johncons

Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)

  • Min Bok 3 – Kapittel 26: Problemer med verneombud

    Jeg overhørte forresten at Bricen, prata med en kar, på lagsrommet, en gang.

    Han karen sa det, at det hadde jo vært en neger, i Oslo, som hadde blitt forfulgt, av en bil, med folk inni, som slo etter han negeren, med kjetting da.

    ‘Det var meg, det’, sa Bricen.

    (Bricen mente at det var han, som var han negeren da).

    Og da svarte vel ikke han andre karen så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen hadde også radioprogram om hasj en gang, husker jeg.

    Bricen ville intervjue meg, i døra til lagsrommet der cirka vel.

    Og han spurte om jeg hadde sett hasj da.

    Jeg måtte innrømme, at det hadde jeg ikke.

    Og da syntes nok Bricen at jeg var litt kjedelig, tror jeg.

    Men jeg nevnte ikke noe om at jeg hadde en tante, (tante Ellen i Sveits), og en søster, (Pia), som var ‘de hasjisene’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen pleide forresten også å ta seg en joint, på søndagskveldene, etter at vi hadde kommet til leiren, med toget, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg tror at han røyka sammen med Vik.

    For jeg husker at de pleide å snike seg litt unna vel, (noen ganger ihvertfall), når en gjeng av oss, hadde gått fra togstasjonen, etter å ha kommet til Elverum, med det siste toget, på søndagene da, (fra Oslo).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kapittelet skulle egentlig være om tillitsmann.

    10 Torp ble valg til tillitsmann, i begynnelsen av året.

    Det var vel ikke så mange andre som ville være tillitsmann, så han ble valgt da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så hendte det en episode, når 10 Torp hadde sagt fra, hos Adm. Off., (eller noe), om at han selv ikke skulle ha en vakt, men at Bekklund, (på lag 1), skulle ha den vakta.

    Men det hadde visst ikke Bekklund godtkjent da.

    Så da ble 10 Torp avsatt i en Troppens Time, som verneombud.

    Og Bakke, (nestlagføreren på kanonlaget), ble valgt, istedet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var faktisk den i troppen, som hadde flest vaktpoeng, (tror jeg).

    (Jeg var ihvertfall en av de, som hadde flest vaktpoeng da).

    Likevel så satt Bakke meg opp, på mange vakter da.

    Så jeg prøvde å ta noe som nesten var en alvorsprat med han, og lurte på hvorfor han tulla med vaktlista da.

    Men da svarte han ikke noe.

    Og unnskyldningen som ble presentert i Troppens Time seinere, (eller hvordan det var igjen), det var vel at det var umulig å få det helt likt.

    Men altså, det virka som at Bakke ikke prøvde engang.

    Det ble jo sånn at noen hadde mange fler vaktpoeng, enn andre da.

    Men hvor vanskelig kunne det være liksom?

    Nei, her var det nok noen ugler i mosen, mistenker nesten jeg, den dag i dag.

    (Siden jeg måtte ha så mange vakter da, enda jeg hadde, (mer eller mindre), flest vaktpoeng).

    Så jeg var mer misfornøyd, med det nye verneombudet, siden han tulla sånn, og satt meg opp på for mange vakter da.

    Enn jeg var med det forrige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bakke, han sang/ropte også, ‘the Workaholic’, (fra en kjent sang, på den tiden), mens han stod like ved meg, på troppens oppstillingsplass, en gang.

    (Og jeg var den eneste som var i nærheten der, unntatt en annen kar, på kanonlaget vel).

    Så hva det var om, det veit jeg ikke.

    Men de kanonlag-folka, de var kanskje litt umodne hele gjengen da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 25: Enda mer fra Terningmoen

    Lagfører Bricen, han jobbadimma, en måned før førstegangstjenesten var ferdig cirka, sommeren 1993 da.

    Og like før Bricen jobbdimma, så skjedde det noe spesielt.

    Dette var en torsdagskveld, (husker jeg), så det var vel natta før Bricen dimma da.

    Jeg hadde vært på Alexis og drukket meg stup full da, (som jeg noen ganger gjorde, på torsdager, hvis jeg hadde penger, osv.).

    Da jeg kom tilbake til Terningmoen, så begynte Furuset, (som var norsk mester, i karate, eller noe, fra Brumundal), å dra med meg med rundt i leiren.

    Han skulle gi Bricen vannseng, sa han.

    Noe jeg, som ‘fyllik’, syntes at var ganske morsomt da.

    Vannseng, det var at man heiv en bøtte med vann, oppi senga, til noen som sov da.

    Som sagt så gjort, Furuset ga Bricen vannseng da, (han heiv en bøtte med kaldt vann på han, mens Bricen lå og sov, i senga si), med meg på slep da.

    Så dro Furuset meg med, til et tomt rom, i den brakka som stod tom, like ved vår kaserne da.

    Og så venta vi litt der, (av en eller annen grunn).

    Også gikk jeg tilbake til rommet mitt.

    Og da hadde noen tatt ut bunnen, av senga mi.

    Sånn at madrassen datt ned på gulvet da.

    (Sånn som reservene gjorde med senga til Torp, et drøyt halvår før det her vel).

    Men jeg hadde underkøye, (og ikke overkøye da, sånn som Torp).

    Men jeg var litt full da.

    Så jeg bare lå på gulvet, den natta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som Bricen var der, (var det vel), så tok han og begynte å slåss med meg, inne på rommet.

    Jeg var ikke helt med, men jeg skjønte plutselig det, at Bricen prøvde å ta et kast på meg.

    Så jeg måtte holde rundt halsen, på Bricen da, for å unngå å bli slengt hardt i gulvet da.

    Og da kommenterte nestlagfører Frydenlund, (husker jeg), og sa det, at det var ‘flaks for Ribsskog’, (eller noe), at jeg hadde holdt rundt halsen på Bricen, da.

    For ellers så kunne jeg ha blitt alvorlig skada da.

    Så Bricen prøvde omtrent å drepe meg, den siste dagen hans der, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, noen måneder før det her.

    Så gikk jeg av perm-toget, fra Elverum, på Oslo S., da.

    Og når jeg kom ut av Oslo S. der, så var søstera mi Pia der.

    Hu skulle noe ærend, inne på Oslo S. der, og jeg hang meg på henne da.

    Mens vi gikk oppover, ved siden av rulletrappene der, inne på Oslo S., da.

    Så kom Bricen rullende, ned rulletrappa der da.

    Også sa han ‘stjerna Ribsskog’, til meg.

    (Antagelig fordi at jeg var der sammen med en dame da.

    Han skjønte vel ikke at det var søstera mi kanskje.

    Og jeg bare hilste eller gliste tilbake vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere, den dagen vel, (må det vel ha vært), så sa søstera mi, til meg, at han i rulletrappa, (Bricen), han burde jeg ikke ha noe med å gjøre.

    Men Pia forklarte ikke da, hvorfor hu sa det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 24: Mer fra Terningmoen

    Mer jeg husker fra Terningmoen, det er at jeg overhørte det, at lagfører Quigstad, (fra Oslo), på lag 1, prata om det, at han og noen kamerater, pleide å gå rundt i Oslo, og banke opp folk, i helgene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Warming, på lag 3, han prøvde å bli marinejeger, (eller noe sånt).

    Og da babla 10 Torp, (fra Romerike muligens vel), om han, og sa at han ikke trodde at Warming hadde psyken, til å klare den opptaksprøven.

    (Som vel inkluderte en helvetesuke, osv.).

    Og Torp fikk ihvertfall rett i at Warming, (og også muligens Furuset og Andersen på lag 3 vel), kom tilbake igjen, uten å klare det, å bli jeger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Randen, han slutta plutselig i Geværkompaniet, da han hadde igjen to-tre måneder, av tjenesten sin kanskje.

    Og Warming, (lagføreren til Randen), fortalte meg det, at han trodde at Randen hadde hatt fått noen problemer med psyken, (eller noe).

    Og jeg husker også at Randen oppførte seg litt rart der, like før han dimma.

    For han sa til meg at det lukta sæd, på doen, på brakka vår, husker jeg, en gang som jeg skulle på do der, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte Øverland, Løvenskiold, Frydenlund, og noen andre Oslo-gutter vel, om jeg ville sitte på med dem, i en ganske liten bil, tilbake igjen til Oslo, (etter endt tjeneste, en fredag da).

    Jeg kunne ikke takke nei til det, syntes jeg.

    Men jeg hadde ikke lyst til å handle mat, i den litt kjedelige Prix-butikken, på Ellingsrudåsen da.

    Så jeg ba dem om å slippe meg av, ved Furuset-senteret, sånn at jeg kunne handle noe mat, (Pizza Grandiosa osv. da, som jeg var glad i da, når det var helgeperm osv.), på Rema-butikken der da.

    (Hvor Helene og Carmen, fra OBS Triaden, jobba, blant annet).

    ‘Bor du her altså Ribsskog’, sa Løvenskiold til meg, da jeg gikk ut av bilen, ved Furuset Senter der.

    Jeg svarte ‘ja’, for jeg syntes ikke at jeg kunne svare nei, siden jeg jo bodde på Ellingsrudåsen, like ved, og siden jeg hadde bodd i Høybråtenveien, og tatt T-banen fra ved Furuset Senteret der, når jeg jobba i Norsk Hagetidend, osv., da.

    (Men Løvenskiold var skikkelig nedlatende da, (må man vel si), siden jeg bodde i Oslo Øst da.

    Han trodde kanskje at jeg var derfra og.

    Jeg tror ikke han visste at jeg bare hadde bodd i Oslo, i tre år, som student, og at jeg egentlig var fra Larvik og Berger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sundheim, Skjellum og meg, vi begynte å henge litt sammen, på fritida, de siste par månedene, på Terningmoen.

    Dem dro meg med på kino, for å se ‘Bram Stoker’s Dracula’, (var det vel), i Hamar.

    (For kinoen i Elverum hadde brent ned, var det vel).

    Og vi dro også for å sole oss, ved et tjern, (som var en kjent badeplass da), i Elverum.

    (Hvor vi også dro litt for å se litt på damene og sånn vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi tre, kjørte rundt i Elverum, i bilen til Sundheim eller Skjellum vel.

    Så spurte noen engelske folk oss, om veien, til hotellet, i byen.

    Og jeg, (som satt i baksetet), jeg måtte svare da, for det klarte ikke Sundheim eller Skjellum å gjøre, på engelsk da, (virka det som).

    Og Skjellum måpte vel litt, (tror jeg), når han hørte engelsken min da.

    (Hvis jeg ikke misforstod da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo fått meg til å begynne å digge sånne skrekkfilmer og zombie-filmer, og sånn, på slutten av 80-tallet.

    (Selv om jeg hadde sansen får skrekkfilmer før det og.

    Jan Snoghøj pleide å ta med skrekkfilmer og actionfilmer, opp til meg, i Leirfaret 4B, noen ganger, tidligere på 80-tallet.

    Og da ville ofte Christell, (og Pia etter at hu flytta dit), og noen kamerater av Snoghøj, også sitte i stua mi og se de filmene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høsten 1992, (var det kanskje), så skulle filmen Evil Dead 3, (eller noe), bli vist, på Rockefeller.

    Og Øystein Andersen, han spurte om jeg skulle være med, (siden vi hadde pleid å se på de tidligere Evil Dead-filmene da, og Øystein Andersen var en stor fan av Evil Dead 2, blant annet da).

    Og Kjetil Holshagen, (fra Sande), var vel også med, (mener jeg å huske).

    Og muligens fler av Øystein Andersen sine kamerater da.

    Og på kinoen der, på Rockefeller, så traff vi faktisk Berget, fra lag 3, i troppen min, på Terningmoen, husker jeg.

    (Og dette var vel en av de siste gangene forresten, som jeg fant på noe, sammen med Øystein Andersen og dem da.

    Som jeg skal skrive mer om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når jeg hadde vakt, på Terningmoen, etter jul engang vel.

    Så måtte jeg plutselig ha vakt, to dager på rad.

    For nettopp Berget, han hadde plutselig tatt tyvperm, (må man vel kalle det), og dratt inn til Oslo, (av en eller annen grunn da).

    Og jeg var også oppført som reserve, på vaktlistene, for den neste dagen.

    Så jeg måtte ha vakt 48 timer i strekk da.

    Og fikk liksom ikke sovet ut da.

    For når man hadde vakt, så ble man vekket, hver fjerde time, (eller noe), for da måtte man gå streifvakt eller sitte i vaktbua da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg var ferdig med å ha vakt, (i to dager i strekk da), så hadde jeg en ‘kræsj’ med sersjant Dybvig, husker jeg.

    Og sa noe sånt som at, ‘det skjønner kanskje du og, hvis du tenker deg om’.

    At jeg ble sur, siden jeg måtte ha vakt, to dager på rad da.

    (Jeg var i litt dårlig humør da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 22: Vinterøvelse

    I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.

    Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.

    Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).

    Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).

    Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).

    Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).

    For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.

    Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).

    Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.

    For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.

    Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.

    For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.

    Men jeg spurte nå ihvertfall da.

    (Mens nesten hele laget hørte det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.

    Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.

    Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen igrunn.

    Det er ikke han det er Jon Blund.

    Han besøker store og små’.

    Og da sangen var ferdig.

    Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.

    Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.

    Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).

    (For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.

    (Hvis det ikke var den andre dagen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.

    Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.

    Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.

    Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.

    (Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.

    Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.

    Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).

    Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.

    Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.

    I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.

    Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.

    Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.

    (Ihvertfall en del av det).

    Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.

    Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.

    Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.

    Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.

    (Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.

    (For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).

    Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.

    Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.

    (Av en eller annen grunn).

    Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.

    Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.

    (Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).

    For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.

    Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.

    (Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

    Noe jeg ikke hadde vært borti før da.

    Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).

    Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.

    For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.

    (Ved snøhula der da).

    At Nybø lagde den her gryteretten sin da.

    Fra Toro da.

    Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.

    Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.

    Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.

    Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).

    Med en teltduk over seg vel.

    Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).

    Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.

    (For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.

    Men vi gikk rundt på fjellet der da.

    Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.

    Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.

    Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.

    Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.

    Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.

    (Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.

    Vi smelta vel bare snø, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.

    På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.

    Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.

    Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.

    Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.

    (Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).

    Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.

    Mens en hel gjeng så på oss da.

    Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.

    Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.

    For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.

    (Siden det var så kaldt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi måtte søke en gang til da.

    Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.

    (Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.

    For han var rimelig ordknapp, han befalet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.

    Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.

    (Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).

    Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.

    Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.

    Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).

    (Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.

    For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.

    Og det må jeg innrømme, at stemte.

    For jeg fant jo noe, under snøen.

    Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.

    Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).

    Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.

    Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.

    Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.

    Og nederst i den bakken, så var det en bru.

    Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.

    For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.

    Men jeg var ikke så stødig på ski.

    Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.

    Så når jeg så den brua, nedi der.

    Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.

    Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.

    (For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.

    Men det syntes jeg at ble dumt.

    For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.

    Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.

    Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.

    Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.

    Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).

    (Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).

    Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.

    Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.

    Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.

    (Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.

    Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.

    Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.

    Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.

    For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.

    ‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).

    ‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.

    (Eller noe sånt).

    Til sersjant Dybvig vel.

    ‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).

    (Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.

    Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.

    Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.

    Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.

    For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.

    Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.

    Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.

    Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.

    Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.

    Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.

    Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.

    (Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).

    Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.

    Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.

    Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.

    Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.

    For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.

    For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.

    Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).

    Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.

    Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.

    Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).

    Så en melding, kom tilbake igjen, til han.

    Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.

    Og det likte ikke han befalet.

    Så han stoppa hele gjengen av oss da.

    Og stilte oss opp på rekke.

    Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.

    ‘Nei’, svarte jeg.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Jeg var ihvertfall ærlig da).

    Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.

    Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.

    Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.

    Men det var alt som skulle til egentlig.

    Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.

    Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.

    Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).

    Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.

    (Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.

    Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.

    For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.

    (Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).

    Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.

    Og Bricen sa ikke noe mer vel.

    Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.

    For jeg hadde fått en frostskade da.

    Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 21: Mer fra Terningmoen

    Den siste tida, før jul, så var det bare Skjærbekk og meg, som fortsatt var igjen, på reservelaget, (husker jeg).

    Og en dag, så fikk vi i jobb, å av-ise trappene, til brakkene våre.

    For Elverum, det stedet, det blir noen ganger kaldt et ‘kuldehøl’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det er mange grader kaldere, vanligvis, i Elverum enn i nabobyen Hamar.

    (Det kunne vi se, på et termometer, som man kunne se fra veien, ikke langt fra Hamar der vel, når vi kjørte forbi, i en buss, som gikk fra Galleri Oslo, når vi skulle tilbake igjen til Terningmoen, etter å ha hatt helgeperm).

    Noe vi i Geværkompaniet fikk merke, hver dag, fra vi stilte opp på kompanioppstilling, om morgenen, og når vi var på skytebaner og dreiv med alt mulig annet forskjellig rart, utendørs da.

    Så det var fullt av is på trappene, allerede i desember der da.

    Og Skjærbekk og jeg, vi helte på varmtvann og hakka med spader, var det vel, for å få bort isen da.

    (Men jeg kan ikke huske at vi hadde noe salt der, til å strø på isen.

    For det lærte jeg seinere, når jeg jobba på Rimi Nylænde, at salt, det fikk isen til å smelte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjærbekk og jeg, vi hadde visst dumma oss ut da.

    For vi hadde visst også av-iset en trapp, som egentlig tilhørte en annen tropp.

    For kanonlaget, på troppen vår, de delte visst brakke, med en annen tropp da.

    (Noe sånt).

    Så da hadde vel jeg misforstått da.

    For vi av-iset begge trappene, til den brakka da.

    Men det var visst bare meninga, at vi skulle ha av-iset en av dem.

    Så da fikk vi vel litt tyn, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens Skjærbekk og jeg, stod der, og av-iset de trappene da.

    Så dukka det opp en kar, fra en annen tropp der vel.

    Han forklarte det, at dronning Sonja, hu var visst ikke noe kul, mot soldatene, som var i Garden.

    En soldat hadde visst bare sagt ‘hei’ til henne, en gang, (på Skaugum vel), og hu hadde visst da blitt skikkelig sint og gæern.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Brun på kanonlaget, han dukka vel også opp der, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så husker jeg at han prata om damer, med Skjærbekk, (de to hedmarkingene da, var det vel), en gang, som jeg stod like ved siden av, siden Skjærbekk og jeg vel jobba med noe da.

    Og da gikk praten dems i, at lillesøstera, til Tine Tollan, (eller om det var en annen stuperske), fra Hamar, visstnok var så fin da.

    Og praten gikk også i det, (eller om det var en annen gang), at de to var enige om det, at norske damer, ikke var så fine.

    Det var noe med midjen på dem, eller noe, som dem ikke likte da.

    (Disse to som begge hadde mørkt hår da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gadd jeg ikke vente, på et tog, som gikk via Hamar.

    For et annet tog, gikk via Lillehammer.

    Og da kom jeg litt tidligere til Oslo da.

    Men ingen av de andre soldatene, ville ta det Lillehammer-toget, sammen med meg da.

    Så jeg havna på det aleine da.

    Og på det toget, så satt det en hel ‘bøling’ på 20-30-40 soldater kanskje, som var fra en annen militærleir da.

    (Uten at jeg vet hvilken militærleir det kan ha vært).

    Og de lurte fælt på hvem jeg var da.

    (Overhørte jeg, gjennom togvogna).

    Men så så dem birkebeiner-merket, på skulderen, på permuniform-skjorta mi da.

    Og da ble dem litt stillere, (mener jeg å huske).

    (Pluss at jeg hadde masse skyttermerker og sånn da, som man også skulle ha på permuniform-skjorta da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Lillehammer, så gikk jeg rundt i gågata der, (var det vel), i en time, eller noe, kanskje.

    (Mens jeg venta på at toget til Oslo skulle gå da).

    Og så i en plateforretning, og sånn der da, (var det vel).

    Jeg møtte også Beckstrøm, (eller hva han het igjen), fra kanonlaget.

    (Han gikk i sivil, så det er mulig at jeg hadde hatt vakt da).

    Han var i Lillehammer, sammen med ei sprek, ung brunette, (husker jeg).

    Og de sa hei til meg da, som gikk rundt i hovedgata, i Lillehammer der, i perm-uniform da.

    (Og sikkert med den rosa bagen, som jeg hadde fått låne, av Magne Winnem da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så sa Bakke, (som var nestlagfører vel, på kanonlaget), til meg, at Beckstrøm og hu hotte, unge brunetta, de hadde hatt sex sammen, søtten ganger, (eller noe), på en helg, på en hyttetur da.

    (Utenom ‘sammenhengen’, sa Bakke det her til meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også mange fler merker etterhvert forresten, ettersom tida gikk, i Geværkompaniet.

    Marsjmerkene, de ble litt for tøffe for meg, som var så tynn, siden vi da måtte gå med mange kilo tung pakning.

    Men de fleste andre merkene, de klarte jeg å få med meg.

    Det var to skyttermerker til, (som jeg klarte), nemlig dugleiksmerket i bronse, og NAIS-merket.

    (Selv om det NAIS-merket forsvant, så det lurer jeg på om noen på lag 2, kan ha rappa.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da).

    Jeg klarte også feltidrettsmerke, (selv om jeg var sliten på slutten, og hang meg på Bø, (fra Skotbu vel, og lag 1), på en del av orienteringa der, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men noe av det mest overraskende, det var vel det, at jeg faktisk også klarte å ta skiskyttermerket.

    Jeg som pleide å gjøre alt for å slippe unna skidagene, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    For jeg hadde noe gule glassfiberski, som var så tråe da.

    Men skiskyttermerket, det klarte jeg i et slags oppsamlingsheat da.

    Siden jeg hadde hatt vakt kanskje, da den første konkurransen gikk av stabelen.

    Og jeg gikk vel ikke så utrolig fort på de tre-skiene til Forsvaret vel, (som ble kalt for ‘NATO-planker’, og som ikke skulle smøres, (mener jeg å huske), forresten).

    Men jeg skøyt vel ned halvparten av blinkene ihvertfall, (noe som var over snittet, for man ble vel litt kald, når man gikk rundt på ski der kanskje, ihvertfall så ble vel kanskje geværet litt kaldt.

    Også var man kanskje andpusten og da, etter skigåinga.

    Noe som gjorde det vanskeligere å treffe blinkene da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg klarte såvidt skiskyttermerket og da.

    Og det hadde jeg egentlig ikke håpet på, engang.

    Så da ble jeg litt overraska, husker jeg.

    (Da trodde jeg nesten at jeg drømte, da jeg så den resultatlista, hvor det stod at jeg hadde klart det skiskyttermerket, da).

    Og da hadde jeg tilsammen klart syv merker da.

    Noe som jeg lurer på om var mest i troppen.

    (Men det tørr jeg ikke å si sikkert da).

    Jeg husker ihvertfall at Davidsen, som var lagfører, på kanonlaget, han kom med noen syrlige kommentarer vel.

    Den gangen, da jeg fikk det skiskyttermerket utdelt, på troppens oppstillingsplass, da.

    Han sa at det var urettferdig, at den konkurransen som den utdelingen var for da, hadde hatt lavere standard, på deltagerne da, enn den første konkurransen, (som han sikkert hadde vært med på selv da, og han hadde kanskje ikke klart å ta det merket da, siden han kom med noe sånn ‘oppgulp’, (eller hva man skal kalle det), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 20: Mer fra reservelaget

    Reservelaget, det var veldig spesielt.

    Jeg fikk klage en gang, (av Frisell vel), fordi han mente at jeg hadde organisert knepping av telt, for bra.

    (Vi fikk vel ti minutter på oss, til å kneppe en sju-duker, og da skulle også primusen være oppe å kjøre.

    Noe sånt).

    For Frisell mente, at de fleste på reservelaget, de ville gjøre det dårlig, for å få lov til å dra hjem da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter en stund på reservelaget, så fikk troppen vår plutselig en USK.

    USK, det står for Utskrevet Sersjant Kurs.

    Så det var nesten som en sersjant da, men ikke helt.

    Og han USK-en, han var rosa, pga. solbrenthet vel.

    Og da lo Andresen, (fra Vinstra), sånn at han nesten grein, (husker jeg), og gjentok mange ganger, at ‘vi har fått en rosa USK’, (inne på reservelaget sitt rom da).

    (Eller om han sa ‘øs har fått en rosa USK’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andresen han overhørte jeg også, at prata om Titano-festivalen, (på Vinstra), en gang.

    En annen soldat prata om noen som var skikkelig gærne der, og noe med en campingvogn.

    Og da svarte Andresen, at ‘ja, det var oss, det’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sersjant Johansen, han babla noen ganger, om ‘hvor er de to døla-guttene?’.

    Så han var nok ikke så glad i Andresen og Pålhaugen da, (som var fra Gudbrandsdalen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg overhørte også, at Johansen snakka om en gang, (på en nesten hatsk måte vel), om en spesiell type folk, som var sånn og sånn, også kjørte de Opel da.

    (Så han dreit tydeligvis ut noen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis man spurte sersjant Johansen om noe.

    (For eksempel at man ikke hadde blyant, eller noe, under en undervisningstime, hvor vi ofte satt utendørs, på bakken).

    Så ville han ofte svare, ‘har du noe problem med det?’.

    Og da visste ingen hva de skulle svare.

    Men da kopierte jeg hu Anne Lise, (eller hva hu het), fra Abildsø-gjengen, en gang.

    Også svarte jeg at, ‘det er ikke det det er snakk om. Det det er snakk om er ..’.

    Og da svarte ikke Johansen da.

    Så det er mulig at han ble sur på meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Johansen, han fortalte også en gang, at han en helg, hadde vært nede i Fredrikstad, og møtt Pettersen der.

    Pettersen hadde visst sagt noe sånt, som at ‘det er sjanten min’, (i fylla da).

    Og Pettersen hadde visst hatt ei fjortisdame der og, sa Johansen, (til hele troppen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde troppen permoppstilling, på en oppstillingsplass, oppe ved fotballbanen eller HV-leieren der, (eller noe sånt vel).

    Og da tulla Johansen skikkelig, (husker jeg).

    Han sa, at nå var det helg, så nå skulle vi få noen ting inn her oppe, og pekte på hue, (og tenkte på alkohol vel), og også noen ting ut, her nede, (fortsatte han), og pekte på balla vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter bortimot et halvt år, (var det vel kanskje), så ble troppen vår ‘kvitt’ Johansen, for han skulle på noe militærutdannelse, i Skottland, (og muligens Edinburgh vel), husker jeg, at det ble sagt, på en kompanioppstilling vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De første ukene, av rekrutt-tida, så hadde vi også en sersjant, som het Breian, (og som ble kalt Breial, vel, av noen som mente at han var litt for tøff/kjekkas kanskje da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det eneste jeg husker av Breian omtrent, (som var en ganske lav, men krafig kar, med mørkt hår vel), det var at han fikk Henriksveen, (fra Elverum), til å begynne å grine, på oppstillingsplassen en gang, en av de første dagene.

    For Henriksveen, han sa at han ikke ville klippe håret i nakken, sånn som Breian, som inspiserte oss, sa at han måtte.

    For Henriksveen sa at han var modell, og derfor ikke behøvde å klippe håret sitt så kort da, (mens han grein litt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henriksveen, han ble jo nestlagfører, på lag 3.

    Men han hadde også en tvillingbror, i leieren, som var lagfører, på et geværlag, i en annen tropp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en gang, som jeg var reserve, og var avgitt, til lag 3, på en øvelse, (muligens Øvelse Elg 92, i Kongsvinger-traktene).

    Så skjedde det, at troppen gikk på noen stier, på sida av et fjell, eller noe, (midt på natta vel).

    Og da husker jeg det, at Henriksveen, plutselig begynte å dytte til meg, med AG3-en, omtrent som om han var en tysk Gestapo-soldat, (eller noe), og sa ‘gå da’, til meg.

    (Enda jeg gikk normalt fra før av, vil jeg si).

    Og dette klagde jeg også til Staff om, i kantina, på Terningmoen, etter øvelsen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av kara i troppen, som Furuset, Warming og Berget, (mener jeg å huske), de barberte av seg håret helt, i begynnelsen, av førstegangstjenesten.

    Men jeg selv, jeg gikk bare til frisøren, på vanlig måte, og sa at jeg skulle ha det ‘kort’ da, mens jeg var i militæret.

    (For jeg jobba jo på OBS Triaden og på Rimi Munkelia, mens jeg var i militæret.

    Og jeg hadde ikke lyst til å ha håret helt kort heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som student, (og nesten japp vel), i Oslo, så var jeg vant til å fikse på sveisen, og sånn, før jeg gikk ut på byen, osv., da.

    En gang da jeg var reserve, så spurte Andresen, om vi skulle stikke bort på velferden, og spille biljard.

    Og da stakk jeg, (av gammel vane), inn på badet da, og fiksa på sveisen, før jeg liksom skulle ‘gå ut’ da.

    Men da gadd ikke Andresen å dra å spille biljard likevel, (husker jeg).

    For da ble han kanskje flau over meg, (tror jeg).

    (Siden jeg kanskje da så for sossete ut da, eller noe).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 19: Ny troppsjef

    Etter jul en gang, så ble sersjant Frøshaug, forfremmet, til å bli ny adm. off.

    Ryktet gikk i troppen, (fra troppsass. Øverland, med flere vel), at Frøshaug var sur/lei, fordi han hadde vært troppsjef så lenge.

    Frøshaug hadde nemlig også vært troppsjef i Garden, og han sa noen ganger at det var ingen i Geværkompaniet som ikke kunne ha vært gardister.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frøshaug var også en kjent konkurranseskytter, forresten.

    Og ryktet gikk, om at da Frøshaug var troppsjef i Garden, så hadde han hatt Alex Rosen, i troppen.

    Og han hadde visst vært så gæern da.

    Rosen hadde visst putta ‘snabben’, (som var møkkete, etter mange dagers øvelse), oppi kjeften, på en medsoldat, fordi han hadde snorka så fælt da.

    (Fortalte en i en annen tropp meg, (en som kom inn i teltet vårt), da blant annet Torp og meg, var på en langvarig patrulje, på en øvelse, og ikke hadde soveposer.

    Mens jeg hadde cirka den siste fyringsvakta, før det ble morgen, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den nye troppsjefen, han husker jeg ikke navnet på nå.

    Men han het Bjørn til fornavn, det husker jeg.

    Det husker jeg fordi, at Stig Ragnhildsløkken, (fra Elverum), han sa det til oss på lag 2, at han nye troppsjefen, ble kalt for ‘kalesj-Bjørn’, i Elverum, fordi at han hadde stjålet kalesjen til en bil en gang.

    Det syntes jeg at var rart, at en ‘kalesj-tyv’, ble troppsjef.

    (Og det var også en litt morsom historie da).

    Så jeg føyk ut av rommet, til lag 2, og bort til døra, til lag 1, og fortalte folka på lag 1, om det her, som Ragnhildsløkken hadde sagt da.

    Men folka på lag 1, de ble så rare i maska liksom, over å høre det her da.

    Så jeg fortsatte _ikke_ til lag 3 da.

    Så jeg sa det bare til lag 1 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen, han brukte fritida der, til å jobbe i nærradioen, som holdt til i velferdsbygningen der.

    Jeg fortalte det, at jeg syntes at det hørtes kult ut, å holde på med nærradio da.

    Så jeg ble med Bricen, en gang, for å prøve å skjønne noe av det da.

    Men det var så mange knotter og sånn, i det studioet, så jeg syntes ikke at det virka noe artig, likevel.

    Så jeg blei bare med Bricen dit en gang da.

    Og det var vel ikke under sending, tror jeg.

    Men en gang, så hørte vi på lag 2, på nærradioen, som Bricen var programleder for da.

    (Jeg lurer på om dette var før jeg ble overført til reservelaget.

    Altså i løpet av den første perioden, som jeg var på lag 2).

    Og da hadde Bricen spilt ‘Boom Boom’, med DumDumBoys, husker jeg.

    For det var en sang, som ble spilt mye, i tropp 1 da, husker jeg.

    Eller hele det albumet, Splitter Pine, ble ofte spilt der.

    (Ihvertfall på de rommene jeg var på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg kom tilbake på lag 2, etter jul.

    Så var lag 2, det eneste laget, som ikke hadde kassettspiller.

    Men jeg syntes at det var kjedelig da.

    Så jeg fikk låne en kassettspiller, (av Randen, på lag 3, var det vel), som jeg plasserte på bordet, i rommet, til lag 2, da.

    Også spilte jeg noen opptakskassetter, som jeg hadde laget da.

    Men kassettspilleren til Randen, den slutta plutselig å virke, en dag.

    Så jeg måtte betale 300 kroner, til Randen, (for den kassettspilleren, den var ikke så ny da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Berget, (på lag 3), han tok opp det siste Metallica-albumet, (‘The Black Album’, med sanger som ‘Unforgiven’, ‘Sad but True’, ‘Enter Sandman’, med flere), for meg, (husker jeg).

    (Jeg digga egentlig ikke heavy, men jeg hadde litt sansen for de første singlene, fra det albumet da).

    Men Berget tok ikke opp sangene, i samme rekkefølge, som på albumet, (sa han).

    (Av en eller annen grunn).

    Det syntes jeg ikke at var så nøye.

    Og den kassetten, den var litt kul, å høre på, på walkman, når vi måtte gå på milelange marsjer, i distriktet, rundt Terningmoen der da, høsten 1992, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at kassettspilleren til Randen, ble ødelagt.

    Så snakka jeg vel om å få tak i en ny kassettspiller, til folka på lag 2.

    Men da sa Skjellum det, at han syntes at det var bra, å ha et sted, i militæret, hvor det ikke var masse lyd og bråk da.

    Så derfor ble det ikke noe av, at vi fikk tak i noe ny kassettspiller, etter dette, da.

    Så lag 2, det var vel det eneste laget, som ikke hadde stereoanlegg/kassettspiller, tror jeg.

    (Et lag i kompanistaben, eller noe, de hadde vel til og med TV, tror jeg).

    Men men.

    Men det var kanskje litt sant det Skjellum sa og, at det var greit å ha et sted, hvor det var stille, i militæret.

    Så etter dette, så begynte jeg vel å lese mer tegneserier og sånn, (som fløyt på brakka da), på fritiden.

    (Og jeg leste vel også bøker av Bjørneboe, (‘Haiene’), og Hamsun, (noen bøker fra ‘August’-triologien vel), mens jeg var i militæret.

    Bøker som jeg lånte på biblioteket der muligens vel.

    Og Nybø, fra Lier, han kommenterte at jeg leste den boka, som het Haiene vel, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg likte også, et par ganger, å gå inn til Elverum, (husker jeg), for å få litt variasjon, fra militæret.

    Og jeg pleide da å kjøpe med potetgull og sånn, for folka på laget da.

    Siden det var billigere, på Rema og Rimi, enn i leieren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagene, så ble det plutselig festdag, i leieren.

    Da skulle nesten alle på byen, i Elverum.

    Diskoteket Alexis var samlingsstedet.

    Folk drakk på rommet, og Furuset, (fra Brumundal), og Berget, (på lag 3), de stod og drakk under ei bru, (som gikk over Glomma vel), en gang, husker jeg.

    Og en gang, en torsdagskveld, på Alexis.

    Så var det faktisk DumDumBoys-konsert.

    Og dette må vel ha vært høsten 1992, (vil jeg vel tippe på).

    Og singelen ‘Splitter Pine’, den var vel ‘russe-sangen’, da jeg var russ, våren 1989.

    Så dette var jo over tre år seinere.

    Og jeg hadde jo drevet med så mye, inne i Oslo, på disse tre-fire årene.

    Så det ble som noe litt surrealistisk nesten, for meg, å høre dette albumet, Splitter Pine, hele tida, må jeg vel si.

    Og spesielt det at DumDumBoys fortsatt holdt konserter, hvor de vel kun spilte disse sangene, fra Splitter Pine.

    Det var litt spesielt, syntes jeg.

    Selv om disse sangene, fra Splitter Pine-albumet, de var veldig bra, og de satt som et skudd, (må man vel si), da DumDumBoys spilte dem, inne på Alexis der da.

    (Men litt rart var det, må jeg si, at ‘Geværkompaniet-sangen’, fra 1992/93, var den samme sangen, som russesangen, fra 1988/89.

    For å overdrive litt da, (for det var jo mer albumet Splitter Pine, som ble spilt der, og ikke bare singelen)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En opptakskassett, som jeg hadde tatt opp, med kul musikk, (som Ride, Teenage Fanclub, Psychedelic Furs og Stone Roses og sånn vel).

    Den kassetten, den havna etterhvert, inne hos lag 1.

    (På en eller annen måte).

    Og Thomassen, (fra Bøler), han hadde vel begynt, å påstå, at det var hans kassett vel.

    Så en gang, som jeg satt på gangen og røyka.

    (For det var ikke lov å røyke, inne hos lag 2).

    Så kjefta jeg på lag 1 da, og sa at det var min kassett da.

    Og da fikk jeg tilbake den kassetten da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 18: Boksekonkurranse

    Da jeg kom tilbake, til lag 2, etter nyttår, i Geværkompaniet, så sleit jeg litt.

    Jeg ble liksom lagets mobbeoffer da, siden jeg liksom var ‘ny’ der da, (når jeg kom tilbake).

    Lagfører Bricen heiv en skistav i hue på meg, husker jeg.

    (Med baksiden først da).

    Og jeg ble eller mindre tvunget til å være med på en boksekonkurranse.

    Jeg måtte slåss mot Skjellum og Nybø, husker jeg.

    I noen slåsskamper på rommet.

    De hadde bare to boksehansker, (mener jeg).

    Og kampen mellom Skjellum og meg, den endte uavgjort.

    (Selv om det kanskje ikke virka som om Skjellum prøvde sitt beste.

    Hva vet jeg.

    Hm).

    Og Nybø, (fra Lier), han skulle liksom psyke meg ut da, ved å vise meg trynet sitt, og sånn.

    Og da tok jeg det karatetrikset, som jeg hadde lest om, i karateboka til Axel, da jeg bodde på Furuset.

    (Når han leste til gult belte, eller noe).

    Jeg tok en kombinasjon da.

    Det vil si at jeg slo to finte-slag.

    Et mot kroppen med høyre, og så et mot kroppen til venstre og så med høyre rett i knollen, til Nybø da.

    Så selv om Nybø kom sterkt tilbake, på slutten av kampen, så ble jeg dømt som vinner da, av Paulsen og Bricen vel.

    Så sånn var det.

    Warming han ble lurt, i sportssalen der, til å slåss mot en som hadde trent boksing lenge, og som knocket han ut da, forresten.

    (Mener jeg at jeg overhørte).

    Warming, det var en svær kar fra Gardermoen, som ble lagfører, på lag 3.

    Han ble senere bryggevakt, (eller noe), på Oslo Havn, (husker jeg), for jeg møtte han på Burger King, nederst i Karl Johan, et par ganger, på slutten av 90-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det at Øystein Andersen og Glenn Hesler, de ville at jeg skulle lage et dataprogram for dem, til spilleautomatfirmaet deres.

    Dette var i påskeferien, at de ville at jeg skulle gjøre det.

    Og jeg visste ikke hvor lang tid, som det ville ta.

    Så jeg søkte om et par dagers ekstra påskeferie da, fra militæret.

    Og jeg fikk en dags ekstra perm, husker jeg.

    Da jeg satt hos velferdsoffiseren, med søknaden min, så satt Warming der og, husker jeg.

    Det var noe med at huset deres måtte rives, på grunn av den nye hovedflyplassen.

    Og at han ikke fikk dekket husleie, for seg og dama si, av militæret, (fortalte Warming da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dataprogrammet, det lagde jeg, på rommet mitt, på Ungbo.

    Jeg fikk låne Glenn Hesler sin PC vel.

    Og siden det var et regnskapsprogram, så syntes jeg at det var greit å lage det i DataEase, (som jeg hadde lært om, på Gjerdes Videregående vel).

    Jeg hadde jo lært på NHI, hvordan det var meningen at prosjektarbeid skulle gjennomføres.

    Man skulle liksom prate med de som skulle bruke systemet, gjennom hele utviklingsfasen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Øystein Andersen, han var alltid opptatt, og var motvillig, (vil jeg si), til å ta en preik, om programmet da.

    (Mens jeg dreiv og lagde det da).

    Han ville ikke ha noe møte om programmet, før det var ferdig.

    Og da, så fant han en stor feil da.

    Programmet mitt måtte kunne regne ut skatt, (eller noe).

    Men da måtte jeg jo forandre mye på programmet.

    Noe som kunne ha vært unngått, hvis Andersen hadde deltatt på møte om programmet, mens jeg lagde det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg dreiv og jobba, med det regnskapsprogrammet.

    Så dro Glenn Helser og Øystein Andersen meg med, på the Gathering, 1993, i Skedsmohallen, forresten.

    Andersen hadde noe med kinoen der å gjøre, mener jeg.

    Og han fortalte at noen der hadde tjuvkobla seg til en av Televerkets/Telenor sine bokser utenfor, og ringte til andre datamaskiner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    TG 93, de hadde sitt eget nettverk der og, som var koblet opp mot internett, mener jeg.

    Jeg kom inn gratis der, siden jeg var med Glenn og Øystein.

    Men jeg hadde jo ikke noe login, til internettet.

    Og det var bare 5-10 PC-er som var kobla opp mot internett der.

    (Og muligens irc vel).

    Men en kar, han gikk fra en PC uten å huske å logge seg av.

    Så jeg prøvde å taste noen ord da, på den PC-en han karen hadde brukt da.

    (Mens jeg prøvde å skjønne hva det her var for noe).

    Og da sa en annen kar der, på chatte-programmet, at det ikke var han som hadde nicket, som skreiv da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var første gang jeg prøvde internett, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte også Glenn fra OBS Triaden der, som var der med sin egen PC da.

    Og sa såvidt hei til han vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en t-skjorte, av Øystein Andersen, (av en eller annen grunn), etter TG 93 da.

    Og det var en hvit t-skjorte, med svart trykk.

    Det var vel en offisiell TG 93 t-skjorte, tror jeg.

    Som jeg begynte å bruke da, siden jeg ikke hadde hatt så god råd, som student.

    Og siden at sentrifugen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse 23, hadde ‘tygd istykker’, for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skjorta mi, (en film som en venninne ,(Von Der Lippe?), av tante Ellen, hadde ‘hypet’, i Sveits, sommeren 1987, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I betaling, for det regnskapsprogrammet.

    (Som Glenn og Øystein ikke egentlig trengte, sa de.

    Men de ville ha det, i reserve, i tilfelle firmaet plutselig vokste seg veldig stort da).

    Så skulle jeg få 3000 kroner, var avtalen.

    Men etterhvert, så ble det til, at jeg måtte vente, med å få pengene, til firmaet gikk bedre.

    Så avtalen forandret seg litt da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og til slutt, så skulle jeg på en av de siste øvelsene, i Geværkompaniet.

    Og jeg røyka da, og pleide å kjøpe varmeposer på Top Secret, (en butikk i Oslo), og masse sjokolade og sånn, før øvelsene.

    Så jeg maste på Øystein og Glenn om jeg kunne få pengene, for det dataprogrammet da.

    Og da så kom de tilbake, noen timer seinere, med 3000 kroner i mynter da, fra automater, som de hadde tømt.

    Så dette var rimelig useriøst, vil jeg si, fra Glenn Hesler og Øystein Andersen da.

    Og man kan lure på nå, (synes jeg), om dette her bare var en tullejobb, som de fant på, for å tulle med meg, (eller noe).

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen

    I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.

    (Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).

    Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.

    Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.

    (Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.

    Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.

    (Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.

    For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).

    Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig da).

    Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.

    Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.

    Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.

    Men det kunne han ikke svare på da.

    Men vi ble likevel ikke enige.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.

    Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.

    For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.

    For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var våren 1993, husker jeg.

    Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.

    De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.

    (Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.

    Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).

    Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.

    Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.

    (Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).

    Og jeg var fortsatt for EU da.

    Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.

    Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.

    (For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).

    Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.

    Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).

    Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).

    Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.

    Ei kone stod der lenge.

    Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.

    Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.

    (Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.

    Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.

    (Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.

    Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men kanskje typen hennes var sur på meg da.

    Det er mulig.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.

    Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).

    Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).

    Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.

    Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.

    Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.

    Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.

    ‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.

    (Noe sånt).

    Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.

    Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.

    Som lå i gangen min, eller noe, vel.

    Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.

    Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.

    Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).

    Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.

    Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 15: Jula 1992

    Etter julepermen, 1992, så skulle jeg, som den nest siste reserven vel, (Skjærbekk var vel den siste), overføres tilbake igjen, til et vanlig lag, (nemlig lag 2).

    Den siste tiden, som reserve, så var vi så få reserver, at vi måtte bo, på samme rom, som staben.

    Staben, det var troppsassistent Øverland, 12/7-ener Løvenskiold og 12/7-toer Staff.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pluss vel også san-mann, (sanitetsmann), muligens, som var en lav kar, som jeg ikke husker navnet på nå vel.

    Løvenskiold, han var nok fra den adelsslekten, som jeg har skrevet om på blogg, at min mormor, Ingeborg Ribsskog, sa at ikke var så fin, som Gjedde-slekten, som hennes oldemor, Maren Gjedde, var fra da.

    Men dette, at min mormor syntes det, det visste jeg ikke noe om, da jeg var i militæret da.

    Jeg var vel ikke helt klar over, at min mormor, var fra adel.

    Jeg trodde at hun var fra generaler og sånn.

    Men min mor hadde jo sagt en gang, at hun var veldig fin, (på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate).

    Så jeg tenkte vel ikke så mye over det her, med adelsnavn, (og sånn), skal jeg være ærlig.

    (På Gjerdes videregående, så hadde vi jo hatt en sånn greve, (eller noe), fra Hemsedal, i markedsføringsdelen, av klassen, for eksempel).

    Men Løvenskiold, det var visst en tysk slekt, (sa min mormor, på telefon, fra Nevlunghavn, da jeg ringte henne der, i 2007 eller 2008).

    Og det kunne man kanskje merke litt, på det stabsrommet.

    For det var vel det eneste rommet, som jeg bodde på, på Terningmoen, hvor de ikke hadde vinduet oppe, om natta.

    Og det mener jeg å huske, at var fordi, at Løvenskiold ikke ville ha vinduet oppe da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Løvenskiold hadde kanskje også litt homofile tendenser, vil jeg kanskje si.

    For en dag, så smalt det fra han, (til meg), at Staff og meg, begge hadde ligget, med rumpa i været, i sengene våre.

    (Og at han da ikke hadde klart å se bort, eller noe).

    Noe jeg syntes at hørtes rart ut.

    Men på dette rommet, så hadde jeg jo også overkøye.

    (Noe jeg ikke hadde på de andre rommene, som jeg bodde på, på Terningmoen).

    Så jeg innrømmer at det var veldig varmt der, (siden varmen jo går oppover, som vi jo lærte, på nettopp Terningmoen), og litt dårlig luft, (må man vel si).

    Så det er mulig at kroppen min prøvde å heve seg opp da, fra madrassen, (i søvne), siden det var så varmt inne på det rommet da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg sa ihvertfall til Løvenskiold, at ‘se en annen vei da vel’, (eller noe), og at han altså ikke burde se på rumpa, til Staff og/eller meg, (hvis det plaga han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han bryteren fra Sarpsborg, (Grønning het han vel, mener jeg), han skulle over i HV, (eller noe), etter jul.

    Men den siste dagen før jul, så hadde ikke jeg noen seng der, for noen skulle ha min seng, på grunn av noen omrokeringer da, (sa sersjant Dybvig vel).

    Jeg kunne nesten ikke kaste ut Grønning, fra senga si, den siste dagen hans der, syntes jeg.

    Og troppsbefalet, de tok vel egentlig ikke ansvar.

    For kabalen gikk ikke opp, da.

    Men mange soldater hadde jo dratt hjem, på grunn av de hadde fått fritak da, siden inntaket i juli.

    Så nabokaserna, til vår kaserne, den stod tom da.

    Så jeg bare la meg på et rom, som stod helt tomt der da, i nabokaserna.

    Den siste kvelden før julepermen da.

    Mer eller mindre med troppsbefalets samtykke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, før juleferien, så fikk vi servert oksesteik, (var det vel), i en mer eller mindre høytidelig ‘seanse’ da, i messa.

    Men vi fikk bare en liten flaske brus hver, til middagen da.

    Istedet for at vi fikk forsyne oss med vann eller saft, i så mange glass vi ville, (som vi vanligvis fikk lov til da).

    Så jeg fikk jo den verste forstoppelsen, (husker jeg).

    Siden den oksesteika vel ble nesten som sement, eller noe, i tarmene mine da.

    Siden jeg ikke fikk nok drikke da.

    Og jeg skulle også jobbe, på Rimi da, i denne juleferien.

    Så jeg fikk jo nesten panikk, siden jeg ikke klarte å gå på do da.

    Så jeg dro på Jernbanetorget Apotek, og kjøpte mye klyster og sånn da.

    Som jeg brukte, på Ungbo og også på en do, på Oslo S., vel.

    Og på Oslo S., så merka en dovakt, hva som var galt.

    (Mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og han mente at jeg burde ta noe paracept, mot forstoppelsen da.

    (Noe jeg vel også prøvde).

    Så uansett hva som virka, så fikk jeg sånn rimelig orden, på fordøyelsen min etterhvert da.

    Men jeg hadde visst lukta dritt da, overhørte jeg, at en medarbeider, på Claes Ohlson, (hvor jeg vel muligens dro til, etter apoteket og doen på Oslo S.), sa, når jeg kjøpte en bordklokke, som julegave, til Haldis og dem da, (en bordklokke med en sånn pendel under, (eller noe vel), som snurra da).

    Men jeg hadde altså hatt skikkelig problem, med forstoppelse og sånn da.

    (Og vel også feber, tror jeg).

    Selv om jeg ikke veit, om det er noen unnskyldning, (til at jeg lukta sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På selve julaften, så tror jeg, at jeg var hos Ågot.

    Men at vi skulle feire hver for oss.

    Jeg skulle vel feire borte hos Haldis, (var det vel bestemt).

    Mens Ågot vel skulle feire hos onkel Håkon da, (et stykke lenger opp i Havnehagen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis og dem, de begynte å prate om at dem ikke hadde fått tatt julevask.

    Så jeg, som var i Geværkompaniet, (hvor vi vaska hver morgen), jeg ville jo hjelpe til med å vaske da.

    Og døra over doen, til Haldis og dem, den var så møkkete, (husker jeg), at den nok ikke hadde vært vaska, siden huset ble bygget, (på begynnelsen av 70-tallet), eller noe.

    Men men.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min, han sa det, at militærfolk, de vaska feil, for de brukte så mye vann, når de vaska, (husker jeg).

    (Når jeg dreiv og vaska gulvet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så husker jeg ikke så mye, fra denne jula.

    Bortsett fra at Christell, hu nevnte det, at et par mannlige bekjente av henne, de var i militæret, og der ble de så feite.

    Men da var dem nok ikke i Geværkompaniet.

    For vi fikk kjørt oss veldig bra der da, og løp og krøp og bar, fra morgen til kveld nærmest, i et år da.

    Så jeg var ikke sikker på om Christell skjønte så mye av, hva militæret egentlig var.

    Jeg tenkte på det, (husker jeg), at hennes to eldre halvbrødre, Viggo og Jan Snoghøj, jo begge hadde sluppet unna militæret, siden de vel var danske statsborgere, (var det vel).

    Men Christell angrep ikke meg direkte da, for å være et sted, i militæret, hvor man ble feit.

    Hu prata om to folk fra Drammen, eller noe, da.

    På en litt sånn hatsk/aggressiv måte vel.

    Og vel også henvendt til sin eldre halvbror Jan Snoghøj, mener jeg.

    Så sånn var det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.