johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 51: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    I romjula 1990, (var det vel), så dro Arne, Mette og Axel, på biltur, opp for å besøke mora til Arne Thomassen, oppe i Nord-Norge.

    (Var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette ble noen ensomme dager for meg, husker jeg, som da var vant til å ha folk rundt meg.

    Jeg dro ikke ut på nyttårsaften, (husker jeg), kanskje fordi jeg hadde jobba mye, på OBS Triaden, som nettopp hadde skifta navn, fra Matland, og som hadde veldig mange kunder, i desember 1990, og jeg ble bedt om å jobbe mye overtid, så jeg jobba vel cirka 200 timer kanskje, i desember 1990, (hvis jeg husker det riktig).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg såvidt klarte å få tatt på meg jappe/’party’-dressen min, for å se, om det var noe liv, på Furuset der, ved midnatt, på nyttårsaften.

    Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg pleid, på 80-tallet, å se på rakettene, på nyttårsaften.

    (Og dessuten skyte opp min del av raketter da).

    Men jeg syntes ikke at det var så mange nyttårsraketter, (som jeg kunne se ihvertfall), i Groruddalen.

    (Selv om det var en god del da).

    Og en av naboene, (som bodde like ved der Obi og Orji bodde vel), sa ‘godt nyttår’ til meg, da jeg gikk en runde rundt, for å se på raketter osv. der, (husker jeg).

    Men Høybråten/Furuset var ikke akkurat noe særlig ‘fest-sted’, syntes jeg.

    Så dette var en veldig kjedelig nyttårsaften, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mens Mette, Arne og Axel, var i Nord-Norge, at jeg kjeda meg så mye, at jeg ringte til hu Ragnhild fra Stovner, igjen.

    Hu sa det var greit, at jeg kom på besøk.

    Men dette var ikke noe hyggelig besøk, sånn som jeg husker det.

    Hu Ragnhild fra Stovner, hu hadde siden sist, fått seg en leieboer, som hadde cerebral parese, (heter det vel).

    Så han hadde sånne spasmer, (heter det vel), når han gikk rundt i stua der da.

    Og han og Ragnhild, de gikk også bra sammen, og liksom lo litt av meg da, (som var litt nedfor og overarbeidet vel).

    Så jeg følte meg litt fryst ut og da.

    Så dette var den siste gangen, som jeg dro for å besøke hu Ragnhild fra Stovner, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter det, så har jeg aldri sett hu Ragnhild fra Stovner igjen, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden, det var vel en av de største og beste matbutikkene, i Norge, på den tiden som jeg begynte å jobbe der.

    (Må man vel si).

    Jeg mener å huske å ha sett en sånn liste, over omsetningen, for de største supermarkedene i Norge, i et bransjeblad, som lå på spiserommet, (mener jeg), på OBS Triaden der, (en gang).

    Og da mener jeg å huske det, at OBS Triaden, var blant de 10-20 matbutikkene, med størst omsetning, i Norge, et av de første årene, på 90-tallet.

    (Såvidt slått av Maxi på Skårer vel.

    Som lå noen få hundre meter i retning av Lørenskog, fra der Triaden lå da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt jo i kassa der, siden det var den jobben som var ledig, når jeg søkte om jobb der.

    Og siden jeg hadde sitti mest i kassa, da jeg jobba på CC Storkjøp, ved siden av skolen, det året jeg var russ, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Det var vel cirka 15-20 kasser der, på Matland/OBS Triaden, da jeg begynte å jobbe der.

    Matland hadde vært en rimelig kjent butikk.

    Som ble åpnet under jappetida vel.

    Gulvet var visst av marmor.

    Og seinere, da jeg jobba i Rimi vel, så ble jeg mobba, av noen fra en annen Rimi vel, siden marmorgulvet hadde en tendens til å sprekke, når man kjørte med jekketralle over det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel cirka 10-12 personer, som jobba heltid, i kassa der, på OBS Triaden.

    De jeg jobba på skift med.

    Det var Elin og Brit, som var to mørkhårede søstre, fra Trøndelag, og som begge var rundt 20 år gamle vel.

    (Elin var vel et år eller to eldre enn Brit vel).

    Også var det Knut Hauge, fra Vestlandet, (som jeg nevnte i det forrige kapittelet av Min Bok 2), og hans samboer, Lene, som var fra Rælingen.

    Dette paret hadde også bodd i Drammen faktisk, et år eller to tidligere.

    De hadde studert media, (var det vel), på Danvik Folkehøgskole, (tror jeg at den skolen heter), en skole som ligger ikke så langt unna Drammenshallen vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matland/OBS Triaden og Maxi Skårer, (og vel også et supermarked på Metro-senteret, som lå mellom Triaden og Maxi Skårer), disse supermarkedene, (på Lørenskog da), det var forresten de samme butikkene, som hu Førstedama, på CC Storkjøp, som bodde på Bergeråsen, og som kjørte så sakte på Drammensveien, (som jeg har skrevet om i Min Bok), dro på en slags studietur til, og skrøyt fælt av da, en gang jeg jobba på samme skift som henne, på CC Storkjøp, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En historie, fra Matland sin storhetstid, (på slutten av 80-tallet vel), den gikk forresten ut på det, at dem hadde et kjempebra tilbud, på klementiner.

    Og da hadde dem vært utradisjonelle.

    Også hadde dem visst bare helt klementinene ut på gulvet.

    For de hadde sikkert villet ha en veldig stor eksponering da, for da selger man også mer frukt, (har jeg lært seinere).

    Men dette var en litt ‘cowboy-aktig’ måte, å selge mat på da.

    (Selv om det er skall på klementinene da).

    For da jeg jobba som butikksjef i Rimi, så lærte jeg det, at det ikke var lov, å selge mat, som bare stod plassert rett på gulvet.

    Det måtte være en disk, (eller i det minste noen tomkasser), under varer som for eksempel potetsekker, osv.

    I tilfelle noen sølte på gulvet.

    Og i tilfelle dette var kjemikalier, eller noe.

    Da kunne disse kjemikaliene, (eller hva det nå kunne være), forurense matvarene da.

    Så det var ikke lov da, å selge mat som bare stod plassert på gulvet, (i butikken), lærte jeg, da jeg jobba som leder i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror forresten også at han Kenneth, (som var i slutten av tenårene vel), fra Høybråten, (som seinere fikk sparken, på grunn av underslag), også jobba på samme skift, som Elin, Brit, Knut Hauge, Lene og meg, (hvis jeg husker det riktig).

    Han Kenneth, han begynte plutselig å prate om, at han pleide å gå mye på bingo, osv.

    Og han fikk sparken etterhvert.

    (Hørte jeg vel av Lene og Knut Hauge).

    Fordi han hadde putta for lite penger, oppi oppgjørsposene.

    Han hadde sagt at han skrev feil, på oppgjørslappen.

    Også hadde han bedt om ny lapp.

    Også hadde han skrevet forskjellig da, på den lappen som banken fikk, og den lappen som butikken fikk.

    Så det tok vel noen uker da, før OBS Triaden merka det, at han Kenneth tulla med underslag da.

    Så Kenneth fikk dratt mye på bingo, i noen uker, (var det vel), før han fikk sparken da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var rimelig kjipt for meg, forresten, når han Kenneth fikk sparken.

    For siden at de andre folka, på skiftet vårt.

    (Nemlig Brit og Elin, og Knut Hauge og Lene).

    Siden de liksom var som to ‘radar-par’.

    Så ble det sånn, at det hendte, at Kenneth og jeg, hadde spisepause samtidig, osv.

    Så for de folka som jobba på gulvet og i ferskvaren, osv., på Matland/OBS Triaden.

    Så virka det kanskje sånn, som at Kenneth og jeg, var kamerater, og kjente hverandre, fra før vi begynte å jobbe der.

    Siden vi begge begynte å jobbe der, på cirka den samme tida.

    Og siden vi begge jobba på samme skift, og pleide å ha sitte å preike sammen der, i matpausene osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassasjefene på OBS Triaden, det var ei finsk dame, ved navn Helene, som snakka svensk da.

    Hu hendte det ganske ofte at jeg satt på med hjem, etter jobben, etterhvert, når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (husker jeg).

    Ei annen av kassalederne, det var ei dame i begynnelsen av 40-åra vel, fra Romerike vel.

    Og hu sleit litt med, at hu hadde mista sønnen sin, skjønte jeg, fra hva jeg hørte der, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei tredje kassaleder, (som vel muligens begynte der, etter at hu i 30/40-åra slutta), det var Carmen, som var fra Korea eller Thailand, (eller noe), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i et drøyt års tid vel.

    Så skjedde det, at Carmen og Helene, de begynte begge å jobbe, for sin tidligere sjef Paulsen, på Rema, på Furuset Senter.

    Men der ble ble de litt degraderte da forresten, (husker jeg), for der måtte de sitte i kassa selv, istedet for å være kassaledere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei fjerde kassaleder, det var ei som het Liss.

    Hu jobba bare som kassaleder, på deltid vel.

    Og hu pleide noen ganger å ta samme buss som meg, hjem fra jobb, husker jeg.

    Liss bodde på Karihaugen, i noen høyblokker der, mener jeg.

    Og Karihaugen lå et par stoppesteder, før mitt stopp, som var Furuset da.

    Og et stopp før mitt nye stopp, etter at jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var stadig noen som fant på et eller annet ‘krumspring’, når det gjaldt fester eller sammenkomster, når jeg jobba på OBS Triaden der, husker jeg.

    Jeg husker at jeg ble invitert, til hu finske Helene, sin 30-års dag, som hu hadde i et leid lokale, på Grorud vel.

    (Ved T-banen på Grorud der, (et eller annet sted), mener jeg at det var).

    Selskapslekene der, de var litt drøye vel.

    Man skulle gå med en kinakål, (eller noe), mellom beina, i en slags stafett vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at Liss og Fanney, (fra Island, som jobba deltid, i kassa, på OBS Triaden, og som seinere ble min nabo, og bodde i samme oppgang som meg, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, og som også kjente min lagfører, i Geværkompaniet, nemlig Marvin Bricen, fant jeg ut seinere, da jeg avtjente førstegangstjenesten da).

    Liss og Fanney, de gjorde et poeng av, (mener jeg å huske), at jeg hadde vært for ivrig, når jeg skulle gi kinakålen videre, til hu eldste kassalederen der, for den måtte jeg plassere mellom beina på henne da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så de lo av meg da, siden jeg var dum i fylla da, (hvis jeg husker det riktig).

    Helene var forresten sammen med en Matland/OBS Triaden-kunde, som hu hadde blitt kjent med, mens hu satt i kassa selv, (husker jeg, at hu fortalte en gang).

    Jeg chatta såvidt litt med han, (på den festen til hu Helene vel), og han var fra Abildsø, (mener jeg å huske), hvor jeg jo selv hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg tulla litt med Helene, da jeg hørte om det her forholdet, forresten.

    Og spurte henne om hu fikk lov til å sitte i kassa, av han typen sin da.

    (I tilfelle hu ville møtt en ny ‘kavaler’ da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble forresten ganske skandale, på Helene sin 30-årsdag, oppe på Grorud der, husker jeg.

    Mora hennes, hu var jo den gamle hora, (mener jeg at det ble sagt noe lignende av, ihvertfall).

    Og hu dansa jo sånn veldig våget, ute på dansegulvet der da, (husker jeg), mens hu løfta skjørtet sitt veldig høyt da, kjempelenge, sånn at alle kunne glane, så mye de ville, på trusa hennes da.

    Og da husker jeg at Knut Hauge og Lene, de syntes synd på hu Helene da, som fikk ødelagt 30-års dagen sin, av hu fæle mora si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge og Lene de fant en gang ut, vinteren 1990/91 vel, at vi folka på OBS Triaden, vi skulle dra på slalomtur da.

    Jeg var jo fra et sted med slalombakke, (nemlig Berger).

    Men jeg hadde jo aldri stått på slalom før.

    For jeg hadde ikke slalomski, og jeg hadde ikke noe interesse for å stå på slalom heller liksom.

    Jeg hadde nok med å spille fotball, for Berger IL, og å kjempe mot mine ‘demoner’, altså problemene jeg hadde, med å være nedfor, osv., siden faren min lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

    Så selv om søstera mi og Christell, (og vel også Jan og Viggo Snoghøy), alle stod på slalom vel.

    Så hadde ikke jeg selv engang prøvd å stå på slalom.

    Så her kan man se det, at Pia og jeg, (for eksempel), ikke var i den samme familien da.

    Jeg var på en måte min egen familie da.

    Og faren min, Haldis, Pia, Christell, Jan og Viggo, de var egentlig en annen familie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg pleide å være litt trøtt, om morgenene, på den her tida.

    Så Knut Hauge var redd for at jeg skulle forsove meg, husker jeg.

    Så vi hadde avtalt det, at han skulle ringe og vekke meg da, den her ‘slalom-søndagen’.

    (For jeg hadde egentlig ikke så lyst til å være med da.

    Så jeg prøvde nok å ro meg litt unna da.

    Men Knut Hauge og Lene, de begynte nok da å si sånne ting, som at jeg kunne leie slalomski, og at de kunne ringe og vekke meg da, når jeg fant på unnskyldninger, for å slippe å være med da).

    Så når Knut Hauge ringte meg, en søndag morgen/formiddag, hos Arne og Mette.

    Så sa han til meg, da jeg svarte telefonen, at ‘hvis du ikke står opp nå, så dreper jeg deg’.

    Så den var rimelig drøy, husker jeg, at jeg syntes.

    Jeg prøvde å spørre Knut Hauge, på bussen, (som han og Lene hadde leid vel), opp til Norefjell, (eller om det var Hemsedal), om hva han hadde ment med denne ‘draps-snakkinga’.

    Men da sa han ikke noe mer i detalj om hva han hadde ment med det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte leie slalomski, oppe på Hemsedal/Norefjell der, husker jeg.

    Og jeg hadde heller ikke lue.

    Så jeg kjøpte meg et pannebånd der , til å ha over ørene, husker jeg.

    (Etter å ha fått råd om det vel).

    Jeg tok en skiheis opp, sammen med Knut Hauge der, husker jeg.

    Men oppå toppen der, (var det vel), så tok det så ikke lang tid, før jeg falt.

    På en vond måte, på ei glatt slette der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg klarte såvidt å komme meg ned de letteste løypene der.

    Etter mye knall og fall da.

    Det var nesten at jeg bomma, og havna ut en svart-merket, (var det vel), løype der og.

    Men jeg så faren da, for å være ærlig.

    For den løypa var skikkelig bratt, for å si det sånn.

    (Og det stod skilt/kart, med ganske bra merking, av de forskjellige løypene der da).

    Så jeg vet ikke om jeg hadde overlevd å kjøre ned den løypa.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brukte flere timer, på å komme meg helskinnet, ned det fjellet der da.

    Knut Hauge hadde liksom ikke stått så mye på slalom før heller.

    Men han hadde kanskje stått mer på langrenn-ski, enn meg.

    Det er mulig.

    Men de siste hundre meterne, av løypa, der stod jeg ganske bra faktisk, husker jeg.

    Jeg kjørte slalom, ikke mellom noen porter, men mellom flere andre slalomkjørere, som kjørte nedover den siste bakken der, samtidig med meg, husker jeg.

    Også klarte jeg å skrense, helt til slutt, nederst i bakken, sånn at jeg fikk snø i håret, husker jeg.

    Og akkurat da jeg klarte å stoppe, (like før jeg kjørte ut av løype-området der), så stod hu Beate der, husker jeg, (som jeg hadde klint med, på julebordet da).

    ‘Nå så du kul ut’, husker jeg at hu sa til meg, når jeg hadde masse snø i håret da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor hu sa det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Knut Hauge prøvde å få meg med, på å kjøre ned den lange slalomløypa, enda en gang.

    Men jeg orka ikke.

    Jeg hadde vært gjennom nok knall og fall og spenning, etter en sånn gjennomføring, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg bare ble i kafeteriaen der, og så litt dum ut vel, i noen timer, til vi skulle dra tilbake, til Oslo/Romerike igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var som sagt ikke vant, til å stå på slalom.

    Og jeg hadde bare hatt på meg en olabukse, (og jeg hadde vel også på meg den rød-lilla høst/allværs-jakka, som jeg hadde kjøpt, på Oslo City, etter at jeg hadde jobba, på Forsvarets Overkommando der, den gangen), uten noen lange underbukser, under.

    (For jeg pleide aldri å bruke lange underbukser, (siden jeg syntes det klødde fælt, å gå med stil-longs, osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok)).

    Så det som skjedde, det var vel det, at jeg hadde detti mye, når jeg stod ned, de par kilometerne, (var det kanskje), med forskjellige slalombakker da.

    Så olabuksa mi, den var rimelig våt da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da vi kom på bussen igjen, så babla hu Fanney, fra Island, (men som snakka norsk da), om at jeg burde ta på meg en tørr bukse.

    Jeg hadde jo aldri stått på slalom før, så jeg var kanskje litt usikker da, på den her slalomturen.

    Han Knut Hauge hadde jo vekket meg, ved å si at han skulle drepe meg også.

    Så jeg sa at det var greit da, da hu Fanney, ville låne meg et par hvite stretch-bukser, (var det vel), som hu hadde da.

    Og jeg var så tynn, (husker jeg), at de buksene, (som nok satt stramt på hu Fanney, som ikke var kjent for å være tjukk, men heller var kjent for å være ganske deilig vel), de satt slakt på meg, for å si det sånn.

    Så jeg husker at jeg overhørte det, at hu Fanney, sa til hu Liss, (var det vel), at de buksene satt stramt på henne selv da, (var det vel).

    Så jeg var nok en veldig tynn ung mann, på den her tiden, før jeg havna i infanteriet, under førstegangstjenesten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så sa jeg til hu Fanney, (når vi begynte å nærme oss Oslo/Romerike igjen), at jeg skulle få vaska den buksa hennes, før jeg ga den tilbake.

    Og jeg hadde jo aldri vaska en sånn stretch-bukse før.

    Så da måtte jeg spørre hu Mette Holter om råd, husker jeg.

    Og en dag, en ukes tid, (eller noe), seinere da.

    Så fikk jeg tilbake den hvite stretchbuksa, (til hu Fanney), ferdigvasket, og tørket, (i en bærepose), av Mette Holter da.

    Og så tok jeg med den, på jobben, (på OBS Triaden), og sa takk for lånet, til hu Fanney da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Så dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg er glad at jeg ikke ble med, da Ulf Havmo kom på døra mi, og skulle ha meg med, i det nystartede Svelvik Fremskrittsparti, på slutten av 80-tallet

    glad ikke ble med i frp

    http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10077971

  • Mer fra Erland Borgen

    lærerinne i norsk

  • Faren til mine barndomskamerater, på Bergeråsen, Petter og Christian Grønli, er visst kjent som Master Carl Otto Gronli, i Mexico. Ja vel

    master carl otto gronli mexico ny

  • Mer fra Facebook-gruppen ‘Vi som vil at Nina Monsen sin grav skal bli flyttet til Berger’

    mer om nina monsen klining mm

    http://www.facebook.com/groups/229021713848987/

  • Mer fra Facebook-gruppen ‘Vi som vil at Nina Monsen sin grav skal bli flyttet til Berger’

    mer om nina monsen facebook

    http://www.facebook.com/groups/229021713848987/

  • Min Bok 2 – Kapittel 24: Fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.

    Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.

    (Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Så han hadde jo ikke fått artium.

    Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.

    Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.

    Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.

    Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.

    Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.

    Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.

    Hvem vet).

    Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.

    Jeg spurte hvem det var.

    Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.

    Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.

    Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.

    Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.

    Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.

    Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.

    Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.

    Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.

    Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.

    For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.

    Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).

    Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.

    Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).

    Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.

    Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.

    Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.

    Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.

    Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.

    Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.

    Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.

    (Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.

    Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.

    Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.

    Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.

    For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.

    (Noe sånt).

    Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.

    (Bare for å tulle litt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.

    Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.

    Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).

    Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.

    Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.

    Så jeg ble med dem dit da.

    Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.

    Og alkoholservering i andre etasje der da.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.

    For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.

    Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.

    Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.

    Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.

    Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.

    Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.

    For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.

    Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.

    Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.

    Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.

    De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).

    Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.

    (Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.

    En senere gang.

    Men det skulle jeg faktisk.

    Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.

    Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.

    Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.

    Uten å drikke eller si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.

    Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).

    Og det ble vel ikke forklart noe mer.

    Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.

    Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.

    Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.

    Og en europeisk en, må man vel nesten også si.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.

    Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.

    Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men meg.

    Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.

    ‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.

    Det syntes jeg at ble litt flaut.

    Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.

    Og var høy og stor.

    Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.

    Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.

    Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.

    Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.

    Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.

    Så jeg bare svarte ikke noe.

    Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.

    Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.

    Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.

    Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.

    Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.

    Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.

    Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.

    Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.

    Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.

    Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.

    Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Winnem fant jo alltid på ting.

    Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.

    Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.

    Så hvordan dette egentlig var.

    Det tørr jeg ikke å gjette på.

    Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.

    (For alt hva jeg vet).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.

    En het Karl, (eller noe), tror jeg.

    Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.

    Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.

    Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg kjente han Karl så mye.

    Men hva skulle jeg svare da liksom.

    Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.

    Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.

    (Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.

    Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.

    Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.

    (Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.

    Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).

    Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.

    Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.

    Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 21: Sand

    Jeg kan ta med mer om hva som skjedde, i de helgene, som jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    En helg, så dukka jeg opp på Sand, og jeg husker at jeg satt i stua til Ågot der, og overhørte at søstera mi kontaktet min far, når han kom inn i gangen der, og sa, (om meg), at ‘jeg orker ikke mer av han der jeg’.

    Så søstera mi Pia, dreiv og baksnakka meg der da, fikk jeg med meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og dette huset til Ågot, det var jo som et barndomshjem for meg.

    Jeg hadde jo spist middag der, nesten hver dag, etter skolen.

    Fra jeg var ni år.

    Mens Pia bodde i Larvik en del år lengre enn meg.

    Hos mora vår.

    Og når Pia flytta til Berger, så spiste hu jo hos Haldis og ikke hos Ågot.

    Så ‘Ågot-huset’, det var liksom ‘mitt’ hus, tenkte jeg.

    Ihvertfall i forhold til de andre barnebarna.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo også lite sjanse til privatliv, når jeg måtte bo på samme rom, som søstera mi der da.

    Så om kvelden, så pleide jeg noen ganger, å sitte oppe lenger enn Pia og Ågot.

    Og ta min daglige runk, (hadde jeg nær sagt), i stua der da.

    Jeg pleide å runke, hver kveld, for jeg hadde ofte problemer med å sove, om kvelden, hvis jeg ikke gjorde det.

    Og det roet meg ned litt da, må man vel si.

    Så det er en vane jeg har da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da pleide jeg altså noen ganger, å heller ta meg en runk, i stua til Ågot, om kvelden, etter at Ågot og Pia hadde lagt seg.

    De relativt få helgene, som jeg besøkte Ågot og Pia, på Sand da.

    Men jeg tror at Pia må ha spionert på meg, en av de kveldene, som jeg runka i stua til Ågot der.

    For jeg er ganske sikker på at jeg ikke sperma på skinnsofaen der.

    Men likevel, så kom det fra Pia, på lørdagen, (dagen etter at jeg hadde runka i stua), at ‘hva er det der?’.

    Mens Ågot og jeg også satt i stua der da.

    Så jeg lurer nå på om det var noe, som Pia hadde klint på sofaen.

    For jeg tror ikke at sperm ville vært synlig sånn, dagen etterpå.

    Det må ha vært noe krem, eller noe, som Pia nok må ha smurt på sofaen og lata som at var sperm da.

    Noe sånt.

    ‘Det er noe fra ungane til Runar’, (eller noe), svarte Ågot, til Pia, da hu fant spermen, (eller ‘spermen’), min, i sofaen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke alltid, at Pia og Cecilie Hyde, ville ‘leke med meg’ mer, etter at jeg flytta til Oslo, og var på besøk på Sand da.

    Jeg var med de ut i Svelvik noen ganger, på Teriaen der.

    Teriaen er et annet navn for Kafeteriaen.

    Og det var det mest kjente utestedet, i Svelvik vel.

    De hadde også diskotek i kjelleren der, det første året jeg bodde i Oslo, husker jeg.

    Jeg husker at jeg satt på Kafeteriaen der, og prata med Gry Johansen, fra Nedre, (på Bergeråsen).

    Og så kom Pia og Cecilie Hyde også inn der.

    Og da bare forsvant hu Gry Johansen.

    Hu hadde satt seg ved bordet mitt der, husker jeg.

    Men hu var visst redd for Pia og Cecilie Hyde da.

    Siden hu bare forsvant, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig episode, hendte også, på Kafeteriaen der, husker jeg.

    To røslige bondesønner, (eller noe), med damer.

    De kjefta på meg, siden jeg hadde dratt til Oslo, for å studere.

    Dette var folk jeg ikke ante hvem var engang.

    Så jeg var visst ganske kjent i Svelvik da, på den her tida.

    Jeg prøvde å si noe om det, at det var en bra ting, med studier.

    Og damene dems holdt vel litt med meg vel.

    Men de her kara var sure på meg da, fordi jeg hadde dratt for å studere inne i Oslo.

    Forstå det den som kan.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting som skjedde, det var at søstera mi og Cecilie Hyde.

    De ble plutselig sammen med en i parallellklassen min, fra ungdomsskolen, som het Eivind.

    (Det var vel Cecilie Hyde som ble sammen med han).

    Og Pia ble sammen med en ‘goofy’ type, som hadde føflekk i trynet.

    Disse parene ble plutselig sammen, seint en natt til søndag, i Svelvik da.

    (Virka det som for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble plutselig søstera mi og Cecilie Hyde uhøflige mot meg da.

    Det var vel avtalt at jeg skulle ligge over hos Hyde og dem, (som under russetida da).

    Men Hyde og Pia, (og deres to kavalerer), de begynte å gå mot Sand da.

    Og så ville de visst at jeg skulle fortsette alene, når vi kom bort til ved Rimi på Skjønnhaug der.

    Men jeg gadd ikke da.

    For jeg syntes at søstera mi var billig, siden hu plutselig ble sammen med ‘den mest goofy-e typen i Svelvik liksom’, (for å si det sånn).

    Og jeg spente vel til han, i låret.

    (Et knep min tremenning Øystein Andersen, hadde lært meg).

    Han med føflekken gjorde ikke noe tilbake.

    Men de fire bare fortsatte å gå tilbake, bort til der Hyde bodde da.

    Jeg lurte på om Cecilie Hyde og Pia hadde solgt seg til de her to karene, for penger, eller noe.

    Så jeg ble også med dem hjem til Hyde der da.

    For det var litt langt å gå helt til Sand, i fylla.

    Det var cirka en halv mil da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia hadde sex med han ‘goofy-e’ typen.

    Men det er nok mulig, men jeg skal jeg ikke si det sikkert.

    De sov vel ihvertfall sammen, hjemme hos Hyde, i et annet rom enn der jeg sov.

    Mener jeg å huske ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En bodybuilder-aktig dørvakt, brølte også til meg i Svelvik, en gang som vi skulle gå ned på diskoteket der, Pia, Cecilie Hyde og meg, (husker jeg).

    Jeg var jo vant til å gå på diskoteker, i Oslo og i Drammen, og i Brighton, osv.

    Men brøling fra dørvakter, det hadde jeg ikke vært utsatt for før.

    Så det syntes jeg at var rimelig harry, husker jeg.

    Og uten at jeg vet hva jeg gjorde for noe galt, egentlig.

    Men han dørvakta slutta å brøle igjen da, av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse rare ‘Svelvik-opplevelsene’, så hang jeg ikke så mye med Pia og Cecilie Hyde lenger.

    De helgene jeg var på besøk på Sand da.

    Så jeg kjeda meg vel en del da, på disse 5-6-7 helgebesøkene da.

    (Eller hvor mange besøk det kan ha vært igjen).

    Så jeg gikk noen ganger bort til ‘narverne’, ved Prima der da.

    Det vil si Geir Arne Jørgensen og dem.

    Og jeg ble også med de, på en fest, i Svelvik en gang, husker jeg.

    Noen lyshåra Svelvik-damer vel, de klagde fælt til meg, i første etasje der, husker jeg.

    Uten at jeg skjønte helt hva som var galt.

    I andre etasje, så satt jeg på ‘Radio Gaga’, med Queen, husker jeg.

    (Dette var vel i et sånt hvitmalt skipperhus, (mener jeg å huske), i selve det som nå er Svelvik by da).

    Og da dukka ei nabodame opp der, og klagde.

    ‘Takk for at du ikke ødelegger festen’, sa jeg til henne.

    Jeg ble litt irritert da.

    For det var ikke så seint akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den narver-gjengen hadde også fått tilskudd av ei hot lita snelle, siden jeg hadde flytta til Oslo, husker jeg.

    Det var visst datteren til butikksjefen, på Prima der, mener jeg.

    De bodde vel i en leilighet, ovenfor Prima-butikken der, mener jeg.

    Jeg ble vel litt sur, når jeg så at de hadde fått ei så pen, lysthåret frøken, med i narver-gjengen sin.

    Så jeg klagde vel litt på det da, til Geir Arne Jørgensen og dem da.

    Men det var vel mest sjalusi, fra min side, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg dro også en gang, bort til Bergeråsen.

    På et av disse helgebesøkene, på Sand, skoleåret 1989/90.

    Jeg møtte da Gry Johansen og dem.

    Og ble bedt på fest.

    Og gjett hvor?

    Jo, i Hellinga 7B!

    Hvor jeg hadde bodd selv, som ni og ti-åring.

    I min fars gamle leilighet der.

    Og brannflekkene på vegg-til-vegg-teppet, var fremdeles der.

    Fra den gangen, som jeg hadde vært alene hjemme, en helg, (som ni-åring da), og blitt skremt, av en tordivel, som surra, rundt utelampa der da.

    Den gangen jeg prøvde å skremme tordivelen, med brennende bensin, (som jeg egentlig brukte til å sjekke vannmerke, på frimerkene mine), som jeg har skrevet om i Min Bok.

    Den gangen som bensina rant ut på teppet, fordi at den skåla ble for varm å holde, for meg.

    Og hvem bodde i Hellinga 7B nå?

    (Viste det seg).

    Jo, ingen ringere enn en som hadde vært med i bandet Ingenting.

    Ingenting var et Berger-band, som hadde begynt å spille sammen, allerede mens de gikk på barneskolen vel.

    De i dette bandet, de gikk i klassen over meg, på barneskolen.

    Og de var lokalt veldig kjent for hiten ‘Ape-egg’.

    Og han mørkhåra karen, som bodde der da.

    Han fortalte om at en gang, i Hokksund, (eller noe), når Ingenting hadde spilt opp til dans, så hadde publikum klappa og hoia fælt da.

    (Eller noe).

    Og så spilte han Ape-egg, på gitar og sang da, i sofaen, i min fars gamle leilighet der.

    Han Ingenting-karen, han lurte fælt på hvem jeg var, (mener jeg å huske).

    Og sa seinere at, ‘åja, det var du som var kaptein på fotball-laget’.

    Det var ikke helt riktig men.

    Men jeg hadde ihvertfall spilt på Berger IL.

    Jeg trodde de fleste på Berger visste hvem jeg var.

    Så jeg svarte ikke noe.

    Men ble litt fornærmet da.

    Jeg hadde jo tross alt bodd i leiligheten der før han til og med.

    (Og vært på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold til og med, mens jeg gikk det siste året, på videregående).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde kjøpt det siste Depeche Mode-albumet, husker jeg.

    Det var vel ‘Violator’, mener jeg.

    Og jeg spurte om jeg fikk lov til å sette på en sang, på stereoanlegget der.

    Og det fikk jeg lov til da.

    Det var sangen ‘Waiting for the night to fall’, eller noe.

    Men da klagde Gry Johansen, og sa at ‘det var sånn sovemusikk’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter, så lot hele gjengen som at de hadde sovna, i sofaen der.

    Så jeg var den eneste som var våken da.

    Så da bare tok jeg med Depeche Mode-kassetten min, og gikk igjen, husker jeg.

    Og etter det, så har jeg vel ikke sett noe mer til noen av de folka der, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også innom søstera mi Pia, som hadde begynt på Drammen Gym, en gang, dette skoleåret.

    Og jeg spurte på et kontor der, hvilken klasserom, som Pia hadde.

    Og jeg venta på henne, i gangen, utafor klasserommet hennes, på Drammen Gym der.

    Til timen hennes var ferdig da.

    For jeg hadde jo ikke så mange forelesninger, på NHI, på fredager osv.

    Så jeg tenkte at jeg kunne hilse på henne, på skolen hennes.

    Siden jeg likevel måtte innom Drammen, på vei til bestemor Ågot, på Sand da.

    Og siden hu hadde prata så fint, om det at man burde være sosial og vennlig og sånn da.

    (Skoleåret før, på den tida som Pia flytta opp til meg, i Leirfaret 4B der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret.

    Eller om det var det neste skoleåret.

    Så husker jeg at Ågot sa det til meg, at hu ‘ikke orka mer av Pia’ og ‘all den flyinga hennes’.

    Mens hu var på gråten da.

    Så Pia hu var vel mye ute og fløy da.

    Så mye at det gikk på nervene til Ågot, kan det virke som.

    Jeg svarte vel det, til Ågot, at Pia ‘er vel ålright’, eller noe.

    (For Pia var jo søstera mi, og jeg hadde aldri hørt det, at noen hadde prata noe ‘dritt’ om henne før, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    (Hvis jeg ikke blir kastet ut en sjette gang også da.

    Etter å ha blitt kastet ut fra Leather Lane, University of Sunderland, Azalea Lodge, den skandinaviske kirken i Liverpool og Hatters/YMCA, i Liverpool, siden august.

    Uten noen gode grunner i noen av tilfellene, sånn som jeg kan se det).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 12: Enda mer fra juleferien 1989/90

    Mens Laila Johansen og jeg, var oppe på rommet hennes, etter pølse og lompe-middagen, til mora hennes, på første nyttårsdag, i 1990.

    Så ville Laila Johansen prate om tidligere forhold.

    Jeg fortalte det, at første gangen, som jeg hadde hatt sex, det var med Nina Monsen, på Bergeråsen, et drøyt år, før det her da.

    Og at hu hadde hatt med bikkja si, og sånn.

    Så det ble litt spesielt da.

    Laila Johansen, hu fortalte det, at første gangen, som hu hadde hatt sex.

    Det var mens hu gikk på Majorstua skole.

    (I sjuende eller åttende klasse, eller noe, tror jeg).

    En håndverker hadde drivi med å male skolen.

    Og etter skolen, så hadde Laila Johansen gått tilbake dit, med en hund da.

    Og så hadde dem hatt sex da, på Majorstua skole der et sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå oppå henne, i senga hennes, og fingra hennes.

    Så spurte Laila Johansen, om jeg kunne kjenne det, at hu brukte bind, i trusa si.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til, for å være ærlig men.

    Men Laila Johansen, hu fortalte det da, at hu var så våt, (i ferien vel), at hu måtte bruke bind da.

    Jeg trodde på henne, for jeg hadde jo sovet på sofaen, hos Axel og dem, på Furuset, og også vel hatt ganske lite privatliv, på hotellet, i Geilo.

    Så jeg var rimelig kåt selv, denne nyttårshelgen, for å si det sånn.

    På grunn av mangelen på privatliv i jula da.

    Og jeg tenkte at hu Laila Johansen kanskje hadde vært gjennom noe lignende, av ‘familietragedier’, (eller noe lignende), selv da, i juleferien.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen der, i senga hennes.

    Så var jeg inne på tanken, å dra fram kuken min igjen.

    (Sånn som jeg hadde gjort, dagen før, i det avlukket der, inne på Radio 1 Club der da).

    Men jeg huska det, at en kondom, som jeg hadde hatt på meg, den lå i lommeboka mi, som lå i dressjakka mi, som hang i gangen, i første etasje der da.

    Dette var i 1990, og på slutten av 80-tallet, så var det nesten et hysteri, i Norge, når det gjaldt hvor skummelt Aids var, og sånn da.

    Så jeg hadde ikke lyst til å prøve å knulle hu Linda Johansen uten kondom, husker jeg.

    Jeg prøvde meg på en sånn ‘ekspedisjon’, ut på doen, i andre etasje der.

    Det var nok sånn, at jeg egentlig da, ønsket å hente den kondomen, som jeg hadde i lommeboka mi, i entreen deres da.

    Men mora til Laila Johansen var jo hjemme.

    Så motet mitt sviktet nok litt, og jeg turte ikke å gå ned og hente den kondomen.

    Mora ville kanskje ikke likt det, hvis hu hadde skjønt det, at jeg hadde sex med dattera hennes, (midt på dagen), i andre etasje, i terrasseleiligheten deres, (var det vel), mens hu selv var nede i etasjen under oss da.

    Det er mulig.

    Så godt kjente jeg hverken mora eller dattera, at jeg kunne vite hva de ville ha syntes om det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg lå og fingra hu Laila Johansen da.

    Så spurte hu meg også om, ‘har du låst?’.

    ‘Nei’, svarte jeg’.

    ‘Du er gæern!’, eller noe, sa Laila Johansen da.

    Men hvis jeg virkelig hadde vært gæern, så hadde jeg vel ihvertfall turt å gå ned og hente den kondomen da.

    Og knulla henne litt, istedet for å bare fingre henne da.

    Jeg var inne på tanken, på å prøve det ihvertfall.

    Men jeg syntes det ble litt for flaut, å gå ned til første etasjen, der hvor mora hennes var da.

    For å hente den kondomen min, i lommeboka mi der da.

    Som hang i dressjakka mi, nede i første etasjen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen dro meg så med, på en gåtur, i Frognerparken.

    (Som lå like ved der de bodde).

    Hu stakk innom en bekjent av seg, som hadde hund.

    Og som bodde mellom der Laila Johansen, (og mora), bodde da, og Frognerparken.

    Det var snø, sånn som jeg husker det.

    Og mange folk gikk tur, i Frognerparken der da.

    (På denne første nyttårsdagen da).

    Laila Johansen tok meg med, bort til den broa, i Frognerparken, hvor Sinnataggen står.

    Hu viste meg ei naken dame der, (på den andre sida av broa, enn der hvor Sinnataggen står vel), og forklarte meg det, at det her var bestemora hennes da.

    Som Vigeland hadde brukt som modell da, før krigen en gang vel.

    Jeg syntes vel det, (for å være ærlig), at hu Laila Johansen var litt mer sexy, enn hu bestemora hennes da.

    Jeg hadde jo sett begge nakne, må jeg vel nesten si.

    (Selv om jeg vel aldri så puppa til hu Laila Johansen, tror jeg.

    Men jeg så henne naken på underkroppen et par ganger.

    Og klådde jo på puppene hennes, både på Radio 1 Club og på Manhattan, en par uker seinere vel).

    Så hvis jeg skal være ærlig, så var hu Laila Johansen en del finere enn bestemora si da.

    For Laila Johansen var jo liksom en sex-bombe, må jeg vel nesten si.

    Mens hu bestemora da, hu var vel ikke like slank og smekker, (vil jeg vel si), som hu Laila Johansen da.

    Bestemora var kanskje litt kraftigere, må man vel si.

    (Hvis ikke Vigeland hadde tulla da).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Laila Johansen lurte så på hvor bikkja hadde løpt hen.

    Og jeg måtte peke og si at bikkja var der og der da.

    Det var mange folk i Frognerparken, og bikkja løp fram og tilbake.

    Men det var en snill bikkje, tror jeg, som virka fornøyd, med at den fikk lov til å gå tur, i Frognerparken da.

    Og den fant oss igjen, hele tida, etter å ha vært rundt på løpeturene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Laila Johansen viste meg også noen litt skremmende monster eller øgle/drage-skulpturer, som stod litt bortgjemt kanskje, i Vigelandsparken/Frognerparken der da.

    Det er mulig at Laila Johansen prata om noe mareritt, eller noe, når hu viste meg de skumle statuene da.

    Som kanskje ikke var så lette å få øye på, i Frognerparken der da, ved første øyekast kanskje

    (Så sånn var det).

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, og de damene der.

    De hadde vel babla litt om, å gå tur i en labyrint, i Frognerparken da.

    Men det nevnte ikke hu Laila Johansen noe om da.

    Men jeg har jo seinere sett hvor det er, og det er vel rundt Monolitten der, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og det var vel heller ikke sånn, at dette var den første gangen, som jeg hadde vært i Frognerparken, tror jeg.

    Jeg hadde kanskje vært der en eller to ganger før da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Jeg hadde vel kanskje tatt T-banen, opp til Majorstua, en gang, høsten 1989, og gått og kikket litt i Frognerparken, for meg selv en dag da kanskje.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Men jeg mener å huske det, at jeg ikke følte meg helt fremmed, i Frognerparken der da.

    Når jeg gikk rundt der, sammen med hu Laila Johansen da.

    Så jeg hadde nok vært der ihvertfall en gang før, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så festa vel Laila Johansen den bikkja, et eller annet sted da.

    Og så dro hu med meg inn, på en kinarestaurant, som lå på Majorstua der da.

    En restaurant som var hennes favorittrestaurant, eller noe, vel.

    Hu ville vise meg det, at det var noen fine veggdekorasjoner, eller malerier, eller noe, der.

    Noe sånt.

    Hu snudde nesten i døra, og så dro hu meg med lenger bortover, i den samme gata, (som vel må ha vært Bogstadveien vel), i retning av Majorstua skole da.

    Da vi nesten hadde kommet bort til Majorstua skole, (som var den skolen, som hu Laila Johansen hadde gått på da).

    Så pekte jeg på en annen, litt mindre skolebygning da.

    Og forklarte det, at ‘der går broren min’.

    (Den skolen til Axel, den het vel Majorstua Spesialskole, eller noe sånt, tror jeg).

    ‘Å, er han sånn?’, (eller noe sånt), svarte hu Laila Johansen da.

    Så hu likte visst ikke de elevene som gikk på den spesialskolen da, (som var like ved siden av hennes egen barne og ungdomsskole da), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, så ville hu Laila Johansen også vise meg Majorstua skole da.

    Hvor hu selv hadde gått på skole, og hatt sex med han maleren da, når hu var helt i begynnelsen av tenårene da, (var det vel).

    Hu tok meg med inn i skolebygningen der.

    (Noe jeg egentlig ikke ville.

    Jeg syntes det var litt rart, å bare gå inn på en sånn barne og undomsskole, uten å egentlig ha noe ærend der).

    Det foregikk noe undervisning, eller møte, eller noe, oppe i andre etasjen der da, (var det vel).

    Vi gikk nesten opp dit.

    Laila Johansen lyttet vel litt.

    Og jeg hørte også noen stemmer der, av noen voksne folk, som prata vel.

    Så prøvde hu å dra meg med, ned i kjelleren der, på Majorstua skole da.

    Men jeg syntes det ble litt vel flaut, å være inne på en sånn barne og ungdomsskole da.

    Så jeg ville ikke ble med henne, ned i kjelleren der da.

    Så vi gikk ut igjen da.

    Jeg tror at hu Laila Johansen også babla noe om, at hu kjente en frisør, som drev en frisørsalong, som het Agaton Sax, (eller noe).

    (Kanskje fordi at jeg hadde klaget på det, at jeg hadde problemer med frisyren, eller noe).

    Hu mente at jeg burde gå dit, og si at jeg kjente henne da.

    Men jeg mener at hu også sa det, at han frisøren, var homo da.

    Så jeg gadd aldri å prøve å finne den frisørsalongen.

    For jeg var jo tross alt fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes en eneste homo da.

    Så jeg syntes at alt som hadde med homo-er og sånt, å gjøre, det var veldig flaut da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, gjennom Frognerparken, så dreit jeg meg skikkelig ut, husker jeg.

    Det var kanskje det, at hu Laila Johansen, ville dra meg med ned, i kjelleren, på Majorstua skole, som hadde gjort meg litt svimmel, (eller hva man skal kalle det).

    Det er mulig.

    Når vi gikk tilbake, gjennom Frognerparken, så pekte jeg ihvertfall på en hoppbakke, og sa ‘å, har dere hoppbakke her og’.

    Også var det Holmenkollen(!).

    Så jeg dreit meg jo skikkelig ut da.

    Og det fikk jeg høre seinere og, fra hu Laila Johansen da, når jeg var i et middagsselskap, hos mora og hvor også moras kjæreste var da, (en var butikksjef i Gullfunn vel), og også Laila Johansen da, som klagde litt på meg, under den middagen, (husker jeg), fordi jeg ikke var så god, på å prate om bilmodeller, (var det vel), og også fordi jeg hadde dumma meg skikkelig ut, når det gjaldt den Holmenkollbakken da.

    (Så sånn var det).

    Men jeg var litt i ørska da.

    Hu Laila Johansen dro meg jo rundt på så mange forskjellige steder, så jeg ble vel litt svimmel etterhvert kanskje.

    (Det er mulig).

    Og jeg lurte vel kanskje på det, med at hu hadde dårlig syn, og ikke klarte å se bikkja og sånn da.

    Så jeg måtte vel følge med på den bikkja også kanskje.

    Noe jeg ikke var vant med da.

    (Så sånn var det).

    Så det ble kanskje litt vel mye nytt for meg, på en gang da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hjemme hos mora igjen, så forklarte jeg vel det, at jeg ikke hadde noen penger igjen, av studielånet.

    Men at Magne Winnem hadde prata om å låne meg noen penger da.

    Mora fortalte det, at Laila Johansen, hu hadde egentlig tenkt å søke på jobb.

    Men dette hadde ikke blitt noe av, likevel.

    (Seinere dette året, så ringte jeg mora, og da hadde hu Laila Johansen flytta til England, sa hu da.

    Så det var kanskje et eller annet i forbindelse med den flyttinga, som gjorde at hu Laila Johansen, ikke skulle søke på jobber, likevel.

    Hvem vet.

    Det er mulig).

    Så jeg fikk med et sånt hefte, fra Arbeidsformidlingen, av mora til Laila Johansen da.

    Og jeg fikk vel også låne litt penger, sånn at jeg kom meg med tog/t-banen, opp til Kringsjå, hvor Magne Winnem holdt til da.

    Så fikk jeg vel låne en hundrelapp, eller noe, av han, tror jeg.

    (Selv om jeg ikke husker det her, helt nøyaktig).

    Også dro jeg hjem til hybelen min på Abildsø da.

    Noe sånt.

    Jeg husker også at jeg ringte hu Laila Johansen, noen dager seinere.

    (Fra en telefonkiosk, på den andre sida av gata, av Abildsø-kiosken der cirka).

    Og fortalte det at jeg bare hadde spist en loff, eller noe, (fra Norol/Statoil, på Abildsø kanskje), den dagen da.

    (Etter at hu Laila Johansen hadde spurt om jeg hadde mat og sånn vel).

    Men at jeg snart skulle dra opp til NHI, (en del dager, før skolen begynte).

    For å hente studielånet mitt da.

    (For jeg hadde hørt det, at kontoret på NHI, åpnet igjen, cirka en uke kanskje, før forelesningene der begynte igjen da).

    Så jeg avtalte vel å gå ut på kino, med hu Laila Johansen, tror jeg.

    Enten før eller etter, at jeg dro ned til Tønsberg, for å besøke mora mi, som da bodde på Borgheim.

    For det rakk jeg også, før NHI begynte, husker jeg.

    Siden NHI hadde så lang juleferie da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva som skjedde videre, i forholdet, (må man vel kanskje kalle det), med hu Laila Johansen.

    Og hva som skjedde, da jeg var på ferie, hos mora mi, på Nøtterøy, (heter det vel, der hvor Borgheim ligger).

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg klagde på Drammen kommune, på Facebook

    drammen kommune

    http://www.facebook.com/drammenkommune