http://no.wikipedia.org/wiki/Flatanger
PS.
Wikipedia vil visst ha det til at Bernhof Ribsskog var fra stedet ‘Ripsskog’ i Flatanger, (men jeg mener at også stedsnavnet skrives ‘Ribsskog’, sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall):
http://no.wikipedia.org/wiki/Bernhof_Ribsskog
PS 2.
Wikipedia har visst funnet et bilde av min morfars onkel, (Bernhof Ribsskog), som jeg aldri har sett noe bilde av før, (som man kan se at røkte pipe, noe min morfar også gjorde):
http://www.oslobilder.no/OMU/OB.%C3%9853/0028
PS 3.
Jeg la forresten også merke til det, at i kommunestyret, i Flatanger, så sitter Fremskrittspartiet og SV, i samme ‘regjering’:
http://svelviksposten.no/nyheter/sliter-for-foa-i-hagen-til-heidi-1.7806967
PS.
Her er mer om dette:
http://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5meis
PS 2.
Faren til Heidi Havre, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Han eide firmaet Sandbu Tepper, som holdt til der Smia MC er nå cirka.
(Like ved møbelfabrikken til farfaren min, med andre ord).
Men det firmaet gikk konkurs, vel.
Ihvertfall så har Jensen Møbler tatt over lokalene til Sandbu Tepper, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Og han Havre, som hadde Sandbu Tepper, han kjørte en grønn Mercedes stasjonsvogn, på 80-tallet, (husker jeg).
Og en gang, som jeg gikk fra Bergeråsen, (etter skolen), for å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.
Så så jeg plutselig at Havre kom kjørende, den motsatte veien.
Og at en av hjulkapslene, på bilen hans, rulla litt etter bilen vel, før den forsvant ut i veikanten.
Like ved gamlehjemmet der.
Jeg sa fra til faren min, om at jeg hadde funnet hjulkapselen til Havre, (husker jeg).
Og faren min sa seinere til meg det, at Havre hadde sagt det, at den hjulkapselen, den kunne jeg bare beholde.
Så jeg la den under senga mi, på gutterommet mitt, i Leirfaret 4B, (i en kasse med hjul på, som jeg hadde fått av faren min, vel).
(Et rom jeg sjelden brukte, fordi at faren min hadde en ubrukt vannseng stående, på det største soverommet der.
Så jeg tok etterhvert over faren min sitt soverom, da).
Men hvor den hjulkapselen er nå.
Det veit jeg ikke.
Jeg har vel ikke sett den, etter at faren min og Eirik Thorhallsson tømte leiligheten, i Leirfaret 4B, i fylla.
(Midt i russetida mi, i mai-måned, i 1989).
Og jeg har prøvd å finne igjen de tinga mine, som lå under senga mi, på gutterommet mitt, i Leirfaret 4B.
(Og plakater osv., som var på veggene, i det store rommet mitt der.
Samt et amerikansk flagg, som hang på veggen der, osv.
Som faren min kjøpte til meg vel, i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).
Men jeg aner ikke hvor de tingene har blitt av.
Men da jeg flytta til Ungbo, i 1991, så fikk jeg en blålakkert, (eller om det var blåmalt), seng, av faren min.
Og det lurer jeg på om kan ha vært, den senga, som stod, i Leirfaret 4B.
Men det er jeg ikke helt sikker på.
Så hvor det ble av de tinga, som lå under senga, på gutterommet mitt.
Det veit jeg ikke.
Men det var blant annet også en tinnsoldat der, som jeg fikk av morfaren min, Johannes Ribsskog, på 70-tallet.
Og det var en bamse, som jeg fikk av Magna Adeler f. Nyholm, (hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall), i dåpsgave.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.
Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).
(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).
Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.
Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.
Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.
Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.
Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.
Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.
Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.
Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.
Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.
Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.
(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.
Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.
Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.
Så jeg kjørte innom mora mi, da.
Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.
(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.
Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.
Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.
Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.
Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.
Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.
(Hvem vet).
Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.
(Til og fra jobb, osv).
Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg at hu var blakk.
Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.
Det sa jeg at var greit.
For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.
Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.
Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.
(Noe som var nytt for meg, da).
Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.
Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.
Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).
Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).
For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).
Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.
Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).
Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.
Jeg tok det litt på sparket, liksom.
Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.
Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.
Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.
Men hun hadde en gressklipper stående der, da.
Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).
Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).
Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).
Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.
Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.
Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.
Og da fortalte bestemor Ingeborg det.
At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.
Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.
(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.
Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.
(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).
(Den stranda ved siden av Gurvika der.
Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.
Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).
Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.
For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).
Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).
Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).
(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.
Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.
Noe som var nytt for meg.
For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).
Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.
Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.
De bydde på en øl, (mener jeg å huske).
For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.
Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Til Romerike historielag/Barnebarn av Johannes Ribsskog, nevø av Asbjørn Dørumsgaard |
Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge, som søstera mi bodde, på rommet mitt, på Ungbo.
Men jeg tror det må ha vært en god stund.
For jeg husker det, at vinteren 1993/94, så gikk jeg rundt i cirka 10-15 minusgrader, og leita etter Pia, nede i Oslo sentrum.
Og da tror jeg ikke at det bodde noen andre, på Ungbo.
For da ville jeg nok ha husket, at jeg prata med de, om Pia, da.
Men det kan jeg ikke huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tror også det, at dette må ha vært før Pia fikk sitt eget rom.
For jeg mener å huske, at Pia ikke fikk sitt eget rom, før etter at Hildegunn flytta inn der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg hadde på meg en blå lue, med dusk, som jeg hadde fått låne av Magne Winnem, da jeg leita etter søstera mi, nede i Oslo sentrum der.
For søstera mi hadde ikke vært hjemme på mange dager, da.
Og dette var ikke likt henne da, å bare forsvinne sånn, uten å si fra.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk på Pia sitt stamsted Jollys.
Men Pia sin bartender-venn der, Michael, han hadde ikke sett Pia, sa han.
Michael spurte om jeg ville ha en kopp kaffe.
(Siden jeg fortsatt vel ble regnet som en venn av utestedet, etter at de to norske kara, tok plassen min der, en gang, (mens jeg var på do), cirka et år før det her vel.
Regna jeg med, da).
Men jeg var ikke der for å skravle.
Så jeg bare sa nei takk og gikk igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde også to venninner, som het Siri og Cathrine, og som bodde i Oslo sentrum, da.
(På Nedre Grunerløkka, mener jeg å huske).
Jeg gikk også dit, og Siri eller Cathrine dukka opp i døra der, og forklarte meg det, at hu ikke visste hvor Pia var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så bare ga jeg opp, og gikk hjem igjen.
For jeg visste ikke hvor Pia sin somaliske kjæreste Keyton, bodde, da.
Men jeg regna med at enten Michael eller Siri/Cathrine ville skjønne alvoret og spore opp Pia, da.
(Så det var ikke sånn, som da bestefar Johannes, hadde gått og leita etter tante Ellen, i Oslo, (under hippie-tida).
At jeg gikk i Slottsparken, og leita, osv.
Nei, det trodde jeg ikke at var noe vits i).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia kom hjem to-tre dager etter det her da.
Uten å forklare hvor hu hadde vært.
Så hva som hadde skjedd, det veit jeg ikke.
Men hu virka litt sinna, (eller noe), så jeg gadd ikke å spørre så mye.
Jeg kjente til den skrikinga hennes, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om Pia ble kjent med Keyton fra Somalia, det første året, som hu bodde i Oslo, (i det bofelleskapet i Arups gate).
Eller om det var det andre året hu bodde i Oslo, (da hu bodde i det bofelleskapet, i Christies gate).
Det har Pia aldri forklart om.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Så hvordan Pia traff Keyton, det er et mysterium for meg, må jeg si.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia sa forresten, på den her tida, at Keyton hadde fått en leilighet, av myndighetene, (eller noe).
Men den hadde han lånt bort, til to andre somaliere da, (sa Pia).
Så hvor Keyton egentlig bodde, det var visst litt komplisert.
Så jeg ga opp å skjønne så mye av, hvor Keyton egentlig bodde.
Så det var ikke sånn, at jeg noen gang var med Pia, for å besøke Keyton, for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia fortalte også en gang, at Keyton hadde to kamerater, (også fra Somalia vel), som var grisete når de spiste.
For de spiste visst bare med hendene da, ifølge Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har jo seinere fått ‘skylda’, av bestemor Ingeborg, fordi at Pia fikk unge, med en neger.
Men hvis jeg hadde sagt noe negativt om Keyton.
Så hadde nok Pia bare begynt å skrike til meg, og kalt meg rasist, og det som verre var.
Jeg huska jo hvordan hu hadde kalt bestemor Ågot og dem, for rasister, da hu bodde på Sand.
Og hvordan hu hadde skreket, til de politifolka, utenfor Jollys, noen måneder før det her, da de hadde bedt noen afrikanere, om legitimasjon, da.
Så søstera mi hu var nesten som en krigersk forkjemper for afrikaneres rettigheter.
Så jeg tenkte at Pia var så bestemt og trass, så det var ikke så mye kunne si, hverken for eller imot det her, at hu var sammen med Keyton.
Hvis jeg hadde begynte å klage på henne, så hadde vi vel bare blitt fiender, og hu måtte ha bodd på gata, (eller hos de afrikanerne, kanskje).
Så jeg prøvde bare å roe det ned, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg huska jo også hvordan Pia hadde stått, i Gågata, i Drammen, (sammen med hu venninna si, Heidi, fra Drammen, og meg), og sikla, på noen afrikanere, som gikk forbi oss, (det året jeg var russ i Drammen).
Mens hu sa noe om at de afrikanerne var så utrolige deilige da, (eller noe).
Så jeg trodde jo at dette med at søstera mi traff afrikanere.
At dette bare var en slags fetisj, (at hu likte å ha sex med negre), som Pia ville dyrke, i ungdomsårene sine, da.
Før hu etablerte seg.
Jeg hadde ikke trodd det, at Pia ville få en unge, som var halvt afrikansk.
Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg, da Pia fortalte meg det, en gang seinhøsten 1994 vel, at hu var gravid med Keyton, og ikke ville ta abort, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia var vel forresten sammen med Negib, på fra Etiopia, før hu ble sammen med Keyton fra Somalia.
(Hvis jeg husker det riktig).
Jeg vet ikke hvordan Pia ble kjent med de her afrikanerne.
Men det var vel på Jollys, tror jeg.
Men det var ikke sånn, at Pia noen gang bodde, i det samme nabolaget, som der Jollys lå.
Men det var kanskje sånn, at hu og de jentene fra Røyken, som hu bodde sammen med, i Christies gate.
At de kanskje hadde vært ute på byen, i Oslo sentrum, en gang, da.
Og så, når de skulle gå tilbake, til Grunerløkka, da.
Så gikk de forbi Jollys, i Storgata.
Og så gikk de kanskje inn der, for å ta en halvliter, (eller noe), da.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia fortalte meg vel aldri, hva Keyton het til etternavn, (tror jeg).
Men hu fortalte det en gang, at bestemoren hans, hadde sendt han til Norge, som barn.
(Fordi det var krig i Somalia, (eller noe), tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.
Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.
Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.
(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.
Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.
En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).
Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.
For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).
Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.
Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.
Selv om man da kom litt for seint tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.
På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.
Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.
‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.
Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.
Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.
Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).
Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.
Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.
(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).
Nemlig Didrik Beichmann.
Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.
Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.
Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).
Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.
Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.
Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.
Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.
Nemlig ei med veldig brune tenner.
Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.
(Ei dame i 30-årene kanskje).
Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.
Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.
Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.
Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.
(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).
Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.
(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.
Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.
Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.
Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).
Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.
(Var det vel).
Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.
Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).
Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.
(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).
For de folka kjente jeg ikke.
Og jeg likte best å klare meg selv da.
Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.
Det første året jeg bodde der.
Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.
Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.
For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.
Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.
På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.
(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.
Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).
Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.
(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.
Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.
Noe sånt kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.
En ide, som noen hadde tenkt ut da.
Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.
Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.
Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.
Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.
Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.
Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.
Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.
(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.
Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).
Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.
Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.
Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.
Og forklarte dem om situasjonen.
(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.
For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
