Stikkord: Danmark
-
Min Bok 5 – Kapittel 24: Mer fra sommeren 1996
Før jeg dro til Danmark, så er det forresten et par ting jeg husker, fra Rimi Bjørndal.
Da butikksjef Kristian Kvehaugen, dro på ferie, i begynnelsen av juli, den sommeren, (var det vel).
Så var det Irene Ottesen og jeg, som dreiv butikken, da.
Og vi var sjelden enig om så mye da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men vi ble enige om det da, at i fruktdisken der.
Så skulle jeg ha ansvaret for frukt-sida, da.
Og Irene Ottesen skulle ha ansvaret for grønnsak-sida, da.
Når det gjaldt hvor mye plass hver enkelt vare skulle ha, (og sånn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som var litt rart, på Rimi Bjørndal, den sommeren.
Det var det, at etter at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde stukket av, på ferie.
(Hvor han nå dro, igjen).
Så hadde Irene Ottesen fått beskjed om det.
(At Kristian Kvehaugen, da).
At hu og jeg, skulle ha ansvaret, for et jobbintervju der.
_Sammen_, da.
Noe som var rimelig rart, syntes jeg.
For jeg hadde jo aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).
Og at butikksjefen ikke skulle ha ansvaret for et jobbintervjuet selv, da.
Og at liksom to assistenter skulle ha et jobbintervju sammen.
Nei, det her skjønte jeg nok ikke så mye av.
Og den som var på jobbintervju, det var Thor Arild Ødegård.
(Som jeg seinere fant ut, at også var kjent, som DJ Toro).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen og jeg, vi prata sammen da, etter det jobbintervjuet.
Og jeg var ikke så sikker på det, om jeg likte han ‘slasken’, fra det jobbintervjuet, så særlig, da.
Men Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, var så flink til å smile, da.
(For han hadde glist skikkelig, et par ganger, under det her jobbintervjuet da, husker jeg).
Så Irene Ottesen, hu mente det, at han jobbsøkeren, derfor var så flink ‘med mennesker’ da, (husker jeg).
Så Irene Ottesen, hu ønsket å ansette Thor Arild Ødegård da, (skjønte jeg).
Og da bøyde jeg meg for henne, liksom.
Jeg lot henne få viljen sin der da, (må jeg innrømme).
For jeg var ikke helt sikker, hverken den ene eller andre veien, (må jeg innrømme), når det gjaldt om vi burde ansette han Thor Arild Ødegård, (eller ikke), da.
For jeg hadde aldri hatt ansvaret for noe jobbintervju før, (for å si det sånn).
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle se etter liksom, da.
Når det gjaldt om man burde ansette en person, (eller ikke), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Broren min Axel, han begynte jo å nærme seg atten år, denne sommeren.
Så han stakk ned til meg en helg da, (husker jeg).
Og ville det, at vi skulle gå ut på byen, på Majorstua, da.
(Hvor han hadde gått på spesialskole, noen år tidligere, da).
Og jeg hadde ikke vært så mye ute på byen, på Majorstua.
Men jeg hadde lest litt i Natt og Dag, om de forskjellige utestedene der, da.
Og Axel, han så vel en del eldre ut, enn sine søtten og et halvt år, vel.
Så han kom inne overalt, i Bogstadveien der, og så videre da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Axel og jeg, vi gikk bortover Bogstadveien der, i retning av sentrum, (ganske fulle), da.
Og en kar og ei dame, (som gikk den samme veien), begynte å tulle, da.
For han karen, han begynte å sikte på meg, med en vannpistol, (eller noe sånt), som var en del av partyantrekket hans, da.
(Noe sånt).
Og det likte ikke jeg noe særlig, (husker jeg).
For han holdt liksom det våpenet, mot meg, uten at jeg klarte å se hvordan våpen det var, da.
Så etter at han gjorde det, så hjalp ikke jeg det paret, med å bremse Axel, når han liksom begynte å kødde litt med dem, (må man vel si), mens vi alle fire gikk bortover Bogstadveien der, da.
Så jeg husker det, at han ‘pistol-karen’, han sa til hu dama si, at nå måtte de gå over veien, (var det vel), for det begynte å bli litt ‘varmt her’, (eller noe), var det vel han sa.
For Axel var ganske tøff, sterk og muskuløs, da.
Så han var vel kanskje ikke den man helst ville møte, i en mørk bakgate, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha vært innom masse utesteder, i Bogstadveien og Hegdehaugsveien.
Så havna Axel og jeg, etterhvert, på utestedet Studenten, i Karl Johan.
Og vi havna nede i kjelleren der, (hvor det blant annet er en pianobar), da.
Og der, så var det en nederlandsk dame, (bosatt i Stavanger vel), som spilte på piano, da.
Mens noen nederlandske flyvertinner, (var det vel), stod like ved der Axel og jeg satt da, (mener jeg å huske).
Og hu piano-dama, hu kunne synge på norsk, da.
Og det var vel også en del gjester fra Stavanger der, (mener jeg å huske).
Og de ville etterhvert at hu synge-dama skulle synge noen sanger av Stavanger-bandet Mods, da.
Så etterhvert, så begynte hu dama å synge den sangen ‘Tore Tang’, som Christell hadde synget på, en gang, i Havnehagen, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hu nettopp hadde kommet hjem fra tanta og onkelen sin i Stavanger, vel).
(Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).
Og hu synge-dama, hu sang også en annen Mods-sang, etterhvert, (husker jeg).
Og det var en sang som heter ‘vi to går alltid aleine’, (eller noe sånt).
(Som hørtes fin ut, når en dame sang den, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så forsvant Axel inn på dassen der, og ble borte en stund, vel.
Og da kom det ei Oslo-dame, (var hu vel antagelig), bort til meg, (som satt ved pianoet der), da.
Og spurte meg om, ‘vet du hvor broren din er nå?’.
(Eller noe sånt).
Og jeg svarte vel ‘ja’, (tror jeg).
For jeg regna med at Axel var på dassen og spøy da, siden han ikke var atten år ennå, og hadde vært på så mange utesteder, sammen med meg, og drukket, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter de her byturene, til Axel og meg.
Så pleide Axel å ligge over, hjemme hos meg, (på den sovesofaen, fra Ungbo da), på St. Hanshaugen.
For Axel bodde fortsatt hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, (som var et stykke unna sentrum).
Så regner med at det antagelig var sånn, etter den første byturen vår og, at Axel nok ‘campa’, hjemme hos meg, da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark
Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.
Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.
Hu sa til hu med det lyse håret.
Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.
(Noe sånt).
Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.
Grunnet det dårlige kneet mitt.
Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).
Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).
Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det jeg pleide å spise der.
(Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).
Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.
Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.
(Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.
Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).
Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.
(Noe sånt).
Og det ble jeg ganske mett av, da.
Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.
(Ihvertfall de fleste dagene).
Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).
(Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.
Så gikk jeg forbi teltet deres, da.
Var det vel).
Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).
At, ‘ja, si det, du’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.
(Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).
Også lå det en øl, utafor bilen min vel.
(Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.
For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.
Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).
Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.
Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.
Men det ville de ikke, da.
Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.
Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.
Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kjørte til Hirtshals.
(Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).
Så kjørte jeg non-stop, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.
Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.
Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.
Og litt mer mat.
Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.
Ved å gå tom for bensin, for eksempel.
Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.
Så blåste det så fælt, da.
Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.
Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.
Men den holdt seg på veien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.
Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.
På noe brød og noe å drikke, vel.
Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.
Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).
Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).
Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).
For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.
Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.
(Noe sånt).
Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.
Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.
(Inne i en sånn spesiell bygning, vel).
Og når dette begynte å ta en del minutter.
Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.
For dette var om kvelden da, (husker jeg).
Og da spurte han tolleren meg rett ut.
Om jeg hadde noe ulovlig med meg.
Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.
Også fikk jeg kjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.
Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).
(På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Noe sånt).
For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).
For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.
Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.
Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.
Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.
Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.
(Hvor hu jo var fra).
Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).
Og det var en ganske billig te-type, da.
Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.
Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).
(Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.
Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.
Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.
Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.
For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.
Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.
Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).
Og det var brunost-pizza(!)
Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.
Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.
Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.
(En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).
Siden jeg vel var ganske sulten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).
Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.
Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.
Må man nok si.
Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.
På den dagen som billetten min gjaldt for da.
Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.
(Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).
Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.
Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå glemte jeg det i farta.
At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.
Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.
(Noe sånt).
Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.
(For jeg hadde jo nettopp fått lappen.
Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).
Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.
Kjetil Holshagen var ikke hjemme.
Men mora og stefaren hans var hjemme, da.
Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.
Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).
Så det her var litt trist da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.
Men der var det ingen hjemme, da.
Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.
(Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).
Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.
Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.
Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.
Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.
(Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).
For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.
(For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).
Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).
Sa det, til en yngre kollega der, vel.
At der hadde ikke jeg noe å gjøre.
Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).
Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).
At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.
Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.
Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.
Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.
Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.
(Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).
Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.
(Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.
(Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).
For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.
Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.
Og var fra Berger/Svelvik, da.
Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.
Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.
(Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?
Jo, onkel Håkon, igjen(!)
Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.
Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.
For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.
For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.
Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).
Onkel Håkon gikk i bar overkropp.
Og i bare en ola-shorts, vel.
Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).
Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.
Noe som var nytt for meg.
Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.
Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.
(Siden ingen var hjemme i huset).
Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).
Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.
Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.
(Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.
Hvis jeg skjønte han riktig, da).
Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.
Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.
(For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.
Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.
Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.
(Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.
Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).
Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel
Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.
Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Da jeg gikk ut av den butikken).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.
For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.
Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).
Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.
Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.
(Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).
Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.
Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.
Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).
Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.
Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.
Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.
Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).
For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.
Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.
Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.
Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.
Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).
Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.
For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.
Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.
I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.
Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.
(Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark
Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.
(Utover på 90-tallet, ihvertfall).
Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.
(Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.
Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.
(Noe sånt).
Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Hvis ikke det var en annen gang, da.
Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).
Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.
Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.
Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.
Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.
Så jeg droppa det, da.
Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).
Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.
Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.
For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.
Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.
Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.
Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.
Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.
For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.
Så det var rimelig flaut da, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.
(En med lyst hår vel).
Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.
Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.
(Den siste dagen der, vel).
Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.
Men de hadde ikke noe telt liksom, da.
(Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).
Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).
Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.
Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.
(Noe sånt).
Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.
Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).
De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).
Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).
De var ikke noe særlig tess, da.
Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).
Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.
Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.
Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.
Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.
Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.
Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.
Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).
Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).
Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.
Men det var det visst da, (svarte han).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 21: Enda mer fra Løkken
Hvis jeg husker det riktig, så var det en søndag, (hvis det ikke var en mandag), som jeg dro hjem igjen, fra Løkken.
Ferja gikk vel ganske seint, vel.
Og jeg panta jo noen tomflasker, sånn at jeg blant annet fikk kjøpt meg en flaske kirsebærvin, på fredagen, og to flasker på lørdagen, (var det vel).
(Og denne kirsebærvinen, den kosta kanskje 12-13 kroner flaska, da.
Så det stemte det som Tom fra Lørenskog sa, (i Min Bok 4), at alt var så billig, i Danmark).
Og den kirsebærvinen, den drakk jeg bak i HiAce-en min, før jeg gikk ut på byen, om kvelden, den siste helgen der, da.
(For jeg ville vel ikke være på campingplassen der, hele tida, vel.
For jeg hadde jo satt av litt penger til mat.
Så da jeg fant alle de tomflaskene der, som noen av gjestene som hadde dratt hjem, hadde lagt igjen, etter seg.
Så ble det liksom som noen ekstra penger da, som jeg kunne bruke til å kjøpe drikkevarer, osv., da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ikke så kjent i Løkken.
Men jeg fant et diskotek som het Pakhuset, hvor det var gratis å komme inn, da.
Og jeg vet ikke hvorfor Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), mente at det var så bra, i Løkken.
For på det diskoteket, (som var det eneste ordentlige diskoteket, som jeg klarte å finne der), så var det bare ungdommer da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble kjent med en ung brunette, som satt ved nabobordet, (var det vel), opp i andre etasje, på Pakhuset der.
Hu var i tenårene, (men det var bare tenåringer der da, vil jeg si), og hu var fra Ingolstad, i Bayern, (der hvor de lager Audi, fortalte hun vel).
Og bodde i en ferieleilighet, som tilhørte foreldrene til enten hu eller venninna, vel, (hvis jeg skjønte det riktig).
Og hu holdt med Bayern Munchen da, (mener jeg å huske).
Jeg begynte å nevne det, at Klinsmann var solgt til Tottenham, (eller noe sånt).
Og da forklarte hu at Klinsmann var solgt til Tottenham _Hotspurs_, da, (med en litt overlegen tone, må man vel si).
(Jeg snakker ikke noe bra tysk, så praten gikk vel i en blanding av tysk, dansk, norsk og engelsk, vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu fra Ingolstad, (det var mest hu mørkhåra som prata, hu venninna mest bare satt der, vel).
Hu pekte plutselig på, (eller om hu nikket mot), ei ung blondinne, (var det vel), ute på dansegulvet, (som vi satt like ved), da.
Og mente at hu bare var ute etter sex da, (eller noe).
Hu mente at hu kunne se det, på måten hu dansa på da, (var det vel).
Og da syntes jeg at det her ble litt rart da, (husker jeg).
For hvordan klarte hu å se det, liksom?
Hadde hu noen slags synske evner, (eller visste hu om noen slags hemmelige triks, for å klare å se sånt), husker jeg, at jeg begynte å lure på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tulla litt med der her tyske damene, og begynte å klage litt på alle de svære, tyske bunkersene, som stod plassert overalt langs stranda, i Løkken, da.
Jeg nevnte vel det, at jeg hadde liggi og solt meg oppå en av de svære bunkersene, (for jeg var bare ute å gikk en tur, langs den lange stranda, (uten badehåndkle muligens), og ville vel kanskje teste kneet mitt litt da, ved å klatre litt i de bunkersene, og sånn, da).
Og da dukka det opp et hippie-par der, i 20-årene vel, (helt nakne forresten), som løp ut i sjøen for å bade da, (husker jeg).
Og det fortalte jeg om, til de her tyske jentene, da.
Og da lo de litt vel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og sa vel noe sånt som at det var kjent at det bodde hippier, i eller rundt de bunkersene, i Løkken, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).
Så hadde en svær gjeng, på 7-8, svenske ‘grabbar’, (eller hvor mange det var igjen), slått leir, like ved HiAce-en min, da.
Og disse dro meg, (mer eller mindre), ut av bilen min, (etter at jeg hadde begynt å drikke), og fikk meg til å sette meg ned ved deres campingbord, for å preike, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De svenskene, de prata om alt mulig, da.
Og jeg mobba dem vel litt, for at Norge pleide å gjøre det bedre, enn Sverige, i vinteridrett osv., på den her tida, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig så spurte en av svenskene, om han kunne få en smak, av kirsebærvinen min, i en kopp eller et glass, som han hadde, da.
Og jeg sa at det var greit, da.
For jeg hadde vel forklart det, at det her var noe slags billig kirsebærvin, som bare kosta 12-13 kroner flaska, (eller noe), men som jeg syntes at var grei, å drikke, på en campingplass, (siden jeg ikke hadde noe kjøleskap, og heller ikke hadde så mye penger), da.
Men da jeg skulle helle litt kirsebærvin, oppi koppen, til han svensken.
Så visste det seg det, at flaska mi, nesten var tom, da.
Så jeg måtte gå å hente den andre flaska med kirsebærvin, (som jeg hadde kjøpt den dagen, for de tomflaskene, som jeg hadde funnet der), som jeg hadde liggende, bak i HiAce-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så begynte de svenskene å bable om at de kanskje skulle ut på byen.
Men at de ikke visste om noen utesteder, i Løkken da, (eller noe sånt).
Og da sa jeg at de kunne bli med meg på Pakhuset da, (husker jeg).
(For jeg var i ganske godt slag, da.
For jeg hadde drukket mye, og det var en fin sommerkveld, å sitte ute i, da).
Så jeg gikk jo drita full, (for jeg var jo på min andre flaske, med kirsebærvin), bort til Løkken sentrum da, med nesten en hær, av svenske pojkar, på slep, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg huska jo det, fra jeg var i Brighton, sommeren 1989.
Fra da jeg tok toget, sammen med Siri Rognli Olsen, og venninnene hennes, fra Harwich til London, (etter å ha dratt med Braemar, fra Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
At en engelskmann, som vel også hadde vært med Braemar, (mener jeg å huske), begynte å bable om, (mens han var sentimental, må man vel si), at på noen restauranter, (som han likte), i London, så var det lov å ta med seg sin egen vin, da.
Og jeg hadde jo tatt med meg den andre kirsebærvinflaska, på veien.
For jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på halvlitere, og sånt, da.
Men jeg huska jo det, som han engelskmannen hadde sagt, på det toget, fra Harwich til London, i 1989, at på noen utesteder, så var lov å ta med seg vin, da.
Og sånn som jeg skjønte det, så var Danmark et rimelig ‘laid back’ land, da.
Så jeg tok sjansen på det, at det ville gå greit, å ta med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset der, da.
Siden jeg vel var en kjent gjest der, (for jeg hadde jo vært der kvelden før, og vel muligens også en annen dag, mens jeg hadde HiAce-en parkert oppe ved den gården der, (men dette husker jeg ikke helt sikkert, om jeg hadde vært på Pakhuset før den dagen jeg møtte hu fra Ingolstadt der, eller om jeg bare hadde gått forbi der, eller noe sånt)).
Og jeg hadde jo også en hær av svenske grabbar, på slep.
Så jeg tok sjansen på at det her ville gå greit, da.
Så jeg bare tok med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset, og gikk opp trappa der, (ganske raskt), med alle de her svenske karene, på slep, da.
Og så gikk jeg rimelig raskt, bort til det bordet, hvor jeg hadde sitti, kvelden før, da.
Og da var det nesten som at noen hadde holdt av det bordet til oss, for det stod ledig, da.
Og alle de svenske gutta, de satt seg rundt det ledige bordet der, da.
Mens jeg selv satt meg, på en benk, (som gikk langs veggen), mellom det bordet, og nabobordet, da.
Og ved nabobordet, så viste det seg det, at der satt hu mørkhåra jenta fra Ingolstadt, og venninna hennes, da.
(På samme måte som de hadde gjort, kvelden før, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo vært på ferie, (sommeren 1987), hos tante Ellen, i Sveits.
(Nemlig i Aesch, som ligger i den tysktalende delen, av landet).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og der, så begynte jeg jo å lære meg noen tyske ord.
Så da jeg satt meg ned, ved hu tyske brunetta og venninna hennes der.
Så sa jeg noe på tysk da, som jeg vel hadde halvveis tenkt ut, mens jeg var på stranda den dagen, (eller noe).
Og det var ‘guten aben meine Bayerishe freunde’, (eller noe sånt).
For det klarte jeg å si, på tysk, da.
(Etter å ha liksom hatt det med tysk, litt i bakhodet, fra dagen før, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de to unge, tyske damene.
De hadde med seg en tenåringsgutt også da, denne kvelden.
En med lyst hår, (mener jeg å huske).
Som vel også var tysk, vel.
(Noe sånt).
Og jeg spurte hu tyske brunetta, om hvem han var, da.
Men han var liksom ingen da, (forstod jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han tyske gutten, (må han vel ha vært), han spurte om han kunne få litt kirsebærvin, av meg da, (husker jeg).
Og det sa jeg vel at var greit, da.
Men etterhvert, så ble jeg så full, fordi jeg hadde jo drukket nesten en og en halv flaske, med kirsebærvin, da.
For jeg hadde nok drukket litt vel fort, da jeg satt og preika, med de svenskene, på campingplassen, antagelig.
Så jeg måtte ned på dassen der, (på Pakhuset), og spy da, (husker jeg).
(Og jeg mener at han tyske gutten, var nede på doen der, og la merke til at jeg spøy der.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og etter å ha spydd, så orka jeg ikke å være inne på Pakhuset noe mer, da.
(For jeg følte meg skikkelig dårlig, da).
Så da gikk jeg bare ut fra Pakhuset der, da.
Og jeg gikk inn på et gatekjøkken, som lå like ved Pakhuset der, da.
Og spurte om det var i orden, at jeg bare stod der litt.
For jeg var så full, at jeg liksom trengte å få summet meg litt, da.
(For jeg var helt svimmel i huet, av all den kirsebærvinen, må jeg innrømme).
Men etter en stund, så sa de gatekjøkken-folka, at jeg måtte gå ut derfra, da.
Og da, så gikk jeg tilbake igjen, til campingplassen da, (husker jeg).
Noe som var som et mareritt, (sånn som jeg husker det).
For jeg var så full, da.
Men jeg klarte å komme meg tilbake, til HiAce-en min, til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så mener jeg å huske at en av de svenske gutta, lo litt av meg, da.
(Muligens fordi at jeg var rimelig fyllesyk, eller noe, da.
Hva vet jeg).
Men de sa ikke hei, eller noe.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Også dro de fra campingplassen, da.
Og seinere på den dagen, så stod jeg og prøvde å triksa litt, med en fotball, i et hjørne, av campingplassen der, (var det vel).
Og da, så kom jeg igjen i prat, med de to unge damene, fra Setesdal, da.
(Jeg begynte vel å prata litt om sandflukten, tror jeg, (i mangel av noe bedre å prate om, vel).
Noe som jeg vel hadde lest om, på et skilt, på stranda der, da.
Og det med sandflukten, det gikk ut på det, at vinden blåste bort mye av sanda, som lå på stranda der, da.
Så danskene dreiv og planta noe ugress, (og sånn), der, for å unngå det, at stranda liksom skulle forsvinne, da.
Hvis jeg skjønte det riktig).
Jeg forklarte vel det, at jeg skulle dra hjem, den samme dagen.
(For ferja mi gikk vel ganske seint, den dagen, hvis jeg husker det riktig).
Men at jeg hadde tenkt meg en tur på stranda først da, (eller noe sånt).
Ihvertfall så sa de to Setesdal-damene det, (husker jeg), at de skulle bort på stranda der, en tur, for å sole seg litt da, (eller noe).
Og da sa jeg vel det, (hvis jeg husker det riktig), at jeg også hadde tenkt meg en tur, ned på stranda der, siden dette var den siste dagen, som jeg skulle være der, da.
Og at det derfor var mulig, at jeg så dem igjen, nede på stranda der, da.
Og da jeg gikk bort på stranda, etter å ha prøvd å spille litt mer fotball.
(Det var vel muligens den fotballen som vi spilte fotball med, på TG94, i Rykinnhallen, og som seinere vel lå i boden, på Ungbo der.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så så jeg at de to tenåringsdamene, (som var ganske høflige, stort sett, må man vel si), fra Setesdal, lå og solte seg, for seg selv, på stranda der, da.
(For dette var vel den siste dagen, av sommersesongen, (eller noe sånt).
Så det var ikke så mange andre folk der da, (hvis jeg husker det riktig).
For dette var vel langt ute i august, så det var vel nesten bare nordmenn som orka å bade noe særlig der, (siden det var ganske kaldt i vannet da), sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu ene Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med).
Hu fortalte meg det, at hu lyshåra venninna hennes, (som lå ved siden av henne), hu jobba, som sølvsmed, i Setesdal da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, mens vi lå og snakka der.
Så begynte hu Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med), nesten å spytte, mens hu lagde en sånn spesiell sprutelyd, med kjeften, da.
Og da, så spurte jeg henne, hva det var, som hu på dreiv med.
Og da hadde hu visst fått noe sand i kjeften da, svarte hu.
(Siden det blåste så fælt der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 19: Løkken
Da jeg kjørte ombord i den luftpute-ferja, som gikk mellom Larvik og Hirtshals.
Så klarte en eldre kar, (i en ganske ny Mercedes), som kjørte på ferja, som bilen før meg.
Å ripe opp lakken, på bilen, like etter at han kjørte opp en landgang.
Og da jeg kjørte, som neste bil, så begynte noen av bakkemannskapet å prate om meg, (overhørte jeg).
Fordi jeg liksom kjørte så dårlig, da.
Hadde bestemor Ingeborg vært og prata med Larvik Line og bedt de om å tulle med meg, kunne man kanskje lure på.
Jeg har lurt litt på det her ihvertfall, i ettertid, (fra tid til annen), må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve turen over til Danmark, den tok bare to-tre timer.
Og under overfarten, så satt folk, i noen seter, som ligna på flyseter, og som stod på rekke og rad, i et stort rom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da kjørte av ferja i Danmark, så kjøpte jeg meg et kart, på en bensinstasjon, i Hirtshals-området, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske at jeg kjøpte det kartet, men.
Men jeg tror at det må ha vært sånn, ihvertfall.
Hvis det ikke var kart for Danmark også, på kartet, som jeg brukte, da jeg kjørte for Chinatown Expressen, da.
Det er mulig
Hm).
Jeg husker at jeg var innom en annen bensinstasjon, på veien sørover, fra Hirtshals, ihvertfall.
(En bensinstasjon, som lå langs veien, før jeg tok av vestover, mot Løkken, vel).
Og der var det ei smekker tenåringsjente, som stod i kassa, (husker jeg).
Og grunnen til at jeg husker henne, det var fordi at hu plutselig begynte å gå ut av kassaområdet, og rundt i bensinstasjonen der, (rundt isdisken osv.), i noen åletrange klær, antagelig for å leite etter noe, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde funnet en vei, som gikk vestover, mot Løkken.
Så skulle jeg liksom dobbeltsjekke det, at jeg kjørte på riktig vei, da.
Og da var jeg veldig dum, (husker jeg).
For da jeg skulle stoppe, på en rasteplass, (eller noe sånt), der.
Så var det så flatt der.
Og det så ut som at det gikk an å kjøre, på et jorde, som lå like ved veien, da.
Så jeg begynte å tullekjøre litt der, da.
For jeg syntes at det så så morsomt ut, da.
Men da dreit jeg meg ut skikkelig, må jeg innrømme.
For det var nemlig en grøft, mellom veien og jordet, som jeg ikke så, da.
Så plutselig, så lå HiAce-en halvveis nedi en grøft der, da.
Med det venstre bakhjulet opp i lufta, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo umulig for meg, å få opp bilen selv.
Men jeg hadde jo bremset ned farta ganske mye.
Før jeg liksom skulle tullekjøre litt, da.
Så det ble ikke noen skader på bilen.
Men jeg hadde ikke sjans til å få bilen opp av grøfta.
Så jeg gikk opp en vei, til en gård, som lå like ved der jeg kjørte i grøfta, da.
Og spurte han bonden, som holdt til der, om han kunne hjelpe meg å få opp bilen, da.
(For jeg sa at jeg hadde kjørt ut, mens jeg så på kartet, da.
For jeg turte ikke å innrømme det, at jeg dreiv og tullekjørte, da).
Og han bonden, han stoppa en annen lokal kar, som kjørte forbi, mens vi stod der, da.
I en pick-up, (eller hvordan bil det var igjen), da.
Og han klarte å taue HiAce-en opp av grøfta igjen, da.
Og jeg spurte vel om de skulle ha noen penger, som takk for hjelpen.
Men de ville ikke ha noen penger, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var veldig kult gjort da, av de bøndene, i Nord-Jylland der, må jeg si.
(Og jeg nevnte vel også det, for bestemor Ingeborg, da jeg kom tilbake igjen, til Nevlunghavn, at de bøndene hadde hjulpet meg, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, da jeg kjørte videre, så begynte det å bli mørkt, osv.
Og da stoppa jeg, på en rasteplass, som lå like ved motorveien, ikke så mange mil før Løkken, da.
Og der, så la jeg meg for å sove, for natten, da.
Men det var veldig begrenset, hvor mye søvn, som jeg klarte å få meg der, (husker jeg).
For når det kjørte vogntog forbi, så liksom drønnet det skikkelig, inne i bilen, da.
Så jeg ble jo helt ør i hue, av den overnattingen der, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så kjørte jeg inn i Løkken.
Og etter å ha vært innom en butikk, som vel muligens nettopp hadde åpnet vel.
(For jeg dro videre, ganske tidlig, fra den rasteplassen, da).
Så kjørte jeg etterhvert inn en skogsvei eller gårdsvei.
(For jeg prøvde å finne et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, da.
For jeg hadde ikke med meg så mye penger da, for å si det sånn.
Så mesteparten av pengene mine måtte jeg bruke på bensin, da).
Og jeg så et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, som så ganske øde ut, da.
Men det var ikke sånn, at jeg bare lot bilen stå der.
Det hendte også at jeg kjørte rundt i Løkken sentrum, med den bilen, da.
Og stranden i Løkken, det var en kjempelang sandstrand.
Og der var det var vanlig, å kjøre bil, på stranda, da.
Så jeg kjørte en god del med HiAce-en rundt på stranda der da, husker jeg.
For det var fint vær, da.
Så jeg lå og solte meg, inne i bilen, da.
(For jeg parkerte sånn, at bilen stod vendt mot stranda og sola, da).
Og så lå jeg og solte meg, og prøvde fortsatt å få lest ferdig To Tårn da, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det stedet, som jeg hadde funnet, hvor jeg parkerte bilen, om natta.
Det var ikke så utrolig langt fra Løkken sentrum, da.
Så jeg kunne også gå til og fra bilen, hvis jeg ville ned til Løkken sentrum, om kvelden, for eksempel.
Og det mener jeg å huske, at jeg gjorde, et par ganger, ihvertfall.
At jeg gikk til og fra Løkken sentrum, da.
Og det stedet hvor bilen min stod parkert, det var vel litt lenger fra sentrum, enn et sånt tivoli, (eller noe), hvor jeg leste om, (i VG eller Dagbladet vel), en gang, noen år, etter det her, at en norsk dame, hadde blitt skalpert, (eller noe), av en radio-bil, hvis jeg husker det riktig.
(Eller, jeg søkte på nettet nå, og det var en go-kart, som hu dama hadde blitt skalpert av, i 2001, leste jeg, på Dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/07/12/268943.html).
Jeg gikk forbi det tivoli-stedet, når jeg skulle gå opp til der bilen min stod parkert da, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg hørte på radio, (på en Grundig kassettspiller, som jeg hadde fått, av mora mi, til jul, et år eller to, før det her vel, men som jeg nesten ikke hadde brukt), og da spilte en dansk radiostasjon, en sang, fra filmen ‘Breaking the Waves’, (mener jeg å huske)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var muligens en minkfarm, (eller noe), som jeg hadde parkert ved, (tror jeg).
Og en dag, så så jeg en bonde, som dukka opp der, da.
Og jeg spurte om det var greit, at jeg stod parkert der, da.
Og det var greit da, fikk jeg til svar.
Men så, en dag eller to senere.
Så dukket politiet opp der da, (husker jeg).
Og de ba om å få se på vognkortet, til bilen min, da.
Og de ble vel litt roligere, når de så det, at det var jeg som var eier, av bilen, (tror jeg).
Og jeg viste også politiet at jeg hadde en billett, tilbake til Larvik, som var noen dager frem i tid, da.
Men jeg hadde visst klart å glemme igjen noen greier, utenfor bilen.
Og det var en ølflaske og en bærepose, (eller noe sånt), vel.
Og politiet forklarte at det ikke var lov til å kjøre i fylla, i Danmark, da.
Men det skjønte jeg jo av meg selv da, (for å si det sånn).
Så jeg forklarte det, at hvis jeg drakk øl, så drakk jeg det om kvelden da, og så kjørte jeg om dagen.
Og de politifolka, de klagde også, på at det lukta vond der, fra den minkfarmen, (eller hva det var), da.
Men jeg forklarte det, at jeg ikke merka noe særlig til den lukta, inne i bilen, da.
(Jeg hadde ikke merka noe til noe vond lukt, før de politifolka begynte å bable om det, for å si det sånn).
Men jeg hadde merka at det dukka opp en del fluer, inne i bilen, da.
(Noe som jeg syntes at var rimelig irriterende).
Så jeg hadde kjøpt fluepapir, på et supermarked, nede i Løkken sentrum, en eller to dager før det her besøket, fra politiet da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996
Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.
Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).
(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).
Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.
Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.
Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.
Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.
Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.
Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.
Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.
Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.
Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.
Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.
(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.
Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.
Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.
Så jeg kjørte innom mora mi, da.
Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.
(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.
Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.
Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.
Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.
Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.
Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.
(Hvem vet).
Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.
(Til og fra jobb, osv).
Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg at hu var blakk.
Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.
Det sa jeg at var greit.
For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.
Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.
Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.
(Noe som var nytt for meg, da).
Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.
Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.
Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).
Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).
For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).
Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.
Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).
Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.
Jeg tok det litt på sparket, liksom.
Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.
Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.
Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.
Men hun hadde en gressklipper stående der, da.
Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).
Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).
Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).
Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.
Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.
Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.
Og da fortalte bestemor Ingeborg det.
At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.
Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.
(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.
Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.
(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).
(Den stranda ved siden av Gurvika der.
Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.
Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).
Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.
For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).
Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).
Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).
(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.
Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.
Noe som var nytt for meg.
For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).
Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.
Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.
De bydde på en øl, (mener jeg å huske).
For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.
Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Her kan man se det, at Palle Ravn, var dansk konsul
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/02/na-var-postmann-her-med-testamentet-til.html
PS.
Jeg synes det er rart, at man ikke kan finne ut mer om Palle Ravn, nå til dags, når han hadde adresse i tre land, på 70-tallet:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Græsted er visst et, (mer eller mindre), religiøst sted:
http://www.facebook.com/pages/Gr%C3%A6sted/103807392990815?sk=info
