Stikkord: Espen Melheim

Annika, som jeg sendte e-post til, i den forrige bloggposten.

Hun var en gang oppe hos meg, i Leirfaret, og banka på alle dørene og vinduene, mens hun hoia.

Hva foregikk da, kan man lure på.

Jo, Kjetil Holshagen, tror jeg, hadde fortalt at de hadde fått nye naboer, som hadde en film.

Jeg tenkte, at jeg fikk være hyggelig mot de også, (som jeg var mot Kjetil og dem sine forrige naboer, Tom-Ivar Myrberg og dem.

Jeg var egentlig ikke kamerat med Myrberg-folka, men han Tore var så umulig, så jeg ble kjent med dem, for dem lagde så mye støy på Nedre).

Så ble jeg kjent med Kjetil Holshagen, gjennom dem.

Og han Kjetil Holshagen, han var heller ikke så kul som de tidligere kameratene mine, synes jeg, sånn som Frode Kølner i Larvik og Petter og Christian, som dro til Mexico, osv.

Men det her var mer noe Nedre-greier.

For vår familie hadde liksom så mye slekt og venner på Nedre, på Bergeråsen, og jeg hadde klassekamerater osv.

Og jeg gikk jo til faren min og Haldis, i Havnehagen, hele tida.

Og det var liksom mitt området det, mellom Haldis sitt hus, og mitt hus.

Ikke langt unna ihvertfall.

Så kom det plutselig tre umulige gutter fra Nord-Norge dit, Myrberg-brødrene, og da måtte jeg bli kamerat med storebroren deres, Tom-Ivar, i min klasse, for han lot meg ikke banke Tore, selv om jeg spurte.

Så sånn var det.

Men men.

Det er en litt kjedelig historie det her, så jeg får ta en pause.

PS.

Men for å gjøre en lang historie kort, så fikk jeg lov å låne den litt kjedelige filmen, av noe nye folk på Bergeråsen, mot å kopiere en annen film.

Og da hadde jeg spurt Christell på forhånd.

Var det greit at jeg lånte videoen deres, så kunne vi fått kopiert den filmen.

Men videoen til Christell og dem virka ikke.

Så jeg fikk ikke kopiert filmen.

Og Christell kom opp til meg i Leirfaret, og var helt sinna, og kjefta, for hu skulle ha videoen.

Og da ble jeg sur, for hu måtte vente til jeg hadde fått kopiert den filmen til de folka.

Jeg hadde huset fullt av Kjetil Holshagen, Øystein Andersen osv., vel.

Noe sånt.

Så her kan det ha vært noe plott.

For Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, er jeg skeptisk til nå.

Men men.

Mer da.

Så jeg bare slengte videoen oppå vannsenga, for jeg ble irritert på Christell, som ikke lot meg kopiere, før hu skulle ha tilbake videoen.

Christell begynte å flørte, og sa at hu visste ikke at jeg kunne bli så sinna.

(Neanderthal som hu nok er, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).

Og så gikk hu igjen.

Det neste som skjedde var at Annika og søstra mi og Christell, de kom og banka på alle vinduene og dørene, i leiligheten min.

Dagen etter, antagelig.

Jeg måtte gå inn på badet, for jeg orka ikke å prate med de, men jeg hadde låst alle dører og vinduer.

Men men.

Jeg hadde også da funnet ut at videoen ikke virka.

Men det kan ha vært flere årsaker, sånn jeg ser det nå.

– Videoen måtte stå på gulvet, foran videokameraet vel, i reolen på rommet mitt, (opprinnelig faren min sitt, men han brukte aldri det).

Og da la jeg så vidt kneet oppå videoen en gang, men jeg vet ikke om det kan ha vært grunnen, (isåfall var videoen skrøpelig).

– Jeg kasta jo videoen på vannsenga.

Men om det var grunnen til at videoen ble ødelagt, det veit jeg ikke.

(For vannsenga var jo veldig myk, så det skulle man ikke tro, ihvertfall).

– Videoen kan ha vært ødelagt, nede hos Christell, av f.eks. søstra mi, som jeg husker en gang, skar noe mønster i vuggen til Axel, og hun må ødelagt noen knapper på TV-en hos mora mi, i Jegersborggate i Larvik, tror jeg, det var ikke meg ihvertfall, og nok ikke mora mi eller stefaren vår heller.

En gang fant søstra mi en kalkulator, som en mann hadde mista, sa hu.

Men men.

Mer da.

Jo, dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Og Pia og Christell gikk også på ungdomsskolen.

Så dette var det året jeg gikk i 9. klasse.

Altså skoleåret 1985/86.

Muligens våren, tror jeg.

Så la jeg en plan, som jeg fortalte til Espen Melheim i klassen, vi var mer eller mindre kamerater.

Jeg hadde lagt planen før jeg dro på skolen.

Jeg lot vinduet til rommet mitt stå åpen.

Også gikk jeg av på Sand, for å gå bort til farmora mi.

(Det var noe jeg ikke alltid gjorde, på den her tida, for det hendte jeg spiste middag hjemme og, husker jeg, da jeg gikk i 9. klasse, for jeg fikk lommepenger og penger til mat).

Og da sa jeg hadet høyt, til Espen Melheim, på Sand.

Sånn at Christell og Pia skulle høre at jeg gikk av bussen.

For da regna jeg med, at de ville tørre å gå inn på rommet mitt, og hente videoen deres, som var ødelagt.

Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, i leiligheten min lengre.

Så måtte jeg gå ned til de folka, som var et voksent par, (vi var jo bare ungdomsskole-elever), og fortelle dem det, at videoen ble ødelagt, så jeg fikk ikke kopiert noe film til dem.

Og det sa de gikk greit, sånn som jeg husker det.

Men jeg syntes jeg hadde gjort dem en tjeneste nesten, (at jeg brøyt isen litt med de, sånn at de ble litt mer varme i trøya, på Bergeråsen, siden de var nye der, og jeg hadde bodd der så lenge, og kjente noen folk der, osv).

Men men.

For det var jo egentlig bare kjedelige greier det her, syntes jeg.

Men jeg hadde en tremenning, Øystein Andersen, (som ofte var på besøk fra Lørenskog), som nesten var som besatt, av å kopiere videofilmer.

Så jeg også prøvde å interessere meg for det da.

Men men.

Bortsett fra kranglinga med de jentene kanskje.

Det var vel kanskje sånn, at jeg også gjorde dette, fordi jeg lurte på hvordan det gikk med Christell og dem da.

Siden jeg ikke var der så ofte.

(Den filmen var liksom ikke det viktigste).

Jeg var mest hjemme, og prata med kamerater, som Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og Espen Melheim.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så hvordan den videoen egentlig ble ødelagt, det veit jeg ikke.

Men Christell var så rar, hu var så oppsatt på å få videoen fort tilbake.

Og hvorfor måtte Christell ha med Annika, og banke på vinduene og dørene mine?

Trodde Christell at jeg var redd for Annika?

Her var det nok noen ugler i mosen, vil jeg si.

Tuller Annika med Christell, lurer jeg nå.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog