fikk feriepengene egentlig, da jeg slutta der, men at jeg hadde glemt det.

    Jeg fikk vel ikke noe lønnsslipp(?)

    Men kanskje han tidligere stefaren min fikk det.

    Men da, isåfall, så skulle vel de, i det sjaue-firmaet, ha sagt fra da, da jeg ringte dit, sommeren 1991, og klagde på at jeg ikke hadde fått feriepengene.

    Da burde de ha sagt fra, om at jeg allerede hadde fått feriepenger.

    Men det gjorde ikke han karen, da jeg ringte, fra en telefonkiosk i Svelvik, husker jeg, for jeg og broren min, og søstra mi, dro inn dit.

    For jeg hadde fått brev fra Svelvikbanken, om en konto, som faren min opprettet for meg, i navnet Erik Mogan Olsen, som guttunge.

    Men den kontoen nekta Svelvikbanken meg, å få pengene fra.

    Så der var det noe lurings.

    Så det burde jeg kanskje kontakte dem om igjen.

    Hm.

    Men da måtte jeg ringe det sjaue-firmaet da, for jeg måtte ha noen lommepenger, i den ferien.

    For feriepengene fra OBS, de kom vel først seinere i ferien, eller noe.

    De hadde så rart opplegg med feriepengene der, husker jeg.

    Men men.

    Men, jeg syntes det sjaue-firmaet opererte litt ‘lugubert’, når det gjaldt feriepengene mine, må jeg vel si.

    Så jeg må nok også si at Forsvaret samarbeida med et sjaua-firma, for å tømme lageret deres, hos Forsvarets Overkommando, som var litt lugubert, må man nok si.

    Så Forsvaret burde skjerpe seg litt, må man vel si, siden de samarbeider, med sånne litt lugubre firma, må man nok si at det er.

    Det må jeg nok si at jeg synes, dessverre.

    Så sånn er nok det, må jeg nok si.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Og ei jente fra Svelvik, som jeg kjente såvidt, fra skolen og fra omgangskretsen til søstra mi, blant annet.

    Lill Beate Gustavsen, tror jeg hun het.

    Hun jobba som vaskehjelp, på Nato-hovedkvarteret, på Kolsås, var vel det.

    I skoleåret 1989/90, må det ha vært.

    Og der var det visst mye ‘rabalder’, som foregikk.

    Så der var det nok noe muffens ja.

    Hu Lill, hu bodde i en leilighet, i en forfallen bygård, på Grønland.

    Og husverten var vel ikke helt bra heller vel.

    Så det var noe sånn ‘white thrash’-opplegg, nærmest, må man vel nesten si, siden det var nesten som slum der, hvor hu Lill, og ei venninne som het Pia, adopert fra Korea, vel også fra Svelvik(?), bodde.

    Hu flytta seinere til egen leilighet på Sinsen.

    Mens hu Lill vel flytta tilbake til Svelvik, tror jeg.

    Eller, nei, hu ble sammen med en på Grorud, som digga U2.

    Og så skifta hu Lill helt musikksmak, og begynte hu også, å bare høre på U2.

    Enda hu hørte mye på Morrissey og The Clash og The Cure osv., før det her.

    Så sånn var det.

    Men hu sa altså, at det var et eller annet, som vel ikke var helt som det burde være, i Nato-basen, på Kolsås der.

    At der var det mye rart som foregikk.

    Så sånn var det, mener jeg helt klart å huske her.

    Så sånn var det.

  • Ny anmeldelse til Oslo-politiet. (In Norwegian)







    Google Mail – Anmeldelse av Arne Thormod Thomassen for drapsforsøk og av Harry Wad for trakassering og antagelig fotografering av barn







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Anmeldelse av Arne Thormod Thomassen for drapsforsøk og av Harry Wad for trakassering og antagelig fotografering av barn




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, May 8, 2009 at 7:25 PM





    To:

    post.oslo@politiet.no



    Hei,

    i dagens anmeldelse, som er på Arne Thormod Thomassen, min stefar i Larvik for drapsforsøk.
    Og på Harry Wad, for trakassering og mulig snik-fotografering av naboene barn osv.
    Noe sånt.
    Dette har jeg nettopp skrevet om på blogg, så for denne anmeldelsen jeg sender dere idag,
    så linker jeg bare til bloggenposten, hvor jeg skrev om dette nå nettopp.

    Med vennlig hilsen
    Erik Ribsskog
    PS.
    Her er en link til den nevnte bloggposten:





  • Drapsforsøk på meg da jeg var snørris. (In Norwegian)

    Drapsforsøk på meg da jeg var snørris. (In Norwegian)

    Da jeg var tre år, så flytta mora mi til Larvik, med meg og søstra mi.

    Og faren min ble boende på Bergeråsen.

    Så de ble separert og skilte seg, i månedene og årene etter.

    Mora mi traff ganske raskt en annen mann, i Larvik, faren til halvbroren min Axel, Arne Thormod Thomassen.

    Og nå fikk jeg plutselig noe flashback her.

    Til noe drapsforsøk fra han, må man vel nesten kalle det.

    Det var om vinteren, da jeg var sånn fire-fem år.

    Vi var på Bergsjø Høyfjellshotell.

    Mora mi pleide å gi meg en krone, sånn at jeg kunne spille ‘du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, på jukebox-en der, om kvelden.

    Skal jeg se om jeg finner når den ble gitt ut.

    Ja, det fant jeg ikke, men ‘Barne-koordinatoren’ til Harry Wad, dukka opp:

    barnekoordinatoren harry wad

    barnekoordinatoren 2

    http://www.koordinatoren.com/barne/regler-og-dikt-barnesanger/du-og-jeg-og-vi-to-barnesanger/95-elle-regler.html

    Jeg har en liten mistanke, (som jeg har skrevet om tidligere på bloggen), om at Harry Wad nok er pedofil.

    Skal jeg se om jeg finner mer om denne mannen, som jeg mistenker at nok må være rimelig pervers.

    Så jeg håper at noen følger med litt på han.

    Her er en klage jeg sendte på Harry Wad, om trakassering på Wikipedia osv:

    https://johncons-blogg.net/2008/04/oppsumering-av-trakasseringen-fra-harry.html

    Jeg husker også, i forbindelse med at jeg søkte om Harry Wad, for jeg ville ringe han, når han dreiv og trakasserte meg.

    Da husker jeg at han hadde et sykt Facebook-bilde.

    Og han pleide å ta bilder av barneskoler, i distriktet han bodde, og poste på Wikipedia.

    Pluss at han var så glad, ‘Circle de solei’, eller noe, en sånn ballett-gruppe fra Canada, eller noe, som består av barn eller ungdommer i trikoter, som er noe akrobater, eller noe.

    Virker rimelig perverst å ha som offentlig interesse, å dra til London, for å se på halvnakne ungdommene, som jeg husker at Harry Wad oppga på Wikipedia, eller noe, at han likte å gjøre, da prøvde å finne ut mer om han, siden han trakasserte meg overalt på nettet, på Facebook, irc og Wikipedia osv., når jeg skreiv om problemer med Grandiosa.

    Skal jeg se om jeg finner det Facebook profilbildet:

    Her er Facebook profilbildet til Harry Wad:










    https://johncons-blogg.net/2008/04/hva-driver-wad-med-p-facebook-bilde-hva.html

    Ja, dette ble en avsporing.

    Jeg skal kontakte politiet om han Harry Wad nå.

    Men men.

    Men det som skjedde på Bergsjø Høyfjellshotell.

    Da jeg var fire år vel.

    Det var at stefaren min, Arne Thormod Thomassen, han meldte meg på ake-konkurranse, som var i en bratt bakke.

    Og da vant jeg ake-konkurransen.

    Men da skjønte ikke jeg noe av det.

    For det var veldig bratt, og jeg tror ikke så små unger som meg, skulle være med på det.

    Så det var nok farlig, for så små unger, husker jeg.

    For jeg vant hele akekonkurransen.

    Jeg bare holdt meg fast i akebrettet, som seila ned hele bakken.

    Men det tror jeg kan ha vært noe forsøk, fra Arne Thormod Thomassen, på å skade meg.

    Noe slags drapsforsøk, eller lignende.

    Så det skal jeg også anmelde nå.

    For det var nok ikke ment for fire-åringer, den konkurransen.

    Og jeg skjønte ikke hva som skjedde, han bare dytta meg ned bakken på akebrettet.

    Og jeg holdt fast til akebrettet, som gikk veldig raskt nedover en bratt bakke.

    Og så fikk jeg høre at jeg hadde vunnet akekonkurransen.

    Og jeg skjønte ikke reglene, eller noe.

    Jeg bare var der liksom.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog