johncons

Stikkord: Johannes Ribsskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

    Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

    (Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

    Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

    Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

    Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

    (Noe sånt).

    Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

    Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

    Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

    Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

    Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

    Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

    Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

    (Nemlig fra Leirsund).

    Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

    Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

    Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Det er mulig.

    Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

    Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

    Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

    Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

    Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

    Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

    Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

    Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

    Da hadde ikke de lyst til det da.

    Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

    (Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

    (Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

    Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

    Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

    Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

    Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

    Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

    Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

    Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

    (Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

    Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

    Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

    For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

    (Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

    Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

    Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

    En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

    Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

    Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

    Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

    Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

    Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

    (Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

    Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

    (Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

    Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

    Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

    Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

    Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

    Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

    Og hu sa at den rullen var bare tull.

    For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

    For å teste kassa da.

    Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

    Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

    Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

    Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

    På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

    Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

    Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

    (Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

    Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

    (Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

    Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

    Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

    Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

    Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

    Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

    (Ganske ofte min kasse vel).

    Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

    Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

    Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte enda en ny e-post angående forfatterstipend





    Gmail – Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Apr 11, 2012 at 12:30 AM

    To:
    hilde.fossanger@nffo.no

    Cc:
    post@nffo.no, post@forfatterforeningen.no

    Hi,

    og bestefar Johannes, som er i bakgrunnen, på coverbilde.
    (Som døde på midten av 80-tallet).

    Han var nevø av både Asbjørn Dørumsgaard, (og Bernhof Ribsskog, mannen bak normalplanen for grunnskolen).

    Så jeg skriver etter normalplanen og driver med like mye som Asbjørn Dørumsgaard nesten.
    Min mormor, (som var fra dansk overklasse), hu sa at vi var en kunstnerfamilie.
    (Antagelig på grunn av det med Dørumsgaard da).

    Så dere kan ikke tulle med en kunstnerfamilie og si at det ikke er redaksjonelt osv.

    For han Asbjørn Dørumsgaard, han var både redaktør og forfatter.
    Og noe av det han ga ut, det var skrevet av min oldemor, Helga Ribsskog f. Dørumsgaard, sa min mormor, Ingeborg Ribsskog, en gang.

    Så når han Asbjørn Dørumsgaard tulla sånn, så blir det rart at dere er så sære, mener jeg.
    Men men.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.
    Dessuten så går vel dette på bøkene og ikke på personen?

    Du sier at jeg ble nektet pga. Min Bok.
    Men jeg er jo så og si ferdig med Min Bok 2.
    Dette er jo to forskjellige bøker.
    Skal dere dømme personer da?

    Det er trakassering, mener jeg.
    Dere kan kanskje dømme bøkene, men ikke personer, mener jeg.
    Det er russisk skikk å dømme personer, vil jeg si.
    Men dette skal være noe som er i Norge, og da skal man være saklige og ikke personlige, mener jeg.

    Som en klage.
    For du er personlig og ikke saklig, i din e-post fra igår.

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/11
    Subject: Oppdatering/Fwd: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12
    To: hilde.fossanger@nffo.no

    Hei,

    for å støtte opp om min søknad, så har også Min Bok fått eget ISBN-nummer, (978-1-62050-308-9), gjennom et amerikansk selskap, (ISBN Agency/Moodoo).

    Jeg tror ikke at det selskapet hadde registrert den hos Bowker hvis det hadde værte noe galt liksom.

    Jeg sendte også med coverbilde, som jeg sender med denne e-posten, (fra min blogg, hvor jeg prøver å selge denne e-boken, for øyeblikket, men jeg har også tenkt å selge den på Itunes, (hvis jeg får amerikansk EIN-nummer), og også eventuelt andre steder på nettet).

    Så Min Bok ble godkjent i USA, med ISBN-nummer, etter å ha blitt publisert på johncons-blogg først og så på Scribd.
    Så da synes jeg det er rart, at dere ikke godkjenner den boken.
    Da er dere noen særinger, mener jeg.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om dette:

    Part 2 of 3

    (2) If your isbn number starts with 978162050…

    then your imprint name is Platypress.

    So you would write "Platypress" where it says enter your imprint name.

    (Please note: don't include the quotes. In other words, just write Platypress without any quotes.)

    _____

    This should get you into their system. However, in case it doesn't, here is the next thing you might want to try.

    click for problem solving…

    part 1 | part 2 978162050 | part 2 978161364 | part 3








    ©ISBN Agency.com/ Moodoo Productions

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/4/10
    Subject: Re: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12
    To: Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>

    Hei,

    kanskje Min Bok 2 kvalifiserer?
    Du sier at ankenemda vedtok ditt og datt på møtet, men jeg har jo sendt til dere både før og etter dette om at jeg foretok en selvstendig prosess i forbindelse med det redaksjonelle.

    Dette blir som sovjetstat for meg, må jeg innrømme.

    Erik Ribsskog

    2012/4/10 Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>

    Hei,

    Dessverre kvalifiserer du ikke til det treårige arbeidsstipendet, da kravet for å kunne søke er å ha skrevet 100 sider som kan godkjennes etter Retningslinjer for vurdering av faglitterære forfatteres/oversetters utgivelser. Ankenemnda vedtok på møtet 16.3.12 at Min Bok ikke kan godkjennes etter retningslinjene.

    Dersom du er under 40 år kan du søke debutantstipend. Du kan lese om debutantstipendet her: http://www.nffo.no/Stipend-til-Faglitterar/default.aspx

    Vennlig hilsen

    Hilde Fjærtoft Fossanger

    konsulent

    Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

    Tlf.: 22 12 11 44

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 1. april 2012 22:56
    Til: Hilde Fossanger
    Kopi: post
    Emne: Ekstraordinært stipend/Fwd: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12

    Hei,

    jeg så på nettsidene deres nå, at dere også har noen andre stipend.

    Som dere kaller ekstraordinære stipend.

    Jeg tenkte jeg kunne søke på treårig arbeidsstipend til faglitterære frilansforfattere, for Min Bok memoar-serien.

    Før jeg søker så hadde det vært greit om dere forklarer grunnen til at jeg ikke fikk ordinært forfatterstipend.

    Jeg er litt frustrert, for jeg synes ikke at dere har forklart dette så bra.

    Sender derfor kopi til post@nffo.no, så kanskje de kan se på det og, eventuelt.

    Sender med kopi av e-bok-versjonen av Min Bok, sånn at dere ser at dette er prosjekt som er i full gang allerede.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Har dere all infomasjonen dere trenger, eller må jeg skrive en ny søknad?

    (Har litt mye å drive med for tiden så dess mindre dobbeltarbeid dess bedre, liksom).

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/3/21
    Subject: Re: Vedtak i NFFs ankenemnd 16.3.12
    To: Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>
    Cc: post@forfatterforeningen.no

    Hei,u>

    jeg forstår ikke referatet deres.

    Hva er galt med johncons-blogg liksom?

    Det er en blogg med over to millioner sidevisninger.

    Og med over 700 'liker' på Facebook.

    Så dette er en populær blogg.

    Sist jeg bodde i Norge, våren og sommeren 2005, så ble romanen 'Kongepudler' utgitt som bilag i Dagbladet.

    Dagbladet har drøye 20.000 liker på Facebook, og jeg har snaue 1000 da, (på johncons-blogg).

    Så det er ikke _så_ stor forskjell.

    Dagbladet har en redaktør, som var ansvarlig.

    Og jeg var ansvarlig redaktør, som blogg-redaktør, på johncons-blogg.

    Hva er forskjellen her?

    Ville han som skrev Kongepudler fått forfatterstipend?

    Jeg synes ikke dere forklarer noe om hvorfor dette er brudd på punkt 4 og 5, i deres regler.

    Dere bare sier at det ikke er i henhold til de reglene.

    Men hvordan har dere tolket de reglene da.

    Hva er galt med johncons-blogg liksom.

    Dere 'pisser' jo da på de flere tusen faste leserne av johncons-blogg, (antall lesere ligger på over tusen unike brukere hver dag, og flere hundre av de er faste, så i løpet av en uke, så er det nok over tusen faste lesere innom bloggen, vil jeg si).

    Her forstår jeg ikke hvordan dere vurderer dette.

    Dere er i forlagsbransjen, men dere mangler visst evne til å uttrykke dere skriftlig, på en forståelig måte.

    Du skriver at dette er noe med 'det faglitterære fond'.

    Men memoarer de skal kanskje søke fra et annet fond de da?

    Jeg er ikke sikker på om memoarer skal kalles faglitteratur akkurat?

    Kan dere vennligst greie ut om ståa?

    Så hadde dere vært veldig greie.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/3/21 Hilde Fossanger <hilde.fossanger@nffo.no>

    Kjære Erik Ribsskog,

    Vedlagt brev fra NFFs ankenemnd med vedtaket de gjorde 16.3.12, samt utdrag fra den delen av referatet som angår din sak.

    Vennlig hilsen

    Hilde Fjærtoft Fossanger

    konsulent

    Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

    Tlf.: 22 12 11 44



    min bok forsidebilde med label.jpg
    43K


  • Kari Sundheim, som er mor til onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, er visst født i USA. Det visste jeg ikke. Hm

    kari sundheim født i usa hm

    http://webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:scg_K4mdN3AJ:www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0000/g0000001.html+kari+sundheim&cd=9&hl=no&ct=clnk&gl=no

    PS.

    Her kan man se det, at onkel Martin, er født i Hadsel, i Vesterålen, hvor hans far, (min morfar), Johannes Ribsskog, var rådmann.

    Det var artig.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    onkel martin født i hadsel

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000022.html#I1706

    PS 3.

    Her kan man se det, at onkel Martin sin datter, Liv Kristin Sundheim, hun er født i 1991.

    Så hun var vel ikke konfirmert engang, i 2005, når jeg jobbet på gården til Martin og Grete, i Kvelde.

    Liv Kristin fortalte meg det en gang, når hun var på besøk, fra sin mor, som bor i Ås, at hun fikk bare toppkarakterer, på skolen.

    Og jeg har også sett på nettet at hu har studert medisin, ved UIO vel.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    liv kristin født i 1991

    http://www.sundheim.net/old/genealogy/sundheim/pedigree2/d0001/g0000001.html#I1099

    PS 5.

    Grunnen til at jeg søkte om dette nå, (forresten), det var fordi at StatCounter snappet opp et søk, om Kari Sundheim, fra Østfold Fylkeskommune:

    kari sundheim østfold

  • Min Bok 2 – Kapittel 84: Mer fra OBS Triaden, mm.

    I ferskvareavdelingen, (før den gikk konkurs), så jobba det også ei dansk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, husker jeg.

    Hu gikk i kassa mi en gang, husker jeg.

    (For å kjøpe lunsj, eller noe, vel).

    Og jeg prøvde å tulle-prate på dansk da.

    (Siden jeg hadde en dansk mormor da, (nemlig bestemor Ingeborg)).

    Så jeg prøvde å si ‘min bestemor er dansk’, med dansk-aktig uttale da.

    (Noe sånt).

    Og da, så sa hu danske, i ferskvaren, at da trodde hu det, at bestemora mi måtte være fra København.

    Og det var jo riktig da, bestemor Ingeborg var jo født og oppvokst på Sjælland, nemlig i Fredriksverk og i København da.

    I den danske overklassen, som datter av en fabrikkeier som eide en av Danmarks største fabrikker.

    (Nemlig jernverket i Fredriksverk da.

    Og hennes bestefar eller oldefar skjenket byen havnen der da.

    Og bestemor Ingeborg vokste opp herskapelig da, i en stor direktørbolig der.

    Og hun hadde privat-lærerinne, (sammen med sine søsken), har jeg lest på nettet.

    Og hun var etter adelige/kongelige og hennes morfar, (Anders Gjedde Nyholm), var også Chef for Generalkommandoen, tilsvarende det som heter forsvarssjef, i dag).

    Men jeg svarte ikke noe, da hu danske i ferskvaren, spurte om min mormor var fra København.

    (Siden hu syntes at jeg snakket som en fra København da kanskje, når jeg tulle-snakket på dansk).

    For på den her tiden, så var jeg vel ikke helt sikker på, på hvilken øy, som Fredriksverk lå da.

    For alt hva jeg visste så kunne like gjerne Fredriksverk, (eller om det skrives Fredriksværk), ligge på Jylland eller Fyn, som på Skjælland.

    (For alt hva jeg visste, liksom).

    For det var ikke sånn at noen i slekta mi hadde dratt meg ned, for å se på den byen, Fredriksverk, som en av mine danske forfedre, hadde eiet et stort jernverk og skjenket byen havnen i.

    Nei, det var det aldri snakk om engang, at jeg skulle på noe ferie, eller noe sånt, ned dit.

    Kanskje fordi at bestemor Ingeborg sin far, han mistet jo dette jernverket.

    Fordi han ikke ville være ‘jovial’, som min mormor sa, når jeg ringte henne, her fra England, et år eller to, før hun døde, i 2009.

    For han eide visst det jernverket sammen med en svoger, som visst gjorde et eller annet slags ‘lureri’ nesten da, sånn at min oldefar mistet sin del av jernverket da.

    (Noe sånt).

    Og min danske oldefar, han begynte da etterhvert heller å jobbe som agent/grossist, i København, for noen store, tyske rederier, (var det vel), i mellomkrigstiden da.

    (Etter at min mormor og de først hadde bodd en stund i Tyrol, (fortalte min mormor, på telefonen).

    Etter at min oldefar mistet sin del av det berømte jernverket da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei nordlandsk dame vel, som jobba i den ferskvareavdelingen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Jeg kunne vel ikke alt på rams, på den her tiden, om at min morfar, Johannes Ribsskog, hadde vært rådmann, oppe i Hadsel, (i Vesterålen), på 50 og 60-tallet.

    Men det er mulig at jeg huska det min mor noen ganger sa.

    På 70-tallet, osv.

    Nemlig at det bare fantes ‘en gate’, i Stokmarknes, (hvor hu vokste opp).

    Og at jeg eventuelt fortalte det her, til hu nord-norske, i ferskvareavdelingen da.

    Det kan tenkes.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg jobba, som ansvarlig, den første dagen, som sommer-spesialvare-avdelingen, var åpen, våren/sommeren, 1992.

    Så var det en veldig høy diff, i kassa, husker jeg.

    Som jeg vel fikk skylda for, (eller ihvertfall kjeft for), vel.

    Men de her spesialvaresjefene.

    (Det vil si Lars Erik Koritov, som var sjef for spesialvareavdelingen, på OBS Triaden da.

    Og en annen kar, som antagelig må ha vært sjefen for spesialvareavdelingen, på OBS Lillestrøm, (siden Forbrukersamvirket i Lillestrøm kjøpte opp OBS Triaden, etterhvert da, etter at han disponent Skjalg, slutta/fikk sparken vel).

    Disse kara, de var sikkert flinke, når det gjaldt spesialvarer.

    Men når det gjaldt kunnskap om kassaapparater, så var de ikke helt på topp, tror jeg.

    For dagen før jeg jobba der, (var det vel).

    Så hadde vi hatt et møte da, (som jeg har skrevet om tidligere. Da jeg sa at kassa burde være boltet fast, for den stod bare løst da, oppå et bord, eller noe).

    På det møtet, (eller hva man skal kalle det), så ble det foretatt en del prøveslag.

    For det var noen dyre varer, (som jeg ikke husker nøyaktig hva var, som ble solgt der.

    Bildekk muligens).

    Og jeg visste jo ikke hva som ble gjort, med den kassa, før jeg skulle jobbe i den avdelingen, dagen etter, eller noe.

    Men etter at det var en høy diff der da.

    Så skjedde det, at ei dame på kontoret, (ikke Klara, for hu mista vel jobben, omtrent da disponent Skjalg slutta, tror jeg), så på rullen.

    Og da så hu det, at det hadde blitt foretatt masse prøveslag da, på flere hundre kroner da, flere av de.

    Så det var jo grunnen til diffen da.

    At vi hadde testa kassa, dagen før.

    Uten at kassa hadde blitt nullstilt i mellomtiden.

    Fortalte hu kontordama meg, mens hu lo/smilte litt da, av at det gikk an liksom, å tøyse/rote sånn, liksom.

    Men jeg vet ikke om Lars Erik Koritov, skjønte hva som hadde skjedd.

    Når det gjaldt grunnen til at det ble så høy diff.

    Og når det gjelder han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm, så nok ikke han med seg det, tror jeg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han kjefta vel på meg, fordi at noen sedler hadde falt bak kassaskuffen, (mener jeg å huske).

    Fant vi ut, når vi tok oppgjøret, etter den første dagen da.

    Men dette var et kassaapparat, som jeg ikke var vant med.

    Og det var vel ikke drop-safe der heller, tror jeg.

    Så sedlene fløyt liksom, i kassa der da.

    Men hva skulle man gjøre, når det ikke var drop-safe der liksom?

    Nei, det var ikke så mye jeg kunne ha gjort da egentlig, (vil jeg si).

    Men han spesialvaresjefen, fra OBS Lillestrøm da.

    Han ble sur på meg, på grunn av de her tingene da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg fikk vel ikke lov å jobbe mer i den sommer-spesialvare-avdelingen, etter den første dagen der vel.

    Så det er mulig at jeg endte opp med å bli noe slags syndebukk, for de her problemene da.

    Jeg fikk ihvertfall ikke lov til å jobbe der mer enn en vakt, (eller noe), mener jeg å huske.

    Enda jeg egentlig ikke hadde noe imot å jobbe selvstendig heller.

    Sånn som det arbeidet, i den sommer-spesialvare-avdelingen var.

    For der, så var det bare jeg som jobba, det meste av tiden, på den nevnte vakta, som jeg jobba der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at Matland ble til OBS Triaden vel.

    Så hadde vi et slags smilekurs, på spiserommet der, (var det vel).

    En kar, fortalte oss det, at det var menneskelig å feile.

    Og at vi måtte godta det.

    Og innse at alle kunne gjøre feil, (husker jeg).

    Noe som jeg husker, at gjorde meg mindre stressa og anspent.

    At det liksom var lov til å gjøre feil da.

    Det hadde jeg vel ikke hørt så ofte før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også muligens på det kurset, at vi i kassa, fikk beskjed, om å si ‘velkommen igjen’, til alle kundene.

    Noe som varte i en del uker vel.

    Før flere og flere slutta og si det da.

    Og tilslutt, så stod det en litt eldre fyr, oppå meg omtrent, i kassa, og skreik ‘velkommen igjen’, til meg, igjen og igjen da.

    Som på en slags ironisk måte da.

    Fordi det hadde vært noe feil prising, inne i butikken, eller noe.

    Så skulle han eldre, litt ‘gnom-aktige’ karen, (må man vel si at han var).

    Han skulle liksom hevne seg på meg da, ved å skrike gjentatte ganger, (som en ‘hårføner-aktig’ måte nesten), like ved der jeg satt og jobba da.

    På grunn av at jeg sa noe jeg hadde fått beskjed om å si, på det smilekurset da, (var det vel).

    Og fordi at noen på gølvet, i butikken, hadde rota med noe prismerking, (eller noe sånt), da.

    Så det var jo veldig artig, må jeg si.

    Å ha en sånn gal idiot, stående like ved en, i fem minutter kanskje, mens han uten stans ropte ‘velkommen igjen’ da, (eller om det var ‘takk for handelen’, eller noe sånt. Det var ihvertfall det som vi fikk beskjed om å si, på et sånt kurs da, som han ‘idioten’ ropte i flere minutter, inn i øra mine da, på en travel fredags eller lørdagsvakt, var det vel).

    (Mens jeg hadde øya til Fanney eller Liss vel, på meg, fra kassa bak meg vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 52: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    En gang, (en fredag vel), etter at jeg kom hjem fra jobb, på OBS Triaden vel.

    (Til Arne og Mette og dem da).

    Så satt det en gammel gubbe, i den sofaen, hos Arne og Mette, hvor TV-en ikke stod da.

    (Altså på den andre sida av stua, enn der jeg pleide å sitte da.

    Siden jeg var så glad i fjernkontrollen og satellitt-TV da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det visste seg at den her gamle gubben.

    Som kanskje kunne ha vært 80 år, eller noe.

    Han hadde hatt min oldemor, (var det vel), Helga Dørumsgaard, (som var søster, av den kjente Romeriksdikteren/ordføreren/redaktøren Asbjørn Dørumsgaard, forresten), som lærerinne.

    Ute i Asak der.

    Og hu var visst veldig dyktig/flink/fin og sånn da.

    Og det var visst oldefaren min også, (eller hvem det kan ha vært igjen), forstod jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at han gamle gubben var rimelig fremmed og at han egentlig virka litt inneslutta, kanskje.

    Det var liksom bare på kommando, fra Arne Thomassen, at han fortalte om den og den personen, fra Romerike, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han fortalte også en gang, forresten, at min morfar, Johannes Ribsskog, han hadde pleid å stå på ski, hele veien, fra Leirsund og inn til universitetet i Oslo, (hvor han studerte juss), før krigen.

    (Hvis man kunne stole på det Arne Thomassen sa da.

    Og jeg kan ikke huske å ha hørt at han har jugi noen gang vel.

    Som jeg kan komme på ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg ble litt akseptert, av Arne, Mette og Axel.

    Når jeg besøkte dem, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Det var vel fordi at jeg klarte å stille inn kanalene, på TV-en, (eller om det var Janco-dekoderen), deres.

    Det var det ingen av dem som klarte da, husker jeg at Mette sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han ble det forklart for meg, at hadde MBD, (av Mette og Arne da).

    Han gikk ihvertfall på spesialskole, på Majorstua.

    Og han hadde visst blitt helt rar, (eller noe), av å ha gått på Steinerskole, i Ullevållsveien der, i et eller to år da, (ifølge Mette Holter og Arne Thomassen da. Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Axel og jeg, satt sammen, for å se på TV, eller noe, i leiligheten til Arne og Mette.

    Så pleide ofte Axel å bli helt umulig.

    Han kunne hive appelsiner, gjennom rommet.

    Og sikte på hue mitt og sånn, (var det vel).

    En gang, så kasta jeg noe tilbake, som Axel liksom skulle ta imot da.

    (For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, ovenfor Axel, så jeg prøvde vel å være kul og sånn da).

    Men Axel klarte ikke å ta imot, og et stort og fint maleri, (som hang over den sofa-en, der hvor han gubben fra Romerike hadde sitti), det ble glassramma til knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var Axel ‘umulig’ igjen.

    Og da ble sofaen ødelagt, (husker jeg), siden vi begge to satt i hver vår ende av sofaen, og liksom kjempa om å strekke ut beina våre, i sofaen, begge to), og da, så røyk plutselig noe tau/trådverk, som var i den ene enden, av ‘TV-sofaen’ da.

    Sånn at den sofaen ble veldig slakk da, ytterst på den enden der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så bare sa jeg fra, til Arne og Mette, at jeg ikke klarte å ha ansvaret for Axel lenger.

    Siden han liksom var veldig hyperaktiv da, husker jeg at jeg syntes.

    Dette var fordi at jeg var redd, for at jeg kom til å få en høy regning, til slutt, for ting i stua, som gikk i stykker, mens jeg passet på Axel da.

    For Axel var veldig vill og aktiv, som barn, så jeg hadde rimelige problemer, med å finne ut, hvordan jeg skulle forholde meg, til han.

    For jeg måtte jo prøve å få fred, noen ganger, jeg og.

    Så til slutt, så gjorde jeg det sånn, at hver ganske Axel var umulig.

    Så trua jeg han, med å ‘varme øra’ hans.

    Sånn at han fikk de ‘rødeste ørene på Furuset’.

    Det var det eneste som hjalp omtrent.

    Og etter det igjen, så bare heiv jeg han ut, av leiligheten, hvis han ikke oppførte seg ordentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette ble også kjent med ei spådame, som kjente bandet Backstreet Girls, husker jeg, at Mette sa.

    Hu spådama, hu satt oppe og prata, med høy stemme, (på gebrokkent norsk vel), omtrent hele natta, husker jeg.

    Mens dem la tarot-kort vel.

    Så da gikk jeg inn til dem, i stua, (i bare underbuksa vel), for å få de til å prate litt lavere, (spesielt hu spådama, husker jeg, at jeg prata til), siden jeg skulle på jobb, (var det vel), dagen etter da, (og lå i senga mi, og ikke klarte å sove da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På åpningsdagen, på OBS Triaden, så var omsetningen, for supermarkedet, på over en million, husker jeg.

    (Noe som vel var ny rekord muligens, for Matland/OBS Triaden, eller ihvertfall bortimot vel).

    Jeg hadde godt over 100.000 i kassa, husker jeg.

    Men jeg ble litt irritert, for jeg husker at Knut Hauge, (som satt i kassa foran meg), han hadde enda mer i kassa, og null i diff., dessuten.

    Så da ble han kalt for ‘supermann’, av ei av damene, som jobba i kassa der, sammen med oss, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gunnar Jorås, (hybelverten, fra Abildsø), han var innom OBS Triaden, på åpningsdagen, (eller en annen dag, på rundt den her tida), husker jeg.

    Og han skrøyt av at det gikk så raskt, i kassa mi, husker jeg.

    (Som han selv gikk i da).

    Og en annen gang, så sa han til meg, at jeg måtte melde adresseforandring, fra hans eiendom, på Abildsø.

    Men det lo jeg vel litt bort, for det syntes jeg vel ikke at hørtes ut som noe så særlig viktige greier.

    Dessuten, så hadde jeg ikke lys på rommet mitt, på Furuset der.

    For den nye lampa, den fikk jeg først skryt av Mette Holter, for å ha hengt opp.

    (Hu sa at det kunne aldri Arne ha klart.

    Eller noe sånt).

    Men en dag, så lå den lampa plutselig på gulvet, da jeg kom hjem fra jobb, (eller hva det var).

    Og i stua der, så var jo Axel, med sin hyperaktivitet og karatetrening, osv.

    Og jeg visste vel ikke helt hvor jeg skulle få tak i et sånt skjema fra heller kanskje.

    Det er mulig.

    Nå er jeg litt trøtt her merker jeg.

    Så jeg får heller fortsette å skrive mer, om det her andre året, som jeg bodde i Oslo, i morgen, (eller noe).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

    Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

    (Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

    Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

    Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

    En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

    Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

    Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

    Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

    Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

    For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

    Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

    Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

    Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

    Siden leia var såpass billig da.

    Og Axel var halvbroren min da.

    Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

    (Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

    For å registrere meg som arbeidsledig da.

    Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

    Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

    Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

    (Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

    Noe han syntes at det var, husker jeg.

    Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

    For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

    Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

    Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

    Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

    Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

    Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

    Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

    Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

    Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

    Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

    Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

    Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

    Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

    Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

    Dette var kontorjobber.

    For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

    (Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

    Og også gått et år på markedsføringslinja).

    Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

    Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    (Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

    Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

    Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

    Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

    Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

    Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

    Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

    Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

    For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

    Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

    Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    (Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

    Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

    Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

    Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

    Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

    Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

    Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

    Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

    For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

    Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

    Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

    Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

    Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

    Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

    For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

    Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

    Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

    Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

    (For alt hva jeg vet.

    Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.