Stikkord: Bergeråsen
-
Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet
Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.
Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).
Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).
Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).
Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.
Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).
For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).
Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.
Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.
Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).
For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.
(Av folk i troppen vår da).
Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.
For å driver med noe elektriker-arbeid da.
Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).
(Etter ‘boka’ da).
Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.
Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.
Mens han gliste da.
Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.
Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).
Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.
Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.
Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).
Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.
‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.
Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.
Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.
Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.
Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.
Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.
Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.
(For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).
Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.
Så jeg ga jeg bare den til han da.
(Så var jeg kvitt problemet liksom).
For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.
Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.
Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.
For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.
Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.
Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.
Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.
For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).
Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.
(Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).
Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.
For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.
Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.
Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.
Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.
Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)
Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.
Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.
Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).
(Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.
For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.
Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.
For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.
Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.
Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.
På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.
Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen
En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.
(Noe sånt).
Fra Lånekassa da.
Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.
(Noe sånt).
Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).
Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.
Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.
For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.
Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.
(Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).
Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.
Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).
Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.
Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.
Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).
Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.
Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.
Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.
Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.
De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.
Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.
Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).
Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).
For så godt kjente jeg ikke Haldis.
Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.
Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen
Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.
(En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).
Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.
Nemlig noe som het stridsløype.
Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.
Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.
(Må det vel ha vært).
Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.
Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.
Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).
Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.
(For jeg hadde vært den første som dytta da).
Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.
Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.
For jeg var så langt foran dem plutselig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.
Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.
Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.
For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.
Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.
Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.
Han pussa AG3-en bedre vel.
Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.
Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.
Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.
Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.
De fleste søkte vel på sin egen stilling.
Ihvertfall gjorde jeg det.
Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.
Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.
Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).
Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.
Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.
(Noe sånt).
Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.
Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.
Og de på reservelaget, de var helt gærne.
Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.
(Noe sånt).
Stoler ble kasta rundt omkring der.
Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.
De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.
(Som lå over meg).
Så det var nesten at Torp falt oppå meg.
Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.
Hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.
Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.
Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.
Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.
Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.
Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).
(Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).
Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.
Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.
Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).
Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.
(Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.
Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.
Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).
Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.
(Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.
Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.
(Vi gikk oss bort da).
Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.
Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.
For de var gjennomvåte da.
Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.
Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.
Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.
For da så jeg nemlig et stjerneskudd.
Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).
Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.
(Husker jeg).
For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.
For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.
Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.
Så slo troppsjef Frøshaug alarm.
(Var det vel).
Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.
Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).
Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.
Nei, han drøyde det da.
Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.
Før Johansen dro oss med bort dit da.
Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.
Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.
(For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.
Så var jeg jo våt og utslitt.
Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.
For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).
Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.
Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.
Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.
For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.
Så jeg måtte liksom legge meg ned da.
Og jeg husker at jeg frøys veldig.
Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).
Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.
For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.
For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.
Og da våkna jeg da.
Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.
Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.
Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.
For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.
Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.
Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.
Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.
Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet
Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.
Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.
Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.
Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.
Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.
Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).
Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.
Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.
Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.
Og AG3-skytinga, gikk bra.
Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.
Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).
Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).
Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.
De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.
De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.
De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.
Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.
Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.
Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.
(Sa Berget, på lag 3 vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.
Men jeg husker at Berget og Frisell var med.
Og meg selv da.
Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.
Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.
Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.
Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.
Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.
Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.
Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.
Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.
(Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).
Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.
Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).
Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.
(Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).
For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.
Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.
Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.
For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.
Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.
Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.
Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.
Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.
Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.
Men det ble ikke så veldig bra vel.
Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.
Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.
Fordi det ble alarm og sånn da.
Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.
Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.
Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.
Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.
To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.
Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.
Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.
De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.
(Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).
Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.
De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).
Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).
Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.
Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.
Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble jeg så sur, husker jeg.
At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.
(For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).
Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII
Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.
Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.
Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.
Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.
Både i russetida, og i årene etterpå.
Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.
Og så videre.
Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.
Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).
Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.
Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.
(Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.
Noe sånt).
Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.
Og som folk gratulerte og sånn.
Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.
Og på hva som var så spesielt med han karen.
Jeg stod der og kjeda meg da.
Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.
(Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).
Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje et homsested det her.
Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.
(De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.
Noe sånt).
Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.
Men det skal jeg ikke si sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.
Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.
(Ei med mørkt hår vel).
Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.
Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.
Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.
Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
At de fortsatt så små ut.
Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.
Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.
Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.
Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.
Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).
Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.
Men men.
Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.
Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.
(Mener jeg å huske).
En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.
(Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.
(Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?
Hvem vet.
Hm).
En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.
Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.
‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.
(Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).
Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.
Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.
Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.
(Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.
(Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).
Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI
Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.
Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.
En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.
Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.
Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.
Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.
Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.
(Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).
Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.
(Hvis jeg skal ta i litt).
Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.
(Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).
En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.
(Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).
For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.
Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.
For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.
Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.
Det er nok mulig.
Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.
Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.
Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.
Og ofte så ville ikke den koden stemme.
For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.
Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.
Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.
Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.
For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.
Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.
Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.
Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).
Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.
Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).
(Dette var jo fra før mp3-enes tid.
Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).
Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.
En kveld da antagelig.
(En høstkveld muligens vel.
Men det skal jeg ikke si helt sikkert).
Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.
Mens jeg hørte på den sangen da.
Og da fikk jeg litt sjokk.
For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.
(I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).
Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.
(Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.
Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).
Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.
Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.
Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.
(Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).
Hvor alle kjente alle liksom.
Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.
Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.
Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, etter at jeg flytta til Oslo.
Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.
Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.
Dette var kanskje i sommerferien 1990.
Hvis jeg skulle gjette.
(Det er mulig).
Når vi tre gikk inn på den cafe-en.
(Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).
Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.
Etter Pia som ledet an da.
Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.
Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.
Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.
Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.
For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.
Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.
Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.
Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.
Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.
Det er mulig.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.
Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.
Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Dette er filmet i Ulvika, som er en strand, som er like ved Bergeråsen, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok)
Peanuts & Jellybeans from maida hals on Vimeo.
PS.
Og her er det noen som vil bygge bro da.
Noe som jeg synes er litt trist, for jeg synes at det stedet er ganske fint.
Men men.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Enda mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/04/for-eksempel-hvis-turid-sand-hadde-hatt.html
PS 4.
Mer om musikkvideoen, fra Svelvikposten.no:
http://svelviksposten.no/kultur/far-vise-videoen-og-deltar-i-kortfilmfestivalen-i-grimstad-1.7200642
PS 5.
Ulvika, den er visst fin nok, til å lage musikkvideoer i.
Og Ulvika, det er bare cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, på Bergeråsen.
Men da jeg skulle feire 18-årsdagen min, sommeren 1988, og hadde bedt to kamerater fra Larvik, (Frode Kølner og kameraten hans).
Så ville de to og søstera mi absolutt dra til Sandvika, som er en mer kultivert strand vel, og som vel ligger over grensa til Sande kommune.
Enda jeg så og si aldri pleide å dra dit.
Og jeg ble stressa så mye, så jeg fikk ikke kjøpt meg øl og pizza, engang.
Enda det var min fest liksom.
Hvis de hadde sagt til meg, at de hadde lyst til å se fjorden, for eksempel.
Så kunne jeg dratt dem med en kort tur til Ulvika.
(Jeg møtte dem borte hos bestemor Ågot, (på Sand), for det var lettere for dem å finne fram dit).
Også kunne vi kanskje ha dratt innom butikken, på Sand, på veien bort.
Sånn at jeg hadde fått kjøpt meg øl, osv.
Men siden jeg ble dratt med, mot min vilje, til Sandvika.
(Som Pia og/eller bestemor Ågot vel må ha nevnt, som en fin strand da).
Så ble jeg stressa, og lurte bare på hva som skjedde.
For jeg var ikke så vant til å bli dratt med, på ting jeg ikke ville selv da.
Så jeg ble skikkelig ‘overkjørt’ da, og fikk ikke engang stotra fram, at jeg ikke hadde fått kjøpt meg øl.
Så ivrige var de her Larvik-folka og søstera mi Pia, på å få dratt til Sandvika da.
De var liksom dominerende og nesten støyende/masende, (og nesten litt maniske, kan man vel kanskje si), da, vil jeg si.
(Og jeg gikk nesten inn i sjokk da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
