johncons

Stikkord: Johannes Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 12: Enda mer fra Jegersborggate, (del 2)

    Den siste sommeren, som jeg bodde i Jegersborggate, så dro mora mi, Arne Thomassen, Pia, Axel og meg, på ferie, til Sørlandet.

    Vi kjørte innom omtrent hver eneste sørlandsby, på veien.

    Vi lå over på et pensjonat, i Arendal vel, den første kvelden.

    Så var vi innom byer som Grimstad og Lillesand.

    Flotte sørlandsbyer, med omtrent bare hvitmalte trehus.

    (Vi bare kjørte innom, med bilen, som vel var en folkevognboble vel, hvis jeg skulle gjette.

    Men men).

    Vi hadde leiet en hytte, som hørte til en gård med en jordbæråker, like utenfor Kristiansand da.

    Dette var i slutten av juli, og vi stoppet i Kristiansand sentrum.

    Vi var på en kafeteria.

    Så kjørte Arne Thomassen innom en lekebutikk, eller noe, og jeg fikk en fotball, i bursdaggave, som var veldig hard.

    Så kom vi fram til gården og hytta da.

    På trappa, til hytta, så lå det en død fugleunge.

    Som hadde falt ned fra et rede, i takrenna, eller noe, da.

    Så det var litt traumatiserende nesten.

    Men men.

    Pia vil kaste ballen, mot meg, som skulle være keeper.

    Axel satt på trappa, til hytta, (eller i nærheten).

    Ballen gikk over meg, så jeg kunne ikke redde den.

    (Det ble ihvertfall ikke ‘mål’, det var liksom ‘over’, så da var det vanlig, å bare la ballen passere, og si at det var ‘over’ da.

    Selv om det vanlige var å sparke ballen, og ikke kaste den, som Pia gjorde.

    Men men).

    Men, jeg husket at Axel var bak meg, så jeg snudde meg, og tok liksom et volleyballslag, under ballen, når den begynte å dale ned, bak meg.

    For ballen hadde retning, mot hue til Axel vel.

    Som var under et år gammel da.

    Så havnet ballen istedet bort mot mora mi.

    Som var på siden av hytta da.

    Og som kvakk til, og klagde da, når ballen kom bort til i nærheten av henne.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen sa vel det, at jeg redda Axel, tror jeg.

    Så jeg har faktisk redda både søstera og broren min.

    (Søstera mi redda jeg jo en gang, fra å falle over kanten, av båten til Arne Thomassen, som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene.

    Jeg reddet også livet, (må man vel si), til Arne Thomassen selv en gang, faktisk, når han dro meg med, for å jobbe hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990 vel, da et firma han jobbet for, var hyret inn, for å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando da, ved St. Olavs plass, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen og jeg, måtte stå oppå gaffelen, til en truck, for å stabilisere noe last.

    Og Arne Thomassen, så ikke en stålbjelke, i taket, inne på det ene lager, hos Forsvarets Overkommando der.

    (Arne Thomassen måtte få meg sikkerhetsklarert, for at jeg kunne jobbe der.

    Men men).

    Sjåføren, (en ung mann, fra Tønsberg/Sandefjord-området vel.

    Han bare kjørte på, og reagerte heller ikke på bjelken.

    Så jeg måtte klappe Arne Thomassen, oppå de grå/mørke krøllene hans vel, oppå hue, for å få han til å skjønne det, at han måtte dukke.

    Han lo først, men så så faren.

    Så dukka han, akkurat tidsnok, til å komme under bjelken.

    Og så dukka jeg også, akkurat i siste liten.

    Så det var like før, at jeg fikk den bjelken, i huet selv.

    Så det var like før at jeg døde selv, må jeg nesten si.

    Men jeg kunne nok ikke ha levd med meg selv, hvis jeg ikke hadde advart, når jeg så at den bjelken kom.

    Da måtte jeg manne meg opp, og være tøff.

    For Arne Thomassen, var en barsk og myndig person, som mer brumma enn snakka vel.

    Så å slå han i hue sånn, det var ikke noe man vanligvis gjorde, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På den hytta, ved Kristiansand, så husker jeg det, at jeg måtte gå å hente vann, i en bøtte, i en bekk, for at mora mi kunne lage mat, eller noe, vel.

    (For det var ikke innlagt vann da).

    Og Pia og jeg, vi ble også sendt bort i jordbæråkeren der, for å plukke et par kurver jordbær da.

    (Noe som kostet kanskje 2.50, pr. kurv da).

    Mora mi leste i en engelsk pocketbok, tror jeg det var.

    Det var ikke TV eller radio der, så mora vår begynte å lese høyt for oss, om kvelden.

    Hun oversatte vel til norsk da, mener jeg, mens hun leste.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Vi dro vel også innom dyreparken, i Kristiansand, og jeg husker spesielt giraffene.

    (Dette var vel før han Julius, fra Barne-TV, var født, mener jeg å huske.

    Han ble vel først kjent, gjennom en TV-serie, på 80-tallet.

    Og dette var fortsatt på 70-tallet, det vil si sommeren 1979.

    Så sånn var det).

    På veien tilbake til Larvik, så klarte mora vår å overtale Arne Thomassen, til å kjøre innom, Knut Hamsun sitt gamle bosted, Nørholm, eller hva det het igjen.

    Vi var med på en sightseeing der, og fikk se Knut Hamsun sin skrivestue, blant annet.

    (Vi var i en gruppe på kanskje 10-12-15 personer, som var med på omvisning der da.

    Blant annet et tysk par vel, i 20-årene kanskje.

    Noe sånt).

    Jeg husker det, at jeg kikket, på noen av de boksidene, så lå framme der, (under glassmontere vel), som Knut Hamsun hadde skrevet da.

    (Jeg hadde jo ikke lest noe av Hamsun da, men mora mi var visst fan av Hamsun da.

    Og fortalte Pia og meg da, at Hamsun var en kjent forfatter.

    Så sånn var det).

    Jeg så på noen av de skriveriene, til Hamsun, som lå framme, i den gamle skrivestuen hans der.

    Og jeg skjønte ingen verdens ting, (husker jeg), av alle ‘krusedullene’, på de sidene.

    Men men.

    Seinere, når jeg ble sånn 18-20 år, så fikk jeg en bok, av min mor, til jul, som het ‘Mysterier’, av Hamsun.

    Og den leste jeg da, og syntes var artig faktisk.

    Og seinere har jeg lest mye av Hamsun, rundt den tiden jeg var i militæret, husker jeg.

    Og i 2-3 år seinere, kanskje.

    (Selv om han ble nazist da, som kjent.

    Det var jeg ikke så begeistret for, for å si det sånn.

    Men når jeg fikk Hamsun-bøker, til jul, av mora mi, og hadde sett hjemstedet hans, osv., så syntes jeg at jeg kunne lese bøkene, for å finne ut hva det var, osv.

    Og jeg kan vel ikke si det, at bøkene til Hamsun, var så nazistiske.

    Kanskje med unntak av Markens Grøde.

    Hvem vet.

    (Uten at jeg er ekspert på sånt her).

    Men men.

    Folk hadde visst hivd Hamsuns bøker, inn i hagen hans, eller noe, etter at det ble kjent, at han var nazist, eller om det var etter krigen, mener jeg at vi fikk høre, på den omvisningen der da, ikke langt Grimstad kanskje vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at jeg hadde et bursdagsselskap, den tiden, som jeg bodde, i Jegersborggate.

    Det må antagelig ha vært høsten 1979, for året før, så kjente jeg jo nesten ingen, i Larvik.

    Jeg dro med alle guttene, i klassen min, med på å spille fotball, på ‘lekeplassen’ vår, oppe ved de blokkene, ovenfor sykehuset der.

    (For jeg gikk ikke så bra, med mora mi, på den her tiden.

    Og jeg syntes at fotball var artig da).

    Cathrine Gran, fra Stavern, (niese av han som eier Grans Bryggeri), var også i den bursdagen, husker jeg, (selv om det var lenge siden jeg hadde møtt henne, da vel, og det ikke var jeg som hadde invitert henne).

    Men men.

    Jeg sykla mye omkring, i Larvik Sentrum, og en gang, så husker jeg det, at jeg så meg litt rundt, der hu Lillan egentlig bodde, tror jeg.

    Mora hennes sa det, til henne, at ‘nå var det Barne-TV på landet’, eller noe.

    Og det tror jeg betydde Barne-TV, på svensk TV.

    Vi hadde også svenske-antenne, i Jegersborggate 16, og fikk inn en norsk og to svenske TV-kanaler da.

    Det samme som vi også hadde i Mellomhagen 15B vel, mener jeg å huske.

    (Men Ågot og Øivind, på Sand, de hadde kun norsk TV, husker jeg, til ihvertfall ut på 90-tallet, (da Øivind jo hadde vært død, i mange år. Så han så vel aldri på noe annet enn norsk TV, en eneste gang, tror jeg, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    Men men).

    Jeg kaller de blokkene, ovenfor sykehuset, i Larvik, for lekeplassen vår.

    Og ikke bare spilte vi fotball, i den lille parken/hagen der, og også på den asfaltbanen, ved siden av parkeringsplassen der.

    Vi lekte også cowboy og indianer, og noen andre ganger politi og røver, i kjellergangene, til de blokkene.

    (Jeg mener å huske litt vagt, at Pia kanskje leika litt mye, med Egil aka. Tin-Tin, han gutten, som var to år eldre enn meg vel, og som var lillebroren til vokalistdama vel, i Larvikbandet the Girls, som ble litt kjente, på begynnelsen av 80-tallet, med sangen ‘It’s my birthday’, eller noe.

    Men hva de dreiv med, det veit jeg ikke, så jeg skal ikke si noe sikkert

    Men men.

    Tin-Tin bodde på skrått ovenfor Falken der vel, (altså like ved den lekeplassen vår da), i et malt trehus, eller bygård vel.

    Men men.

    Og hu ‘bøllejenta’, Laila, som også var et par år eldre enn meg vel.

    Hu bodde i lignende bygård vel, kanskje 50 meter nedenfor der Frode Kølner og dem bodde vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første jula, i Jegersborggate, så jobba kanskje Arne Thomassen, i Oslo.

    Mora vår tok med Pia og meg, og prøvde å finne en kirke, å gå på gudstjeneste i, på formiddagen vel, på julaften.

    (Jeg husker det, at en tidligere julaften, på 70-tallet, så var vi på julegudstjeneste, i en kirke ved Nøtterøy/Borgheim, tror jeg.

    Hvor bestefar Johannes og bestemor Ingeborg dro oss med vel.

    Noe sånt).

    Vi fant bare metodistkirken.

    (Larvik kirke, (som var en statskirke-kirke), ligger nede på Torstrand, ved Tollerodden.

    Men det er ganske mange frikirker, og sånt, i Larvik.

    Noe man vel kan høre, på en søndag formiddag.

    Da ‘ringer det inn’, i flere kirker samtidig vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Det dukka vel opp en ansatt der, hos metodistene, som forklarte mora vår det, at den kirken var stengt, på julaften da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Men etter dette, så begynte søstera mi og meg, å gå på søndagsskole, i den kirken.

    (Kanskje fordi vi kjeda oss.

    Hvem vet).

    Etter å ha vært der en 8-10 ganger kanskje.

    Så begynte jeg å dra med søstera mi, på å skulke, fra den søndagsskolen.

    For vi fikk nemlig en krone, hver søndag, som det kostet, å gå på den søndagsskolen da.

    (Vi maste oss til dette da).

    Og da gjorde vi det heller sånn, at vi kjøpte to Shake-tyggegummier hver, i den kiosken, ovenfor busstasjonen, (hvor de også solgte potetmos, i beger, husker jeg. Og hvor jeg hadde kjøpt Nybrott, da Axel ble født, (siden mora mi ville ha den avisa, siden det stod fødselsannonsen til Axel, i den)).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia og jeg, gikk så rundt i Larvik, i noen timer, og prøvde å finne fler mynter, i telefonkiosker, osv.

    Vi fikk nemlig ikke så ofte godteri, og vi fikk nesten aldri penger heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi leita også etter tomflasker da, i Larvik sentrum, husker jeg, for å få litt penger til godteri da.

    Så vi var nesten gateunger, Pia og meg, og også delvis Frode Kølner, husker jeg.

    Jeg husker spesielt en lørdag, som jeg sykla rundt, på fortauet i Larvik.

    Og da var det tjukt av folk i byen.

    (Kanskje siden det var lørdag ettermiddag vel).

    Og jeg måtte nesten sykle sikk-sakk mellom folka på fortauet da.

    (Så sånn var det).

    For mora mi hadde kanskje sagt til meg det da, at jeg måtte sykle på fortauet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Så noen ble jo sure da, på meg, som nesten sykla på folk, på fortauet, husker jeg.

    Men men, det brydde vel ikke jeg meg så mye om.

    Vi bodde jo i Larvik Sentrum, og vi ungene følte vel nesten av vi eide byen litt, siden vi bodde midt i sentrum, kanskje.

    Så det var ikke sånn at vi hørte på noen, vi var ute hele dagen, og Pia og meg hørte vel ikke på noen, (ihvertfall ikke meg), for å si det sånn.

    Vi hadde jo vår fars familie, på Berger, og ihvertfall jeg, syntes at jeg var mer i den slekta da.

    Så jeg hørte ikke så ofte på mora mi og Arne Thomassen heller.

    Jeg var vel ofte i opposisjon, til de, kan man nok si.

    Selv om de noen ganger beordret meg til ting da.

    Som at de beordret meg til å låne de penger, til kaffe, en gang, som jeg hadde fått noen mynter av faren min, ved et besøk hos han da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Kaffen som Arne Thomassen og mora mi, mer eller mindre, tvang meg, til å kjøpe for de, i kolonialbutikken, til Fru Landhjem.

    Det var en type kaffe, som Fru Landhjem, malte, mens man ventet, i butikken, fra hele kaffebønner da.

    Hu helte noen bønner, ned i en elektrisk kværn, og etter kanskje fem minutter, så var den kokmalte kaffen ferdig da.

    (De hadde ikke kaffetrakter, men lagde kaffe, i en kaffekjelle da).

    Fru Landhjem spurte meg, om jeg skulle ha filter eller kokmalt.

    Det skjønte jeg meg ikke på.

    Men så sa Fru Landhjem, til hu ‘sladre-kona’, som stod der, at ‘de bruker kokmalt de’.

    (Så Fru Landhjem visste hvem mora mi var.

    Så sånn var det).

    Så luktet det kaffe da, i omtrent hele butikken vel, (som ikke var så stor.

    Det var vel bare bladhylla og en småis-disk, som stod ute i butikken.

    Resten av varene solgte Fru Landhjem, fra bak disken sin da.

    Kanskje med unntak av brus og øl, det husker jeg ikke helt.

    Det var noe reklame for Solo eller Villa Farris der og vel, mener jeg å huske.

    Men men).

    Så sånn var det.

    En gang, så ble Frode og jeg enige om, at vi skulle spare pengene, som vi fikk, for tomflaskene, som vi pantet, en stund.

    Også skulle vi ha fest, på rommet til Pia og meg.

    Så Frode lå vel over, hos oss, tror jeg.

    Ihvertfall så kjøpte vi en god del godteri, for kanskje 10-20 kroner da.

    Og spiste det, en kveld vel, på rommet til Pia og meg, i Jegersborggate da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, så gikk Frode Kølner og jeg, og noen andre folk, i klassen til Frode Kølner, hjem fra skolen.

    På den siden av skolegården, som var nærmest fengselet, så var det en hekk, som markerte hvor skolegården begynte.

    I den hekken, så var det en port.

    Som bare var en åpning, i den hekken da, (som vel bestod av noen alme-trær, eller noe sånt, kanskje).

    Men men.

    Så kom det en gutt, i klassen til Frode Kølner, ut av den porten da.

    Det var en gutt, med rødt hår vel, som bodde i noen blokker, ikke langt fra Fram Stadion vel.

    Så hoppa først en gutt, på han gutten, og fikk han ned i bakken.

    Så tok Frode Kølner over, og satt oppå han gutten.

    Så måtte jeg også tulle litt, syntes jeg.

    For Frode Kølner lo, og bare hadde det morsomt, virka det som.

    Så lå jeg oppå han gutten, som ikke kom seg opp.

    Men han slo meg i trynet, et par ganger, så jeg fikk to blå øyer vel, i trynet.

    Jeg trodde jo at dette bare var noe morsomt, så jeg slo ikke da.

    Jeg trodde at det var lekeslåssing, og ikke alvor, da.

    Så kom han gutten seg opp, og tok Halsen-gymbagen min, som lå like ved der vi slåss da, og kasta opp på toppen, av et huskestativ, som var bygget, av noen stolper, som var cirka lik telefonstolper vel.

    Det må ha vært en fredag, for han gutten, sa det, at jeg ikke måtte gå ned på skolen, i helga.

    Det sa jeg var greit.

    Grunnen til at jeg hadde Halsen-bag, det var det, at jeg fikk den bagen, mens jeg bodde, i Mellomhagen, og gikk i første klasse da.

    Men det året jeg gikk i andre klasse, så bodde jeg jo i Larvik.

    Jeg spurte mora mi, om jeg kunne få Fram-bag.

    Men det sa mora mi, at jeg ikke kunne.

    Det var ikke sånn, at jeg hadde spilt, for Halsen.

    Så det var bare fordi at Halsen var den lokale klubben, at jeg ville ha Halsen-bag, året før.

    Så sånn var det.

    På mandagen, så var den bagen borte.

    Uten at jeg vet hva som hadde skjedd med den.

    Men mora mi reagerte på det, at jeg hadde måttet ta over slåssinga, for ‘store Frode’, som hun refererte til han som da, (for han var litt større av vekst enn meg da, litt mer ‘gampete’ kan man vel kanskje si. Men men).

    Og noen andre, (en lærer eller vaktmester på skolen kanskje), ga meg også tilbakemelding på det, at jeg hadde fått meg blåveiser da.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en annen episode, ved den porten der da, ved skolegården.

    En dag, som jeg gikk til skolen, og vi begynte til andre time, kanskje.

    Så skulle jeg gå inn den porten.

    Men der stod det en eldre gutt, som liksom holdt i begge almetrærne, på hver sin side, av porten da.

    Mens han stod midt i porten da.

    Så han liksom sperret hele porten, og jeg kom meg ikke inn, i skolegården.

    Jeg var vel ikke helt våken kanskje.

    Jeg tenkte ikke på det, å prøve å gå inn noen av de andre inngangene, til skolen.

    Jeg bare snudde, og gikk tilbake til Jegersborggate, og forklarte det til mora mi, at en gutt sperra veien min da, sånn at jeg ikke kom meg inn til skolen.

    Så sånn var det.

    Så viste det seg det, at bestefar Johannes var hos mora mi da.

    Så han må ha dukket opp der, like etter at jeg gikk til skolen da.

    Bestefar Johannes kjørte meg ned til skolen, og ble med, og pratet med lærererne, om det her da.

    Så i det neste friminuttet, så gikk flere lærere, for å lete, etter han gutten da.

    Jeg hadde jo vært litt trøtt, og fikk ikke sagt noe, til han gutten.

    Jeg tenkte ikke på å be han flytte seg, eller noe.

    Og hadde ikke forestilt meg det, at bestefar Johannes, ville dra ned, og prate på en alvorlig måte, (husker jeg, at det virka som vel), med lærererne.

    Han fortalte dem kanskje et alvorsord, om disiplin, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Han fortalte dem kanskje det, at onkelen hans var den kjente Bernhof Ribsskog, som stod bak normalplanen for Grunnskolen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    To lærer ville, i det neste friminuttet, at jeg skulle bli med de, og gå rundt, i skolegården, og prøve å finne han gutten da, som hadde sperra veien for meg, i den porten i hekken da.

    Jeg orka ikke det.

    Jeg syntes det ble litt mye.

    Jeg hadde egentlig ikke blitt så lei meg.

    Han gutten hadde ikke slått meg, eller noe.

    Men bestefar Johannes, tok dette så alvorlig, så da ble jeg nesten på gråten vel, når jeg så hvor mye oppstyr, som denne saken skapte da.

    Han gutten kom bort til meg, i friminuttet, (når jeg stod litt for meg selv, og kanskje var litt flau over det, at dette hadde tatt av sånn), og bønnfalt meg, om at jeg ikke måtte sladre, om at det var han, som hadde stoppa meg.

    (Så dette hadde nok blitt tatt opp, i alle klasserom.

    Hvem vet).

    Jeg sa vel noe sånt, som at jeg ikke skulle si det.

    Og så vel aldri noe mer, til han gutten, etter det her.

    Så sånn var det.

    En gang, så var det også sånn, at jeg ikke hadde badehette, når jeg gikk på Torstrand Skole.

    (Den lå kanskje i Halsen-bagen, som ble borte?

    Hvem vet).

    Svømmelærerinna maste på meg, om at jeg måtte få meg ny badehette da.

    Det var ikke lov, å svømme i bassenget, uten badehette.

    Mora mi sendte meg på Albert Bøe, før skolen, en dag.

    Albert Bøe åpnet omtrent, på samme tid, som den første timen min begynte, den dagen.

    Men jeg forklarte problemet, for han som stod i døra, og slapp inn medarbeiderne, om morgenen, på Albert Bøe.

    (Kanskje det var Albert Bøe?

    Hvem vet).

    Men de hadde ikke badehetter der, forklarte en dame der meg.

    Så jeg måtte gå enda en gang, på svømminga, uten badehette.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, (har jeg skrevet notat om her), så dro også Frode Kølner meg opp til en gutt, som het Greger, eller noe vel.

    Som bodde opp mot Tagtvedt der vel.

    Han møtte jeg igjen, en søndag, som jeg var på besøk hos mora mi, etter at jeg hadde flyttet til faren min.

    2-3-4 år seinere da.

    Han var med i en guttegjeng, på tre gutter vel.

    Og de angrep meg nesten.

    Jeg hang nede ved havna, i Larvik, mens jeg venta på toget, til Drammen/Holmestrand da.

    Men han Greger kjente meg igjen, og sa til de andre, at de skulle la meg være i fred.

    Så gikk dem bort.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Hvis det var Greger, som han karen het da.

    Det er mulig jeg husker feil navn.

    Hvem vet).

    En gang, like etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Så gikk jeg sammen med Frode Kølner, i Trygves gate vel.

    Så plutselig, så dukka han Jarle opp der.

    Han stod og hang vel.

    Han ville bytte fotballkort, med meg.

    Han hadde Kevin Keagan-kortet.

    (Som da spilte for Newcastle vel).

    Jeg holdt jo med Everton, men Kevin Keagan, var jo en veldig kjent spiller, og et av de ‘beste’ fotballkortene vel, av den grunn vel.

    (Selv om jeg ikke byttet så mye fotballkort).

    Jeg tulla litt med Jarle, (som var et år yngre vel), og sa at det ikke var ‘Kevin Kigan’, men ‘Kevin Ke-agan’.

    Og at det var en annen spiller da.

    Jarle var likeglad, og bytta kortet med meg da.

    Men fotballkort stod nok ikke like høyt i kurs kanskje, i Larvik som på Halsen.

    Jeg kan ikke huske det ihvertfall, at jeg bytta noe særlig fotballkort, etter det her.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året som jeg gikk i 3. klasse, på Torstrand Skole, så fikk vi ny lærerinne.

    Hu var litt ekkel mot meg, sånn som jeg husker det.

    At hu var negativ mot meg, og liksom aldri ga meg annerkjennelse da.

    (Snarere tvert imot vel).

    På Torstrand skole, så var det sånn, at alle skulle gå pent, på rad og rekke, hvis vi skulle til video-rommet, for eksempel.

    Og hu nye lærerinna, hu likte ikke meg, av en eller annen grunn.

    Så hu beordra meg, til å gå bakerst da, sammen med de gutta, som hadde rykte på seg, for å være ‘urokråker’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha hatt sammenheng med, (har jeg tenkt, mens jeg har begynt å skrive, om denne tiden nå, i denne boken), med noe som skjedde, den siste dagen, i andre klasse.

    Den forrige frøkenen, snakka til klassen om det, før skoleavslutningen, at hun håpet det ikke ble sånn, som året før, at noen av gutten, løftet på skjørtene, til noen av jentene, i klassen, og så videre.

    Men, da følte jo jeg meg litt fremmedgjort da, (som det vel heter).

    For året før, så hadde jo jeg, gått på Østre Halsen Skole.

    Så jeg hadde ikke fått med meg noe, av det her morsomme, som hadde skjedd, året før.

    Så da følte jeg meg litt dum og kjedelig da kanskje.

    (Det var nesten som at frøken utfordret meg, eller frøys meg ut, eller noe, syntes jeg.

    Men men).

    Så på avslutninga, så fløy selvfølgelig jeg rundt, og løftet på skjørtene og kjolene, til alle jentene i klassen, i skolegården da.

    Mens mora mi ikke skjønte noe, av hvorfor jeg holdt på sånn, og kjeftet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kanskje det var derfor vi fikk ny frøken, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Men men.

    Da jeg bodde hos mora mi, så var jeg nesten konstant godtesjuk, for vi fikk nesten aldri godteri, og aldri mye gangen, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så jeg pleide å kikke i skuffer og skap, om det var noe, som gikk ann å spise, som snacks, eller noe.

    Det var det så og si aldri.

    Mens i skuffene og skapene, til farmora mi Ågot, på Sand/Berger, hvor jeg flytta til, da jeg var ni år, så var det alltid, (vil jeg si), noe man kunne spise, som snacks, i skapene der.

    Det var vanligvis sjokolade der, eller ihvertfall Smørbukk-karameller.

    Det var også alltid, (vil jeg si), nøtter og rosiner og sånn, i et annet skap der da.

    Og også sukkerbiter, hadde hu vel alltid.

    Og også kokesjokolade vel, (så godt som alltid).

    Men men.

    Så det var kanskje nesten som da Ågot var tjenestepike hos familien Jebsen, (ihvertfall i årene før krigen).

    At de hadde nok av alt mulig, mer eller mindre, i skapene.

    Hvem vet.

    Mora mi hadde noen ganger tyggegummi, (ofte gul-brun Sor-Bits), i veska si, (hadde jeg funnet ut, etter mange års erfaring, i å finne de minste rester av godteri eller også mynter, i husene, som vi hadde bodd i).

    En gang, så fant jeg en pille, i veska til mora mi, og spiste den, nærmest i desperasjon, over å ikke ha noe godteri eller snack, å døyve godtesjuken med da.

    Men men.

    Så ble jeg helt ‘fyllik’ av den pilla.

    Og mora mi dro meg med på sykehuset, like ved, (etter å ha hørt med en nabo, som var sykepleierske vel), og jeg ble pumpa da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Mora mi sa vel, at dette var en gammel sovepille, som hun hadde i veska.

    Men men).

    En gang, mens vi bodde i Jegersborggate vel, så skulle jeg være, hos en kamerat, av Arne Thomassen, som bodde i en bratt sidegate, av Jegersborggate, ned mot Larvikfjorden da, (heter det vel).

    De bodde i en etasje vel, (tror jeg ihvertfall. Jeg var ihvertfall bare i en etasje der), i et lite og gammelt, malt trehus vel.

    Men men.

    Arne Thomassen og kameraten, skulle et eller annet.

    Og jeg ble igjen der, med kona til kameraten, til Arne Thomassen, (som oppholdt seg på kjøkkenet, hele tiden mens jeg var der. Hu var kanskje nervøs, eller noe. Hva vet jeg).

    Jeg måtte leke, med to jenter, som den ene av, var på min alder vel, og en var yngre vel.

    De hadde også en bror, som var yngre enn meg da.

    Og det var jo bare rommet deres, som vi kunne leke i.

    Og jeg var ‘vrang’ da, sa hu eldste jenta.

    Fordi vi begynte jo å krangle, og det endte vel med det, at jeg heiv ut alle de tre ungene, av det rommet deres, og at de forsvant ut til mora, i kjøkkenet.

    (Hvor det hadde vært sånn, at jeg forsvant ut, i begynnelsen, av besøket mitt der).

    Så jeg tok over hele rommet dems til slutt, kan man kanskje si.

    Selv om dem fikk det tilbake, og jeg fikk høre flere ganger, av hu eldste jenta, at jeg var ‘vrang’ da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva Arne Thomassen og kameraten, dreiv på med, mens jeg var der, det veit jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    (Dette var vel en ‘travbane-kamerat’, av Arne Thomassen, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Mora sa forresten en gang, til Pia og meg, mens vi bodde i Jegersborggate.

    At Arne Thomassen hadde tre barn, med en dame, i Larvik.

    Men det fikk jeg aldri bekreftet noe sted.

    Så dette var vel mest sannsynlig, noe tull, fra mora mi.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Etter at Axel ble født, så husker jeg en gang, som mora mi hadde en venninne på besøk, i Jegersborggate.

    Plutselig krafset det inne i veggen der, (som det noen ganger gjorde, i det gamle trehuset).

    Mora mi prøvde seg på den, at de som bodde der før oss, hadde hatt en hamster, som hadde blitt borte.

    ‘Pøh, det er rotter’, smalt det fra meg, som satt stille i en stol, like ved sofaen, og hørte på at mora mi og venninna prata da.

    Men men.

    Da begynte mora mi bare å le, av hele situasjonen.

    Men det var vel sånn, mener jeg, at når Arne Thomassen, mora mi, søstera mi og meg, var alene hjemme der, i Jegersborggate.

    Og vi hørte den krafselyden.

    Så var det vel sånn, at det ble sagt, at det var rotter som lagde den lyden, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På det samme besøket, (eller om det var et annet venninne-besøk), så husker jeg at den venninna, av mora mi, som var på besøk.

    At hu fikk se bilder, fra København-ferien vår, sommeren 1978.

    Venninna sa det, til mora mi, at ‘du så ikke gravid ut på de bildene der, syntes jeg’.

    Noe sånt.

    ‘Gjorde jeg ikke det’, sa mora mi.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en vinter vel, som Pia og jeg, gikk rundt, i Jegersborggate, med lue osv., vel.

    Så møtte vi to fylliker, litt nærmere Herregårdsbakken og på samme side av gata, som huset vårt var da.

    (Så vi følte oss ganske hjemme).

    ‘Hallå guttær’, sa fyllikene, (eller han ene fylliken da), også gikk de videre.

    Så søstera mi kunne altså passere som gutt, ihvertfall hvis det var noen fylliker som så henne, da hu var sånn 6-7-8 år da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang mens vi bodde i Jegersborggate.

    (Før Axel ble født vel, og mens Arne Thomassen jobba i Oslo).

    Så hadde Pia og jeg, vært på ferie, hos faren vår, på Berger.

    Han kjørte oss tilbake til mora vår, i Jegersborggate da, og ble bedt inn til henne.

    Han satt og prata med mora vår, i stua vår da, og så spurte mora vår, om han ikke kunne bli natten over.

    Så faren vår, lå faktisk over, en natt, sammen med mora vår, i Jegersborggate, i Larvik, i 1978 en gang, må det vel ha vært.

    (Enten 1978 eller 1979, for jeg flytta dit i 1978, og flytta til faren min, i 1979).

    Men men.

    Jeg dro med faren min, gjennom Larvik Sentrum, morgenen etter.

    Til en bokhandel/lekebutikk, i første etasje, i DNC-bygget, i bakkant, av torget i Larvik.

    Så fikk jeg mast meg til, at jeg kunne få en eske Lego da.

    Så sånn var det.

    Selv om faren min var ganske sur, på denne ‘marsjen’ vår, gjennom Larvik Sentrum, mener jeg å huske.

    (Og nok egentlig ikke ville gå og kjøpe gave til meg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg pleide noen ganger å være alene, om kvelden, i Jegersborggate, og da hendte det, at det var politiske debattprogrammer, osv., på TV.

    Jeg husker det var en TV-sending, med en valgdebatt, hvor det stod ‘H’, for Høyre-politikere, og ‘R’ for Regjeringen.

    Jeg holdt jo med Everton, som hadde blå drakter, og ‘holdt’ derfor kanskje med Høyre, som hadde blå, som sin farge da.

    Men men.

    Jeg sa til Pia, at ‘H’ var bra da.

    Men også at ‘R’ var bra, siden det var Regjeringen, (og jeg var patriot da, må man vel si).

    (Husker jeg).

    Men men.

    Jeg var jo med, å jobbe, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, i Høires Hus, i Oslo, i 1991.

    Så jeg vet at valg, det er det i Norge, i oddetalls-år.

    Så da var det også kommunevalg, i 1987, 1983 og 1979.

    Så dette var en TV-sending som Pia og jeg så, like før jeg flyttet til faren min da, høsten 1979, vil jeg tippe på, (som jeg kom på nå).

    Jeg lurer på om det var i den TV-sendingen, som politiet kom på døra, og lurte på Folkevogna utafor.

    Hvem vet.

    Pia og jeg pleide også å se på Dagsrevyen, noen ganger, når vi var aleine hjemme.

    Og vi så på noe om Camp David-avtalen vel, mellom Egypt og Israel.

    Og da het statslederne, som var i nyhetene, Begin og Sadat, husker jeg.

    Vi tulla med Sadat, og kalte han for ‘Salat’, husker jeg.

    Men men.

    ‘Begin og Salat’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det forsvant, minst en knapp, på den TV-en, i stua, i Jegersborggate, mens jeg bodde der.

    Det var ikke jeg som fjernet den.

    Var det søsteren min Pia, som tullet med TV-en på samme måte, som hun tullet med vugga til Axel, mens vi bodde der?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg har lurt litt på.

    Men men.

    Mora vår var ikke noe flink til å lage mat.

    Hu gikk på Thorfinns og kjøpte lungemos, husker jeg.

    Det lagde hu bare for Pia og meg selv.

    Det smakte noen ganger veldig vondt, og lukta vel også mindre godt vel.

    Så mens Arne Thomassen, (som var flink til å lage mat, må man vel si), jobbet i Oslo, så pleide Pia og jeg, bare å hive middagen i søplebøtta, under vasken, og løpe ut utgangsdøra, og ut i Jegersborggate, husker jeg.

    Pia og jeg, måtte allerede da vi bodde i Mellomhagen, (altså da vi var sånn 4-5-6-7 år gamle), ta oppvasken, for mora vår.

    Det måtte vi også en god del, i Jegersborggate.

    Men noen gangen, så var det mer eller mindre ‘krig’, mellom mora vår, og Pia og meg, (eller ihvertfall meg vel).

    Så det perioder hvor vi ikke tok oppvasken og, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hadde jeg krangla med mora mi.

    Jeg hastet ut døra, til Jegersborggate, og så inn i portrommet, og så inn i hagen vår, for å hente sykkelen min.

    Jeg var preget av krangelen med mora mi da, og ville bare få en del avstand mellom meg selv, og mora mi.

    Så jeg ville bare sykle avgårde da, vekk fra huset vårt i Jegersborggate, og kanskje finne noen kamerater, eller noe da.

    (Oppe ved lekeplassen vår, ved de blokkene, antagelig).

    Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, stod med en rive, (eller noe vel), i hagen vår.

    Det var rart, at ingen hadde sagt fra til meg om det, at bestefar Johannes var på besøk, fra Nevlunghavn.

    Hm.

    Men men.

    Bestefar Johannes, stod og dreiv med hagearbeid da, og spurte meg om dette ikke var noe jeg kunne gjøre.

    (Han ville vel at jeg skulle ta det som en fast plikt da).

    Jeg var opprørt, etter krangelen med mora mi, og sa bare ‘nei’, og forsvant avgårde med sykkelen min.

    Så kanskje hvis jeg ikke hadde krangla med mora mi.

    Men sånt burde vel egentlig gått gjennom mora mi, sånne ting som plikter, osv.

    Men vår familie, var mer eller mindre i oppløsning da.

    Mora vår mista litt kontrollen på Pia og meg, ihvertfall etter at hu begynte å lage den vonde lungemosen.

    Eller egentlig var det kanskje, når hu glemte å kjøpe kattemat til Pusi, at hu mista kontrollen.

    Det er mulig.

    Pia og jeg, måtte kontakte han barnevakten, og be om penger av han, til kattemat.

    (Arne Thomassen jobbet jo i Oslo).

    Så kjøpte vi en boks kattemat, men hvor lenge varer en boks kattemat?

    Vi ga ihvertfall Pusi litt kattemat, og skulle liksom spare resten da.

    Men katta roet seg kanskje litt, når den så at vi ungene ihvertfall prøvde.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så etter dette, så var det vel ikke mye respekt, som vi hadde for mora vår, vil jeg si.

    Selv om jeg handlet mye for henne, etter at Axel ble født.

    Men når hu ikke kjøpte kattemat til Pusi, da var det nok noe galt, et eller annet sted, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo masse plikter, det vil si at jeg handlet for mora mi, i mange forskjellige butikker, i Larvik Sentrum, etter at Axel ble født.

    Men så plutselig, en dag, som jeg kom hjem fra skolen.

    Så var det en hjemmehjelp, fra Larvik kommune vel, på kjøkkenet.

    Da følte ikke jeg meg hjemme der lenger, for å si det sånn.

    Jeg mistet ansvaret jeg hadde hatt, enda jeg syntes jeg hadde vært flink, og alltid gikk og handlet, når mora mi ba meg.

    Men men.

    Jeg hadde jo da litt tilgang til litt penger og, og pleide å spille en krone, på kronespill, når jeg gikk og handlet, for mora mi.

    Hjemmehjelpen la mange mynter, i en skål, på kjøkkenet.

    En dag så sa hu til mora mi, at hu kunne se det, at det mangla mynter, i den koppen.

    Men jeg hadde jo fått lov å ha ansvaret for penger, før hu hjemmehjelpen dukka opp.

    Og jeg ble litt nedfor av hu strenge hjemmehjelpen, og at jeg mistet ansvaret jeg hadde, uten å ha gjort noe galt, mente jeg, og jeg fikk masse fritid da, etter skolen, enda jeg kanskje hadde kuttet ut kameratene mine litt, etter at jeg fikk ansvar for å handle for mora mi, etter Axel ble født.

    Så jeg innrømmer det, at jeg, for å døyve på denne skuffelsen, og mangelen på spenning, som jeg var vant til å få oppfylt, når jeg handla for mora mi, og brukte en krone, (hvis jeg hadde råd til det), på kronespill.

    Så innrømmer jeg det, at fristelsen noen ganger ble litt for stor, og at jeg rappa noen mynter, i den skålen til hjemmehjelpen, på kjøkkenet.

    Så sånn var det.

    Jeg ble helt rar nesten, etter at vi fikk den hjemmehjelpen, (som var veldig upersonlig, syntes jeg, så det var nesten som å bo på institusjon, etter at hu dukka opp i huset vårt, hver dag, husker jeg).

    Men men.

    En dag, så sa jeg at jeg var syk, og ble hjemme fra skolen, og lagde en sånn bane, av noen modelljernbane-skinner, eller noe, som jeg sendte klinkekuler ned av da, og viste til hjemmehjelpen, når jeg var ferdig.

    Hu sa vel ikke så mye men.

    Men hu ble med og så på den klinkekulebanen, som jeg hadde lagd men.

    (Jeg hadde kanskje litt feber).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi nevnte det en gang, for Pia og meg, at hu var så fin, at hu ble døpt Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

    Hu var nesten i ekstase omtrent, da hu fortalte om det her, i Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Hu kunne noen ganger lage et poeng av, at det var ‘Arme Riddere’, til dessert, eller noe.

    Eller noen ganger så sa hu at det var ‘Tilslørte Bondepiker’.

    Men men.

    Men hu kunne noen ganger sende meg, for å kjøpe Ritter-sjokolade.

    Mener jeg å huske.

    Men hu fortalte aldri noe om bestemor Ingeborg sine forfedre, som var kongelige og adelige da.

    (Ikke til meg ihvertfall.

    Sin grandtante Magna Adeler, kalte hun bare for Meme, de gangene jeg hørte, at hun pratet om henne.

    (Men til gjengjeld så hendte det ikke så rent sjeldent, at hun pratet om nettopp Meme, så det navnet har festet seg litt i hukommelsen min da.

    Også Unse (Heegaard f. Trock-Jansen, som også var fra bestemor Ingeborg sin slekt, i Danmark), pleide mora mi enkelte ganger å nevne.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På en av mine bursdager mens vi bodde i Jegersborggate.

    (Antagelig 8-års dagen min, 25. juli 1978).

    Så dro mora mi og Arne Thomassen, med Pia og meg, på Grands Hotell, i Larvik.

    I et serveringslokale, som jeg tror het noe med ‘hagen’.

    Noe sånt.

    Og da gikk mora mi bort til orkesterdirektøren, (for et danseband, eller noe, kanskje).

    Og spurte om han kunne spille ‘Happy Birthday to You’, for meg.

    (For det var vel et utenlandsk band da).

    Men jeg ble så flau, (og gikk ikke så bra overens, med mora mi), så jeg ville ikke reise meg, når de var ferdige å spille.

    Jeg bare satt som vanlig, på stolen min.

    Så mora mi ble kanskje litt sur da, det er mulig.

    Det var vel litt snobbete der, og jeg syntes kanskje det ble litt vel mye.

    Det er mulig.

    Men men.

    En gang, så dro Arne Thomassen og mora mi, med Pia og meg, i en folkevogn sikkert, opp til et slags museum, som lå på toppen ved ‘ra-et’ der, (heter det vel).

    Men det museet, (eller kunstgalleri, var det vel egentlig), var stengt da, hvis jeg husker riktig.

    (Dette var et som var i en bygning, oppå den morenen, som Bøkeskogen ligger på vel, men mot Langestrand vel.

    Noe sånt).

    Mens vi kjørte rundt, nedenfor morenen der, langs Farriselva vel, (heter den vel).

    Så nevnte Arne Thomassen det, husker jeg, at alt av eiendommer osv., rundt der, det var eiet av Treschow-Fritzøe.

    Så sånn var det.

    Og i 2. klasse, på økonomi-linja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, (cirka 10 mil lenger nord i Vestfold, den videregående skolen, som folk fra Berger, hvor faren min var fra, gikk på), i faget Samfunns og Næringslære, så spurte han læreren oss, om hvem det var, som eide mye av skogen, nede i Larvik-området.

    Og da huska jeg det, som Arne Thomassen hadde sagt da, når vi kjørte rundt der, ved Farriselva vel, cirka ti år tidligere.

    Også svarte jeg ‘Treschow-Fritzøe’ da.

    Og det var visst riktig, svarte læreren.

    (En lav kar, i 40-årene vel, med mørkt hår og skjegg vel.

    Så sånn var det).

    Og da utbrøt Line Nilsen, fra Svelvik, (som gikk på regnskapslinja. Dette var en delt klasse, hvor jeg gikk på Markedsførings-linja. Line Nilsen var fra Svelvik, men jeg hadde gått i samme klasse, som henne, på Svelvik Ungdomsskole, siden vi bare var noen og tjue elever, så havnet seks jenter fra Svelvik, i vår Berger-klasse. Men men).

    Line Nilsen sa, (nesten i panikk vel. Eller hva det kan ha kommet av), ‘hva sa du’.

    Noe sånt.

    Uten at jeg skjønner hvorfor hu blei så oppstyrtet av at jeg svarte riktig på det.

    Jeg var vel kanskje den i klassen, som oftest svarte riktig, på spørsmål fra lærerene.

    Så det var vel egentlig ikke noe sensasjonelt, i det, vil jeg kanskje si.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    En gang, mens jeg bodde i Jegersborggate, så dro Frode Kølner, med meg, på noe dukketeater, hos AOF, (eller noe. Det var noe med Arbeiderbevegelsen ihvertfall, mener jeg, selv om Frode Kølner, på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, var i Unge Høyre, mener jeg. Men men).

    AOF, (var det vel), lå nederst i den sidegaten til Jegersborggate, der de ungene bodde, hvor Arne Thomassen hadde latt meg være, mens han gjorde noe ærend, med en kamerat, (disse ungenes far), og hu eldste datter hadde kalt meg for ‘vrang’, som jeg skrev ovenfor, (eller om det var i det forrige kapitellet).

    Etter at vi gikk ut, (var det vel), så sa Frode Kølner det, om ei jente i klassen sin, (var det vel).

    At hun var veldig barnslig, og at hun var en av de ungene, som hadde ropt, under dokketeater-forestillingen da.

    (Så jeg kan vel nesten forestille meg det, at kanskje Frode Kølner, kan ha drevet med noe baksnakking av meg, etter at jeg flyttet til faren min, på Berger, osv.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde aldri hørt om AOF før, men Frode Kølner hadde vel bodd i Trygves gate, hele livet, tror jeg, og var jo ikke fra Halsen og Berger, sånn som meg.

    (Så han fikk vel med seg mer, om hva som foregikk, for unger osv.

    Det er mulig).

    Men men.

    Det skjedde mye, på det cirka et og et halvt året, som jeg bodde i Jegersborggate, syntes jeg nå, når jeg tenker tilbake på det.

    Det skjedde vel mye mer, enn i Mellomhagen, (hvor vi bodde før Jegersborggate), enda vi vel bodde i Mellomhagen, i lengre tid.

    Men men.

    Jeg må ha vært ganske stresset, når jeg bodde i Jegersborggate der, tror jeg.

    For jeg husker det, at når jeg måtte tisse.

    (Når jeg var på rommet mitt).

    Så ville jeg spare tid, så jeg begynte å ta ut tissen, (når jeg trodde jeg var alene, i andre etasje der), på vei til doen.

    Men det la mora mi merke til en gang, fra første etasje.

    (Hu så opp, i trappa, og la merke til meg, når jeg gikk forbi trappa, i andre etasje der.

    Så mora mi fulgte med ganske nøye på meg, må man kanskje si).

    Og da sa mora mi til meg, at det fikk jeg ikke lov til, å ta ut tissen, før jeg var inne på do, (for å bli litt raskere ferdig med å tisse da).

    Så det måtte jeg slutte med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi spilte fotball, på den asfaltbanen, oppe ved de blokkene ovenfor sykehuset.

    (Det var ofte en hel gjeng av oss, som spilte da, av unger som bodde i nærheten av de blokkene da.

    Uten at jeg husker alle navnene.

    Men men).

    Så hendte det, at ballen gikk over et av gjerdene, til en av naboene.

    Og jeg var ganske utadvendt, og ble kanskje tøff, av å være i den familien jeg var i, (og all flyttingen kanskje), for det var nesten som en ‘krig’, hjemme hos oss, noen ganger.

    Det var ganske anspent, ihvertfall.

    Men men.

    Så jeg turte det, å ringe på hos han naboen, til fotballbanen, og be om å få tilbake fotballen vår da.

    Og da sa han, at det var greit.

    Også dro han med meg, til en garasje, eller et uthus/bod, eller noe.

    Og der lå det kjempemange baller, husker jeg, som unger hadde mista over gjerdet da, i årenes løp.

    Jeg måtte peke ut ‘vår’ fotball da, og fikk tilbake den.

    Så sånn var det.

    (Dette var vel noen som bodde i Øvre Jegersborggate kanskje, vil jeg tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens vi bodde i Jegersborggate, (var det vel), så dro mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, på tur med danskebåten Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker det, at vi var i butikken Damsgaard, ikke langt unna fergelejet, i Fredrikshavn da.

    Også fikk jeg en flaske Jolly Cola, husker jeg.

    Men når mora mi hadde betalt i kassa, så lurte jeg på det, om hvordan jeg kunne få åpnet den flaska.

    Og det som skjedde da, det var nesten litt utrolig.

    Vi fikk en (enkelt designet) oppdragelse, av han unge mannen, som satt i kassa.

    Mora mi ville levere den tilbake, etter at vi hadde åpnet Jolly Cola-flaska.

    Men dette var visst en sånn flaskeopptrekker, som kundene fikk, til odel og eie, av butikken.

    (Virka det som ihvertfall, for meg).

    Så dette var nesten utrolig bra kundeservice, vil jeg si.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Noe sånt hadde vi aldri opplevd i Norge.

    (Så både mora mi og jeg ble overrasket, over dette, husker jeg).

    Men men.

    Så de danskene, de får det til noen ganger, det er helt sikkert.

    (Selv om det noen ganger kanskje er litt vanskelig å skjønne hva de sier).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke lenge etter at jeg ble kjent med Frode Kølner, (noe som var like etter at vi flyttet til Jegersborggate vel).

    Så forklarte Frode Kølner meg, at ‘der ligger Falken’, eller noe.

    (Det som nå heter Falck Bilberging vel).

    Like ved lekeplassen vår, var dette, i en sidegate, til den gaten, som gikk mellom Jegersborggate, (fra like ovenfor huset vårt), og til Trygves gate, (hvor Frode Kølner bodde).

    Så den lekeplassen, (som vel kanskje var privat område, og tilhørte de nevnte blokkene, ovenfor Larvik Sykehus), den var i en gate, som gikk fra cirka ovenfor huset vårt, i Jegersborggate, og opp til Frode Kølner og dem sitt hus, på hjørnet av Trygves gate da.

    Så sånn var det.

    (Selv om den lekeplassen lå mye nærmere Frode Kølner og dem, så var den også nærme der vi bodde da, vil jeg si, siden Pia og meg, bare behøvde å gå opp en bakke, på hundre meter kanskje, for å komme oss dit.

    Mens Frode Kølner bodde kanskje tjue meter unna, og kunne se lekeplassen, (delvis ihvertfall vel), fra ‘lekerommet’ sitt, i andre etasje, i det grønne huset deres da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi dro meg også med, husker jeg, en kveld, en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), for å gå på ski, i en lysløype, som mora mi var så begeistret for, som gikk rundt i området rundt Bøkeskogen der da.

    Så selv om vi bodde midt i Larvik sentrum, så var det bare en kort biltur, (eller om vi gikk), opp til Bøkeskogen, så kunne man stå på (langrenn) ski der.

    Noe mora mi var begeistret på, og sa til en av venninnene sine, husker jeg, da hu spurte om det ikke ble upraktisk, å bo midt i byen, når det gjaldt å få mosjon osv., kanskje.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde i Jegersborggate, så begynte mora mi, (og Arne Thomassen), å abonnere på Nybrott, (en Arbeiderparti-avis vel, som ble lagt ned, på 80-tallet vel).

    Det var ikke alltid vi abonnerte, på avis, men vi gjorde det, i kanskje tre måneder, eller seks måneder da.

    Noe sånt.

    Og en dag, som jeg skulle gå til skolen, (i andre klasse, da sikkert).

    Så var det bilde, av bestefar Johannes, over store deler av forsiden, vil jeg si.

    Så jeg la med en gang merke til det, i avisa, som lå på trappa vår vel, ut til Jegersborggate.

    (Eller om avisa hadde blitt lagt i brevsprekken, i inngangsdøra, det er vel kanskje også mulig).

    Uansett, så fikk jeg nesten sjokk da.

    Bestefar Johannes, var på forsida, av avisa, mens han holdt en død svane vel.

    Så det var jo spesielt, husker jeg.

    Jeg ble nesten litt traumatisert, (eller sjokkert kanskje), men jeg kom meg til skolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg gikk ned i stuen, i Jegersborggate, så var bestefar Johannes sannelig på radio og.

    Det var et kåseri, (på 10-15 minutter kanskje), hvor bestefar Johannes snakket om et eller annet, (som mora mi hørte på da, og smilte av vel), på NRK radio da, (med en litt alvorlig tone vel. Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk ikke alltid så bra overens, med mora mi, da jeg bodde i Jegersborggate.

    En gang vi var uenige om noe, så smalt jeg med utgangsdøra, og forsvant ut, i Larvik sentrum da.

    Etter dette, så sa mora mi det, at hvis jeg fortsatte å smelle med dørene, og så videre, så måtte jeg flytte til faren min.

    Det var jo ikke noe jeg heller ville, enn å flytte til faren min.

    (Som jeg skrev om, i det første kapitellet, så ville jo ikke jeg, flytte fra Bergeråsen, da mora mi rømte fra faren min, (må man kanskje si), med Pia og meg, i 1973).

    Og det var jo også sånn, at et par ganger, når Pia og jeg, hadde vært på besøk hos faren vår, og hans foreldre, på Berger og Sand, så hadde jeg låst meg inne på do, hos Ågot og Øivind, når mora vår og Arne Thomassen, kom for å hente oss.

    Så det var ganske kjent, helt fra 1973 vel, at jeg egentlig heller ville bo på Berger.

    Så da mora mi sa det her, (om at jeg kanskje måtte flytte til faren min), så ble jeg glad inni meg, (må jeg vel si), og fortsatte jo da selvfølgelig, å smelle med dørene, som aldri før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og en dag, høsten 1979, så dukket faren min opp der da, og da skulle jeg flytte til han.

    Så sånn var det.

    Jeg får skrive mer om hvordan den flyttingen var, i det neste kapitellet.

    For det var så mye annet som skjedde, mens jeg bodde, i Jegersborggate.

    Men men.

    Dette var vel egentlig, en god del år, etter at jeg flyttet fra Jegersborggate.

    Men jeg husker det, at da jeg besøkte Frode Kølner, en gang, så sa han om faren sin, at han var sånn rar/spesiell/dum/barnslig, i gangen, nedenfor trappa, opp til andre etasje hos dem, utafor døra inn til kjøkkenet, (eller om det var stua deres), var det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Frode Kølner baksnakka altså et par folk, (hu jenta i klassen sin og faren sin), når jeg tenker etter nå, når jeg skriver disse kapitlene.

    Så sånn er det.

    Men men.

    De gangene vi var, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Så hendte det ofte, at vi spiste utendørs, i hagen, når været tillot det.

    Spesielt frokosten, pleide bestemor Ingeborg, ofte å spise utendørs, sånn som jeg husker det.

    Og til frokost, (når vi besøkte bestemor Ingeborg, og lå over da), så var det gjerne havregrøt med rosiner i, husker jeg.

    Og kanskje noen horn, eller brødskiver, med brunost da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hans Kølner, (faren til Frode Kølner), ga eller byttet en gang, gjennom Frode kanskje, en konvolutt, med en Gyldenløve på, mener jeg, fra Larvik Frimerkeklubb, eller noe, og et frimerke, med kanskje førstedagsstempel på da.

    Noe sånt.

    Ihvertfall så hadde jeg en sånn konvolutt, med noe om en Gyldenløve vel, i frimerkesamlingen min, fra den tiden jeg bodde i Larvik, og begynte å spare på frimerker, mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som jeg var ganske alene, på lekeplassen vel, på Apache-sykkelen min kanskje.

    Så kom det en gutt bort til meg, og fortalte det, at bestefaren til en eller annen, hadde sagt det, at ‘det var bra av Stokke, å slå Liverpool’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Aftenposten besøkte jo forresten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, ihvertfall en gang.

    De skrev om hagen.

    Men de kalte huset for ‘lite’, enda det hadde fire stuer og fire soverom samt bad med bidet, osv.

    Så jeg klagde til Pressens Faglige Utvalg, mens jeg bodde i Liverpool.

    (Dette var noe jeg fant om, i Aftenpostens Tekstarkiv, på nettet, at den avisen hadde skrevet om Ingeborg og Johannes).

    De hadde også skrevet det, at porten stod åpen.

    Men det kan jeg ikke huske, fra alle våre besøk, i Nevlunghavn, at den pleide å gjøre.

    Så Aftenposten diktet kanskje litt, vil jeg tippe på.

    Selv om PFU ikke svarte ordentlig på klagen min vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, de første ukene i Jegersborggate, da jeg tok Tjøllingbussen, til Østre Halsen skole.

    Så gikk jeg forbi noen unger, (både gutter og jenter vel), som spilte fotball.

    (Det var kanskje cirka ti minutter før skolen begynte).

    Og da sa plutselig hu ene jenta, (som jeg lurer på om gikk i klassen min).

    (Ei med lyst hår vel).

    ‘Hei, Erik’, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men jeg var kanskje litt sjenert, og hadde jo egentlig flytta bort fra Halsen, til Larvik.

    Så jeg spurte ikke om å få bli med.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en av de første dagene, som jeg gikk på Østre Halsen skole, forresten.

    (Mens jeg fortsatt bodde i Mellomhagen da).

    Så var det noen unger, som tulla med meg, eller mobba meg da.

    Og da rømte jeg inn på Samvirkelaget, som var like ved skolen, på begynnelsen av skoleveien hjem da.

    Også stod jeg der, og lot som om jeg så på viskelær osv., inne i butikken da.

    Før det kom ei dame, og sa jeg måtte gå ut, etter cirka ti minutter vel.

    Jeg fortalte at noen unger var slemme mot meg.

    Men jeg måtte fortsatt gå ut.

    Kanskje de var sure der, siden jeg hadde tulla, da jeg skulle kjøpe melk for mora mi der, cirka tre år tidligere vel, (da jeg var fire år)?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det mest spesielle, som skjedde forresten, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Det var en gang, som mora vår, kjørte Pia og meg, ut til Østre Halsen.

    Hu slapp oss av, ikke langt fra den butikken, hvor jeg spurte, om melkebilen hadde vært der, etter at de hadde sagt det på Samvirkelaget der, at melkebilen ikke hadde vært hos dem enda, (og jeg prøvde å gå til en annen butikk da).

    Så sånn var det.

    Der var det en flokk unger, som leika, og Pia og jeg, vi leika litt med de da.

    Men dette var ikke de samme ungene, som vi kjente, fra da vi bodde, i Storgata.

    Mora vår skulle besøke Arne Thomassen, som av en eller annen grunn, bodde på Victoria Hotell, i Larvik.

    (Og ikke hos oss i Jegersborggate, da).

    Vi leika med de ungene, i flere timer da.

    Helt til det ble middagstid, og alle ungene forsvant inn.

    (Dette var vel en søndag vel).

    Så gikk Pia og jeg litt rundt der.

    Til Samvirkelaget, hvor vi glante inn vinduene, og jeg sikla litt på potetgullet der da.

    For jeg var så sulten.

    Vi hadde vel ikke spist, hele dagen.

    Så fikk jeg med meg Pia, til å gå bort til bensinstasjonen, Shell, (tidligere Gulf), som lå nærmere Lågen der.

    Planen var å spørre noen, som vi gikk forbi, om vi kunne få penger, til å kjøpe potetgull for, på Shell.

    (Siden vi var så sultne).

    Akkurat mens jeg spurte noen, om Pia og jeg kunne få fem kroner hver til potetgull.

    (Et eldre par, som var ute og gikk søndagstur vel.

    Og vi fikk faktisk en femmer hver, av han mannen da, som var ute og gikk tur, med kona si).

    Cirka samtidig, så sa Pia det, at ‘der er nabo’n’.

    Også var det naboene våre, fra Mellomhagen.

    Han unge politimannen og kona hans, som vel også var ute og gikk søndagstur da.

    (Vi bodde i Mellomhagen 15B, så disse må ha bodd i Mellomhagen 15A da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi fikk lov å bli med de hjem.

    Jeg spurte om det var greit at vi kjøpte potetgull først, på Shell.

    Og det var det, sa de.

    Når vi kom til naboene, så fikk vi brødskiver, på kjøkkenet deres.

    Jeg fikk brødskive med sukker på, husker jeg.

    Jeg hadde aldri spist brødskive, med sukker på, tidligere.

    Men han politimannen, sa at det var godt da, og anbefalte det.

    Så derfor sa jeg at jeg ville ha det på brødskiva da.

    Så sånn var det.

    Vi visste ikke nøyaktig hvor mora vår var.

    Men jeg huska at morfaren vår het ‘Johannes Ribsskog’, og bodde i Nevlunghavn.

    Så han politimannen ringte morfaren vår, og fikk han til å komme å hente oss.

    Så dukka mora vår opp, ute i Nevlunhavn da, den samme kvelden, eller dagen etter.

    Vi var jo kalde og sultne, Pia og jeg.

    Og jeg var veldig sur på, og skuffet over, mora mi, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at vi ble bedt inn, til noen av de ungene.

    Og vi hadde jo ikke fått noen penger, av mora vår.

    Og vi var jo kalde, etter mange timers lek utendørs.

    Dette var ikke om sommeren, men om våren eller høsten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var rimelig uansvarlig, av mora vår, må jeg si.

    Hu trodde at vi bare kunne be om å få bli med inn, til de ungene.

    Men vi kjente de jo ikke ordentlig fra før av, og ble ikke bedt med inn, av noen av de.

    Så det klaffet ikke da.

    Så da ble vi jo tilslutt stående der, kalde og sultne, når det begynte å nærme seg kvelden, (det var vel litt mørkt, når vi våre tidligere naboer, mener jeg å huske. Men men), Pia og jeg.

    Jeg husker også det, at mens jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, så åpna det en ny lekebutikk, ovenfor Thorfinns der, (nedenfor Jegersborggate, like ved Nansetgata), som het Noldus, vel.

    (Et litt rart navn på en lekebutikk kanskje?

    Noldus var vel et nedsettende ord, mener jeg å huske.

    Men men).

    Der gikk jeg uansett, og kjøpte lekebiler.

    Jeg husker ikke helt, om det var Matchbox-biler, eller et annet slag, som de også vel hadde.

    Men, jeg syntes at jeg var litt gammel, til å leke med biler, da jeg flytta til faren min, som ni-åring, (høsten 1979).

    Så jeg ga alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy, (som er fem år yngre enn meg vel), da jeg flyttet til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, høsten 1979 da.

    Så sånn var det.

    Det var vel mora mi og søstera mi kanskje, som ‘hypet’ den nye lekebutikken, i Larvik.

    Men da var jeg vel litt vokst fra sånne lekebutikker.

    Man ble vel ganske raskt voksen, av å bo der vi bodde, i Jegersborggate.

    Det var alltid noe som skjedde der, må man vel si.

    Men men.

    Jeg var vel kanskje ganske voksen, for alderen, da jeg gikk på Østre Halsen skole og.

    Frøken tok oss med på biblioteket, en gang i blant.

    Jeg syntes at alle bøkene virka kjedelige.

    (Kanskje etter å ha lest i pornobladene til faren min.

    Hvem vet).

    Men fant en bok til slutt da, som såvidt virka litt interessant, å begynne å lese på vel.

    Det var om en sigøynerjente og familien hennes.

    En gang, så hadde jeg tatt med den boka, når Pia og jeg, og mora vår vel, skulle overnatte, ute i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Det var kanskje jula 1977, eller noe.

    (Hvis det ikke var i 1978 en gang da).

    Hvem vet.

    Jeg lå i onkel Martin sitt gamle rom, og Pia lå vel i det lille kammerset, som var på innsiden, av rommet til Ingeborg, (hvor hun hadde himmelsengen sin), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Hvor mora mi lå, det husker jeg ikke.

    Men hun lå kanskje i himmelsengen til bestemor Ingeborg.

    Også lå kanskje bestemor Ingeborg, sammen med bestefar Johannes, i hans dobbeltseng, på hans soverom, (hvor han pleide å snorke fælt, husker jeg).

    Hvem vet.

    Men men.

    Uansett, så kom vel bestemor Ingeborg, opp på ‘mitt’ rom, for å si god natt, eller noe.

    Og da hu så den boka, som jeg hadde lånt, på biblioteket, på skolen.

    Om hu sigøynerjenta da, (en bok som var i en serie, på 4-5 bøker vel, eller noe, om en sigøynerfamilie, som kjørte rundt, fra sted til sted, og sånn da, og slo leir og sånn, og dansa og sånn vel).

    Men men.

    Så ‘gura’ jo bestemor Ingeborg helt.

    Og tok kanskje med boka ned og viste for bestefar Johannes da.

    De snakket ihvertfall fælt om det her, med den boka jeg leste på, om noen sigøynere osv., da.

    De lagde skikkelig mye ut av det.

    (Dette var jo bare en bok, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, blant mange tusen bøker vel, på biblioteket, på Østre Halsen skole.

    Og da først etter en lang stund, (helt på slutten av timen kanskje), uten at jeg hadde klart å finne noen andre bøker da, som interesserte meg.

    Så den boka var jo nesten bare som noe tull for meg.

    Men men.

    Likevel, så tok bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, (og vel moren min også), dette her veldig alvorlig.

    Og kom opp på rommet mitt igjen, og spurte om vi ikke fikk lære om Ibsen og Bjørnson og sånn, på skolen.

    Nei, de hadde vi ikke lært noe om, svarte jeg.

    (Det var vel først noen år seinere, at vi lærte om Ibsen, osv.

    Hvem vet).

    Så da ble det spetakkel gitt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det vi lærte om i norsk-timene, som det stod om i norsk-boka vår, husker jeg.

    Det var om en gutt, som het Ola-Ola.

    Ola-Ola hadde to bestefedre, som begge het Ola.

    Og de krangla fælt, om hvem det var, som barnebarnet deres var oppkalt etter da.

    (Om det var etter Ola eller Ola).

    Så til slutt, så måtte foreldrene, kalle gutten for Ola-Ola, sånn at ikke bestefedrene til gutten, skulle krangle om det her da, om hvilken av bestefedrene, som Ola-Ola var oppkalt etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg huska, og skrev om notat om her, for noen dager siden vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ingeborg sa forresten til meg en gang, i Nevlunghavn, husker jeg, lenge etter dette da.

    Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg.

    Så jeg får vel ta det med her.

    Dette må vel ha vært rundt år 2000, en gang.

    Bestemor Ingeborg klagde på det, at alle hennes samtidige var døde, og at hun lurte på om Gud fantes, og om det var noe etter døden.

    Hun syntes ikke det var noe morsomt, å være så gammel, når alle hennes jevnaldrende var døde, (og man måtte anta det da, at hun ikke hadde så lenge igjen å leve), forklarte hun meg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, fortalte meg også en gang, (etter at Johannes var død da), at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, ofte hadde ‘tungsinn’, var det vel hun sa.

    Og at Johannes selv, også kunne være plaget av dette med tungsinn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også dette selv, må jeg vel si.

    En gang, som jeg var på vei hjem fra Torstrand skole, (hvor jeg gikk i 2. klasse og i begynnelsen av 3. klasse), opp Herregårdsbakken da, i Larvik, og på vei mot huset vårt, i Jegersborggate.

    Så pratet jeg med en gutt, som var litt lenger ned, i bakken.

    (En jeg ikke kjente fra før, husker jeg.

    Og som jeg kanskje var litt redd/skeptisk for.

    Som man vel ofte er ovenfor ukjente unger kanskje, når man selv er barn.

    Men men).

    Og så så jeg plutselig det, lenger ned i Herregårdsbakken, (jeg så meg bakover da, for han gutten, som jeg mer eller mindre var i prat med, gikk bak meg i den bakken, oppover da).

    Så sånn var det.

    Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, sin lys blåe Mazda, kom kjørende oppover Herregårdsbakken, i retning meg da.

    Jeg ble jo glad da, for da kunne jeg komme meg bort, fra han andre gutten, (som jeg ikke visste hvem var, og nesten krangla med vel).

    Og jeg stoppa bestefar Johannes da, som jeg regna med, at var på vei, for å besøke oss, i Jegersborggate.

    Bestefar Johannes stoppa da, og jeg var glad for å få sitte på med han.

    Men bestefar Johannes var sur, kanskje litt dorsk og molefunken da.

    Eller om han kanskje var deprimert, over noe.

    Han fortalte det, at han ikke skulle på besøk til oss.

    Han skulle til Nanset Marked, for å handle, for bestemor Ingeborg da.

    Han kjørte meg likevel hjem, til Jegersborggate, (huset vårt, var noen hundre meter, fra Herregårdsbakken), før han kjørte videre vel, med en gang, mener jeg å huske.

    Men det var kanskje litt rart, at bestefar Johannes, skulle kjøre på min skolevei, syntes jeg.

    Hvis han ikke skulle besøke oss, mener jeg.

    Han kunne kanskje ha kjørt en annen vei da, hvis han ikke ville at jeg skulle stoppe han, mener jeg.

    Men men.

    Han kjørte også veldig sakte, opp Herregårdsbakken, husker jeg.

    Så den bilen var kanskje litt daukjørt?

    Hvem vet.

    Jeg ringte jo bestemor Ingeborg, noen ganger, mens jeg bodde i Liverpool.

    Og en av de tingene hun fortalte var at hun en gang, (mens de bodde på Sætre i Hurum. Hvor de bodde fram til 1975, da de flyttet til Nevlunghavn. Og de bodde der vel bare i et par år, tror jeg).

    Det var, at en gang, mens de kjørte, på vei hjemover til Sætre da, (fra et eller annet sted).

    Så hadde Johannes vært så trøtt, at bestemor Ingeborg, hadde bedt, om å få gå ut av bilen.

    Så stoppet Johannes, og bestemor Ingeborg, gikk ut av bilen da.

    (For hun var redd for at Johannes skulle kræsje).

    Og da gjorde Johannes nettopp det, (sa bestemor Ingeborg).

    Han kræsjet og kjørte ut av veien, like etterpå.

    Så det var vel en litt spesiell episode, husker jeg, som bestemor Ingeborg fortale om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene, at faren min, Arne Mogan Olsen, fortalte meg, på begynnelsen av 80-tallet vel, at han stemte på Fremskrittspartiet.

    Og at bestefar Øivind, (min farfar), fortalte meg, på omtrent den samme tiden, at han hele livet, hadde stemt på Arbeiderpartiet.

    Men kona hans, bestemor Ågot, hun fortalte meg, et par år seinere kanskje, at hun stemte, på Kristelig Folkeparti.

    Så der i gården, så var det ikke sånn, at alle mente det samme, om alt mulig.

    Der var det nok like mange meninger ofte, som det var personer tilstede.

    Så i min fars familie, der måtte man nok prøve det, å være litt diplomatisk, noen ganger, og kanskje tenke, før man pratet.

    Det er mulig.

    Min fars yngre bror, Runar, han stemte vel SV, mener jeg å huske.

    (Han sa ihvertfall, at faren min og jeg var ‘dumme’, eller noe, siden vi sympatiserte med Høyre-sida da, i politikken.

    ‘Dere stemmer på de som gjør det værre for dere’, eller noe, sa onkel Runar en gang, husker jeg, på 80-tallet, til meg da, siden jeg kanskje var voksen for alderen, eller noe, eller hva grunnen kunne være, til at han ville diskutere politikk med meg, (mens min far var nede på verkstedet vel, eller noe).

    hvem vet.

    Men men.

    Jeg husker fra en av de nesten utallige, (virker det som ihvertfall), søndagsturer, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    At bestefar Johannes, han kunne være sånn, at han spurte en mann, som stod utenfor bedehuset, like ved der de bodde, i Blombakken.

    Om hvem han var, hva han jobbet med, og om hvor mange barn han hadde, osv.

    ‘Fem barn’, det var mange, mener jeg at bestefar Johannes sa.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han mannen stod sånn, utenfor ved bedehuset der vel, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Noe av dette, hører kanskje egentlig ikke hjemme, i dette kapitellet, om Jegersborggate, (i Larvik).

    Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg. så jeg tenkte jeg kunne ta det med, i dette kapitellet, sånn at jeg ikke risikerer å ta med om det seinere, mener jeg.

    Jeg skrev at Ågot og øivind, hadde noe slags egyptisk kunstverk, som kanskje kunne kalles ‘kitch’, på veggen, i et tidligere kapitellet.

    Og da kan jeg kanskje ta med om det, at de også hadde mye annet som også vel må kalles for kitch, på veggene.

    De hadde ei negerdame, som Ågot kalte ‘dama si’ vel, på veggen.

    Eller om det var dama, i fontena utafor, (som stod uten vann, på hele 70 og 80-tallet vel), som Ågot kalte ‘dama si’.

    Eller om det var begge.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    De hadde også det kjente bildet, av et protestantisk ektepar, i USA vel, (mener jeg å huske ihvertfall), som hadde en bibel muligens, med seg på bildet.

    Noe sånt.

    Også hadde Ågot en sånn hvit vase, med gulldekor, stående oppå reolen.

    En hun hadde vunnet på bingo en gang, (eller om det var tombola), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og hun hadde også en statue, av en gresk gudinne, som hun hadde kjøpt på Rhodos, på begynnelsen av 80-tallet vel, stående der.

    Athene var det, mener jeg.

    Det egyptiske bildet, det viste min fetter Ove meg, at han hadde arvet, noen år etter at Ågot døde, i år 2000 vel, mens han bodde i sin far Runar, sin leilighet, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg), i Oslo.

    Enda det vel nesten var sånn, at det huset til Ågot og Øivind også var mitt hjem.

    Siden jeg gikk dit, for å spise middag, hver dag etter skolen, i mange år, på 80-tallet.

    Og jeg ble der vanligvis hele ettermiddagen, og lekte utenfor der og sånn da.

    Og jeg fikk også 2-3 skuffer, i reolen deres, for å ha tingene mine i da, som jeg hadde der borte da.

    (Det var en blikkboks-‘safe’, osv., som jeg hadde mast meg til å få, av faren min, i bokhandelen i Svelvik, blant annet).

    Men men.

    Så jeg ble litt overrasket da, må jeg si, når jeg så det, at Ove hadde det egyptiske bildet, som hang på veggen, hos Ågot og Øivind.

    På en måte så var jo hele det huset mitt, har jeg jo senere skrevet om, på blogg osv., siden jeg hadde de skuffene der, så hadde jeg også bruksretten, mener jeg.

    Og tomta var jo leid, i 50 år bare, så eiendomsretten burde følge bruksretten da, husker jeg at jeg skrev på bloggen min, mens jeg bodde, i Liverpool.

    Men men.

    Riktignok, så husker jeg det, fra 80-tallet, at Ågot pleide å si det, at ‘Runar skal få huset’.

    Men da tok jeg ikke det så alvorlig, for jeg bodde jo i faren min sitt hus også.

    Men jeg har altså ikke arvet noe hus, fra hverken besteforeldre, eller noen av foreldrene mine.

    Selv om jeg kanskje har hatt hevd på noen av disse husene, ettersom mine foreldre har kuttet meg ut, osv.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    (Mer om det senere).

    Det var også et bilde, av noen kuer osv., som gresset på en seter kanskje, hos Ågot.

    Omtrent det samme, som man kunne se ut av vinduet hos Ågot.

    (Ihvertfall om sommeren).

    Der gikk det noen kuer, på den andre siden av riksveien, som gikk og gresset da.

    Og kanskje hørte til gården til Gøril og dem, eller noe, (som Ågot kalte for ‘jentene på gården’).

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde i Mellomhagen, så forsvant Apache-sykkelen min, (som jeg hadde fått, av bestefar Johannes).

    Da fikk mora mi, Arne Thomassen, til å gå en kveld, med meg, for å prøve å finne sykkelen.

    I en bakgård, (like ved der, som hun ‘bølle-jenta’ Laila bodde vel), så fant Arne Thomassen en Apache-sykkel.

    Han spurte meg, om det var min sykkel.

    Jeg svarte at jeg visste ikke.

    Likevel så tok Arne Thomassen den sykkelen, og vi tok den med tilbake, til Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Så vi hadde dårlig råd, det er helt sikkert.

    Ikke vet jeg om det var den samme sykkelen.

    Men jeg tror at den sykkelen jeg fikk av bestefar Johannes, var 17-ramme.

    Og at denne sykkelen kanskje var 16-ramme.

    For jeg kjøpte etterhvert speedometer, til den sykkelen.

    Og jeg klarte å få med meg den sykkelen, (selv om mora mi ikke ville det), da jeg flyttet, til faren min.

    Og en gang, da jeg syklet hjem fra Ågot og Øivind, på Sand, med den Apache-sykkelen.

    Så kom onkel Håkon kjørende forbi, og opp på siden av meg.

    I sin gamle Peugeot, fra 50-tallet vel, (en grønn-svart bil, eller hva man skal kalle den fargen. Den hadde gir på styret, blant annet, husker jeg, for onkel Håkon øvelseskjørte litt med meg, når jeg ble 17-18 år, med den bilen, husker jeg. Men men).

    Og da spurte onkel Håkon meg, om hvor mye som speedometeret mitt viste.

    (Jeg hadde kjøpt Apache-sykkel-speedometer, for 17-ramme da).

    Og da sa Håkon det, at speedometeret mitt, viste feil.

    så det var kanskje 16-ramme, som jeg egentlig hadde.

    Og da var det vel sånn kanskje, at det _ikke_ var den samme sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, rundt den tiden, som vi flyttet til Jegersborggate, våren 1978.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker også det, fra tiden i Jegersborggate, at noen andre gutter, og jeg, syklet ned, til Fram-banen, for å se på en kamp.

    Det var en cup-kamp vel, mot et lag, som var lengre ned i divisjonene, enn Fram vel.

    En annen gutt og jeg, vi sykla eller gikk, til bak målet, til keeperen, på motstander-laget, til Fram da.

    Også spurte vi han masse greier, om hvilket lag de var.

    Og sa noe sånt som at de var dårlige, og at Fram kom til å vinne, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg lurer på om han keeperen deres, ble litt utpsyket, av oss gutta, som spurte masse spørsmål, osv.

    For Fram vant ihvertfall kampen 4-0, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En sommer, (det må ha vært sommeren 1979 vel, før Axel ble født), så var tante Ellen og hennes datter Rahel, på besøk hos oss, i Jegersborggate.

    Ellen og mora mi, gikk ut i hagen, for å prate, av en eller annen grunn.

    Og jeg husker det, at de la Rahel, som var en søt baby, som lå og smilte vel, i senga til mora mi og Arne Thomassen, i rommet ved siden av TV-stua vår da.

    (Så det rommet var mellom TV-stua og kjøkkenet, og det var også sånn, at radioen, stod på det soverommet, så vi pleide vanligvis å gå gjennom det rommet, for å komme til kjøkkenet.

    Kanskje fordi det var vindu ut mot Jegersborggate, i den stua, som vi sjelden brukte, som man vel også kunne gå gjennom da.

    Men det er mulig at den døra var steng, innimellom, den mellom spisestua og kjøkkenet.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Bestefar Johannes, døde på ferie i Spania, en vinter på midten av 80-tallet vel.

    Han er vel også gravlagt nede i Spania, mener jeg.

    Men det har aldri vært sånn, at bestemor Ingeborg, eller moren min, eller noen andre, har tatt meg med ned, til det stedet i Spania, hvor han døde.

    Så jeg har aldri sett graven hans, må jeg innrømme.

    Og jeg vet vel ikke nøyaktig hvor i Spania han er gravlagt heller.

    Kan det ha vært i Alicante?

    Det var sånn at jeg fikk høre dette, på vei til skolen en gang, av min søster Pia og hennes stesøster Christell, en morgen jeg var på vei til skolen.

    (For vi bodde ikke i samme hus, noe jeg skal komme tilbake til senere).

    Så jeg fikk aldri ordentlig rede på, hva som hadde skjedd, med bestefar Johannes.

    Men jeg tror det var noe med hjertet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det fantes vel ingen mørkhudede folk, i Larvik, på den tiden, som jeg bodde der.

    Jeg husker at en gang, så kjørte Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, inn til Oslo, i et eller annet ærend da.

    I en liten folkevognboble vel.

    Og der så vi noen negre, (eller ‘afrikanere’, som man vel skal si, nå i våre dager, ifølge min søster Pia, ihvertfall).

    Dette var vel i Grensen, i Oslo, mener jeg, at vi kjørte forbi noen negre da.

    Og da glante Pia og jeg ut av vinduet på bilen, husker jeg.

    Men men.

    En gang vi skulle et eller annet i Skien, eller noe, så var det noen narkomane, i en rundkjøring, nede i Grenland der, som vi spurte om veien.

    Men vi fikk visst vite feil vei, tror jeg.

    Så Pia og jeg, fikk se både negre og narkomane, på den tida, som jeg bodde hos mora vår, på 70-tallet.

    Men ikke i Larvik.

    Der var det vel bare fylliker man kunne støte på, av rare/uvanlige folk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi bodde i Storgata kanskje, på Østre Halsen.

    Så hadde mora vår, dratt med Pia og meg, på handletur, i Larvik sentrum.

    Og på torget, så ble vi stoppa av Østlands-Posten, var det vel.

    De lurte på hva vi hadde gjort, på 17. mai, eller St. Hansaften, eller noe sånt vel.

    (Et sånt ‘fem på gaten-intervju’).

    Så det var bilde, av mora vår, Pia og meg, i Østlands-Posten en gang, rundt 1974 eller 1975 kanskje, mener jeg.

    Et side som vel bestemor Ingeborg reiv ut av avisa, og hang opp på rommet sitt, eller på kjøkkenet, eller noe, i huset i Blombakken, i Nevlunghavn, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på biblioteket i Larvik.

    Vi pleide å gå dit noen ganger, den første tiden, da vi bodde i Jegersborg gate.

    Og vi spilte sjakk, (som bestefar Johannes hadde lært oss), og vi leste Asterix-album, osv., som de hadde en del av der.

    (Jeg var vel 7-8 år vel, når dette hendte).

    Søstera mi gikk ut, av biblioteket vel, og ut i trappa.

    Eller om det var jeg som gikk ut først.

    Jeg gikk ut døra, (og Pia stod vel inne i biblioteket, like ved døra, tror jeg).

    Og med en gang jeg åpnet utgangsdøra, i andre etasje der.

    Så blåste en gutt, som stod utafor, noe pulver, i trynet på meg.

    Jeg begynte å blø neseblod, og fikk mer eller mindre sjokk.

    Det gjorde også vondt, og jeg fikk sjokk da, så jeg begynte nok å grine.

    Ei dame, som jobba på biblioteket, tok meg med inn på doen der, og ga meg noe papir og sånn da, til neseblodet stoppa.

    Så sånn var det.

    Og etter det, så hadde jeg mye problemer, med neseblod, husker jeg.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hvem de her gutta kan ha vært).

    Men det kunne nesten virke planlagt, det angrepet, på meg, med noe pulver, som kanskje var nysepulver, eller krydder, eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år seinere, på slutten av 80-tallet, så bodde bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Da hadde Frode Kølner og en kamerat, (som jeg tilfeldigvis møtte i Stavern vel, eller om jeg ringte Frode Kølner. Hm. Hvem vet).

    De hadde fått jobb med ‘å kjøre morrabrød’, som de kalte det, for en baker i Larvik vel.

    Og kjørte bakervarer, til Sandefjord, eller hva det var.

    Noe sånt.

    (Bare noe jeg hadde notert her, litt feil vel, sammen med Jegersborggate-notatene.

    Så sånn er det).

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde, på 80-tallet, i de nesten kapitlene.

    I oktober 1979, så flyttet jeg plutselig, (må det ha virka som på skolen min ihvertfall vel, for de andre elevene i klassen), til faren min, på Bergeråsen, i Svelvik kommune.

    Jeg syntes det, at den nye frøkenen, i klassen, behandla meg dårlig/nedsettende, (uten noen spesiell grunn vel, som jeg skjønte ihvertfall. Jeg var vant til å være den beste i klassen, mer eller mindre vel, i både første og andre klasse.

    I tredje klasse, så satt jeg meg litt lenger bak i klasserommet.

    Jeg hadde kanskje ikke et like stort behov for å hevde meg da, det er mulig.

    Sølvi, venninna til søstera mi, satt bak til venstre for meg, (på den bakerste, eller nest bakerste raden vel), i klasserommet, mener jeg å huske.

    Ei jente, som het Heidi vel, stod og så på meg, en gang, som jeg gikk ut av klasserommet, mener jeg å huske.

    (Ei med mørkt hår, fra Torstrand vel).

    Men men.

    Jeg visste jo hvilken dag, som faren min kom, for å hente meg og tingene mine, og som jeg skulle flytte til Bergeråsen da.

    Men jeg tok ikke med noen av bøkene, osv., som lå i hylla mi, i klasserommet.

    Jeg tømte ikke den hylla, i det hele tatt, for å si det sånn.

    Det var liksom min protest da, mot at jeg ble dårlig behandlet der, i tredje klasse, syntes jeg, av lærerinna da, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Så hva som skjedde med de tingene, som lå i hylla mi der, det veit jeg ikke.

    Men de havna vel et sted de og.

    Så sånn var nok det.

    Så nå har jeg skrevet om det meste jeg kan huske vel, fra den tiden jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    Nå begynner en ny tid, i livet mitt, de årene jeg bodde på Bergeråsen, hos faren min da.

    Jeg har tenkt at jeg skulle la Min Bok, handle om tiden fram til jeg dro inn, for å studere i Oslo, (på NHI), høsten 1989.

    (Også tenkte jeg det, at jeg kunne begynne på Min Bok 2, for å liksom stykke det opp litt da).

    Men nå publiserer jeg jo bare denne boken, på bloggen min, på nettet.

    Så det er kanskje dumt å dele dette opp, i flere bøker.

    Jeg får se hvordan jeg bestemmer meg for å gjøre dette.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 8: Mer om mine besteforeldre

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.

    Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.

    Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.

    Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.

    Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.

    Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.

    En gang var feberen ekstra ille.

    Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).

    Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.

    Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.

    Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.

    Men men.

    Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.

    Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.

    Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.

    Men men.

    Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.

    Hun var kanskje litt umoden.

    HVa vet jeg.

    Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.

    (Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).

    Men men.

    Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.

    Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.

    (Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.

    Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.

    Hvem vet).

    Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.

    Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.

    Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.

    Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.

    Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.

    Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.

    Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.

    Men men.

    Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.

    For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.

    Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.

    Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.

    Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.

    Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).

    Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.

    Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.

    (Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.

    Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.

    Men men).

    De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.

    Den over Narvesen, ved Torget.

    Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.

    Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.

    Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.

    Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.

    Skjellet?

    Hvem vet.

    Hm.

    Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.

    Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.

    Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.

    Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.

    Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.

    Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.

    Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.

    (Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.

    Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.

    Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.

    Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).

    Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.

    Men hva skulle jeg liksom styre etter?

    Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.

    For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.

    Men men.

    Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.

    Så sånn var det.

    Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.

    Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.

    Men men.

    Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.

    Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.

    At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.

    (Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.

    Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.

    Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.

    Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.

    Noe sånt.

    Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.

    Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.

    Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.

    (De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.

    Men flytta tilbake da).

    Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.

    Så sånn var det.

    Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.

    Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.

    Men men.

    De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.

    De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.

    De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.

    Men men.

    Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.

    Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.

    Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.

    Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?

    Hva vet jeg.

    Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.

    På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).

    De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.

    Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.

    (Øvre Høyen gård vel).

    Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).

    Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.

    Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.

    (Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).

    Men men.

    Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.

    (Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).

    Og Øivind bygget snekkerverksted.

    Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.

    Som nabo med Eastwood, tror jeg.

    (Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).

    Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.

    (Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.

    Og ikke faren min.

    Men men).

    Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.

    Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.

    Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.

    Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.

    De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.

    I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.

    Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.

    Noe sånt.

    Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.

    Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.

    Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.

    (Idar Sandersen er den siste av dem).

    Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.

    Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.

    Men men.

    Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.

    (Kanskje det er de kristne som tuller?).

    Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.

    Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.

    Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.

    Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.

    Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.

    Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).

    Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.

    Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.

    Disse var fiskere i Drammensfjorden da.

    Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.

    Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.

    Så sånn er det.

    Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.

    Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.

    Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).

    Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.

    Men men.

    Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.

    Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.

    Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.

    Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).

    Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.

    (Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).

    Nils far het Tosten Nilsen.

    Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.

    Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.

    Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.

    Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.

    Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).

    Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.

    Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).

    Mora mi arvet en ring, etter baronessen.

    Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.

    (Husker jeg fra Ingeborgs testamente).

    Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).

    Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).

    (Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).

    Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    (Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.

    Men men).

    Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).

    Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.

    Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.

    Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.

    Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.

    Han eide jernværket, i Fredriksværk.

    (Sammen med en svoger vel).

    Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.

    De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.

    Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.

    Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.

    Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.

    Hans kone var Louise Feilberg.

    (fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).

    Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.

    Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.

    Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.

    (Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).

    Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).

    Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.

    Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.

    Men men.

    Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.

    Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.

    men Moene var en veldig flink treskjærer.

    (Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?

    Hvem vet).

    Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.

    De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).

    Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.

    Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.

    Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.

    Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.

    Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.

    Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.

    Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.

    Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).

    Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.

    Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.

    Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.

    Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.

    Men men.

    Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.

    Men men.

    Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).

    Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.

    Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).

    Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.

    (Han likte ikke nordlands-dialekten deres).

    Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.

    Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.

    Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).

    Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).

    Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).

    ‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.

    ‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.

    (Ifølge Øivind).

    Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.

    Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.

    Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).

    Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.

    (Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.

    Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.

    Noe sånt).

    Men men.

    Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.

    Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).

    Forlagene sa at boken var for gammeldags.

    Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.

    Så den ble ikke utgitt.

    (Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).

    Men men.

    Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.

    Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.

    Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.

    Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.

    Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.

    ‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.

    Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.

    Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.

    (Han kjører MC, osv).

    Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.

    Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.

    Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.

    Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).

    Men men.

    Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.

    De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.

    Men men.

    Johannes sin far, var Johan Ribsskog.

    Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.

    En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.

    Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.

    En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).

    Men men.

    Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.

    Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.

    (De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).

    Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.

    Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.

    Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.

    Og også mange andre bøker.

    Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.

    Også hans datter som bor på Frogner.

    Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.

    Han har jobbet som rektor, i Bærum.

    Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).

    Jeg snakket også med datteren til forstmannen.

    Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.

    Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.

    (Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).

    Men men.

    (Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.

    Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).

    Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.

    (Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).

    Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.

    Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.

    Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.

    Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).

    Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.

    Så sånn var det.

    Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.

    Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.

    Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.

    Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.

    Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.

    Så sånn er det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.

    Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.

    Vi får se.

    PS.

    Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.

    Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).

    De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.

    Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.

    Det er artig historie, om Ågot, og Ola.

    Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).

    Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.

    Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.

    Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.

    (Enda Ågot nesten aldri drakk).

    Så sånn var det.

    Jeg syntes den historia var artig.

    Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).

    Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.

    Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.

    Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.

    (Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 7: Nevlunghavn

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

    Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

    Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

    Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

    Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

    Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    (Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

    Så sånn var det).

    Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

    Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

    (Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

    Men nei.

    Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

    Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

    Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

    (Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

    Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

    Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

    Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

    Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

    Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

    Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

    Hver søndag.

    Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

    En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

    Noe sånt.

    Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

    Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

    Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

    Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

    (Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

    De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

    Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

    Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

    Så sånn var det).

    Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

    Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

    Så hun var aristokrat.

    Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

    De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

    Dette var i vikingetiden, omtrent.

    På 1300-tallet, eller noe vel.

    Ihvertfall for mange hundre år siden.

    Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

    Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

    Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

    Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

    Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

    Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

    Kanskje han viet de?

    Hvem vet.

    Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

    Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

    (Den første ferien vi var der).

    Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

    (Hun halvveis mumlet det kanskje).

    Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

    Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

    Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

    (Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

    Så sånn var det.

    Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

    Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

    Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

    Så sånn var det.

    Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

    Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

    Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

    Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

    De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

    Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

    Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N”, som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

    Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

    Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

    Hvem vet.

    Men men.

    Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

    (Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

    Men men).

    På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

    Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

    Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

    Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

    Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

    Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

    Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

    (Og Axel kunne være litt villstyrlig).

    Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

    Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

    De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

    Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

    Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

    Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

    Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

    Så det orka jeg ikke, rett og slett.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

    En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

    Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

    Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

    At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

    Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

    For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

    Så de gikk kanskje litt nærme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

    Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

    (Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

    Men men.

    Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

    Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

    Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

    Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

    Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

    Hvem vet.

    Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

    Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

    Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

    (Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

    Noe sånt).

    Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

    Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

    (Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

    Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

    Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

    Men men).

    Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

    (Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

    Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

    Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

    Men men).

    Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

    Jeg skulle lage hytte, var det vel.

    (For jeg kjeda meg vel).

    Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

    For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

    Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

    Også gikk jeg opp til Ågot.

    Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

    For sånne bord var sikkert dyre.

    De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

    Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

    Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

    Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

    (Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

    Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

    Men men.

    Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

    Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

    Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

    Så bilbanen virket ikke.

    Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

    (Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

    Så sånn var det.

    Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

    Noe sånt).

    Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

    Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

    Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

    (Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

    Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

    Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

    Hvem vet.

    Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

    Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

    Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

    Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

    Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

    Men men.

    Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

    Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

    Men men.

    Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

    Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

    Noe sånt.

    Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

    (For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

    Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

    Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

    Men jeg var egentlig ikke så moden.

    En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

    Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

    Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

    Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

    (Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

    Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

    Mens de andre kledde på seg da.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

    Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

    Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

    Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

    Noe sånt.

    Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

    De hadde også kinasjakk.

    Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

    Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

    En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

    Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

    Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

    Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

    Det var et kjøkken da, og toalett nede.

    Så var det tre soverom og bad oppe.

    (Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

    Men men).

    Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

    Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

    Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

    (Antagelig sommeren 1975).

    Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

    Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

    Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var som tortur, husker jeg.

    Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

    Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

    Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

    Og gå i butikken, på Sand der, osv.

    Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

    Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

    Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

    Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

    Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

    (Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

    De kunne vel være subtile, som det vel heter.

    Og min mor kunne også være sarkastisk.

    Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

    Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

    Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

    At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

    Noe sånt.

    Så det er et tydelig generasjonsskille der.

    Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

    Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

    (Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

    Men men.

    En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

    (Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

    Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

    En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

    Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

    Men men).

    Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

    Det kan jeg ikke huske noe av selv.

    Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

    Hvem vet.

    Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

    Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

    I trappa og alt vel.

    Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

    Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

    Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

    Så sånn var det.

    Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

    Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

    Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

    Og vi gikk i et par timer gjerne.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

    Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

    Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

    (Han var kanskje veldig mild og følsom.

    Hvem vet.

    Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

    Men men).

    Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

    og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

    Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

    De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

    Så sånn var det.

    Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

    Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

    De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

    Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

    Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

    Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

    Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

    Hvem vet.

    Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

    Så dette var kanskje på våren eller høsten.

    Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

    Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

    Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

    Men men.

    Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

    Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

    Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

    Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

    Så sånn var det.

    Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

    Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

    (Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

    Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

    Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

    Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

    Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

    Men men).

    De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

    En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

    Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

    Noe sånt.

    Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

    Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

    Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

    Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

    De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

    De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

    Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

    Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

    Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

    De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

    Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

    Det har jeg tenkt senere.

    Hvem vet).

    Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

    Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

    Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

    Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

    Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

    Sånne ting.

    Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

    Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

    Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

    ‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

    Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

    Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

    Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

    (For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

    Noe i den duren).

    Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

    Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

    Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

    Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

    Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

    Så sånn var det.

    På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

    Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Så sånn var nok det.

    (Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

    Så sånn var det.

    (Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

    Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

    Så sånn var det.

    Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

    Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

    (Runars oransje Mercedes vel).

    Så sånn var det.

    Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

    Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

    (For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

    Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

    Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

    Men men.

    Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

    Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

    En av de.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

    Og det tæret litt på meg, den ferien.

    Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

    Som faren min sa var politi.

    Så ble det litt mye for meg.

    For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

    Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

    Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

    I en butikk, så skulle alle få is.

    Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

    Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

    Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

    For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

    Jeg bare sa fra om det.

    Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

    Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

    Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

    (Med forbehold om at jeg husker riktig da).

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

    Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

    Hvem vet.

    Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

    (Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

    Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

    Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

    Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

    Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

    Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

    Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

    Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

    Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

    Så sånn var det.

    Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

    Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

    Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

    Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

    En med kule japanske tegn på vel.

    Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

    Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

    Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

    Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

    (Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

    Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

    Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

    Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

    Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

    Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

    (Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

    Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

    Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

    Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

    Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

    (Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

    Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

    Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

    Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

    Så sånn var det.

    En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

    Så var min fars dame, fra Bislett der.

    Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

    Hu snakket dialekt vel.

    (Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

    Hu bodde like ved Bislett stadion.

    En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

    Men men).

    Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

    Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

    Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

    Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

    (De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

    Men men).

    Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

    Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

    Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

    Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

    Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

    Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

    Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

    Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

    ‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

    Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

    Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

    Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

    Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

    Så sånn var det.

    Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

    Med lugar foran i båten.

    Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

    Men han bygde aldri ferdig masta osv.

    Men solgte den uten mast og sånn da.

    Men men.

    Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

    Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

    (Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

    Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

    Så sånn var nok det.

    Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

    Og det er ikke mye tidevann der heller.

    (Sånn som det er i England).

    Men men.

    Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

    Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

    Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

    Seinere lagde han glassfiberjolla da.

    På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

    (Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

    Men men.

    Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

    Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

    Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

    Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

    Jeg ble jo født 25. juli 1970.

    Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

    Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

    Det høres litt rart ut.

    For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

    Så blir jo det 25. desember.

    Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

    Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

    Men men.

    Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

    For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

    Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

    Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

    Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

    Så hadde vi vært i butikken på Sand.

    Og vi skulle få brus da.

    Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

    Godteri/snacks osv.

    Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

    Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

    (For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

    Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

    Og da klagde jeg, på stranda.

    Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

    Og Pia og jeg, måtte leite.

    Jeg fant vørterøl-flaska.

    Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

    Pia fikk brusflaska da.

    Så den turen var ikke helt vellykka.

    Men men.

    Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

    Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

    Men så ikke.

    Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

    Men men.

    Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

    Men det var en misforståelse da.

    Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

    Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

    Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

    Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

    Men men.

    (Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

    Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

    Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

    Men men).

    En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

    Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

    (Rune Kraft og de?

    Hm).

    Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

    Noe sånt.

    En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

    Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

    Han spurte hvor jeg var fra.

    Jeg svarte Larvik.

    Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

    Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

    Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

    Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

    Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

    Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

    En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

    (Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

    Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så prat vi om noe med vann.

    Brakkvann kanskje.

    Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

    Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

    Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

    Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

    Men men.

    Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

    Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

    (Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

    Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

    Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

    Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

    En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

    Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

    Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

    Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

    Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

    Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

    Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

    Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

    (Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

    Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

    Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

    Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

    Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

    Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

    Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

    Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

    Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

    Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

    Eller er det jeg som dum?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

    Men men.

    Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

    Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

    Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

    Så får vi se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

    Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

    Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

    For det smakte salt for kuene.

    Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

    Det er mulig.

    PS 2.

    Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

    På en stall der.

    Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

    En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

    Og jeg herma.

    Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

    Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

    Men men.

    Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

    Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

    (På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

    Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

    Men men.

    Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

    Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

    (Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

    Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

    Men men).

    En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

    Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

    Men men.

    (Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 3: Østre Halsen

    Jeg skrev jo i det forrige kapittelet, om da søstera mi og jeg første gang så vår stefar, Arne Thomassen.

    Og han var jo veldig tøff og morsk, så jeg fikk jo omtrent tunnell-syn, (eller hva man kaller det), og fikk vel omtrent sjokk, den første gangen mora vår tok med Arne Thomassen hjem, til oss, i Vestmarka.

    Pia og jeg stod liksom samlet, i en ende av rommet, mens mora vår og Arne Thomassen stod i den andre enden, og prøvde å lokke oss, til å ta imot kremmerhusene med sjokolademus, fra Arne Thomassen.

    Det var en skremmende opplevelse, må jeg nesten si, for Arne Thomassen var en fremmed kar og han var tøff med helskjegg og det hele.

    Men men.

    Vi flyttet etterhvert fra Vestmarka, til Storgata på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974, tror jeg det må ha vært.

    Altså like før jeg fylte fire år.

    Det var et stort vertikalt-delt hus, hvor vi hadde den delen av huset som vendte ut mot Storgata da.

    Det er kanskje det fineste huset i Storgata, på Østre Halsen, uten at jeg skal si det helt sikkert.

    I den andre halvdelen av huset, bodde Herman og de.

    Herman var en gutt som var litt yngre enn meg vel, og litt eldre enn Pia.

    Noe sånt.

    Herman var veldig stille av seg, og vi hadde ikke så mye med han å gjøre egentlig.

    Mora mi og Arne Thomassen kjente foreldrene til Herman, og Pia og jeg var senere med, når Herman og mora bodde i Skreppestad-blokkene, også på Østre Halsen.

    Herman ville da hoppe oppå magen til søstera mi, i senga.

    Sånne ting.

    Så Herman var en stille gutt, som var enebarn vel, og som kunne være voldelig.

    Men men.

    Allerede første dagen der, så gikk Pia og jeg rundt huset da, og utforsket hvordan man kunne gå en vei bak huset og, og komme ut i en sidegate til Storgata vel.

    Noe sånt.

    I nabohuset, på Hvittensand-siden, så bodde det ei jente på min alder, som het Inger Lise, eller noe sånn vel.

    Hun lekte ikke jeg så mye med, men det kunne bli sendt spørsmål eller erting over gjerdet, mellom husene våre.

    De hadde en stor hage.

    Vi hadde også en hage, men ikke fullt så stor vel.

    Men men.

    På andre siden av Storgata lå Østre Halsen skole, (eller om det var på skrå over Storgata).

    Men jeg hadde ikke engang fyllt fire år, så det var ikke snakk om å gå på den skolen da.

    Selv om det hadde vært kort skolevei.

    Men men.

    Vi kjente Jorun, og mange andre jenter, som pleide å stå utafor døra våres, på formidagene eller ettermidagene, og rope på ‘Erik og Pia’.

    Men men.

    Det bodde også en gutt i nærheten, som var et år eldre enn meg vel, som het Morten.

    Så sånn var det.

    En gang Morten var på besøk hos oss, så gikk jeg inn i huset hele tida, og ville gå en bakvei ut.

    Grunnen var det, at der stod det to kasser fra Grans.

    En med brus og en med øl vel.

    Jeg tok da med en flaske hver gang jeg gikk ut av huset, og vi hadde vel etterhvert en 4-5 flasker ute i hagen, eller noe.

    Med både øl og brus vel.

    Som vi åpna med en spiker og en stein vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Dette ble etterhvert gjennomskuet, tror jeg, av Arne Thomassen, tror jeg det var.

    Selv om jeg ikke fikk så mye kjeft for det.

    Men men.

    Hvis man gikk opp på loftet i det huset, som var på to etasjer pluss loft da.

    Så kunne man gå over på Herman og de sin side av loftet.

    Og så ned en trapp, eller noe.

    Og så var man hjemme hos Herman og dem.

    Så sånn var det.

    Men det var litt rart, så da gikk jeg bare tilbake til oss igjen.

    Men men.

    Det var mange matbutikker der.

    Det var Samvirkelaget like ved.

    Og to andre butikker, som ikke var kjedebutikker.

    Jeg pleide noen ganger å finne 10-øringer og sånn, her og der, i huset.

    Og da fikk jeg lov av mora mi, til å gå gjennom Storgata, i retning Hvittensand, til den matbutikken hvor mora mi pleide å handle.

    (Ihvertfall i førsten, pleide hun å handle der, husker jeg, for jeg satt oppi handlevogna der en gang, husker jeg og pirka av prislappen på en juice-kartong, mens mora mi handla.

    Noe som skapte litt rabalder, når vi kom fram til kassa.

    Men men).

    Der solgte de karameller, i kassa, til 10-øre.

    Det var fløtekarameller vel, som var pakket inn med folie, med forskjellig farge.

    De var lyseblå vel, og gule kanskje, og andre farger.

    Jeg lurer på om noen var svarte og, med lakrissmak da.

    Det er mulig.

    Det var jo noen biler som kjørte der, og bussen, men Pia og jeg fikk lov å gå rundt der, i Østre Halsen sentrum, selv om vi bare var 2-3-4 år gamle.

    Men men.

    Pia fikk kanskje ikke lov å gå alene til butikken, men hun fikk lov å gå, hvis jeg gikk sammen med henne.

    Så sånn var det.

    En gang, etter en høytid, eller noe, så ville mora mi at jeg skulle gå på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.

    Det fantes bare helmelk, på den her tiden, og jeg tror ikke det fantes 2-litere.

    Så det var to enliter-kartonger med H-melk, som det var snakk om.

    På Samvirklaget, så hadde de ikke melk sa de, for melkebilen hadde ikke vært der ennå.

    Jeg gikk så til en annen butikk.

    (Ikke der hvor jeg pleide å kjøpe karameller, men en som var litt lenger ned mot marinaen.

    Det er mulig at melkebilen stod foran den butikken hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og sperra, og at det var derfor jeg ikke gikk inn der.

    Eller om det var på grunn av kjeften jeg fikk da jeg tulla med prislappen på juicekartongen.

    Hvem vet).

    Jeg spurte i den tredje butikken, (som var i et hvitmalt hus vel), om melkebilen hadde vært der.

    Men nei, det hadde den visst ikke.

    Da ble jeg rimelig lei, for å si det sånn.

    Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget, og kjøpte goderi, for de tre kronene, som jeg hadde fått, av mora mi.

    Jeg var jo bare 3-4 år, og hadde aldri kjøpt melk før, for å si det sånn.

    Kun karameller og sånn vel.

    Så godteri viste jeg hvordan man skulle kjøpe.

    Jeg la godteriet på innsiden av gjerdet, til hagen, til Inger Lise og de.

    Så gikk jeg inn i huset vårt, og sa det, at melkebilen ikke hadde vært der, og at jeg hadde mista pengene, ned i et sånt sluk, som er på siden av veien, like ved fortauet, for å få unna regnvann, osv., fra veien.

    Så spiste jeg kanskje noen brødskiver da.

    Så hadde mora mi prata med nabokona, eller noe, og det visste seg at hu Inger Lise da, hadde funnet en pose med godteri, som noen fylliker hadde lagt i hagen dems.

    Da ble jeg litt irritert, må jeg innrømme.

    Men men.

    Arne Thomassen spurte meg også om det her, når han kom hjem fra jobben.

    Og jeg forklarte igjen at jeg hadde mista de kronestykkene nedi et sånt sluk da, på veien tilbake fra Samvirkelaget.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jorun var glad i Lovehearts.

    Hun var kanskje 2-3 år eldre enn meg, og hadde brunt hår, tror jeg.

    Hun leste på Lovehearts-ene, og sa til meg hva som stod på de.

    En gang, så tok Jorun og en annen jente meg med til ei jente jeg ikke hadde hilst på før.

    Det var ei veldig pen jente med lyst hår, på min alder.

    Hun lyste skikkelig opp, i forhold til de andre jentene, som jeg kjente der, som vel alle var brunhårede vel, kanskje med unntak av Inger Lise, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så noen dager etterpå, så dristet jeg meg inn i den bakgården igjen da, og gjorde som Jorun hadde gjort, og stod og ropte på hu jenta.

    (Vi var vel begge fire år da, tror jeg).

    Mora kom ut i vinduet, i 2. etasje kanskje, og jeg spurte om hun jenta ville ble med ut og leke da, (eller noe).

    Hu jenta med det pene lyse håret dukka opp igjen, og vi ble enige om å gå til skolen.

    På veien, så fant hu jenta, en diger tyggegummiklyse, som hu plukka opp fra fortauet.

    Den skylte hu så, i fontena, på Østre Halsen skole, (den fontena som man kunne se fra Storgata).

    Så ga hu meg halve tyggegummi-klysa, som jeg tygde litt på da, for høflighets skyld.

    Jeg var vel litt mer kresen enn henne, tror jeg, og var kanskje mer glad i karameller fra den ene butikken, enn ferdigtygde tyggegummiklyser.

    Men men.

    En høy mann stod vel forresten ved den butikken, hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og så på oss to fire-åringene, mens vi gikk til skolegården da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men han sa ingenting, han bare stod der vel.

    Jeg fulgte henne så et stykke på veien hjem igjen.

    Så spurte jeg om hun klarte å gå den siste delen hjem aleine.

    Og det klarte hun, sa hun, og smilte kanskje litt.

    Jeg tenkte jeg skulle besøke henne igjen, men jeg drøyde det litt.

    Jeg fortalte ikke noe om det her til hverken mora eller søstera mi, (eller Arne Thomassen da).

    Ikke til Jorun heller, jeg så vel ikke hu så mye mer etter det her.

    For plutselig en dag, når Pia og jeg, stod i oppkjørselen og hagen, som hørte til huset vårt, så rygget det plutselig en stor flyttebil, inn i oppkjørselen vår.

    ‘Å nei, ikke igjen’, tenkte jeg, og begynte nesten å grine.

    Men jo, det var visst sånn.

    Vi skulle flytte, igjen.

    Så sånn var det.

    Så hu jenta så jeg aldri noe mer til, og det var vel litt synd, for hu må vel sies å ha vært en skjønnhet, ihvertfall sammenlignet med de andre jentene der, for hu hadde så fint lyst hår og vel pent smil osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var noe spesielt med henne ihvertfall, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Men men.

    En gang, mens vi bodde der, så hadde mora vår sendt Pia og meg på noe ærend da.

    Vi skulle krysse Storgata, i fotgjengerfeltet.

    Bussen stod på holdeplassen, like foran fotgjengerfeltet, og den drøyde og drøyde.

    Pia og jeg stod og ventet og ventet, på at bussen skulle kjøre.

    Til slutt, så følte jeg meg dum, ovenfor søsteren min kanskje, og begynte å gå ut i veien mens jeg leiet Pia i hånda, var det vel.

    Så startet bussen.

    Og Pia og jeg var så små, at bussjåføren vel ikke så oss.

    Så en dame, på fortauet, på den siden av veien, som vi gikk mot, hun gikk ut foran bussen, og fikk sjåføren til å stoppe.

    Men den følelsen jeg hadde, mens jeg gikk over fotgjengerfeltet leiende på Pia, mens bussen startet opp og begynte å bevege seg mot der vi gikk mot, nei den var forferdelig.

    Det var jo i fotgjengerfeltet, så det var jo lov å gå der.

    Men det må ha vært noe rart, tror jeg, for bussen drøyde så lenge, og begynte å kjøre, akkurat da Pia og jeg begynte å gå over gata.

    Så hvis ikke hu dama hadde stoppa bussen, så hadde det nok gått galt, tror jeg.

    Jeg lata som ingenting nesten, og Pia var vel bare to og et halvt år, eller noe, så jeg vet ikke om hun fikk med seg det som skjedde.

    Men men.

    Fælt var det ihvertfall.

    Arne Thomassen hadde kontor i Nansetgata, i Larvik, sammen med en kollega.

    Han jobbet som maler, har jeg blitt fortalt.

    Om det var kunstmaler eller husmaler, det forstod jeg ikke helt.

    Men han jobba med bygningsarbeid og sånn og, det husker jeg.

    Så det firmaet var nok noe med bygningsarbeid da.

    Huset de hadde kontor i, lå som nevnt i Nansetgata.

    Det var på den samme siden, som det gamle Vinmonopolet i Larvik, men noen hundre meter lenger opp kanskje, mot det tidligere Nanset Marked, og Hovland-banen da, (der hvor Norbyen Kjøpesenter er nå).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Pia og jeg var med Arne Thomassen på jobben hans, enkelte ganger, allerede mens vi bodde i Vestmarka.

    Vi måtte sitte stille, på kontoret der da, hele dagen, mens vi kanskje fikk lov å tegne eller noe.

    Men midt på dagen, så ville Arne Thomassen ta pause, og ta med Pia og meg, over gata, til et konditori, som lå der, hvor vi fikk en flaske Solo og en pose boller på deling vel.

    Det var en sånn 0.35 liter glassflaske, med Solo, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    En gang, så besvimte mora vår, på det kontoret.

    Det var kanskje fordi Arne Thomassen hadde gått konkurs, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Besvimte gjorde hu ihvertall.

    Så sånn var det.

    Vi gikk noen ganger på søndagskole, mens vi bodde på Østre Halsen.

    Det var en søndagsskole ikke så langt unna, i retning Lågen, hvor mora vår ville ta oss med, på enkelte søndager da.

    Mora mi tok vel også med meg på en musikkskole, for barn, i Larvik, et par ganger, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også hos tannlegen, husker jeg.

    Men men.

    En gang kjørte vi også inn til Billingstad, for å gå på IKEA.

    Pia og jeg ble plassert i barneparken der, og de unge damene som jobba der tulla fælt med oss.

    De lot som at de ikke skjønte at jeg var fire år, og Pia to år, men bytta på sånne nummerdrakter, og lot meg ha et to-tall da.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble nesten traumatisert av den dårlige behandlingen jeg fikk av de IKEA-damene der, husker jeg.

    Det var helt som et mareritt.

    Men men.

    De var skikkelig ondskapsfulle mot meg, må jeg vel nesten si.

    Ihvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

    Men men.

    Det huset i Storgata var veldig stort, men likevel ikke så stort, at Pia og jeg kunne ha vært vårt rom.

    Vi hadde rommet vårt i første etasje, ikke langt fra stua, hvor det stod en svart-hvitt TV vel, hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Vi hadde en køyeseng, og jeg lå nederst og søstera mi øverst.

    (For Pia veide mindre, sa mora mi, (for ei venninne av henne spurte om dette en gang, husker jeg), og det ville vært værre for henne om jeg falt gjennom sengen og ned på henne, enn omvendt).

    Mora vår ville noen ganger få oss til å be aftenbønn, mens vi bodde i dette huset, (som da var brunt), på Østre Halsen.

    Hun kunne også noen ganger synge sanger, (eller fortelle dikt), når vi skulle legge oss.

    Det kunne være ‘Når Trollmor har lagt sine elleve små barn’ eller ‘Lille Persille’, av Inger Hagerup.

    Men men.

    Arne Thomassen, var ikke som noen far for oss, han var som en stefar, vil jeg si.

    Det var ikke sånn at han noen gang fortalte eventyr for oss, for eksempel, for å prøve å forklare.

    Mora vår bestemte det meste, når det gjaldt oss barna, vil jeg si.

    Men men.

    Vi besøkte vel ikke faren vår og dem, på Berger/Sand, i det hele tatt, (sånn som jeg husker det), den tiden vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Østre Halsen var nesten som en liten by, og det var vel også noen få andre forretninger der, enn de nevnte tre matbutikkene.

    Jeg husker lite fra vinteren der, det er mest fra våren og sommeren, som jeg har minner, derfra.

    Vi hadde også der flere barnepiker.

    Noen som bodde ut mot en øy, like ved marinaen der vel.

    Og man kunne se sjøen, fra vinduet i stua vår.

    En barnepike sa en gang, husker jeg, at det var en båt, som kjørte sikk-sakk, på sjøen.

    Jeg visste ikke hva sikk-sakk var, så jeg spurte hva det var da, og barnepikene var greie og forklarte.

    Jeg hadde en morsom tid der, husker jeg det som, siden vi hadde så mange lekekamerater, og jeg syntes også det var morsomt å gå i butikken og kjøpe karameller.

    Så det var sånn at jeg nesten bare syntes alt var morsomt, og ikke brydde meg om ting som å knyte skolissene mine, for eksempel.

    At jeg ikke tok det så nøye.

    Og da begynte mora mi å klage på meg, at jeg var treg til å lære å knyte skolissene.

    Men det var egentlig noe jeg kunne, men jeg tok det ikke så nøye da, jeg var kanskje litt ‘laid-back’.

    Men mora mi kunne noen ganger klage på sånne ting.

    Jeg klarte heller ikke å snyte meg ordentlig, og det måtte Arne Thomassen lære meg, husker jeg, (et par år etter det her), for det klarte ikke mora mi å forklare meg, hvordan man pussa nesa.

    Men hu ba Arne Thomassen om å forklare meg det da.

    Så mora mi tålte kanskje ikke gutter så bra.

    En gang, flere år etter det her, mens mora mi bodde i Borgheim, ved Tønsberg, så forklarte hun meg det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde voldtatt henne, (eller misbrukt henne, var det kanskje), som barn.

    Uten at hun fortalte noe om hvilken fetter dette var.

    Hennes lillebror, Martin, har jeg også blitt fortalt om, i 2005, av hans samboer, Grete Ingebrigtsen, at han var ‘veldig uhygenisk’.

    Så det er mulig at min mor hadde bygget opp et slags hat, mot gutter/menn.

    Hva vet jeg.

    Noe rart var det nok ihvertfall, for jeg syntes hun var ganske ondskapsfull og slem, mot meg, noen ganger.

    Men men.

    En gang Pia gråt, så sa hun ‘pappa’, og ikke ‘mamma’, som var vanlig.

    Pappa bodde jo på Berger, cirka ti mil unna.

    Dette var mens min mor hadde en venninne på besøk.

    Og jeg var innendørs, husker jeg, mens Pia var utenfor huset.

    Jeg hadde også for vane, å si fra, til mora mi, hvis jeg skulle på do.

    Det gjorde jeg en gang hun hadde en venninne på besøk, der i Østre Halsen.

    Og da gjorde hun skikkelig narr av meg, ovenfor hun venninna da.

    Det var siste gangen jeg sa fra om at jeg skulle på do, for å si det sånn.

    Men men.

    Så min mor var ikke så snill av seg alltid, vil jeg si.

    Men men.

    Det var også en annen barnepike vi hadde der, husker jeg, på Østre Halsen.

    Det var ei som tok oss med på Samvirkelaget, antagelig våren/sommeren 1975.

    (Like før vi flyttet derfra).

    Hun fortalte det, til Pia og meg, at noen ganger var det snerk på isen.

    Snerk, det var noe som kunne være på is som hadde ligger i fryseren lenge.

    Men men.

    Jeg fikk se på skiltet, over de forskjellige is-ene da, og ville ha en Snømann-is, husker jeg.

    (Hvis det var denne gangen).

    Snømann-is kostet en krone, husker jeg, og var vel den billigste isen.

    Men men.

    Jeg tror ikke det var noe snerk på den, ihvertfall.

    Året før, så hadde mora mi og en annen barnepike, tatt meg med, til lekeplassen, som lå mellom Østre Halsen skole og veien Tjøllingbussen kjørte vel.

    Mora mi bare dro meg med, og nå skulle jeg huske, uansett om jeg ville, eller ikke.

    Jeg hadde ikke så lyst til å huske, for å være ærlig.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi og barnepiken var så ivrige på at jeg skulle gjøre det.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det var vel ikke meningen at foreldre skulle utsette barna sine for noe farlig?

    Og mora mi hadde jo ikke spurt meg ordentlig om det, om jeg egentlig hadde lyst til å huske.

    Jeg var liksom ikke med på det her.

    Det foregikk over hodet på meg.

    Men likevel, så satt jeg nå plutselig der, på en huske, (en sånn av en treplanke vel), og ble gitt fart da, av mora mi.

    Dette hadde gått alt for fort frem, syntes jeg.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det kunne vel ikke være noe farlig, hvis ikke mora mi spurte meg først, om jeg hadde lyst til det her, tenkte jeg.

    Så jeg slapp plutselig bare taket i tauene på huska, og satt fortsatt på huska da, som gynget fram og tilbake, mens jeg holdt balansen da.

    For jeg hadde vel ikke lyst til å falle, jeg skjønte vel det kanskje, at det kunne være farlig.

    Men jeg hadde faktisk ikke blitt spurt om jeg ville huske.

    Derfor slapp jeg taket, som en protest da.

    Jeg holdt balansen, oppå huska, som fortsatt gynget fram og tilbake da.

    Men mora mi var kanskje manisk da, siden hu bare dro meg med til lekeplassen, og satt meg oppå huska, og begynte å gi meg fart.

    Uten å først spørre meg, om jeg hadde lyst til å huske.

    Jeg var vel ikke helt våken tror jeg, enda, det var kanskje litt tidlig på dagen.

    Så dette var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi klage på Arne Thomassen, om at sluppet taket i huska da.

    Men men.

    Vi var også på et besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da hadde flyttet fra Klokkarstua, til et byggefelt, i Sætre.

    Sætre ligger også i Hurum, men litt nærmere Røyken og Oslo, tror jeg.

    Men men.

    Jeg skulle sove på rommet til onkel Martin, i to netter, tror jeg det var.

    Onkel Martin hadde mista en krone og en femti-øring, under senga, og jeg spurte om jeg kunne få de myntene da.

    Noe jeg vel fikk lov til.

    Min mormor Ingeborg var jo fra Danmark, og mye mer myndig, (må man vel Si), enn for eksempel min farmor Ågot, som jeg likte meg mye bedre hos, hvis jeg skulle være ærlig.

    Da vi skulle tilbake igjen til Larvik, på søndagen, så skulle jeg handle for det kronestykket og den femtiøringen, i en kiosk, som holdt til i et lite trehus, like ved innkjøringa til det byggefeltet da.

    Det som skjedde var at jeg stod inni den kiosken, i 15 minutter kanskje, uten å bli ekspedert, av de to unge damene, som stod bak disken.

    Folk kom inn i kiosken hele tiden, og jeg ble bare oversett.

    Dette var nesten traumatiserende, syntes jeg, og jeg ble ikke ekspedert, før mora mi kom inn i kiosken, etter kanskje et kvarters tid da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var også på en ferietur, til Bergsjø Høyfjellshotell, med mora mi og Arne Thomassen, rundt den her tiden.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den vinteren, som vi bodde i Storgatam, på Østre Halsen.

    Den første dagen der, så blåste det så mye, at søstera mi og jeg, nesten blåste avgårde, når vi skulle gå på ski.

    Den neste dagen var været bedre, og vi gikk en skitur, i noen kjedelige løyper der da.

    Jeg gikk litt i forveien, og la meg så ned i snøen litt, for å hvile.

    Men da ble mora mi og dem sure, når de tok meg igjen.

    Men men.

    De hadde en jukebox på det hotellet, hvor de spilte sanger som ‘Du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, osv.

    Den pleide mora mi å la meg velge, på jukebox-en, noen ganger.

    Hun ga meg en krone da, (eller noe), for å høre på den sangen.

    Så sånn var det.

    Lørdagen, tror jeg det var, så tok Arne Thomassen meg med på en akekonkurranse.

    Jeg ble bare sendt utafor en veldig bratt bakke, på et lånt akebrett, og var redd for å dette av.

    Så jeg bare satt på akebrettet, ned hele bakken, og vant hele akekonkurransen.

    (Enda jeg var den yngste som var med, tror jeg).

    Jeg fikk et diplom utdelt, i forbindelse med middagen, den kvelden, mener jeg det var.

    Nesten alle gjestene på hotellet, satt i en stor sal da, og spiste middag, ganske samlet vel.

    Etter middagen, så var det dans, og Pia og jeg måtte danse sammen, sa mora mi.

    Men men.

    Det er mulig at dette kan ha vært et års tid senere.

    Hva vet jeg.

    Onkel Martin besøkte oss også, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Han var kanskje 14 år da, (for han var en attpåklatt, kanskje cirka ti år yngre, enn mora vår).

    Onkel Martin var litt bortskjemt, tror jeg, for han ville bare drikke melk, hvis han fikk ha O’Boy, (eller om det var Nesquick), i melka.

    Dette var den første gangen, som jeg hadde sett sjokolademelk.

    Og det var mulig at jeg fikk lov å smake et glass.

    Det er mulig.

    Ellers husker jeg ikke så mye mer fra besøket til onkel Martin der.

    Men men.

    Jeg husker at Arne Thomassen nesten hadde skremt meg, den jula vi bodde der, med julenissen.

    Så da en julenisse dukka opp, med sekk og det hele, så ble jeg rimelig skremt, og gjemte meg under kjolen til mora mi.

    Så sånn var det.

    Det er mulig det var en nabo, eller noe, som var julenisse.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var hos oss, den julen.

    Jeg mener å huske at de satt i stua vår der, da julenissen kom, og jeg gjemte meg under kjolen til mora mi, i panikk vel, må man vel si.

    Det er mulig.

    Men men.

    Pia og jeg så en gang et hvitt pinnsvin, i oppkjørselen, til huset vårt, i Storgata.

    Det har jeg senere fortalt til en eller annen lærer eller lærerinne, på en av de tre barneskolene jeg gikk på.

    Men det var visst ikke sannsynlig, fikk jeg høre, at pinnsvinn kunne være hvite.

    Selv om jeg husker denne episoden godt enda.

    (Og mener vel fortsatt at det pinnsvinnet var rimelig hvitt).

    Men men.

    Så det var kanskje litt rart.

    Men men.

    Men jeg husker det, at når den store flyttebilen rygget inn i oppkjørselen vår, en vår eller sommerdag der, i Storgata.

    Nei, det var liksom en vond følelse, vil jeg si.

    Skal vi flytte nå igjen, og fra Østre Halsen, hvor vi hadde så mange venner.

    Nei, det var ikke så veldig morsomt.

    Jeg var vel fortsatt bare fire år, og vi hadde jo flyttet to ganger, på de to siste årene da, allerede.

    Men men.

    Hvordan gikk det, hvor flyttet mora vår og Arne Thomassen og Pia og meg selv til, etter Østre Halsen.

    Det skal prøve å skrive mer om i neste kapittel.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min oldemor fra Romerike, Helga Ribsskog, er nevnt i hennes bror, Asbjørn Dørumsgard, sin bok, ‘Skytilen går’. Johannes Ribsskog er min avdøde morfar

    oldemor fra romerike

    http://books.google.com/books?id=QVYQAQAAIAAJ&q=johannes+ribsskog&dq=johannes+ribsskog&hl=no&ei=j8AgTq2GEI7CswaZ9uX1AQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCkQ6AEwAA

    PS.

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, nevnte også det forresten en gang, på 80-tallet vel, om min da nettopp avdøde morfar, Johannes Ribsskog, sin slekt.

    At det var visst ofte sånn, at det som ble publisert under Asbjørn Dørumsgaard sitt navn.

    At det ofte kunne være skrevet av hans søster, (min oldemor), Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.

    Helga Ribsskog hadde også skrevet et dikt, som har stått i et ukeblad, eller noe, om hennes mann, (min oldefar, fra Trøndelag), Johan Ribsskog, som lengtet så tilbake, til Trøndelag.

    (Fortalte min mormor da).

    Til Flatanger, hvor han var fra.

    (Uten at jeg har klart å finne det diktet nå.

    Men bestemor Ingeborg, leste vel det for meg og min søster Pia, mener jeg å huske, på 80-tallet en gang, var det vel.

    I det gamle huset i Nevlunghavn.

    (Det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    Der hvor jeg fant mange russiske fotoapparat på loftet, (en sommer eller to før, eller noe, mens bestefar Johannes fremdeles levde), fra like etter krigen vel.

    Noe sånt).

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, var vel det.

    Noe sånt.

    Og hun nevnte da også komponisten Arne Dørumsgaard, som var min morfars kjente fetter vel.

    Men min mor, Karen Ribsskog, hun nevnte aldri disse.

    Selv om hun en gang gjorde et ganske stort nummer ut av det, (mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, på slutten av 70-tallet), ovenfor min søster Pia og meg selv, at hun var så fin, at hun måtte ha tre navn, Karen Margrethe Elisabeth.

    (Det var muligens sånn, at hun var så fin, at hun måtte være oppkalt etter både dronningen i Danmark og dronningen i England.

    Noe sånt.

    Men men).

    Mens hun smilte og var stolt da, (og kanskje også litt hemmelighetsfull vel, og hun hadde kanskje et slags nesten salig, eller ihvertfall høytidelig vel, uttrykk, i øynene. Noe sånt), sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min morfar var visst også på en eller annen politisk liste, i forbindelse med et stortingsvalg, eller noe.

    Men hva ‘1942’ og ‘H’ skal bety, i den sammenhengen, det skal jeg ikke påstå at jeg skjønner noe av.

    Hm.

    Men men.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut.

    Hadde jeg hatt noen penger, så kunne jeg jo prøvd å fått tak i denne boken.

    Men men.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    min morfar også på noe politisk liste

    http://books.google.com/books?id=xbIcAQAAMAAJ&q=%22johannes+ribsskog%22&dq=%22johannes+ribsskog%22&hl=no&ei=b8kgTsWEE4zEswb67_iJAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC0Q6AEwAQ

  • St. Hansaften på Bergeråsen

    På slutten av 70-tallet, så pleide folk på Bergeråsen, å feire St. Hans, ved at de samlet seg, på Ulviksletta, rett nedenfor Ulvikfjellet, for å grille og drikke.

    Jeg var faktisk med på St. Hansfeiringa, på Bergeråsen, sommeren 1979, (mener jeg det var).

    Siden jeg var på ferie hos faren min.

    Jeg var vant til å klatre, fra hagen til min mormor og morfar, Ingeborg og Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, blant annet.

    Så jeg klatra nesten opp i toppen av Ulvikfjellet, husker jeg.

    Og så ned på alle Bergeråsen-folka, (som jeg ikke kjente, de fleste av).

    Men sommeren 1980.

    Den første sommeren jeg bodde på Bergeråsen, (etter at jeg ble sendt dit fra mora mi i Larvik, Karen Ribsskog).

    Så hadde jeg gleda meg lenge til St. Hansfeiring, osv.

    (Jeg var så glad i julaften, og sånne feiringer, som barn).

    Men, så like før St. Hansaften, 1980, så sier faren min til meg.

    At nei, det blir ikke noe St. Hansfeiring, i år.

    For leder av Bergeråsen Vel, Ruth Furuheim, orka ikke å arrangere det likevel.

    Siden sønnen hennes døde i hagen til Petter og Christian Grønli, og de, vinteren før.

    Og jeg var jo bare ni år enda, så jeg ble jo potte sur.

    For det var jo mange måneder siden dette dødsfallet hadde skjedd, (i en snøhule, som raste sammen, over kameraten, da Petter og Christian var inne og spiste middag).

    Og de kunne jo kanskje ha ordna dette på en mer, hva heter det, en mer, hm.

    En mer ikke effektiv.

    Men mer.

    Hm.

    De kunne kanskje ha ordna det på en mer.

    Hm.

    *Jernteppe*

    De kunne kanskje ha ordna det på en mer smidig måte, kan man kanskje si.

    Kanskje noen i Bergeråsen Vel burde ha spurt Ruth Furuheim, om noen andre kanskje skulle ta ansvaret for St. Hans-feiringa, det året?

    Men dette var en trist tid, husker jeg.

    Og etter det, så ble det vel aldri St. Hansfeiring, på Ulviksletta igjen.

    Ihvertfall ikke før sommeren etter, eller når det var, når Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), skulle begynne slåsskamp mot meg der, husker jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Noe han også gjorde en annen gang, (av en for meg like uforståelig grunn), oppe i Ulvikveien, med sin bror, Carl Fredrik, (som gikk i klassen min), som en slags sekundant/slåsskamp-dommer da.

    Så det var mye rart på Bergeråsen, det er helt sikkert.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er kanskje litt spesielt for Bergeråsen, at folk samla seg, til St. Hans, på en slette, med masse mygg osv., i skyggen av et fjell, for å grille.

    Det vanlige, (ihvertfall lenger sør i Vestfold vel).

    Det ville vel vært å samla seg nede ved fjorden, (altså i selve Ulvika da), og også kanskje hatt et St. Hans-bål der.

    Men det kan jeg ikke huske at dem hadde.

    (Selv om jeg husker at dem hadde det på nabostedet Berger, nede ved fjorden der, i Bergerbukta da, heter det vel, hvor jeg og søstera mi var med faren vår da, en St. Hans, rundt 1976 eller 1977 kanskje.

    Når jeg husker at Rune Kraft, (en sønn av min fars kamerat, som bodde i Oslo, på Furuset vel, og som hadde en mor som bodde på Berger, like ved veien som gikk langs Fossekleiva, like oppafor bedehuset), og/eller broren, kasta tare, (eller noe), på St. Hans-bålet, og at det lukta veldig råttent og fælt, når han gjorde det.

    Den lukta husker jeg enda).

    Og det hadde dem også ved hytta til Frode Kølner og dem, husker jeg, en sommer jeg var der.

    (At faren til Frode Kølner ‘babla’ om noe St. Hans-bål da, som ble lagt opp, her eller der, da.

    Kanskje det var i nærheten av den tyske bunkersen, som det også hendte, at dem, (eller ihvertfall Frode), pleide å prate om, (og vise fram), der da.

    Men men).

    Og den hytta lå i Brunlanes, ikke langt fra Lydhus-stranda der, mener jeg at det heter.

    Og en sommer så var vi også der, med faren min og Haldis, på en hytte ikke så langt unna.

    Og den hytta fikk vi låne.

    Og plutselig, så måtte vi dra tilbake til Bergeråsen.

    Og den hytta var det en ‘pamp’ i KRF, (eller om det var en annen kristelig organisasjon), som eide.

    (Som jeg ikke er i nærheten av å huske navnet på.

    Dette var et navn jeg vel bare hørte den ferien.

    Og den ferien er vel snart 30 år siden nå, vil jeg vel si.

    Men men).

    Og han dukka opp på hytta, uventet da, eller ‘før skjema’, så da fikk vi visst plutselig en dag kortere ferie, eller noe.

    Men men.

    Så det lukter kanskje litt Johanitterorden, av faren min og Haldis, må jeg vel kanskje si.

    Men men.

    Men jeg kjenner vel ikke faren min så bra.

    For først så bodde jeg hos mora mi, i Larvik, og så lot faren min meg bo aleine.

    Og så har jeg bodd i Oslo og i England, (for meg selv, de fleste av årene, men også innimellom i noen forskjellige bofelleskap da).

    Så faren min er litt som en gåtefull person for meg, vil jeg vel kanskje si.

    Men men.

    Selv om han er faren min.

    Så sånn er det.

    Selv om det kanskje høres rart ut.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om st hansaften bergeråsen

    http://www.disnorge.no/gravminner/vis.php?mode=fy

    PS 3.

    En annen ting jeg tenker på.

    Det er det, at han Thor Furuheim, han gutten som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og de, i 1980.

    (I Havnehagen 4).

    Han var jo heller ikke alene om å dø, i akkurat Havnehagen 4, på begynnelsen av 80-tallet.

    Et år senere cirka, så døde mora til Petter og Christian, ikke i hagen utafor Havnehagen 4, men i stua i Havnehagen 4.

    (Hvor ei av sjefsdamene, som jeg hadde på CC Storkjøp, i Drammen, på slutten av 80-tallet, da hadde flytta til.

    Etter at Petter og Christian hadde flytta til faren sin, i Mexico, (og senere Spania).

    Carlotto, (eller Carl Otto), Grønli heter faren).

    Og hu Tove Grønli var jo også ganske ung.

    Hu var vel rundt 30 år da hu døde kanskje.

    Og Kripos dukka opp der, husker jeg.

    Og faren min sa, litt seinere, at Kripos hadde funnet ut at hu døde av hjerneblødning.

    Stefaren til Petter og Christian.

    En kar ved navn, tja.

    Hm.

    Willy, vel.

    Fra Drammen, tror jeg.

    Han dukka opp på døra vår, i Hellinga 7B, og ville prate med faren min.

    Og fortalte at Tove var død.

    Så vi var kanskje de første som fikk vite det.

    Faren min bodde da egentlig nede hos Haldis.

    Og at han satt, ‘hos meg’, (og så på mesterskap i skøyter), på en søndag.

    (Hvor Norge vant gull, sølv og bronsje).

    Det var _veldig_ sjeldent.

    Men men.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    tove grønli gravsten

    http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=1250276