Stikkord: Axel Nicolay Thomassen

Jeg har jo skrevet om min yngre halvbror Axel, som var autist, eller noe, og har gått på spesialskole, på Majorstua, i Oslo.

Han gikk også et år eller to, på Steinerskolen, i Akersgata/Ullevållsveien, i Oslo sentrum.

Så han var kjent i Oslo sentrum, for å si det sånn.

Han kjente nok Oslo sentrum like godt som sin egen bukselomme, eller noe, fra å reke rundt i Oslo sentrum, etter skolen, her og der, vil jeg nok tippe på.

Han gikk også på kokkeskole, på Helsfyr.

Og han var kanskje litt som Dustin Hoffman, i Rainman, (ihvertfall noen ganger), men kanskje ikke så ille.

Men men.

Og han hadde også svart belte i karate og kung fu da.

Og han hadde også mange kamerater og kjente, som bodde rundt omkring i Oslo.

Så det er kanskje ikke den beste kombinasjonen, å være tidligere spesialskoleelev pga. autisme eller hyperaktivitet, eller noe sånt.

Faren, (Arne Thomassen), og stemora, (Mette Holter), hans sa det var MBD, (Minor Brain Damage), som Axel hadde, da jeg flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet, husker jeg.

Men Axel sa på Facebook, for et år eller to siden vel, at han aldri fikk noe diagnose.

Men likevel er det kanskje en litt dårlig kombinasjon, å la en (tidligere) spesialskoleelev, trene så mye karate og kung-fu, at han får svart belte, og i tillegg har han vel også trent mye vekter.

Men men.

Og han er liksom som en konge på byen, i Oslo.

Han er liksom kongen av utelivs-Oslo, og jobber også som leder på en restaurant da, Oskar Braathen, på Torshov.

Men det få folk kanskje vet, er at Axel også kan bli usynlig(!)

Vi var ofte på Studenten, et utested i Karl Johan.

Av en eller annen grunn, så ble dette nesten som et stamsted for oss.

Men Axel ville en del ganger dra meg med på Johns, i Universitetsgata vel, uten at jeg noengang forstod hvorfor vi dro dit.

For det var vel ikke noe på Johns som ikke også fantes på Studenten.

Men men.

Men en gang, så sjekka jeg opp en dame, på nettopp Johns da, var det vel.

Og da brukte Axel sine superkrefter, og ble usynlig, husker jeg.

For da gikk jeg og Axel ifølge med to damer, som jeg hadde blitt kjent med på Johns da, fra Johns og i retning Studenten.

Og jeg var på god vei til å få snøret i bånd, hos hu ene, husker jeg.

Før Axel ble usynlig da.

For det som skjedde da, var at Axel brøt ut av det laget/formasjonen, som vi var, og ble usynlig da.

Trodde han kanskje ihvertfall.

Og gikk opp på den andre siden, av hun som jeg spaserte ved siden av, og begynte å ‘kviskre’ noe ‘bak-snakkings’, i ‘auret’ hennes da, om meg da, sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

Jeg hørte ikke hva Axel sa.

Men jeg hørte at hu dama sa tilbake, til (den ‘usynlige’) Axel, at ‘jeg hører du sier det’, (eller noe sånt noe).

Og hu sa vel også at hvis hu ikke hadde hatt type, så hadde hu blitt med meg hjem, eller noe sånt, til venninna si da.

Som Axel vel ignorerte, da han ble ‘usynlig’.

Axel burde vel ha underholdt hu venninna, og spasert sammen med henne, istedet for å hviske baksnakking i øret på ‘min’ dame, liksom.

Men men.

Og dette skjedde også en god del ganger, vil jeg si, inne på selve Studenten.

At Axel gikk bort til, (ofte fine), damer, som jeg hadde begynt å prate med.

Så snakka han med de, og da mista de interessen for meg, og bare forsvant.

Axel var også veldig sånn macho.

Sånn at jeg husker, at en gang jeg og Axel, og han kamerat, Marijuano, fra Chile vel, gikk ut på byen.

Så husker jeg at noen damer, som gikk forbi, sa ‘sjekk gutta boys da’, eller noe.

Kanskje med et negativt tonefall.

Men jeg syntes også at jeg måtte være litt barsk da, for å henge med Axel liksom, siden han, (og også delvis kameratene hans), var så kule og tøffe da.

Men men.

Så superkreftene lever i beste velgående, i vår moderne verden, kan det virke som.

Ihvertfall er det nok noen som tror at slike hemmelige krefter finnes, kan det virke som, synes jeg, noen ganger.

Men men.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog