Stikkord: Karen Ribsskog
-
Den helga Petter og Christian var med til Larvik, så ville mora mi gå tur, i Bøkeskogen, og da klagde de på at hu vrikka så fælt på rumpa, når hu gikk
PS.
En annen gang, som jeg var på besøk hos mora mi i Larvik.
Etter at Tove Grønli, (mora til Petter og Christian), hadde daua vel.
(Og Petter og Christian hadde flytta til faren sin i Mexico).
Så satt jeg meg ned i en lenestol, i stua, i Jegersborggate.
Og da bare plutselig satt mora mi seg, ned på fanget mitt, (mens jeg var 11-12 år kanskje).
Og begynte å vrikke på rumpa, og gni rumpa si mot fanget mitt, mens jeg satt i den stolen da.
Jeg var jo en tynn gutt, så mora mi veide nok fortsatt mer enn meg, da det her skjedde.
Dette var mens Arne Thomassen satt i sofaen i den samme stua, og sa ‘nei’, eller noe, til mora mi da.
Så mora mi likte kanskje ikke at jeg hadde kontrollen osv., men prøvde å gjøre meg kåt, eller noe, tror jeg.
Av en eller annen grunn.
Så man kan si mye rart om mora mi.
Men at hu var normal, det kan man nok ikke si, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her var butikken til Fru Landhjem. Hu hadde lagerinngang, ved hekken der, og der så jeg en dag, at katta vår, Pusi, gikk inn. Så kjefta jeg i butikken
PS.
Nederst i bakken der, så lå politistasjonen, i Larvik, tidligere.
Mora mi dro med meg dit en gang, våren 1979 kanskje.
Og da måtte jeg sitte på trappa der, i en halvtime kanskje.
Mens mora mi prata med politiet om noe.
En politimann, litt oppi åra vel, i sivil, kom ut og kikka såvidt på meg vel.
Så den episoden var litt snodig, har jeg tenkt på, i ettertid.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Og da jeg gikk inn i butikken til Fru Landhjem.
Og klagde, på det, at hu tok inn katta.
Så tok Fru Landhjem meg med ned på lageret og på spiserommet, og viste at der ga hu mat til byens katter.
For døra til lageret stod på gløtt da, (ihvertfall innimellom).
Og da syntes jeg det var greit.
For Pusi fikk noen ganger ikke så mye mat hjemme.
Vi hadde kanskje dårlig råd, og katta gikk for lut og kaldt vann, kanskje.
Den var ihvertfall ofte sulten.
Men kan si det sånn, at mora vår nesten ikke klarte å ta vare på en katt.
Hu var så affektert og/eller fjern, kan man kanskje si.
Så hu glemte kanskje katta innimellom.
Men men.
PS 3.
Så Fru Landhjem ble nesten som en kamerat av meg.
Det var hu og Frode Kølner som var ‘kammerata’ mine liksom.
Bestekamerata, kan man kanskje si.
Jeg gikk ofte innom Fru Landhjem, etter dette.
Og en gang fikk jeg en fotball-pocket.
Og noen ganger ba hu meg om å gå på Posten, for å hente noen pakker.
Og det var alltid noe reklameplakater.
Så da ble jeg litt skuffa gitt.
Men men.
(Dette skjedde vel en par-tre ganger.
Jeg bodde ikke i Jegersborggate, så lenge.
Bare et og et halvt år, eller noe.
Selv om det skjedde ganske mye der.
Mora mi sendte meg jo til faren min, i oktober 1979 vel.
Og vi flytta inn i Jegersborggate, i mai 1978, vel.
Men jeg var på besøk i Jegersborggate, hver tredje helg cirka, fra høsten 1979 da.
Og en gang, så tok jeg med Pusi.
For Pusi var vel mest min katt, og jeg bodde aleine på Bergeråsen.
Så da mora mi og dem flytta til Stenseth Terrasse, ved Drammen.
Så begynte jeg å ta med Pusi hjem til meg, på Bergeråsen.
Noe faren min vel kanskje ikke likte.
Og kanskje ikke mora mi og dem heller.
Men jeg fikk det til sånn, ihvertfall.
At vi skulle ha Pusi annenhver gang.
Men andre gangen, som jeg skulle ha Pusi, så hadde en familie på Stenseth Terrasse, rappa Pusi.
Og etter det, så beholdt jeg Pusi, siden mora mi og dem ikke klarte å passe på at den familien ikke rappa katta da.
Men så flytta søstera mi og dem tilbake til Larvik.
Til det samme huset i Jegersborggate, som hadde blitt pussa opp, eller noe vel.
Og da tok jeg med Pusi en helg, til Larvik.
Og da hadde visst Pusi dansa i gatene rundt Jegersborggate, sa Fru Landhjem, da jeg var der neste gang.
For så glad hadde Pusi blitt for å se Larvik og butikken til Fru Landhjem igjen da.
Og Fru Landhjem besøkte også meg og Pusi, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.
For Fru Landhjem var kjent rundt Svelvik.
For hu syntes det var så fint å kjøre langs Drammensfjorden.
Så hu kjørte ofte omveien rundt Svelvik, når hu kjørte mellom Sande og Drammen da.
Selv om det kanskje er en halvtime eller tre kvarter ekstra.
Noe sånt.
Men men.
Fru Landhjem henta meg hos farmora mi på Sand.
Hu spurte noen folk og fant fram da.
Og vi kjørte for å besøke katta da.
Og da satt Pusi bare på trappa, til leiligheten til faren min da, i Hellinga.
Noe den pleide å gjøre.
For den var som en hund nesten.
Pusi var en norsk skogkatt, som var fra Mellomhagen, på Østre Halsen.
Hvor vi bodde før vi flytta til Jegersborggate.
Det var en vill hunkatt, som hadde født Pusi i kjelleren til naboen, (Pål Andre og de vel).
Og vi fikk en av kattungene.
Vi pleide også før dette å mate villkattene med brunost, osv., husker jeg.
Mora vår syntes det var artig, vi kunne mate de fra kjøkkenvinduet vårt.
Villkattene kom utafor det vinduet når vi spiste frokost, var det vel.
Og det syntes mora vår var stas da.
Og ga brunost til villkattene, husker jeg.
Men men.
PS 4.
Butikken til Fru Landhjem var forresten en kolonial.
Og vi kjøpte kaffen vår der, husker jeg.
Hu malte kaffebønnene i en sånn elektrisk kværn, mens kundene venta.
En gang måtte jeg bruke noen mynter, som jeg hadde fått av faren min, på å kjøpe kaffe til mora mi og stefaren min, Arne Thomassen da.
Da kjøpte jeg også en karamell vel.
Og da fikk jeg kjeft av Fru Landhjem.
Siden jeg brukte mora mi sine penger, på å kjøpe karameller til meg selv, osv.
Men så forklarte jeg det, at dette var snakk om mine penger, som jeg hadde fått av faren min da, som bodde på Berger.
Og da fikk Fru Landhjem og hu kona som var innom litt sjokk vel.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
En gang jeg var med faren min og broren hans Håkon, til Kongsberg, i noe ærend, så kjørte vi over elva, og så ba dem meg se på elva, uten å si hvorfor
http://www.aftenposten.no/vaer/article4089593.ece
PS.
Det er mulig at det var, fordi at mora hans, (bestemor Ågot), var fra Rollag, som er noen mil oppover langs den elva der vel.
Elva er Numedalslågen vel, og den har jeg faktisk bodd langs, mener jeg, da jeg bodde hos mora mi, på Østre Halsen, på 70-tallet.
Og det var ikke sånn at vi kjørte opp til Rollag, siden vi var i Kongsberg, og kikka på plassen Mogan, eller noe sånn.
Nei, sånn var det ikke.
Jeg har faktisk aldri vært i Rollag, tror jeg.
(Unntatt en gang jeg var med på en Rimi butikksjeftur, med buss, høsten år 2000 vel, til Dagali, (for å rafte, med distriktet til en som ble kalt PØF), da kjørte vi gjennom Numedalen, og muligens forbi Rollag.
Men men).
Men søstera mi var med bestemor Ågot, på fjellferie, (eller heksekurs), en eller to somre på 80-tallet vel.
Og da kjørte vi gjennom noen ganske øde skoger osv., mener jeg å huske.
Men hva skulle dem på fjellet å gjøre, i sommerferien da?
Ikke var det skiføre eller noen ting.
Men men.
Det er mulig at det var i Rollag, hvor dem var da.
Det veit jeg ikke.
Det ble ikke prata så mye rundt det her.
Men jeg husker at jeg måtte være med i bilen, for å kjøre og hente dem da.
Langs en kjedelig vei uten bensinstasjoner og kiosker og sånn da.
Så det var litt spesielt det greiene der.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Kongsberg og Drammen, er ikke så langt fra hverandre.
Og begge byene er i Buskerud.
Og da jeg var russ, i Drammen, i 1989, så var det faktisk 4-5 folk vel, i klassen min, (som alle gikk markedsføring vel), som var fra Kongsberg.
(Det var en delt markedsføring og informasjonsbehandlings-klasse, den klassen som jeg gikk i, på Gjerdes VGS., skoleåret 1988/89).
Så man kunne kanskje trodd det, at den elva som er i Drammen, kommer fra Kongsberg der cirka.
Men det tror jeg at faktisk ikke er sånn.
Siden den elva, ved Kongsberg der, heter Lågen/Numedalslågen og går ned til ved Larvik der vel, faktisk.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men.
Så kan man kanskje lure på hvor den Drammenselva kommer fra.
Men den kommer vel antagelig fra et sted den og.
Det er det vel kanskje til og med mulig å finne ut av.
Vi får se om det er mulig.
Vi får se.
PS 3.
Ja.
Drammenselva kommer visst fra Tyrifjorden, så jeg på Google Maps.
Og den går visst blant annet forbi Bergsjø Høyfjellshotell.
Hvor jeg vant en akekonkurranse, som 4-5 åring.
Jeg var med mora mi og Arne Thomassen.
Søstera mi Pia, var også med.
Det var vel en vinterferie, eller påskeferie, kanskje.
Og det blåste så mye, at jeg og søstera mi nesten blåste av gårde, husker jeg, den første eller andre dagen.
Så mora vår måtte avlyse skituren, den første ‘skidagen’, husker jeg.
(Mora vår, Karen Ribsskog, var veldig glad i gå på ski, (langrenn), og skulle alltid gå på skitur, på sånne vinter, jul og påskeferier, på 70-tallet, husker jeg).
Men det ble bedre vær etterhvert.
Jeg måtte ake ned en skikkelig bratt bakke.
(I en ganske seriøs akekonkurranse, som ble arrangert der).
Og jeg var vel den yngste deltageren, tror jeg.
Og jeg bare satt på akebrettet og kom lengst vel.
Det gikk så fort, det akebrettet jeg ble lånt, og bakken var bratt som søren.
Og dette var ikke noe som var initsiert av meg.
Så det var vel bare flaks at jeg overlevde, sånn som jeg husker det.
Var dette et mordforsøk?
Mora og søstera mi var ikke med for å se på at jeg var med, i akekonkurransen, engang.
Så det er mulig at det var det.
Dette må vel ha vært en lørdag, tror jeg.
For på kvelden så var det dans, på hotellet, etter middagen vel.
Og da fikk mora mi, meg og søstera mi, til å danse, husker jeg.
Og jeg fikk diplom som vinner av akekonkurransen da.
Etter middagen, var det vel.
Men jeg var ikke helt med på hva som skjedde egentlig.
Det var ikke sånn at dette var noe jeg ville, å være med i den akekonkurransen.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Bergsjø er visst i Hallingdal, så jeg nå.
Så det er mulig det finnes to Bergsjø.
Hvem vet.
Men begge er vel antagelig i Buskerud da, i såfall.
Det er litt seint her, merker jeg.
Så jeg får heller prøve å se mer på det her seinere eventuelt.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
PS 5.
Det her er visst fra Rollag, hvor bestemor Ågot var fra.
Og der må man vel si at det var veldig naturskjønt og fint, syntes jeg.
Men men.
PS 6.
Her er mer om dette:
http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Mykstufoss_Numedalslaagen.jpg
PS 7.
Og jeg leste også det, at Numedalslågen, den starta fra Hardangervidda vel.
Og den var i begynnelsen i Dagali, cirka.
Og det var der jeg var på Rimi butikksjeftur, høsten år 2000 vel.
Så jeg har faktisk også rafta i Numedalslågen, tørr jeg å påstå at det nok sannsynligvis må ha vært.
Den elva vi rafta i da.
Jeg satt bak hu Sophia, som var butikksjef på Rimi Skullerud, og assistent på Rimi Waldemar Thranes gate 5.
Og hu var også naboen min, en god del år, i Rimi-blokka, i W. Thr. gt.
Min fetter, Ove Olsen, fra Son, han hoppa en gang over fra min terrasse, i fylla, og over til Sophia sin terrasse.
Og hun hadde en tøff kavaler.
Så gudene vet hva han gjorde der, i 15-30 minutter vel.
Kanskje han måtte gjøre noen tjenester, av noe slag, for han kavaleren, eller noe?
Hvem vet.
Jeg prøvde å stoppe Ove, men det var umulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 8.
Vi fikk beskjed om det, at vi ikke skulle støte padleårene, mot noe, mens vi rafta.
Men jeg ble litt ivrig, så jeg glemte det en gang.
Så jeg støtte padleåra i et fjell da.
Og da dytta hu Sophia med hånda samtidig.
Mens jeg støtte med enden på padleåra da.
Men det så ikke hu, trur jeg.
Men det var bare flaks, at jeg ikke spidda hånda hennes da, vil jeg si.
Men men.
Irene Ottesen, som jeg har jobba sammen med, i to perioder, på Rimi Bjørndal.
Hu ville ikke være med å rafte.
Så hu bare vassa i land.
Før raftinga starta.
Men med våtdrakt da.
Mens hu sippa, eller noe.
Så hva det gikk av henne, det veit jeg ikke.
Men normal, det kan man nok ikke si at Irene Ottesen er, etter den seansen der, vil jeg si.
Hu har nok hatt adskillige traumatiske opplevelser, i livet, for å oppføre seg sånn, vil jeg nok ihvertfall si.
De andre damene oppførte seg mye mer voksent.
Ihvertfall hu Sophia.
Mens hu Hege Grymyr, eller hva hu heter, fra Rimi Oppsal, hu ble nervøs, og ville ha røyk av meg, osv.
Men hvor skulle jeg hatt det i våtdrakten liksom?
Nei, det ble bare dumt.
Så hu var også litt på tuppa, av den her raftinga, vil jeg si at man kunne skjønne.
Og ei jente datt i vannet, som var i et annet selskap vel.
Og hu plasserte da han ‘rafting-kapteinen’, i båten vår, oppå ripa av gummibåten.
Eller hva man skal kalle det.
Som en slag galionsfigur da.
Så sånn var det.
Vi hadde vel redningsvester også tror jeg.
Uten at jeg husker det helt sikkert.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Ei jeg ikke vet hvem er sendte venneforespørsel. Er det dattera til Anette Bøe? Er de en Johanitterorden-slekt?
PS.
Jeg flyttet jo, (eller ble egentlig sendt), fra min mor, i Larvik, til min far, på Berger, som ni-åring, i 1979.
Men jeg dro med tog, på Vestfoldbanen, cirka en gang i måneden, og besøkte mora mi Karen, og søstera mi Pia, og halvbroren min Axel, og hans far Arne Thormod Thomassen, i Jegersborggate i Larvik, og andre steder de flytta til, (ihvertfall de første årene, som jeg bodde hos faren min, for søstera mi flytta 3-4 år seinere også til faren min).
Og på et av disse besøkene mine, i Jegersborggate, et par år kanskje, etter at jeg flytta til faren min.
Så satt mora mi i telefonen, og ringte til Albert Bøe.
Albert Bøe var en eier av et stort og kjent varemagasin, i Larvik sentrum, like ved Torget.
Og det mora mi sa på telefonen til Albert Bøe, (husker jeg), det var at hvordan kunne jeg være så god i matte, når hun selv ikke hadde vært så god i matte, på skolen.
Jeg ble helt satt ut av dette, for jeg visste ikke at mora mi kjente Albert Bøe engang.
Albert Bøe for meg, det var et kjent varemagasin, i Larvik.
Så det var som å ringe statsministeren nesten.
Så det var en veldig rar episode.
Men men.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var også en annen spesiell episode, med Bøe-familien.
Jeg og søstera mi Pia, vi besøkte jo min mors søster, tante Ellen, i Sveits, sommeren 1987.
Og det var like etter at Anette Bøe hadde vunnet flere VM-gull i langrenn.
Og da vi skulle hjem, (dette var sommeren jeg fylte 17 år, og søstera mi var 15 og et halvt vel. Og vi reiste alene mellom Fornbu og Basel, og bytta fly i København og Zurich da).
Og på flyplassen i Basel, (som egentlig lå i den franske nabobyen, mener jeg å huske. Strasbourg, eller noe, kanskje?), i begynnelsen av august 1987.
Så satt vi å venta på flyet til Zurich, etter at tante Ellen hadde kjørt oss til flyplassen.
Da vi skulle hjem igjen, etter å ha vært i Sveits, i 10-14 dager vel.
(Vi hadde åpen hjemreise, men jeg ville gjerne ha litt tid, til å nullstille meg litt, før skolen begynte igjen, høsten 1987, så vi dro hjem kanskje cirka en uke før skolen begynte da.
Så det her var kanskje rundt 10. august 1987 da.
Noe sånt).
Og da var vi tidlig ute.
Tante Ellen hadde kjørt oss tidlig til flyplassen.
Så det var bare jeg og søstera mi, og ei dame som satt der.
Hu dama satt litt foran oss.
Vi prata og var liksom kule da.
Søstera mi hadde fått meg til å begynne å røyke.
Jeg bodde vanligvis aleine og syntes det var artig å ha noe slags nesten samhold med søstera mi da, (og delvis også vår yngre kusine Rahel, som tante Ellen hadde plassert oss til å bo på samme rom som, selv om jeg ikke prata tysk da, noe Pia gjorde, for jeg ble mye mobba på ungdomsskolen, så jeg ville ha fag jeg kunne cruise gjennom da, for å si det sånn. Men men).
Så sa plutselig Pia at det var Anette Bøe.
Eller om jeg så det først.
Hu satt i en sånn skikkelig trang joggebukse/skidrakt.
Så hu kunne nesten like gjerne ha sitti naken der da, for å si det sånn.
Men men.
Og det kommenterte også søstera mi om, at hu Anette Bøe satt der i en sånn trang trikot da.
(Ihvertfall på underkroppen).
Akkurat som om hu skulle gå langrennsløp.
Enda hu skulle reise med fly, og antagelig vel også på forretningsklasse?
Så det var litt spesielt.
Vi var jo også vokst opp i Larvik, hvor Anette Bøe var fra.
(Anette Bøe er dattera til Albert Bøe, som jeg skrev om at mora mi ringte til, en gang, på begynnelsen av 80-tallet, i det forrige PS-et).
Så hvis jeg tipper at tante Ellen og mora mi og søstera mi og Albert Bøe og Anette Bøe er i Johanitterordenen da?
Blir det riktig da?
Hvem vet.
Men det er vel lov å lure ihvertfall, får man håpe.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Basel i Sveits, og Mulhouse i Frankrike, og Freiburg i Tyskland er visst cirka den samme byen.
Ihvertfall så har de samme flyplass.
PS 4.
Her er mer om dette:
