johncons

Stikkord: Ingeborg Ribsskog

  • Bestefar Johannes

    Nå skriver jeg mye fint om bestefar Johannes, om at jeg fikk Apache-sykkel og fotball av han, under oppveksten i Larvik.

    Og vi har sett at Johannes var en del på radio, (og også i aviser), på 40-tallet og frem til slutten av 70-tallet.

    Men nå flyttet jo jeg til faren min, i 1979, som niåring, men jeg får ta med litt av hva andre har sagt til meg seinere, om Johannes, siden jeg ikke hadde så mye med han å gjøre, etter 1979.

    Sønnen hans, Martin, sa i 2005, at Johannes var en ‘jævel’, han hadde sagt til Martin, at hvis han gjorde noen av tenåringsjentene i Sætre gravide, så ville han drepe seg.

    Så da lagde vel dette problemer og ødela for Martin, hva nå han hadde på gang, da sikkert.

    Min farfar, Øivind Olsen, han sa, da jeg flytta til Berger, i 1979, at han ikke kunne gå god for morfaren min.

    For han morfaren min, han var sånn, at han kunne fremme et forslag, i kommunestyremøtet, i Sætre da, (som antagelig farfaren min hadde lest om i avisa, eller noe), og så kunne morfaren min stemme mot det forslaget, under avstemninga, seinere da.

    Sa farfaren min da.

    Og hvis jeg skulle gjette på hvem som hadde mest bakkekontakt, av morfaren min og farfaren min, så tror jeg at jeg må si farfaren min.

    For Johannes kunne være ganske spesiell, han var nok ikke så flink med mennesker.

    Jeg husker fra 70-tallet, da jeg var guttunge, at Johannes kunne være veldig fjern.

    Og noe sånt mener jeg også at bestemor Ingeborg har sagt.

    Den siste gangen jeg husker, at jeg prata ordentlig, med morfaren min, det var en gang de hadde bedt meg å ta bussen ut til Nevlunghavn.

    Da ville morfaren min prate med meg, i peisestua.

    Og ikke i TV-stua.

    Så da var jeg kanskje ikke i familien hans lenger da, det er mulig.

    At han hadde en finger med i spillet, i forbindelse med det, at jeg måtte flytte til faren min, osv.

    Så spurte jeg om hva han syntes om avisa til Frode Kølner og meg da.

    Og den likte han ikke.

    (Jeg var litt dum, og skulle være morsom da).

    For det eneste som stod i den avisa, det var Frode, som hadde laget en annonse, ‘pent brukte underbukser med fartsstriper selges billig’.

    Det kunne vi ikke ha med, sa Johannes, for det var usømmelig, var vel kanskje ordet han brukte.

    Han forklarte at han mente at noen kunne bli støtt av det da, så derfor burde vi ikke ha med om sånt.

    Så sånn var det.

    Da pratet jeg og morfaren min, om alt og ingenting da, i en del minutter.

    Det var liksom som at jeg var en gjest der.

    Og bestemor Ingeborg holdt seg litt i bakgrunnen.

    Det var egentlig bedre å sitte i peisestua, (som var i samme etasje, som de andre stuene, det var et stort hus), å prate, enn i TV-stua, for der var bestefar Johannes noen ganger veldig fjern, vil jeg si.

    Mens da vi prata i peisestua der, altså i den stua hvor både inngangsdøra og hagedøra var like ved, så virka han bedre, synes jeg.

    Selv om jeg nok hadde litt distanse til han da, siden han noen ganger kunne være spesiell, og enten tulle veldig mye, eller være veldig fjern og i sin egen verden da.

    Så sånn er det.

    Noe sånt.

    Så bestefar Johannes, var veldig gammeldags og litt stiv i formen.

    Men om han hadde helt bakkekontakten, det vet jeg ikke helt.

    Han var kanskje som en slags idrettsnerd?

    Jeg får tenkte litt mer på det her.

    Mora til Johannes, var visst ikke bra.

    (Det var ei som var fra Dørumsgaard-slekten).

    Hun var veldig deprimert og nostalgisk, og hva heter det.

    Melankolsk og tungsinn, er vel kanskje ordene.

    Noe sånt.

    Så hu var visst ikke noe flink til å oppdra unger da, så Johannes led kanskje under og av oppveksten sin.

    Da Ingeborg fødte Ellen, var det vel, så skulle mora til Johannes passe på Karen da, mora mi.

    Fortalte Ingeborg en gang.

    Men da de kom tilbake, med Ellen, så var visst hele kjøkkenet, i Nittedal vel, fylt med uvaskede gryter osv.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Men det blir spennende å høre, hva Johannes prater om i de kåseriene osv., hvis det er mulig å få tak i de.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Tante Ellen er litt som en heks

    Tante Ellen er litt som en heks

    Søstra mi og meg ble jo dratt med mora våres, til Larvik, i 1973, var det vel.

    Rundt 1975, så flytta min mors foreldre, Ingeborg og Johannes, også til Larvik-traktene, nærmere bestemt til Nevlunghavn, (fra Sætre i Hurum).

    Sætre ligger kanskje ikke ved kysten, såvidt jeg kan huske, så bodde de på et byggefelt, som var nesten som Bergeråsen, bare litt finere hus vel, og det var vel lengre til vannet, fra det byggefeltet de bodde på, enn det var på Bergeråsen.

    Der var det også en episode som skjedde, som kan vise at nok også bestemor Ingeborg, var som en heks.

    Det var da jeg og moren vår og stefaren vår, Arne Thormod, og søstra mi, kjørte fra Larvik til Sætre, rundt 1974 kanskje, (eller det kan vel også ha vært i 1975), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som da bodde på Sætre, på et byggefelt, hvor det vokste bringebær, var det vel.

    De hadde en hage, og jeg sov på rommet til onkel Martin, som hadde mista en krone og en femtiøring, under senga, så de fikk jeg lov å beholde, sa mora mi og mormora mi da.

    For det var ikke sånn, når jeg kom til Ingeborg og Johannes, at jeg og søstra mi fikk en pose med masse småpenger i, sånn som vi fikk av bestemor Ågot, for eksempel, min fars mor, for å gå i kiosken til Liv, som lå der Jensen Møbler vel ligger nå.

    Neida, så da var det stas å finne noen av pengene til onkel Martin, som vel var ungdom da, og ikke var hjemme, så jeg fikk låne rommet hans da, husker jeg.

    Jeg husker også at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de observerte meg og søstra mi, mens vi lekte.

    Vi lekte noen ganger i Mellomhagen i Larvik.

    Mora vår sa vi skulle grave i en haug, bak i hagen, hvor det var så mye mark.

    Det må vel ha vært noe slags komposthaug, eller noe da(?)

    Og en gang fant vi en skikkelig svær mark, som var nesten som en orm, vil jeg si.

    Det var nok en egen art, annen enn meitemark.

    Den så ut som meitemark, men den var mye større.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så lekte vi på Sætre og da.

    Og da hadde bestemor Ingeborg noen nabounger, eller noe, der også.

    En som tulla med meg og søstra mi, når vi gravde eller hva vi gjorde, i noe sand, eller hva det var.

    Og da behøvde ikke jeg og søstra mi, å prate, for vi var så observante, så vi bare tulla med han gutten tilbake, uten å si noe, og uten at han merka noe.

    (Han tok kanskje en leke som vi hadde da, som vi fikk tatt tilbake da, uten at han merka det, eller noe, siden jeg og søstra mi var så våkne og observante, sikkert fordi mora vår alltid skjente for det minste, så vi var litt nervøse, eller ihverfall årvåkne, pga. hakkinga fra mora vår).

    Så sånn var det.

    Så da ble vi observert, mens vi lekte, av bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, som tydelig hadde lite å drive med.

    Og vi ble sendt til å plukke bringebær osv.

    Jeg kan ikke huske noe søndagstur, fra Sætre, så det er mulig at de startet den vanen, i Nevlunghavn.

    Selv om jeg kan tenke meg det, at de gikk nok mye langrenn der, om vinteren, på Sætre.

    Noe sånt.

    Men det var vel kanskje et litt kjedelig byggefelt da, siden det ikke lå ved fjorden(?)

    Hva vet jeg.

    Det var en gammeldags kiosk, i et trehus vel, på veien, like ved byggefeltet.

    Og da skjedde det noe rart.

    Når vi skulle dra hjem til Larvik, så ville jo jeg bruke myntene til onkel Martin, i kiosken, på Sætre.

    Og det var vel en søndag da.

    Og her kan det ha vært noe ‘plottings’ fra bestemor Ingeborg.

    For da gikk jeg alene inn i kiosken da, for å kjøpe godteri.

    Men det skulle bli en forfærdelig opplevelse.

    For de jentene, eller damene, bar disken, de bare overså meg.

    Og jeg stod der i lengre og lengre tid, mens de hjalp alle de andre, (siden det var søndag), å kjøpe godteri.

    Så det ble som en traumatisk opplevelse, for meg.

    For sånn var det aldri på Østre Halsen, for eksempel, når jeg skulle gå i butikken for å kjøpe godteri der, da var alltid butikkdamene hyggelige mot meg, såvidt jeg kan huske.

    Men de på Sætre var slemme.

    Jeg bare stod der rett opp og ned, og fikk liksom sånne tårer inni meg da, siden de bare lot meg stå der, med myntene til onkel Martin.

    Etter 15-20 minutter kanskje, og mens de bak disken hadde latt 10-20 kunder gå før meg, så kom mora mi inn i kiosken da, og lurte på hva jeg drev med.

    Men jeg forklarte at de ikke hjalp meg da.

    Og mora mi prata til dem da, så fikk jeg noe godteri.

    Så kom vi inn i bilen, så klagde mora mi på den kiosken, til stefaren min.

    Så mora mi var nok ikke med på det her plottet.

    Mens det var nok mormora mi, bestemor Ingeborg, som tulla med meg.

    Antagelig fordi jeg har blå øyne og lyst hår, (hadde jeg da ihvertfall, for det er mye mørkere nå).

    Så at bestemor Ingeborg, var i noe orden, eller lignende, som hadde noe krig mot de nordiske, og som tuller med de som er nordiske osv., i familien.

    Eller de som er mest ‘ikke-semittiske’ da, dvs. at de synes mørkt hår er best.

    Sånn som hu fra Litauen, (hvor bestemor Ingeborgs slekt også er fra, (Kurland, det vil vel si Latvia), gjennom Charlotte Von Geldern, som ble gift inn i Gedde-slekten på Måns, på Sjælland, på 1700- eller 1800-tallet).

    Hun sa til meg, på byen, her i Liverpool, at Alex var bedre enn meg, siden han hadde mørkere hår, mener jeg det var hu sa.

    Jeg skal se om jeg finner den linken.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er den linken, til hun jenta fra Litauen, Diana, som sa at Alex var bedre, siden han hadde mørkere hår:

    she said, Alex was better since he had darker hair

    https://johncons-blogg.net/2009/04/erik-met-illuminati-girl-diana-from.html

    PS 2.

    Her er bilde av hun Diana og han nevnte Alex, forresten.

    Dette var et tilfeldig møte, i fylla, som skjedde, i april i år, i området rundt Concert Sq., hvor det er mye utesteder:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Nå spora den bloggposten her litt av, for jeg kom på noe hekse-aktig oppførsel fra bestemor Ingeborg.

    Men, det var tante Ellens ‘hekse-aktighet’, som jeg skulle skrive om her.

    For, bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de flytta jo til Nevlunghavn da, som jeg skrev, rundt 1975.

    Og tante Ellen, hun må vel ha bodd i Sveits, siden før jeg ble født, i 1970, vil jeg tippe.

    Jeg husker da jeg var 1-2 år, så var tante Ellen og hennes mongolide sønn, Joakim, på besøk i Norge.

    Antagelig på Sætre da.

    Joakim, var på dagen et år eldre enn meg.

    Og da skulle mora mi og tante Ellen gjøre et eksperiment, med meg og Joakim.

    (Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte meg, seinere på 70-tallet, at Ellen og Reto Savoldelli, de fikk kusina mi Rahel, av samme grunn.

    For å se om Joakim, ville herme etter Rahel, og da bli kvitt mongoliditeten sin da, etterhvert som han hermet etter Rahel, etterhvert som hun vokste opp da).

    Dette prøvde også Ellen først med meg da, før hun fikk Rahel.

    At jeg, kanskje på Sætre eller om dette var på Klokkarstua, hvor Ingeborg og Johannes, bodde på 60-tallet da.

    Da ble jeg satt på en gyngehest da, som et eller toåring.

    Og så skulle Joakim prøve etter meg da, om han også klarte å gynge, men det klarte han vel ikke da.

    Så det var vel det første jeg husker av tante Ellen, (og Joakim, som døde på 90-tallet vel, i 20 eller 30-årene da, av en eller annen grunn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men jeg husker også at tante Ellen, hun var på besøk, i Nevlunghavn, før hun fikk Rahel, tror jeg.

    Rahel er vel født i samme året, som broren min Axel.

    Så de er vel født i 1978.

    Så dette må ha vært mellom 1975 og 1978.

    Antagelig i 1976, eller noe, da.

    Jeg og søstra mi, vi var så plaga av mora vår, på den tida her.

    Så vi fortalte tante Ellen, at mora vår var slem da.

    Og det tålte ikke mora vår å høre, så hu sa vel noe sårende tilbake til tante Ellen, angående hva hu hadde gjort under hippie-tida, eller noe.

    Men jeg husker ihvertfall, at jeg oppfattet tante Ellen, som snillere, enn mora mi, da.

    At tante Ellen var mer avbalansert og sinding og rolig, enn mora mi, som kunne være som et fyrverkeri og underfundig og litt slem da.

    Og kald kanskje.

    Så sånn var det.

    Så tante Ellen prøvde ihvertfall å hjelpe, ved å si fra til mora vår, at hu ikke måtte være slem.

    Men mora vår sa noe tilbake, som jeg ikke hørte, som jekka ned tante Ellen da.

    Så sånn var det.

    Dette her som jeg tenkte på, når jeg skulle skrive denne bloggposten.

    Det kunne ha vært noe som skjedde, ved dette besøket til tante Ellen.

    Eller kanskje sommeren etter.

    En sommer så hadde tante Ellen også med sin ektemann Reto, til Nevlunghavn.

    (Jeg og søstra mi og mora vår, og også en del ganger, stefaren vår, Arne Thormod, vi var i Nevlunghavn, så og si hver søndag omtrent, vil jeg si.

    Mora vår var nære spesielt faren sin, tror jeg, Johannes.

    Eller, hun hadde respekt for Johannes, men de hadde kanskje litt distanse.

    (Jeg kan forklare det sånn, at en gang mora vår kjørte med meg og søstra mi, til Nevlunghavn, fra Brunlandnes da, et par mil unna.

    Da hadde mora vår skeia ut, og kjøpt en tyggegummi-pakke, til 50 øre eller 1 krone da, på veien.

    Og da, så turte ikke mora mi, å gå inn i huset til foreldrene sine, med tyggegummi.

    For de var strenge, og litt gammeldagse, foreldrene hennes.

    Så da måtte vi spytte ut tyggegummien, i gata utafor porten til huset til foreldrene til mora vår.

    For å virke fine da.

    Og mora vår ville granske meg og søstra mi, før vi gikk ut av bilen, for å besøke dem.

    Og hvis jeg hadde en flekk i tryne, eller noe, som jeg ikke hadde sett, som 4-5 åring.

    Så ville mora mi ta spytt på fingern sin, og gni vekk skitten i trynet mitt da.

    (Noe jeg hata, så jeg begynte da å si nei, og klagde, for jeg likte ikke at hu gjorde det, og jeg likte ikke lukten av spyttet hennes, som da satt fast i trynet mitt, etter den behandlingen, så jeg var ofte sur allerede da vi gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes).

    Istedet for å lære oss å vaske oss om morgenen osv.

    Det var sånn at man bada en gang i uka eller hver fjortende dag.

    Mora vår var vel ikke av den skolen, at man skulle dusje hver dag osv., og vel heller ikke stefaren min, og ihvertfall ikke onkelen min Martin, selv om jeg tror at mora mi nok bada hver dag kanskje, ihvertfall oftere enn oss ungene, men vi lærte ikke at vi skulle bade hver dag, for eksempel.

    Men men.

    Dama til onkelen min Martin, Grethe Ingebrigtsen, hun fortalte meg det, i 2005, var det vel, som noe morsomhet, men som man kan se på Martin, at er sant, at onkel Martin er så uhygenisk.

    Så i Ribsskog-familien, så er det bading en gang i uka, eller måneden, som har vært regelen, og ikke en gang om dagen, for eksempel, som jeg begynte med, etter at jeg flytta til bokollektiv, Ungbo, på Ellingsrudåsen, og jobba i matbutikk osv.

    Men dette var ikke noe jeg lærte som barn.

    Så mora mi sin familie var ikke så renslig.

    Jeg husker at faren min klagde på meg og søstra mi, når vi var på besøk på Bergeråsen, rundt 1975 kanskje, at mora vår ikke vaska oss.

    Så heiv han oss inn i dusjen da.

    Og en gang hadde vi mark og, og klødde i rompa da, selv om dette bare var noe som skjedde en gang, som jeg kan huske, men alikevel.

    Så Ribsskog-familien var ikke så reinslig da.

    Bare noe jeg kom på).

    Og den gangen, så gikk bestefar Johannes ut av huset, etter at vi hadde vært der en halvtime eller en time.

    Han var litt rastløs noen ganger vel, bestefar Johannes, så han gikk ut for å kikke på bedehuset eller været, eller noe, kanskje.

    Og da kom han inn igjen da, og hadde kanskje plukka opp de tyggegummiene våre da, som lå i veien da.

    Ikke svære Hubba Bubba-klyser, men en liten pakke Toy på deling, var det vel.

    En sånn til 50 øre kanskje.

    For tyggegummi på søndager, det var nok litt over grensen, i Ribsskog-familien.

    Kanskje hvis det hadde vært lørdag.

    Så sånn var det.

    Og da turte ikke mora mi, å si det, at det var våre tyggegummier, og le det bort, for eksempel.

    Nei, men mora vår så litt rar ut i tryne da.

    Men mora vår må nok ha vært sånn, at hun ville at faren sin, Johannes, skulle synes hun var flink og sånn da.

    At hun prøvde å få seg selv og meg og søstra mi, til å virke fine og sånn da, ovenfor bestefar Johannes vel, spesielt.

    Og bestefar Johannes, han var på radio, på NRK, om morgenen, før jeg skulle til skolen en gang, da vi bodde i Jegersborggate, og holdt morgenkåseri.

    Og da ble jeg stolt vel, jeg synes det var rart mest.

    For bestefar Johannes, han var litt snodig og da, det var ikke sånn, at jeg så på han som en far, akkurat, for han var litt gammeldags og snodig noen ganger da.

    Så det var kanskje litt flaut, å høre bestefar Johannes, holde alvorlig morgenkåseri, på radio.

    Men det var også litt morsomt.

    Men det var liksom at bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de levde i sin verden, som var litt snodig.

    Også levde vi i vår verden, i Jegersborggate, som var ganske streng og det var nesten som å bo i Russland litt, i huset vårt, for mora vår og stefaren vår, hadde så dårlig råd, og var såpass kalde og strenge da, selv om mora vår også kunne være morsom.

    Men de var tøffe, vil jeg si, mora vår og stefaren vår, og de så kanskje på meg, som faren min sin sønn.

    Mora vår, fant ihvertfall alltid på noe slitsomt da, og hadde et eller annet for seg.

    Det var veldig anspent hver dag, og mora vår var noen ganger lagt inn på sinnsykehus vel, for hu var så anspent.

    En gang så besvimte mora vår, i kontoret til firmaet til stefaren vår, i Nansetgata.

    For stefaren vår gikk konkurs, et malefirma vel.

    (Han gikk konkurs i Oslo og, på 80-tallet, han hadde en stor kakefabrikk, ved Triaden-senteret på Lørenskog.

    Så hadde noen lurt han til å underskrive en kontrakt, så mista han hele fabrikken.

    Så det var ‘usunne’ folk han omga seg med, vil jeg si).

    Så det var noe som foregikk, som ikke var vanlig, som stefaren vår, og mora vår dreiv med, vil jeg si, som gjorde hele situasjonen anspent da.

    De kjente vel masse kriminelle folk i Larvik og, tror jeg.

    Vi fikk ny kassettspiller/platespiller, ofte, som så nesten lik ut som den forrige.

    Og det var rart, husker jeg.

    For da var det noen som ville bytte med oss, og da lot de bare dem bytte med vår platespiller/kassetspiller/radio da, et sånt musikkmøbel, som var vanlig på 70-tallet, (mens vi bodde på Østre Halsen).

    De pleide å drikke rødvin og spise After Eight.

    Men de skeiet aldri ut, det var alltid bare en flaske rødvin, maks to, og aldri mer enn en pakke After Eight, eller en pakke Sor-bits.

    Det var ikke som hos faren min og Haldis, på Bergeråsen, som hadde skikkelig fyllefester og sånn da, og som kjøpte masse mat og snacks og alt mulig.

    Nei, mora vår og stefaren vår, de var mye mer spartanske, enn faren vår og Haldis.

    Det var en liten dajm-sjokolade, hvis vi skulle på utflukt da, som mora vår kunne dra på.

    (Og hvis Herman og mora hans var der, så måtte vi dele sjokoladen vår med Hermann da.

    Så da måtte vi gi halve dajm-sjokoladen hver, mente mora vår da.

    Sånn at Herman fikk to halvdeler sjokolade, og vi fikk en halvdel hver.

    Men da kunne jeg bli veldig sur, og drite i å gi Herman noe sjokolade da.

    Så da ble det ‘krig’ og sure tilstander, resten av den dagen da.

    Og det var alltid noe sånt.

    Herman var naboen vår, da vi bodde på Østre Halsen, i 1974.

    Det var et stort brunt hus, i Storgata, og det var vertikalt-delt, så Hermann og de, de bodde i den ene halvdelen og vi i den andre halvdelen.

    Seinere, så bodde de i blokkene på Skreppestad, var det vel.

    Og Hermann var helt uten styring, tror jeg.

    Han var vel et år yngre enn meg, og jeg likte ikke han så bra.

    Søstra mi klagde på det, at Hermann hadde hoppa oppå magen hennes, så han var nok ikke helt god.

    Herman sa nesten aldri noe, og var nesten som en berserk, eller galning.

    Så det var ganske hat, å besøke Herman og de.

    Så sånn var det).

    Mens hvis jeg skulle bli med Petter og Christian på noe sånn klubb-greier de gikk på, på Bjerkøya, eller hvor det var, da kjøpte jeg grillpølser, potetgull, cola, sjokolade.

    Den stilen der.

    Faren min og Haldis, de var mer sånne fråtse-personer, ala sånn folk er i USA og England vel.

    Mens mora vår og Arne Thormod, de var ikke sånn i det hele tatt, men hver eneste sjokolade, var en begivenhet da.

    Ihvertfall på 70-tallet.

    Selv om da jeg bodde hos Arne Thormod og hans nye dame, etter mora mi, Mette Holter et år, i Oslo, på 90-tallet, så var kanskje sjokolade og sånn mer hverdagslig, etter middagen.

    Men på 70-tallet, så var det ikke hverdagslig med sjokolade og godteri og sånn da, selv ikke når de hadde mye penger vel.

    Da dro de heller til Mallorca da, og jeg og søstra mi måtte være hos mora mi sine foreldre, eller hos faren min sine foreldre.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Og mora si, syntes nok mora mi var en heks, for jeg lagde en heks, i håndarbeidtimene, på Østre Halsen skole, som vi måtte lage, og da sa mora mi at jeg skulle gi heksa til bestemor Ingeborg da.

    Så sånn var det).

    Så vi var ofte i Nevlunghavn, og en gang var det sirkus der nesten, må man vel si.

    Reto Savoldelli, troppet opp fra Sveits, med et damefølge på tanta mi og to-tre damer til vel, nordiske vel.

    Så sånn var det.

    Og han gjorde noe slags tryllekunst.

    Han var en nesten skremmende person, med stort skjegg vel, for meg og søstra mi, enda vi var vant med stefaren vår, Arne Thormod, som også var tøff.

    Men Reto holdt trylleshow i hagen i Nevlunghavn, og trylla kronestykker ut av øret.

    Noe som var gjevt da, for vi fikk nesten aldri lommepenger, hverken av mora vår eller bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, eller av stefaren vår da, Arne Thormod.

    Neida, penger fikk vi bare sånn et par ganger i året, da vi var på besøk hos faren vår, og foreldrene hans, på Bergeråsen og Sand da.

    Men vi fikk en barnetimepose, hver lørdag, før barne-TV.

    Og en flaske Grans Champagnebrus, til søndagsmiddagen, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og hverdagsmaten vår, i Larvik, var brødskiver med ost, leverpostei, kaviar på tube.

    Middag var poteter og kjøttkaker, lungemos, forskjellig ikke så fantasifulle middager da.

    Og det gikk i vanlig kneip-brød, som de fleste vel spiste på 70-tallet.

    Og vann eller melk til middag.

    Noen ganger et glass juice, men aldri cola.

    Cola kunne vi kanskje få, hvis vi var ute og kjørte et sted da, til travbanen, eller noe, med Arne Thormod.

    Men det var nesten spartansk, vil jeg si.

    Og vi fikk ikke mye leker, og mora mi tulla med meg, med klærna og, og kjøpte en rød cord-fløyelbukse, til meg, som om hun skulle ha det til at jeg likte da.

    Så det var en streng oppvekst vi hadde.

    Hvis jeg ville ha lommepenger, så måtte jeg pante flasker i Larvik.

    Og jeg turte ikke å mase om ting, da ville de nok blitt sinna.

    Men jeg fikk en sykkel en gang, fra morfaren min, en Apache-sykkel, som jeg ble glad for da, når vi flytta til Larvik sentrum.

    Så jeg sykla rundt i Larvik hele tida da, og prata med kamerater og spilte fotball og panta tomflasker, og spurte etter klistremerker, i butikkene, som jeg lærte av en kamerat da, at gikk ann.

    ‘Har dere klistremerker?’.

    Så sånn var det.

    Selv om jeg ikke var helt sikker på det med klistremerkene, men det var bare å gå i fotobutikken, ved Albert Bøe, så hadde de Konica klistremerker, fikk jeg vel høre.

    Noe sånt.

    Eller om det var Minolta.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Og man kunne gå i banken og få sparebøsse gratis og sånn da.

    Som var morsomt.

    Og veksle femmere i tiøring-ruller, og så handle med de i butikken.

    (Det var så mange banker i Larvik, som man kunne tulle med.

    Det var Hedrum og Lardal sparebank, DNC, Kredittkassen, Larvik Sparebank sikkert, og alle distriktene utafor Larvik hadde sin egen sparebank da, med hovedkontor i Larvik, så det var ganske mange banker).

    Det var ganske kjedelig på 70-tallet, så det gjaldt å finne på noe.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, den gangen som tante Ellen nesten var som ei heks.

    Det var da hun sa, i Nevlunghavn, rundt 1976 eller 77 kanskje, at hun kunne spå.

    Og da så hun i hånda til meg og søstra mi da, og sa at det het ‘livlinjen’, og at vi ville få lange og fine liv da.

    Og at det ville skje noe der og der da.

    Så om ikke tante Ellen er nesten som en heks, så er hun ihvertfall litt som en spåkone.

    Så jeg er ikke helt sikker på om tante Ellen er som en vanlig dame.

    Hun er nok noe New Age, tipper jeg nok.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg skrev om ‘de falske Gjeddene’ på Dagbladets kommentarsystem

    Jeg hadde en dansk mormor, som døde i sommer, og hennes morfar, het Anders Gjedde Nyholm, og var øverstkommanderende general, i Danmark, i mellomkrigstiden.

    Min mormor skrøt av Gjedde-navnet, (selv om hun het Ingeborg Ribsskog, eller Ingeborg Fog Gjedde Nyholm Heegaard Ribsskog, hvis man skal ta med mellomnavn hun kunne ha brukt, sin mors familie Gjedde Nyholm, sin mormors familie Fog, og sin fars familie Heegaard (etter industriherren Anker Heegaard, og Ribsskog, etter hennes norske ektemann, (min morfar), Johannes Ribsskog, fra Rælingen.

    Men bestemor Ingeborg, fortalte meg på telefon og i brev, at Gjedde-slekten var en gammel dansk adelsfamilie.

    Men nå leser jeg på nettet nå, og det er en slekt fra Kurland, i dagens Latvia/Litauen.

    Og den gamle danske adelsslekten, etter Ove Gjedde, skal være utdødd.

    Så den kjente generalen, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, han er fra en familie, som skrøyt på seg, å være dansk adel, (etter Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar, i India, for Danmark-Norge), men de er ikke dansk adel, i det hele tatt.

    Og han generalen, (min tippoldefar hehe), han rustet ikke opp mot tyskerne.

    Og det fikk de danske øverskommanderende generalene, kjeft for, etter krigen, at de ikke gjorde.

    Jeg leste et leksikon min mormor viste meg, og der stod det at generalene burde ha bedt politikerne om mer penger, for å ruste opp, men de lot bare alt skure.

    Så en kar fra en familie som lyver på seg dansk adel, var sjef for alle Danmarks stridskrefter, på slutten av 1920-tallet, i en del år.

    Min mormor bodde et år i Tyrol, med sin far, som tapte et stort jernverk i Fredriksværk, til en svoger, og så ble agent for to store tyske firma, og flyttet til København.

    Så de bodde i Tyskland, mens deres far og morfar og svigerfar, var øverstkommanderende general, i Danmark, hvis jeg har forstått det riktig.

    Like før nazi-tiden, eller mens nazi-tiden var, i Tyskland.

    Og min søster, Pia Ribsskog, hun sa også det, at min mormor, hun sa alltid ‘doch’, et tysk ord, mente min søster.

    Så man kan lure på om tyskerne hadde det danske forsvaret, i mellomkrigstiden.

    Og, Norge herma etter Danmark, og rusta ikke opp, vel siden danskene ikke gjorde det, så dette kan ha hatt betydning i Norge også.

    Jeg tror at hvis Danmark hadde rustet opp, i mellomkrigstiden, så hadde nok Norge fulgt etter.

    Jeg bor i England, så jeg har ikke fått redet ut ordentlig om dette, men det virker klart for meg at det var sånn her det var, selv om mye av dette ikke står å lese i bøker osv.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    http://www.dagbladet.no/2009/09/30/magasinet/historie/andre_verdenskrig/litteratur/8359904/?commentId=3426488#comment_3426488

  • Bestemor Ingeborg klagde over cognacen

    Da bestemor Ingeborg hadde bursdag, i 1997, var det kanskje.

    Det var vel da 80-årsdag.

    Så spleisa jeg og søstra mi på en flaske cognac, som jeg kjøpte på Vinmonopolet på St. Hanshaugen, var det vel.

    Og da kjøpte jeg Jenssen Cognac, for den hadde jeg hørt et eller annet sted, at skulle være bra da.

    Så ble det litt surmuling fra bestemor Ingeborg, mener jeg å huske.

    Ikke fordi hun fikk cognac, for hun var glad i et glass cognac, portvin eller baileys eller vel også sherry, etter kveldsmaten, i helgene.

    Ihvertfall hvis hun hadde besøk, men vel ikke ellers, tror jeg.

    Sammen med en Anthon Berg dansk konfektbit, eller noe slikt.

    Så bestemor Ingeborg kunne være litt som en snobb, men hun var flink med mat, og det gikk mye i rødspette og annen fisk, som fiskerne i Nevlunghavn, ikke kunne selge, men som bestemor visste hvordan man kunne lage da.

    Så sånn var det.

    Men jeg mener å huske at det dukket opp noen halvveis skjulte klager, på at cognacen het Jenssen, fra bestemor Ingeborg.

    Så bestemor Ingeborg, hun var ikke norsk, selv om hun hadde bodd i Norge, siden etter krigen.

    Jeg tror ikke noen norske folk hadde klaget, over Jenssen Cognac, for det var vel en fin flaske, tror jeg og.

    Og jeg ser at de lager jubileumscognac for Garden osv., så de må vel nesten være som et slags offisielt norsk merke, selv om det er et privat firma.

    Så bestemor Ingeborg, kan ikke sies å ha vært spesielt norsk eller nordisk, vil jeg si, siden hun klaget litt over cognacen, når den het Jenssen.

    Selv om jeg må innrømme, at hun snudde til slutt, og sa at Jenssen var visst bra likevel, seinere på kvelden, på bursdagen hennes.

    Jeg bare kjøpte det første merket som falt meg inn, jeg var ikke noe ekspert på cognac.

    Så sånn var det.

    Det var bare å få med seg en flaske i bursdagen liksom, det var det som var målet for meg.

    Så jeg var ikke akkurat noen ekspert på Cognac osv., jeg bare sa det første merke jeg kom på.

    Så jeg hadde ikke regna med at det skulle bli et sånt halveis skjult sirkus ut av det, når vi kom fram til Nevlunghavn.

    Men det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    En gang ringte David Hjort, fra Rimi meg, og ville at jeg skulle kjøre han til Gardermoen, han og dama hans, Linn.

    Og det gjorde jeg, selv om jeg hata å bli vekt.

    For jeg syntes jeg måtte være høflig da, siden Linn jobba i butikken hvor jeg var sjef, og jeg også kjente David Hjort fra jobb da, og han inviterte meg alltid på Rimi-fester og andre fester.

    Og da fikk jeg en flaske Renault Cognac, da han kom tilbake.

    Og han er halvt dansk, David Hjort, så om det var noe hevn fra bestemor Ingeborg, for Jenssen Cognacen, fra 1997, så tok hun David Hjort-hevn, i år 2000, eller når det var?

    Det er mye rart.

    Altså at hun var europeisk da, og ble fornærmet over å få et nordisk cognac-merke, og derfor ga meg et fransk cognac-merke, gjennom David Hjort, for å fornærme meg tilbake?

    Hvorfor skulle ellers David Hjort ringe å vekke meg, som var butikksjef i Rimi og hadde nok å gjøre, istedet for å ta flybussen?

    Og hvorfor skulle han kjøpe cognac og ikke vodka eller whiskey, til meg en kar i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene da?

    Nei, her var det nok noe bestemor Ingeborg-plott, gjennom noe orden da.

    Malteserordenen?

    Jeg husker at bestemor Ingeborg gjorde et poeng av kong Valdemar seier, borte i Estland, og sagnet om at Danebrog falt ned fra himmelen.

    Det var et flagg som hadde falt ned fra et fjell fortalte bestemor Ingeborg meg, på slutten av 90-tallet en gang, var kanskje det her.

    Og dette passer jo med Malteserorden-flagget, som det er bilde av øverst på bloggen.

    Hvis det hadde blåst av flaggstangen, så ble kanskje det til det danske flagget da, de flaggene er jo ganske like.

    Så hvorfor gjorde bestemor Ingeborg et poeng av dette, med at Danebrog, var et flagg som falt ned fra fjellet, i Estland, eller deromkring, foran en konge ved navn Waldemar vel, som sa at dette flagget skal være Danmarks flagg da, visstnok.

    Jo, kanskje bestemor Ingeborg var i Malteserordenen?

    Eller, søstra mi sier at bestemor Ingeborg er litt tysk-aktig, og sier ‘doch’ hele tida.

    Eller hun gjorde det da, jeg glemmer at hun er død noen ganger, for jeg ble ikke bedt i begravelsen.

    Men men.

    Så enten Malteserordenen eller den Tyske Orden da.

    Eller Rosenkorsordenen, som jeg har skrevet om før.

    Hvem vet.

    Noe var det vel ihvertfall.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til forsvarsdepartementene, i Danmark og Norge, med en advarsel om ‘de falske Gjedde’-generalene







    Google Mail – Advarsel til forsvarsdep. i Danmark, om at mellomkrigs-øverstkommanderende-general Anders Gjedde Nyholm, kan ha vært spion/Fwd: Gjedde







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Advarsel til forsvarsdep. i Danmark, om at mellomkrigs-øverstkommanderende-general Anders Gjedde Nyholm, kan ha vært spion/Fwd: Gjedde





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Sep 26, 2009 at 4:35 AM





    To:

    fmn@fmn.dk


    Cc:

    postmottak@fd.dep.no



    Hei,

    Nils G. Bartholdy, en annerkjent slektsforsker, ved Rigsarkivet i Danmark, bekrefter ovenfor meg, at den danske adelsslekt Gjedde, er utdødd.
    Min mormor, Ingeborg Ribsskog (født Heegaard), (eller Gjedde Nyholm Heegaard, kan man vel også si, generalens barnebarn), fortalte meg ganske ofte, at deres familie var fra den gamle danske adelsslekt Gjedde.

    Men, nå har jeg søkt på internett, og Bartholdy, forteller meg det, at denne generalen Anders Gjedde Nyholm, og min mormor, de var ikke adelige.
    De var fra en slekt, som tydeligvis later som, at de er fra den adelige slekten Gjedde.

    Men disse, het opprinnelig 'Gedde'.
    Og var visst muligens fra noe Kurlandsk adel.
    Så om disse er fra den tyske orden, eller noe slik?
    De var ihvertfall ikke etter Ove Gjedde, sier den kjente danske slektforsker Nils Bartholdy.

    Så jeg vil gi et varsko om at denne generalen, Anders Gjedde Nyholm, kan ha vært spion.
    Og også de andre Gjedde-generalene, blant annet en som ble dømt til døden etter å ha gjort dumme tabber, under slaget om København, hvor hele den dansk-norske flåte vel gikk tapt til Lord Nelson, og britene, etter at en Gjedde/Gedde/Von Gedde-general, gjorde en dum tabbe, eller 'tabbe', har jeg lest.

    Jeg sender også om dette til det norske forsvarsdepartementet, siden Norge jo hermet etter Danmarks politikk, i mellomkrigstiden, og ikke rustet opp.
    Noe de danske mellomkrigsgeneraler, Anders Gjedde Nyholm, fikk kritikk for, etter krigen.

    Håper dette er i orden, og håper dere rydder opp i spionene som dere har i forsvaret deres!
    Mvh.
    Erik Ribsskog


    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2009/9/17
    Subject: Re: Gjedde

    To: "Nils G. Bartholdy" <ngb@ra.sa.dk>

    Hei,

    takk for at du klargjorde dette!
    Jeg vet jeg sender mange e-poster, men min mormor Ingeborg Ribsskog, hun løy jo om dette, og sa at Maren Gjedde, fra Mors, (datter av Anders Christensen Gjedde), var fra gammel dansk adel.

    Og hun er jo datterdatter av Anders Gjedde Nyholm, deres kjente øverstkommanderende general, med makt over samtlige av Danmarks krigsstyrker i mellomkrigstiden.
    Min mormor bodde et år i Tyrol, også i mellomkrigstiden, med sin far og mor da.

    Jeg mistenker at disse kan være noe tyske spioner, eller noe, siden de lyver om at slekten er dansk adel, når du sier at den ikke er det.
    Hva skal jeg gjøre hvis jeg tror at min danske familie var noe tyske spioner, eller noe, (fra den Tyske Orden muligens), for disse har jo hatt mektige posisjoner, i det danske samfunn, (og også i det norske samfunn, hvis man går lenger tilbake).

    Hvis denne slekten på Mors, er fra von Gedde-slekten, fra Måns på Sjælland, så er de antagelig islekt med den kjente kabalist og orientaler (les jøde) Simon von Geidern, og en som het von Gedde, var skyld i at Danmark tapte slaget om København, for britene og Lord Nelson, og den dansk-norske flåte gikk tapt, i forbindelse med napoleonskrigene vel.

    Så hvem skal jeg kontakte hvis jeg mener disse har vært spioner, hvem er det man skal angi spioner til i Danmark?
    For min mormor må vel være ganske kjent i Danmark, når hun var oldebarn av industriherren Anker Heegaard og barnebarn av øverstkommanderende general Anders Gjedde Nyholm.

    Min mormor har fortalt at hun gikk på slottsball osv., og at de hadde en dame i leiligheten i København, som spilte piano for dem mens de spilte måltidene, mens hennes far jobbet som agent for to tyske firma, etter at de hadde bodd i Tyrol et år, etter at de mistet kontrollen over det kjente jernstøperiet i Frederiksværk, hvor min mormor ble født vel.

    Igjen takk for klart svar og beklager at det ble mange e-poster!
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/9/17 Nils G. Bartholdy <ngb@ra.sa.dk>

    Den adelige slægt Gjedde er uddød.

    Nils G.

    Bartholdy




    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 16. september 2009 18:01

    Til: Nils

    G. Bartholdy

    Emne: Re: Gjedde

    Hei,

    mange takk for svar!

    Betyr dette at den adelige Gjedde-slekten etter Ove Gjedde osv., er utdødd da,

    for jeg har måttet rømme til England, forstår du, for jeg har noe som virker å

    være Malteserorden, (i familien til min stemor Haldis Humblen, mor til

    Christell Humblen som har norsk far og Viggo og Jan Snoghøj, som har dansk

    far), og også kanskje den tyske orden, gjennom min mormor Ingeborg Ribsskog,

    som døde nettopp og min søster Pia Charlotte (etter Charlotte von Geideren?)

    Ribsskog, mistenker jeg litt.

    For i den Gjedde-slekten fra Måns, på Skjælland, så har de en Charlotte von

    Geideren som skal være av Kurlands adel, og det er visst det samme, så og si,

    som den Tyske Orden, siden de styrte Kurland, som er i dagens Latvia og Litauen

    vel.

    Så på forhånd takk hvis du kan bekrefte at denne adelige danske

    adelsslekt Gjedde er utdødd, og igjen mange takk for brevet fra Rigsarkivet!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2009/9/16 Nils G. Bartholdy

    <ngb@ra.sa.dk>


    <<fesdPacket.xml>>






  • Jeg sendte så klart en e-post, til han sovjet-eksperten, von Geldern, selv om han kanskje så litt ‘gæern’ ut







    Gmail – Charlotte von Geldern, from Courland







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Charlotte von Geldern, from Courland





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, Sep 22, 2009 at 2:24 AM





    To:

    vongeldern@macalester.edu



    Hi,

    I'm a Norwegian citizen, who lives in the UK.
    My grandmother, who was from Denmark, died this summer.
    She told me, that her family was from the Danish noble-family 'Gjedde'.

    I've heard from the Danish 'Rigsarkivet', that's the Danish Government arcives, that this noble-family, Gjedde, is dead.
    But I read on the internet, that there is another Gedde/Gjedde-family, that I've read are noble, from the Courland-nobility, (now a part of Latvia), through Charlotte von Geldern, who married a Gedde, in the 19th century, I think.

    I've tried to search, about this von Geldern-family, on the internet, but I haven't found much.
    I'm wondering why my grandmother would lie about this.
    In her family in Denmark, there is, among others, an important general, Anders Gjedde Nyholm, who was general in command of all Denmarks war-forces, during the 1920's.

    So he had a very important position, and something wasn't right in Denmark, in this position, before WWII, since the generals that had been in command, were critisised, since they hadn't warned the Danish politicians, about, that Denmark needed to use more money on the military, to keep up with Hitlers Germany, (which they didn't at all, history tells us).

    So I'm just trying to learn more about my Danish grandmothers familiy, so I was just wondering if you know anything about this Charlotte von Geldern, from Courland, or anything else about the von Geldern-family in Courland, etc.

    Thank you very much in advance for any help, and I hope it was ok for me to send this e-mail!
    Sincerely,

    Erik Ribsskog






  • Rosenkorsordenen er en annen hemmelig orden. Denne har linker til New Age og antroposofi, dvs. Steinerskolen vel. Og i min familie er det nok av begge

    rosenkorsordenen

    http://no.wikipedia.org/wiki/Rosenkorsordenen

    PS.

    Nå har jeg gitt mye av skylden for problemene i familien min, på Illuminati, den Tyske Orden, Malteserordenen og den albanske, russiske og italienske mafiaen.

    Men det kan forsåvidt passe minst like bra, med Rosenkorsordenen.

    Den har linker til det okkulte, til Steinerskolen, til New Age/hippiebevegelsen, og vel også til Tyskland.

    Så dette passer med bestemor Ingeborg og tante Ellen, som var/er hippie-aktige, driver med ‘hekse’-aktige ting, tante Ellen var hippie, og datteren hennes, Rahel Maria, gikk på Steinerskolen, og flere venner av tante Ellen, er antroposofer, dvs. lærere på Steinerskolen.

    Antroposofi, er også en retning innenfor ‘esoterisme’, som betyr noe åndelige greier da, som påvirker vår vestlige verden, ved siden av religion osv.

    Og Rosenkorsordenen, de står sterkt, når det gjelder å påvirke ‘esoterismen’ da, det vil vel si at det kanskje var de som stod bak hippiebevegelse, f.eks.

    Jeg kan ikke så mye om disse, jeg bare søkte på de, på Wikipedia nå.

    Men dette passer bra med bestemor Ingeborg, og tante Ellen og hennes eksmann Reto Savoldelli, og deres datter Rahel Maria Savoldelli, og min søster Pia Charlotte Ribsskog, med flere.

    Så det er mye rart som foregår i verden, skjønner man etterhvert, med masse hemmelige ordener, som illuminati, rosenkorsordenen og den tyske orden, osv.

    Så det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Gifthagen på Højriis slott, som har vært i slekta til bestemor Ingeborg og ‘de falske Gjeddene’. Var det der bestemor Ingeborg fikk strødd asken sin?

    20096265112081_3 paint

    http://www.h-a.no/Kultur/Ferietorget/tabid/101/Default.aspx?articleView=true&ModuleId=52684

    PS.

    Så jeg synes nok at man nesten må kunne kalle det slottet da, Højriis, (som har vært i slekta til bestemor Ingeborg, og ‘de falske Gjeddene’), for et ‘hekseslott’.

    Og her er det bildet igjen, som er øverst på bloggen min, av bestemor Ingeborg. Her kan man også se et sølvølkrus, som nok var fra hennes danske familie, før den ble ‘kapret’ av ‘de falske Gjeddene’, på 1700-tallet.

    (De maleriene av blomster, på svart bakgrunn, har visst også hengt på Højriis.

    Er det noe heksekunst?

    Hvem vet).

    3692603997_afcc13519a_o

    PS 2.

    Her ser man et brev fra bestemor Ingeborg, fra 2005, hvor hun vil ha tilbake det sølv-ølkruset, på bildet ovenfor da.

    (Bestemor Ingeborg, gjorde også det samme på 80-tallet.

    Da ga hun meg noen papirer, som var nesten som memoarer, etter to av disse her ‘falske Gjeddene’, da.

    Det var bilder av hennes morfar, Anders Gjedde Nyholm, (som var øverstkommanderende general, i Danmark, i mellomkrigstiden), og blant annet danskekongen, pluss at det var noen slags memoarer fra Egypt(!), blant annet, etter hennes grandonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (som var dommer for engelskmennene i Egypt og senere dommer i Folkedomstolen i Haag, og som bestemor Ingeborg, har fortalt meg, at var eldst av mange søsken, og tok hånd om sine søsken, da moren eller begge foreldrene døde, som ganske unge, mener jeg å huske), han bruker vel Galtrup som mellomnavn, det var navnet på slekten som hadde Højriis, før ‘de falske Gjeddene’, ‘kapret’ slekten da.

    Min mormor skriver at kruset er etter Maren Gjedde.

    Men at et sølv øl-krus, skal være etter en dame da(?)

    Jeg tipper at det sølv ølkruset, er etter Maren Gjeddes far, som het Galtrup.

    Da han eide Højriis, så var det ikke et slott, men en herregård, hvitmalt og i dansk stil, tror jeg.

    Etter at ‘de falske Gjeddene’, fikk Højriis, så ble det bygget om til et slags gotisk slott, med tårn, da.

    Så sånn var det.

    Jeg har selv sett, at på det sølv-ølkruset, så står det gravert ‘Gedde’, som et av navnene på lokket.

    Slekten skiftet senere navn til ‘Gjedde’ da.

    Mon tro om danskene vet, at deres øverstkommanderende general, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm, var en ‘hekse-general’?

    Og at Gedde-slekten, stammer fra tysk adel, von Geldern, fra Kurland, i nåværende Litauen og Latvia vel.

    Og at disse da antagelig må ha vært i den Tyske Orden, (på engelsk: ‘Teutonic Knights’, på tysk, blant annet ‘Deutscher Ritterorden’, var det derfor mora mi var så glad i Ritter-sjokolade, fra Tyskland? Hvem vet), siden den Tyske Orden, eide Kurland, og at adelen der da nok antagelig må ha vært omtrent samsvarende med medlemmene av den Tyske Orden, i landet da.

    Vet danskene at de hadde en ‘hekse-general’, fra den tyske orden, som øverstkommanderende general, som hadde makten over alle hærstyrkene deres, og som ikke rustet opp, for å møte faren fra Tyskland, under mellomkrigstiden?

    Nei, ikke vet jeg, men det vet kanskje danske selv?

    Men visste nordmennene dette, som fulgte Danmarks politikk, og ikke rustet opp?

    Eller ble Norge lurt av en ‘hekse-general’, fra den Tyske Orden, under mellomkrigstiden, og derfor kunne Tyskland okkupere oss, i fem år, under den annen verdenskrig?

    Hvem vet, men kanskje noen i Norge vet.

    Det får man håper på.

    Vi får se om dette noengang vil bli klargjort.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er det nevnte brevet fra bestemor Ingeborg, fra 2005:

    scan0024

  • Bestemor Ingeborg

    Jeg skrev tidligere idag, på bloggen, i et PS til en annen post, at bestemor Ingeborg, hun prøvde ganske ofte, å få en til å føle seg skyldig, for alt mulig, omtrent alltid noe som ikke var ens egen skyld.

    Men hun gikk direkte løs på selvtilliten ens da og selvbildet ens.

    Og hun var dyktig.

    Så man måtte nesten være fokusert, på å være sterk, når man hadde med henne å gjøre, og var på besøk osv.

    Moren min var også sånn, at man måtte være på vakt, konstant, hvis ikke så ble du angrepet, på selvtilliten eller selvfølelsen din da.

    Bestemor Ingeborg, hun må jeg vel si, at var så god på dette, at du måtte nesten passe på at hun ikke ødela sjela di, eller ihvertfall selvtilliten din.

    (Nå var jeg uvenn med bestemor Ingeborg, siden jeg var syv år, og likte henne heller ikke før det, så jeg var ganske forberedt, ihvertfall som barn.

    Men jeg nullstilte jo meg selv da, når jeg ble voksen, så da var jeg ikke forberedt på at folk kunne være sånn.

    Siden det var noen år på 80- og 90-tallet, som jeg ikke hadde noe særlig med henne å gjøre, så da glemte jeg vel en del om hvordan det hadde vært som barn, å ha med de i Ribsskog-familien å gjøre).

    Så bestemor Ingeborg, hun kunne nesten ha vært med som et av monsterne i Hellraiser, hvor de jo pratet om å ‘tear your soul apart’, osv.

    Så sånn var nok nesten det, dessverre.

    Beklageligvis.

    Mvh.

    Erik Ribsskog