Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.
Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.
Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.
Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.
Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.
For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.
(Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.
Og året var 1978 og 1979 da.
For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.
For han grein hele tida.
Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.
En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.
Da den her vugga var ny da.
Og så skyldte hu på meg, tror jeg.
Noe sånt.
Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.
Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.
Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.
Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.
Men men).
Og når den kuleste serien dukka opp.
(Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.
Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).
Noe sånt.
Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)
Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.
Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.
Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.
Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.
Og spurte hva det stod da.
Så sånn var det.
Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.
‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.
Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.
Men men.
Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.
For det var det visst ingen andre som gjorde.
Men men.
Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.
Men men.
Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.
Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.
Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.
Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.
Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.
Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.
Og skulle han si det da.
Så sa han ‘en og halvannen’.
Så det ble jo bare ‘blandings’.
Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.
Han bare blanda det greiene der.
Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.
Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).
Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.
Men men.
Søstra mi var også dum, som lita.
Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.
Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.
Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.
Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.
Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.
Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.
Men det skjønte hu visst ikke.
Hvis ikke hu bare tulla da.
Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.
Men men.
Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.
Men men.
Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.
(De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.
Men men).
Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.
For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.
Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.
Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.
Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.
Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.
Men men.
Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.
Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)
På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.
Men men.
Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.
Nemlig Atle Farmen da.
Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.
Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.
Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?
Visste mora mi at hu skulle få en gutt?
Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.
Men men.
Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?
Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.
Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).
Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.
Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.
Av en eller annen grunn.
Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.
Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.
Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.
(For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.
Men men).
Så sa jeg det til mora mi.
At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.
Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.
Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.
Men men.
Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.
Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.
De hadde jo mørkt hår, begge to.
Mora mi var ihvertfall brunette.
Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.
For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.
Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.
Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.
Det var kanskje litt spesielt.
Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.
Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.
Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.
Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).
Hva het hu igjen da.
Jo, det samme som en storm.
Nemlig Katarina (Murie).
For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.
(Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.
Men ble Axel god i fotball?
Ja, jeg vil si det.
Ihvertfall en gang, (i det minste).
For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.
Rundt 1994, eller noe sånt.
Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.
Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.
Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).
For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.
Hvis de ikke ‘faket’ da.
Man vet kanskje aldri i våre dager.
Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.
Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.
Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.
Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.
Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
