Stikkord: Christell Humblen
-
Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989
Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.
En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.
Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.
Fra Drammen vel.
Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.
Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.
Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.
En industribygd, tror jeg.
Odda muligens.
(Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.
På Vestlandet).
Noe sånt.
Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.
Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.
(Virka det nesten som).
De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.
(Noe sånt).
Og skulle også være der i jula da.
Sammen med foreldrene sine vel.
Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.
Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.
(Noe sånt).
Det syntes jeg at ble litt dumt.
For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.
(Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.
Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.
Og møtt hu Sari Arokivi, i England.
Og møtt mange damer i Oslo og da.
Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.
Med mere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.
Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.
(Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).
Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.
(Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.
Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle på diskoteket Bardøla.
Et sted jeg aldri hadde hørt om før.
(Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.
Men jeg hadde vært en gang i Gol da.
På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.
I min fars blå Mercedes vel).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.
Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.
Og sa hei til de da.
Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).
Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.
Man kan si mye rart om damene i Oslo.
Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.
Så det skal de ha.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.
Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).
Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.
Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.
Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).
Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.
Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.
Så det var få folk, i diskoteket.
Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.
Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.
Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.
Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.
Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.
Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.
Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.
Og han sa at han visste hvem det var da.
Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.
Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.
Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.
Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.
Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.
Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.
Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).
De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.
Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.
Og spørre om hu ville danse da.
Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.
Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.
(Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).
Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.
Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.
Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.
Noen ganger ihvertfall.
(Noe sånt).
Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.
Hvis de virka skikkelig interesserte da.
(Hvis jeg husker det riktig.
Noe sånt).
Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.
Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.
Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi dro tilbake til hotellet da.
Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.
Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.
Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.
Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den andre dagen, var det vel.
(Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).
Så var jeg sur, husker jeg.
Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.
At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.
Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).
‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.
Sa hu.
Hu stoppa etter ‘så’.
Christell var jo en pen søtten år gammel jente.
Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.
Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.
Så jeg ofra meg litt, for henne da.
Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.
Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.
(Like ved CD-butikken der).
Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.
Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.
Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.
Eller om det var en kassett inne i klokka.
Det første sikkert.
(Noe sånt).
Sånne ting kjøpte jeg da.
Jeg husker ikke de andre tingene.
Den klokka var nok det morsomste.
Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.
(En jul vel, tror jeg).
At den klokka liksom holdt henne med selskap da.
Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.
Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.
Også følte hu seg ikke ensom lenger da.
Sa Haldis da.
Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.
Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.
Eller skrønte hu bare med meg?
Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.
Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.
Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jan er jo født i 1962, er det vel.
Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.
(Eller noe).
Hu var slank og lekker da.
Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.
Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.
Så det var ei flott, ung dame, det her da.
Søstera var også fin, med lysere hår.
Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.
(Hvis jeg skal være litt direkte).
Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.
Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).
Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.
Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.
For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.
‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.
Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).
Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.
Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.
Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).
Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.
Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.
Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.
Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..
Hvem vet.
Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.
Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.
For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.
Siden det var ganske stritt og sånn da.
Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.
Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.
Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.
Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.
Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.
Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.
(I mangel av noe bedre da).
Noe sånt.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.
Noe sånt.
Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.
Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.
Som faren min prata om.
Som måtte feire jula aleine.
Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.
Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.
Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.
Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.
Veldig åpent da.
Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.
Jan ga masse råd, til hu jenta da.
Om sex og gutter og alt mulig da.
Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.
Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.
Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.
Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.
Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.
‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.
Jeg var vel litt sjalu kanskje.
Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.
Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Siden hu jenta var et par år under 18 år da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.
Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.
Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).
Av en eller annen grunn da.
Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.
Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.
Istedet for å gå rundt på utestedet der da.
(Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.
Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).
Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).
Noe sånt.
Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.
Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.
Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.
Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.
Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.
Og kjøpte meg en avis eller to vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.
(Av en eller annen grunn).
Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).
Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.
Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.
Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.
Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Noe sånt.
(Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.
Men men).
Da vi kom tilbake til hotellet.
Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.
Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.
Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.
Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.
Noe sånt.
(Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.
Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).
Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.
Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.
Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.
Men det smakte godt da.
Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.
(Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).
Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.
Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.
Husker jeg.
Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.
(Siden det var helligdag da).
Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.
(Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.
Noe sånt).
Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).
Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.
Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.
Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.
(Eller hva det kan komme av.
Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.
Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).
Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.
Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.
Så har Jan kort, mørkt hår.
Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.
Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.
Noe sånt.
Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.
Hva vet jeg.
Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.
Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.
(Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.
Og om hva den kan skyldes).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.
Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.
Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.
Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.
Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.
(Noe sånt).
Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.
Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.
At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.
Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.
Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.
Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.
Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.
Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.
Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.
For jeg var jo også rimelig skolelei.
Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).
Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.
Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).
At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.
Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.
Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.
For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.
Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.
(På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).
Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.
Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.
Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.
Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).
Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.
Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.
Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.
Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.
Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.
Offentlig da.
Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.
Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.
Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.
(Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).
Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.
Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.
Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.
(Noe sånt).
Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.
Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).
Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.
Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.
Så vi får se når jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.
Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.
Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).
(Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.
‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.
At var ok da, (eller noe).
(Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).
Jeg sa ikke noe da.
Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.
At, ‘smaken er som baken, delt’.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.
At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.
Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.
Alt for å være mainstream, liksom.
Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 83: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 5)
En sankthansaften, før søstera mi flytta til Berger vel.
Så var Tom Ivar Myrberg og jeg oppe i S-Svingen, (om kvelden da), for å prøve å fange flaggermus.
Da skulle man ta en stein og binde fast i et hvitt lommetørkle.
Og så kaste steinen opp i lufta.
Og så ville flaggermusen bli fanget, inne i lommetørkleet da.
(Ifølge en eller annen kamerat av oss på Bergeråsen da sikkert).
Noe som ikke funka da selvfølgelig.
Men jeg tulla litt.
Også beit jeg to hull, i lommetørkleet.
Sånn at det så ut som at en flaggermus hadde biti i det.
Og plutselig så dukka Christell Humblen og Nina Monsen opp der.
(Kanskje de hadde vært hjemme hos Nina Monsen, som bodde like ved.
Hvem vet).
Og da viste jeg dem det lommetørkleet da.
Og sa at det var nære på, at vi hadde klart å fange en flaggermus.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg også i S-Svingen der, (noen år seinere da), og skulle skyte flaggermus, med luftgevær da.
En lørdagskveld vel.
Og da, så hadde onkel Håkon grillfest, (eller noe), like oppi der da, (hvor han bodde da).
Og Fru Løff, (Håkon sin svigermor, fra Drammen), var der.
Og det skjønte jeg, siden jeg plutselig hørte et høyt skrik.
Og noe om noe ‘gevær’ da.
Etterfulgt av at Håkon sa at ‘det er jo bare Erik, jo’.
(Eller noe).
Så dem trengte ikke briller, noen i den familien der, det er helt sikkert.
(Kanskje unntatt Fru Løff).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ved siden av S-Svingen der, så bodde Rolf og Edel Stenberg, (mener jeg at dem het).
Og Gry Stenberg, hu forklarte en gang, at hu hadde vært barnevakt der.
Og tarmen til baby-gutten, som hu var barnevakt for, pleide visst å falle ut.
Og da hadde visst Edel sagt til Gry Stenberg da, at da var det bare å dytte inn tarmen igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ågot viste meg noen gamle brev en gang, borte på Sand.
Og de brevene, (eller om det kan ha vært noen postkort), hadde poststed ‘Sandbu’ da, husker jeg.
(Og ikke ‘3075 Berger’, som det var, da jeg bodde der).
Postkontoret, (på den tida, som de her brevene var fra), var liksom butikken til Oddmund Larsen da, på Sand da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så der hadde det kanskje vært butikk også i gamle dager da, lurer jeg på nå.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den ene katten jeg hadde, som ble født nede hos Christell og dem, av Christell sin katt Susi.
Og som het Tiger, (noe Jan Snoghøj fortalte meg, da jeg fikk den katten).
Det navnet ‘Tiger’, det uttalte Jan Snoghøj på engelsk da.
Så da fortsatte jeg også med det da.
Siden jeg fikk en katt, av Jan og Christell og dem.
Og de sa at den katten het ‘Tiger’ da, med engelsk uttale.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på barneskolen, så skulle Berger Skole, på noe besøk, i Berger Kirke.
På lærerværelset, så hadde vel lærerne pratet sammen, og blitt enige om det, at vår klasse, (vi gikk vel i femte klasse da, tror jeg), var den stilleste, på skolen.
Så vi skulle sitte i andre etasje der da, i kirken, (i ‘sakrestiet’ da, eller hva det heter).
Men det hadde nok ikke vår klasse tenkt på før, at vi ble sett på som å være den stilleste klassen.
Så etter det, så begynte vi å bråke ganske fælt og bli en del villere vel.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Noe som varte ut ungdomsskolen, (ihvertfall), vel.
Jeg tror det var mange av gutta i klassen, som ikke ville ha på seg det, at vår klasse var den stilleste klassen på skolen da.
Noe sånt.
For vi fikk vel kjeft av klasseforstander Allum, fordi at vi hadde bråka, etter det her kirkebesøket da.
Så sånn var det.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det).
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ditlev Castelan han ble en gang tatt for å ha rappa potetgull på Prima, husker jeg.
Det var vel Geir Arne Jørgensen, som sa det, eller noe, tror jeg.
Så han fikk ikke lov å handle på Prima, (i en periode ihvertfall), mener jeg å huske.
Noe som ikke kan ha vært så artig, tror jeg.
Siden Prima, (tidligere Oddmund Larsens kolonial), var den eneste butikken på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo eller Espen Melheim.
De kom en gang på døra mi, i Leirfaret 4B, for å selge meg en klokkeradio.
(Dette var mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
Carl hadde rappa klokkeradioen, fra bestemora si.
Og han trengte penger da.
Så de tagg meg om jeg kunne kjøpe den klokkeradioen da.
Siden de mente at jeg trengte en klokkeradio da.
Siden jeg vel ofte forsov meg på skolen da.
Så det ble til at jeg kjøpte den klokkeradioen, for 30-40 kroner vel.
Noe sånt.
Og den klokkeradioen, den var litt spesiell.
Den var sånn, at alarmen kun virket, hvis det siste tallet, på vekke-tidspunktet, var et ni-tall.
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Så jeg måtte bare huske at det siste tallet måtte være et nitall da.
Når jeg stilte alarmen.
Noe jeg skjønte etterhvert vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Da hu bodde på Tagtvedt.
Så hadde jeg kjøpt luftpistol da.
(En luftpistol som lå på Berger da).
Men det var seksten års aldersgrense, på luftpistol-kuler da.
Så jeg fikk med mora mi, til å bli med meg, i en sportsbutikk, som lå like ved Thorfinns der.
Like nedenfor Jegersborggate der, (i Larvik da).
Sånn at jeg fikk kjøpt luftgeværkuler da.
Mens vi likevel var i Larvik Sentrum liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, (et år eller to før det her vel).
Så kunne mora mi dra meg med på lekebutikken, nedenfor Torget, i Larvik der.
For hu ville at jeg skulle kjøpe meg en smurf.
Mora mi mente det da, at jeg burde kjøpe mange smurfe-figurer da.
Dette hendte vel en 2-3-4 ganger, vil jeg vel si.
At mora mi dro meg med på den lekebutikken, for å kjøpe smurfefigurer da.
(Som vel kosta 6-7 kroner vel.
Eller noe).
Mora mi babla ihvertfall ofte om de her smurfene da.
Selv om jeg egentlig hadde vokst fra smurfer, og ikke syntes at de var så artige lenger vel.
Så det var vel ikke sånn at mora mi klarte å overtale meg, til å bruke så mange penger, på smurfer akkurat.
Men hu klarte ihvertfall å dra med Pia og meg, inn på den lekebutikken noen ganger da, for å se på de her smurfene da.
(Enda jeg vel egentlig gikk på ungdomsskolen, på den her tiden antagelig, og nok var litt for gammel for å leke med smurfer vel.
Men mora mi kunne være litt masete da, noen ganger).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig jeg har skrevet om det her før.
Men vi på Berger IL sitt guttelag, (eller noe).
Vi vant altså Vinn Sande Cup, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Vi slo vel Vinn Sande i finalen etter å ha vunnet den første kampen mot Selvik, (eller noe), vel.
Og jeg redda på streken og redda også et frispark(!). (i sluttminuttene), husker jeg.
Odd Einar Pettersen scorte vinnermålet vårt mot Vinn Sande, mener jeg å huske.
(Kampen endte ved 1-0 til oss vel).
Selv om dette var mot alle odds, at vi fra Berger, (som var et ganske lite sted), skulle klare å slå Vinn Sande, (siden Sande var et større sted da).
(Og hendte også på hjemmebanen til Vinn Sande da.
I Sande).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da var også Ronald Lund, (som nettopp hadde flytta til Sande, sammen med sine et år eldre tvillingbrødre Arnt og Eirik.
Siden faren deres hadde gått konkurs vel.
Eller noe).
Han Ronald da, (i klassen vår), han spilte ikke på Berger IL.
Men han var tilskuer da.
Og gikk i lag med flere 3-4 unge Sande-frøkner, rundt banen vår da, før kampen, mener jeg å huske.
Så Ronald Lund hadde nok sjekketriksene i orden, vil jeg nok tippe på.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, før vi skulle ha gym, på ungdomsskolen.
Så hadde Stig Melling i klassen, (en idrettsmann som drev mye med ski og orientering).
Han hadde på seg en treningsbukse, som var så trang, at en blodåre, i tissen hans, var synlig.
Og da kom Jeanette Auli bort til oss gutta.
Fra jentene sin kø da.
(For vi måtte vente utafor gym-garderobene da, til gym-læreren låste opp).
For å chatte med Stig Melling da.
Og det var vel litt spesielt, må man vel si.
Hvorfor ville Jeanette Auli chatte med Stig Melling, akkurat når man kunne se tissen hans, gjennom treningsbuksa?
Nei, det var spesielt vil jeg si.
Jeanette Auli var jo hu som hadde tatt med seg en svært dildo på ungdomsskolen og.
(Som hu hadde fått i gave, av en kar fra Svelvik, som hadde kjøpt en sånn dildo hver til Jeanette Auli og Line Nilsen da.
Fortalte Jeannete Auli meg en gang, ihvertfall, da jeg møtte hu i gangen, på Svelvik Ungdomsskole da, mens hu gikk og bar på den her dildoen da.
Så sånn var det).
Og Jeanette var jo hu som stod utafor Sande Videregående, da jeg var innom der, en gang, det året jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.
(Russeåret).
Og hadde et russekort, som det stod ‘Jeanette ‘låvedøra’ Auli’ på.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frode Holm, han sa en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, at på loftet hjemme hos dem.
Så hadde de funnet en bok, hvor det stod ‘jødelort’, osv.
Fra før krigen da sikkert.
Men hvorfor Frode Holm fortalte meg det her, det veit jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var også på besøk hos mora mi, på Tagtvedt, den helgen som Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
Jeg husker at jeg gikk bort til Nanset Marked der, og kjøpte avisa.
For å ha noe å gjøre der.
Dette var vel i 1985, så jeg var altså bare 14 år da.
Men pleide nok å lese avisa nesten hver dag, allerede.
(Enten VG eller Dagbladet da, som jeg kjøpte selv, for penger jeg fikk av faren min.
Eller Aftenposten, Drammens Tidende og/eller Svelvik Nytt, borte hos Ågot da.
Siden hu abonnerte på de avisene).
Så aånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hørte da på Axel, som jo var født i 1978.
Så han fylte syv år, seinere dette året da.
(Så Axel var seks og et halvt år da).
Likevel så ville Axel sitte i barnevogna da.
Når mora vår, Pia, Axel og jeg, skulle gå i butikken, for å handle mat, den helgen, (var det vel. Ihvertfall var dette på rundt den her tida, mener jeg).
Og jeg ble dritflau da, siden mora mi hørte på Axel.
Og gikk med på å kjøre Axel i barnevogna, enda Axel var 6-7 år.
Så det var jo som noe reinspikka galskap, mener jeg.
Jeg satt vel ikke i barnevogna, etter at jeg ble 2-3 år, mener jeg.
Så at en 6-7 åring skulle sitte i barnevogna.
Nei, det er det vel ingen som har hørt om før, (omtrent).
Ingen normale unger vil vel sitte i barnevogna, når de er 6-7 år?
Og ingen normale mødre vil vel adlyde en unge, på 6-7 år, som absolutt vil sitte i barnevogna?
Og ingen normale storesøstre vil vel synes at dette er normalt heller?
Men Pia klagde ikke da, på at Axel skulle sitte i barnevogna.
Og jeg ble flau husker jeg, over de her ‘galningene’ da, (må man vel kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var med på et skoleball, på Svelvik Ungdomsskole, et år og.
Det var vel i syvende klasse, mener jeg å huske.
Jeg mener å huske at Carl Fredrik Fallan og jeg, vi prata litt om ei jente, (som også var på det her skoleballet da), fra Svelvik eller Nesbygda, (eller noe), med lyst hår vel.
Som ihvertfall Carl ‘sikla’ litt på vel.
Men jeg husker ikke om han turte å sjekke henne opp.
Og jeg sjekka vel heller ikke opp noen damer, på det her skoleballet, (som var i gymsalen, på Svelvik Ungdomsskole), tror jeg.
Men jeg var ihvertfall der da.
Et år ihvertfall.
Før jeg syntes at det ble for mye mobbing vel, på den skolen kanskje.
Noe sånt.
Så jeg tror ikke at jeg var med på noen skoleball der, i åttende og niende klasse.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, mens jeg bodde hos bestemor Ågot, den siste sommeren, før jeg flytta til Oslo.
(En lørdagskveld vel).
Så ringte Magne Winnem meg, og ville møte meg, i Drammen.
Så dro jeg inn til Drammen da, (med bussen), for å feste.
Vi dro på Rica, (eller hva det het. For Winnem ville vel dit da), ved den gamle brannstasjonen, på Bragernes da.
(Cirka der jeg hadde vært på den russekroa vel, hvor jeg møtte hu Hege Rønjom igjen da).
Så sånn var det.
Dette kan også ha vært på et helgebesøk, hos Ågot, som jeg var på en cirka 5-6-7-8 av kanskje, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg skrevet om alt jeg husker, fra tida før jeg flytta til Oslo.
Så nå er Min Bok ferdig, mener jeg.
Jeg planlegger også å skrive en Min Bok 2, om det skjedde mens jeg bodde i Oslo, fra 1989 til 2004.
Og så også en Min Bok 3, om det som skjedde, etter at jeg flykta fra Oslo, (etter å ha overhørt at jeg var forfulgt av noe kalte ‘mafian’ der), i 2004 da.
Så jeg regner med at jeg blir ferdig med begge de bøkene, neste år.
(Altså i 2012 da).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)
Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.
Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.
Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.
Som noen sa at var artig da.
Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.
Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.
Det var for eksempel Master og ABUS.
De klarte vi ikke å dirke opp.
Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.
Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.
Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.
Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.
Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.
Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.
Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.
Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger.
(Var det vel).
Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.
Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.
Og man kunne vinne ti kroner.
Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.
Så jeg ville selge 20 lodd da.
Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.
Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.
Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.
Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.
Hvem vet.
Lene vant førstepremien, på ti kroner da.
Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.
Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.
Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.
Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.
Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.
At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.
Så Christell er flink på moteklær og sånn da.
Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.
Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.
Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.
Og spilte noe bingo og sånn der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.
Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.
Eller noe.
Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.
Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.
Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).
At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.
Hvis man bråbremsa og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.
Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.
For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.
Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.
Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.
Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).
En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.
Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.
Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.
(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.
Noe sånt).
Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).
Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.
For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.
Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.
Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.
Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.
Men burgerne var gode, må man vel si.
Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.
Og gamle kunder måtte vente.
Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.
Det var på ‘Buss-burger’n’.
Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.
Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).
Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.
(Var det vel).
Så dukka den burgersjappa opp da.
Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.
Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.
Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.
Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.
Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.
Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.
Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.
Noe sånt.
Sa ei ung dame der.
‘Hvorfor det’, spurte jeg.
‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.
Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.
Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.
For å spise.
Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.
For å spise pizza vel.
Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.
(Som var moderne på 80-tallet da).
Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.
Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.
Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.
Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.
Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.
Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.
Og David Hjort fikk med noen folk dit da.
Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.
(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).
Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.
På midten av 80-tallet en gang vel.
Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå er det bare en bunke med notater igjen her.
Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.
Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)
Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.
Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.
Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.
Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.
‘Skal du bli revisor’, sa hu da.
Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.
Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når faren min var i USA, (eller noe).
Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.
Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.
Enda jeg bodde alene hele resten av året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.
Pga. sommertid da.
En søndag.
Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.
Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.
Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.
Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.
Så det var litt flaut vel.
Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.
Ågot var vel mer sikker, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.
Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.
Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.
Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.
Likevel så stod de flaskene der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.
At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.
En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.
Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.
Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.
At hu likte feminine gutter.
Som vel også var moten, på 80-tallet.
Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.
Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
I huset deres i Havnehagen da.
At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.
Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.
Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.
Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
(Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.
Lene Andersen altså.
Så sånn var nok det.
Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.
Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.
Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.
Hvem vet).
Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.
På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.
Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.
Steinar var bitter husker jeg.
For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.
Så han som stakk fikk lav straff da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.
Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.
Å si sånn ‘Autobianca’, osv.
Og da begynte hu å smile fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.
Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.
En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.
Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.
Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.
Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.
Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.
Geir Arne og Ditlev.
Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.
For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ulf Havmo og jeg.
Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.
På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.
Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.
(Mener jeg det var).
Det var et typisk feriehus vel.
(Som lå helt nede ved fjorden der.
Nedafor huset til Ågot da).
Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.
Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.
Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.
Vi bare så litt vel.
For spenningens skyld mest vel.
Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nedafor verkstedet til faren min.
(Altså Strømm Trevare).
Så lå det en madrass, i skogen der.
Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.
Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.
At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.
Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.
Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.
Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.
Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.
Men det var det ikke, dessverre.
Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.
Jeg tørr ikke å si noe sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.
Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.
Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.
Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.
Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.
(Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).
De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.
Det var en film som het Terminator.
Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.
Og vi fikk nesten aldri godteri der.
Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.
Uten at jeg husker hvordan piller det var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.
Like bak IKEA der cirka.
Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.
Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.
‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.
Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.
Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.
Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.
Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.
Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.
(Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Om den butikken, i Billingstad.
Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).
At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.
Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.
(Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.
Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).
Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.
Den butikken gikk ikke så bra.
Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.
Og faren min chatta med en annen deleier da.
Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.
Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).
For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.
Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.
Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da konkursen nærma seg.
Så kjørte bare faren min inn dit.
Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.
Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.
Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.
Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.
Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.
Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.
Som hadde jekk bak også, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.
(Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).
For Odd Einar Pettersen, og dem.
Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.
Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.
Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet og FN
Gmail – Report of crime
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Report of crime
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Thu, Dec 29, 2011 at 2:09 PM
To:
e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
Cc:
gbrlo <gbrlo@unhcr.org>
Hi,the police put me at a good templar hostell, by talking with the Sunderland Council, behind my back.My step-sister, Christell Humblen, spoke about joining the Good Templars, in the 80's.I smell a conspiracy here.Where are my rights?Are you in the Police at war against me, because of something from my more or less retarded step-sister?She didn't even know that the 'G' in NGU meant Good Templar.Why don't the UN do anything?Erik Ribsskog
