johncons

Stikkord: Geværkompaniet (Terningmoen)

  • Min Bok 4 – Kapittel 4: Den norske versjonen av Friends

    Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.

    Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.

    Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.

    Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).

    Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.

    Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.

    Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.

    Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).

    Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.

    I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.

    Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.

    Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.

    Så det var jo ikke dårlig.

    Men det stoppet ikke med det.

    Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.

    Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.

    (Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian Kvehaugen var butikksjef der.

    Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.

    Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.

    En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).

    (Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).

    Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.

    Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.

    Den så grå og kjedelig ut.

    Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.

    (Ikke langt unna, ihvertfall).

    Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.

    Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.

    Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).

    Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.

    Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.

    (De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).

    Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.

    Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).

    Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).

    Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.

    Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.

    Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.

    Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.

    Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.

    Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.

    For så å ta Furuset-banen da.

    Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.

    Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.

    Og det var visst meg da, skjønte jeg.

    (Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.

    (For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).

    Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.

    Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.

    Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.

    Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.

    (Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).

    Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da.

    Sånn halvveis for fleip, må man vel si.

    Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).

    Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).

    For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.

    Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.

    Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.

    (Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.

    Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).

    Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.

    Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 62: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet X

    På den siste øvelsen, som var den siste uka, (eller noe), av førstegangstjenesten.

    (Den øvelsen som Bekklund viste meg hvordan man ‘splætta’ mygg på).

    På den øvelsen, så delte vi fire soldatene, (var det vel), som var igjen, på lag 2, telt, med to stridsdommere, (eller noe), som var med på øvelsen, for å gi karakter, på vårt befal, eller noe, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og middagsmaten, som vi hadde fått, fra staben, på Terningmoen, på denne øvelsen.

    Det var boksmat.

    ‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse eller’, sa de stridsdommerne, (eller hva de var), til hverandre da.

    Og da visste Skjellum og Sundheim, at jeg hadde kjøpt en boksåpner, (muligens før jeg havna på reservelaget og), så de sa vel noe sånt som, at ‘Ribsskog har det’.

    Og så fant jeg fram den boksåpneren da, (som jeg vel hadde kjøpt, en frihelg, som jeg surra rundt, og så på butikker, på Grønland, siden jeg vel hadde vært på den platebutikken, (Platekompaniet), på T-banestasjonen, på Grønland der), som jeg hadde, i en sidelomme, på pakksekken min vel.

    (Og den dagen, så kjøpte jeg også et billig skopusse-sett, husker jeg.

    Som hadde en sånn smart, rund børste, til å smøre skokrem med.

    Og en større børste til å ‘shine’ med da.

    For den skokrem-børsten, til Forsvaret, denne hadde bare en børste da.

    Så man kunne glemme hvilken side man brukte til skokrem og hvilken side man brukte til å shine med, liksom.

    Men for å få virkelig bra skopuss, så brukte vi nylonstrømper, (tror jeg at det var), som var veldig bra, for å få skikkelig bra finish, på skopussen, da.

    Sånn at vi passerte ‘helgeperm-inspeksjonen’, på troppens oppstillingsplass, og fikk lov å dra ‘ta helga’, da.

    Selv om jeg skjønner at det kan høres rart ut, at vi bruke nylonstrømper, til å pusse sko med.

    Men jeg mener at det var sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når søstera mi Pia, Monica Lyngstad og Siv Hansen, bodde i Christies gate.

    Så pleide de å spørre gjestene om de ville ha ‘kanel i teen’, husker jeg, en av de første gangene, som jeg var der, vel.

    Jeg hadde vel lest det, et eller annet sted, at kanel, det var egentlig barken, på kaneltreet.

    Og dette her med kanel i teen, det hadde jeg aldri hørt at noen hadde ‘babla’ om, før det her da.

    Så jeg tulla litt, og foreslo det, at de kunne jo bare ha et sånt kaneltre stående der, i stua, da.

    Og når de da fikk gjester, så kunne de liksom bare skrape litt bark, av det treet da, og oppi tekoppene til gjestene, (mens de satt i stua der, og prata liksom), da.

    Jeg tenkte vel det, at hvis de først skulle være originale, så kunne de like godt være skikkelig originale, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med å gå gjennom de notatene, (som jeg har skrevet de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.

    Så nå må jeg si det, at Min Bok 3, er ferdig.

    Den nesten boken, (Min Bok 4), den blir om karrieren min i Rimi.

    Og den skal jeg prøve å få begynt å skrive på, innen ikke alt for mange dager.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 61: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IX

    Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

    At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

    At det programmet var bare kaos.

    Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

    Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

    (Ble det sagt, ihvertfall).

    Så jeg har jo lurt på det seinere.

    Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

    Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

    Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

    For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

    Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

    Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

    Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

    Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

    Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

    Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

    (Av merke Mauser, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

    Og så snørt igjen soveposen.

    Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

    Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

    12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

    De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

    Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

    Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

    Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

    12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

    Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

    (Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

    Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

    Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

    Og lot som at jeg var veldig sterk da.

    For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

    Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

    (Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

    Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

    Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

    Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

    Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

    Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

    For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

    Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

    For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

    Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

    Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

    (Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

    Så var vel dette rett etter rekrutten.

    Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

    Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

    For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

    (Noe sånt).

    Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

    Fra militæret da.

    Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

    (Noe sånt).

    Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

    For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

    Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

    Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

    Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

    (Når de snakka seg imellom, da).

    Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

    Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

    For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

    For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

    Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

    Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

    For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

    Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

    Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

    (Som om vi var Rambo omtrent, da).

    Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

    Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

    Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

    Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

    Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

    At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

    Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

    Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

    Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

    Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

    Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

    Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

    Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

    Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

    Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

    Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

    Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

    Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

    Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

    Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

    En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

    Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

    Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

    Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

    Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

    Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

    Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP

  • Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII

    Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axels hund Trixie, hadde også blitt større.

    Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.

    Jeg husker ikke om det var denne gangen.

    Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.

    Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.

    Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.

    Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.

    (Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.

    Noe sånt).

    Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.

    Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.

    (For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).

    Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.

    Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.

    Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).

    Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.

    Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).

    (Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.

    For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.

    Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.

    For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.

    For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.

    Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.

    Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.

    I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.

    Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.

    En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.

    Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.

    Og en bok så litt spennende ut.

    Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.

    Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.

    Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.

    Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.

    Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.

    En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).

    Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.

    Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).

    Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.

    Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.

    Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.

    (At Løvenskiold undret seg over det her, da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.

    Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.

    Ihvertfall en gang.

    Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.

    Akkurat som om det var frivillig.

    Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.

    Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.

    Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.

    Det hadde jeg ikke tenkt over før.

    Men det er mulig at han hadde litt rett i det.

    At det er sånn med pizza.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg satt å så på TV der.

    Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).

    Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).

    Og da lurte jeg litt.

    For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.

    Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.

    Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.

    Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.

    Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.

    (På lag 3 sitt rom der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er sersjant Dybvig, (fra Min Bok 3), forresten. Denne gang uten feltlue

    sersjant dybvig uten feltlue

    http://www.ferd.no/lang/no/show.do?page=12;22&articleid=1376

    PS.

    Dårlig barbering på Dybvig:

    dårlig barbering på dybvig

    http://bolt.photoshelter.com/image/I0000cjb5xN0NB.Y

  • Min Bok 3 – Kapittel 59: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VII

    Furuset, (NM-mesteren i karate, fra Brumunddal, på lag 3), han huket tak i meg, en gang, på brakka, på Terningmoen, og forklarte meg det, at han også likte the Cure, og da spesielt en sang, som var ny, på den her tiden, som het ‘Friday I’m in Love’.

    Jeg svarte vel ikke så mye, om den sangen, for jeg syntes vel det, at den var litt enkel kanskje.

    Det var ikke min favoritt the Cure-sang, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fortalte Furuset det, (om det var den her gangen, eller en annen gang), at jeg hadde sett et TV-program om Brumunddal, på TV, like før det her, og ei utenlandsk, mørkhudet dame, hadde blitt intervjuet, i det TV-programmet, og hu hadde ledd litt, av det stedet, fordi at folka der, noen ganger kjørte traktor, når de skulle på byen, osv.

    Furuset sa noe dritt om hu dama da, husker jeg.

    Men vi snakka ikke så mye om det her.

    Furuset var vel en litt ordknapp kar kanskje.

    Det er mulig.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg hadde sett på det TV-programmet, fra Brumunddal, på NRK.

    Det var det, at jeg hadde først trodd det, at jeg kom til å ende opp, i Nord-Norge, (eller noe), da jeg skulle i militæret.

    (Og jeg var kanskje litt redd for at videoen min ville blitt tulla med, eller brukt mye, i stua på Ungbo, mens jeg var i militæret).

    Så jeg hadde lånt bort videoen min, til Magne Winnem, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet, da.

    For jeg trodde vel det, at den videoen, var tryggere hos Winnem, enn i stua på Ungbo da, (mens jeg var langt unna, et sted da, mens jeg avtjente verneplikten).

    Og den TV-en jeg hadde, mens jeg bodde på Ungbo.

    Det var en TV, som jeg hadde kjøpt, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (En gang jeg fikk stipend, noe som Kjetil Holshagen, hadde forklart meg om, hvordan man kunne få).

    Så den TV-en, den var fra midten av 80-tallet, da.

    Og det var en 20 tommers Mitsubishi-TV, husker jeg.

    Som hadde kostet 3900, i sin tid.

    (Men jeg hadde ikke så greie på å kjøpe TV-er, på den her tiden, (mens jeg gikk på ungdomsskolen), så jeg bare kjøpte en TV, som de hadde en stor utstilling for, på Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den Mitsubishi-TV-en.

    Den hadde ikke digital tuner.

    Den hadde bare noen sånne hjul, til å skru på, for å få inn norsk og svensk TV, (for det meste, da).

    Så den TV-en var nesten som en 70-talls TV da, (kan man vel kanskje si).

    Så derfor fikk jeg ikke inn kanaler som MTV, osv., det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Når jeg hadde helgeperm, og satt for meg selv, (oftest), i stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde sittet aleine, og sett på det her TV-programmet, fra Brumunddal. Kanskje mens jeg samtidig leste i avisa og spiste noe god mat, eller noe, da).

    (For jeg pleide å bruke videoen sin digitale tuner, for å få sett på kanaler som MTV, for da satt jeg kanalvelgeren, på TV-en, på kanal 12, hvor videoen var stilt inn, og brukte så fjernkontrollen til videoen, for å velge TV-kanal, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det siste året, som jeg gikk, på NHI, forresten.

    (Månedene før jeg måtte i militæret).

    Så hadde min adoptiv-tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, tilbudt meg å få låne en timer, til stereoanlegget mitt, forresten.

    For jeg hadde i perioder store problemer, det året, med å komme meg opp om morgenen, når jeg skulle på forelesninger, på NHI, da.

    Så jeg fikk låne den timeren, da.

    Som var til å koble på strømnettet, (altså at den hadde 220 volts strømforsyning, da).

    Også kunne den timeren stilles sånn, at jeg sovnet inn, til kanskje cirka en time, med musikk, på lav lydstyrke, om kvelden.

    Men om morgenen, så ville jeg våkne opp, til kjempehøy musikk, fra stereoanlegget, da.

    Som da vel begynte å spille, den første sangen, som lå, i CD-magasinet, (for det var den ganske avanserte Pioneer-CD-spilleren, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, (etter at han hadde mast litt vel), det året jeg hadde det vikariatet, på OBS Triaden).

    Så da våkna jeg plutselig, hver morgen, (når jeg hadde stilt inn den timeren ihvertfall), til ‘High’, med the Cure, da.

    En CD-singel, som jeg hadde kjøpt, det siste året, som jeg gikk, på NHI, vel.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke visste om, at the Cure, hadde en sang, som het ‘Friday I’m in Love’.

    Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes, om det her nye the Cure-albumet da.

    Og jeg hørte vel en del på den ‘High’-sangen, for å liksom prøve å bestemme meg, da.

    På sammen måte som jeg vel hadde hørt en del på den ‘Never Enough’-sangen, (til the Cure), et år eller to, før det her igjen, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også, det året, som jeg var i Geværkompaniet.

    At jeg i en helgeperm, så et program, på norsk eller svensk TV.

    På Ungbo da, en helg jeg satt hjemme og spiste mat kanskje, (siden jeg fikk så bra appetitt, av å være, i Geværkompaniet).

    (Hvis det ikke var på MTV, eller noe, året før dette igjen da).

    Og det TV-programmet, det var et musikk-program da, om blant annet Smashing Pumpkins, vel.

    Og der spilte de litt av sangen Rhinoceros, (tror jeg at det må ha vært), en sang som jeg husker at jeg syntes var fin da.

    Men jeg fikk ikke helt tak i hvilken sang det var.

    Og jeg hadde vel aldri hørt om det her bandet før.

    Men de ble rimelig kjente, i tiden etter at jeg hadde vært i militæret.

    Med sanger som ‘Today’ og ‘Disarm’, og jeg kjøpte ihvertfall CD-singelen til ‘Disarm’ etterhvert, husker jeg.

    Etter militæret da, mens jeg jobba på Rimi.

    For så å finne igjen den Rhinoceros-sangen, på internett da, mange år seinere.

    For jeg hadde ikke så god råd, etter militæret, så det ble mest CD-singler, som jeg kjøpte, på den tiden, husker jeg.

    Jeg husker også at jeg kjøpte ‘Plush’, med Stone Temple Pilots vel, (blant annet), på CD-singel, etter militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, sa en gang, at man kunne bruke det samme håndkleet, flere ganger, før man vaska det igjen, (husker jeg).

    Til meg og noen andre på laget, som vel diskuterte om det her, på rommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På feltidrettsmerke-konkurransen.

    Som ble avholdt, 27. april 1993, (står det på tjenestebevist mitt, ihvertfall).

    Så var det fortsatt litt is, på bakken, i Elverum, husker jeg.

    Og da sersjant Dybvig sendte meg avgårde, i denne konkurransen.

    Så sa han til meg, at han forventet av meg, at jeg kom til å vinne hele konkurransen, (eller noe).

    Så jeg ble litt sånn ‘stiv’ da, av forventningspress.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Og jeg falt jo på isen, (på de glatte feltstøvlene mine), allerede i den første bakken, (på den uasfalterte skytterbaneveien, må det vel ha vært), mens Dybvig og en eller to andre troppsbefal, stod og fulgte med på meg da, (husker jeg).

    Og resten av konkurransen var også preget av det, at jeg kjempet for å unngå å skli, på isen, for mange ganger da, husker jeg.

    Men jeg hadde jo forventingspress på meg.

    (Både fra Dybvig og meg selv vel).

    Så da jeg så Bø, på lag 1, under orienteringsdelen, av konkurransen.

    Så bare fulgte jeg etter han, på noen poster, for jeg skjønte jo det, at vi var på den samme delen, av konkurransen, da.

    Så jeg måtte liksom prøve å være ganske kald og rolig da, under den her konkurransen, for å liksom vite hvor jeg kunne løpe fort, osv.

    Uten å skade meg, ved å falle på isen, da.

    For jeg var jo høy og tynn, og hadde det samme problemet, på vinterøvelsen, nemlig at jeg lett falt, når jeg stod i nedoverbakker, på ski, osv.

    (Noe som vel sersjant Dybvig må ha fått med seg.

    For han fulgte jo med på meg, (husker jeg), ned den siste bakken, på vinterøvelsen, hvor jeg falt så mange ganger, i mørket, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 58: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VI

    Lagfører Bricen, (og nesten alle de andre på lag 2 vel), de var så glad, i en sang, som jeg hadde, på en opptakskassett, og som het ‘Lullaby’, med the Cure, (fra Mixed Up-CD-en vel), som jeg vel mest hadde tatt opp, fordi at det var en kjent sang, (av et av favorittbandene mine da).

    Og det hendte at Bricen maste på at jeg skulle sette på den, da.

    (Selv om Bricen vel kalte den sangen for ‘Spiderman-sangen’, (eller noe).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo klart infanterimerket, på det første forsøket, (som var 25. september 1992, står det på tjenestebeviset mitt, ihvertfall, selv om ikke alle datoene, på det tjenestebeviset, er riktige, men akkurat denne datoen, den stemmer cirka med hvordan jeg selv også husker det).

    Så jeg klarte altså infanterimerket under rekrutten, etter bare cirka to måneders tjeneste, i Geværkompaniet.

    Jeg gjorde det vel bra på skytingen og kart-oppgaven, og jeg hadde tatt et håndkle, rundt AG-en, sånn at jeg ikke fikk de skarpe metalldelene, på ladearmen, på våpenet, slående mot ryggen, mens jeg løp.

    (For før vi begynte å løpe, så hadde jeg lagt merke til det, at noen høyere offiserer, (var det vel), som også skulle være med, på infanteriløpet, hadde polstret AG-en, på en lignende måte, da.

    Så da stakk jeg bare inn på rommet til reservelaget, og åpna skapet mitt der, og dro fram et håndkle som jeg festa med to buksestrikker/syltestrikker vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da det skulle være infanteriløp igjen, (våren 1993), så måtte jeg være med å arrangere dette løpet, husker jeg.

    (Antagelig fordi at jeg allerede hadde infanterimerket vel).

    Og da stod jeg ved en post da, sammen med en annen soldat i troppen vel.

    Og det jeg husker best fra dette, var at noen soldater, fra en annen tropp vel, (og muligens også noen fra vår tropp, men det husker jeg ikke helt sikkert), de ville da trygle, om at vi, som stod der, skulle hjelpe dem, med oppgaven, da.

    Og da, så var det vanskelig å si nei, husker jeg, at jeg syntes.

    (For jeg var kanskje litt kua, på den her tida, og kanskje også litt traumatisert, etter den kalde vinteren, hvor jeg fikk frostskade, osv.

    Og når militærlegen ga meg en salve, som ville fått frostskaden min, på øret, til å bli verre, da.

    Noe sånt).

    Så jeg må innrømme det, at jeg ga hjelp, til de som spurte, på det infanteriløpet, da.

    (Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva denne oppgaven gikk på igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg røyka jo, under førstegangstjenesten, og en gang, før en kompanioppstilling, så kasta jeg fra meg en sneip, (husker jeg).

    Så tenkte jeg meg om, for det var ikke lov å kaste ting som sneiper, i leiren, så jeg bestemte meg for å plukke opp sneipen igjen, da.

    Og akkurat mens jeg plukket opp sneipen igjen, så hørte jeg, at sersjant Dybvig, (som stod å prata med noen andre befal vel, noen meter unna), ropte ‘Ribsskog’.

    Mens så ropte han ikke noe mer.

    (Siden jeg jo hadde plukka opp sneipen, mens han ropte).

    Men jeg mener å overhøre, at han sa til de andre befala, at ‘nei, han var på nett’, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden det ikke var lov, å kaste sneiper, i leiren.

    Så fant jeg opp en metode, etterhvert, for å kaste sneipen, mens vi gikk, på vei til eller fra en utendørs økt, (eller noe), da.

    Og det jeg gjorde da, det var å rulle sneipen, mellom fingrene, øverst på filteret.

    Sånn at restene av tobakk ble spredd utover, på bakken, mens vi gikk, da.

    Og så, så rullet jeg filteret, mellom fingrene, til det ble som en liten kule.

    Og så, så knipset jeg denne lille kulen, (som var nesten umulig å se), noen meter unna da.

    Dette gjorde jeg som en rutine, (må jeg nesten si).

    Siden troppsbefalet var så ‘på’ oss da.

    For hvor skulle man gjøre av sigarettsneipen liksom, når man var ferdig å røyke sigaretten?

    Nei, det ble vanskelig.

    For det var nemlig lov å røyke, men ikke lov å kaste sneiper, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Spesielt i mine yngre dager, så hadde jeg vanskeligheter, med å stå opp tidlig, om morgenen.

    Jeg var ofte helt groggy, og klarte ikke å våkne opp, men sovnet ofte igjen, etter revelje da, (som det kanskje også ble slurva litt med).

    Jeg fikk en del advarsler, for dette, av daghavende offiser, (var det vel).

    Men ikke så mange advarsler, (merkelig nok), til at jeg fikk refs da.

    Jeg var ganske tynn, så det er mulig at det var vanskelig, for offiserene, å se om det faktisk lå en soldat, under dyna der, (i senga mi da), eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en ting, som jeg ikke likte, om morgenen.

    Det var å gå til messa, som jeg syntes at var et stressende sted, om morgenen, før jeg liksom hadde våkna opp, da.

    For der satt det hundrevis av ganske tøffe soldater, som ofte satt i grupper, som kunne tiske om en, og sånn, da.

    Mens jeg oftest satt for meg selv der da.

    (Hvis ikke noen ropte på meg, og ba meg om å sette meg, enten her eller der, da.

    Noe som vel ikke skjedde så ofte, men noen få ganger kanskje, hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det jeg istedet ville gjøre.

    Det var, å dagen før, kjøpe meg en enkel frokost, i kantina.

    Ofte en God Morgen-jogurt, eller lignende.

    Også satt jeg den God Morgen-jogurten, i vinduskarmen, på utsida av vinduet, like ved senga mi da, om kvelden.

    (Siden det var så kaldt, i Elverum.

    At man trengte ikke kjøleskap liksom, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når jeg tenker tilbake nå.

    Så husker jeg det, at nestlagfører Frydenlund, så rart på meg en gang, mens jeg i halvsøvne, spiste en sånn God Morgen-jogurt, da.

    (Som hadde stått i vinduskarmen, om natta).

    For da var det sånn, (husker jeg), at noen hadde åpna folien, til jogurt-delen, av God Morgen-jogurten, (som hadde en annen type emballasje, tidligere).

    Og antagelig tatt oppi noe tull, i jogurten min, da.

    Men jeg var så trøtt da, og hadde liksom en som rutine, å spise en sånn God Morgen-jogurt, om morgenen, da.

    Så jeg bare spiste som vanlig, (i ørska), likevel, da.

    (Selv om jeg husker dette, som noe vemmelig, nå da).

    Så det er mulig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall), at Frydenlund kanskje var med på det, å tulle, med God Morgen-jogurten min, da.

    Ihvertfall hvis jeg skulle gjette, utifra de blikkene, som Frydenlund sendte meg, (fylt av vemmelse vel), mens jeg spiste den her God Morgen-jogurten, som antagelig var tukla med, da.

    I halvsøvne, sånn at jeg bare spiste jogurten som vanlig, da.

    Jeg kunne liksom ikke forestille meg, på den her tida, at noen kunne gjøre noe så sjofelt, som å putte noe tull, i en medsoldats God Morgen-jogurt.

    Men nå, så lurer jeg jo på det, hva dette egentlig kan ha vært.

    Mens da, så trodde jeg vel bare det, at det var noe fabrikasjonsfeil, på jogurten, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Men nå så lurer jeg jo på det, om en eller flere medsoldater, kanskje hadde tukla med den her jogurten, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, våren/sommeren 1993.

    Så husker jeg det, at like etter at vi hadde kommet tilbake igjen, til Terningmoen, etter en helgeperm.

    Så fortalte lagfører Davidsen, på kanonlaget, en historie, fra helgen sin, til noen andre soldater, på kanonlaget vel, mens jeg stod like ved da, (på oppstillingsplassen, eller noe).

    Og det han sa, det var at den helgen, så hadde han gått inn i en kiosk, for å kjøpe seg en is.

    Og når han kom ut av kiosken, så hadde han sett det, at det var jogurt-is.

    Så han hadde driti seg ut da, sa han, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så skulle vi få skyte, med en skarp M-72.

    M-72, det var et ‘bruk og kast-våpen’, som det ble kalt, på Terningmoen.

    Man kunne bare bruke det en gang.

    Det er det samme våpenet, (mener jeg at ble sagt), som Rambo brukte, når han skøyt en russisk offiser, på slutten, av First Blood II vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    M-72, det våpenet, det ble også kalt for ‘psycho-rør’.

    Og geværmann 1 og geværmann 3, på geværlaga, de måtte ha to sånne brukte våpen, festet på seg, overalt, når det var øvelse, osv.

    For at man skulle bli vant til, å bære de her våpnene, da.

    Og da kunne man lett bli nesten surrete, for man skulle jo også ha på seg grunnutrustningen og gassmaska.

    Så da ble det veldig mye belter og reimer da, utapå uniformen.

    Så derav navnet psycho-rør, siden de soldatene, som måtte gå med disse på seg, nesten ble psycho da, siden de måtte ha så mange reimer og sånn, utapå seg, og disse røra ofte sklei hit og dit og kanskje hang seg opp i ting, og sånn, da.

    Så da jeg var geværmann 2, på lag 2, så måtte jeg bare ha en ganske liten sanitets-veske, (eller noe), med forskjellig bandasjer og sånn da.

    (Noe som passet meg bra, siden jeg var ganske spinkel da).

    Men da jeg kom tilbake, til lag 2 igjen, fra reservelaget, så måtte jeg gå med to sånne her psycho-rør, på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    M72, det våpenet er sånn, at man fyrer av en rakett, som brenner seg gjennom panser.

    Og så sprøyter den raketten, inn brennende væske, i den tanksen eller stormpanservognen, som man sikter på, da.

    Og så blir alle soldatene, som er inni den tanksen, brent levende, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og M72, det våpenet, det kan også brukes til å rydde skyttergraver, (ble det sagt).

    For hvis man angriper ‘fi’, og kommer til en skyttergrav, som man vil være sikker på, at er tom.

    Så kunne man bare fyre av en M72, nedi den skyttergrava, da.

    For da ville raketten ta seg av de soldatene, som var på den ene sida, av der du skøyt fra, da.

    Og bakblåsten, (som var flere meter lang, så man måtte alltid sjekke, at ingen stod bak en, før man avfyrte det våpenet), den ville da ta seg av, de fiendene, som var på den andre sida, av den samme skyttergraven, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenker på.

    Men men.

    Det var kanskje på grunn av det, at jeg var så vant til å bære rundt, på to tomme, sånne M72-rør.

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke våkna helt opp, når vi skulle skyte, med en sånn skarp M72, da.

    Så jeg hadde holdt en liten bit av tommelen min, over kanten, på der hvor raketten kom ut da, husker jeg.

    Men en instruktør så dette, og fikk meg til å flytte tommelen, da.

    Og jeg traff det tanks-vraket, som vi skulle sikte på, ‘oppe i lia der’ da, ved en av skytebanene, på Terningmoen.

    Men seinere, så fikk jeg høre det, av lagfører Warming, på lag 3, at jeg nesten hadde drept alle soldatene, som var der, (og sånn da), siden jeg hadde holdt noen få millimeter, av tommelen min, over munningen, på det våpenet, da.

    (Men det her var jo den første og eneste gangen, som vi fikk bruke det våpenet, liksom.

    Og det var jo en instruktør der, som sjekka, om vi gjorde noe feil, da.

    Så dette var jo for å lære, å bruke det våpenet riktig, liksom.

    Så Warming dramatiserte kanskje litt, siden det jo var en instruktør der, som fulgte nøye med, på hva vi gjorde, og sånn, da.

    Og jeg er ikke sikker på det, at alle soldatene der, ville ha dødd, selv om noen få millimeter, av tommelen min, hadde vært over kanten av munningen, på det våpenet, når jeg trakk av.

    Det høres kanskje litt usannsynlig ut for meg, men.

    Så jeg må si at Warming egentlig dramatiserte fælt her, (sånn som det virker som, for meg, ihvertfall)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 57: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet V

    Da jeg la den sambandsledningen, oppå det fjellet, (ved Ørlandet travbane), på den øvelsen, i Trøndelag.

    Så var det ikke sånn at jeg bare måtte legge en sambandsledning.

    Neida, de radioene som jeg fikk med, de var ikke akkurat klar til bruk.

    De måtte jeg få batteriene til å virke på, og jeg måtte ta isolasjon av noen ledninger, og sånne ting, (var det vel).

    Samt at jeg måtte prøve å skjønne hvordan disse radioene fungerte, da.

    Siden jeg ikke hadde drevet med de her radioene tidligere.

    (For å sjekke at jeg virkelig fikk sambandet til å virke, da).

    Og det var vel også ganske mørkt, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall.

    Samt at dette var oppe på et fjell da, og været i Trøndelag, ganske seint på høsten, (var det vel), det kunne variere veldig da, (fant vi ut), med vind, snø, hagl, regn og oppholdsvær om hverandre, gjerne sånn at det skiftet en gang i timen omtrent, (for å overdrive litt kanskje, men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, for å hjelpe noen høyere offiserer, som holdt til i kontorbygningen, til Ski og Vinterskolen, (var det vel), med et eller annet, da.

    Og jeg husker det, at de offiserene, de var ikke så ‘militære’.

    Så de hadde en nesten sivil omgangstone da, med oss vernepliktige.

    Og han ene av dem, han fortalte det, at han fikk ikke lov, av kona si, til å spise maten, i messa, (han mente vel kanskje da offisersmessa, (som gikk for å ha god mat vel), og ikke den vanlige messa, (som vel hadde ganske dårlig rykte)), for kona klagde, (sa han), på at han prumpa så fælt, hvis han spiste den maten, som kokkene, på Terningmoen, hadde lagd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, når noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, for å gjøre noe arbeid, for infanteriregimentet, eller noe.

    Så var det en grenader, (i 30-årene vel), som ledet arbeidet, som vi skulle gjøre, da.

    Og en grenader, det var visst en med sivil utdannelse, som jobbet i Forsvaret da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var noen av oss soldatene, i tropp 1, avgitt, til å jobbe i et depot, som lå litt for seg selv, borte ved garasjene cirka, på Terningmoen.

    Og da, så skulle vi vel ta imot noe utstyr, fra noen repsoldater, som hadde vært på øvelse, (eller noe).

    Og jeg husker at jeg, (som jo hadde jobbet tilsammen tre år, på CC Storkjøp og OBS Triaden), jeg sa ‘takk’, hver gang noen leverte noe tøy, til meg, da.

    (Som jeg pleide å si, når jeg jobba, i kassa, på OBS Triaden, for eksempel da, husker jeg).

    Men da, så ble en av disse rep-soldatene sure på meg, (husker jeg), og sa at han ønsket å slippe dette med takk og hversågod, osv., i Forsvaret da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten en som hadde falt ned i en elv, (eller noe), og som lukta litt rart vel, og som hadde TS, (tap/skade-melding), på mye utstyret sitt, husker jeg, som hadde vært med, på den rep-øvelsen.

    Og da var det også andre, som mangla noe utstyr, på grunn av han som hadde falt i vannet da, for de hadde da lånt kanskje jakka eller buksa si, (eller noe), til han uheldige soldaten da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen dag, (var det vel), som noen av oss soldatene, i tropp 1, var avgitt, til det samme depotet, da.

    Så var det en pause, mens vi venta på, at noen rep-soldater, skulle dukke opp der, for å levere utstyret sitt, (etter endt rep-øvelse), da.

    Og så var det sånn, at det lå noen liggeunderlag, i noen hyller, inne på det depotet der da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så vi infanterisoldatene, vi la oss da, til å hvile, oppå noen sånne liggeunderlag, (eller om det var noen soveposer, eller noe), som lå inne på depotet der, da.

    Og han ene lederen, som jobba inne på det depotet der da.

    Han ble ikke sint, da han så det, at vi vernepliktige, hadde lagt oss ned, for å hvile, (for det var en ganske tøff og allsidig førstegangstjeneste, som vi hadde, da).

    Men han depot-arbeideren, som ledet arbeidet vårt, (den dagen), han fortalte oss istedet et ordtak, (som vi ikke hadde hørt før), nemlig at, ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

    Og det var visst et kjent ordtak da.

    (Skjønte vi).

    Som vi infanterisoldatene, ikke hadde hørt før, da.

    Men som vi vel fortalte videre, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), til de andre soldatene, på brakka, osv., etter tjenestetidens slutt, den dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestlagfører Frydenlund, han tok en gang med, en kassett, (må det vel ha vært), med bandet Sisters of Mercy, (husker jeg), og satt på den, på kassettspilleren til Randen, (må det vel ha vært), som jeg, (og lag 2), lånte da, før han selv forsvant, inn på stabsrommet, for å spille Monopol, (eller noe), som vanlig, må man vel si, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var et album som det var en lang sang på, som het ‘Love is a Many Splintered Thing’, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Etter å ha søkt litt på nettet, så lurer jeg på om det Sisters of Mercy-albumet som Frydenlund satt på, på lag 2 sitt rom, må ha vært ‘Vision Thing’.

    Og at den sangen jeg husket, (selv om jeg trodde at den sangen var lengre, enn jeg så at den var nå), må ha vært ‘Ribbons’.

    Men jeg husker også at vi digga en sang, på det albumet, som het ‘Dr. Jeep’, vel.

    Og med ‘vi’, så mener jeg da Skjellum, Sundheim og meg.

    Siden vi vel var de som ble igjen, for å høre på det her albumet til Frydenlund, da.

    Som vi vel hørte på flere dager og muligens.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 3 – Kapittel 56: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet IV

    Søstera mi Pia, hu fortalte meg det, på den her tida, at det var ei norsk dame, med store pupper, som pleide å gå, på Jollys.

    Og hu hadde noen smykker, rundt halsen, da.

    Og da var det sånn, (sa Pia), at de afrikanerne, som var på Jollys, de pleide å si til hu dama, at ‘så fine smykker du har’, bare for å få studert puppene hennes da.

    Og hu dama skjønte ingenting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, på den her tida, så var det et par politifolk, som stoppa et par afrikanere, i Storgata, utafor Jollys, rundt stengetid vel, (eller ihvertfall seint på kvelden), og spurte disse om legitimasjon, da.

    Og søstera mi, hu ble helt hysterisk og rasende, og skreik til politiet, at dette hadde de ikke lov til å gjøre, da.

    Og politifolka, de sa da ikke noe.

    Men lot da bare de afrikanerne gå vel.

    Og politiet var kanskje litt redd for søstera mi, (av en eller annen grunn), virka det vel nesten som.

    Så dette var en rimelig surrealistisk opplevelse, (vil jeg si), å se på denne episoden, (som jeg vel dessverre ikke har fått prata noe mer om, med min søster, i ettertid).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som søstera mi, hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så sa hu til meg, (utafor sammenhengen vel), at ‘du får ikke noe hjelp av politiet’.

    Men hva hu mente med det, det skjønte jeg ikke.

    Jeg tok det vel ikke så veldig seriøst.

    Hvorfor skulle jeg ha hjelp av politiet liksom, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og hvordan kunne søstera mi uttale seg om dette, liksom.

    Hm.

    Det skjønte jeg ikke helt.

    Men det var litt ‘far out’ da, så jeg ble liksom litt satt ut, og visste ikke helt hva jeg skulle si tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En helg, som jeg var, i bofelleskapet, til søstera mi, Monica Lyngstad og Siv Hansen, i Christies gate.

    Så babla Monica Lyngstad noe om, at de hadde noen venner, som hadde drevet med klatring, og de klatret bare opp til andre etasje, og gikk inn en dør der, når utgangsdøra, var låst.

    Så når jeg kom hjem, aleine der, (i fylla vel), om kvelden, en gang.

    Som det var avtalt at jeg skulle ligge over der.

    Og døra til oppgangen deres plutselig var låst.

    Så prøvde jeg å klatre opp den veien jeg og, (som Monica Lyngstad hadde babla om, at noen andre hu kjente, hadde gjort).

    Og da fikk jeg hull i buksa mi, husker jeg.

    På rumpa, må man vel si.

    Fordi at det var noen sånne jernspisser, på toppen av det gjerdet, som jeg måtte klatre over, for å komme inn, i andre etasje der da.

    Og det nevnte jeg for Monica Lyngstad dagen etter da, at jeg hadde fått hull i buksa, når jeg klatra der hvor hu hadde nevnt at det gikk an å klatre da.

    (Hvis døra nede var stengt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når søstera mi hadde dratt meg med, på Jollys.

    Så stod vi i en bar der, hvor Pia sin bartender-venn Michael, (fra Afrika vel), jobba.

    (For Pia syntes at han Michael var så snill da, eller noe).

    Og så hendte det, at jeg måtte jeg på do.

    Og da jeg kom tilbake, så stod det to norske karer, der hvor jeg hadde stått, noen få minutter tidligere.

    Så det var ikke plass til meg lengre, ved bardisken der da.

    Men jeg spilte jo mye fotball, på fritida, i Leto-hallen, i Elverum, med soldat-kolleger, på den her tida.

    Så jeg tok bare liksom en sånn skuldertakling, på han karen som hadde tatt plassen min der da.

    (For jeg regna med at de norske kara, ikke var så hjemme der, siden det nesten bare var afrikanere som gikk på Jollys da, (og noen norske damer da, som søstera mi og Monica Lyngstad og Siv Hansen).

    Og jeg var også rimelig full da).

    Og vips, (hadde jeg nær sagt), så var det plass til meg der likevel, (mellom de norske kara og søstera mi der, da).

    Og da spanderte han bartenderen Michael, en halvliter eller et glass øl, på meg, på vegne av utestedet, siden noen hadde tatt plassen min da, når jeg var på do der, (regna jeg med at det var, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi og Monica Lyngstad, på Jollys.

    Så var det en brite der, i 40-årene vel, som jeg lurte på om var sjømann, eller noe.

    Og han gikk rundt i en trang t-skjorte der, (var det vel), og med muskuløse armer, (tror jeg at det var), og liksom flørta med alle mennene som satt ved bordene der da, (inkludert meg).

    Før han ble kasta ut, av en vakt der, da.

    Så det var et rimelig spesielt sted, husker jeg, Jollys.

    Og etter det her, så var det vel ikke sånn, at jeg dro på Jollys, så mange fler ganger, vel.

    Jeg følte meg jo ikke så hjemme der, fra før heller, for å si det sånn.

    Siden dette vel egentlig var et afrikansk sted, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen, (på lag 2), han nevnte en gang, på rommet, til lag 2, at han hadde kjøpt det siste Pearl Jam-albumet, (Ten).

    Jeg hadde jo hørt singlene ‘Even Flow’, (som jeg likte), og ‘Jeremy’, (som også var ok vel), på MTV, (må det vel ha vært), så jeg spurte om det albumet var bra, da.

    Og det mente Paulsen at det var da.

    (Så jeg kjøpte vel det albumet, i Platekompaniets butikk, på Grønland T-banestasjon, var det vel.

    Der hvor Kenneth Sevland hadde dratt meg med, en gang, på klassetur, med Svelvik ungdomsskole, når det het Platebaren på Grønland der vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Paulsen han led forresten, av et eller annet.

    Så han var nesten aldri med lag 2, på det vi dreiv med, etter jul, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag, som jeg tok ‘helgeperm-toget’, tilbake til Oslo.

    Så begynte Paulsen, å surre rundt gjennom alle togvognene, sammen med ei ‘hot’, ung dame, like før han skulle gå av toget, på Kløfta, da.

    Paulsen fant ikke bagen sin, (eller hva det kunne ha vært).

    Så han gikk distre rundt på toget der da, med hu unge dama på slep, mens hu holdt på å le seg ihjel, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på slutten av førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg noen sivile sko, som sålen hadde løsna litt på, (eller noe).

    Så jeg spurte, om noen visste om hvor jeg kunne finne noe lim, til å lime på sålen igjen, (eller noe sånt).

    Og da sa Paulsen det, at den og den personen, i skolebygningen vel, hadde lim da.

    Så da gikk jeg dit da.

    Men han ble litt overraska, tror jeg.

    Men jeg fikk vel limt det jeg skulle ha limt, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så ble noen soldater, i troppen, bedt om å gjøre noe kontorarbeid.

    (Av sersjant Dybvig vel).

    Jeg tror at troppsbefalet visste hvem som hadde gått på handel og kontor.

    For det var en del ganger, at jeg ble satt til, å gjøre diverse kontorarbeid, da.

    (Som kopiering, osv).

    Denne gangen, så var det blant annet en bruksanvisning, for primusen, som alle soldatene skulle få, da.

    Og den kopierte jeg, på en nesten finurlig måte vel, (på et eller annet kontor i skolebygningen der), sånn at det nesten ble som en brosjyre, som man kunne ha, i lomma, eller noe, da.

    Men hvorfor vi fikk en brosjyre, for hvordan man skulle bruke primusen, (som var av et merke, som het Primus Optimus vel), en av de siste månedene, (og ikke en av de første månedene der), det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (som hadde køya over meg, på lag 2), han kjente noen i kompanistaben, (eller noe).

    Så han hadde alltid noen rykter, på lager, om ditt og datt, da.

    Men ofte, så var de jo de her ryktene, helt feil.

    Så til slutt så måtte jeg bare slutte å høre på han, husker jeg.

    Det ble også sagt, på kompanioppstillinger og sånt vel, at det eneste vi skulle høre på, det var ting som kom ordreveien da.

    Men det kunne noen ganger være litt vanskelig, når man hadde troppsbefal, som man ikke gikk så bra overens med, da.

    Men det ble nå sagt ihvertfall da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sundheim, (fra Valdres), han var også veldig kunnskapsrik, når det gjaldt våpen.

    Så hvis man for eksempel lurte på hva tjenestevåpenet, for geværsoldater, i USA var.

    Så kunne Sundheim enkelt svare, at det var M6, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Så ringte jeg min bestekamerat, på den her tiden, (må man vel kalle han), Magne Winnem.

    Og prata med han, om hvordan det var, på Terningmoen, osv., da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte til mora eller faren min, eller noen av søsknene mine, liksom.

    For jeg var vel ikke så på bølgelengde, med noen av de, liksom.

    Og når jeg ringte til Winnem, (fra en telefonkiosk, som var rett på utsida, av vaktbygningen der, på Terningmoen).

    Så kunne jeg høre det, at noen inne i vaktbygningen, lo av meg, da.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil).

    For de kunne visst høre hva jeg sa da, (virka det som, ihvertfall).

    Og jeg hørte også at noen sa, at ‘han grein ihvertfall ikke han’.

    (Noe sånt).

    For det var visst noen som grein da, når de ringte hjem, til familien sin og sånn da, de første dagene, av rekruttskolen, på Terningmoen.

    For det var ganske tøft der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var i Geværkompaniet.

    (Muligens etter at jeg hadde begynt å jobbe i Rimi).

    Så dro Magne Winnem meg med, på en fest, på Grunerløkka.

    Muligens en slags Rimi-fest, (hvis jeg husker det riktig), i et lokale, ganske langt opp, på Grunerløkka, mellom Sannergata og Birkelunden, (tror jeg), og vel litt nærmere Ila, enn Birkelunden.

    (Noe sånt).

    Og denne festen var litt kjedelig, (mener jeg å huske).

    Og hvor Magne Winnem ble av, det husker jeg ikke.

    Men han tok vel muligens en drosje hjem til General Ruges vei, på Nordstrand, (hvor han vel bodde, på den her tiden, sammen med Elin fra Skarnes).

    Det er mulig.

    Jeg selv, jeg gikk i retning av sentrum, for å ta en av de siste nattbussene hjem, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært).

    Og akkurat da jeg skulle krysse Akerselva, (var det vel), like ved Legevakta der, på Nedre Grunerløkka.

    Så møtte jeg søstera mi Pia, som var ute og gikk, midt på natta, en natt til søndag, da.

    Pia mente at jeg måtte bli med henne, opp på Øvre Grunerløkka, igjen.

    For da kunne jeg ligge over hos henne, i Christies gate da, mente hu.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    At jeg møtte Pia, midt på natta, i Oslo.

    Men hu virka ikke redd, eller noe, over å gå rundt alene, i de mørke gatene, mellom Oslo sentrum og Grunerløkka, i 2-3-4-tida om natta, en natt til søndag, (eller om det var en natt til lørdag), muligens våren 1993 vel, (eller om det var høsten 1992), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.