johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

  • Mer fra Nyhetsspeilet. (In Norwegian)

    Erik
    Ribsskog

    27.02.2009 02:14

    Og jeg vet ikke
    hvorfor jeg blir tullet med på forumet her.

    Hvis det er noen som
    lurer på hvorfor jeg er i England, og hvorfor det nesten er som
    mitt andre hjemland omtrent, for meg, å bo her, så er det
    fordi jeg overhørte at jeg ble forfulgt, av noe ‘mafian’,
    da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i Oslo, i 2003, (og jeg
    ble forsøkt drept på min onkels nå eksdames gård,
    i Kvelde i Larvik, i 2005).

    Og på
    80-tallet, så pleide jeg å dra til England, omtrent hver
    sommer fra 1985, på språkreise eller på ferie til
    England da, untatt en sommer, hvor jeg dro med søstra mi og
    besøkte ei tante vi har, som bodde i Sveits da, i den
    tysktalende delen av Sveits.

    Så jeg
    skjønner litt tysk, fra den ferien, for jeg lærer vel
    språk raskt da, og da er det nok enklere for meg, som har vært
    mye på språkreise i England, (for faren min bodde hos ei
    dame som het Haldis, på Bergeråsen, da jeg vokste opp, og
    lot meg bo alene i sin gamle leilighet. Og da syntes jeg det var
    artig å dra på språkreise, for da slapp jeg å
    bo aleine noen uker, for da bodde man hos vertsfamilie.).

    Så da er det
    nok enklere for meg, enn folk som ikke har vært på
    språkreise hver sommer, å finne ut av ting i England.

    Så jeg var på
    universitetet her i Liverpool, her om dagen da, for å prøve
    å få hjelp med den her arbeidssaken jeg har mot
    Bertelsmann/Microsoft.

    Så jeg skrev
    et referat fra det møtet, på bloggen jeg skriver på.

    Og da måtte
    jeg jo presentere den arbeidssaken, i det møtet, på
    universitetet.

    Og da har jeg prøvd
    å forklare det, i møtereferatet, på bloggen, hva
    arbeidssaken går ut på.

    Jeg har prøvd
    å gjenspeile presentasjonen jeg hadde i møtet, i
    referatet på bloggen da.

    Men det er på
    engelsk da, (jeg tenkte i tilfelle noen engelsktalende folk syntes
    denne saken er interessant, og også siden jeg skrev møtereferat
    osv., hvor jeg tok opp problemene på arbeidsplassen, på
    engelsk.

    Så sånn
    er det.

    Her er referatet
    ihvertfall, i tilfelle noen er noe interessert i å lese om
    dette:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/meeting-at-law-center-at-university-of.html

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    http://www.nyhetsspeilet.no/2009/02/a-huske-hvem-vi-er-guds-utvalgte-folk/comment-page-1/#comment-120

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

    Nå huska jeg tilbake, til da jeg gikk i første klasse, på barneskolen.

    Og da kunne jeg allerede ganging, da det begynte å dukke opp gangestykker, i matteboka.

    Men, jeg skjønte egentlig ikke hva ganging var.

    Men, faren min, han hadde fått meg til lære noe ganging, da jeg var 5-6 år.

    Og da sa han bare sånn, hva er seks ganger seks osv.

    Og så han svaret 36.

    Og da måtte jeg si det, når det kom noen venner av faren min, to karer vel, som dukka opp i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, i 1975, eller noe da.

    Så jeg lurer på om det her var noe ‘mafian’-test.

    At faren min skulle vise ‘mafian’, at jeg var en smarting, og da kunne de bruke meg til sånne og sånne jobber da.

    I ‘the slaughterhouse’ sikkert.

    At de utnytter folk på mange måter.

    De vet hvilke ferdigheter de har, og utnytter ferdighetene da, på alle forskjellige områder omtrent, og vel ikke bare i jobbsammenheng.

    Men men.

    Så det her var rimelig rart, at jeg måtte pugge gangestykker.

    (Uten at jeg skjønte hva ganging var).

    Jeg bodde jo hos mora mi Larvik, men det her må ha vært en sommerferie, eller noe, da jeg var på besøk hos faren min.

    Så her var det noe raritet-greier som foregikk.

    Men det skal ikke være enkelt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så hvis man er i ‘the slaughterhouse’, så betyr det at man er en slave da, vil jeg si.

    Og, jeg har også lest, i avisene i Norge, at Norge er et 2/3 samfunn.

    Hvor de har alt de trenger.

    Men hvor 1/3 ikke har det bra da.

    Men betyr det, at den siste tredelen er slaver?

    Er det sånn, at myndighetene er med på dette ‘slaughterhouse’-greiene, og aldri kommer til å gi rettighetene til de som er i ‘the slaughterhouse’?

    Når begynte den dritten her da?

    Det stemmer ikke med noen demokratiske prinsipper i det hele tatt.

    Folk er ment å ha like rettigheter.

    Det her er bare piss!

    Fy faen, de folka som driver å kødder sånn her burde passe seg litt, i tilfelle jeg får kontroll, og finner ut hva dem har drivi med.

    Så sånn er det.

  • Om jeg er fra Berger eller Larvik. (In Norwegian)

    Jeg driver og funderer på om jeg er fra Berger eller Larvik.

    For jeg bodde jo seks års tid i Larvik også, under oppveksten.

    Men, jeg ble jo født i Drammen.

    De første minnene jeg husker, de er fra Bergeråsen.

    Vi bodde på Toppen der, i leiligheten der hvor Røkås-familien har bodd seinere.

    Så flytta, eller flykta (hun flykta vel fra faren min, regner jeg med, eller familien min), mora mi til Larvik, da jeg var tre år.

    For vi hadde ikke noe slekt der.

    Og jeg hadde aldri vært i Larvik før det.

    Foreldrene til mora mi, bodde på Klokkarstua, på Hurumlandet, så det var ganske nærme Berger.

    Og jeg husker jeg sa til mora mi, i bilen, da hu flykta vekk fra Bergeråsen, i 1973, må det vel ha vært, at jeg ikke hadde lyst til å dra.

    Men mora mi hørte ikke.

    Og vi var de første i slekta, som flytta ned til Larviksområdet.

    Det var først et par år seinere, at mormora mi og morfaren min, flytta ned til Nevlunghavn, like ved Larvik.

    Og onkelen min, Martin, flytta ned dit, rundt år 2000, altså 17 år seinere.

    Så flytta jeg tilbake til Berger, da jeg var ni år.

    Så jeg tror jeg må si, at jeg er fra Berger, men at jeg har vokst opp i Larvik.

    Hvis det er mulig å si det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om hvorfor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen. (In Norwegian)

    Anonymous said…
    Hvorfor måtte du bo alene allerede i 1980?

    19 February 2009 01:12
    johncons said…
    Hei,

    nei, jeg vet ikke.

    Faren min kom bare plutselig ikke hjem en kveld.

    Han begynte å bo hos Haldis istedet, på samme byggefeltet.

    Og han ringte ikke og sa fra engang.

    Og jeg var bare ni år, og jeg var ikke forberedt, på at jeg skulle bo alene.

    Men jeg mistenker at faren min kan være noe ‘mafian’ eller noe Illuminati, eller noe.

    Så at det kan ha vært for å traumatisere meg, eller noe(?)

    Både jeg og søstra mi har en veldig traumatiserende oppvekst, vil jeg si, og jeg synes det virker på søstra mi, Pia Ribsskog, som at hun er i trauma omtrent enda.

    Hun er så oppjaget og urolig og oppfarende osv.

    Men hun også spionert for faren min, så hun er kanskje i det her nettet da.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/2009/02/statcounter-noen-i-mre-og-romsdal-sker.html?showComment=1235025480000#c2652542572039861091

  • StatCounter: Some Yanks are acting threatening. Maybe I should say Yankee go home, or maybe Dixie go home(?)

    StatCounter: Some Yanks are acting threatening. Maybe I should say Yankee go home, or maybe Dixie go home(?)

    http://www.google.com/search?hl=en&ei=XkePSbLhIYiiNbr4xacL&sa=X&oi=spell&resnum=0&ct=result&cd=1&q=america’s%20freemasons%20are%20watching%20you%20Erik%20Ribsskog&spell=1

    PS.

    It was the yankees who f*cked with me on the airport in Detroit, it wasn’t me who f*cked with them.

    But that’s the problem with Yankees I guess, they think they own the world because they have the richest country.

    F*ck of Yanks or Dixie.

    PS 2.

    I’m the guy who grew on Bergeråsen, with the Star and Stripes flag, on the wall, on my bedroom from I was elleven or twelve to I was nineteen.

    So I’m not sure if it’s me who has changed or America(?)

    PS 3.

    PS 4.

    Plano is in the part of the USA, that’s considered to be the cultural South or ‘Dixieland’:

    http://en.wikipedia.org/wiki/Southern_United_States

    Plano is also considered to be one of the best places to live in the USA:

    In 2005, Plano was designated the best place to live in the Western United States by CNN Money magazine. In 2006, Plano was selected as the 11th best place to live in the United States by CNN Money magazine.[3] In addition to its many industries and good-quality living, Plano has excellent schools that consistently score in the top few percent of the nation, and has been rated as the wealthiest city in the United States by CNN Money [3]with a poverty rate of under 6.4%. In 2008, Forbes.com selected Plano along with University Park and Highland Park as the three “Top Suburbs To Live Well” of Dallas.[4] Plano was also declared “Most Affluent City” in 2008 by the United States Census Bureau.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Plano,_Texas

    PS 5.

    I think this means that these people are eighter the Ku Klux Klan or Hillbillies(?)

    PS 6.

    When I was elleven or twelve, my father took me with on a weekend-trip by car, to Karlstad, in Värmland, in Sweden.

    And there, on the Saturday, I think it was, he brought me to an American-store/shop, or something.

    They had Dixie-flags and Stars and Stripes.

    I think the shop was closed, more or less, and it wasn’t like it was in a High-street, or anything like that.

    The shop was quite hidden, I seem to remember, and with no customers except for me and my father.

    My father insisted on me to get a brown leather bomber-jacket.

    For some reason.

    This I think must have had some symbolic(?) meaning, this jacket, but I can’t say exactly which meaning it had.

    (But some other kids on Bergeråsen stole it, while I played fotball, and hid it, and it was refound a year later or so, but then it looked much older, than a year old, with holes in it and stuff).

    But anyway.

    My father also wanted me to have a Dixie-flag.

    With an X almost, on it, with stars on.

    But I had seen the ‘Dixie’-flag, in a mens-magazine called ‘Vi Menn’, that my father bought.

    And it was assosiated with some nazi’s, or Ku Klux Klan, or something like that, I seemed to remember then, in Karlstad.

    So I said I rather wanted the Stars and Stripes.

    Because America was very looked up to, in Norway, in my familiy, (by my father especially, he listened to Elvis but also Beatles etc, and drove a Ford Lincoln Continental car and other American (but also German) cars), at least, and also by many other people, in the 70’s and 80’s.

    So I had the Stars and Stripes hanging on my wall, till I was 19.

    A big flag, like a real flag.

    A mate of mine, in class, Espen Melheim, found the jacket, the next spring.

    I returned it to my father, in the plastic-bag that Espen gave me it in.

    Even if the jacket looked very old then.

    But my father got disapointed, or hurt, when he saw the jacket then, I think.

    But it wasn’t very comfortable, to wear.

    And, it wasn’t the nicest brown colour, really.

    And it was warm, to wear, in the early automn.

    And I wasn’t that preoccupied with clothes at that age, so I didn’t really notice properly, that the jacket was gone.

    At least I didn’t tell my father.

    But anyway.

    That’s how it is I guess.

    Just something I remembered now.

    Sincerely,

    Erik Ribsskog

  • Verdisyn. (In Norwegian).

    Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

    Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

    Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

    Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

    Gammeldags.

    Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

    Han var nok ikke kristen.

    Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

    En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

    Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

    Han var vel typisk norsk da kanskje.

    Noe sånt.

    Hm.

    Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

    Men jeg tror ‘hippie’-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

    Vi er en kunstner-familie, sier hun.

    Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het ‘Youngblood’ eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

    Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

    Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

    Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

    Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

    Så sånn var det.

    Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

    Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

    Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

    Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

    Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

    Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

    Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

    Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

    Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

    Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

    (Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

    Da hadde politikerne sagt, at ‘Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort’.

    Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

    Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

    Så sånn er det.

    Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller ‘fiska’, på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

    Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

    Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

    Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

    Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

    Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

    Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

    Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

    For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

    Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

    Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

    For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

    For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

    Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

    Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

    Men der var det fellesanlegg da.

    Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

    Så sånn var det).

    Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

    Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

    Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

    Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

    Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

    Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

    Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

    Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

    Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

    Sånn som mine jevnaldrende var der.

    Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

    Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

    Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

    Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

    Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

    Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

    Om hva som er rett og galt og sånn.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Oppdatering om ‘nøkkelord’-søk på Google. (In Norwegian).





    PS.

    Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.

    Men jeg ser at noen søker på ‘Erik Ribsskog, Per Furuheim’.

    Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.

    Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.

    Men men.

    Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.

    Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.

    Og da satt jeg på i samme bil som han.

    Jeg tror mora hans var der og, muligens.

    Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.

    Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.

    Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.

    Så tenkte han inni seg, ‘hvor er målet nå’.

    Og så kikka han ikke opp.

    Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.

    Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da sparte han mye tid da.

    For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.

    Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.

    Så det var egentlig et veldig smart tips.

    At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.

    Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.

    Og også gjerne lavt.

    Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.

    Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.

    Eller, det er kanskje ikke så enkelt.

    Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.

    Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.

    I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.

    Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.

    Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.

    Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.

    Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.

    Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.

    Det kan ha vært i 1977 eller 1978.

    Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.

    Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.

    Ikke så langt unna Bergerbanen.

    Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.

    Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.

    Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.

    Det her var på begynnelsen av 80-tallet.

    Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.

    Så sånn var det.

    Dem prata ikke så mye til meg.

    Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.

    Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.

    Men jeg huska ikke navna på dem da.

    Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.

    Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.

    Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.

    Eller triologien.

    Noe sånt.

    Så faren min var kamerat med faren dems da.

    En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.

    Jeg husker ikke hva faren het.

    Hm.

    Samme det.

    Men en St. Hansaften, på 70-tallet.

    Kanskje i 1976 eller 1977.

    Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.

    Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.

    Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.

    Og det som var.

    Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.

    Dem heiv da sånne planter som er i vannet.

    Hm.

    Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.

    Ikke siv.

    Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.

    Hm.

    Hva heter det da.

    Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.

    Det er nesten som tang og tare.

    Det kan hende det var tare, det er nok mulig.

    Skal jeg sjekke.

    Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.

    Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.

    Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.

    Og den lukta husker jeg enda.

    Det her var kanskje i 1976 eller 1977.

    Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.

    Pluss røyk fra bålet.

    Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.

    Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.

    Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.

    Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.

    Noe som skjer en gang iblant fremdeles.

    For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.

    Men men.

    Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.

    Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.

    I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.

    (Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?

    Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.

    Men men).

    Og mora til Petter og Christian.

    Tove Grønli.

    Hun døde, i 1980, eller noe.

    Må det vel ha vært.

    Eller på begynnelsen av 1981.

    Av hjerneblødning, sa faren min vel.

    Kripos kom til Bergeråsen.

    De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.

    Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.

    Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.

    Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.

    Som sa, engang vi så på håndballkamp.

    (Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).

    Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.

    Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.

    Så sånn var det.

    Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.

    Men men.

    Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.

    Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.

    Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.

    Untatt den her søndagen da.

    Så banka Willy på døra.

    Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.

    Så jeg kjente han ikke igjen nesten.

    Og jeg gikk bare å henta faren min.

    Så fortalte Willy at Tove var død da.

    Helt bleik i tryne, og sånn.

    Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.

    Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.

    Carl-Otto.

    Som hadde en spansk eller mexicansk dame.

    Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.

    Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.

    Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.

    Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.

    Og hos meg i Hellinga da.

    Og de kjente også Christell.

    Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.

    Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.

    Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.

    Sa Christian sånn i 1980, eller noe.

    Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.

    Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.

    Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.

    Men men.

    Så det var litt døvt, at mora dems døde.

    For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.

    Altså som tante Tone eller tante Inger.

    Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.

    Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.

    Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.

    Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.

    Tror jeg det må ha vært.

    Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.

    Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.

    Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.

    Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.

    Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.

    Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.

    Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.

    Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.

    Der fikk jeg lov å henge av Tove da.

    Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.

    Så da, så ble jeg deppa.

    Men, det som skjedde da.

    Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.

    Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.

    Selv om dem var jenter.

    For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.

    Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.

    Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.

    Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.

    Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.

    Men men.

    En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.

    Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.

    Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.

    Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.

    Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.

    Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.

    Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.

    Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.

    Så dukka hu opp i vinduet mitt der.

    Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.

    Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.

    Men men.

    Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.

    Og da leika jeg og Christian og Per da.

    Christian hadde respekt for han Per.

    Han var tøff og kraftig da.

    God til å spille fotball, som jeg forklarte.

    Christian var også god til å spille fotball.

    Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.

    Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.

    For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.

    Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.

    Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.

    Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.

    Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.

    Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.

    Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.

    Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.

    Så sånn var det.

    Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.

    Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.

    Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.

    Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.

    Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.

    Noe som ikke var lov.

    Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.

    Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.

    Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.

    For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.

    For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.

    Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.

    ‘Har Anne Katrine gått?’.

    Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.

    Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.

    Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.

    Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.

    Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.

    Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.

    Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.

    Så sånn er det.

    Mer da.

    Jo jeg og hun Hilde.

    Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.

    Men men.

    Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.

    Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.

    (Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).

    Ruth Furuheim hadde fire sønner.

    Og en mann som var litt spesiell.

    Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.

    Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.

    Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.

    Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.

    Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.

    Han var kanskje litt gammel til å gå der da.

    Han gikk nok på ungdomsskolen da.

    Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.

    Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.

    Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.

    Og at han dro inn der i helgene.

    Jeg var vel da 15-16 år kanskje.

    Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.

    Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.

    Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.

    Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.

    Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.

    For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.

    Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.

    Så den var ganske kul.

    Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.

    For jeg festa dem bare med teip.

    Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.

    Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.

    Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.

    Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.

    Får ikke håpe at han døde han og.

    Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.

    Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.

    Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.

    Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.

    Eller sinnsyk.

    Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.

    Jeg og Ulf Havmo.

    For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.

    Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.

    Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.

    For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.

    Men det var ikke så smart.

    Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.

    Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.

    Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.

    Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.

    Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.

    For jeg var ikke helt med alltid.

    Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.

    Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.

    Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.

    Men men.

    Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.

    Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.

    Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.

    Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.

    På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.

    Der stod luftgeværet.

    Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.

    Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.

    Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.

    Men neida, det stod utafor verkstedet.

    Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.

    Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.

    Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.

    Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.

    Så jeg trodde han skulle klikke helt.

    Men han sa ikke noe.

    Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.

    Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.

    Han virka ikke noe gæern for meg.

    Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.

    At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.

    Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.

    Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.

    Det var så dumt.

    Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.

    Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.

    Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.

    Det er mulig.

    Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.

    At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.

    Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.

    Og prata lenge og sånn.

    Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.

    I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.

    Og han faren til Per og dem da.

    Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.

    Eller veldig sånn konform, eller noe.

    Litt spesiell da.

    Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.

    Ikke ofte nok til å si noe.

    Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.

    Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.

    Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.

    Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.

    Men men.

    Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.

    Og ikke som kamerater.

    For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.

    Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde ‘gulere tenner enn meg’, til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.

    Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.

    Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.

    Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.

    Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.

    For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.

    For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.

    Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.

    Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.

    Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.

    Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.

    Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.

    Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.

    Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    For han Christian hadde klagd på han Per.

    Eller han ville dra opp dit.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.

    For jeg pleide ikke å henge oppi der.

    Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det står også, at noen søker på ‘Siv Jensen, Kjetil Ree’.

    Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.

    Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.

    Så jeg lurer på om de kan være i slekt.

    Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.

    Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.

    Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.

    Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.

    På grunn av trakasseringa hans på Wiki.

    Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.

    Men det er kanskje andre som veit det.

    Kanskje han er broren til han Erik Ree?

    Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.

    Kanskje dem ikke er i familie.

    Det er mulig.

    Vi får se.

  • Jeg kontakta Lene, kusina mi fra Bergeråsen, som er døv. (In Norwegian).

    Hei
    Lene,

    Between
    Lene
    Olsen
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 00:09

    hvordan
    går det med deg?

    Husker du meg, fetteren din fra
    Bergeråsen?

    Hilsen Erik

    PS.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

    Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

    Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

    Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

    Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

    Ni og et halvt da.

    Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

    Eller muligens våren 1981.

    (For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

    Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

    Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

    For faren min bodde hos Haldis da.

    Det var om sommeren det her, husker jeg.

    Så om det var sommeren 1981 kanskje.

    Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

    Enten det, eller våren 1981 vel.

    Noe sånt.

    Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

    Eller hos søstra til Tone.

    Noe sånt.

    Men Lene var hos meg da.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

    Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

    Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

    Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

    Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

    Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

    Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

    Et artig tegneserie-album da.

    Og Lene klarte å lese.

    Så jeg lot henne lese det albumet.

    Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

    Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

    Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

    Så det var nok sommeren.

    Så satt jeg opp plakat.

    ‘Lykkevann 1 krone’.

    Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

    Og da kjøpte hun et glass ‘lykkevann’ da, eller ‘lykkeserum’, eller hva det het.

    Men det virka nok ikke.

    Det var bare vann med opphakka suketter i.

    Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

    Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

    Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

    Det husker jeg enda.

    Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

    Men men.

    Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

    Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

    For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

    Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

    Da kunne jeg bare tegnet for ‘mamma’ eller om det var ‘pappa’.

    Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

    Eller om det var på tuppen av nesa.

    Noe sånt.

    Og det betydde da mamma eller pappa.

    Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

    De skulle komme hjem en søndag.

    Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

    Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

    At foreldra hennes var borte på Sand.

    (Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

    Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

    Så jeg tenkte litt feil).

    Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

    Så var ikke Håkon og Tone der.

    Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

    Så da var jeg litt dum.

    Men sånn er det.

    Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

    Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

    Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

    Noen ganger ihvertfall.

    Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

    Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

    Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

    For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

    Og jeg lot henne mest være i fred.

    Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

    For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

    For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

    (Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

    Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het ‘I ville vesten’, eller noe sånt.

    Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

    Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

    Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

    En seng som man kunne vugge da, var det vel.

    Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

    Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

    Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

    Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

    For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

    Og bildet og.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

    Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

    Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

    Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

    Fem år etter det her, eller noe.

    På Bergeråsen, i Havnehagen.

    For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

    Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

    For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

    Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

    Og Christell klarte ikke å lese teksten.

    Så hun bare skreik ut, ‘hva stod det nå’.

    Hele tida, for annenhver setning omtrent.

    På en sur måte.

    Og da måtte Arne og Haldis svare da.

    Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

    Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

    Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

    Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

    Og hun hadde jo faren min og, må man si.

    Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

    Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

    For Christell kunne være ganske tøff og.

    Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

    Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

    Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

    Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

    Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

    Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det veit dem kanskje selv.

    Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

    Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

    Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

    Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

    Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

    Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

    Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

    Frem til 1989 da.

    Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

    Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

    Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

    Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

    At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

    Og Christell begynte å ta opp dette.

    Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

    For da tok jo jeg avstand fra faren min.

    Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

    Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

    Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

    Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

    Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

    Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Jeg bodde først i ni år i Larvik.

    Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

    Så 15 år i Oslo.

    Så snart 5 år i England.

    Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

    Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

    Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

    Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

    Hva vet jeg.

    Men det vet kanskje myndighetene.

    Det får man håpe.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet, da Christell fortalte meg at søstra mi hadde tatt abort, og nesten blødd ihjel, i huset til Haldis, i Havnehagen, da hun var sånn 16-17 år kanskje.

    Jeg anmeldte jo søstra mi for barnedrap, for jeg lurer på hva det greiene der egentlig var.

    For dette er ikke noe som hverken søstra mi, faren min eller Haldis har forklart om.

    Så nå dreiv jeg og skulle lage meg noen brødskiver på kjøkkenet.

    Med noe ‘Old Polish Ham’, som jeg har i kjøleskapet.

    Men men.

    Men så lurte jeg på om jeg kanskje skulle kontakte han Ludvig Nessa, eller hva han heter, han presten som er så mye i nyhetene om abort og sånn.

    Og høre med han om det var abort eller om det må sies at det også var barnedrap da.

    Så jeg får tenke litt mer på det her.

    Det var bare noe kom på, så jeg tenkte jeg kunne skrive på bloggen før jeg glemte det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog