Stikkord: Ingeborg Ribsskog

Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

Men men.

Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

Og det er ikke så enkelt.

Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

Men jeg bare så dumt på henne.

Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

To kamerater, fra Bergeråsen.

Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

Eller, hun var ikke så opplyst da.

Selv om hun kunne være lur.

Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

Så sånn var det.

Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

Prata dritt om Haldis osv.

Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

Og da fikk jeg litt sjokk.

For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

Så det var rimelig døvt.

Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

Norge vant gull, sølv og bronsje.

Og det var også veldig rart.

Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

Så jeg henta faren min.

Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

Men men.

Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

Så mora mi var helt sprø og spesiell.

Mer da.

Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

Så sånn var det.

Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

Noe sånt.

Men men.

Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

Så sånn var det.

Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

Så sånn var det.