johncons

Stikkord: Johannes Ribsskog

  • Kari Sundheim, som er mor til onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, er visst født i USA. Det visste jeg ikke. Hm

    kari sundheim født i usa hm

    http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:scg_K4mdN3AJ:www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0000/g0000001.html+kari+sundheim&cd=9&hl=no&ct=clnk&gl=no

    PS.

    Her kan man se det, at onkel Martin, er født i Hadsel, i Vesterålen, hvor hans far, (min morfar), Johannes Ribsskog, var rådmann.

    Det var artig.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    onkel martin født i hadsel

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000022.html#I1706

    PS 3.

    Her kan man se det, at onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, hun er født i 1991.

    Så hun var vel ikke konfirmert engang, i 2005, når jeg jobbet på gården til Martin og Grete, i Kvelde.

    Liv Kristin fortalte meg det en gang, når hun var på besøk, fra sin mor, som bor i Ås, at hun fikk bare toppkarakterer, på skolen.

    Og jeg har også sett på nettet at hu har studert medisin, ved UIO vel.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    liv kristin født i 1991

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000001.html#I1099

    PS 5.

    Grunnen til at jeg søkte om dette nå, (forresten), det var fordi at StatCounter snappet opp et søk, om Kari Sundheim, fra Østfold Fylkeskommune:

    kari sundheim østfold

  • Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.

    I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

    Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

    (For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

    Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

    (Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

    Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

    Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

    I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

    (Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

    Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

    Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

    Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

    Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

    Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

    (Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

    For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

    For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

    (For alt hva jeg visste, liksom).

    For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

    Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

    Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

    Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

    For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

    (Noe sånt).

    Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

    (Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

    Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

    Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

    På 70-tallet, osv.

    Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

    Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

    Det kan tenkes.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

    Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

    Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

    Men de her spesialvaresjefene.

    (Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

    Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

    Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

    Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

    For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

    Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

    På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

    For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

    Bildekk muligens).

    Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

    Men etter at det var en høy diff der da.

    Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

    Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

    Så det var jo grunnen til diffen da.

    At vi hadde testa kassa, dagen før.

    Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

    Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

    Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

    Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

    Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

    Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

    Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

    Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

    Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

    Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

    Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

    Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

    Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

    Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

    Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

    Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

    Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

    For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

    Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

    En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

    Og at vi måtte godta det.

    Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

    Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

    At det liksom var lov til å gjøre feil da.

    Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

    Noe som varte i en del uker vel.

    Før flere og flere slutta og si det da.

    Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

    Som på en slags ironisk måte da.

    Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

    Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

    Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

    På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

    Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

    Så det var jo veldig artig, må jeg si.

    Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

    (Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 52: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En gang, (en fredag vel), etter at jeg kom hjem fra jobb, på OBS Triaden vel.

    (Til Arne og Mette og dem da).

    Så satt det en gammel gubbe, i den sofaen, hos Arne og Mette, hvor TV-en ikke stod da.

    (Altså på den andre sida av stua, enn der jeg pleide å sitte da.

    Siden jeg var så glad i fjernkontrollen og satellitt-TV da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det visste seg at den her gamle gubben.

    Som kanskje kunne ha vært 80 år, eller noe.

    Han hadde hatt min oldemor, (var det vel), Helga Dørumsgaard, (som var søster, av den kjente Romeriksdikteren/ordføreren/redaktøren Asbjørn Dørumsgaard, forresten), som lærerinne.

    Ute i Asak der.

    Og hu var visst veldig dyktig/flink/fin og sånn da.

    Og det var visst oldefaren min også, (eller hvem det kan ha vært igjen), forstod jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at han gamle gubben var rimelig fremmed og at han egentlig virka litt inneslutta, kanskje.

    Det var liksom bare på kommando, fra Arne Thomassen, at han fortalte om den og den personen, fra Romerike, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han fortalte også en gang, forresten, at min morfar, Johannes Ribsskog, han hadde pleid å stå på ski, hele veien, fra Leirsund og inn til universitetet i Oslo, (hvor han studerte juss), før krigen.

    (Hvis man kunne stole på det Arne Thomassen sa da.

    Og jeg kan ikke huske å ha hørt at han har jugi noen gang vel.

    Som jeg kan komme på ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg ble litt akseptert, av Arne, Mette og Axel.

    Når jeg besøkte dem, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Det var vel fordi at jeg klarte å stille inn kanalene, på TV-en, (eller om det var Janco-dekoderen), deres.

    Det var det ingen av dem som klarte da, husker jeg at Mette sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han ble det forklart for meg, at hadde MBD, (av Mette og Arne da).

    Han gikk ihvertfall på spesialskole, på Majorstua.

    Og han hadde visst blitt helt rar, (eller noe), av å ha gått på Steinerskole, i Ullevållsveien der, i et eller to år da, (ifølge Mette Holter og Arne Thomassen da. Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Axel og jeg, satt sammen, for å se på TV, eller noe, i leiligheten til Arne og Mette.

    Så pleide ofte Axel å bli helt umulig.

    Han kunne hive appelsiner, gjennom rommet.

    Og sikte på hue mitt og sånn, (var det vel).

    En gang, så kasta jeg noe tilbake, som Axel liksom skulle ta imot da.

    (For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, ovenfor Axel, så jeg prøvde vel å være kul og sånn da).

    Men Axel klarte ikke å ta imot, og et stort og fint maleri, (som hang over den sofa-en, der hvor han gubben fra Romerike hadde sitti), det ble glassramma til knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Axel ‘umulig’ igjen.

    Og da ble sofaen ødelagt, (husker jeg), siden vi begge to satt i hver vår ende av sofaen, og liksom kjempa om å strekke ut beina våre, i sofaen, begge to), og da, så røyk plutselig noe tau/trådverk, som var i den ene enden, av ‘TV-sofaen’ da.

    Sånn at den sofaen ble veldig slakk da, ytterst på den enden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så bare sa jeg fra, til Arne og Mette, at jeg ikke klarte å ha ansvaret for Axel lenger.

    Siden han liksom var veldig hyperaktiv da, husker jeg at jeg syntes.

    Dette var fordi at jeg var redd, for at jeg kom til å få en høy regning, til slutt, for ting i stua, som gikk i stykker, mens jeg passet på Axel da.

    For Axel var veldig vill og aktiv, som barn, så jeg hadde rimelige problemer, med å finne ut, hvordan jeg skulle forholde meg, til han.

    For jeg måtte jo prøve å få fred, noen ganger, jeg og.

    Så til slutt, så gjorde jeg det sånn, at hver ganske Axel var umulig.

    Så trua jeg han, med å ‘varme øra’ hans.

    Sånn at han fikk de ‘rødeste ørene på Furuset’.

    Det var det eneste som hjalp omtrent.

    Og etter det igjen, så bare heiv jeg han ut, av leiligheten, hvis han ikke oppførte seg ordentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette ble også kjent med ei spådame, som kjente bandet Backstreet Girls, husker jeg, at Mette sa.

    Hu spådama, hu satt oppe og prata, med høy stemme, (på gebrokkent norsk vel), omtrent hele natta, husker jeg.

    Mens dem la tarot-kort vel.

    Så da gikk jeg inn til dem, i stua, (i bare underbuksa vel), for å få de til å prate litt lavere, (spesielt hu spådama, husker jeg, at jeg prata til), siden jeg skulle på jobb, (var det vel), dagen etter da, (og lå i senga mi, og ikke klarte å sove da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På åpningsdagen, på OBS Triaden, så var omsetningen, for supermarkedet, på over en million, husker jeg.

    (Noe som vel var ny rekord muligens, for Matland/OBS Triaden, eller ihvertfall bortimot vel).

    Jeg hadde godt over 100.000 i kassa, husker jeg.

    Men jeg ble litt irritert, for jeg husker at Knut Hauge, (som satt i kassa foran meg), han hadde enda mer i kassa, og null i diff., dessuten.

    Så da ble han kalt for ‘supermann’, av ei av damene, som jobba i kassa der, sammen med oss, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gunnar Jorås, (hybelverten, fra Abildsø), han var innom OBS Triaden, på åpningsdagen, (eller en annen dag, på rundt den her tida), husker jeg.

    Og han skrøyt av at det gikk så raskt, i kassa mi, husker jeg.

    (Som han selv gikk i da).

    Og en annen gang, så sa han til meg, at jeg måtte melde adresseforandring, fra hans eiendom, på Abildsø.

    Men det lo jeg vel litt bort, for det syntes jeg vel ikke at hørtes ut som noe så særlig viktige greier.

    Dessuten, så hadde jeg ikke lys på rommet mitt, på Furuset der.

    For den nye lampa, den fikk jeg først skryt av Mette Holter, for å ha hengt opp.

    (Hu sa at det kunne aldri Arne ha klart.

    Eller noe sånt).

    Men en dag, så lå den lampa plutselig på gulvet, da jeg kom hjem fra jobb, (eller hva det var).

    Og i stua der, så var jo Axel, med sin hyperaktivitet og karatetrening, osv.

    Og jeg visste vel ikke helt hvor jeg skulle få tak i et sånt skjema fra heller kanskje.

    Det er mulig.

    Nå er jeg litt trøtt her merker jeg.

    Så jeg får heller fortsette å skrive mer, om det her andre året, som jeg bodde i Oslo, i morgen, (eller noe).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

    Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

    (Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

    Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

    Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

    En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

    Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

    Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

    Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

    Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

    For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

    Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

    Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

    Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

    Siden leia var såpass billig da.

    Og Axel var halvbroren min da.

    Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

    (Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

    For å registrere meg som arbeidsledig da.

    Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

    Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

    Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

    (Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

    Noe han syntes at det var, husker jeg.

    Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

    For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

    Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

    Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

    Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

    Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

    Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

    Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

    Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

    Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

    Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

    Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

    Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

    Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

    Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

    Dette var kontorjobber.

    For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

    (Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

    Og også gått et år på markedsføringslinja).

    Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

    Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    (Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

    Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

    Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

    Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

    Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

    Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

    Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

    Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

    For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

    Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

    Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    (Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

    Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

    Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

    Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

    Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

    Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

    Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

    Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

    For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

    Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

    Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

    Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

    Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

    Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

    For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

    Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

    Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

    Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

    (For alt hva jeg vet.

    Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok – Kapittel 43: Enda mer fra sommeren 1988, (del 2)

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.

    Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.

    Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.

    Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.

    Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.

    Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.

    Så sånn var det.

    Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.

    Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.

    Men det fortalte ingen meg.

    Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.

    Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.

    Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.

    Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.

    Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.

    En av de, vil jeg tippe på.

    Pia og jeg, vi var på diskoteket der.

    Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).

    Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.

    Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.

    Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.

    Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.

    Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.

    Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.

    Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).

    Hvem vet.

    Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.

    For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.

    Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.

    Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.

    Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.

    Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.

    Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).

    Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.

    Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.

    Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.

    Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.

    Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.

    For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.

    Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.

    Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.

    Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.

    Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.

    I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.

    Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.

    På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.

    Noe sånt.

    Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.

    Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.

    Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.

    Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.

    Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.

    Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.

    Noe sånt.

    Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.

    Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.

    Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).

    Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.

    Noe sånt.

    Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.

    (Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.

    Det sa hun ikke.

    Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).

    På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.

    ‘Jensemann’.

    Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).

    Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.

    Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.

    (For jeg visste ikke hvor dem bodde).

    Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.

    Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.

    Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.

    Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.

    Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.

    Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.

    Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.

    Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.

    Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.

    Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.

    (Hvis det ikke var en annen i den klassen da).

    Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.

    Og noen andre også vel.

    Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.

    Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.

    Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.

    Eller om de sa ‘kaffedoktor’.

    De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.

    Og så helle på sprit, til man så tiøringen.

    Noe sånt.

    (Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).

    Hvem vet.

    Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.

    Og så drakk jeg vel den.

    Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.

    Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.

    Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.

    Men men.

    Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.

    (Ei blondinne vel).

    Hu likte ikke bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.

    Noe sånt.

    (Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.

    Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.

    Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.

    Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.

    Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.

    Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).

    At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.

    Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.

    Så Pia var kanskje norrøn da.

    Hvem vet.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

    En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.

    (Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).

    Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).

    De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.

    Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.

    Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.

    (Men jeg kan jo ha tatt feil).

    Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.

    Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.

    Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.

    For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.

    Så kunne vi ikke kjørte.

    For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.

    (NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.

    Veien var asfaltert ihvertfall.

    Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.

    Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.

    For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.

    Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.

    Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.

    Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.

    Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.

    Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.

    (Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).

    Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.

    Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.

    Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.

    Så sånn var det.

    Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en dag, en god del uker seinere vel.

    Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.

    (Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).

    Så sånn var det.

    Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.

    For det bråkte så fælt, skjønte jeg.

    Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.

    Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.

    Men men.

    Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.

    For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.

    (IHvertfall nedenfor S-Svingen).

    Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.

    Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.

    For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.

    Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.

    Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.

    Men men.

    (Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.

    Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.

    Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.

    Og så lada jeg batterier da, til den bilen.

    Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).

    Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).

    At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.

    (Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).

    For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.

    Så det fikk ikke jeg lov til.

    Men det dreit jeg i, husker jeg.

    For hvis man skulle følge den logikken.

    Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.

    (altså når de var sånn 25-30 år).

    Sånn var det jo ikke.

    De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.

    (Før Christell ble ti år vel).

    så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.

    Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.

    Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.

    Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.

    Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.

    Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.

    Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.

    Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.

    Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.

    For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.

    Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.

    Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.

    Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).

    Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.

    Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.

    Noe sånt.

    Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.

    Hvem vet.

    Det var rimelig spesielt ihvertfall.

    Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.

    Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.

    Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.

    Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.

    (Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.

    Men men.

    Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.

    Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.

    Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.

    De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.

    Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.

    Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.

    Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.

    Og da klokka ble sånn 4-5 vel.

    Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.

    Og det ble de to andre med på.

    Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.

    Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.

    Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.

    Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.

    At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.

    Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.

    Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).

    Men men.

    Så det her var litt spesielt.

    De måtte mase mye, for å få meg med.

    Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.

    Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.

    (Uten at jeg veit hva hu skulle).

    De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.

    Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).

    Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.

    Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.

    Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.

    Det var mange gjester der.

    Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.

    Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.

    Men disse kjente jeg ikke så bra.

    Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.

    Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.

    (Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.

    Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.

    Men men).

    Det var fri bar der, husker jeg.

    Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.

    Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke var 18 år ennå).

    Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.

    Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.

    (Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).

    Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.

    (Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).

    Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.

    Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.

    ‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.

    ‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.

    Han var visst det, skjønte jeg da.

    Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.

    Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.

    Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.

    Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).

    Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.

    Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).

    Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.

    Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.

    Det tørr jeg ikke å si noe om.

    Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.

    Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.

    På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.

    Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.

    Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.

    Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.

    Eller i Holmenkollåsen, eller noe.

    Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.

    Han leste mye bøker og i avisene.

    Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.

    Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.

    Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.

    Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).

    Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.

    Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.

    Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.

    Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.

    Og sa det at ‘Øivind er død’.

    Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.

    Så sånn var det.

    Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.

    (Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.

    Men men).

    Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.

    Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).

    Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.

    At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.

    Noe sånt.

    Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.

    Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.

    Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.

    Men det er kanskje noen andre som vet dette.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.

    Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.

    Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.

    Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.

    Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.

    Så sånn er det.

    Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.

    Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.

    Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

  • Min Bok – Kapittel 39: Enda mer fra Sande Videregående. (del 3)

    Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.

    Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.

    Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.

    At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.

    Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.

    Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.

    Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.

    For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.

    Men Johansen likte å se på lærerne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.

    Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.

    Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.

    Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.

    Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Særoppgaven var om Australia.

    Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.

    Og jeg sa det var greit.

    Det var vel Haldis som spurte vel.

    Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.

    For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.

    Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.

    Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.

    (Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).

    Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.

    Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.

    Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.

    For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.

    En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.

    Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.

    Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.

    Men den var ikke så bra da.

    Lyden var litt dårlig.

    Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.

    Så det var ikke så bra betalt.

    Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.

    Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.

    Noe sånt.

    Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.

    Så jeg ville ikke selge den.

    For det hadde vært lureri, mener jeg.

    Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.

    Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.

    Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.

    Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.

    Noe sånt.

    Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.

    For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.

    Og det blei hu med på.

    Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.

    Og da ble jeg forbanna, på Christell.

    For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.

    Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.

    Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.

    Men så, når jeg skulle kopiere filmen.

    Så virka ikke videoen til Haldis.

    Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.

    Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.

    Så jeg la en plan.

    Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.

    Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.

    Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.

    Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.

    Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.

    Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.

    For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.

    Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.

    Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.

    Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.

    Noe sånt.

    Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.

    Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.

    Så de kom ikke inn.

    Men de lagde et jævla spetakkel.

    De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.

    Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.

    Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.

    For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.

    (Har jeg skrevet notat om her).

    Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.

    For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.

    Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.

    Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.

    For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.

    Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.

    Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.

    Hva vet jeg.

    Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.

    Det er mulig.

    Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.

    Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.

    Og kom inn begge steder da.

    Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.

    De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

    Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.

    (Som man måtte sende bekreftelse på vel).

    Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.

    Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.

    (Linda Moen muligens vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).

    Så gjorde jeg det samme.

    Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.

    At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.

    Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).

    Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.

    Så sånn var det.

    Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.

    Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.

    Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.

    Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.

    Og det var å analysere en reklametekst.

    Jeg syntes det var rimelig kjedelig.

    Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.

    Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.

    Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.

    Og det var en reklame for en motorolje da.

    Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.

    Og det funka.

    Det ble ganske bra.

    Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.

    Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.

    Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.

    Som jeg hadde tatt opp fra radio da.

    Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.

    Og det var noe med Kraftwerk.

    Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.

    De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.

    Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.

    Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.

    Så det var bomkjøp vel.

    Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.

    Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.

    Han bodde jo i Drammen så.

    (Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.

    Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.

    Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.

    Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.

    Hvem vet.

    Noe sånt).

    Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.

    Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.

    Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.

    Så sånn var det.

    Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.

    Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.

    Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.

    Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.

    Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.

    Så jeg fikk bra på de, husker jeg.

    Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi var litt umodne enda, på den her tida.

    Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.

    Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.

    Men jeg traff henne nesten en gang.

    Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.

    Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.

    Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.

    Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.

    Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.

    Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.

    ‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.

    Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.

    (Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).

    ‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.

    Noe sånt.

    Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.

    Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.

    Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.

    En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.

    For dem banka i veggen.

    Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.

    Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.

    Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.

    Også sa jeg at ‘dette er høyt’.

    Også satt jeg opp lyden.

    Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.

    Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.

    En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.

    Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.

    Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.

    Og digga musikken jeg spilte.

    I en halvtime kanskje, eller noe, da.

    Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.

    For han oppførte seg litt rart, syntes vi.

    Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.

    Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.

    De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.

    Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.

    Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.

    For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.

    For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.

    Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.

    Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.

    Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.

    (Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).

    Og jeg rappa med meg en av de pillene da.

    Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.

    (For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).

    Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.

    Så da kom jeg for seint til skolen.

    Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.

    De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.

    Jeg sa at det var greit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.

    Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.

    Så sånn var det.

    Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.

    Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.

    Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.

    At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.

    Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.

    (Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.

    Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).

    ‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.

    ‘Nei’, sa jeg bare.

    For det var jo ikke sånn da.

    Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.

    Og det hadde dem ikke i Sande.

    Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.

    Så jeg sa bare ‘nei’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.

    Og jeg var der også dette året.

    Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.

    Hvem vet.

    Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).

    Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).

    Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.

    (Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).

    Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.

    Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.

    Mens de grein, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.

    Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.

    Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).

    Også bar de på Christell(!).

    Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.

    De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.

    Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.

    Mens Christell sprelte noe skikkelig da.

    Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.

    Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.

    Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.

    Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.

    En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.

    Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.

    Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.

    Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.

    Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.

    Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.

    Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.

    Hu het vel også Anette, tror jeg.

    Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.

    Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.

    Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.

    Også ‘en cola light’, sa Snorre.

    Så han gjorde narr av henne da.

    Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.

    For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.

    Men men.

    Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.

    Men men.

    Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.

    Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.

    Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.

    Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.

    Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.

    For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.

    Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.

    Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.

    Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.

    Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.

    Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.

    Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.

    Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.

    Så jeg gjorde som faren min sa da.

    Og det gikk greit.

    Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.

    Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.

    Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.

    Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.

    Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.

    Hvor det var small kjørebane, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).

    (Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.

    Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).

    Det uttalte han ‘long vihajkel’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.

    Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.

    For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.

    Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.

    Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.

    For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.

    Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.

    Men på julaften, så skulle jeg være der nede.

    Jula 1987 da.

    Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.

    (Noe han kunne se på oss da.

    Noe sånt).

    Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.

    (Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).

    Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.

    Så det var en trussel, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    ‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.

    Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.

    Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.

    For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.

    Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.

    En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.

    For den så sexy ut, syntes jeg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.

    Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.

    (Uten at jeg vet hvor hu lå da).

    Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.

    Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.

    Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe tannbørste der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.

    (Av en eller annen grunn).

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.