johncons

Stikkord: Johannes Ribsskog

  • Heidi Havre har vært på fylla, og tror at dette er en spurv. Jeg trodde først at det var en kjøttmeis, (for bestemor Ågot var så glad i kjøttmeiser, og nevnte dem, når hu mata fuglene, (som jeg noen ganger fanga, med en handlekurv, (og noen meter hyssing), som bestemor Ågot pleide å bruke, når hu handla i butikken, da hu hadde større familie)). Men det var en blåmeis, visste det seg, på Wikipedia

    meis fylla

    http://svelviksposten.no/nyheter/sliter-for-foa-i-hagen-til-heidi-1.7806967

    PS.

    Her er mer om dette:

    blå meis

    http://no.wikipedia.org/wiki/Bl%C3%A5meis

    PS 2.

    Faren til Heidi Havre, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Han eide firmaet Sandbu Tepper, som holdt til der Smia MC er nå cirka.

    (Like ved møbelfabrikken til farfaren min, med andre ord).

    Men det firmaet gikk konkurs, vel.

    Ihvertfall så har Jensen Møbler tatt over lokalene til Sandbu Tepper, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Og han Havre, som hadde Sandbu Tepper, han kjørte en grønn Mercedes stasjonsvogn, på 80-tallet, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg gikk fra Bergeråsen, (etter skolen), for å spise middag, borte hos bestemor Ågot, på Sand.

    Så så jeg plutselig at Havre kom kjørende, den motsatte veien.

    Og at en av hjulkapslene, på bilen hans, rulla litt etter bilen vel, før den forsvant ut i veikanten.

    Like ved gamlehjemmet der.

    Jeg sa fra til faren min, om at jeg hadde funnet hjulkapselen til Havre, (husker jeg).

    Og faren min sa seinere til meg det, at Havre hadde sagt det, at den hjulkapselen, den kunne jeg bare beholde.

    Så jeg la den under senga mi, på gutterommet mitt, i Leirfaret 4B, (i en kasse med  hjul på, som jeg hadde fått av faren min, vel).

    (Et rom jeg sjelden brukte, fordi at faren min hadde en ubrukt vannseng stående, på det største soverommet der.

    Så jeg tok etterhvert over faren min sitt soverom, da).

    Men hvor den hjulkapselen er nå.

    Det veit jeg ikke.

    Jeg har vel ikke sett den, etter at faren min og Eirik Thorhallsson tømte leiligheten, i Leirfaret 4B, i fylla.

     (Midt i russetida mi, i mai-måned, i 1989).

    Og jeg har prøvd å finne igjen de tinga mine, som lå under senga mi, på gutterommet mitt, i Leirfaret 4B.

    (Og plakater osv., som var på veggene, i det store rommet mitt der.

    Samt et amerikansk flagg, som hang på veggen der, osv.

    Som faren min kjøpte til meg vel, i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).

    Men jeg aner ikke hvor de tingene har blitt av.

    Men da jeg flytta til Ungbo, i 1991, så fikk jeg en blålakkert, (eller om det var blåmalt), seng, av faren min.

    Og det lurer jeg på om kan ha vært, den senga, som stod, i Leirfaret 4B.

    Men det er jeg ikke helt sikker på.

    Så hvor det ble av de tinga, som lå under senga, på gutterommet mitt.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var blant annet også en tinnsoldat der, som jeg fikk av morfaren min, Johannes Ribsskog, på 70-tallet.

    Og det var en bamse, som jeg fikk av Magna Adeler f. Nyholm, (hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall), i dåpsgave.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996

    Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.

    Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).

    (For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).

    Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.

    Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.

    Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.

    Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.

    Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.

    (Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.

    Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.

    Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.

    Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.

    Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.

    Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.

    (Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.

    Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.

    Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.

    Så jeg kjørte innom mora mi, da.

    Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.

    (Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.

    Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.

    Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.

    Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.

    Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.

    Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.

    (Hvem vet).

    Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.

    (Til og fra jobb, osv).

    Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg at hu var blakk.

    Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.

    Det sa jeg at var greit.

    For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.

    Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.

    Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.

    (Noe som var nytt for meg, da).

    Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.

    Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.

    Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).

    Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).

    For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).

    Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.

    Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).

    Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.

    (For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).

    Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.

    Jeg tok det litt på sparket, liksom.

    Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.

    Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.

    Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.

    Men hun hadde en gressklipper stående der, da.

    Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).

    Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).

    Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.

    Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.

    Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.

    Og da fortalte bestemor Ingeborg det.

    At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.

    Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.

    (Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.

    Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.

    (Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).

    (Den stranda ved siden av Gurvika der.

    Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.

    Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).

    Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).

    Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.

    For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).

    Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).

    Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).

    Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).

    (Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.

    Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.

    Noe som var nytt for meg.

    For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).

    Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.

    Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.

    De bydde på en øl, (mener jeg å huske).

    For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.

    Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.

    Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Romerike Historielag





    Gmail – Til Romerike historielag/Barnebarn av Johannes Ribsskog, nevø av Asbjørn Dørumsgaard



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Til Romerike historielag/Barnebarn av Johannes Ribsskog, nevø av Asbjørn Dørumsgaard



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Sat, Jun 23, 2012 at 9:45 AM

    To:
    thalvors@online.no

    Hei,

    jeg leste på nettet, hos Google books vel, at min morfar Johannes Ribsskog, var kreditert, i boka 'Skytilen går', av Asbjørn Dørumsgaard.
    Og min mormor, Ingeborg Ribsskog, sa før hu døde, at hjemme hos Dørumsgaard, (mora til Johannes var søstera til Asbjørn Dørumsgaard, hu het Helga Ribsskog og var lærerinne i Leirsund), så tok de ikke så nøye, hvem som skrev hva, så noe av dikta til Asbjørn Dørumsgaard, var visst skrevet av min oldemor da, sa min danskfødte mormor.

    Min mormor var av dansk adel og jeg blir snytt for arv forresten, og hu døde for tre år siden til uka, så jeg får vel ikke noe mer arv enn 3000 vel.
    Og dette er også min arv etter min morfar Johannes Ribsskog.

    Enda han hadde jo et stort hus i Nevlunghavn, blant annet.
    Jeg lurte på om dere hadde noe i arkivet deres om min morfar Johannes Ribsskog eller min oldemor Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.

    Er arbeidsledig i England, etter å ha overhørt at jeg var forfulgt, av noe 'mafian', i Oslo, i 2003, så må finne meg noen nye hobbier, som slektsforskning, osv.
    Fant ikke bladet deres Skytilen på nettet.

    Det hadde kanskje vært en ide å legge ut det online?

    Bare et forslag eventuelt.

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 8: Pia og Keyton fra Somalia

    Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge, som søstera mi bodde, på rommet mitt, på Ungbo.

    Men jeg tror det må ha vært en god stund.

    For jeg husker det, at vinteren 1993/94, så gikk jeg rundt i cirka 10-15 minusgrader, og leita etter Pia, nede i Oslo sentrum.

    Og da tror jeg ikke at det bodde noen andre, på Ungbo.

    For da ville jeg nok ha husket, at jeg prata med de, om Pia, da.

    Men det kan jeg ikke huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror også det, at dette må ha vært før Pia fikk sitt eget rom.

    For jeg mener å huske, at Pia ikke fikk sitt eget rom, før etter at Hildegunn flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde på meg en blå lue, med dusk, som jeg hadde fått låne av Magne Winnem, da jeg leita etter søstera mi, nede i Oslo sentrum der.

    For søstera mi hadde ikke vært hjemme på mange dager, da.

    Og dette var ikke likt henne da, å bare forsvinne sånn, uten å si fra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk på Pia sitt stamsted Jollys.

    Men Pia sin bartender-venn der, Michael, han hadde ikke sett Pia, sa han.

    Michael spurte om jeg ville ha en kopp kaffe.

    (Siden jeg fortsatt vel ble regnet som en venn av utestedet, etter at de to norske kara, tok plassen min der, en gang, (mens jeg var på do), cirka et år før det her vel.

    Regna jeg med, da).

    Men jeg var ikke der for å skravle.

    Så jeg bare sa nei takk og gikk igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde også to venninner, som het Siri og Cathrine, og som bodde i Oslo sentrum, da.

    (På Nedre Grunerløkka, mener jeg å huske).

    Jeg gikk også dit, og Siri eller Cathrine dukka opp i døra der, og forklarte meg det, at hu ikke visste hvor Pia var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så bare ga jeg opp, og gikk hjem igjen.

    For jeg visste ikke hvor Pia sin somaliske kjæreste Keyton, bodde, da.

    Men jeg regna med at enten Michael eller Siri/Cathrine ville skjønne alvoret og spore opp Pia, da.

    (Så det var ikke sånn, som da bestefar Johannes, hadde gått og leita etter tante Ellen, i Oslo, (under hippie-tida).

    At jeg gikk i Slottsparken, og leita, osv.

    Nei, det trodde jeg ikke at var noe vits i).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia kom hjem to-tre dager etter det her da.

    Uten å forklare hvor hu hadde vært.

    Så hva som hadde skjedd, det veit jeg ikke.

    Men hu virka litt sinna, (eller noe), så jeg gadd ikke å spørre så mye.

    Jeg kjente til den skrikinga hennes, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia ble kjent med Keyton fra Somalia, det første året, som hu bodde i Oslo, (i det bofelleskapet i Arups gate).

    Eller om det var det andre året hu bodde i Oslo, (da hu bodde i det bofelleskapet, i Christies gate).

    Det har Pia aldri forklart om.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hvordan Pia traff Keyton, det er et mysterium for meg, må jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa forresten, på den her tida, at Keyton hadde fått en leilighet, av myndighetene, (eller noe).

    Men den hadde han lånt bort, til to andre somaliere da, (sa Pia).

    Så hvor Keyton egentlig bodde, det var visst litt komplisert.

    Så jeg ga opp å skjønne så mye av, hvor Keyton egentlig bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg noen gang var med Pia, for å besøke Keyton, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte også en gang, at Keyton hadde to kamerater, (også fra Somalia vel), som var grisete når de spiste.

    For de spiste visst bare med hendene da, ifølge Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo seinere fått ‘skylda’, av bestemor Ingeborg, fordi at Pia fikk unge, med en neger.

    Men hvis jeg hadde sagt noe negativt om Keyton.

    Så hadde nok Pia bare begynt å skrike til meg, og kalt meg rasist, og det som verre var.

    Jeg huska jo hvordan hu hadde kalt bestemor Ågot og dem, for rasister, da hu bodde på Sand.

    Og hvordan hu hadde skreket, til de politifolka, utenfor Jollys, noen måneder før det her, da de hadde bedt noen afrikanere, om legitimasjon, da.

    Så søstera mi hu var nesten som en krigersk forkjemper for afrikaneres rettigheter.

    Så jeg tenkte at Pia var så bestemt og trass, så det var ikke så mye kunne si, hverken for eller imot det her, at hu var sammen med Keyton.

    Hvis jeg hadde begynte å klage på henne, så hadde vi vel bare blitt fiender, og hu måtte ha bodd på gata, (eller hos de afrikanerne, kanskje).

    Så jeg prøvde bare å roe det ned, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg huska jo også hvordan Pia hadde stått, i Gågata, i Drammen, (sammen med hu venninna si, Heidi, fra Drammen, og meg), og sikla, på noen afrikanere, som gikk forbi oss, (det året jeg var russ i Drammen).

    Mens hu sa noe om at de afrikanerne var så utrolige deilige da, (eller noe).

    Så jeg trodde jo at dette med at søstera mi traff afrikanere.

    At dette bare var en slags fetisj, (at hu likte å ha sex med negre), som Pia ville dyrke, i ungdomsårene sine, da.

    Før hu etablerte seg.

    Jeg hadde ikke trodd det, at Pia ville få en unge, som var halvt afrikansk.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg, da Pia fortalte meg det, en gang seinhøsten 1994 vel, at hu var gravid med Keyton, og ikke ville ta abort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia var vel forresten sammen med Negib, på fra Etiopia, før hu ble sammen med Keyton fra Somalia.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg vet ikke hvordan Pia ble kjent med de her afrikanerne.

    Men det var vel på Jollys, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at Pia noen gang bodde, i det samme nabolaget, som der Jollys lå.

    Men det var kanskje sånn, at hu og de jentene fra Røyken, som hu bodde sammen med, i Christies gate.

    At de kanskje hadde vært ute på byen, i Oslo sentrum, en gang, da.

    Og så, når de skulle gå tilbake, til Grunerløkka, da.

    Så gikk de forbi Jollys, i Storgata.

    Og så gikk de kanskje inn der, for å ta en halvliter, (eller noe), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte meg vel aldri, hva Keyton het til etternavn, (tror jeg).

    Men hu fortalte det en gang, at bestemoren hans, hadde sendt han til Norge, som barn.

    (Fordi det var krig i Somalia, (eller noe), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook

    mer om ribsskog facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ribsskog melsomvik

  • Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten

    En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.

    Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.

    Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.

    (Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.

    Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.

    En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).

    Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.

    For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).

    Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.

    Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.

    Selv om man da kom litt for seint tilbake.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.

    På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.

    Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.

    ‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.

    Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.

    Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.

    Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).

    Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.

    Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.

    (Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).

    Nemlig Didrik Beichmann.

    Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.

    Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.

    Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).

    Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.

    Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.

    Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.

    Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.

    Nemlig ei med veldig brune tenner.

    Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.

    (Ei dame i 30-årene kanskje).

    Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.

    Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.

    Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.

    Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.

    (Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).

    Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.

    (For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.

    Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.

    Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.

    Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).

    Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.

    (Var det vel).

    Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.

    Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).

    Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.

    (Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).

    For de folka kjente jeg ikke.

    Og jeg likte best å klare meg selv da.

    Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.

    Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.

    Det første året jeg bodde der.

    Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.

    Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.

    For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.

    Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.

    På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.

    (Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.

    Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).

    Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.

    (Vi hadde vel drukket og spist godt vel.

    Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.

    Noe sånt kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.

    En ide, som noen hadde tenkt ut da.

    Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.

    Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.

    Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.

    Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.

    Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.

    Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.

    Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.

    (Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.

    Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).

    Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.

    Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.

    Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.

    Og forklarte dem om situasjonen.

    (Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.

    For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

    Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

    (Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

    Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

    Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

    Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

    (Noe sånt).

    Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

    Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

    Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

    Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

    Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

    Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

    Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

    (Nemlig fra Leirsund).

    Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

    Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

    Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det er mulig.

    Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

    Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

    Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

    Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

    Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

    Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

    Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

    Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

    Da hadde ikke de lyst til det da.

    Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

    (Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

    (Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

    Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

    Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

    Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

    Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

    Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

    Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

    Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

    (Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

    Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

    Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

    For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

    (Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

    Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

    Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

    En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

    Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

    Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

    Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

    Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

    Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

    (Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

    Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

    (Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

    Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

    Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

    Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

    Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

    Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

    Og hu sa at den rullen var bare tull.

    For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

    For å teste kassa da.

    Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

    Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

    Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

    Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

    På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

    Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

    Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

    (Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

    Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

    (Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

    Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

    Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

    Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

    Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

    Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

    (Ganske ofte min kasse vel).

    Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

    Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

    Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post angående forfatterstipend





    Gmail – Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Apr 11, 2012 at 12:30 AM

    To:
    hilde.fossanger@nffo.no

    Cc:
    post@nffo.no, post@forfatterforeningen.no

    Hi,

    og bestefar Johannes, som er i bakgrunnen, på coverbilde.
    (Som døde på midten av 80-tallet).

    Han var nevø av både Asbjørn Dørumsgaard, (og Bernhof Ribsskog, mannen bak normalplanen for grunnskolen).

    Så jeg skriver etter normalplanen og driver med like mye som Asbjørn Dørumsgaard nesten.
    Min mormor, (som var fra dansk overklasse), hu sa at vi var en kunstnerfamilie.
    (Antagelig på grunn av det med Dørumsgaard da).

    Så dere kan ikke tulle med en kunstnerfamilie og si at det ikke er redaksjonelt osv.

    For han Asbjørn Dørumsgaard, han var både redaktør og forfatter.
    Og noe av det han ga ut, det var skrevet av min oldemor, Helga Ribsskog f. Dørumsgaard, sa min mormor, Ingeborg Ribsskog, en gang.

    Så når han Asbjørn Dørumsgaard tulla sånn, så blir det rart at dere er så sære, mener jeg.
    Men men.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Dessuten så går vel dette på bøkene og ikke på personen?

    Du sier at jeg ble nektet pga. Min Bok.
    Men jeg er jo så og si ferdig med Min Bok 2.
    Dette er jo to forskjellige bøker.
    Skal dere dømme personer da?

    Det er trakassering, mener jeg.
    Dere kan kanskje dømme bøkene, men ikke personer, mener jeg.
    Det er russisk skikk å dømme personer, vil jeg si.
    Men dette skal være noe som er i Norge, og da skal man være saklige og ikke personlige, mener jeg.

    Som en klage.
    For du er personlig og ikke saklig, i din e-post fra igår.

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/11
    Subject: Oppdatering/Fwd: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12
    To: hilde.fossanger@nffo.no

    Hei,

    for å støtte opp om min søknad, så har også Min Bok fått eget ISBN-nummer, (978-1-62050-308-9), gjennom et amerikansk selskap, (ISBN Agency/Moodoo).

    Jeg tror ikke at det selskapet hadde registrert den hos Bowker hvis det hadde værte noe galt liksom.

    Jeg sendte også med coverbilde, som jeg sender med denne e-posten, (fra min blogg, hvor jeg prøver å selge denne e-boken, for øyeblikket, men jeg har også tenkt å selge den på Itunes, (hvis jeg får amerikansk EIN-nummer), og også eventuelt andre steder på nettet).

    Så Min Bok ble godkjent i USA, med ISBN-nummer, etter å ha blitt publisert på johncons-blogg først og så på Scribd.
    Så da synes jeg det er rart, at dere ikke godkjenner den boken.
    Da er dere noen særinger, mener jeg.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Part 2 of 3

    (2) If your isbn number starts with 978162050…

    then your imprint name is Platypress.

    So you would write "Platypress" where it says enter your imprint name.

    (Please note: don't include the quotes. In other words, just write Platypress without any quotes.)

    _____

    This should get you into their system. However, in case it doesn't, here is the next thing you might want to try.

    click for problem solving…

    part 1 | part 2 978162050 | part 2 978161364 | part 3








    ©ISBN Agency.com/ Moodoo Productions

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/10
    Subject: Re: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12
    To: Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>

    Hei,

    kanskje Min Bok 2 kvalifiserer?
    Du sier at ankenemda vedtok ditt og datt på møtet, men jeg har jo sendt til dere både før og etter dette om at jeg foretok en selvstendig prosess i forbindelse med det redaksjonelle.

    Dette blir som sovjetstat for meg, må jeg innrømme.

    Erik Ribsskog

    2012/4/10 Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>

    Hei,

    Dessverre kvalifiserer du ikke til det treårige arbeidsstipendet, da kravet for å kunne søke er å ha skrevet 100 sider som kan godkjennes etter Retningslinjer for vurdering av faglitterære forfatteres/oversetters utgivelser. Ankenemnda vedtok på møtet 16.3.12 at Min Bok ikke kan godkjennes etter retningslinjene.

    Dersom du er under 40 år kan du søke debutantstipend. Du kan lese om debutantstipendet her: http://www.nffo.no/Stipend-til-Faglitterar/default.aspx

    Vennlig hilsen

    Hilde Fjærtoft Fossanger

    konsulent

    Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

    Tlf.: 22 12 11 44

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 1. april 2012 22:56
    Til: Hilde Fossanger
    Kopi: post
    Emne: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12

    Hei,

    jeg så på nettsidene deres nå, at dere også har noen andre stipend.

    Som dere kaller ekstraordinære stipend.

    Jeg tenkte jeg kunne søke på treårig arbeidsstipend til faglitterære frilansforfattere, for Min Bok memoar-serien.

    Før jeg søker så hadde det vært greit om dere forklarer grunnen til at jeg ikke fikk ordinært forfatterstipend.

    Jeg er litt frustrert, for jeg synes ikke at dere har forklart dette så bra.

    Sender derfor kopi til post@nffo.no, så kanskje de kan se på det og, eventuelt.

    Sender med kopi av e-bok-versjonen av Min Bok, sånn at dere ser at dette er prosjekt som er i full gang allerede.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Har dere all infomasjonen dere trenger, eller må jeg skrive en ny søknad?

    (Har litt mye å drive med for tiden så dess mindre dobbeltarbeid dess bedre, liksom).

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/3/21
    Subject: Re: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12
    To: Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>
    Cc: post@forfatterforeningen.no

    Hei,u>

    jeg forstår ikke referatet deres.

    Hva er galt med johncons-blogg liksom?

    Det er en blogg med over to millioner sidevisninger.

    Og med over 700 'liker' på Facebook.

    Så dette er en populær blogg.

    Sist jeg bodde i Norge, våren og sommeren 2005, så ble romanen 'Kongepudler' utgitt som bilag i Dagbladet.

    Dagbladet har drøye 20.000 liker på Facebook, og jeg har snaue 1000 da, (på johncons-blogg).

    Så det er ikke _så_ stor forskjell.

    Dagbladet har en redaktør, som var ansvarlig.

    Og jeg var ansvarlig redaktør, som blogg-redaktør, på johncons-blogg.

    Hva er forskjellen her?

    Ville han som skrev Kongepudler fått forfatterstipend?

    Jeg synes ikke dere forklarer noe om hvorfor dette er brudd på punkt 4 og 5, i deres regler.

    Dere bare sier at det ikke er i henhold til de reglene.

    Men hvordan har dere tolket de reglene da.

    Hva er galt med johncons-blogg liksom.

    Dere 'pisser' jo da på de flere tusen faste leserne av johncons-blogg, (antall lesere ligger på over tusen unike brukere hver dag, og flere hundre av de er faste, så i løpet av en uke, så er det nok over tusen faste lesere innom bloggen, vil jeg si).

    Her forstår jeg ikke hvordan dere vurderer dette.

    Dere er i forlagsbransjen, men dere mangler visst evne til å uttrykke dere skriftlig, på en forståelig måte.

    Du skriver at dette er noe med 'det faglitterære fond'.

    Men memoarer de skal kanskje søke fra et annet fond de da?

    Jeg er ikke sikker på om memoarer skal kalles faglitteratur akkurat?

    Kan dere vennligst greie ut om ståa?

    Så hadde dere vært veldig greie.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/3/21 Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>

    Kjære Erik Ribsskog,

    Vedlagt brev fra NFFs ankenemnd med vedtaket de gjorde 16.3.12, samt utdrag fra den delen av referatet som angår din sak.

    Vennlig hilsen

    Hilde Fjærtoft Fossanger

    konsulent

    Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

    Tlf.: 22 12 11 44



    min bok forsidebilde med label.jpg
    43K