http://www.facebook.com/groups/229021713848987/229394623811696/
Stikkord: Berger
-
Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand
Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.
En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.
Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.
Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.
Fra jeg var ni år.
Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.
Hos mora vår.
Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.
Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.
Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.
Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.
Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.
Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.
Og det roet meg ned litt da, må man vel si.
Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.
De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.
Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.
For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.
Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.
Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.
Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.
For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.
Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.
Noe sånt.
‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.
Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.
Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.
Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.
De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.
Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).
Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.
Og da bare forsvant hu Gry Johansen.
Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.
Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.
Siden hu bare forsvant, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.
To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.
De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.
Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.
Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.
Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.
Og damene dems holdt vel litt med meg vel.
Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.
Forstå det den som kan.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.
De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.
(Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).
Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.
Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.
(Virka det som for meg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.
Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).
Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.
Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.
Men jeg gadd ikke da.
For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).
Og jeg spente vel til han, i låret.
(Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).
Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.
Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.
Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.
Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.
For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.
Det var cirka en halv mil da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.
Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.
De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.
Mener jeg å huske ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).
Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.
Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.
Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.
Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.
Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.
De helgene jeg var på besøk på Sand da.
Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.
(Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).
Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.
Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.
Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.
Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.
Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.
I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.
(Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).
Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.
‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.
Jeg ble litt irritert da.
For det var ikke så seint akkurat.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.
Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.
De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.
Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.
Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.
Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.
På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.
Jeg møtte da Gry Johansen og dem.
Og ble bedt på fest.
Og gjett hvor?
Jo, i Hellinga 7B!
Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.
I min fars gamle leilighet der.
Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.
Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.
Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.
Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.
Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?
(Viste det seg).
Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.
Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.
De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.
Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.
Og han mørkhåra karen, som bodde der da.
Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.
(Eller noe).
Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.
Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).
Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.
Det var ikke helt riktig men.
Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.
Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.
Så jeg svarte ikke noe.
Men ble litt fornærmet da.
Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.
(Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.
Det var vel ‘Violator’, mener jeg.
Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.
Og det fikk jeg lov til da.
Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.
Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.
Så jeg var den eneste som var våken da.
Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.
Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.
Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.
Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.
Til timen hennes var ferdig da.
For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.
Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.
Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.
Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.
(Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, dette skoleåret.
Eller om det var det neste skoleåret.
Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.
Mens hu var på gråten da.
Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.
Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.
Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.
(For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
(Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.
Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.
Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til Erik Ree
Gmail – Til direktør Erik Ree aka. Reka
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Til direktør Erik Ree aka. Reka
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Tue, Jan 10, 2012 at 10:29 AM
To:
post@acos.no
Cc:
e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
Bcc:
gbrlo <gbrlo@unhcr.org>
Hallå Reka,det er Ostebonden her, (som du kalte meg, på ungdomsskolen).Det er Erik Ree som bodde på Berger, stemmer ikke det?Har faren din satt noen flere kabler over innkjørselen deres da, som du har sykla inn i og fått over halsen?Har overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003.Har rømt til utlandet.Er det du som ikke liker ostebonder, (som du kalte meg), og som tuller eller?Gratulerer med å ha blitt direktør og millionær forresten.Med Berger-hilsenErik Ribsskog
-
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)
Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.
Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.
Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.
Som noen sa at var artig da.
Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.
Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.
Det var for eksempel Master og ABUS.
De klarte vi ikke å dirke opp.
Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.
Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.
Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.
Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.
Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.
Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.
Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.
Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger.
(Var det vel).
Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.
Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.
Og man kunne vinne ti kroner.
Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.
Så jeg ville selge 20 lodd da.
Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.
Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.
Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.
Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.
Hvem vet.
Lene vant førstepremien, på ti kroner da.
Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.
Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.
Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.
Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.
Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.
At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.
Så Christell er flink på moteklær og sånn da.
Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.
Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.
Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.
Og spilte noe bingo og sånn der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.
Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.
Eller noe.
Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.
Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.
Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).
At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.
Hvis man bråbremsa og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.
Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.
For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.
Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.
Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.
Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).
En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.
Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.
Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.
(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.
Noe sånt).
Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).
Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.
For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.
Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.
Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.
Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.
Men burgerne var gode, må man vel si.
Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.
Og gamle kunder måtte vente.
Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.
Det var på ‘Buss-burger’n’.
Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.
Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).
Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.
(Var det vel).
Så dukka den burgersjappa opp da.
Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.
Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.
Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.
Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.
Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.
Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.
Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.
Noe sånt.
Sa ei ung dame der.
‘Hvorfor det’, spurte jeg.
‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.
Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.
Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.
For å spise.
Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.
For å spise pizza vel.
Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.
(Som var moderne på 80-tallet da).
Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.
Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.
Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.
Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.
Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.
Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.
Og David Hjort fikk med noen folk dit da.
Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.
(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).
Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.
På midten av 80-tallet en gang vel.
Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå er det bare en bunke med notater igjen her.
Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.
Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo
Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.
Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.
Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.
Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.
Også sa han:
‘Ser du han her?’.
Også sa han:
‘Her er broren hans’.
Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.
(Fordi at mora mi ville det).
Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.
Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.
Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.
Med et slags volleyspark.
Når jeg stod like ved siden av målet.
Og hadde en angriper i nærheten vel.
Og Geri han lagde da selvmål.
Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.
Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.
Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.
Mens han holdt den da.
Geri tok en slags piruett da.
Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.
Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.
Kunne det virke som.
Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.
Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.
Geri lagde med vilje selvmål.
For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.
Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.
Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.
Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.
Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.
Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.
Så det kan være at Geri ikke likte meg.
Siden at farfaren min var fra Hurum.
(Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).
Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.
Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.
Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.
Rundt 1975 vel.
(For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).
Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.
Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.
Som man skulle ha rundt livet da.
Mens hele maskinen vibrerte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.
(Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).
Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.
(Mens jeg har bodd her på hostellet.
Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.
(Nede i Havnehagen der en gang vel).
At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.
Under puberteten da.
(Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg gikk på videregående vel.
Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.
Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.
(I Drammen, tror jeg).
Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.
Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.
Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.
(For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.
Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.
Så derfor visste jeg hva NGU var da).
Men nei, sa Christell.
NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.
Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.
Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.
Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.
Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.
Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.
Så det er ikke som i en innsjø akkurat.
Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.
Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.
Så var fjorden full, av tyske krigsskip.
De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.
Det var et spesielt syn, husker jeg.
Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.
Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.
Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.
Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.
Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.
Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.
Han i lastebilen døde.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.
Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.
Noe sånt.
En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.
Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.
Eller noe.
Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.
At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.
Noe sånt.
Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.
Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.
Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).
Så han hjalp til med redningsarbeidet.
De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.
Og ikke en ungdomsskole-elev.
Så sånn var nok det.
Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.
Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.
Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.
Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En lille julaften, eller noe.
Når jeg gikk på ungdomsskolen da.
Så ble jeg rastløs.
Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.
På å bli med inn til Drammen.
Bare for å finne på noe da.
Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.
Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.
Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.
Men han svarte vel ikke, tror jeg.
Han var vel kanskje litt sjenert.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.
(Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).
Så var vi en tur ut i stua dems.
(Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.
Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).
Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).
Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.
For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.
Og Espen Melheim bare rista på hue da.
Og gliste litt kanskje.
Men han sa ikke noe.
Også gikk vi tilbake til rommet hans.
For å drive mer med data da.
Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.
(Eller noe).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Pia bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.
Brevet lå der så lenge.
Og lå liksom på kjøkkenbenken da.
Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.
Så til slutt så ble jeg så lei.
Så jeg bare åpna det her brevet da.
Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.
Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.
Nei, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.
Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.
Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 78: Enda mer fra Sand, (del 3)
En gang, på jobben, på CC Storkjøp.
Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.
Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.
Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.
Men hu bare følte det sånn da.
(Noe sånt).
Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.
Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).
Og da ble det to kroner mer, eller noe.
Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.
Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.
Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.
Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).
For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.
Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.
Så noen priser måtte man kunne i hue.
Og noen ganger så økte jo prisene og.
Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.
Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.
For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.
Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.
(Dette var en som hadde en katte, husker jeg.
For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.
Og lekt med en katte, i stua der da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk ned Sandsveien da.
Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.
(Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).
Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.
Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.
Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.
De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.
Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.
Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.
Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.
(Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).
Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.
En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.
Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.
Sammen med Ågot da.
Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.
(Eller noe).
Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.
Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.
Jeg svarte ikke noe ordentlig.
Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.
For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.
Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).
Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.
Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var kanksje det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.
At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.
De beklagde det her da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.
(Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.
Utafor huset til Ågot da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.
(Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).
Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.
(Siden jeg var fra Larvik da).
Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.
Sa Kølner da.
Uten at han fortalte meg hvorfor.
Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.
Jeg var jo egentlig fra Larvik.
Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.
Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.
Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.
Det var litt spesielt vel.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Under russetida.
Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.
Jeg var jo fra Berger.
Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.
Hva var det som var så kult med det liksom.
Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.
Bak et mål eller noe vel.
I den blåruss-dressen min da.
Under den her fotballkampen da.
(For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.
(1988/89 da).
Pia hadde jo mange ekstreme venner.
Og disse ‘slo til’ nå også.
Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.
(Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.
På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).
Hu, og en del andre folk, fra Røyken.
De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.
Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.
Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.
For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.
Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.
Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.
I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.
Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.
‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En neger som runker’, sa søstera mi.
Og det var flere sånne vitser.
‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En vrengt neger’, sa søstera mi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også flere sånne vitser.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.
ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.
En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.
(Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.
Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.
For noen barn i Afrika, eller noe vel.
Men nesten ingen ville gi.
Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.
Hu så kjempebleik ut, husker jeg.
Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.
Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).
Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.
Så hu var kanskje sur på meg.
Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.
Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.
Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.
Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.
Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.
Så jeg sa vel ikke noe negativt da.
Men men.
Så sånn var det.
Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.
For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.
Geri mente at jeg gikk som han da.
Sånn som jeg skjønte det.
Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.
Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.
Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.
Og man håper at man slipper å møte dem.
Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.
Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.
Og jugde da, må jeg vel si.
Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.
Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.
Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.
Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.
Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.
Han var kanskje pensjonist da?
Han ba meg inn i stua si.
Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.
Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.
Og det lå så nærme Sandsveien.
Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.
Det hadde jeg aldri prata med noen om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.
Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.
(Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).
Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel
Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.
For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.
(Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg jobba vel nok ellers.
Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.
At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.
(Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).
Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.
Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.
Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.
For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.
Ved siden av stereoanlegget.
Lent mot inner-coveret vel.
‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.
Også ble hu sur da.
Og tok med seg plata hjem igjen da.
Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.
Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.
Ikke var det noen stoler der heller.
Bare to senger/madrasser da.
Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).
Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.
Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.
Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.
Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.
Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.
Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.
Til Erik Thorhallsson og faren min da.
Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.
(Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).
Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.
Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.
Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.
Så det har blitt litt surr, i notatene her.
Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.
Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Det her er Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL
PS.
Thomas Jebsen jobber visst som regionsjef i Bayer:
