johncons

Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)

  • Min Bok 3 – Kapittel 13: Osloløpet

    Magne Winnem, på Rimi, han ville at jeg skulle bli med på et mosjonsløp, ved navn Osloløpet, våren 1993.

    Winnem hadde hjulpet meg med å få byttet vakter, når jeg var på vinterøvelse, osv., så jeg syntes at det var vanskelig å si nei.

    Jeg hadde vakt den helgen, men Paulsen, på lag 2, (som jeg også var på, etter nyttår), han hadde vakt på 17. mai, og dette var en vakt, som han gjerne ville bytte bort da.

    Og jeg hadde ikke noe særlig bra forhold til slekta mi.

    Jeg fikk for eksempel ikke et eneste brev eller en eneste telefon, den tida, som jeg var, på Terningmoen.

    (Men da jeg var ukehavende, så måtte jeg ta imot beskjeder, til medsoldater, fra kjærester og slekt da, husker jeg).

    Så jeg hadde ikke noe spesielt ønske, om å ha fri, på 17. mai.

    For da måtte jeg bare ha sittet hjemme, på Ungbo, aleine, uansett.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vaktskiftesøknaden, til Paulsen og meg, den ble avvist.

    Uten at noen av oss skjønte noe vel.

    Så vi søkte på nytt da, (var det vel).

    Og når den søknaden også ble avvist vel, (av kompanisjef Isefjær vel), så ‘dreit’ vi bare i det, og bytta vakt likevel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var med på Osloløpet da, på Ekeberg, våren 1993, sammen med Magne Winnem, Ihne fra Robinson-ekspedisjonen og Anna Lene Ness vel.

    Og Winnem hadde også fått med to fotballspillere, (som jeg ikke visste hvem var), til å løpe, for vårt lag.

    Jeg var i bra form, etter nesten et år, i Geværkompaniet.

    Så jeg tok faktisk igjen de to fotballspillerne, (som Winnem kjente), på slutten, av det fem kilometer lange løpet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk en pin, for å ha vært med i det her løpet, og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self Storage, i Oslo.

    Og det ble tatt et bilde, (av blant annet meg vel), som Thomas Kvehaugen, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, fra 1996/97 til 1997/98, seinere fortalte meg, at hang på spiserommet, på Rimi Munkelia ennå, (rundt 1997 eller 98 kanskje vel. Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skulle jeg ha vakt, på 17. mai da, husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk haik, med et eldre ektepar, fra Hamar til Elverum.

    Jeg hadde en rosa bag, mens jeg var i militæret.

    (En rosa bag med grå håndtak vel).

    Og den bag-en, den hadde Magne Winnem lånt meg, siden jeg ikke hadde noe bag selv da.

    (Nike-bagen min, den hadde jo blitt stjålet, mens jeg bodde på Abildsø, (som jeg skreiv om, i Min Bok 2).

    Og jeg hadde ikke hatt bruk for noen bag, etter dette, så jeg hadde ikke noen bag, da jeg skulle i militæret da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    17. mai, det var en spesiell dag, (fant jeg ut), for vakta, på Terningmoen.

    Russejenter, dukka opp der, og ville kline.

    Sånn at de skulle få en slags spesiell knute, i russelua da.

    Ei pen, mørkhåra russedame, dukka opp, når jeg satt i bua, og sa at jeg var ‘kjempekjekk’, eller noe, (til tre andre russ, som hu var der sammen med da).

    Og hu ville inn i vaktbua, for å kline da.

    Det ville ikke jeg, at hu skulle.

    For i vaktbua, så hadde jeg en AG3, og noen skarpe skudd da.

    Så jeg ville ikke at rødrussen skulle tulle med det liksom.

    Så jeg sa at hu ikke fikk komme inn.

    Og da ville hu kline i luka der da, (husker jeg).

    Så jeg fikk et kyss av hu pene russedame da.

    Hu hadde med en kavaler, (eller mannlig medruss), som stod like ved siden av, og så på da.

    Og han sa til meg at jeg var veldig heldig da, som fikk kline med hu fine russedama da, osv.

    Også ei dame, som satt i passasjersetet, på en bil der, ville kline da, husker jeg.

    Noe vaktkommandanten kommenterte, (mener jeg å huske).

    Og det lå også masse russekort, fra Elverums-russedamer, i vaktbua da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel kvelden før 17. mai, at de fleste russedamene, dukka opp der, mener jeg.

    På selve 17. mai, så skulle vi heise det største flagget, (mener jeg å huske).

    Det var tre slag av det norske flagget, (mener jeg), inne i vaktbygningen der da.

    Et stormflagg, et vanlig flagg og så et festflagg vel.

    (Og kanskje et kongeflagg og?

    Det ble ihvertfall dekt på til kongen, i offisersmessa, mener jeg, i tilfelle han kom til å dukke opp, hver dag vel.

    Eller om dette bare var hver søndag?

    Jeg mener at det var noe i den duren, ihvertfall).

    Ihvertfall så skulle vi heise festflagget da, på 17. mai.

    Og dette var et veldig stort flagg da.

    Og det var ikke uten spenning, at det flagget, ble heist.

    For hvis flagget rørte bakken, så sa regelen, at da måtte det flagget brennes.

    For da var det flagget vanæret da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde en god del ansvar, når vi heiste flagget, på 17. mai, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg var med på å heise det, ihvertfall.

    (Det husker jeg).

    Og det gikk greit, flagget berørte ikke bakken.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og en offiser, (eller noe), stod og inspiserte flaggheisingen, sammen med kona si da, (husker jeg).

    Men flaggheisingen gikk greit da, heldigvis.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan

    Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.

    Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.

    Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).

    Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).

    Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).

    Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.

    (Ovenfor Saras Telt der cirka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.

    Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.

    Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.

    Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle egentlig se rett fram.

    Men jeg var litt nysgjerrig.

    Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.

    (På vei tilbake til Slottet igjen).

    Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.

    (Siden jeg kjeda meg litt da).

    Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.

    (Det vil si Kong Harald da).

    Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.

    Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.

    Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.

    Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.

    Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.

    Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.

    Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.

    (Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.

    (Var det vel).

    Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.

    Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.

    Jeg visste ikke hvor Christell bodde.

    (Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.

    Ikke det første året, ihvertfall.

    Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.

    Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).

    Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.

    Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.

    (Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).

    Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.

    For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.

    (Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.

    Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.

    Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).

    Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.

    (De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).

    Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.

    (Noe den noen ganger kunne gjøre.

    Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).

    Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.

    (Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.

    Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.

    Og jeg så ikke noe til Christell.

    Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.

    (Noe sånt).

    Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.

    Jeg handla noe mat på Rimi vel.

    Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.

    (Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 11: Ukehavende soldat

    En av de første helgene, på Terningmoen, så var jeg satt opp til å være, noe som het, ukehavende soldat.

    Jeg fikk mitt eget rom, i en kontorbrakke, hvor også adm. off, (administrerende offiser), holdt til, (mener jeg å huske).

    Det ble så min jobb, å vekke hele leieren, hver morgen, i to-tre dager.

    Jeg gikk rundt med en greie man slo på, som lagde en høy og fæl lyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også avlevere vakta, til daghavende offiser.

    Jeg husker at Ove Grønvold, (fra Son vel), fortalte, til de andre vaktsoldatene, (sånn at jeg også hørte det), at han hadde smurt inn sin AG3, med veldig mye olje, sånn at daghavende offiser, ikke skulle gidde, å inspisere hans våpen, da.

    (For Grønvold regna med, (forklarte han), at daghavende offiser ikke ønsket å få masse oljesøl på seg da).

    Men daghavende offiser, han inspiserte Grønvold sitt våpen likevel, og Grønvold fikk kjeft, for å ha smurt inn sin AG3, med alt for mye olje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så måtte jeg også skrelle et par sekker med poteter, i messa, på Terningmoen.

    Jeg skrelte først en 15-20 kilos-sekk, i en potetskrellemaskin da.

    Og jeg måtte gå over potetene, med en vanlig potetskreller, for å få de helt skrelt da.

    Det var ikke nok at jeg skrelte en sekk, med poteter, fortalte folka som var ansvarlige der.

    Neida, jeg måtte ned i kjelleren der, og bære opp en 15-20 kilos sekk til, med poteter da.

    Som jeg også måtte skrelle alle potetene i.

    Så jeg satt der i et par timer da, (må det vel ha vært), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste også i instruksen, for ukehavende soldat.

    Og den instruksen, den var jo helt dumt skrevet, (må man vel si).

    For det stod at ukehavende soldat, han skulle sjekke at alle lyspærene/lysrørene i leiren virka, og sånn.

    Og at det var dopapir, på alle toalettene, i leiren.

    (Sånne ting).

    Så dette var vel egentlig bare noe tull, tror jeg.

    Men denne instruksen, den distraherte meg litt, sånn at jeg ble litt stressa da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ukehavende soldat, så skulle jeg også låse velferdsbygningen, mener jeg.

    (Dette var i helgen da).

    Der satt det noen vaktsoldater, og så på video vel.

    (Jeg lurer på om det var Frisell, Grønvold og Vik).

    De sa til meg, at det var litt igjen, av filmen.

    Så de lurte på om jeg kunne komme tilbake litt seinere, for å låse der.

    Jeg sa at det var greit.

    Men uka etter, så gikk det vel rykter om at det hadde vært innbrudd, i en spilleautomat, i velferdsbygningen.

    Så det er mulig at dette var noen som Grønvold, Frisell og/eller Vik hadde gjort da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvem det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På rommet til ukehavende soldat.

    Så lå det også et par pornoblader, husker jeg.

    (Noe han forrige ukehavende nevnte såvidt vel).

    Og plutselig, på lørdagskvelden, (eller om det var fredagskvelden), så dukka Vik, (mener jeg at det var, selv om jeg ikke tørr å si dette helt sikkert nå), opp på døra mi, og ville låne et pornoblad da.

    Jeg sa at det var greit, bare for å bli kvitt han liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var forresten den samme helgen, som sersjant Johansen, hadde leid ei hytte, i leieren.

    For han hadde fått besøk, av to vakre kusiner, i slutten av tenårene vel.

    Og disse tre, de gikk forbi messa, (husker jeg), under middagen, på fredagen, (var det vel).

    For jeg hørte at folk kommenterte høyt om de her kusinene hans da.

    Og de var også inne i den brakka, som ukehavende soldat sitt kontor var i, om kvelden, enten fredag eller lørdag, (husker jeg), disse tre folka, (sersjant Johansen og ei brunette og ei blondine vel).

    (Uten at jeg vel forstod nøyaktig hva dem gjorde der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også litt tyn, (av medsoldater), etter at jeg var ferdig som ukehavende, fordi at jeg hadde fått han neste ukehavende, til å begynne å vekke leieren, for tidlig, den neste dagen.

    Og også fordi at jeg gikk inn på et par rom, med den her ‘helvetes-maskinen’, hvis noen ropte noe etter meg, når jeg vekte rommet dems da.

    (For jeg var litt trøtt selv da.

    Og lurte på hva dem spurte om da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker at den neste helgen.

    Da var jeg veldig glad, for å få helgeperm, og komme ut i friheten igjen liksom.

    Etter å ha vært to uker i leieren, og etter at det var mye rart som hadde skjedd, mens jeg var ukehavende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende, så hadde det også vært noen bryllupsgjester, i leieren, (av en eller annen grunn), forresten, (hvis jeg husker det riktig).

    Og derfor holdt messa åpent, også i helgen, (sånn som jeg husker det).

    (For seinere så fikk vaktsoldatene lov til å spise i offisersmessa, (hvor det var mye bedre mat, må man vel si), i helgene, mener jeg å huske).

    Og etter middagen på søndagen, så var det min jobb, å sjekke, at ingen kasta noe mat vel.

    (Noe sånt.

    For det var vel ukehavende sin jobb da, mener jeg).

    Og en av disse bryllupsgjestene da, han kom bort til meg, og spurte hvordan mat det var, som dem hadde fått, for det smakte så vondt da.

    Jeg var litt vant med, at maten i messa der, ikke hadde så god smak/kvalitet.

    Så jeg syntes ikke at det var noe uvanlig ved det, liksom.

    Men jeg noterte meg det han bryllupsgjesten sa da, og fortalte dette seinere videre til kokken.

    Kokken sa det, at han hadde bare tatt noe kjøtt, som han hadde funnet i en fryser der vel, og laget noe ragu da.

    (Så Mattilsynet ville vel kanskje ikke ha vært så fornøyd da.

    For maten skal vel være merket vel.

    Men det er kanskje andre regler, for militærleire, enn for butikker, osv.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, hvordan dette er).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det at messa på Terningmoen, hadde dårlig rykte, det var ikke noe jeg hadde funnet på.

    Jeg husker at det ble sagt, av folk i leieren, at den avdelingen av Statens Kantiner, som var på Terningmoen, det var den avdelingen, av Statens Kantiner, i landet, som hadde høyest overskudd/mest omsetning da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den helgen, som jeg var ukehavende.

    Så ble jeg ringt til, at vaktstyrken, i vaktbygningen, (ved hovedinngangen, til Terningmoen).

    De hadde fått problemer med at callinga, mellom vaktbygningen og vaktbua, ikke virket.

    Så de ringte til meg da.

    Også måtte jeg, (som hadde hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, for min onkel Håkon Mogan Olsen og kamerat Kjetil Holshagen, dreiv med det), fikse callinga deres da.

    Og da måtte jeg ta av isoleringa, på noen ledninger og sånn, mener jeg.

    Så jeg er ikke sikker på at dette egentlig var en ukehavende-jobb.

    Så hvorfor vaktkommandøren ropte på meg, for å få fikset dette, når dette vel egentlig ikke var en åpenbar ukehavende-jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Dette hadde det vel kanskje vært mer naturlig å tatt med for eksempel daghavende offiser, vel?

    Men jeg fikk nå den callinga i vakta der til å virke da.

    Men det var nesten som at de i vaktbygningen, visste at jeg hadde ferdigheter innen elektronikk, (må man vel si).

    Siden de tok det for gitt, (må man vel si), at jeg klarte å fikse ødelagte callinger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også tyn, av sersjant Johansen, mens jeg var ukehavende, forresten.

    Fordi jeg hadde lånt en sykkel der, når jeg vekte leieren, mandag morgen.

    For jeg trodde at syklene som stod der, var militæret sine.

    Og at jeg som ukehavende, kunne låne disse syklene da.

    Men den sykkelen jeg hadde lånt, det var visst en privat sykkel da, (tror jeg ihvertfall).

    For sersjant Johansen spurte meg om den sykkelen var min, da.

    Noe jeg måtte svare nei på da, innimellom vekkingen.

    Men jeg skjønte ikke det, at noen av de syklene var private.

    Så jeg var kanskje litt dum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det stod også, på et skriv, at man skulle melde seg til adm. off., når man skulle tre på, som ukehavende da.

    Så jeg banka på adm. off. sitt kontor, og prøvde å melde meg, på en sånn militær måte, som vi hadde lært da.

    Men da sa bare adm. off., til en annen kar, som var der, at, ‘hva er det der?’.

    (Noe sånt).

    Da ville han ikke snakke til meg da.

    For da syntes han vel, at jeg var for militær da.

    Mens hvis vi skulle inn på troppskontoret, så ville nok troppsbefalet ha bedt oss om å banke på, på nytt, hvis vi var for lite militære/formelle da.

    Så det var ikke så lett å få det riktig alltid, synes jeg, i militæret.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Min Bok 3 – Kapittel 10: Enda mer fra Terningmoen

    Etter at jeg hadde mistet den datakurs-jobben, som jeg kun fikk ha, i en dag.

    (En jobb jeg gjerne ville ha, for jeg regnet med at en sånn jobb øket mine sjanser, til å få en jobb, innen data, etter militæret).

    Så skulle vi på lag 2, gjennom en av de fæleste tingene, (må man vel si), dette året, i Geværkompaniet.

    Nemlig noe som het stridsløype.

    Stridsløypa starta med at vi hoppa opp i en ganske dyp grop med sølevann, med uniform og alt av utstyr på oss.

    Så måtte vi krype, i noen bekker/grøfter, som det var lagt noen plater over.

    (Må det vel ha vært).

    Alt mens vi på laget dytta på en ammunisjonspakke, som veide en del kilo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det, oppåfor den her grøfta da.

    Så fløy troppsbefalet rundt, og sprengte knallskudd, osv., for å få det til å ligne på en krig da.

    Og sersjant Dybvig, han visste nok det, at jeg nettopp hadde mista den nevnte jobben, for han ropte til meg, (husker jeg), mens vi krøyp i gjørma der, at ‘kom igjen Ribsskog, dette er mye bedre enn EDB’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Paulsen skulle dytte den ammunisjonsboksen, så somla han litt, (må man vel si).

    Så jeg ble hengende foran de andre, på laget.

    (For jeg hadde vært den første som dytta da).

    Og jeg lurte litt på hva Dybvig mente, med den her ropinga si.

    Så jeg klatra faktisk opp av den grøfta, (og opp til Dybvig og dem da), og så litt ned på de andre på laget, mens jeg venta på at de skulle ta meg igjen da.

    For jeg var så langt foran dem plutselig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til HV-leieren, så måtte vi nok bytte alt av tøy da.

    Og vi hadde jo bare lagstelt der, men det tørka vel.

    Men det kjedeligste, (syntes jeg), det var å pusse AG3-en, i HV-leieren der.

    For da måtte vi sitte inne på noen do/bad-brakker, husker jeg, og pusse.

    Og da pussa jeg ikke så utrolig bra da, for jeg syntes kanskje at det var nesten som at vi var på øvelse, når vi var i HV-leieren der.

    Men Paulsen, som satt ved siden av meg, og pussa våpen, på do/bade-brakka, i HV-leieren der.

    Han pussa AG3-en bedre vel.

    Men jeg sa det vel sånn, at jeg tok det litt slappere.

    Jeg var kanskje sliten og lei, etter å ha mista den jobben og etter stridsløypa da, og siden vi måtte bo i telt, i HV-leieren, istedet for på brakkene våre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sersjant Dybvig, han klagde på våpenpussen min, husker jeg.

    Men jeg husker at jeg var sliten da, av en eller annen grunn.

    Jeg var nok sliten allerede før jeg begynte i Geværkompaniet, etter to års ganske slitsom jobbing, på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av rekrutten, (var vel det her), så skulle vi liksom søke på stillinger.

    De fleste søkte vel på sin egen stilling.

    Ihvertfall gjorde jeg det.

    Jeg søkte på Geværmann 2, i lag 2.

    Men det viste seg det, at Paulsen, (fra Kløfta), han hadde søkt på _min_ stilling.

    Han var vel Geværmann 1, (tror jeg), men han ville heller være Geværmann 2 da, (tror jeg).

    Og min søknad var vel kanskje ikke så overbevisende, for jeg ville jo egentlig helst ha datajobb.

    Og min våpenpuss etter stridsløypa, den hadde ikke vært så bra da.

    (Noe sånt).

    Så Paulsen fikk faktisk min stilling, som Geværmann 2, i lag 2 da.

    Og jeg selv, jeg måtte over på reservelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Reservelaget, de holdt til på det første rommet, som jeg hadde vært på, cirka vel.

    Og de på reservelaget, de var helt gærne.

    Det var Årnes, (tror jeg), Frisell, Andresen, Pålhaugen, Skjærbekk, Staff, Torp og meg selv vel.

    (Noe sånt).

    Stoler ble kasta rundt omkring der.

    Folk røyka og drakk, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så lå jeg og sov, i senga mi, mens de gærningene der, dreiv og tulla da.

    De tok bort sengebunnen, i senga til Torp.

    (Som lå over meg).

    Så det var nesten at Torp falt oppå meg.

    Men han klarte å holde seg fast, i overkøya, sånn at han ikke falt ‘gjennom’ senga da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt på med Årnes, (var det vel), og noen andre på reservelaget, inn til Hamar, (må det vel ha vært), og at Årnes satt på Red Hot Chili Peppers-kassetten vel, (nemlig ‘Blood Sugar Sex Magik’), som var så populær, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så skulle vi ha en patrulje-øvelse, (eller hva man skal kalle det), like ved en kraftgate, (heter det vel), inne på leirområdet.

    Jeg husker at Odd Sundheim og meg, var med.

    Og patruljen var ledet av sersjant Johansen.

    Dette var folk fra forskjellige lag, mener jeg, og jeg var så forfjamset, når jeg ble henta, for å være med på den her nattpatruljen.

    Jeg skulle ta en drill, som het ‘tøm våpen kontroller’.

    Men folka venta ikke på meg, så jeg ble stressa, og klarte å fyre av en rødfis, (i lufta da).

    (Dette var vel den eneste gangen jeg klarte det, for å si det sånn).

    Jeg var den bakerste personen, i denne nattpatruljen da.

    Odd Sundheim, (fra Valdres), han var nest bakerst.

    Han var litt tjukk, så han ble fort andpusten da, (husker jeg).

    Når vi skulle ha en chat, i skogen der, om natta, om patruljen da, så kunne vi nesten ikke høre sersjant Johansen, (husker jeg), for Sundheim pusta og pesa så fælt da.

    (Siden han var andpusten da, av den her raske gåinga, i skogen, midt på natta).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden Sundheim var så andpusten, så var jeg ekstra våken, som bakerste mann da.

    Og en gang, som Sundheim mista de andre i patruljen, av syne.

    Så pekte jeg, og sa at ‘dem er der’, (eller noe).

    Og Sundheim sa en gang til meg seinere, (etter jul, når vi var på samme lag, nemlig lag 2), at han under denne patruljen, tenkte sånn, at han som gikk bak han, måtte ha vært en god/dyktig soldat da.

    (Siden jeg klarte det, å se hvor patruljen var, når Sundheim mista kontakten da, antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne patruljen gikk dårligere og dårligere.

    Sersjant Johansen mista all kontroll, og visste ikke hvor vi var hen.

    (Vi gikk oss bort da).

    Jeg husker at vi satt i kraftgata der, på leirområdet, midt på natta, etter å ha susa rundt, i en time eller to, i skogen, i øvelsesområdet, (i høyt tempo), da.

    Jeg husker at jeg var våt på beina, og at jeg tok av meg feltstøvlene, og vridde opp sokkene mine.

    For de var gjennomvåte da.

    Jeg husker at det var stjerneklart, og at jeg så stjerneskudd.

    Og vi var utslitte, siden sersjant Johansen ikke fant fram da.

    Og da jeg så stjerneskudd, så husker jeg den gangen, på 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), som Christell og jeg, gikk opp, fra deres hus, til min leilighet, på Bergeråsen.

    For da så jeg nemlig et stjerneskudd.

    Og spurte Christell om hu så det, (men det gjorde hu ikke da).

    Og da virka dette, som en mye bedre verden, enn det helvete vi var i, på denne patrulja, hvor vi hadde gått oss bort da, og satt og frøys, i kraftgata der.

    (Husker jeg).

    For hodet mitt, på den her tida, det var nesten bare fylt av militær-ting.

    For det var såpass tøft, innimellom, i Geværkompaniet.

    Så man kutta nesten bort alt det sivile, og tenkte bare på hvordan man skulle komme seg gjennom dagen der da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at patruljen vår hadde gått rundt i blinde, i et par timer kanskje vel.

    Så slo troppsjef Frøshaug alarm.

    (Var det vel).

    Biler stod og tuta fælt, ikke så langt unna der vi var.

    Og vi så vel nødbluss og muligens, (uten at jeg husker dette helt sikkert).

    Men sersjant Johansen, han gikk ikke bort, til den bilen, som stod og tuta.

    Nei, han drøyde det da.

    Så den bilen stod vel og tuta der, i en halvtime, eller noe.

    Før Johansen dro oss med bort dit da.

    Jeg var jo bakerste mann, og kjente ikke de andre, i den her patrulja, så jeg måtte bare henge på liksom.

    Og jeg prøvde å passa på at ingen mistet kontakten med patruljen da.

    (For tempoet var ganske raskt og, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da patruljen endelig kom tilbake, til leieren.

    Så var jeg jo våt og utslitt.

    Men jeg fikk ikke lov til å varme meg i teltet.

    For da måtte jeg ha vakt da, sa nestlagfører Henriksveen, på lag 3 da, (som jeg var avgitt til, som reserve).

    Og da jeg var ferdig med vakta, så skulle jeg prøve å få meg litt søvn, i teltet.

    Men de på lag 3, de var så storvokste, så det var ingen steder, hvor det var plass til meg.

    Så jeg måtte legge meg på et liggeunderlag, som lå utafor teltet.

    For jeg var så sliten og trøtt, etter den her tøffe patrulja da.

    Så jeg måtte liksom legge meg ned da.

    Og jeg husker at jeg frøys veldig.

    Og så slutta jeg plutselig å fryse, (husker jeg).

    Også husker jeg at jeg våkna, og at da var det lyst igjen.

    For Andresen, (fra Vinstra), han hadde sparka i feltstøvelen min da.

    For å sjekke om jeg hadde fryst ihjel, antagelig.

    Og da våkna jeg da.

    Men jeg kunne nok like gjerne ha fryst ihjel, tror jeg.

    Så jeg husker at jeg var glad, og nesten ikke kunne tro, at jeg fortsatt levde da.

    Da jeg våkna av at Andresen hadde sparka meg i feltstøvelen da.

    For jeg hadde bekymra meg for, om jeg kom til å fryse ihjel, der jeg lå, husker jeg.

    Men jeg var så sliten, og det var ikke noen andre steder jeg kunne gjøre av meg liksom.

    Folk, (spesielt nestlagfører Henriksveen, som ‘alltid’ satt meg på vakt først), var så uvennlige der.

    Og Frøshaug var sur, på grunn av problemene med patrulja da.

    Og Johansen var jo helt sinnsyk nesten, (må man vel si), siden han tulla så fælt, under den her patrulja da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 9: Enda mer fra Geværkompaniet

    Fra de første ukene, av førstegangstjenesten, så husker jeg det, at vi gikk noen slags marsjer, langs skytterbaneveien, (som var cirka en mil lang vel, og med noen fæle oppoverbakker), i sola da, siden det fortsatt var litt igjen av sommeren, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at vi hadde en konkurranse, om å klare å få infanterimerket.

    Og det var mye venting, til vanlig, på Terningmoen.

    Men konkurransene, de vekket meg opp da, og jeg klarte faktisk å få infanterimerket, på Terningmoen, noe som vel kanskje var en bra prestasjon, siden jeg vel fortsatt var rekrutt og siden Terningmoen var en militærbase, for infanterister da, så konkurransen var hard liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo ganske pinglete, så jeg sleit litt, i infanteriet.

    Men på infanterimerke-konkurransen, så skulle vi bare bære på AG3-en.

    Og da henta jeg et håndkle, som jeg festa rundt geværet, sånn at den ikke skulle gjøre så vondt, når den slo mot kroppen, mens jeg løp.

    Så derfor fikk jeg kanskje en fordel da, under denne konkurransen, og klarte infanterimerket da, (på første forsøk).

    Og jeg husker det, at troppsjef Frøshaug og jeg, vi havna ganske likt vel, på resultatlistene.

    Og jeg la merke til det, at jeg hadde fått bedre resultat enn han, på en del-konkurranse, hvor vi skulle krysse av forskjellige poster, på et kart da.

    Fordelt ut over et område på bare 10-20 meter, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg fikk infanterimerket, så husker jeg at sersjant Johansen, (fra Vestlandet), kommenterte det merket, og kalte det for ‘1940-mannen’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo skutt mye med luftgevær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og AG3-skytinga, gikk bra.

    Så bra faktisk, at jeg kom med blant de fem beste skytterne i troppen, som fikk være med, i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

    Dette var uka etter, at vi hadde vært statister under innspillingen av Sekondløitnanten, (mener jeg).

    Og jeg hadde forsatt vondt i armen, (husker jeg).

    Vi var bare fem folk, fra troppen, igjen i leieren, i slutten av denne uka.

    De andre måtte være ‘forsøkskaniner’ for Ski- og Vinterskolen, og teste nye gassmasker.

    De andre i troppen hadde visst hatt et helvete, denne uka.

    De måtte gå med gassmaske på seg, i flere dager i strekk, for å teste forskjellige nye slag av gassmasker, som Forsvaret kanskje skulle begynne med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg levde jo litt i mitt eget helvete selv og.

    Smertene i armen min var så store, at jeg bare lå bak i en bil og vrei meg, (i ti minutter, eller noe, vel), når jeg ble med noen folk i troppen, til en plateforretning, i Elverum.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg blei med ut, på torsdagskvelden, for da pleide alle soldatene å feste da.

    Men vi var på en pub, hvor dem også solgte is da.

    Så jeg dreit meg ut da, for jeg hadde visst plutselig kjøpt meg en tallerken med iskrem og, innimellom alle halvliterne.

    (Sa Berget, på lag 3 vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke hvem alle de fem i troppen var, som fikk være med, på garnisjonsmesterskapet, i skyting.

    Men jeg husker at Berget og Frisell var med.

    Og meg selv da.

    Men hvem de to siste var, det husker jeg ikke.

    Selve mesterskapet, det gikk dårlig, for mitt vedkommende.

    Til vanlig, så fikk vi bruke støtte, når vi skøyt.

    Men så ikke på garnisjonsmesterskapet.

    Der, så måtte vi bruke overarmene, som støtte.

    Og jeg har ganske lange armer, så jeg syntes at det var ganske vanskelig, å holde geværet støtt sånn da.

    Så jeg gikk ikke noe særlig bra poengsum da.

    Frisell, (fra Drøbak), derimot, som lå ved siden av meg, på den elektroniske skytebanen der.

    (Og som var bygget som en bryggesjauer cirka, må man vel si).

    Han prikka inn 9-ere, og sånn da, hele tida.

    Noe han viste meg, på skjermen sin der, mens vi skøyt da, (husker jeg).

    Jeg kjeda meg litt der, for å være ærlig.

    (Jeg hadde jo også gått på smertestillende, osv).

    For skytinga var rimelig omstendelig da, og jeg skøyt ikke så bra uten støtte.

    Så på skytinga av et skudd, så glemte jeg det, å ta på meg hørselvernet da.

    Og det som skjedde da, det var at jeg hørte en veldig rar lyd, som jeg aldri har hørt hverken før eller siden.

    For det smalt så høyt, på skytebanen, så jeg hørte en slags veldig spesiell klirre-lyd da, (eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så tok fenrik Brødreskift oss med, for å prøve å ta skyttermerket, etter noen få måneder der.

    Jeg klarte faktisk bronsjemerket, på den første gjennomføringen, og sølvmerket, på den andre gjennomføringen der, husker jeg.

    Selv om Brødreskift lot resultatlistene ligge og vi ikke fikk merkene, før sersjant Dybvig fant igjen Brødreskifts papirer, etter jul engang vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øvelse Elg, i 1992, den var vi vel på, før rekrutt-tida, var ferdig.

    Jeg husker det, at jeg fikk i jobb, å lage en stilling, eller noe, av lagfører Bricen vel.

    Men at jeg ikke helt skjønte hva jeg skulle gjøre da.

    Så jeg fant et tre, (som lå på bakken), som jeg flytta litt på, for å prøve å lage en stilling da.

    Men det ble ikke så veldig bra vel.

    Og troppsjef Frøshaug kom og så på det treet og vel.

    Også måtte vi flytte teltet mange ganger, midt på natta da.

    Fordi det ble alarm og sånn da.

    Og vi kjøpte med mye sjokolade, og sånn, fordi man ble så sultne og slitne, på disse øvelsene da.

    Og den øvelse Elg, den varte vel i en uke, tror jeg.

    Hvor vi flytta rundt i knappeteltene våre, og lekte krig da, i skogene ved Kongsvinger, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å være geværsoldat, under førstegangstjenesten.

    Så da Paulsen, (fra Kløfta), sa til meg noe om ledige EDB-jobber, så søkte jeg på dem da.

    To data-offiserer, de hadde jobbintervju med meg da.

    Men jeg var sliten, for dette var midt i rekrutt-tida da.

    Disse IT-offiserene, de så ut som hippier omtrent, med langt skjegg, osv., da.

    De stussa på at jeg hadde slutta hos Norsk Hagetidend, for å jobbe hos Matland/OBS Triaden, i det friåret mitt, fra NHI da.

    (Noe som var fordi at jobben hos Norsk Hagetidend kun var en praksisplass da, som var lavt betalt).

    Men NHI spurte de vel ikke så mye om vel.

    De spurte også om hvorfor jeg kun hadde en kopi, av vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, (som jeg hadde tulla med da, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og jeg måtte finne på noe ‘lurt’ svar på det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke en vanlig datajobb, men jeg ble tilbudt en tremånedersjobb, som assistent på et datakurs, for høyere offiserer, hos Ski- og Vinterskolen, (må det vel ha vært).

    Og den jobben fikk jeg bare ha, i en dag da, husker jeg.

    Så fikk jeg beskjed om det, at jeg var stridsdyktig, så meg ville de heller ha, som geværsoldat.

    Også fikk en annen kar i troppen, (en ganske lav kar, med mørkt hår, fra Hedmark vel), han fikk jobben, som kursassistent da, (istedet for meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg så sur, husker jeg.

    At jeg gikk inn i det lagsteltet, som vi bodde i da, i HV-leieren, på Terningmoen.

    (For noen reserveoffiserer, (eller noe), bodde på brakkene våre, på den her tiden, mens de var på en rep.).

    Også sang jeg masse anti-krigs-sanger da, som ‘War’, med Frankie goes to Hollywood og ‘I Don’t Want to be a Hero’, med Johnny Hates Jazz, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 8: Mer fra Geværkompaniet

    Mens jeg fortsatt bodde på det første rommet der, på Terningmoen.

    (Dette var altså en av de første ukene).

    Så fikk vi beskjed om at vi skulle ha vår først natt, ute i felt, (som de kalte det).

    Hver soldat hadde en teltduk, som del av sitt utstyr da.

    Og disse teltdukene, de kunne man kneppe sammen, på nesten utallig forskjellige måter da, (for å overdrive litt).

    Så vi kneppet sammen teltdukene våre da, ute i troppens stillingsområde, (var det vel kanskje).

    Og la ut liggeunderlagene våre, inne i teltet da, og soveposene våre oppå de igjen.

    (Liggeunderlagene, de ble lagt rett på bakken, forresten, siden det ikke var noe gulv, i disse knappeteltene).

    Og vi hadde fått beskjed om, at det skulle være ‘fullstendig lyd- og lysdisiplin’, under øvelsen.

    Og dette tolket jeg som, at det ikke var lov å røyke, under dette første utedøgnet vårt da.

    Så jeg fikk Pettersen, (fra Fredrikstad), til å gå med på det, å legge snusboksen sin, ved primusen, i teltet, sånn at jeg kunne rappe litt snus av han da, når jeg hadde fyringsvakt, (siden det ikke var lov å røyke da).

    (Sånn at jeg fikk tilfredsstilt mitt behov for nikotin da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og under denne første øvelsen, (var det vel), så fikk vi også et eksempel på, at vi vanlige soldatene, liksom ble litt ‘mobba’ da, av staben.

    For ingen av oss, hadde da tenkt på det trikset, å legge en plastpose, inni kokekaret vårt, som vi fikk servert en porsjon middagsmat oppi da.

    Så middagen det var selvfølgelig kokt fisk, (mener jeg å huske).

    Og lukta satt seg skikkelig, i kokekarene våre da, husker jeg.

    Så det ga skikkelig avsmak, mot å bruke det kokekaret seinere, under disse første månedene da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på denne ‘tullingen’, fra staben.

    Det var at en av de første dagene, i militæret, så var middagen vi fikk, i messa, det var blodpudding og blodappelsiner.

    Og ‘blod’, det var liksom et mobbeuttrykk da, mot nye rekrutter, som liksom var ‘blod-ferske’ da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terningmoen, var kjent for å ha dårlig messe da.

    Men Statens Kantiner, hadde en kafeteria, i leiren.

    Og dit gikk jeg ofte, hvis menyen i messa, var kokt fisk da, (for eksempel).

    Hos Statens Kantiner, så solgte de Pizza Grandiosa, i enten hel eller halv versjon.

    (En halv Grandiosa kosta kanskje 20 kroner da, (eller noe).

    Noe sånt).

    Og pizzaen ble servert oppå lokket, til den tomme esken da.

    (Som var snudd opp/ned).

    Et lurt triks som jeg også selv begynte å bruke, som ungkar, etter militæret.

    (Siden man da fikk mindre oppvask, selvfølgelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter cirka en måned der kanskje, i Geværkompaniet.

    Så kom vi på nye rom, (og lag), da.

    Jeg ble sanitetsmann, i lag 2, (mener jeg at det var).

    San.-mann, han var geværmann 2 da.

    Så jeg var geværmann 2, i lag 2, (i tropp 1), da.

    Lagfører det var Marvin Bricen, som var broren til Silvany Bricen, (fra TVN blant annet), har jeg senere funnet ut.

    Bricen fortalte det, at han hadde solgt sex, til nabokona.

    Og han kjente også Fanny, fra Island og OBS Triaden, sa han.

    Det fløyt litt med tegneserieblader og pornoblader, på brakkene.

    Og noen sa at det var Bricen, som det var nakenbilde av, i et av de siste numrene, av Cupido.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som var på lag 2.

    Det var Paulsen, fra Kløfta.

    Det var en bryter, fra Sarpsborg.

    Det var Odd Sundheim, fra Valdres.

    Det var Ketil Juhani Frydenlund, (som var nestlagfører), fra Oslo.

    Det var Øistein Skjellum, fra Vågå, (som noen i en annen tropp der, sa at hadde stjålet veska, til ei gammel dame en gang, den første tida, som jeg var der vel).

    Det var Stig Ragnhildsløkken, fra Elverum.

    Det var Nybø, fra Lier vel.

    Og muligens en til, som jeg har glemt.

    (Ja, det var nok meg selv det da, som jeg glemte.

    Så jeg nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det første Bricen sa der, husker jeg.

    Det var til Skjellum da.

    Han sa, ‘Skjellum, har du hørt om chillum?’.

    Og chillum, det var vel en slags pipe, eller noe, til å røyke hasj i, tror jeg.

    Så Bricen, han var ikke noen typisk lagfører-type, (vil jeg si).

    Han var jo neger, (eller mulatt da), og også rimelig frikete/hippie-aktig da, (må man vel si).

    (Bricen prata for eksempel noen ganger om hvor fint det var i India og sånn, hvor han hadde vært, som back-pack-er, sammen med dama si, vel.

    Og at folk der, de lå mye og slappa av, oppå takene og sånn vel.

    Og var mye mindre stressa, enn i Vesten, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bricen fortalte også litt om sin søster, Silvany Bricen, (må det vel ha vært), der, forresten.

    Bricen klagde nemlig over, at det var så jævlig, å ha en så fin/deilig søster.

    Men hvorfor dette var så jævlig, det veit jeg ikke.

    Om Bricen mente at han ble kåt av henne, eller om han var homo/bifil og ble sjalu på henne, det veit jeg ikke.

    Eller, det var nok helst det siste.

    For Bricen er nok homo/bifil, (sånn som det virker som for meg, ihvertfall), som jeg skal skrive mer om seinere.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg har vel ikke blitt fortalt direkte, forresten, at Silvany Bricen, er søstera, til Marvin Bricen.

    Men dette er vel noe jeg har antatt, tror jeg, (etter førstegangstjenesten vel, og etter at hu Silvany Bricen ble kjendis da), siden Marvin Bricen prata om at han hadde en så fin og deilig søster da, i militæret.

    Og siden at det vel ikke er så mange, negre/mulatter, som har etternavnet Bricen, i Oslo vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 7: Rimi

    Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

    Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

    Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

    (Siden jeg hadde høstperm da).

    Kassalederen sa ‘nei’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men så ringte telefonen hennes.

    Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

    Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

    Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

    Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

    Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

    Men når julepermen begynte å nærme seg.

    Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

    Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

    For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

    En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

    Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

    Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

    Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

    Men jeg begynte nå å jobbe der da.

    Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

    Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

    Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

    Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

    Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

    (Men det var kanskje lang kø der da.

    Eller noe).

    Og på veien ut av butikken.

    Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Jeg sa til henne, at ‘nå slutter jeg, altså’, (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

    Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte ‘vent litt, da’.

    Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

    Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

    (Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

    Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

    Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

    (Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

    Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

    Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

    Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som jobba på Rimi Munkelia.

    Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

    Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

    Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

    Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

    Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

    (Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

    Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

    Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

    Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

    Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

    Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

    Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

    Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

    For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

    Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

    Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

    Hu reagerte ihvertfall.

    På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

    Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

    (Eller om det var Erling Kagge, ‘Third Pole’-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

    Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

    Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

    ‘Du har skjønt det’, sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

    Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

    For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

    (Hvis det ikke var noe spesielt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

    Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

    Når hu var ‘førstemann’ i kassa.

    Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

    (For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

    Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

    For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    PS 2.

    Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

    Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

    (Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

    At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

    Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

    Så kunne han legge merke til det da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 5: Mer fra innspillingen av Secondløitnanten

    Da bussen vår, (eller om det var mer enn en buss), fra Terningmoen, kom fram, til Kvikne, i Østerdalen, utpå søndagen, dagen etter, at jeg hadde vært på middagsselskap, hos tante Ellen sin venn, i Oslo.

    Så stoppet bussene ved fotballbanen, til Kvikne IL, (heter vel det laget).

    Der var det også en slags hall, hvor vi soldatene gikk inn, et par av gangen da.

    Og hvor vi fikk utdelt ekte norske uniformer, fra andre verdenskrig.

    Vi fikk sko, bukse, jakke og lue, utdelt av noen damer, som var ansatt av filmselskapet vel.

    Jeg fant også en fotball, som lå ute på banen, til Kvikne der.

    Og noen i troppen, spurte sersjant Dybvig, og han sa at det var greit, at vi tok med den fotballen, til der filmen ble spilt inn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle være i Kvikne, i tre-fire dager vel.

    Og vi bodde på campingplassen, i bygda, husker jeg.

    Vi hadde vel med oss lagstelt, som vi lå i vel.

    Og det var ikke de verste teltene.

    For lagsteltene, de hadde en vedovn, stående i midten, av teltet.

    Mens hvis vi bodde i knappetelt, så hadde vi kun en primus, (av modell Primus Optimus vel), som ble drevet av parafin, til å varme oss på.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De som var med på filminnspillingen, fra Terningmoen, det var hele tropp 1 og cirka halvparten av en annen tropp vel.

    Så vi var kanskje cirka hundre soldater der, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Filminnspillingen, den foregikk på en gård, som lå en eller to kilometer, unna campingplassen vel.

    Kvikne er en liten bygd, og det var ikke noe utested, i bygda, tror jeg.

    Men de hadde vel en bensinstasjon der, husker jeg.

    (Og sikkert en matbutikk og vel).

    Og det var en kiosk, på campingplassen, hvor man kunne kjøpe cola, røyk, aviser og godteri og sånn da.

    Så da var jeg fornøyd, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var mye dødtid, under filminnspillingen.

    Så ofte, så satt vi bare nesten apatiske der, et eller annet sted, på den gården da.

    Men vi spilte også en del fotball der faktisk.

    Med den fotballen, som jeg hadde funnet, nede på banen til Kvikne da, den første dagen der.

    På et jorde, som sikkert hørte til den gården da.

    Så det var nok ikke så veldig teknisk fotball, akkurat.

    Men det var ikke så mye annet å gjøre der da, (for å si det sånn).

    Og en gang, mens vi spilte fotball der, så kom to ‘småttinger’, fra film-crewet, og spurte om de fikk være med, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om kan ha vært Harald Eia og Harald Swartz.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes egentlig det, at de norske 40-talls uniformene, ble litt kjedelige, sammenligna med de tyske nazi-uniformene, som dem også hadde, på filminnspillingen der da.

    Så da de leita etter blonde folk, som skulle spille tyskere da.

    Så meldte jeg meg, til film-crewet, og sa det, at jeg var blond da.

    Men jeg var ikke så blond da, så jeg fikk ikke være tysker, med en gang.

    (Tror jeg at var grunnen, ihvertfall).

    Men de fant ikke fler lyse-blonde da, (tror jeg at var grunnen), så jeg fikk etterhvert være tysk soldat, i nazi-uniform, også der da.

    (Siden jeg kjeda meg da).

    Så jeg er med i den filmen, (Secondløitnanten), både som norsk soldat og tysk nazi-soldat da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den gangen som Eia og Swartz, (eller hvem det kan ha vært, for jeg har seinere lest på nettet, at de to var med, på å lage den filmen), var med å spille fotball, med oss soldatene.

    Så spilte jeg vel i tysk nazi-uniform, (fra andre verdenskrig), tror jeg.

    Og kompanisjef Isefjær, han stod i mål da.

    Og jeg var litt irritert på Isefjær, etter den spioneringa hans, da Pettersen og jeg, kjøpte burgere, i Elverum, den første helgepermen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så da jeg fikk en høy sentring, så dempet jeg den kaldt, med kroppen, (må man vel si), og lot ballen falle, ned mot jordet, (mens jeg ikke så på ballen da).

    (Og lot som at jeg var litt ‘noldus’ kanskje da.

    Sånn at kaptein Isefjær, kanskje trodde, at jeg ikke visste hvor jeg hadde ballen).

    Men akkurat like før ballen traff jordet, så klinte jeg til, (alt jeg klarte omtrent), med utsida av høyrefoten da.

    Og ballen føyk inn i ‘målet’, mellom kaptein Isefjær og ‘stanga’, og forsvant kanskje 50-100 meter, i retning av gården da.

    (Mitt spesialskudd, (må man vel kalle det), som jeg hadde trent på, en del ganger, om somrene, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, under oppveksten, og pleide å skyte ballen, blant annet inn i en lav mur, som gikk som et slags gjerde, på den side av hagen ‘min’, som lå nedenfor en skråning, som tilhørte tomta, til naboene, (som var sosialklienter vel), nemlig Lille-Oddis og de da).

    Og jeg scorte vel også enda et mål, på kaptein Isefjær, seinere i den kampen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi sparka fotball, på det jordet der, oppe i Kvikne da.

    Så hendte det at det dukka opp noen folk fra filminnspillinga der da.

    Og sa til oss det, at nå kunne vi ikke sparke fotball, på så og så mange minutter da.

    For da skulle dem filme noe greier da.

    Og de ville ikke ha med lyden av fotballsparking, i bakgrunnen, på filmen, liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en amerikaner, (tror jeg at det var, ihvertfall), som var med, og ledet mye av filminnspillinga der da.

    Og lagfører Marvin Bricen, (broren til Silvany Bricen), han fikk litt ‘tyn’ der, av han amerikaneren da.

    For Bricen er jo neger.

    (Eller mulatt da).

    Og han stod bare der han fikk beskjed om å stå vel.

    (Alle soldatene stod i sånne norske 40-talls-uniformer, på en slags oppstillingsplass, på den gården da.

    Som statister da).

    Også kom han amerikaneren bort til Bricen, og sa, (eller nesten ropte til han), at han måtte stelle seg bakerst, under filminga da.

    For dette skulle liksom være fra 40-tallet, og ikke fra 90-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, i Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

    Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

    Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

    Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

    Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

    En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

    Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

    Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

    Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

    Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

    Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

    I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

    Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

    Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

    Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

    Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

    Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

    Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

    Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

    Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

    Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

    Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

    Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

    Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

    (Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

    Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

    Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

    Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

    Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

    Noe som passet meg fint.

    For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

    Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

    Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

    Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

    Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

    For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

    Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

    Siden jeg var så vant til å bo alene da.

    Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

    Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

    Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

    (Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

    Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

    Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

    Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

    Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

    Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

    For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

    Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

    Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

    Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

    Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

    Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

    Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

    Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

    Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

    Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

    Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

    Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

    For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Mens jeg var født i 1970 da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

    Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

    Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

    Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

    Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

    Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

    Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

    Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

    (Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

    Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

    Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

    Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

    Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

    Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

    Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg har sendt e-post til hu prinsesse Madeleine, ihvertfall. Men det var ikke jeg som var i Cupido, det var min lagfører Bricen, gikk det rykter om

    sendt e-post ihvertfall