johncons

Stikkord: Karen Ribsskog

  • Jeg fikk et nytt brev fra Spesialenheten

    img036

    img037

    img038

    img039

    img040

    PS.

    Jeg mistenker at dette må være for å dekke over at Johanitterordenen, har vært innvolvert, i dette at jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Også sitter de på toppen nå, i politiet osv., og fortsettte å tulle med meg.

    Antagelig på grunn av noe som har skjedd, da jeg bodde hos min mor, (Karen Ribsskog), i Larvik, som guttunge, (på 70-tallet).

    At de ikke klarte å bryte meg ned og kontrollere meg, antagelig.

    Noe sånt.

    Det fyller meg med avsky at dette kan foregå, i et såkalt demokratisk land, som Norge.

    At man lar medborgere bli terrorisert av korsfarere, hele livet.

    Kvifor skriv dykk itte i bla’, sier jeg.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Erik Ribsskog

  • Mer om min far og farfar

    Jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at jeg ble et slags medlem, av noe jeg kaller ‘tanke-smia Ågot-huset’, da jeg ble sendt fra mora mi, i Larvik, til faren min, på Berger, i 1979, (som ni-åring).

    Farfaren min, Øivind Olsen, var nok den viktigste personen, i denne tankesmia.

    Hva så med faren min, Arne Mogan Olsen, (eller Arne M. Olsen, som han ofte kalte seg, på denne tida).

    Jo, han ville nok oftere avslutte diskusjonene, enn å starte dem.

    (Hvis det ikke var om noe han, mer eller mindre, lå på sofaen og leste om, fra økonomi-sidene i Aftenposten).

    Han kunne avslutte diskusjoner med å si at ‘amerikanerne bude ha bomba både russerne og tyskerne, mens dem kriga i Russland’.

    Eller ‘Arbeid Macht Frai’.

    (Det er bare to sitater jeg husker).

    Men faren min var nok mer lukket, enn farfaren min, som vel diskuterte åpent, og oppriktig, om hva han mente, tror jeg.

    Var faren min så innadvendt?

    Nei, han var vel utadvendt.

    Men han var kanskje litt lukket da.

    Han ville nok heller snakke mer åpent, og oppriktig, når han for eksempel satt i en eller annen hotellbar, nede i Vestfold, i et, mer eller mindre, hemmelig møte, med en, mer eller mindre, lyssky person da.

    (Husker jeg fra jeg var barn, da jeg ofte var med min far, for å levere køyesenger, eller når han kjørte fram og tilbake til mora vår i Larvik, med enten meg, eller med både meg og søstera mi, Pia).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg lurer på om det var her, som mora mi bodde, på et senter for sinnslidende vel, på midten av 80-tallet. Pia og jeg, besøkte henne, en påske vel

    nøtterøy

    PS.

    Før det her, så bodde mora mi, på et annet hjem, for psykisk syke, i indre Vestfold vel.

    Der bodde hu, for eksempel på bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i 1987 vel.

    (Faren min og Haldis, kjørte innom der, og hilste på mora mi, før vi kjørte videre til bestemor Ingeborg sin bursdag, på Hotell Wasiloff, i Stavern.

    Men mora mi måtte vel bli på det hjemmet, mener jeg å huske, og fikk ikke lov til å være med på 70-års dagen til mora si vel.

    Hvor det var fri bar, og slektninger på besøk fra Danmark, og det hele, husker jeg.

    Og hvor bestemor Ingeborg hadde leid et helt selskapslokale da, (med en dame, som stod og serverte drinker, ved et bord, i hjørnet av det rommet), på det hotellet, i Stavern.

    I etasjen over diskoteket, husker jeg.

    Men men).

    Så her på det andre hjemmet, må hu ha bodd i 1988 kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var kanskje i påsken 1988 da, at jeg og søstera mi, besøkte mora vår her.

    Hvem vet.

    Etter dette så flytta mora vår til Borgheim, (like ved), hvor hu fikk sin egen leilighet.

    Det er mulig at det var sommeren 1988, før jeg dro til Brighton, at mora mi bodde på dette hjemmet.

    For jeg husker det, at søstera mi og mora mi, dro meg med inn til Tønsberg, (til Hennes og Mauritz, eller Cubus vel), og kjøpte en hvit bukse, og en hvit jakke, til meg, før jeg dro med ØA, til Brighton.

    Så det er mulig at det var her vi bodde da.

    Og at mora mi fikk den leiligheten på Borgheim seinere.

    Ihvertfall så husker jeg det, at i juleferien min, fra NHI, i 1989, så besøkte jeg mora mi, på Borgheim.

    Så da hadde hu flytta herfra.

    Etter Borgheim, så flytta mora mi til Holterveien, i Drøbak, hvor hu døde i 1999 da.

    (Hu flytta til Drøbak, da jeg hadde den røde HiAce-en, husker jeg.

    For jeg kjørte henne på visning der, husker jeg.

    Etter mye mas fra mora mi og søstera mi vel.

    Og den HiAce-en hadde jeg fra 1996 til 1997 vel.

    Så sånn var det.

    Så mora mi bodde ikke så mange år i Drøbak, før hu døde.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Før hu bodde på det hjemmet, i indre Vestfold.

    (Hvor ihvertfall bodde sommeren 1987, husker jeg, da 70-års dagen til bestemor Ingeborg var).

    Så bodde mora mi, hos en familie, i Svelvik, (av en eller annen grunn).

    Jeg husker at jeg ble med søstera mi, og besøkte mora mi der en gang.

    Men jeg var ikke så på ‘godfoten’, med mora mi, (etter at hu sendte meg til faren min, i 1979, osv).

    Så jeg gikk heller litt vekk fra hu, og da begynte hu unge dattera i huset, og leike og tulle med meg og søstera mi, og la et par underbukser oppå huet mitt, osv.

    Så det var siste gangen, som jeg dro dit, for å si det sånn.

    Søstera mi, Pia, hadde visst funnet mora mi, i en grøft, langs et jorde, ved Grunnane, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Og fått henne på sykehus.

    Noen måneder seinere vel.

    Men hvorfor mora mi flytta inn hos en familie i Svelvik, det veit jeg ikke.

    Og det syntes jeg var rimelig flaut.

    Selv om jeg nesten ikke regna meg som å være i familie med henne, etter at hu sendte meg til faren min, i 1979.

    Men men.

    Før at hu bodde hos den familien, i Svelvik.

    Så bodde mora mi, i Sande et sted, mener jeg.

    Men da syntes jeg det, at mora mi flytta for nærme Berger, der hvor faren min var fra.

    Så der besøkte jeg ikke mora mi, (selv om søstera mi maste), må jeg innrømme.

    Før det igjen, så bodde vel mora mi på Tagtvedt, (i Larvik).

    Og før det igjen så bodde hu i Jegersborggate, i Larvik.

    Og før det igjen, så bodde hu på Stenseth Terrasse, utafor Drammen, mot Krokstadelva.

    Og før det igjen, så bodde hu i Jegersborggate, i det samme huset, som de prøvde å selge vel.

    Og før det igjen, så bodde hu i Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Før det, på ei hytte, i skogen, i Brunlanes, (sammen med Arne Thomassen, som hadde ledet arbeidet med å bygge den hytta vel).

    Før det igjen, i Storgata, på Østre Halsen, fra 1974 til 1975 vel.

    Før det igjen, i Vestmarka, ved Larvik, fra 1973 til 74 vel.

    Før det igjen, i Toppen 4, på Bergeråsen, sammen med faren min, og Pia og meg, fra 1972 til 73 vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her bodde Linda Moen, som min far sa at var min firemenning, og som gikk i klassen min, og noen ganger henta sagflis til kaninen sin, på verkstedet

    linda moen firemenning

    PS.

    Hu der var generelt ganske ufordragelig, mot meg, (vil jeg si).

    Mora mi, (Karen Ribsskog), kom på besøk, i ‘Ågot-huset’, (hvor jeg var etter skolen, og spiste middag), og ba meg om å slutte å bare sitte inne i Ågot-huset, etter skolen, og bare lese avisa, og løse kryssord, (sammen med bestefar Øivind, og bestemor Ågot), og heller begynne å spille fotball, (på Berger IL).

    Og da var faren til Linda, Leiv Moen, trener, og Linda og Lene Andersen, (også i klassen min), var på laget.

    Så sånn var det.

    Da jeg gikk i 9. klasse, og min fars stedatter, Christell Humblen, gikk i 7. klasse vel.

    Så dukka plutselig Christell opp, i leiligheten jeg bodde aleine i, i Leirfaret 4B.

    Og spurte om det var sant, at Linda Moen, hadde barbert kjønnshårene sine, til form av et hjerte.

    (Noe som var nesten uhørt, i mine ører, må jeg si, midt på 80-tallet, om en 15-16 år gammel jente).

    Men men.

    Men jeg måtte svare Christell, (som sant var), at det visste jeg dessverre ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg tror dette var den første barnehagen jeg gikk på. Ved Tagtvedt. Jeg pendla fra Mellomhagen. Jeg var politimester Bastian. En onkel het Erik vel

    første barnehage

    PS.

    Og jeg var ikke blant de eldste ungene som gikk der.

    Men likevel, så fikk jeg lov til å være politimester Bastian, i Kardemomme by da.

    Og det er muligens fordi, at jeg fikk en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Og den sendte mora mi med meg, til barnehagen.

    Og jeg satt i sandkassa der, og skulle akkurat til å leke med den bilen.

    Den lekebilen hadde jeg ikke rørt engang.

    (Det var muligens en sementbil, eller noe sånn?

    Noe sånt).

    Og det første som skjedde, det var det, at en større gutt, tok bilen og begynte å leke med den.

    Og jeg fikk den aldri tilbake.

    Den ble vel ødelagt og, tror jeg.

    Og da, så husker jeg at jeg hørte at mora mi klagde.

    Til ei tante da.

    Og jeg satt der helt stille, men var veldig sjokkert og vonbråten inni meg.

    Over at den bilen ble tatt fra meg, bare sånn helt uten videre, av en større gutt, som ikke brydde seg noe om at den bilen egentlig var min da.

    Men men.

    Og da sa hu tanta, til mora mi, at sånn var det, hvis man tok med noe til barnehagen.

    Så jeg tok sjelden med noen kule ting på skole og barnehage, osv., etter dette.

    Jeg likte egentlig best å være hjemme, etter dette.

    Men det kan ha vært på grunn av dette, at jeg fikk lov til å være politimester Bastian, i Kardemomme-by forestillingen vår.

    Det er mulig.

    Til og med bestemor Ingeborg, fra Nevlunghavn, kom for å se på at jeg skulle spille politimester Bastian da.

    Men ikke bestefar Johannes, av en eller annen grunn.

    (Enda han da vel var pensjonist).

    Og heller ikke min stefar, Arne Thomassen.

    Men han jobba vel da.

    Men mora mi og søstera mi og mormora mi var med den dagen da.

    Så sånn var det.

    Vi hadde også 17. mai-feiring, i Bøkeskogen, på 16. mai, eller noe sånt, kanskje.

    Hvis jeg ikke blander med skolen nå.

    Han onkel Erik jobba ihvertfall i kiosken/kafeteriaen, i Bøkeskogen, en 16. eller 17. mai, på 70-tallet, mener jeg å huske.

    Men men.

    Det eneste jeg sa, i forestillingen, det var vel noe sånt som at, ‘Jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Når noen sa at tante Sofie var røvet, eller at Kasper, Jesper og Jonatan hadde gjort noe galt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Våren 74, så dro mora mi meg med, på lekeplassen, på Østre Halsen. Hu dytta meg, mens jeg satt på en huske, mot min vilje. Så jeg holdt meg ikke fast

    lekeplass østre halsen

    PS.

    For mora mi, hu gikk noen ganger liksom litt for fort fram.

    Hu tok litt for lettvint på, hva jeg syntes, syntes jeg.

    Det var sånn en gang på Bergeråsen og, at mora mi spurte om søstera mi kunne få låne traktoren min.

    Og da sa jeg ‘nei’.

    Men mora mi hørte ikke.

    Og det samme nesten, når det gjaldt den huskinga.

    Mora mi spurte ikke om jeg hadde lyst til å huske.

    Hu bare var skikkelig klar for å dra å huske.

    Ei barnepike var med og vel.

    Og mora mi var liksom veldig sånn motivert for å dra til lekeplassen, for at jeg skulle huske da.

    Jeg tror jeg satt i en barnevogn, når vi skulle til lekeplassen.

    Så ble jeg bare satt opp i huska.

    Og mora mi begynte å dytte.

    Men hu hadde ikke spurt meg, om jeg hadde lyst til å huske.

    Det var sånn, at huskinga var for hennes skyld, liksom.

    Så jeg tenkte sånn, at, var dette noe farlig?

    Dem ville vel ikke ha latt meg prøve noe farlig.

    For dette var jeg egentlig ikke med på.

    Så jeg slapp taket i tauene til huska.

    For jeg trodde ikke det kunne være noe farlig.

    Siden de tok så lettvint på det, å spørre om jeg hadde lyst til å drive med sånn husking.

    Og de fortalte meg ikke at det var farlig, hvis jeg slapp tauene.

    Så gynga jeg samtidig med huska da.

    Uten å falle av.

    Jeg holdt balansen da.

    Men jeg tror at mora mi kanskje roa seg ned litt, etter dette.

    For hu var helt manisk, vil jeg si.

    Hu bare satt meg på huska.

    Uten å forklare meg at jeg måtte være forsiktig.

    Og uten å sjekke om jeg hadde lyst til å huske.

    Så mora mi var gæern, må jeg nesten si.

    Men men.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her gikk jeg på barnehage, i et eller to år, fram til jeg begynte i første klasse, høsten 1977. Vi pleide å ake ned til høyre der vel

    barnehage veldig rart

    PS.

    Den barnehagen her, var veldig kjedelig.

    Jeg hadde gått på en barnehage tidligere, som het Ulefoss, eller noe, oppe ved Tagtvedt, tror jeg.

    Hvor mora mi kjørte meg.

    Her sånn, så begynte også Pia, etterhvert.

    I den første barnehagen, så hadde vi et teaterstykke, som het Folk og Røvere i Kardemomme-by.

    (Hvor jeg var politimester Bastian).

    Men det hadde vi ikke her.

    Her var det bare å veve noen kjedelige vever, som vi fikk lov til.

    Jeg overhørte at barnehage-tantene, de snakka om det, at det var ‘tørr luft’ der.

    Og det fortalte jeg om til mora mi.

    Som klagde til barnehagen.

    Og da fikk de luftfukter, husker jeg.

    Men men.

    En av de siste ukene/dagene jeg gikk der.

    Så var det ei bestyrerinne der.

    Med mørkt eller litt rødaktig hår vel.

    I 30-40 åra.

    Og hu prata med mora mi.

    Cirka ved postkassa og porten der, vil jeg si.

    Så vi var egentlig ferdige på barnehagen, den dagen.

    Men mora mi og bestyrerinna, de skravla da, og drøyde, mens jeg stod litt for meg selv, i finværet da.

    Det var sommer, og jeg gikk i shorts.

    De fikk ei cirka 16 år gammel brunette, som var barnehage-assistent der, og som gikk i jeans.

    De fikk hu til å ta meg med inn på den avdelingen for de minste barna.

    (Som var tom).

    Og så måtte jeg ta av meg underbuksa, mens hu stod der, mens jeg skifta.

    Og så, så fortalte hu barnehageassistenten meg.

    At hu heller ikke hadde underbukse på seg.

    Med en litt sånn hemmelighetsfull tone.

    Seksualisert tone.

    Som jeg ikke helt var med på men.

    Men så dro mora mi med meg og søstera mi, ned på Hvittensand.

    Og jeg husker at jeg fikk ‘benner’n’.

    (Jeg var litt døsig, og det var veldig fint sommervær, osv.

    Og hu ganske pene og vel ganske feminine barnehageassistenten, med langt brunt hår vel, hadde kanskje gjort meg litt kåt da.

    Med den intime pratinga si, om at hu ikke underbukse på seg, osv).

    Og jeg var helt fjern, for jeg hadde kjeda meg så mye, på barnehagen.

    Og tissen min gikk ut av shortsen, siden jeg ikke hadde underbukse på meg.

    Så alle på hele stranda så nok ståtissen min, vil jeg nesten tippe på.

    Ikke langt unna ihvertfall cirka.

    Og til slutt så merka jeg det da, og putta tissen tilbake i shortsen.

    Men men.

    Og så chatta mora mi opp han tenåringsgutten, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

    Og han dukka opp, oppe hos oss, i Mellomhagen.

    Og klagde på at jeg tuppa ballen, når jeg spilte fotball, osv.

    Og jeg måtte vente i hagen, mens han var inne i huset, sammen med mora mi og lillesøstera mi.

    Så i den barnehagen, så skjedde det nok mye rart, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Vi flyttet til Larvik i mai 78. Det ble bestemt at jeg skulle gå ut første klasse på Halsen. Bussen gikk rett fram her, men noen ganger til venstre

    buss til halsen

    PS.

    Jeg hadde også problemer med det, å skjønne når jeg måtte dra i snora.

    For ofte, så stoppa bussen ved skolen.

    (Uten at jeg behøvde å dra i snora).

    Men noen ganger, så stoppa ikke bussen.

    Så da ble jeg litt perpleks, (eller hva det heter), for da kunne jeg komme for seint på skolen.

    For bussen var der cirka da det ringte inn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Noen ganger, så glemte mora mi klokka, og vi kom for seint, til buss-stasjonen, i Larvik.

    (For det var så mange busser der, så mora mi satt meg på bussen).

    Så da, så satt hu meg i en taxi, sånn at jeg tok drosje til skolen, et par ganger.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    En gang jeg satt på Tjølling-bussen.

    Så hadde jeg noen minutter, før skolen begynte.

    Så på veien til skolen, så stod jeg noen minutter, og så på noen unger, som spilte fotball.

    Så plutselig så snudde ei jente, med lyst hår, (som jeg husker jeg syntes var pen da ihvertfall), seg mot meg, og sa ‘hei Erik’.

    Jeg lurer på om det var ei i klassen min.

    Hvem vet.

    (Jeg svarte ikke, for jeg var litt sånn fjern, fra det å ta bussen, osv.

    Og jeg var ikke vant til å ta Tjølling-bussen, og å gå i den gata der, til skolen.

    Men jeg syntes det var fint der da, eller noe.

    Og jeg hadde kanskje litt lyst til å være med å spille fotball.

    Men jeg trodde ikke jeg kjente de ungene som spilte.

    (Og jeg syntes det var litt rart, (men også morsomt), at de spilte før skolen begynte.

    Men men).

    For jeg hadde nesten aldri vært rundt der.

    Men men.

    Så sånn var det).

    jeg fulgte mest med på undervisninga, (for mora mi la litt press på meg vel, eller ihvertfall oppmuntra meg til, at jeg måtte være flink på skolen), og jeg brydde meg ikke så mye om de andre i klassen.

    (Det var liksom sånn, at det var konkurranse, om ting som å bli først ferdig med matteboka, osv.).

    Ihvertfall ikke de årene jeg gikk på Østre Halsen skole og Torstrand skole.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    tjølling bussen

    PS 5.

    Etter skolen, så måtte jeg ofte stå opp mot en time, og vente, før Arne Thomassen og/eller mora mi, kom for å hente meg.

    For jeg skulle nemlig ikke ta bussen tilbake til Larvik.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg hadde noen mynter, som jeg hadde fått av faren min, da jeg var der på påskeferie, (eller noe), tidligere det samme året.

    Så jeg gikk i en kiosk der, var det vel.

    Og kjøpte noe godteri, som jeg trøstespiste da.

    Siden det var så mye rart som skjedde.

    Det var at jeg måtte ta bussen til skolen.

    Vi bodde også litt hos en familie i Byskogen i Larvik, mener jeg å huske.

    Og jeg måtte vente så lenge, for å bli henta, etter skolen.

    Og rektoren på skolen, (rektor Ness, eller Næss), døde, på 17. mai.

    Og frøken så stygt på meg, (tror jeg), en gang jeg var litt seint til den første timen.

    Enda jeg stressa, etter at jeg gikk av bussen.

    Men frøken sa ikke noe.

    Men hu var knaskje litt forknytt da.

    Hvem vet.

    Så dette var ikke en spesielt artig tid, akkurat, må jeg si.

    Det hadde kanskje vært bedre om jeg gikk på Torstrand skole, disse siste ukene, av første klasse.

    Hvem som bestemte at jeg skulle gå på Halsen, det veit jeg ikke.

    Men den avgjørelsen ble tatt over hue på meg ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    vente i en times tid

    PS 7.

    Sånn som jeg tenker nå.

    Så var dette mange år med ‘sprell’.

    Fra Johanitterordenen, eller noe, vel.

    For at jeg skulle miste hu jenta, som hu Jorunn tok meg med til, da jeg var fire år.

    Og vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    (For jeg husker det, at da jeg gikk ut med hu jenta, så stod det en høy mann, med mørkt hår vel, og observerte oss, fra den tidligere butikken, i det røde og hvit-malte huset, eller om det var nabohuset.

    Og rødt og hvitt, det er Johanitterorden-farger.

    Men men).

    Men men.

    Så de er nok, (i såfall), syke så det holder, det er nok helt sikkert.

    Kanskje bra at de kaller seg Hospitalordenen.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • En gang mora mi sendte meg for å handle, på Østre Halsen, så revna bæreposen. Jeg ba ei dame som bodde rundt der, om å hente ny pose, men hu kom ikke

    bærepose revna

    PS.

    Så jeg stod der, og venta på hu dama, i 10-15 minutter kanskje.

    Men hu kom ikke med ny pose da.

    Og jeg klarte ikke å få holdt rundt alle de varene samtidig, for det var ganske mye.

    (Det var noen liter-kartonger med melk, osv).

    Og jeg ville ikke gå fra halvpartene av varene heller, for det ville sikkert ha blitt stjålet.

    Men etter at jeg hadde stått der i 15-20 minutter kanskje.

    Så kom mora mi ‘travende’ ned Mellomhagen da.

    Og da hadde vel hu med seg ny pose, eller om vi bar halvparten av varene hver.

    Noe sånt.

    ‘Jeg tenkte kanskje det ble litt mye, skjønner du’, eller noe, sa mora mi da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Vi flytta jo til Jegersborggate, i Larvik, i mai 1978, mens jeg fortsatt var syv år da.

    Så det her skjedde nok i 1977 eller 78, mens jeg var seks eller syv år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • En gang mens vi bodde i Mellomhagen, så besøkte vi vår mors venninne, Karin(?), i Skreppestad-blokkene. Jeg slo hue i isen, da vi skulle hjem

    karin sykepleier hm

    PS.

    Det var fordi, at jeg ikke likte meg så godt, hos hu Karin, het hu vel.

    (Ei dame som vel var sykepleierske vel.

    Og muligens mora til Hermann?).

    Så jeg pleide da å løpe de siste meterne, fram til bilen til mora mi, når vi hadde vært på besøk hos dem.

    Og det merka kanskje Johanitterordenen, (eller hvem det kan ha vært), seg.

    Så en gang, så tror jeg en mann stod der og vanna asfalten.

    (Når vi dukka opp der).

    Sånn at asfalten skulle bli speilblank.

    Før vi skulle hjem fra besøket da.

    Sånn mistenker jeg at det kan ha vært nå ihvertfall.

    (Jeg mener å huske at en ganske høy mann stod der ihvertfall, og vanna, eller noe.

    Men men).

    Så sånn var nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det ble plutselig speilblankt, så jeg mista fullstendig bakkekontakten, og slo hue i isen/asfalten, uten sjangse til å rekke å ta meg for.

    Men jeg husker at tenkte at nå faller jeg, og at jeg prøvde å orientere meg, i lufta, om hvor bakken var, osv.

    Og så smalt det.

    Og jeg besvimte da.

    Og så husker jeg såvidt, gjennom at jeg var i koma, at jeg hørte stemmer, og at jeg ble båret inn i bilen.

    Og lagt i baksete, av bobla til mora mi vel.

    Og Pia satt seg vel foran da.

    Og da, så kjørte mora mi til Samvirkelaget, og kjøpte sjokolade, til seg og søstera mi.

    Og jeg mener jeg hørte Pia sa, i bilen, på veien dit, (til mora mi), at ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.

    Noe sånt.

    Og jeg hørte at mora mi spurte hvordan sjokolade, som Pia skulle ha.

    Og da ble jeg irritert da.

    Siden jeg ikke skulle få sjokolade.

    Så da våkna jeg opp igjen, fra besvimelsen, mens mora mi var inne på Samvirkelaget da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Den Samvirkelaget-butikken, den mener jeg lå rundt her et sted.

    Men den finnes tydleligvis ikke lenger.

    Så sånn er nok det.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    matbutikk borte