johncons

Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)

  • Min Bok 3 – Kapittel 44: Mer fra Terningmoen

    På lag 2, som jeg var på, den siste delen av rekrutt-tida og så igjen etter cirka tre måneder på reservelaget.

    Der var det en soldat, som het Skjellum, fra Vågå.

    Og jeg var jo vant til å tulle hele tida, etter å ha hatt Øystein Andersen og Glenn Hesler, som kamerater, i årene før jeg måtte i militæret da.

    Så jeg tulla jo med alt og alle, (ihvertfall til en viss grad vel).

    (Jeg var jo litt oppmerksom på Skjellum og, siden noen i en annen tropp, hadde sagt at han hadde rappa veska til ei gammel dame en gang).

    Men når jeg tulla litt med måten som Skjellum, fra Vågå, prata på, da.

    Og kanskje herma litt etter han, (eller noe), da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva som ble sagt).

    Så sa Skjellum det, (husker jeg), flere ganger, (til meg), at ‘eg likar ikkje at du gjer narr av dialekta mi’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enda det var jo sånn, at Skjellum kødda med meg og.

    I begynnelsen, da jeg kom tilbake til lag 2, igjen, etter nyttår.

    (Den samme uka, som lagfører Bricen kasta en skistav, i hue på meg).

    Så løp både Skjellum og Sundheim etter meg, (mener jeg å huske), samtidig, oppe ved skytebanene der, på Terningmoen.

    I snøen der, hvor vi holdt på med å sette opp telt, eller noe sånt, kanskje.

    Så det var jo såvidt at jeg klarte å komme meg unna, husker jeg.

    Og man må vel si det, at lagfører Bricen også var med på det her, siden han, på den samme plassen, kasta en skistav, (med den butte enden først), i hue på meg, den samme dagen, (eller om det var dagen etter), at Skjellum og Sundheim, hadde gått/løpt etter meg, (som hadde vært borte fra lag 2, i noen måneder), der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Skjellum kunne tulle han og, (må man vel si, når han løp etter meg, på den måten).

    Men ble han liksom veldig alvorlig da, når det var noe med dialekta hans, (fant jeg ut da).

    Og jeg var ikke vant til at folk ble så alvorlige liksom.

    Så da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, må jeg innrømme.

    For jeg var vel mer vant med folk som ikke var så direkte og som kanskje var mer ‘laid-back’ muligens da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da slutta jeg vel ihvertfall å tulle med dialekta, til Skjellum, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg visste ikke at han tok sånt så nøye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Skjellum, han var MG-ener forresten, noe som betydde at han måtte bære rundt på et maskingevær, som tyskerne la igjen etter seg, etter andre verdenskrig, og som veide 8-10 kilo vel.

    MG-toer, det var vel Nybø, (fra Lier).

    Hans jobb var da å mate MG-en, med bånd, av enten vanlige skudd eller ‘rødfis’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nybø, han ble med Løvenskiold og dem, på skiferie, i påskepermen, til et dalføre, (eller noe), hvor Blekastad, (på kanonlaget vel), bodde.

    Før de dro, (var det vel), så fortalte Løvenskiold til meg, (nokså utenom ‘sammenhengen’ vel), at folka som bodde der hvor Blekastad var fra, de bare gjorde jobben sin, og sa nesten ikke noe.

    Og Løvenskiod og Nybø og dem, de fikk hjelp av noen i slekta til Blekastad vel, til å få forsyninger osv., kjørt med snøscooter vel, fram til der hvor de skulle gå på ski da.

    (Hvis jeg skjønte det Løvenskiold og dem prata om riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter påskeferien, så kom Nybø tilbake med brekt bein.

    Han måtte da ha fri, fra førstegangstjenesten, fram til høsten.

    Og så måtte han inn igjen og avtjene de siste cirka tre månedene av tjenesten sin da.

    Jeg syntes at dette hørtes dumt ut.

    For Nybø fikk jo da ødelagt skoleåret 1993/94.

    Og jeg sa det til Nybø, at han burde klage på det, sånn at han ikke fikk ødelagt et helt studieår, på grunn av noen få måneders militærtjeneste.

    Men da mente Nybø at det var greit da, at han dro tilbake igjen, etter sommerferien.

    Så han ville ikke høre på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, han var sjelden på lagsrommet, til lag 2.

    Men han var fast medlem, (må man vel si), i ‘Monopol-gjengen’, som pleide å sitte på stabsrommet, og spille monopol ofte da, om kveldene.

    De som var ‘hovedmedlemmer’, i den gjengen, det var vel Øverland og Løvenskiold, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg mener også at nestlagfører Frydenlynd vel var med på den påskeferien, til Løvenskiold og Co., oppi Guldbrandsdalen der, (eller hvor det var, som Blekastad var fra igjen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 43: Utenlandske offiserer på Terningmoen

    Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.

    (Spesielt om vinteren vel).

    Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.

    Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.

    En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.

    Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.

    Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.

    Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.

    (Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.

    Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).

    Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.

    Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.

    Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.

    For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.

    En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).

    For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.

    Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.

    For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.

    Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.

    Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.

    Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.

    Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.

    (Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).

    Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.

    Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).

    Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.

    Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.

    Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.

    (Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.

    Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).

    For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.

    Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.

    Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.

    For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.

    Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).

    For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.

    Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).

    For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.

    Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.

    Så da var man liksom dø da.

    Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.

    For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.

    Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.

    Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.

    Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.

    Men da svarte de ikke noe.

    Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 42: Enda mer fra Terningmoen

    Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.

    Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.

    Når man bodde på åttemanns-rom, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.

    Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.

    Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).

    Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.

    Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.

    For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.

    Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.

    Det ble bare som noe stress, husker jeg.

    Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.

    Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.

    Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.

    Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.

    At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.

    Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.

    For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).

    Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.

    Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.

    Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).

    I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.

    Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.

    Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.

    Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.

    Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.

    Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.

    Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.

    (Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.

    Altså før jeg var på reservelaget).

    Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).

    For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.

    At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.

    Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.

    Og en gang, på rommet, på Terningmoen.

    Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.

    Og Sundheim sang sånn her:

    ‘All that Skjellum wants is another brain’.

    Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.

    Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var ‘it’s gone tomorrow’.

    (Noe sånt).

    Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.

    (Mest for morro skyld vel).

    Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 41: Mer fra Terningmoen

    På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.

    Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.

    (For de som ville begynne på universitetet da).

    Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).

    Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.

    Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).

    Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.

    Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.

    Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.

    Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.

    Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.

    Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.

    (Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.

    Så langt kom jeg ikke.

    Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.

    Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.

    Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.

    Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.

    Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.

    Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Men jeg fikk fortsatt ikke noe ‘ordentlig’ attest liksom, fra OBS Triaden da.

    Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.

    Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.

    For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller så kan jeg jo ta med om det.

    At i 1992/93, da jeg var i militæret.

    Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.

    Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.

    Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.

    Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.

    Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.

    Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.

    Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.

    For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).

    Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).

    Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.

    Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 40: Bergeråsen

    En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.

    (Noe sånt).

    Fra Lånekassa da.

    Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.

    (Noe sånt).

    Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).

    Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.

    Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.

    For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.

    Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.

    (Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).

    Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.

    Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).

    Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.

    Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.

    Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).

    Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.

    Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.

    Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.

    Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.

    De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.

    Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.

    Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).

    Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).

    For så godt kjente jeg ikke Haldis.

    Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.

    Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg skrev på CV-en, at jeg har vært i en elite-avd. av infanteriet, siden Geværkompaniet hadde så bra offiserer. (Og siden jeg var i støtte-omr. i HV)

    skrev på cv en min elite

  • Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen

    De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).

    Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.

    Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.

    Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.

    Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.

    Og da svarte ikke han sersjanten noe.

    Så det her var veldig spesielt, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.

    For han ville ikke ha frostskade da, sa han.

    (Noe sånt).

    Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).

    (Etter at han hadde klart å dimme da).

    Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).

    Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).

    Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.

    Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg at det var frostskade da.

    Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.

    (Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).

    Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.

    Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.

    Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.

    Selv om jeg var helt ny i Rimi.

    Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.

    På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.

    (Noe sånt).

    Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.

    Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.

    Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.

    Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.

    Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.

    Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.

    Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.

    Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).

    Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.

    Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.

    Som begynte å prate til meg da.

    ‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.

    Men jeg svarte ikke noe.

    For det var jo så dumt.

    Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.

    Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.

    Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.

    Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).

    Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.

    Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.

    Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).

    Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).

    (NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).

    For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).

    For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.

    Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).

    For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).

    For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.

    Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).

    For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).

    (For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).

    For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.

    Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.

    Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.

    Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.

    Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.

    For alt hva jeg vet.

    (For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.

    (Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).

    At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.

    De var de beste, av sitt kull, ofte.

    For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.

    (Og slippe unna Nord-Norge).

    Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.

    (Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).

    Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.

    Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 38: Forsvarets dag

    Den samme dagen, som lukkingen av Stortinget skulle være, våren 1993.

    Så slapp jeg å være med, å stå parade, i Karl Johan, (igjen).

    For sersjant Dybvig, han kunne se det, at jeg var litt ‘bleik rundt nebbet’ da, (eller noe).

    Så jeg slapp å bli med ned til Oslo da.

    (For jeg var litt nervøs for at Kongen skulle se stygt på meg igjen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi skulle på denne stengingen av Stortinget.

    Så ble også perm-uniformene våre inspisert.

    Av noen fra et depot vel.

    Og jeg måtte bytte både buksa og skjorta, (av en eller annen grunn).

    Og da måtte jeg stryke den nye buksa og skjorta, som jeg fikk.

    Noe jeg ikke fikk til så bra, (for å være ærlig).

    Og dette var noe jeg måtte gjøre på fritida da.

    Og som de fleste andre slapp unna.

    Og jeg måtte også sy på birkebeiner-merket, på skulderen, på den nye perm-uniform-skjorta da.

    Noe jeg ikke fikk tid til, siden det stokka seg, med den her strykinga da.

    (Som jeg ikke skjønte noe av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg strevde med det her, kvelden før vi skulle stå parade i Oslo, (eller noe).

    Så sa jeg til folka, som var på lagsrommet, at Bricen, (som kanskje var og dreiv med noe nærradio, eller noe), jo ikke hadde noe birkebeiner-merke, på sin perm-uniform-skjorte.

    Og da svarte Skjellum meg, (ganske høyt), at ‘men Bricen er neger’.

    (Noe sånt).

    Så det var visst sånn da, at negre, de slapp det, å ha på birkebeiner-merke, på perm-uniform-skjortene sine da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet, så skulle jeg da bli med lag 1, (var det vel), på Forsvarets dag, i Elverum.

    Det lå en gammel festning, (eller noe sånt), utafor leirområdet, inne i Elverum da.

    Og Garde-musikken var der også, og masse folk da.

    (Og jeg syntes nesten at jeg måtte se litt stygt på noen av de musikantene fra Garde-musikken da.

    Siden jeg lurte på hva slags soldater de var, osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det vi fra Geværkompaniet skulle gjøre.

    Det var at vi skulle ha laser, på AG3-ene våre da.

    Et system som het Miles, som vi ofte brukte, på Terningmoen, når vi skulle øve oss på forsvar eller angrep, og også på strid i hus faktisk.

    Og så skulle folk fra publikum, få lov til, å krige mot oss da.

    Mens de lå i forsvar, og vi angrep da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter ‘ørten’ gjennomføringer, så begynte vi jo å kjenne lendet, (som det heter, altså bakken og steiner, osv.), bra.

    Så da noen fra kompani-staben, skulle krige mot oss.

    Så foreslo jeg det, at vi skulle ligge ekstra lenge, ved noen spesielt bra stillinger da.

    Istedet for å rykke fram, med vanlig hastighet.

    (Så jeg tulla litt da).

    Og det her gikk lag 1 med på.

    Og det som skjedde da, det var jo at de fra kompani-staben, de fikk suverent flest minus-poeng, av alle de som var med, i den her konkurransen da.

    (De fikk vel mange hundre minus-poeng, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den her ‘tullinga’, med de kompani-stab-folka, så klarte jeg faktisk det, å bruke feil AG3, på en gjennomføring.

    (Nemlig lagfører Quickstad, på lag 1, sin).

    Og den AG3-en, den var uten Miles på da.

    Så jeg hadde skutt med bare rødfis, (uten rekylforsterker, som liksom ‘stoppa’ trykket fra rødfisen, og som derfor gjorde at man fikk en kortere sikkerhetsavstand, enn når man ikke hadde rekylforsterker, på AG3-en), på en gjennomføring.

    (Uten at jeg skjønner hvordan jeg klarte det).

    Så da vi kom tilbake igjen til Terningmoen, så måtte jeg pusse Quickstad sin AG3 da, husker jeg.

    (Men da hadde jeg pussa min egen AG3, så mange ganger, så da var jo dette bare rutine da, for å si det sånn.

    Og jeg var bare glad, siden jeg hadde sluppet det, å bli med ned til Oslo, og stå parade i Karl Johan, med den perm-uniform-skjorta mi, som det mangla birkebeiner-merke på da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 37: Mygg-splætter’n

    Etter at lagfører Bricen hadde jobbdimma, så var det en siste øvelse, i leirområdet, på Terningmoen, (husker jeg).

    Nestlagfører Frydenlund, var en slags lagfører, på denne øvelsen.

    Men han var bare leder for tre-fire soldater da.

    For vi var ikke så mange igjen på laget.

    Men han fikk det på tjenestebeviset sitt, ihvertfall, at han hadde vært leder for tre eller fire folk da.

    Noe han syntes at så dumt ut, (husker jeg at han sa), og at dem da kanskje like gjerne kunne ha latt være å skrive det.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bekklund, fra lag 1, og jeg, vi hadde fått i jobb, og sitte vakt i leiren vår, mens de andre dreiv med noe bakholdsangrep, eller noe, da.

    Og det visste seg det, at vi måtte sitte, i det verste mygg-hølet da.

    Men Bekklund, som var fra Hedmark/Oppland et sted vel.

    Han hadde vært ute og fiska og sånn mye før.

    Så han begynte med en gang med noe han kalte for ‘mygg-splætting’.

    Han drepte myggene før de klarte å stikke han da.

    Og jeg fikk også etterhvert ‘teken’ på det her, og drepte vel mellom 50 og 100 mygg, (vil jeg vel tippe på).

    Selv om jeg ikke var på langt nær så god, som selveste mygg-splætter’n, (Bekklund), som trolig drepte et par hundre mygg, mens vi satt der og venta, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når disse folka fra troppen vår dukka opp i leiren igjen.

    Så skulle vi liksom ha sagt noe sånn ‘holdt’, og sånn da.

    Men det gjorde vi ikke.

    Så da fikk troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ litt kjeft, (mener jeg), av de folka, som liksom skulle bedømme han, (og troppen vår), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bekklund han var vel nesten enda mer pinglete enn meg, tror jeg.

    Men han var en tøffing da.

    Og han var god i fotball.

    En gang, så husker jeg at han finta meg, mange ganger, når jeg var keeper, og vi spilte fotball, i Leto-hallen, som den hallen het, (en hall som lå like ved Terningmoen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bekklund og jeg vi hadde også rocka fælt, på Alexis en gang.

    Når Frøshaug og dem også var der, tror jeg.

    Og når jeg da kom på oppstillingsplassen, dagen etter.

    Så fikk jeg en strengere tjeneste, av troppsjef Frøshaug.

    Så jeg måtte stå på ski bak en BV.

    (Eller noe sånt).

    Istedet for det som det egentlig var planlagt, at jeg skulle gjøre, den fredagen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten veldig nedtrykt, i militæret, i januar, februar og mars, i 1993.

    For jeg var ikke så god på ski.

    Så vinteren på Terningmoen var som et mareritt for meg da.

    Må jeg vel si.

    Men så begynte folka i troppen å spille fotball, ganske ofte, i Leto-hallen da.

    Og det syntes jeg at var litt morsomt, husker jeg.

    Jeg husker at jeg en gang dytta vekk Arvesen, (som var litt lav), fra lag 1, og så sparka ballen på en annen soldat.

    Så det var litt sånn tull og tøys der noen ganger og, (må man vel si).

    Og en annen gang så klagde Thomassen, på lag 1, på meg, fordi at jeg ikke hadde sentra.

    For da ble det ikke mål da, mente han.

    Men jeg var ganske sikker, med mitt høyrebein.

    Så jeg bare spente ballen i mål, og sa at ‘se her, det ble jo mål likevel’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde jeg gått på mange løp, mens vi spilte fotball, og jeg var litt sliten da.

    Så når jeg fikk en pasning bak ryggen min, på høyre vingen.

    Så tok jeg bare et hælspark, bak ryggen.

    Og ballen den føyk så i en bue, gjennom nesten halve Leto-hallen vel.

    Og landa rett oppå tverrliggeren, på det lave målet, som vi spilte mot da.

    Så det hadde visst blitt årets mål, hvis den hadde gått inn.

    Sa Paulsen vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo spilt litt fotball i England, de somrene jeg var på ferie der.

    Og lært meg til å spille litt tøft, med dytting og sånn, (av den engelske vertsfamilien min, i Brighton da).

    Og da jeg skuldertakla, (var det vel), sersjant Dybvig, en gang.

    Så sa han ‘oj, fysisk fra Ribsskog’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo da liksom noe slags mobbing, av meg da, må man vel si.

    Siden Dybvig da liksom skulle mobbe meg, siden jeg var så pinglete da.

    Sånn at liksom ingen ville ha forventa seg en takling fra meg da, (var det vel, at han hinta om).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 36: Mer fra Rimi Munkelia

    Jeg pleide jo noen ganger å ta T-banen, ned mot sentrum, sammen med butikkleder Leif Jørgensen, etter jobben, på lørdager oftest, da jeg jobba, på Rimi Munkelia.

    En gang, så viste Leif Jørgensen meg at han hadde kjøpt Chilli Con Carne, (stir-fry-sauce), og Toro Moussaka-basis, husker jeg.

    Også forklarte Leif at han lagde litt middag selv da.

    (Og ikke bare spiste Pizza Grandiosa, som meg da, mente han kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så fortalte Leif Jørgensen det, at Muhammed, som satt i kassa, på Rimi Munkelia, (og som studerte på Blindern vel), hans drøm var å bombe India med jagerfly.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter dimmefesten, (i slutten av juni 1993), så kom jeg litt for seint, på jobb.

    Og jeg var fortsatt ganske surrete i hue, etter all drikkingen, dagen før, (som var en fredag), da.

    Og da var det Ihne Vagmo, (som nå vel er mer kjent for å seinere ha vært med på Robinson-ekspedisjonen vel), som var leder, den lørdagen.

    Og hu ble ikke så sinna.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hu skjønte vel at det var på grunn av at jeg hadde vært med på dimmefesten, (og drikki fælt), at jeg hadde forsovet meg.

    (Selv om jeg mener å huske det, at det klikka i callinga, (på den her vakta).

    Så det er mulig at hu Ihne Vagmo, satt inne på kontoret der, og overvåket hva jeg sa i kassa, osv.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente jo Leif Jørgensen, fra før jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia.

    For sjefen hans, Magne Winnem, han var jo min bestekamerat nesten, på den her tida.

    Så jeg hadde blant annet vært på fest, hjemme hos Magne Winnem, da han bodde over Rimi Nylænde der, da også Leif Jørgensen var med, husker jeg.

    Så det var kanskje derfor, at han Leif Jørgensen, som også digga alternativ rock, (som jeg også digga, til en viss grad), tok opp en opptakskassett, med masse bra alternativ rock på, som han hadde tatt opp, hos en kamerat, (eller noe), for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sanger som ‘Cannonball’, ‘Black Metallic’, Tool – ‘Sober’, Rage Against the Machine – ‘Killing in the Name of’, med flere.

    Og Leif Jørgensen fortalte også om at en kar hadde blitt sugd av dama si, i en trapp, på utestedet Headache, (mener jeg at det var).

    Så Leif Jørgensen han hadde delvis samme musikksmak som meg da.

    Selv om han vel nok hadde en større musikksamling, vil jeg nok tippe på, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leif Jørgensen, han lånte meg også en bok, som het ‘Sennepslegionen’, mener jeg å huske.

    Og han fortalte meg også det, etterhvert, (på jobb en gang), at Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til VIF-fansen.

    Som visstnok var en slags fæl og beryktet buss da, (på en eller annen måte), skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på jobb, på Rimi Munkelia.

    Så skulle distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukke opp der, fortalte Magne Winnem.

    Dette var nok rett etter at jeg var ferdig med militæret, tror jeg.

    Winnem fortalte Skodvin, at jeg hadde problemer med familien, (var det vel. Uten at jeg vet hvorfor Winnem dro inn det her), og trengte en jobb da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte det, at hu hadde sett på vitnemålene mine, fra videregående og NHI, og hu skrøyt av at jeg hadde så bra karakterer da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.