johncons

Stikkord: HiO IU

  • Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen.

    (Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.

    Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).

    Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.

    (En kar med tynt hår, vel.

    Og som vel også muligens hadde bart.

    Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).

    Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.

    Det mener jeg rimelig sikkert å huske).

    Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).

    Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.

    (Noe sånt).

    Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.

    Noe sånt.

    Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.

    (På jobb, på Rimi Bjørndal).

    På grunn av han her spretten, da.

    Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.

    Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.

    (Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).

    For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).

    Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.

    Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.

    (Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.

    Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).

    Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.

    De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.

    (På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).

    Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.

    Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.

    (Må man vel si).

    Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.

    Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.

    Noen år seinere.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.

    Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.

    Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).

    Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.

    For det er jo noen år siden, for å si det sånn).

    At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.

    Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.

    Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.

    Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.

    For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.

    (I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).

    Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).

    Så å bli prata dritt om av en kriminell.

    Hvem bryr seg om det, liksom.

    Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.

    Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.

    Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg mener å huske det.

    At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).

    Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.

    (Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.

    Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.

    Mellom han spretten og meg, da).

    Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.

    (Muligens vår lederkollega Fredrick).

    At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).

    Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.

    Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).

    Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.

    For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).

    (Altså i 6-7 år, på den her tida, da).

    Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).

    Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.

    Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.

    (Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    Fra sommeren 2002 til desember 2003).

    For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).

    Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.

    Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.

    Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.

    Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.

    (Enn det hadde gjort, for meg).

    Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.

    Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.

    Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.

    Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.

    (Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).

    Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.

    Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.

    Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.

    Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.

    Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.

    (Noe vel også Magne Winnem mente.

    Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.

    Men det er det vel kanskje noen andre som veit.

    Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).

    Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.

    (Sånn som det virka som, for meg).

    Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.

    Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.

    (Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.

    Av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.

    Må det vel ha vært).

    Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.

    Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.

    (På den tida, som jeg jobba, i Rimi).

    Og det er jeg vel egentlig ikke enda.

    Toro har nok mange sider, (vil jeg si).

    Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).

    Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?

    Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?

    Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.

    Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra 1996 til 1998).

    Så hadde Toro mye fravær.

    Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).

    (Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.

    Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).

    Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.

    (Hva vet jeg).

    Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).

    Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.

    (For å bli butikksjef.

    På Rimi Nylænde).

    At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.

    Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.

    Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.

    (For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.

    (Hva vet jeg).

    Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).

    Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).

    (Nemlig fra 1998 til 2002).

    Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.

    (Det er mulig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Toro sa det en gang.

    (Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.

    (Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).

    At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.

    (Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.

    Ikke en så mye som en eneste gang.

    Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).

    For de burgerne hadde så godt rykte.

    Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.

    Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.

    Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).

    Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.

    (Da jeg nesten var tredve år).

    Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.

    Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.

    Så de ufarliggjorde hasj, da.

    Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.

    Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.

    (Rundt 1998).

    Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.

    Men jeg har aldri lagd en joint selv.

    (For det veit jeg ikke hvordan man gjør).

    Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.

    Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.

    (Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).

    Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.

    (Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.

    Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).

    Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).

    Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.

    Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).

    For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.

    Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.

    Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).

    Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).

    Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.

    Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.

    Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.

    Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.

    Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.

    Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).

    Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.

    For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.

    Og karrieren min ikke tok helt av.

    Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.

    (Av en eller annen grunn.

    Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).

    Så jeg kjedet meg en del, da.

    Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.

    For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.

    Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.

    (I 1999, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det også sånn, (husker jeg).

    At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).

    (På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).

    Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).

    At: ‘Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Fra 1996 til 1998).

    Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.

    (Som jeg noen ganger måtte kaste ut.

    Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså cirka 6-7 år seinere.

    Må det vel ha vært).

    Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.

    Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).

    På bussen, til Bjørndal, da.

    (En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).

    Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).

    Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.

    (For å få festet fra seg skikkelig, da.

    Må det vel ha vært).

    Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.

    (Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).

    (Mens de liksom pekte og sånn, da).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en lyshåra ‘pjokk’, som så litt ut som Smørbukk, kanskje.

    Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.

    Han jobba på Freia da, (husker jeg).

    Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.

    (I 2003, en gang, må vel det her ha vært).

    Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.

    Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.

    (Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

    Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

    Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

    Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

    For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

    Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

    Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

    At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

    Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

    (Noe sånt).

    Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

    Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

    Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

    For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

    Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

    (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

    Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

    (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

    Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

    Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

    Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

    Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

    Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

    Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

    (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

    Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

    Det er mulig).

    Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

    Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

    Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

    Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

    (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

    DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

    For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

    Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

    Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

    (Noe sånt).

    Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

    (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

    Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

    Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

    Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

    For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

    At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

    (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden det jo var et så sosialt miljø der.

    Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

    Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

    For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

    Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

    Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

    Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

    Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

    For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

    Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

    Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

    At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

    (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

    Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

    Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

    Han stod i posten, med en pantelapp.

    Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

    For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

    (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

    Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

    Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

    Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

    Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

    Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

    For å finne en av boksene hans, da.

    Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

    Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

    (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

    For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

    For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

    (Noe sånt).

    For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

    For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

    For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

    Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

    (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

    Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

    Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

    At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

    (Hvis hu skulle søke om jobb der).

    Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men. men.

    Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

    Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

    Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

    Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

    Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

    Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

    (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

    Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    (Vil jeg vel tippe på).

    Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

    At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

    Var ganske kriminelle folk.

    Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

    Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

    Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

    Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

    Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

    Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

    Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

    (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

    Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

    Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

    Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

    (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

    Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

    For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

    Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

    Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

    Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

    Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

    At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

    Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

    Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

    Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

    (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

    Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

    Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

    Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

    Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

    Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

    Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

    Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

    Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

    Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

    Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

    Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

    Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

    (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

    De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

    (Like før stengetid, en lørdag, vel).

    Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

    Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

    Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

    Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

    Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

    Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er et Everton-nettsted, som jeg lagde, da jeg bodde i Oslo, i 2004. Jeg klarte å ta opp scoringer, fra TV-en, (siden jeg hadde TV-kort, på PC-en), og å så poste disse videoene, på dette Angelfire-nettstedet. Men jeg var ikke så god på HTML, (på den her tiden), for jeg brukte mest tid på å lære meg Java og Linux osv., på HiO IU. (Men jeg klarte å gjøre noen enkle ting, på web også, da. Men jeg hadde ikke så mye, å publisere om, på den her tiden, syntes jeg. (Og jeg var også ganske privat, som person, på den her tiden). Så derfor ble det fotball, som jeg begynte å publisere om, da)

    everton nettsted 2

    http://www.angelfire.com/al4/evertonfc/index.html

    PS.

    En av videoene fra nettstedet ovenfor virker enda, ihvertfall:

    video virker enda

    PS 2.

    Scoringene til Leon Osman, mot WBA, de var visst fra slutten av august, i 2004.

    Dette var på den tiden, som jeg var ferdig, med å jobbe som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

    Og jeg hadde så et par uker fri, før jeg flyttet til Sunderland, for å studere ved universitetet der, i midten av september, i 2004.

    På disse to ukene, så gjorde jeg ting som å planlegge reisen til Sunderland.

    Jeg leide en varebil, fra Bislett Bilutleie, og kjørte tingene mine, til City Self Storage, avdeling Colosseum, hvor jeg leide en lagerbod.

    Og jeg tok med to kofferter, med klær og PC-deler, osv., til England.

    Og jeg vasket hele leiligheten, den siste natten, som jeg bodde, i Oslo.

    Og så tok jeg taxi, til Gardermoen, for å ta et fly til London Heatrow, og derfra, så tok jeg et nytt fly, til Newcastle.

    Og derfra, så tok jeg taxi, til Sunderland.

    Da jeg skulle ta drosje, til Gardermoen, så måtte jeg be drosjesjåføren om å kjøre innom City Self-Storage, på Majorstua.

    For jeg var litt trøtt, da jeg holdt på med den her flyttinga.

    Så jeg hadde glemt å legge de 200 AG-skuddene mine, fra Heimevernet, i lagerboden, hos City Self-Storage.

    Så jeg måtte innom der, med AG-skuddene mine, på vei til Gardermoen, da.

    For de kunne jeg nesten ikke kaste, (som jeg gjorde med en del av de andre tingene mine, sånn som gamle klær, osv.), eller ta med til Sunderland, da.

    Og jeg solgte ting som TV, DVD, stereoanlegg, oppvaskmaskin og kjøleskap, til en brukthandel, (på Bislett).

    For jeg tenkte at jeg kunne jo bare kjøpe sånne ting på nytt, seinere.

    Jeg hadde nemlig overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember, i 2003.

    Så derfor, så ville jeg bort, fra Oslo, da.

    Og dro derfor til Sunderland, (som student), i september, i 2004.

    For det var det beste jeg klarte å få til, når det gjaldt å komme meg bort, fra Norge, da.

    Siden jeg var student, på den her tiden, og ikke hadde noe særlig formue, da.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    fri begynnelsen av september 2

    http://news.bbc.co.uk/sport1/hi/football/eng_prem/3586100.stm

    PS 4.

    Her kan man se det, at jeg linker til det her Everton-nettstedet mitt, på VGD, i 2004:

    fotball diskusjon

    http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/633490/tittel/evertons-transferaktiviteter/innlegg/8224892#post8224892

    PS 5.

    Her er mer om dette første nettstedet mitt:

    mer om angelfire nettsted

    http://vgd.no/sport/fotball-premier-league/tema/681655/tittel/wayne-rooney-once-a-blue-always-a-blue/innlegg/8214304#post8214304

    PS 6.

    Enda mer om det første nettstedet mitt:

    enda mer om nettsted angelfire

    (Samme link som ovenfor).

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook

    hvor er gerdie

    http://www.facebook.com/groups/15567916559/

  • Min Bok 5 – Kapittel 156: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    En gang, mellom august 2002 og desember 2003, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg plutselig en telefon, fra Gerd Jorun Vik, fra datalinja, på Gjerdes videregående, (i Drammen), skoleåret 1988/89, (altså nesten femten år tidligere), husker jeg.

    Gerd Jorun ringte fra USA, (tror jeg at det var).

    Hun spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å jobbe i USA, (i det firmaet hun jobbet for), husker jeg.

    Dette kom som en stor overraskelse for meg, (husker jeg), at Gerd Jorun Vik ringte meg, på denne måten.

    For vi hadde vel ikke gått spesielt godt sammen, på skolen.

    (Selv om hun satt, (alene), bak Andre Willassen, som satt ved siden av meg, i klasserommet.

    Og bak Gerd Jorun igjen, så var inngangsdøra, til klasserommet.

    Så vi satt nesten som en liten koloni, i klasserommet, Andre Willassen, Gerd Jorun Vik og meg.

    Til denne kolonien, så hadde også Monika Ødegård, fra Svelvik, hørt til.

    (Hun hadde nemlig sittet på plassen ved siden av Gerd Jorun Vik).

    Men hun flyttet en av de første ukene, over til motsatt side, av klasserommet.

    Like ved der Trine og Hege, (som var to jenter fra Kongsberg), satt.

    Og uten at jeg vet hvorfor Monika Ødegård forlot vår ‘koloni’.

    Men etter dette så var Gerd Jorun Vik litt sur, hadde jeg inntrykk av.

    Og Monika Ødegård, hu hadde måttet melde flytting, til sin tante, i Drammen, for å få gå på Gjerdes videregående.

    Mens jeg selv kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, da.

    (Og fikk busskort, som var gyldig, helt fra Bergeråsen til Drammen.

    En bussreise på tre-fire mil, som krysset fylkesgrensen, mellom Vestfold og Buskerud).

    Siden jeg hadde så gode karakterer, fra de to første årene, på Sande videregående, da.

    Noe vel muligens ikke Monika Ødegård hadde.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om mora hennes var lærerinne, på Svelvik ungdomsskole.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker at jeg tenkte på Gerd Jorun Vik, som litt dum, (eller som litt ‘dust’, kan man vel si).

    Så at hu skulle ringe og tilby meg jobb i Amerika, det var omtrent det siste jeg hadde ventet, at skulle skje, i verden.

    Men det var fordi at hun husket Andre Willassen og meg, som to av de flinkeste i klassen, (som hu sa det, da jeg spurte henne, om hvorfor hu ringte akkurat meg).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg så vel på meg selv, som en mye flinkere elev, enn det Willassen var, liksom.

    Jeg hadde liksom alltid vært en av de beste i klassen, helt fra jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), liksom.

    Så at Gerd Jorun Vik så på Andre Willassen som like flink som meg, det ble jeg litt fornærmet over, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig, på dette jobbtilbudet, i USA.

    For jeg kjedet meg litt i Norge, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte Magne Winnem og Andre Willassen da, (fra dataklassen), for å høre hva de syntes, om dette jobbtilbudet, da.

    (For jeg studerte jo, på den her tiden.

    Så jeg var ikke bundet av noen heltidskontrakter, med lang oppsigelsestid, eller noe lignende).

    Men jeg fant vel ut det, at dette jobbtilbudet ikke virker så utrolig seriøst.

    (Etter å ha Googlet navnet på dette firmaet, som Gerd Jorun Vik jobbet for.

    Som var et firmanavn, på tre bokstaver, eller noe, vel).

    Men jeg husker ikke helt hva denne jobben gikk ut på.

    Men det virket litt fristende å jobbe i utlandet, (husker jeg).

    Og jeg følte meg litt treig, (må jeg innrømme), siden jeg ikke hadde jobba i utlandet selv, da Gerd Jorun Vik, (som Magne Winnem forresten pleide å kalle for ‘Gerdie’), plutselig ringte meg, om det her.

    Men jeg ringte bare Gerd Jorun Vik tilbake, og sa at jeg ikke var interessert, da.

    Siden jeg tok studiene mine ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo utsikter til en bra betalt jobb, i 500-600.000 kroner i året-klassen, etter tre år, på bachelor IT, ved HiO IU.

    (For jeg fulgte med i avisene, om hvordan etterspørselen var, etter datafolk, på jobbmarkedet.

    Og den etterspørselen ble spådd å være på topp, i 2005, da jeg etter planen skulle være ferdig, med IT-studiene mine, ved HiO IU, da).

    Så jeg falt ikke for fristelsen, til å jobbe for Gerd Jorun Vik, i Amerika, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På HiO IU, så var det sånn, at min studiekamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han holdt med Liverpool.

    Mens jeg holdt med Everton, da.

    Og da Dagga spurte meg, om jeg ble med på et veddemål.

    Nemlig at hvis Liverpool kom over Everton, på tabellen, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til han.

    Og hvis Everton kom over Liverpool, på tabellen, så måtte han kjøpe en kasse øl, til meg.

    Så syntes jeg nesten ikke, at jeg kunne si nei, til å bli med, på det, da.

    Så både våren 2003 og våren 2004, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til Dagga, da.

    Og våren 2005, da Everton kom høyest, (av de to lagene), på tabellen.

    Det studieåret, (2004/05), så var jeg jo University of Sunderland-student.

    Så da fikk jeg ikke noe ølkasse, selv om Everton endte over Liverpool, på tabellen, (i 2004/05-sesongen), da.

    Så det var litt urettferdig kanskje.

    Men det var jo artig at Everton endte over Liverpool på tabellen, likevel, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke så lenge før jeg slutta, som butikksjef, i Rimi.

    (Må det vel ha vært).

    For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen og jobbe som låseansvarlig, på først Rimi Bjørndal og så både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Så flytta hu butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud, ut av naboleiligheten, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Og istedet, så flytta det inn ei ung blondinne, fra Nord-Norge, som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Ringen, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg prata med henne, utafor leilighetene våre.

    (Mens jeg var på vei inn døra, eller noe sånt).

    Så spurte jeg henne, om hvordan han sjefen hennes, på Rimi Ringen, var å jobbe for, da.

    (Bare for å ha noe å prate om, vel.

    Han sjefen var forresten en ganske ung butikksjef, som jeg såvidt visste hvem var, fra Rimi sine butikksjef-seminarer, på Storefjell.

    Dette var en butikksjef som drev med elgjakt, mener jeg ihvertfall at jeg overhørte at butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra Rimi Bjørndal), begynte å prata med han om, et år, på Storefjell.

    Noe sånt).

    ‘Han er en djevel’, svarte hu nordlending-dama da, (husker jeg).

    Noe som jeg stusset en del over, (husker jeg).

    Og som jeg kanskje fortalte videre, til Magne Winnem, eller noe sånt.

    (Det er mulig).

    Det var også sånn, at jeg hadde jo en ganske ny TV og jeg hadde også PC-en kobla til stereoanlegget.

    Så en gang, så fikk jeg hu nordlending-dama, på døra mi, i bare morgenkåpa.

    For hu fikk ikke sove, fordi at jeg bråkte sånn da, (mente hu).

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    (For det var jo bare TV-en, liksom.

    Så jeg skjønte ikke det, at den bråkte så mye, da).

    Og etter det her, så ble vi enige om det, at hu skulle bare banke i veggen.

    Hvis jeg glemte meg igjen, og ikke hadde skrudd ned lyden på TV-en, om kvelden, da.

    (Mens jeg satt på irc, og chatta på #blablabla, og var op på #quiz-show osv., da).

    Og det hendte vel en fire-fem ganger kanskje, at hu nordlending-dama begynte å banke i veggen.

    (På grunn av TV-en min, da).

    Men da skrudde jeg med en gang ned lyden på TV-en min, da.

    For det var ikke meninga mi, å bråke, liksom.

    Jeg bare levde litt i min egen verden, på fritida.

    Siden jeg var så mye på irc osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 150: Mer fra HiO IU og Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.

    (Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).

    Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.

    Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).

    (Av en eller annen grunn).

    Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.

    Den satt meg litt ut.

    Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.

    For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.

    Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?

    Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?

    Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).

    Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.

    På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.

    (For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.

    I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).

    Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.

    Den timen er veldig travel, da.

    Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.

    Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).

    For det var så mye annet som heftet meg, da.

    Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.

    Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.

    For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.

    (For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.

    Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.

    Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.

    Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).

    Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).

    Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.

    For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?

    Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).

    (Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).

    Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).

    For leder-kollega Fredrick og jeg.

    Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.

    (Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.

    Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.

    For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.

    Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.

    For å si det sånn.

    Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.

    For å få med om det).

    Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.

    (For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.

    Noe sånt).

    Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.

    Noe sånt.

    (Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.

    Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.

    Noe sånt).

    Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).

    (Og jeg også stod i kassaområdet der.

    Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).

    Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).

    Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).

    Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).

    Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 145: Mer fra høsten 2003

    Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

    Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

    (Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

    Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

    Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    (Noe sånt).

    Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

    (Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

    Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Etter at tredje semester var godt i gang.

    Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

    Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

    Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

    (Midt i tredje semesteret, da.

    En laptop som bare var noen få måneder gammel).

    Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

    Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

    Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

    Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

    (Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

    For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

    (For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

    ‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

    (Noe sånt).

    For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

    (Eller ihvertfall litt skuffet).

    Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

    (På Rimi Langhus).

    Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

    Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

    Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

    Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

    Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

    De satt med laptoper, i auditoriet, da.

    (Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

    Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

    Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

    Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

    Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

    For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

    Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

    (På den stasjonære PC-en min, da).

    Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

    Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

    Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

    Og så startet Linux.

    Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

    Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

    For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

    For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

    Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

    Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

    Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

    (Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

    Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

    Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

    (Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

    For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

    (Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

    Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

    Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

    Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

    Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

    Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

    (Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

    Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

    Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

    Hva vet jeg.

    Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

    Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

    Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

    Så kan jeg jo også ta med om det.

    At i 1999, (må det vel ha vært).

    (Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

    Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

    Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

    For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

    Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

    For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

    (Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

    Og det var jo en ting.

    Og det taklet jeg såvidt.

    Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

    På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

    For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

    Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

    Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

    Noe sånt.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

    Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

    (Etter alle disse årene.

    Siden jeg ble redd for han, da.

    Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

    Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

    Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

    Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

    Siden han skremte meg litt, da.

    For å si det sånn.

    Så jeg kick-bannet han derfra, da).

    Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

    (Ved å hacke PC-en min, da).

    Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

    Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

    For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

    Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

    Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

    Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

    Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

    Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

    Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

    Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

    (Må man vel si).

    Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

    Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

    Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

    Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

    For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

    Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

    Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

    Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

    Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

    For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

    For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    At han hadde masse ‘kontakter’, da.

    (Som han kalte det).

    Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

    (For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

    Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

    For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

    Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

    Nei, ikke jeg, ihvertfall.

    Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

    Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

    Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

    Mener nå jeg ihvertfall, da).

    Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

    Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

    Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

    Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

    Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

    Men det er det, liksom.

    Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

    Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

    (For å si det sånn).

    Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

    Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

    Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

    Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

    Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.