johncons

Stikkord: HiO IU

  • Min Bok 5 – Kapittel 210: Enda mer fra fjerde semester ved HiO IU

    Det var ikke bare Frode Eika Sandnes, som jeg prata med, etter at jeg fikk avslag, på Erasmus-søknaden min.

    Før jeg prata med Frode Eika Sandnes, så hadde jeg et møte, (på et kontor, i første etasje vel, på HiO IU), med en av Sandnes sine underordnede, når det gjaldt utenlandsstudier, (ved HiO IU), må det vel ha vært.

    Dette var ei dame, i 50-årene, kanskje.

    Og jeg husker henne som veldig høflig.

    Men navnet hennes husker jeg dessverre ikke.

    Men hun rådet meg vel til å søke igjen, (mener jeg ganske vagt å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    HiO hadde også noe som het internasjonalt kontor.

    Og dette kontoret holdt til på HiO sin ‘hovedbase’, på Bislett.

    (Like ved der jeg hadde vært, den første skoledagen, høsten 2002.

    Og hørt på tale fra rektor da, (må det vel ha vært)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Iinternasjonalt kontor, holdt til i et slags rundt tårn, (var det vel), inne i ‘skolegården’, til HiO, på Bislett, da.

    Jeg husker at jeg gikk opp trappen, i dette tårnet.

    Og det stod noen tynne ungdommer der, (mener jeg å huske).

    Og hu dama jeg skulle prate med, hu hadde vel døra til kontoret åpen, (tror jeg).

    Og hu kjente vel muligens disse ungdommene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, som jeg skulle ha møte med, på internasjonalt kontor.

    (Etter råd fra hu dama i 50-årene, (som jeg nevnte ovenfor), ved HiO IU, kan det vel kanskje ha vært).

    Hu var i 30-40-årene, vel.

    Og hu hadde en lang rekke, med tomme 1,5 liters Tab Xtra-flasker, (var det vel), stående i en slags vinduskarm, (eller om det var på gulvet), inne på kontoret sitt, da.

    Hu HiO-dama ga inntrykk av å ha et litt frikete image, (må jeg vel si).

    Og hu forklarte det, at som del av jobben sin, så dro hu ganske ofte til Latin-Amerika, for å gjøre noe skole-greier, på et akademi der, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske at dette møtet var våren 2004.

    Og hu dama, på internasjonalt kontor, hu sa det.

    At levekostnadene i Sunderland, de var så lave, at man ikke trengte å ha en ekstrajobb, mens man studerte der.

    Så selv om det endte med, at jeg ikke fikk Erasmus-stipend.

    Så ville jeg ikke trenge å ha en ekstrajobb, (mens jeg studerte i Sunderland), mente hu dama, på internasjonalt kontor, da.

    Så det at Frode Eika Sandnes prøvde å avråde meg, (noen uker før jeg dro på dette møtet, på internasjonalt kontor, må det vel ha vært), fra å dra til Sunderland, for å studere, siden jeg da visstnok ikke ville ha noen sjanse, til å få meg en ekstrajobb.

    Det virka jo som noe tullprat, etter at jeg hadde vært på dette møtet, på internasjonalt kontor.

    Og hørt det, at levekostnadene i Sunderland, var så lave, at man ikke trengte å ha noen ekstrajobb, mens man studerte, i Sunderland, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel også sånn, at HiO IU, de samarbeidet først og fremst med University of Sunderland og et college i Dublin, når det gjaldt IT, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og enten hu dama i 50-åra, på HiO IU.

    Eller om det var hu dama, på internasjonalt kontor.

    Anbefalte meg, å studere, ved University of Sunderland.

    (Og ikke på det College-et).

    For utenlandsstudentene, ved University of Sunderland, de var eldre, enn de på det college-et, da.

    Så da ville jeg passe bedre, (som student), ved University of Sunderland, (var det ei som mente), da.

    Og jeg ville heller til University of Sunderland.

    (Siden det hørtes bedre ut, å gå på universitet da, syntes jeg).

    Så det ble til at jeg satset på, å studere, ved University of Sunderland, (fra høsten 2004), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama, på internasjonalt kontor.

    Hu ville gjerne ordne med søknaden min, til Lånekassa, for meg.

    Så jeg sa at det var greit, da.

    Og dette var vel ikke så mange uker, før eksamenene startet.

    Så etter dette møtet, så hadde jeg vel mye fokus, på eksamenene, vil jeg tippe på.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 209: Mer fra fjerde semester ved HiO IU

    Etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og fikk skada trynet mitt.

    Så hadde jeg jo sagt det, til David Hjort, (da han ringte).

    At jeg planla å flytte til utlandet.

    (For jeg hadde lest noe i FHM, (var det vel), om hva man skulle gjøre, hvis man ble forfulgt, av mafiaen.

    Og da måtte man flytte til utlandet, til mafia-bossen som var ute etter deg, var død, da.

    (Noe sånt).

    Og det var det eneste rådet, som jeg klarte å finne, om dette, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var bare et problem.

    Jeg hadde nesten ingen penger.

    (Siden jeg jo var en heltids-student, (på den her tiden), da).

    Men jeg tenkte og tenkte, da.

    Og jeg syntes jo også det, at det hadde vært dumt, om alle studiene mine, hadde gått i vasken.

    Så jeg kom på en plan, som liksom skulle funke, da.

    Nemlig at jeg skulle bli utvekslingsstudent.

    For da ville jeg få ekstra studielån.

    Og dermed finansiere det, at jeg flytta, til utlandet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel lest om det, at det var mulig, å ta deler av studiene, i utlandet, hvis man gikk på HiO IU.

    Og jeg var på et slags møte, på HiO IU, om utenlandsstudier, da.

    (På starten av fjerde semester, var det vel).

    Og jeg bestemte meg for at jeg ville studere i England.

    Siden jeg hadde vært mye i England, på språkreiser og ferier, på 80-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurte lenge på hvor jeg skulle studere.

    Jeg syntes det virka artig, å studere, i London.

    Men å studere i London, var mye dyrere, (så jeg på nettet), enn i Nord-England.

    Og HiO IU samarbeidet, med University of Sunderland, (blant annet), når det gjaldt utenlandsstudier.

    Så selv om jeg vurdere University of Newcastle.

    Så bestemte jeg meg for University of Sunderland.

    Siden skolepengene, på det universitetet, var lavere.

    (For jeg hadde ikke lyst til å ha et for stort studielån, heller.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg leverte en søknad, til University of Sunderland, i resepsjonen, på HiO IU, ganske tidlig, i fjerde semester.

    Og det var også noe som het Erasmus-stipend, som man kunne søke på.

    Da fikk man et par tusen mer, i studielån, i måneden.

    Noe jeg tenkte at hadde vært kjekt å ha, siden jeg var vant til å jobbe, (og ha litt ekstrainntekter), ved siden av studiene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men min Erasmus-stipend-søknad, ble avslått, husker jeg.

    Det var en lærer ved navn Frode Eika Sandnes, som var ansvarlig, (ved HiO IU), for utenlandsstudier, da.

    Og min søknad ble avslått, siden jeg ‘manglet grunnlaget’, for å studere, ved University of Sunderland, (ble jeg fortalt).

    (Noe sånt).

    Jeg søkte da på nytt.

    Og da la jeg ved karakterutskriften min, fra NHI.

    Sånn at man kunne se det, at jeg hadde et godt grunnlag, for å studere i utlandet, da.

    (Selv om jeg ikke fikk tatt noen fag, i tredje semester, ved HiO IU.

    Av grunner som jeg har forklart om, i de foregående kapitlene).

    Og min Erasmus-søknad, ble igjen avslått.

    Denne gang med en ny begrunnelse.

    Jeg klagde så igjen.

    Og den klagen ble også avslått.

    (Mot slutten av fjerde semester,  må det vel ha vært).

    Men det verste var.

    At når jeg forklarte det, at jeg også hadde søkt meg til University of Sunderland, på ordinær måte.

    (Altså utenom Erasmus-programmet).

    Så ble jeg fortalt det, at den søknaden hadde de ikke fått.

    Så det var utrolig mye tull, når jeg prøvde å ta deler av utdannelsen min, (ved HiO IU), i utlandet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Frode Eika Sandnes dro meg med på et spesielt møte, (i forbindelse med at jeg klagde, på at jeg ikke fikk Erasmus-stipend, da).

    (Muligens like før den juksinga, (til han ‘filmviser-studenten’), før en prøve, i faget System- og Nettverksadministrasjon, fant sted.

    Noe jeg skrev om i det forrige kapittelet, var det vel).

    Og i det spesielle møtet, (som Frode Eika Sandnes absolutt ville at jeg skulle dra på).

    Så hadde Frode Eika Sandnes med seg en kamerat, fra Sunderland.

    (En høy kar med mørkt hår, mener jeg å huske).

    Og Frode Eika Sandnes sa i dette møtet, at arbeidsledigheten i Sunderland.

    Den var så høy.

    At det ikke var noen sjanse, for at jeg kunne få meg en jobb, ved siden av studiene, da.

    Noe jeg vel må si at hørtes rart ut.

    For hvordan kunne Frode Eika Sandnes vite dette helt sikkert?

    Og hvorfor gikk han så nærme?

    Han begynte å trekke min private økonomi inn i dette.

    Og si at jeg ikke hadde råd, til å studere i England, siden jeg ikke ville fått ekstrajobb der.

    (Noe sånt).

    Men hvordan kunne Frode Eika Sandnes vite at jeg ikke kunne få ekstrajobb, i England?

    Jeg har lest til ex-phil, ved UIO.

    Og jeg vet at for at det skal være logisk riktig, så må Frode Eika Sandnes ha spurt alle arbeidsgivere, i nærheten av Sunderland.

    Om jeg hadde mulighet, til å få jobb, i deres firma.

    Og det er jo praktisk umulig, å spørre så mange firma, om noe sånt.

    (Vil jeg si).

    Så dette var jo bare som noe tullball, (må jeg si).

    Dessuten, dette var jo omtrent som de klistremerkene, som jeg fikk i posten, av organisasjonen Libertas, på 80-tallet.

    På de klistremerkene, så stod det. ‘Nei til et sosialistisk Norge’.

    Og det var også et som det stod: ‘Stopp formynderne’, (eller noe sånt), på.

    Og Frode Eika Sandnes han var jo her, en sånn formynder, som Libertas advarte om, på 80-tallet.

    Han gikk utover arbeidsinstruksen sin, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Og ble som en formynder, som sa det, at jeg ikke kunne studere i England, siden jeg ikke ville fått meg jobb der.

    Men dette var jo ikke jobben hans.

    Jobben hans var å være en byråkrat.

    Som skulle vurdere min søknad, på samme måte, som alle andres søknader, ble vurdert.

    På en upartisk måte, etter et bestemt regelverk.

    Men det var ikke det inntrykket jeg fikk, av Frode Eika Sandnes.

    At han liksom var som en upartisk byråkrat, i denne jobben.

    Nei, Frode Eika Sandnes, han gikk alt for nærme, synes jeg.

    Og det var som at han ikke ønsket det, (av en eller annen grunn), at jeg skulle dra til utlandet, for å studere, da.

    Men jeg hadde aldri prata noe med Frode Eika Sandnes før det her.

    (Før jeg klagde på at den første Erasmus-søknaden min, ble avslått).

    Så hvorfor Frode Eika Sandnes gikk så nær meg, og var så personlig, (må man vel si), mot meg.

    (Og liksom skulle bestemme over meg).

    Når det gjaldt ting han ikke hadde noe med.

    Som om jeg skulle jobbe ved siden av studiene, eller ikke.

    Noe jeg kanskje hadde nevnt, i et slags forhør, av Frode Eika Sandnes, da.

    At jeg kunne jo eventuelt prøve å få meg jobb, ved siden av studiene, i Sunderland og.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette her.

    (At Frode Eika Sandnes liksom var så ekstra interessert, i meg.

    Og liksom fant på grunner, for å hindre meg, fra å bruke mulighetene mine, til å studere, i utlandet.

    Noe som vel gjaldt for alle HiO IU-studenter, (mener jeg å ha lest).

    At de kunne studere, ihvertfall et år, (var det vel), av HiO IU-studiene sine, i utlandet).

    Det ble som noe veldig ‘svett’, for meg da, (må jeg innrømme).

    Og det var jo ikke sånn at jeg var en spesielt ung student, heller.

    Jeg var jo en heimevernsmann og en tidligere butikksjef, som var i 30-åra, på den her tida.

    Så da Frode Eika Sandnes begynte med dette formynderiet sitt, (eller hva man skal kalle det).

    Så ble jeg rimelig kvalm da, (må jeg si).

    (For å bruke et billedlig uttrykk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 208: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, at etter at fjerde semester hadde begynt, på HiO IU.

    Så fikk jeg plutselig en telefon, en dag, (på mobilen min), fra Dag Anders Rougseth, (vokalisten fra Hamar-bandet Autopulver), som lurte på om jeg ikke skulle dukke opp, på skolen.

    Jeg hadde ikke hatt så lyst til å dra på skolen, siden jeg var så nedfor.

    Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Og jeg hadde også fått skada trynet mitt, da.

    Men da Dagga ringte, så ble det liksom lettere, å dra til HiO IU, (i Cort Adelers gate der), da.

    Så da dro jeg dit likevel, da.

    Og dette var vel en dobbelttime, i faget Systemutvikling, (mener jeg å huske), som jeg såvidt fikk med meg slutten av, da.

    (Noe sånt).

    Det var vel kun Bachelor IT-delen, av klassen, som hadde dette faget, (mener jeg å huske).

    Og vi satt i et ganske lite auditorium, i fjerde etasje, (eller noe sånt), på HiO IU der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faget Systemutviking, på HiO IU var forresten helt annerledes, enn dette faget hadde vært, på datalinja, (på handel og kontor), og på NHI.

    På datalinja og NHI, så delte de systemutviklingen inn i analysefase og konstruksjonsfase, osv.

    Mens på HiO IU så lærte vi vel mest å forandre et gammelt system, (mener jeg å huske).

    Ihvertfall så var det sånn, at på datalinja og NHI, så skulle man høre på brukerne av systemet.

    Og finne ut hva de ønsket at systemet skulle gjøre.

    Mens på HiO IU så var de ikke så fokuserte, på hva brukerne av systemet mente.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at jeg syntes at jeg kjente igjen mye, av det vi lærte, på HiO IU.

    (I faget Systemutvikling).

    Selv om jeg hadde hatt om systemutvikling, både på datalinja og NHI.

    (Så jeg følte meg litt fremmedgjort, i disse Systemutvkling-timene, (på HiO IU da), må jeg nok si.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var som at HiO IU fulgte en annen skole.

    Når det gjaldt systemutvkling.

    En de dataskolene jeg hadde gått på tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så var det sånn.

    At jeg satt for det meste hjemme, (i Rimi-leiligheten min), og leste, i fjerde semester.

    Unntatt hvis det var noe gruppearbeid, på HiO IU.

    Da dukket jeg opp på skolen, da.

    Og fagene det var gruppearbeid i.

    Det var vel Systemutvikling og senere System- og Nettverksadministrasjon, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Så ville Dagga først ha med en puslete svenske, (som var på vår alder vel), husker jeg.

    Men jeg kan ikke huske, at han svensken var med, når en lærer skulle sjekke gruppearbeidet vårt.

    (Et gruppearbeid som bestod i å installere Linux på en PC og så programmere i Perl, for å behandle noen filer, som læreren hadde på en CD, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Istedet så var det med en yngre kar, med kort, mørkt hår, på gruppa vår, i System- og Nettverksadministrasjon, (husker jeg).

    Og siden det var gruppearbeid, så fordelte vi arbeidsoppgavene, da.

    Og jeg fikk i oppgave å gjøre noe Linux-greier, (husker jeg).

    Noe jeg klarte greit, siden jeg hadde drevet mye med Linux, på laptopen min, semesteret før, da.

    Men like før vi skulle presentere gruppearbeidet vårt.

    Så kontaktet han mørkhåra studenten meg, (mens jeg satt hjemme i Rimi-leiligheten min), husker jeg.

    Han studenten ville at jeg skulle prate med han, på et slags spesielt chatte-program, (husker jeg).

    Et chatte-program som kunne minne litt om Putty, (eller Telnet), eller noe sånt, vel.

    (Noe sånt).

    Altså et chatte-program som muligens ikke var mulig å avlytte, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte han studenten det.

    At hverken han eller Dagga forstod noe av Perl.

    Så han studenten sa at jeg måtte gjøre Perl-oppgavene også, da.

    Så jeg måtte da lære meg Perl, på bare noen få dager.

    Men jeg klarte ihvertfall å lære meg nok Perl, til at jeg klarte å løse flesteparten av Perl-oppgavene, (på den gruppeoppgaven), da.

    Så jeg måtte gjøre arbeid for to personer, på den gruppeoppgaven, (i System- og Nettverksadministrasjon), må jeg si.

    (Og mye av det arbeidet var på veldig kort varsel og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at han læreren hadde sjekka den nevnte gruppeoppgaven vår, (i System- og Nettverksadministrasjon), på HiO IU.

    (Det var ihvertfall mens vi satt i den samme datasalen, (i andre etasje, må det vel ha vært), hvor han læreren sjekket den nevnte gruppeoppgaven).

    Så viste han mørkhårede studenten meg en film, som han hadde på laptopen sin, (husker jeg).

    Og det var en flim som het ‘Old School’, vel.

    Og den scenen, som han studenten viste meg.

    Det var en scene, hvor en student, som var en del eldre, enn de andre studentene.

    Gikk rundt med bar rumpe, (eller noe sånt), da.

    Men hvorfor han studenten ville vise meg det her.

    Det veit jeg ikke, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i faget System- og Nettverksadministrasjon.

    Så skulle vi også ha en individuell oppgave, (dette semesteret), husker jeg.

    Og da var det sånn, at vi var for mange studenter, til å ha den oppgaven samtidig.

    Så Dagga, han mørkhåra studenten og meg.

    Vi skulle ha den oppgaven etter en annen pulje, da.

    (Noe sånt).

    Og da var det sånn.

    At etter at en av de første puljene, var ferdige.

    Så dro han ‘filmviser-studenten’ med Dagga og meg, inn på et klasserom, da.

    (Muligens det samme klasserommet, hvor hu Vestlandsdama, hadde satt seg oppå pulten min, året før.

    Et klasserom i andre etasje, (på HiO IU der), var det vel ihvertfall, (mener jeg å huske)).

    Og så dro han filmviser-studenten også med ei ung og pen mørkhudet dame, (hu var vel fra Pakistan kanskje), inn på det klasserommet, da.

    Og så spurte han filmviser-studenten hu mørkhudede dama, mange spørsmål, om den oppgaven vi snart skulle løse, da.

    (For hu mørkhudede dama var nettopp ferdig med å løse den samme oppgaven, som vi snart skulle ha, da.

    Siden hu var i en av puljene før oss, da).

    Og både han filmviser-studenten og hu mørkhudede dama var helt vanlige, i tonen, da.

    De lo ikke, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Hu mørkhudede dama var vel kanskje litt redd.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 206: Og enda mer fra desember 2003

    Etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så var jeg for det meste hjemme, (på St. Hanshaugen), og tenkte på, hva jeg skulle gjøre.

    Jeg bestemte meg, for at jeg skulle flytte til utlandet.

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg bestemte meg også for det, at jeg skulle dra til fastlegen min, siden trynet mitt hadde blitt ødelagt da, (må jeg vel si).

    Og jeg bestemte meg også for å dra til politiet.

    For å prate med disse, om det jeg hadde overhørt, da.

    Problemet var at da jeg fikk meg pass, før London-turen, et snaut halvår før det her.

    (Altså sommeren 2003).

    Så hadde de politi-folka, på Grønland politistasjon, vært så ‘cowboy-aktige’.

    Så å dra til politiet, når huden i trynet mitt, så så stram og tynn ut.

    Det syntes jeg at ble som noe flaut, da.

    Og jeg tenkte at det var vel ikke noe vits, å prate med sånne ‘cowboy-aktige’ folk. heller.

    Og noen år før det her.

    Da jeg var på Grønland politistasjon, etter et ran, på Rimi Lambertseter, (på den tiden jeg jobbet som butikksjef der),  i 1999, vel.

    Så hadde jo han politi-etterforskeren tulla, og hatt tommelen sin oppå bildet, av en forbryter, i ‘bilde-boksen’, til politiet.

    Så han politimannen juksa da, (må man vel si).

    Så jeg stolte ikke helt på Oslo-politiet, (må jeg innrømme).

    Jeg så på de som umodne cowboyer og ‘juksere’ da, (må man vel si).

    Så jeg bestemte meg etterhvert for å vente med å kontakte politiet i Norge.

    Til jeg fikk flyttet, til utlandet.

    Og så ville jeg prøve å kontakte den avdelingen, i politiet, som liksom var ekspertene, på mafia osv., på telefon, etter at jeg hadde kommet meg til utlandet, da.

    Siden jeg ikke stolte så mye, på disse vanlige ‘cowboyene’, i Oslo-politiet, da.

    Jeg mistenkte at det norske politiet ikke var helt ‘på høyden’, (for å si det sånn).

    Så derfor, så syntes jeg at det virka smartere, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og min HiO IU-studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som kalte seg selv ‘Dagga’), han hadde jo sagt til meg det.

    (Tidligere dette studieåret, må det vel ha vært).

    At Oslo-politifolk flest, var fra Toten.

    (Og liksom latterliggjort Oslo-politiet, da).

    Så min tillit, til Oslo-politiet, den var ikke akkurat på topp, på den her tiden, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobbet som butikksjef, fra 1998 til 2002.

    Og jeg hadde jo også hatt en kneskade, siden midten av 90-tallet, (og kneet ble aldri som før igjen, etter denne skaden, må jeg vel si).

    Så jeg hadde ikke vært på alle øvelsene, i Heimevernet.

    Og jeg var også i en ‘rar’ HV-avdeling, som het ‘støtteområdet’.

    Som var en avdeling, som var for hele Oslo, da.

    Så jeg huska ikke navna, på noen av de jeg var i HV sammen med.

    Så jeg fant det ikke naturlig, å kontakte HV, om det at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg huska fra de rep-øvelsene jeg var på, at det fantes mange sånne ‘umodne cowboyer’, i HV og.

    Så det ble ikke til at jeg kontakta HV, om det her da, (husker jeg).

    (Selv om jeg var i HV).

    For jeg tenkte vel på dette som en sivil sak, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en AG-3 hjemme, (siden jeg var i Heimevernet).

    Så jeg var vant til å føle meg ganske trygg, (når jeg var hjemme ihvertfall), da.

    Selv om det var sånn.

    At en del måneder før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så hadde Heimevernet beordret, at HV-soldatene, skulle sende inn tennstempelet og tennstempel-fjæra, i posten, til Heimevernet.

    Siden noen politikere hadde bestemt dette, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jo den AG3-en ubrukelig, til selvforsvar.

    (I tilfelle jeg ble angrepet, av noe mafia da, mener jeg).

    Men jeg leste i en nettavis.

    (Var det vel).

    At noen Heimeverns-soldater fra Bergen.

    (Var det vel).

    Hadde bestilt seg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, fra en nettbutikk, (for våpendeler), i USA.

    Og at dette ikke var ulovlig, da.

    (Og disse to delene, de kostet bare noen få dollar, da).

    Så etterhvert, så tenkte jeg det, at jeg også burde gjøre dette.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tenkte at det nok var best, å ha en AG-3, som fungerte, da.

    ‘I tilfelle rottefelle’, (som de sier).

    Så noen måneder etter at jeg slutta, på Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så fikk jeg nytt tennstempel og ny tennstempel-fjær, i posten, fra USA, da.

    Og så hadde jeg plutselig en fungerende AG3 igjen, da.

    Og jeg hadde også 200 skudd, til AG3-en, som jeg hadde fått av Heimevernet, sammen med våpenet.

    Og disse 200 skuddene, de skulle bare brukes, i tilfelle krig da, (var det vel).

    Så jeg åpnet ikke denne ‘krigs-pakken’, (med skudd), da.

    Men jeg la vel en pappkniv, (fra Rimi), oppå den skudd-pakken.

    Sånn at jeg kunne åpne den pakken raskt, hvis jeg trengte å forsvare meg selv, da.

    (Hvis det kom noen mafia-folk, på døra mi, (eller noe sånt), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte også sånn.

    At hva hvis jeg liksom ble ‘tatt’, (av noe ‘mafian’ da), mens jeg gikk på gata, (for eksempel).

    (For jeg hadde lest i avisene, om noen rare episoder, som hadde hendt, på den her tida, i Oslo.

    Om en kar som noen hadde hengt, fra en bro.

    Og som hang der hele natta.

    Men som seinere ikke ville fortelle, (til politiet), hva som hadde hendt, da.

    Og det var vel også flere andre rare episoder, som man kunne lese om, i avisene, på den her tiden).

    Men jeg huska det, at Glenn Hesler, han hadde en stun-gun.

    For han hadde jobba, med å tømme spilleautomater, for firmaet til min tremenning Øystein Andersen.

    (Nemlig Arcade Action.

    Som det står om, i denne linken, hos Purehelp.no:

    http://www.purehelp.no/company/details/arcadeactionoeysteinandersen/965351825).

    Og den stun gun-en, (som ikke kunne skyte, men som bare var et nærkamp-våpen, da).

    Den hadde Glenn Hesler vist meg, noen år før det her, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde også fått lov til å teste, den stun gun-en selv, (husker jeg).

    (På rommet til Glenn Hesler, i Norbyveien, på Skjetten).

    Man bare trykket på en knapp, (eller om man dyttet på en bryter).

    Og så dukket det plutselig opp en slags sterk lysstråle, mellom to slags metalldeler, ytterst på det våpenet.

    (Som kunne se ut som en stor, elektrisk lighter, (eller noe sånt), kanskje).

    Så dette våpenet, det var kanskje egentlig en sterk kondensator da, (hvis jeg skulle gjette).

    Kjetil Holshagen, (min kamerat fra Bergeråsen som hadde elektronikk, som hobby).

    Han hadde jo forklart meg det, (en gang mens jeg gikk på Svelvik ungdomsskole), at kondensatorer, (som blir brukt til blitsen i fotografiapparater, osv.), de kunne brukes til å for eksempel gi folk støt, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok

    Eller, når jeg tenker mer på det.

    Så er det sånn, at en kondensator, den må liksom lades opp igjen, før den kan gi, et nytt støt, da.

    (Tenk på blitsen i et (80 talls) kamera).

    Mens dette våpenet til Glenn Hesler.

    Det ga nye støt, hele tiden, da.

    Så det ut som, ihvertfall).

    En gang jeg var på besøk, hos Glenn Hesler, på grunn av noe data-greier, (av noe slag), må det vel ha vært.

    Og jeg ble litt sjokkert, da jeg så det, at Glenn Hesler hadde en stun-gun da, (husker jeg).

    For det var vel et ulovlig våpen, (i Norge), hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men Glenn Hesler han fortalte meg det, da.

    At den stun gun-en, den trengte han, når han tømte spilleautomater.

    Siden at det fantes noen fæle bander, bestående av vietnamesere, som rana spilleautomater, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg forklarte vel en del, av det som hadde hendt, til Glenn Hesler, på irc, (må det vel ha vært), da.

    (På #blablabla, må det vel antagelig ha vært).

    Og jeg spurte Glenn Hesler, om jeg kunne få låne stun gun-en hans, (i denne vanskelige tiden for meg), da.

    (Siden det nevnte spilleautomat-firmaet, (til Øystein Andersen og Glenn Hesler), hadde blitt nedlagt, i mellomtida, da.

    Og Glenn Hesler istedet hadde begynt å jobbe heltid, for sin onkels blikkenslagerfirma.

    Noe sånt).

    Men Glenn Hesler, han sa det, at den stun gun-en, den hadde han lånt bort, til en eller annen dame, (som ble plaga av eksen sin, eller noe sånt), da.

    Så den kunne jeg ikke få låne, da.

    (Og Glenn Hesler tilbydde seg heller ikke, å prøve å få tak i en annen stun gun til meg, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at David Hjort, han ringte meg, etter at jeg hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Og da fortalte jeg David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    (Og vel også at jeg hadde fått ødelagt trynet).

    Og at jeg hadde tenkt til det, å flytte til utlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 202: Og enda mer fra slutten av 2003

    Etter at jeg hadde vært på Garage.

    (På den byturen, som jeg begynte å skrive om, i det forrige kapittelet).

    Så dro jeg på Last Train, (må det vel ha vært).

    Dette var fordi at dette var midt i uka, og de fleste utestedene var stengt, da.

    Jeg var ganske full.

    Men jeg så at det var ledig plass, i baren, ved siden av en pen brunette.

    Og kom vel såvidt i snakk med henne, mens jeg drakk øl der, da.

    (Noe sånt).

    Men så dro plutselig hu brunetta hjem.

    Og en kar hu kjente, begynte å egle seg inn på meg.

    Jeg skjønte ikke at han var homo.

    Men trodde at dette bare var en slags svire-bror, da.

    Så jeg lot han få ligge over, på sofaen, hjemme hos meg.

    (Siden jeg nok var litt full.

    Etter å ha drukket mye øl.

    Og jeg hadde jo også tatt en soltime, den dagen.

    Så jeg var kanskje litt døsig og, da.

    Og han karen kjente jo hu  pene brunetta, så).

    Han karen, han ville se porno, hjemme hos meg, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg stolte ikke helt på han.

    Så jeg husker at jeg la meg med klærna på.

    Og jeg la ting som lommeboka mi og Ipod-en min, i lommene mine, i buksa, som jeg sov i da, (husker jeg).

    Han karen, han jobba som frisør, ute i Sandvika, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og han prøvde to ganger å krabbe opp i senga mi, etter at jeg hadde lagt meg, (husker jeg).

    Men da bare dytta jeg han ut av senga, med beina, (mens jeg hadde ryggen mot veggen), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han frisøren skrøyt av hvor mye han tjente, (som frisør), husker jeg.

    Og han sa at jeg skulle få en gratis hårklipp av han, (ute i Sandvika vel), siden han fikk ligge over på sofaen min, da.

    Og da bare jattet jeg med, da.

    Og lot som at jeg syntes at dette var veldig gjevt, da.

    Men jeg tok selvfølgelig aldri kontakt med han homse-frisøren, etter den her episoden.

    Og jeg dro heller aldri på Last Train igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at han homse-frisøren.

    Han chatta med noen damer, på irc, (på #Oslo, på ef-net, kan det vel ha vært).

    Og prøvde å få de irc-damene, til å dra bort til meg, og blir med på å ha sex, (eller noe sånt), da.

    Og jeg var rimelig full, så jeg satt for det meste og så på, mens han homo-frisøren chatta, på PC-en min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han homo-frisøren, han dreit forresten også ut bartenderen, på Last Train, (husker jeg).

    Dette var en bartender, som var i 40-åra kanskje, vel.

    (En bartender som hadde ganske langt, mørkt hår, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Og han homo-frisøren visste fornavnet på han bartenderen da, (husker jeg).

    Men jeg har glemt navnet på han bartenderen nå.

    Og jeg har også glemt hva det var, som han homo-frisøren mobba han bartenderen med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida her.

    At jeg hadde sett en kar, som satt foran meg, i forelesningsalen, på HiO IU, (i Cort Adelers gate).

    Som hadde en mobil, som jeg syntes at så bra ut, da.

    For den mobilen hadde kamera osv., da.

    Og min mobil, den var ganske gammeldags, da.

    (Og den mobilen min slutta vel å virke muligens og.

    Noe sånt).

    Så jeg dro på en mobil-butikk, som lå like ved Oslo City.

    Den mobilbutikken, lå i en liten gate, som gikk mellom Storgata og Oslo City, (husker jeg).

    Og det var en kjedebutikk, da.

    (Jeg sjekka Google Maps nå.

    Og den gata jeg tenkte på, den heter Nygata, så jeg).

    Og det var muligens sånn, at den butikken sendte meg videre, til en annen butikk, i den samme kjeden, i Østbanehallen eller Oslo S.

    Det husker jeg ikke helt sikkert nå.

    Men de hadde en sånn mobil, som jeg tenkte på, da.

    Nemlig en Sony Ericsson-mobil.

    Og mobil-butikken sa at disse mobilene, de var veldig populære.

    Så de hadde vært utsolgt, (var det vel).

    Men de hadde fått et lite parti fra England.

    (Sa en kar i 20-åra, var det vel).

    Som det stod ‘T-Mobile’ på, da.

    Og dette var rimelig rart, (må man vel si).

    Men det var vel sånn at jeg trengte en ny mobil, (mener jeg å huske).

    Og at denne mobilen så ganske kul ut, da.

    Så jeg syntes ikke at det gjorde noe, at det stod ‘T-Mobile’, på den mobilen, da.

    Så jeg kjøpte bare den, da.

    (Og den mobilen kosta vel 700-800 kroner, kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 200: Mer fra slutten av 2003

    Rundt månedskiftet november/desember, i 2003, (må det vel ha vært).

    Så var jeg halvferdig med studiene mine, (jeg gikk på et bachelor-studie, i IT), ved ingeniørhøyskolen.

    (Selv om min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt ‘Dagga’), og meg, ikke hadde fått til noe særlig, i tredje semester.

    For jeg fokuserte mest på å lære meg Linux, på en Toshiba laptop, som jeg kjøpte, på Elkjøp, (på Carl Berner).

    Men den laptop-en, den slutta plutselig å fungere.

    (Midt i tredje semester).

    Og Elkjøp, (på Carl Berner), de brukte en måned eller to, på å fikse den laptop-en, da.

    Og jeg ville ikke bruke min stasjonære PC, til å lære Linux på.

    For min stasjonære PC, den brukte jeg til chatting og som multimedia-anlegg, osv.

    (Så den PC-en, den ønsket jeg at skulle være stabil, da).

    Og Dagga, som var tidligere popstjerne.

    Han var litt umotivert, i tredje semester.

    Siden hu pene Vestlandsdama, hadde flytta tilbake, til Vestlandet.

    Så det gikk litt trått, på skolen, i tredje semester, da.

    Men jeg lærte meg mye likevel.

    Siden jeg hadde en slags datalab, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Og der hadde jeg satt opp et trådløst nettverk.

    Og jeg dreiv også, (sammen med Dagga), og lærte meg Linux, på laptop-en min, da.

    Og jeg hadde faktisk klart, (mer eller mindre tilfeldig), å installere en ‘dual bot’, på laptop-en min, (på den her tida), husker jeg.

    Sånn at man kunne velge, når man startet laptop-en.

    Om man ville bruke Linux eller Windows, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg ikke skulle ha noen eksamener, dette semesteret.

    (Siden jeg hadde jobba mye, sommeren før dette semesteret, (og var litt utslitt).

    Og siden det ble problemer med Linux-faget, grunnet problemene med den laptop-en.

    For da fikk vi vel ikke gjort en obligatorisk oppgave,  (mener jeg å huske).

    Og jeg jobbet også mye, som låseansvarlig, på både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, dette semesteret).

    Så hadde jeg en del fridager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

    Siden julestria først tok av for alvor, i de to Rimi-butikkene, som jeg jobbet, litt uti desember.

    Så jeg hadde ikke så mange jobbdager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

    Og jeg hadde heller ikke så utrolig dårlig økonomi.

    For jeg hadde fått et forbrukslån, hos DNB på Aker Brygge.

    Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

    For jeg ville gjøre overgangen tilbake til studielivet litt myk, da.

    Siden jeg var vant til å jobbe som butikksjef.

    Og jeg derfor hadde hatt en grei inntekt, (selv om det var en slitsom jobb).

    Og jeg ble litt deprimert, over det, at jeg hadde slutta som butikksjef.

    For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det, (at jeg slutta som butikksjef), til slekt og kjente, da.

    (Som kanskje da ville prate negativt om meg, og si det, at det var meg det var noe galt med.

    Når jeg selv nok mente det, at det var Rimi, som det var noe galt med, da).

    Så derfor ville jeg ha litt ekstra penger, som student.

    Sånn at jeg kunne spise god mat, som ferdigpizza og iskrem, og sånn, omtrent hver dag, da.

    For å unngå at jeg ble for deprimert, etter at jeg slutta, som butikksjef, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde noen rolige dager, rundt månedsskiftet november/desember, i 2003, da.

    Og jeg tenkte litt fremover, mot studietidens slutt, osv.

    For fremtidsutsiktene, for oss bachelor IT-studentene, ved HiO IU.

    De var bra.

    For samfunnet trengte IT-folk, rundt 2005, da vi var ment å være ferdige, med utdannelsen vår, (kunne man lese om, i avisene), da.

    Så jeg lå nok an til å få en jobb, med 500-600.000 i årslønn, (eller noe sånt), når jeg var ferdig med studiene mine, halvannet år, inn i fremtiden, da.

    (For jeg hadde jo også jobbet som leder, i Rimi, i mange år.

    Og også studert, i to år, ved NHI, (på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet).

    Så jeg hadde mye annen relevant erfaring, enn kun HiO IU, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så på som et av problemene, iforhold til om jeg kom til å oppnå suksess, i arbeidslivet.

    Etter endt studier, ved HiO IU.

    Det var det, at jeg hadde begynt å fått noen stygge rynker, i trynet, i årene før jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen.

    Jeg hadde blant annet fått en dyp rynke, på haka, mens jeg lå i senga mi, (i Rimi-leiligheten min), og så på en eller annen film, (husker jeg).

    Og jeg hadde også fått en del rynker, rundt og mellom øynene.

    På den tida jeg var på sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne kanskje prøve, å få gjort noe med disse rynkene, før jeg måtte på jobbiintervjuer osv., sommeren 2005.

    (Etter endt studier, ved ingeniørhøyskolen).

    Og noen uker før det her.

    Så hadde jeg vært innom et parfymeri, på Frogner.

    (Mens jeg gikk den ganske korte veien hjem, fra ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, i Vika.

    Og til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

    Og hu litt eldre dama, som jeg prata med, på det parfymeriet, på Frogner.

    Hu sa det, at jeg måtte gå til et hudpleie-senter, for å finne noe som virka, mot de rynkene, som jeg hadde fått meg, da.

    Så da jeg plutselig skjønte det, at jeg hadde en del fridager, like før jul, i 2003.

    Så ringte jeg til et hudpleiesenter, da.

    Og bestilte en time, hos dem.

    Men da syntes jeg at det var sånn, at jeg overhørte det, at ei av de som jobba der, sa i bakgrunnen.

    (Mens jeg ringte).

    At: ‘Han kjenner jeg’, (eller noe sånt).

    Så da ble det litt flaut, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg trodde kanskje at det kunne være hu fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg hadde møtt, på den biffmiddagen, som Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal hadde hatt, i en biff-restaurant, i det samme nabolaget, som Rimi Karlsrud holdt til i.

    (Som butikksjef Kristian Kvehaugen fra Rimi Bjørndal og min assistent-kollega Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), også hadde vært med på).

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra fra våren 1996 til høsten 1998).

    Dette var vel noen måneder før jeg hadde den Rimi Bjørndal-personalfesten, våren 1997, (var det vel).

    Og hu dama, hu traff jeg jo igjen, på utestedet Strauss, i Oslo sentrum, den samme kvelden.

    Og hu hadde nesten blitt med meg hjem, (mener jeg å huske).

    Og hu jobba i en hudpleie-salong, i Bjerregaards gate, (som var rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, på St. Hanshaugen), da.

    Jeg forstilte meg det, at den hudpleie-salongen, som hu Rimi Karlsrud-dama jobba i.

    Kanskje hadde gått konkurs.

    Og at hu istedet hadde begynt å jobbe, i en konkurrerende bedrift, da.

    (Nemlig den jeg ringte til, da).

    Noe sånt.

    Så jeg ringte tilbake til dette firmaet, noen dager seinere, (var det vel).

    Og avlyste den timen, da.

    Og gikk istedet til et hudpleie-senter, (som muligens var i den samme kjeden, som de jeg hadde ringt til), på St. Hanshaugen.

    (Ikke så langt unna Narvesen-kiosken der).

    Og bestilte time, av ei pen blondinne, i 20-årene kanskje, der.

    Men hu misforstod hva jeg ønsket.

    (Nemlig å få råd om hvordan jeg skulle bli kvitt noen spesielle rynker rundt øynene og på haka, da).

    Så hu blondinna satt meg opp på noe som het ‘ansiktsbehandling’, (mener jeg å huske).

    Og da jeg dro tilbake dit, for å ha den timen, noen dager seinere.

    Så var det ei dame, med mørkt, krøllete hår.

    I 50-60 åra, vel.

    Som skulle liksom ‘behandle’ trynet mitt, da.

    (Ei som jeg seinere har tenkt, at ligna på ei kurslederske, fra da jeg dro på språkreise, til Brighton, med STS, sommeren 1985.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg ble vel bedt om ligge ned, på en seng, i et rom, på den hudpleie-salongen, da.

    Og hu dama med det krøllete, mørke håret.

    Hu smurte flere kremer, i trynet mitt, da.

    Og hu gikk også og henta en ekstra krem, for menn, var det vel hu sa.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom hjem igjen.

    Så så jeg så bleik ut i trynet, (syntes jeg).

    Så jeg dro og tok en soltime, i et solstudio, rett over gata cirka, for Rimi-bygget, hvor jeg bodde.

    (I Waldemar Thranes gate).

    Men jeg syntes at trynet mitt så så rart ut, etter denne såkalte ansiktsbehandlingen og soltimen, da.

    Det var liksom som at huden i trynet mitt, hadde blitt veldig tynn og stram, (eller noe sånt)

    (Og de nevnte rynkene hadde ikke gått bort, da).

    Så jeg lurer på om det var noe tull, med de kremene, som hu dama, på det hudpleiesenteret, hadde smurt i trynet mitt, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen.

    (Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.

    Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).

    Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.

    (En kar med tynt hår, vel.

    Og som vel også muligens hadde bart.

    Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).

    Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.

    Det mener jeg rimelig sikkert å huske).

    Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).

    Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.

    (Noe sånt).

    Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.

    Noe sånt.

    Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.

    (På jobb, på Rimi Bjørndal).

    På grunn av han her spretten, da.

    Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.

    Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.

    (Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).

    For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.

    Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).

    Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.

    Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.

    (Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.

    Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).

    Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.

    De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.

    (På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).

    Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.

    Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.

    (Må man vel si).

    Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.

    Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.

    Noen år seinere.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.

    Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.

    (Av en eller annen grunn.

    Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.

    Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).

    Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.

    For det er jo noen år siden, for å si det sånn).

    At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.

    Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.

    Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.

    Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.

    For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.

    (I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).

    Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).

    Så å bli prata dritt om av en kriminell.

    Hvem bryr seg om det, liksom.

    Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.

    Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.

    Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.

    (Noe sånt).

    Men jeg mener å huske det.

    At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).

    Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.

    (Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.

    Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.

    Mellom han spretten og meg, da).

    Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.

    (Muligens vår lederkollega Fredrick).

    At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).

    Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.

    Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).

    Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.

    For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).

    (Altså i 6-7 år, på den her tida, da).

    Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).

    Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.

    Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.

    (Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    Fra sommeren 2002 til desember 2003).

    For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).

    Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.

    Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.

    Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.

    Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.

    (Enn det hadde gjort, for meg).

    Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.

    Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.

    Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.

    Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.

    (Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).

    Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.

    Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.

    Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.

    Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.

    Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.

    (Noe vel også Magne Winnem mente.

    Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

    Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.

    Men det er det vel kanskje noen andre som veit.

    Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).

    Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.

    (Sånn som det virka som, for meg).

    Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.

    Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.

    (Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.

    Av butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.

    Må det vel ha vært).

    Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.

    Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.

    (På den tida, som jeg jobba, i Rimi).

    Og det er jeg vel egentlig ikke enda.

    Toro har nok mange sider, (vil jeg si).

    Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).

    Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?

    Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?

    Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.

    Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Nemlig fra 1996 til 1998).

    Så hadde Toro mye fravær.

    Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).

    (Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.

    Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).

    Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.

    (Hva vet jeg).

    Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).

    Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.

    (For å bli butikksjef.

    På Rimi Nylænde).

    At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.

    Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.

    Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.

    (For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.

    (Hva vet jeg).

    Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).

    Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).

    (Nemlig fra 1998 til 2002).

    Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.

    (Det er mulig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Toro sa det en gang.

    (Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.

    (Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).

    At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.

    (Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.

    Ikke en så mye som en eneste gang.

    Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).

    For de burgerne hadde så godt rykte.

    Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.

    Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.

    Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).

    Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.

    (Da jeg nesten var tredve år).

    Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.

    Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.

    Så de ufarliggjorde hasj, da.

    Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.

    Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.

    (Rundt 1998).

    Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.

    Men jeg har aldri lagd en joint selv.

    (For det veit jeg ikke hvordan man gjør).

    Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.

    Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.

    (Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).

    Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.

    (Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.

    Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).

    Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).

    Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.

    Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).

    For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.

    Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.

    Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).

    Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).

    Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.

    Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.

    Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.

    Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.

    Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.

    Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).

    Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.

    For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.

    Og karrieren min ikke tok helt av.

    Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.

    (Av en eller annen grunn.

    Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).

    Så jeg kjedet meg en del, da.

    Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.

    For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.

    Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.

    (I 1999, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det også sånn, (husker jeg).

    At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).

    (På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).

    Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).

    At: ‘Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Fra 1996 til 1998).

    Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.

    (Som jeg noen ganger måtte kaste ut.

    Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså cirka 6-7 år seinere.

    Må det vel ha vært).

    Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.

    Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).

    På bussen, til Bjørndal, da.

    (En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).

    Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).

    Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.

    (For å få festet fra seg skikkelig, da.

    Må det vel ha vært).

    Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.

    (Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).

    (Mens de liksom pekte og sånn, da).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en lyshåra ‘pjokk’, som så litt ut som Smørbukk, kanskje.

    Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.

    Han jobba på Freia da, (husker jeg).

    Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.

    (I 2003, en gang, må vel det her ha vært).

    Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.

    Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.

    (Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

    Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

    Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

    Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

    For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

    Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

    Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

    At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

    Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

    (Noe sånt).

    Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

    Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

    Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

    For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

    Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

    (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

    Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

    (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

    Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

    Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

    Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

    Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

    Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

    Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

    (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

    Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

    Det er mulig).

    Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

    Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

    Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

    Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

    (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

    DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

    For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

    Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

    Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

    (Noe sånt).

    Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

    (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

    Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

    Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

    Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

    For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

    At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

    (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden det jo var et så sosialt miljø der.

    Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

    Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

    For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

    Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

    Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

    Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

    Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

    For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

    Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

    Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

    At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

    (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

    Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

    Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

    Han stod i posten, med en pantelapp.

    Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

    For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

    (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

    Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

    Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

    Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

    Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

    Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

    For å finne en av boksene hans, da.

    Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

    Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

    (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

    For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

    For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

    (Noe sånt).

    For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

    For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

    For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

    Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

    (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

    Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

    Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

    At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

    (Hvis hu skulle søke om jobb der).

    Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men. men.

    Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

    Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

    Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

    Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

    Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

    Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

    (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

    Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    (Vil jeg vel tippe på).

    Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

    At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

    Var ganske kriminelle folk.

    Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

    Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

    Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

    Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

    Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

    Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

    Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

    (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

    Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

    Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

    Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

    (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

    Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

    For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

    Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

    Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

    Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

    Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

    At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

    Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

    Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

    Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

    (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

    Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

    Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

    Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

    Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

    Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

    Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

    Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

    Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

    Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

    Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

    Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

    Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

    (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

    De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

    (Like før stengetid, en lørdag, vel).

    Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

    Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

    Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

    Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

    Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

    Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.